Prop. 85 L (2015–2016)

Endringar i barnelova m.m. (oppheving av tidsfristar i farskapssaker m.m.)

Til innhaldsliste

9 Vurderingane til departementet

Hovudreglane i barnelova om fastsetjing av farskap verkar godt for det store fleirtalet. Det er likevel viktig at det skal vera mogleg å korrigera feilen når den juridiske farskapen ikkje samsvarer med den biologiske tilknytinga. Kunnskap om kven som er dei biologiske foreldra til eit barn er grunnleggjande i menneska si forståing av seg sjølv.

Det er få høyringsinstansar som har gitt høyringsutsegn til forslaget til lovendringar. Høyringsutsegna er ikkje eintydige, men går i ulik retning om dei ulike forslaga som vart sendt på høyring.

Likestillings- og diskrimineringsombodet påpeikar at å leva med tvil om ein er far til eit barn for mange vil vera ei stor unødig påkjenning. Difor meiner ombodet det er rett at ein skal få høve til å prøva farskapet, òg i tilfelle der barnet er fylt tre år. Ei oppheving av treårsfristen vil i større grad likestilla kvinner og menn som foreldre. Hovudargumentet mot å oppheva treårsfristen er at ein familie ikkje skal uroast og kanskje verte splitta opp ved at ein tredjemann kjem inn i biletet og reiser sak om farskapen etter at barnet er fylt tre år. Ombodet anerkjenner dette som eit problem, men meiner likevel at høvet til å få prøvd farskapen for den moglege biologiske faren bør vega tyngre. Departementet sluttar seg til dette.

Departementet legg vidare til grunn at dersom det er tvil om kven som er far til eit barn, vil det vera til barnet sitt beste å få tvilen avklara ved at både den juridiske faren, ein mogleg far og mora har rett til å reisa sak, uavhengig av tidsfristar. I tilfelle der det er ei påkjenning for barnet å få kjennskap til tvilen om farskapen, meiner departementet likevel at det i det lange løp vil vera best å kjenne sanninga. Vilkår og fristar for å ta opp sak om endring av farskap vil i lita grad kunna verna barnet mot den psykiske uroa tvil om farskapen kan skapa. Omsynet til kunnskap om biologisk opphav veg så tungt for det enkelte barn og for foreldra, at det ikkje bør vera tidsfristar i lova som hindrar at sakene kan takast opp og verte handsama på ein forsvarleg måte i rettssystemet.

Då forslag om å oppheva den tidas tidsfristar vart fremja i Ot.prp. nr. 93 (2001–2002) vart forslaget grunngjeve på følgjande måte:

«Konsekvensene av det regelverket vi har med søksmålsfrister for alle parter med unntak av barnet, er at passivitet «straffes». En mann som ikke vil forstyrre harmonien i et etablert samliv ved å sette spørsmål ved farskapet til ektefellens eller samboerens barn, kan komme i en situasjon der «bordet fanger». Det samme gjelder en mor som ikke går til endringssak innen ett år selv om hun vet at ektefellen ikke er far til barnet, eller at feil mann har erkjent farskapet.
Gjennom presse og henvendelser til departementet fra privatpersoner vet vi at det kan være en stor påkjenning for en mann å være juridisk far til et barn som han betviler er hans, uten muligheter til å få farskapet sikkert avklart. Vi vet også en del om den vanskelige situasjonen for en mann som er avhengig av de juridiske foreldrenes samtykke for å få avklart hvorvidt han er far til et barn, og for eventuelt å få endret farskapet. Dersom farskapet ikke blir endret, har de ofte ikke mulighet til å etablere kontakt med barnet, noe som fører til savn og fortvilelse.
Tvil rundt farskapet vil uansett regelverk kunne føre til at barnet opplever uro og konflikter i familien. Barnet vil kunne få høre om fars eller mors tvil fra foreldrene selv, eller fra andre. Vilkår og søksmålsfrister for å ta opp sak om endring av farskap vil i liten grad kunne beskytte barnet mot den psykiske uroen tvil rundt farskapet kan skape. Regelverket gjelder også i de tilfellene der «barnet» ikke lenger er mindreårig og hensynet til å beskytte barnet derfor ikke er like tungtveiende.
Dersom vilkårene og søksmålsfristene for å gå til endringssak i barneloven § 6 oppheves, vil en juridisk far alltid kunne få avklart enhver tvil om han er barnets biologiske far, og eventuelt bli frikjent for farskapet dersom han ikke er det. Det samme gjelder en mann som mener at han kan være far til et barn som allerede har en juridisk far. Dersom en endringssak fører til at barnet får en annen juridisk far, vil dette kunne få store praktiske konsekvenser for barnets daglige liv. En juridisk far kan gå til sak for å få del i foreldrebeføyelser over barnet. Dette betyr at han vil kunne få fastsatt samvær og eventuelt få del i foreldreansvaret. Den tidligere juridiske far mister alle rettigheter i forhold til barnet, samtidig som barnet mister alle rettigheter i forhold til ham. Dersom farskapssaken fører til et samlivsbrudd mellom mor og den som har vært barnets juridiske far, kan barnet miste kontakten med den mannen som har vært juridisk og sosial far for barnet. Barnet vil imidlertid kunne få opprettet kontakt med den som er barnets biologiske far.»

Farskapssakar kan vera svært ulike og samansette. Det er naudsynt å ha gode hovudreglar, men samtidig høve til å korrigera juridiske foreldreskap når desse ikkje er i samsvar med dei biologiske tilhøva.

Det er vanskeleg å fastslå kva som er til barnet sitt beste i det enkelte tilfellet, men sanninga vil ofte vera frigjerande og positiv over tid, både for vaksne og barn. Det gjeld anten utfallet skulle vera ei stadfesting eller ei avkrefting av ein eksisterande juridisk farskap.

Departementet finn at omsynet til barnet sitt beste i desse sakene vil vera å avklare eventuell uvisse knytt til uttalt tvil om farskapen. Departementet går difor inn for å oppheva tidsfristane i barnelova § 6.

Forslaget om å oppheva barnelova § 6 a vert ikkje følgt opp.