Lisboa-traktaten

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Europaportalen

På begynnelsen av 2000-tallet startet EU arbeidet med å reformere EUs traktatverk som utgjør grunnlaget for EU-samarbeidet.

Med den kommende utvidelsen mot øst var det behov for å forenkle og effektivisere samarbeidet. Samtidig var det viktig at EU-samarbeidet ble lettere å forstå og påvirke for EUs borgere. EUs nye traktat ble undertegnet på EU-toppmøtet i Lisboa i desember 2007, og fikk betegnelsen Lisboa-traktaten. Lisboa-traktaten trådte i kraft 1. desember 2009.

Hovedformålet med Lisboa-traktaten er å effektivisere beslutningsprosessene i EU og gjøre EU mer demokratisk. En annen viktig målsetning er å gi EU mer utenrikspolitisk tyngde. Lisboa-traktaten innebærer derfor hovedsaklig institusjonelle endringer.

Lisboa-traktaten er tilgjengelig på norsk. Traktaten kan leses på nett og lastes ned i pdf-format på Utenriksdepartementets hjemmeside og Europaportalen

Som ikke-medlem av EU er Norge ikke direkte part til Lisboa-traktaten. Traktaten har likevel betydning for Norge fordi den medfører flere endringer som påvirker Norges samarbeid med EU. Du kan lese mer om hvilke betydninger Lisboa-traktaten har for Norge her.

Noen hovedpunkter i Lisboa-traktaten

  • Europaparlamentets økte innflytelse
    Lisboa-traktaten gir Europaparlamentet som er direkte valgt i EU, større myndighet. Medbestemmelsesprosedyren hvor Europaparlamentet er lovgiver sammen med Rådet, omfatter nå nærmere 100 % av EUs lovgiving.
  • Nasjonale parlamenters økte betydning
    De nasjonale parlamentene koples nærmere til EU-samarbeidet som voktere av nærhetsprinsippet, som går ut på at beslutninger skal fattes så nær borgerne som mulig. Et nasjonalt parlament kan innen åtte uker etter at et EU-lovforslag er mottatt gi en uttalelse om hvorfor de anser at et forslag ikke tar hensyn til nærhetsprinsippet.
  • Nye stillinger
    Lisboa-traktaten innebærer to sentrale stillingsendringer: 1. En president for Det europeiske Råd (hvor stats- og regjeringssjefene sitter). Presidenten sitter i 5-årsperioder og er en tilrettelegger og koordinator (for tiden Herman Van Rompuy). 2. En Høyrepresentant for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og visepresident i Kommisjonen (for tiden Catherine Ashton). Høyrepresentanten leder også en egen EU-utenrikstjeneste (EEAS).
  • Endrede stemmeregler
    Stemmereglene i Rådet, som trer i kraft i 2014, er endret til et såkalt dobbelt flertall. Det betyr at når det gjelder vedtak som må fattes med kvalifisert flertall, så må minst 55 % av medlemslandene stemme for. Disse må samtidig representere minst 65 % av EUs befolkning. Dette er ment å sikre balansen mellom små og store land med ulikt innbyggertall. Antall områder hvor vedtak skal fattes med kvalifisert flertall i Rådet er også blitt utvidet til 40 nye saksområder.
  • Bortfall av søylestrukturen
    Med Maastricht-traktaten ble det etablert tre såkalte søyler som dekket EU-samarbeidet. Forskjellen mellom søylene var bl.a. graden av overnasjonalitet.  Søyle I omfattet det økonomiske samarbeidet, søyle II utenriks- og sikkerhetspolitikken og søyle III justisområdet. Med Lisboa-traktaten faller denne søylestrukturen bort. Dette skal blant annet gjøre det enklere å se ulike politikkområder i sammenheng i EU-samarbeidet.
  • Endringer i det justis- og innenrikspolitiske samarbeidet
    Lisboa-traktaten samler alle bestemmelsene om EUs justis- og innenrikspolitiske samarbeid i en egen del ”Et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet”. Dette gjelder det sivilrettslige samarbeidet og samarbeid om asyl, immigrasjon, visum og grensekontroll, samt det politi- og strafferettslige samarbeidet. Alle rettsakter skal vedtas etter den alminnelige lovgivningsprosedyren hvor Europaparlamentet er likestilt med Rådet. Innenfor områdene integrasjonspolitikk, tilgangen til arbeidsmarkedet, operasjonelt politisamarbeid og familierett blir beslutningene fortsatt truffet med enstemmighet i Rådet etter konsultasjon med Europaparlamentet.