Lov om retten til å delta i fiske og fangst

Etter deltakerloven kreves ervervstillatelse for alle fartøy som nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst. 

Ervervstillatelse gis til fartøyets eier for ett bestemt fartøy. Ordningen med ervervstillatelse har som hovedformål å sikre at det er personer med en viss aktivitet i fiske som får adgang til å erverve fiskefartøy.

Lov av 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) trådte i kraft 1. januar 2000. Forarbeidene til loven er Ot. prp. nr. 67 (1997-98) og Innst. O. nr 38 (1998-99). Loven ble endret 17. desember 2004. Forarbeidene til lovendringen er Ot.prp. nr 70 (2003-2004) og Innst. O. nr 8 (2004-2005).

Loven samlet alle regler om adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst (konsesjonslovgivningen) i én lov, og kom til erstatning for følgende lover:
Lov av 5. desember 1917 nr. 1 om registrering og merking av fiskefartøyer.
Lov av 16. juni 1939 om fangst av hval.
Lov av 20. april 1951 om fiske med trål.
Lov av 14. desember 1951 om fangst av sel.
Lov av 16. juni 1972 nr. 57 om regulering av deltagelsen i fisket.

Ved å samle disse lovene er regelverket gjort lettere tilgjengelig og mer oversiktlig enn det har vært. Loven innebar en teknisk juridisk oppdatering av tidligere deltakerlovgivning.

Loven innebar en innstramming av det såkalte aktivitetskravet, idet det nå blir krevet at man har drevet ervervsmessig fiske tre av de siste fem årene for å eie fiskefartøy. En slik innstramming ble blant annet drøftet i St.meld. nr. 58 (1991-92) ”Om struktur- og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten” (Strukturmeldingen), og loven er i denne sammenheng en oppfølging av denne meldingen med sikte på å bedre fiskernes yrkesvern. Det er gitt hjemmel for ved forskrift å gjøre unntak fra aktivitetskravet ved søknader om ervervstillatelse for fartøy under en viss størrelse. Slikt unntak gjelder nå for fartøy under 50 fot.

Loven innebærer en videreføring av praksisen med at også ”administrerende reder” kan opparbeide seg grunnlag for å få ervervstillatelse. Dessuten godkjennes fiskerifaglig utdanning med hensyn til aktivitetskravet.

Departementet har adgang til å dispensere fra aktivitetskravet. Hensynet til sysselsetting og bosetting langs kysten, herunder behovet for råstofftilførsel til mottaks- eller foredlingsanlegg på land i Norge, er av betydning for spørsmålet om dispensasjon fra aktivitetskravet. Dagens ferskfisktrålerflåte, som i det vesentlige er eid av fiskeindustribedrifter, bygger i stor utstrekning sin virksomhet på slike dispensasjoner. Samtidig som departementet viderefører tidligere praksis, åpnes det også for at andre deler av havfiskeflåten skal kunne eies av fiskeindustrien når dette anses nødvendig for blant annet å sikre rimelig geografisk fordeling av fisketillatelsene, og det ikke er fiskere i distriktet som etter loven er kvalifisert til å eie fartøyet.

Det er fastsatt forskrift av 26. juni 1998 om gebyr for behandling av søknader om ervervstillatelse og spesiell tillatelse til å drive fiske, dvs. konsesjon. Det er også innført gebyr for å stå i merkeregisteret i forskrift av 23. desember 1985 om gebyr ved innføring av fartøy i registeret over norske fiskefartøy (merkeregisteret) og om årlig avgift så lenge fartøyet står i merkeregisteret.

I tillegg til å regulere innføring av fartøy i merkeregisteret og tildeling av konsesjoner, gir deltakerloven også hjemmel for å fastsette årlige begrensninger i adgangen til å delta i enkelte fiskerier, jf. § 21.