Prop. 66 LS (2020–2021)

Endringer i verdipapirhandelloven og regnskapsloven mv. (periodisk rapportering og direktivgjennomføring) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger nr. 293/2015 og nr. 39/2016 om innlemmelse av direktiv 2013/34/EU og direktiv 2014/95/EU

Til innholdsfortegnelse

2 Endringer i verdipapirhandelloven – periodisk rapportering

2.1 Hovedtrekk i lovforslaget

Finansdepartementet legger i denne proposisjonen frem forslag til endringer i verdipapirhandelloven som gjennomfører direktiv 2013/50/EU, vedtatt 22. oktober 2013 (heretter endringsdirektivet), som endrer rapporteringsdirektivet (direktiv 2004/109/EF).

Rapporteringsdirektivet er i norsk rett i hovedsak gjennomført i verdipapirhandelloven kapittel 4 og 5 med tilhørende forskriftsbestemmelser. Utfyllende regler er gitt i kommisjonsdirektiv 2007/14/EU, som i sin helhet er innarbeidet i verdipapirforskriften.

Endringsdirektivet gjør endringer i rapporteringsdirektivet. Endringsdirektivet gir enkelte fullharmoniserte regler, slik at muligheten til å gi strengere regler i hvert enkelt medlemsland snevres inn. Det gis videre en rekke kommisjonsforordninger som utfyller rapporteringsdirektivet.

Endringsdirektivet trådte i kraft i EU 26. november 2013 med gjennomføringsfrist i EU 26. november 2015. Endringsdirektivet anses EØS-relevant. Endringsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen 12. juni 2020. Norge deltok i EØS-komiteens beslutning med forbehold om Stortingets samtykke. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med anmodning om godkjenning av EØS-komiteens beslutning.

Viktige endringer i rapporteringsdirektivet er blant annet gjort i reglene om hyppigheten av den periodiske rapporteringen. I endringsdirektivet fjernes nasjonale myndigheters generelle mulighet til å gi regler om kvartalsrapportering under henvisning til at rapportering hvert kvartal synes unødvendig byrdefullt, særlig for små og mellomstore selskaper, samtidig som så hyppig rapportering kan medvirke til kortsiktighet i driften av foretakene. Denne endringen er gjennomført i norsk rett ved å oppheve den tidligere bestemmelsen i verdipapirforskriften om krav til kvartalsrapportering med virkning fra 1. januar 2017.

Det er gitt unntaksbestemmelser i endringsdirektivet som gir adgang til å gi regler om kvartalsrapportering dersom visse vilkår er oppfylt, og den generelle adgangen til å gi regler om kvartalsrapportering for finansinstitusjoner opprettholdes. Behovet for slike regler drøftes i kapittel 2.4 med utgangspunkt i Verdipapirlovutvalgets forslag i NOU 2016: 2. Departementet foreslår å opprettholde en forskriftshjemmel til å gi regler om kvartalsrapportering innenfor de rammer rapporteringsdirektivet setter. Dagens frist på to måneder for å avlegge halvårsrapport foreslås også opprettholdt.

Departementet foreslår i kapittel 2.3 endringer i verdipapirhandelloven som gjennomfører endringene i rapporteringsdirektivets bestemmelser om hjem- og vertsstatsregulering. Forslaget tar utgangspunktet i NOU 2016: 2.

I kapittel 2.5 foreslår departementet forskriftshjemler for å kunne gjennomføre varslede EU-regler om innføring av et felles europeisk tilknytningspunkt for de nasjonale lagringsmekanismene for informasjonspliktige opplysninger (heretter OAM). Formålet med bestemmelsene er at europeiske investorer enkelt skal få tilgang til informasjonspliktige opplysninger for alle selskaper notert på regulert marked i EØS.

Endringsdirektivet gir også regler om rapportering av betaling til myndigheter, såkalt land-for-land-rapportering. Reglene krever at utstedere som driver virksomhet innen utvinningsindustrien, skal utarbeide en rapport om betaling til myndigheter. Slike regler var i hovedsak allerede gjennomført i norsk rett før endringsdirektivet ble utredet av Verdipapirlovutvalget, og de øvrige endringene om land-for-land-rapportering som ble foreslått i NOU 2016: 2, ble gjennomført i lov 16. juni 2017 nr. 52 med utgangspunkt i Prop. 76 L (2016–2017).

Endringsdirektivet gjør også endringer i rapporteringsdirektivets regler om flagging av eierposisjoner i noterte selskap, samt krav til sanksjoner. Dette er også utredet av Verdipapirlovutvalget i NOU 2016: 2. Departementet vil i en senere proposisjon til Stortinget behandle Verdipapirlovutvalgets forslag i NOU 2016: 2 til slike regler.

2.2 Bakgrunn og høring

2.2.1 Verdipapirlovutvalget

Den 22. mai 2015 oppnevnte Regjeringen et lovutvalg for å komme med forslag til gjennomføring i norsk rett av EUs reviderte regelverk på verdipapirområdet.

Utvalget fikk blant annet i mandat å «utrede og utarbeide utkast til nødvendige endringer i lov og forskrift som kan gjennomføre kommende EØS-regler svarende til […] samt Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/50/EU om endringer i rapporteringsdirektivet.»

I tillegg til NOU 2016: 2 hvor utvalget foreslår regler om flagging og periodisk rapportering som gjennomfører endringene i rapporteringsdirektivet i norsk rett, som forslaget i denne proposisjonen i hovedsak bygger på, har utvalget så langt avgitt ytterligere fire utredninger:

NOU 2017: 1 Markeder for finansielle instrumenter – Gjennomføring av MiFID II og MiFIR, NOU 2017: 14 gjennomføring av markedsmisbruksforordningen – sanksjoner og straff, NOU 2018: 10 Gjennomføring av prospektforordningen og fastsettelse av regler for nasjonale prospekter og NOU 2019: 1 Overtakelsestilbud (frivillig og pliktig tilbud) – Endringer i verdipapirhandelloven.

Utvalget skal avgi ytterligere én utredning om prosessuelle forhold knyttet til behandling av saker for klagenemnd og for domstolene der offentligrettslig kompetanse etter børs- og verdipapirlovgivningen er delegert til et regulert marked mv.

