Prop. 39 L (2017–2018)

Endringar i verjemålslova og lov om forsvunne personar mv. (teieplikt ved verjemål og dødsfall i utlandet m.m.)

Til innhaldsliste

4 Teieplikta for oppnemnde verjer og verjemålsstyresmakta

4.1 Unntak frå teieplikta

4.1.1 Gjeldande rett

Etter verjemålslova § 46 andre ledd gjeld det visse unntak frå teieplikta for den oppnemnde verja. Andre ledd lyder slik:

«Opplysningen om at en person er satt under vergemål, er ikke underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysningen om at vedkommende er oppnevnt som verge, og opplysninger om rammene for vergeoppdraget.»

Om grunngivinga for unntaka heiter det i Ot.prp. nr. 118 (2008–2009) på side 199:

«Unntakene er begrunnet i hensynet til at vergen skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en praktisk og hensiktsmessig måte, og at dette gjelder opplysninger som tredjepersoner vil ha behov for å bli gjort oppmerksom på. Å gi opplysningene vil videre være med på å sikre tilliten til vergen som verge og gi kunnskap om omfanget av vergens oppdrag.»

Ordlyden i § 46 andre ledd første punktum viser til opplysninga om at ein person er «satt under vergemål». Av verjemålslova § 2 andre ledd går det fram at med «personer som er satt under vergemål, menes personer som det er vedtatt vergemål for etter kapittel 4». Det har vore stilt spørsmål ved om dette inneber at unntaket frå teieplikta for oppnemnde verjer etter verjemålslova § 46 andre ledd berre gjeld for oppnemnde verjer for vaksne.

For verksemda til verjemålsstyresmakta gjeld forvaltningslova om ikkje noko anna følgjer av verjemålslova, jf. verjemålslova § 55 tredje ledd. Dette inneber mellom anna at reglane i forvaltningslova om teieplikt gjeld for verjemålsstyresmakta. Teieplikt kan òg følgje av andre føresegner.

I verjemålslova § 65 er det særskilt regulert at opplysninga «om at en person er satt under vergemål», ikkje er omfatta av teieplikt. Om føresegna heiter det i Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) på side 207 og 208:

«Opplysningen om at en person er satt under vergemål, vil normalt kunne oppfattes som omfattet av taushetsplikten. Som utvalget ser derfor departementet behov for å lovfeste at denne opplysningen ikke er underlagt taushetsplikt, se side 287 i utredningen. Å gjøre det kjent at det er oppnevnt verge for personen, kan være nødvendig for å gi personen tilstrekkelig vern. Det kan også være nødvendig for å sikre at vergen kan utføre sitt oppdrag på en god måte. Hensynet til mulige medkontrahenter taler også for en slik regel.»

Som i verjemålslova § 46 viser ordlyden i § 65 til opplysninga om at ein person er «satt under vergemål». Det reiser seg òg for denne føresegna spørsmål om dette inneber at unntaket berre gjeld ved verjemål for vaksne, jf. verjemålslova § 2 andre ledd.

4.1.2 Høyringsnotatet 19. oktober 2016

I høyringsnotatet foreslo departementet at unntaka frå teieplikta bør gjelde alle oppnemnde verjer, og ikkje berre oppnemnde verjer for vaksne. Det vart uttalt:

«Unntakene fra taushetsplikten har blant annet bakgrunn i at vergen kan ha behov for å gjøre tredjepersoner kjent med visse opplysninger for å kunne gjennomføre oppgavene sine på en praktisk og hensiktsmessig måte. Dette hensynet antas å gjøre seg gjeldende både for voksne og mindreårige med oppnevnte verger – om enn i noe ulik grad. For å kunne inngå avtale om konto i en mindreårigs navn vil for eksempel vergen ha behov for å opplyse banken om at han eller hun er oppnevnt som verge for den mindreårige. Dette tilsier at unntakene fra taushetsplikten bør gjelde alle oppnevnte verger, og ikke bare oppnevnte verger for voksne.»

