16 Merknader til utkast til endringer i lov om kommuner og fylkeskommuner m.m.

§ 44 Økonomiplan

1. Kommunestyret og fylkestinget skal en gang i året vedta en rullerende økonomiplan.

2. Økonomiplanen skal omfatte minst de fire neste budsjettår.

3. Økonomiplanen skal omfatte hele kommunens eller fylkeskommunens virksomhet og gi en realistisk oversikt over sannsynlige inntekter, forventede utgifter og prioriterte oppgaver i planperioden. Planen skal være satt opp på en oversiktlig måte.

4. I økonomiplanen skal det for hvert enkelt år økonomiplanen omfatter anvises dekning for de utgifter og oppgaver som er ført opp, jf. § 46 nr. 6.

5. Planer som omfatter avgrensede deler av kommunens og fylkeskommunens virksomhet, skal integreres i økonomiplanleggingen og bruken av midler innarbeides i planen.

6. Kommunestyret og fylkestinget vedtar selv økonomiplanen og endringer i denne. Vedtaket treffes på grunnlag av innstilling fra formannskapet eller fylkesutvalget. Ved parlamentarisk styreform skal rådet avgi innstilling som nevnt.

7. Innstillingen til økonomiplan, med de forslag til vedtak som foreligger, skal legges ut til alminnelig ettersyn minst 14 dager før den behandles i kommunestyret eller fylkestinget. Dette gjelder likevel ikke ved innstilling som gjelder endringer i økomiplanen.

8. Økonomiplanen og endringer i denne oversendes departementet til orientering.

Til § 44:

Henvisninger:

• Alminnelige motiver: Kap. 4 og 5

• Gjeldende kommunelov: § 44

Nr. 1 fastslår at økonomiplanen er rullerende. Det at planen skal være rullerende vil si at kommunen og fylkeskommunen hvert år skal fastsette en fireårig økonomiplan. Kommunestyret/fylkestinget bestemmer selv tidspunktet for behandlingen. Det er således ikke noe vilkår at planen skal behandles samtidig med årsbudsjettet, men det er ikke noe til hinder for det.

Nr. 2 bestemmer at økonomiplanen skal omfatte de fire neste budsjettår. Bestemmelsen tilsvarer nåværende § 44 nr. 2 første punktum før første komma.

Etter nr. 3 skal økonomiplanen være "realistisk». Det vil si at planen skal omfatte alle sannsynlige inntekter og utgifter. Dette er et rettslig krav, og kan være gjenstand for lovlighetskontroll. Dersom den ordinære behandlingen av planen ikke skjer samtidig med behandlingen av årsbudsjettet, og budsjettbehandlingen medfører (vesentlige) avvik fra planen, må kommunestyret/fylkestinget sørge for at de nødvendige konsekvensjusteringer i planen foretas, slik at lovens krav ivaretas. Med begrepet «hele kommunens eller fylkeskommunens virksomhet» menes det som omfattes av kommunen eller fylkeskommunen som eget rettssubjekt. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende kommunelov § 44 nr. 2 første punktum etter første komma. Kommunestyret/fylkestinget står for øvrig fritt til å fastsette økonomiplanens innhold.

Nr. 4 fastslår at kravet til balanse mellom utgifter og inntekter også gjelder for økonomiplanen. Det vil si at det i hvert enkelt budsjettår i økonomiplanen skal angis et driftsresultat som minst er tilstrekkelig til dekke renter, avdrag og nødvendige avsetninger, jf. forslag til kommunelov § 46 nr. 6.

Nr. 5 fastsetter at planer som omfatter avgrensede deler av kommunens og fylkeskommunens virksomhet, skal integreres i økonomiplanleggingen og innarbeides i planen. Eksempel på planer som omfattes av denne bestemmelsen er de planer som må presenteres som vilkår for statlige tilskudd, eller planer som er krevd etter bestemmelser i særlover og som omfatter en sektor eller tjeneste innenfor kommunens virksomhet.

Nr. 6 fastsetter at økonomiplanen - og endringer i denne - må vedtas av kommunestyret/fylkestinget. Denne myndighet kan ikke delegeres, det følger av uttrykket «selv». Formannskapet/fylkesutvalget vil ha innstillende myndighet. Ved parlamentarisk styreform vil rådet ha denne myndigheten.

Det følger av nr. 7 at formannskapets eller fylkesutvalgets innstilling til økonomiplan skal legges ut til alminnelig ettersyn i minst 14 dager før kommunestyrets eller fylkestingets behandling, og med mulighet for alle interesserte til å komme med uttalelser om planen og dens innhold. Kravet om utlegging til ettersyn gjelder bare innstillingen i forbindelse med den ordinære, årlige behandlingen av økonomiplanen - ikke endringer i denne. Bestemmelsen presiserer at samtlige forslag til økonomiplan som har vært fremmet i formannskapet eller fylkesutvalget, skal oversendes til kommunestyret eller fylkestinget. Det er ikke tilstrekkelig å oversende det forslaget som et flertall står bak, eventuelt det forslaget som flest representanter står bak.

Dersom administrasjonen har fremmet forslag til økonomiplan, kan dette forslaget tillagt de endringsforslag som er fremsatt i formannskapet eller fylkesutvalget, i stedet være det dokument som legges ut til alminnelig ettersyn.

Nr. 8 videreføres uforandret fra gjeldende kommunelov § 44 nr. 5.

§ 45 Årsbudsjettet

1. Kommunestyret og fylkestinget skal innen årets utgang vedta budsjett for det kommende kalenderår.

2. Kommunestyret og fylkestinget vedtar selv årsbudsjettet og endringer i dette. Vedtaket treffes på grunnlag av innstilling fra formannskapet eller fylkesutvalget. Ved parlamentarisk styreform skal rådet avgi innstilling som nevnt.

3. Innstillingen til årsbudsjett, med alle de forslag til vedtak som foreligger, skal legges ut til alminnelig ettersyn minst 14 dager før den behandles i kommunestyret eller fylkestinget. Dette gjelder likevel ikke ved innstilling som gjelder endringer i årsbudsjettet.

4. Kommunestyrets og fylkestingets vedtak om årsbudsjett, samt formannskapets og fylkesutvalgets saksdokumenter, sendes departementet til orientering.

