8 Forslag om at arbeidsgiver skal ha plikt til å utbetale lønn og annen godtgjøring via bank

8.1 Utfordringer med kontant økonomi

Som Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter viser til i sin analyse fra 2017, er omfattende bruk av kontanter et kjennetegn ved kriminelle aktører, typisk ved at kontantbruk legger til rette for svart omsetning. Fra sine felles kontroller gjennom arbeidslivskriminalitetssentrene rapporterer Arbeidstilsynet, Arbeids- og velferdsetaten, politiet og skattemyndighetene om det samme. Bruk av kontanter i næringslivet har vært diskutert i ulike sammenhenger.

Spørsmålet om kontantbruk i forretningsforhold ble utførlig drøftet av Skatteunndragelsesutvalget i NOU 2009: 4 Tiltak mot skatteunndragelser. I utvalgsinnstillingens punkt 10.2.2.1 fremholdes blant annet følgende:

«Bruk av kontanter vanskeliggjør avdekking av svart omsetning, herunder bruk av fiktive og falske fakturaer der betaling oppgis å være gjort ved kontanter. I tillegg medfører håndteringen av kontanter andre kostnader for næringslivet.

Kontanttransaksjoner er svært vanskelig å kontrollere i ettertid. Det er grunn til å anta at dersom alle betalinger til og fra næringsdrivende over et visst beløp foretas via bank, vil dette redusere omfanget av den svarte økonomien, fordi betaling via bank vil være sporbart, og dermed gi skattemyndighetene mulighet til kontrollere korrektheten i innrapporterte opplysninger. I tillegg kan det bli vanskeligere å hvitvaske penger fra kriminell virksomhet.»

Konsekvensene av skatteunndragelser og svart økonomi er store. Skatteunndragelsesutvalget viste således at skatteunndragelser får konsekvenser både for staten og enkeltmennesker, bidrar til en urettferdig fordeling av skattebyrdene og undergraver et regulert arbeidsliv. Utvalget uttaler i NOU 2009: 4, punkt 3.1.2 at:

«Skatteunndragelser fører til store inntektstap for staten; midler som dermed ikke kommer fellesskapet til gode. I tillegg fører skatteunndragelser til konkurransevridning og omfordeling av kostnader i samfunnet, siden de som ikke betaler skatter og avgifter, ikke har samme utgifter og dermed kan tilby lavere priser på tjenester og varer. Manglende tiltak overfor denne typen lovbrudd kan føre til negative ringvirkninger. Hvis lovlydige aktører opplever at konkurrenter kan øke sin fortjeneste gjennom å unndra skatter og avgifter, uten at det får konsekvenser, svekker dette motivasjonen for å opptre lovlydig.» 

Det uttales i punkt 3.1.3 at:

«Skatteunndragelser kan også medføre rettighetstap for den enkelte. Trygderettigheter som pensjon, sykepenger og fødselspenger er ment å skulle kompensere for bortfall av inntekt i perioder hvor man ikke kan arbeide. Opparbeidelse av slike rettigheter skjer på grunnlag av inntekt. Dersom inntekten ikke oppgis til beskatning, vil den enkelte heller ikke opparbeide seg det sikkerhetsnettet som trygderettighetene utgjør. Ved skatteunndragelse risikerer man dermed at man ikke får kompensert inntektsbortfall ved for eksempel langvarig sykdom eller arbeidsledighet.

Skatteunndragelser bidrar til en urettferdig fordeling av skattebyrdene. De som unnlater å betale skatter og avgifter, velter skattebyrden over på de lojale skattyterne, som dermed i tillegg til å betale sin egen andel til fellesskapet, også må finansiere den delen av velferdsgodene som skulle vært betalt av dem som unndrar.»

I avsnitt 4.1.4 uttales det at:

«Det er ofte sammenheng mellom et samfunns skattenivå og velferdsnivå. Svart økonomi og skatteunndragelser vil dermed på sikt undergrave den samfunnsmodellen som det er bred enighet om i Norge. Det direkte provenytapet får betydning for finansieringen av velferdsstaten. Når lovlydige foretak utkonkurreres, påvirkes også deres evne til å bidra til fellesskapet med skatter og avgifter. Når lønninger og kostnader presses som følge av konkurransen, påvirkes også arbeidstakernes og leverandørenes skatteevne.

Svart arbeid medfører skatteunndragelser. Svart arbeid undergraver et regulert arbeidsliv med rettigheter og forpliktelser for arbeidsgiver og arbeidstakere, for eksempel knyttet til helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen. Dersom det svarte arbeidsmarkedet får vokse, vil det igjen påvirke priser og kostnader i samfunnet. Kampen mot skatteunndragelser og svart økonomi er derfor av vesentlig betydning for å opprettholde den balansen velferdsstaten bygger på.»

Som et tiltak for å styrke innsatsen mot skatteunndragelser, foreslo utvalget at det for næringsdrivende skulle være et vilkår for fradrag etter skatteloven og merverdiavgiftsloven at betaling ikke skjer ved kontant oppgjør, for beløp over 10 000 kroner. Forslaget ble fulgt opp, og det gjelder således i dag en bestemmelse i skatteloven § 6-51 om fradragsrett ved betaling via bank, se nærmere nedenfor under punkt 8.2.1.3.

8.2 Gjeldende rett

8.2.1 Norsk rett

8.2.1.1 Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljøloven har ikke regler om hvordan lønn skal utbetales. Hovedregelen i norsk rett er at det er opp til partene selv å avtale utbetalingsmåte. Det følger imidlertid av arbeidsmiljøloven § 14-6 første ledd bokstav i at den avtalte utbetalingsmåten skal nedfelles i en skriftlig arbeidsavtale.

Videre inneholder arbeidsmiljøloven § 14-15 enkelte bestemmelser om utbetaling av lønn og feriepenger. Paragrafen regulerer blant annet utbetalingstidspunkt, adgangen til å foreta lønnstrekk og plikt til å utstede lønnsslipp.

Frem til 2005 var hovedregelen i arbeidsmiljøloven at lønn og feriepenger skulle utbetales kontant på arbeidsstedet, hvis ikke betaling over lønnskonto, med sjekk eller giro var avtalt. I NOU 2004: 5 pkt. 21.5.2 la Arbeidslivslovutvalget til grunn at

«[…] denne fremgangsmåten i dag benyttes i svært liten utstrekning og at mer moderne overføringsformer i all overveiende grad praktiseres. Etter utvalgets oppfatning bør loven tillempes praksis slik at utbetalingsmåten av lønn og feriepenger overlates til avtale mellom partene.»

Arbeidslivslovutvalgets forslag ble således fulgt opp i ny arbeidsmiljølov.