2.2.2 Høring

Finansdepartementet sendte NOU 2016: 2 på høring 2. mars 2016 til følgende instanser:

  • Alle departementene

  • Datatilsynet

  • Finanstilsynet

  • Forbrukerombudet

  • Konkurransetilsynet

  • Norges Bank

  • Regelrådet

  • Skattedirektoratet

  • Statistisk sentralbyrå

  • ØKOKRIM

  • Aksjonærforeningen i Norge

  • Den Norske Advokatforening

  • Den norske Revisorforening

  • Energi Norge

  • Finans Norge

  • Finansforbundet

  • Finansieringsselskapenes Forening

  • Folketrygdfondet

  • Forbrukerrådet

  • Handelshøyskolen BI

  • Hovedorganisasjonen Virke

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Nasdaq Oslo ASA

  • Nasdaq Clearing Oslo NUF

  • Nordic Trustee ASA

  • Nordic Association of Electricity Traders

  • Norges Handelshøyskole

  • Norsk Kapitalforvalterforening

  • Norsk Venturekapitalforening

  • Norske Finansanalytikeres Forening

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Oslo Børs ASA

  • Pensjonskasseforeningen

  • SIX x-clear Norway

  • Sparebankforeningen i Norge

  • Universitetet i Bergen Det juridiske fakultet

  • Universitetet i Oslo Det juridiske fakultet

  • Universitetet i Tromsø Det juridiske fakultet

  • Verdipapirfondenes forening

  • Verdipapirforetakenes Forbund

  • Verdipapirsentralen ASA

Følgende høringsinstanser har gitt merknader til høringsforslaget i NOU 2016: 2:

  • Advokatforeningen

  • Finans Norge

  • Finanstilsynet

  • Franklin Resources Inc.

  • ICI Global

  • Landorganisasjonen i Norge (LO)

  • Norske Finansanalytikeres Forening

  • Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

  • Oslo Børs ASA

  • Publish What You Pay Norway

  • Revisorforeningen

  • Verdipapirfondenes forening

  • Verdipapirforetakenes Forbund

  • Økokrim

Følgende høringsinstanser har opplyst at de ikke har merknader eller ikke ønsker å delta i høringen:

  • Norges Bank

  • Pensjonskasseforeningen

  • Skattedirektoratet

2.3 Virkeområde for reglene – hjem- og vertslandsregulering

2.3.1 Gjeldende rett

Norske regler som gjennomfører rapporteringsdirektivet, gjelder for utstedere som har omsettelige verdipapirer tatt opp til handel på regulert marked, og som har Norge som hjemstat, jf. verdipapirhandelloven § 5-4, jf. § 4-1. Reglene om periodisk informasjonsplikt gjelder imidlertid ikke stat, regional eller lokal myndighet i stat, internasjonalt offentlig organ eller organisasjon som minst en EØS-stat er medlem i, EØS-sentralbank og Den europeiske sentralbank. De gjelder heller ikke for utsteder som bare utsteder gjeldsinstrumenter hvis pålydende er minst 100 000 euro eller tilsvarende beløp i annen valuta, eller for utstedere av verdipapirfond.

I den grad direktivet åpner for det, avgjør hjemstatens lovgivning om utstedere skal pålegges strengere regler enn det som følger av direktivet. Dersom en utsteder har noterte verdipapirer på norsk regulert marked, men har en annen EØS-stat som hjemstat, er Norge såkalt vertsstat.

I NOU 2016: 2 kapittel 2.1.1 er det redegjort for når Norge er å anse som hjemstat etter de gjeldende reglene om flagging og periodisk informasjonsplikt, og i kapittel 2.2.1 omtales det øvrige virkeområde for reglene.

2.3.2 EØS-rett

Definisjonen av hjemstat i rapporteringsdirektivet, jf. artikkel 2 nr. 1, bokstav i), endres ved endringsdirektivet.

For å forenkle og klargjøre reglene for tredjestatsutstedere av aksjer eller av gjeldsinstrumenter med pålydende mindre enn 1000 euro, angir endringsdirektivet at hjemstaten skal være den EØS-staten utstederen har valgt blant de EØS-stater der utstederens verdipapirer er opptatt til handel på et regulert marked, frem til de omsettelige verdipapirene eventuelt ikke lenger er opptatt til handel på regulert marked eller ny hjemstat er valgt.

For å sikre at alle utstederne er underlagt en tilsynsmyndighet i EØS, gis det også nye regler som fastslår at utstedere som ikke offentliggjør sitt valg av hjemstat innen tre måneder fra utstederens verdipapirer første gang blir tatt opp til handel på et regulert marked, skal ha EØS-staten der verdipapirene er tatt opp til handel som hjemstat. Dersom utstederens verdipapirer er tatt opp til handel på regulerte markeder i mer enn én EØS-stat, skal alle EØS-statene være utstederens hjemstater inntil utstederen har valgt én enkelt hjemstat og offentliggjort dette.

For utstedere fra EØS av gjeldsinstrumenter med pålydende 1000 euro eller mer, presiserer endringsdirektivet at utstederen bare kan velge én hjemstat. Dette valget skal gjelde i minst tre år, med mindre utstederens verdipapirer ikke lenger er tatt opp til notering på et regulert marked i EØS, eller utstederen ikke lenger har verdipapirer tatt opp til handel i den valgte hjemstaten. I det sistnevnte tilfellet kan utstederen velge ny hjemstat blant EØS-statene der utstederens verdipapirer fortsatt er tatt opp til handel, eller eventuelt staten der utstederen har sitt forretningskontor. Tilsvarende gjelder utstedere fra tredjestater som ikke lenger har verdipapirer tatt opp til handel på regulert marked i den valgte hjemstaten, men som er opptatt til handel i en eller flere andre stater i EØS.

Dersom utsteder ikke velger ny hjemstat, vil opprinnelig valgt hjemstat opprettholdes.

I fortalen til endringsdirektivet påpekes det at det bør være samsvar mellom rapporteringsdirektivet og prospektregelverket med hensyn til definisjonen av hjemstat. Derfor endres også definisjonen av hjemstat i prospektregelverket. Endringen innebærer at der utstedere av aksjer eller av gjeldsinstrumenter med pålydende mindre enn 1000 euro og som er hjemmehørende i en tredjestat, velger ny hjemstat, skal valget også gjelde i forhold til prospektregelverket. Ved prospektpliktige tilbud som gjelder gjeldsinstrumenter med pålydende 1000 euro eller mer, kan utsteder fortsatt velge en annen hjemstat etter prospektregelverket enn det som gjelder etter rapporteringsdirektivet.

Kommisjonsdirektiv 2007/14/EF inneholdt særskilte regler for melding av utsteders valg av hjemstat. Etter endringsdirektivet er disse reglene innlemmet i rapporteringsdirektivet og innebærer at utsteder skal offentliggjøre sin hjemstat i samsvar med reglene i rapporteringsdirektivet artikkel 20 og 21. For å sikre at tilsynsmyndighetene i vertsstaten(e) og i EØS-staten der utsteder har sitt forretningskontor, er kjent med utstederens valg av hjemstat, innføres det i tillegg en ny bestemmelse om at utsteder skal opplyse om sin hjemstat til tilsynsmyndigheten i hjemstaten, i EØS-staten der utstederen har sitt forretningskontor, og i alle vertsstater.

