5 Fremtidige satsingsområder

Gjennomgangen i kapittel fire har gitt en helhetlig fremstilling av tiltak og ordninger som er etablert for å ta vare på personell før, under og etter deltakelse i utenlandsoperasjoner. På noen områder er det behov for ytterligere å styrke oppfølgingen. I den videre utviklingen vil regjeringen særlig fokusere på forebyggende tiltak, kompetanseoppbygging, samarbeid på tvers av samfunnssektorer, forskning og utvikling, samt tiltak som styrker anerkjennelsen av veteranene. For å konkretisere og følge opp dette arbeidet, vil regjeringen utarbeide en handlingsplan som både favner om forsvarssektoren og andre berørte sektorer. Dette omtales nærmere i kapittel 8.

5.1 Seleksjon til tjeneste

Forsvarets arbeid med seleksjon er godt utviklet. I lys av at operasjoner over tid endrer karakter, bør kriterier for seleksjon kontinuerlig revideres og videreutvikles. Forsvaret skal fange opp et bredt mangfold av kompetanse og erfaringsbakgrunn. Økt fokus på mangfold aktualiserer rekruttering og seleksjon av kvinner og personell med minoritetsbakgrunn. Det er viktig å videreutvikle samarbeidet mellom kompetansemiljøet innen seleksjon, og forvaltningen som velger ut personellet til utenlandstjeneste.

Personellet avgir en egenerklæring om sin helse som en del av sesjon del I. Erfaring viser at den nåværende egenerklæringen ikke gir tilstrekkelig informasjon om den enkelte. Egenerklæringen vil derfor bli utviklet i retning av mer strukturerte og forpliktende opplysninger om egen helse. FSAN vil vurdere om dette kan suppleres med dokumentasjon fra fastlegen.

Screening foretas ikke rutinemessig i Forsvaret. Med screening forstås i denne sammenhengen systematiske aktiviteter rettet mot en gruppe av enkeltindivider, for å kunne fastslå om de har eller er disponert for sykdom, skade eller lyte. 1

Forsvaret vil utvikle en mer hensiktsmessig metode for screening. Effektive undersøkelser vil kunne forebygge og tidlig avdekke sykdom og skade, samt gi grunnlag for oppfølging. Rutinemessig undersøkelser vil bli innført så raskt som mulig for å sikre bedre seleksjon, samt å forebygge sykdommer. Screening omtales også under punkt 5.5 om hjemkomstfasen og punkt 5.11 om forskning.

5.2 Oppsettingsperioden – prioritering av misjonsspesifikk trening

Dagens system for utdanning før avreise til en utenlandsoperasjon er basert på de erfaringer som er høstet over mange år. En utfordring er å dra nytte av den kunnskapen soldatene har tilegnet seg i området. Enhver kontingent opparbeider læring som det er viktig å nyttiggjøre seg under fremtidige operasjoner. Soldatene kommer hjem med fersk erfaring og kompetanse som det er viktig å omsette og formidle i doktriner og utdanningen hjemme. Derfor vil Forsvaret organisere og systematisere erfaringene, som en integrert del av utdanningssystemet.

Oppsettingsperioden skal bidra til at styrkebidraget er best mulig forberedt og rustet til å løse oppdragene de vil møte ute, jf. St.prp. nr. 48 (2007-2008). Den skal tilfredsstille krav til individuelle og avdelingsvise kvalifikasjoner, både faglig, helse- og sikkerhetsmessig. I dag er de største utfordringene å få tilstrekkelig tid til å ivareta ulike personellkategoriers utdanningsbehov, usikkerhet rundt faglige godkjenningskrav, samt å finne en god balanse mellom en standardisering av programmene og mulighetene for tilpassede løsninger hos forsvarsgrenene. Forsvaret vil derfor igangsette en evaluering av oppsettingsperioden. Målet er å oppnå en enda bedre og mer målrettet forberedelsesfase før operasjonen, samt i større grad å legge til rette for en standardisering av innholdet i denne fasen.

