8 Innskuddskonto og betalingsoppdrag

8.1 Behovet for ny lovgivning, virkeområde

8.1.1 Banklovkommisjonens forslag

Behovet for lovregulering av avtaler om innskudd og betalingsoppdrag følger av de generelle hensynene som er fremhevet av Banklovkommisjonen i NOU 1994: 19 s 31-35.

Banklovkommisjonens lovutkast kapittel 2 gjelder for avtale om innskudd og for bruken av innskuddskonto. Med bruk menes her ikke bare uttak og annen belastning, men også innsetting eller annen form for godskriving av konto ved henvendelse i skranke, ved papirbaserte betalingstjenester (giro, sjekk m v) eller ved elektroniske tjenester (kontofon, betalingskort e l). Utkastet kapittel 2 omfatter med andre ord regler for kontohold, regler for tradisjonelle innskuddsavtaler og regler for betalingstjenester som kan utføres med utgangspunkt i kontoen. Bestemmelsene i kapittel 2 gjelder dessuten tilsvarende for andre innlån enn innskudd og inneholder regler for betalingsoppdrag som ikke utføres som ledd i bruk av innskuddskonto.

Når Banklovkommisjonen har valgt en løsning med ett kapittel som omfavner kontohold, innskudd og betalingstjenester, er begrunnelsen først og fremst av praktisk art. Kontoholdet og de ulike transaksjoner som inngår i bruken av kontoen, har sitt grunnlag i selve kontoavtalen, og avtalen vil vanligvis ha bestemmelser som regulerer de mange ulike sider av forholdet mellom institusjonen og kunden. Selv om det dreier seg om ulike typer tjenester og transaksjoner, har en funnet det hensiktsmessig å samle i ett kapittel reglene som er knyttet opp mot et bakenforliggende kontoforhold.

8.1.2 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har generelle merknader til forslaget om en lovregulering av avtaler om innskudd og betalingsoppdrag.

Bankforeningen gir uttrykk for at innskudd bare bør kunne tilbys av banker som har konsesjon iht loven og foreslår at lovens innlånsbegrep bør begrenses til å omfatte innskudd som omfattes av en innskuddsgarantiordning.

Enkelte høringsinstanser har merknader om lovens anvendelse på betalingsoppdrag til og fra utlandet. Disse merknadene er behandlet i kapittel 8.2 nedenfor.

Enkelte høringsinstanser har merknader til Banklovkommisjonens forslag om en viss lovregulering av forholdet mellom betaler og mottaker ved betalingsoverføringer. Disse merknadene er behandlet i kapittel 8.8 nedenfor.

Merknader til utformingen av de enkelte innledende bestemmelsene i utkastet i kapittel 2 er tatt opp i de spesielle merknadene til de enkelte bestemmelsene.

8.1.3 Departementets vurdering

Departementet finner det klart at det er behov for en lovregulering av avtaler om innskudd og betalingsoppdrag. Departementet viser i denne forbindelse til de generelle vurderingene i kapittel 3 ovenfor.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om et felles kapittel som regulerer kontohold, innskudd og betalingstjenester.

Departementet ser det som ønskelig at lovutkastet inneholder en generell regulering av innskudd. Hvilke virksomheter som har adgang til å tilby innskuddstjenester, reguleres av institusjonslovgivningen og berører ikke utkastet her. Departementet viser til Banklovkommisjonens utredning nr 4, NOU 1998: 14, se lovutkastet kapittel 2 og Banklovkommisjonens merknader kapittel 6.

Departementet viser også til at forskriftshjemmelen i utkastet § 1 fjerde ledd gir Kongen adgang til å fastsette at loven skal gjelde helt eller delvis for andre enn finansinstitusjoner og lignende institusjoner. Departementet har merket seg at Banklovkommisjonen i NOU 1998: 14 s 22 har uttalt at opplysningsplikten etter departementets utkast § 15 (Banklovkommisjonens utkast § 2-7) også bør omfatte innskuddsordninger i varehandelen. En slik utvidelse kan i tilfelle skje gjennom forskriftshjemmelen i § 1 fjerde ledd.

Departementet viser for øvrig til kapittel 8.2 nedenfor om betalingsoppdrag til og fra utlandet, kapittel 8.8 om forholdet mellom betaler og mottaker ved betalingsoverføringer samt til de spesielle merknadene til de enkelte bestemmelsene i kapittel 2.

8.2 Betalingsoppdrag til og fra utlandet

Banklovkommisjonen foreslår i sitt utkast § 2-1 tredje ledd at lovutkastet som utgangspunkt også skal gjelde ved betalingsoppdrag til og fra utlandet, likevel med unntak for bestemmelsene i utkastet § 2-18 (renteberegning) og utkastet § 2-33 annet ledd (erstatning for rentetap basert på § 2-18). Banklovkommisjonen forutsetter likevel at det kan være behov for å gi nærmere regler om betalingsoppdrag til og fra utlandet og foreslår ut fra dette en forskriftshjemmel i utkastet § 2-1 tredje ledd.

Direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene, se kapittel 4.4, er kommet etter at Banklovkommisjonens utredning forelå. Flere høringsinstanser har i sine uttalelser pekt på forholdet til direktivet.

Departementet vil peke at reguleringen i lovutkastet kapittel 2 et stykke på vei vil oppfylle de kravene direktivet stiller til nasjonal lovgivning. Samtidig inneholder direktivet noen bestemmelser som er særlig rettet mot pengeoverføringer over landegrensene, og som ikke er egnet for anvendelse på nasjonale overføringer.

Ved utformingen av de enkelte bestemmelsene i kapittel 2 har departementet lagt vekt på at det ikke bør være ubegrunnede forskjeller mellom reglene for nasjonale og grenseoverskridende pengeoverføringer. På enkelte punkter i lovutkastet har departementet derfor bevisst valgt å følge direktivets løsning, se bl a bestemmelsen om betalingstidspunkt i utkastet § 39 første ledd.

Departementet foreslår for øvrig at regulering av pengeoverføringer over landegrensene skjer gjennom en egen forskrift med hjemmel i finansavtaleloven. En slik forskriftsregulering vil kunne bygge på finansavtaleloven kapittel 2 og i noen grad vise til denne. Samtidig vil forskriften måtte inneholde enkelte særlige regler for pengeoverføringer over landegrensene. Det vil i den forbindelse også være nødvendig å gi regler som avviker fra de alminnelige bestemmelsene i finansavtaleloven.

Departementet foreslår etter dette en generell forskriftshjemmel i utkastet § 9 tredje ledd til å gi bestemmelser om pengeoverføringer over landegrensene. Pengeoverføringer over landegrensene er i direktivet artikkel 2 definert som overføringer som skjer gjennom en institusjon, eventuelt en filial i en stat, og videre gjennom en institusjon eller filial i en annen stat. Det vil være naturlig å bygge på en tilsvarende avgrensning i den planlagte forskriften.

Fristen for nasjonal tilpasning til direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene er 14 august 1999. Departementet legger opp til at forskrift om pengeoverføringer på tvers av landegrensene fastsettes før denne fristen. Ut fra dette forutsettes forskriftshjemmelen i § 9 tredje ledd satt i kraft før finansavtaleloven for øvrig. Utkast til forskrift vil bli sendt på høring på vanlig måte.

8.3 Institusjonenes opplysningsplikt før avtaleinngåelsen

8.3.1 Innledning

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-11 og utfyllende forskrift 1 juni 1990 nr 432 skal finansinstitusjoner gi kundene opplysninger om renter, provisjoner og andre priser på sine tjenester. Opplysningene skal gis før inngåelsen av avtalen og ellers dersom kunden ber om det. Opplysningsplikten omfatter bl a nominell og effektiv rente, eventuelle uttaksgebyrer, gebyrer ved bruk av betalingstjenester og renteberegning.

Både direktivet om pengeoverføringer over landegrensene og rekommandasjonen om transaksjoner ved hjelp av elektroniske betalingsmidler, se kapittel 4, har regler om ulike opplysninger som skal gis til kundene før avtale inngås. Disse bestemmelsene er bygd opp slik at opplysninger som utgangspunkt skal gis skriftlig, men krav til skriftlighet skal også kunne oppfylles ved at opplysningene gis elektronisk.

8.3.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen foreslår i sitt utkast § 2-7 annet ledd regler om opplysningsplikt før inngåelsen av en kontoavtale. Etter forslaget skal institusjonen før det blir inngått en kontoavtale, skriftlig gi kunden opplysninger om bl a nominell og effektiv rente, kostnader ved bruk av kontoen, eventuelle begrensninger for bruk av kontoen, ansvarsforhold og gjeldende regler om innskuddsgaranti.

Etter forslaget skal reglene om opplysningsplikt gjelder både i næringsforhold og i forbrukerforhold. Banklovkommisjonen forutsetter at regelen etter sin art vil være bindende også overfor næringslivskunder, se NOU 1994: 19 s 42.

Regler om kontoavtalen finnes i Banklovkommisjonens utkast § 2-8. Etter § 2-8 annet ledd skal de opplysninger som institusjonen har gitt etter § 2-7 annet ledd, regnes som en del av kontoavtalen og samtidig tas inn avtaledokumentet.

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Bankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, Postbanken, NHO og Sparebankforeningen mener at Banklovkommisjonens forslag innebærer en for omfattende opplysningsplikt ved innskuddsavtaler. Det pekes på at et todelt opplegg, først med skriftlig forhåndsinformasjon og deretter skriftlig kontoavtale, går for langt i innskuddssammenheng. I alle fall bør opplysningsplikten etter utkastet § 2-7 annet ledd bør begrenses til å gjelde i forbrukerforhold. Enkelte høringsinstanser har også merknader til at opplysningene skal gis skriftlig.

Banklovkommisjonens forslag støttes uttrykkelig av Barne- og familiedepartementet, Konkurransetilsynet (med tilslutning fra Administrasjonsdepartementet), Norges Bank og Sikkerhetsnettet. Også Forbrukerombudet og Forbrukerrådet støtter i det vesentlige forslaget, men har enkelte forslag til utvidelser av opplysningsplikten.

8.3.4 Departementets vurdering

I forhold til forbrukere foreslår departementet regler om opplysningsplikt som i det vesentlige svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-7 annet ledd, se utkastet § 15 annet ledd. Det nærmere inneholdet i opplysningsplikten etter utkastet § 15 annet ledd er behandlet i de spesielle merknadene til denne bestemmelsen.

Departementet er kommet til at det ikke bør gjelde noen absolutt plikt til skriftlig forhåndsinformasjon overfor næringslivskunder, se også merknadene i punkt 6.3.3 ovenfor. Departementet legger vekt på at mange næringsdrivende ikke vil ha behov for så mange og så detaljerte opplysninger på forhånd som det lovutkastet § 15 annet ledd innebærer. Næringsdrivendes informasjonsbehov vil i mange tilfeller være dekket gjennom løpende kontakt mellom partene. Det vil i slike tilfeller være kompliserende og unødig kostnadskrevende med et absolutt krav om skriftlig forhåndsinformasjon.

Også næringslivskunder bør likevel være sikret adgang til forhåndsinformasjon i den utstrekning kunden selv ønsker det. Departementet foreslår derfor at det presiseres i loven at skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i § 15 annet ledd skal være tilgjengelig for alle kunder. I tillegg kommer at de aktuelle opplysningene også skal inngå som en del av avtalen, jf utkastet § 16 annet ledd.

Departementet foreslår, i samsvar med Banklovkommisjonens forslag, at det i utgangspunktet kreves at forhåndsopplysninger gis skriftlig. Krav til skriftlighet følger også av reglene om opplysningsplikt i direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene og rekommandasjonen om transaksjoner ved hjelp av elektroniske betalingsmidler. På samme måte som etter EU-reglene bør det imidlertid etter departementets syn åpnes for at forhåndsinformasjon kan gis ved hjelp av et elektronisk medium dersom kunden ønsker det, se lovutkastet § 8 første ledd og merknadene i kapittel 7.

8.4 Avtale om belastningsfullmakt

8.4.1 Innledning

De fleste finansinstitusjoner tilbyr mer omfattende og sammensatte betalingstjenester enn utføring av enkeltstående betalingsoppdrag. Bruken av slike tjenester er økende. Det må også antas at tjenestene blir videreutviklet og tilpasset markedets fremtidige ønsker og behov. I forhold til slike mer omfattende tjenester kan det sondres mellom avtaler om faste betalingsoppdrag og avtaler om direkte debitering.

En avtale om faste betalingsoppdrag går ut på at institusjonen skal betale en eller flere regninger for kontohaveren, f eks strøm- og telefonregninger. Oppdraget kan være løpende eller tidsbegrenset. Faste betalingsoppdrag innebærer et fullmaktsforhold mellom kontohaveren og finansinstitusjonen. Det er i dag ingen lovfestede begrensninger i hva fullmakten kan inneholde eller krav til hva den skal inneholde.

En ordning med direkte debitering gir betalingsmottakeren (kreditor) muligheten til å belaste betalerens(debitors) konto ved forfall. Ordningen retter seg mot betalingsmottakere som benytter EDB i sine innkrevingsrutiner. Skal tjenesten være praktisk, må i tillegg betaleren og mottakeren ha et varig forretningsforhold der det jevnlig foretas betalingstransaksjoner. Fordelen med direkte debitering er at betaleren slipper å kontakte banken for at regningene skal bli betalt ved forfall. Ulempen er at betaleren kan miste oversikten og kontrollen over belastningene på kontoen. Ulempene blir større jo flere av regningene som betales gjennom direkte debitering. I dag tilbyr bankene i første rekke to former for direkte debitering: Autogiro og Avtalegiro. Avtalegiro ble lansert i 1995 og er derfor ikke omtalt i Banklovkommisjonens utredning.

Slik Autogiro er oppbygd, inngås det først en avtale mellom mottakeren og mottakerens bankforbindelse. Deretter innhenter mottakeren en belastningsfullmakt fra betaleren. Det er mottakeren - eller dennes bankforbindelse - som sender betalernes bank informasjon om den fullmakten betaleren har gitt. Fullmakten registreres på betalerens konto. På forfallsdagen belastes så betalerens konto etter initiativ fra betalingsmottakeren eller hans institusjon. Avtalegiro er bygd opp på en annen måte enn Autogiro. Bruk Avtalegiro forutsetter at betaleren og betalingsmottakeren har inngått generelle avtaler med sine institusjoner om at betalinger kan skje gjennom denne ordningen. Den konkrete debiteringsordningen mellom partene kommer i stand ved at betaleren, på eget initiativ eller på oppfordring fra mottakeren, gir sin institusjon fullmakt til å etterkomme debiteringskrav fra mottakeren. Institusjonen sender så melding om dette til mottakeren og hans institusjon.

