Prop. 109 L (2014-2015)

Lov om posttjenester (postloven)

Til innholdsfortegnelse

13 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Formål

De postpolitiske målsettingene foreslås videreført ved at den nye loven skal bidra til å oppfylle det nasjonale behovet for posttjenester, gjennom å legge til rette for at både næringsliv og forbrukere får tilgang til gode og fremtidsrettede posttjenester. Det foreslås at myndigheten også fremover skal sikre et likeverdig tilbud over hele landet av leveringspliktige posttjenester til overkommelig pris. De leveringspliktige tjenestene er sentrale også i forslaget til ny postlov, og omfatter en rekke forhåndsbestemte, grunnleggende posttjenester, som er nærmere omtalt under lovforslagets kapittel 2.

Tilbydere av posttjenester skal tilstrebe en universell utforming av tilgangen til posttjenester slik at de kan benyttes av alle brukere. Noen brukere har imidlertid behov for spesialtilpassede posttjenester, og skal så langt det er mulig og forholdsmessig ha tilgang til slike gjennom tilbyder av leveringspliktige tjenester, se nærmere om dette i lovforslagets kapittel 2.

Kravet til «overkommelig pris» innebærer at prisene for leveringspliktige posttjenester skal være på et slikt nivå at de ikke er til hinder for at den alminnelige bruker kan benytte disse tjenestene. Prisnivået vil derfor endre seg noe over tid i tråd den alminnelige prisutviklingen i samfunnet. Kravet til overkommelig pris for leveringspliktige posttjenester følger også av postdirektivet, noe som medfører at prisnivået må tolkes innenfor rammen av direktivet.

Med «fremtidsrettede posttjenester» menes posttjenester som er egnet til å oppfylle det nasjonale behovet for posttjenester ettersom behovene til den enkelte bruker endrer seg over tid. Det vises her til at brevpostmengden er nedadgående, jf. figur 2.1 i punkt 2.1.2, mens det har vært en økning i pakkepost.

Med «posttjenester av god kvalitet» menes blant annet at loven skal fremme:

  • Forbrukerhensyn innenfor postområdet. Gode posttjenester til forbrukerne er tjenester der forbrukernes behov blir ivaretatt så godt som mulig innenfor tilgjengelige ressurser. Dette gjelder forbrukerhensyn i et vidt perspektiv, og omfatter hensynet både til forbrukere og små bedrifter. I vurderingen av forbrukernes behov må det også sees hen til hva som vil gagne forbrukeren mest på lengre sikt.

  • Hensynet til større virksomheter og virksomhetenes behov for posttjenester.

  • Brukernes valgmuligheter; dette gjelder både i variasjoner av tjenester slik at den enkelte så langt det er mulig kan velge det som best oppfyller det individuelle behov, og om mulig valgmuligheter mellom ulike tilbydere.

  • Tilgjengelighet av tjenestetilbud som omfatter ettersending, retur og oppbevaring.

  • Posttjenester som fungerer også under krise og krig.

  • God kvalitet på posttjenestene innebærer også at det blant annet stilles visse sikkerhetskrav og krav til postens tilgjengelighet, konfidensialitet og integritet. Det skal, så langt det er mulig, tilbys posttjeneste også i ekstraordinære situasjoner. I tillegg må det så langt som mulig sikres at posten ikke kommer uvedkommende i hende, eller at posten blir borte.

Et virkemiddel for å oppnå formålet med loven er å legge til rette for virksom konkurranse i postmarkedet som skal bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser så langt det anses hensiktsmessig innenfor postsektoren. For å legge til rette for effektiv bruk av samfunnets ressurser foreslås det å fjerne den resterende eneretten, og gi Postens konkurrenter mulighet til å konkurrere også på brevpost under 50 gram. For å tilrettelegge for virksom konkurranse foreslås blant annet at alle tilbydere skal kunne benytte samfunnets felles postnummersystem.

I «effektiv bruk av samfunnets ressurser» deles effektivitet inn i statisk og dynamisk effektivitet. Statisk effektivitet er effektiv utnyttelse av ressursene på et gitt tidspunkt eller i en definert periode. Dynamisk effektivitet er at det skapes samfunnsøkonomisk ønskelig endring eller nyskaping ved nye produksjonsprosesser eller produkter, samt at ressursene utnyttes effektivt i denne prosessen. Innenfor forslaget til ny postlov innebærer dette at leveringspliktig tilbyder, innenfor rammene av plikten, må utnytte ressursene på en best mulig måte slik at nettokostnaden for å utføre de pålagte oppgavene minimeres.

Omfanget av leveringsplikten er i hovedsak uendret, med unntak av at det foreslås å endre fra seks til fem omdelingsdager. I en tid med store forandringer i postmarkedet har egendrevne postkontorer langt på vei blitt erstattet med Post i Butikk. Tilsvarende kan man i fremtiden se for seg at tjenester som i dag anses at oppfyller leveringsplikten, blir erstattet av nye tjenester som på en bedre måte dekker brukernes behov eller som produseres på en mer effektiv måte. Lovens rammer åpner for en slik utvikling innenfor leveringsplikten. Hvordan leveringsplikten oppfylles, kan med andre ord endres over tid.

Med «likeverdig tilbud av leveringspliktige tjenester» menes at like tilfeller skal behandles så likt som mulig under ellers like forhold. I vurderingen kan det tas hensyn til lokale forhold og rammebetingelser.

Til § 2 Saklig virkeområde

Loven viderefører i hovedsak det saklige virkeområdet i gjeldende postlov hva gjelder formidling av postsendinger. Lovens saklige virkeområde angis slik at loven vil omfatte et landsdekkende tilbud av et spesifisert minimumssett av posttjenester, i tillegg til registrerte og uregistrerte postsendinger. Det foreslås at også den nye loven skal gjelde både for postformidling som tilbys over hele landet og postformidling som tilbys i et nærmere geografisk avgrenset område. Kravet til at tjenesten skal utføres mot vederlag opprettholdes.

Begrepet «virksomhet» i første ledd omfatter både den som tilbyr tjenesten og den aktiviteten som utføres, for eksempel omdeling, sortering og transport av postsendinger. Begrepet «postsending» omfatter alle adresserte brev og pakker eller lettgods som tradisjonelt har vært regulert i postloven, jf. § 4 nr. 3. Dette innebærer at sendinger over 20 kg ikke reguleres i postloven, men av andre lover som for eksempel vegfraktavtaleloven. Vektgrensen som avgrenser virkeområdet er en videreføring av gjeldende rett.

For å avgrense mot virksomhet som ikke er post, settes krav til at formidlingen er regelmessig. Det vises her til merknaden til § 4 nr. 1 om hvordan begrepet «regelmessig» skal forstås.

Når det gjelder begrepet «mot vederlag», gjenspeiler dette at slik virksomhet utføres som en del av en kommersiell tilbyders forretning. Det er ikke nødvendig at avsender betaler for formidling; vederlaget kan finansieres av andre parter i verdikjeden.

Virksomhet knyttet til formidlingen omfattes også av loven. Dette gjelder «tilhørende infrastruktur, tjenester og utstyr» og omfatter blant annet tekniske eller logiske funksjoner i postnettet, og annet som er nødvendige for å utføre oppgavene knyttet til postformidling. I dette ligger at virkeområdet blant annet er ment å omfatte ut- og innleveringspostkasser, postbokser, sorteringsutstyr, adresseregistre, organisasjon for postomdeling, system for håndtering av feilsendt post, postnummer, kjøretøy og annet utstyr som er hensiktsmessig å bruke i postvirksomhet. Det presiseres at tilhørende infrastruktur og utstyr reguleres inn under lovens virkeområde i den grad det er nødvendig for å oppnå lovens formål. Tilgang til infrastruktur tjenester og utstyr omfattes også av lovens virkeområde.

Når det gjelder formidling av postsendinger til og fra utlandet, vises det til § 15 og merknadene til denne. Dette er inntatt i lovens saklige virkeområde for å synliggjøre Norges internasjonale forpliktelser på postområdet.

Formidling av egne postsendinger faller utenfor virkeområdet og viderefører avgrensning i gjeldende postlov, jf. merknadene i Ot.prp. nr. 64 (1995–96) Lov om formidling av landsdekkende postsendinger (Postloven), side 17:

«Loven gjelder på den annen side ikke formidling av egne postsendinger selv om det tas vederlag for dette av kunden eller kostnaden innkalkuleres i produktkostnaden eller liknende. Dersom det derimot benyttes andre til å utføre formidling mot vederlag vil denne virksomhet gå inn under lovens virkeområde. I den utstrekning avisen besørger omdeling samtidig av andre sendinger mot vederlag, vil imidlertid denne delen av virksomheten gå inn under lovens virkeområde. Formidling gjennom egne distribusjonsselskaper/egne rettssubjekter (samdistribusjonsselskaper eller liknende) vil også omfattes av lovens virkeområde.»

Videre følger det av definisjonen av postsending at uadresserte postsendinger (i motsetningen til adresserte postsendinger) ikke er omfattet. Uadresserte postsendinger vil typisk være reklame.

For å sikre mulighet til nærmere avgrensning av virkeområdet, foreslås det i annet ledd å gi Kongen kompetanse til i tvilstilfeller å avklare hva som faller inn under lovens virkeområde, og til gjøre unntak fra lovens virkeområde dersom dette skulle være hensiktsmessig. Bestemmelsen kan blant annet anvendes i tilfeller som oppstår fordi tjenestetilbudet eller andre grunnleggende forhold endres i markedet på måter som vanskelig kan forutsies.

Til § 3 Geografisk virkeområde

Bestemmelsen er ny og er tatt med for å presisere at loven gjelder for fastlands-Norge og Svalbard, men ikke Jan Mayen eller bilandene. Loven vil på samme måte som postloven av 1996 gjelde i sin helhet for Svalbard, jf. lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 3. Formidlingsplikt for post omfatter ikke området utenfor Norges territorialfarvann, jf. lov om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone av 27. juni 2003 nr. 57 (territorialfarvannsloven) §§ 1 til 3. Tilbydere som påtar seg slik transport ansees for å ha inngått avtale om intern formidling.

Kongen kan i forskrift og ved enkeltvedtak gi bestemmelser som innskrenker eller presiserer det geografiske virkeområdet for loven eller enkelte bestemmelser i loven såfremt dette er nødvendig på grunn av de stedlige forholdene. Dette vil blant annet kunne gjelde i forhold til leveringspliktige tjenester. Kompetansen omfatter også rett til å gi regler som er nødvendige for å ivareta internasjonalt samarbeid og Norges internasjonale forpliktelser.

Til § 4 Definisjoner

Til nr. 1 Posttjeneste

Posttjenesten skal være «rettet mot allmennheten» i den forstand at tilbudet er offentlig tilgjengelig for alle eller for avgrensede grupper av allmennheten. Størrelsen på de avgrensede gruppene er ikke avgjørende for om tilbyders virksomhet vil være posttjeneste. Også mindre tilbydere som for eksempel lokalPosten, som for tiden utfører levering til 7 postnumre i Kongsberg, er omfattet fordi lokalPosten tilbyr postformidling til en avgrenset gruppe av allmennheten. Postformidling som er rettet mot allmennheten enten direkte eller indirekte er omfattet. Men interne formidlingstilbud i en virksomhet (internpost) eller innenfor en begrenset krets av avsendere og mottakere som ikke kan sies å være rettet mot allmennheten verken direkte eller indirekte, omfattes ikke. Omdeling av egne varer eller produkter fra egen organisasjon til kunder faller også utenfor definisjonen. Blomsterbud, leveranser fra pizzarestauranter og liknende faller utenfor definisjonen. Den nærmere avgrensingen kan gjøres gjennom forskrift eller enkeltvedtak.

Krav til at tilbudet om formidling må være «regelmessig», innebærer at tjenesten må tilbys med på forhånd fastlagt intervall og en viss hyppighet. Som hovedregel bør denne type tjenester formidles minst en gang i uken for å kunne anses som en posttjeneste. Innhentingen for sortering og videre transport og utlevering til mottakeren skal som hovedregel skje etter en offentlig kjent og fastlagt plan. Informasjon om planen må være lett tilgjengelig for allmennheten og for eksempel fremgå av tilbyders hjemmesider på Internett, jf. § 22. Det er tilbyders regelmessige formidling til allmennheten som er avgjørende, og ikke om formidlingen skjer til en og samme adresse. Bud- og kurértjenester av postsendinger faller bare innenfor lovens definisjon av posttjenester forutsatt at de øvrige vilkårene er oppfylt.

En posttjeneste skal ytes «mot vederlag», det vil si at det skal være en kommersiell interesse knyttet til virksomheten. Det er i denne sammenheng ikke avgjørende om det er avsender eller mottaker som betaler for tjenesten, eller om posttjenesten finansieres gjennom salg av en tilknyttet tjeneste som for eksempel reklame.

Registrerte postsendinger omfattes av begrepet posttjeneste, jf. definisjonen av registrert postsending i nr. 5. Selv om det er opp til enhver bruker å inngå avtaler om formidling av registrerte postsendinger, så vil disse avtalene i praksis være standardavtaler som ikke gir forbruker anledning til å gjøre endringer for å ivareta egne interesser. Etter departementets oppfatning er det derfor behov for å beskytte registrerte postsendinger gjennom postloven. Det er videre også et krav i postdirektivet om at registrerte postsendinger skal tilbys som en del av leveringspliktig tjeneste. Regulering av registrerte postsendinger videreføres.

Til nr. 2 Postnett

Postnettet består av den samlede organisasjon, alle prosesser, arbeidsinnsats, infrastruktur og produksjonsutstyr som er nødvendig for å formidle postsendinger. Produksjonsutstyr omfatter blant annet sorteringsutstyr, kjøretøyer og annet relevant utstyr som brukes av tilbydere etter denne loven.

Til nr. 3 Postsending

Gjeldende postlov definerer «landsdekkende postsending» i § 3 bokstav a) som «brevpost inntil 2 kg, aviser og blad i abonnement inntil 2 kg eller lettgods inntil 20 kg, som formidles landsdekkende eller i et geografisk begrenset område». Forslaget til definisjon av «postsending» omfatter alle adresserte brev og pakker eller lettgods som tradisjonelt har vært regulert i postloven. Det presiseres likevel at definisjonen av postsending ikke foreslås begrenset til leveringspliktige tjenester, men vil omfatte alle postsendinger. Begrepet «landsdekkende postsending» foreslås ikke videreført fordi både postsendinger som tilbys formidlet landsdekkende og i geografisk avgrensede områder er ment omfattet.

Mottakerens navn og offentlig kjente adresse eller annen entydig identifikator må være påført postsendingen eller fremgå av en liste som er knyttet til postsendingen. Omdeling av for eksempel lokalaviser etter liste vil derfor være omfattet. Begrepet «entydig identifikasjon eller identifikator» er ikke definert i lov eller forskrift, men forutsetter at mottaker blir identifisert på en like sikker måte som etter innarbeidede ordninger.

Til nr. 4 Uregistrert postsending

Definisjonen omfatter postsendinger som er lagt i innsamlingskasser, eventuelt innlevert på ekspedisjonssteder eller terminaler, og videreformidlet til mottaker uten at postsendingen er sporbar eller på annen måte registrert hos tilbyder.

Til nr. 5 Registrert postsending

Definisjonen av «registrert postsending» inntas i loven for å synliggjøre hva som omfattes av tjenesten, og er en videreføring av gjeldende rett. En registrert postsending kjennetegnes ved at det gis kvittering for postsendningen ved innlevering, og at postsendingen utleveres mot kvittering. Begrepet «kvittering» omfatter for eksempel hentelapp, kvittering eller kode. Begrepet må uansett tolkes vidt og vil omfatte nye, effektive løsninger. En registrert postsending er sporbar eller på annen måte registrert hos tilbyder. Men dette kan ikke tolkes motsetningsvis, og innebærer ikke at sporbare uregistrerte postsendinger er å betrakte som registrert dersom en posttilbyder selv lager sitt eget sporbare system for uregistrert post. Det er ikke meningen å heve terskelen for tilbyderes egne sporingssystemer.

Til nr. 6 Rekommandert postsending

Definisjonen av «rekommandert postsending» inntas i loven for å synliggjøre hva som omfattes av tjenesten. Hensynet bak rekommandert postsending er å sikre postsendingen en høyere beskyttelse. En rekommandert postsending kjennetegnes ved at det gis kvittering for postsendingen ved innlevering og at mottaker får utlevert postsendingen mot fremvisning av gyldig legitimasjon og signatur eller annen entydig identifikator. Begrepene «gyldig legitimasjon» og «entydig identifikasjon» er dynamiske og under utvikling. Dokument som per i dag er godkjent som «gyldig legitimasjon»:

  • Postens ID-kort

  • Norsk bankkort med legitimasjonsdel (bilde o.a.)

  • Norsk førerkort utstedt etter 01.01.1998

  • Norsk pass

  • Norsk utlendingspass og reisebevis

  • Dokument med D-nummer

  • Utenlandsk pass

  • Europeisk identitetskort (Identity Card)

Opplistingen vil kunne utvides i samsvar med utviklingen på området. Når det gjelder «entydig identifikasjon» vises det til omtalen av begrepet under merknaden til nr. 3 «postsending». Utlevering til riktig mottaker vil normalt kunne bekreftes for en rekommandert postsending, etter anmodning fra avsender.

Til nr. 7 Tilbyder

Begrepet «tilbyder» er langt på vei en videreføring av begrepet postoperatør i gjeldende postlov. Tilbyder er en som i ervervsøyemed formidler postsendinger. Tilbyder er enhver som tilbyr en eller flere posttjenester som faller inn under lovens virkeområde. Herunder vil eier av postboksanlegg som sorterer eller utleverer postsendinger mot vederlag, være omfattet av postloven så langt det passer. For eksempel vil slik eier være underlagt taushetsplikt etter § 30, og plikt til å medvirke ved tilsyn, jf. § 43.

En underleverandør som utfører deler av formidlingen fra innlevering til utlevering har skjedd er ikke å anse som tilbyder, men tilbyder som knytter til seg en slik underleverandør vil være ansvarlig for å oppfylle postlovens krav for behandling av postsendinger.

Begrepet «tilbyder» omfatter også utvekslingskontor som en tilbyder etablerer og drifter på fremmed territorium og som samler inn postsendinger for viderebefordring ut av landet, såkalte Extraterritorial Office of Exchange (ETOE), jf. merknad til § 14.

Til nr. 8 Bruker

Begrepet «bruker» omfatter både fysiske og juridiske personer som benytter posttjenester som avsender eller mottaker. Offentlige instanser, herunder sentrale og kommunale myndigheter, omfattes også.

Begrepet er ment å sikre at også mottakere som vanligvis ikke betaler for formidlingstjenesten er omfattet av loven. En tilbyder som formidler post gjennom en annen tilbyders nett, vil i denne sammenheng også regnes som bruker. Videre er brukere med spesielle behov også omfattet, jf. § 7 første ledd nr. 6.

Til § 5 Myndighet etter loven

I lovforslaget legges kompetansen til «myndigheten» som et fellesbegrep for å angi hvem som skal ha myndighetskompetanse etter lovens enkelte bestemmelser. Myndighet etter loven er Kongen, departementet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Nærmere funksjonsfordeling innen myndigheten vil bli fastsatt av Kongen.

Kongen kan delegere myndighet til andre offentlige myndigheter eller private rettssubjekter på avgrensede områder. Hjemmelen til å delegere denne type myndighet til private rettssubjekter vil åpne for å delegere myndighet til for eksempel Posten når dette fremstår som hensiktsmessig. Eksempel på et slikt avgrenset område kan være postnummersystemet, jf. § 35.

Til § 6 Valg av leveringspliktig tilbyder

Bestemmelsen gjennomfører postdirektivet artikkel 4 som gir regler om utpeking av en eller flere tilbydere av leveringspliktige tjenester. Valg av leveringspliktig tilbyder kan i henhold til postdirektivet skje enten ved direkteutpeking gjennom en åpen, objektiv og ikke-diskriminerende prosess, eller ved offentlig anskaffelse av de leveringspliktige tjenestene. Se mer om valg av leveringspliktig tilbyder under punkt 6.4.