Endringsdirektivet endrer artikkel 8 slik at Det europeiske finansielle stabiliseringsfond (heretter EFSF) samt andre ordninger opprettet med mål om å bevare den økonomiske og monetære unionens økonomiske stabilitet ved å tilby midlertidig finansiell bistand til EØS-stater som har euro som sin valuta, unntas fra plikten til å offentliggjøre periodisk finansiell informasjon.

2.3.3 Utvalgets forslag

Utvalget bemerker at rapporteringsdirektivets bestemmelser om hjem- og vertstatsregulering på enkelte punkter har vist seg vanskelige å praktisere. De endringene som nå gjennomføres, tar sikte på å skape mer funksjonelle regler. Det er tale om fullharmoniserte definisjonsbestemmelser uten mulighet for nasjonale tilpasninger. Endringene skal dermed også gjennomføres i norsk rett.

Utvalget foreslår regler som innarbeider endringsdirektivets nye bestemmelser om valg av hjemstat i et nytt femte ledd i verdipapirhandelloven § 5-4. Utvalget foreslår videre at bestemmelsene om offentliggjøring av valg av hjemstat flyttes fra verdipapirforskriften til verdipapirhandelloven i likhet med endringen fra rapporteringsdirektivet.

For så vidt gjelder gjennomføring av endringer i prospektdirektivet, foreslår utvalget at endringen tas inn som en henvisning til relevante bestemmelser i verdipapirhandelloven § 5-4.

Videre foreslår utvalget at bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 5-4 om unntak fra periodisk informasjonsplikt endres, slik at stabiliseringsmekanismene innlemmes i unntaket.

Utvalget bemerker at forskriftshjemmelen i § 5-4 kan benyttes til å gi nødvendige overgangsregler når behovet er avklart etter at forhandlingene om innlemming av endringsdirektivet i EØS-avtalen er sluttført.

Utvalgets vurderinger følger av NOU 2016: 1 kapittel 2.1.3 og 2.2.3.

2.3.4 Høringsinstansens merknader

Finans Norge tiltrer lovutvalgets vurdering av at rapporteringsdirektivets bestemmelser om hjem- og vertstatsregulering på enkelte punkter har vist seg vanskelig å praktisere, og støtter endringene som klargjør handlingsalternativene.

2.3.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at definisjonen av hjemstat i rapporteringsdirektivet endres for bl.a. å forenkle og klargjøre reglene for utstedere fra land utenfor EØS (tredjestater). Departementet foreslår at endringene gjennomføres i verdipapirhandelloven § 5-4. Lovforslaget samsvarer med utvalgets forslag tillagt enkelte mindre tekniske presiseringer i samsvar med direktivbestemmelsen.

Når det gjelder endringen av prospektdirektivet, er dette etter gjeldende rett erstattet av reglene om valg av hjemstat i prospektforordningen som er gjennomført ved inkorporasjon i verdipapirhandelloven § 7-1.

2.4 Reglene om periodisk informasjonsplikt samt enkelte andre forhold

2.4.1 Gjeldende rett

Årsrapport og halvårsrapport

Regler som gjennomfører rapporteringsdirektivets bestemmelser om periodisk informasjonsplikt, er i hovedsak gitt i verdipapirhandelloven §§ 5-5 og 5-6 med tilhørende forskrifter.

Utstedere av omsettelige verdipapirer tatt opp til handel på regulert marked med Norge som hjemstat, plikter å utarbeide en årsrapport i samsvar med verdipapirhandelloven § 5-5. Bestemmelsen gjennomfører rapporteringsdirektivet artikkel 4. Årsrapporten skal offentliggjøres senest fire måneder etter regnskapsårets utgang. Utsteder skal sørge for at årsrapporten forblir offentlig i minst fem år.

Videre skal utsteder utarbeide halvårsrapport for regnskapsårets første seks måneder, jf. verdipapirhandelloven § 5-6. Bestemmelsen gjennomfører rapporteringsdirektivet artikkel 5. Halvårsrapporten skal offentliggjøres så raskt som mulig og senest to måneder etter regnskapsperiodens utgang. Utsteder skal sørge for at halvårsrapporten forblir offentlig i minst fem år.

Gjeldende rett er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.1.1.

Kvartalsrapport

Departementet kan i forskrift fastsette krav om ytterligere delårsrapportering, inkludert delårsregnskaper og mellomliggende ledelseserklæring som nevnt i direktiv 2004/109/EF artikkel 6, jf. verdipapirhandelloven § 5-6 sjette ledd.

Frem til 1. januar 2017 var det regler om kvartalsrapportering i verdipapirforskriften § 5-5. I NOU 2016: 2 kapittel 3.2.1., er det redegjort for gjeldende rett frem til endringen.

Rapporteringsformat

Det fremgår av verdipapirhandelloven § 5-12 første ledd at opplysninger som utsteder skal offentliggjøre etter bestemmelsen, skal sendes elektronisk til vedkommende regulerte marked samtidig som de offentliggjøres. Bestemmelsen gjennomfører rapporteringsdirektivet artikkel 21 første og annet ledd. Det foreligger i dag ingen regler om rapporteringsformat. Opplysningene sendes til vedkommende regulerte marked (i praksis Oslo Børs) som er utpekt som offisiell lagringsmekanisme i det norske markedet, se omtale i kapittel 2.5.

Opplysninger om lån og vedtekter

Ifølge verdipapirhandelloven § 5-8 fjerde ledd skal utstedere som har sine omsettelige verdipapirer tatt opp til handel på regulert marked, straks offentliggjøre utstedelsen av nye lån. Det følger videre av § 5-8 sjette ledd at utsteder som har til hensikt å endre sine vedtekter, skal sende forslag om endringer til Finanstilsynet og vedkommende regulerte marked.

2.4.2 EØS-rett

Årsrapport og halvårsrapport

Det gjøres ingen endringer i rapporteringsdirektivets regler om innholdet i årsrapport og halvårsrapport.

For halvårsrapporten utvides rapporteringsfristen fra to til tre måneder etter rapporteringsperiodens utløp, men med mulighet for å fastsette kortere frist, jf. endringer i rapporteringsdirektivet artikkel 5 nr. 1. Av fortalen til endringsdirektivet fremgår det at begrunnelsen for endringen er ønske om økt fleksibilitet og om å redusere de administrative byrdene for foretakene.

