4 Verksemda til Noregs Bank i 2004

4.1 Årsmeldinga for 2004

Årsmeldinga 2004 for Noregs Bank blei handsama og godkjend i hovudstyremøte 2. mars 2005. Etter § 30 i «lov av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet» (sentralbanklova) skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet, som så skal leggje dei fram for Kongen og gjere dei kjende for Stortinget. Etter § 5 i instruks skal Riksrevisjonen sende «et eksemplar av de i § 2 nevnte dokumenter til Stortinget sammen med sine mulige bemerkninger om resultatet av kontrollen». Årsmeldinga følgjer denne meldinga som utrykt vedlegg.

Det følgjer av sentralbanklova § 2 siste ledd at

«Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse etter instruks fastsett av Stortinget». Stortinget har fastsett ein slik instruks 10. april 1987 «for Riksrevisjonens kontroll vedrørande Norges Bank». Etter § 2 i denne instruksen «skal statsråden, snarast mulig etter at Norges Banks årsregnskap og årsberetning er mottatt i departementet, oversende til Riksrevisjonen:

1. Bankens årsregnskap, fastsatt av representantskapet, med revisjonens beretning

2. Hovedstyrets årsberetning

3. Representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller og eventuelt om andre forhold vedrørende banken

4. Statsrådens beretning vedrørende departementets og regjeringens myndighetsutøvelse i saker som gjelder Norges Bank.»

Departementet sender dokumenta som er nemnde i instruksen § 2 nr. 1-3, til Riksrevisjonen når departementet har motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen får også gjenpart av den korrespondansen som skjer mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og saker der ein let vere å instruere.

I Finansdepartementet sitt brev til Riksrevisjonen 5. april 2005 heiter det:

«Norges Bank ble ikke instruert med hjemmel i sentralbankloven § 2 tredje ledd i år 2004.»

4.1.1 Leiing og administrasjon

4.1.1.1 Hovudstyret

Hovudstyret har sju medlemmer som er oppnemnde av Kongen, jf. § 6 i sentralbanklova. Sentralbanksjefen er leiar og visesentralbanksjefen nestleiar i hovudstyret. Hovudstyret blir supplert med to medlemmer som representerer dei tilsette i banken, når styret har oppe administrative saker. Hovudstyret hadde 17 møte i 2004.

Hovudstyret var i 2004 samansett slik (vararepresentantar i parentes):

Sentralbanksjef Svein Gjedrem, leiar

Visesentralbanksjef Jarle Bergo, nestleiar

Avdelingsdirektør Vivi Lassen (siviløkonom Kari Broberg)

Administrerande direktør Liselott Kilaas (professor Per Christiansen)

Dagleg leiar Brit K. Rugland (professor Inger Johanne Pettersen)

Førsteamanuensis Øystein Thøgersen (førsteamanuensis Ingunn Myrtveit)

Professor Asbjørn Rødseth (cand.oecon. Einar Forsbak)

Representantar for dei tilsette:

Sonja Blichfeldt Myhre (Einar Alnes)

Jan Erik Martinsen (Sven Odd Rotbæk)

4.1.1.2 Representantskapet

Stortinget oppnemner eit representantskap med 15 medlemmer og vel leiar og nestleiar for to år, jf. sentralbanklova § 7.

Representantskapet var i 2004 samansett slik (vararepresentantar i parentes):

Skolesjef Mary Kvidal, leiar (farmasøytisk rådgivar Anne Strifeldt))

Dagleg leiar Solveig Nordkvist nestleiar (skoleassistent Liv Stave)

Skipsreiar Jens Marcussen (kommunalråd Liv Røssland)

Grosserar Hakon Lunde (banksjef Dag Sandstå)

Kommunalråd Terje Ohnstad (lærar Ragnhild Weiseth)

Direktør Tom Thoresen (statsautorisert revisor Hans Kolstad)

Siri Frost Sterri (ordførar Knut Flølo)

Komitéleiar Anne Tingelstad Wøien (advokat Steinulf Tungesvik)

Ordførar Trude Brosvik (dagleg leiar Steinar Løsnesløkken)

Rektor Eva Karin Gråberg (LO-sekretær Jan Elvheim)

Lektor Runbjørg Bremset Hansen (student Camilla Bakken Øvald)

Fylkespolitikar Pål Julius Skogholt (miljøarbeidar Karin Westhrin)

Dekan Hans Petter Kvaal (politisk rådgivar Arent Kragh)

Politikar Oddleif Olavsen (Kjellaug Nakkim)

Konsulent Kåre Harila (fylkespolitikar Liv Sandven)

4.1.1.3 Bruken av ressursar i Noregs Bank

Noregs Bank har i brev 25. februar 2004 til Finansdepartementet gjort greie for utviklinga i ressursbruken. Der står det mellom anna:

«Noregs Bank legg vekt på at sentralbanken skal utføre oppgåvene sine med høg kvalitet og til låge kostnader. Banken har dei siste åra konsentrert verksemda om kjerneoppgåvene pengepolitikk, finansiell stabilitet og kapitalforvaltning, samt drifts- og støtteoppgåver i nært samband med desse funksjonane.

Dette har resultert i betydelege omstillingar. Kontanthandteringa og produksjonen av setlar og mynt stod for inntil få år sidan for ein stor del av bankens verksemd og ressursbruk i banken. No er den vesentlege delen av denne aktiviteten skild ut i eigne selskap (Norsk Kontantservice AS) eller seld (Den Kongelege Mynt AS). IT-funksjonar i samband med Noregs Banks oppgjerssystem er sett ut til andre. Gjennom 2004 har det vore ei vidare tilpassing som følgje av tidlegare års vedtak om omstillingar. Arbeidet med utanlandsbetalingsstatistikken blir overført til Statistisk sentralbyrå våren 2005. Vidare vil produksjonen av setlar bli avvikla i 2007, og stabs- og støttefunksjonane vil bli redusert fram mot 2008.

Ved utgangen av 2004 var det i alt 591 fast tilsette og engasjerte i Noregs Bank, mot 618 ved utgangen av 2003 og 1165 ved utgangen av 1998.

Ein reknar med at banken vil ha 475 til 500 tilsette når dei vedtekne omstillingane er gjennomført. Dette talet omfattar forvaltninga av Statens petroleumsfond. I kapitalforvaltninga har det vore ein jamn auke i talet på tilsette dei siste åra. Dette skuldast særleg den sterke veksten i forvaltningskapitalen og ein meir aktiv forvaltningsstrategi. Talet på tilsette og engasjerte i kapitalforvaltninga ved utgangen av 2004 var 125 mot 119 året før. Ein ventar vidare vekst dei næraste åra.

Omstillingane i banken har konsekvensar for dei tilsette som blir råka. For å dempe verknadene har banken teke i bruk ulike personalpolitiske tiltak, så som utdanningspermisjon, sluttvederlag, førtidspensjon og venteløn. I perioden frå 1999 til utgangen av 2004 blei det inngått i alt 281 avtaler om avgang ved bruk av personalpolitiske tiltak. I 2004 fekk 17 medarbeidarar i ulike delar av banken godkjent søknader om avgang ved bruk av slike tiltak.

Dei samla kostnadene ved omstilling i perioden 1999 til 2004 utgjer om lag 347 millionar kroner. Hovudtyngda gjeld avtaler som er komne i stand i 2000 og 2001. Det har i 2003 og 2004 vore ein markant nedgang i omstillingskostnadene.

Omstillingane og nedgangen i talet tilsette fører også med seg at det blir ledige lokale ved hovudkontoret. Banken førebur no å seksjonere og leige ut ledige areal.

Netto ressursbruk har reelt sett, målt mot konsumprisindeksen, falle med om lag 18 prosent sidan 1998. Omstillingskostnadene er da haldne utanfor. I 2004 låg netto ressursbruk på om lag same nominelle nivå som i 2003.

Kostnadene ved forvaltninga av Statens petroleumsfond blir dekte gjennom inntekter frå forvaltningsavtala med Finansdepartementet.

Nedgangen i ressursbruken dei siste åra kjem av effektivisering, meir korrekt prising av tenester og at oppgåver er fasa ut.

For vidare omtale av ressursbruken i Noregs Bank viser vi til banken si årsmelding for 2004.»

4.1.2 Nærmare om verksemda til Noregs Bank i 2004

Etter sentralbanklova § 1 skal Noregs Bank mellom anna vere utøvande og rådgivande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Banken skal gi ut setlar og mynt og fremme eit effektivt betalingssystem. Vidare skal banken overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene. Det følgjande er ei framstilling av verksemda til Noregs Bank i 2004. Framstillinga byggjer i stor grad på årsmeldinga frå Noregs Bank. Sjå årsmeldinga for ein meir utfyllande gjennomgang.

