Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 89 L (2016–2017)

Endringer i transplantasjonslova mv. (gjennomføring av organhandelskonvensjonen i norsk rett)

Til innholdsfortegnelse

6 Behov for tilpasninger i norsk regelverk for å kunne gjennomføre konvensjonen

6.1 Innledning

Konvensjonens artikkel 5 har et noe videre virkeområde enn transplantasjonslova ved at den stiller krav om at all bruk av ulovlig uttatte organer skal kunne straffes. Det er derfor nødvendig å utvide virkeområdet for transplantasjonslova og virkeområdet for lovens straffebestemmelse. Ivaretakelse av konvensjonens krav bør også synliggjøres i transplantasjonslovas formålsbestemmelse.

Straff for kommersiell utnytting etter konvensjonens artikkel 4 nr. 1 bokstavene b og c og artikkel 7 omfatter også handlinger som ikke er direkte knyttet til donasjon eller transplantasjon. Det er derfor nødvendig å tydeliggjøre anvendelsesområdet for transplantasjonslova § 20 som forbyr kommersiell utnytting av organer, celler og vev.

Forsettlig forsøk på handlinger som er straffbare etter transplantasjonslova er i dag ikke straffbare fordi strafferammen for handlingene er for lav. Den lave strafferammen gjør det også vanskelig å oppfylle konvensjonens krav knyttet til utlevering av lovbrytere.

Videre er det nødvendig å øke strafferammen i transplantasjonslova for å gjennomføre artikkel 12. Denne bestemmelsen stiller krav om at straff for handlinger som skal kunne straffes etter konvensjonen skal være effektiv, forholdsmessig og preventiv.

Forslaget til transplantasjonslova § 23 a er ment å sikre full oppfyllelse av artikkel 8 som krever straff for forsettlig klargjøring, preservering, lagring, transport, overføring, mottak, innføring og utførsel av ulovlig uttatte organer.

Etter departementets vurdering vil ovennevnte endringer bringe norsk lovgivning i samsvar med konvensjonens krav. Det er ikke behov for å benytte seg av konvensjonens adgang til å ta forbehold.

I tillegg foreslår departementet enkelte endringer som skal gi bedre samsvar mellom på den ene siden straffeprosessloven og straffeloven og på den andre siden transplantasjonslova.

Tilslutning til konvensjonen vil kreve Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 andre ledd. Utenriksdepartementet har derfor fremmet forslag om ratifikasjon, jf. Prop. S. 90 Samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon mot ulovlig handel med menneskeorganer av 25. mars 2015 (2016–2017) samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon mot ulovlig handel med menneskeorganer.

6.2 Utvidelse av formålet med transplantasjonslova

6.2.1 Gjeldende rett

Formålet med loven er å sikre best mulig tilgang på organer, celler og vev til behandling av andre mennesker, sikre respekt for viljen og integriteten til donor og sikre at hensynet til de pårørende blir ivaretatt, jf. § 1. Se også punkt 4.2.

6.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo at formålsbestemmelsen i transplantasjonslova skulle utvides slik at formålet med loven også blir å forebygge og bekjempe handel med menneskeorganer.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene hadde særskilte merknader til utvidelse av formålsbestemmelsen. Helsedirektoratet og Spydeberg kommune ga imidlertid generell støtte til forslagene til endringer i transplantasjonslova.

6.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Formålsbestemmelsen i transplantasjonslova er rettet inn mot ønsket aktivitet: donasjon og transplantasjon til behandling av et annet menneske. Konvensjonen retter fokuset mot uønsket aktivitet.

Formålsbestemmelser gir en viktig bakgrunn for tolkningen av de andre paragrafene i loven. Det går fram av forarbeidene1 at formålsbestemmelsen i transplantasjonslova bl.a. gir retningslinjer for utøvelse av skjønn om hva som er forsvarlig praksis, for eksempel hva som vil være en saklig motivasjon for en avgjørelse etter loven.

Det er viktig å framheve at også behovet for å forebygge og bekjempe organhandel skal gi føringer for tolkningen av bestemmelsene i transplantasjonslova. Departementet foreslår derfor at formålsbestemmelsen i transplantasjonslova utvides slik det ble foreslått i høringen.

