Utsmykningen av Norges Hus

Utsmykningen av fellesarealene i Norway House er variert og spennende, og få utenriksstasjoner kan skilte med en så flott utsmykning. Her presenterer Inger Eri, tidligere kunstfaglig rådgiver i UD, kunsten i Norway House.

Utsmykningen av fellesarealene i Norges Hus er variert og spennende, og få utenriksstasjoner kan skilte med en så flott utsmykning. Her presenterer Inger Eri, tidligere kunstfaglig rådgiver i UD, kunsten i Norges Hus.

Inngangspartiet og konferansesalen

Det første som møter den besøkende til Norges Hus i Rue Archimede 17 er Espen Brændsrøds (f. 1967) kunsverk kalt ”Vage terreng”. Utsmykkingen til inngangspartiet er initiert av KORO (Kunst i offentlige rom ) i en lukket konkurranse. Hensikten med utsmykkingen skulle være en ”åpen” og gjennomsiktig løsing som likevel skulle virke monumental. Kunstverket, som måler 4 x 3 x 1 m er plassert i taket like bak glassveggen i inngangspartiet som strekker seg over 3 etasjer. ”Vage terreng” kan dermed oppleves både ute fra gaten og innenfra. 

 
Espen Brændsrød: ”Vage terreng”

Fire store plater i bemalt pleksiglass er montert forskutt fra hverandre i taket. Vanligvis arbeider Brændsrød med horisontale striper i sine pleksiglassarbeider, men her er de bemalte stripene vertikale, i ulike tykkelser. Stripene er holdt i nyanser av brunt, oransje og noe blått. Hans kunstneriske forankring kan knyttes både til minimalismen og konstruktivismen. Noen av stripene overlapper av og til de bakenforliggende og skaper på dermed et mer fortettet og opakt fargespill i kontrast til det gjennomsiktige plaksiglasset. Transparens og speilende egenskaper i verket tar opp i seg arkitekturen på en naturlig måte.

”Vage terreng” henspeiler på et ikke-definerbart sted, gjerne det man overser. Selv om Brændsrøds poetiske utsmykking er svært så håndfast og tilstede i rommet, peker også verket på det vage, det nesten utviskede.
For videre informasjon se kunstnerforbundets sider eller på Koros nettsider

Når man skal besøke konferansesalen i 0 etg. er det Thomas Sæveruds (f. 1964) to malerier plassert på fondveggen som møter en. I kunstverket til venstre, ”Plaget idyll” er en rekke fargerike sirkler plassert vertikalt under hverandre på en skitten hvit bunnfarge. I ”Harmonisk glede”, derimot, danner sirklene danner både vertikale og horisontale rekker. I overlappingene oppstår det nye former og andre farger, som er mørkere og mer markante enn de opprinnelige. 


Et av Sæveruds malerier som henger i konferansesalen på grunnplan.

Sæveruds foretrukne motiv er ulike sammensetninger av geometriske former. Hans  kunstverker tar for seg utforskninger av farger og former og det romlige som skjer i flaten. Nesten ingen spor av penselens bevegelser kan spores på lerretet. Som en reaksjon mot 80-tallets heftige maleri, møter vi på 90-tallet en rekke kunstnere som arbeider med spraylakk og markeringstape. Overflaten i maleriene er som regel glatt og blank og ser industriell ut, som om malingslagene er påført mekanisk. Kunstnerens bruk av passer, linjal, og andre matematiske hjelpemidler, danner sirkelformer, striper, trekanter, kvadrater, romber som glir over i hverandre. Diagonalens krysninger og møtepunkt, for eksempel, skaper nye former som fremstår en anelse mørkere. For videre informasjon se her.