5.3 Bedre fordeling av deltakelse i utenlandsoperasjoner

I dag fordeles deltakelse i utenlandsoperasjoner nokså ujevnt blant Forsvarets avdelinger og personellkategorier, med de utfordringer dette gir. Den tyngste belastningen ligger naturlig nok på de operative enhetene, og på de funksjonene som gir direkte støtte til disse. Enkelte fagmiljøer innen blant annet etterretning, samband, sanitet og logistikk er små og etterspurte. Belastningen kan bli meget stor på den enkelte og på fagmiljøet. Personellets familier vil også kunne oppleve betydelige belastninger i denne sammenhengen. Byrdefordelingen må derfor bli jevnere. Samtidig må det tas høyde for at mange medarbeidere har sin primærfunksjon innenfor andre prioriterte oppgaver. Regjeringen har derfor gjennom St.prp. nr. 48 (2007-2008) lagt opp til å øke antall ansatte i Forsvaret. Det legges også vekt på å kvalifisere flere medarbeidere til utenlandstjeneste. Både sivilt ansatte og reservepersonell utgjør viktige ressurser for å oppnå en jevnere fordeling av belastningen. Ved at flere sivile og militære får muligheten til å tjenestegjøre ute vil flere få verdifull erfaring og ny kompetanse til beste for Forsvaret. Over tid vil dette gi økt utholdenhet i operasjonen for styrkebidrag og enkeltkapasiteter.

Velfungerende rotasjonsordninger for soldater og avdelinger påvirker forutsigbarheten og byrdefordelingen. Et mer langsiktig arbeid for å disponere personellet til utenlandsoperasjoner vil forbedre forvaltningen av medarbeidere i Forsvaret. Innføring av et systematisk karriereutviklingssystem vil kunne bidra til å avhjelpe situasjonen, jf. St.prp. nr. 48 (2007-2008). Høyere grad av forutsigbarhet bidrar til styrket innsatsevne og utholdenhet, samt god rekruttering. En forutsetning for god byrdefordeling er at Forsvaret har tilgang på tilstrekkelig personell innenfor de kategorier som er mest etterspurt i utenlandstjeneste, særlig vervede og avdelingsbefal.

En forsvarlig og rettferdig byrdefordeling styrker personellets motivasjon og restitusjon. Det å vedlikeholde egen og fagmiljøenes kompetanse før nytt utenlandsopphold, krever tid hjemme. Regjeringen vil legge til rette for at de ulike kompetansemiljøene skal kunne fylle rotasjonsmønstre tilpasset oppdragets art, belastningene på personellet og forsvarsgrenenes ulike innretning. I den sammenheng vil det bli truffet tiltak for å sikre personellet tilstrekkelig hjemmetid mellom utenlandsoppdrag.

5.4 Oppfølging i operasjonsområdet

Under operasjoner er det viktig med godt lederskap og oppfølging, både operativt, menneskelig og helsemessig.

Som ledd i oppfølgingen i misjonsområdet gjennomfører Forsvaret i noen kontingenter en midtevaluering av det psykososiale arbeidsmiljøet. Det legges opp til at dette vil bli gjennomført rutinemessig, og Forsvaret vil innføre midtevaluering i alle større kontingenter som står ute i minimum seks måneder. Det vil bli vurdert om Forsvarets samarbeidspartnere i operasjonsområdet, eksempelvis fra utenrikstjenesten og justissektoren, også skal tilbys støtte til å gjennomføre midtevaluering.

Avdelingssjefer har et omfattende ansvar, og opererer ofte under høyt press. Kravene og forventningene gjør at også lederen har behov for å bli ivaretatt og fulgt opp. Forsvaret vil derfor bistå med veiledning og støtte til ledere i operasjoner, herunder også hvordan midtevaluering kan benyttes til formålet.

5.5 Ved hjemkomst

Dagens ordning ved hjemkomst er et godt utgangspunkt for å sikre langsiktig oppfølging av personellet. Overgangen til norske forhold etter en utenlandsoperasjon kan likevel være stor for mange. Spesielt for personell som har opplevd dramatiske situasjoner eller blitt utsatt for langvarig psykisk påkjenning. Utfordringen med denne fasen er å veie tid og innhold i programmet opp mot den enkeltes ønske om å komme hjem så raskt som mulig.

I hjemkomstfasen er det vesentlig å skape en verdig avslutning som tilfredsstiller de praktiske, sosiale og faglige behov som måtte være, både hos personellet, familiene og hos arbeidsgiver. Samtidig må programmet legge til rette for at personell med særlige behov for oppfølging fanges opp tidlig for å forebygge psykiske skader.