8.2.1.2 Sentralbankloven og finansavtaleloven

Det følger av sentralbankloven § 3-5 første ledd at «Norges Banks sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge.» At sentralbankens sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel innebærer at betaleren som utgangspunkt har rett til å betale med det, og at betalingsmottakeren kan kreve å få oppgjør i det. I prinsippet kan kreditor avvise betalingen dersom skyldneren ikke tilbyr oppgjør med det tvungne betalingsmiddelet, med den virkning at skyldneren kommer i en misligholdssituasjon. Omvendt vil ikke misligholdssanksjoner kunne iverksettes dersom kreditor uberettiget avviser kontant oppgjør. Sentralbankloven er imidlertid ikke preseptorisk, og parter i kravsforhold kan fritt avtale eksempelvis kontooverføringer per bank.

Også i finansavtaleloven er det regler om betalingsmåte. Av § 38 første ledd følger det at «[…] betaling kan foretas ved overføring av beløpet til mottakerens konto med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling med kontanter.» Andre ledd regulerer at «Mottakeren kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten, dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren.» Bestemmelsen gjelder generelt for alle betalingsoverføringer, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998–99) punkt 8.8. Regelen innebærer at en kreditor på forhånd må ha bedt om betaling i tvungne betalingsmidler dersom et annet betalingstilbud skal kunne avvises.

Departementet gjør for ordens skyld oppmerksom på Stortinget har vedtatt ny finansavtalelov, jf. Prop. 92 LS (2019–2020). Loven er per i dag ikke trådt i kraft. Reglene om betalingsoppgjør i gjeldende lov §§ 38 og 39 videreføres i den nye loven. Justis- og beredskapsdepartementet varslet likevel i proposisjonen at regjeringen i etterkant også vil se på spørsmål om retten til å betale med kontanter og forholdet til alminnelige regler om betalingsoppgjør. Rekkevidden og konsekvensene av forslaget som legges frem i denne proposisjonen vil da måtte ses i sammenheng med en slik vurdering av finansavtalelovens alminnelige regler om betalingsoppgjør.

At utbetaling kan kreves kontant, legger ingen bånd på hvor betalingen med sedler og mynter skal skje. I lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 41 (1998–99) s. 46) uttales det således at regelen om tvungent betalingsmiddel i sentralbankloven «[…] ikke [er] til hinder for at betaleren kan pålegges å betale med sedler og mynter i en bank, eller at mottakeren kan pålegges å motta oppgjøret i sedler og mynter i en bank.»

Etter finansavtaleloven § 14 kan ikke finansinstitusjoner uten saklig grunn avslå å ta imot innskudd eller utføre betalingstjenester på vanlige vilkår.

8.2.1.3 Skatteloven § 6-51

Skatteloven § 6-51 gir insentiv til å utbetale lønn via bank. Det følger av bestemmelsen at «[…] fradrag gis bare for kostnader etter dette kapittel når betaling skjer via bank eller foretak med rett til å drive betalingsformidling, med mindre betalingen samlet utgjør mindre enn 10 000 kroner.» Det skilles ikke mellom arter av kostnader, slik at også lønnskostnader er omfattet. Flere betalinger innenfor samme kalenderår for samme leveranse, tjeneste, kontrakt eller lignende anses i praksis som én betaling ved anvendelse av beløpsgrensen.

Det fremgår av Prop. 1 L (2009–2010) punkt 5.3.2 at hensynene bak skatteloven § 6-51 er de samme som hensynene bak departementets forslag i denne proposisjonen om at lønn skal betales via bank:

«Betaling med kontanter er vanskelig å verifisere i etterkant. Dette skaper problemer for skatte- og avgiftsmyndighetene, ved at det blir vanskelig å avdekke skatte- og avgiftsunndragelser. Betaling via bank øker sporbarheten, slik at det blir enklere å verifisere om en betaling virkelig er foretatt. Å legge begrensninger på kontantbruken vil gjøre skatte- og avgiftsunndragelser vanskeligere, jf. Skatteunndragelsesutvalgets innstilling i NOU 2009: 4 Tiltak mot skatteunndragelser punkt 10.2.2.4 b. Videre vil også hvitvasking av penger og annen økonomisk kriminalitet kunne begrenses.»

8.2.2 Betalingskontodirektivet

Adgangen til å opprette bankkonto har også en EØS-rettslig side. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU om sammenlignbarhet av kostnader forbundet med betalingskontoer, bytte av betalingskontoer og adgang til å opprette og bruke betalingskontoer med grunnleggende funksjoner (betalingskontodirektivet) tar sikte på å gjøre det lettere for forbrukere å sammenligne kostnader ved betalingskontoer med grunnleggende betalingstjenester, å etablere en enkel og rask prosedyre for forbrukere som ønsker å bytte betalingskonto samt å gi alle forbrukere med lovlig opphold i EU mulighet til å opprette en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Forslag til ny finansavtalelov, hvor blant annet direktivet er foreslått gjennomført, ble fremmet 29. april 2020 (Prop. 92 LS (2019–2020)).

For å sikre en sosialt inkluderende økonomi, krever betalingskontodirektivet at alle forbrukere skal ha tilgang til en konto med grunnleggende funksjoner. Artikkel 17 nr. 1 i direktivet angir kjennetegn for en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. En slik konto skal omfatte tjenester som gjør det mulig å åpne, bruke og avslutte kontoen samt tjenester som gjør det mulig å sette inn midler, ta ut kontanter og utføre betalingstransaksjoner.

Hovedregelen etter betalingskontodirektivet artikkel 16 nr. 2 er at alle forbrukere som har lovlig opphold i EØS-området, skal ha rett til en konto med grunnleggende funksjoner. Dette omfatter også forbrukere uten fast adresse, asylsøkere og forbrukere uten oppholdstillatelse som ikke kan utvises av rettslige eller faktiske grunner. Grunnleggende betalingstjenester skal tilbys vederlagsfritt eller mot et rimelig gebyr.

Retten til grunnleggende betalingstjenester er ikke absolutt, og åpning av konto kan avslås i visse unntakstilfeller. Etter artikkel 16 nr. 4 i betalingskontodirektivet skal en søknad om betalingskonto med grunnleggende funksjoner avslås hvis åpning av en slik konto vil føre til brudd på reglene om forebyggelse av hvitvasking og terrorfinansiering.

I tillegg til unntakene for å sikre etterlevelse av regelverket for hvitvasking og terrorfinansiering, angir betalingskontodirektivet to situasjoner der statene kan velge å begrense retten til å opprette betalingskonto med grunnleggende funksjoner. For det første kan statene kreve at forbrukere som ønsker å åpne en slik betalingskonto viser en reell interesse i dette, jf. artikkel 16 nr. 2 andre ledd. For det andre kan statene tillate at tjenesteyterne avslår en søknad om betalingskonto med grunnleggende funksjoner hvis forbrukeren allerede har en slik konto i landet, jf. artikkel. 17 nr. 5.

Etter artikkel 17 nr. 6 kan statene fastsette ytterligere avgrensede og spesifiserte situasjoner hvor tjenesteyterne kan pålegges eller velge å avslå en søknad om betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Slik fastsettelse må baseres på bestemmelser i nasjonal rett, som enten har som formål å forenkle adgangen til vederlagsfri betalingskonto eller å forhindre at forbrukere misbruker sine rettigheter.