9. etasje

Tar man heisen opp i 9. etasje, er det 4 kunstnere som dominerer resepesjonsarealet:

Det monumentale maleriet kalt ”Skog” fra 1965 av Ragnar Kraugerud (1909 – 1987) er et deponi fra Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. En mystisk, tett skog, farvesatt med lilla, brunt og dypstemt grønn er skildret i taggete og ekspressive penselstrøk. Mennesker i samspill med dyr eller med naturen er ofte hovedtema i Kraugeruds billedverden. Den tyske ekspresjonistutstillingen ved Kunstnernes Hus i 1932, der tyske kunstnere som Emil Nolde, Karl Schmidt-Rotluff, Erich Heckel ble presentert for første gang for et norske publikum, skulle komme til å bli sterke forelegg for Kraugerud og mange av hans kunstnerkolleger. Han sa selv om sin kunst: ”Intensjonen er bestemmende. Tiløkset forenkling gir karakteristikk av motivet og nyansene må ikke få kraft til å smuldre opp bildet. Hovedsaken er å gi konsentrert og sterkt uttrykk for en opplevelse.” (Utstillingskatalog Halvdan Hafstens samling 1975) I en ti-årsperiode fra 1970 kommer det en fornyet kraft i hans naturskildringer og han maler en rekke skogsbilder.


På veggen henger Ragnar Kraugeruds maleri ”Skog”, på gulvet ligger et av teppene til Inger J. Rasmussen.

Det er forholdsvis få store veggflater i 9 etasje og derfor besluttet utsmykkingsutvalget i KORO å la Inger Johanne Rasmussen (f. 1958) designe tre tepper for gulvet. Alle teppene har en stripeinndeling oppdelt av små forskyvninger som konstrasteres av lysende, små ovale fargeprikker i rødt, oransje og rosa. Teppeparet ”Mørk havn” holdt i lilla, sort og brunt danner et rolig fundament i rommet. Enkeltteppet ”Rød havn" er større og holdt i ulike nyanser av rødt og lilla. De brilliante, små fargeprikkene lyser opp og danner en fin spenning i flaten. Teppene er en tolkning av utsikten fra Hovedøya, der kunstneren har atelier, og inn mot land der Oslos lys blinker i vannet. Rasmussens arbeider i tekstil spiller ofte på eldre tradisjonsmønstre. Alle kunstnerens verker, det være seg store applikerte veggtepper eller mindre arbeid, er høyst ulike både i teknikk og uttrykk. Kunstneren makter å tilføre noe nytt til norsk tekstilkunst ved å søke tilbake til eldre håndverksteknikker og transformere disse. For videre informasjon se her.


Roar Werner Eriksen: ”Tegning 3”. Gulvteppet ”Rød havn” av Inger J. Rasmussen.

Roar Werner Eriksens (f. 1948) tre monumentale tegninger, kalt ”Tegning 1, 2 og 3” er utarbeidet med fet blyant på tykt kobberstikkpapir. To er plassert tett sammen til venstre for den store sittegruppen, mens den siste er montert på motsatt side av rommet. Kunstneren har en særlig tilknytning til Brüssel, som en del av sin kunstutdannelse gikk han på 80-tallet ved Rijkcentrum Hoger Konstunderveijs. Werner Eriksens arbeider kan kunsthistorisk betegnes som abstrakt ekspresjonisme. Selve gesten i arbeidsprosessen blir i disse arbeidene betydningsfull og meningsbærede;  der blyantens bevegelser avtegner seg som ”kruseduller” og ovale sirkelbevegelser i flere retninger på arket. Sammen danner de former som lever, lag på lag oppå hverandre, uten noen direkte referanser til noe annet enn seg selv.  For videre informasjon se her.

Det største og mest markante kunstverket i resepsjonsområdet er Thomas Hestvolds ( f. 1957) Domen som dekker hele bakveggen av trappen mellom 9. og 10. etasje. Den store flaten ( 5.5 x 4,30 m) er rett og slett rustet stål. Tilfeldige fargespill i bearbeidingsprosessen danner vakre mønstre  i overflaten som fremstår som svært taktil. (Verket kan godt berøres, da overflaten er dekket av to lag med veniss.) Hovedmotivet består av en løs tegnet skisse med nølende vertikale og horisontale streker. Noen av linjene danner forskjellige rektangler, flere kvadrater og noen kuber. I toppen kan en skimte en halvsirkel som kan minne om koret i et kirkebygg. Underlegget for motivet i Domen er grunnplanet i Nidarosdomen. Som kjent er dette kirkebygget sammensatt av deler fra mange byggeperioder som strekker seg så tidlig som fra trekirken som huset Hellig Olavs lik som ble fraktet fra Stiklestad til Nidaros til bygget stod ferdig på midten av 1300-tallet. Det skjeve grunnplanet kan forklares med at gamle og nye deler av kirkebygget skulle sammenføyes. Nidarosdomen er som norsk ikon hevet over tvil, og også i et internasjonalt arkitektonisk perspektiv ruver dette byggverket. I så henseende er oppdraget gitt av KORO til kunstneren om å lage noe tungt og monumentalt stettet samtidig som kunstverket i fysisk forstand med sine 16 plater veier over 800 kg. 