8.4.2 Banklovkommisjonens forslag

En arbeidsgruppe ledet av Norges Bank avleverte i juni 1993 rapporten «Direkte debitering - Forbedring i de direkte betalingstjenestene - Tiltak for å øke utbredelsen» til Næringsdepartementet. Banklovkommisjonens forslag er i all hovedsak tilpasset arbeidsgruppens forslag.

Banklovkommisjonen foreslår en lovregulering av både faste betalingsoppdrag og direkte debitering - som av kommisjonen kalles avtale om belastningsfullmakt. Avtale om belastningsfullmakt er regulert i utkastet § 2-17, mens § 2-16 fjerde ledd gir annet til fjerde ledd i § 2-17 tilsvarende anvendelse på faste betalingsoppdrag. Begrunnelsen for å gi reglene om belastningsfullmakt anvendelse på faste betalingsoppdrag er at det er mange likhetstrekk mellom de to tjenestene.

Det foreslås at kontohaveren skal gi sin institusjon skriftlig melding om de belastningsfullmakter han eller hun utsteder. Institusjonen pålegges på bakgrunn av dette å kontrollere at de krav som kommer fra betalingsmottakeren er i samsvar med fullmakten.

Ved faste betalingsoppdrag er det institusjonen som er fullmektig. Forslaget om meldingsplikt er derfor begrenset til å gjelde belastningsfullmakter.

Banklovkommisjonen foreslår også regler om hva en belastningsfullmakt skal inneholde. Reglene skal gjelde tilsvarende for faste betalingsoppdrag. Ifølge forslaget skal fullmakten inneholde betalingsmottakerens navn, adresse og kontonummer, samt betalingsoppdragets varighet, betalingstidspunktet og beløpsgrense. Opplysningene skal sikre at kontrollen med betalingsmottakerens krav blir effektiv.

Banklovkommisjonens flertall,tolv medlemmer, foreslår at institusjonen skal varsle kontohaveren senest syv virkedager før kontoen belastes. Varslingsplikten skal gjelde både for faste betalingsoppdrag og for belastningsfullmakt. Varslet skal opplyse om når betalingen skal finne sted, betalingsmottakeren og beløpets størrelse. Hensikten med forslaget er at kontohaveren skal ha mulighet til å hindre uriktige belastninger av kontoen.

Banklovkommisjonens mindretall,syv medlemmer, mener at institusjonen ikke bør ha noen lovpålagt varslingsplikt. Mindretallet begrunner sitt forslag med at flertallets forslag vil føre til store kostnader for finansinstitusjonene, noe som igjen vil føre til høyere priser for kundene.

Etter Banklovkommisjonens forslag kan en belastningsfullmakt endres eller tilbakekalles ved melding til institusjonen. Dette er i samsvar med avtaleloven § 13. Kommisjonen foreslår at regelen skal gjelde tilsvarende for fullmakt om faste betalingsoppdrag. Meldingen om endring eller tilbakekall av fullmakten skal etter Banklovkommisjonens forslag få virkning senest første virkedag etter at meldingen er kommet frem. Forslaget gir institusjonen noe lenger tid til å områ seg på enn det som følger av avtaleloven § 13.

Banklovkommisjonen foreslår at reglene om faste betalingsoppdrag skal være fravikelige både i forbruker- og næringsforhold. Reglene om belastningsfullmakter derimot foreslått å være ufravikelige i forbrukerforhold i samvar med den alminnelige regelen, som i departementets utkast finnes i § 2.

8.4.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i sitt syn på Banklovkommisjonens forslag til regler om belastningsfullmakt. Grovt sagt støtter forbrukersiden forslaget, mens finansnæringen og enkelte representanter for betalingsmottakersiden har kritiske merknader.

Bankforeningen, Sparebankforeningenog Finansieringsselskapenes Foreningfremhever generelt atBanklovkommisjonen har tatt for lite hensyn til betalingsmottakernes interesser. I tillegg mener Bankforeningenog Sparebankforeningenat de løsningene som er foreslått, er for lite fleksible. Tilbyderne tvinges inn i så stramme lovbestemte rammer at det kan være tvilsomt om kundene vil være interessert i å benytte direkte debiteringstjenester. Forslaget er også langt på vei en beskrivelse av en konkret tjeneste - Autogiro, noe som begrenser muligheten til å videreutvikle de direkte debiteringstjenestene. Statoil Norge AS og AS Norske Shell mener at spørsmålet om hvem som skal gi institusjonene meldingen om fullmakten ikke bør lovreguleres.

Forbrukerombudetmener det er positivt at institusjonen får et kontrollansvar i forhold til fullmakten. I tillegg mener ombudet at det bør presiseres at institusjonen har den økonomiske risiko ved fullmaktsoverskridelser.

Banklovkommisjonen foreslår at belastningsfullmakten skal inneholde betalingsmottakerens navn, adresse og kontonummer, samt betalingsoppdragets varighet, betalingstidspunktet og beløpsgrense. Bankforeningen, Sparebankforeningen, Norges Bank, Finansieringsselskapenes Forening, Statoil Norge AS og AS Norske Shellhar merknader til ett eller flere av kravene.

Bankforeningen mener at betalingsmottakerens navn, adresse og kontonummer ikke bør tas inn i fullmakten. I tillegg er Norges Bank, Sparebankforeningenog Finansieringsselskapenes Foreningnegative til forslaget om at betalingsmottakerens kontonummer må nevnes. Merknadene mot at kontonummeret skal nevnes skyldes at dette kan skape problemer der betalingsmottakeren skifter kontonummer.

Bankforeningen, Sparebankforeningenog AS Norske Shellpåpeker at forslaget om at betalingstidspunktet skal angis i fullmakten kan føre til praktiske problemer. Årsaken er at det lett kan bli motstrid mellom fullmakten og betalingskravet.

Bankforeningenstøtter forslaget om at fullmaktens varighet og beløpsgrense skal angis. Statoil Norge AS og AS Norske Shellmener det ikke bør være nødvendig å angi fullmaktens varighet. De begrunner dette med at fullmakten når som helst kan tilbakekalles.

Flertallets forslag om at institusjonen skal varsle betaleren senest syv virkedager før belastningen finner sted, støttes av Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Norges Bank, Finansforbundetog Sikkerhetsnettet.I tillegg fremmer Barne- og familiedepartementetet mellomforslag som ligger nær opp til flertallets.

Norges Bank uttaler bl a :

«Vi gjør oppmerksom på at forslaget i § 2-17 (3) vil ha som konsekvens at eksisterende ordninger med direkte debitering etter forutgående bruk av spesielle kort, som særlig er utbredt blant oljeselskapene, ikke synes å kunne opprettholdes i sin nåværende form. Kundens bankkonto blir her normalt belastet 1-2 dager etter kjøp, uten utsendelse av faktura eller andre dokumenter.

Disse ordningene er effektive både for betalere, betalingsmottakere og utførende banker. Ut fra dette kan det være grunnlag for å reise spørsmålet om en skulle unnta direkte debiteringer som betaling for ytelser utlevert på stedet fra varslingsplikten i § 2-17 (3). Etter en samlet vurdering har vi kommet til at også denne formen for direkte debitering bør falle inn under de generelle reglene i § 2-17. En har i vurderingen lagt vekt på at debetkort-ordningen med direkte, papirløs belastning av bankkonto, og med øyeblikkelig oppgjør for vare- og tjenestetilbyderne, er et fullgodt alternativ til direkte debitering ved bruk av kort.»

Mindretallets forslag får støtte av Bankforeningen, Sparebankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, Postbanken, Statoil Norge AS og AS Norske Shell.Det fremheves at enten bør spørsmålet om forhåndsvarsling ikke lovreguleres, eller så må lovreguleringen være mer fleksibel enn foreslått. Ordninger der varslet gis av betalingsmottakeren eller at forhåndsvarsel erstattes med etterfølgende mulighet for korrigering fra betaleren, må godtas. I tillegg bør varslingsfristen være kortere enn syv dager.

Statoil Norge AS og AS Norske Sheller negative til forslaget om at fullmakten skal kunne endres eller tilbakekalles ved melding til institusjonen.

8.4.4 Departementets vurdering

Departementet mener det er viktig at det innføres lovregler om faste betalingsoppdrag og direkte debitering. Det er grunn til å beskytte betaleren mot uriktige belastninger av kontoen og mot å miste oversikten og kontrollen over de belastningene som finner sted. Lovreglene bør samtidig utformes slik at de blir så enkle som mulig å praktisere og så langt som mulig gir rom for utvikling av nye rasjonelle betalingstjenester. Reglene bør ikke utformes slik at tjenestene ikke fremstår som attraktive og dermed ikke blir benyttet. Ut fra disse hensynene er det i lovutkastet gjort enkelte endringer i forhold til Banklovkommisjonens forslag, se utkastet § 26.

Departementet bemerker generelt at i næringsforhold vil de foreslåtte lovreglene være fullt ut fravikelige i samsvar med hovedregelen i utkastet § 2 annet ledd. Lovutkastet vil altså ikke være til hinder for at partene avtaler andre løsninger enn det som følger av loven, f eks for å oppnå større grad av fleksibilitet. I forbrukerforhold vil reglene ikke kunne fravikes ved avtale, bortsatt fra den foreslåtte varslings regelen i utkastet § 26 femte ledd.

Flere av høringsinstansenebemerker at forslaget fra Banklovkommisjonen i for stor grad tar utgangspunkt i direkte debitering etter den modellen som er valgt for Autogiro. Departementet har merket seg dette. Reglene bør utformes slik at de passer for dagens ordninger - Autogiro og Avtalegiro - og slik at de tar høyde for andre modeller i fremtiden. I sammenheng med dette har departementet kommet til at det bør være en felles bestemmelse for faste betalingsoppdrag og direkte debitering. § 26 er derfor gitt en mer generell utforming enn kommisjonens forslag.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at kontohaverenskal sende institusjonen melding om avtalen der denne er inngått med betalingsmottakeren. Det er viktig at betaleren har full kontroll over hvilke fullmakter som registreres på kontoen og innholdet av disse. Et slikt krav vil kreve en viss omlegging av de rutinene som i dag benyttes for Autogiro. Avtalegiro, som er den nyeste av disse tjenestene, er derimot basert på at etablering av belastningsfullmakt skal skje direkte mellom kontohaveren og kontohaverens institusjon.

Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens forslag om at institusjonen skal kontrollereat kravet er i samsvar med fullmakten. Svikt i utførelsen av denne kontrollplikten vil kunne medføre erstatningsansvar etter § 32.

Flere høringsinstanser har merknader til Banklovkommisjonens forslag om at fullmaktsavtalen skal angi betalingsmottakerens navn, adresse og kontonummer.Etter departementets syn er det vesentlige i denne sammenheng at fullmakten på en entydig måte identifiserer betalingsmottakeren, se utkastet § 26 fjerde ledd. Dette kan skje ved navn og adresse, men også på annen måte, f eks ved organisasjonsnummer i Enhetsregisteret.

Under høringen er det også kommet fram innvendinger mot at belastningsfullmakten skal angi betalingstidspunktetog betalingsoppdragets varighet.Kravet om at betalingstidspunktet skal angis i fullmakten, har nær sammenheng med kravet om at beløpsgrensen skal angis. Disse to vilkårene skal hindre at betalingsmottakeren kan trekke for mye eller for ofte. Etter departementets mening kan imidlertid forslaget om at betalingstidspunktet skal angis utgå uten at sikkerheten for betaleren svekkes nevneverdig. Forutsetningen for dette er at beløpsgrensen knyttes til en trekkperiode, dvs at beløpsgrensen avgjør hvor mye betalingsmottakeren maksimalt kan trekke i hvert tidsintervall som er angitt. Ved faste trekk vil trekkperioden typisk være fra den normale forfallsdagen og frem til dagen før neste normale forfallsdag. Der kravene fremmes i ujevne intervaller vil det derimot være naturlig å angi hvor mye som kan trekkes pr måned. Departementet viser til lovutkastet § 26 fjerde ledd.

Etter departementets mening er det heller ikke nødvendig å lovfeste et krav om at varigheten skal angis. Departementet legger vekt på at de fleste fullmakter trolig vil løpe på ubestemt tid, og at en obligatorisk angivelse av varigheten dermed kan fremstå som uhensiktsmessig.

Banklovkommisjonens flertall går inn for at institusjonen skal varslebetaleren syv virkedager før belastningen, mens mindretallet mener at spørsmålet om forhåndsvarsel ikke bør lovreguleres.

Etter departementets syn bør forhåndsvarsel være et vesentlig element ved bruk av avtaler om belastningsfullmakt. Varslet forbereder betaleren på at en belastning vil bli foretatt og gir dermed også betaleren muligheten til å stoppe en betaling som ikke ønskes foretatt. En vid adgang til å tilbakeføre beløp som allerede er trukket fra kontoen, vil være egnet til å skape usikkerhet og utgjør etter departementets syn ikke noe fullgodt alternativ til varslingsregler.

I samsvar med Banklovkommisjonens forslag og det gjeldende avtaleverket for Avtalegiro foreslår departementet at varslingsfristen settes til syv dager.

Departementet finner det riktig å gjøre regelen noe mer fleksibel enn det som er foreslått av Banklovkommisjonen. Det vil forekomme tilfeller der betaleren ikke har noe reelt behov for forhåndsvarsel. Dette kan være fordi det er tale om en helt fast belastning, fordi belastningen gjelder et lite beløp eller fordi betaleren uansett vil bli gjort oppmerksom på en forestående belastning på en annen måte enn gjennom et formelt varsel. Etter departementets syn bør det derfor, også i forbrukerforhold, være adgang til å avtale unntak fra varslingsplikten. Etter departementets forslag skal slike unntak likevel bare kunne gjøres dersom det er gjort uttrykkelig avtale om dette, se lovutkastet § 26 femte ledd og merknadene til denne bestemmelsen.

Under høringen er det fra enkelte hold tatt til orde for at loven bør åpne for at betalingsmottakeren kan gi varselet.Betalingsmottakeren gir ofte betaleren annen informasjon i forbindelse med en direkte debitering, slik at det kan være praktisk at betalingsmottakeren også sender ut varslet.