Omtalen av pengepolitikken følgjer i punkt 4.2.

4.1.2.1 Kapitalforvaltning

Noregs Bank forvaltar bankens valutareservar og har ansvaret for den operative forvaltninga av Statens petroleumsfond på vegner av Finansdepartementet. I tillegg forvaltar Noregs Bank Statens petroleumsforsikringsfond for Olje- og energidepartementet. Ved utløpet av 2004 forvalta Noregs Bank 1 243 milliardar kroner i dei internasjonale kapitalmarknadene. Dei to største fonda er Petroleumsfondet på 1 016 milliardar kroner og Noregs Banks valutareservar på 211 milliardar kroner.

Noregs Bank forvaltar Statens petroleumsfond med grunnlag i lov av 22. juni 1990 nr. 36. I 2004 auka verdien av fondet med 171 milliardar kr. Basera på anslag på overskot i statsrekneskapen, blei det i 2004 tilført midlar for 138,2 milliardar kroner frå Finansdepartementet, etter at forvaltningsgodtgjersle for 2003 er trekt ifrå. Endeleg størrelse på overføringa til Petroleumsfondet vil gå fram av Statsrekneskapen for 2004, som vil leggjast fram i slutten av april. Netto avkastning utan omsyn til valutakursgevinstar/-tap var 79,6 milliardar kroner. Verdien av dei valutaene fondet er investert i, fall i forhold til norske kroner, noko som medverka til ein reduksjon av verdien med 46,7 milliardar kroner.

Forvaltninga i 2004 var i tråd med forskrifta for Petroleumsfondet som er fastsett av Finansdepartementet. Departementet har fastsett ein referanseportefølje for fondet som inneheld om lag 40 prosent eigenkapitalinstrument og om lag 60 prosent renteberande instrument. Etter råd frå Noregs Bank blei lista over land fondet kan investerast i, utvida frå og med 2004. Finansdepartementet fastsette vidare etiske retningslinjer for Petroleumsfondets investeringar. Etter dette har Noregs Banks hovudstyre fastsett felles retningslinjer for korleis eigarskap skal utøvast i aksjeporteføljane i Petroleumsfondet og valutareservane. Eit eige etisk råd skal gi Finansdepartementet råd om korleis retningslinjer for negativ filtrering og uttrekk av selskap frå investeringsuniverset skal praktiserast. Noregs Banks hovudstyre har fastsett at tilsvarande filtrering og uttrekk skal gjerast i valutareservane. Etter at Finansdepartementet vedtok å avvikle det særskilde Miljøfondet i Petroleumsfondet, blei midlane overførte til den ordinære aksjeporteføljen i Petroleumsfondet ved utgangen av november 2004.

Den faktiske avkastninga på Petroleumsfondet i 2004 blei 8,93 prosent målt i fondet si valutakorg. Styrking av den norske krona mot dei valutaene fondet er investert i, resulterte i ei lågare avkastning på 3,93 prosent målt i norske kroner. Det er avkastninga i dei internasjonale valutaene som er relevant for å måle utviklinga av fondet si internasjonale kjøpekraft. Målt over dei åtte heile åra sidan Petroleumsfondet sin internasjonale portefølje først blei tilført midlar, har den årlege nominelle avkastninga vore på 5,8 prosent rekna i forhold til fondet si valutakorg. Netto realavkastning etter frådrag for prisstiging og forvaltningskostnader har vore på 4,0 prosent pr. år.

Avkastninga i 2004 var 0,53 prosentpoeng høgare enn avkastninga på referanseporteføljen. Noregs Banks verdiskaping i forvaltninga kan reknast ut ved å samanlikne den faktiske avkastninga med det som kunne vore oppnådd ved berre å kopiere referanseporteføljen. Både kostnader og avkastning har vore høgare enn det ein ville fått ved passiv forvaltning. I 2004 var netto verdiskaping rekna på denne måten 0,49 prosentpoeng, eller 4,3 milliardar kroner. I sum over dei sju siste åra har verdiskapinga vore på 12,7 milliardar kroner.

Noregs Banks hovudstyre har fastsett retningslinjer for forvaltninga av valutareservane. Investeringsporteføljen utgjer den største delen av valutareservane. Dei to andre delporteføljane er pengemarknadsporteføljen og petrobufferporteføljen. I 2004 avslutta ein arbeidet med å auke aksjedelen i investeringsporteføljen til 30 prosent og inkludere ikkje-statsgaranterte obligasjonar i porteføljen, etter ei gradvis tilpassing over to år. I investeringsporteføljen blei investeringsuniverset for renteinstrument og aksjar utvida med nye land i 2004, samtidig som inflasjonsindekserte obligasjonar og nokre framveksande aksjemarknadar blei tekne inn i referanseporteføljen.

I 2004 var avkastninga på investeringsporteføljen 7,75 prosent målt i porteføljens valutakorg. Avkastninga var 2,60 prosent målt mot norske kroner. Det var 0,08 prosentpoeng høgare enn avkastninga på referanseporteføljen når ein justerer for skatt på betalt utbytte og transaksjons- og skattekostnader knytte til innfasinga av auka aksjedel og ikkje-statsgaranterte obligasjonar.

I løpet av året er storleiken på petrobufferporteføljen bygd vesentleg ned ved at midlar er overførte til investeringsporteføljen. Det er ingen endringar i forvaltninga av pengemarknadsporteføljen. I tillegg til valutareservane har Noregs Banks internasjonale reserver også omfatta gullbarrar og fordringar på Valutafondet (IMF). I løpet av første kvartal 2004 blei det meste av bankens behaldning av gullbarrar seld. Salsinntektene på 3,1 milliardar kroner blei overførte til investeringsporteføljen. Den resterande behaldninga av gull er nokre barrar og myntar som blir behaldne for affeksjonsverdi og til utstillingsformål.

Marknadsverdien av Statens petroleumsforsikringsfond var ved utgangen av 2004 på 13,5 milliardar kroner. Fondet hadde i 2003 ei avkastning på 5,64 prosent målt i utanlandsk valuta, og –0,07 prosent når ein måler i norske kroner. Dette var 0,20 prosentpoeng høgare enn avkastninga på den referanseporteføljen som Olje- og energidepartementet har definert.

Det er bygd opp kontrollapparat for investeringsverksemda både innanfor områda for kapitalforvaltning og pengepolitikk, og i andre delar av sentralbanken. Rekneskapen for alle fonda blir revidert av Noregs Banks Revisjon. Det er gjort nærmare greie for kapitalforvaltninga i Noregs Bank i banken si årsmelding. Forvaltninga av Statens petroleumsfond er også omtala i statsrekneskapen og i ei eiga årsmelding for fondet.

Etter avtale mellom Finansdepartementet og Noregs Bank yter banken tenester som rådgivar, tilretteleggjar og betalingsagent i samband med opptak og forvaltning av dei statslåna som blir omsette i den innanlandske marknaden. Det blei halde 21 auksjonar av statspapir i 2004. Noregs Bank har inngått avtalar med ei gruppe av primærhandlarar, som til kvar tid har plikt til å stille bindande kjøps- og salskursar på både statsobligasjonar og statskassevekslar for visse beløp på Oslo Børs. Som motyting for å stille bindande kursar kan primærhandlarane låne statspapir i ein avgrensa periode. Noregs Bank har per 1. desember 2004 selt si behaldning av statsobligasjonar og statskassevekslar til staten. Det har bakgrunn i endringar i sentralbanklova § 18, som inneber at Noregs Bank berre kan kjøpe statspapir i andrehandsmarknaden, og berre etter fullmakt kan gjere kjøp og sal av statspapir i statens eigne behaldningar, jf. Ot. prp. nr. 81 (2002–-03). Fram til 1. desember lånte primærhandlarane statspapir frå Noregs Bank. Etter 1. desember er det staten dei låner desse papira frå.

4.1.2.2 Finansiell stabilitet – overvaking av finansmarknadene

Det finansielle systemet er samansett av finansinstitusjonar, finansobjekt, finansmarknader og betalingssystem. Finansiell stabilitet inneber at det finansielle systemet er robust overfor forstyrringar i økonomien, slik at det er i stand til å formidle finansiering, utføre betalingar og omfordele risiko på ein tilfredsstillande måte.

Overvakinga av finansmarknadene blir framstilt samla i rapporten «Finansiell stabilitet», som blir gitt ut to gonger i året. Formålet med rapporten er å gi ei samla vurdering av situasjonen i og utsiktene for finansiell sektor, med spesiell vekt på bankane og deira evne til å møte kraftige forstyrringar i økonomien. Hovudkonklusjonane i rapporten blir oppsummerte i eit eige brev til Finansdepartementet.