8.2.3 ILO

Norge har sluttet seg til ILO-konvensjon nr. 95 fra 1949 om sikring av arbeidernes avlønning. Av artikkel 3 nr. 1 følger det at lønn som hovedregel skal betales i «lovlig mynt»:

«[…] lønn som er betalbar i penger skal bare betales i lovlig mynt, og betaling i form av tilgodelapper, anvisninger eller kuponger eller i noen annen form som foregir å representere lovlig mynt, skal være forbudt.»

Av artikkel 3 nr. 2 fremgår imidlertid at:

«Rette myndighet kan tillate eller foreskrive utbetaling av lønn i bank- eller postgirosjekk eller i postanvisning, der det på grunn av særegne forhold er vanlig eller nødvendig å betale på denne måte, eller der kollektiv avtale eller voldgiftskjennelse bestemmer dette, eller, der det ikke finnes noen slik bestemmelse, med samtykke fra vedkommende arbeidere.»

Etter departementets vurdering gir artikkel 3 nr. 2 grunnlag for å fastsette en lovregel om at lønn skal betales via bank. Departementet viser til at lønnsutbetaling via bank er den absolutt vanligste betalingsmåten i dag, og dessuten til at formålet om å forhindre arbeidslivskriminalitet innebærer et særegent forhold som vil gjøre et pålegg om lønnsutbetaling via bank nødvendig.

8.2.4 Utenlandsk rett

Departementet er kjent med at Belgia i 2016 innførte nye regler i «Act of 12 April 1965 on the protection of workers wages and salaries», som innebærer at lønn som hovedregel skal utbetales via bank, og at lønnsutbetaling i kontanter i utgangspunktet er forbudt. Kontant lønnsutbetaling er bare tillatt under visse forutsetninger.

Departementet oppfatter at begrunnelsen for kontantforbudet i Belgia er at bankoverføring har blitt den vanligste utbetalingsmåten for lønn, og at den tidligere hovedregelen om kontant lønnsutbetaling er utdatert. Videre sikrer bankoverføring bedre finansiell transparens, det er sikrere og vanskeliggjør svindel og kriminell virksomhet.

Finland har siden 1. juli 2013 hatt en regel i arbetsavtalslagen kapittel 2 § 16 om at lønn skal betales inn på en bankkonto arbeidstaker oppgir. Etter denne bestemmelsen kan lønn kun utbetales kontant dersom det foreligger tvingende grunner. Arbeidsgiver har ansvar for kostnadene. Formålet bak den finske regelen er å bekjempe grå økonomi ved at bruken av kontant lønnsutbetaling reduseres (RP 24/2013 rd).

I Nederland må den lovfestede minstelønnen alltid utbetales via bank. Dersom lønnen er høyere enn minstelønn, er det ikke krav om at det overskytende beløpet betales via bank.

Departementet er ikke kjent med at andre land har innført regler som helt eller delvis forbyr kontant lønnsutbetaling.

Høringen

8.2.5 Høringsforslaget

I høringen foreslo departementet at det innføres en regel i arbeidsmiljøloven om at lønn som den klare hovedregel skal betales via bank. Forslaget innebar at det i utgangspunktet vil være forbud mot å utbetale lønn i kontanter. Departementet la til grunn at det kan være behov for unntak fra en slik regel i særlige tilfeller, eller for aktører som av legitime grunner har behov for å benytte kontant lønnsutbetaling. I høringsforslaget var det derfor foreslått et unntak fra kravet om at lønn må utbetales via bank i tilfeller hvor dette er umulig eller svært byrdefullt for arbeidstaker eller arbeidsgiver. Departementet ba særlig om høringsinstansenes syn på den regulatoriske løsningen, i tillegg til innspill vedrørende unntaksbehovet.

Det ble videre foreslått at Arbeidstilsynet skulle ha myndighet til å føre tilsyn med en slik bestemmelse, og at regelen skulle omfattes av arbeidsmiljølovens straffansvar.

8.2.6 Høringsuttalelser

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet er positive til en hovedregel om at lønn skal utbetales via bank. Det er også bred støtte til at regelen skal være underlagt Arbeidstilsynets håndhevingskompetanse, og at den skal være straffesanksjonert.

Høringsinstansene har noe ulike syn på om, og i tilfelle hvilken unntaksadgang det bør være fra en slik regel. De aller fleste som uttaler seg, ser at en regel om lønnsutbetaling via bank kan gi praktiske utfordringer i særskilte tilfeller og at det er behov for unntak som ivaretar dette. Flere høringsinstanser viser for eksempel til at enkelte grupper, særlig utenlandske arbeidstakere i Norge, kan ha vanskeligheter med å få opprettet bankkonto. Det generelle synspunktet i høringsomgangen er at unntaket uansett må formuleres snevert, med høy terskel for å tillate utbetaling i kontanter.

KS, Virke, Finans Norge, LO, YS, Unio, NITO, Akademikerne, Økonomiforbundet, ØKOKRIM, Vegvesenet, Vest Politidistrikt, Det nasjonale statsadvokatembete og Norsk Øko-Forum støtter departementets forslag til unntaksregel.

NHO er positive til et krav om at lønn skal utbetales via bank, men ser at det vil kunne være praktiske utfordringer for bedriftene. NHO viser til at bedriftene opplyser om arbeidstakere som ikke har bankkonto, og at prosedyrene og reglene i norske banker for opprettelse av bankkonto skaper utfordringer. NHO viser også til at en slik regel kan føre til at ansatte går sammen om å opprette bankkonto. NHO mener at det bør ses på mulighetene for å forenkle prosessene og kravene til opprettelse av bankkonto i Norge.

Norges Lastebileier-Forbund støtter ikke at det innføres en unntaksadgang, da de i praksis ikke ser at det er alternativer til bankoverføring.

Arbeidstilsynet ser at departementets forslag til unntak vil kunne innebære vanskelige grensedragninger, men legger til grunn at det vil kunne utvikles forvaltningspraksis som belyser typetilfeller og grensedragninger.

Skattedirektoratet støtter at et unntak skal forstås strengt og forbeholdes spesielle tilfeller. Skatteetaten mener at vanskeligheter med et skjønnsmessig unntak kanskje kan avhjelpes med et krav om at det er arbeidsgiver som må kunne sannsynliggjøre at vilkåret er oppfylt. Skatteetaten ser at en utfordring kan bli at lønnsutbetalinger tilfredsstiller kravene til betaling over bank, men at «pay-back»-klausuler effektueres i hjemlandet til utenlandske arbeidstakere. Skatteetaten mener det bør vurderes om det er mulig å føre oversikt over foretak som har fått et unntak og bakgrunnen for det.

Statens vegvesen støtter departementets forslag, men foreslår at det presiseres i bestemmelsen at utbetaling må skje til arbeidstakers konto, og viser til erfaring med at lønn overføres til en «mellomleddskonto» som så utbetaler kontant eller tar en andel av lønnen. Samferdselsdepartementet støtter Vegvesenets tilnærming.