Departementet mener at ansvaret for å gi varsel primært må ligge på institusjonen. Dette gir størst sikkerhet for at riktig informasjon kommer til riktig tid. Så lenge ansvaret ligger hos institusjonen, bør det imidlertid ikke være noe i veien for at varslingen faktisk utføres av betalingsmottakeren. Departementet har ut fra dette valgt å formulere regelen slik at institusjonen skal sørge for at varsel sendes. I dette ligger en plikt for institusjonen til foreta rimelig tiltak for å sikre at varsling faktisk blir foretatt. Dersom institusjonen unnlater dette, og kontoen blir belastet uten at kontohaveren er varslet, vil reglene om ansvar for uriktig belastning av kontoen i utkastet § 32 kunne komme til anvendelse.

Det er fremsatt innvendinger mot Banklovkommisjonens forslag om at betaleren skal kunne endre eller tilbakekalle fullmakten ved melding til institusjonen. Innvendingene går ut på at betalingsmottakeren vil få problemer med sine rutiner der han eller hun ikke får melding om endringen eller tilbakekallet. Departementet se ikke dette som noe avgjørende argument i denne sammenheng. Forslaget er i samsvar med alminnelige fullmaktsregler, jf avtaleloven § 13. Den foreslåtte regelen er ikke ment å regulere forholdet mellom betaleren og betalingsmottakeren, men kun forholdet mellom kontohaveren og institusjonen.

8.5 Renteberegning ved godskriving og belastning av konto

8.5.1 Innledning

Dagens praksis for renteberegning innebærer at et beløp som overføres fra en konto til en annen - f eks gjennom girosystemet - i en viss periode ikke er rentebærende hverken for betaleren eller betalingsmottakeren. Denne perioden går under betegnelsen float-periode. Pengene befinner seg hos betalingsformidleren uten at renter godtgjøres betaleren eller mottakeren.

Den kostnadsbesparelse som betalingsformidleren oppnår ved ikke å betale renter, kalles ofte floatinntekt og kan sees som en ekstra inntekt for institusjonene i tillegg til det gebyr som betales direkte av kunden. Floatinntekten kan variere med floattidens lengde, rentenivået og det overførte beløpets størrelse.

Det er i dag institusjonene selv som fastsetter regler for renteberegning i forbindelse med innskudd, uttak og betalingsoverføring (valuteringsregler). Reglene fastsettes blant annet med utgangspunkt i konkurransemessige vurderinger.

Både innskudd, uttak og spesielt betalingsoverføringer kan skje på ulike måter og gjennom forskjellige systemer, hvor blant annet avregningen og oppgjøret mellom institusjonene kan være forskjellig. Det vil også variere hvor lang tid det tar å få utført selve betalingsoppdraget.

Renteberegningsregler kan fastsettes uavhengig av selve behandlingstiden for det enkelte betalingsoppdrag, dvs den tid det tar fra oppdraget innleveres til det er på mottakerens konto. Etter gjeldende praksis er det imidlertid slik at renteberegning på betalerens konto opphører på et tidspunkt som ses i sammenheng med kundens innlevering av oppdraget. På mottakersiden blir renteberegning sett i sammenheng med når mottakerinstitusjonen selv kan gjøre beløpet rentebærende for seg. Dette gjør at floattiden med dagens opplegg er lenger for papirbaserte tjenester enn for elektroniske. En fortsatt overgang fra papirbaserte til elektroniske tjenester vil, etter dagens system, således automatisk redusere institusjonenes floatinntekter, uten at valuteringsreglene for den enkelte tjeneste endres.

Det foreligger ikke oppdaterte opplysninger om gjennomsnittlig floattid ved betalingsoppdrag. Antall floatdager for blankettbaserte gireringer anslås imidlertid til 2-4 dager, mens den for elektroniske gireringer anslås til gjennomsnittlig 1 dag. Redusert rentenivå og overgang til elektroniske tjenester har redusert floatinntekten for institusjonene.

Når det gjelder selve behandlingstiden, vil f eks et betalingsoppdrag levert via et bedriftsterminalsystem kunne gjøres tilgjengelig for mottakeren samme virkedag dersom oppdraget innleveres innen visse tidsfrister. En giroblankett sendt til Bankenes Betalingssentral eller som er avlevert i bank, vil normalt ta 1-4 dager i det innenlandske betalingssystemet, inklusive forsendelsestiden (postgangen). For større transaksjoner kan det være avtalt kortere overføringstid enn for beløpsmessig mindre transaksjoner. Større transaksjoner blir ofte gjenstand for spesiell behandling i utvekslingen mellom institusjonene.

8.5.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen foreslår en lovregulering av institusjonenes renteberegningspraksis som begrenser deres adgang til å beregne floatinntekter.

Ved det opplegget som er foreslått, er det etter Banklovkommisjonens vurdering ikke tekniske forholdsom tilsier at float må opprettholdes ved betalingsoppdrag innenlands. Når det gjelder det reelle spørsmål om i hvilken grad floatinntekter bør kunne opprettholdes, har kommisjonen delt seg i to fraksjoner. Mindretalletbestår av kommisjonens syv medlemmer fra finansnæringen og næringens arbeidstakerorganisasjon. Flertalletbestår av Banklovkommisjonens øvrige tolv medlemmer.

Både flertallets og mindretallets forslag har samme lovtekniske oppbygging og er også på flere punkter helt sammenfallende, jf kommisjonens lovutkast § 2-18 annet ledd første og annet punktum, og tredje og fjerde ledd. Mindretallet ønsker imidlertid ikke å begrense adgangen til å beregne floatinntekt i samme grad som flertallet. Banklovkommisjonen har også delt seg i spørsmålet om lovregler om renteberegning skal være ufravikeligeutenfor forbrukerforhold, se kapittel 6.3.

De reglene som Banklovkommisjonens flertallforeslår lagt til grunn i lovutkastet § 2-18, bygger på et hovedprinsipp om et floatfritt betalingssystem. For konto til konto-transaksjonertar lovutkastet utgangspunkt i oppgjørsdagen,dvs normalt en klart definert dato som gjenspeiler det tidspunkt mottakerens institusjon med avkastningsmessig virkning kan plassere midlene, og betalerens institusjon med avkastningsmessig virkning må avgi midlene.

Ved godskriving av kontoi forbindelse med overføringer foreslår flertallet at renter godskrives kontohaveren fra og med oppgjørsdagen.Ved belastning av kontoi denne sammenheng foreslås at renter godskrives til og med kalenderdagen før oppgjørsdagen.

For kontantinnskudd og kontantuttaklegger flertallet kalenderdagentil grunn for fristberegningene. Ved innskuddskal renter etter forslaget godskrives kundens konto fra og medførste kalenderdag etterat innskuddet ble foretatt, og ved uttak til og medsiste kalenderdag føruttaket. Ved kontantuttak på lørdag, helligdag eller offentlig høytidsdag, foreslår flertallet at institusjonen ikke skal ha plikt til å godskrive kunden renter lenger enn til siste kalenderdag før siste virkedagfør uttaket.

Kommisjonens mindretallforeslår en noe mindre stram regulering når det gjelder adgangen til å beregne floatinntekter ved overføringer mellomkontoer og ved kontantinnskudd. For kontantuttaker det derimot ingen dissens i kommisjonen.

Mindretallet foreslår at institusjonene ved godskrivingav konto i forbindelse med overføringer, først skal ha plikt til å godskrive renter fra og med første kalenderdag etteroppgjørsdagen. Ved belastningav konto i forbindelse med overføring, skal institusjonen likeledes ikke ha plikt til å godskrive kunden renter lenger enn fram til kalenderdagen føroppgjørsdagen. Med hensyn til kontantinnskudd foreslår mindretallet at virkedaglegges til grunn for fristberegningen i stedet for kalenderdag, dvs at renter skal godskrives kundens konto først fra og med første virkedag etter at innskuddet ble foretatt.

Mindretallets forslag tar sikte på å gi en generell ramme som den enkelte institusjon kan tilpasse sine valuteringsregler innenfor. Tilpasningen innenfor denne rammen kan variere fra institusjon til institusjon og fra tjeneste til tjeneste. I prinsippet vil institusjonen, innenfor rammen, også kunne differensiere valuteringsreglene mellom kunder og kundegrupper. Rammen angir imidlertid at ikke for noen tjeneste eller kundegrupper kan en institusjon beregne mer enn maksimalt én dags float på henholdsvis debet- og kreditsiden, dvs til sammen maksimalt to floatdager.

En nærmere begrunnelse for flertallets og mindretallets prinsipielle syn er gitt i NOU 1994: 19 s 128-132.

Banklovkommisjonens medlemmer fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet, Graver og Stalheim, tilhører kommisjonens flertall, men har likevel enkelte særmerknader (NOU 1994: 19 s 129). De bemerker bl a at prinsippet om float som en uønsket form for prising ikke er gjennomført fullt ut i flertallets forslag, og at det må anses som et kompromiss mellom ulike syn på i hvilken grad bankene bør kunne tilegne seg floatinntekter.

8.5.3 Høringsinstansenes syn

Flertallets forslag får bred støtte av høringsinstansene. Barne- og familiedepartementet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Konkurransetilsynet (med tilslutning fra Adminstrasjonsdepartementet), Norges Bank, Næringsdepartementet, NHO og Sikkerhetsnettet slutter seg alle til flertallets forslag. Forbrukerrådet og Forbrukerombudet ønsker å begrense adgangen til å oppebære floatinntekter ytterligere i forhold til flertallets forslag.

Konkurransetilsynetlegger vekt på ønsket om raske og effektive betalingstransaksjoner og uttaler bl a :

«Konkurransetilsynet legger vekt på at bankenes floatinntekter i forbindelse med betalingsoppdrag er av en slik art at inntektene øker dersom betalingsoppdraget forsinkes. Etter Konkurransetilsynets oppfatning kan floatinntekter innen betalingsformidlingen gi feil signaler til eierne av betalingssystemene og derved hindre raske og effektive betalingstransaksjoner selv om dette er teknisk mulig. Konkurransetilsynet støtter derfor forslaget fra flertallet i kommisjonen om renteberegning ved godskrivning og belastning av konto, jf § 2-18 i utkastet.»

Norges Bank er opptatt av å unngå kryssubsidiering mellom ulike tjenester:

«Norges Bank har lenge vært opptatt av å unngåkrysssubsidiering mellom kredittformidlingstjenester og betalingstjenester og av at prissystemet ellers er innrettet slik at betalingssystemene utnyttes på en effektiv måte. Kommisjonens forslag bidrar til å understøtte en slik utvikling.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjonuttaler:

«Dagens tekniske forhold gjør det mulig å fullføre betalingsoppdrag innenlands uten at float må opprettholdes. Float er dessuten en uhensiktsmessig måte å prise tjenester på fordi den er tilfeldig i forhold til kostnadene ved den enkelte tjeneste, og det framgår ikke hva som betales for en tjeneste. En slik prising gir dårlig grunnlag for en rasjonell tilpasning fra kundenes side. Float er dessuten en pris som ikke kan observeres - og varierer med omsetning og rentesats. I tillegg ser vi faren for at float kan hemme framveksten av effektive betalingsløsninger gjennom at forsinkede betalingsoppdrag gir økte floatinntekter.»

NHOuttaler bl a :

«NHO slutter seg til hovedprinsippet om et float-fritt betalingssystem, og mener at det bør legges opp til at kostnader knyttet til betalingssystemet belastes direkte. Fra næringslivets side er det av betydning at midler ikke unntas fra forrentning i forbindelse med betalingsoppdrag, uten at det kan begrunnes i særskilte forhold, som det bl.a. er vist til i merknadene til unntaket fra dette hovedprinsippet. NHO gir således sin tilslutning til forslaget fra flertallet. Forslaget reduserer så langt vi kan se problemet med float-inntekter, og gir ytterligere incentiver til å videreutvikle effektive betalingssystemer.»

Forbrukerrådetuttaler bl a:

«Forbrukerrådet deler flertallets syn på at float er en lite hensiktsmessig måte å prise tjenestene på, idet den er tilfeldig i forhold til den enkelte tjeneste og fordi det ikke klart fremgår hva som egentlig betales for den enkelte tjeneste. En slik prising gir et dårlig grunnlag for en rasjonell tilpasning fra kundenes side.

Forbrukerrådet mener videre at unntaket for positiv float knyttet til kontantuttak og betalinger med betalingskort (såkalt negativ valutering) i helger og høytider, også bør falle bort. Det kan også reises spørsmål om et avtalevilkår om såkalt negativ valuteringer rimelig i forbrukerforhold.»

Høringsinstanser som representerer finansnæringen, støtter mindretallets forslag. Dette er Bankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, Postbanken og Sparebankforeningen.

Bankforeningen uttaler:

«Bankforeningen vil advare mot at det gis strenge og detaljerte lovregler for institusjonenes beregning av renter i forbindelse med uttak og betalingsformidling. Etter overveielser vil vi likevel kunne gi vår støtte til mindretallet i kommisjonen, som foreslår lovregler om renteberegning i form av rammer som i rimelig grad gir den enkelte finansinstitusjon rom for å ivareta de ulike kunders og andre aktørers interesser. Det er viktig å fremheve at betalingsformidlingen er forbundet med ulike former for risiki for institusjonen, som det til en viss grad fortsatt bør kunne kompenseres for gjennom renteberegningsvilkår med kontohaver. Vi vil videre peke på at renteberegningspraksis ikke synes lovregulert i noe annet land. Norske institusjoner bør i rimelig utstrekning kunne forholde seg til de samme konkurranseparametre som utenlandske konkurrenter.»

I brev til departementet 20 mars 1998 uttaler Bankforeningen dessuten:

«Etter vår vurdering vil det kunne stilles spørsmålstegn ved om en utenlandsk bank med filial i Norge vil være forpliktet til å endre sine renteberegningssystemer etter reglene i utk. § 2-18. Et slikt lovbasert pålegg fra norske myndigheter vil kunne bli hevdet å representere et urimelig inngrep i bankens forretningsvirksomhet og ligge utenfor rammen for «almene hensyn» etter Rådsdirektiv 89/646/EØF om samordning av lovgivningen om adgangen til å oppta og utøve virksomhet som kredittinstitusjon (det såkalte «annet bankdirektiv»).»

Sparebankforeningenuttaler at det under enhver omstendighet vil være utilfredsstillende å benytte kalenderdag i stedet for virkedag i forbindelse med kontantinnskudd:

«Etter første ledd skal innskuddi kontanter tilskrives rente fra og med første kalenderdagetter at innskuddet ble foretatt. Etter vår vurdering må her virkedaglegges til grunn.