Styresmaktene må vere førebudde på at det kan oppstå krisesituasjonar i det finansielle systemet. Noregs Bank sitt verkemiddel i ei eventuell finansiell krise er å tilføre ekstraordinær likviditet til ein einskild bank eller til banksystemet som heilskap. I mars 2004 trekte hovudstyret i Noregs Bank opp prinsippa for tilførsel av ekstraordinær likviditet. Ein nødvendig føresetnad for slik ekstraordinær tilførsel er at sjølve funksjonsmåten til det finansielle systemet er trua.

For at sentralbankane skal kunne verke til finansiell stabilitet på ein formålstenleg måte i ein situasjon der finansmarknadene i ulike land heng nært saman, er det utvikla eit tettare samarbeid mellom dei nordiske sentralbankane, mellom anna for å sikre ein tilstrekkeleg beredskap. Dei nordiske sentralbanksjefane skreiv i 2003 under på ein avtale som omhandlar informasjon og mogleg likviditetsstøtte i samband med finansielle kriser.

IMF og Verdsbanken sette i 1999 i verk eit program kalla «Financial Sector Assessment Program» (FSAP), for å vurdere og medverke til å fremme den finansielle stabiliteten i ulike land. I ein FSAP-gjennomgang vurderer IMF om internasjonale standardar er oppfylte for ulike delar av det finansielle systemet i eit land. IMF gjennomførte første del av FSAP for Noreg hausten 2004, og henta då inn ei rekkje opplysningar relaterte til finansiell stabilitet. Neste besøk er i byrjinga av 2005. Basert på gjennomgangane vil IMF utarbeide ein rapport som vil bli lagd fram sommaren 2005. Finansdepartementet, Kredittilsynet og Noregs Bank samarbeider om gjennomføringa av FSAP i Noreg.

Dei gode resultata i norske bankar i 2004 styrkte bankane si finansielle stilling. Lån til hushalda, som del av bankane sine totale utlån, har auka kraftig dei siste åra. Låg rente fører til at hushalda har låg rentebelastning, trass i høg gjeldsvekst. Risikoen for auka tap på utlån til hushalda blir derfor vurdert som relativt låg på kort sikt. Den gode utviklinga i føretakssektoren gjer at kredittrisikoen ved lån til føretaka blir vurdert som relativt låg. Marknadsrisikoen og likviditetsrisikoen som bankane står overfor, blir òg vurdert som relativt låg. Samla sett gir dette gode utsikter for bankane. Utsiktene for finansiell stabilitet ved utgangen av 2004 blir derfor vurdert som tilfredsstillande på kort sikt, og noko betre enn ved byrjinga av året. Men det vedvarande høge gjeldsopptaket til hushalda gjer at den økonomiske utviklinga på nokre års sikt er noko usikker.

4.1.2.3 Betalingssystem og betalingsmiddel

Noregs Bank har eit overordna ansvar for å fremme robuste og effektive betalingssystem, og har etter lov om betalingssystem ansvar for tilsynet med konsesjonspliktige interbanksystem. Fordringar og gjeld mellom bankane blir gjort opp i Noregs Banks oppgjerssystem ved posteringar på bankane sine konti i sentralbanken. Eit oppgjerssystem som fungerer godt, er viktig for å fremme finansiell stabilitet. Oppgjerssystemet er i tillegg kanal for Noregs Banks utøving av pengepolitikken.

I juni 2003 inngjekk Noregs Bank ein avtale med ErgoIntegration AS om drift og forvaltning av IT-systema som er knytte til oppgjerssystemet i Noregs Bank. I mars 2004 blei dei fleste IT-systema overførte til drift på maskinvare i ErgoIntegration AS. Etter utkontrakteringa har IT-drifta i hovudsak hatt same kvalitet som i dei siste åra med drift i Noregs Bank.

I august 2004 sette Noregs Bank i gang eit arbeid med å førebu kjøp av nye systemløysingar for oppgjerssystemet. Årsaka til dette var at oppgåvene til oppgjerssystemet har vorte endra sidan IT-systema blei utvikla, og at den teknologiske levetida til desse systema nærmar seg slutten. Kjøp av nye IT-system skal skje ved hjelp av konkurranse mellom leverandørar etter lov om offentlege innkjøp. Noregs Bank tek sikte på at nye system skal vere i drift seinast frå 2007.

Deltaking i betalingssystema kan utsetje bankane for ulike former for risiko. Ein sentral del av Noregs Banks arbeid for eit effektivt og sikkert oppgjerssystem er å redusere risikoen for at problem skal spreie seg mellom bankane som tek del i betalingssystemet.

Noregs Bank låner ut store beløp mot pant til bankane som tek del i Noregs Banks oppgjerssystem (NBO). I dag blir grensene for kor store lån bankane kan ta opp, rekna ut frå pålydande verdi på pantet dei stiller. Noregs Bank arbeider med å rekne bankane sin lånetilgang ut frå marknadsverdien til pantet, og overgangen til marknadsverdi skjer truleg i siste kvartal av 2005. Dette kjem til å redusere Noregs Banks risiko i samband med lån til bankane.

«Lov om betalingssystem mv. av 17. desember 1999» blei sett i kraft 14. april 2000. Noregs Bank har konsesjons- og tilsynsansvar for system for avrekning og oppgjer av pengeoverføringar mellom bankar. Stabiliteten i systema blir følgd opp gjennom dei driftsrapportane som konsesjonshavarane sender inn. Noregs Bank påla i 2004 konsesjonshavarane utvida rapporteringskrav med omsyn til operasjonell risiko.

Noregs Bank gir kvart år ut «Årsrapport om betalingsformidling». Rapporten gir mellom anna ei årleg oppdatering av utviklingstrekk og prisar i betalingsformidlinga. Gjennom fleire år har det vore ei utvikling med auka bruk av elektroniske betalingstenester og minka bruk av papirbaserte tenester i Noreg. Elektroniske betalingsinstrument er i dei fleste høve meir kostnadseffektive enn dei blankettbaserte instrumenta. Auka bruk av elektroniske instrument reduserer derfor samfunnet sine kostnader knytte til betalingsformidling. Store mengder statistikk blir henta inn og systematiserte for kvar ny årsrapport, og dette inneber at rapportane ikkje blir ferdigstilte før i mai kvart år. Informasjon nedanfor er derfor henta frå rapporten for 2003.

Talet på rekningsbetalingar over Internett auka i 2003 med 18 prosent til 96 millionar. Rekningsbetaling ved at giroar blir sende inn med brev, er framleis ei populær teneste, men bruken har blitt mindre dei siste åra. Samanlikna med bruken for fire år sidan er talet på transaksjonar halvert. Nordmenn har mange betalingskort, og det er knapt noko land i verda der kort blir brukt hyppigare. I 2003 var det registrert 702 millionar transaksjonar med kort til varekjøp og kontantuttak. Dette var ein auke på 12 prosent frå året før. Ved utgangen av 2003 var det over 90 000 terminalar for betalingskort i Noreg.

Det står att mange utfordringar før typiske kundebetalingar kan bli gjennomførte like hurtig og kostnadseffektivt over landegrensene som dei kan innanlands. Behovet for effektive grensekryssande betalingar har fått auka merksemd dei siste åra, særleg gjennom arbeidet for ein integrert marknad for betalingstenester i Europa. Lovverket i Europa blir utvikla vidare for å gi betre vilkår for grensekryssande betalingstenester, og europeisk banknæring arbeider med tiltak for å betre effektiviteten.

4.1.2.4 Setlar og myntar

Gjennomsnittsverdien av setlar i sirkulasjon var 39,4 milliardar kroner i 2004. Det er fem prosent høgare enn året før. 1000-kronesetelen utgjorde 60 prosent av setelomløpet i 2004. 500-, 200- og 50-kronesetlane syner auke, men 100-kronesetelen sin del av setelomløpet viser framleis nedgang. Verdien av mynt i sirkulasjon var gjennomsnittleg for året 4,3 milliardar kroner i 2004.

Det blei gitt ut to minnemyntar i 2004, ein gull- og ein sølvmynt i samband med markeringa av at det i 2005 er 100 år sidan unionen med Sverige blei oppløyst. Minnemyntane er det andre paret i ei rekkje på seks myntar. Det første paret blei gitt ut i 2003, og det siste paret blir gitt ut i 2005. I tillegg har Noregs Bank gitt ut ein 20-kroners sirkulasjonsmynt med særskilt preg i høve 150-årsjubileet for jernbanen i Noreg.

Talet på falske setlar som blei inndregne, auka kvart år frå midt på 1990-talet og nådde ein topp i 2000 med 3 064 falske setlar. I 2004 var oppgraderinga av dei låge setelvalørane i setelutgåve VII komplett. Talet på falske setlar har falle etter oppgraderinga, og talet er lågare enn i 2000.

