3 Terrorisme og mottiltak

De svært ødeleggende terrorangrepene mot USA 11. september 2001 har vist at internasjonal terrorisme er blitt en alvorlig trussel mot det internasjonale samfunn. Selv om terrorisme ikke er noe nytt, er omfanget av trusselen og de metoder som anvendes nye. I dette kapitlet beskrives innledningsvis denne nye formen for internasjonal terrorisme. Det vises i denne sammenheng også til Justisdepartementets St.meld. nr. 17 (2001-2002) om samfunnssikkerhet. Dernest beskrives det hvordan Forsvaret bør bidra til å forebygge, bekjempe og begrense effekten av terrorisme, både nasjonalt og internasjonalt. Kapittelet gir en kort beskrivelse av status og begrensninger i Forsvarets kapasiteter for effektivt å kunne bidra til håndtering av terrortrusselen. Med utgangspunkt i disse begrensningene beskrives den prioriteringen som regjeringen har lagt til grunn for den videre utviklingen av Forsvarets kapasiteter for effektivt å kunne bidra i kampen mot terrorisme. Utviklingen av Forsvarets kapasiteter slik de er beskrevet i dette kapitlet må sees i sammenheng med de anti-terrortiltakene som alt er iverksatt som følge av St.prp. nr. 21 (2001-2002), jf. Innst. S. nr. 42 (2001-2002), og som følge av forslag i St.prp. nr. 39 (2001-2002), samt hensynet til den pågående omstillingen av Forsvaret og mer langsiktige utviklingstrekk.

3.1 Terrorisme som sikkerhetspolitisk utfordring

St.prp. nr. 45 (2000-2001) belyste hvordan risikobildet for Norge har endret seg dramatisk og fremtrer i dag. Vi står overfor et mye bredere og mer diffust trusselbilde enn tidligere, kjennetegnet av glidende overganger mellom det nasjonale og det internasjonale, og mellom fred, krise, væpnet konflikt og krig. Norge kan i økende grad bli trukket inn i konflikter i den lavere delen av krisespekteret, og vi kan bli trukket inn i konflikter på en indirekte måte. I sum er de potensielle truslene som vi står overfor som del av en mer global verden ikke blitt borte - de er flere og mer uoversiktlige.

NATOs strategiske konsept fra april 1999 beskriver internasjonal terrorisme som en ny sikkerhetsutfordring for alliansen. På samme måte omtaler St.prp. nr. 45 (2000-2001) fremveksten av internasjonal terrorisme som en sikkerhetsutfordring også for Norge. Både NATO og Forsvaret hadde frem til 11. september 2001 i begrenset utstrekning tatt hensyn til denne nye utfordringen i utformingen av styrkemål og militære kapasiteter.

3.1.1 Terrorisme etter 11. september 2001

Terrorisme er ikke noe nytt fenomen, men har utviklet nye dimensjoner som har endret terrortrusselen og de potensielle konsekvensene av terrorangrep, både internasjonalt og i Norge. Terrorangrepene 11. september 2001 har vist at internasjonale terroristnettverk har vilje og evne til å gjennomføre terrorangrep som resulterer i massedrap og enorme ødeleggelser. Dette har gjort det nødvendig å styrke kampen mot terrorisme gjennom et bredt spekter av militære og sivile mottiltak.

Terrorangrepene mot USA viste at terrorister har tatt i bruk metoder og virkemidler som både utnytter og øker samfunnets sårbarhet. For eksempel har bruk av passasjerfly som «styrte bomber» vist at bygninger som ellers var betraktet som sikre overfor både naturkatastrofer og terrorisme, nå er blitt sårbare. Samtidig har viljen til å begå selvmord som ledd i et terrorangrep økt muligheten til å ramme et større antall potensielle terrormål hvor man kan oppnå masseskade. Selvmordsviljen har ført til at både det internasjonale og det norske samfunn er blitt stilt overfor økt risiko for terrorangrep.