Samtidig foreslo departementet å formulere unntaka frå teieplikta for verja noko snevrare i lys av omsyna som ligg til grunn for unntaket. Om dette går det fram av høyringsnotatet:

«Det kan samtidig være grunn til å vurdere en noe justert ordlyd når det gjelder omfanget av unntaket. En tredjepart vil ikke nødvendigvis ha et beskyttelsesverdig behov for å få slike opplysninger som er omfattet av unntaket. Opplysning om at det er oppnevnt verge for en person, kan oppfattes som sensitivt. For eksempel vil man ut fra en opplysning om at det er oppnevnt verge for en mindreårig kunne utlede sensitiv informasjon om den mindreåriges familiesituasjon. Dette tilsier at unntakene fra vergens taushetsplikt ikke bør gå lenger enn det hensynene som begrunner unntaket, tilsier. I punkt 6 foreslås det på denne bakgrunn å justere ordlyden i § 46 slik at unntaket gjøres noe snevrere.
Hensynet til et klart regelverk som er lett å praktisere, kan tilsi en mest mulig spesifikk utforming av unntaket. På den annen side vil det da være vanskelig å utforme bestemmelsen slik at den tar tilstrekkelig høyde for alle situasjoner som kan oppstå. I lys av dette foreslås en ordlyd hvor det fremgår at unntakene fra taushetsplikten kun gjelder der det er nødvendig av hensyn til personen selv eller for at vergen skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en god måte. Med en slik ordlyd vil vurderingen nødvendigvis være skjønnsmessig, og det bør aksepteres en viss skjønnsmargin. Særlig gjelder dette dersom brudd på taushetsplikten skal kunne straffesanksjoneres, se punkt 3.3.»

Også for teieplikta for verjemålsstyresmakta vart unntaka foreslått å gjelde ikkje berre for vaksne, men òg for mindreårige med oppnemnde verjer. I høyringsnotatet vart det uttalt:

«Som det fremgår av sitatet fra Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) ovenfor, er unntaket fra vergemålsmyndighetens taushetsplikt blant annet begrunnet i at det å gjøre det kjent at det er oppnevnt verge for en person, kan være nødvendig for å gi personen tilstrekkelig vern. Det kan også være nødvendig for å sikre at vergen kan utføre sitt oppdrag på en god måte.
Også her antas de nevnte hensynene å gjøre seg gjeldende både der det er oppnevnt verge for en voksen, og der det er oppnevnt verge for en mindreårig – om enn i ulik grad. Det synes derfor å være behov for unntak ikke bare for voksne, men også for mindreårige med oppnevnte verger. Dette tilsier en tydeliggjøring av vergemålsloven § 65.»

Vidare vart dei same omsyna rekna å gjere seg gjeldande når det gjeld omfanget av unntaksføresegna i § 65, som når det gjeld verjemålslova § 46 andre ledd. Departementet foreslo derfor eit noko meir avgrensa unntak i tråd med det som er foreslått i § 46 andre ledd.

4.1.3 Høyringsinstansane sitt syn

Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Hordaland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Telemark, Statens sivilrettsforvaltning, Jussformidlingen, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening har uttalt seg om eitt av eller begge forslaga om endringar i verjemålslova §§ 46 og 65.

Ingen høyringsinstansar har innvendingar mot forslaget om at unntaka frå teieplikta for oppnemnde verjer etter verjemålslova § 46 bør gjelde alle oppnemnde verjer og ikkje berre oppnemnde verjer for vaksne. Mellom anna uttaler Statens sivilrettsforvaltning:

«I likhet med departementet anser vi at også verger for mindreårige kan ha behov for å gjøre tredjepersoner kjent med visse opplysninger for å kunne gjennomføre oppgavene sine på en praktisk og hensiktsmessig måte.»