Skulle mot formodning likevel kalenderdag bli lagt til grunn, vil det etter vårt skjønn være nødvendig å endre bokføringspraksis i Norges Bank slik at alle banker stilles likt uavhengig av beliggenhet og avstand til Norges Bank, f.eks. ved at banker godskrives renter i Norges Bank ved avsendelsestidspunktet for kontanter fra opptellingsbanken. Vi minner om at Norges Bank tidligere hadde en ordning der institusjonene fikk renter på sin kontantbeholdning.»

Finansforbundet er imot at det lovfestes særskilte renteberegningsregler overhodet. Etter forbundets mening er det tilstrekkelig at institusjonene pålegges å opplyse om sin renteberegningspraksis og hvilke kostnader denne innebærer for kunden.

8.5.4 Departementets vurdering

Som Banklovkommisjonens flertall mener departementet det er ønskelig at betalingssystemene i det vesentlige er floatfrie. Float må anses som en uheldig måte å prise tjenestene på, særlig fordi float representerer en prising som ikke er direkte knyttet til kostnadene ved betalingsformidlingen og som normalt ikke kan observeres av kundene. Risiko som er knyttet til betalingsformidlingen samt kostnader ved kontanthåndtering som i dag ikke er reflektert i renter og gebyrer, kan eventuelt kreves kompensert ved direkte prissetting mot kundene. Dette gir et bedre grunnlag for rasjonell tilpassing fra kundenes side.

Departementet legger også en viss vekt på at float under visse forutsetninger vil gi institusjonen en større gevinst dersom betalingsoppdraget blir forsinket. Lovutkastet § 13 annet ledd og §§ 41 og 42, som forplikter institusjonene til å opplyse om høyest antall virkedager for å gjennomføre betalingsoppdrag, samt gjør institusjonen ansvarlig for tap ved forsinkelser i forhold til den oppgitte tidsfrist, vil riktignok motvirke dette et stykke på vei. Bestemmelsene kan imidlertid ikke virke som et incitament til å gjennomføre oppdraget så raskt som mulig også innenforden aktuelle tidsfristen.

Departementet kan, som Banklovkommisjonens flertall, ikke se at forslaget i særlig grad kan svekke norske institusjoners konkurranseevne i forhold til utenlandske institusjoner som opererer i Norge. Utenlandske institusjoner vil i utgangspunktet være underlagt norske kontraktsrettslige regler for sin virksomhet i Norge. I forhold til forbrukerkunder vil dette gjelde absolutt, se utkastet § 3. Å pålegge filialer av utenlandske banker å følge renteberegningsreglene ved innenlandske betalingsoverføringer, vil etter departementets syn ligger innenfor rammen for allmenne hensyn («general good»), slik dette prinsippet er angitt i EUs annet bankdirektiv. De foreslåtte reglene vil ikke bli gjort gjeldende for grenseoverskridende betalingsoverføringer, se kapittel 8.2.

Flertallets forslag utgjør etter departementets vurdering en balansert kompromissløsning. I utgangspunktet bygger forslaget på et floatfritt system, basert på de vesentlige hensyn som taler for en slik løsning. Samtidig innebærer forslaget begrensede unntak fra dette utgangspunktet.

Unntakene er begrunnet ut fra de særlige hensyn som gjør seg gjeldende i forhold til kontanthåndtering. De reglene som foreslås i forhold til kontantuttak og kontantinnskudd, innebærer i seg selv en balansert helhetsløsning. Det er tatt hensyn til at i den grad finansinstitusjonene er henvist til å sitte med en beholdning av kontanter, vil dette ikke være rentebærende midler. Samtidig er det lagt vekt på at kontantinnskudd i stor grad kan nyttes til å møte kontante utbetalinger, slik at reglene om renteberegning ikke utelukkende bør knyttes til finansinstitusjonenes mulighet til å gjøre midlene rentebærende gjennom innskudd i Norges Bank.

Departementet har etter dette utformet et forslag som i det vesentlige samsvarer med flertallets forslag i utkastet § 2-18, se utkastet § 27.

Departementet foreslår at reglene om renteberegning gjøres ufravikelige også utenfor forbrukerforhold, se kapittel 6.3.

8.6 Finansinstitusjoners motregningsrett

8.6.1 Innledning

Motregning er en oppgjørs- og dekningsmåte av stor betydning i kravsforhold. Det går ut på at to krav avregnes mot hverandre og faller bort i den utstrekning de dekker hverandre. Motregningsrett kan være avtalt eller følge av alminnelige obligasjonsrettslige regler om tvungen motregningsrett.

Motregning er på mange måter en bekvemmelig og praktisk oppgjørsmåtefor begge parter. I stedet for at A først betaler 1000 kroner til B, og B deretter betaler 1000 kroner til A, avregnes kravene mot hverandre. Motregningsretten er imidlertid samtidig et effektivt inkassomiddel. Motregneren trenger ikke å gå veien om dom og utlegg, men får oppfyllelse ved en enkel og formløs erklæring.

Det bør nevnes at motregningsreglene endrer partenes forhandlingsmessige og prosessuelle stilling i tvister. Den som fremsetter et krav motparten bestrider, kan, dersom vedkommende har rådighet over motpartenes midler, ganske enkelt erklære motregning i påvente av endelig dom. Med mindre motparten går til sak, vil motregningserklæringen være jevngod med en dom. Motregningsreglene kan dermed tenkes å åpne for at kreditor får dekning for krav som ikke eksisterer, eller ikke er av den størrelse som påstås. Kreditor kan derved også framtvinge et forhandlingsresultat som er gunstigere for ham enn motparten ellers ville gått med på. Kreditor tilbyr seg f eks å frigjøre den motregnede fordring mot å få alternativ sikkerhet som pant.

Motregningsretten gir dernest kreditor sikkerhetfor å få dekket sitt krav selv om debitor ikke kan betale. Motregningsretten gjelder også i konkurs og kan kreves med motkravets fulle pålydende. Motkravet blir ikke som andre krav på skyldneren redusert til en dividendefordring, noe som innebærer at motregneren har et dekningsprivilegium på bekostning av de øvrige kreditorer. Som sikkerhetsrett kan motregningsretten sammenlignes med panteretten. Den er dels også mer verdifull enn panteretten. Kreditor får lettere og raskere oppfyllelse ved å benytte motregning enn ved å realisere sin panterett.

Siden finansinstitusjoner, i tillegg til å låne ut penger, gjerne tar imot innskudd og påtar seg betalingsformidling, vil de oftere enn andre kreditorer være i kreditor- og debitorposisjon samtidig og dermed kunne nyttiggjøre seg en eventuell motregningsrett. I juridisk teori har det vært betydelig skepsis overfor bankenes motregningsrett. Det har vært hevdet at det er usikkert om bankene overhodet har motregningsrett, og at særlige begrensninger i motregningsretten i alle fall må gjøre seg gjeldende i stor utstrekning her.

Det finnes en relativt omfattende rettspraksis vedrørende bankenes motregningsrett i konkurs etter den gamle konkurslovenav 1863 § 119. Rettspraksis fastslår at bankene i forhold til denne bestemmelsen i alminnelighet kunne motregne, og at motregningsretten heller ikke var underlagt vesentlige begrensninger. Det ble gjerne vist til at de hensyn som begrunner begrensninger i motregningsretten ved solvens ikke lenger gjør seg gjeldende ved konkurs, typisk hensynet til åpne betalingskanaler.

Ved konkurslovrevisjonen i 1984 ble motregningsretten i konkurs strammet inn. Dekningsloven (lov 8 juni 1984 nr 59) § 8-1 annet ledd begrenser motregningsretten i konkurs ved å henvise til reglene om motregning når debitor er solvent. Bankene er derved fratatt den selvstendige og utvidede motregningsretten i konkurs. Det avgjørende er nå hva som gjelder ved solvens.

En høyesterettsdom inntatt i Norsk Retstidende 1992 s 1474 brakte betydelig avklaring i spørsmålet om hvilken motregningsrett banker har. Det foreligger i tillegg en rekke uttalelser fra Bankklagenemnda om bankenes motregningsrett. Rettstilstanden må likevel sies å være usikker på flere punkter. Dette gjør det naturlig med en uttrykkelig lovregulering.

8.6.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen foreslår en regulering av bankenes motregningsrett i sitt utkast § 2-20. Kommisjonen er både delt i sitt syn på om motregningsreglene bør være fravikelige utenfor forbrukerforhold, og i sitt syn på hvilken motregningsrett det bør være i innskuddskontoer.

Flertallet,tolv medlemmer, foreslår et alminnelig forbud mot å motregne i innskuddskontoer med annet enn krav som springer ut av kontoavtalen. Motregningsforbudet skal være ufravikelig også utenfor forbrukerforhold. Ved konkurs og gjeldsforhandling etter konkurslovens regler skal motregningsforbudet ikke gjelde for annet enn brukskontoer som nevnt i utkastet § 2-22 annet ledd annet punktum. Motregningsretten i øvrige kontoer ved konkurs og gjeldsforhandling er ikke regulert i utkastet. Her skal alminnelige ulovfestede motregningsregler komme til anvendelse. I insolvenssituasjoner hvor det ikke åpnes konkurs eller gjeldsforhandling etter konkurslovens regler, f eks ved utenrettslige gjeldssaneringsordninger eller gjeldsordning etter gjeldsordningsloven, vil motregningsforbudet derimot gjelde fullt ut.

Mindretallet,syv medlemmer, foreslår at motregningsforbudet bare skal omfatte typiske betalingsformidlingskontoer (lønnskontoer, brukskontoer og driftskontoer), og videre at det skal være begrenset til forbrukerforhold. Subsidiært foreslås det at motregningsforbudet skal være fravikelig i næringsforhold.

En samlet kommisjon foreslår et absolutt motregningsforbud ved betalingsformidling. Flertallet foreslår at forbudet også skal være ufravikelig utenfor forbrukerforhold. Banklovkommisjonen foreslår videre at det presiseres uttrykkelig i loven at retting av feilaktige godskrivinger av kontoer skal reguleres av § 2-23, samt at motregningsforbudet ikke hindrer at det avtales særskilt sikkerhetsrett i innskudd.

For å gjøre motregningsforbudene effektive foreslår utvalget at tilbakeholdsrett skal være avskåret i samme grad som motregning.

8.6.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansenes merknader knytter seg først og fremst til reglene om motregning i innskuddskontoer.

Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådet Gjeldsofferaksjonen, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringsdepartementet støtter alle flertallets forslag. Disse instansene fremholder som positivt at bankenes motregningsrett begrenses, og at man får en klargjøring av motregningsreglene som kan forhindre at bankene tar seg til rette. Også Sikkerhetsnettet støtter i det vesentlige forslaget.

Norges Bank uttrykker at klare regler, bl a mht adgangen til motregning, er en forutsetning for å begrense risikoen for sammenbrudd i betalingssystemene. Samtidig reises det spørsmål ved om det er ønskelig med generell ufravikelighet hva angår forbudet mot motregning overfor næringskunder.

NHOmener også at bestemmelsen bør være fravikelig i næringsforhold.

Bank- og finansnæringen støtter i stor grad mindretallets forslag. Dette gjelder både Bankforeningen, Sparebankforeningen, Postbanken, Finansforbundetog Finansieringsselskapenes Forening. Bankforeningenuttaler bl a:

«Flertallsforslaget vil innebære en betydelig innstramming av institusjonenes avtale- og sedvanebaserte motregningsadgang. Bankforeningen har forståelse for en viss regulering av motregningsadgangen i forbrukerforhold, men kan ikke akseptere at reglene gjøres anvendelige i næringsforhold. Et eventuelt bortfall av motregningsadgangen vil få dramatiske konsekvenseri forhold til en rekke tjenestetyper som er viktige for bedriftene, og likeså for offentlige brukere. Vi finner i denne sammenheng grunn til å understreke at bankenes motregningsadgang har lang tradisjon og bygger på fundamentale hensyn som det å sikre en for begge parter praktisk oppgjørsmåte, en hensiktsmessig sikkerhetsform m.v.

[...]

Når det gjelder motregning i forbrukerforhold, støtter vi kommisjonens mindretall, som foreslår at motregningsforbudet begrenses til kun å omfatte forbrukerens lønnskonto, driftskonto og lignende brukskonto. En slik avgrensing synes å være i tråd med rettspraksis og praksis i Bankklagenemnda, hvor hovedhensynet har vært å beskytte typiske betalingsformidlingskonti for derved å holde betalingskanalene åpne.»

Bankforeningen peker videre på at en ufravikelig lovgivning i næringsforhold, som foreslått av kommisjonsflertallet, vil virke uheldig inn på flere typer av ordinære tjenester i næringsforhold. Det vises i den forbindelse, foruten til kassakredittkontoer, til ulike former for prosjektfinansiering, konsernkontoordninger og avtaler om derivathandel.

Bankforeningenog Sparebankforeningenønsker dessuten utvidet motregningsrett ved straffbare eller grovt klander verdige forhold fra debitors side. Sparebankforeningenuttaler om dette:

«Kommisjonens forslag åpner ikke for utvidet motregningsadgang i tilfelle straffbareforhold fra debitor. Vi viser i den forbindelse til prinsippavgjørelsen som Bankklagenemnda traff i sak 92014 og som Banklovkommisjonen selv viser til. I den aktuelle avgjørelsen i Bankklagenemnda heter det på side 131 ( «Bankklagenemndas uttalelser» 1992):

«Selv om nemndas flertall etter dette er kommet til at motregning som utgangspunkt må være avskåret i slike konti, kan regelen ikke gjelde uten unntak. Som påpekt av Arnholm: «Alminnelig obligasjonsrett» s. 204, må man tillate banken «kompensasjon endog i folioinnskudd hvis kunden begår et bedrageri overfor banken.» Unntaket må gå videre enn dette, slik at banken også i regulære overtrekkstilfeller må ha rett til å motregne, eksempelvis der kunden har skrevet en «dekningsløs sjekk».»»

8.6.4 Departementets vurdering

Departementets forslag til regulering av finansinstitusjonenes motregningsrett bygger på Banklovkommisjonens forslag, se lovutkastet § 29. Departementet har likevel på enkelte punkter valgt en noe annen løsning enn kommisjonen.

Som kommisjonens flertall mener departementet at det i utgangspunktet bør gjelde et alminnelig forbud mot å motregne i innskuddskontoer med annet enn krav som springer ut av kontoavtalen. Departementet legger vekt på at de fleste former for innskuddskontoer i en finansinstitusjon i dag må sies å utgjøre en del av kontohaverens betalingskanaler. Som påpekt av Banklovkommisjonen (NOU 1994: 19 s 136-137) er det etter dagens forhold vanskelig å sondre mellom sparekontoer og bankkontoer som tjener som substitutt for kontantkassen.