Petroleumstilsynet peker på at skjønnsmessige vurderinger blir vanskelige for arbeidsgiver, arbeidstaker og tilsynsmyndigheter, og foreslår at vilkåret «svært byrdefullt» tas ut av bestemmelsen. Etter Petroleumstilsynets syn vil en beløpsgrense være mer praktikabelt, særlig dersom det gis unntak for en engangsutbetaling.

Arbeids- og velferdsdirektoratet uttaler at unntaksadgangen bør være mer konkret enn hva høringsforslaget tilsier, for eksempel ved tidsbegrensning eller beløpsgrense, for å unngå uthuling og omgåelse av bestemmelsen. Ved unntak bør det etter direktoratets syn dessuten stilles krav om at utbetalinger foretatt på annen måte kan dokumenteres i samme grad som bankutbetalinger.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) er enig i at det er behov for en unntaksregel dersom arbeidstaker ikke har eller kan få bankkonto. DFØ gjør oppmerksom på at det ikke lenger er anledning for personer som ikke har bankkonto å motta betaling eller betale sine forpliktelser med kontanter i en bank. Når det gjelder tilsynsmyndighetenes mulighet til å etterprøve arbeidsgivers etterlevelse av unntaksregelen, mener DFØ at lovendringen bør ta høyde for at arbeidsgiver har hjemmel for å innhente opplysninger om arbeidstakers bankkonto og kan kreve dokumentasjon som bekrefter at banken ikke kan opprette bankkonto for arbeidstakeren hvis det viser seg at arbeidstaker ikke har konto.

UDI savner en omtale av hvilket ansvar en arbeidsgiver vil ha for at lønnen utbetales direkte til arbeidstakeren. Dersom det dreier seg om konto i utlandet kan det oppstå spørsmål om det er arbeidsgiver eller arbeidstaker som skal betale eventuelle gebyr.

Oslo statsadvokatembeter er usikker på om unntaket er hensiktsmessig utformet, og kan ikke se et nevneverdig behov for unntak. Oslo Statsadvokatembeter mener det bør tas inn i bestemmelsen at kontantutbetaling kan skje «[…] i enkelttilfeller […]»

Oslo kommune, Byrådsavdeling for finans uttaler at et unntak bør være meget snevert og forbeholdes helt spesielle tilfeller. Oslo kommune stiller krav til lønnsutbetaling via bank gjennom seriøsitetsbestemmelser i Oslomodellen, med det tillegg at det skal utbetales til den enkelte medvirkende arbeiders konto. Oslo kommune foreslår at departementet vurderer om dette skal presiseres.

Norges Bondelag, Norsk bonde- og småbrukarlag, Norsk Gartnerforbund, Gartnerhallen, Nordgrønt, Norsk Landbruksrådgiving og Norske Landbrukstenester har inngitt felles høringssvar hvor de er enig i at lønnsutbetaling over bank er den beste og mest sporbare betalingsformen i arbeidslivet, men mener departementets forslag til unntaksregel er for uklart og skjønnspreget. De ønsker tydeligere rammer, for eksempel ved å benytte beløpsgrenser, tidsfrister og situasjonsbeskrivelser i regelverket, og påpeker at et utgangspunkt må være at lønn i kontanter skal kunne benyttes i et visst monn inntil det er praktisk mulig å få opprettet bankkonto for arbeidstaker, situasjonen tatt i betraktning. De påpeker vanskeligheter for utenlandske arbeidstakere å etablere bankkonto i Norge, blant annet fordi det hender at banker nekter å opprette konto for arbeidstakere som skal arbeide i Norge i mindre enn tre måneder.

Jussbuss legger til grunn at departementets forslag til unntak er dekkende, men mener det bør vurderes om det bare skal gjelde i «særlige tilfeller», og at unntaket bør være snevrere for arbeidsgiver enn for arbeidstaker.

Kirkens bymisjon Oslo ser behov for et tydelig unntak, særlig i forbindelse med lavterskelarbeid for utsatte grupper i regi av frivillige og ideelle organisasjoner. For at forslaget skal få effekt mener Kirkens bymisjon at utenlandske arbeidstakeres rett til å få opprettet bankkonto i Norge må styrkes.

NOAS uttaler at personer som ikke har gyldig legitimasjon i Norge har utfordringer med å opprette bankkonto. NOAS anbefaler at nasjonalt ID-kort gis til alle utlendinger med et norsk identitetsnummer, slik at det kan sikres at personer som har oppholdstillatelse, men som ikke har gyldige identitetspapirer, kan opprette konto. NOAS mener forslaget ikke kan iverksettes før det er innført nasjonalt ID-kort for utlendinger, og subsidiært at det må gis unntak for disse tilfellene i loven.

Frelsesarmeen påpeker at forslaget bør følges av en vurdering av regler som skaper utfordringer for EØS-borgere ved åpning av bankkonto.

Fair Play Bygg ønsker færrest mulig unntak fra regelen, og ønsker at andre ytelser som reisegodtgjørelse, diett, utgiftsdekning og feriepenger også omfattes.

Caritas er enig i at det bør være en snever unntaksadgang. Mange i Caritas målgruppe har utfordringer med å opprette innskuddskonto i Norge, både med og uten gyldig ID. Caritas anbefaler at myndighetene parallelt med innføring av bestemmelsen innleder en dialog med bankene slik at søknader fra utenlandske borgere om opprettelse av innskuddskontoer ment for lønnsutbetaling prioriteres.

8.3 Departementets vurderinger

8.3.1 Krav om at lønn skal utbetales via bank

Etter hva departementet kjenner til, foreligger det ingen statistikk som viser omfanget av kontant lønnsutbetaling. Det er likevel ingen tvil om at lønnsutbetaling i langt de fleste arbeidsforhold skjer via overføring til bankkonto. Blant annet følger det av flere tariffavtaler, for eksempel Hovedavtalen mellom LO og NHO, at avlønning skal foregå over bank. Hovedtariffavtalene i Staten sier at «lønn utbetales til konto i bank eller ved utbetalingsanvisning». Enkelte offentlige oppdragsgivere stiller også krav i sine standardkontrakter om at lønn skal utbetales over bank. Blant annet stiller Oslo kommune som standardkrav i sine anskaffelseskontrakter at lønn skal utbetales via bank, som en del av seriøsitetsbestemmelsene i Oslomodellen.

Kontant lønnsutbetaling forekommer likevel i enkelte bransjer og arbeidsforhold. Arbeidstilsynet erfarer at kontant utbetaling av lønn er vanligst i virksomheter som yter tjenester som betales kontant. Ifølge Arbeidstilsynet skjer dette blant annet i byggenæringen, knyttet til mindre prosjekter i privatmarkedet. Det samme er tilfellet for mindre restauranter og gatekjøkken, små verksteder og bilpleievirksomheter, i renholdsbransjen knyttet til privatmarkedet, i virksomheter som driver skjønnhetspleie og i landbruket.