Se utkastet til endringer i transplantasjonslova § 1.

6.3 Utvidelse av det saklige virkeområdet for transplantasjonslova og straffebestemmelsen

6.3.1 Gjeldende rett

Virkeområdet for loven er donasjon, testing, karakterisering, uttak, preservering, transport og transplantasjon av levende humane organer mv. fra en levende eller død donor med sikte på behandling av sykdom eller skade hos et annet menneske. Se også punkt 4.2.

6.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo en mer generell utforming av transplantasjonslovas virkeområde, slik at ordlyden dekker alle handlinger knyttet til donasjon og transplantasjon av organer. Videre ble det foreslått en utvidelse av virkeområdet, slik at all håndtering av organer som er tatt ut på ulovlig vis dekkes av loven.

Departementet foreslo også en utvidelse av straffebestemmelsen i transplantasjonslova slik at den dekker hele virkeområdet til konvensjonens artikkel 5. Departementet foreslo at det skulle presiseres i straffebestemmelsen at den også skal omfatte bruk mv. av organer som er tatt ut i strid med bestemmelsene i transplantasjonslova.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Helse Bergen mener at det fortsatt bør gå uttrykkelig fram av bestemmelsen om virkeområdet at loven gjelder for både levende og døde donorer og at det fortsatt bør presiseres at donasjon og transplantasjon må skje med sikte på behandling av sykdom eller skade hos et annet menneske.

6.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Virkeområdet for transplantasjonslova svarer til virkeområdene i EUs celledirektiv2 og organdirektiv3. Det går likevel fram av forarbeidene4 at loven gjelder for alle ledd i prosessen med donasjon og transplantasjon av organer, celler og vev.

Organhandelskonvensjonen forplikter statene til å gjøre alle sider ved organhandel straffbart, bl.a. skal bruk av organer som er tatt ut på ulovlig vis være straffbart uavhengig av formålet med uttaket, jf. konvensjonens artikkel 5. Dette gir konvensjonen et noe videre virkeområde enn transplantasjonslova. Det er heller ikke fullt samsvar mellom begrepene transplantasjonslovas bestemmelse om virkeområde og konvensjonen bruker for å beskrive handlingene som utføres mellom uttak og innsetting av et organ.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om en mer generell utforming av transplantasjonslovas saklige virkeområde, slik at dette dekker alle handlinger knyttet til donasjon og transplantasjon av organer. Videre skal loven regulere all bruk av ulovlig uttatte organer. Departementet understreker at bestemmelsen om det saklige virkeområdet kun gir rammer for lovens bestemmelser. Innenfor rammen er det de enkelte pliktene og forbudene i loven som er avgjørende for hva som er straffbart.

Tilsvarende foreslår departementet en utvidelse av straffebestemmelsen i transplantasjonslova slik at alle handlinger som skal være straffbare etter konvensjonen kan straffes. Departementet foreslår at det presiseres i straffebestemmelsen at den også skal omfatte bruk mv. av organer som er tatt ut i strid med bestemmelsene i transplantasjonslova. Forslaget til endringer i transplantasjonslova §§ 2 og 23 a er ment å sikre oppfyllelse av artikkel 5 og 8.

Helse Vest har gjort oppmerksom på at forslaget i høringsnotatet opphever avgrensingen mot transplantasjon av pasientens eget vev. Det var ikke intensjonen med forslaget. Departementet foreslår derfor at avgrensingen tas inn igjen.

Se utkastet til endringer i transplantasjonslova § 2 første ledd og ny § 23 a.

6.4 Det geografiske virkeområdet for transplantasjonslova

6.4.1 Gjeldende rett

Kongen kan gi forskrift om at transplantasjonslova og forskrifter med hjemmel i loven helt eller delvis skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen og fastsette særlige regler under hensyn til forholdene på stedet. Dette følger av transplantasjonslova § 2 andre ledd. Hjemmelen er så langt ikke brukt.

Norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien gjelder for Bouvetøya, Peter I's øy og Dronning Maud Land. I hvilken utstrekning andre lover skal gjelde, bestemmes av Kongen, jf. bilandsloven § 2. Transplantasjonslova er ikke gjort gjeldende for disse områdene.