Forsvaret vil nedsette en arbeidsgruppe for å videreutvikle Forsvarets opplegg i hjemkomstfasen, inklusive tiden som settes av i fellesprogrammet umiddelbart etter hjemkomst. Veteran- og arbeidstakerorganisasjonene vil bli involvert i dette arbeidet. Aspekter som skal vurderes er tiltak med sikte på å sikre en god overgang til hjemlige forhold. Arbeidsgruppen vil blant annet vurdere om det er hensiktsmessig å innføre en ordning hvor Forsvaret rutinemessig tar kontakt med soldatene i løpet av de første månedene etter avsluttet operasjonen. Det vil i arbeidet være naturlig å trekke på andre lands erfaringer, eksempelvis Nederland og Storbritannia.

5.6 Anerkjennelse, kultur og seremonier

Det påhviler samfunnet, Forsvaret og myndighetene et stort ansvar når våre kvinner og menn sendes ut på krevende oppdrag. Deltakelse i risikofylte oppdrag for å skape fred og stabilitet i andre deler av verden, og det å bidra til trygghet og sikkerhet her hjemme henger sammen.

En særlig utfordring er å nå veteraner som ikke tjenestegjør i Forsvaret til daglig. Veteranene vil kunne ha færre arenaer i hverdagen å dele sine opplevelser på og møter kanskje liten forståelse for det de har opplevd. Tiltak for å møte dette forholdet vil bli ivaretatt av arbeidsgruppen som skal vurdere forbedringsområder i hjemkomstfasen jf. punkt 5.5. Medarbeidere som fortsetter i Forsvaret er i en annen situasjon da kolleger lettere vil forstå hva innsatsen innebærer. Det styrker anerkjennelsen for disse at tjenesten ute er kvalifiserende for videre karriere i Forsvaret.

Seremonier er viktige symbolske handlinger for å uttrykke samfunnets takknemlighet for det arbeidet den enkelte har utrettet. Seremonier gir også familie, pårørende, venner og samfunnet for øvrig større forståelse for viktigheten av de norske bidragene.

Regjeringen er også opptatt av å hedre Norges krigsveteraner fra annen verdenskrig. Det er viktig at deres erfaringer og innsats blir kjent for etterfølgende generasjoner.

Fra sommeren 2009 er intensjonen å gjennomføre hjemkomstseremonier for enkelte av styrkene på Akershus festning. Forsvaret vil både søke å utnytte bedre og målrette flere kulturelle virkemidler mot veteraner. Dette er i tråd med St.meld. nr. 33 (2008-2009) om kulturvirksomheten i Forsvaret frem mot 2020.

I arbeidet med stortingsmeldingen har det vært vurdert innspill om en egen ombudsfunksjon for veteraner. Regjeringen vil i denne sammenheng vise til at Stortinget, i tillegg til Sivilombudsmannen, allerede har etablert en ombudsmannsnemnd og en ombudsmann for Forsvaret. Det er Stortinget som fastsetter instruksen for ombudsmannsnemnda.

5.7 Forsvarets helseregister

Forsvaret er i en særstilling i forhold til andre organisasjoner ved å ha et eget helseregister. Forløperen til Forsvarets helseregister ble opprettet i 2001. I 2005 ble helseregisteret lovfestet 2 , og det har konsesjon fra Datatilsynet til å behandle personopplysninger. Lagring av data forutsetter at personvernet ivaretas. Registeret omfatter alt personell som er, eller har vært, tilknyttet Forsvaret.

Registeret skal gi en kontinuerlig oversikt over helsesituasjonen blant Forsvarets personell, og identifisere overhyppighet av sykdommer og risikofaktorer for sykdommer. Det skal også gi oversikt over skader og skadeårsaker. Der det er hensiktsmessig kan helseregisteret kobles opp mot andre offentlige registre.

Mange sykdommer utvikles langsomt etter miljøpåvirkninger. Sykdommene kan oppstå flere år etter avsluttet tjeneste. Dette gjør det nødvendig med oppfølging over tid. Ved mer sjeldne sykdommer, kreves særlig lang observasjonstid idet flere kontingenter må ha tjenestegjort i det antatt risikofylte arbeidsmiljøet for å gi et godt nok grunnlag for å trekke konklusjoner. Forsvarets helseregister må derfor ha kontinuitet for å oppnå tilstrekkelig materiale til å trekke konklusjoner, herunder konklusjoner som kan begrunne forebyggende tiltak.