Departementet erfarer dessuten at kontant lønnsutbetaling ikke er uvanlig for ulike arbeidstilbud i regi av ideelle organisasjoner, for eksempel i rusomsorgen. Det kan også forekomme i forbindelse med kortvarig, midlertidig arbeid som for eksempel sesongarbeid og i arbeidsforhold hvor arbeidstaker ikke har oppholdstillatelse. Videre er det naturlig å tenke seg at diverse arbeid av mer sporadisk og privat karakter i mange tilfeller betales kontant. Samtidig har det i de senere år kommet flere betalingsløsninger via digitale plattformer, som antageligvis benyttes i en del situasjoner hvor det tidligere var vanlig med kontant betaling.

Årsakene til at lønn utbetales kontant kan være flere. Én årsak kan være at lønnsmottaker av ulike grunner ikke har tilgang til bankkonto. En annen kan være at lønnsmottaker og/eller arbeidsgiver er utenlandsk og ikke har norsk bankkonto og at kontant lønnsutbetaling anses mer praktisk og billigere enn overføring til/fra utenlandsk bankkonto. En tredje årsak kan være at arbeidsgiver mottar kontant betaling for tjenesteytelser og at det medfører lavere transaksjonskostnader eller av andre grunner er mer praktisk å utbetale lønnen kontant, blant annet for å redusere kontantbeholdningen. Dette er i utgangspunktet legitime grunner for å foreta kontant lønnsutbetaling.

Ytterligere en årsak til å benytte kontant lønnsutbetaling er ønsket om å omgå regelverk, for eksempel for å unngå beskatning eller for å skjule at det ikke ytes lønn etter de satser som følger av allmenngjøringsforskrifter. Selv om omfanget av kontant lønnsutbetaling etter alt å dømme er begrenset samlet sett, er det grunn til å tro at andelen ikke er ubetydelig i den mest useriøse delen av arbeidslivet.

Formålet med en regulering som begrenser adgangen til kontant lønnsutbetaling vil være å sikre sporbarheten for utbetalingene og derved redusere handlingsrommet for den som profitterer på skatteunndragelser og andre regelbrudd. Departementet vil i tillegg bemerke at et påbud om å betale lønn via bank også vil kunne ha som effekt å forebygge tvister om utestående lønnskrav. Forslaget som legges frem her vil etter departementets syn generelt gjøre det enklere for arbeidstaker å sannsynliggjøre et utestående krav; både overfor arbeidsgiver, et konkursbo eller statens lønnsgarantiordning.

Som det fremgår ovenfor, er overføring til arbeidstakers bankkonto den vanlige oppgjørsmåten i det seriøse arbeidslivet. De fleste virksomheter og arbeidstakere vil derfor overhodet ikke påvirkes av en ny lovregel om at lønn skal betales via bank. Fremveksten av nye nett- og mobilbaserte betalingstjenester gjør det dessuten stadig enklere å overføre midler elektronisk. For de fleste seriøse arbeidsgivere som i dag av en eller annen grunn benytter kontant lønnsutbetaling, bør det derfor ikke være særlig byrdefullt i stedet å betale via bank.

Videre har virksomheter allerede i dag et klart insentiv til å utbetale lønn (som overstiger 10.000 kroner per kalenderår) via bank. Det vises i den forbindelse til punkt 8.2.1.3 ovenfor med omtale av fradragsreglene i skatteloven § 6-51. Departementet antar at de fleste seriøse virksomheter ønsker å benytte seg av fradragsretten og derfor utbetaler lønn via bank. For disse virksomhetene vil departementets forslag direkte kun ha betydning for lønnsutbetalinger under 10.000 kroner per kalenderår. Det kan spørres om en ny lovregel som påbyr lønnsbetaling over bank vil tilføre noe mer eller annet enn insentivordningen i skattelovgivningen. Departementets forslag tar imidlertid også sikte på å treffe virksomheter som ikke nødvendigvis rapporterer all aktivitet og omsetning til skattemyndighetene. Et forbud mot kontant lønnsutbetaling, kombinert med mulighet for effektiv håndheving, vil derfor etter departementets syn ha selvstendig betydning, utover å være et supplement til skattelovens regulering.

Etter departementets vurdering bør derfor arbeidsgivere pålegges å utbetale lønn «via bank eller foretak med rett til å drive betalingsformidling». Dette er samme formulering som i skatteloven § 6-51 og skal forstås på samme måte.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser mener at det er behov for å presisere at lønnsutbetaling skal skje til arbeidstakers konto. Vegvesenet og UDI erfarer således at det kan være mellomledd som mottar lønnsutbetaling for en eller flere arbeidstakere, for så å beholde deler av lønnen før resten utbetales til arbeidstaker kontant eller ved ny kontooverføring. Som en del av seriøsitetskravene i Oslomodellen, stiller Oslo kommune krav i sine anskaffelseskontrakter om at lønn, oppgjør og annen godtgjørelse skal utbetales til den enkeltes konto i bank. Departementet antar at utbetaling av lønn med få unntak allerede skjer ved at det foretas betaling fra arbeidsgivers konto til arbeidstakers konto. Etter departementets syn er en presisering av at lønn skal utbetales til arbeidstakers konto nyttig for å hindre omgåelse av kravet. Dersom det skal foretas utleggstrekk eller lignende fra arbeidstakers lønn, vil ikke en regel om lønnsutbetaling til arbeidstakers konto være til hinder for dette, da det er den lønnen som skal utbetales som må overføres til arbeidstakers konto.

Departementet foreslår at en slik bestemmelse plasseres i arbeidsmiljøloven § 14-15, som i dag inneholder visse regler om utbetaling av lønn og feriepenger. Det foreslås videre at det i regelen om utbetalingsmåte presiseres at den, ved siden av lønn, også gjelder utbetaling av feriepenger og annen godtgjøring. For øvrig foreslås det at bestemmelsen avgrenses til utbetaling i penger. Lønn i naturalytelser, for eksempel kost og losji, holdes således utenfor.

I høringsforslaget la departementet til grunn at lønn i denne sammenheng skal omfatte alt vederlag for arbeid, uavhengig av på hvilken måte lønnen opptjenes. Dette innebærer at tillegg til grunnlønnen, som for eksempel overtidsgodtgjøring, skift- eller helgetillegg omfattes. Det samme gjelder akkordlønn og bonus knyttet til utført arbeid. Departementet foreslo således at lønn i denne sammenheng bør forstås på samme måte som begrepet «arbeidsvederlag» etter ferieloven § 10 nr. 1. Utgiftsdekning ville da ikke vært omfattet av departementets forslag. Enkelte høringsinstanser er kritiske til at ikke andre pengeytelser fra arbeidsgiver omfattes, eksempelvis utgiftsdekning for kost og losji. LO opplyser at for flere av sine medlemmer er det ikke uvanlig å avtale et fast beløp for dekning av merutgifter til kost eller losji, som utbetales samtidig som lønnen. Det kan også være ordninger som følger av forskrift, slik som den allmenngjorte diettsatsen ved overnatting for sjåfører som utfører godstransport på vei.