I første ledd foreslås å innføre en ordning som gir myndigheten hjemmel til å inngå en avtale med en eller flere tilbydere om leveringsplikt for å sikre et landsdekkende tilbud av leveringspliktige tjenester. Dersom to eller flere tilbydere får leveringsplikt til deler av de leveringspliktige tjenestene eller deler av landet, skal dette til sammen sikre et landsdekkende tilbud av alle leveringspliktige tjenester. Myndigheten kan også gjennom enkeltvedtak utpeke en eller flere tilbydere til å levere de leveringspliktige tjenestene. Myndigheten kan dessuten velge en kombinasjon av utpeking og offentlig anskaffelse, basert på en markedsanalyse av det norske postmarkedet. Markedsanalysen vil kunne avdekke om deler av leveringsplikten kan tilbys på kommersielle vilkår uten utpeking, hvilke deler av leveringsplikten som er egnet for et offentlig anbud og hvor det er hensiktsmessig å direkteutpeke en leveringspliktig tilbyder.

Dersom myndigheten velger å utpeke en tilbyder for hele eller deler av leveringsplikten, kan den utpekte tilbyderen anmode om at eventuelle nettokostnader dekkes etter bestemmelsen i § 9. I slike tilfeller vil kompensasjonen måtte oppfylle de såkalte Altmark-kriteriene1 for lovlig statsstøtte.

Om leveringsplikten helt eller delvis utlyses på anbud, vil gjeldende anskaffelsesreglement komme inn i bildet. Ved offentlig anskaffelse vil ikke § 9 om finansiering av leveringspliktig tjeneste komme til anvendelse fordi det inngås en kontrakt med en gitt pris. Tilbyderen har da mulighet til å oppnå en fortjeneste, men bærer også risikoen for at avtalt pris ikke dekker kostnadene.

Etter første ledd skal avtalen være tidsbegrenset. Dette er et krav i EUs postdirektiv og gjenspeiler at det ikke lenger skal opprettholdes noen sær- eller eneretter innenfor sektoren. Avtalen kan ikke overdras uten etter tillatelse fra myndigheten. Fusjoner som utgjør endring i rettssubjekt, regnes også som overdragelse. Myndigheten kan blant annet nekte overdragelse dersom slik overdragelse vil gi et dårligere tilbud til brukerne. Videre kan myndigheten nekte overdragelse dersom overdragelse er i strid med det til enhver tid gjeldende anskaffelsesregelverk.

Etter gjeldende anskaffelsesregelverk er det en ulovfestet vesentlighetsgrense for avtaler som inngås i henhold til regelverket for offentlige anskaffelser. Dersom det gjennomføres en vesentlig endring vil det foreligge en ulovlig direkteanskaffelse. EU-domstolen har fastslått at skifte av kontraktspart som hovedregel er en vesentlig endring, jf. EU-domstolens dom C-454/06 premiss 40. Det er imidlertid ikke avklart etter gjeldende rett hvor den nærmere grensen går for når en overdragelse vil være tillatt. Det foregår for tiden et arbeid med nytt anskaffelsesregelverk som eventuelt vil avklare dette. For øvrig vil den ulovfestede vesentlighetsgrensen innebære at partene ikke står fritt til å avtale endringer i et bestående avtaleforhold.

Utvelgelsesprosessen skal etter annet ledd være åpen, objektiv og ikke-diskriminerende. Dette gjelder enten det konkurranseutsettes eller foretas en utpeking gjennom enkeltvedtak. For det tilfellet at det besluttes å gjennomføre en konkurranseutsetting, skal dette skje i samsvar med gjeldende anskaffelsesregler. Kriteriene for utvelgelsen skal være oversiktlige og offentlig tilgjengelige, slik at det er mulig å kontrollere etterlevelse av ikke-diskrimineringsprinsippet og objektivitetskravet. Bestemmelsen er ment å sikre effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for bærekraftig konkurranse, samt stimulere til næringsutvikling og innovasjon. Prosessen vil være ulik avhengig av om det inngås en avtale eller utpekes en leveringspliktig tilbyder gjennom enkeltvedtak, men det vil i begge tilfeller være behov for å stille krav til tilbyderne for å sikre at disse er i stand til å tilby tjenestene i hele eller deler av lovens geografiske dekningsområde. Forslaget gjennomfører postdirektivets regler om utvelgelse av leveringspliktig tilbyder.

Tredje ledd gir myndigheten kompetanse til å endre avtalevilkår basert på internasjonale forpliktelser og viktige samfunnsforhold. Terskelen for å endre avtalevilkår som følge av viktige samfunnsforhold er ment å være høy.

I fjerde ledd gis myndigheten kompetanse til å gi utfyllende regler om utvelgelse av leveringspliktig tilbyder i forskrift og enkeltvedtak.

Til § 7 Leveringspliktige posttjenester

Hensynet bak bestemmelsen er å sikre et landsdekkende tilbud av leveringspliktige posttjenester av god kvalitet, jf. omtale under punkt 6.2. De tjenester som omfattes av leveringsplikten anses å måtte være tilstede for å oppfylle et godt posttilbud. Leveringspliktig tilbyder vil kunne tilby tjenester som supplerer det leveringspliktige tilbudet. Andre tilbydere står fritt til å tilby posttjenester som tilsvarer og supplerer de leveringspliktige tjenestene.

Kravene til de leveringspliktige posttjenestene er med på å sikre etterlevelsen av Norges internasjonale forpliktelser på postområdet, herunder postdirektivet.

Etter første ledd nr. 1 skal leveringsplikten omfatte formidling av brevpost inntil 2 kg, aviser og blad i abonnement inntil 2 kg og lettgods inntil 20 kg. Dette er en videreføring av gjeldende rett som bygger på krav fastsatt i postdirektivet. Det fremgår av postdirektivet artikkel 3.4 hvilke minimumsytelser som skal inngå i den universelle posttjenesten, herunder at medlemslandene plikter å påse at denne tjenesten omfatter minst innsamling, sortering, transport og utlevering av postforsendelser på inntil 2 kg, samt for lettgods inntil 10 kg. Vektgrensen kan økes opp til 20 kg.

Det fremgår av første ledd nr. 2 og 3 at leveringsplikten omfatter krav til én innsamling og én utlevering av postsendinger minst fem dager i uken. Bestemmelsen innebærer en endring av gjeldende rett, som stiller krav om seks dagers postomdeling. Markedsutviklingen på postområdet og fallet i brevmengden har medført et behov for å gi leveringspliktig tilbyder større fleksibilitet når det gjelder antall omdelingsdager. Bestemmelsen samsvarer med kravene i artikkel 3.3 i postdirektivet der fem dager i uken er minimumskravet for innsamling og utlevering av postsendinger innenfor leveringsplikten. Utleveringsplikten gjelder til «enhver juridisk eller fysisk persons forretningssted eller fast helårlig bosted» og utdypes i § 19 om utleveringspostkasse og i merknaden til denne bestemmelsen. Kravet er for øvrig ikke ment å være til hinder for at det kan avtales utlevering andre steder.

Leveringspliktig tilbyders plikt til å formidle rekommanderte postsendinger og verdipostsendinger foreslås videreført i første ledd nr. 4. Kravet bygger på postdirektivet artikkel 3.4 som fastsetter at det skal være et tilbud om rekommandert postsending og verdipost. Det vises til merknadene til § 4 nr. 6 for hva som skal omfattes av tilbud om rekommandert postsending. Med «verdipost» forstås forsikrede postsendinger som det gis kvittering for ved sending og mottak. Sikkerheten ved slike forsendelser forutsettes å være høyere enn for andre postsendinger, noe som reflekteres i prisen for tjenesten og erstatningsbeløpets størrelse ved tap og skade. Posten har eksempelvis i sine generelle leveringsvilkår begrenset erstatningsansvaret for verdisendinger til det beløpet postsendingen er forsikret for, men likevel oppad begrenset til 40 000 kr. Til sammenlikning er erstatningsansvaret for rekommanderte postsendinger etter de samme leveringsvilkårene for tiden begrenset oppad til 1000 kr. Dette innebærer at bruker selv må vurdere hvilken av disse tjenestene som best vil ivareta behovet og postsendingens verdi. For verdipost til utlandet skal tjenesten tilbys i den grad mottakerlandet tilbyr slik formidling.

Det følger av første ledd nr. 5 at leveringsplikten også skal gjelde for postsendinger over landegrensene dersom tilsvarende tilbud eksisterer i avsender- eller mottakerlandet. Verdenspostkonvensjonen gir regler om fri og uhindret bevegelse av postsendinger over landegrenser og bestemmelsen er ment å reflektere dette.

I første ledd nr. 6 stilles det krav om vederlagsfri formidling av nærmere fastsatte tjenester til blinde, svaksynte, krigsfanger og sivilt internerte. Regelen er ment å implementere kravene i Verdenspostkonvensjonen artikkel 7 punkt 2 og 3. Når det gjelder plikten til portofrihet overfor sivilt internerte og krigsfanger, har dette tidligere vært regulert i forskrift 5. november 1954 nr. 9910 om portofrihet for blinde og krigsfanger. Under gjeldende regulering har Postens plikter overfor denne gruppen vært regulert gjennom selskapets plikt til å etterleve de forpliktelser Norge har gjennom Verdenspostforeningen.

Det følger av annet ledd at myndigheten kan gi forskrift om plikt til utlevering av aviser i abonnement seks dager i uken til mottakere som ikke har annen avisdistribusjon, selv om kravet til utlevering for øvrig er redusert til fem dager. Dette vil være aktuelt på steder i landet der det ikke finnes et konkurrerende avisbudnett og vil dermed videreføre gjeldende krav til utdelingsfrekvens for aviser.

Videre følger det av annet ledd at myndigheten kan stille nærmere krav til de leveringspliktige tjenestene i forskrift eller enkeltvedtak. Slike krav kan blant annet omfatte krav til service og kvalitet, antall, geografisk plassering av og tilgjengelighet til ekspedisjonssteder og innsamlingspostkasser. Det kan videre gis forskrift eller fattes enkeltvedtak om nærmere krav til innholdet i de leveringspliktige tjenestene. Eksempelvis vil det kunne stilles krav til fremsendingstider, ettersending, retur og oppbevaring av postsendinger. Hjemmelen gir også kompetanse til å kunne gi forskrift om det nærmere innhold og begrensninger i den vederlagsfrie formidlingen av postsendinger til og fra blinde, svaksynte, krigsfanger og sivilt internerte. Opplistingen er ikke uttømmende.

Videre gis det hjemmel til å gi forskrift og fatte enkeltvedtak om «geografisk dekningsområde, service og kvalitet, innsamlingsordning og antall og plassering av ekspedisjonssteder». Med «geografisk dekningsområde» menes det området der de leveringspliktige tjenestene skal tilbys. Begrepet «ekspedisjonssted» omfatter også landpostrute fordi slike ruter har som funksjon å være et mobilt ekspedisjonssted, jf. lov 21. juni 2002 nr. 44 om tilbud av grunnleggende banktjenester gjennom Posten Norge AS’ ekspedisjonsnett § 2. Med «innsamlingsordning» menes at det kan gis forskrift eller fattes enkeltvedtak om innsamlingspostkasser og for eksempel steder for innlevering av industriell post.

Annet ledd er ikke til hinder for at omfanget av de leveringspliktige tjenestene presiseres gjennom avtale i stedet for at det gis forskrift eller fattes enkeltvedtak.

Til § 8 Unntak fra leveringsplikt

Bestemmelsen er ment å klargjøre hvilke unntak som gjelder fra leveringsplikten, jf. § 7. Forslaget til bestemmelse viderefører gjeldende lov, forskrift og Postens konsesjon på dette området, og er ment å samle unntakene fra leveringsplikten for å synliggjøre reglene bedre. Motivene bak bestemmelsen er nærmere beskrevet i punkt 6.3.

Forslaget til første ledd innebærer at leveringsplikten opphører når mottaker ikke har kjent adresse, postboks, tilstrekkelig merket utleveringspostkasse, annen ordning for mottak av postsendinger eller at postsendingen ikke er korrekt adressert. Unntaket vil omfatte tilfeller hvor potensielle mottakere ikke legger til rette for å kunne motta postsendinger. Unntaket opphører når mottaker har lagt til rette for mottak av postsendinger. Med «kjent adresse» menes adressen bruker har meldt til leveringspliktig tilbyder eller som tilbyder på annen måte er kjent med. Når det gjelder mottakers plikt til å legge til rette for mottak av postsendinger, vises det til § 19 første ledd. Med «avtale om ordning for mottak av postsendinger» menes avtale mellom leveringspliktig tilbyder og postmottaker. Slike avtaler kan for eksempel omfatte utlevering av post i skranker eller resepsjoner hos mottaker. Med «korrekt adressert» menes at postsendingen er merket i henhold til gjeldende adressestandard.

Videre foreslås det i annet ledd at leveringsplikten ikke skal gjelde på høytids- og helligdager. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Hvilke dager som omfattes av høytids- og helligdagsbegrepet følger av lov 26. april 1947 nr. 1 om 1. og 17. mai som høgtidsdager § 1 og lov 24. februar 1995 nr. 12 om helligdager og helligdagsfred § 2.

Leveringsplikten opphører midlertidig ved ekstraordinære omstendigheter som hindrer normal postgang. Med «ekstraordinære omstendigheter» menes spesielle værforhold, streik og force majeur-tilstander som for en begrenset periode gjør det umulig eller urimelig kostnadskrevende å foreta utlevering. Ras, flom, vær- og føreforhold og liknende som hindrer postgangen og som gjør det umulig eller urimelig kostnadskrevende å opprettholde normal levering, vil være forhold som i en begrenset periode vil frita fra den alminnelige leveringsplikten. Oppregningen er ikke uttømmende.

Tilbyder skal så langt som mulig foreta utlevering på alternative måter. Eksempelvis kan det opprettes ordninger med vinterpostkasser der veien ikke er farbar med ordinære fremkomstmidler vinterstid. Hva som er «urimelig kostnadskrevende» må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Det er leveringspliktig tilbyder som normalt må foreta denne vurderingen. Det forutsettes at servicenivået opprettholdes på dagens nivå. Leveringsplikten gjelder som normalt så snart det ekstraordinære forholdet opphører.

Tredje ledd gir myndigheten hjemmel til å gi forskrift og fatte enkeltvedtak om unntak fra leveringsplikten. Unntak kan også gjelde «særlige geografiske forhold», det vil si geografiske områder hvor det er svært vanskelig eller urimelig kostnadskrevende å foreta innsamling og utlevering fem dager i uken. Spredt bosetning er som hovedregel ikke å regne som et særlig geografisk forhold som begrenser leveringsplikten. Unntaket er gitt for å avgrense leveringsplikten mot tilfeller der leveringspliktig tilbyder ikke med rimelighet kan pålegges å levere postsendinger til mottaker fem dager i uken. Eksempler på slike særlige geografiske forhold kan være isolerte bosettinger uten regulær transportforbindelse, eller andre steder man ikke med rimelighet kan forvente regelmessig utlevering av postsendinger. For eksempel finnes det steder der posten befordres med rutegående transport som ikke har daglige avganger.

Bestemmelsen er en videreføring av unntak fra leveringsplikt som i dag er gitt i Postens konsesjon. Departementet ser ikke for seg en utvidelse av adgangen til å gjøre unntak, uten at dette forelegges Stortinget.

Til § 9 Finansiering av leveringspliktig tjeneste

Bestemmelsen gjelder for tilbydere som er direkteutpekt etter § 6 til å tilby leveringspliktige tjenester, men ikke i tilfeller der det er inngått avtale om leveringsplikt etter anskaffelsesregelverket. Formålet med bestemmelsen er å sikre opprettholdelse av et godt og likeverdig tilbud av leveringspliktige tjenester til alle i hele landet. Etter dagens ordning får Posten kompensasjon for å opprettholde sitt leveringspliktige tilbud gjennom bevilgninger til statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester over statsbudsjettet. Bestemmelsen gjenspeiler at det følger av postdirektivet artikkel 7 at en tilbyder som har en urimelig byrde ved å tilby leveringspliktige tjenester, kan kreve kompensasjon. Slik kompensasjon gis gjennom statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester. En nærmere beskrivelse av hensynene bak bestemmelsen finnes i punkt 6.4.

Hva som utgjør en «urimelig økonomisk byrde» etter første ledd første punktum vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det er ikke enhver økonomisk ulempe som kompenseres. Ulempen må være av en slik størrelse at den vurderes som urimelig stor.

Med «nettokostnader» menes forskjellen i resultatet mellom en situasjon med og uten leveringsplikt. I denne beregningen skal det tas hensyn til andre relevante elementer slik som markedsfordeler på grunn av leveringsplikten, retten til en rimelig avkastning på investert kapital og incentiver til kostnadseffektivitet.

Etter første ledd annet punktum er det tilbyder som ved anmodning av kostnadsdekning skal dokumentere det beløp som kreves dekket.

Annet ledd innebærer at myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om beregning av kostnaden som skal dekkes etter denne bestemmelsen. En slik kompensasjonsordning vil måtte oppfylle Altmark-kriteriene, se omtale under merknadene til § 6.

Til § 10 Leveringsvilkår og kostnadsorientering

Etter gjeldende rett reguleres leveringsvilkår i Postens konsesjon kapittel 3 om leveringsvilkår. Postdirektivet artikkel 12 stiller krav til at takstene for alle leveringspliktige tjenester skal være i overensstemmelse med nærmere angitte prinsipper, herunder krav til kostnadsorientert og overkommelig pris.

Forslaget til bestemmelsens første ledd stiller krav til at leveringspliktig tjeneste skal tilbys til åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorientert og overkommelig pris. Ettersom pris utgjør en del av vilkårene, innebærer dette at også prisene skal være åpne, objektive og ikke-diskriminerende. Kravet gjelder uavhengig av om den som kjøper tjenesten er avsender eller mottaker av postsendinger eller om posttjenesten skal brukes av konkurrerende virksomhet for videreformidling av postsendinger.

Kravet til åpenhet innebærer at vilkår og priser skal være lett tilgjengelig og lettfattelige for brukere. Dette gjør det enklere å sammenlikne priser og mulig å kontrollere etterlevelse av ikke-diskrimineringsprinsippet og objektivitetskravet.

Videre foreslås at vilkår og priser skal være objektive. Dette innebærer at dersom leveringspliktig tilbyder tilbyr samme tjeneste til ulik pris og vilkår, må ulikheten kunne begrunnes på grunnlag av objektive kriterier. For eksempel kan tilbyder ta lavere pris dersom avsender leverer forsorterte postsendinger direkte til sorteringsanlegg.

Kravet om ikke-diskriminering innebærer et forbud mot å behandle like tilfeller ulikt. Dette er en slags «bestevilkårsbestemmelse» slik at vilkår som én kunde oppnår også skal tilbys til andre kunder forutsatt ellers sammenliknbare forhold.

Det stilles krav til at prisene skal være kostnadsorienterte og overkommelige. Ved avtale eller utpeking av tilbyder med leveringsplikt vil kravet til kostnadsorientering medføre at man ved fastsettelse av priser tar utgangspunkt i de faktiske kostnader for produksjon og levering av posttjenester, inkludert en forholdsmessig andel felleskostnader og rimelig avkastning på anvendt kapital. Kravet til overkommelig pris innebærer at prisene for grunnleggende posttjenester skal være på et slikt nivå at de ikke er til hinder for at den alminnelige bruker kan benytte disse tjenestene.

Etter bestemmelsens annet ledd første punktum kan myndigheten fatte enkeltvedtak om tilbyders plikt til å tilby leveringspliktig tjeneste på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår.

