3 Samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning

3.1 Direktiv (EU) 2014/94

Formålet med direktivet er å fastsettes en felles ramme av tiltak for utbygging av en infrastruktur for alternativt drivstoff, både for å redusere oljeavhengigheten og transportens miljøvirkninger. Dette skal gjennomføres ved

• a) nasjonale handlingsplaner for utbygging av infrastruktur for alternativt drivstoff

• b) felles tekniske spesifikasjoner for ladepunkter for elektriske kjøretøyer, landstrømforsyning for skip og fyllestasjoner for naturgass og hydrogen

• c) krav til informasjon til brukerne.

Hovedforpliktelsen i direktivets artikkel 1 er å utarbeide et nasjonalt virkemiddelrammeverk som fastsetter nasjonale mål for hensiktsmessig etablering av infrastruktur for alternativt drivstoff til transportformål. Landene skal selv fastsette mål for utbygging av infrastruktur. I virkemiddelrammeverket skal landene beskrive hvordan infrastrukturen skal utvikles og hvilke virkemidler som er tenkt anvendt for å få til dette innen de tidspunktene som er satt i direktivet. Det er opp til landene å vurdere hensiktsmessig omfang av infrastrukturen.

I artikkel 2 defineres «alternativt drivstoff» som drivstoff eller energikilder som fungerer som en erstatning for fossile oljekilder i energiforsyningen til transport, bl.a. elektrisitet, hydrogen, biodrivstoff, syntetisk og parafinisk drivstoff, naturgass, herunder biometan, i gassform (komprimert naturgass – CNG), i flytende form (flytende naturgass – LNG) og flytende petroleumsgass (LPG).

Artikkel 3 fastsetter at medlemsstatene innen 18. november 2016 skal ha oversendt Kommisjonen sine nasjonale planer for et virkemiddelrammeverk. Direktivet forplikter ikke landene til å nå sine nasjonale mål, men virkemiddelrammeverket skal utformes slik at målene kan oppfylles, og man skal rapportere eventuelle avvik fra oppsatte mål hvert tredje år. Norges rapporteringsforpliktelse vil være overfor ESA, mens EU-statene rapporterer til EU-kommisjonen. På grunnlag av rapportene skal Kommisjonen offentliggjøre utviklingen i antall ladepunkter og fyllestasjoner i hvert land.

Videre stilles det krav om å gjennomføre ulike tekniske standarder og krav om tilgjengelig brukerinformasjon. Standardene skal baseres på standarder fra Den europeiske standardiseringsorganisasjonen (European Standards Organisation – ESO).

På grunnlag av de nasjonale handlingsplanene skal Kommisjonen offentliggjøre opplysninger om de nasjonale målene og delmålene som hver medlemsstat har framlagt om antall offentlig tilgjengelige ladepunkter, LNG-fyllestasjoner i sjøhavner, offentlig tilgjengelige LNG- og CNG-fyllestasjoner for motorvogner.

Artikkel 4 omhandler elektrisitet til transport. Gjennom virkemiddelrammeverket skal det legges til rette for at et tilstrekkelig antall ladepunkter for elbiler er tilgjengelig for allmennheten, slik at elbiler kan kjøre i det minste i tettbebyggelser i byer/forsteder og i andre tett befolkede områder innen 31. desember 2020. Virkemiddelrammeverket skal også inneholde tiltak for fremme av ikke offentlige ladepunkter.

Medlemsstatene skal iht. direktivet videre sikre at behovet for landstrømforsyning i havner blir vurdert i det nasjonale virkemiddelrammeverket. En slik landstrømforsyning skal anlegges som en prioritet i havner i TEN-T-hovednettet og i andre havner innen 31. desember 2025, med mindre etterspørsel og kostnader ikke står i forhold til fordelene, herunder miljøfordelene.

Ladepunktene for veitransport og i havner som etableres eller fornyes fra 18. november 2017, skal være i samsvar med tekniske standarder som spesifisert i direktivets vedlegg II. Ladepunktene skal ta i bruk smarte målesystemer der dette er hensiktsmessig og teknisk gjennomførbart, og det kreves at man skal kunne lade på offentlig tilgjengelige ladepunkter på ad hoc-basis. Statene skal videre sørge for at prisene på ladetjenesten er offentlig tilgjengelige, sammenlignbare og ikke diskriminerende. Kommisjonen gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter for å supplere direktivet, herunder de tekniske spesifikasjonene i vedlegg II.

Artikkel 5 omhandler hydrogenforsyning til veitransport. Det er frivillig å inkludere hydrogenfyllepunkt i det nasjonale virkemiddelrammeverket. Dersom man velger å gjøre dette, skal det være tilgjengelig et hensiktsmessig antall stasjoner slik at hydrogendrevne kjøretøy skal kunne kjøre rundt i et nettverk bestemt av nasjonen selv innen 31. desember 2025. Stasjoner som etableres eller fornyes fra 18. november 2017, skal være i samsvar med tekniske standarder som direktivet spesifiserer.