Terrorhandlingene 11. september 2001 demonstrerte for alvor at ikke-statlige aktører er i stand til å ramme det sivile samfunnet i et omfang som kan true nasjonal sikkerhet. Terrortrusselen er i dag utvidet til også å omfatte en sikkerhetsmessig utfordring som innbefatter et større spekter av trusler mot stat, samfunn og individer enn det man tidligere har lagt til grunn. Terrorisme er med andre ord ikke bare blitt en større, men også en langt bredere sikkerhetsutfordring enn tidligere.

3.1.2 Status for tiltak og bevilgninger mot terror knyttet til ISAF og operasjonene Enduring Freedom, Active Endeavour og Eagle Assist

Med bakgrunn i Norges allianseforpliktelser ble det tidlig aktuelt med norsk deltakelse i den USA-ledete kampanjen rettet mot internasjonal terrorisme. Norge deltar i både «Operasjon Enduring Freedom» og den internasjonale sikkerhetsstyrken i Afghanistan (ISAF), jf. St.prp. nr. 39 (2001-2002).

Den pågående operasjonen «Operation Enduring Freedom» er rettet mot internasjonal terrorisme og støttes av en bred internasjonal koalisjon ledet av USA. Hovedfokus for koalisjonsoperasjonen har så langt vært Al-Quaida og Talibanregimet i Afghanistan. Forsvaret deltar med følgende styrkebidrag:

• Et antall spesialstyrker som er spesielt skikket til å håndtere krevende vinterforhold.

• En mineryddegruppe med to mineryddingskjøretøy og en stormingeniørvogn (STING).

• Nasjonal støtteenhet i Kandahar.

• Ett C-130 Hercules transportfly og støtteelement.

• Forsvaret har etter anmodning fra USA bidratt med 15 lettpansrede feltkjøretøyer. Det planlegges for at disse kjøretøyene må erstattes. I tillegg har USA formelt anmodet Norge om å stille med fire F-16 fly til Operation Enduring Freedom.

International Security Assistance Force (ISAF) er den britisk-ledete sikkerhetsstyrken som skal stabilisere situasjonen i og omkring Kabul. Det norske styrkebidraget deployerte 17.- 19. januar. Storbritannia har uttalt at de ikke vil påta seg ledelsesansvaret utover 3 måneder. Norge deltar med følgende enheter:

• En transportkontrollenhet på 10 personer.

• Et eksplosivryddeteam (EOD) bestående av ca. 15 personer.

Forsvaret stiller videre en del felles kapasiteter for både operasjon «Enduring Freedom» og ISAF:

• Norge har liaisonoffiserer ved hovedkvarteret i Tampa, Florida og ved hovedkvarter i operasjonsområdet.

• Det er deployert to strategiske sambandssystemer til Afghanistan.

• Det er gjennomført nødvendige operasjonsrelaterte anskaffelser.

NATO har iverksatt «Operation Active Endeavor» for å støtte de pågående operasjonene i Afghanistan. NATOs stående marinestyrker utfører denne operasjonen for å forsterke marinenærværet i den østre delen av Middelhavet. Styrken har i tillegg til sine vanlige oppgaver fokusert spesielt på etterretning, overvåkning og rekognosering. Norge bidrar med en fregatt og en ubåt. Fregatten skal etter planen operere i 8 måneder og ubåten i 4 måneder.

NATOs «Operation Eagle Assist» gjennomfører overvåkning av USAs territorium med fem av NATOs overvåkningsfly, og norsk personell har utført en rekke oppdrag knyttet til overvåkning av amerikansk luftrom. Etter anmodning har NATO deployert ytterligere to fly. Dette medfører ikke direkte merutgifter for Norge.

Anti-terrortiltakene som regjeringen har foreslått i tilknytning til pågående, internasjonale operasjoner, jf. St.prp. nr. 39, innebærer kostnader på totalt 581 mill. kroner. Sammen med eventuell F-16 deployering blir kostnadene knyttet til styrken i år ca. 1 mrd. kroner. Dette kommer i tillegg til de økninger på forsvarsbudsjettet som foreslås i denne proposisjonen.