Som beskrevet ovenfor er formålet med forslaget om at lønnsutbetaling skjer via bank å sikre sporbarheten for utbetalingene og derved redusere handlingsrommet for den som profitterer på skatteunndragelser og andre regelbrudd. I den forbindelse er det et poeng at også regelbrudd knyttet til utbetaling av avtalte eller lovpålagte godtgjørelser lettere avdekke ved økt sporbarhet. Det vil dermed etter departementets syn være like viktig å kunne verifisere utbetalingen av slike avtalte eller lovpålagte ordninger som arbeidsvederlag og feriepenger. I likhet med forslaget om lønnstyveri, anser ikke departementet det hensiktsmessig å skille mellom utbetaling av penger avhengig om det er ment å gå til dekning av ordinær lønn eller dekning av utgifter til for eksempel kost og losji. Departementet antar at et krav om utbetaling via bank vil bidra til å redusere og lettere avdekke lønnstyveri ved at «sporløse» kontantutbetalinger i seg selv vil være forbudt. Etter departementets vurdering vil det da være hensiktsmessig at også utgiftsdekning må sikres samme sporbarhet som lønn og feriepenger. Det foreslås derfor at regelen om at utbetaling skal skje til arbeidstakers bankkonto, skal omfatte lønn, feriepenger og annen godtgjøring i penger.

UDI trekker i sitt høringsinnspill frem at det kan oppstå spørsmål om det er arbeidsgiver eller arbeidstaker som skal ha ansvar for å betale eventuelle gebyr ved bankoverføring. Etter departementets syn bør dette, i likhet med andre transaksjoner, avgjøres etter de alminnelige reglene i finansavtaleloven. For transaksjoner innad i EØS vil eventuelle gebyrer fordeles slik at betaleren betaler sin betalingstjenesteyter gebyrene denne krever, og betalingsmottakeren betaler sin betalingstjenesteyter gebyrene denne krever, jf. gjeldende finansavtalelov § 39 c og ny finansavtalelov § 2-5.

Det kan spørres om det vil være mulig å omgå et lovkrav om at lønn skal betales via bank ved at arbeidstaker beholder kontanter som er betalt av virksomhetens kunder, og at arbeidsgiver deretter «motregner» arbeidstakers krav på lønn, slik at oppgjør rent faktisk skjer kontant. Etter departementets syn vil dette ikke være en egentlig motregningssituasjon, men et forskudd på lønn, som vil rammes av et lovkrav om at lønn skal betales via bank. Det vises i denne sammenheng til rettspraksis etter skatteloven § 6-51, herunder LB-2015-167677. I tilfeller hvor arbeidsgiver er i en reell motregningsposisjon overfor arbeidstaker, er adgangen til trekk i lønn regulert av arbeidsmiljøloven § 14-15 andre ledd og begrenset til nærmere angitte situasjoner. Et krav om å utbetale lønn via bank er ikke ment å gripe inn i gjeldende adgang til motregning.

8.3.2 Unntaksbehov

Kontant lønnsutbetaling kan være motivert av praktiske og i utgangspunktet helt legitime årsaker. Etter departementets vurdering er det viktig at en regulering av hvordan oppgjør av lønn skal skje ikke virker urimelig begrensende på muligheten til å ta lønnet arbeid. Det er derfor grunn til å vurdere om det bør oppstilles unntak fra lovkravet om at lønn skal betales via bank. Samtidig er det et viktig hensyn at eventuelle unntak ikke undergraver formålet med å innføre lønnsoverføringskravet.

Slik departementet ser det, kan det for det første tenkes å være behov for unntak i enkelttilfeller, for eksempel i situasjoner hvor feil eller forsinkelser påligger en tredjepart, for eksempel banken, herunder at betalingsløsninger er ute av drift med videre. For det andre kan det tenkes mer gjennomgående behov for unntak, typisk der forhold ved arbeidstaker, arbeidsgiver eller arbeidsforholdet som sådan tilsier at kontant betaling er hensiktsmessig og nødvendig på mer varig basis.

Etter departementets syn kan det særlig stilles spørsmål ved om manglende tilgang til bankkonto kan være en utfordring. Departementet har fått opplyst at utbetaling av lønn i kontanter ikke er helt uvanlig ved enkelte arbeidstilbud i regi av frivillige organisasjoner, blant annet fordi deltakerne kan mangle tilgang til legitimasjon og/eller bankkonto. Som det fremgår av redegjørelsen for gjeldende rett, er den klare hovedregelen at arbeidstakere i Norge – norske som utenlandske – vil ha rett til å åpne norsk bankkonto. Utbetaling til og/eller fra utenlandsk konto vil også oppfylle et krav til betaling via bank. Departementet legger likevel til grunn at det vil finnes tilfeller der arbeidstakere faktisk ikke får opprettet bankkonto.

Flere høringsinstanser peker på utfordringer for utenlandske arbeidstakere med å få opprettet konto i norske banker. NHO viser til at bedriftene opplyser om arbeidstakere som ikke har bankkonto, og at prosedyrene og reglene i norske banker for opprettelse av bankkonto skaper utfordringer. Norges Bondelag, Norsk bonde- og småbrukarlag, Norsk Gartnerforbund, Gartnerhallen, Nordgrønt, Norsk Landbruksrådgiving og Norske Landbrukstenester erfarer at banker ikke vil opprette konto for arbeidstakere som skal arbeide i Norge i mindre enn tre måneder. Også Frelsesarmeen, Caritas, Kirkens bymisjon og NOAS peker på at det er vanskelig for utenlandske arbeidstakere å få opprettet bankkonto i Norge.

Departementet vil bemerke at forslaget ikke krever at lønn overføres til norsk bankkonto. For arbeidstakere som har konto i bank i andre land enn Norge, vil overføring til slik konto være i tråd med kravet. Dersom arbeidstaker i slike tilfeller ikke får tilgang til pengene under oppholdet i Norge og heller ikke får åpnet norsk konto, vil dette være en situasjon hvor det kan være behov for å tillate utbetaling i kontanter. Som nevnt i punkt 8.2.1.2, kan imidlertid ikke banker i Norge avvise kunder med mindre det foreligger saklig grunn.

Et stort flertall av høringsinstansene ser at det er et behov for å kunne gjøre unntak fra kravet om lønnsutbetaling via bank i enkelte situasjoner. Det er også bred enighet om at et unntak må være snevert og forbeholdes spesielle tilfeller. I høringen foreslo departementet at det oppstilles et unntak i loven for tilfeller hvor utbetaling via bank vil være umulig eller svært byrdefullt for arbeidstaker eller arbeidsgiver. En slik tilnærming fikk tilslutning fra en rekke høringsinstanser, både fra arbeidstaker- og arbeidsgiversiden og blant offentlige myndigheter. En slik skjønnsmessig unntaksadgang vil kunne favne tilfeller hvor det er umulig eller svært krevende å få opprettet bankkonto, eller hvor betaling via bank er uforholdsmessig kostbart. En slik løsning vil også omfatte en situasjon hvor arbeidsgivere som normalt utbetaler lønnen via bank, i enkeltstående tilfeller blir forhindret fra dette, for eksempel grunnet forhold hos banken.