Artikkel 6 regulerer naturgassforsyning til transport. Statene skal, gjennom det nasjonale virkemiddelrammeverket, legge til rette for etablering av et hensiktsmessig antall fyllepunkter for LNG i havner, slik at fartøy kan sirkulere i TEN-T kjernenettverket innen 31. desember 2025. Det nasjonale virkemiddelrammeverket skal også legge til rette for etablering av et hensiktsmessig antall LNG-fyllestasjoner i sjøhavner, slik at LNG-drevne fartøyer kan seile på hele TEN-T-hovednettet innen 31. desember 2025. Tilsvarende frist for tilrettelegging også for LNG-drevne tunge kjøretøy. Statene skal også sikre at det finnes et egnet distribusjonssystem for LNG, herunder lasteanlegg for LNG-tankkjøretøy. Medlemsstatene skal samarbeide med nabomedlemsstater når det er nødvendig for å sikre at TEN-T-hovednettet har tilstrekkelig dekning.

Statene skal videre legge til rette for etablering av et hensiktsmessig antall offentlig tilgjengelige fyllepunkter for CNG innen 31. desember 2020. For CNG-drevne tunge kjøretøy er fristen 31. desember 2025. Fyllestasjoner som etableres eller fornyes fra 18. november 2017, skal være i samsvar med de tekniske standardene som direktivet spesifiserer.

Kravene i artikkel 7 om brukerinformasjon er at det skal finnes relevant, ensartet og klar informasjon om kjøretøy som kan benytte ulike drivstoff. Slik informasjon skal gjøres tilgjengelig i instruksjonshåndbøker, på fyllestasjoner og ved ladepunkter, på kjøretøy og hos bilforhandlere. Merkingen av drivstoff på pumper, dyser og påfyllingslokk på kjøretøy skal være iht. europeiske standarder. Når drivstoffprisen vises på en fyllestasjon skal det, hvis hensiktsmessig, vises en sammenliknende enhetspris mellom drivstoff, særlig for naturgass og hydrogen. Kommisjonen gis myndighet til å vedta gjennomføringsrettsakter om en felles metode for sammenlikning av enhetspriser på alternativt drivstoff. Kommisjonen vedtok 17. mai 2018 en slik gjennomføringsrettsakt (forordning (EU) 2018/732), som vil bli gjennomført i prisopplysningsforskriften. Kommisjonen gis videre myndighet til å gi europeiske standardiseringsorganisasjoner mandat til å fastsette system for utforming av merking av alternativt drivstoff. Det er en frist på 2 år for å ta den nye merkingen i bruk.

Statene skal sikre at alle brukere gis informasjon om geografisk beliggenhet av offentlig tilgjengelig fyllestasjoner og ladepunkter. For ladepunkter kan det også gis informasjon om tilgjengelighet og avgifter i sanntid.

I artikkel 8 gis Kommisjonen myndighet til å vedta delegerte rettsakter og artikkel 9 gir prosedyreregler for den komiteen som vil bistå Kommisjonen med oppfølging av direktivet.

Iht. artikkel 10 skal hvert land innen 18. november 2019 og deretter hvert tredje år, rapportere om gjennomføringen av de nasjonale handlingsplanene med informasjon som fremgår av vedlegg I til direktivet. Videre gis bestemmelser om Kommisjonens evaluering av måloppnåelsen i de nasjonale planene og at Kommisjonen innen 18. november 2020 skal fremlegge en vurdering av direktivets virkning på markedsutviklingen av infrastruktur for alternativt drivstoff, herunder en vurdering av krav og frister fastsatt i direktivet.

3.2 EØS-komiteens beslutning

Det følger av EØS-komiteens beslutning nr. 23/2018 av 9. feb. 2018 at i EØS-avtalens vedlegg XIII etter nr. 5 (opphevet) skal nytt nr. 5a lyde:

• «5a. 32014 L 0094: Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/94/EU av 22. oktober 2014 om utbygging av en infrastruktur for alternativt drivstoff (EUT L 307 av 28.10.2014, s. 1).

  Direktivets bestemmelser skal for denne avtales formål gjelde med følgende tilpasning:

  • a) Når det gjelder EFTA-statene skal ordet ‘TEUV’ i artikkel 3 nr. 5 forstås som ‘EØS-avtalen’.

  • b) Artikkel 6 får ikke anvendelse for Island.

  • c) Dette direktiv får ikke anvendelse for Liechtenstein.»

Artikkel 2 bestemmer at teksten til direktiv 2014/94/EU på islandsk og norsk, som skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, skal gis gyldighet.

Artikkel 3 bestemmer at denne beslutning trer i kraft 10. februar 2018, forutsatt at alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1 er inngitt1.

Artikkel 4 bestemmer at denne beslutning skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

TEUV er forkortelsen for Traktaten om Den europeiske unions virkemåte). Artikkel 3 nr.5 fastsetter at støttetiltak for infrastruktur for alternativt drivstoff skal være i samsvar med reglene for statsstøtte i EØS-avtalen.

3.3 Om forholdet til norsk rett

Gjeldende norsk regelverk vil ikke fullt ut kunne benyttes for å kunne gjennomføre de aktuelle bestemmelsene i direktivet. Samferdselsdepartement foreslår derfor ny lov om infrastruktur for alternativt drivstoff.