3.1.3 Hva er terrorisme?

Terrorisme kan generelt sies å være systematisk bruk eller trussel om bruk av vold i den hensikt å påvirke beslutningstakere og befolkningsgrupper for å oppnå politiske eller ideologiske mål. Terrorisme er en del av det politiske landskapet og reflekterer reelle politiske strømninger som ikke ønsker - eller har - andre uttrykksformer.

Det foreligger imidlertid ingen entydig og allment akseptert definisjon av terrorisme. Det kan imidlertid være grunner til å skille terrorisme fra andre beslektede forhold der:

• Sabotasje dreier seg om å redusere en reell kapasitet hos en motstander.

• Geriljavirksomhet dreier seg om å benytte små enheter som ut fra vanskelig tilgjengelige baseområder gjennomfører overraskende angrep.

• Kriminalitet søker hovedsaklig økonomisk vinning.

• Sivil ulydighet er sin ulydighet bevisst, og er grunnleggende pasifistisk.

• Handlinger utført av sinnslidende er ikke rasjonelle og ikke et ledd i en politisk strategi.

Slike avgrensinger er ikke alltid like tydelige. Spesielt kan man se en tendens til at terrorisme og organisert kriminalitet flyter over i hverandre. Forholdet mellom terrorisme og såkalt asymmetrisk krigføring er for øvrig nærmere belyst i Boks 3.1.

Internasjonal terrorisme representerer en sikkerhetsutfordring som må vurderes ut fra to perspektiver; som en trussel og som en risiko. En trussel vurderes vanligvis ut fra en potensiell motstanders intensjon og kapasitet, dvs. vilje og evne til å påføre skade. For å vurdere terrortrusselen samfunnet står ovenfor, må vi ha kunnskap om aktuelle terrororganisasjoners intensjoner og deres kapasiteter.

Risikoen i forbindelse med terrorangrep er imidlertid ikke bare knyttet til trusselen fra konkrete terrororganisasjoner, men er også et resultat av samfunnets sårbarhet.

Denne sårbarheten påvirker både sannsynligheten for at ett eller flere for samfunnet vitale systemer slutter å fungere, og hvor store konsekvenser dette kan få.

Ved prioritering av forebyggende tiltak mot terrorisme står begrepet risiko- og sårbarhetsanalyser sentralt. Slike analyser gir et godt bilde av hvilke deler av samfunnet som innebærer størst risiko dersom de blir utsatt for terrorangrep. Sårbarhetsanalyser utgjør derfor en viktig del av grunnlaget for prioriteringer mellom ulike tiltak og strategier for beskyttelse av samfunnet. Vurderingen av potensiell skade skaper et betydelig rom for skjønn og ulike prioriteringer med hensyn til hvilke deler av samfunnet man velger å sikre eller beskytte.

For mer utførlig omtale av terrorisme vises det til Justisdepartementets St.meld. om samfunnssikkerhet.

3.1.4 Samfunnsområder og -sårbarheter

Moderne katastrofer, konflikter, kriser og krig favner et bredt spekter av sikkerhetsutfordringer. Dette innebærer at mens Norges militærmakt tidligere stort sett har vært innrettet mot en potensiell motstanders militære kapasiteter, er det i dag behov for å se bruk av militære virkemidler i et langt bredere sikkerhetspolitisk perspektiv og opp mot ulike typer aktører. Det er i den sammenheng også behov for å skjerme samfunnet ved i utgangspunktet å redusere konsekvensene av ulike virkemidler som kan nyttes mot oss.

Slik skjerming innebærer en kombinasjon av å fjerne terrororganisasjoners kapasitet til å påvirke samfunnet, samtidig som sårbarheter knyttet til vitale ressurser og systemer innenfor de ulike samfunnsområdene reduseres eller beskyttes.