6.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet ba om å få høringsinstansenes synspunkter på hvilke områder konvensjonen og den aktuelle lovgivningen bør få anvendelse for.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet mener at organhandelskonvensjonen bør få anvendelse for Svalbard og Jan Mayen. Justis- og beredskapsdepartementet ser ingen prinsipielle betenkeligheter med å la konvensjonen få anvendelse for Bouvetøya og bilandene i Antarktis (Peter I's øy og Dronning Maud Land).

6.4.4 Departementets vurderinger og forslag

I henhold til prinsippet i Wien-konvensjonen artikkel 29 gjelder en folkerettslig avtale for alle delene av en stats territorium, så sant ikke noe annet fremgår av traktaten eller på annen måte.

Etter organhandelskonvensjonen kan statene oppgi i hvilken grad konvensjonen skal gjelde for territorier med spesiell status. Konvensjonen vil gjelde for Svalbard og Jan Mayen med mindre Norge erklærer at områdene ikke skal omfattes.

Den formen for kriminalitet som konvensjonen tar sikte på å bekjempe stopper ikke ved landegrensene. Utenriksdepartementet har i Prop. S. 90 (2016–2017) om samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon mot ulovlig handel med menneskeorganer av 25. mars 2015 foreslått at konvensjonen skal gjelde for Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya og bilandene i Antarktis.

For at konvensjonen skal kunne få anvendelse, må også regelverket som gjennomfører konvensjonen i norsk rett gjøres gjeldende for disse områdene. Straffeloven, straffeprosessloven og utleveringsloven gjelder for alle de aktuelle områdene.

Departementet foreslår derfor at transplantasjonslova og forskriftene etter loven gjøres gjeldende for Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya og bilandene i Antarktis. Dette må besluttes av Kongen med hjemmel i transplantasjonslova § 2 og bilandsloven § 2.

6.5 Tydeliggjøring av forbudet mot kommersiell utnytting

6.5.1 Gjeldende rett

Alle handlinger som har til hensikt å oppnå økonomisk vinning som følge av donasjon av organer mv. til transplantasjon og medvirkning til at noen mottar slik vinning straffes. Det går fram av transplantasjonslova § 20 jf. § 23 andre ledd.

6.5.2 Forslaget i høringsnotatet

Kommersialiseringsforbudet i transplantasjonslova § 20 er ikke særskilt omtalt i høringsnotatet, men det ble foreslått at bestemmelsen om saklig virkeområde for loven skulle utvides og gjøres mer generell. Straffebestemmelsen skulle også omfatte en rekke handlinger knyttet til ulovlig uttak av organer mv. Se nærmere drøftelse i punkt 6.3.

6.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot forslagene om endringer i virkeområdet og straffebestemmelsen. Justis- og beredskapsdepartementet anbefalte imidlertid en tydeliggjøring av forbudet mot kommersiell utnytting av organer:

Handlingene som er beskrevet i artikkel 4 nr. 1 bokstav b og c samt artikkel 7 bør vurderes reflektert i loven på en tydeligere måte enn gjeldende § 20 innebærer.

6.5.4 Departementets vurderinger og forslag

Transplantasjonslovas forbud mot kommersiell utnytting er avgrenset til handlinger som har til hensikt å oppnå økonomisk vinning som følge av donasjon til transplantasjon.

Norge har ratifisert Biomedisinkonvensjonen, herunder artikkel 21 som slår fast at menneskekroppen og dens deler ikke som sådan skal gi opphav til økonomisk vinning. Forbudet gjelder alle former for kommersiell utnytting, uavhengig av formål med uttaket.

Transplantasjonsloven fra 1973 regulerte både donasjon og transplantasjon, sykehusobduksjon, bruk av fostervev og avgivelse av lik til bruk i undervisning og forskning. Loven hadde derfor et generelt utformet forbud mot kommersiell utnytting av organer, celler og vev som sådan. Forbudet var ikke avgrenset til donasjon eller transplantasjon.