Til § 45:

Henvisninger:

• Alminnelige motiver: Kap. 4, 6 og 7

• Gjeldende kommunelov: § 45

Nr. 1 fastsetter en plikt for kommunestyret/fylkestinget til før årsskiftet å vedta et budsjett for kommende kalenderår. Vedtak om årsbudsjettet kan dermed ikke utsettes til etter årsskiftet, for eksempel med begrunnelse at forhold som anses vesentlige først vil være kjent etter årsskiftet. I slike tilfeller må det derfor fremmes sak om endring av årsbudsjettet. Nærmere krav til budsjettets bindende virkning og til budsjettets innhold er fastsatt i §§ 46 og 47.

Etter nr. 2 må årsbudsjettet vedtas av kommunestyret/fylkestinget, jf. uttrykket «selv». Kravet omfatter årsbudsjettet, med det innhold som følger av lov eller forskrift. Begrensningen er likevel ikke til hinder for at underordnede organer kan tildeles økonomiske fullmakter innenfor de økonomiske rammer og bevilgninger til formål kommunestyret/fylkestinget har fastsatt i årsbudsjettet. Underordnede organer kan således fritt omdisponere innenfor de rammer de har fått tildelt av kommunestyret/fylkestinget.

Bestemmelsen fastslår videre at ansvaret for å utarbeide innstilling til årsbudsjettet og endringer i dette, ligger hos formannskapet eller fylkesutvalget. Dersom det er innført parlamentarisme, er det kommunerådet eller fylkesrådet som avgir innstilling.

Det følger av nr. 3 at formannskapets eller fylkesutvalgets innstilling til årsbudsjett skal legges ut til alminnelig ettersyn i minst 14 dager før kommunestyrets eller fylkestingets behandling, og med mulighet for alle interesserte til å komme med uttalelser om budsjettet og dets innhold. Kravet om utlegging til ettersyn gjelder bare innstillingen i forbindelse med den ordinære, årlige behandlingen av årsbudsjettet - ikke endringer i dette. Bestemmelsen presiserer at samtlige fullstendige forslag til årsbudsjett som har vært fremmet i formannskapet eller fylkesutvalget, skal oversendes til kommunestyret eller fylkestinget.

Dersom administrasjonssjefen har fremmet forslag til årsbudsjett, kan dette forslaget tillagt de endringsforslag som er fremsatt i formannskapet eller fylkesutvalget, være det dokument som legges ut til alminnelig ettersyn.

Det følger av nr. 4 at vedtak om årsbudsjett, samt innstilling til årsbudsjett og sakens dokumenter, ordinært kun skal sendes departementet til orientering. Årsbudsjettet skal ikke godkjennes av departementet, og er derfor gyldig når det er vedtatt av kommunestyret/fylkestinget. Departementet har likevel en plikt til å føre kontroll med lovligheten av vedtaket om årsbudsjettet når vilkårene etter § 59 a er oppfylt. I tillegg vil departementet av eget tiltak kunne prøve lovligheten av budsjettvedtaket med hjemmel i § 59.

§ 46 Årsbudsjettets innhold

1. Årsbudsjettet er en bindende plan for kommunens eller fylkeskommunens midler og anvendelsen av disse i budsjettåret. I bevilgninger til formål kan det likevel gjøres fradrag for tilhørende inntekter. Kravet om budsjetthjemmel på utbetalingstidspunktet gjelder ikke for utbetalinger som kommunen eller fylkeskommunen er rettslig forpliktet til å foreta.

2. Årsbudsjettet skal omfatte hele kommunens eller fylkeskommunens virksomhet.

3. Årsbudsjettet skal være realistisk. Det skal fastsettes på grunnlag av de inntekter og utgifter som kommunen eller fylkeskommunen kan forvente i budsjettåret.

4. Årsbudsjettet skal være stilt opp på en oversiktlig måte. Kommunestyrets eller fylkestingets prioriteringer, samt de målsettinger og premisser som årsbudsjettet bygger på, skal komme tydelig fram.

5. Årsbudsjettet skal være inndelt i en driftsdel og en investeringsdel.

6. Det skal budsjetteres med et driftsresultat som minst er tilstrekkelig til å dekke renter, avdrag og nødvendige avsetninger.

7. I årsbudsjettet kan det avsettes midler til bruk i senere budsjettår.

8. Departementet kan gi nærmere regler om årsbudsjettet og innstilling til årsbudsjettet. I disse reglene kan det stilles krav om oversikter over inntekter og utgifter for kommunens eller fylkeskommunens samlede virksomhet.

Til § 46:

Henvisninger:

• Alminnelige motiver: Kap. 4, 6 og 8.

• Gjeldende kommunelov: §§ 45, 46 og 48.

Nr. 1 angir at årsbudsjettet er en rettslig bindende plan for inntektene og anvendelsen av dem. At budsjettet er bindende vil si at kommunen/fylkeskommunen som hovedregel ikke kan foreta utbetalinger eller pådra seg utgifter som ikke er innarbeidet i budsjettet. Kravet om budsjetthjemmel på utbetalingstidspunktet gjelder likevel ikke i de tilfeller hvor kommunen/fylkeskommunen er rettslig forpliktet til å dekke en utgift, jf. tredje punktum. § 47 har nærmere bestemmelser om budsjettets bindende virkning. Det er ikke noe rettslig krav at alle midler kommunen/fylkeskommunen forventer å motta i budsjettåret, direkte skal fremgå av budsjettet. Kommunestyret/fylkestinget har anledning til å budsjettere netto. Dette fremgår av annet punktum. Dersom det i årsbudsjettet er bevilget midler til et formål hvor det er gjort fradrag for tilhørende inntekter, vil det ikke være nødvendig å foreta endringer i budsjettet dersom økninger i utgiftene til et formål lar seg dekke inn ved en tilsvarende økning i inntekter som tilhører formålet.

Etter nr. 2 skal årsbudsjettet omfatte hele kommunens/fylkeskommunens virksomhet. Det er her tale om disponeringen av de midler kommunen/fylkeskommunen som rettssubjekt rår over. Årsbudsjettet omfatter dermed virksomheten til kommunale foretak (KF). Midler som disponeres for eksempel av et heleid kommunalt aksjeselskap, et interkommunalt selskap, en stiftelse eller et legat, omfattes derimot ikke. Årsbudsjettet omfatter likevel de midler kommunestyret/fylkestinget vedtar å overføre til slike selskaper mv.