3.2 Håndtering av terrorisme

Under den kalde krigen stod Norge overfor en direkte militær trussel hvor det var helt avgjørende å kunne møte en angriper med alle tilgjengelige midler straks det var etablert en krigstilstand. Militærmakt spilte en helt dominerende rolle for å sikre nasjonens sikkerhet og overlevelse. I dag står Norge overfor et langt bredere spekter av sikkerhetspolitiske utfordringer der de potensielle trusler og deres sannsynlige konsekvenser generelt sett er vesentlig lavere. Videre er det i langt større grad enn før rom for å anvende hele spektret av sikkerhetspolitiske virkemidler, i første rekke de: (1) politiske, (2) lovmessige, (3) politimessige, (4) diplomatiske, (5) økonomiske, (6) informasjonsmessige, (7) humanitære og (8) militære. Dette er de virkemidlene regjeringen rår over for også å kunne motvirke terrorisme, nasjonalt og internasjonalt. Alle sikkerhetspolitiske virkemidler må nyttes på en helhetlig måte for å sikre norsk sikkerhet, også overfor internasjonal terrorisme.

Internasjonalt samarbeid

Vi står overfor terrorisme som ikke hindres av geografi og nasjonale grenser, som ikke følger noen form for aksepterte regler, som disponerer betydelige ressurser og som vil kunne nytte masseødeleggelsesvåpen. Slik terrorisme kan kun forebygges og bekjempes gjennom et bredt internasjonalt samarbeid der man samordner alle relevante virkemidler. Bruk av militærmakt utgjør kun ett slikt virkemiddel og vil i de fleste situasjoner neppe være det dominerende sikkerhetspolitiske virkemidlet. Kun gjennom en meget god koordinering av de ulike virkemidlene og innenfor en bredest mulig internasjonal koalisjon, vil det være mulig å forebygge og bekjempe den trusselen som internasjonal terrorisme representerer mot vår felles sikkerhet på en effektiv måte.

Forsvarets rolle

Terrorisme utgjør en trussel mot det sivile samfunn. Justisdepartementet får et utvidet samordningsansvar for samfunnets sivile sikkerhet. Forsvaret har primært en støttende funksjon overfor politiet ved håndtering av terrorisme på det nasjonale plan. Ut over dette vil Forsvaret ivareta flere viktige funksjoner som er relevante i forhold til forebygging, bekjemping og begrensning av effekten av terrorisme:

• Forsvaret har ansvaret for sin egen beskyttelse mot terrorhandlinger nasjonalt og ved gjennomføring av operasjoner internasjonalt.

• Forsvaret ivaretar funksjonen som militær etterretningstjeneste.

• Enheter fra Forsvaret kan bli satt inn internasjonalt for å bidra til å forebygge, bekjempe og begrense effekten av terrorisme.

• Forsvaret må kunne yte alminnelig bistand til sivile myndigheter.

• Forsvaret kan bli satt inn nasjonalt for å yte bistand til politiet i ekstraordinære faresituasjoner, jf. Kgl. res. av 13. februar 1998.

I St.prp. nr. 45 (2000-2001) foreslo regjeringen Stoltenberg å opprette Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som et eget direktorat direkte underlagt Forsvarsdepartementet. Forsvarskomitéen har i Innst. S. nr. 342 (2000-2001) bedt regjeringen komme tilbake til Stortinget med spørsmålet i stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet. Regjeringen viser derfor til St.meld. nr. 17 (2001-2002) når det gjelder den fremtidige organisatoriske tilknytning til NSM.

Totalforsvar og sivilt-militært samarbeid

Utviklingen av en styrket evne for Forsvaret til å bidra til å forebygge, bekjempe og begrense effekten av terrorisme skjer innenfor den eksisterende ansvarsdeling mellom Forsvaret og politiet. Samme prinsipielle tilnærming gjelder for gjennomføring av operasjoner internasjonalt som er knyttet til norsk jurisdiksjon, som for eksempel ved kapring av norskregistrerte fly og fartøyer.

Som følge av terrorisme vil det kunne være aktuelt å gjennomføre operasjoner internasjonalt der Forsvarets ressurser nyttes til formål som normalt ligger innenfor Utenriksdepartementets ansvarsområde. Dette vil kunne være evakueringsoperasjoner, innsetting av ressurser for å bidra til å begrense skaden etter terroranslag mot norske installasjoner eller interesser i utlandet, informasjonsinnhenting og gjennomføring av humanitære operasjoner. Ansvarsforholdet knyttet til gjennomføringen av denne typen operasjoner med nasjonale styrker vil bli besluttet for hver enkelt operasjon.