Helseregisteret vil ha en helt avgjørende rolle for å minimere skadeomfanget på norsk militært personell. Informasjonen i helseregisteret vil dessuten bli benyttet til en ytterligere kvalitetssikring av sanitetstjenestene som Forsvaret leverer. En økt systematisering i bruk av samlet informasjon fra helseregisteret vil bidra til en bedre ivaretakelse av veteraner.

Helseregisteret vil fremover i større grad bli brukt for å innhente og systematisere data. Registrering av potensielt traumatiserende hendelser og helsedata kan ses i sammenheng, og skal i økende grad brukes for å styrke kunnskapen og forskningen på området. Dokumentert sammenheng mellom hendelser og helse gir mulighet for tidlig inngripen, gjennom oppfølging av risikofaktorer, risikogrupper og enkeltpersoner. Forsvaret vil videreutvikle og anvende helseregisteret som fundament for dokumentasjon, oppfølging og forsk­ning.

5.8 Helseoppfølgning på tvers av sektorer

Arbeidet for å styrke oppfølgingen av skadde veteraner vil bli prioritert. Dette innebærer at de som har fått en fysisk eller psykisk skade som følge av utenlandstjenesten, i tillegg til den medisinske oppfølgingen, også skal kunne få annen nødvendig bistand. Dette forutsetter en god koordinering på tvers av samfunnssektorer.

5.8.1 Roller, ansvar og samarbeid – helsevesenet og Forsvaret

Staten har det overordnede ansvaret for at befolkningen gis nødvendig spesialisthelsetjeneste, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1. De regionale helseforetakene er ansvarlige for at spesialisthelsetjenester tilbys befolkningen innenfor sitt område i eller utenfor institusjon. Tjenestene ytes gjennom helseforetakene og avtaler med private aktører. Landets kommuner har ansvaret for å yte primærhelsetjenester, og har et lovpålagt ansvar for å sørge for nødvendig helsehjelp til alle som bor, eller midlertidig oppholder seg i kommunen, jf. kommunehelsetjenesteloven § 2-1 første ledd.

Det sivile helsevesenet har med sin overordnede rolle også et ansvar for de veteraner som har behov for helseoppfølging. I samhandlingen med det sivile helsevesenet vil Forsvaret legge til rette for allmennhelsetilbud for soldater som avtjener førstegangstjeneste. I tillegg vil Forsvaret tilrettelegge for spesialisthelsetjenester ved behov, der hensikten med denne tjenesten er å bidra til en rask seleksjon og utsjekking av vernepliktige, vervede og befal. Dette gjelder i første omgang til militærtjeneste generelt, og dernest til tjeneste i utenlandsoperasjoner. Det ansvaret innebærer en koordinering av helsetjenester der brukeren bor, eller oppfølging etter behandling i det sivile helsevesenet. Forsvaret vil etter behov overføre kompetanse fra sin virksomhet til spesialisthelsetjenesten.

Det sivile helsevesen og Forsvaret samarbeider nært for å få til et godt tilbud til Forsvarets veteraner. Selv om veteranene har rett til helsehjelp i likhet med resten av befolkningen, viser tilbakemeldinger fra skadde veteraner at tilgangen på psykiske helsetjenester ikke oppleves som tilstrekkelig. Forsvarsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har derfor blitt enige om at veteraner som har behov for psykiatrisk, psykosomatisk eller annen nødvendig medisinsk oppfølging skal få et samordnet helsetilbud. Forsvaret skal gi veteraner psykiatrisk og psykologisk oppfølging i ett år etter hjemkomst, og legger til rette for et behandlingstilbud. Etter ett år vil det sivile helsevesenet overta behandlingsansvaret. NMP vil imidlertid fortsatt ta imot henvendelser fra veteraner og formidle kontakt til det sivile helsevesen. Denne samordningen vil sikre god forutsigbarhet og et godt og tilrettelagt tilbud for veteranene i tråd med Ot.prp. nr. 67 (2008-2009).

Forsvaret har ansvar for å tilby et lett tilgjengelig tilbud om psykisk helseoppfølging for det stadig tjenestegjørende personellet. Som nevnt i punkt 4.8.3 skjer den psykiatriske og psykologiske oppfølgingen av veteranene i regi av FSAN ved NMP, og ved de regionale stressmestringsteamene. Opprettelsen av nye stillinger i psykiatritjenesten i Forsvaret vil styrke dette området.