Forslaget om å gjere unntaket frå teieplikta for oppnemnde verjer noko snevrare blir støtta av Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Hordaland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Telemark, Fylkesmannen i Vestfold, Statens sivilrettsforvaltning og Jussformidlingen. Fylkesmannen i Hordaland peiker på at det «er i den verjetrengande si interesse at ein strammar inn høvet til å gje opplysingar, og at ein krev at det skal vere naudsynt». Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«Selv om unntaket ikke utformes spesifikt og vil fordre vergens skjønnsmessige vurdering, mener vi det er nødvendig å begrense tredjeparts behov for å bli kjent med de taushetsbelagte opplysningene til det som er av betydning for vergens utførelse av oppgaven.»

Fylkesmannen i Hedmark meiner at det i forlenginga av den foreslåtte endringa bør gjerast tydeleg korleis fylkesmennene bør utforme verjefullmakta, slik at omsynet bak regelen blir teke vare på. Det blir stilt spørsmål om det kanskje bør utferdast fleire verjefullmakter som gjeld éin og same person, slik at fullmaktene er meir retta mot bestemte tredjepersonar.

Forslaget om å gjere unntaket frå teieplikta noko snevrare for verjemålsstyresmakta blir støtta av Fylkesmannen i Hordaland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Vestfold, Statens sivilrettsforvaltning og Jussformidlingen. Fylkesmannen i Møre og Romsdal tek til orde for ei ytterlegare endring av unntaka og uttaler:

«Verjemålslova § 65 syner til at fylkesmannen si teieplikt ikkje gjeld opplysningar om at ein person er «satt under vergemål». Verje kan uttale seg om sitt mandat samt kven han er verje for etter verjemålslova § 46. Fylkesmannen kan ikkje sjå at det skal vere grunn for å gjere forskjell på teieplikta til verjen og verjemålsmynde i så tilfelle.»

Helsedirektoratet tek opp spørsmål om behovet helsetenesta har for kunnskap om verjemålet, både med omsyn til teieplikta for oppnemnde verjer og teieplikta for verjemålsstyresmakta. Direktoratet uttaler:

«Personer underlagt vergemål, kan ha regelmessig eller løpende kontakt med helsetjenesten, for eksempel ved innleggelser i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner eller mer eller mindre hyppige innleggelser i det psykiske helsevernet. Det vil ofte være av betydning for helsetjenestens ytelse av lovpålagte og forsvarlige tjenester til denne pasientgruppen, at tjenesten har kunnskap om vergemålet. Det gjelder også i tilfeller der vergemålet bare gjelder økonomiske forhold. Personene/pasientene dette gjelder vil ofte ha komplekse og sammensatte tjenestebehov som strekker seg ut over det rent medisinskfaglige, og hvor helsetjenesten er pålagt å yte tjenester av ulik art som skal henge sammen med og vil påvirke personens boforhold, økonomi mv. Helsedirektoratet antar at forslaget til endringer i §§ 46 og 65 – gjennom unntaket for opplysninger om vergemålet som «er nødvendig av hensyn til personen selv» – kan sikre helsetjenesten nødvendig kunnskap om eksistensen av vergemål, slik at tjenesten kan ivareta alle sine lovpålagte oppgaver overfor personen på best mulig måte. Av pedagogiske årsaker kunne en imidlertid tenke seg at dette kommer tydeligere til uttrykk i lovteksten, for eksempel ved en tilføyelse som understreket i det følgende: «…. er nødvendig av hensyn til personen selv, eller for å sikre at vergen kan utføre sitt oppdrag på en god måte eller for at andre skal kunne oppfylle sine lovpålagte oppgaver overfor personen.» (understreka i original)

Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening går i eit felles høyringssvar imot forslaga til noko snevrare unntak i §§ 46 og 65 og meiner at forslaga ikkje er godt nok grunngitt. Det er uttalt i høyringssvaret:

«Det vises [i høyringsnotatet] til at «En tredjepart vil ikke nødvendigvis ha et beskyttelsesverdig behov for å få slike opplysninger som er omfattet av unntaket.» Dette er etter vårt syn å begynne i helt feil ende. Å vurdere hvorvidt de som potensielt måtte ønske innsyn i opplysninger om hvorvidt det er oppnevnt verge for en navngitt person har «et beskyttelsesverdig behov» eller ikke, er selvsagt helt umulig.
I mange deler av offentlig sektor vil man med letthet kunne hevde at ulike innsynskrav ikke bygger på et «beskyttelsesverdig behov». Innsynsrettighetene – og taushetsplikten – er imidlertid ikke bygget opp slik. Utgangspunktet er innsyn, og deretter er spørsmålet hva det er nødvendig å beskytte. Det er altså på forvaltningens hånd det «beskyttelsesverdige behovet» må dokumenteres. Og det er interessene til den private part som skal beskyttes. Deretter skal dette behovet veies opp mot de argumenter som taler for innsyn.
I dette tilfellet nevner departementet i sitt notat at det at det er oppnevnt verge for en person, «kan oppfattes som sensitivt». Det er selvsagt mulig. På den annen side er det et spørsmål om ikke det at det oppnevnes en verge for en person, noe som igjen kan ha betydning for blant annet rettsevnen, er en så sentral opplysning at den på forespørsel må kunne gis – uten at det dokumenteres et særskilt «behov». Vi vil mene det.
Vi minner om at det også på andre områder er slik at opplysninger som i noen sammenhenger vil regnes som personlige eller sensitive, i andre sammenhenger kan utleveres enkeltvis, fordi det er en større samfunnsinteresse som slår inn. Eksempler på dette er ligningstall for personlige skatteytere etter ligningslovens § 8-8, fødselsnummer (som kan unntas etter offentleglova, men som etter folkeregisterloven må utleveres blant annet til journalister, jfr. Skattedirektoratets rundskriv nr. 5, 2015 – 2. september 2015) og visse typer bedrifts- og produktopplysninger, blant annet med hjemmel i miljøinformasjonslovens § 12.
Et annet moment, som høringsnotatet overhodet ikke synes å drøfte eller problematisere, er hvorvidt det rent rettssikkerhetsmessig er fornuftig å legge opp til en ordning hvor det er vergen og/eller vergemålsmyndigheten som i realiteten skal styre opplysningen om at det finnes en verge, og også vurdere hva som er «nødvendig av hensyn til personen selv, eller for å sikre at vergen kan utføre sitt oppdrag på en god måte.»
Har departementet overhodet vurdert muligheten for at en verge, eller for den saks skyld vergemålsmyndigheten, ikke bare har den personen det gjelder, men også sine egne interesser for øye når en slik vurdering skal foretas? Og kan det tenkes at disse i visse tilfeller kommer i konflikt med interessene til den personen som har fått oppnevnt verge?»

Dei same høyringsinstansane har vist til to konkrete saker som dei meiner illustrerer utfordringar ved reglane om teieplikt i verjemålssaker. Innspelet blir oppsummert slik:

«En regel som den foreslåtte vil etter vårt syn sementere vergens og vergemålsmyndighetenes mandat til, på ganske skjønnsmessig basis, å vurdere og overprøve interesser og synspunkter til en som er satt under vergemål – ikke minst i barnevernet.»

4.1.4 Departementet si vurdering

Departementet oppretthalder forslaget i høyringsnotatet om at unntaka frå teieplikta i verjemålslova §§ 46 og 65 bør gjelde alle oppnemnde verjer og ikkje berre oppnemnde verjer for vaksne. Ein viser til omtalen av forslaget i punkt 4.1.2. Fleire høyringsinstansar støttar forslaget, og ingen har gitt uttrykk for innvendingar.