Annet ledd annet punktum gir myndigheten adgang til å fastsette at det skal anvendes spesielle metoder for fastsetting av pris, avhengig av hva som er best egnet i det enkelte tilfellet for å sikre formålet om rimelige og fremtidsrettede posttjenester i hele landet. Slik metode kan for eksempel være fullfordelte kostnader eller Long Run Incremental Cost (LRIC), eventuelt at det skal innføres en maksimalprisordning. Kompetanse til å gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om valg av kostnadsorienteringsmetode er avgrenset til å gjelde utpekt leveringspliktig tilbyder. Bakgrunnen for avgrensingen mot tilfeller hvor det gjennomføres en utlysing, er at anskaffelsesregelverket setter visse skranker mot å foreta vesentlige endringer, jf. merknadene til § 6.

Til § 11 Produktregnskap og regnskapsmessig skille

Bestemmelsen er ny og gjennomfører postdirektivet artikkel 14.2 som fastsetter at leveringspliktig tilbyder skal gjennomføre et regnskapsmessig skille mellom leveringspliktige tjenester og andre tjenester. I første ledd foreslås pålegg om regnskapsmessig skille og produktregnskap for regulatoriske formål. I et produktregnskap vil kapitalkostnadene være erstattet med kalkulatorisk rente fordelt ut på hver av de leveringspliktige tjenestene. Produktregnskap skal dokumentere at priser og vilkår er i samsvar med kravet til kostnadsorientert pris, jf. § 10.

Regnskapsmessig skille er et viktig virkemiddel for å forhindre konkurransevridende kryssubsidiering mellom leveringspliktige tjenester og andre deler av virksomheten.

Etter annet ledd skal tilbyder kunne dokumentere at priser og vilkår er i samsvar med myndighetenes krav og få dette attestert av ekstern revisor. Bakgrunnen for den omvendte bevisbyrden er at myndigheten ikke har samme informasjonsgrunnlag som tilbyder.

Tredje ledd gir myndigheten kompetanse til å gi forskrift og fatte enkeltvedtak om regnskapsmessig skille, herunder krav til rapportering og offentliggjøring. Valget mellom forskrift og enkeltvedtak vil avhenge av hvor mange tilbydere som får leveringsplikt og hvordan det er hensiktsmessig å følge opp kravene om kostnadsorientering og regnskapsmessig skille.

Til § 12 Formidling av forhåndsstemmer ved valg

Bestemmelsen er ny og en nærmere omtale finnes i punkt 11.2. Departementet foreslår i første ledd at myndigheten skal kunne inngå avtale med eller pålegge leveringspliktig tilbyder plikt til formidling av forhåndsstemmer ved lokal- og stortingsvalg. Bakgrunnen for forslaget er at det ved siste stortingsvalg ble forkastet nesten 1700 stemmer som kom for sent frem til valgstyrene. Bestemmelsen følger opp Stortingets fullmaktskomités Innst. 1 S (2013–2014) som et «tiltak for å sikre at forhåndsstemmer avgitt utenfor egen kommune blir tatt med i valgoppgjøret». Ettersom bortfall av lørdag som distribusjonsdag siste helgen før valget vil medføre økte utfordringer med å få frem forhåndsstemmer tidsnok, foreslås derfor en adgang til å avtale eller pålegge formidling av forhåndsstemmer siste helg før stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg.

En slik avtale eller pålegg om å befordre forhåndsstemmer omfatter ikke en plikt til generell lørdagsomdeling. Forslaget utelukker heller ikke at myndigheten kan velge å sikre formidling av forhåndsstemmer gjennom avtale med annen tilbyder enn den eller de som har leveringsplikt.

Det følger av annet ledd at merkostnader knyttet til formidling av forhåndsstemmer ved valg skal dekkes av myndigheten.

Etter tredje ledd kan myndigheten gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om innenriks formidling av forhåndsstemmer siste helg før lokal- og stortingsvalg.

Til § 13 Enhetsporto

En nærmere omtale av hensynene bak denne bestemmelsen følger av punkt 6.5. I gjeldende rett er det krav om at det skal være geografisk enhetsporto for postsendinger innenfor enerettsområdet.

I første ledd foreslås at kravet til geografisk enhetsporto skal omfatte enkeltsendinger av leveringspliktig brevpost inntil 50 gram. Enhetsporto på enkeltsendinger sikrer at brukere i hele landet får sende brev til hele landet til samme pris.

Med «geografisk enhetsporto» menes like priser i hele lovens geografiske virkeområde, jf. § 3. Enhetsporto foreslås begrenset til å gjelde enkeltsendinger. En enkeltsending er typisk et frimerkefrankert brev, innlevert sporadisk og/eller i mindre antall og som ikke er omfattet av en avtale med leveringspliktig tilbyder. Hensynet bak avgrensningen er at det er et stort konkurransepress i den delen av markedet som omfatter massesendinger, mye på grunn av e-substitusjon. Det er derfor ønskelig å overlate prisingsstrategien for massesendinger til markedet. Det bør overlates til leveringspliktig tilbyder selv å vurdere hvor mange postsendinger som skal til for at det gis en rabatt.

Bestemmelsens annet ledd gir myndigheten kompetanse til å gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om enhetsporto i tilfeller der det er utpekt en leveringspliktig tilbyder. Hjemmelen kan for eksempel benyttes til å avklare hva som skal anses å være enkeltsendinger eller å fastsette felles enhetsporto dersom det utpekes flere enn én leveringspliktig tilbyder.

Til § 14 Verdenspostkonvensjonen

Norge er medlem av Verdenspostforeningen (Union Postale Universelle – UPU) som er en FN-organisasjon med 192 medlemsland etablert i 1874. Formålet med foreningen er å sikre fri bevegelse av post over landegrensene over hele verden, og fastsette nærmere regler for gjennomføringen av dette. Verdenspostkonvensjonen er den viktigste av Verdenspostforeningens mellomfolkelige avtaler og går ut på at medlemslandene betraktes som ett postområde, med ensartede avregningssystemer og forskrifter for postsendinger mellom medlemslandene.

Det kan etter første ledd stilles krav om at leveringspliktig tilbyder skal oppfylle de plikter som følger av Verdenspostkonvensjonen og tilhørende regelverk. Etter gjeldende rett er det stilt krav i Postens konsesjon punkt 6.6 om at Posten har de rettigheter og plikter som Norge er pålagt etter Verdenspostkonvensjonen. Dette innebærer at Posten har ansvar for forretningsmessig og operativ virksomhet på postområdet på tvers av landegrenser. Det foreslås at dette ansvaret lovfestes og knyttes til leveringspliktig tilbyder, siden konsesjonsordningen ikke er foreslått videreført.

Bestemmelsens annet ledd åpner for at myndigheten kan gi tillatelse til at andre enn leveringspliktig tilbyder skal kunne utveksle post over landegrenser etter reglene i Verdenspostkonvensjonen. Slike tilbydere skal også notifiseres til Verdenspostforeningen. Dette gjelder utenlandske tilbydere som ønsker etablering i Norge. For eksempel har Norge notifisert Verdenspostforeningen om at Posten Sverige og Swiss Post har fått opprette et Extraterritorial Office of Exchange (ETOE) i Norge. ETOE er et utvekslingskontor som en tilbyder etablerer og drifter på fremmed territorium, og som for eksempel samler inn post for viderebefordring ut av landet. I praksis vil kundene til et utvekslingskontor være bedrifter som sender store postvolumer og der det er regningssvarende å drive særskilt innsamling av internasjonal post. Utvekslingskontorer vil blant annet kunne få tilgang til forenklet tollbehandlingsskjema, noe som vil være med på å redusere kostnader knyttet til befordring av grensekryssende postsendinger.

Bestemmelsens tredje ledd fastsetter at den eller de tilbydere som ivaretar Norges forpliktelser etter Verdenspostkonvensjonen, skal notifiseres til Verdenspostforeningen. Notifikasjon sikrer blant annet at Verdenspostforeningen og alle deltakerland får kjennskap til hvem som er samarbeidspartner i det enkelte land. Det gjelder tilsvarende krav om notifisering av ETOE etter annet ledd. Notifisert tilbyder får enkelte rettigheter, blant annet tilgang til forenklet tollbehandling for postsendinger.

Fjerde ledd gir myndigheten adgang til ved forskrift og enkeltvedtak å fastsette nærmere bestemmelser om internasjonale forpliktelser, herunder om tildeling og vilkår for tillatelse etter annet ledd.

Til § 15 Unntak fra formidlingsplikt for postsending fra utlandet

Forslaget viderefører gjeldende postlov § 12 og postforskrift § 12, som gir adgang til å begrense leveringsplikten, dersom avsender i Norge innleverer eller lar andre innlevere postsending til tilbyder med leveringsplikt i utlandet når hovedhensikten er å oppnå en økonomisk gevinst. Forslag til bestemmelse gjennomfører Verdenspostkonvensjonen artikkel 28.

Leveringspliktig tilbyder har leveringsplikt for postsendinger til og fra utlandet. Videre har notifisert tilbyder etter § 14 en tilsvarende plikt etter Verdenspostkonvensjonen. Dette er hovedreglene, men det foreslås i første ledd et unntak fra hovedregelen om formidlingsplikt dersom avsender bosatt eller etablert i Norge eller et tredjeland, innleverer postsendinger i utlandet i den hovedhensikt å spare penger. Dette forholdet betegnes som «remailing». Det finnes i det vesentlige to typer remailing, såkalt ABA-remailing og ABC-remailing. ABA-remailing innebærer at en postsending fra land A (som regel samlet i større antall, for eksempel i sekker eller på paller) blir sendt til land B for tilbakesending til land A. Tilsvarende innebærer ABC-remailing at en postsending fra land A blir sendt til land B for videreformidling til land C. Begge typer remailing dekkes av første ledd.

Begrepet «innlevering» dekker også tilfeller der avsender ikke fysisk innleverer postsendingen, men lar andre foreta handlingen. Når det gjelder forståelsen av begrepene «bosatt og hjemmehørende» vises det til skattelovens definisjoner i §§ 2-1 og 2-2. Det vil som hovedregel foreligge et stort antall postsendinger når det foreligger en klar økonomisk gevinst ved å innlevere postsendingene i utlandet. Det er bare når avsenders hovedhensikt er å sikre seg formidling til lavere pris, at leveringspliktig tilbyder kan nekte å formidle postsending. Dersom hovedhensikten derimot for eksempel er gunstigere betingelser for trykking, vil dette ikke rammes av bestemmelsen. Avsender vil ofte oppnå lavere trykkerikostnader i andre land, og bestemmelsen vil i så fall ikke være til hinder for at avsender velger en slik løsning. Dette er også i tråd med gjeldende forvaltningspraksis, og departementet foreslår å videreføre denne.

Retten til å kreve betaling etter annet ledd gjelder også bare når hovedhensikten for avsender er å oppnå en klar økonomisk gevinst. Hensynet bak bestemmelsen i annet ledd er at tilbyderen skal få dekket de kostnader som påløper ved videreformidling av såkalt «remailet» postsending fra utlandet, jf. merknader til første ledd. Dersom notifisert tilbyder etter § 14 skulle være forpliktet til å viderebefordre slike postsendinger til en pris som er vesentlig lavere enn ved formidling innenlands, ville dette innebære en urimelig byrde for tilbyderen. Tilbyders rett til kostnadsdekning etter denne bestemmelsen gjelder imidlertid ikke for tilfeller der det er snakk om ordinære postsendinger som har sin opprinnelse i land som har lave terminalavgifter for å sende post til Norge etter bestemmelser som følger av Verdenspostkonvensjonen. Terminalavgiftene er godtgjørelse mellom posttilbydere for formidling av internasjonale postsendinger. Når det er avtalt kostnadsbaserte terminalavgifter mellom landene/posttilbyderne, som for eksempel i store deler av EØS-området, vil tilbyderen i det vesentlige få dekket sine kostnader ved viderebefordring og første ledd kommer derfor ikke til anvendelse.

Med «fysisk formidling» i denne bestemmelsen forstås postsendinger som fraktes eller formidles fra ett land til et annet. Når det gjelder «postsending produsert i utlandet» forstås for eksempel tilfeller hvor innenlandsk avsender formidler innhold og adresselister elektronisk til en kontraktspart i utlandet som står for trykking og konvoluttering med mer, og som deretter sørger for postlegging i utlandet for tilbakesending til avsenderlandet.

Det foreslås i bestemmelsens tredje ledd at tilbyder som vil bruke retten etter første og annet ledd må underrette myndigheten om krav som fremmes. Tilbyders meldeplikt inntrer så snart postsendingene er mottatt hos tilbyder for videreformidling. Begrunnelsen er at avsender vil kunne komme i en vanskelig stilling dersom leveringspliktig tilbyder fremmer krav etter bestemmelsen. Krav om betaling innebærer i praksis en form for tilleggsgebyr for avsender, og det bør sikres at adgangen til å kreve betaling eller stoppe formidlingen anvendes forsvarlig.

Et mulig alternativ til å stille krav til underretning vil være å kreve godkjenning fra myndigheten før leveringspliktig tilbyder kan benytte seg av denne retten. Departementet finner imidlertid ikke at det er hensiktsmessig, fordi saker etter denne bestemmelsen ofte vil kreve rask håndtering, og krav til formell godkjenning vil kunne virke forsinkende. For å sikre at leveringspliktig tilbyder og avsendere ikke må vente for lenge i uvisshet på om myndigheten vil gripe inn mot bruk av retten i denne bestemmelsen, foreslås at myndigheten gis en frist på tre uker etter at informasjonen er mottatt til å gi eventuelt pålegg i saken.

I bestemmelsens fjerde ledd foreslås en hjemmel for å kunne gi nærmere forskrift eller enkeltvedtak om formidlingspliktig postsending fra utlandet.

Til § 16 Befordringsplikt

Gjeldende postlov § 16 gir departementet hjemmel til mot vederlag å pålegge rutetransportselskap å ta med postsendinger for posttilbyder med plikt til landsdekkende formidling. Dette pålegget videreføres i første ledd i denne bestemmelsen. Et slikt pålegg vil omfatte selve transporten og en enkelt avlevering av postsendingene, uten at dette medfører forsinkelser i rutefremføringen. Andre oppdrag for leveringspliktig tilbyder vil måtte avtales på kommersielt grunnlag. Rutetransportselskaper er ferger, skip, fly, busselskaper og andre som utøver rutetransport. Dersom det ikke lykkes å etablere en avtale, eller videreføre en løpende avtale, kan myndigheten med umiddelbar virkning pålegge rutetransportselskap mot vederlag å ta med postsendinger. Pålegg fra myndigheten vil være aktuelt når det anses nødvendig av hensyn til oppfyllelse av leveringsplikten etter § 7.

Når det gjelder vederlagets størrelse, jf. annet ledd, skal kompensasjonen etter gjeldende postlov fastsettes etter skjønn, jf. alminnelige skjønnslovbestemmelser. Det har til nå ikke vært aktuelt å benytte skjønnskompetansen. Departementet anser ikke dette som en hensiktsmessig ordning dersom det skulle vise seg å være behov for å utstede slike pålegg om transport. Ordningen bør derfor erstattes av en annen beregningsmodell for slikt vederlag. Departementet foreslår at vederlaget beregnes etter en kostnadsorienteringsmodell. En slik ordning er i tråd med de foreslåtte ordningene for § 10, og vil følge samme prinsipper. Av hensyn til behovet for kortest mulig fremsendingstid kan myndigheten fastsette at pålegget skal tre i kraft straks, selv om endelig vedtak om vederlagets størrelse ennå ikke er fastsatt.

I tredje ledd gis myndigheten kompetanse til å gi forskrift og fatte enkeltvedtak om rutetransportselskapenes plikt til å befordre postsendinger. I tillegg kan myndigheten i tvilstilfelle ved enkeltvedtak etter første ledd annet punktum avgjøre hvem som skal anses som et rutetransportselskap. Det kan også gi forskrift og fatte enkeltvedtak om kostnadsberegning etter annet ledd.

Til § 17 Sikkerhet og beredskap

Bestemmelsen viderefører og utdyper ordningen som følger av gjeldende postlov § 5 første ledd bokstav g hvor det fremgår at det kan stilles vilkår om beredskapsoppgaver i konsesjon. Forslaget innebærer at leveringspliktig tilbyder skal sørge for at brukerne så vel i fredstid som i ekstraordinære situasjoner så langt det er mulig skal sikres posttjenester. Med «ekstraordinære situasjoner» menes krise og krig. Krise kan for eksempel være sikkerhetspolitiske kriser, kriser i fredstid som truer opprettholdelsen av samfunnskritiske funksjoner eller situasjoner hvor det er fare for liv og helse eller krig. Det vil for eksempel kunne være aktuelt i en krisesituasjon å pålegge tilbyder med leveringsplikt prioritering av postsendinger etter brukere, innhold eller geografisk område.

Bestemmelsen innebærer at myndigheten gjennom forskrift og enkeltvedtak kan pålegge tilbyder med leveringsplikt særlige sikkerhets- og beredskapsforpliktelser. Det presiseres at myndigheten også kan inngå avtale med tilbyder dersom det skulle vise seg hensiktsmessig.

Til § 18 Frimerker

Bestemmelsen bygger på Verdenspostkonvensjonens krav til utforming av frimerker for internasjonale postsendinger. Bestemmelsen regulerer adgangen til å utgi eller godta bruk av frimerker eller andre frankeringsmidler der «Norge» eller «Noreg» forekommer. Slik utgivelse forutsetter etter første ledd tillatelse fra myndigheten. I dag har Posten tillatelse til å utstede slike frimerker, og er notifisert for dette formål til Verdenspostforeningen. Det foreslås at det er leveringspliktig tilbyder i Norge som også for fremtiden notifiseres til Verdenspostforeningen.

Frimerker er frankeringsmidler. Bestemmelsen synliggjør at også andre frankeringsmidler enn frimerker omfattes av bestemmelsen. Frimerker og andre frankeringsmidler fungerer som kvittering for avsenders betaling av porto for postsendinger, og kan også vise hvem som er tilbyder. Det vil kunne være av betydning for brukere og andre å kunne skille de ulike tilbydere fra hverandre gjennom bruken av frankeringsmidler.

Annet ledd setter forbud mot at det utgis frimerker som er av politisk karakter eller inneholder emner som er støtende for personer eller stater. Bestemmelsen vil også hindre at det utgis frimerker i Norge med motiver som kan virke provoserende eller kontroversielle i annen stat. Forbudet mot å utgi frimerker av politisk karakter vil også videreføre en ordning der frimerker skal være politisk nøytrale. Dette skal likevel ikke være til hinder for at det kan utgis frimerker som markerer viktige politiske personer eller organisasjoner. Dette kan for eksempel være en årsmarkering av en tidligere statsminister, eller årsmarkering av organisasjoner som LO, NHO, naturvernorganisasjoner eller liknende. Hva som anses å være av støtende eller politisk karakter når det gjelder særfrimerker vurderes konkret i det enkelte tilfellet av det rådgivende Programutvalget for nye frimerker. Av hensyn til et lands suverenitet vil det tilsvarende kunne fremstå som støtende dersom andre land velger å utgi frimerker med for eksempel det førstnevnte landets regionale stedsnavn.

Tredje ledd gir myndigheten hjemmel til å gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om frimerker og andre frankeringsmidler.

Til § 19 Utleveringspostkasse

Gjeldende postlov gjennomfører EUs første og andre postdirektiv som har regler om utleveringshyppighet og -sted i artikkel 3.3. Denne artikkelen gjenspeiles i gjeldende postlov § 5, jf. Ot.prp. nr. 18 (1998–99) kapittel 2.4.1. Kravene til postkasseplassering utfylles i dag av Posten konsesjon punkt 2.4.1, 2.4.2 og vedlegg 1. Det foreslås en ny bestemmelse om utleveringspostkasse. Bestemmelsen er hovedsakelig en lovfesting av reglene i lov og konsesjon, i tillegg til at det foreslås å gjeninnføre plikt til å oppstille utleveringspostkasse. Se for øvrig omtale under punkt 8.