Med en slik skjønnsmessig regel vil det i enkelte tilfeller kunne være vanskelig for virksomhetene å vurdere om vilkårene er oppfylt. Likevel antar departementet at et skjønnsmessig unntaksvilkår i loven i større grad enn andre unntaksløsninger vil treffe de tilfellene hvor det er legitime årsaker til å betale lønn i kontanter, og redusere risikoen for at det oppstår situasjoner hvor det er umulig for arbeidstaker å få utbetalt lønn. Som det fremgår nedenfor under punkt 8.3.3 legger departementet dessuten opp til at nye regler om betalingsmåte for lønn skal være underlagt arbeidsmiljømyndighetenes tilsynskompetanse. Departementet forutsetter således at det etableres en forvaltningspraksis i tråd med intensjonene bak de nye reglene. Departementet understreker at unntaket skal forstås strengt og forbeholdes spesielle tilfeller, og det er et viktig hensyn at unntaket ikke omfatter aktører som ønsker å profittere på lovbrudd. For eksempel vil det i utgangspunktet ikke være tilstrekkelig byrdefullt for å kunne betale lønn i kontanter at arbeidsgiver må betale et gebyr hos sin bank for å overføre til utenlandsk konto. Tilsvarende vil det at det er kontanter i omløp i bedriften, og dermed enklere eller billigere å foreta kontant betaling fremfor å overføre lønnen via bank, ikke være tilstrekkelig til at kontant lønnsutbetaling vil være tillatt.

8.3.3 Håndheving

Arbeidstilsynet (Petroleumstilsynet/Luftfartstilsynet på sine områder) fører tilsyn med at bestemmelsene i og i medhold av arbeidsmiljøloven blir overholdt, jf. arbeidsmiljøloven § 18-1. Arbeidstilsynet skal ha uhindret adgang til virksomhetene det føres tilsyn i, jf. § 18-4. Videre kan Arbeidstilsynet etter § 18-5 kreve at virksomhetene legger frem de opplysningene som anses nødvendige for utøvelsen av tilsynet.

Arbeidstilsynets vedtakskompetanse følger av arbeidsmiljøloven § 18-6. Etter denne kan Arbeidstilsynet gi de pålegg og treffe de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av nærmere angitte bestemmelser i loven. Det som er unntatt fra påleggskompetansen er visse rent privatrettslige bestemmelser som regulerer kontraktsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, typisk lovens regler om oppsigelse og avskjed.

Dersom pålegg ikke er gjennomført innen fastsatt frist kan virksomheten ilegges tvangsmulkt, jf. § 18-7, eller pålegges å stanse virksomheten, jf. § 18-8 første punktum. Ved brudd på de bestemmelsene som er angitt i § 18-6 første ledd, har Arbeidstilsynet dessuten myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr. Gebyr kan maksimalt utgjøre 15 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Ved vurdering av om overtredelsesgebyr skal ilegges, og ved utmålingen, skal momentene angitt i § 18-10 andre ledd vektlegges.

Formålet med departementets forslag om at lønn som den klare hovedregel skal betales via bank, er å sikre sporbarheten for utbetalingene og derved redusere handlingsrommet for den som profitterer på skatteunndragelser og andre regelbrudd. Dette er et klart offentligrettslig formål, som etter departementets oppfatning bør underlegges Arbeidstilsynets håndhevingskompetanse. At Arbeidstilsynet får myndighet til å håndheve kravet til lønnsutbetaling får bred støtte under høringen. Departementet viser også til at gjeldende § 14-15 femte ledd om plikten til å gi arbeidstaker lønnsslipp, er underlagt Arbeidstilsynets vedtakskompetanse. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det i arbeidsmiljøloven § 18-6 første ledd tas inn en henvisning til en ny regel om at lønn skal betales via bank, det vil si departementets forslag til § 14-15 nytt andre ledd. Dette innebærer også at tilsynet etter omstendighetene vil kunne benytte tvangsmulkt eller stansing etter §§ 18-7 og 18-8 som pressmiddel for å tvinge gjennom et pålegg om å etterleve bestemmelsen, og overtredelsesgebyr etter § 18-10 som reaksjon på brudd mot den.

8.3.4 Straff

Det følger av arbeidsmiljøloven § 19-1 første og andre ledd at ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelse eller pålegg gitt i eller i medhold av arbeidsmiljøloven, kan innehaver av virksomhet, arbeidsgiver eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten, straffes. Av § 19-1 fjerde ledd følger at straffansvaret likevel ikke gjelder «[…] reglene i kapittel 8, 12, 13, 15 og 16. Bestemmelsene gjelder heller ikke reglene i kapittel 14, med unntak av §§ 14-5 til 14-8 og 14-15.»

Brudd på arbeidsmiljøloven § 14-15 om utbetaling av lønn og feriepenger er således straffebelagt. I Prop. 48 L (2014–2015) ble det blant annet vurdert om det kunne være hensiktsmessig å fjerne straffansvaret for overtredelse av bestemmelsene i § 14-15. Det ble den gang konkludert med at straffansvaret knyttet til § 14-15 kan virke holdningsskapende og preventivt for arbeidsgiverne, og at det burde beholdes. Departementet mener at det ikke er grunn til å vurdere dette annerledes i dag, og at vurderingen også har gyldighet for departementets forslag til nytt andre ledd i § 14-15. Departementet mener således at det ikke er grunn til å foreslå at § 14-15 nytt andre ledd skal unntas fra straffansvaret. Det var ingen høringsinstanser som motsatte seg en slik løsning.

8.3.5 Virkning for allerede inngåtte avtaler om betaling i kontanter

Forslaget om å kreve lønnsutbetaling via bank innebærer en innskrenkning i arbeidsgiver og arbeidstakers gjeldende adgang til å avtale utbetalingsmåte fritt. Etter departementets syn bør kravet om lønnsutbetaling via bank også gjøres gjeldende for allerede inngåtte kontrakter. Departementet anser dette for ikke å være i strid med Grunnloven § 97 om tilbakevirkende kraft. Høyesterett uttalte i Rt. 2010 s. 143 at dersom en lov «direkte knyter tyngjande rettsverknader til eldre hendingar, er lova som hovudregel grunnlovsstridig. Om lova derimot berre gir reglar om korleis ein etablert rettsposisjon skal utøvast for framtida, er hovudregelen den motsette». Lovforslaget her er etter departementets syn et eksempel på det sistnevnte.