Departementet foreslår òg ei presisering av unntaka frå teieplikta for oppnemnde verjer og verjemålsstyresmakta i tråd med forslaga i høyringsnotatet, men med nokre mindre endringar av ordlyden. Forslaga vil innebere at omsyna som ligg til grunn for unntaka, blir klarare reflekterte i ordlyden i lova. Eit fleirtal av høyringsinstansane som har uttalt seg om spørsmålet, støttar ei slik presisering.

Til fråsegna frå Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening om betydninga av innsynsrett overfor offentleg forvaltning, vil departementet peike på at forslaget om ei presisering av unntaka frå teieplikta for verjemålsstyresmakta gjeld unntak frå den alminnelege forvaltningsrettslege teieplikta. Forvaltningslova gjeld for verksemda til verjemålsstyresmakta om ikkje noko anna følgjer av verjemålslova, jf. verjemålslova § 55 tredje ledd. Dette omfattar mellom anna teieplikta etter forvaltningslova. Når det er gjort eit særleg unntak for opplysninga om at ein person har fått oppretta verjemål, i verjemålslova § 65, er det fordi ei slik opplysning normalt vil vere omfatta av dei alminnelege forvaltningsrettslege reglane om teieplikt, jf. òg Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 207.

Unntaket frå teieplikta er grunngitt i omsynet til at personen som har fått oppnemnt verje, får eit tilstrekkeleg vern, og at verja kan utføre verjeoppdraget på ein god måte. Unntaket bør ikkje gjerast meir omfattande enn desse omsyna tilseier. Departementet legg avgjerande vekt på at opplysninga om at det er oppnemnt verje for ein person, kan oppfattast som sensitiv. I høyringsnotatet vart det som døme vist til at ein ut frå opplysninga om at det er oppnemnt verje for ein mindreårig, vil kunne utleie sensitiv informasjon om familiesituasjonen til den mindreårige. Tilsvarande vil ein ut frå opplysninga om at det er oppnemnt verje for ein vaksen, mellom anna kunne utleie sensitiv informasjon om personens tilstand og behov for støtte. Eit ønske om at slike opplysningar ikkje blir gjorde kjende for utanforståande, er forståeleg. Omsynet til personen som det er vedteke verjemål for, bør etter departementet sitt syn vere det avgjerande for utforminga av unntaket frå teieplikta. Reglane bør til dømes ikkje opne for at utanforståande kan få opplysningar frå verjemålsstyresmakta om at det er oppnemnt verje for ein vaksen person, berre ut frå eit ønske om informasjon om personens behov for støtte.

Kjem ikkje unntaket til bruk, gjeld dei allmenne reglane om teieplikt i forvaltningslova. Mellom anna kan den som har krav på tausheit, sjølv samtykkje til at opplysningane blir gitt, jf. forvaltningslova § 13 a nr. 1. Meiner ein i ei konkret sak at reglane om teieplikt blir praktiserte på ein måte som ikkje er i samsvar med lova, kan spørsmålet førast inn for overordna forvaltningsorgan gjennom tilsynsreglane eller klage på eventuelle vedtak.

For teieplikta for oppnemnde verjer foreslår departementet etter dette ei presisering slik at det går fram at unntaka frå teieplikta berre gjeld der det er nødvendig av omsyn til personen sjølv eller for at verja skal kunne gjennomføre oppgåvene sine på ein god måte. Med ein slik ordlyd vil vurderinga nødvendigvis måtte byggje på skjøn, og det bør godtakast ein viss skjønsmargin. Særleg gjeld dette dersom brot på teieplikta kan straffesanksjonerast, slik det i visse tilfelle blir foreslått i punkt 4.2. Er verja i tvil, bør han eller ho rådføre seg med fylkesmannen, jf. verjemålslova § 47 andre ledd.

Også vurderinga til verjemålsstyresmakta etter ordlyden som er foreslått i § 65, vil nødvendigvis vere bygd på skjøn. Omsynet til personen det er oppnemnt verje for, og at verja skal kunne utføre verjeoppdraget på ein god måte, vil vere det avgjerande.