I 2001 blei det skipa eit aksjeselskap for behandling av kontantar, Norsk Kontantservice AS (NOKAS). Noregs Bank eig i dag 33,5 prosent av aksjane i selskapet, mens private bankar eig resten. Selskapet utfører tenester på kontantområdet for Noregs Bank og dei private bankane. Noregs Bank kjøper behandlingstenester for sentralbankoppgåvene og tenester til forvaltning av sentralbankdepota.

Noregs Bank vurderte si rolle i kontantforsyninga i 2004 ut frå eit ønske om at ansvars- og arbeidsdelinga mellom dei ulike aktørane skulle bli så effektiv som mogleg, og vedtok endringar i vilkåra for bankane sine innskot og uttak av kontantar med verknad frå 1. januar 2005. Det blei òg innleidd eit samarbeid med bankane i Finnmark for å finne alternative løysingar for kontantforsyninga i fylket. Sentralbankdepotet i Vardø blei avvikla 1. januar 2005, og depotet i Hammerfest blei avvikla 1. februar 2005. Eit framlegg om fleire endringar i depotstrukturen blei sendt på høyring til bankorganisasjonane i desember 2004.

4.1.2.5 Statistikkproduksjon

Noregs Bank produserte i 2004 statistikk om penge-, kreditt- og valutamarknadane for ein stor del etter same mønster som året før. Statistisk sentralbyrå oppretta i 2004 eit statistikkråd for å styrkje koordineringa av produksjonen av offisiell statistikk i Noreg. Noregs Bank er med i statistikkrådet, mellom anna i rådet sitt arbeidsutval.

Finans- og verdipapirstatistikk

Noregs Bank samarbeider med Kredittilsynet, Statistisk sentralbyrå og Verdipapirsentralen om innsamling av data og utarbeiding av finans- og verdipapirstatistikk. Statistikken blir nytta som faktagrunnlag for banken sine rentevedtak, til arbeidet med finansiell stabilitet, til offisiell statistikk, til rapportering til internasjonale organ, til analysar av utviklinga i finansmarknadane og til forsking.

Primærstatistikk for bankar og andre finansføretak er det viktigaste grunnlaget for å utarbeide månadlege indikatorar over kredittutviklinga (kredittindikatorane) og utviklinga i pengemengda. Statistikken er også ei sentral kjelde for kvartalsvise finansielle sektorrekneskapar.

I 2004 har Noregs Bank førebudd endringar i rapporteringa frå bankar og andre finansføretak som frå 2005 blir utvida med spesifikasjonar som dekkjer data for finansiell sektor til utanriksrekneskapen. For same formål er det gjort klart for utvidingar i datafangsten for verdipapirmarknadane frå 2005 med nye data for verdipapirdepot og verdipapirfond o.a.

I 2004 har Kredittilsynet, Statistisk sentralbyrå og Noregs Bank drøfta rammene for det framtidige samarbeidet om innsamling og gjennomarbeiding av data frå bankar og andre finansføretak. Omfanget av det statistikkfaglige samarbeidet blei klarlagt i 2004, og arbeidet med å vurdere tekniske løysingar blir ført vidare i 2005.

Frå 1. januar 2004 blei det innført ny § 27 i sentralbanklova om opplysningsplikt. Paragrafen opnar for at føretak i finansiell sektor o.a. kan påleggjast rapporteringsplikt til Noregs Bank. Det blir arbeidd med å lage ei forskrift knytt til § 27.

Statistikk over utanlandsbetalingar

Noregs Bank førte vidare produksjonen av statistikk over betalingar mellom Noreg og utlandet i 2004. Denne statistikken har vore det viktigaste grunnlaget for utanriksrekneskapen som blir produsert i Statistisk sentralbyrå kvar månad, og for Noregs Bank sin statistikk for direkte investeringar. Statistikken over utanlandsbetalingar har vore basert på rapportar frå norske bankar og frå føretak som har konto i utanlandske bankar eller har oppgjersordningar med utanlandske einingar i same konsern.

Det blei ikkje lenger laga statistikk over utanlandsbetalingar etter desember 2004. Statistisk sentralbyrå har utvikla eit nytt innsamlingssystem for data til utanriksrekneskapen. Noregs Bank har teke del i arbeidet med personell og kompetanse.

Finansielle sektorrekneskapar

Noregs Bank sitt arbeid med databanken for finansielle sektorrekneskapar (FINSE) blei ført vidare i 2004. FINSE inneheld data frå utgangen av 1995, og blir nytta i banken sitt modellarbeid, i pengepolitiske analysar og i arbeidet med finansiell stabilitet. Årlege data frå FINSE blir rapporterte til Eurostat som ein del av EØS-avtalen. Statistikkproduktet finansrekneskap for hushalda , som er basert på FINSE, blir publisert kvartalsvis på internettsidene til banken og syner mellom anna utviklinga i fordringar, gjeld og netto finansinvesteringar hos hushalda.

Internasjonal rapportering og samarbeid

Noregs Bank har omfattande rapportering av statistikk til internasjonale organisasjonar. Banken rapporterer til BIS, ESB, Eurostat, IMF og OECD.

Noregs Bank deltek i forum der utviklinga av internasjonale statistikkstandardar og internasjonal rapportering blir drøfta. Dette skjer mellom anna i Committee on Monetary, Financial and Balance of Payments Statistics og i arbeidsgrupper under denne, der norsk deltaking har bakgrunn i EØS-avtalen.

4.1.2.6 Internasjonalt samarbeid

Noregs Bank forvaltar dei finansielle rettane landet har, og oppfyller dei pliktene som følgjer av at Noreg er med i Det internasjonale valutafondet (IMF). Banken er også sekretariat for IMF-arbeidet i Noreg. Dette er ei oppgåve banken utfører på vegner av Finansdepartementet. Verksemda til IMF er nærmare omtala i kapittel 7 i meldinga.

Bank for International Settlements (BIS) har til oppgåve å fremme samarbeidet mellom sentralbankar. Sentralbanksjefen deltek jamleg på møte i BIS.

Noregs Bank har regelmessig kontakt med Den europeiske sentralbanken (ESB) og med andre sentralbankar i EU. Banken har eit omfattande samarbeid med dei nordiske sentralbankane på ei rekkje felt.

4.1.2.7 Anna verksemd – Informasjonsverksemd

Noregs Bank har ei plikt etter sentralbanklova til å «informere offentligheten om penge-, kreditt- og valutaforholdene». I tillegg ønskjer banken å oppnå breiast mogleg forståing for den pengepolitikken som blir ført, og for dei mekanismane som verkar til finansiell stabilitet, gjennom ei aktiv informasjonsverksemd.

Noregs Bank legg stor vekt på å møte aukande interesse gjennom å vere open og pårekneleg. Direkte video-overførte pressekonferansar på Internett er derfor ei fast ordning etter rentemøta i hovudstyret og ved offentleggjering av inflasjonsrapportane, rapportane om finansiell stabilitet og kvartalsrapportane til Statens petroleumsfond. Det var 15 slike pressekonferansar i 2004. Føredrag som leiinga i Noregs Bank held, blir òg offentleggjorde i manuskript på internettsidene til banken samtidig som dei blir haldne. I 2004 blei det lagt ut 17 føredrag.

Bruk av Internett er ein viktig del av bankens informasjonsstrategi. Internettsidene er under stadig utvikling, og i 2004 har brukarane mellom anna fått høve til å bestille varsling på e-post når ny informasjon blir publisert. I tillegg til nyhendemeldingar og det som er nemnt over, har sidene mellom anna fyldig informasjon om banken sine oppgåver og ei stor mengd finansiell statistikk. Same stad finn ein òg elektroniske versjonar av publikasjonane som banken gir ut. Statistikk over bruken viser at det i gjennomsnitt var 620 000 «treff» per månad på sidene.

Ut over internettinformasjonen, årsmeldinga og rapportane som er nemnde over, gir Noregs Bank ut desse publikasjonane: Tidsskriftet Penger og Kreditt og den engelske versjonen Economic Bulletin blir utgitt kvartalsvis, og det kjem ein årleg rapport om betalingsformidling. Forskingsprosjekt blir dokumenterte i arbeidsnotat (Working Paper – tjueto hefte i 2004), i serien Reprints (opptrykk av arbeid som medarbeidarar i banken har fått inn i internasjonale forskingstidsskrift – fire hefte i 2004) og i serien Doctoral Dissertations (ingen hefte i 2004). Staff Memo inneheld annan dokumentasjon eller utgreiingar som inngår i banken sitt arbeid med sentrale problemstillingar, og kom med tre utgåver, eitt trykt og to berre på nett. Serien Norges Banks skriftserie/Occasional Paper kom med fem hefte i 2004. Skriftserie nr. 32 «Explaining movements in the Norwegian exchange rate» er ei engelsk utgåve av skriftserie nr. 31 som kom ut i 2003, nr. 33 har tittelen «The Norwegian Banking Crisis», nr. 34 «Norske finansmarkeder – pengepolitikk og finansiell stabilitet», nr. 35 «Historical Monetary Statistics for Norway» og til sist nr. 36: Hermod Skånland: «Doktriner og økonomisk styring. Et tilbakeblikk».