Kommersialiseringsforbudet i den nye transplantasjonslova av 2015 ble tilpasset dagens virkeområde, dvs. donasjon til transplantasjon. Dermed ble også ordlyden i forbudet noe snevrere enn i den tidligere loven. Dette gjør det mer usikkert om bestemmelsen oppfyller kravene i organhandelskonvensjonen, som har et noe mer omfattende virkeområde. Det er ikke opplagt at begrepene «donasjon» og «transplantasjon» omfatter alle handlingene som skal være straffbare etter konvensjonen artikkel 4 nr. 1 bokstavene b og c og artikkel 7. Se nærmere omtale i punkt 3.2

Departementet viser til at mangel på organer til transplantasjon bidrar til å skape et marked for ulovlig uttak og innsetting av organer og økonomisk vinning som følge av dette. Det er viktig å bidra til å bekjempe slik aktivitet, blant annet med et tydelig og generelt forbud mot kommersiell utnytting i transplantasjonslova.

For å sikre at alle handlinger som skal være straffbare etter konvensjonen kan straffes, foreslår departementet at transplantasjonslovas forbud mot kommersiell utnytting ikke lenger skal begrenses til økonomisk vinning som følge av donasjon av organer mv. til transplantasjon. Forbudet vil etter dette omfatte uttak, innsetting eller bruk av menneskeorganer for å oppnå økonomisk gevinst eller annen utilbørlig fordel. Forslaget vil innebære en videreføring av forbudet mot kommersiell utnytting i transplantasjonslova fra 1973, jf. også Prop. 38 L (2014–2015).

Se utkastet til endringer i transplantasjonslova § 20.

6.6 Økt strafferamme i transplantasjonslova

6.6.1 Gjeldende rett

Forsettlige og grovt uaktsomme brudd på transplantasjonslova med tilhørende forskrifter og medvirkning til slike brudd kan straffes med fengsel inntil tre måneder, jf. transplantasjonslova § 23 andre ledd. Bestemmelsen gjelder alle brudd på transplantasjonslova og tilhørende forskrifter, men det går fram av forarbeidene til transplantasjonslova at den først og fremst vil være aktuell for helsepersonell som foretar donasjon i strid med vilkårene. Straffebestemmelsen gjelder for både organer, celler og vev. Se også punkt 4.2.

6.6.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo at strafferammen i transplantasjonslova skulle settes til fengsel inntil 2 år og at det skulle presiseres hvilke overtredelser som kan medføre straff etter transplantasjonslova. Departementet foreslo at strafferammen skal være fengsel inntil 6 år for de groveste handlingene. Departementet foreslo videre at det ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov særlig skal legges vekt på om den som ble utsatt for handlingen var under 18 år, om det ble brukt grov vold eller tvang og om handlingen har medført betydelig utbytte.

6.6.3 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet slutter seg til vurderingen av at straffebestemmelsen bør angi hvilke lovovertredelser som er straffbare.

Helsedirektoratet skriver:

Helsedirektoratet vil påpeke at strafferammen etter transplantasjonslova vil være strengere enn strafferammen etter bioteknologiloven. En følge av dette vil blant annet være at ulovlig uttak av hornhinner (omfattet av transplantasjonslova) vil kunne straffes strengere enn f.eks. ulovlig uttak av egg, sæd og embryo (omfattet av bioteknologiloven).

Spydeberg kommune skriver:

Spydeberg kommune vurderer den foreslåtte strafferammen som for lav, og foreslår å heve den generelle strafferammen for forsettlig og grovt uaktsomme brudd på transplantasjonslova til fengsel inntil 6 år, og at strafferammen for grove brudd på loven heves til fengsel inntil 15 år. Kommunen anser dette som en mer forholdsmessig og preventiv straffereaksjon i tråd med konvensjonens formål om å forebygge og bekjempe handel med menneskelige organer.

6.6.4 Departementets vurderinger og forslag

Norge har så langt vært lite berørt av internasjonal handel med menneskeorganer. Det er likevel svært viktig at vi bidrar til at de som er skyldige i ulovlig uttak, bruk, innsetting og kommersiell utnytting av menneskelige organer eller i handlinger som medvirker til gjennomføringen av slike handlinger, kan ilegges en straff som er rimelig sett i forhold til det de har gjort.