Det er i St.prp. nr. 45 (2000-2001) slått fast at totalforsvarets prinsipper ligger fast. Totalforsvaret er basert på prinsippet om å kunne mobilisere samfunnets samlede ressurser dersom Norge eller en annen del av NATO blir utsatt for et angrep. Totalforsvaret består av det militære forsvar og den sivile beredskap. Fraværet av en militær trussel som truer nasjonens eksistens, og fremveksten av internasjonal terrorisme som potensielt truer samfunnet på en måte som kun kan sammenlignes med svært omfattende katastrofer og krig, gjør at det er behov for å sikre at totalforsvaret fungerer effektivt også i slike situasjoner. Dette berører først og fremst forholdet mellom det militære forsvar og den sivile beredskap, og innebærer at Forsvarets ressurser må kunne stilles til disposisjon for å kunne støtte andre sektorer i det sivile samfunn. I samsvar med totalforsvarets grunnidé gjør dette det mulig å mobilisere samfunnets samlede ressurser med det mål å forebygge, bekjempe og begrense effekten av terrorisme nasjonalt. Dette stiller nye krav til Forsvaret innenfor rammen av et utvidet sivilt-militært samarbeid, ikke minst knyttet til interoperabilitet, relevante kapasiteter og tilgjengelighet.

3.3 Status for Forsvarets kapasiteter

Det er i etterkant av terrorangrepene 11. september 2001 foretatt omfattende vurderinger for å identifisere svakheter i Forsvarets kapasitet til å bidra effektivt i kampen mot terrorisme, både nasjonalt og internasjonalt. Disse begrensningene danner grunnlaget for tiltak for å styrke Forsvarets evne til å ivareta sitt sektoransvar, samt bedre kunne bidra til håndtering av terrorisme innenfor rammen av et justert sivilt-militært samarbeid.

Tilgjengelighet i fredsorganisasjonen

Forsvaret har i fredsorganisasjonen en viss evne til å ivareta vakthold og sikring av egen virksomhet og til å støtte den sivile beredskap. Svakheten knyttet til vakthold og sikring er spesielt fremtredende om sommeren når styrkeproduksjonen er på et minimum, og om høsten når nye mannskaper er inne i en tidlig fase av sin grunnutdanning. Videre er det knapphet i fredsorganisasjonen på spesialiserte kapasiteter som kan være aktuelle ved forebygging av terrorisme. Dette omfatter blant annet eksplosivryddekapasitet (EOD) med evne til å håndtere kjernefysiske, radiologiske, biologiske og kjemiske stridsmidler (ARBC), samt kapasitet til å søke etter og påvise slike stridsmidler.

Reaksjonsevne i mobiliseringsorganisasjonen

Ved større terrortrusler eller når terror har skapt masseødeleggelse, vil det være et omfattende behov for generell bistand, samt vakthold, sikring og kontroll. I slike situasjoner må det påregnes at Forsvaret hurtig må kunne stille med betydelige ressurser. Dette vil kunne kreve aktiv bruk av mobiliseringsavdelinger. Heimevernet har god reaksjonsevne og vil være sentral i en slik situasjon. Avhengig av situasjonen vil det også kunne være behov for andre militære kapasiteter enn Heimevernet. Det er en svakhet ved dagens innkallings- og mobiliseringssystem at de mobiliseringsavdelinger som kan være særlig relevante opp mot håndtering av terrorisme, i begrenset utstrekning er forberedt på en svært hurtig innkalling og oppsetning. Denne svakheten er spesielt fremtredende når det er tidskritisk å kunne stille viktige militære kapasiteter til rådighet for å begrense effekten av terrorisme som har skapt masseødeleggelse.