HKH Kronprins Haakon i trappen mellom 9. og 10. etasje, der Thomas Hestvolds verk ”Domen” henger.

De 3 millimeter tykke stålplatene har vært gjennom en foredlingsprosess der noe av karbonet er fjernet slik at materialet oppfører seg som jern. Streken i motivet er sparet ut og har den karakteristiske fargen av blåsort stål. For å få til rustingsprosessen, er resten av flaten sandblåst og etterpå oksydert for å oppnå den karakteristiske, rustrøde fargen. Allerede ved første øyekast er kontrasten slående mellom den prøvende, lette, blåsvarte streken i selve hovedmotivet mot den tunge, rustfargede flaten.  Den rustne karakteren i Domen skaper soliditet i resepsjonsområdet. Materialbruken og den bakenforliggende inspirasjonen til hovedmotivet gir dette området en særlig karakter og tyngde. Visuelt virker linjeføringen i hovedmotivet lett og uanstrengt, noe som skaper en spennende dualisme i verket. For mer informasjon se her eller hos Koro.

Terje Uhrn (f. 1951) er representert med 3 verker ved ambassaden. Det største henger i korridoren i 9. etasje og er kalt Gallion II. I dette tretrykket er former og farger i forskjellige blåfarger satt opp mot hverandre til en potent komposisjon som er i ferd med å sprenge billedrammen. Uhrn skaper nye, ikke tidligere sette, former og legger stor vekt på mellomrommene mellom formene. Dermed oppstår nye, optiske utfordrende konstellasjoner mellom figur og grunn. Ofte benytter kunstneren variasjoner over samme tema for å skape en flyt eller fortsette en fortelling. Musikken er en sterk inspirasjonskilde, og noen ganger er verkene tittellert med ”musiske” begreper. For videre informasjon se her.

 
Terje Uhrn: ”Gallion II”

8. etasje

En sterk koloristisk sans preger Karl Hansens (f. 1956) fire arbeider i 8. etasje. De store pastellene er plassert i lobby, korridor og møterom. Ulike geometriske former i lyse, skjøre farger klinger godt sammen med en klar oransje som går mot rust og ulike ”sære” jordfarger. Imidlertid er det de mindre formene i en skarp blåfarge som binder komposisjonene sammen og springer betrakteren i øynene. Fargene og formene kan minne om kaleidoskopets skiftende mønsterdannelser som synes å kunne gå ut over selve billedflaten.


To av Karl Hansens bilder

Fargeflatene i disse pastellene er, som i Hansens malerier, møysommelig bygget opp med lag på lag av farge. Bevegelse mellom flate og rom, rytme og stillstand danner komposisjoner i helspenn. En konstruktiv undren og ambivalens i forhold til det romlige i komposisjonene kan ytterligere underbygges av at kunstneren har skapt en rekke scenografier til danseforestillinger. Samtidig er kunstverkene både musikalske og poetiske og kan minne om Paul Klees kobling mellom lek og seriøsitet. Et humoristisk anslag kan anes i Karl Hansen valg av titler ”Det som skulle bli en fin dag ble i stedet en lang dag” og ”Same, same, but different”.  For videre informasjon se her.