Både av hensyn til kontohaveren selv og av hensyn til hans eller hennes kreditorer er det grunn til å beskytte kontohaverens betalingskanaler. En generell motregningsadgang for finansinstitusjoner vil rent faktisk innebære at disse stilles i en særstilling i forhold til de øvrige kreditorer. Generelt er det ikke grunn til å gi dem en slik særstilling. Tvert i mot kan det pekes på at finansinstitusjoner i praksis ofte er bedre rustet enn kreditorer flest til å gå den alminnelige veien om utlegg og dom for å få dekning for sine krav. Som dominerende kredittytere i markedet er de også i en posisjon som gir mulighet for å betinge seg sikkerhet for sine krav gjennom adgangen til ulike former for pantsetting.

Motregningsrett vil i praksis også endre partenes prosessuelle og dermed også deres forhandlingsmessige posisjon dersom det oppstår tvister. Motregning vil innebære at søksmålsbyrden skyves over på kunden. Ut fra partenes styrke kan det være en fare for at en kunde vil vegre seg mot å protestere eller gå til sak selv om han eller hun mener at det er foretatt en uberettiget motregning.

Departementet er likevel kommet til at selv om motregningsforbudet som utgangspunkt bør gjelde generelt, bør det utenfor forbrukerforhold kunne fravikes ved avtale i samsvar med hovedregelen i utkastet § 2 annet ledd. Departementet viser til at det, som påpekt av flere høringsinstanser, er utformet en rekke ulike ordninger knyttet til finansiering, kontohold m v der avtalt motregningsadgang inngår som en grunnleggende forutsetning. En ufravikelig motregningsregel ville være til hinder for videreføring av ordninger som til dels har fått stor utbredelse i praksis, og som fyller viktige funksjoner. En slik konsekvens ville på ingen måte være ønskelig. For avtaler om enkelte særlige finansielle instrumenter er det for øvrig gjennom verdipapirhandelloven (lov 19 juni 1997 nr 79) gitt særlige motregningsregler som gir adgang til å avtale motregning også utover det som ville følge av dekningslovens alminnelige regler om motregningsadgangen i konkurs.

I motsetning til Banklovkommisjonen mener departementet at et generelt motregningsforbud må gjelde også ved konkurs og gjeldsforhandling etter konkurslovens regler. Spørsmålet om motregningsrett kommer først og fremst på spissen nettopp i insolvenstilfeller, og skal vernet mot motregning ha reell betydning, bør motregningsforbudet derfor være like omfattende her.

Departementet viser i denne forbindelse til den grundige drøftelsen av motregningsadgangen i konkurssituasjoner som ble foretatt i forbindelse med forberedelsen av dekningsloven (lov 8 juni 1984 nr 59), se Ot prp nr 50 (1980-81) s 191-194. Den klare hovedregelen som følger av dekningsloven § 8-1 annet ledd er at motregningsadgangen i konkurs ikke går lenger enn den tilsvarende adgangen utenfor konkurs. Under forberedelsen av dekningsloven la man bl a vekt på at motregningsretten i konkurs representerer en tilfeldig fordel, idet den ikke som andre sikkerhetsretter er begrenset til tilfeller hvor motkravet er særskilt beskyttelsesverdig, eller debitor har fått en kreditt han eller hun ellers ikke ville fått. Etter departementets syn er det ikke grunnlag for å fravike den ordningen som etter grundig overveielse ble etablert gjennom dekningsloven. Departementet foreslår etter dette ikke noen særregel for konkurstilfellene tilsvarende Banklovkommisjonens utkast § 2-20 første ledd annet punktum.

Departementet viser også til at Banklovkommisjonens forslag i praksis ville være vanskelig å forene med gjeldende regler i dekningsloven. Dersom det generelle motregningsforbudet i departementets utkast § 29 første ledd første punktum ikke gjøres gjeldende i konkurstilfellene, vil det være dekningsloven § 8-1 som regulerer motregningsadgangen. Dekningsloven § 8-1 viser imidlertid utelukkende til reglene som gjelder utenfor konkurs. Reglene utenfor konkurs vil etter forslaget nettopp være reglene i § 29, som altså etter forslaget ikke skulle gjelde.

Bankforeningen og Sparebankforeningenhar tatt opp spørsmålet om motregning der motkravet er oppstått som følge av straffbare eller grovt klanderverdige forhold fra kundens side. Departementet vil understreke at det i alle tilfelle vil være adgang til å foreta motregning med krav som springer ut av kontoavtalen, jf utkastet § 29 første ledd første punktum. Bankens krav på tilbakebetaling dersom kunden har overtrukket kontoen, vil ofte følge av uttrykkelig regulering i kontoavtalen. Selv om dette ikke skulle være tilfelle, legger departementet til grunn at krav på tilbakebetaling av overtrekk generelt må anses å springe ut av kontoavtalen, slik at kravet kan dekkes ved motregning mot senere innskudd på kontoen.

Dersom bankens krav ikke er knyttet til den aktuelle kontoen, vil hovedregelen være at det ikke eksisterer noen motregningsadgang, selv om kravet skyldes klanderverdig forhold fra kundens side. Departementet er likevel kommet til at det bør gjelde en generell motregningsadgang for krav som er oppstått som følge av straffbart forhold, se utkastet § 29 første ledd annet punktum. En slik regel må antas å være i samsvar med gjeldende rett, se Bankklagenemndas uttalelse i sak BKN 92014 med videre henvisning til Arnholm: Almindelig obligasjonsrett (Oslo 1974) s 204.

Det vil likevel ikke være slik at bankene har en helt ubetinget rett til å motregne der begge fordringene springer ut av kontoavtalen, eller der motfordringen er oppstått på grunn av en handling fra kontohaveren som etter sin art er straffbar. Bestemmelsene må ses i sammenheng med de begrensninger i motregningsretten som i alminnelighet må antas å gjelde, bl a på grunnlag av reglene om beslagsfrihet i dekningsloven. Departementet tar ikke sikte på å endre gjeldende rett på dette punktet.

8.7 Andres misbruk av innskuddskonto m v

8.7.1 Innledning

Når kontohaveren gjør gjeldende at innskuddskontoen er blitt urettmessig belastet, kan dette enten bygge på at institusjonen har gjort en feil eller at en tredjeperson har misbrukt kontoen. Det som skal tas opp her, er de tilfellene der en tredjeperson har misbrukt kontoen.

Problemet der en tredjeperson har misbrukt kontoen, er om institusjonen eller kontohaveren bør bære tapet, eventuelt bør ha belastningen med å kreve misbrukeren for beløpet. I dag er dette problemet i det vesentlige ikke lovregulert. Den eksisterende reguleringen i kredittkjøpsloven får bare anvendelse på visse typer av betalingskort. Etter kredittkjøpsloven (lov 21 juni 1985 nr 82) § 13 er korthaverens objektive ansvar begrenset oppad til 500 kroner. Et mer vidtgående ansvar for korthaveren inntrer bl a der han eller hun har utvist grov uaktsomhet eller forsett, der korthaveren ikke har meldt fra om at kortet er tapt så snart han eller hun fikk kunnskap om dette eller innen rimelig tid etter tapet.

I stor utstrekning vil risikofordelingen mellom kontohaveren og institusjonen være regulert i institusjonenes standardkontrakter. I mønsteravtalen mellom bank og kontoholder om bruk av elektroniske uttaks- og betalingskort er risikofordelingen omtrent som etter kredittkjøpsloven § 13. For betalingskort utstedt av forretnings- og sparebankene er det i tillegg lagt inn et tak i form av normalansvar i størrelsesorden 5-10 000 kroner. Ytterligere ansvar kan bare ilegges ved dom eller etter behandling i Bankklagenemnda. Der misbruket av kontoen er skjedd ved hjelp av andre betalingsinstrumenter enn betalingskort, er kontohaverens ansvar som regel også betinget av grov uaktsomhet eller forsett. Derimot varierer det om kontohaveren har en objektiv egenandel, og det er ikke vanlig med noen normalansvarsgrense.

8.7.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet §§ 2-26 til 2-29 regler om ansvarsfordelingen mellom kontohaveren og institusjonen der en innskuddskonto er misbrukt av en tredjeperson. Misbruk av kontoer reguleres i utgangspunktet av § 2-26, men § 2-27 gir en særregel for de tilfellene misbruket skjer ved hjelp av et betalingskort. Bestemmelsen i § 2-27 får også anvendelse på betalingskort som ikke er tilknyttet en innskuddskonto, jf utkastet § 2-3 første ledd. Ordene «betalingskort» og «betalingsinstrument» er definert i utkastet § 2-4. Utkastet §§ 2-28 og 2-29 inneholder fellesregler for misbruk av innskuddskontoer og betalingskort.

Banklovkommisjonens forslag bygger i stor grad på reglene i kredittkjøpsloven og i de eksisterende standardavtalene. Forslaget oppfyller også i stor grad de anbefalinger som er gitt i Europakommisjonens rekommandasjon 30 juli 1997 om transaksjoner ved hjelp av elektroniske betalingsinstrumenter, se kapittel 4.3. Rekommandasjonen erstatter en tidligere rekommandasjon fra 1988 og er gjennom EØS-avtalen gjort gjeldende også for Norge. Siden det er tale om en rekommandasjon, inneholder den anbefalinger og innebærer ikke bindende pålegg.

Etter Banklovkommisjonens utkast § 2-26 første ledd er kontohaverens ansvar betinget av at den som har foretatt misbruket, har legitimert seg i samsvar med kontoavtalen, og at belastningen har vært mulig som følge av forsett eller grov uaktsomhet fra kontohaveren eller noen andre som har rett til å disponere kontoen. Utgangspunktet er da at kontohaveren må bære hele det tapet misbruket har medført. I annet og tredje ledd er det tre unntak som begrenser kontohaverens ansvar der ansvaret bygger på at kontohaveren, eller andre som har rett til å disponere kontoen, har utvist grov uaktsomhet. Ansvaret vil da være begrenset til

• disponibelt beløp på kontoen på belastningstidspunktet

• periodebeløpet på transaksjonstidspunktet eller annen fastsatt beløpsgrense der et elektronisk betalingsinstrument er brukt innenlands

• tap som oppstår før institusjonen får varsel om at betalingsinstrumentet eller annen legitimasjon er kommet bort

I fjerde ledd er det en særregel om svik. Der kontohaveren eller noen som har rett til å disponere kontoen har utvist eller medvirket til svik mot institusjonen, svarer kontohaveren for alle tap uansett om misbrukeren har legitimert seg i samsvar med kontoavtalen eller ikke.

Betalingskortinnebærer en særlig risiko for at urettmessige belastninger kan initieres av utenforstående. Banklovkommisjonens forslag til særregler om misbruk av slike kort i utkastet § 2-27 innebærer for det første at kunden skal ha et objektivt ansvar på inntil 500 kroner, forutsatt at kortet har en tilhørende kode eller en annen lignende sikkerhetsprosedyre, og at denne koden er benyttet ved misbruket. Utover dette skal kunden bare være ansvarlig dersom

1. han eller hun har utvist grov uaktsomhet, eller

2. korthaveren eller noen betalingskortet er overlatt til, har unnlatt å underrette institusjonen snarest mulig etter å ha fått kjennskap til at kortet er kommet bort eller innen rimelig tid etter at dette burde vært oppdaget.

Selv om vilkårene i punkt a eller b er oppfylt, skal det maksimale ansvaret være 8 000 kroner. Når elektroniske betalingskort brukes innenlands, kan ansvaret heller ikke overstige periodebeløpet på transaksjonstidspunktet eller annen fastsatt beløpsgrense, jf tredje ledd. Ansvarsperioden varer frem til institusjonen har fått melding om at betalingskortet m m er kommet bort, jf femte ledd og § 2-26 tredje ledd. Ansvarsbegrensningene gjelder ikke dersom kontohaveren eller noen kortet er overlatt til forsettlig har muliggjort bruken av kortet eller har utvist eller medvirket til svik mot institusjonen.

I utkastet § 2-28 er det foreslått en regel om lemping av konto- eller korthaverens ansvar etter §§ 2-26 og 2-27. Lemping kan skje etter første ledd der institusjonen ikke har sørget for betryggende rutiner for bruken av kontoer eller betalingskort eller på annen måte har utvist manglende aktsomhet, forutsatt at det foreligger årsakssammenheng mellom institusjonens uaktsomhet og misbruket. Etter annet ledd kan ansvaret også reduseres eller falle bort dersom det er en leverandør av varer eller tjenester som har mottatt betalingen, og han eller hun forsto eller burde ha forstått at bruken av betalingsinstrumentet var urettmessig.

Et særlig problem ved urettmessige belastninger av konto er at beløpet ofte allerede er belastet kontoen på det tidspunktet tvisten om ansvarsforholdene mellom kontohaveren og institusjonen oppstår. Kontohaveren må da gå til søksmål for å få pengene tilbake med mindre institusjonen erkjenner ansvar. Kommisjonen foreslår i § 2-29 å endre på dette. Utgangspunktet etter bestemmelsen er at institusjonen skal tilbakeføre beløpet og erstatte rentetapet dersom kontohaveren ikke skriftlig erkjenner å ha ansvaret. Forutsetningen er at kontohaveren har varslet institusjonen uten ugrunnet opphold etter at han eller hun ble eller burde ha blitt kjent med den uberettigede belastningen. For å slippe tilbakeføring må institusjonen enten anlegge søksmål eller bringe saken inn for en nemnd som nevnt utkastet § 1-4 innen tre uker etter at de mottok skriftlig innsigelse fra kontohaveren.

8.7.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene støtter hovedprinsippene i Banklovkommisjonens forslag. Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Kredittilsynet og Sikkerhetsnettet støtter hele eller vesentlige deler av forslaget. Sparebankforeningenstøtter forslagene i §§ 2-28 og 2-29 og Postbankenstøtter forslaget i § 2-29. Flere høringsinstanser har likevel merknader til enkelte av forslagene.

Finansieringsselskapenes Foreningmener at en ikke bør trekke et skille mellom betalingskort og andre betalingsinstrumenter. Skillet bør heller trekkes mellom betalingsinstrumenter som har tilknyttet en personlig kode eller lignende sikkerhetsprosedyre, og betalingsinstrumenter som fordrer personavhengig dokumentasjon, f eks signatur. De uttaler bl a at:

«Misbruksfaren er neppe anderledes ved tap av sjekkhefte enn ved tap av kort som må benyttes manuelt. Risikobildet blir derimot anderledes for kortholder dersom misbruker har mulighet for å benytte kortet elektronisk på en måte som gjør at det i ettertid ikke kan verifiseres hvem som har utløst transaksjonen.»