Evne til taktisk og strategisk forflytning

Forsvarets evne til å kunne forflytte kapasiteter hurtig er spesielt viktig opp mot gjennomføring av operasjoner internasjonalt og opp mot å bringe frem kapasiteter nasjonalt i situasjoner hvor tidsfaktoren spiller en avgjørende rolle. Dette har særlig relevans ved behov for å begrense skadeomfanget av masseødeleggelse.

Høy evne til forflytning og god lufttransportkapasitet er avgjørende for å kunne bidra til gjennomføring av evakueringsoperasjoner internasjonalt. Dette gjelder også for andre typer operasjoner i utlandet der det kan være aktuelt å frigjøre norsk personell ved kapring av fly og fartøyer, sikring av ambassader eller andre norske interesser, eller akutte behov for humanitær støtte.

Bekjemping av terrorisme

Nasjonalt er det i utgangspunktet en politioppgave å bekjempe terrorisme. Forsvaret må imidlertid være forberedt på å støtte, utfylle eller overta politiets oppgaver i ekstraordinære situasjoner. En begrensning ved evnen til å håndtere terrorisme er at dagens konsept for bruk av militære styrker til vakthold, sikring og kontroll primært tar sikte på å beskytte infrastruktur og militære avdelinger. Derimot er mulige terrormål i stor grad knyttet til større befolkningskonsentrasjoner som i liten grad har ligget innenfor Forsvarets tradisjonelle sikringsoppgaver. Slik beskyttelse krever til dels annet utstyr, andre prosedyrer og annen trening enn hva Forsvaret disponerer i dag.

Bruk av militære kapasiteter for bekjemping av identifiserte terrorister har så langt primært vært knyttet til bruk av spesialstyrker. Fremtidige terrortrusler kan innebære flere terroranslag samtidig eller sekvensielt. Det må da påregnes at det kan bli behov for også å nytte andre militære styrker for å kunne bekjempe terrorister. Forsvarets spesialstyrker utgjør imidlertid en meget knapp ressurs, spesielt dersom deler av våre spesialstyrker skulle være engasjert internasjonalt.

Bekjemping av terrorisme internasjonalt vil i stor grad være knyttet til å finne, nedkjempe og fange terrorister. Unntaksvis vil dette også kunne innebære behov for å avskrekke eller nøytralisere stater eller andre aktører som tillater terrorister å gjøre bruk av det territoriet de kontrollerer. Denne typen operasjoner krever bruk av presisjonsvåpen som er en mangel i dagens Forsvar. Det er videre en svakhet at Forsvaret kun har en begrenset evne til hurtig å kunne forflytte relevante kapasiteter for å kunne bidra til å bekjempe terrorisme internasjonalt.

Erfaringer viser at forebygging og bekjemping av terrorisme (ikke-statlige aktører) primært krever lette styrker med høy tilgjengelighet, mobilitet og evne til forflytning. Hæren mangler stort sett slike lette styrker. Det er videre en svakhet at Forsvaret langt på vei mangler moderne taktiske transporthelikoptre for å gi slike lette styrker høy mobilitet. En parallell svakhet er at Forsvaret ikke har en god nok kapasitet for innsetting av spesialstyrker, samt evne til å evakuere eget personell fra fiendtlig område ( Combat Search and Rescue - CSAR).

Interoperabilitet

Støtte fra Forsvaret til den sivile beredskap, innenfor rammen av sivilt-militært samarbeid, knyttet til forebygging, bekjemping og begrensing av effekten av terrorisme, stiller høye krav til samvirke. Her er det i dag begrensninger mellom Forsvaret og sivile etater innenfor informasjons- og sambandssystemer, kryptering, rapporteringsformater, kompetanse og prosedyrer. Videre er interoperabilitet en betydelig utfordring ved gjennomføring av flernasjonale operasjoner og overfor ulike sivile organisasjoner, både statlige og ikke-statlige.