Nr. 3 fastsetter at årsbudsjettet skal være realistisk. Dette gjelder både ved fastsettelse og gjennom budsjettåret. At budsjettet skal være realistisk innebærer at de enkelte bevilgninger og de inntektsrammer budsjettet bygger på, skal være ført opp ut fra hva som kan påregnes. En rekke av de inntekter som innarbeides i budsjettet og de bevilgninger som er ført opp, vil være anslag for året. Det er et krav at både anslag over inntekter og utgifter er realistiske. Dersom det viser seg nødvendig å ta opp et likviditetslån, innebærer kravet om realisme at renter på lånet må innarbeides i budsjettet. Det er av stor betydning at det er sammenheng mellom de forutsetninger som ligger til grunn mellom inntekter og utgifter. Det må for eksempel være konsistens mellom anslag for skatteinntekter og lønnsutgifter i budsjettet.

Nr. 4 stiller krav til årsbudsjettets utforming. Kravet om oversiktlighet skal bidra til å sikre at budsjettets ulike brukere får tilgang til relevant informasjon. Budsjettets brukere vil i særlig grad være underordnede organer inkludert administrasjonen, kommunens innbyggere og statlige myndigheter. Bestemmelsen stiller dermed krav til kommunestyret/fylkestinget om å påse at hensynet til slike brukeres behov for informasjon er vurdert, ved utformingen av budsjettet. Det stilles et særlig krav om at premisser og målsettinger som budsjettets inntektsrammer og bevilgninger bygger på, kommer tydelig frem.

Etter nr. 5 skal budsjettet være inndelt i to deler. Den ene delen vil omfatte den løpende drift. Her vil inngå utgifter og inntekter som kommer igjen år for år, eller med ikke alt for store mellomrom. Investeringsdelen vil omfatte anskaffelse av bygninger, anlegg og andre større kapitalgjenstander, samt finansieringen av anskaffelsene. Investeringsdelen vil videre kunne omfatte inntekter og utgifter knyttet til salg av større kapitalgjenstander, samt eventuelle avsetninger av slike inntekter. Den nærmere vurdering av om en inntekt eller utgift tilhører drifts- eller investeringsdelen foretas ut fra «god kommunal regnskapsskikk».

Nr. 6 stiller krav om at det skal budsjetteres slik at driftsresultatet (brutto) minst skal være tilstrekkelig til å dekke utgifter til renter, avdrag og nødvendige avsetninger. Med renter menes renter netto, dvs. renteutgifter fratrukket renteinntekter. Med avdrag siktes det til avdrag netto, dvs. avdrag på innlån fratrukket mottatte avdrag på formidlingslån. Avdrag på lån omfatter ikke lån som innløses før forfall, dersom slik innløsing ikke foretas for å oppfylle reglene om avdrag i denne lov. Mottatte avdrag på formidlingslån omfatter ikke innløsing av slike lån før forfall. «Nødvendige» avsetninger vil omfatte avsetninger som er pliktige i henhold til lov, og avsetninger som anses nødvendige av hensyn til god kommunal økonomiforvaltning. Pliktige avsetninger omfatter blant annet inndekning av tidligere års regnskapsmessige underskudd, avsetning av udisponerte inntekter som kommunen mottar med hjemmel i lov om vassdragsregulering, og avsetninger som følge av at inntektene det enkelte år har oversteget kostnadene ved kommunale tjenester som omfattes av «selvkostprinsippet». Nødvendige avsetninger av hensyn til god kommunaløkonomisk styring kan være avsetninger i forhold til større fremtidige investeringer, av hensyn til mulige økonomiske tap for eksempel knyttet til stilte garantier, eller for at kommunen kan stå rustet til å møte svingninger i inntekter og utgifter de påfølgende år.

Etter nr. 7 er det ingen begrensninger i hva det kan avsettes midler til (ut over hva som følger av «nødvendige avsetninger»). Det kan avsettes midler både til drifts- og investeringsformål. Inntekter i driftsbudsjettet, som ikke brukes i budsjettåret, kan likevel rettslig sett ikke reserveres investeringsformål.

Nr. 8 gir departementet hjemmel til i forskrift å gi nærmere regler om årsbudsjettet, og innstilling til årsbudsjett. Det kan i disse reglene stilles krav om oversikter som omfatter kommunens/fylkeskommunens samlede virksomhet, jf. andre punktum. Det kan derimot ikke stilles krav om oversikter som omfatter en avgrenset del av kommunes/fylkeskommunens virksomhet, eller som viser hvordan midlene er fordelt til bestemte formål, med henvisning til denne bestemmelsen.

§ 47 Årsbudsjettets bindende virkning

1. Kommunestyrets eller fylkestingets bevilgninger i årsbudsjettet er bindende for underordnede organer. Dette gjelder ikke for utbetalinger kommunen eller fylkeskommunen er rettslig forpliktet til å foreta, jf. § 46 nr. 1 tredje punktum.

2. Skjer det endringer i løpet av budsjettåret som kan få betydning for de inntekter og utgifter som årsbudsjettet bygger på, skal administrasjonssjefen, kommunerådets leder eller fylkesrådets leder gi melding til kommunestyret eller fylkestinget.

3. Får kommunestyret eller fylkestinget melding etter nr. 2 foran, skal det foreta nødvendige endringer i budsjettet. Det samme gjelder når det på annen måte gjøres kjent med forhold som kan bety vesentlig svikt i inntektene eller en vesentlig økning i utgiftene i forhold til budsjettet.

Til § 47:

Henvisninger:

• Alminnelige motiver: Kap. 7

• Gjeldende kommunelov: § 47

Nr. 1 fastslår at kommunestyrets/fylkestingets vedtak om årsbudsjett er rettslig bindende for underordnede organer. Bevilgninger i årsbudsjettet kan ikke overskrides. At det ikke er anledning til overskridelser er en rettslig forpliktelse både for underordnede organer og for kommunestyret/fylkestinget selv. Begrensningen gjelder ikke utbetalinger kommunen/fylkeskommunen er rettslig forpliktet til å dekke.

Etter nr. 2 skal kommunestyret/fylkestinget ha melding om forhold i løpet av budsjettåret som kan få betydning for de inntekter og utgifter årsbudsjettet bygger på. Melding er ikke påkrevd når det er tale om mindre endringer uten betydning for de inntekter og bevilgninger som er ført opp i årsbudsjettet. Ansvarlig for at melding gis er administrasjonssjefen eventuelt rådets leder ved parlamentarisk styreform. Melding kan gis som jevnlige rapporter (f.eks. kvartals- eller tertialvis), eller som ad hoc-rapporter.