4.2 Utøvinga av pengepolitikken i 2004

4.2.1 Innleiing

I St.meld. nr. 37 (2003–2004) Kredittmeldinga 2003, som blei lagd fram 7. mai 2004, blei det gitt ei vurdering av utøvinga av pengepolitikken i 2003. I denne meldinga ser ein på utøvinga av pengepolitikken i 2004. I punkt 4.2.2 blir det gitt ein omtale av retningslinjene for pengepolitikken. I punkt 4.2.3 følgjer ein omtale av Noregs Banks eiga vurdering av utøvinga av pengepolitikken i 2004, basert på årsmeldinga frå banken. Punkt 4.2.4 gir så ein omtale av andre analysar og vurderingar av pengepolitikken, mellom anna frå IMF og Norges Bank Watch. Departementet sine vurderingar følgjer i punkt 4.2.5.

4.2.2 Retningslinjene for pengepolitikken

Etter sentralbanklova § 1 skal Noregs Bank vere eit utøvande og rådgivande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Banken skal gi ut setlar og mynt og fremje eit effektivt betalingssystem. Vidare skal banken overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene.

I St.meld. nr. 29 (2000–2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken , som blei lagd fram 29. mars 2001, trekte ein opp dei noverande retningslinjene for pengepolitikken. Retningslinjene blei fastsette i forskrift ved kronprinsregentens resolusjon av 29. mars 2001 med heimel i sentralbanklova § 2 tredje ledd og § 4 andre ledd, jf. boks 4.1.

I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikte mot stabilitet i den norske kronas nasjonale og internasjonale verdi. Noregs Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettast inn mot låg og stabil inflasjon, definert som ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5 prosent. Av forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samtidig også medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr. 29 (2000–2001) står det vidare at det ventast at konsumprisveksten som ein hovudregel vil liggje innanfor eit intervall på +/- 1 prosentpoeng rundt målet for prisstigninga. Noregs Banks rentesetjing skal vere framoverretta i tid og ta tilbørleg omsyn til uvisse knytt til makroøkonomiske prognosar og vurderingar. Rentesetjinga skal ta omsyn til at det kan ta tid før endringar i politikken får effekt, og den bør sjå bort frå forstyrringar av mellombels karakter som ikkje blir vurderte å påverke den underliggjande pris- og kostnadsveksten.

Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken er å medverke til å gje økonomien eit nominelt ankerfeste. Låg og stabil inflasjon er ein viktig føresetnad for at økonomien over tid skal fungera på ein måte som medverkar til vekst og velstand. Forskrifta gir eit fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken. På kort og mellomlang sikt må pengepolitikken avvege omsynet til låg og stabil inflasjon mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing. I dei fleste situasjonane vil det vere samsvar mellom omsynet til å stabilisere pris­stiginga og omsynet til ei stabil utvikling i produksjon og sysselsetjing. Dersom det oppstår konflikt, vil skjønnsutøvinga i pengepolitikken måtte avvege desse to omsyna mot kvarandre.

Forskrifta for pengepolitikken av 29. mars 2001 har gjort det naturleg at departementet si årlege vurdering av utøvinga av pengepolitikk i kredittmeldingane er blitt utvida og vidareutvikla. Ei slik utvida evaluering blei varsla i samband med Ot.prp. nr. 81 (2002–2003) om endringar i sentralbanklova, og Stortinget slutta seg til dette. Ei utvida evaluering blei første gong gjennomført i Kredittmeldinga 2002, som blei lagd fram i oktober 2003.

Forskrifta for pengepolitikken gir et godt grunnlag for å evaluere Noregs Banks skjønnsutøving. Med utgangspunkt i forskrifta er det naturleg å vurdere pengepolitikken i høve til prisutviklinga, til omsynet til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing, og til omsynet til stabile forventningar om valutakursutviklinga.

4.2.3 Noregs Banks vurderingar av utøvinga av pengepolitikken i 2004

4.2.3.1 Om verkemidla og avvegingar i pengepolitikken

Noregs Bank påverkar den økonomiske utviklinga ved å fastsetje rentene på innskota og låna bankane har i Noregs Bank. I tillegg kan sentralbanken kjøpe eller selje kroner (intervenere) i valutamarknaden. Renta på bankinnskot over natta i Noregs Bank – foliorenta – er det viktigaste verkemiddelet i pengepolitikken. Foliorenta har etter erfaringane nokså sterkt gjennomslag på dei heilt kortsiktige pengemarknadsrentene, det vil seie dag- og vekerentene. Marknadsrentene med lengre løpetider blir òg påverka av korleis marknadsaktørane ventar at foliorenta vil utvikle seg i framtida. Marknadens forventningar til foliorenta er avhengig av kva aktørane trur om den økonomiske utviklinga. Marknadsrentene innverkar både på kronekursen, prisane på verdipapir, bustadprisane, etterspørselen etter lån, investeringar og forbruk. Noregs Banks styringsrente kan òg påverke forventningane om framtidig inflasjon og den økonomiske utviklinga. Gjennom alle desse kanalane har renta innverknad på dei samla etterspørsels- og produksjonsforholda og på prisar og lønningar.

Utgangspunktet for rentesetjinga er at veksten i konsumprisane over tid skal vere nær 2,5 prosent. Målet er framoverretta. Noregs Bank rår ikkje over verkemiddel som til kvar tid kan sikre eit bestemt nivå på inflasjonen. Noregs Bank seier mellom anna følgjande om dette i årsmeldinga for 2004:

«Pengepolitikken virker med et tidsetterslep. Norges Bank setter renten med sikte på å stabilisere inflasjonen på målet innen en rimelig tidshorisont, normalt 1–3 år. Den mer presise horisonten vil avhenge av forstyrrelsene økonomien er utsatt for og hvordan de vil virke inn på forløpet for inflasjon og realøkonomi fremover.

Norges Bank legger vekt på å være forutsigbar. Når aktørene forstår sentralbankens handlingsmønster, danner det et grunnlag for at markedsrentene reagerer stabiliserende på ny informasjon om den økonomiske utviklingen.»

Når inflasjonen avvik frå 2½ prosent, kan ulike strategiar for rentesetjinga nyttast for å bringe inflasjonen attende til målet. Når avvika er store, blir det eit sentralt spørsmål i pengepolitikken kor raskt ein skal gå fram. I årsmeldinga blir det mellom anna sagt følgjande:

«Norges Bank legger til grunn at inflasjonsstyringen skal være fleksibel, slik at både variasjon i inflasjon og variasjon i produksjon og sysselsetting tillegges vekt.

[…]

Rentesettingen må ses på bakgrunn av hvordan Norges Bank vurderer den aktuelle økonomiske situasjonen, inflasjonsforventningene, og den fremtidige utviklingen i rente, inflasjon, produksjon og sysselsetting. Det er stor usikkerhet om disse forholdene. I enkelte situasjoner kan det være riktig å gardere seg mot spesielt ugunstige utviklingstrekk. I en situasjon hvor tilliten til inflasjonsmålet står i fare, vil det være riktig å legge stor vekt på å nå inflasjonsmålet raskt.

[…]

De økonomiske utsiktene vil alltid være usikre. Norges Bank må derfor utøve faglig skjønn i rentesettingen.»

Når det gjeld bruken av valutaintervensjonar , heiter det i årsmeldinga for 2004:

«Norges Bank har beredskap for å kunne intervenere i valutamarkedet på kort varsel, men vil normalt ikke bruke intervensjoner med sikte på å påvirke kronekursen. Valutaintervensjoner, enten det er kjøp eller salg av valuta, er ikke egnet som virkemiddel til å påvirke kronekursen over lengre tid. Intervensjoner kan imidlertid være aktuelt dersom kronekursen kommer vesentlig utenfor det banken vurderer som rimelig ut fra fundamentale forhold, og kursutviklingen samtidig svekker utsiktene til å nå inflasjonsmålet. Det kan også være aktuelt med intervensjoner ved store kortsiktige svingninger i kronekursen når likviditeten i valutamarkedet er sterkt redusert. Norges Bank ønsker ikke å opptre på en måte som kan fremkalle spillsituasjoner der et kurspress forsterkes. Hvis det blir intervenert i stedet for å endre renten, får aktørene i valutamarkedet tvetydige signaler, og det kan oppstå en spillsituasjon. Banken vil gjøre rede for eventuelle intervensjoner og bakgrunnen for disse. Norges Bank intervenerte ikke i 2004 med sikte på å påvirke kronekursen.»