Det foreslås i første ledd første punktum å gjeninnføre en plikt, slik det var i lov om tillegg til lov om postvesenet (postkasseloven) av 1952 før denne ble opphevet, for eier eller bruksberettiget av fast helårlig bolig eller næringseiendom til å oppstille utleveringspostkasse eller tilsvarende for mottak av postsendinger til eiendommens postmottakere. Utviklingen har vist at det er et behov for å lovfeste denne plikten igjen, for å klargjøre at det er en korresponderende plikt for mottaker til å sette opp en postkasse for at leveringspliktig tilbyder skal ha plikt til å utlevere postsendinger. Begrepet «næringseiendom» omfatter eiendom hvor det drives både helårlig og sesongbasert næringsvirksomhet. En næringseiendom kan huse både én og flere næringsvirksomheter. Med «fast helårlig bolig» forstås normalt den adresse som en person er registrert med i Folkeregisteret. Med «tilsvarende» menes at postmottaker etter avtale med Posten kan oppstille annen egnet innretning der posten kan utleveres, for eksempel i en resepsjon eller i en felleskasse.

Videre fremgår det av første ledd annet punktum at leveringspliktig tilbyder kan «anmode» eier av utleveringspostkasse om å flytte utleveringspostkassen til «egnet sted». Bestemmelsen tar utgangspunkt i at den enkelte postmottaker selv har eiendomsrett til sin postkasse. Utgangspunktet er dermed at det er opp til den enkelte postmottaker selv å bestemme plasseringen av utleveringspostkassen. Dette innebærer at leveringspliktig tilbyder ikke kan pålegge, men bare anmode, om flytting av postkassen. Ved vurderingen av hva som anses som «egnet sted» skal det legges vekt på hensynet til effektiv postomdeling, ergonomisk plassering av postkassen, hensynet til postbudets sikkerhet (trafikkfarlig plassering, farlig hund mv.) og krav satt i forskrift.

Det foreslås i annet ledd en videreføring og kodifisering av praksis når det gjelder postutlevering til fritidseiendommer og sesongbasert bosetting. Når det settes opp utleveringspostkasser for fritidseiendom eller sesongbasert bosetting, skal utleveringspostkasser plasseres ved nærmeste ordinære stopp i postruten, dersom ikke annet avtales. En slik avgrensning gjør at leveringspliktig tilbyder får forutberegnelighet med hensyn til sin ruteplanlegging og at det avgrenses mot ekstra utleveringsstopp på rutene i feriesesongene. Dersom fritidseiendommer fikk samme regler for postkasseplassering som helårlig bosetting, ville dette ført til store sesongvariasjoner i lengden på budrutene på steder med mange fritidsboliger.

Det foreslås i tredje ledd hjemmel for myndigheten til å fastsette forskrift om postkasseplassering. Bestemmelsen åpner for å fastsette nærmere detaljer om avstandskrav for utleveringspostkasse i forskrift. Det åpnes blant annet for at det kan fastsettes forskjellige avstandskrav i tettbygde og spredtbygde strøk. Når det gjelder hva som skal anses som tettbygd strøk vises det til Statistisk sentralbyrås definisjon: «Tettbygde områder med minst 200 bosatte der avstanden mellom husene som regel ikke overstiger 50 meter.» Etter gjeldende rett skal postkasser i tettbygd strøk som hovedregel plasseres ved port eller innkjøring til eiendommen eller inntil 100 meter fra port eller innkjøring. I spredtbygd strøk er hovedregelen plassering ved port eller innkjøring til eiendommen, eller inntil 250 meter unna. Slike regler vil bli videreført i forskrift. Videre følger det av bestemmelsen at det kan gis forskrift om unntak fra alminnelige avstandskrav for postkasseplassering. Det foreslås at servicenivået som de siste årene har vært gjeldende rett i stor grad videreføres gjennom forskrift. Det er åpnet for at myndigheten i forskrift kan sette et tak for antall fast helårlig bolig eller næringseiendom som omfattes av unntaksreglene, og det vil kunne stilles krav i forskrift til hvordan unntakene skal praktiseres innenfor taket. En slik løsning vil ivareta hensynet til proporsjonalitet og forholdsmessighet.

Bestemmelsen åpner videre for at det kan gis regler i forskrift om bevegelseshemmedes rett til å få utlevert postsendinger nærmere enn det som følger av alminnelig avstandskrav. Blant annet vil det kunne fastsettes regler om at bevegelseshemmede som ikke med rimelighet kan forventes å ha tilgang til utleveringspostkassen, skal få utlevert postsendinger nærmere enn det som følger av de alminnelige reglene. Det vil i forskrift kunne stilles krav til at det skal foretas en konkret vurdering av behovet til den bevegelseshemmede i det enkelte tilfelle, herunder at det skal legges vekt på i hvilken utstrekning den bevegelseshemmede har problemer med tilgang til utleveringspostkassen og om annet husstandsmedlem kan hente postsendingene. Det kan videre være aktuelt å stille krav i forskrift til dokumentasjon for bevegelseshemningen, herunder legeerklæring.

Videre kan det fastsettes i forskrift hvilke hensyn som skal tas ved anmodninger om plassering eller flytting av utleveringspostkasse. For eksempel kan det stilles krav om at det skal legges avgjørende vekt på om endret plassering av utleveringspostkasse vil bidra til rasjonell postomdeling når det skal gjøres unntak fra avstandskravene. Dette vil være en kodifisering av gjeldende praksis.

Bestemmelsen åpner også for at det kan fastsettes krav til merking av utleveringspostkasse i forskrift. Merking av postkasser er på samme måte som plassering, svært viktig for å få til en rasjonell postombæring. Dette innebærer at postmottakere vil få plikt til å legge til rette for at posten kan komme raskt frem og i riktig utleveringspostkasse. Dette er viktig for at tilbydere skal vite hvilken postkasse som tilhører hvilken adresse i tilfeller hvor flere utleveringspostkasser er satt opp ved siden av hverandre, for eksempel på samlestativ eller oppgang i bygård.

Til § 20 Registrering

Bestemmelsens første ledd viderefører registreringsplikten fra gjeldende postlov. Formålet med registreringen er å gi myndigheten en oversikt over markedet. Registreringen skal tjene som utgangspunkt for å innhente informasjon fra markedsaktørene som er nødvendig for å vurdere utviklingen i markedet og for å kunne gi informasjon og statistikk om postmarkedet til allmennheten. Etter første ledd pålegges tilbyder å registrere seg hos myndigheten senest samtidig med at tjenesten tilbys. Tilbyder kan starte opp sin virksomhet etter at registreringen er gjort, uten å avvente tilbakemelding fra myndighetene. Dette medfører at registreringen ikke er ment å være en kvalitetssikring av virksomheten hos den enkelte tilbyder.

Registreringen er ingen tillatelse i seg selv. Myndigheten vil derfor ikke kunne trekke tilbake tilbyders tillatelse, men vil kunne gripe inn mot eventuelle brudd på bestemmelsene i lov og forskrift ved hjelp av de alminnelige sanksjonsbestemmelsene i regelverket. Myndigheten vil følge opp manglende eller mangelfull notifisering ved hjelp av sanksjonene i kapittel 6 om tilsyn.

I annet ledd gis myndigheten kompetanse til å sette krav til registreringsplikten gjennom forskrift, herunder om registreringsmåte, registreringens innhold og om unntak fra registreringsplikt. Videre vil det kunne gis forskrift om krav til forhåndsgodkjenning av tilbyder, dersom det skulle vise seg at etablering av useriøse aktører blir et problem. En slik ordning er innført i Sverige.

Til § 21 Krav til kvalitet, måling og rapportering

Det foreslås i første ledd at myndigheten gis hjemmel til å kunne stille krav til tilbyder av posttjeneste om tjenestekvalitet, samt målinger og offentliggjøring. Etter gjeldende regulering stilles slike krav til Posten i konsesjonen. Krav til tjenestekvalitet og målinger er et virkemiddel for myndigheten til å sikre et visst kvalitetsnivå på posttjenesten. Formålet med å stille krav til offentliggjøring vil være å sikre brukerne opplysninger om tilbyders tjenestekvalitet slik at brukeren kan sammenligne tjenestene. Denne typen informasjon er viktig for å tilrettelegge for konkurranse i markedet for posttjenester.

I annet ledd gis myndigheten hjemmel til å stille krav i forskrift til årlig rapportering fra tilbyder om oppfyllelse av krav til posttjeneste. Rapportering vil være et viktig grunnlag for myndighetens tilsynsarbeid.

Posttjeneste skal også oppfylle krav til universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Til § 22 Leveringsvilkår og offentliggjøring

Bestemmelsen vil innebære at tilbyder av posttjeneste plikter å utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår. I gjeldende konsesjon til Posten stilles det i dag liknende krav. Formålet med bestemmelsen er å sikre at brukerne får tilstrekkelig detaljerte opplysninger om vilkårene for levering av posttjenestene. Slike vilkår kan blant annet gjelde opplysninger om priser, rabatter, frister for innlevering, fremsendingstid og liknende. Denne type opplysninger skal gjøres enkelt tilgjengelig for brukerne.

I annet ledd første punktum gis myndigheten forskriftskompetanse, slik at det nærmere innholdet i plikten etter første ledd kan spesifiseres, herunder hvilke posttjenester plikten skal gjelde for, krav til hva det skal informeres om og på hvilken måte. Dette innebærer at det i forskrift kan gis bestemmelser om hvilke posttjenester det skal offentliggjøres vilkår for, for eksempel viktige posttjenester som tilbys i sluttbrukermarkedet eller grossistpriser som tilbys etter bestemmelsene i § 34. Det kan også reguleres i forskrift hva slags informasjon som skal gis, for eksempel priser og innleveringssteder, tidsfrister med mer. Forskriftshjemmelen åpner også for å gi rammer for hensiktsmessig offentliggjøring.

Etter annet ledd annet punktum kan det også gis forskrift eller fattes enkeltvedtak som helt eller delvis unntar tilbyder fra plikten etter første ledd. Dette kan for eksempel gjelde for posttjenester med begrenset kundekrets eller fritak for kravet til offentliggjøring for grossistprodukter, for eksempel at priser og vilkår skal gjøres tilgjengelig på forespørsel.

Til § 23 Håndtering og oppbevaring

Dette er en ny bestemmelse som stiller krav til at tilbyder må håndtere og oppbevare postsending forsvarlig ved formidling. Forsvarlighetskravet etter første ledd innebærer at tilbyder skal iverksette nødvendige tiltak for å forebygge tap av og skade på postsendinger. Nødvendige tiltak vil omfatte alt som er nødvendig for å sikre seg mot at uvedkommende skaffer seg tilgang til postsending i den perioden postsendingen er i tilbyders varetekt. Tilbyder skal tilpasse sine rutiner og utformingen av de fysiske innretninger ved innsamling, transport og utlevering over disk eller annet utleveringssted.

Videre skal tilbyder etter annet ledd gjennomføre nødvendige tiltak som er forholdsmessige for å sikre at uvedkommende ikke får tilgang til postsendinger. Slike tiltak skal blant annet innebære at tilbyder plikter å etablere et system for forsvarlig behandling og oppbevaring for nøkler, koder eller liknende som gir tilgang til avlåste utleveringspostkasser og postbokser. I vurderingen av om tiltakene er «nødvendige» må tilbyder gjennomføre de tiltak som er nødvendige og som fremstår som forholdsmessige for å ivareta hensynet til sikkerheten for postsendingene og avverge muligheten for misbruk. Tiltak som treffes må stå i forhold til risiko for tap og skade.

Etter tredje ledd kan det også gis forskrift og fattes enkeltvedtak om håndtering av postsending. Dette kan omfatte nærmere krav til tiltak som skal treffes for å unngå tap og skade på postsendinger.

Til § 24 Merkeplikt

Bestemmelsen er en videreføring av forskriftshjemmelen § 15 i gjeldende postlov. Det er per i dag ikke fastsatt krav til merkeplikt i forskrift med hjemmel i gjeldende postlov. Hensynet bak bestemmelsen er imidlertid å kunne pålegge tilbyderne merkeplikt dersom dette viser seg å være hensiktsmessig. Forslaget innebærer at det kan gis forskrift om at tilbyder skal merke postsendinger med sitt firmanavn. Formålet med et slikt pålegg vil være at postsendinger ved eventuell feillevering kan sendes i retur med samme tilbyder tilbake til avsender. Merkeplikt vil gjøre det enklere for tilbyderne å fordele kostnadene ved retur av post. I tillegg vil en merkeplikt gjøre det enklere for mottaker av postsending å benytte klageadgangen i § 39.

Bestemmelsen vil særlig kunne være aktuell for formidling av uregistrerte adresserte postsendinger hvor tilbyder ikke uten videre er kjent. Et eventuelt krav om merkeplikt vil kunne ha betydning for etableringsmulighetene i postmarkedet fordi det vil medføre en kostnad for tilbyder. På den annen side vil tydelig merking av tilbyders navn også kunne ha en markedsføringsverdi. Ved vurderingen av om forskriftshjemmelen skal benyttes må fordelene ved å innføre et krav om merkeplikt veies opp mot ulempene et slikt krav kan innebære. Det vises til at det samlede markedet for formidling av vanlige adresserte postsendinger i Norge er begrenset, i motsetning til markeder i større europeiske land.

Til § 25 Avsenders råderett

Bestemmelsen viderefører i hovedsak § 9 i gjeldende postlov. Bestemmelsen fastlegger at avsender har juridisk råderett over postsending til den er utlevert til mottaker. Råderetten opphører i det øyeblikk postsendingen er utlevert til mottakeren, jf. NOU 1983: 49 Revisjon av postloven, punkt 5.1 om senderens rådighet. En postsending anses som utlevert når den er lagt i mottakerens postkasse eller fysisk overlevert mottakeren eller dennes representant. Legges postsendingen i postboks ved stasjonært utleveringssted eller liknende, anses den imidlertid ikke utlevert før denne er tømt. Hentes eller leveres postsending ved terminal, postkontor, budrute eller annet, anses sendingen utlevert når den fysisk er overlevert mottaker.

Bestemmelsen gjennomfører også Verdenspostkonvensjonen artikkel 5 som pålegger medlemslandene å ha et system for å sikre at avsender kan råde over grenseoverskridende postsendinger inntil de er utlevert.

Bestemmelsen er ment å fastslå avsenders råderett overfor tilbyder og andre. Tilbyder skal så langt som mulig søke å få stoppet, omadressert eller returnert postsendingen eller på annen måte ivareta avsenders råderett over postsendingen dersom avsender ber om det. Avsenders adgang til å råde over postsendingen vil i praksis først og fremst være aktuelt for registrerte postsendinger. Moderne sporingsteknologi gjør det for slike postsendinger mulig å vite hvor en postsending befinner seg under formidling. For uregistrerte postsendinger antas de praktiske mulighetene til å etablere systemer for å råde over postsendingen å være mindre enn for registrerte postsendinger.

I annet ledd gis myndigheten forskriftskompetanse til å fastsette nærmere regler om avsenders råderett. Videre kan det gis forskrift om dekning av uthentingskostnader ved bruk av råderetten.

Til § 26 Utlevering og retur av feiladressert postsending

Bestemmelsen er ment å sikre at postsendinger kommer frem til rett adressat, eller sendes i retur til avsender dersom det ikke er mulig å finne rett adressat, jf. omtale i punkt 9.2. Etter gjeldende rett har Posten plikt til å tilby tjenesten ettersending, retur og oppbevaring av leveringspliktige postsendinger, jf. Postens konsesjon punkt 3.2. Ettersending og oppbevaring er tjenester som tilbys til kommersielt fastsatte priser, og det foreslås ikke en særskilt regulering av dette.

Bestemmelsens første ledd fastsetter at tilbyder skal forsøke å utlevere feiladressert post til rett mottaker. Med «feiladressert» menes postsendinger som er påført galt eller ufullstendig navn eller adresse. Tilbyder skal så langt det med rimelighet kan kreves forsøke å levere feiladressert postsending til rett adressat. Dette innebærer at tilbyder skal forsøke med tilgjengelige midler å finne korrekt adresse, for eksempel ved søk i adresseregister. Denne aktivitetsplikten er ikke ment å omfatte særlig ressurskrevende tiltak for å finne korrekt adresse.

Videre følger det av første ledd at postsendinger som ikke kan formidles til riktig adressat, skal returneres til avsender. Dette gjelder tilsvarende for postsendinger med ukjent adresse og der mottaker ikke ønsker å motta postsendingen.

Annet ledd inneholder hjemmel til å gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om utlevering og retur av feiladressert postsending, blant annet om hvilke undersøkelser tilbyder plikter å gjøre for å finne rett adresse.

Til § 27 Ikke-leverbar postsending

Gjeldende postlov regulerer ubesørgelig postsending i § 11. Departementet foreslår at begrepet «ubesørgelig postsending» erstattes av det mer tidsmessige og selvforklarende begrepet «ikke-leverbar postsending». I gjeldende postforskrift er det et krav at alle tilbydere skal etablere et system for behandling av slike postsendinger. Dette foreslås videreført gjennom krav til at det settes opp et system som sikrer forsvarlig behandling av ikke-leverbare postsendinger. En nærmere omtale av motivene bak bestemmelsen finnes i punkt 9.3.

Alle tilbydere skal i størst mulig grad finne frem til rette vedkommende for å levere eller returnere postsendinger. Formålet med bestemmelsen er å sikre at posttilbydere i størst mulig grad søker å finne frem til rett mottaker eller avsender der postsendingen ikke lar seg levere i første omgang, jf. § 26. Videre skal bestemmelsen sikre at dette gjøres på en forsvarlig måte. En ikke-leverbar postsending er etter dette en postsending som ikke kan utleveres til mottakeren eller returneres til avsenderen. Postsendingsinnhold som kan være falt ut av en postsending vil være ikke-leverbart når det ikke er mulig å finne frem til hvem som er rette mottaker eller avsender. Det kan være ulike årsaker til at det ikke er mulig å levere postsendingen til mottaker eller avsender, typisk at postsendingen ikke er påført navn eller fullstendig adresse, eller at disse opplysningene har forsvunnet under fremsendelsen. I praksis vil slike postsendinger være uregistrerte postsendinger, jf. definisjonen av slike i § 4 nr. 4. Det er den enkelte tilbyders ansvar å klassifisere postsendingen som «ikke-leverbar».

Med «forsvarlig behandling» i første ledd menes at ordningen skal ivareta personvernhensyn, sikkerhet og integritet for mottaker og avsender. Dette er særlig viktig fordi ordningen kan innebære åpning av postsendinger og tilgang til fortrolig informasjon. Bestemmelsen setter krav til at tilbyder etablerer gode nok administrative rutiner for å kunne håndtere postsendinger forsvarlig.

I annet ledd er hensynet å sikre at minst én tilbyder skal ha et system for å ivareta ikke-leverbare postsendinger på en forsvarlig måte. Etter forslagets tredje ledd foreslås at ordningen med forsvarlig behandling av ikke-leverbar postsending skal godkjennes av myndigheten. Hensynet bak godkjenningsordningen er å sikre at postsendingene behandles på en forsvarlig måte, slik at uvedkommende ikke får tilgang til innholdet i ikke-leverbar postsending, jf. hensyn som kommentert i merknaden til første ledd. Det settes krav om at myndigheten skal godkjenne at tilbydernes systemer for forsvarlig behandling av ikke-leverbar postsending oppfyller alle krav i eller i medhold av loven. Bestemmelsen er ment å sikre at alle slike ordninger holder seg innenfor lovens krav. Tilbydere som ikke oppnår slik godkjenning eller ikke ønsker det, kan tilslutte seg en godkjent ordning, jf. fjerde ledd.