Nr. 3 stiller krav til kommunestyret/fylkestinget om å foreta nødvendige endringer i årsbudsjettet ved vesentlig svikt i de budsjetterte inntekter, eller ved vesentlig økning i de budsjetterte utgifter. Kravet gjelder uavhengig av om kommunestyret/fylkestinget er gjort kjent med slike vesentlige avvik gjennom melding, eller på annen måte. Ved endring i årsbudsjettet må kommunestyret/fylkestinget følge samme prosedyre som ved fastsettelse av årsbudsjettet. Kravet om det alminnelige ettersynet gjelder likevel ikke.

§ 48 Årsregnskapet og årsberetningen.

1. Kommuner og fylkeskommuner skal for hvert kalenderår utarbeide årsregnskap og årsberetning.

2. Årsregnskapet skal omfatte alle økonomiske midler som disponeres for året, og anvendelsen av midlene. Alle kjente utgifter og inntekter i året skal tas med i årsregnskapet for vedkommende år, enten de er betalt eller ikke når årsregnskapet avsluttes. Årsregnskapet skal føres i overensstemmelse med god kommunal regnskapsskikk.

3. Kommunestyret og fylkestinget vedtar selv årsregnskapet. Vedtak treffes på grunnlag av innstilling fra formannskapet eller fylkesutvalget. Ved parlamentarisk styreform skal rådet avgi innstilling som nevnt. Vedtaket må angi disponering av regnskapsmessig overskudd eller dekning av regnskapsmessig underskudd.

4. Underskudd på årsregnskapet som ikke kan dekkes på budsjettet i det år regnskapet legges fram, skal føres opp til dekning i det følgende års budsjett. Under særlige forhold kan kommunestyret og fylkestinget, etter å ha foretatt de nødvendige endringer i økonomiplanen, vedta at underskuddet skal dekkes over inntil ytterligere to år.

5. I årsberetningen skal det gis opplysninger om forhold som er viktige for å bedømme kommunens eller fylkeskommunens økonomiske stilling og resultatet av virksomheten, som ikke fremgår av årsregnskapet, samt om andre forhold av vesentlig betydning for kommunen eller fylkeskommunen.

6. Departementet kan gi forskrift med nærmere regler om årsregnskapet, årsberetningen og regnskapsføringen.

Til § 48:

Henvisninger:

• Alminnelige motiver: Kap. 6

Nr. 1 fastslår at kommuner og fylkeskommuner har regnskapsplikt, det vil si plikt til å utarbeide årsregnskap og årsberetning for hvert kalenderår. Regnskapsplikten omfatter all virksomhet som er en del av kommunen og fylkeskommunen som rettssubjekt.

Nr. 2 første punktum fastsetter at årsregnskapet skal omfatte alle økonomiske midler som disponeres for året og anvendelsen av disse. Det innebærer at årsregnskapet til kommunene og fylkeskommunene skal være finansielt orientert, gjennom å vise all tilgang og bruk av midler i løpet av året som vedrører kommunen og fylkeskommunen, jf. § 46 nr. 1 og 3.

Annet punktum innebærer at årsregnskapet skal føres etter anordningsprinsippet. Det vil si at en utgift eller inntekt som hovedregel skal registreres i årsregnskapet når den oppstår, selv om ut- eller innbetalingen først skjer på et senere tidspunkt. At utgifter og inntekter er kjente, innebærer normalt at varene/tjenestene må være levert eller utført innen utgangen av året.

Tredje punktum fastsetter at årsregnskapet skal føres i overensstemmelse med god kommunal regnskapsskikk. Dette gjelder både selve regnskapsføringen og den økonomiske informasjonen årsregnskapet gir. God kommunal regnskapsskikk vil ikke kunne fravike bestemmelser i loven, eller forskrifter gitt med hjemmel i loven.

Nr. 3 fastsetter at kommunestyret og fylkestinget selv skal vedta årsregnskapet. Det innebærer at kommunestyret og fylkestinget ikke kan delegere myndigheten til å vedta årsregnskapet til underordnede organer. Vedtak treffes på grunnlag av innstilling fra formannskapet eller fylkesutvalget. Ved parlamentarisk styreform, skal rådet avgi innstilling som nevnt. Vedtaket må angi disponering av regnskapsmessig overskudd eller dekning av regnskapsmessig underskudd, innenfor rammene av de nærmere reglene om dette i nr. 4. Med «regnskapsmessig underskudd» menes underskudd på driften samt pliktige avsetninger, eksklusiv dekning av tidligere års underskudd, som ikke dekkes gjennom bruk av avsetninger.

Nr. 4om regnskapsmessig underskudd svarer innholdsmessig til § 49 nr. 2 i gjeldende kommunelov. Det er imidlertid presisert at det bare er adgang til å fremføre et underskudd for kommuner og fylkeskommuner som ikke kan dekke underskuddet på budsjettet i det året regnskapet legges fram med avsetninger fra tidligere år.

Bestemmelsen i annet punktum svarer til gjeldende lov § 49 nr. 2 annet punktum.

Nr. 5 fastsetter at det i årsberetningen til kommunen og fylkeskommunen skal gis opplysninger om forhold som er viktige for å bedømme kommunens eller fylkeskommunens stilling og resultatet av virksomheten, og som ikke fremgår av årsregnskapet, samt om andre forhold av vesentlig betydning for kommunen eller fylkeskommunen. Dette kan f.eks. være vesentlig usikkerhet ved regnskapet, ekstraordinære forhold og/eller viktige begivenheter som har inntrådt etter regnskapsårets utløp, samt informasjon om kommunens eller fylkeskommunens tjenesteyting.

Nr. 6åpner for at departementet kan gi nærmere regler om årsregnskapet, årsberetningen og regnskapsføringen i forskrift. Det kan eksempelvis gis nærmere regler om grunnleggende regnskapsprinsipper, oppstilling av årsregnskapet og behandlingen av årsregnskapet og årsberetningen.

§ 49 Rapportering fra kommuner

1. Kommuner og fylkeskommuner plikter å gi departementet løpende informasjon om ressursbruk og tjenesteyting til bruk i nasjonale informasjonssystemer.

2. Departementet kan gi forskrift med nærmere regler om hvordan slik informasjon skal frembringes, stilles opp og avgis.

Til § 49:

Henvisninger:

• Alminnelige motiver: Kap. 8.

Nr. 1 stiller krav om at kommuner og fylkeskommuner skal avgi løpende data om økonomi og tjenesteproduksjon i henhold til gjeldende nasjonale rapporteringsrutiner for kommunesektoren (KOSTRA).