4.2.3.2 Om pengepolitikken i 2004

Det blei gjennomført store letter i pengepolitikken gjennom 2003. Ifølgje analysane i Inflasjonsrapport 3/2003, som blei lagd fram i oktober 2003, ville høgare aktivitetsvekst i norsk økonomi, saman med eit ytterlegare fall i kronekursen, bidra til at inflasjonen ville tilta frå våren 2004 og nå 2½ prosent frå hausten 2005. Basert på analysane i rapporten tok hovudstyret sikte på at foliorenta skulle liggje i intervallet 2–3 prosent ved byrjinga av mars 2004. Hovudstyret uttrykte at det etter ein temmeleg lang periode med låg inflasjon var riktig å vere særleg aktpågivande i pengepolitikken dersom inflasjonen ikkje tiltok som venta.

I november og desember 2003 blei inflasjonen vesentleg lågare enn Noregs Bank venta. På rentemøtet 28. januar 2004 vedtok hovudstyret å redusere styringsrenta med 0,25 prosentpoeng, til 2 prosent. Noregs Bank såg det som mest sannsynleg at inflasjonen ville liggje under 2½ prosent dei neste to åra. Med rentereduksjonen i januar kom renta i nedre del av renteintervallet som var trekt opp i den pengepolitiske strategien til hovudstyret i inflasjonsrapporten frå oktober året før.

Inflasjonen fall ytterlegare i januar og februar. I inflasjonsrapporten som blei offentleggjord 11. mars blei framskrivingane vesentleg endra samanlikna med inflasjonsrapporten frå oktober 2003. Anslaget for inflasjonen i 2004 blei nedjustert med 1½ prosentpoeng til prosent, og Noregs Bank meinte at inflasjonen først ville kome opp til 2½ prosent ½ våren 2006. BNP-veksten såg ut til å tilta slik at produksjonsgapet – dvs. forskjellen mellom det faktiske nivået på produksjonen i økonomien og nivået som kan gå saman med stabil inflasjon over tid – ville bli svakt positivt frå 2005. Hovudstyret tok sikte på at foliorenta skulle liggje i intervallet 1¼–2½ ved utgangen av juni 2004. Ein slik utvikling ville etter hovudstyret si vurdering gi ein rimeleg avveging mellom omsynet til å bringe inflasjonen til målet og omsynet til ein stabil utvikling i realøkonomien.

På denne bakgrunnen reduserte Noregs Bank styringsrenta på rentemøtet 11. mars med 0,25 prosentpoeng til 1,75 prosent. Samstundes uttrykte Noregs Bank at det med ei foliorente på 1,75 prosent var meir sannsynleg at inflasjonen på to års sikt blei lågare enn 2½ prosent enn at den blei høgare. Hovudstyret vurderte på dette rentemøtet òg eit alternativ der ein ikkje endra renta og eventuelt haldt renta låg lenger enn elles. Hovudstyret fann det likevel ikkje riktig – etter fallet i inflasjonen dei føregåande månadene – å bryte markert med forventningane i penge- og valutamarknaden om ein rentereduksjon. Hovudstyret la vekt på at renteutviklinga ute kunne få vesentleg verknad for krona og dermed for dei norske rentene.

I rentemøtet 21. april vurderte hovudstyret to alternativ – enten å redusere renta med ytterlegare 0,25 prosentpoeng, eller å halde renta uendra og avvente meir informasjon før renta eventuelt blei redusert. Hovudstyret kom til at det var riktig å halde renta uendra. Ny informasjon sidan byrjinga av mars bekrefta at aktiviteten i både norsk og internasjonal økonomi var på veg opp. Inflasjonen hadde stabilisert seg og var i mars litt i overkant av anslaga i Inflasjonsrapport 1/2004. Hovudstyret trekte også denne gangen fram at renteutviklinga ute kunne få vesentleg verknad for utviklinga i kronekursen og dermed for dei norske rentene.

Tendensen med fallande prisvekst stoppa opp utover våren, og inflasjonen i mars og april var om lag på linje med anslaga. Veksten i etterspørsel og produksjon tok seg samstundes opp, og det var teikn til at etterspørsel og produksjon auka meir enn det som var lagt til grunn i inflasjonsrapporten frå mars. På den andre sida styrkte kronekursen seg frå april fram til midten av mai med rundt 3 prosent (målt som importvekta kronekurs). Etter ei samla vurdering heldt hovudstyret renta uendra på rentemøtet 26. mai . Hovudstyret gav samstundes uttrykk for at utsiktene for inflasjonen i Noreg tilsa at norske renter ikkje ville liggje i forkant når rentene i andre land blei justert opp.

Hovudstyret heldt renta uendra også på rentemøtet 1. juli . I Inflasjonsrapport 2/2004, som blei lagd fram same dag, blei anslaga for inflasjonen i åra framover justert ytterlegare ned. Inflasjonen såg ut til å nå målet først etter tre år, sommaren 2007. I dei pengepolitiske vurderingane peika hovudstyret på at pengepolitikken burde rettast inn mot å få opp inflasjonen noko raskare enn det som blei anslått. Hovudstyret peikte på at ein meir ekspansiv pengepolitikk enn det som låg inne i terminrentene og terminvalutakursen, ville kunne medverke til det. Ein slik pengepolitikk kunne gjennomførast anten ved å redusere renta ytterlegare eller ved å halde renta uendra lenger enn terminrentene då indikerte. Noregs Bank gav uttrykk for at ein valde strategien med å halde styringsrenta uendra lenger enn terminrentene indikerte. Hovudstyret meinte at ein slik bane for renta ville gi ei betre avveging mellom omsynet til å nå inflasjonsmålet og omsynet til stabil vekst i produksjon og sysselsetjing enn ein ytterlegare rentereduksjon. Hovudstyret tok sikte på at foliorenta skulle liggje i intervallet 1¼–2¼ prosent i byrjinga av november 2004.

Hovudstyret såg ikkje nokon klare alternativ til å halde renta uendra på rentemøtet 1. juli. Hovudstyret trakk fram at uvisse om effektane av tidlegare lette i pengepolitikken og den uvanlege låge renta tilsa varsemnd med ytterligare rente­ned­settinger. Vidare peika hovudstyret på at med utsikter til låg inflasjon framover skulle det store avvik til frå den utviklinga som var lagd til grunn, før renta ville bli sett opp. Hovudstyret gjentok dessutan formuleringa om at utsiktene til framleis låg inflasjon i Noreg tilsa at norske renter ikkje skulle liggje i forkant når rentene i andre land ville justeras opp.

Fram til sommaren 2004 la Noregs Bank til grunn ein toårshorisont for pengepolitikken. Frå og med rentemøtet 1. juli har Noregs Bank sett renta med sikte på å stabilisere inflasjonen på målet innanfor ein rimeleg tidshorisont, normalt 1–3 år. Justeringa av tidshorisonten i juli i fjor var etter Noregs Banks oppfatning i samsvar med korleis den fleksible inflasjonsstyringa faktisk blei utøvd.

I rentemøtet 11. august blei renta halden uendra. Prisveksten i juni og juli var samla sett noko svakare enn venta i inflasjonsrapporten frå juli. Hovudstyret vurderte at dette dels kom av mellombels forhold. Realøkonomien hadde utvikla seg om lag som venta. Oljeprisen hadde likevel stige gjennom sommarmånadene og stod etter Noregs Banks vurdering fram som ein ny risikofaktor for den økonomiske utviklinga. I oljemarknaden var det venta at oljeprisen ville halde seg høg ei god stund framover. Hovudstyret såg ingen klare alternativ til å halde renta uendra. Det blei peika på at siktemålet for pengepolitikken var at inflasjonen skulle opp, samstundes som det var viktig å unngå ubalansar i realøkonomien.

Også på rentemøtet 22. september fann hovudstyret at det var riktig å halde renta uendra. Ny informasjon etter rentemøtet i august peika i retning av at veksten i norsk økonomi kunne bli noko sterkare enn anslått i inflasjonsrapporten frå juli. Inflasjonen hadde likevel ikkje auka som Noregs Bank hadde venta. Konsumprisane justerte for avgifter og energivarer (KPI-JAE) steig med berre 0,1 prosent frå august 2003 til august 2004. Vesentleg lågare inflasjon enn anslått kunne, dersom det var uttrykk for strukturelle tilpassingar i vare- og tenestemarknaden, indikere lågare inflasjon også ei tid framover. Ifølgje hovudstyret si vurdering trekte dette isolert sett i retning av lette i pengepolitikken. Hovudstyret peika på den andre sida på at det i pengepolitikken også må leggjast vekt på å unngå ubalansar i realøkonomien.

