8 Økonomiske og administrative konsekvenser

8.1 Innledning

Departementets forslag innebærer at Finnmarkseiendommen opprettes som et eget rettssubjekt for å forvalte grunn og naturressurser i Finnmark fylke. Finnmarkseiendommen skal være selvfinansierende. Statskog SF, som i dag forestår forvaltningen av all statsgrunn i fylket (ca. 95 % av fylket), vil ved opprettelsen av Finnmarkseiendommen miste disse oppgavene i fylket. Sametinget og Finnmark fylkesting trekkes med i forvaltningen i betydelig større grad enn tilfellet er i dag. For kommunene og private rettssubjekter er konsekvensene av lovforslaget mindre vidtrekkende. I den grad uklarhet om rettsforholdene skaper strid i dag, vil nyordningen føre til avklaringer og økt forutsigbarhet for alle parter. Finnmarkseiendommen overtar ansvaret for de ansatte i Statskog i Finnmark.

8.2 Økonomiske konsekvenser

8.2.1 Finnmarkseiendommen

Ved lovens ikrafttredelse overføres alle faste eiendommer og begrensede rettigheter i sådanne i Statskogs eie i Finnmark til Finnmarkseiendommen. Overføringen skjer vederlagsfritt. Tinglysningsgebyr påløper ikke, da omregistrering i grunnboken skjer ved navneendring, og ikke ved tinglysning av hjemmelsovergang. Ved registrering av navneendring påløper heller ikke dokumentavgift.

Finnmarkseiendommen overtar samtidig det personlige ansvaret for eventuelle pantheftelser og andre heftelser for pengeforpliktelser i de eiendommer og rettigheter som overføres. For driftsmidler i Statskogs eie (både hos Jordsalgskontoret og hos Statskogs fjelltjeneste) som det er aktuelt for Finnmarkseiendommen å overta, forutsettes det at overdragelsessum og nærmere vilkår avtales mellom Statskog og Finnmarkseiendommen.

Ved opprettelsen av Finnmarkseiendommen må det utarbeides en åpningsbalanse, hvor den samlede verdien av organets eiendeler, egenkapital og gjeld fremgår.

Det legges til grunn at grunnlaget for Finnmarkseiendommens løpende inntekter og utgifter i hovedsak vil være det samme som for Statskog i Finnmark i dag, dvs. inntekter fra salg, bortfeste og bortleie av grunn og naturressurser, og utgifter til administrasjon, vare- og tjenestekjøp og lignende. Det er imidlertid vanskelig å tallfeste fremtidige inntekter og utgifter, da det blir opp til Finnmarkseiendommen selv å avgjøre blant annet hvilket prisnivå den ønsker å legge seg på.

En indikasjon på de inntekter Finnmarkseiendommen kan få fra grunn, fornybare og ikke-fornybare ressurser fremgår av tabell 8.1 over Statskog Finnmarks inntekter i 2002, til sammen kr 24 120 000:

Endringene i organiseringen av oppsynsordningen gjør at det må korrigeres for inntekter og utgifter Statskogs fjelltjeneste har hatt i denne forbindelse. Ansvaret for naturoppsynet etter nasjonalt lovverk tilligger som før Statens naturoppsyn (SNO), men på grunn av den nye grunneierens frittstående stilling vil det være uheldig om det offentligrettslige oppsynet utføres av Finnmarkseiendommen. De nettoinntekter Fjelltjenesten eventuelt har hatt av slike oppdrag vil derfor ikke tilfalle Finnmarkseiendommen. Som en følge av at de ansatte gis rett til stilling i Finnmarkseiendommen, vil ikke kostnadene for Finnmarkseiendommen bli redusert i samme omfang som bortfallet av inntektene fra tjenestesalget, men endel av arbeidsstokken vil trolig gå over til SNO i forbindelse med at SNO bygger opp sitt eget apparat i Finnmark. Finnmarkseiendommen vil selv ha behov for et visst oppsyn som grunneier, en tjeneste den kan velge å utføre selv eller kjøpe fra SNO. Muligens vil det være et begrenset markedspotensial i salg av tjenester (eksempelvis innsamling av ulike data) til forskningsinstitusjoner, kommuner, lag og andre.

Finnmarkseiendommen vil trolig ha behov for en noe større administrasjon enn Statskog Finnmark har i dag, blant annet fordi det ikke lenger kan trekkes veksler på Statskog sentralt. Regnskap, IT og informasjon er støttefunksjoner som i dag ivaretas av Statskogs hovedkontor, men som Statskog Finnmark benytter seg av.