Forbrukerombudetog Forbrukerrådetmener at de ansvarsbegrensningene som er foreslått i § 2-26 annet ledd er viktige. Forbrukerrådetmener imidlertid at første punktum også bør ha en maksimalansvarsbegrensning der det er knyttet kreditt til kontoen. I tillegg bør ikke annet punktum være begrenset til innenlandske transaksjoner. Bankforeningen mener derimot at kontohaveren bør ha fullt ansvar der han eller hun har utvist grov uaktsomhet. Reglenes preventive effekt tilsier dette. Annet ledd bør derfor utgå.

Bankforeningen, Sparebankforeningenog Finansieringsselskapenes Foreningmener at egenandelen ved andres misbruk av betalingskort bør være høyere enn 500 kroner som foreslått i § 2-27 første ledd. Grensen på 500 kroner er hentet fra kredittkjøpsloven, som ble vedtatt i 1985, og det må iallfall foretas en justering på grunn av fallet i kroneverdien. Bankforeningenmener at beløpet må settes høyere enn det en ren justering i forhold til fallet i kroneverdien tilsier, f eks til 1 200 kroner. Finansieringsselskapenes Foreningmener i tillegg at egenandelen i første ledd også bør gjelde for manuelle betalingskort.

Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådetog Forbrukerombudet støtter forslaget i § 2-27 annet ledd om en ansvarsgrense på 8000 kroner der korthaveren har utvist grov uaktsomhet. Forbrukerombudetmener i tillegg at ansvarsgrunnlaget for manglende varsling etter bokstav b bør være grov uaktsomhet, og ikke simpel uaktsomhet slik som foreslått. Bankforeningen, Sparebankforeningen, Postbankenog Finansieringsselskapenes Foreninggår imot den foreslåtte ansvarsgrensen på 8000 kroner. Den som har utvist grov uaktsomhet, bør selv bære tapet, og ikke kunne velte det over på institusjonen og derved videre på de øvrige kortholderne. I tillegg bør ansvaret ved grov uaktsomhet være strengt slik at kortholdernes «verdipapirfølelse» opprettholdes. Skal det innføres en beløpsgrense, bør den enten være vesentlig høyere, eller så bør grensen kun være en normalansvarsgrense på samme måte som i dagens kontrakter.

Forbrukerombudet, Sparebankforeningenog Finansieringsselskapenes Foreningpåpeker at uttrykket «periodebeløpet. .. eller annen fastsatt beløpsgrense» i §§ 2-26 annet ledd annet punktum og 2-27 tredje ledd er upresist. Finansieringsselskapenes Foreningmener at interne grenser som ikke er opplyst, er uegnet som ansvarsbegrensninger. Forbrukerombudetmener på sin side at kortinnehaveren også bør nyte godt av slike interne begrensinger siden overskridelser må skyldes svikt i institusjonenes systemer.

Forbrukerrådetmener at institusjonen bør pålegges bevisbyrden for at korthaveren har utvist ansvarsbetingende skyld etter § 2-27, og uttaler:

«Forbrukerrådet er imidlertid noe i tvil om tvilsrisikoen for misbruk der kortutsteder hevder at misbruket skyldes at PIN-koden må ha vært nedskrevet eller på annen grov uaktsom måte blitt overgitt misbrukeren, og kortholder på sin side hevder ikke å ha skrevet ned koden noe sted, skal hvile på forbrukeren. Reklamasjonsregelen i § 2-29 er en klar bedring av forbrukervernet på dette området, men fortsatt vil forbrukeren ha den tyngste bevisføringsplikten for de faktiske forhold rundt misbruket. På dette punkt vil Forbrukerrådet anbefale at man heller legger til grunn den «danske modellen» hvor kortutsteder har bevisbyrden for de faktiske forhold rundt misbrukssituasjonen i påstand-mot-påstand-sakene. Dette vil bety at man legger ansvar og risiko for sikkerheten på systemtilbyder.»

Bankforeningenpåpeker at den søksmålsfristen på tre uker som er foreslått i Banklovkommisjonens utkast § 2-29 annet ledd bokstav b er for kort. Fristen bør settes til fire uker. Det uttales bl a at:

«På bakgrunn av erfaringer med en lignende uttalelsesfrist på 3 uker for institusjonen i saker for Bankklagenemnda (det er nå gitt adgang til fristforlengelse), vil institusjonen i løpet av 3 ukersfristen ikke rekke å undergi kontohavers innsigelse en tilfredsstillende og forsvarlig behandling. Konsekvensen av en for kort behandlingstid, vil kunne være at institusjonen unødig anlegger søksmål eller bringer saken inn for nemndsbehandling for å være på den sikre siden. 3 ukersfristen vil således i seg selv virke prosesskapende.»

8.7.4 Departementets vurdering

Departementet mener det er viktig å innføre generelle lovbestemmelser om en tredjepersons misbruk av betalingsinstrumenter. Kredittkjøpsloven § 13 omfatter i dag bare visse typer betalingskort. Av hensyn til forbrukervernet bør det lovfestes regler som i størst mulig grad omfatter alle typer betalingsinstrumenter.

Banklovkommisjonenforeslår at kontohaveren i utgangspunktet bare skal bære tapet der denne eller noen andre som har rett til å disponere kontoen, har utvist grov uaktsomhet eller forsett. Departementetslutter seg til dette. Departementet slutter seg også til forslaget om at ansvaret ved grov uaktsomhet skal være begrenset til innestående på innskuddskontoen og til tap som oppstår før institusjonen får melding om tap av betalingskort m v.

Et generelt spørsmål er om alle typer betalingsinstrumenter bør være undergitt samme regulering, eller om reglene bør tilpasses betalingsinstrumentenes type eller funksjon. Banklovkommisjonen har trukket et hovedskille mellom betalingskort og andre betalingsinstrumenter, og regulert disse gruppene på forskjellig måte.

Departementet slutter seg til at de ulike betalingsinstrumentene ikke bør reguleres helt på samme måte. Departementet har vurdert om skillet i stedet burde trekkes mellom elektroniske betalingsinstrumenter på den ene side og utbetaling med manuell kontroll på den annen side. Det kan hevdes at de hensynene som begrunner en særlig regulering for betalingskort, i stor grad gjør seg gjeldende også i forhold til bruk av andre elektroniske betalingsinstrumenter, bl a når betalingsoppdrag utføres gjennom telefon eller datanett (home-banking). Det kan også vises til at EU-rekommandasjonen om transaksjoner med elektroniske betalingsinstrumenter har felles regler for bruk av betalingskort og bruk av andre elektroniske betalingsinstrumenter.

Departementet har likevel valgt å holde fast ved Banklovkommisjonens inndeling. Departementet legger vekt på at reglene for betalingskort etter departementets utkast § 35 (tilsvarende Banklovkommisjonens utkast § 2-27) er utformet særskilt med tanke på betalingskort og vil ikke fullt ut kunne anvendes i forhold til andre former for bruk av elektroniske betalingsinstrumenter. Departementet har likevel fulgt opp Banklovkommisjonens forslag om en forskriftshjemmel som gjør det mulig å gjøre reglene for betalingskort gjeldende for andre typer betalingsinstrumenter dersom det i fremtiden skulle vise at seg å være andre instrumenter som bør falle inn under den særlige reguleringen i utkastet § 35.

Det sentrale elementet i EU-rekommandasjonen når det gjelder ansvar ved misbruk av elektroniske betalingsinstrumenter, er at kontohaveren bare skal være ansvarlig for misbruk som er en følge av grov uaktsomhet fra kontohaveren selv. Departementet foreslår som nevnt ovenfor at en slik regel skal gjelde generelt, dvs også i den generelle bestemmelsen i departementets utkast § 34. Dermed vil dette prinsippet etter utkastet også gjelde i forhold til alle former for elektroniske betalingsinstrumenter.

Departementet har i det vesentlige fulgt opp Banklovkommisjonens forslag til regulering av ansvaret ved misbruk av betalingskort. Etter departementets syn fremstår Banklovkommisjonens forslag som en balansert helhetsløsning som tar i betraktning de ulike hensynene som gjør seg gjeldende på dette området.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at kontohaveren skal ha en egenandelder et betalingskort er misbrukt ved hjelp av personuavhengig sikkerhetsprosedyre.

Banklovkommisjonenforeslår at egenandelen skal være på 500 kroner. Dette er i samsvar med kredittkjøpsloven § 13 og kontraktspraksis. Kredittkjøpsloven er fra 1985, og egenandelen der er ikke blitt justert i forhold til fallet i pengeverdien. Departementet mener at det nå vil være riktig å foreta en «inflasjonsjustering» og mener at beløpet bør settes til 800 kroner. Beløpet vil fortsatt være lavere enn den tilsvarende grensen i EU-rekommandasjonen, som er på 150 euro (ca 1 300 norske kroner).

Departementet slutter seg videre til forslaget om å sette en generell beløpsgrense for kontohaverens ansvar på 8 000 kroner. Departementet ser denne grensen som et viktig element i den helhetsløsning som Banklovkommisjonen foreslår.

Gjennom den foreslåtte ansvarsgrensen vil kontohaveren ha betydelig vern. Den høyeste grensen, 8 000 kroner, vil gjelde selv om kontohaveren har utvist grov uaktsomhet, f eks ved å oppbevare PIN-koden sammen med kortet. Etter Banklovkommisjonens forslag gjelder grensen på 8 000 kroner ikke dersom korthaveren eller noen kortet er overlatt til forsettlig har muliggjort bruken av kortet eller har utvist eller medvirket til svik mot institusjonen. Departementet mener det bør presiseres at grensen heller ikke gjelder der korthaveren får kjennskap til at kortet faktisk er misbrukt og likevel ikke underretter institusjonen. I en slik situasjon fremstår det som urimelig at korthaveren skal være beskyttet av beløpsgrensen.

For ordens skyld vil departementet bemerke at det kan være noe misvisende når Banklovkommisjonen (NOU 1994: 19 s 144 annen spalte) uttaler at den foreslåtte grensen på 8 000 kroner korresponderer med de ansvarstak som er satt i de norske standardavtalene og i Europakommisjonens rekommandasjon. I avtalene er det tale om en normalansvarsgrense, dvs at ansvar utover grensen kan gjøres gjeldende gjennom behandling i Bankklagenemnda eller domstolene. Rekommandasjonen inneholder ingen slik absolutt grense, men derimot en regel om objektivt ansvar på 150 euro (ca 1 300 kroner), se ovenfor.

Banklovkommisjonen har videre foreslått en ordning som innebærer at prosessbyrden legges på institusjonen, se Banklovkommisjonens utkast § 2-29. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag, se departementets lovutkast § 37.

Gjennom den foreslåtte bestemmelsen er institusjonen pålagt å tilbakeføre ethvert beløp som ifølge kontohaveren er belastet gjennom misbruk av kontoen. Institusjonen kan bare fri seg denne plikten ved å bringe saken inn for nemndsbehandling eller for en domstol. Beløp over 8 000 kroner vil uansett måtte tilbakeføres, med mindre kontohaveren forsettlig har muliggjort bruken av kortet eller har unnlatt å melde fra etter at han eller hun har fått kjennskap til at kortet faktisk er misbrukt.

Banklovkommisjonen har under sitt arbeid vurdert bestemmelsene i den danske betalingskortloven, som bl a innebærer at kortutstederen har bevisbyrden for de faktiske forhold omkring et misbruk, se NOU 1994: 19 s 67 og s 146. Spørsmålet om bevisbyrde oppstår særlig i de tilfellene der korthaveren hevder at koden er oppbevart forsvarlig, men hvor koden likevel er benyttet ved uttaket. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det vil være å gå for langt å innføre en særskilt bevisbyrderegel på dette området. I praksis vil det være kontohaveren som har best kjennskap til de faktiske forhold, bl a om hvordan PIN-koden har vært oppbevart. Det fremstår ikke uten videre som rimelig å pålegge institusjonen en bevisbyrde i forhold til slike forhold.

Departementet vil også peke på at utkastet § 37 vil innebære en vesentlig endring i forhold til dagens situasjon. I dag er det slik at dersom «påstand står mot påstand», vil kunden måtte bære tapet dersom han eller hun ikke oppnår avgjørelse i Bankklagenemnda eller ved en domstol for at beløpet skal tilbakeføres. Det innebærer bl a at kunden må bære tapet både hvis han eller hun velger ikke å forfølge saken, og hvis saken blir avvist i Bankklagenemnda fordi det dreier seg om et bevisspørsmål som ikke egner seg for skriftlig behandling.

Den foreslåtte løsningen vil innebære en vesentlig endring ved at institusjonen uten videre vil ha plikt til å tilbakeføre beløpet. Institusjonen kan bare fri seg fra denne plikten ved å bringe saken inn for nemnds- eller domstolsbehandling. Dersom saken blir avvist fra nemndsbehandling, inntrer plikten til tilbakeføring på ny.

Det bør også understrekes at selv uten en lovfestet bevisbyrderegel vil en nemnd eller en domstol ikke kunne legge til grunn at kunden har opptrådt grovt uaktsomt uten at det foreligger særskilte holdepunkter for dette. At PIN-koden er brukt uten at kunden har noen forklaring på hvordan koden er blitt kjent for uvedkommende, kan ikke være tilstrekkelig til å legge til grunn at kunden har opptrådt grovt uaktsomt og på dette grunnlag ilegge ansvar. Koden kan f eks ha blitt kjent for uvedkommende ved at misbrukeren, uten at kunden har merket det, har iakttatt kundens inntasting av kode i forbindelse med bruk av kortet.

Under høringen kom det innvendinger mot Banklovkommisjonens forslag om at ansvaret ved grov uaktsomhet skal være begrenset til «periodebeløpet eller annen fastsatt beløpsgrense» der elektroniske betalingsinstrumenter brukes innenlands. Innvendingene går på at rekkevidden av forslaget er uklart. Meningen med regelen er at kontohaveren ikke skal være ansvarlig for tap som har oppstått fordi misbrukeren har klart å overskride belastningsgrenser lagt inn i systemet. Også belastningsgrenser som ikke er opplyst bør derfor være omfattet. Departementet mener at en slik regel bør tas inn i loven, men er enig i at Banklovkommisjonens forslag bør presiseres noe.

Banklovkommisjonenlegger opp til at institusjonen skal ha en frist på tre uker til å anlegge sak, jf utkastet § 2-29 annet ledd bokstav b. Departementet er enig i det som er påpekt under høringen om at en slik frist kan være så kort at den kan føre til unødige prosesser. Departementet ser det som viktig at tvistene i størst mulig grad løses i minnelighet og foreslår at fristen settes til fire uker.