Konvensjonen stiller ikke krav om bestemte strafferammer. Konvensjonen gir likevel føringer for nivået på strafferammen. Straffereaksjonene skal være effektive, forholdsmessige og preventive.

De alvorligste handlingene, menneskehandel som involverer menneskeorganer, straffes i dag etter straffeloven. Den generelle strafferammen er 6 år. Strafferammen for grove brudd er 10 år. Se nærmere omtale i punkt 4.3. Straffelovens bestemmelser er effektive, og gir grunnlag for utlevering. Virkeområdet for bestemmelsene i straffeloven er likevel relativt smalt.

Alle brudd på transplantasjonslova og tilhørende forskrifter kan straffes, men strafferammen er lav. Se nærmere omtale i punkt 4.2.

Forbrytelsene som dekkes av straffelovens regler antas å ha en strafferamme som tilfredsstiller konvensjonens krav. Strafferammen for andre handlinger som skal være straffbare etter konvensjonen er derimot for lav.

Departementet viser til at strafferammen for kroppskrenkelse og kroppsskade er fengsel i henholdsvis inntil 1 år og inntil 6 år, jf. straffeloven §§ 271 og 273. Ulovlig uttak av organer er dypt krenkende handlinger. Etter departementets syn taler det for at det minst bør kunne ilegges like lang straff for brudd på transplantasjonslova som for de mildeste voldslovbruddene.

Konvensjonen krever at forsettlige forsøk på handlinger som skal være straffbare etter konvensjonen skal kunne straffes, og at straffen skal kunne gi grunnlag for utlevering. Etter straffeloven § 16 kan den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk. Etter utleveringsloven er hovedregelen at fengselsstraffen må være mer enn 1 år for å gi grunnlag for utlevering, jf. § 3 nr. 1.

Departementet har merket seg at Spydeberg kommune tar til orde for å øke strafferammen mer enn departementet har foreslått. Departementet viser til at nivået må avpasses etter de øvrige strafferammene. Strafferammen for grov kroppskrenkelse er f.eks. 10 år og den nedre strafferammen for drap er 8 år. Departementet viser dessuten til at de alvorligste tilfellene av organhandel allerede er omfattet av straffeloven og har en strafferamme på 10 år.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om økning av strafferammen til 2 og 6 år. Forslaget innebærer at den alminnelige strafferammen i transplantasjonslova settes til fengsel inntil 2 år og at det presiseres hvilke overtredelser som kan medføre straff etter transplantasjonslova. Dette vil blant annet omfatte handlinger som skal gjøres straffbare etter konvensjonen.

Helsedirektoratet peker på at forslaget medfører at strafferammen for brudd på transplantasjonslova vil bli vesentlig høyere enn for brudd på bioteknologiloven. Departementet er klar over at den foreslåtte økningen av strafferammen vil føre til at strafferammen i transplantasjonslova blir høyere enn i de andre helselovene, herunder bioteknologiloven. Departementet mener imidlertid at økningen er godt begrunnet ved at den ivaretar vår internasjonale forpliktelse til å bekjempe handel med menneskeorganer.

Det er ikke alle bestemmelsene i transplantasjonslova som gir forpliktelser. Noen forpliktelser vil videre kunne følges opp vel så effektivt gjennom eierstyring og tilsyn som ved straff etter transplantasjonslova.

Departementet foreslår at den som forsettlig eller grovt uaktsomt bryter reglene i følgende bestemmelser i transplantasjonslova skal kunne straffes med fengsel inntil 2 år:

  • § 5 (Uttak frå levande donor),

  • § 6 (Hovudregel om samtykke),

  • § 7 (Kven som har rett til å samtykke (samtykkekompetanse) til donasjon frå ein levande donor),

  • § 10 (Stadfesting av døden),

  • § 12 (Behandling med sikte på donasjon),

  • § 13 (Samtykke frå avdøde og næraste pårørande sin rett til å nekte donasjon),

  • § 16 (Tildeling av organ, celler og vev),

  • § 17 (Anonymitet mellom partane i donasjonsprosessen),

  • § 19 (Forbod mot transplantasjon frå dyr til menneske (xenotransplantasjon) og

  • § 20 (Forbod mot kommersiell utnytting).