Visse engangsutgifter vil påløpe, så som innkjøp av driftsmidler og opplæring og avlønning av en del medarbeidere i en oppbyggingsperiode. Finnmarkseiendommen må også selv bære det økonomiske ansvaret for personalkostnader ved eventuelle omstillinger, så som tilbud om tidligpensjon, sluttpakker, omskoleringstiltak og lignende.

Som følge av foreslåtte endringer i bergverksloven kan Kongen ved forskrift fastsette at en høyere andel enn den lovfestede grunneierandelen på 1 promille av verdien av det som utvinnes på Finnmarkseiendommens grunn, skal tilfalle Finnmarkseiendommen. Avhengig av om forskriftskompetansen brukes, og i tilfelle hvordan, vil dette kunne medføre økte inntekter på Finnmarkseiendommens hånd.

Det tas ikke sikte på å innføre særskilte skatteregler for Finnmarkseiendommen, som får alminnelig skatteplikt etter skatteloven.

Det er et hovedprinsipp at Finnmarkseiendommen skal være selvfinansierende, men for å sikre likviditet fra første dag bør det gis et statlig «etableringslån». Lånets størrelse og nærmere vilkår (rentesats, tilbakebetalingstid osv.) vil regjeringen komme tilbake til etter at proposisjonen er behandlet i Stortinget. Lånet må bevilges over statsbudsjettet.

Med disse forutsetningene skulle Finnmarkseiendommen alt i alt ha gode muligheter for å drive med et visst overskudd uten å øke prisnivået for tjenester og produkter mv. utover justering for reduksjoner i grenseverdien sammenlignet med Statskogs prisnivå i dag. Dette gjelder selv uten en økning i aktivitetsnivået.

8.2.2 Offentlig forvaltning

Eiendomsoverføringen vil påvirke størrelsen på overskuddet i Statskog SF, og dermed også størrelsen på utbyttet som staten som eier kan ta ut. Forvaltningen av eiendommene i Finnmark bidrar i dag betydelig til det økonomiske resultatet i Statskog SF. Man må derfor anta at statens muligheter for å hente ut utbytte fra Statskog SF reduseres, i alle fall i en omstillingsfase. De siste årene har årlig utbytte fra Statskog SF til staten vært i størrelsesorden 6 - 10 mill. kr. Det er ikke lagt opp til endringer i statens utbyttepolitikk som sier at utbyttet skal settes til 75 % av konsernets årsresultat inntil det tilsvarer statens innlånsrente multiplisert med konsernets gjennomsnittlige bokførte egenkapital, eksklusive skogavgiftsfond.

Lovforslaget innebærer at grunn som Finnmarkseiendommen eier, kan legges ut til nasjonalpark etter reglene i naturvernloven selv om den ikke lenger er statsgrunn, uten at Finnmarkseiendommen har krav på erstatning. Sett fra miljøvernmyndighetenes side innebærer det for så vidt ingen endring i dagens situasjon, da det som utgangspunkt kun er arealer på statens grunn som kan nyttes til slike formål. Det har således heller ikke tidligere vært aktuelt å betale erstatning ved opprettelse av nasjonalparker på Statskogs grunn i Finnmark. Videre foreslås det å frita staten fra å betale ekspropriasjonserstatning ved ekspropriasjon til fordel for staten eller foretak som staten eier alene til visse nærmere oppregnede allmennyttige formål. Ekspropriasjon til andre formål enn nevnt i loven må staten på vanlig måte betale ekspropriasjonserstatning for.

Sametinget og Finnmark fylkesting vil få utgifter knyttet til de administrative oppgaver de tillegges i loven. Disse oppgavene forutsettes utført uten merutgifter for staten. I tillegg innføres det en særregel om ekspropriasjon til fordel for Finnmark fylkeskommune. Finnmarkseiendommen kan ikke kreve erstatning ved ekspropriasjon til offentlige formål.

Kommunene fritas i lovforslaget fra å måtte betale erstatning til Finnmarkseiendommen ved ekspropriasjon til offentlige formål. I forbindelse med administrasjonen av tildeling av særskilt rett til lokal utnyttelse vil noen av kommunene trolig få noe merutgifter.