Beskyttelse

Det er i forbindelse med gjennomføring av operasjoner, både nasjonalt og internasjonalt, behov for å ha nødvendig egenbeskyttelse. Overfor terroristorganisasjoner som kan nytte masseødeleggelsesvåpen, foreligger det i dag viktige begrensninger knyttet til beskyttelse mot kjernefysiske, radiologiske, biologiske og kjemiske (ARBC) stridsmidler. Denne typen kapasiteter kan i visse situasjoner ha avgjørende betydning, både nasjonalt og internasjonalt.

Ledelse

Ved en høy terrortrussel er det et meget stort behov for informasjonsutveksling for å sikre et godt og oppdatert bilde av situasjonen. Det er svakheter i forbindelse med informasjonssystemer, rapporteringsrutiner og -formater fra der man gjør viktige observasjoner og opp til det strategiske nivået hvor større avgjørelser må tas. Dette er en særskilt stor utfordring dersom terrorangrep også omfatter virus- eller fysiske angrep på informasjonssystemer i samfunnet.

Fremveksten av internasjonal terrorisme som en trussel mot samfunnet har skjedd relativt raskt. Det er et generelt kompetanseunderskudd når det gjelder evnen til å planlegge og lede anti-terroroperasjoner. Denne svakheten omfatter også etterretning og analyse.

3.4 Tiltak for å styrke Forsvarets håndtering av terrorisme

Internasjonal terrorisme utgjør en trussel mot Norge og det internasjonale samfunn. Regjeringen vil i inneværende langtidsperiode iverksette ulike tiltak som samlet vil styrke Forsvarets evne til å håndtere den sikkerhetsutfordringen internasjonal terrorisme representerer.

Som påpekt i kapittel 3.1.1, har den nye formen for internasjonal terrorisme endret trusselbildet. Det er avgjørende at Forsvaret disponerer militære styrker og enheter som effektivt og på kort varsel kan bidra til å forebygge, bekjempe og begrense effekten av slik terrorisme nasjonalt. Dette innebærer at Forsvaret må kunne stille riktige styrker og kapasiteter på rett plass til rett tid - dersom behovet skulle oppstå. De aktuelle tiltakene medfører i første rekke justeringer av styrker og kapasiteter slik at Forsvaret bedre kan håndtere terrorisme som en sikkerhetspolitisk utfordring. Styrkene må ha den nødvendige kompetanse og tilpasningsevne for å kunne møte uforutsette situasjoner. Styrkene må videre ha den nødvendige tilgjengeligheten i form av høyt treningsnivå, beredskap, reaksjonsevne og forflytningsevne. Forsvaret må også disponere de nødvendige transportmidlene, herunder lufttransport. For effektivt å kunne bistå det sivile samfunn med å forebygge, bekjempe og begrense effekten av terrorisme, må Forsvarets styrker få den nødvendige interoperabilitet for å sikre et godt og effektivt sivilt-militært samarbeid.

For innsetting i operasjoner internasjonalt må Forsvaret legge økt vekt på at styrker og kapasiteter må tilfredsstille NATOs styrkemål og Defence Capabilities Initiative (DCI). God evne til forflytning må gis høy prioritet.

Kriterier

Regjeringen har lagt til grunn fem kriterier for å bedre Forsvarets evne til å bidra til å forebygge, bekjempe og begrense effekten av terrorisme:

• Prioritering av Forsvarets evne til å ivareta sitt ansvar foran kapasiteter som primært er rettet mot Forsvarets støttende funksjon overfor andre sektorer.

• Prioritering av kapasiteter som ivaretar nasjonale behov foran kapasiteter som primært ivaretar internasjonale behov.

• Områder der Forsvaret er kapasitetsmessig enerådende prioriteres høyt, selv om Forsvaret ikke har et direkte ansvar fordi samfunnet ellers i stor grad ville stå uten evne til å forebygge, bekjempe og begrense effekten av terrorisme.

• Kapasiteter som kan nyttes direkte mot terrorisme prioriteres foran tiltak som kun gir evne til å supplere eller erstatte andre (nasjoners) kapasiteter i kampen mot terrorisme.

• Kapasiteter som er nødvendige for å skape forutsetninger for og støtte anti-terroroperasjoner, prioriteres like høyt som de operative enhetene de støtter.