De regionale helseforetakene fikk i 2007 i oppdrag å styrke behandlingstilbudet til sterkt traumatiserte pasienter og torturofre ved å opprette kliniske kompetansemiljøer. Dette er en del av helsetjenestens arbeid for å bedre kompetansen overfor disse pasientgruppene.

I St.prp. nr. 1 (2008-2009) informerte regjeringen om at det er iverksatt tiltak for å vurdere et utdypet samarbeid mellom Forsvaret og blant annet spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og andre aktører.

Forsvaret er endret fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar. Den medisinske beredskapen på sivil side er også endret. Derfor har Forsvarsdepartementet igangsatt en sanitetsutredning hvor målet er å sikre et godt og velfungerende samarbeid mellom Forsvaret og det sivile helsevesen. Utredningen vil ha fokus på grensesnittet mellom helsevesenet og Forsvarets sanitetstjenester, herunder identifisere samvirke- og samordningsområder og anbefale konkrete løsninger.

I juni 2009 vil Helse- og omsorgsdepartementet legge frem et forslag om en samhandlingsreform for helsetjenesten i form av en stortingsmelding. Reformen har som mål at mer av helsetjenestene skal gis nærmere der pasienten bor, og det skal legges økt vekt på forebygging. Enkelte kommuner har allerede alene eller i samarbeid med omkringliggende kommuner etablert institusjoner og prosjekter som bidrar til at syke unngår sykehusinnleggelse, eller at kronikere må reise lange avstander for å få vedvarende behandling. Helsereformen vil imøtekomme mange av de utfordringer også veteraner har for sammenhengende hjelp og behandling.

Det er et mål å heve kompetansen både i Forsvaret og i det sivile helsevesenet. Ansvarsfordelingen bør være minst mulig dupliserende. Et utvidet samarbeid er derfor nødvendig for å styrke kompetansen og helseoppfølgingen av personell etter tjeneste ute.

5.8.2 Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging

Med bakgrunn i opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2006), jf. St.prp. nr. 63 (1997-98), har de psykiske helsetjenestene i Norge gjennomgått en kraftig utbygging de siste årene. I siste del av planperioden er det rettet spesielt fokus på vold og traumatisk stress. Det er behov for å styrke kompetansen og tilbudet i behandlings- og hjelpeapparatet, slik at det er bedre rustet til å møte ulike grupper av volds- og traumerammede, herunder personell som har deltatt i utenlandstjeneste i Forsvaret. Det er også behov for å øke samarbeidet på tvers av fagområder og etater.

Det er en økende forståelse for de særskilte helsemessige behovene som kan følge av utenlandstjeneste. Det vises i den forbindelse også til Budsjettinnst. S. nr. 11 (2008-2009) til St.prp. nr.1 (2008-2009) fra Helse- og omsorgsdepartementet. I innstillingen fremheves veteraner spesielt, som en gruppe med forhøyet risiko for å utvikle psykiske problemer etter utenlandsoperasjoner. Innstillingen understreker betydningen av arbeidet med større grad av brukerstyring i det psykiske helsevernet, samt støtte- og veiledningstiltak overfor pårørende. Dette vil regjeringen legge til rette for fremover. Her vil veteranorganisasjonene kunne spille en viktig rolle i forhold til kompetanse om veteranenes behov. Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) er en sentral ressurs for å styrke kompetansen på og forbedre samhandling og koordinering i behandlingen av soldaters mulige traumer og sorgreaksjoner.

RVTS skal bidra til bedre og mer helhetlige tjenester gjennom å arbeide for økt kompetanse og bedre tverrfaglig og tverretatlig samarbeid i regionen. Sentrene skal bistå det utøvende tjenesteapparatet (barnevern, helsetjenester, familievern, politi mv.) med informasjon, veiledning og kompetansebygging. De skal bidra til å etablere nettverk mellom relevante samarbeidspartnere i regionen, herunder Forsvaret. Samarbeidet mellom FSAN og RVTS vil bli videreutviklet og arbeidet med utvikling på veteranområdet vil bli prioritert av RVTS.

Kunnskapen om de særlige problemer veteraner kan stå overfor vil bli overført fra Forsvaret til det sivile helsevesenet. Helsedirektoratet har gitt RVTS i oppdrag å bistå Forsvaret i utviklingen av skriftlig materiell tiltenkt brukt av den sivile helsetjeneste i løpet av 2009, jf. oppdragsbrevene for 2009.

• Det vil bli utarbeidet en opplæringspakke i militærpsykiatri for leger og psykologer i samarbeid mellom FSAN og RVTS.