Perioden som årsrapport og halvårsrapport skal holdes tilgjengelig for allmennheten, forlenges fra minst fem år til minst ti år, jf. endringer i rapporteringsdirektivet artikkel 4 nr. 1.

EØS-reglene om årsrapportering og halvårsrapportering er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.1.2.

Kvartalsrapport

Rapporteringsdirektivet artikkel 3 nr. 1 endres, slik at EØS-stater i sin nasjonale lovgivning som hovedregel ikke lenger kan stille krav om offentliggjøring av periodisk finansiell informasjon oftere enn i årsrapporter og halvårsrapporter.

I fortalen til endringsdirektivet fremheves det at den administrative byrden forbundet med forpliktelsene som er knyttet til opptak til notering på et regulert marked, bør reduseres for små og mellomstore utstedere for å forbedre deres tilgang til kapital. Det uttales videre at det er viktig å redusere det kortsiktige presset på utstedere og stimulere investorer til å ha et mer langsiktig perspektiv for å oppnå bærekraftig verdiskaping og langsiktige investeringsstrategier.

Ny artikkel 3 nr. 1a åpner for at hjemstatene likevel kan kreve at utstedere offentliggjør ytterligere periodisk finansiell informasjon oftere enn årsrapport og halvårsrapport på angitte vilkår.

Bestemmelsen gjør ingen innskrenkninger i EØS-statens mulighet til å kreve at utstedere som er finansinstitusjoner, offentliggjør ytterligere periodisk finansiell informasjon.

I fortalen til endringsdirektivet presiseres det også at bestemmelsen ikke er til hinder for at regulerte markeder krever at utstedere av verdipapirer som er opptatt til notering, offentliggjør ytterligere periodisk finansiell informasjon i alle eller noen av dette markedets segmenter.

EØS-regelen om kvartalsrapportering er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.2.2.

Rapporteringsformat

I ny artikkel 4 nr. 7 innføres det et krav om at årsrapporten innen 1. januar 2020 skal utarbeides i et format som tillater enhetlig elektronisk rapportering. I fortalen til bestemmelsen fremheves det at et harmonisert elektronisk format for rapportering vil være fordelaktig for utstedere, investorer og for tilsynsmyndighetene, ettersom det vil forenkle rapporteringen og gjøre det lettere å få tilgang til, analysere og sammenligne årsrapporter.

Kommisjonen har fastsatt forordning (EU) 2019/815 og forordning (EU) 2019/2100 med hjemmel i denne bestemmelsen.

Opplysninger om lån og vedtekter

Endringsdirektivet opphever rapporteringsdirektivet artikkel 16 nr. 3 om offentliggjøring av lån og artikkel 19 nr. 1 om innsending av vedtekter. For så vidt gjelder artikkel 16 nr. 3 fremhever fortalen at bestemmelsen har ført til mange praktiske problemer, og at anvendelsen av bestemmelsen har vist seg å være komplisert. I tillegg fremheves det at opplysningene som kreves, gir liten nytteverdi for investor ved siden av opplysningene som kreves etter markedsmisbruksdirektivet. For så vidt gjelder artikkel 19 nr. 1 annet ledd bemerker fortalen at bestemmelsen kan bidra til å skape forvirring om tilsynsmyndighetenes rolle. For begge bestemmelser fremhever fortalen at de representerer en unødvendig administrativ byrde for utsteder.

2.4.3 Utvalgets forslag

Årsrapport og halvårsrapport

Utvalget bemerker at endringen i rapporteringsdirektivet artikkel 5 innebærer at fristen for offentliggjøring av halvårsrapporten kan utvides til tre måneder fra dagens frist på to måneder, jf. verdipapirhandelloven § 5-6 første ledd. Utvalget viser imidlertid også til at det fremgår av rapporteringsdirektivet artikkel 3 nr. 1 at hjemstaten kan stille strengere krav til en utsteder enn de som er fastsatt i direktivet.

Utvalget er enig i at en forlengelse av tidsfristen gir økt fleksibilitet for utstederne, og at det kan lette de administrative byrdene, særlig for de minste utstederne. Utvalget er imidlertid i tvil om en forlengelse av fristen i realiteten gir små og mellomstore foretak bedre mulighet til å tilpasse offentliggjøringstidspunktet for halvårsrapporten slik at det ikke faller sammen med publiseringen av rapporter fra de større foretakene.

Utvalget bemerker videre at utstedere og investorer har felles interesse i at rapporteringen oppfattes som aktuell og korrekt, og at sen rapportering kan medføre at informasjonen oppfattes som mindre relevant, slik at rapportene får mindre betydning for prisdannelsen, og mindre oppmerksomhet fra analytikere. En forlengelse av fristen for halvårsrapportering, kombinert med avvikling av kvartalsrapporteringen, vil dessuten kunne forlenge perioden mellom de periodiske rapportene ytterligere slik at perioden med potensielt ulik informasjonstilgang øker, og utvalget mener dette kan svekke investorvernet og tilliten til markedet.

Utvalget har vurdert om det vil være en konkurranseulempe for utstedere med Norge som hjemstat å beholde gjeldende tomånedersfrist. Utvalget viser til at gjeldende tidsfrist på to måneder er godt innarbeidet i det norske markedet, og at Finanstilsynet har opplyst at utstederne i all hovedsak overholder fristen, og har inntrykk av at tomånedersfristen ikke oppfattes som vanskelig å overholde. Utvalget viser videre til at det i den svenske utredningen er lagt til grunn at tomånedersfristen bør opprettholdes i det svenske markedet. Utvalget har etter en samlet vurdering kommet frem til at fristen på to måneder bør opprettholdes.

Utvalget viser videre til at endringene i rapporteringsdirektivet artikkel 4 og 5 innebærer at utsteders plikt til å holde årsrapport og halvårsrapport offentlig tilgjengelig økes fra fem til ti år, og bemerker at dette er fullharmoniserte regler. Utvalget foreslår at endringene inntas i verdipapirhandelloven §§ 5-5 første ledd og 5-6 første ledd.

Utvalgets vurdering av reglene om årsrapport og halvårsrapport er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.1.3.

Kvartalsrapport

Utvalget bemerker at endringsdirektivets regel om at EØS-statene ikke kan stille krav om at utstederne skal offentliggjøre periodisk finansiell informasjon oftere enn i årsrapporter og halvårsrapporter er en fullharmoniseringsregel, men med et unntak som gir adgang til å kreve hyppigere rapportering dersom nærmere bestemte vilkår er tilstede.