Bestemmelsen omfatter alle typer data som er knyttet til ressursbruk og tjenesteyting der kommuner er tillagt ansvar, herunder data om kjøp av tjenester fra privat virksomhet som erstatter kommunal egenproduksjon. Bestemmelsen omfatter alle kommunale og fylkeskommunale fagsystemer og registre som stiller opp informasjon om tjenesteproduksjon og ressursbruk. Informasjon fra enheter som er egne juridiske personer, for eksempel foreninger, stiftelser og aksjeselskaper omfattes ikke. For interkommunale selskaper etter lov av 29. januar 1999 nr. 6 har loven i § 42 en hjemmel til å gi forskrifter om rapportering etter KOSTRA-systemet.

Nr. 2 gir departementet hjemmel til å gi forskrift som spesifiserer nærmere hvordan informasjonen skal frembringes, stilles opp og avgis. Forskriften kan for eksempel gi regler om systematisk lagring av informasjon og om at opplysninger skal stilles opp etter spesifiserte standarder, klassifikasjonssystemer og kodeverk.

Forskriften vil kunne stille nærmere krav om at informasjon skal avgis elektronisk, og tilfredsstille sentralt definerte formater, bruk av programvare og hvilke informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger som skal følges.

§ 50 Låneopptak

1. Kommuner og fylkeskommuner kan ta opp lån for å finansiere investeringer i bygninger, anlegg og varige driftsmidler til eget bruk. Det kan kun tas opp lån til tiltak som er ført opp i årsbudsjettet.

2. Kommuner og fylkeskommuner kan ta opp lån for å konvertere eldre lånegjeld. Det kan videre tas opp lån dersom det er påkrevd for å innfri garantiansvar.

3. Kommuner og fylkeskommuner kan ta opp lån for å sikre full forsikringsteknisk dekning i pensjonsordning for egne ansatte når kommunen eller fylkeskommunen vil flytte pensjonsordningen fra egen pensjonskasse til et forsikringsselskap. Adgangen til låneopptak gjelder bare dersom underdekningen er oppstått før 1. januar 1998, og lånet må anses påkrevd.

4. Kommuner og fylkeskommuner kan ta opp lån for å sikre den forsikringstekniske dekning i pensjonsordning forvaltet av et forsikringsselskap, når dette er påkrevd for å bli part i avtalen om overføring av opptjente pensjonsrettigheter, fastsatt i medhold av lov om Statens pensjonskasse av 28. juli 1949 nr. 26 § 46. Adgangen til låneopptak gjelder bare dersom lånet må anses påkrevd.

5. Kommuner og fylkeskommuner kan ta opp likviditetslån eller inngå avtale om likviditetstrekkrettighet.

6. Kommuner og fylkeskommuner kan ta opp lån for videre utlån. Det kan også tas opp lån til forskuttering når det er gjort avtale om full refusjon. Vilkåret er at mottakere ikke driver næringsvirksomhet og at midlene skal nyttes til investeringer.

7. Kommuners og fylkeskommuners lånegjeld skal avdras på følgende måte:

   1. Kommunens og fylkeskommunens samlede lånegjeld etter nr. 1 og nr. 2, skal avdras med like årlige avdrag. Gjenstående løpetid for kommunens eller fylkeskommunens samlede gjeldsbyrde kan ikke overstige den veide levetiden for kommunens eller fylkeskommunens anleggsmidler ved siste årsskifte.

   2. Kommunens eller fylkeskommunens likviditetslån eller benyttet trekkrettighet etter nr. 5, skal være gjort opp senest når årsregnskapet fastsettes. Når kommunestyret eller fylkestinget vedtar at et regnskapsmessig underskudd skal fordeles, kan løpetiden for likviditetslånet forlenges tilsvarende den maksimale periode for inndekning av underskuddet.

   3. Mottatte avdrag på utlån eller refusjoner av gitte forskutteringer etter nr. 6, skal uavkortet nyttes til nedbetaling eller innfrielse av innlån til kommunen eller fylkeskommunen.

8. Kommuner og fylkeskommuner kan ta opp lån til eget lånefond. Ved bruk av lånefond gjelder reglene i denne bestemmelse tilsvarende.

9. Vedtak om å ta opp lån sendes departementet til orientering. Kommunale og fylkeskommunale låneopptak skal godkjennes av departementet i de tilfeller som er omhandlet i § 59 a.

Til § 50:

Henvisninger:

• Alminnelige motiver: Kap. 9

• Gjeldende kommunelov: § 50

Nr. 1 er hovedbestemmelsen om hvilke låneformål det kan opptas lån til. I første punktumheter det at lån kan tas opp til investeringer i «bygninger, anlegg og varige driftsmidler». Disse formuleringene er ment å omfatte alle typer fast eiendom, tekniske anlegg, maskiner og større teknisk utstyr. Lån til finansiering av kjøp av aksjer, rent forbruksmateriell og driftsformål faller utenfor. Det kan kun tas opp lån til investeringer til «eget bruk». Formuleringene er ment å presisere at det ikke er det formelle eierforholdet som uten videre kan legges til grunn, avgjørende er hvem som er å betrakte som eiendelens reelle eier. Det skal ved denne vurderingen legges stor vekt på hvem som har disposisjonsrett over eiendelen og hvem som har ansvaret for forpliktelser som er knyttet til eiendelen.

Det er videre et krav i annet punktum om at det lovlige låneformålet skal være ført opp i årsbudsjettet. Dette kravet må sees i sammenheng med kravet til balanse i årsbudsjettet, og at underbalanse medfører at låneopptak må godkjennes av departementet. Det settes imidlertid ikke krav om at investeringen er spesifisert ved særskilt bevilgning.

Nr. 2 bestemmer at det etter første punktum kan tas opp lån til konvertering av eldre lånegjeld. Med «konvertering» menes endring av avdragsperioden eller avdragsmåten, eller endring av de først avtalte rentebetingelser. Det avgjørende er at det ikke skjer noen utvidelse av lånegjelden. Begrepet «gjeld» er byttet ut med «lånegjeld» uten at det er ment å være noen realitetsendring. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende kommunelov § 50 nr. 1, siste del av første punktum. Annet punktum er en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Her bestemmes det at det kan tas opp lån til «innfrielse av garantiansvar», forutsatt at det ikke medfører en utsettelse av betaling etter det som var avtalt i den opprinnelige betalingsforpliktelsen. Ved ordinære garantier vil dette bety at kommunen eller fylkeskommunen normalt vil overta lånet til den tidligere debitor. I situasjoner der kommunen eller fylkeskommunen har stilt en underskuddsgaranti vil kommunen eller fylkeskommunen kunne oppta et lån for å dekke underskuddet. Det kreves imidlertid at det er «påkrevd» å innfri garantien, det vil si at garantiansvaret er blitt gjort effektivt for kommunen eller fylkeskommunen, og kommunen/fylkeskommunen ikke har andre midler til å innfri garantien med.