Regjeringens målsetting er å øke fleksibiliteten og tilpasningsevnen til Forsvarets styrker. Tiltakene vil bli iverksatt som ledd i den vedtatte omstillingen av Forsvaret. Dette vil styrke evnen til å håndtere internasjonal terrorisme samtidig som det styrker Forsvarets evne til å løse andre viktige oppgaver. En slik tilnærming er sammenfallende med de grunnleggende retningslinjene i NATOs styrkeplanlegging, herunder DCI.

Gjennomføring

Regjeringen har i St.prp. nr. 39 (2001-2002) foreslått og som følge av St.prp. nr. 21 (2001-2002), jf. Innst. S. nr. 42 (2001-2002), alt iverksatt umiddelbare tiltak for å bedre Forsvarets evne til å forebygge, bekjempe og begrense effekten av terrorisme, både nasjonalt og internasjonalt. Som et resultat av dette anvender Forsvaret betydelige ressurser til pågående operasjoner internasjonalt og for å ivareta en økt beredskap nasjonalt. Regjeringens satsing på anti-terrortiltak må også sees i sammenheng med Justisdepartementets St.meld. nr. 17 (2001-2002) om samfunnssikkerhet og Justisdepartementets St.prp. nr. 54 (2001-2002) om tilleggsbevilgninger i 2002 knyttet til ressursbehovet innen det sivile beredskap og politiets (inklusive Politiets sikkerhetstjenestes) beredskap.

Forsvarsdepartementet har i forbindelse med arbeidet med gjennomføringsproposisjonen identifisert tiltak som i løpet av langtidsperioden vil kunne styrke Forsvarets evne til å forebygge, bekjempe og begrense effekten av internasjonal terrorisme. Tabell 3.1 gir en kort beskrivelse av konkrete tiltak og kostnadene knyttet til disse. Tiltakene er prioritert i henhold til de kriteriene som er beskrevet tidligere i kapittel 3.4. Disse vil bli iverksatt i den grad det identifiseres effektiviseringstiltak innenfor den skisserte 4-årsrammen, jf. kapittel 5. Den skisserte prioritering vil i så fall legges til grunn for gjennomføring av tiltakene.

Regjeringen legger vekt på å styrke anti-terrorkapasiteten også innenfor forsvarssektoren. Denne satsingen må imidlertid skje ut fra et helhetlig perspektiv og et forsvarlig tempo.

Et viktig mål for omleggingen av Forsvaret er å utvikle en styrkestruktur med økt fleksibilitet og tilpasningsevne, herunder en bedre interoperabilitet med våre allierte og innenfor rammen av det sivil-militære samarbeidet i Norge. Derfor vil omleggingen også generelt bidra til å styrke Forsvarets evne i anti-terrorsammenheng. Innledningsvis vil regjeringen i tillegg prioritere kompetansebygging for å sikre god tilpasningsevne til den usikkerheten internasjonal terrorisme representerer. Samtidig vil det bli fokusert på å bedre beredskap, reaksjonsevne og forflytningsevne for relevante styrker slik at tilgjengeligheten på riktige styrker økes.

Omleggingen vil gi økt rom for nødvendige materiellanskaffelser, særlig mot slutten av 4-årsperioden, jf. kapittel 5. Under den detaljerte planleggingen av det fremtidige anskaffelsesprogrammet vil det bli lagt vekt på å gjennomføre investeringer som er spesielt aktuelle i anti-terrorsammenheng så tidlig som mulig. Dette må imidlertid sees i sammenheng med andre viktige anskaffelser og investeringer som er kritiske for gjennomføringen av omleggingen.

Nye kapasiteter må være fremtidsrettede og i samsvar med allierte styrkemål og DCI. Innenfor NATO pågår det arbeid med justeringer i alliansens styrkeplanlegging som følge av terrorangrepene 11. september 2001. Regjeringen ser derfor behov for å sikre at nye og endrede kapasiteter i våre militære styrker er i tråd med utviklingen i alliansen og med det pågående arbeidet med Forsvarets struktur i neste langtidsperiode.