• RVTS vil ved forespørsel tilby veiledning til fastleger i forhold til traumeproblematikk knyttet til utenlandsoperasjoner.

5.8.3 Fastlegeordningen

Fastlegeordningen vurderes i forbindelse med samhandlingsreformen for helsetjenesten, og reformen tar sikte på å øke antall fastleger i kommunene. Regjeringen er opptatt av at fastlegen blir en sentral aktør med hensyn til å skape en mer sammenhengende helsetjeneste.

Det er viktig å klargjøre fastlegens ansvarsområde i forhold til veteraner. Enhver som er bosatt i en norsk kommune har rett til å stå på liste hos fastlege, jf. fastlegeforskriften § 3. Fastlegen skal dekke behovet for allmennlegetjenester for de som står på listen. Fastlegen har også ansvaret for planlegging og koordinering av individrettet forebyggende arbeid, undersøkelse og behandling. Fastlegen skal utføre nødvendige allmennlegetjenester, og etter behov gi henvisning til andre helsetjenester, både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten.

Fastlegeordningen er viktig for å kunne fange opp personer med psykiske skader som har hatt utenlandstjeneste i Forsvaret. Fastlegen henviser ved behov til videre behandling i spesialisthelsetjenesten. Selv om den enkelte lege svært sjelden vil ha veteraner som trenger behandling på sin fastlegeliste, må det sikres at legene har nødvendig kunnskap om dette temaet. I denne sammenheng vil opplæringsmateriell som Forsvaret utarbeider i samarbeid med RVTS – sammen med veiledning i enkelttilfeller – være et bidrag til kompetanseheving av fastlegene.

Forsvaret vil, der det er formålstjenlig, utvide samarbeidet med fastlegene for å styrke ivaretakelse av forsvarspersonell. Helse- og omsorgsdepartementet vil i samarbeid med Forsvarsdepartementet etablere et prøveprosjekt for samhandling mellom Forsvaret og en kommune der Forsvaret har stor aktivitet, for å kunne utvikle gode modeller for oppfølging av forsvarspersonell samt overføring av kompetanse fra Forsvaret til det sivile helsevesen. Det tas sikte på at prosjektet etableres i 2010.

5.9 Arbeids- og velferdsforvaltningen – oppfølging av veteraner

Arbeids- og velferdsforvaltningen forvalter sentrale velferdspolitiske virkemidler. Derfor har forvaltningen en sentral rolle i den helhetlige oppfølgingen av personell som har deltatt i utenlandsoperasjoner og som har spesielle behov. Omstillingen i arbeids- og velferdsforvaltningen kan på kort sikt innebære redusert servicegrad overfor enkelte brukergrupper.

Forvaltningens førstelinje, NAV-kontorene, er forpliktet til å bistå med arbeidsformidling, arbeidsmarkedstiltak og andre kvalifiseringstiltak, rehabilitering, informasjon om rettigheter og inntektssikring. Veteranene kan oppsøke sitt lokale NAV-kontor dersom de har behov for hjelp til å komme i arbeid, eller har behov for inntektssikring i forbindelse med sykdom.

Arbeids- og velferdsforvaltningen ønsker å tilby den enkelte bruker et individuelt tilpasset tjenestetilbud. I likhet med andre brukere vil veteraner som oppsøker arbeids- og velferdsforvaltningen med ønske om bistand for å skaffe seg eller beholde arbeid, bli tilbudt en behovsvurdering. Behovsvurderingen avklarer hvor omfattende bistandsbehov brukeren har, og kan ha tre utfall:

• Standard innsats. Veteranen har kun bruk for generelle tjenester.

• Situasjonsbestemt innsats. Veteranen har vansker med å skaffe seg eller beholde arbeid, og har behov for individuelt tilpassede tjenester.

• Behov for arbeidsevnevurdering. Veteranen antas å ha et større eller mer sammensatt behov som må utredes mer grundig.

Ved behov for situasjonsbestemt innsats vil det normalt bli utarbeidet en aktivitetsplan. En slik plan er en gjensidig forpliktende avtale med en beskrivelse av tiltak og aktiviteter som anses nødvendige for tilbakeføring til arbeid.

Ved behov for en arbeidsevnevurdering gis en kartlegging av veteranens ressurser, for eksempel kompetanse, helse og arbeidskapasitet. Videre kartlegges forhold i miljøet som kan ha betydning for arbeid eller aktivitet, eksempelvis tilgjengelighet eller krav til utføring av arbeidsoppgaver.