I høyringsfråsegna frå Fylkesmannen i Møre og Romsdal er det peikt på at unntaket frå teieplikta for verjemålsstyresmakta som følgjer av § 65, ikkje er i samsvar med unntaket frå teieplikta for oppnemnde verjer etter § 46 andre ledd. I begge føresegnene er det gjort unntak for opplysningar om at ein person har fått oppnemnt verje, men det er berre i § 46 andre ledd at det er gjort unntak for opplysninga om kven som er verje, og om rammene for verjeoppdraget, jf. andre punktum. Departementet er samd i at det er vanskeleg å sjå nokon grunn til at ikkje også verjemålsstyresmakta skal ha høve til å opplyse om kven som er verje, og om rammene for verjeoppdraget når verja kan opplyse om dette uhindra av teieplikta. Departementet foreslår derfor eit nytt andre punktum i § 65 med eit tilsvarande unntak som etter § 46 andre ledd andre punktum. Avgrensinga om at opplysningane berre kan givast ut i den utstrekning det er nødvendig av omsyn til personen sjølv eller for å sikre at verja kan utføre oppdraget sitt på ein god måte, vil gjelde for verjemålsstyresmakta òg.

Departementet følgjer ikkje opp forslaget frå Helsedirektoratet om å ta inn eit særskilt unntak frå teieplikta for oppnemnde verje og verjemålsstyresmakta der det er nødvendig «for at andre skal kunne oppfylle sine lovpålagte oppgaver overfor personen». Også i slike situasjonar bør det etter det departementet meiner, vere omsynet til personen sjølv og omsynet til at verja kan utføre oppdraget sitt på ein god måte, som bør vere avgjerande for omfanget av teieplikta.

Departementet har merka seg at Fylkesmannen i Hedmark etterspør ei tydeleggjering av korleis fylkesmennene bør utforme verjefullmakta. Slik departementet ser det, synest det som mest formålstenleg at slike føringar blir gitt i form av retningslinjer frå den sentrale verjemålsstyresmakta.

Endringane som er foreslått i proposisjonen her, gjer det naturleg å vurdere om det òg bør gjerast endringar i reglane om utlevering av opplysningar om verjemål og stadfesta framtidsfullmakter frå Folkeregisteret. Dette vil bli vurdert i eit eige lovarbeid.

4.2 Brot på teieplikta for oppnemnde verjer

4.2.1 Gjeldande rett

Dersom ei verje bryt teieplikta, kan det etter omstenda gi grunnlag for at fylkesmannen vedtek å ta vervet ifrå verja, jf. verjemålslova § 29 andre ledd. Den oppnemnde verja vil dessutan kunne bli erstatningsansvarleg etter allmenne erstatningsrettslege reglar. Av Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) går det fram på side 200 at det ikkje er teke sikte på at brot på teieplikta skal vere straffesanksjonerte.

Straffelova 2005 tok til å gjelde 1. oktober 2015. Etter § 209 første ledd «straffes den som røper opplysning som han har taushetsplikt om i henhold til lovbestemmelse eller forskrift, eller utnytter en slik opplysning med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning». Det blir sagt følgjande om denne føresegna i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) på side 406:

«Lovforslaget innebærer … at alle overtredelser av bestemmelser om taushetsplikt i særlovgivningen i utgangspunktet rammes av bestemmelsen. Bestemmelser om taushetsplikt i de enkelte særlover bør, av informasjonshensyn, inneholde en henvisning til § 209, uten at dette er noen betingelse for straffansvar.»