Videre vises det til forslaget i punkt 6.3 om å gjøre straffebestemmelsen i transplantasjonslova gjeldende for bruk mv. av organer som er tatt ut i strid med bestemmelser i transplantasjonslova. Slike handlinger skal også være omfattet av strafferammen på 2 år.

Departementet mener videre at strafferammen, etter mønster fra straffeloven, bør være høyere for de groveste handlingene. Departementet opprettholder derfor forslaget om at grove brudd straffes med fengsel inntil 6 år. Dette gjelder brudd på følgende bestemmelser:

  • § 5 (Uttak frå levande donor),

  • § 6 (Hovudregel om samtykke),

  • § 7 (Kven som har rett til å samtykke (samtykkekompetanse) til donasjon frå ein levande donor),

  • § 10 (Stadfesting av døden),

  • § 12 (Behandling med sikte på donasjon),

  • § 13 (Samtykke frå avdøde og næraste pårørande sin rett til å nekte donasjon) og

  • § 20 (Forbod mot kommersiell utnytting).

Departementet foreslår videre at det, etter mønster fra straffeloven § 258, særlig skal legges vekt på om den som ble utsatt for handlingen var under 18 år, om det ble brukt grov vold eller tvang og om handlingen har medført betydelig utbytte. Den som var uvitende om at fornærmede var under 18 år, bør kunne straffes for grovt lovbrudd hvis vedkommende på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet.

Konvensjonen krever at nærmere angitte omstendigheter skal være straffeskjerpende ved straffutmålingen, se omtalen i punkt 3.5. Kravene er allerede ivaretatt i straffeloven § 77, se omtalen i punkt 4.3.

De foreslåtte strafferammene skal også omfatte brudd på forskrifter som er gitt med hjemmel i de aktuelle paragrafene.

6.7 Endringer i straffeprosessloven

6.7.1 Gjeldende rett

Politiet har tiltalekompetanse i saker om brudd på transplantasjonslova, ettersom strafferammen i transplantasjonslova er fengsel inntil 3 måneder. Det vises til transplantasjonslova § 23, jf. straffeprosessloven § 67 andre ledd bokstav a. Hovedregelen etter straffeprosessloven er at politiet avgjør spørsmålet om tiltale i saker om lovbrudd som ikke kan medføre straff av fengsel i mer enn 1 år.

6.7.2 Forslaget i høringsnotatet

Det ble foreslått å videreføre dagens ordning der politiet har tiltalekompetanse i saker om brudd på transplantasjonslova. Dette krevde en endring i straffeprosessloven.

6.7.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser uttalte seg mot forslaget.

6.7.4 Departementets vurderinger og forslag

Det er ikke behov for endringer i straffeprosessloven for å oppfylle konvensjonens krav.

I dag har politiet tiltalekompetanse i saker om brudd på transplantasjonslova, ettersom strafferammen i transplantasjonslova er fengsel inntil 3 måneder, jf. transplantasjonslova § 23 og straffeprosessloven § 67 andre ledd bokstav a.

Departementet mener at dagens ordning bør videreføres. Når strafferammen i transplantasjonslova heves til fengsel inntil 2 år, eller inntil 6 år for grove overtredelser, vil saker om brudd på loven falle utenfor § 67 andre ledd bokstav a. For å videreføre politiets tiltalekompetanse foreslår departementet at transplantasjonslova § 23 a føyes til i opplistingen i straffeprosessloven § 67 andre ledd bokstav c. Tiltalekompetansen for grove brudd på transplantasjonslova, jf. utkastets § 23 b, bør derimot ligge hos statsadvokaten.

Se utkastet til endringer i straffeprosessloven § 67.

6.8 Andre endringer i transplantasjonslova og obduksjonslova

6.8.1 Gjeldende rett

Etter straffeloven § 15 rammer et straffebud også den som medvirker til overtredelsen. Transplantasjonslova og obduksjonslova bygger på systemet i den gamle straffeloven fra 1902. De to lovene har derfor egne bestemmelser om medvirkning, jf. transplantasjonslova § 23 andre ledd og obduksjonslova § 16 andre ledd. Transplantasjonslova har i tillegg en egen bestemmelse om forbud mot medvirkning til handlinger som har til hensikt å oppnå økonomisk gevinst som følge av donasjon av organer, celler eller vev i § 20 andre punktum.