Utvalget legger til grunn at dagens regler om kvartalsrapportering ikke kan opprettholdes. Et minstevilkår for å kunne gjennomføre særskilt regulering må være at det kan påvises konkrete behov, ut over de som foreligger generelt i alle markeder. At kvartalsrapportering er godt innarbeidet praksis i det nasjonale markedet, vil slik utvalget ser det ikke være et tilstrekkelig grunnlag.

Utvalget bemerker at avskaffelse av kvartalsrapporteringen kan øke sjansen for at det foreligger relevant informasjon i foretaket som markedet ikke får tilgang til. Samtidig viser utvalget til at det også i det norske markedet vil være en fordel å få ned kostnadene knyttet til notering på regulert marked, samt å motvirke kortsiktighet hos investorene. Utvalget viser videre til at de fleste medlemslandene har valgt å legge seg på direktivets minimumsnivå, herunder Sverige.

Med dette utgangspunktet drøfter utvalget om det bør opprettholdes et generelt krav om kvartalsrapportering for alle utstedere av aksjer, men med et mer begrenset innhold enn det som følger dagens regler, om kvartalsrapporteringen bør opprettholdes for enkelte markeder eller for grupper av foretak, eller om det bør opprettholdes krav om kvartalsrapportering for særskilte bransjer eller segmenter av foretak. Utvalget konkluderer med å ikke anbefale noen av disse alternativene.

For å kunne innføre kvartalsrapportering på de vilkår som unntaksbestemmelsen i endringsdirektivet stiller ved oppstått behov, foreslår utvalget å erstatte dagens forskriftshjemmel i verdipapirhandelloven § 5-6 siste ledd med en hjemmel til å innføre regler om ytterligere delårsrapportering på de vilkår rapporteringsdirektivet fastsetter. Utvalget foreslår også at hjemmelen til å fastsette forskrifter om mellomliggende ledelseserklæringer oppheves i samsvar med direktivet.

Utvalget viser videre til at selv om den lovpålagte plikten til å rapportere kvartalsvis faller bort, kan utstederne velge å rapportere. Utvalget antar at mange utstedere vil opprettholde kvartalsrapporteringen på frivillig grunnlag fordi markedsdeltakerne vil etterspørre informasjonen. Utvalget drøfter om det bør stilles krav til kvartalsrapporter som avgis på frivillig grunnlag. Utvalget legger til grunn at formålet med å avvikle kvartalsrapporteringen er å lette byrdene for de noterte foretakene og legge til rette for større valgfrihet.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn å oppheve verdipapirforskriften § 5-5 og ikke å introdusere innholdskrav eller tidsfrister for frivillig rapportering. Utvalget foreslår imidlertid å opprettholde forskriftshjemler som kan brukes til å gi innholdskrav for frivillig rapportering, dersom utviklingen tilsier at det er nødvendig for å skape forutberegnelighet og klarhet i markedet.

Utvalget bemerker at i den grad utsteder avlegger rapporter som ikke avgis i henhold til fastsatte regnskapsstandarder, bør det fremgå tydelig av rapporteringen at dette ikke er en delårsrapport som følger regnskapsmessige prinsipper, for å unngå uklarhet om hvilken type informasjon rapporten representerer. Om slike rapporter vil være omfattet av Finanstilsynets kontroll med finansiell rapportering etter verdipapirhandelloven § 15-1 tredje ledd jf. verdipapirforskriften § 13-3, vil ifølge utvalget avhenge av om rapporten kan betraktes som «annen finansiell rapportering», og at det vil være en konkret vurdering av det faktiske innholdet i informasjonen om den faller inn under reglene.

Utvalget viser videre til at endringsdirektivet ikke medfører innskrenkninger i nasjonale myndigheters adgang til å gi ytterligere regler om periodisk finansiell rapportering for finansinstitusjoner.

Med utgangspunkt i den store samfunnsmessige betydning banker og forsikringsselskaper representerer, kan ikke utvalget se at det er urimelig at det stilles krav om mer omfattende delårsrapportering for disse institusjonene enn for andre utstedere. Utvalget legger til grunn at forsikringsselskaper og banker uansett vil måtte produsere finansiell informasjon i forbindelse med myndighetsrapporteringen. Utvalget antar at å utarbeide kvartalsrapporter dermed ikke vil utgjøre noen stor belastning for disse utstederne.

Utvalget viser til at det i norsk rett er gitt særskilte regler om plikt til å utarbeide delårsregnskap for banker og forsikringsselskaper. Forskrift 16. desember 1998 nr. 1240 om årsregnskap for banker, kredittforetak og finansieringsforetak fastslår i § 9-1 at det skal utarbeides delårsregnskap for hvert kvartal. Delårsregnskapet skal offentliggjøres på institusjonens hjemmeside og holdes offentlig i fem år. Bestemmelsene er hjemlet i regnskapsloven, og ikke i verdipapirhandelloven med bakgrunn i rapporteringsdirektivet.

Fordi kvartalsrapporter uansett skal utarbeides etter forskrifter gitt i medhold av regnskapsloven, får det ifølge utvalget liten betydning for finansinstitusjonenes plikt til å utarbeide kvartalsrapporter at plikten etter verdipapirhandelloven faller bort. Offentliggjøring av opplysningene vil skje etter forskriftene hjemlet i regnskapsloven. Utvalget kan derfor ikke se at det er behov for å utarbeide egne regler i verdipapirhandelloven om kvartalsrapportering for finansinstitusjoner på det nåværende tidspunkt.

Utvalgets vurderinger av kvartalsrapportering er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.2.3.

Rapporteringsformat

Utvalget legger til grunn at fullharmoniserte krav til rapporteringsformat for årsrapporter kan innføres i forskrift, og foreslår at verdipapirhandelloven § 5-5 siste ledd endres slik at forskrifter kan utarbeides i medhold av denne bestemmelsen. Utvalgets vurderinger er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.3.3.

Opplysninger om lån og vedtekter

Utvalget foreslår også å oppheve verdipapirhandelloven § 5-8 fjerde og sjette ledd om opplysninger om lån og vedtekter i tråd med endringene i direktivet. Utvalgets vurderinger er omtalt i NOU 2016: 2 kapittel 3.5.3.

2.4.4 Høringsinstansenes merknader

Finanstilsynet bemerker at selv om det kan oppstå noen uheldige effekter ved bortfallet av kvartalsrapportering, er tilsynet enig med utvalget at det er vanskelig å opprettholde dagens regler, men at det eventuelt kan innføres krav på særskilte områder dersom det viser seg å bli et behov. Finanstilsynet støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag om forskriftshjemmel for kvartalsrapportering på de vilkår direktivet stiller. Finanstilsynet er videre enig med utvalget i at kvartalsrapportering for finansinstitusjoner bør opprettholdes ut fra den store samfunnsmessige betydningen disse har.

