2 Konvensjonens tilblivelse og hovedinnhold

2.1 Forhandlingene og vedtakelsen

Introduksjoner av fremmede organismer i marint miljø er en svært alvorlig trussel mot arter og leveområder, og dermed mot det biologiske mangfold og mot menneskers helse. Trusselen rangerer som en av de største truslene mot det marine miljø i global sammenheng. Kunnskap om marine organismesamfunn og habitater er begrenset, og marine økosystemer er ofte sammenhengende og har få naturlige spredningshindre. Disse faktorene gjør at en introduksjon ett sted lett kan spres videre og gi skadeeffekter i andre områder. Introduserte organsimer i det marine miljø vil være svært vanskelig å utrydde. Inntak og utslipp av ballastvann og sedimenter fra skip i internasjonal trafikk er i dag den aktiviteten som internasjonalt anses å medføre størst risiko for utilsiktet introduksjon og spredning av fremmede organismer i det marine miljø.

Problemet med utilsiktet introduksjon og spredning av fremmede organismer i det marine miljø har vært drøftet i IMO i mer enn ti år. Det er tidligere utviklet frivillige retningslinjer for håndtering av ballastvann på skip, og enkelte stater har innført nasjonale tiltak for å redusere risikoen for uønskede introduksjoner.

Forhandlingene om en ny konvensjon pågikk over flere år og var til dels vanskelige. En kompliserende faktor i forhandlingene var at det på forhandlingstidspunktet ikke forelå noen kjent effektiv renseteknologi. Konvensjonen ble vedtatt på en diplomatkonferanse i IMO 9.–13. februar 2004. 74 stater deltok på konferansen samt en rekke observatører og ikke-statlige organisasjoner.

Norge deltok aktivt i konvensjonsarbeidet med mål om å oppnå et effektivt og kontrollerbart regime med strenge standarder. Det er å anse som et viktig gjennombrudd at det er fastsatt et strengt globalt regelverk som, når det trer i kraft, vil redusere risikoen for introduksjoner betydelig.

Norge fikk imidlertid ikke gjennomslag for et forslag til mindre omfattende ikrafttredelsesbetingelser. Et opprinnelig forslag lød på 40 stater og 50 prosent av verdenstonnasjen. Norge foreslo 18 stater og 20 prosent. Resultatet ble et kompromiss om minst 30 stater hvis samlede handelsflåte utgjør minst 35 prosent av verdens samlede tonnasje. At betingelsene er så vidt strenge vil kunne medføre at det vil gå flere år før konvensjonen trer i kraft.

Norge var på konferansen representert ved en delegasjon oppnevnt av Nærings- og handelsdepartementet. Den norske delegasjonen ble ledet av Sjøfartsdirektoratet ved seniorrådgiver Sveinung Oftedal og besto av representanter fra Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, Norges Rederiforbund, Det Norske Veritas, Havforsk­ningsinstituttet, Fridtjof Nansens institutt og OptiMarin AS.

2.2 Konvensjonens hovedinnhold

Konvensjonen om kontroll og behandling av ballastvann og sedimenter fra skip har som formål å redusere og på sikt eliminere risikoen for spredning av fremmede organismer i marint miljø. Den nye konvensjonen, som omfatter alle skip i internasjonal fart, stiller i første omgang krav til at skip må skifte ut ballastvann på åpent hav for å redusere risikoen for spredning. Fra konvensjonens ikrafttredelse frem til rensekravene innfases i perioden 2009–2016 kreves det at skip skal gjennomføre ballastvannutskifting etter bestemte standarder i områder mer enn 200 nautiske mil fra land med havdybde på minst 200 meter, og hvis dette ikke er mulig i områder med samme havdybde minst 50 nautiske mil fra land. Kyststaten kan ved behov også utpeke mer kystnære områder for ballastvannutskifting.

I en tidsperiode fra 2009 til 2016, avhengig av når skipet bygges og dets ballastvannkapasitet, innfases det krav om rensing av ballastvannet i henhold til strenge miljøstandarder. Frem til rensekravene inntrer for det enkelte skip skal skipet gjennomføre ballastvannutskifting etter de fastsatte reglene. Rensestandarden setter svært strenge krav til maksimalt antall levedyktige arter over en viss størrelse og inneholder bakteriekrav som tilsvarer det EU definerer som «excellent» badevann. Tidsvindu for innfasing av rensekravene er basert på vurderinger av fremtidig utvikling av effektiv behandlingsteknologi. Konvensjonen åpner derfor for at innfasingstidspunktene for krav til rensing av ballastvannet kan endres før konvensjonen trer i kraft. Konvensjonen legger også til rette for at rensekravene kan skjerpes ytterligere når teknologiutviklingen tilsier det, slik at risikoen kan elimineres helt.

Konvensjonen har også bestemmelser om offentlig typegodkjennelse av behandlingssystemer for ballastvann, og dersom det benyttes kjemikalier i prosessen, skal bruken av disse godkjennes av IMO.

Partene kan også fastsette tilleggskrav, alene eller i samarbeid med nærliggende stater. Når det følger av folkeretten, skal slike krav godkjennes av IMO med mindre det dreier seg om nøds- eller epidemisituasjoner.

Unntatt fra konvensjonens bestemmelser er skip som ikke er konstruert for å operere med ballastvann eller har forseglede ballastvanntanker. Konvensjonen gjelder heller ikke for krigsskip eller andre statseide skip som opererer i ikke-kommersiell fart. Slike skip skal imidlertid følge konvensjonens regler så langt det er rimelig eller praktisk mulig. Skip som kun går i en parts egne farvann er også unntatt med mindre parten selv bestemmer noe annet. Det samme gjelder skip som kun går i farvann under én annen parts jurisdiksjon der denne part godkjenner unntaket.

Basert blant annet på risikoanalyser kan partene i farvann under egen jurisdiksjon gjøre unntak på visse betingelser også for skip i faste ruter eller for enkelte faste reiser.

Om bord på skip skal det foreligge en godkjent plan for ballastvannbehandling, og det skal føres dagbok over inntak, utslipp og behandling av ballastvannet. Partene kan også foreta havnestatskontroller, og flaggstaten skal utstede sertifikater for skipets ballastvannbehandling. Videre er det krav til mottaksanlegg i havn for sedimenter som vaskes ut fra ballasttankene ved reparasjoner e.l.

Partene skal også medvirke til forskning og utvikling, overvåke situasjonen i egne havområder, samt sørge for gjensidig informasjonsutveksling.

Konvensjonen er utformet uten visshet om at det vil foreligge effektiv teknologi innen konvensjonens frister. Det er derfor tatt inn i konvensjonens regel D-5 en bestemmelse om at det tre år før første innfasingsår for behandlingsteknologi (år 2009) skal foretas en gjennomgang av om det i tide vil foreligge godkjent teknologi som tilfredsstiller konvensjonens standarder.