8.3.6 Adgangen til å fravike arbeidsmiljøloven

Etter arbeidsmiljøloven § 1-9 kan loven «ikke fravikes ved avtale til ugunst for arbeidstaker». Det innebærer i utgangspunktet at det kan avtales ordninger som fraviker loven, såfremt de er til gunst for arbeidstaker. Det kan dermed spørres om en avtale om utbetaling av lønn i kontanter kan anses å være til gunst for arbeidstaker, og således lovlig etter § 1-9. I den forbindelse viser departementet til Ot.prp. nr. 54 (1986–87) punkt 3.3.1 hvor følgende ble uttalt om ferieloven § 3 om lovens ufravikelighet:

«Til slutt nevnes at det etter omstendighetene kan være uklart om en avtalt ordning er til gunst eller til skade for arbeidstakeren. Bedømmelsen må først og fremst bero på en objektiv og generell vurdering i lys av lovens formål. Dette innebærer at det normalt vil være av underordnet betydning om den enkelte arbeidstaker subjektivt sett har sett seg tjent med avtalen, hvis denne type avtale etter en formålsbetraktning generelt må anses for å være til skade for arbeidstakere.»

Tilsvarende må etter departementets syn legges til grunn for vurderingen av om et krav om utbetaling av lønn via bank. Departementet legger til grunn at kravet vil bidra til bekjempelse av arbeidslivskriminalitet, og at en streng etterlevelse av kravet vil gagne arbeidstakere generelt. Det bør dermed ikke være tilstrekkelig for å fravike kravet til utbetaling via bank at den enkelte arbeidstaker subjektivt ser seg tjent med utbetaling i kontanter. Slik departementet legger opp muligheten for å gjøre unntak fra kravet i loven, antar departementet at unntaksmuligheten vil sikre arbeidstakere utbetaling av lønn i de tilfellene kontantutbetaling er helt nødvendig.

8.3.7 Forholdet til EØS-retten

8.3.7.1 Anvendelse for utsendte arbeidstakere

Den frie bevegelse av tjenester inkluderer arbeidstakere som er på midlertidig oppdrag i forbindelse med tjenesteyting i et annet EØS-land. Det er departementets forutsetning at en ny regel om at lønn skal betales via bank også skal gjelde utbetaling til utsendte arbeidstakere. EØS-avtalen, herunder utsendingsdirektivet og håndhevingsdirektivet, regulerer statenes muligheter for å anvende nasjonal regulering for slike arbeidstakere. Når det gjelder utsendingssituasjoner spesielt, vurderer departementet at et forbud mot kontant lønnsutbetaling vil være et egnet tiltak («kontrollforanstaltning») for å sikre effektiv overvåkning av overholdelsen av forpliktelsene som følger av utsendingsforskriften om lønns- og arbeidsvilkår, jf. håndhevingsdirektivet (Råds- og parlamentsdirektiv 2014/67/EU) artikkel 9. nr. 2. Slike tiltak må være begrunnede og forholdsmessige i tråd med EØS-retten.

Innføring av et krav om at lønn skal betales via bank, vil gjøre handlingsrommet for skatteunndragelser og annen arbeidslivskriminalitet mindre, samtidig som det vil effektivisere Arbeidstilsynets tilsyn med allmenngjorte lønnssatser etter allmenngjøringsloven. Departementet vil videre vise til at hensynet til å bekjempe svart arbeid og arbeidslivskriminalitet er like viktig for seriøse utenlandske virksomheter som opererer i Norge som for innenlandske virksomheter. Departementet legger videre til grunn at den ekstra byrden forslaget eventuelt vil innebære for utsendingsvirksomhetene vil være liten. Som det fremgår i punkt 8.4.1, forutsetter ikke departementets forslag at lønn skal måtte overføres til norsk bank. Dersom det derimot er ønske om å benytte norsk bank, vil dette normalt enkelt la seg gjøre, jf. redegjørelsen ovenfor om adgangen til å åpne bankkonto i Norge. Etter departementets syn er dermed forslaget lite inngripende i retten til fritt å kunne yte tjenester på det norske markedet. Departementet anser derfor at forslaget er begrunnet i legitime hensyn (å forhindre skatteunndragelser og annen arbeidslivskriminalitet), og at det er egnet og nødvendig for å oppnå formålet.

8.3.7.2 Etableringsfriheten og fri bevegelighet av arbeidstakere

Forslaget om at lønn skal overføres via bank kan tenkes å innebære en restriksjon på etableringsfriheten og fri bevegelighet av arbeidstakere etter EØS-avtalen, ved at det blir vanskeligere for utenlandske virksomheter og arbeidstakere som foretrekker eller praktiserer kontant lønnsutbetaling å komme til Norge.

Regler som kan hindre utøvelsen av de grunnleggende rettigheter som sikres i EØS-avtalen, eller gjøre den mindre interessant, er en restriksjon på disse frihetene som må rettferdiggjøres, jf. blant annet EFTA-domstolen E-14/15 Holship. Dette gjelder selv om regelen får anvendelse uten hensyn til nasjonalitet.

Departementet legger opp til at en regel om at lønn skal betales via bank skal utformes generelt og i utgangspunktet gjelde i alle ansettelsesforhold som faller innenfor arbeidsmiljølovens virkeområde. Det kan likevel tenkes at en slik regel i praksis kan skape noen ekstra utfordringer for utenlandske arbeidstakere som ønsker å jobbe i Norge, eller virksomheter som ønsker å etablere seg i Norge, og dermed være en restriksjon på etableringsfriheten og fri bevegelighet av arbeidstakere. Etter departementets vurdering vil imidlertid forslaget ikke innebære noen betydelig hindring.

I den grad et krav til lønnsutbetaling via bank er å anse som en restriksjon på EØS-frihetene, er det dermed departementets syn at tiltaket uansett kan rettferdiggjøres på bakgrunn av tvingende allmenne hensyn. Etter departementets syn viser begrunnelsen for regelen, samt hørigsuttalelsene, at forslaget er egnet til å bekjempe svart arbeid og arbeidslivskriminalitet, noe som er hensynet bak regelen.

Departementet legger til grunn at lønnsoverføring via bank er den vanligste utbetalingsmåten også i øvrige EØS-land. Virksomheter som utelukkende benytter kontant lønnsutbetaling må gjøre visse administrative tiltak for å kunne yte tjenester eller etablere seg i Norge som følge av departementets forslag. Med dagens ordninger er det imidlertid enkelt å opprette norsk bankkonto, også for utenlandske arbeidstakere og virksomheter. Videre legges det som nevnt ikke opp til at lønn må overføres til eller fra norsk bankkonto. Utenlandsk bankkonto kan benyttes, herunder overføringer mellom norsk og utenlandsk bankkonto og overføringer mellom utenlandske bankkontoer. I den grad overføring mellom norsk og utenlandsk bankkonto medfører uønskede gebyrer eller merkostnader, vil det kunne opprettes norsk konto, så fremt vilkårene for dette er oppfylt. I tilfeller hvor det er umulig eller svært byrdefullt for arbeidsgiver eller arbeidstaker med utbetaling av lønn via bank, vil det likevel være mulig å betale med kontanter, jf. vurderingen av unntaksbehov i punkt 8.3.2. Departementet anser derfor regelen for å være lite inngripende, og at formålet ikke kan nås med mindre inngripende tiltak. Forslaget som legges frem her anses dermed å være et nødvendig bidrag for å oppfylle formålet om å bekjempe arbeidslivskriminalitet.