Nr. 3 og 4 opprettholdes uforandret fra nåværende kommunelov § 50 nr. 2 og 3.

Nr. 5 bestemmer at det skal kunne tas opp likviditetslån. Reglene om likviditetslån er ulike i oppbygning i forhold til de reglene som finnes i dagens lov. Første del av bestemmelsen tilsvarer dagens kommunelov § 50 nr. 4 første punktum. Någjeldende § 50 nr. 4 annet og tredje punktum er flyttet til nr. 7 b i denne bestemmelsen.

Kommuner og fylkeskommuner kan for det første oppta rene likviditetslån etter bestemmelsen. Det betyr at lånet ikke tas opp til noe budsjettert formål, men til å dekke løpende utbetalinger når det ikke er dekning i likvider ellers. For det andre kan de etter annen del av bestemmelsen inngå avtale om likviditetstrekkrettigheter, som gir kommunen rett til å oppta likviditetslån når det er påkrevd. «Likviditetstrekkrettigheter» vil typisk være kassakreditt eller inngå som en del av en avtale om konsernkonto. Annen del i bestemmelsen er ny i forhold til någjeldende lånebestemmelse, men er kun ment som en presisering av dagens rettstilstand.

Nr. 6 bestemmer at det skal kunne tas opp lån til videreutlån og til forskuttering. For at kommunene/fylkeskommunene skal kunne oppta slike lån må mottakeren benytte dem til investeringer og ikke driver med næringsvirksomhet. Begrepet «næringsvirksomhet» skal ha samme meningsinnhold som i dagens garantibestemmelse og i lovforslag om ny § 51 om garantistillelse. Næringsvirksomhet vil normalt foreligge i de tilfellene virksomheten utøves i et marked og formålet er å tilføre eieren en økonomisk gevinst ved virksomheten. Kravet til «investering» medfører at mottaker ikke kan benytte lånebeløpet til driftsformål.

Lån til forskuttering kan opptas under de samme vilkår som nevnt i forrige avsnitt. Tilleggsvilkåret er her at det er «gjort avtale om full refusjon». Refusjonsavtalen kan inngås både med andre kommuner og fylkeskommuner, staten og private aktører. «Full refusjon» betyr at kommunen eller fylkeskommunen skal ha krav på å få dekket hovedstolen fullt ut, men at renter og eventuelt andre kostnader ikke behøver å bli refundert.

Nr. 7 regulerer avdragstid og andre lånevilkår for tre typer av lån. For det første bestemmes det i bokstav a at summen av ordinære lån etter nr. 1, og konverteringer og lån til innfrielse av garantiansvar etter nr. 2, skal avdras med like årlige avdrag. Av annet punktumfølger det at den gjenstående løpetiden på den samlede gjeldsbyrde ikke må overstige den veide levetiden på kommunens eller fylkeskommunens anleggsmidler. Dersom kommunen eller fylkeskommunen velger å oppta lån til innfrielse av en underskuddsgaranti, kan levetiden på dette lånet settes til levetiden på den totale gjeldsbyrden.

For det andre regulerer bestemmelsen i bokstav b avdragstid for likviditetslån og trekkrettigheter. Hovedregelen er at denne typen lån skal være gjort opp senest ved fastsettelsen av årsregnskapet. Unntak gjelder dersom låneopptaket skjer i tilknytning til dekning av regnskapsmessige underskudd. I disse tilfellene kan løpetiden for likviditetslånet forlenges tilsvarende perioden for inndekning av underskuddet. Regelen i bokstav b tilsvarer nåværende kommunelov § 50 nr. 4 annet og tredje punktum.

For det tredje regulerer bestemmelsen i bokstav c avdragstid på mottatte avdrag og refusjoner på henholdsvis utlån og forskutteringer. Beløpene kommunen eller fylkeskommunen mottar skal kun benyttes til nedbetaling eller innfrielse av den totale lånegjelden til kommunen eller fylkeskommunen, derimot ikke nødvendigvis det aktuelle innlån disposisjonen knytter seg til.

Nr. 8 regulerer adgangen til å ta opp lån til eget lånefond. For lånefond gjelder de alminnelige lånereglene fullt ut. Bestemmelsen setter kun krav til at det er kommunen eller fylkeskommunen som selv er eier av fondet. Denne bestemmelsen finnes i dagens forskrift om avdragstid og andre lånevilkår, som nå foreslås opphevd.

Nr. 9 bestemmer at vedtak om opptak av lån, herunder lån til lånefond, sendes departementet til orientering. Med henvisningen i annet punktum til § 59 a vises sammenhengen mellom bestemmelsene om låneopptak og betinget kontroll og godkjenning.

§ 51 Garantier og pantsetting for andres økonomiske forpliktelser

1. Vedtak om å stille kausjon eller annen økonomisk garanti for virksomhet som drives av andre enn kommunen eller fylkeskommunen selv, skal godkjennes av departementet.

2. Det kan ikke stilles kausjon eller annen økonomisk garanti knyttet til næringsvirksomhet som drives av andre enn kommunen eller fylkeskommunen selv.

3. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om garantier. Det kan i forskriften også gis bestemmelser om at garantier som er av mindre omfang, ikke trenger statlig godkjenning.

4. Kommuner og fylkeskommuner kan ikke rettsgyldig pantsette sine eiendeler til sikkerhet for andres økonomiske forpliktelser.

Til § 51:

Henvisninger:

• Alminnelige motiver: Kap. 10

• Gjeldende kommunelov: § 51

Nr. 1 fastslår at vedtak om garantistillelse skal godkjennes av departementet, med mindre det i forskrift med hjemmel i nr. 4 er gjort unntak fra dette. Med uttrykket «kausjon» siktes til de vanlige tredjemannsgarantiene, der kommunen/fylkeskommunen innestår for en annens forpliktelse. Uttrykket «annen økonomisk garanti» er ment å omfatte de såkalte selvstendige garantier, dvs. de garantier som ikke er knyttet til en annen fordring. Bestemmelsen innebærer bl.a. at en garanti overfor et idrettslag om å dekke et eventuelt underskudd ved et idrettsarrangement, må godkjennes av departementet selv om denne garantien ikke gir idrettslagets kreditorer noen rett til å kreve kommunen.