8.2.3 Næringsliv og privatpersoner

Avhengig av hvilken prispolitikk Finnmarkseiendommen velger å legge seg på, vil lovforslaget kunne få økonomiske konsekvenser for næringsliv og privatpersoner i Finnmark. Statskog Finnmark har hittil ført en meget forsiktig prispolitikk. For de aller fleste produktene har den gjennomsnittlige prisveksten vært identisk med veksten i konsumprisindeksen.

På den annen side vil trolig de avklaringer som loven innebærer og den lokaldemokratiske legitimitet Finnmarkseiendommen vil ha, legge grunnlag for en mer positiv næringsutvikling i Finnmark der grunneieren i større grad opptrer som en aktiv støttespiller.

8.3 Administrative konsekvenser

8.3.1 Finnmarkseiendommen

Finnmarkseiendommen vil overta forvaltningen av de eiendommer Statskog SF i dag forvalter i Finnmark. Finnmarksloven fra 1965 (jordsalgsloven) med tilhørende regelverk, som har lagt særskilte begrensninger på Statskogs råderett som grunneier i Finnmark, oppheves. Finnmarksloven vil også gi føringer for Finnmarkseiendommen, men Finnmarkseiendommen vil stå betydelig friere enn hva Statskog har gjort.

Forvaltningsloven og offentlighetsloven vil i utgangspunktet ikke gjelde for Finnmarkseiendommen. Lovforslaget innebærer likevel at Finnmarkseiendommens saksdokumenter er offentlige etter reglene i offentlighetsloven, og forvaltningsloven kapittel II og III gjelder for Finnmarkseiendommen. For Finnmarkseiendommens saksbehandling etter den foreslåtte regel om særskilt rett til lokal utnyttelse gjelder forvaltningsloven fullt ut.

Søknader om muting og utmål skal etter lovforslaget forelegges for Finnmarkseiendommen.

Finnmarkseiendommen vil allerede fra opprettelsen ha gode forutsetninger for å ivareta disse oppgavene siden Finnmarkseiendommen som hovedregel vil overta de ansatte i Statskog Finnmark.

8.3.2 Offentlig forvaltning

Staten vil ikke lenger ha styringsmuligheter i Finnmark gjennom Statskog SF som statsforetak og grunneier. Imidlertid vil plan- og bygningsloven og den øvrige reguleringslovgivningen fremdeles gjelde i Finnmark på samme måte som i resten av landet. I styringssammenheng har staten neppe behov for ekstra styringsmuligheter i Finnmark gjennom innpass på grunneiersiden.

Det er andre hensyn som har begrunnet lovforslagets bestemmelser om statlig representasjon i styret og kontrollkomiteen i Finnmarkseiendommen m.m. Administrativt vil staten få enkelte nye, begrensede oppgaver i den forbindelse. Også behandlingen av Sametingets retningslinjer om utmarksbruk og endringene i bergverksloven om behandlingen av mineralsaker i Finnmark, vil medføre enkelte nye oppgaver for statsforvaltningen. Disse oppgavene forutsettes dekket innenfor gjeldende budsjettrammer.

Sametinget og Finnmark fylkesting vil som staten få oppgaver i forbindelse med oppnevningen av medlemmer til styret og kontrollkomiteen og ved gjennomgang av kontrollkomiteens rapporter. Begge organer får gjennom sammensetningen av styret og kontrollkomiteen indirekte en andel i rådigheten over grunn og ressurser som de ikke har i dag. Sametinget vil i tillegg få merarbeid i tilknytning til utforming av retningslinjer vedrørende utmarksbruk. Lovforslaget legger også opp til at saker om endret bruk av utmark i enkelte tilfeller kan forelegges Sametinget, og avhengig av hvor ofte dette skjer, vil det innebære økt ressursbruk hos Sametinget. Fylkeskommunen og Sametinget må videre selv ta hensyn til retningslinjene ved behandling av saker om endret bruk av utmark.

For kommunene vil ikke lovforslaget innebære særlige administrative konsekvenser. I saker om endret bruk av utmark plikter kommunene å ta hensyn til Sametingets retningslinjer. Med hensyn til forvaltningen av fornybare ressurser gis kommunene mulighet for å tildele enkeltpersoner eller grupper særskilt rett til lokal utnyttelse, og administreringen av denne ordningen vil medføre noe saksbehandling i de kommuner der dette blir aktuelt.