Det foreslås i fjerde ledd at tilbydere som har godkjent system kan åpne ikke-leverbar postsending. Det er behov for å regulere dette i lovs form fordi uberettiget åpning av andres brev er straffbart og rammes av straffeloven 22. mai 1902 nr. 10, § 145 om brevbrudd. Straffebestemmelsen rammer også den som uberettiget skaffer seg adgang til data eller programutrustning som er lagret eller som overføres ved elektroniske eller andre tekniske hjelpemidler. Videre er det straffbart dersom offentlig tjenestemann ulovlig bryter et brev som er betrodd ham i tjenesten, jf. straffeloven § 122. Fjerde ledd utgjør dermed et spesielt unntak fra straffebestemmelsene. Etter EMK artikkel 8 har enhver rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Dette omfatter også et vern mot brevbrudd. Det åpnes imidlertid for at det kan gjøres unntak dersom det i samsvar med lov er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Etter gjeldende postlov kan posttilbyder åpne og undersøke postsending når det er nødvendig for å få rede på hvem som er avsender eller mottaker (ubesørgelig sending). Det foreslås at gjeldende rett videreføres på dette punkt. Departementet legger til grunn at forslaget er i overensstemmelse med EMK.

Det foreslås videre at tilbyder som ikke har etablert et eget system for åpning av ikke-leverbar postsending, skal overlevere postsendingene til tilbyder med godkjent ordning for videre behandling. For små eller nyetablerte tilbydere antas det at opprettelsen av en slik ordning vil kunne være en urimelig belastning, både økonomisk og administrativt. Tilbydere tillates derfor å overlate de postsendinger som er identifisert som ikke-leverbare til tilbyder med godkjent ordning for videre behandling.

Det fremkommer av femteledd at den som har godkjent system skal tilby åpning av ikke-leverbar postsending, og at denne tjenesten skal tilbys på kommersielle vilkår.

Det foreslås i sjette ledd at myndigheten kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak om behandling av ikke-leverbar postsending. Krav som stilles til godkjent ordning for behandling av ikke-leverbar postsending foreslås regulert i forskrift eller ved enkeltvedtak.

Av gjeldende postlov følger at ubesørgelig postsending kan selges, og det besluttes hvordan nettoutbyttet av salget skal håndteres. Det følger også at postsending som ikke har salgsverdi eller av andre grunner ikke bør legges ut for salg, kan tilintetgjøres. Tilbyders rett til å selge, gi bort eller destruere slike postsendinger foreslås nå regulert i forskrift.

Visse typer postsendinger kan unntas fra ordningen dersom det åpenbart ikke er hensiktsmessig å bruke ressurser på å identifisere mottaker eller avsender. Slike unntak skal følge av den godkjente ordningen for håndtering av ikke-leverbar postsending.

Til § 28 Erstatning for tap, skade og forsinkelse

Bestemmelsen omfatter alle tilbydere av posttjenester, men gjelder bare for registrerte postsendinger. Dette innebærer at bestemmelsen avgrenses mot uregistrerte postsendinger. Se for øvrig omtale under punkt 9.4.

Det foreslås i første ledd at tilbyder skal betale erstatning for registrerte postsendinger som er tapt, skadet eller forsinket. I tilfeller der en registrert postsending er forsinket, begrenses erstatningsansvaret til tilfeller hvor det er betalt et særskilt vederlag for at postsendingen skal komme frem til avtalt tid.

I forslaget om at det skal være en plikt til å betale erstatning for registrerte postsendinger ligger det at ansvarsgrunnlaget er objektivt. Det innebærer at tilbyder i utgangspunktet har et ansvar uavhengig av årsaken til at postsendingen er skadet, ødelagt eller forsinket. Det er videre foreslått begrensinger i erstatningsansvaret i § 29. Ansvarsbegrensningene er i stor grad en videreføring av gjeldende rett.

Det foreslås i annet ledd at tilbyder skal offentliggjøre erstatningsvilkår for tap, skade og forsinkelse. Offentliggjøring skal skje på en hensiktsmessig måte slik at de er lett tilgjengelige for brukerne. For eksempel kan offentliggjøring skje ved informasjon på tilbyders hjemmesider, avtale eller gjennom oppslag på utleveringssteder for postsendinger.

Det følger av tredje ledd at tilbyder ikke kan avtale å fravike lovens krav om erstatning til ugunst for bruker, men det kan avtales vilkår som gir brukerne bedre rettigheter enn det som følger av lovens ordlyd. Dette vil være en del av konkurransen i markedet.

Det foreslås i fjerde ledd at avsenders erstatningskrav foreldes etter ett år. Foreldelsesfristen regnes fra dagen etter at postsendingen er innlevert til tilbyderen. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Etter femte ledd foreslås det at myndigheten kan gi forskrift om krav til hvilke vilkår som kan fastsettes for tilbyderens ansvar for tap, skade og forsinkelse, samt om offentliggjøring av vilkårene. Myndigheten kan om nødvendig stille minimumskrav til utforming og innhold av tilbyders erstatningsordning, herunder erstatningsnivå. Det kan i tillegg fastsettes nærmere bestemmelser i forskrift om blant annet når en forsinket postsending skal anses som tapt.

Til § 29 Ansvarsbegrensning

Bestemmelsen er i stor grad en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen innskrenker tilbyders erstatningsansvar etter § 28. Det foreslås i første ledd at tilbyder ikke er ansvarlig for tap, skade eller forsinkelse av registrerte postsendinger dersom tilbyder kan godtgjøre at tapet, skaden eller forsinkelsen skyldes feil eller forsømmelse fra brukers side, postsendingens beskaffenhet eller mangelfull emballering eller forhold utenfor tilbyders kontroll. Herunder vil tilbyder ikke være erstatningsansvarlig dersom tilbyder stopper eller destruerer en postsending i medhold av § 32.

Det foreslås i annet ledd at i tilfeller hvor tap, skade eller forsinkelse skyldes en tredjepart som tilbyder benytter for helt eller delvis å formidle postsending, er tilbyder bare ansvarsfri om også tredjepart vil være ansvarsfri etter første ledd. Dette innebærer at tilbyder er ansvarlig for sine underleverandører. Bestemmelsen er ment å styrke brukervernet, og ansvarliggjøre tilbyder ved valg av underleverandører.

Erstatningsansvaret er etter tredje ledd avgrenset mot følgeskader. Dersom tilbyder skal bli ansvarlig for følgeskader må dette være avtalt med bruker på forhånd, jf. fjerde ledd.

Etter fjerde ledd kan tilbyder og bruker avtale bedre rettigheter for bruker enn det som følger av bestemmelsen for øvrig. Dette vil være en del av konkurransen i markedet.

Femte ledd gir myndigheten kompetanse til å fastsette forskrift om ansvarsbegrensning for ytterligere å spesifisere hva som faller inn under avgrensningen.

Til § 30 Taushetsplikt

Det foreslås å videreføre og presisere den grunnleggende taushetspliktbestemmelsen i gjeldende postlov § 13. Bestemmelsen er også omtalt under punkt 9.5.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at uvedkommende ikke får tilgang til opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Taushetsplikten består av en aktiv og en passiv side. Taushetspliktens aktive side innebærer at tilbyder må sørge for gode rutiner og system som skal sikre at taushetsplikten ivaretas av de som til enhver tid utfører arbeid eller tjeneste for tilbyder. I tillegg pålegges tilbyder en aktivitetsplikt for å gjennomføre tiltak som skal hindre at andre enn de som opplysningene gjelder får kjennskap til opplysningen. Taushetspliktens passive side innebærer å bevare taushet om taushetsbelagt informasjon.

Første leddførste punktum skal sikre brukernes krav på konfidensialitet. Taushetsplikten er uavhengig av om det dreier seg om permanent arbeid eller tjeneste eller midlertidige oppdrag, og vil også gjelde etter at arbeidsforholdet eller tjenesten er avsluttet. I siste punktum fastslås at opplysningene heller ikke kan nyttes i egen virksomhet utover lovlige behandlingsformål. Dette vil for eksempel være fremsendelse av posttjenester og bruk av adresseregisteret. Informasjon som kommer en tilbyder til kunnskap gjennom nødvendig informasjonsutveksling som en del av forhandlinger, skal ikke senere tilflyte andre deler av organisasjonen som kan utnytte denne informasjonen i den hensikt å oppnå en konkurransefordel.

I første ledd nr. 1 til 3 presiseres omfanget av taushetsplikten.

Nr. 1 pålegger taushetsplikt om hvordan posttjenesten brukes av avsender og mottaker. Taushetsplikten vil ikke være til hinder for at det gis opplysning til avsender eller mottaker om bruk av tjenesten hvor vedkommende selv er bruker.

Etter nr. 2 er det taushetsplikt om avsenders og mottakers forretningsmessige eller personlige forhold. Dette vil omfatte opplysninger om avsender og mottaker som tilbyder og enhver som utfører arbeid eller tjeneste for tilbyder i kraft av sitt virke får kjennskap til. Med «forretningsmessige forhold» menes tekniske innretninger og fremgangsmåter, andre drifts- eller forretningsforhold som er av betydning for foretaket at offentligheten ikke får kjennskap til. Med «personlige forhold» menes økonomiske forhold, livsførsel eller helse. Opplysninger som fremgår av offentlige registre og alminnelig tilgjengelige registre, kataloger med videre som gir opplysninger om for eksempel navn og adresser, vil i utgangspunktet ikke omfattes av taushetsplikten. Slik informasjon vil likevel kunne være taushetsbelagt ovenfor allmennheten dersom bruker har reservert seg mot utlevering av slik informasjon i henhold til § 37.

Etter nr. 3 er det innholdet i postsendingen som er vernet av taushetsplikten.

Det fremgår videre av første ledd at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene kan brukes til «lovlige behandlingsformål». Med dette menes at tilbyder kan bruke opplysningene til det opplysningen er innhentet for, som for eksempel å distribuere post og å oppdatere adresseregistre. Tilsvarende gjelder for statistiske opplysninger som er anonymisert. Dette innebærer eksempelvis at tilbyder gis rett til å utarbeide og offentliggjøre statistiske opplysninger om egen virksomhet i anonymisert form.

Det følger av annet ledd at tilbyder har en plikt til å utvise aktivitet for å forhindre at uvedkommende får tilgang til taushetsbelagt informasjon. Bestemmelsen får anvendelse for de opplysninger som følger av opplistingen i første ledd nr. 1 til 3. Bestemmelsen pålegger tilbydere og andre med taushetsplikt å sørge for at virksomheten har systemer, rutiner og gjør forholdsmessige tiltak som hindrer at taushetsplikten brytes. Dette innebærer blant annet at tilbyder ved avtale med underleverandører må sikre seg at taushetsplikten overholdes gjennom avtaleklausuler og liknende, herunder å sikre at Post i Butikk har nødvendige system for å behandle taushetsbelagt informasjon forsvarlig.

Det følger av tredje ledd at opplysninger om avsender og mottakers bruk av posttjeneste og forretningsmessige eller private forhold kan utleveres til «annen myndighet» i medhold av lov. Bestemmelsen vil eksempelvis kunne anvendes av påtalemyndighet og politi for å sikre tilgang til adresseopplysninger som poste restante, postboksadresse eller annen adresse uavhengig av om den adressen gjelder for har reservert seg mot at den gis til allmennheten. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Forslaget innebærer i tillegg at når politiet kun vil åpne en postboks utelukkende for å kontrollere hvem som er avsender eller adressat av postsendingen, dvs. uten å ta beslag eller åpne postsendingen etter straffeprosessloven § 203 følgende, vil det ikke lenger være nødvendig å kreve fritak fra taushetsplikt fra myndigheten. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett. Tilbyders taushetsplikt vil heller ikke være til hinder for utlevering av informasjon etter fullmakt gitt i medhold av lov. Taushetspliktens grenser vil i slike tilfeller bero på en konkret vurdering av hvor langt fullmakten rekker. Dette vil for eksempel kunne gjelde oppnevnt bostyrer eller oppnevnte verger.

I tredje ledd foreslås det å videreføre presiseringen av at taushetsplikten ikke er til hinder for at politiet undersøker om postsending inneholder narkotika, eksplosiver, utgangsstoffer for eksplosiver eller radioaktivt materiale uten å åpne den. Regelen gir ikke uttrykk for et selvstendig hjemmelsgrunnlag for tvangsinngrep og må sees i sammenheng med annen relevant regulering.

Det foreslås videre at det må foreligge kjennelse fra retten etter straffeprosessloven § 211 for å kunne åpne og kontrollere innholdet av postsendinger etter første ledd nr. 3. I slike tilfeller er det ikke påkrevd med samtykke fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Fjerde ledd presiserer at adresseopplysning som er gradert etter Beskyttelsesinstruksen har et eget vern. Det vises her til § 37 om adresseregister og reservasjon mot utlevering av adresseopplysninger, og merknaden til denne bestemmelsen. Det slås videre fast at adresseopplysninger som er gradert «Strengt fortrolig» ikke skal utleveres til andre enn Folkeregisteret og ikke skal utleveres etter tredje ledd. Folkeregisteret fører oversikt over alle personers bosted, og har derfor tilgang til denne informasjonen. Personer med såkalt adressesperre kode 6 er oppført med en adresse som tilhører Kripos hos Folkeregisteret. Kripos videresender post til den reelle adressen og kan bistå offentlige myndigheter med å få kontakt med personer med adressesperre kode 6, og kan eventuelt utlevere adressen dersom det skulle foreligge særlige behov.

Overtredelse av taushetsplikten vil rammes av straffeloven, jf. femte ledd. Bestemmelsen viser til straffeloven §§ 209 og 210, vedrørende straffesanksjoneringen for overtredelse av bestemmelsen, jf. Prop. 64 L (2014–2015). I straffeloven § 209 femte ledd gjøres det unntak fra den generelle medvirkningsbestemmelsen i straffeloven § 15, dette innebærer at medvirkning til krenkelse av taushetsplikten etter postloven ikke er straffbart.

I sjette ledd gis hjemmel til å fastsette forskrift om taushetsplikt, herunder vil det kunne gis forskrift om unntak og omfang av taushetsplikten.

Til § 31 Politiattest

Bestemmelsen er ny og gir hjemmel for å kreve fremleggelse av politiattest før ansettelse i stillinger som medfører behandling av postsendinger. En nærmere beskrivelse av hensynene bak bestemmelsen finnes i punkt 9.6.

Lov 28. juni 2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politi og påtalemyndigheten (politiregisterloven) oppstiller krav om lovhjemmel for innhenting av politiattest. Hensynet bak de nye reglene om politiattest er å sikre at personer ikke får stillinger eller verv som de ikke er egnet til, jf. Ot.prp. nr. 108 (2008–2009). Politiregisterloven med tilhørende forskrifter trådte i kraft 1. juli 2014.

Etter første ledd skal tilbyder kreve fremlagt politiattest ved tilbud om stilling dersom innholdet i stillingen medfører behandling av postsendinger. Stillinger som innebærer arbeid ved sorteringsterminaler og postkontorer med direkte tilgang til postsendinger vil eksempelvis være omfattet av bestemmelsen. Det samme vil for eksempel gjelde personell med tilgang til utleveringspostkasser. Motsatt vil rene administrative stillinger eller stillinger innenfor salg og markedsføring ikke være omfattet. For personer som behandler postsendinger er det etter bestemmelsen et krav om å innhente politiattest.

Bestemmelsen bygger på en inndeling mellom tilfeller der det skal kreves ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40 og tilfeller hvor det i stedet kan kreves uttømmende og utvidet politiattest etter politiregisterloven § 41. Uttømmende og utvidet politiattest skal bare kunne kreves fremlagt ved ansettelse i stillinger som innehar viktige sikkerhetsrelaterte oppgaver eller lederstillinger som har personalansvar for personer det kreves politiattest av. Det tenkes her særlig på stillinger som har funksjoner eller oppgaver som kan være spesielt kritiske ut fra et samfunnssikkerhetsperspektiv. Et eksempel kan være terminalsjefer og sentrale sikkerhetslederstillinger knyttet til arbeid med infrastruktur og poststrømmer hvor det foreligger mulighet til å spre farlige kjemikalier eller andre stoffer med stort skadepotensiale gjennom postnettet. Uttømmende og utvidet politiattest kan også kreves fremlagt ved ansettelse i andre særlig ansvarsfulle stillinger som ledere med personalansvar for arbeidstakere som det kreves ordinær eller utvidet politiattest av. En eventuell nærmere konkretisering vil bli foretatt i forskrift. Begrepet «stilling» i første ledd skal tolkes vidt og omfatter også vikarer og ekstravakter.

Av annet ledd følger at politiattesten er avgrenset til nærmere angitte straffebud som vinningskriminalitet, narkotika og gjengkriminalitet, organisert kriminalitet, terrorhandlinger og deltakelse i voldelige sammenslutninger med et politisk formål. Denne type kriminalitet er valgt av hensyn til hva den aktuelle politiattesten er ment å forebygge, typisk tyveri, underslag og ran. Dette ansees som særlig relevant ved ansettelse i stillinger som medfører behandling eller tilgang til registrerte postsendinger og håndtering av verdipost. Av samme hensyn, men spesielt med tanke på sikkerhetsaspektet, skal politiattesten også vise om kandidaten til stillingen har overtrådt straffelovens bestemmelser om narkotika- og organisert kriminalitet, terrorhandlinger og forbrytelser mot rikets sikkerhet, som deltakelse i voldelige sammenslutninger med et politisk formål. Hvilke konkrete straffebud politiattesten skal vise, vil bli fastsatt i forskriften.

Det etableres ikke nødvendigvis et krav om plettfri vandel for å bli ansatt. Dette innebærer at bestemmelsen ikke gir uttrykk for et yrkesforbud, og det vil være adgang til å ansette en person til tross for at vedkommende har en anmerkning på attesten, dersom arbeidsgiver skulle ønske dette.

Allerede i stillingsutlysningen skal det opplyses om det stilles krav om fremleggelse av politiattest og i så fall hvilken type politiattest som kreves, jf. politiregisterforskriften § 37-1. Lovforslaget omfatter ikke personer som allerede er tilsatt. Adgangen til å kreve politiattest inntrer først på det tidspunkt hvor en person blir tilbudt stillingen. Det kan altså ikke kreves politiattest av alle søkere til stillingen. I samsvar med vanlig praksis er det den politiattesten gjelder som skal innhente slik attest. Vedkommende får da kontroll over egne personopplysninger og mulighet til å få korrigert eventuelle feil. Det er ikke noe i veien for at vedkommende samtykker i at attesten sendes direkte til tilbyderen. Samtykke skal i slike tilfeller være skriftlig, jf. politiregisterforskriften § 36-6.

Bestemmelsen er avgrenset til å gjelde tilbyders egne ansatte og omfatter dermed ikke underleverandørers ansatte.

Nye eller oppdaterte opplysninger etter at politiattest er utstedt, kan bare kreves på visse vilkår, etter politiregisterloven § 43.

Tredje ledd gir hjemmel til å gi forskrift om politiattest. I forskriften vil det blant annet kunne gis nærmere regler om hvilke lovbrudd attesten skal vise og en utdyping av stillingskategoriene som omfattes.

Til 32 Sikkerhet i postnettet

Bestemmelsen viderefører i hovedsak § 10 i gjeldende postlov. Den nye bestemmelsen presiserer i hvilke situasjoner en postsending kan åpnes og eventuelt formidling avbrytes, jf. første og annet ledd. Dette forutsetter at avsenders navn og adresse er kjent. Dersom dette ikke er kjent skal mottaker varsles. I noen tilfeller vil tilbyder måtte destruere postsendinger som er å anse som farlige, jf. tredje ledd. I disse tilfellene skal avsender varsles dersom det er mulig. Tiden man har til disposisjon vil være en avgjørende faktor i vurderingen av om det er mulig å varsle før destruksjon.