Arbeidsevnevurderingen danner grunnlaget for virkemidler rettet mot bruker eller omgivelsene – for eksempel kvalifisering, trening, tilpasning eller tilrettelegging. Lovhjemlet rett til arbeidsevnevurdering planlegges innført fra 1. mars 2010. Vurderingen tilbys allerede i dag ved flere NAV-kontorer.

I alle fylker finnes NAV Arbeidsrådgivning. Disse enhetene har utfyllende kompetanse i forhold til NAV-kontorene, og de skal yte tjenester til veteraner med bistandsbehov ut over det lokalkontoret ordinært kan imøtekomme. Bemanningen ved enhetene er i hovedsak personer med psykologisk og pedagogisk kompetanse. Tjenesten omfatter utredning, veiledning og endringsarbeid, og er innrettet mot personer med ulike utfordringer knyttet til arbeidslivet (psykisk, fysisk og sosialt). Bistand ved arbeidsrådgivningen kan også ha som mål å støtte arbeidsevnevurderinger, og danne grunnlag for utarbeiding av planer og anbefaling av tiltak.

Som ledd i regjeringens strategiplan for arbeid og psykisk helse gjennomfører NAV en egen satsing på brukergruppen med psykiske problemer eller lidelser. Over 5 000 medarbeidere har vært gjennom et eget kompetanseopplegg på dette området. Ved NAV-kontorene/NAV-arbeid i flere store byer er det ansatt «NAV-loser». Deres oppgave er å supplere det oppfølgingsarbeidet som ellers gjøres av veiledere ved NAV-kontoret. Strategiplanen omfatter alle med psykiske lidelser og vansker, også personer som i tillegg har rusmiddelproblemer eller andre utfordringer. Et viktig mål med strategien er å sikre en helhetlig offentlig innsats, samt utnytte samordningen av tjenestetilbudet som NAV-reformen representerer til å forbedre arbeidet for personer med psykiske lidelser. Tiltakene vil kunne være til god hjelp for veteraner med særskilte opplevelser og behov.

Det er viktig at veteraner er godt kjent med hva arbeids- og velferdsforvaltningen kan tilby, og har oversikt over sine rettigheter. Da vil den enkelte bli bedre i stand til å fremme egne behov og dermed raskt få oppfølging. Et økt samarbeid med veteranorganisasjonene vil kunne bidra til dette. Det vil derfor bli lagt opp til at representanter fra etaten gir informasjon under oppsettingsperioden ved den enkelte avdeling, herunder kontaktinformasjon om de lokale NAV-kontorene og informasjon om relevante tjenester og tiltak. For en helhetlig oppfølging av veteranene er det nødvendig med en tett dialog og erfarings- og kompetanseutveksling mellom arbeids- og velferdsforvaltningen, Forsvaret og veteranorganisasjonene. For å komme frem til løsninger som er tilpasset veteranenes behov, har Arbeids- og inkluderingsdepartementet anmodet Arbeids- og velferdsdirektoratet om å ta initiativ til en dialog med veteranorganisasjonene.

Det er et mål for Arbeids- og velferdsetaten at brukere med behov for samordnede tjenester eller langvarig bistandsbehov skal ha en fast kontaktperson ved sitt NAV-kontor. Under gjennomføringen av NAV-reformen, med etablering av mange nye kontorer, har det vært vanskelig å gjennomføre dette prinsippet i den utstrekning det har vært ønskelig. Dette skyldes at NAV-kontorene er svært ulike både med henhold til antall medarbeidere, hvilke tjenester som er lagt inn fra kommunene og hvilket geografisk område de betjener. NAV vil både prioritere og sette av ressurser til dette arbeidet.

Målsettingen om en fast kontaktperson ligger imidlertid i bunnen for etableringen av NAV-kontorene, og det legges stor vekt på at dette prinsippet realiseres for brukere med et sammensatt og langvarig tjenestebehov, slik tilfellet kan være for noen veteraner.