Advokatforeningen bemerker at det etter endringsdirektivet ikke er anledning til å innføre eller videreføre lovkrav om kvartalsrapportering, utover unntaket i endringsdirektivet, men at direktivet ikke er til hinder for at markedsplasser selv innfører regler om utvidet finansiell rapportering. Foreningen antar at dersom det innføres anbefalinger eller krav om rapportering, bør det også gis føringer med hensyn til hva slags format som skal rapporteres, slik at det blir samme rapporteringsformat i samme marked. Videre er det ifølge Advokatforeningen behov for å avklare om, og så fall hvordan, oppfølging av slike anbefalinger skal ivaretas. Foreningen bemerker videre at endringsdirektivet ikke er til hinder for å kreve kvartalsrapportering fra utstedere som er finansforetak. For finansforetak følger plikt til å utarbeide og offentliggjøre delårsregnskap av regnskapsreglene, og det foreslås ikke egne regler i verdipapirhandelloven. Advokatforeningen viser til at reglene om kvartalsrapportering for banker/finansieringsforetak og forsikringsforetak videreføres, og stiller på generelt grunnlag spørsmål ved om det er hensiktsmessig å opprettholde forskjellige frister for banker/finansieringsforetak og forsikringsforetak.

Finans Norge viser til at halvårsrapporter ifølge utvalgets forslag skal fremlegges senest to måneder etter regnskapsperiodens utgang, og at svenske myndigheter har valgt den samme løsningen. Finans Norge viser videre til at lovkravet om kvartalsrapporter foreslås opphevet, men legger til grunn at dette ikke får særlig betydning i praksis dersom børser viderefører kravet på avtalemessig grunnlag. Finans Norge angir videre at det er innforstått med at utvalget foreslår lovhjemmel for å kunne fastsette krav om ytterligere delårsrapporter på de vilkår som endringsdirektivet angir, og har ingen merknader til denne delen av forslaget.

Folketrygdfondet viser til at kvartalsrapportering er vel innarbeidet i det norske markedet og etterspurt informasjon både for investorer og analytikere, og mener det er uheldig dersom de børsnoterte selskapene velger å ikke publisere kvartalstall. Folketrygdfondet gir uttrykk for at det er en klar forventning til de selskapene det er investert i, om at de frivillig offentligjør kvartalstall.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) viser til at stort fokus på kortsiktighet i markedenes vurderinger av mange har vært pekt på som et problem, og da spesielt den store oppmerksomheten rundt kvartalsrapporteringer. LO er derfor enig i at selskapene kan begrense dette til halvårs- og årsrapporter, men med mulighet for frivillig kvartalsrapportering. Også i et kostnadsperspektiv vil dette kunne bidra i positiv retning, særlig for mindre selskaper. LO er også positiv til at årsrapport og halvårsrapport skal holdes tilgjengelig for allmennheten i minst ti år.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) viser til at selv om den lovpålagte plikten til å avgi kvartalsrapporter foreslås fjernet som alminnelig krav, vil det fortsatt være anledning for utsteder i fremtiden å avgi kvartalsrapporter på frivillig basis. NHO støtter utvalgets løsning hvor det ikke stilles opp særskilte krav til en slik rapportering.

Norske Finansanalytikeres Forening er informasjonshensynet viktigere enn at selskapene opplever kvartalsrapportering som byrdefylt, og mener det er uheldig dersom kvartalsrapportene forsvinner, og vil oppfordre selskapene til å rapportere på frivillig basis.

Oslo Børs støtter lovutvalgets forslag om at fristen på to måneder for offentliggjøring av halvårsrapporter i verdipapirhandelloven bør opprettholdes. Når det gjelder krav til kvartalsrapportering, bemerker Oslo Børs at de fleste medlemslandene i EU heller ikke vil benytte seg av unntaksadgangen, og kan ikke se noen grunn til at avveiningen skal være annerledes i det norske markedet. Børsen viser til at rapporteringsdirektivet heller ikke stiller krav til at frivillig finansiell rapportering skal underlegges særskilte innholdskrav eller frister for offentliggjøring, og mener det vil være for vidtrekkende å innføre krav om dette når selve plikten til å rapportere kvartalsvis oppheves. Oslo Børs bemerker at en fordel ved at reguleringen overlates til markedsplassene, er at man enklere vil kunne tilpasse kravene om ytterligere rapportering innenfor enkelte av markedets segmenter eller for enkelte typer utstedere hvor rapporteringshyppigheten er viktigere enn for andre segmenter elle utstedere. Videre opplyser børsen at det vil være aktuelt å gi anbefaling om IAS 34 som anbefalt rapporteringsformat. Oslo Børs redegjør deretter for forslag til endringer i eget utstederregleverk.

Når det gjelder kontroll av frivillig finansiell rapportering, viser Oslo Børs til at dersom kravet til kvartalsrapportering opprettholdes på Oslo Børs, vil børsen også måtte sørge for at den har effektive ordninger og prosedyrer som sikrer overvåkning av utsteders etterlevelse av regelverket. For øvrig bemerker Oslo Børs at Finanstilsynet fører kontroll med at årsregnskapet, årsberetning, halvårsregnskap og annen finansiell rapportering fra utstedere av omsettelige verdipapirer som er eller søkes notert på regulert marked i EØS, er i samsvar med lov eller forskrift, og viser til lovutvalgets uttalelser i NOUen punkt 3.2.3.3.

Revisorforeningen viser til at endringsdirektivet ikke er forenelig med et generelt krav om kvartalsrapporter, men at det åpner opp for at norske myndigheter kan kreve at utstedere offentliggjør ytterligere periodisk finansiell informasjon oftere enn årsrapport og halvårsrapport når visse vilkår angitt i direktivet er oppfylt. Revisorforeningen bemerker at det for å oppfylle unntaket må oppfylles krav som mest sannsynlig ikke vil oppstå med det første, og mener loven blir mer tilgjengelig om den begrenses til det som faktisk er nødvendig. Foreningen foreslår derfor at forskriftshjemmelen ikke innføres før det eventuelt blir behov for den. Foreningen gir for øvrig uttrykk for at norske børsnoterte selskaper ikke bør ha strengere krav enn børsnoterte foretak ellers i Europa, og at Oslo Børs derfor ikke bør stille krav til kvartalsrapportering, men la det forbli frivillig. Når det gjelder frist for avgivelse av halvårsrapporten, mener foreningen at det ut fra hensynet til tidsriktig informasjon bør opprettholdes en frist på to måneder, og at en forenkling for de regnskapspliktige ved å utvide fristen fra to til tre måneder, for øvrig antas å ville være marginal.