8.3.3 Næringsliv og privatpersoner

Lovforslaget medfører ikke merkbare administrative konsekvenser for næringsliv og privatpersoner. Som tidligere må de forholde seg til én stor grunneier, bortsett fra ved eventuell søknad om særskilt rett til lokal utnyttelse av fornybare ressurser, der kommunen er rett adressat.

Reindriftens stilling styrkes i lovforslaget, blant annet ved at Sametingets retningslinjer vil omfatte forholdet til reindriften slik at hensynet til reindriften tydeligere blir et tema under saksbehandlingen i arealsaker for alle offentlige myndigheter. Videre lovfestes det at reindriften skal være representert med minst ett medlem i styret for Finnmarkseiendommen. Reindriftsutøvere får samme rett til uttak av fornybare ressurser som innbyggerne i en kommune i den tiden reindriften foregår der.

I dag kan jordsalgssjefens vedtak påklages til jordsalgsstyret. Dersom jordsalgsstyret ikke tar klagen til følge, sendes saken til overordnet klageorgan (Statens landbruksforvaltning). Det samme gjelder ved klage på jordsalgstyrets egne vedtak. Finnmarkseiendommens vedtak vil ikke kunne påklages. Finnmarkseiendommen er imidlertid klageorgan for vedtak truffet av kommunen vedrørende særskilt rett til lokal utnyttelse.

Sametingets retningslinjer vil ikke ha direkte betydning for privates rettigheter eller plikter, men de vil angi hvilke sentrale samiske hensyn som Finnmarkseiendommen og offentlige myndigheter må vurdere i sin saksbehandling. På denne måten vil de skape større forutsigbarhet for alle aktører i arealforvaltningen i Finnmark, også private.

8.4 Konsekvenser for Statskog

Statskog SF er et statsforetak, organisert i henhold til lov om statsforetak 30. august 1991 nr. 71. Stortinget vedtok opprettelsen av Statskog i 1992, med virkning fra 1. januar 1993, jf. St.prp. nr. 52 (1991-92) og Innst. S. nr. 158 (1991-92).

Statskog SF forvalter statens utmarksarealer, herunder statsallmenningene i Sør-Norge, statens opprinnelige og senere innkjøpte grunn i Nordland og Troms, og statens umatrikulerte grunn i Finnmark. Til sammen forvalter Statskog i dag ca. en tredjedel av Norges fastlandsareal. Av dette utgjør statens umatrikulerte grunn i Finnmark ca. 45 000 kvadratkilometer, dvs. ca. 42 %. Grunnarealene i Finnmark forvaltes etter bestemmelser i lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark 12. mars 1965 (jordsalgsloven) med forskrifter.

Statskog sysselsetter i Finnmark i dag 34,5 årsverk av en total årsverksinnsats på 150 årsverk i hele Statskog når en ser bort fra skogsarbeidere. 16 årsverk er plassert ved Jordsalgskontoret i Vadsø og 13,5 årsverk i Statskogs fjelltjeneste. Fjelltjenesten er fordelt på syv kontorsteder i Finnmark. Fire av årsverkene i Finnmark er knyttet til ledelse og administrative funksjoner i Alta. I tillegg kommer en prosjektlederstilling plassert i Alta. For øvrig trekker Statskog Finnmark veksler på Statskog sentralt med hensyn til blant annet administrative og juridiske tjenester, slik at Statskog samlet bruker nærmere 40 årsverk på Finnmark. Samtidig gir Statskogs avdeling i Finnmark vesentlige bidrag til Statskogs samlede kompetansemiljø, slik at utskillelsen av Finnmark vil innebære et kompetansetap for det gjenværende Statskog.

Den totale inntekten for Statskog Finnmark var på ca. 36 mill. kr i 2002. Driftskostnadene beløp seg til ca. 20,7 mill. kr samme år. I disse tallene inngår for øvrig både inntekter og kostnader Statskog Finnmark har hatt i tilknytning til tjenesteytelse og -salg til staten (Landbruksdepartementet og Statens naturoppsyn) og Statskog sentralt. Tjenestesalget innbringer ca. 10 mill. kr av inntektene. Kostnader i tilknytning til tjenestesalget er i samme størrelsesorden, da tjenestene selges til tilnærmet kostpris.