8.8 Forholdet mellom betaleren og mottakeren ved betalingsoverføringer

8.8.1 Innledning

Generelle lovregler som berører spørsmål knyttet til betalingsmåte og betalingstidspunkt finnes i dag i gjeldsbrevloven (lov 17 februar 1939 nr 1) § 3 og sentralbankloven (lov 24 mai 1985 nr 28) § 14 første ledd.

Sentralbankloven § 14 første ledd første punktum fastslår at norske sedler og mynter er tvungent betalingsmiddeli Norge. Dette innebærer som utgangspunkt at betaleren har retttil å betale med sedler og mynter, og at betalingsmottakeren kan kreveå få oppgjøret i sedler og mynter. Bestemmelsen legger imidlertid ingen bånd på hvor betalingen med sedler og mynter skal skje. Den er således ikke til hinder for at betaleren kan pålegges å betale med sedler og mynter i en bank, eller at mottakeren kan pålegges å motta oppgjøret i sedler og mynter i en bank.

Hovedregelen etter gjeldsbrevloven § 3 er at betaling skal skje hos mottakeren. Unntak gjelder der et annet betalingssted er avtalt og der mottakeren har anvist et annet betalingssted med hjemmel i gjeldsbrevloven § 3 annet ledd. Anvisningsretten i § 3 annet ledd er betinget av at betaleren ikke påføres «nemnande ulempe eller utgift». At gebyret ved kontant innbetaling til bank fremstår som høyt i forhold til beløpets størrelse, vil dermed kunne innebære at de ikke foreligger adgang til å pålegge betaling gjennom godskriving av konto.

Der mottakeren har opplyst sitt kontonummer, f eks på fakturaen eller brevpapiret, må dette normalt anses som et samtykke til at betaling kan skje ved overføring til konto. Det er også flere lover som uttrykkelig gir betaleren rett til å betale ved godskriving av konto, se bl a husleieloven (lov 16 juni 1939 nr 6) § 11 annet ledd og forsikringsavtaleloven (lov 16 juni 1989 nr 69) § 5-3 bokstav c og 14-5 bokstav c.

Sentralbankloven § 14 anses ikke å være til hinder for at betaleren bruker betalingsmidler som sjekk, bankremisse eller advisert giro (utbetalingsanvisning). Når gjeldsbrevloven § 3 angir betalingsstedet som betalingsmottakerens «bosted» eller «forretningssted», må dette trolig forstås så vidt at det er tilstrekkelig at mottakeren kan heve beløpet kontant i nærmeste bank.

Selve betalingen er skjeddnår beløpet er kommet fremtil betalingsmottakeren. Ved fysisk overlevering av kontanter er det ikke tvilsomt at tidspunktet for betaling er når mottakeren får pengene fysisk i hende. Ved betalingsoverføring kan det by på tvil å avgjøre når beløpet skal anses å være kommet frem. I juridisk teori har det vært antatt at ved overføring til konto må betalingen anses for å være skjedd når beløpet er godskrevet mottakerens konto. Høyesterett har i en nylig avsagt dom, referert i Norsk Retstidende 1998 s 1523, sluttet seg til dette synspunktet. Overføres beløpet gjennom bruk av utbetalingsanvisning eller sjekk, har man ansett det for å være tilstrekkelig at kreditor har mottatt anvisningen eller sjekken - det kreves ikke at beløpet faktisk er hevet. Også dette synspunktet har fått tilslutning fra høyesterett i den nevnte dommen.

I enkelte tilfeller vil en fastsatt betalingsfrist blir avbrutt før selve betalingen kan anses å ha funnet sted etter de alminnelige reglene som er beskrevet ovenfor. Det vil i slike tilfeller være tilstrekkelig at betaleren har levert betalingsblanketten i bank innenfor den angitte betalingsfristen og i noen tilfeller til og med at blanketten er sendt til bank eller avregningssentral. Lovregler av denne art finnes bl a i husleieloven § 11 og i forsikringsavtaleloven § 5-3 og 14-5. Dessuten har det vært antatt at i tilfeller der kreditor har sendt ut ferdigutfylte betalingsblanketter med angitt betalingsfrist, vil betalingen normalt være rettidig dersom blanketten er levert i bank innenfor betalingsfristen.

8.8.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 2-30 og 2-31 regler om forholdet mellom betaleren og mottakeren ved betalingsoverføringer. Disse reglene skiller seg dermed systematisk fra de øvrige bestemmelser i utkastet, som i første rekke gjelder forholdet mellom kunde og institusjon. Banklovkommisjonens begrunnelse for å ta med denne type regulering utkastet finnes i NOU 1994: 19 s 107-108 (merknadene til § 2-1).

I hvilken grad en betaler har rett til å gjøre opp en fordring ved betaling gjennom et betalingssystem, og i hvilken utstrekning mottakeren kan pålegge ham eller henne å gjøre opp på en bestemt måte, behandles i § 2-30 om oppgjørsmåten. Hva som skal til for at fordringen skal anses for oppgjort, og for at betalingsfristen skal avbrytes, reguleres i § 2-31 om tid og sted for betaling. Reglene om betalingstidspunktet er foreslått ufravikelige i forbrukerforhold i samsvar med hovedregelen i utkastet § 1-2, mens reglene om oppgjørsmåten er utformet slik at de også viker for avtale i forbrukerforhold.

Betaleren skal etter utkastet § 2-30 første ledd ha rett til å overføre beløpet til mottakerens konto, om ikke en annen oppgjørsform er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling i kontanter. Forslaget må ses på som en kodifikasjon av den praksis som allerede er etablert. Overføring til mottakerens konto er i et moderne pengesamfunn ofte den mest hensiktsmessige måten å gjøre opp en pengefordring på.

Mottakeren skal etter utkastet § 2-30 annet ledd kunne gi nærmere anvisninger om betalingsmåten dersom dette ikke medfører merutgift eller vesentlig ulempe for betaleren. Betaleren vil normalt ikke ha noen berettiget interesse i å motsette seg en slik anvisning dersom den ikke medfører økte kostnader eller andre ulemper. I tredje ledd foretas det en særskilt presisering i forhold til kontant betaling. Om ikke annet er avtalt, skal mottakeren etter forslaget ha plikt til å motta oppgjør med tvungne betalingsmidler (kontant betaling) innenfor forretningstiden for ytelser som mottas på stedet.

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet § 2-31 regler om når betalingen er skjedd med frigjørende virkning og om når betalingsfristen avbrytes. Den formelle hovedregelen i første ledd skiller mellom betaling til mottakerens konto og utbetaling av kontanter gjennom bank. Ved rettmessig overføring til mottakerens konto vil betalingen ha skjedd når mottakerens institusjon er blitt forpliktet overfor mottakeren for beløpet. Banklovkommisjonen uttaler (NOU 1994: 19 s 149) at i de fleste tilfeller vil tidspunktet for når institusjonen forpliktes falle sammen med tidspunktet for kreditering av mottakerens konto. Det foreslås videre en regel om at der beløpet skal utbetales kontant gjennom bank, vil betalingen ha skjedd når beløpet er stilt til mottakerens disposisjon gjennom bank på mottakerens sted og melding om dette er kommet frem til mottakeren.

Banklovkommisjonens forslag til annet og tredje ledd inneholder vesentlige unntak fra utgangspunktet som følger av første ledd.

I annet ledd foreslås det en særregel for de tilfellene mottakeren har anvist eller oppfordret til betaling på en bestemt måte. Den foreslåtte regelen går, med visse unntak som følger av utkastet fjerde og femte ledd, ut på at betalingen i slike tilfeller vil skje når betalerens oppdrag er mottatt av institusjonen. Den foreslåtte særregelen fremstår som den praktiske hovedregelen.

Banklovkommisjonen foreslår videre en regel i tredje ledd om avbrudd av betalingsfristen i visse tilfeller. Regelen vil innebære et betaleren ikke pådrar seg misligholdsansvar selv om selve betalingen ikke anses å ha skjedd etter reglene i første og annet ledd. Regelen skal gjelde ved betaling fra forbruker, samt ved rettmessig betaling med sjekk eller annet betalingsinstrument. Betalingsfristen vil som en hovedregel avbrytes henholdsvis når oppdraget er mottatt av institusjonen og når sjekk eller annet betalingsinstrument er mottatt og akseptert av mottakeren.

8.8.3 Høringsinstansenes syn

8.8.3.1 Generelt

Bankforeningen og Sparebankforeningen tar opp spørsmålet om en lov om finansavtaler og finansavtaler også bør inneholde regulering som gjelder forholdet mellom betaler og betalingsmottaker.

Bankforeningen fremholder at det tilgjengelighetsmessig vil være uheldig å legge lovregler som skal gjelde mellom to «private» aktører (betaler og mottaker) i en lov som primært skal regulere avtaleforholdet mellom finansinstitusjoner og deres kunder. Bankforeningen uttrykker at reglene vil kunne bli vanskelig tilgjengelig for ikke-institusjonelle aktører i betalingsoppgjøret og ber på den bakgrunn departementet vurdere en alternativ plassering av disse reglene.

Sparebankforeningen slutter seg til Banklovkommisjonens vurderinger om at også forholdet mellom betaler og betalingsmottaker bør reguleres, og at det i hvert fall for tiden synes mest hensiktsmessig at slike regler plasseres i finansavtaleloven.

8.8.3.2 Oppgjørsmåten

Norges Bank og Sikkerhetsnettetstøtter kommisjonens forslag til regler om oppgjørsmåten(§ 2-30). Flere av de andre høringsinstansene har imidlertid merknader i ett eller flere av elementene i forslaget.

Sparebankforeningenmener at den delen av første ledd som sier at mottakeren skal kunne betinge seg kontant betaling, bør utgå. Dette begrunnes med at det ikke er

«... tilstrekkelig grunn til at leverandør/betalingsmottaker etter avtaletidspunktet ensidig skal kunne forbeholde seg en såvidt tungvint oppgjørsmåte som ved kontanter, som iflg gjeldsbrevloven skal erlegges på betalingsmottakers forretningssted. Bruk av postgiro utbetalingskort / postanvisning / advisert giro / bankremisse, som kommisjonen nevner som mulige kontantoppgjørsmetoder, er tungvint og kostbart, selv om kundene idag bare delvis belastes kostnadene.»

Sparebankforeningen og Toll- og avgiftsdirektoratetmener at anvisningsretten som er foreslått i annet ledd bør gjelde selv om den anviste oppgjørsmåten innebærer en viss merutgift for betaleren. Det foreslåtte vesentlighetskravet bør både gjelde for utgifter og andre ulemper. Sparebankforeningenuttaler bl a:

«Vi er enige i hovedregelen i annet ledd, men ikke i avgrensningen av unntaket. Betalingsmottaker må f.eks kunne gi anvisning på at betaling skal skje til bankkonto, selv om dette skulle medføre kr 1, - i høyere gebyr for en betaler enn om han brukte postgiro. Merutgift alene kan derfor ikke være kriteriet, uten noen form for kvalifikasjon ( vesentlig merutgift e.l). Men også forhold på betalingsmottakers side må kunne tas i betraktning.»

Forbrukerombudet nevner at de har erfart at næringsdrivende har satt som vilkår for å inngå forretningsforbindelse at betaleren må inngå avtale om direkte debitering (avtale om betalingsfullmakt, jf utkastet her § 26). Ombudet mener derfor at det bør sies på en klar måte at en slik oppgjørsform innebærer en vesentlig ulempe i forhold til anvisningsretten som er foreslått i annet ledd.

Forbrukerombudetog Forbrukerrådet,mener at forslaget i tredje ledd om adgang til kontant betaling har fått et for snevert virkeområde. Forbrukerrådetuttaler i brev 19 desember 1996 til Justisdepartementet bl a følgende:

«Forbrukerrådet har engasjert seg i problemstillingen om forbrukeres rett til å betale kontant uten å pålegges gebyr for dette. [...]

Forbrukerrådet er noe i tvil om en generell verneregel, som skal omfatte en rekke ulike forhold, kun bør plasseres i en banklov. [...]

Forbrukerrådet vil legge til at vi anser dette som et viktig spørsmål. Vi har mottatt henvendelser fra forbrukere som har opplevd slike problemer i ulike bransjer, blant annet kommunale boligkontorer og tekniske etater, Telenor, kabelselskap, sykehus, reiseselskap og energiverk.

I NOU 1994 : 19 § 2-30 (3) foreslås det å lovfeste en fravikelig regel om kontant betaling for ytelser som mottas på stedet. Det kan virke som om problemet er mest utbredt i bransjer hvor forbrukeren ikke mottar ytelsen på stedet, dessuten foreslås det at regelen gjøres fravikelig. Etter vår mening vil derfor ikke forslaget i NOU 1994 : 19 løse problemet.»

8.8.3.3 Betalingstidspunkt og avbrudd av betalingsfrist

Sikkerhetsnettetog OBOSstøtter Banklovkommisjonens forslag i § 2-31 til regler om betalingstidspunktet og avbrytelse av betalingsfristen.Flere av høringsinstansene har imidlertid merknader til en eller flere av forslagets ulike deler.

Norges Bank, Bankforeningen og Sparebankforeningen har merknader til forslaget i § 2-31 første ledd første punktum om at betalingen er skjedd når institusjonen er blitt forpliktet overfor mottakeren. Norges Bank støtter i utgangspunktet forslaget, men det presiseres at utkastet må forstås slik at betalingen aldri finner sted før mottakerens konto er godskrevet. Det påpekes bl a at:

«... mottaker ikke kan disponere betalingsmidlene før disse er godskrevet hans konto, og vi finner det lite rimelig at risikoovergangen skal skje før dette tidspunktet, jf. her forslaget til § 2-16. På denne bakgrunn vil vi ikke tilrå kommisjonens forslag om at betaling unntaksvis også kan ha skjedd før rett konto er godskrevet, i det vi antar at en slik regel bl.a. utfra rettstekniske hensyn ikke er så lett praktikabel. [...] Vi synes også at det er naturlig å betrakte mottakers institusjon som medhjelper, og at betalers institusjon derfor bør bære ansvaret for svikt hos mottakerens institusjon. Såfremt betalers institusjon kan kreve tap dekket av medhjelperen når denne har forårsaket feil, mener vi at en slik utvidelse av ansvaret i forhold til kommisjonens forslag, ikke vil være særlig tyngende i praksis.»