Regjeringen ser at det er utfordrende å skulle gi tilstrekkelig og relevant oppfølging av den enkelte veteran i arbeids- og velferdsforvaltningen. For å nå dette målet vil forvaltningen i stor utstrekning måtte støtte seg til eksterne kompetansemiljøer. For å øke Arbeids- og velferdsetatens bevissthet og kompetanse vedrørende de særlige problemer personell som har deltatt i utenlandsoperasjoner kan oppleve, vil regjeringen legge opp til et samarbeid mellom Forsvaret og Arbeids- og velferdsetaten om opplæring av etatens rådgivende leger og nøkkelpersonell fra NAV Arbeidsrådgivning. Forsvaret vil, ved behov, kunne bistå Arbeids- og velferdsetaten med særlig kompetanse om personell i utenlandsoperasjoner.

Arbeids- og velferdsetaten vil videre ta initiativ til å etablere nærmere samarbeid mellom NAV Arbeidsrådgivning (lokalisert i fylkene) og RVTS i forhold til veteranenes behov.

5.10 Samarbeid med andre sektorer

Dagens integrerte fredsoperasjoner har innslag av personell fra flere sektorer. Utenrikstjenesten spiller en sentral rolle. Det er derfor viktig med et godt samarbeid mellom forsvars- og utenrikssektoren for å legge til rette for gjensidig støtte, kompetanse- og erfaringsutveksling. I dag yter Forsvaret støtte til Utenriksdepartementet ved at Forsvarets sanitet gir undervisning til ansatte i utenrikstjenesten blant annet innen psykososial krisehåndtering. Formålet er å styrke handlingsevnen og redusere risiko for psykiske skader hos personell ved Utenriksdepartementets utestasjoner ved kriser og katastrofer. Samarbeidet mellom Forsvars- og Utenriksdepartementet på dette området, samt støtte fra Forsvaret ved kriser og katastrofer, vil bli formalisert i en samarbeidsavtale mellom Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet.

Justissektoren har også personell knyttet til den norske PRT-enheten i Afghanistan. Det er naturlig at det legges opp til et nært samarbeid mellom Forsvarsdepartementet og Justis- og politidepartementet om forberedelser og oppfølging av dette personellet.

5.11 Forskning og studier

Det er et overordnet mål for regjeringen at forskning skal sikre god helse og utvikling av helsetjenester av høy kvalitet. Gjennom forskning ivaretas personell i Forsvaret bedre, også i forbindelse med utenlandsoperasjoner.

Regjeringen vil gi forskning på psykiske belastningsskader særlig prioritet. Det vil satses på forskning som bidrar til sikrere viten om psykiske belastningsskader både deres omfang, årsaksforhold, og hvordan slike skader best kan forebygges og følges opp. Forsvarets helseregister gir et godt grunnlag for å få oversikt over skader og skadeårsaker, og er dermed et sentralt verktøy for slik forskning. Forsvaret vil vurdere å foreta screening av personellets psykiske helse før, under og etter en utenlandsoperasjon, for å klarlegge helsetilstanden. Disse dataene vil, sammen med data fra seleksjonen av personellet, være verdifulle for forskning på forebygging av psykiske belastningsskader hos forsvarspersonell.

Det vil også gjennomføres prospektive studier av personell som deltar i utenlandsoperasjoner. 3 Formålet med disse studiene er å avdekke hvilke faktorer som har en beskyttende effekt på personellets helse, og som dermed gir grunnlag for forebygging og tidlig intervensjon ved helseplager. Etterundersøkelser av personell som har deltatt i utenlandsoperasjoner eller opplevd spesifikke hendelser som kan ha påvirket helsetilstanden, vil prioriteres. Samarbeidet mellom Forsvaret, NKVTS og eventuelt andre utdannings- og forskningsinstitusjoner vil derfor videreutvikles. Forsvaret vil delta i etableringen av disse forskningsprosjektene for å styrke dette forskningsfeltet.

For å styrke fokuset på HMS i utenlandsoperasjoner vil det legges opp til studier og undersøkelser innenfor dette feltet. Slike undersøkelser bidrar til å avdekke faktorer som virker forebyggende med hensyn til helsemessige belastninger, og faktorer som gir økt risiko for helseplager. Det vil være en tett kobling mellom slike aktiviteter, HMS-fagmiljøer som finnes i Forsvaret og oppfølging i forbindelse med deltakelse i utenlandsoperasjoner. På denne måten kan Forsvaret raskt endre arbeidsrutiner, og sette inn nye tiltak for å kunne ta bedre vare på personellet.

Handlingsplanen for denne stortingsmeldingen vil konkretisere hvilke spesifikke forskningsprosjekter og studier som skal prioriteres.