Vidare er det sagt på side 75:

«Straffelovkommisjonen utelukker ikke at det ved spesielle behov kan være mulig å fastsette en regulering i den enkelte særlov som avviker fra forslaget til alminnelig straffebestemmelse om brudd på taushetsplikt. Departementet mener det er riktig å holde muligheten åpen, men vil understreke at det ikke betyr at avvikende eller overlappende bestemmelser i spesiallovgivningen automatisk kan videreføres. Straffebestemmelsene om taushetsbrudd i spesiallovgivningen bør gjennomgås med sikte på å unngå helt eller delvis overlappende eller avvikende strafftrusler som ikke kan begrunnes spesielt.»

4.2.2 Høyringsnotatet 19. oktober 2016

I høyringsnotatet tok departementet utgangspunkt i at det i lys av ikraftsetjinga av straffelova 2005 og dei nemnde utdraga frå Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) kan vere grunn til å ta opp att spørsmålet om brot på teieplikta etter verjemålslova § 46 bør kunne sanksjonerast med straff. Vidare vart det uttalt i høyringsnotatet:

«Oppnevnte verger er en differensiert gruppe. Bruk av alminnelige verger er vergemålslovens hovedløsning, men det er også lagt til rette for en ordning med faste verger. I gruppen oppnevnte verger finner man dermed både familiemedlemmer av personen, andre alminnelige verger og profesjonelle verger. Advokater kan også være oppnevnt som verger.
Det kan fremstå som lite rimelig å pålegge familiemedlemmer og andre nærstående verger straffansvar ved brudd på taushetsplikten etter vergemålsloven § 46. Nære pårørende vil ofte ha mange kilder til sin kjennskap til opplysninger som omfattes av taushetsplikten, og en straffesanksjonert lovgivning synes lite passende.
For faste verger kan spørsmålet stille seg annerledes. Slike verger vil normalt ha mange vergeoppdrag, og de har dermed tilsvarende større muligheter til å misbruke vergerollen. Det kan derfor være grunn til å stille strenge krav til slike «profesjonelle» verger, jf. også Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 81.»

I høyringsnotatet vart det etter dette foreslått å ta inn i verjemålslova som eit nytt fjerde ledd i § 46 ei føresegn om at brot på teieplikta for faste verjer kan straffast etter straffelova § 209. For andre oppnemnde verjer vart det lagt til grunn at brot på teieplikta ikkje bør kunne straffast.

4.2.3 Høyringsinstansane sitt syn

Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Fylkesmannen i Telemark, Helsedirektoratet, Riksadvokaten, Statens sivilrettsforvaltning og Jussformidlingen har uttalt seg om forslaget. Ingen av høyringsinstansane har innvendingar mot at det i visse situasjonar kan vere aktuelt å straffesanksjonere brot på teieplikta. Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Helsedirektoratet, Riksadvokaten og Jussformidlingen gir uttrykk for at dei støttar forslaget.

Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Fylkesmannen i Telemark og Statens sivilrettsforvaltning har synspunkt på forslaget om at straffesanksjoneringa av brot på teieplikta blir avgrensa til faste verjer. Fleire peiker på at grensa mellom faste verjer og alminnelege verjer kan vere vanskeleg å trekke, og at ulike fylkesmannsembete kan ha ulik praksis med omsyn til kven som blir engasjerte som faste verjer. Andre viser til grunngivinga for forslaget i høyringsnotatet og stiller spørsmål om grensa for straffesanksjonering heller bør gå mellom nærståande og andre alminnelege verjer. Mellom anna uttaler Fylkesmannen i Telemark:

«I praksis vil man ha endel grensetilfeller på hvorvidt noen skal anses som fast verge eller såkalt alminnelig verge. En alminnelig verge kan være en person som tar på seg ett eller flere oppdrag, men som ikke anses som fast verge i forhold til for eksempel godtgjøringsreglementet. Det kan være en bekjent av vedkommende eller en helt utenforstående person. Vurderingen av om noen skal regnes som fast verge eller ei, er en konkret vurdering som bla. kan gå på antall oppdrag, selvstendig næringsdrivende eller ei, langvarig virksomhet som verge etc. og er en skjønnsmessig vurdering. Så lenge begrepet «fast verge» ikke er klart definert i lovverket ellers, mener vi en slik sondring vil være for utydelig. Også en alminnelig verge kan være en utenforstående og ha flere oppdrag, og vi kan således heller ikke se noen god grunn til at disse ikke skal kunne ilegges straffeansvar. Vi foreslår heller at avgrensningen gjøres mot relasjonene til den man er verge for, slik at en krets av «familieverger» ikke omfattes av bestemmelsen om straffeansvar.»