Krav og rettigheter etter bestemmelsen kan utdypes i forskrift og enkeltvedtak, jf. fjerde ledd. Det skal blant annet kunne gis nærmere regler om hvilke postsendinger som skal anses som farlige. Med «farlige postsendinger» siktes til postsendinger der innholdet i seg selv kan være farlig. Eksempler på dette er bomber, miltbrannbakterier og særlige giftstoffer. Verdenspostkonvensjonen artikkel 18 opplister innhold som faller inn under forbudet mot å formidle farlig innhold over landegrensene.

Dersom tilbyder stopper eller destruerer en postsending i medhold av denne bestemmelsen, vil tilbyderen være fri for erstatningsansvar etter § 28.

Til § 33 Tilbyders tilgang til utleveringspostkasse

Bestemmelsen er ny. Postdirektivet artikkel 11a åpner for at det gis bestemmelser om tilgang for tilbydere til utleveringspostkasser. I et marked der flere tilbydere skal kunne levere adresserte postsendinger til alle mottakere, er det nødvendig at også andre enn tilbyder med leveringsplikt har tilgang til utleveringspostkasser og postboksanlegg som ikke er alminnelig tilgjengelig. En nærmere beskrivelse av de hensyn og avveiinger som ligger til grunn for bestemmelsen finnes i punkt 7.2.

Første ledd slår fast hovedregelen om at tilbyder avtaler med postkasseeier tilgang til utleveringspostkasse som ikke er tilgjengelig for allmennheten. Slike utleveringspostkasser finns blant annet i boliggårder og ulike boligsammenslutninger. Gårdeier/eier av avlåste utleveringspostkasser vil måtte avtale tilgang med tilbyder av posttjenester for å få posten sin levert. Eier har dermed et sterkt incitament til å avtale tilgang til postkassene for tilbyder.

Når avtale likevel ikke kommer i stand, kan myndigheten gi leveringspliktig tilbyder rett til å kreve tilgang til slik utleveringspostkasse. Bakgrunnen for dette er at leveringspliktig tilbyder vil ha en plikt til å formidle posttjenester over hele landet eller i et nærmere avgrenset geografisk område. Leveringspliktig tilbyder vil derfor trenge tilgang til brukernes utleveringspostkasser. I vurderingen av om slik tilgang skal pålegges eier, vil myndigheten vurdere om det er et alternativ til pålegg å gjøre unntak fra leveringsplikten for de(n) aktuelle adressen(e).

Det foreslås også at myndigheten i særlige tilfeller kan gi andre tilbydere tillatelse til å kreve tilgang. I vurderingen vil den private eiendomsretten vurderes opp mot konkurransen i markedet.

Tilgang til avlåste oppganger for å kunne levere post i utleveringspostkasser reiser sikkerhetsmessige spørsmål. I vurderingen av om tillatelse skal gis vil det blant annet kunne legges vekt på hvorvidt tilgang vil medføre sikkerhetsmessige ulemper eller om tilgangen vil være praktisk og økonomisk uhensiktsmessig. Tilbyders egnethet vil også spille inn i vurderingen. En tillatelse vil inneholde elementer av ekspropriasjon av bruksrett. Vurderingskriterier som gjøres etter § 55 om ekspropriasjon vil være relevante så langt de passer.

Tillatelse kan gis midlertidig, og myndigheten kan sette vilkår for tillatelse. Vilkårene knyttet til tillatelsen må være relevante og forholdsmessige. For eksempel kan det stilles vilkår om når tillatelse kan trekkes tilbake dersom tilbyder misbruker tillatelsen, jf. § 47, og at tilbyder ikke har rett til erstatning ved tilbaketrekking av tillatelsen. Hensynet til brukerne vil bli tillagt stor vekt i vurderingen om tilbaketrekking, og kan føre til at terskelen for at tillatelse trekkes tilbake er lavere på dette rettsområdet enn på andre. Bestemmelsen er nøytral med hensyn til praktiske og tekniske løsninger som kan brukes for tilgang. I andre land er det for eksempel etablert kodelåser på inngangsdørene og krav til innkastet på postkassene som skal sikre enkel levering av postsendinger. Dette kan være alternativer til utlevering av nøkler.

Det foreslås i annet ledd at eier av postboksanlegg skal gi tilbyder tilgang til å få distribuerte postsendinger i postboksanlegg. Bestemmelsen er ment både å omfatte tilgang til alle postboksanlegg, også anlegg som eies og disponeres av Posten. Det finnes også et marked for privat utleie av postbokser. Bestemmelsen er også ment å omfatte tilgang til denne type postboksanlegg. Tilgangen kan skje gjennom at tilbyder får anledning via sine ansatte til å distribuere postsendingene, eller ved at eier av postboksanlegg sørger for distribusjonen av postsendingene.

I tredje ledd fastslås at tilbyder skal dekke kostnader forbundet med tilgangen. Dette gjelder både tilgang etter første og annet ledd. Slike kostnader begrenses til direkte kostnader knyttet til å gi tilgang, som for eksempel kostnaden for ekstra nøkler til eiendommen, postkassen og postboksanlegg.

Myndigheten har etter fjerde ledd adgang til å gi forskrift eller fatte enkeltvedtak knyttet til tilgang etter denne bestemmelsen. Det kan blant annet gis forskrift og fattes enkeltvedtak om vilkår for tillatelse etter første ledd, herunder vilkår til tilbaketrekking av tillatelse, for eksempel om tilbaketrekking dersom det foreligger alvorlige eller gjentatte brudd på vilkårene, jf. § 47. Det vil videre kunne være aktuelt å stille krav til egnethet for personell som skal gis ansvar for nøkler til eiendom, betryggende oppbevaring av nøkler, plikt til rapportering av tapt nøkkel med videre.

Til § 34 Videreformidling av postsending

Bestemmelsen er ny og er nærmere beskrevet i punkt 7.3. Bestemmelsens første ledd pålegger leveringspliktig tilbyder å imøtekomme enhver rimelig anmodning fra en annen tilbyder om videreformidling av postsendinger. Med «rimelig anmodning» i denne sammenheng menes anmodninger om tilgang til de samme innleveringssteder som for annen post, det vil for eksempel si postkontor, bedriftssenter, Post i Butikk, eventuelt på terminal dersom andre brukere får anledning til å levere der. Tilgangen gjelder med andre ord ikke ethvert punkt i postnettet, og bygger ikke på en vurdering av tilbyders behov for tilgang til begrensede fasiliteter. Tilgangen vil med andre ord ikke bero på en vurdering av om det finnes tekniske og økonomiske alternativer til den tilgang det anmodes om.

Tilgangen skal skje på vilkår som er åpne, objektive og ikke-diskriminerende. Tilgang skal skje med samme eller likeverdig kvalitet og vilkår til konkurrerende tilbyder som til egen virksomhet, datterselskap eller samarbeidspartnere. I rimelighetsvurderingen vil det sentrale hensyn være at posten skal frem, det vil si at hensynet til avsender og mottaker veier tyngst.

I annet ledd gis myndigheten kompetanse til nærmere å fastsette omfanget av plikten til å tilby videreformidling.

Til § 35 Offentlig postnummersystem

Bestemmelsen er ny og en utfyllende beskrivelse av hensynene bak bestemmelsen finnes i punkt 7.4. Det offentlige postnummersystemet ble etablert av det statlige Postverket og forvaltes i dag av Posten. Postnummersystemet er en fellesressurs for riktig adressering av postsendinger i Norge. Det vises til at allmennheten bruker postnummer som en naturlig og nødvendig del av egen og andres adresser. Det offentlige postnummersystemet skal bidra til å sikre effektiv formidling av postsendinger i hele landet. For å sikre at en nøytral instans også ivaretar en helhetlig vurdering av samfunnsøkonomiske konsekvenser ved omlegging av postnummersystemet foreslås det lovhjemmel for forvaltning av postnummersystemet. Bestemmelsen er blant annet ment å sikre at det tas tilstrekkelig hensyn til konsekvenser ut over postformidling ved eventuelle omlegginger av postnummersystemet.

Etter første ledd foreslås det at postnummersystemet skal forvaltes som en offentlig fellesressurs av myndigheten. Første ledd angir hvilke vurderingskriterier som skal vektlegges. Ved forvaltningen må det tas hensyn til at postnummersystemet er en begrenset ressurs som må utnyttes på en best mulig måte. Postnummerressursen er først og fremst en faktor som bidrar til tilrettelegging for teknisk sortering og oppdeling av postmengden i håndterbare volum. Med «effektiv bruk av ressursen» menes blant annet at postnummersystemet skal danne grunnlaget for en hensiktsmessig sortering og postdistribusjon.

Det foreslås i annet ledd at større endringer i det offentlige postnummersystemet skal høres hos særlig berørte, godkjennes av myndigheten og offentliggjøres. Endringer i denne sammenheng kan blant annet innebære omlegging av postnummersystemet fra fire til fem siffer, oppretting, gjenoppretting og opphør av et postnummer og endring av stedsnavn på postnummer. Denne opplistingen er ikke uttømmende. Mindre endringer vil ikke bli hørt. Hensiktsmessig offentliggjøring vil for eksempel være offentlig kunngjøring i dagspressen og informasjon på forvalters hjemmesider (elektroniske media).

Av tredje ledd følger det at berørte parter skal få nok tid til intern tilpassing til et nytt system. En gjennomføring av endringer i postnummersystemet kan derfor først skje minst et halvt år etter at myndigheten har gitt sin godkjenning. Myndigheten kan likevel bestemme at en endring skal tre i kraft på et annet tidspunkt. Dette kan være aktuelt med kortere frist for endringer av mindre inngripende karakter. Tilsvarende vil fristen kunne bli lengre ved større og svært inngripende endringer.

I fjerde ledd slås det fast at forvaltning av det offentlige postnummersystemet ikke medfører erstatningsansvar for myndigheten når det foretas endring av postnummer. Dette gjelder både overfor tilbydere og brukere.

Etter femte ledd får myndigheten kompetanse til å gi forskrift og fatte enkeltvedtak om forvaltning og drift av det offentlige postnummersystemet.

Til § 36 Tildeling av postnummer

Bestemmelsen er ny og må ses i sammenheng med § 35 som gir myndigheten hjemmel til å forvalte det offentlige postnummersystemet.

Tildeling av postnummer til tilbydere av posttjeneste vil først og fremst være aktuelt for postboksanlegg, større bedrifter eller posttilbyderes terminaler. Eget postnummer kan blant annet gi seg utslag i raskere innsortering enn ved formidling til gateadresse eller eventuelt en postboksadresse. Ved bruk av eget postnummer vil innsortering gå raskere fordi postsendingene skilles ut på et tidligere stadium i sorteringsprosessen (inngående sortering).

Etter første ledd skal forvalter av offentlige postnummersystem imøtekomme enhver «rimelig anmodning» om tildeling av særskilt postnummer. I vurderingen av om en anmodning er rimelig, må det foretas en avveining av tilgjengelighet, samt nåværende og fremtidig knapphet i postnummersystemet opp mot tilbyders behov og konsekvenser for berørte postmottakere. Det vises til at gjeldende postnummersystem er basert på fire sifre, og at det i enkelte situasjoner kan oppstå knapphet på ledige nummer dersom den geografiske tilhørigheten opprettholdes. En tildeling skal gis på ikke-diskriminerende vilkår, og dette medfører blant annet at det innenfor tilgjengelige ressurser skal gis tilgang på samme eller likeverdige vilkår for alle tilbydere. Tilbyder som har fått avslag på sin anmodning kan påklage avslaget, jf. § 41.

I annet ledd åpnes det for at bruker kan anmode om endringer i eget postnummer. Slike forespørsler kan komme fra kommuner, organisasjoner, velforeninger eller kunder, som på grunn av lokale eller historiske forhold ønsker å endre sin postadresse. I dag behandler Posten slike forespørsler. Avgjørelser av slike henvendelser er ikke å betrakte som forvaltningsvedtak. Slike avgjørelser kan derfor ikke påklages. Det foreslås å gjøre unntak fra forvaltningslovens regler fordi en avgjørelse om postnummertilhørighet ikke kan regnes som så inngripende i den enkeltes rettigheter og plikter at det forsvarer omfattende bruk av det offentliges ressurser.

I tredje ledd gis myndigheten kompetanse til i forskrift å fastsette nærmere kriterier for tildeling av postnummer. Videre vil det være aktuelt å gi nærmere bestemmelser om adgang til å nekte tildeling av postnummer. Dette kan være aktuelt dersom tildeling vil innebære uforholdsmessig store endringer i postnummersystemet, eller tildeling på annen måte ikke vil sikre samfunnsøkonomisk gunstig utnyttelse av postnummersystemet.

Til § 37 Adresseregister og reservasjon mot utlevering av adresseopplysninger

Postdirektivet artikkel 11a åpner for at det kan gis tilgang til adresseopplysninger for å sikre konkurransen i markedet.

Det foreslås en ny bestemmelse som er ment å bidra til å redusere antallet feilsendte postsendinger gjennom at alle tilbydere skal ha tilgang til oppdatert adresseopplysninger. Videre skal bestemmelsen sikre en reservasjonsordning og behov for beskyttelse av adresseopplysninger. Feiladresserte postsendinger koster i dag tilbydere store beløp, og det er i samfunnets interesse at adresseregistrene er av så god kvalitet som mulig. Hensynet bak bestemmelsen er videre å forhindre konkurransevridning. Se for øvrig også omtale under punkt 7.5.

Posten har i dag et adresseregister som inkluderer et system for registrering av adresseendringer uten at dette er pålagt av myndigheten. Det foreslås i første ledd å lovfeste at leveringspliktig tilbyder skal etablere og drifte et adresseregister. Brukere kan melde flytting og annen adresseoppdatering til leveringspliktig tilbyder for å sikre en løpende oppdatering av registeret. Det er bruker som selv melder inn endringer til registeret, men leveringspliktig tilbyder kan også oppdatere registeret gjennom kunnskap som skaffes til veie gjennom drift av postnettet.

Adresseopplysninger omfatter her informasjon om hvor postsendinger utleveres til mottaker. Dette innebærer at også postboksadresser og poste restante anses som adresseopplysninger.

Det foreslås i annet ledd at tilgang til oppdatert informasjon om adresseendringer skal gis registrerte tilbydere etter § 20 på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorientert pris, jf. merknaden til § 10. Informasjonen gis på forespørsel og omfatter ikke tilgang til et eget adresseendringsregister. Det gis informasjon om konkrete adresseendringer. Tilgang kan gis andre på kommersielle vilkår. Hensynet bak bestemmelsen er å forhindre mulige negative konkurransemessige effekter. Leveringspliktig tilbyders plikt til å tilby oppdatering av adresseopplysninger omfatter bare såkalte rådata, det vil si navn og adresse. Slike rådata omfatter ikke eventuelt verdiøkning som leveringspliktig tilbyder av eget tiltak tilfører registeret.

Tredje ledd omhandler plikten til å ha en kostnadsfri reservasjonsordning og hvordan leveringspliktig tilbyder skal behandle opplysninger det er restriksjoner på å utgi. Andre tilbydere etter § 20 skal ha tilgang til oppdatering av sine adresseregister for opplysninger bruker har reservert seg mot utlevering av. Tilsvarende skal Folkeregisteret og annen offentlig myndighet som kan kreve dette i medhold av lov, ha tilgang til opplysninger som er omfattet av reservasjonen.

Bestemmelsens fjerde ledd setter grenser for utlevering av adresseopplysninger som er gradert med fortrolig og strengt fortrolig. Det er bare Folkeregisteret som skal kunne få utlevert adresseopplysninger som er gradert «strengt fortrolig». Dersom graderingen «fortrolig» er benyttet, kan også annen myndighet få utlevert adresseopplysninger, dersom de kan kreve informasjon i medhold av lov.

Adresseopplysninger som er gradert etter Beskyttelsesinstruksen skal omfattes av særskilt tilgangsbegrensning hos leveringspliktig tilbyder. Dette innebærer at tilgang til disse opplysningene bare skal gis til en svært begrenset krets av ansatte hos leveringspliktig tilbyder.

Myndigheten kan etter femte ledd gi forskrift og fatte enkeltvedtak om forvaltning av adresseregister og oppdatering av adresseopplysninger.

Til § 38 Megling i tvister mellom tilbydere

Bestemmelsen er ny. Formålet med en bestemmelse om megling mellom tilbydere er å sikre en alternativ tvisteløsningsmekanisme som kan bidra til å løse tvister mellom tilbydere av posttjeneste på en rask og kostnadseffektiv måte. Tema for meglingen må være regulert i eller i medhold av postloven.

Megling etter første ledd innebærer at myndigheten trer inn som en nøytral tredjepart i frivillige forhandlinger mellom partene i et forsøk på å komme frem til en minnelig løsning. Megling kan være et hurtigere løsningsalternativ enn en rettsprosess, og kan settes i gang på et tidlig stadium i tvisten. Dette vil kunne spare partene for tid og ressurser, samt at en løsning i minnelighet kan bidra til å unngå at forretningsmessige bånd brytes. Megling åpner videre for fleksible løsninger som partene kan enes om.

Alle typer tvister vedrørende rettigheter og plikter som reguleres av lov om posttjenester kan gjøres til gjenstand for megling etter bestemmelsen. Dette innebærer at tvister kan løses ved megling uavhengig av om de gjelder generelle rettigheter og plikter i lov eller i medhold av lov, vedtak som er gitt med rettsgrunnlag i eller i medhold av lov eller andre konflikter knyttet til loven.

Det er et vilkår for megling at det fremmes en meglingsanmodning fra en av partene og at begge parter samtykker i megling. Myndigheten skal forelegge meglingsanmodningen for den annen part for eventuelt samtykke. Dersom myndigheten etter en helhetsvurdering finner at saken ikke egner seg for megling, kan myndigheten avvise meglingsanmodningen. Det stilles krav om at anmodning skal være skriftlig. Dette vil gi større sikkerhet for at tidspunktet for fristavskjæring og andre angjeldende tidsfrister i forbindelse med meglingen, kan beregnes nøyaktig.

Det følger av annet ledd at myndigheten kan sette tidsfrister og andre vilkår for megling. Tidsfrister kan for eksempel være et nyttig verktøy for å hindre trenering. Det kan videre settes vilkår om hvordan meglingsprosessen skal foregå, om partene skal møte til megling alene eller sammen, om det skal lages referat med videre. Selv om myndigheten kan fastsette vilkår, vil det ofte legges opp til å søke enighet med partene om hvordan meglingsprosessen skal foregå. Det følger videre at meglingen når som helst kan avsluttes dersom myndigheten finner at meglingen ikke vil føre frem. Dersom myndigheten under meglingen kommer til at den neppe vil føre til en løsning for partene, partene oversitter frister satt av myndigheten eller på annen måte trenerer eller gjør forhandlingene vanskelig, vil det være naturlig at myndigheten vurderer å avbryte meglingen. Partene kan på ethvert tidspunkt trekke samtykke til megling, og meglingsprosessen skal da avsluttes.

Myndigheten kan utøve stor grad av skjønn i forbindelse med meglingsinstituttet. Blant annet er spørsmålet om meglingsanmodningen skal etterkommes, hvorvidt og når megling skal avbrytes og fastsettelse av eventuelle tidsfrister og vilkår, overlatt til myndighetens skjønn.

Til § 39 Tilbyders klageordning

Lovforslaget er ment å styrke forbrukervernet, gjennom innføring av krav om at alle tilbydere skal ha en klageordning for egne brukere. Etter gjeldende rett er det stilt krav i Postens konsesjon om at selskapet skal ha en klageordning som gjør det mulig for brukerne å få behandlet ethvert spørsmål om de leveringspliktige tjenestene. I et fullt ut liberalisert postmarked antas det at det vil være et behov for å sikre at alle tilbydere har en hensiktsmessig og forsvarlig klageordning for egne brukere. Dette er også i overensstemmelse med postdirektivet artikkel 19. En nærmere beskrivelse av hensynene bak bestemmelsen finnes i punkt 11.1.