Samtidig med ikraftsettingen av straffeloven ble ordningen med straffebud som krever at det foreligger allmenne hensyn, erstattet med regelen i straffeprosessloven § 62 a første ledd om at straffbare handlinger er undergitt ubetinget offentlig påtale.

Påtalemyndigheten kan likevel unnlate å forfølge handlinger med en strafferamme på to år eller lavere, hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. § 62 a andre ledd første punktum. Ved vurderingen av om allmenne hensyn foreligger, skal det blant annet legges vekt på om den fornærmede ønsker påtale, jf. § 62 a andre ledd annet punktum.

Transplantasjons- og obduksjonslovgivningen har også bestemmelser om når offentlig påtale skal finne sted, jf. transplantasjonslova § 23 tredje ledd og obduksjonslova § 16 tredje ledd. Offentlig påtale skal finne sted når allmenne hensyn krever det, eller etter krav fra Statens helsetilsyn.

6.8.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo at medvirkningsbestemmelsene i transplantasjonslova og obduksjonslova oppheves. Videre ble det foreslått å oppheve de særskilte bestemmelsene i transplantasjonslova og obduksjonslova om offentlig påtale hvis allmenne hensyn krever det. Bestemmelsen om at Statens helsetilsyn kan kreve påtale ble foreslått videreført.

Etter forslaget skulle det også gå klart fram av straffebestemmelsene i obduksjonslova hvilke lovbrudd som skal kunne straffes.

6.8.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslagene.

6.8.4 Departementets vurderinger og forslag

Medvirkningsbestemmelsene i transplantasjonslova og obduksjonslova er overflødige ved siden av medvirkningsbestemmelsen i straffeloven § 15. Departementet opprettholder derfor forslaget om at de særskilte bestemmelsene om medvirkning i transplantasjonslova og obduksjonslova oppheves.

Videre bør transplantasjonslova og obduksjonslova følge straffeprosesslovens system for påtale, slik det ble foreslått i høringen. Departementet opprettholder imidlertid forslaget om at Statens helsetilsyn fortsatt skal kunne kreve påtale. Departementet foreslår at ordlyden i bestemmelsen justeres slik at det går klart fram at påtale skal reises dersom Statens helsetilsyn krever det, men at påtale utenom disse tilfellene er regulert i straffeprosessloven § 62 a.

Departementet viser til at det i punkt 6.6 er foreslått at det skal gå fram av straffebestemmelsen i transplantasjonslova hvilke lovbrudd som skal straffes. Departementet mener at det samme bør gjelde for obduksjonslova.

Det er ikke alle bestemmelsene i obduksjonslova som gir forpliktelser. Noen av forpliktelsene vil videre kunne følges opp vel så effektivt gjennom eierstyring og tilsyn som ved straffeforfølgning etter obduksjonslova. Departementet foreslår derfor at den som forsettlig eller grovt uaktsomt bryter reglene i følgende bestemmelser kan straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder:

  • § 7 (Vilkår for gjennomføring av medisinsk obduksjon og rett for pårørande til å nekte obduksjon),

  • § 8 (Gjennomføringa av obduksjonen),

  • § 9 (Samtykke til bruk av lik i undervisning og forsking),

  • § 10 (Utlevering av lik til bruk i undervisning og forsking),

  • § 11 (Bruk av lik i undervisning og forsking),

  • § 14 (Gravferd og utførsel av lik ved mistanke om unaturleg dødsfall) eller

  • i forskrifter som er gitt med hjemmel i disse paragrafene

Se utkastet til endringer i transplantasjonslova §§ 20 og 23 og utkastet til endringer i obduksjonslova § 16 og ny § 16 a.

Fotnoter

1.

Prop. 38 L (2014–2015) Transplantasjonslov og obduksjonslov

2.

Direktiv 2004/23/EF

3.

Direktiv 2010/53/EF

4.

Prop. 38 L (2014–2015) Transplantasjonslov og obduksjonslov

Til dokumentets forside