Videre fremgår det av bestemmelsen at det bare er garantier for virksomheter drevet av andre enn kommunen/fylkeskommunen som omfattes. Det kreves ikke statlig godkjenning av garantier som kommunen/fylkeskommunen avgir for egen ytelse - de såkalte egengarantiene.

I nr. 2 videreføres forbudet mot garantier for næringsvirksomhet fra dagens kommunelov. Bestemmelsen innebærer også en utvidelse av forbudet, ettersom også selvstendige garantier omfattes, jf. nr. 1. Det er antatt at kommunelovens forbud mot garantier for næringsvirksomhet hittil bare har omfattet tredjemannsgarantier. Endringen betyr at for eksempel også rene underskuddsgarantier rammes.

Nr. 3 gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om garantistillelser. Slike forskrifter kan bl.a. omfatte regler om garantiens varighet, om garantien skal gis som simpel garanti eller selvskyldnergaranti, og krav om at det skal stilles realsikkerhet i forbindelse med garantien. Det kan i forskriften også tas inn bestemmelser om at garantier av mindre omfang ikke skal være gjenstand for statlig kontroll.

Nr. 4 viderefører forbudet mot å pantsette kommunal/fylkeskommunal eiendom for andres økonomiske forpliktelser (realkausjon). Dette forbudet gjelder uavhengig av om det kan stilles garanti for forpliktelsen. Bestemmelsen er ikke til hinder for at kommunen/fylkeskommunen inngår avtale om pant for egen gjeld.

§ 52 Finansforvaltning

1. Kommunestyret og fylkestinget skal selv gi regler for kommunens eller fylkeskommunens finansforvaltning.

2. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om disposisjoner som innebærer finansiell risiko.

3. Kommuner og fylkeskommuner skal forvalte sine midler slik at tilfredsstillende avkastning kan oppnås, uten at det innebærer vesentlig finansiell risiko, og under hensyn til at kommunen og fylkeskommunen skal ha midler til å dekke sine betalingsforpliktelser ved forfall.

Til § 52:

Henvisninger:

• Alminnelige motiver: Kap. 11

Nr. 1 fastsetter at kommunestyret og fylkestinget selv skal gi nærmere regler for kommunens eller fylkeskommunens finansforvaltning. Med finansforvaltning siktes til rutiner for forvaltning av ledig likviditet og metoder/rutiner ved opptak av lån/inngåelse av leasingavtaler mv., samt forvaltning av gjeldsporteføljen. Disse reglene må ligge innenfor rammen av kommuneloven. Det kan for eksempel gis regler om hvilke typer verdipapirer som kan nyttes i finansforvaltningen til kommunen eller fylkeskommunen.

Nr. 2 åpner for at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om disposisjoner som innebærer finansiell risiko. Det innebærer at det f.eks. kan fastsettes forbud mot disposisjoner som innebærer valutarisiko, herunder lån i fremmed valuta.

Nr. 3 sikter til forvaltning av ledig likviditet. Bestemmelsen slår fast som et grunnleggende prinsipp at forvaltningen skal skje slik at den ivaretar hensynet til balanse mellom avkastning, risiko og likviditet. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å konkretisere hva som er en tilfredsstillende avkastning og vesentlig finansiell risiko. Det enkelte kommunestyre og fylkesting må selv gjennom sin finansieringsstrategi i henhold til nr. 1 ta nærmere stilling til dette.

§ 53 Motregning

1. Den som skylder skatt, avgift eller gebyr til en kommune eller fylkeskommune, kan ikke gjøre dette opp ved motregning.

2. En bank kan aldri bringe sin fordring på en kommune eller fylkeskommune i motregning overfor dennes innskudd i banken. Dette er likevel ikke til hinder for inngåelse av konsernkontoavtaler med felles kapitaldisponering.

Til § 53:

Henvisninger:

• Alminnelige motiver: Kap. 11

Nr. 1 og nr. 2 første punktum opprettholdes uforandret fra gjeldende kommunelov.

Nr. 2 annet punktumfastslår at motregningsforbudet i § 53 nr. 2 første punktum ikke er til hinder for at kommuner/fylkeskommuner kan inngå såkalte konsernkontoavtaler med felles kapitaldisponering. Denne ordningen går noen ganger under betegnelsen kommunekontoavtaler. Slike avtaler innebærer at man betrakter kommunens/fylkeskommunens økonomiske forhold til banken som en helhet. Det skilles ikke mellom innskuddsforpliktelser for banken og kortsiktige gjeldsforpliktelser for kommunen/fylkeskommunen. Det blir opprettet en hovedkonto (juridisk konto) for kommunen/fylkeskommunen, og en eller flere hjelpekontoer for hver av enhetene i kommunen/fylkeskommunen. Transaksjoner som blir gjort på hjelpekontoene, blir samtidig registrert på hovedkontoen. Det er hovedkontoen alene som gir uttrykk for fordringsforholdet mellom banken og kommunen/fylkeskommunen, og det er bare saldoen på denne kontoen banken beregner renter i forhold til. Saldoen på hovedkontoen er summen av saldoene på hjelpekontoene. Det er ofte knyttet likviditetstrekkrettigheter/kassakreditt til slike avtaler.

En avtale om felles kapitaldisponering kan bare omfatte midler tilhørende kommunen/fylkeskommunen som juridisk person. I tillegg kan lovverket og vilkår fra tilskuddsyter sette krav om at enkelte midler skal stå på egen juridisk konto, selv om de tilhører kommunen/fylkeskommunen som juridisk person. Heller ikke slike midler kan inngå i en konsernkontoavtale med felles kapitaldisponering.

§ 55 Utlegg og arrest. Konkurs og gjeldsforhandling.

1. En kommunes eller fylkeskommunes eiendeler kan ikke være gjenstand for utlegg eller arrest.

2. En kommune eller fylkeskommune kan ikke tas under konkurs eller åpne gjeldsforhandling etter lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs.

Til § 55:

Henvisninger:

• Alminnelige motiver: Kap. 12

Bestemmelsene om utlegg og arrest, konkurs og gjeldsforhandling var tidligere delt i to paragrafer, §§ 52 og 55. Bestemmelsene er nå tatt inn i samme paragraf. Dette innebærer ingen realitetsendring. I tillegg er henvisningen til konkursloven gjort ved å gjengi lovens fulle tittel, i stedet for korttittelen «konkursloven» som var brukt i den tidligere bestemmelsen.