Det foreslås derfor i første ledd at alle tilbydere av posttjeneste skal ha en klageordning. Klage skal rettes til tilbyder av posttjenesten, som er den første instansen klager skal henvende seg til. Dersom klager ikke får medhold eller er misfornøyd med resultatet av klagebehandlingen hos tilbyder, kan han henvende seg til Brukerklagenemnda, jf. § 40. Retten til å klage gjelder både for avsender og mottaker av postsending.

I annet ledd stilles visse overordnede krav til hvordan ordningen skal praktiseres. Klager skal behandles vederlagsfritt av tilbyder, og skal behandles raskt. I tillegg skal avgjørelsen grunngis på en slik måte at det er mulig å forstå et eventuelt avslag for den som saken gjelder. Begrunnelsen vil normalt danne grunnlag for om klager vil forfølge kravet videre.

Tredje ledd pålegger tilbyder opplysningsplikt overfor bruker til både å opplyse om egen klageordning og Brukerklagenemnda, jf. § 40. Opplysningene skal være lett tilgjengelige og gis på en hensiktsmessig måte, for eksempel på tilbyders hjemmeside, i avtalevilkår eller oppslag på ekspedisjonssteder.

Myndigheten kan i forskrift stille nærmere krav til klageordningen, jf. fjerde ledd. Dette vil blant annet kunne gjelde regler om omfang, innhold, rapportering om og organisering av tilbyders klageordning. Det vil være aktuelt å benytte forskriftshjemmelen til å stille andre krav til leveringspliktig tilbyders klageordning enn for øvrige tilbyderes klageordning.

Til § 40 Brukerklagenemnd for posttjenester

Postdirektivet artikkel 19 stiller krav til at det skal være transparente, rimelige og enkle tvisteløsningsalternativer for brukere av posttjenester. Videre setter to forbrukerrelaterte EU-rettsakter krav om alternativ tvisteløsning i forbrukertvister (direktiv 2013/11/EU og forordning 524/2013). Disse rettsaktene medfører at eksisterende og nye brukerklagenemnder må tilpasses de nye EU-kravene som legger opp til tvisteløsningstilbud med en felles ramme for kvalitet og prosess. EU pålegger statene å sørge for at det opprettes utenrettslige tvisteløsningsorganer av god kvalitet for alle typer varer og tjenester, med noen unntak, både for innenlands og grenseoverskridende forbrukerkjøp. Dette vil også gjelde forbrukerklager på postområdet. Opprettelse av brukerklagenemnd gjennom forskrift legger opp til å gjennomføre kravene fra EU for klageordning på postområdet. Hensynet bak bestemmelsen er nærmere beskrevet i punkt 11.1

Det foreslås i første ledd at det skal opprettes en brukerklagenemnd for posttjenester som skal behandle klager på tilbyder fra forbrukere og små bedrifter. Det må vurderes nærmere om det skal opprettes en ny nemnd, eller om disse oppgavene skal legges til en allerede eksisterende nemnd, jf. femte ledd. Det legges opp til å fastsette dette i forskrift. Små bedrifter likestilles med forbrukere og inkluderes i ordningen i den grad de ikke selv har markedsmakt til å ordne seg på annet vis. Den nærmere grensegangen om hva som anses for å falle inn under kategorien små bedrifter kan avgjøres gjennom nemndas praksis. For å få saken behandlet i Brukerklagenemnda må klager ha saklig interesse i saken, det vil si at klager enten er part eller har rettslig interesse. Klageadgangen gjelder forbrukerforhold som reguleres i eller i medhold av loven. Det legges opp til at myndigheten skal fastsette nærmere regler om Brukerklagenemndas saklige kompetanse i forskrift, jf. femte ledd. Klagesaker om forbrukerforhold vil for eksempel kunne gjelde anmodning om endret plassering av utleveringspostkasse, avsenders råderett, erstatning for tap, skade og forsinkelse, ansvarsbegrensing og videreformidling av postsending. Brukerklagenemnda vil kunne behandle tvister som har utgangspunkt i den privatrettslige avtalen mellom avsender og tilbyderen av posttjeneste.

Det legges opp til at klageordningen skal være et lavterskeltilbud. Det følger av annet ledd at bruker først må rette klagen til den tilbyder som klager har benyttet, før det rettes klage til Brukerklagenemnda, jf. § 39. Dersom tilbyder ikke orienterer klager om forventet behandlingstid og ikke svarer innen rimelig tid, kan Brukerklagenemnda likevel behandle saken. En standard for hva som ansees som rimelig tid vil utvikles gjennom Brukerklagenemndas praksis.

Det følger av tredje ledd at Brukerklagenemndas avgjørelser er ikke enkeltvedtak, men rådgivende uttalelser. Meningen er å gi bruker et lavterskeltilbud som er rimelig å benytte. Fordi Brukerklagenemndas behandling skal være rask og rimelig, vil det ligge en begrensning i hvor strenge krav som kan stilles til nemndas saksbehandling før avgjørelse fattes. Innenfor denne rammen legges det til grunn at avgjørelsen skal være så riktig og rettferdig som mulig. Det ligger i dette at ordningen skal være en tillitvekkende ordning som ivaretar begge parters interesser på en god måte. Imidlertid vil en hurtig og rimelig behandling kunne få en viss betydning for kvaliteten på Brukerklagenemndas uttalelse. Det må derfor være mulighet for partene å bringe tvistesaken inn for domstolene, dersom en av partene skulle ønske dette. I den grad forvaltningslovens regler i utgangspunktet skulle komme til anvendelse for Brukerklagenemnda, foreslås det å avgrense mot dette. Nærmere krav til nemndmedlemmenes taushetsplikt, habilitet med videre kan fastsettes av myndigheten etter en konkret vurdering av denne nemndas virke. Videre legges det opp til å fastsette nærmere regler om saksbehandlingen, jf. femte ledd.

Fjerde ledd presiserer at tilbyder som omfattes av klageordningen har en plikt til å la Brukerklagenemnda behandle tvister med klager. Det presiseres at Brukerklagenemnda skal finansieres av tilbyderne som omfattes av ordningen. Nærmere regler om finansieringen kan fastsettes av myndigheten.

De nærmere regler om Brukerklagenemnda forutsettes fastsatt gjennom forskrift og enkeltvedtak. Femte ledd er ment å gi myndigheten kompetanse til å fastsette nærmere regler for opprettelse og drift av en brukerklagenemnd. Når det gjelder muligheten til å gjøre unntak for tilbydere til å delta i ordningen forutsettes denne brukt kun i særlige tilfeller, og bare innenfor rammen av nasjonale forpliktelser etter EØS-avtalen.

Til § 41 Klage til myndigheten

Bestemmelsen er ny. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fører i dag et overordnet tilsyn med at Posten opptrer i samsvar med postregelverket, herunder konsesjonen. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet mottar en rekke henvendelser fra brukere i saker som gjelder anvendelse av postregelverket. Etter gjeldende rett er det ikke formalisert en klageordning som gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å fatte vedtak i disse sakene, jf. omtale under punkt 11.1. Departementet foreslår derfor i første leddnr. 1 at det lovfestes en klageadgang slik at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal behandle klager fra brukere av posttjeneste. Klageordningen gjelder klager som ikke faller inn under Brukerklagenemndas kompetanse. Dette innebærer at klager som gjelder andre forhold enn forbrukersaker kan bringes inn for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. For eksempel gjelder dette klager på brudd på taushetsplikten, jf. § 30. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet avgjør i tvilstilfeller om en sak faller inn under bestemmelsen her. Ikke alle klager vil egne seg for å bli avgjort ved enkeltvedtak. Slike saker vil kunne følges opp gjennom tilsyn etter kapittel 6.

Det må forventes å oppstå behov som følger av konkurransen i et liberalisert marked, og det foreslås derfor i første ledd nr. 2 at tvister mellom tilbydere kan påklages til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Slike klager kan gjelde rettigheter eller plikter etter lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov. Videre foreslås det i nr. 3 at tvister mellom tilbyder og eier av utleveringspostkasse om tilgang til avlåste utleveringspostkasser etter § 33 kan påklages til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Bakgrunnen for forslaget i nr. 3 er at det kan oppstå konflikt om tilgang, og at eier av utleveringspostkasser bør kunne få avklart dette spørsmålet hos myndigheten.

Det fremgår av annet ledd at departementet er klageinstans for enkeltvedtak fattet av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Dette følger forvaltningslovens alminnelige system om klager. Forvaltningslovens regler for behandling av klager kommer til anvendelse.

Tredje ledd åpner for en videreføring av gjeldende ordning, der det i postforskriften § 18 fremgår at Planleggings- og samordningsdepartementet er klageinstans for enkeltvedtak fattet av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i klagesaker av konkurransemessig karakter. Det foreslås at Kongen kan beslutte at ordningen med å skille ut kompetansen som klageinstans i saker av konkurransemessig betydning fra det departement som forvalter statens eierinteresser i Posten kan videreføres, jf. myndighetsfordelingen etter § 5, der det fremgår at Kongen kan bestemme at andre offentlige myndigheter kan få kompetanse etter loven på begrensede områder.

Til § 42 Tilsyn

Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende postlov § 18 om tilsyn og kontroll, og gir hjemmel for å føre tilsyn med postmarkedet. Ettersom hele postmarkedet liberaliseres, vil likevel tilsynet i større grad enn før måtte innrettes mot å forhindre leveringspliktig tilbyder i å begrense konkurransen fra nye tilbydere.

Første ledd fastlegger at myndigheten skal føre tilsyn med at krav fastsatt i eller i medhold av loven er oppfylt. Dette inkluderer både tilsyn av eget tiltak og oppfølging av anmodning fra enhver som har rettslig interesse i en sak om å vurdere spørsmål om en tilbyder har opptrådt i strid med krav i eller i medhold av loven.

Tilsyn vil kunne omfatte innhenting av informasjon i en nærmere angitt sak, kontroll i form av stikkprøver og måling, men er ikke begrenset til dette. Tilsyn kan også omfatte for eksempel kartlegging av markedsaktører, utarbeiding av statistikk og informasjon til brukere av posttjenestene. Tilsynet kan både omfatte tekniske eller praktiske forhold, tilsyn med avtaler mellom tilbydere og mellom tilbyder og bruker, samt vilkår i disse. Myndigheten kan nytte bistand fra andre til å utføre tilsynet, for eksempel vil det kunne være aktuelt for myndigheten å nytte teknisk bistand fra en uavhengig ekstern spesialist. Dette kan blant annet være aktuelt for å gå nærmere inn i regnskapstall og økonomiske beregninger som må gjennomgås og vurderes.

Annet ledd gir hjemmel for å gi forskrifter og fatte enkeltvedtak om tilsyn. I forskrift kan det også gis regler om at tilbydernes påløpte omkostninger ved tilsyn som hovedregel dekkes av den enkelte tilbyder.

Til § 43 Medvirkning ved tilsyn

Bestemmelsen er ny. Hensynet bak bestemmelsen er at myndigheten for å kunne utføre sine oppgaver etter loven, ofte vil være avhengig av samarbeid fra den det skal føres tilsyn med. Bestemmelsen fastsetter derfor en plikt for tilbyder til å medvirke. Myndigheten har krav på å få adgang til de områder og lokaler som eies, brukes eller på annen måte kontrolleres av virksomheten. Dette gjelder også for områder og lokaler som er definert som skjermingsverdig objekt i sikkerhetsloven § 3. Denne adgangen hører sammen med tilsynets krav på tilgang til sikkerhetsgradert informasjon i § 44 om opplysningsplikt. Ved manglende medvirkning kan myndigheten gjøre bruk av sanksjonsmidlene i loven.

Til § 44 Opplysningsplikt

Bestemmelsen er ny og gjennomfører blant annet postdirektivet artikkel 22a om opplysningsplikt. Første ledd gir myndigheten hjemmel til å kreve opplysninger som er nødvendige for effektiv gjennomføring av lov og vedtak. Opplysninger kan også innhentes for gjennomføring av internasjonale forpliktelser og på vegne av EFTAs overvåkningsorgan og tilsvarende myndighet iht. internasjonale forpliktelser som Norge har sluttet seg til. Bestemmelsen setter ingen begrensninger på hvilken type opplysninger som kan kreves inn basert på opplysningenes innhold, forutsatt at de er knyttet opp mot gjennomføringen av regelverket. I et liberalisert postmarked vil det særlig kunne være behov for å innhente opplysninger til statistikkformål og om finansielle forhold, for eksempel i forbindelse med vilkår for tilgang etter lovens kapittel 4.

Pålegg om utlevering av opplysninger er en prosessledende beslutning og ikke et enkeltvedtak. Det forutsettes imidlertid likevel at innhenting av informasjon begrunnes i det enkelte tilfellet. Pålegg om utlevering av opplysninger kan påklages etter forvaltningsloven § 14.

Dersom tidligere innhentede opplysninger videresendes til EFTAs overvåkningsorgan eller tilsvarende myndighet, skal berørte tilbydere opplyses om dette. Kravet om å sende inn opplysninger skal være forholdsmessig og derfor ikke representere en utilbørlig byrde for mottakeren. Opplysningsplikt kan pålegges individuelt eller generelt. Generell opplysningsplikt kan for eksempel pålegges i forbindelse med registrering. Plikten kan pålegges i det enkelte tilfellet eller det kan fastsettes en løpende plikt til å innlevere opplysninger i forbindelse med for eksempel statistikkformål.

Annet ledd innebærer at myndigheten kan kreve utlevert opplysninger så vel skriftlig som muntlig. Adgangen til å innhente opplysninger muntlig kan være viktig i saker hvor rask handling er påkrevd. Muntlig innhenting av opplysninger som nevnt i annet ledd må skje på en måte som er betryggende i forhold til de krav som stilles til datasikkerhet. Fristens lengde må fastsettes ut fra en konkret vurdering. Dersom opplysningene nektes utlevert, ikke utleveres til fastsatt tidspunkt eller ikke oppfyller angitt og hensiktsmessig detaljeringsnivå, kan det ilegges tvangsmulkt. Det er foreslått en hjemmel for tvangsmulkt i § 50.

Tredje ledd er i utgangspunktet vidtrekkende ved at unntaket fra taushetsplikt også har henvisning til annen lovgivning. Taushetsplikt som måtte følge av pålegg eller avtale tas med for å klargjøre at avtaleparter ikke kan innskrenke bestemmelsens rekkevidde, heller ikke ved pålegg eller løfte om taushet.

Etter fjerde ledd kan myndigheten gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om opplysningsplikt.

Til § 45 Internasjonal utveksling av taushetsbelagt informasjon

Bestemmelsen er ny og legger forholdene til rette for et effektivt internasjonalt samarbeid på postområdet. Hensikten med første ledd er å sikre informasjonsutveksling for å ivareta Norges internasjonale avtaleforpliktelser. Slike internasjonale avtaleforpliktelser kan for eksempel være forpliktelser etter EØS-avtalen eller etter Verdenspostforeningens regelverk. Informasjonen som utveksles kan innhentes etter § 44.

Det følger av annet ledd at myndigheten kan stille som vilkår at opplysningene som i henhold til første ledd gis til internasjonal organisasjon, bare kan videreformidles fra den internasjonale organisasjonen som har fått tilgang til opplysninger, med samtykke fra myndigheten og begrenset til det formålet samtykket omfatter. Hensynet er å sikre konfidensialitet om informasjonen.

Myndigheten gis i tredje ledd kompetanse til å regulere utveksling av taushetsbelagt informasjon i forskrift, det kan også fattes enkeltvedtak om slik utveksling av informasjon.

Til § 46 Pålegg om retting og endring mv.

Bestemmelsen er ny og gir etter første ledd myndigheten kompetanse til å pålegge retting eller endring av krav og andre plikter gitt i eller i medhold av loven som ikke er oppfylt. Pålegg om retting eller endring kan for eksempel gjelde avtaleinngåelse eller utforming av vilkår i avtaler mellom tilbydere av posttjenester, herunder avtaler om tilgang til elementer i postnettet.

Plikter som ikke følger direkte av lov eller forskrift kan ikke gjøres gjeldende før plikten er fastsatt i enkeltvedtak. Myndigheten kan begrunne pålegget ut fra forhold som ligger forut i tid, men pålegget om retting og endring vil gjelde fra vedtakstidspunktet og fremover i tid. I pålegget kan det stilles vilkår for at virksomheten skal være i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av loven. Eventuell frist for å gjennomføre et pålegg må tilpasses de forhold som kreves rettet eller endret.

Dersom pålegg om retting eller endring ikke etterkommes, kan det føre til overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt etter §§ 49 og 50.

I bestemmelsens annet ledd gis myndigheten kompetanse til å pålegge avtaleinngåelse og å fastsette avtalevilkår i avtaler mellom tilbydere og mellom tilbyder og bruker. Eksempelvis kan pålegg om avtaleinngåelse gjelde avtaler etter § 33 om tilbyders tilgang til utleveringspostkasser. Fastsetting av avtalevilkår kan for eksempel også gjelde for standard leveringsvilkår overfor bruker.

Til § 47 Oppsigelse og tilbakekall

Bestemmelsen viderefører i hovedsak bestemmelser i postforskriften og konsesjonen. Det foreslås i første ledd at myndigheten får hjemmel til å si opp avtale etter § 6 eller trekke tilbake tillatelse gitt i medhold av § 18 dersom det et foreligger vesentlige eller gjentatte brudd på vilkårene, og pålegg om retting eller endring etter § 46 ikke etterkommes. Myndigheten kan i slike tilfeller også vurdere et mindre inngripende tiltak.

«Gjentatte brudd» må normalt ha en viss alvorlighetsgrad og omfang for å kunne medføre et tilbakekall. Gjentatte brudd kan samlet sett få et så stort omfang at bruddene også må anses som et vesentlig brudd på vilkårene, og føre til tilbakekall. Bestemmelsen åpner for at avtale kan sies opp eller tillatelse trekkes tilbake dersom andre forhold gjør det «nødvendig». Eksempelvis vil dette kunne omfatte situasjoner hvor endringer i internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til fordrer en omfattende endring. Tillatelse til å få tilgang til avlåst utleveringspostkasse kan trekkes tilbake når det foreligger mislighold. Terskelen for at tillatelse trekkes tilbake vil i slike tilfelle være lavere av hensyn til boligeierne/boligbrukerne.

Videre foreslås det i annet ledd at tillatelse gitt i medhold av § 18 eller avtale kan trekkes tilbake eller sies opp med virkning tidligst ett år fra det er sendt forhåndsvarsel etter forvaltningsloven. Denne fristen gjelder ikke for tillatelse gitt i medhold av § 33. Bakgrunnen for fristen er at leveringspliktig tilbyder skal gis tilstrekkelig tid til omstilling. Det foreslås at oppsigelse eller tilbakekall kan tre i kraft umiddelbart dersom det er brudd på vilkår som utgjør en overhengende fare for at tilbud om leveringspliktig posttjenester ikke opprettholdes. Hensikten er at myndigheten kan velge å gi en kort frist, for eksempel noen uker, før tilbakekallet får virkning. Bestemmelsen vil være forbeholdt ekstraordinære tilfeller.

Til § 48 Internkontroll

Bestemmelsen gir hjemmel til å gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om etablering av interne kontrollsystem, endring av kontrollsystem og dokumentasjon for å sikre at kravene fastsatt i eller i medhold av denne lov er oppfylt.

Bestemmelsen viderefører hjemmelen til å gi forskrift om internkontroll i gjeldende postlov § 19. Adgangen til å pålegge internkontroll har hittil ikke vært benyttet. Slike systemer for internkontroll bør ikke pålegges før man har tilstrekkelig erfaring med hvordan et nytt regelverk etterleves. Dersom det i praksis viser seg å være behov for å stille krav til internkontroll vil dette kunne gjøres i forskrift. Forskrift vil kunne gis dersom det er behov for å effektivisere tilsynet med at viktige samfunnsmessige hensyn ivaretas i et marked med økende konkurranse.