ØKOKRIM viser til at endringsdirektivet åpner opp for at fristen for halvårsrapportering kan forlenges fra to til tre måneder, og ØKOKRIM støtter utvalgets vurdering av at gjeldende frist på to måneder bør opprettholdes. ØKOKRIM legger i den forbindelse særlig vekt på at opphevingen av kvartalsrapporteringen vil medføre økt risiko for at det foreligger innsideinformasjon i selskapene over lengre tid, og at en utvidelse av fristen for halvårsrapportering vil, slik ØKOKRIM vurderer det, øke tiden hvor det kan foreligge informasjonsasymmetri og misbrukspotensial i markedet.

2.4.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at endringen i rapporteringsdirektivet artikkel 5 innebærer at fristen for offentliggjøring av halvårsrapporten kan utvides til tre måneder fra dagens frist på to måneder som følger av verdipapirhandelloven § 5-6 første ledd. Det følger videre av endringen i rapporteringsdirektivet artikkel 3 nr. 1 at hjemstaten kan stille strengere krav til en utsteder enn de som er fastsatt i direktivet.

Departementet deler utvalgets vurdering om at en forlengelse av tidsfristen kan gi økt fleksibilitet for utstederne, og at det kan lette de administrative byrdene, særlig for de minste utstederne. Departementet viser til at utstedere og investorer har felles interesse i at rapporteringen oppfattes som aktuell og korrekt, og at sen rapportering kan medføre at informasjonen oppfattes som mindre relevant, slik at rapportene får mindre betydning for prisdannelsen, og mindre oppmerksomhet fra analytikere.

Departementet viser videre til at gjeldende tidsfrist på to måneder er godt innarbeidet i det norske markedet. Høringsinstansene som har uttalt seg om dette er positive til at fristen på to måneder opprettholdes. Departementet har etter en samlet vurdering kommet frem til at fristen på to måneder bør opprettholdes.

Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at EØS-statene ikke kan opprettholde generelle regler om kvartalsrapportering for selskaper med omsettelige verdipapirer tatt opp til notering på regulert marked, og at endringen i EØS-reglene var begrunnet i å lette kostnader forbundet med notering på regulert marked, samt å motvirke kortsiktighet hos selskapet og investorene.

På denne bakgrunn ble det generelle krav til kvartalsrapportering etter verdipapirforskriften § 5-5 opphevet med virkning for regnskapsåret påbegynt 1. januar 2017 og senere.

Departementet viser videre til at endringsdirektivet ikke medfører innskrenkninger i nasjonale myndigheters adgang til å gi ytterligere regler om periodisk finansiell rapportering for finansinstitusjoner, og bemerker at krav til kvartalsrapportering fra slike institusjoner i medhold av regnskapsloven ikke er foreslått endret.

For å kunne innføre krav til kvartalsrapportering for andre virksomheter ved eventuelt behov, foreslår departementet i likhet med utvalget å erstatte gjeldende forskriftshjemmel i verdipapirhandelloven § 5-6 siste ledd med en hjemmel til å innføre regler om ytterligere delårsrapportering, samt om innhold, avleggelse og offentliggjøring av delårsregnskaper. Forutsetningsvis må slike eventuelle forskriftsbestemmelser være innenfor rammene av unntaksbestemmelsen i rapporteringsdirektivet artikkel 3 ny nr. 1a for krav til slik rapportering.

En slik hjemmel vil også kunne brukes til å gi innholdskrav for frivillig rapportering, dersom utviklingen tilsier at det er nødvendig for å skape forutberegnelighet og klarhet i markedet.

Om slike rapporter vil være omfattet av Finanstilsynets kontroll med finansiell rapportering etter verdipapirhandelloven § 19-1 tredje ledd jf. verdipapirforskriften § 17-3, vil ifølge utvalget avhenge av om rapporten kan betraktes som «annen finansiell rapportering», og at det vil være en konkret vurdering av det faktiske innholdet i informasjonen om den faller inn under reglene.

Departementet mener at dersom utsteder velger å offentliggjøre en delårsrapport etter IAS 34, eller andre tilsvarende regnskapsprinsipper, vil dette være å anse som «annen finansiell rapportering», jf. verdipapirhandelloven § 19-1 tredje ledd og verdipapirforskriften § 17-3 b). Departementet viser til at formålet med standarden er å foreskrive minstekrav til innholdet i en delårsrapport samt innregnings- og målingsprinsipper, slik at markedsaktørene lettere kan forstå utsteders stilling. Slike rapporter vil utgjøre en del av utsteders finansielle rapportering og vil være underlagt Finanstilsynets tilsyn etter verdipapirhandelloven § 19-1 tredje ledd. Hensynet til investorbeskyttelse tilsier etter departementets syn at Finanstilsynet fører kontroll med slike rapporter. Finanstilsynet kan fatte pålegg dersom den finansielle rapporteringen i dokumenter ikke er i samsvar med lov eller forskrift, jf. verdipapirforskriften § 17-8. Videre kan Finanstilsynet pålegge utstederforetak å avlegge ny kvartalsrapport dersom denne avviker vesentlig fra det som følger av lov eller forskrift, jf. verdipapirforskriften § 17-9 c). De internasjonale regnskapsstandardene er inntatt som forskrift til regnskapsloven, jf. regnskapsloven § 3-9 (2), jf. forskrift om gjennomføring av EØS-regler om vedtatte internasjonale regnskapsstandarder 17. desember 2014 nr. 1852. Departementet viser også til IAS punkt 34.3 om at «If an entity’s interim financial report is described as complying with International Financial Reporting Standards, it must comply with all of the requirements of this Standard».

Departementet kjenner til at stadig flere foretak utarbeider alternative rapporter som ikke er i samsvar med IAS 34, eksempelvis kombinasjonsrapporter, hvor rapporten delvis følger utvalgte deler av en tradisjonell IAS 34 rapport og delvis fremstår som en presentasjon. Slik departementet ser det er slike rapporter normalt å anse som «annen finansiell rapportering», og Finanstilsynet har kontroll også med disse rapportene, men slik at dette vil bero på en konkret vurdering. Tilsvarende vil gjelde for rapporter som utgis periodevis, men ikke i samsvar med IFRS eller tilsvarende ekvivalente regnskapsspråk.