For hele Statskog (eksklusive forretningsskogbruket) lå inntekten på ca. 154 mill. kr. Finnmark står for 20-25 % av Statskogs totale økonomiske virksomhet. Når det gjelder Statskog uten Finnmark, vil situasjonen bli at driftsresultatet, basert på tall for 2002, kommer ut omtrent i balanse. Legges budsjettet for 2003 til grunn, ville en komme ut med et underskudd på ca. 3,4 mill. kr. Det er således nødvendig for foretaket å gjennomføre en omstilling og redusere kostnadene når inntektene fra Finnmark faller bort. Samtidig må en ta sikte på å øke inntektene innenfor gjenværende virksomhetsområder. De senere årene har det årlige utbyttet fra Statskog til staten vært i størrelsesorden 6 - 10 mill. kr. Den regnskapsmessige verdien av foretaket må nedskrives. I tillegg arbeides det med oppfølgningen av Innst. S. nr. 150 (2001-2002). Også dette arbeidet kan få økonomiske og administrative konsekvenser for Statskog SF. Regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av Statskog i St.prp. nr. 1 (2003-2004).

Fjelltjenesten i Nord-Norge ble etablert på 1980-tallet som Statskogs feltapparat knyttet til forvaltningen av statens utmark i Finnmark, Troms og Nordland. Driften baseres på salg av tjenester, og de viktigste oppdragsgiverne er Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet (Statens naturoppsyn) og Statskog. Landbruksdepartementet har finansiert en tredjedel av virksomheten gjennom oppsyn og tiltak rettet mot skog, fisk, tilrettelegging for friluftsliv mv. I tillegg kommer oppdrag for forskningsinstitusjoner, kommuner, elve- og gunneierlag, kraftlag og andre. Lovforslaget innebærer at Statens naturoppsyn for Finnmarks vedkommende overtar den delen av oppsynet som følger av naturoppsynsloven § 2. Dette utgjør ca. en tredjedel av Fjelltjenestens virksomhet i Finnmark i dag. Øvrig oppsyns- og tilretteleggingsvirksomhet vil i utgangspunktet ivaretas av Finnmarkseiendommen selv, men lovforslaget åpner for at Finnmarkseiendommen og departementet kan avtale at Statens naturoppsyn også skal ivareta andre sider ved oppsynsvirksomheten. Omorganiseringen innebærer at den resterende virksomheten i Fjelltjenesten i Statskog avgrenses til Troms og Nordland fylker.

Statskog SF skattelegges etter vanlige regler for statsforetak, dvs. ingen formuesskatt eller skatt til kommune og fylkeskommune, men 28 % statsskatt på foretaket. Det inntas en egen bestemmelse i Finnmarksloven om at selve overføringen av grunnen m.m. ikke vil utløse skatteplikt for Statskog SF etter reglene om uttak i skatteloven § 5-2.

8.5 Konsekvenser for de ansatte

Departementet ønsker å ivareta hensynet til de ansatte i Statskog i Finnmark. Samtidig vil det være svært verdifullt for Finnmarkseiendommen å kunne nyttiggjøre seg den ekspertise og opparbeidede fagkunnskap som finnes blant de ansatte.

Statskog SF omfattes av statsforetaksloven, hvor det i § 4 fremgår at tjenestemannsloven ikke gjelder for ansatte i statsforetak. Tjenestemannslovens regler om fortrinnsrett til annen statsstilling og ventelønn kommer følgelig ikke til anvendelse for de ansatte i Statskog SF.

Hensynet til de ansatte blir ivaretatt gjennom en overgangsbestemmelse som fastsetter at de ansatte fra ikrafttredelsen av Finnmarksloven anses som ansatt i Finnmarkseiendommen. Finnmarkseiendommen trer inn i eksisterende arbeidsavtaler såfremt den ansatte ønsker det. Den ansatte beholder de lønns- og arbeidsvilkår vedkommende hadde hos Statskog, enten de er individuelt fastsatt eller følger av tariffavtale.

På den annen side vil Finnmarkseiendommen stå like fritt som andre arbeidsgivere til å omorganisere og relokalisere hele eller deler av virksomheten. I slike situasjoner må Finnmarkseiendommen forholde seg til de ansatte og deres fagforeninger på samme måte som andre arbeidsgivere, og de ansatte vil ha det vern som ligger i arbeidsmiljølovens alminnelige regler og i ansettelsesvilkårene.

Det fastsettes samtidig direkte i overgangsbestemmelsen at Statskog SF fritas for videre arbeidsgiveransvar etter at loven har trådt i kraft, med mindre annet er særskilt avtalt mellom Statskog SF og den enkelte ansatte.