Bankforeningenog Sparebankforeningenmener at tidspunktet for betalingen må knyttes til oppgjørstidspunktet mellom institusjonene. Betalingen bør anses skjedd når mottakerens institusjon har fått betalingsmidlene til disposisjon. Dette harmonerer best med forslagene i § 2-18 og 2-32, og gjør at hver av partene får risikoen for tap av beløpet eller insolvens i egen institusjon. Bankforeningen uttaler bl a:

«Den forståelse som legges i § 2-31 må, når det gjelder frigjørende betaling, ha sitt utgangspunkt i at enten den institusjon betaler har valgt for gjennomføring av betalingsoppdraget eller den institusjon mottaker har valgt å ha sin konto i, kan komme i en situasjon der den ikke lenger er i stand til å møte sine forpliktelser, dvs. offentlig administrasjon inntrer. En slik forståelse må videre bygge på at betaler ikke blir skadelidende av at mottakers institusjon settes under offentlig administrasjon og vice-versa. Dette hensyn vil ikke ivaretas ved å legge krediteringstidspunktet til grunn for ansvarsovergangen.

[...]

Ved å legge oppgjørstidspunktet som skjæringspunkt for overgang av institusjonenes forpliktelse i forhold til sine kunder i betalingsformidlingen, vil innebære at det i denne sammenheng ikke oppstår (risikoeksponerende) fordringsforhold mellom institusjonene.

Dersom krediteringstidspunkt blir lagt til grunn for ansvarsovergang institusjonene imellom, vil dette innebære at det innbygges et risikoelement som kan utløse en systemkrise.»

Sparebankforeningenuttaler bl a:

«Prinsipielt og praktisk vil det virke unaturlig å la betaleren eller betalerens bank hefte for eventuell forsinkelse eller tap av beløpet i den bank som betalingsmottakerenhar valgt. At debitor har foretatt frigjørende betaling når beløpet er stilt til disposisjon for den bank mottaker har anvist, er etter vårt skjønn et rimelig skjæringspunkt som er helt klart dokumenterbart. I praksis stilles beløpet oftest til disposisjon ved at beløpet krediteres mottakerbankens oppgjørskonto i sentralbanken.(Avsenderbankens debiteres tilsvarende). Men beløpet kan naturligvis også stilles til disposisjon ved at debitor innbetaler kontanter over skranken til mottakers bank med anvisning av konto.»

Bankforeningenmener at det foreslåtte betalingstidspunktet i § 2-31 første ledd annet punktum er uheldig. Betalingen bør ikke anses skjedd før mottakeren har hevet beløpet. I motsatt fall får mottakeren risikoen for solvensen i den institusjonen betaleren har valgt.

Norges Bank, Bankforeningen, Sparebankforeningen og Finansieringsselskapenes Forening mener at forslaget i § 2-31 annet ledd går for langt. Det hevdes at forslaget er lite rimelig sett fra betalingsmottakerens ståsted ved at mottakeren får risikoen for forhold som inntrer i betalerens institusjon. Regelen bør i alle fall ikke rekke lenger enn til å være en regel om avbrudd av betalingsfrister. Forslaget er også svært vidtfavnende ved at det er tilstrekkelig at mottakeren «oppfordrer» til betalingsmåten, f eks ved å oppgi kontonummeret på fakturaen eller brevpapiret. I tillegg er regelen noe uklar sett i sammenheng med femte ledd. Norges Banknevner at forslaget kan føre til at betalingen finner sted før institusjonens ansvarsperiode etterutkastet § 2-32 inntrer.

Forbrukerrådethar merknader til regelen om fristavbrudd i tredje ledd. Forbrukerrådet mener at forslaget bør utvides slik at selve betalingen i forbrukerforhold skjer alt når oppdraget er mottatt av institusjonen.

8.8.4 Departementets vurdering

8.8.4.1 Generelt

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at en lov om finansavtaler og finansoppdrag også bør inneholde enkelte regler som regulerer forholdet mellom betaler og betalingsmottaker. Departementet legger, som Banklovkommisjonen, vekt på at det i forhold til betalingsoverføringer vil være en meget nær sammenheng mellom på den ene side regler som gjelder forholdet mellom betaler/betalingsmottaker og finansinstitusjonene, og på den annen side regler som gjelder forholdet mellom betaler og betalingsmottaker. Ut fra dette fremstår det ikke som unaturlig at finansavtaleloven inneholder visse regler om forholdet mellom betaler og betalingsmottaker. Det er ingen annen eksisterende lov som fremstår som en naturlig plass for en slik regulering.

8.8.4.2 Oppgjørsmåten

Departementet slutter seg langt på vei til Banklovkommisjonens forslag til regulering av betaler og betalingsmottakers adgang til å velge, eventuelt kreve, en bestemt oppgjørsmåte, se departementets lovutkast § 38.

I denne sammenheng et to ulike hensyn som står mot hverandre. På den ene side bør betaleren ha frihet til å velge en betalingsmåte som for ham eller henne fremstår som praktisk og betryggende, og som ikke medfører unødvendige kostnader. På den annen side kan betalingsmottakeren ha et begrunnet ønske om å kanalisere betalinger inn i bestemte former for å oppnå effektivitet og kostnadsbesparelse.

Utgangspunktet som følger av sentralbankloven § 14 er, som påpekt under kapittel 8.8.1, at betaleren har rett til å betale med sedler og mynter, og at betalingsmottakeren kan kreve betaling med sedler og mynter. I praksis skjer imidlertid oppgjør av pengeforpliktelser svært ofte på andre måter enn gjennom kontant betaling. Bakgrunnen for dette må nettopp anses å være de hensynene som er påpekt ovenfor.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at betaleren når ikke annet er avtalt, skal kunne velge å foreta betaling til mottakerens konto, se lovutkastet § 38 første ledd, som svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-31 første ledd. Bestemmelsen presiserer likevel, i samsvar med hovedprinsippet som følger av sentralbankkloven § 14, at mottakeren skal kunne kreve betaling med kontanter. Som påpekt under kapittel 8.8.1 ovenfor, vil dette likevel ikke være til hinder for at betaleren kan bruke betalingsmidler som sjekk, bankremisse eller advisert giro.

Som påpekt av enkelte høringsinstanser, bør kriteriet i utkastet § 38 annet ledd (Banklovkommisjonens utkast § 2-31 annet ledd) for at betalingsmottakeren skal være avskåret fra å gi anvisning på en bestemt betalingsmåte, være om en anvisning medfører « vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren». Det bør ikke være tilstrekkelig til at mottakeren kan motsette seg en bestemt betalingsmåte, at denne medfører en viss utgift for betaleren. Departementet legger til grunn at med dagens gebyrnivå vil ordinære gebyrer ved girooverføring fra bankkonto ikke medføre en vesentlig merutgift, bortsett fra når det er tale om overføring av svært små beløp.

Hva som vil innebære en vesentlig merutgift eller ulempe, beror på en konkret vurdering. Banklovkommisjonen nevner som eksempel at en anvisning som innebærer at betaleren må anskaffe betalingskort eller utstede en belastningsfullmakt ikke kan godtas, se NOU 1994: 19 s 148 annen spalte. Departementet slutter seg til dette.

Departementet er kommet til at en forbruker også bør ha en generell rett til å betale med kontante midler hos mottakeren, selv om man ikke kan si at en annen oppgjørsmåte vil medføre vesentlig merutgift eller vesentlig ulempe for ham eller henne, se departementets lovutkast § 38 tredje ledd. Forbrukerne bør ha en mulighet til å unngå de relativt høye gebyrene som følger med betaling over giro. Det kan også være grupper som av ulike grunner ikke er fortrolig med eller ikke ønsker å foreta girering fra konto. Disse vil ofte foreta kontant innbetaling til bank, noe som normalt innebærer svært høye gebyrer.

8.8.4.3 Betalingstidspunkt og avbrudd av betalingsfrist

Departementeter enig med Banklovkommisjonen i at finansavtaleloven bør inneholde en regulering av når betaling skal anses å være skjedd i forbindelse med betalingsoverføringer. Det kan bl a vises til at betalingstidspunktet er sentralt for utformingen av regler om ansvar ved forsinkelse av betalingsoverføringer, se departementets lovutkast § 41.

Som Banklovkommisjonen peker på, se NOU 1994: 19 s 148-149, kan det være grunn til å skille mellom ulike virkninger av at det betaling anses å ha funnet sted. For det første vil betalingstidspunktet være det tidspunktet der betaling har funnet sted med frigjørende virkning. Med dette menes at betaleren er fri sin betalingsforpliktelse, og at mottakeren ikke lenger kan kreve oppfyllelse av betaleren selv om beløpet ikke skulle ha kommet frem til mottakeren. For det andre vil betalingstidspunktet være skjæringspunktet for når mottakeren ikke lenger skal kunne gjøre gjeldende misligholdssanksjoner på grunn av forsinkelse, dvs når oppgjøret virker fristavbrytende. Bl a vil mottakeren når betaling har funnet sted, ikke lenger kunne kreve forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven eller avtalt forsinkelsesrente. Oversittelse av en betalingsfrist vil også kunne ha andre virkninger, som for eksempel rett for mottakeren til å heve (gå fra) en kontrakt mellom partene.

Som Banklovkommisjonens utkast bygger departementets lovutkast på at betalingstidspunktet ikke uten videre må være det samme i forhold til betalingens frigjørende virkning som i forhold til avbrudd av betalingsfrist.

Departementets utkast § 39 første ledd bygger på Banklovkommisjonens utkast § 2-31 første ledd. Etter Banklovkommisjonens forslag skulle betaling ved overføring til mottakerens konto anses for å ha skjedd når mottakerens institusjon «er blitt forpliktet overfor» betalingsmottakeren. Flere av høringsinstansene har gitt uttrykk for at betalingen i stedet bør anses skjedd når mottakerens institusjon har fått midlene til disposisjon. På denne måten blir regelen klarere, og partene får samtidig risikoen for hva som hender i deres egen institusjon. Et annet vesentlig moment er at direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene bygger på et slikt skille. Direktivet er nærmere omtalt i kapittel 4.4 og 8.2 ovenfor. Etter direktivet artikkel 6 og 8 anses betaling i forhold til ansvarsreglene å ha skjedd når beløpet «godskrives kontoen til mottakers institusjon». Som påpekt i kapittel 8.2 bør reglene om betalingsoverføring i finansavtaleloven så langt det er mulig utformes i samsvar med direktivet. Departementet har etter dette valgt å formulere skjæringstidspunktet som tidspunktet «når beløpet er godskrevet mottakerens institusjon».

En slik regel kan ikke anvendes der partene benytter den samme institusjonen. Departementet mener at det i slike tilfeller må kreves at mottakeren har fått beløpet til rådighet på sin konto for at skyldneren skal ha oppfylt sin betalingsforpliktelse, se utkastet § 39 første ledd annet punktum.

Banklovkommisjonen foreslår i sitt utkast § 2-31 annet og tredje ledd vesentlige unntak fra hovedregelen om betalingstidspunkt. Departementet har her valgt en noe annen løsning. Etter departementets syn bør det ikke gjøres unntak fra hovedregelen i første ledd når det gjelder selve betalingstidspunktet, dvs fra hvilket tidspunkt betaling skal anses å ha skjedd med frigjørende virkning. Man bør i denne sammenheng bygge på prinsippet om at hver av partene bør bære risikoen for hendelser innenfor den institusjonen man har valgt å bruke.

Når betaleren er forbruker,bør det likevel gjelde en uttrykkelig regel om at en fastsatt betalingsfrist anses avbrutt når betalerens oppdrag er mottatt av en finansinstitusjon, se lovutkastet § 39 annet ledd bokstav a, som svarer til Banklovkommisjonens utkast § 2-31 tredje ledd bokstav a.

Betalingsfristen bør ikke avbrytes der betalingsoppdraget ikke blir gjennomført som følge av betalerens eget forhold, f eks fordi det ikke er dekning på kontoen, se utkastet § 39 fjerde ledd.

Den foreslåtte regelen vil kunne fravikes ved avtale. Den vil derfor fremstå som en tolkningsregel som skal gjelde når avtalen ikke inneholder en mer detaljert regulering om hva som skal til for at betalingsfristen avbrytes. Departementet har ikke funnet grunnlag for å oppstille noen tilsvarende tolkningsregel utenfor forbrukerforhold.

Når departementet foreslår en generell regel om avbrudd av betalingsfrister i forbrukerforhold, gir dette grunn til å vurdere utformingen av eksisterende lovbestemmelser om avbrudd av betalingsfrister innenfor særlige områder. Det bør ikke være ubegrunnede forskjeller mellom forslaget her og de eksisterende lovbestemmelsene.

Etter forslaget her avbrytes betalingsfristen når betalingsoppdraget er mottatt av institusjonen. Banklovkommisjonen har redegjør for innholdet i denne formuleringen i NOU 1994: 19 s 150 (merknadene til Banklovkommisjonens utkast § 2-31 annet ledd). I inkassoloven (lov 13 mai 1988 nr 26) § 9 annet ledd benyttes formuleringen «betalingsoppdraget er innlevert til bank». I den nylig vedtatte husleieloven § 3-3 annet ledd bokstav b benyttes formuleringen «betalingsoppdrag er avgitt til bank». Innholdet i disse formuleringene kan muligens avvike noe fra det som følger av forslaget her. Departementet ser det som ønskelig at reglene om avbrudd av betalingsfrist i inkassoloven og husleieloven utformes og anvendes på samme måte som reglene for forbrukerforhold i finansavtaleloven. Departementet foreslår endringer i inkassoloven og den nye husleieloven i samsvar med dette.

Etter forsikringsavtaleloven §§ 5-3 bokstav c og 14-5 bokstav c skal betaling i forhold til forfallsreglene i loven anses å ha skjedd når et betalingsoppdrag er sendt til en bank. At det er tilstrekkelig at oppdraget er sendt, innebærer at det ikke kreves at oppdraget er kommet frem til banken. Reglene i forsikringsavtaleloven må anses å bygge på en bevisst avveining ut fra de hensynene som gjør seg gjeldende på dette området. Ut fra dette finner departementet det ikke naturlig å foreslå endringer i disse bestemmelsene.

Departementet bemerker generelt at en lovregulering av betalingstidspunkt og avbrudd av betalingsfrister ved betalingsoverføringer, må ta utgangspunkt i hvordan slike overføringer gjennomføres rent teknisk. Den videre tekniske utviklingen innenfor betalingsformidling kan gi grunn til en ny vurdering av de foreslåtte reglene på et senere tidspunkt. Spesielt vil den tekniske utvikling og det store antall betalingstransaksjoner på skatte- og avgiftsområdet gjøre at en særregulering kan aktualiseres.