I likhet med utvalget mener departementet det er sentralt at det fremgår tydelig av rapporteringen at dette ikke er en rapport som følger regnskapsmessige prinsipper, og ved behov vil et slikt krav mv. kunne inntas i forskrift med hjemmel som foreslått i § 5-6 siste ledd. Videre må slike rapporter ikke gi et villedende inntrykk av selskapets finansielle situasjon, jf. herunder reglene om markedsmisbruk og god forretningsskikk. Ved behov vil det også kunne inntas et krav i forskrift med hjemmel som foreslått i § 5-6 siste ledd, om at delårsrapporten ikke skal gi et misvisende bilde av utsteders finansielle situasjon. En slik bestemmelse vil forutsetningsvis ha et lavere innslagspunkt enn regelen om markedsmisbruk og god forretningsskikk og følges opp av Finanstilsynet i det løpende tilsynet med utstederne.

Departementet foreslår i likhet med utvalget å endre § 5-6 første ledd for å reflektere at tiden årsrapport og halvårsrapport skal holdes tilgjengelig for allmennheten forlenges fra minst fem år til minst ti år i samsvar med endringene i rapporteringsdirektivet, samt at fristen på to måneder for å offentliggjøre halvårsrapporten opprettholdes.

Departementet foreslår videre å oppheve verdipapirhandelloven § 5-8 fjerde og sjette ledd om opplysninger om lån og vedtekter i samsvar med endringene i direktivet. Videre foreslår departementet at verdipapirhandelloven § 5-5 siste ledd endres for å presisere at forskrifter om fullharmoniserte krav til rapporteringsformat for årsrapporter kan vedtas i medhold av denne bestemmelsen.

2.5 Nye regler om innsending av lagringspliktige opplysninger til ESMA

2.5.1 Gjeldende rett

Verdipapirhandelloven § 5-12 gir regler om offentliggjøring og lagring av informasjonspliktige opplysninger. Bestemmelsen fastslår at utsteder, eller annen person som har søkt om opptak til handel uten utsteders samtykke (jf. Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) pkt. 10.1 s. 207 flg.), skal offentliggjøre informasjonspliktige opplysninger på en effektiv og ikke-diskriminerende måte, samtidig som de sendes elektronisk til vedkommende regulerte marked som skal oppbevare opplysningene på betryggende vis.

Reglene om offentliggjøring av informasjonspliktige opplysninger gjelder både for utstedere med Norge som hjem- og vertsstat. Det er imidlertid bare utstedere med Norge som hjemstat som skal sende lagringspliktige opplysninger til norsk regulert marked. Utsteder med Norge som vertsstat skal sende opplysningene til hjemstatens offisielle lagringsmekanisme, se verdipapirhandelloven § 5-12 fjerde ledd.

Bestemmelsen gjennomfører rapporteringsdirektivet artikkel 21 som fastslår at «regulated information», det vil si informasjon som er gjenstand for informasjonsplikt etter rapporteringsdirektivet og markedsmisbruksdirektivet, skal offentliggjøres på en effektiv og ikke diskriminerende måte, samt sendes til en «officially appointed mechanism» (heretter OAM) hvor slik informasjon skal lagres.

I forbindelse med gjennomføring av rapporteringsdirektivet ble det vurdert hvem som skulle utpekes som OAM i Norge. I Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) under punkt 17.5 uttalte departementet at det er hensiktsmessig at det regulerte markedet mottar informasjonspliktige opplysninger og er lagringssystem for opplysningene. Denne løsningen innebærer minst kostnader totalt sett fordi systemer for mottak og oppbevaring av opplysninger allerede eksisterer på markedsplassen. Finanstilsynet fører tilsyn med regulerte markeder og kan således kontrollere at ordningen fungerer tilfredsstillende. Det er gitt hjemmel for å gi nærmere regler om offentliggjøring og oppbevaring av informasjonspliktige opplysninger i forskrift.

Det finnes enkelte utstedere som etter rapporteringsdirektivet har Norge som hjemstat, men som ikke er notert på norsk regulert marked. Også for disse utstederne fungerer Oslo Børs som OAM.

Nærmere regler om offentliggjøring av informasjon er gitt i verdipapirforskriften § 5-9. Det er imidlertid ikke gitt nærmere regler om lagring av informasjon.

2.5.2 EØS-rett

Det gjøres ingen endringer i rapporteringsdirektivets regler om offentliggjøring av informasjonspliktige opplysninger. Det legges imidlertid opp til omfattende endring av reglene om spredning og lagring av informasjonen. I ny artikkel 21a gis det på denne bakgrunn regler om et felles europeisk tilknytningspunkt (European Electronic Access Point – EEAP). Etter bestemmelsen skal det opprettes en nettportal som skal fungere som et felles europeisk tilknytningspunkt for alle OAMene i EØS. Denne lagringsmekanismen skal opprettes og drives av ESMA. Formålet er å fremme grenseoverskridende investeringer og forenkle tilgang til regulerte opplysninger for investorer

Bakgrunnen for endringene er nærmere omtalt i fortalen til endringsdirektivet. Her fremheves det at investorer enkelt bør få tilgang til informasjonspliktige opplysninger for alle selskaper notert på regulert marked i EØS, fordi dette vil bidra til å fremme investering over landegrensene. Det påpekes at eksisterende nettverk av offisielt utpekte nasjonale OAMer ikke sikrer enkel søking etter informasjonspliktige opplysninger.

For å gjennomføre prosjektet innføres en rekke hjemler til å gi utfyllende rettsakter og tekniske standarder som skal fastsettes av kommisjonen om tekniske krav til kommunikasjonsteknologi som skal benyttes av nasjonale OAMer, tekniske krav knyttet til drift av det elektroniske tilknytningspunktet, tekniske krav til identifikasjon av utstedere, felles format for levering av opplysninger samt felles regler om kategorisering av informasjonspliktige opplysninger. I tillegg til tekniske standarder utarbeidet i medhold av artikkel 22 kan kommisjonen gi utfyllende rettsakter etter ny artikkel 21 nr. 4, blant annet for å sikre interoperabilitet mellom nasjonale OAMer og det felles tilknytningspunktet hos ESMA. Kommisjonen har fastsatt forordning (EU) 2016/1437 med hjemmel i disse bestemmelsene.

2.5.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at det gis forskriftshjemmel for å gjennomføre nye bestemmelser om felles europeisk tilknytningspunkt.

Se omtale i NOU 2016: 2 kapittel 5.3.

2.5.4 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av forslaget.

2.5.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med utvalget at det gis hjemmel til å fastsette forskrifter om tilknytning til et felles europeisk tilknytningspunkt for offisielt utpekte lagringsmekanismer for lagringspliktig informasjon. Se forslag til nytt punktum i verdipapirhandelloven § 5-12 femte ledd.

Til dokumentets forside