6. og 5. etasje

Jenny Rydhagen (1965) har gjennom to sommersesonger besøkt det samme golfanlegget og fotografert fra stedet. Kunstneren arbeider gjerne i serier med felles tema og 4 fotografier fra serien ”Green” av er plassert i lobbyen henholdsvis i 5. og 6. etasje. De ulike grønnfargene satt opp mot en blå sommerhimmel danner selve paletten i serien. Vi er tett på motivet; bildene har uventede komposisjoner og ulogiske fokuseringer i forhold til dybdeperspektivet. Golfhullet i ”Green #1” for eksempel, ser nærmest ut som et stort krater og de makrofokuserte gresstråene i forgrunnen fører betrakteren på en merkelig måte inn i billedprobelmatikken: I stedet for å gjengi det som vanligvis fremstår i golfernes glansede magasiner, undersøker Rydhagen selve den menneskeskapte og kultiverte utformingen av stedet.


Jenny Rydhagen: “Green # 1" 

Noe i bildene er tydeliggjort og vektlagt, det kan være et tre, noen blomster, en gren, en rive til fordel for et neddimmet og slørlagt område. I ”Green # 4” er det selve den svungne linjen mellom det gresset som nettopp er blitt frisert eller klippet og det som ikke er det som danner hovedfokus. Nettopp i denne randsonen mellom natur og kultur er det Rydhagen beveger seg. Hun får oss til å tenke over hvordan vi forholder oss til naturen eller opplever landskapet og også hvordan vi nitidig rydder og kontrollerer naturen i gitte situasjoner. På samme tid stiller Rydhagen spørsmål ved den tradisjonelle landskapstradisjonen innen norsk kunst. Med sine fotografier bidrar hun til til å flytte fokus fra vill natur, til ulike måter å representere denne på. For videre informasjon se her.

6. etasje

Et sjenerøst privat deponi fra Frans Widerberg (f. 1934) har gjort det mulig å utsmykke det store møterommet i 6 etasje kalt ”Halvard Lange”. Kunstneren skulle være kjent for de fleste trenger derfor ikke noen utdypende forklaring. Widerbergs karakteriske fargesterke motiver; svevende mennesker i verdensrommet, rytter til hest, kentaur, kvinne og mann, etc. utstråler en vitalisme ut over det sedvanlige. Kunstnerens prismatiske palett i primærfargene gult, blått og rødt samt grønt er med på å prege interiøret, der til sammen 7 grafiske verker er plassert på hver sin fondvegg. Motivenes evige bevegelser i billedflaten og kunstnerens visjoner i disse verkene samler det lange rommet som kan romme opptil 60 mennesker. For videre informasjon se her.


To av i alt syv verker av Widerberg som henger i møterommet "Halvard Lange".

Portretter av Herbjørg Wassmo og Dag Solstad er montert i korridoren i 5 og 6 etg. Tom Gundersen (f. 1951) sier selv om sine verk: ”- Jeg har valgt meg palimpsest-begrepet som styrende metafor. Dels som uttrykk for en bevisst utveksling med kunst/portretthistorien. Ved å ta utgangspunkt i tidligere bilder, bringer en med seg noen av disses opprinnelige betydninger. Nye betydninger kan veves sammen med de eldre, og «dissonansen» mellom dem kan gi særegne resultater. Mer konkret kan palimpsest-begrepet også brukes om en bestemt trykkepraksis. Gjennom mange års studier av portretthistorien har jeg utarbeidet et arkiv av trykkplater med referanser til og sitater fra denne historien. Fra dette arkivet på over 200 plater (mest lino og tresnitt), kan jeg velge motiver som trykkes lagvis under mitt aktuelle portrett. Mine portretter er omveiens portretter. De forsaker den såkalte portrett-transaksjonens direkte møte, og går heller snirklete veier i kunst- og kulturhistorien. De henviser nok til en bestemt person, men samtidig til andre bilder, andre portretter i et spill med konvensjonene.” (Hentet fra uts.kat. i Kunstnerforbundet, 2008) For videre informasjon se her.


Tom Gundersen: ”Herbjørg Wassmo”


Tekst: Inger Eri

Fotos fra KORO: Espen Brændsrød, Th. Hestvold: Tore Wig
De andre: Inger Eri

Til toppen