I samband med rentemøtet 3. november blei Inflasjonsrapport 3/2004 lagd fram. I rapporten var det små endringar i vurderingane av den økonomiske utviklinga. Som i førre inflasjonsrapport, var vurderingane at inflasjonen ville nå inflasjonsmålet først mot slutten av prognoseperioden, som no var slutten av 2007.

I sin pengepolitiske strategi la hovudstyret til grunn at uvissa om effektane av tidlegare lette i pengepolitikken og den uvanleg låge renta tilsa at ein måtte vere varsam med å setje renta ytterlegare ned. Med utsikter til låg inflasjon framover skulle det på den andre sida store avvik til frå den utviklinga som var lagd til grunn, før renta burde setjast opp. Ei foliorente i intervallet 1¼ – 2¼ prosent i midten av mars 2005 gav etter hovudstyret si vurdering ei rimeleg avveging mellom omsynet til å nå inflasjonsmålet og omsynet til stabilitet i realøkonomien. Strategiintervallet for renta var dermed det same som i føregåande firemånadersperiode, sjå figur 4.1 som viser faktisk foliorente og intervall for foliorenta ved utgangen av kvar strategiperiode .

¹ Figur 4.1 er figur 21 i Noregs Banks årsmelding for 2004.

Kjelde: Noregs Bank.

I tråd med den pengepolitiske strategien som blei lagd fram, blei foliorenta halden uendra på 1,75 prosent på rentemøtet 3. november. Hovudstyret såg ikkje nokon klare alternativ til å halde renta uendra.

¹ Pengemarknadsrenta ligg normalt om lag ¼ prosentpoeng over foliorenta. Tremånaders pengemarknadsrente til og med september 2004. Føresetnadene for pengemarknadsrenta er berekna ut frå rentene i penge- og renteswapmarknaden på dei viste tidspunkta. Rentebanen er justert for at kredittrisikoen aukar med tid til forfall. På grunn av endra berekningsmetode er det noko avvik frå den publiserte føresetnaden i Inflasjonsrapport 2/04. Figur 4.2 er figur 16 i Noregs Banks årsmelding for 2004.

Kjelde: Noregs Bank.

Tilsvarande vedtak blei også gjort på rentemøtet 15. desember . Samla sett var utsiktene for inflasjonen og realøkonomien i Noreg om lag som anslått i inflasjonsrapporten frå november. Inflasjonen, målt ved KPI-JAE, hadde som Noregs Bank venta teke seg noko opp og var 1,0 prosent dei siste tolv månadene fram til november. Hovudstyret trekte fram at utsiktene til framleis låg inflasjon i Noreg tilsa at Noregs Bank bør liggje etter andre land i justeringar av rentene mot eit meir normalt nivå.

Samla blei foliorenta sett ned med 0,5 prosentpoeng i 2004. Foliorenta var ved utgangen av 2004 1,75 prosent, slik figur 4.1 viser.

Noregs Banks anslag for den økonomiske utviklinga framover var i inflasjonsrapportane frå 2004 basert på ein teknisk føresetnad om at renta utviklar seg i tråd med terminrentene, og at kronekursen følgjer utviklinga i terminvalutakursen. Føresetnadene i inflasjonsrapportane frå 2004 for tremånaders pengemarknadsrente og utviklinga i kronekursen, målt ved eit importvekta gjennomsnitt av valutaene til Noregs handelspartnarar (I-44), er viste i figurane 4.2 og 4.3.

¹ Stigande kurve betyr svakare kronekurs. På grunn av endra berekningsmetode er det noko avvik frå den publiserte føresetnaden i Inflasjonsrapport 2/04. Figur 4.3 er figur 17 i Noregs Banks årsmelding for 2004.

Kjelde: Noregs Bank.

4.2.3.3 Om utviklinga i inflasjon, i produksjon og sysselsetjing og i forventningar om valutakursutviklinga

Med utgangspunkt i forskrifta for pengepolitikken, jf. avsnitt 4.2.2, er det naturleg å vurdere pengepolitikken i høve til prisutviklinga, til omsynet til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing, og til omsynet til stabile forventningar om valutakursutviklinga.

Utviklinga i inflasjonen

Prisstiginga i 2004 var svært låg. Konsumprisane (KPI) auka i gjennomsnitt med 0,4 pst. frå 2003 til 2004, mens veksten justert for avgiftsendringar og utanom energivarer (KPI-JAE), som er det prismålet Noregs Bank brukar for å måle den underliggjande inflasjonen, var 0,3 pst. Prisveksten for norskproduserte varar og tenester tok seg opp til om lag 1½ prosent på slutten av 2004. Prisane på importerte konsumvarar varierte meir. På slutten av året lå dei om lag ½ prosent lågare enn ved utgangen av 2003. I Noregs Banks årsmelding for 2004 står det vidare om utviklinga i underliggjande inflasjon i 2004:

«Korrigeres KPI-JAE for innføring av maksimalpris i barnehagene, som har en engangsvirkning på konsumprisveksten, og den direkte virkningen av renten på husleien, var den underliggende prisstigningen i 2004 om lag ¾ prosent. Også alternative mål på den underliggende inflasjonen viser at inflasjonen var lav i 2004, (…). Samlet tyder indikatorene på en underliggende årlige vekst i konsumprisene i området ½ 1½ prosent.»

¹ Noregs Banks berekningar. Figur 4.4 er figur 1 i Noregs Banks årsmelding for 2004.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå og Noregs Bank.

Prisstiginga i 2004 blei særleg trekt ned av lågare vekst i husleigene og auka konkurranse i marknadene for flyreiser, teletenester og daglegvarer. I årsmeldinga skriv Noregs Bank vidare om bakgrunnen for den låge prisveksten i 2004:

• «Fall i prisene på importerte konsumvarer trakk prisveksten ned også i 2004, men prisfallet avtok gjennom 2004. Svekkelsen av kronen i 2003 bidro til at prisene på klær og skotøy falt mindre enn tidligere, og nedgangen i prisene på lyd- og bildeutstyr avtok. Bilprisene steg i 2004, mens de falt i 2003.

• Prisene på tjenester med andre viktige priskomponenter enn lønn trekkes særlig ned av et fall i prisene på flyreiser og teletjenester. Dette må ses i sammenheng med at konkurransen i disse markedene kan ha økt og tvunget fram økt produktivitet og reduserte driftsmarginer. Lavere barnehagesatser har også virket inn.

• Husleie utgjør en stor andel av KPI-JAE. I 2004 var det vesentlig lavere vekst i husleien enn det som har vært vanlig tidligere år. Den lave veksten i husleieprisene har blant annet sammenheng med rentenedgangen gjennom 2003. Gjennom sin virkning på husleiene trakk trolig rentenedsettelsene den samlede konsumprisveksten ned med om lag ¼ prosentpoeng i 2004.

• Veksten i matvareprisene i 2004 var svært lav. Dette ses i sammenheng med økt konkurranse i dagligvarehandelen, blant annet som følge av nyetableringer. Høyere vekst i prisene ved førstegangsomsetning av matvarer enn i konsumprisene kan tyde på at marginene i dagligvarehandelen er noe redusert. Sterkere konkurranse i varehandelen har også ført til at aktører i bransjen har økt samarbeidet med utenlandske leverandører. Dette kan ha gitt lavere prisvekst og effektiviseringer hos norske leverandører.»

I årsmeldinga heiter det vidare:

«Pengepolitikken kan ikke finstyre utviklingen i økonomien, men hindre de største utslagene når økonomien blir utsatt for forstyrrelser. Erfaringene kan tyde på at inflasjonsforventningene holder seg stabile selv om prisstigningen svinger en del så lenge renten brukes aktivt for å dempe utslagene. Med en svært åpen økonomi må det kanskje ventes noe større svingninger i inflasjonen enn i en del andre land.»

I årsmeldinga skriv Noregs Bank at den låge inflasjonen i 2004 var eit resultat både av dei avvegingar som vart gjorde i pengepolitikken, og av uventa forstyrringar i økonomien som ein ikkje kunne sjå i førevegen, og som det tek tid før pengepolitikken kan motverke.

¹ Andre tenester er tenester med andre viktige priskomponentar enn lønn. Rest er jordbruksvarer, fiskevarer, norskproduserte konsumvarer, tenester med lønn som dominerande faktor. Figur 4.5 er figur 9 i Noregs Banks årsmelding for 2004.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå og Noregs Bank.