4.2.4 Departementet si vurdering

Departementet foreslår at brot på teieplikta for faste verjer skal kunne straffast etter straffelova § 209. Dette er i tråd med forslaget i høyringsnotatet, men det blir foreslått nokre mindre justeringar av ordlyden. For andre oppnemnde verjer enn faste verjer blir det dermed foreslått at brot på teieplikta ikkje skal kunne straffast.

Til spørsmålet om straffesanksjonering heller bør knytast til relasjonen mellom verja og personen med verje, vil departementet peike på at også gruppa alminnelege verjer er differensiert. Som Fylkesmannen i Telemark viser til, kan ei alminneleg verje vere ein utanforståande og ha fleire oppdrag. Men ei alminneleg verje kan òg vere ein nær venn av personen han eller ho er verje for, eller på annan måte stå vedkomande nær. I høyringsnotatet vart det gitt uttrykk for at det kan verke lite rimeleg å påleggje familiemedlemmer og andre nærståande verjer straffansvar ved brot på teieplikta etter verjemålslova § 46. Nære pårørande vil ofte ha mange kjelder til kjennskapen dei har til opplysningar som er omfatta av teieplikta, og ei straffesanksjonering av teieplikta synest av den grunn lite passande. Etter departementet sitt syn gjer desse omsyna seg gjeldande ikkje berre for nære familiemedlemmer, men òg for andre som står personen nær.

At grensa for straffesanksjonering blir dregen ved faste verjer, verkar òg formålstenleg i lys av det frivillige aspektet for dei alminnelege verjene. Sjølv om verjemålslova legg til rette for ei ordning med faste verjer, er det ordninga med frivillige verjer som er hovudløysinga i lova, jf. Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 83. Det vil ofte vere ønskjeleg å finne nokon i krinsen rundt den hjelpetrengande som ønskjer, eller er skikka til, å vere verje, også der vedkomande ikkje har nære slektningar som er eigna. Blir brot på teieplikta sanksjonert strengare for slike frivillige verjer enn for nærståande, kan terskelen for å ta på seg eit oppdrag som verje kanskje bli høgare.

Avgrensinga er òg i samsvar med utgangspunktet om at det bør stillast strenge krav til «profesjonelle» verjer, jf. Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 81. Som peikt på i høyringsnotatet vil slike verjer normalt ha fleire verjeoppdrag og tilsvarande større høve til å misbruke verjerolla.

Departementet er samtidig samd i at det vil vere uheldig dersom grensa for når brot på teieplikta kan straffesanksjonerast, blir praktisert ulikt i ulike embete. Dette bør likevel løysast ved å syte for lik praktisering av grensa mellom faste verjer og alminnelege verjer i dei ulike fylkesmannsembeta. Lik praksis på dette området er viktig også av omsyn til likebehandling for personane det blir oppnemnt verje for. Spørsmålet om ei verje blir rekna som fast verje eller alminneleg verje, har betydning mellom anna for retten verja har til godtgjering, jf. verjemålsforskrifta § 16.

Lik praktisering av grensa mellom alminnelege verjer og faste verjer synest mest formålstenleg å sikre gjennom forskriftsreglar eller sentrale retningslinjer. Verjemålslova § 26 gir allereie heimel til å gi nærmare reglar om mellom anna kvalifikasjonskrav for faste verjer. Det blir derfor ikkje vurdert som nødvendig med lovendringar.

Til forsida