§ 59 a Statlig kontroll og godkjenning av økonomiske forpliktelser

1. Vedtak om opptak av lån eller vedtak om langsiktig avtale om leie av bygninger, anlegg og varige driftsmidler som kan påføre kommunen eller fylkeskommunen utgifter ut over de fire neste budsjettår, er ikke gyldig før det er godkjent av departementet, dersom:

   1. kommunestyret eller fylkestinget har vedtatt å fastsette et årsbudsjett uten at alle utgifter er dekket inn på budsjettet,

   2. kommunestyret eller fylkestinget har vedtatt å fastsette en økonomiplan uten at alle utgifter er dekket inn på økonomiplanen,

   3. kommunestyret eller fylkestinget etter § 48 nr. 4 annet punktum har vedtatt at et regnskapsmessig underskudd skal fordeles ut over det påfølgende budsjettår etter at regnskapet er framlagt, eller

   4. kommunen eller fylkeskommunen ikke følger vedtatt plan for dekning av underskudd.

2. Dersom et av vilkårene i første ledd bokstav a-d er oppfylt, skal departementet føre kontroll med lovligheten av kommunestyrets eller fylkestingets budsjettvedtak.

3. Departementet skal opprette et register over alle kommuner og fylkeskommuner som er underlagt godkjenning. Enhver har rett til å gjøre seg kjent med det som er registrert i registeret, og få utskrift av dette.

4. Inntil den enkelte kommune eller fylkeskommune er registrert i registeret, kan departementet ikke iverksette godkjenning etter nr. 1. I forhold til rettsregler som lar det være avgjørende for tredjepersons rettsstilling om denne kjente til eller ikke kjente til et forhold, anses det som er registrert etter denne bestemmelse for å ha kommet til tredjepersons kunnskap.

5. Kommuner og fylkeskommuner som inngår kontrakter som krever godkjenning, må orientere sine medkontrahenter om at de er satt under betinget kontroll og godkjenning.

Til § 59 a:

Henvisninger:

• Alminnelige motiver: Kap. 13

• Gjeldende kommunelov: § 45 nr. 5 og § 50 nr. 8

Nr. 1 fastslår at det er to typer av økonomiske forpliktelser som kan bli underlagt betinget godkjenning. Det er for det første låneopptak etter § 50. For det andre er det langsiktig avtale om leie av bygninger, anlegg og utstyr som kan påføre kommuner og fylkeskommuner utgifter i mer enn de fire neste budsjettår. Bestemmelsen skal kun gjelde de tilfellene hvor kommunen eller fylkeskommunen står som leietaker. Bestemmelsen er en utvidelse av kontrolladgangen i forhold til gjeldende rett.

Det er videre et vilkår at forpliktelsene kan føre til utgifter ut over de fire neste budsjettår. Det betyr at alle kontrakter som er begrenset i tid oppad til fire år ikke omfattes av bestemmelsen. Avtaler som er inngått «inntil videre», men som har en klausul som gjør at kommunen eller fylkeskommunen av egen fri vilje innen fireårsperioden kan si opp kontrakten, vil heller ikke være gjenstand for betinget kontroll. Perioden på fire år refererer seg til lengden på den rullerende økonomiplan. Det er imidlertid nok at det er en mulighet for at denne typen forpliktelser en gang i fremtiden etter det fjerde budsjettår «kan» utløse forpliktelser.

Godkjenning av de nevnte disposisjoner skal skje i fire tilfeller. Etter bokstav a dersom det er vedtatt et årsbudsjett med underbalanse. Etter bokstav b dersom det er vedtatt en økonomiplan med underbalanse. Etter bokstav c dersom det er vedtatt et regnskap med et regnskapsmessig underskudd som skal fordeles ut over det påfølgende budsjettår. Bestemmelsen må sees i sammenheng med forslag til ny § 48 nr. 4 annet punktum, og begrepet «særlige forhold». Etter bokstav d dersom vedtatt plan for dekning av underskudd ikke følges. Bestemmelsen vil få betydning i de tilfellene der kommunen ikke følger planen, for eksempel når nye driftsunderskudd gjør inndekning av tidligere underskudd umulig.

Nr. 2 krever at departementet foretar lovlighetskontroll av budsjettet dersom vilkårene i foregående ledd er oppfylt. Lovlighetskontrollen vil da inntre automatisk den tiden kommunen eller fylkeskommunen er satt under kontroll. Innholdet av lovlighetskontrollen vil bli det samme som gjeldende kommunelov § 45 nr. 4.

Nr. 3 krever at det skal opprettes et register over alle kommuner og fylkeskommuner som er underlagt betinget godkjenning. Departementet vil være forpliktet til å registrere alle kommuner og fylkeskommuner som er under kontroll, og slette fra registeret de som ikke lenger er under kontroll. Annet punktumbestemmer at registeret skal være åpent for allmennheten. Det vil likevel bare være de opplysninger som er registrert som er offentlig. Det vil si at det ikke skal kunne opplyses om kommuner/fylkeskommuner som tidligere har vært registrert i registeret. Annet punktum tilsvarer foretaksregisterloven av 21.06.1985 nr. 78 § 8-1 første punktum.

Av nr. 4 følger det at departementet må registrere kommunen eller fylkeskommunen i registeret før betinget godkjenning kan iverksettes. Det betyr at medkontrahenter kan inngå låneavtaler og langsiktige leieavtaler med kommunen/fylkeskommunen uten krav om godkjenning, inntil det tidspunkt kommunen eller fylkeskommunen er registrert i registeret.

Registeret skal ha positiv og negativ troverdighet. Det vil si at alle som henvender seg til registeret skal kunne være sikre på at de opplysningene som er registrert i registeret er korrekte, og at de kommunene og fylkeskommunene som ikke er registrert i registeret, ikke er underlagt reglene om betinget godkjenning. Det følger videre av annet punktumat kommuners/fylkeskommuners medkontrahenter alltid anses for å vite om hva som er ført inn i registeret. Bestemmelsen er ment å ha samme anvendelsesområde som foretaksregisterloven § 10-1 første ledd.

Det følger av nr. 5 at kommuner og fylkeskommuner som inngår kontrakter som krever godkjenning, må orientere sine medkontrahenter om at de er satt under betinget kontroll og godkjenning.

§ 60 nr. 9

Departementet fastsetter nærmere forskrifter om kontrollutvalg og revisjon, herunder kvalifikasjonskrav til revisor. Kommunestyret og fylkestinget kan gi nærmere bestemmelser.

Henvisninger:

- Gjeldende kommunelov: § 60 nr. 9.

Til § 60 nr. 9:

Hjemmelen til å gi forskrift om regnskapsføring er tatt ut. Bestemmelsen er flyttet til § 48 nr. 6 i utkastet.