Til § 49 Overtredelsesgebyr

Det foreslås innført et nytt sanksjonsmiddel i form av overtredelsesgebyr, jf. omtale under punkt 10.2. Overtredelsesgebyr har som formål å virke som sanksjon for brudd på en pliktbestemmelse i loven, forskrift eller enkeltvedtak. I motsetning til tvangsmulkten knytter sanksjonen seg til forhold i fortiden. Overtredelsesgebyr har likhetstrekk med ordinær bøtestraff, men det er forskjeller mellom denne sivilrettslige reaksjonen og strafferettslige bøter. Reglene i straffeloven og straffeprosessloven kommer eksempelvis ikke til anvendelse ved vedtak om overtredelsesgebyr, som anses som en type forvaltningssanksjon. Vedtak om overtredelsesgebyr regnes som straff etter EMK artikkel 6. Ileggelse av både overtredelsesgebyr, som en sivilrettslig reaksjon etter § 59 og bøter som en strafferettslig reaksjon etter § 62 for samme forhold, vil være i strid med EMKs tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 nr. 1 som forbyr dobbeltforfølgning. Forhold man allerede har blitt felt eller frikjent for skal en ikke forfølges på nytt for. Skjæringstidspunktet for vern mot dobbeltstraff inntrer imidlertid først når et eventuelt forelegg er vedtatt eller dom foreligger.

Det følger av sikker rett, blant annet Høyesterettspraksis, at det i denne sammenheng ikke spiller noen rolle om det er den sivilrettslige eller strafferettslige sanksjonen som ilegges først. Det er imidlertid ikke noe i veien for at samme sak på samme tid forfølges både av påtalemyndigheten og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet på de to etaters eget initiativ. Skjæringspunktet for vern mot dobbeltstraff inntrer først når et eventuelt forelegg er vedtatt eller dom foreligger. Dersom ekommyndigheten har anmeldt et forhold som påtalemyndigheten velger å henlegge, vil ekom-myndigheten som hovedregel fremdeles ha adgang til å forfølge saken etter det sivilrettslige sporet.

Plikt til å betale overtredelsesgebyr forutsetter at det er fattet et enkeltvedtak.

Etter første ledd kan både foretak og fysiske personer ilegges overtredelsesgebyr. På postområdet vil det være mest aktuelt å rette et vedtak om overtredelsesgebyr mot et foretak, men vil det også kunne være behov for å ansvarliggjøre fysiske personer. Det vil for eksempel kunne være aktuelt å ilegge fysiske personer overtredelsesgebyr, dersom en eier av utleveringspostkasse eller postboksanlegg ikke imøtekommer en rimelig anmodning om tilgang til slikt anlegg etter § 33.

Når det gjelder foretak presiseres det at dette gjelder enten det er foretaket selv eller noen som handler på vegne av foretaket som begår slike overtredelser som angitt i første ledd nr. 1 til 4. Dette innebærer at det ikke er nødvendig at en overtredelse er foretatt av et foretaks eiere eller øverste ledelse, men at foretaket også kan bli ansvarlig for atferden til andre som handler på vegne av foretaket. Bestemmelsen er ikke begrenset til å gjelde ansatte i foretaket. Å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger etter første ledd nr. 4 er ikke nødvendigvis sammenfallende med brudd på opplysningsplikten etter § 44 første ledd, jf. § 49 første ledd nr. 3.

Det er et vilkår for å ilegge overtredelsesgebyr at overtredelsen er forsettlig eller uaktsom fra foretakets side eller den som handler på vegne av foretaket. Det er tilstrekkelig med simpel uaktsomhet. Beviskravet ved ileggelse av overtredelsesgebyr er klar sannsynlighetsovervekt for det faktum som legges til grunn for om vilkårene for å ilegge overtredelsesgebyr er oppfylt, jf. Rt. 2012 s. 1556 (flertallet) avsnitt 35 og 50 med videre henvisninger.

I annet ledd er det fastsatt hvilke momenter det skal legges vekt på ved utmålingen av overtredelsesgebyr. Bestemmelsen inneholder ingen uttømmende oppregning av hvilke momenter det kan legges vekt på. Nærmere regler om utmåling av overtredelsesgebyr kan bli gitt av myndigheten i forskrift, jf. fjerde ledd.

I tredje ledd er det gitt bestemmelser om foreldelse av adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr. Overtredelser foreldes etter fem år. Det følger av bestemmelsen at foreldelsesfristen starter når overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes når myndigheten meddeler et foretak at det foreligger mistanke om overtredelse av loven eller vedtak truffet i medhold av den. Fristreglene i straffeloven kapittel 6 anvendes tilsvarende så langt de passer.

I fjerde ledd gis myndigheten kompetanse til å gi forskrift om utmåling av overtredelsesgebyr. Det kan blant annet gis en nærmere oversikt over hva som særlig skal vektlegges ved utmålingen av overtredelsesgebyret, både i skjerpende og formildende retning. Myndigheten kan forskriftsfeste nærmere maksismumsgrenser for overtredelsesgebyrets størrelse. Slike grenser kan knyttes opp mot et foretaks omsetning. For personer kan gebyret knyttes opp mot betalingsenheter for offentlig virksomhet slik som for eksempel rettsgebyr.

Til § 50 Tvangsmulkt

Bestemmelsen er hovedsaklig en videreføring av tilsvarende bestemmelse om tvangsmulkt i gjeldende postlov. Tvangsmulkt er ikke en straff for å unnlate å etterkomme et pålegg, men skal være et oppfyllelsespress for å sikre at pålegg etterleves. I dette ligger en forutsetning om at pålegget er mulig å oppfylle. Tvangsmulkten kan fastsettes som en mulkt per dag eller ethvert annet tidsintervall. Tvangsmulkten kan også forfalle som et engangsbeløp. Tvangsmulkt kan også kombineres med pålegg om retting eller endring, slik at dersom pålegget ikke etterkommes kan det føre til tvangsmulkt. Se for øvrig omtale i punkt 10.3.

Begrepet «krav» i første ledd er ment å dekke plikter i lov og forskriftsbestemmelser og plikter i enkeltvedtak som er fattet i eller i medhold av loven, og prosessuelle beslutninger. Adgangen til å ilegge tvangsmulkt bortfaller når kravet eller pålegg er oppfylt eller uaktuelt på annet grunnlag. Tvangsmulkt kan ilegges uavhengig av utvist skyld. Det er altså tilstrekkelig å konstatere at det objektivt sett foreligger manglende imøtekommelse av krav eller pålegg.

Annet ledd er nytt og fastslår at tvangsmulkten begynner å løpe dersom fristen for retting av forholdet oversittes, og løper så lenge det ulovlige forholdet varer. Vedtak om tvangsmulkt skal som hovedregel fastsettes slik at mulkten ikke begynner å løpe før det har vært mulig å overholde den aktuelle plikten.

Det kan fastsettes tvangsmulkt samtidig med at vedtak treffes for å sikre etterlevelse, eller på et senere tidspunkt dersom det viser seg at vedtaket ikke blir respektert. Når tvangsmulkt ilegges som følge av brudd på vedtak bør det i praksis først ilegges tvangsmulkt når det viser seg at vedtakene ikke blir respektert. Men tvangsmulkt kan ilegges samtidig med vedtaket dersom den vedtaket retter seg mot på forhånd har gitt uttrykk for at han ikke vil respektere det, eller dersom tilbyder tidligere ikke har respektert myndighetens vedtak.

I tredje ledd er det foreslått en lempningsregel for å ivareta situasjoner hvor det etter vedtaket er fattet, inntrer forhold som tilsier at det ville være urimelig å forfølge vedtaket. Dette er ment å være en unntaksregel som kan benyttes som en sikkerhetsventil. Adgangen til å lempe på en påløpt tvangsmulkt må sees i sammenheng med at det som hovedregel ikke skal gis oppsettende virkning for pålegg om tvangsmulkt. I enkelte tilfeller, hvor det er aktuelt å anvende overtredelsesgebyr og det allerede er påløpt tvangsmulkt, kan det også vurderes om kravet om mulkt frafalles helt eller delvis. Oppfylles pålegget etter at mulkten er fastsatt, men før den er innkrevd, bortfaller likevel ikke adgangen til å inndrive den, men etter omstendighetene kan det være aktuelt å nedsette mulkten.

Etter fjerde ledd får myndigheten hjemmel til å gi forskrift om ileggelse av, størrelse, utmåling og frafall av påløpt tvangsmulkt.

Til § 51 Straff

Bestemmelsen viderefører bestemmelse i gjeldende postlov § 24. Både forsettlige og uaktsomme overtredelser er straffbare. Både enkeltpersoner og foretak kan straffes for overtredelse av de opplistede bestemmelsene, men overfor foretak kan bare bot anvendes. Bestemmelsen foreskriver straff for overtredelse av §§ 18 (frimerker), 20 (registrering), 23 (håndtering og oppbevaring), 32 (sikkerhet i postnettet), 37 (adresseregister og reservasjon mot utlevering av adresseinformasjon), 43 (medvirkning til tilsyn), 44 (opplysningsplikt) eller 46 (pålegg om retting og endring mv). I tillegg rammes overtredelse av forskrift gitt med hjemmel i §§ 20, 21, eller 44. Etter nr. 3 kan unnlatelse av å etterkomme enkeltvedtak fastsatt med hjemmel i § 44 og 46 også straffes. Etter nr. 4 kan det å gi uriktige opplysninger eller ufullstendige opplysninger til myndigheten straffes. Medvirkning straffes etter § 15 i straffeloven. Bestemmelsen er også omtalt i punkt 10.4.

Til § 52 Instruksjonsadgang

Bestemmelsen er ny og foreslås som en følge av statens eierinteresser i Posten i et liberalisert postmarked. Bestemmelsen avgrenser instruksjonsadgangen både generelt og i den enkelte sak. Begrensningen i instruksjonsadgangen gjelder lovens kapittel 4, fordi disse bestemmelsene regulerer tilgang til felles bruk av postnett, som for eksempel tilgang til utleveringspostkasser, offentlig postnummersystem og adresseregister. Slike ressurser er viktige for å kunne konkurrere i postmarkedet. Begrensingen i departementets instruksjonsadgang er avgrenset til bestemmelsene i lovens kapittel 4 om felles bruk av postnett, og får ingen virkning på andre områder.

Til § 53 Gebyr til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

Bestemmelsens første ledd gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å kreve gebyr fra tilbyder av posttjeneste til dekning av kostnader, jf. forskrift 21. februar 2005 nr. 168 om gebyr til Post- og teletilsynet (nå: Nasjonal kommunikasjonsmyndighet). Forslaget til bestemmelse viderefører gjeldende postlov § 20 med betaling av gebyr til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet for kostnader i forbindelse med utførelsen av tilsynets forvaltningsoppgaver etter loven. Pålegg om gebyr skal i minst mulig grad virke konkurransevridende eller bidra til å skape etableringshindringer. Pålegg om å betale gebyr skal dekke Nasjonal kommunikasjonsmyndighets relevante kostnader for arbeidet som gjøres på postsektoren. Utgifts- og inntektssiden av Nasjonal kommunikasjonsmyndighets budsjett fremgår av årlige budsjettproposisjoner.

Gebyrforskrift fastsatt etter annet ledd skal utformes for å kunne pålegge gebyr på en måte som er mest mulig åpen, objektiv og proporsjonal. Ved utformingen av modeller for fordeling av gebyrer mellom aktører skal hensynet til effektiv administrativ håndtering for å minimalisere de administrative kostnader, tillegges vekt. Det kan også fastsettes en terskel for hvor høy omsetning innenfor posttjenester en registrert tilbyder skal ha for å være gebyrpliktig, det vil si at det settes en terskelverdi som unntar tilbydere med liten relevant omsetning fra gebyrplikt.

Disse hensynene kan ivaretas ved å legge til grunn en fordelingsnøkkel blant annet basert på tilbydernes omsetning. Dersom kostnadene tilknyttet forvaltningsoppgaven er lave, vil flate gebyrer kunne tilfredsstille kravene. Kombinasjoner av de to modellene vil også kunne være aktuelle.

Pålegg om gebyr kan rettes mot de som til enhver tid er tilbyder av posttjenester. Gebyr kan pålegges enten gjennom beslutning (for eksempel når gebyr ilegges etter liste) eller enkeltvedtak. Det gis hjemmel til å gi de nærmere regler om gebyrfordelingsmodeller og de praktiske gjennomføringene i forskrift.

Til § 54 Innkreving av tvangsmulkt, overtredelsesgebyr, gebyr mv.

Bestemmelsen er ny. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-1 siste ledd og 7-2 bokstav e) følger det at tvangsfullbyrdelse kan skje direkte på grunnlag av den foreslåtte bestemmelsen. Det vil da ikke være nødvendig med dom for kravet før innkrevingen kan påbegynnes.

Etter første ledd er endelig vedtak om gebyrer som fastsettes etter § 53, tvangsmulkt etter § 50 eller overtredelsesgebyr etter § 49 tvangsgrunnlag for utlegg. Vedtak om ileggelse av tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og gebyr kan påklages og det er endelig vedtak som vil være tvangsgrunnlag. Tvangsfullbyrdelsen kan altså ikke påbegynnes før klagefristen har utløpt. Påklages for eksempel vedtak fattet av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet til departementet kan ikke inndrivingen påbegynnes før departementet har fattet sitt endelige vedtak. Tvangsinndrivelsen kan imidlertid påbegynnes selv om kravet bringes inn for domstolene etter det alminnelig forvaltningsrettslige prinsipp om at enkeltvedtak har umiddelbar rettsvirkning, med mindre departementet fatter beslutning om utsatt iverksettelse etter forvaltningsloven § 42. Tvangsmulkt vil fortsette å løper, selv om det er klaget på ileggelsen eller mulktens størrelse.

Etter annet ledd kan Statens Innkrevingssentral pålegges å gjennomføre innkreving av krav etter første ledd. Kravet kan innkreves etter reglene i dekningsloven § 2-2. Innkrevingssentralen kan også innkreve utestående fordringer ved å stifte utleggspant for kravet dersom panterett kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5.

Til § 55 Ekspropriasjon

Det er foreslått en ny bestemmelse om ekspropriasjon. Oreigningslova § 2 første ledd nr. 7 gir hjemmel for å ekspropriere til formålet «poststell». Poststell er et begrep som kan tolkes relativt vidt. Forslaget spesifiserer derfor hvem det kan eksproprieres til fordel for og i hvilke tilfeller det kan gis adgang til å ekspropriere på postområdet. Det følger av gjeldende postlov § 14 at utleveringspostkasser kan settes opp på fremmed grunn når Posten finner det nødvendig av hensyn til en effektiv postomdeling og det ikke volder særlig skade eller ulempe. Forslaget til ny bestemmelse om ekspropriasjon gjelder både for utleverings- og innleveringspostkasser. I tillegg er det foreslått regulering av vederlag.

Første ledd gir hjemmel for tilbyder med leveringsplikt til å ekspropriere bruksrett til fast eiendom for å sette opp innsamlings-, utleveringspostkasser og nødvendig innretning for plassering av postkasser på fremmed grunn, når dette er nødvendig av hensyn til rasjonell postomdeling. Adgangen til ekspropriasjon er ment benyttet unntaksvis der tilbyder ikke lykkes i å fremforhandle avtale med grunneier om å sette opp innsamlings- eller utleveringspostkasser. Når det gjelder utleveringspostkasser vil for eksempel ekspropriasjon av bruksrett til grunn for plassering av samlestativ kunne være aktuelt. Det er foreslått at bestemmelsen skal gjelde ekspropriasjon av bruksrett til fast eiendom, og avgrenses dermed mot ekspropriasjon av eiendomsrett. Bakgrunnen for avgrensningen er hensynet til å gjøre bestemmelsen minst mulig inngripende for eier eller bruksberettiget, samtidig som formålet om rasjonell postomdeling søkes oppnås. Denne avveiningen gjenspeiles også i forslaget om at eier eller bruksberettiget kan kreve at postkasse flyttes eller fjernes fra eiendommen når dette er nødvendig av hensyn til en hensiktsmessig utnyttelse av eiendommen eller bruksretten.

I annet ledd foreslås at det skal ytes vederlag for den byrden ekspropriasjonsvedtak antas å påføre eieren eller den bruksberettigede. I de fleste tilfeller vil det være tale om små inngrep som ikke vil føre til noe vesentlig økonomisk tap for eieren. Vederlag vil kunne avtales direkte mellom partene. I henhold til lovforslaget skal et eventuelt skjønn for fastsetting av vederlaget styres av lensmannen, namsfogden eller politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver, dersom partene ikke kommer til enighet. Forslaget innebærer en ny skjønnsoppgave for politiet sammenlignet med dagens rettstilstand.

Av Prop. 61 LS (2014–2015) fremgår at det skal arbeides med helt eller delvis å overføre blant annet politiets oppgaver med å avholde skjønn, til andre aktører. Den oppgaven for lensmann, namsfogd og politistasjonssjef med rettspleieoppgaver som ligger i forslaget til § 55 annet ledd, vil bli vurdert i den sammenheng.

Det følger av tredje ledd at oreigningsloven gjelder så langt den passer. Dette medfører blant annet at vedtak eller samtykke ikke kan «gjerast eller gjevast utan det må reknast med at inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade».

Myndigheten kan etter fjerde ledd gi forskrift om ekspropriasjon, herunder om når ekspropriasjon kan skje og om inngrepets omfang.

Til § 56 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft når Kongen bestemmer.

Til § 57 Overgangsbestemmelser

Etter første ledd foreslås å utpeke Posten som leveringspliktig tilbyder inntil det er inngått avtale med eller utpekt leveringspliktig tilbyder etter § 6. Valg av leveringspliktig tilbyder skal skje gjennom en åpen, objektiv og ikke-diskriminerende prosess. Erfaring fra andre sektorer hvor det er gjennomført anbudsprosesser tyder på at en slik prosess kan ta tid, noe som gjør at det er behov for overgangsregler for å sikre et kontinuerlig tilbud av posttjenester i hele landet.

I annet ledd fastsettes det at Postens konsesjon videreføres i en mellomperiode, med unntak av bestemmelser som blant annet gjelder Postens nåværende enerett og krav til seks dagers omdeling. Videre er det for å unngå tolkningstvil foreslått at loven skal ha forrang dersom det er motstrid mellom lov og konsesjon. Med «lov» menes både lov og forskrift gitt i medhold av lov.

Departementet er i tredje ledd foreslått gitt kompetanse til å foreta nødvendige endringer i konsesjonen. Dette kan eksempelvis være aktuelt dersom det oppstår tolkningstvil om leveringsplikt etter konsesjonen og det nye regelverket.

Enkeltvedtak etter gjeldene postlov videreføres etter fjerde ledd. Enkeltvedtak som gjelder Postens enerett, videreføres ikke.

Til § 58 Endring i andre lover

Bestemmelsens første ledd nr. 1 endrer vegfraktavtaleloven for å sikre at den avgrenses mot denne lovens virkeområde.

I nr. 2 foreslås begrepet «postoperatør» og «postoperatøren» erstattet med begrepet «tilbyder av posttjenester» og «tilbyderen av posttjenester» på steder der dette forekommer i andre lover som angitt i bokstav a til k. Begrepet postoperatør er ikke foreslått videreført i ny postlov og det anses hensiktsmessig med en ensartet begrepsbruk.

I nr. 3 foreslås at i lov 6. mars 2009 nr. 11 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. § 4 første ledd nr. 10 skal lyde «10. tilbyder av posttjenester ved formidling av verdisendinger» og at § 12 annet ledd nr. 2 skal lyde «2. leveringspliktig tilbyder av posttjenester». Endringsforslaget er ment å sikre en ensartet begrepsbruk i regelverket.

Fotnoter

1.

Kriteriene fremgår av Altmark-dommen (saken Altmark Trans GmbH og Regierungspräsidium Magdeburg mot Nahverkehrsgesellschaft Altmark GmbH) og avgrenser kompensasjonen mot ulovlig statsstøtte.

Til forsiden