Våren og sommaren 2003 blei den økonomiske utviklinga og utsiktene framover forverra. Styringsrentene blei sette ytterlegare ned mellom anna i USA og euroområdet. I årsmeldinga skriv Noregs Bank at verknaden av den sterke krona, handelsvridingar og auka innanlandsk konkurranse trekte prisveksten og anslaga for inflasjonen ned. Lønnsveksten såg ut til å bli meir moderat enn det som tidlegare var lagt til grunn av Noregs Bank, og medverka til å trekkje prisveksten ytterlegare ned. Styringsrenta blei monaleg redusert gjennom 2003. Det var likevel klart at inflasjonen ville bli liggjande vesentleg under inflasjonsmålet i 2004.

Tidleg i 2004 blei det klart at økonomien var utsett for ytterlegare uventa forstyrringar. Inflasjonen var blitt uventa låg. I årsmeldinga for 2004 skriv Noregs Bank vidare:

«De viktigste årsakene til at inflasjonen ble vesentlig lavere enn forventet ved utgangen av 2003, var:

• Konkurransen økte innen flere næringer. Sterkere konkurransen i varehandel, flytransport og annen tjenesteyting ga betydelig prisfall på enkelte varer og tjenester i de berørte næringene.

• Gjennomslaget fra valutakursen kom senere enn ventet. Svekkelsen av kronen gjennom 2003 trakk prisveksten i 2004 mindre opp enn ventet.

• De internasjonale prisimpulsene ble lavere enn ventet. Det hadde særlig sammenheng med endret handelsmønster, lav internasjonal prisvekst og høy produktivitetsvekst og sterk konkurranse på enkelte internasjonalt handlede konsumvarer.

• Lønnsveksten ble lavere enn anslått. Den lave lønnsveksten kan ha sammenheng med at inflasjonen ble svært lav ved inngangen til året.»

Frå byrjinga av 2004 har det vore mindre endringar i anslaga for prisveksten. Viktige årsaker til at anslaga for prisveksten frå inflasjonsrapport 1/2004 har treft den faktiske utviklinga godt, kan ifølgje årsmeldinga vere betra anslag på internasjonale prisimpulsar til Noreg, og at gjennomslaget frå kronekursen har vore i tråd med Noregs Banks berekningar. Noregs Bank skriv òg i årsmeldinga at det ser ut til å ha vore riktig å leggje til grunn at auka konkurranse ville medverke til å halde prisveksten på norskproduserte varer og tenester låg gjennom 2004. Noregs Bank peikar elles på at norsk økonomi ikkje såg ut til å bli utsett for nye uventa forstyrringar.

I årsmeldinga for 2004 skriv Noregs Bank mellom anna:

«Utviklingen i inflasjonen, justert for enkelte midlertidige forhold, gir et utgangspunkt for å vurdere måloppnåelsen i pengepolitikken. Det operative målet for pengepolitikken er en vekst i konsumprisene over tid på 2½ prosent og ikke en slik inflasjon til enhver tid. Det må samtidig tas hensyn til den treffsikkerheten som det er realistisk å stille i utsikt for pengepolitikken.

Konsumprisveksten kan og vil ofte avvike fra målet, dels som følge av uforutsette forstyrrelser og dels som følge av de avveiningene som har vært gjort i pengepolitikken. Konsumprisveksten for et kortere tidsrom gir derfor ikke et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om målene i pengepolitikken over tid er nådd.»

Figur 4.6 viser utviklinga i den gjennomsnittlege inflasjonen over ein periode på ti år. Den gjennomsnittlege inflasjonen fall gjennom 1980- og i første del av 1990-talet, men har sidan vore relativt stabil. Vidare skriv Noregs Bank i årsmeldinga:

«De siste ti årene fram til 2004 var den gjennomsnittlige underliggende inflasjonen 2,2 prosent. Inflasjonsmålet ble innført i 2001. Tidligere la Norges Bank vekt på at inflasjonen i Norge ikke skulle avvike vesentlig fra inflasjonen hos handelspartnerne, som en forutsetning for stabil kronekurs.

Båndet rundt den gjennomsnittlige inflasjonen viser variasjonen i inflasjonen over en periode på 10 år. Variasjonen har økt noe de senere årene som følge av den lave inflasjonen i 2003 og 2004. Variasjonen har imidlertid vært vesentlig mindre enn variasjonen før 1994.»

¹ Det glidande gjennomsnittet er berekna 7 år tilbake og 2 år fram. Bandet rundt KPI er variasjonen i snittperioden, målt ved +/- eitt standardavvik. I berekninga er anslag for 2005–2006 frå Inflasjonsrapport 1/05 lagt til grunn for 2004. Figur 4.6 er figur 7 i Noregs Banks årsmelding for 2004.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå og Noregs Bank.

Om utviklinga i produksjon og sysselsetjing

Etter konjunkturomslaget i andre halvår 2003 har høg vekst i etterspørselen frå hushalda vore den viktigaste drivkrafta bak oppgangen i norsk økonomi. Dette må mellom anna sjåast i samanheng med høg vekst i den disponible realinntekta til hushalda og svært låge renter. I tillegg har ein sterk auke i oljeinvesteringane og oppgang i internasjonal økonomi gitt nye vekstimpulsar til fastlandsøkonomien. Dette har medverka til at aktiviteten i fastlandsbedriftene har teke seg opp, samstundes som lønnsemda og investeringane har auka. I arbeidsmarknaden har det vore ein moderat nedgang i arbeidsløysa.

Tregheitar i økonomien gjer at verknader frå pengepolitikken kjem med eit tidsetterslep. Både inflasjonen og utviklinga i realøkonomien i 2004 var påverka av pengepolitikken i dei føregåande årene. Anslaga for produksjon og sysselsetjing frå Inflasjonsrapport 1/2004 ser også ifølgje Noregs Bank ut til å ha treft den faktiske utviklinga i 2004 godt. Om utviklinga i produksjon og sysselsetjing skriv Noregs Bank vidare i årsmeldinga:

«Etter et moderat tilbakeslag i første halvår 2003 tok veksten i norsk økonomi seg markert opp i 2004. Lettelsene i pengepolitikken gjennom 2003 og inn i 2004 bidro til sterk oppgang i privat konsum og i boliginvesteringer. Aktiviteten i tjenesteytende næringer og i bygge- og anleggsbransjen har økt kraftig. Høye oljeinvesteringer, oppgangen internasjonalt og en svakere kronekurs bidro til å bedre forholdene for industrien. Lønnsomheten for foretakene i Fastlands-Norge er bedret. Investeringene øker i flere næringer. Veksten i eksporten har tatt seg markert opp.

Utviklingen i sysselsettingen var likevel moderat i 2004. Gjennom Norges Banks regionale nettverk ga bedriftene uttrykk for at et høyt kostnadsnivå og økt konkurranse gjorde at mange fortsatt var tilbakeholdne med å ansette flere.

Vekstpotensialet i norsk økonomi ser ut til å ha økt noe mer enn normalt i 2004. Det har sammenheng med økt konkurranse og kraftig fall i sykefraværet. Utviklingen har bidratt til at norsk økonomi på kort sikt trolig kan vokse noe raskere uten at tilgang på arbeidskraft eller produksjonskapital setter skranker for veksten.»

Letten i pengepolitikken gjennom 2003 og i byrjinga av 2004, og den låge renta i 2004, medverka etter Noregs Bank si oppfatning til å auke kapasitetsutnyttinga. I årsmeldinga skriv Noregs Bank at den høge veksten i 2004 innebar at kapasitetsutnyttinga auka og truleg kom opp på sitt historiske normalnivå. Det er òg utsikter til at veksten held seg høg i 2005.

Noregs Bank skriv mellom anna følgjande om korleis pengepolitikken har medverka til stabilitet i produksjon og sysselsetjing:

«Produksjonsgapet er et sammenfattende mål på kapasitetsutnyttelsen i økonomien. Produksjonsgapet måler forskjellen mellom det faktiske nivået på produksjonen i økonomien og det nivået på produksjonen som er forenlig med stabil inflasjon over tid. Produksjonsgapet, slik Norges Bank anslår det, var negativt, men i ferd med å lukkes i 2004. Den perioden med lav vekst som vi har bak oss, har likevel vært nokså kort sammenlignet med tidligere lavkonjunkturer i norsk økonomi. Det er stor usikkerhet knyttet til beregningen av produksjonsgapet, men andre institusjoners beregninger gir et tilsvarende bilde av konjunkturforløpet.

Norsk økonomi ser dermed ut til å ha landet mykt etter at den forrige høykonjunkturen kulminerte i 2002. Tilstrammingen i pengepolitikken i 2002 bidro til at kostnadsveksten i næringslivet og i offentlige virksomheter har vært vesentlig lavere de siste to årene. Lettelsene i pengepolitikken gjennom 2003 og i begynnelsen av 2004, og den lave renten i 2004, bidro til å bringe kapasitetsutnyttelsen nærmere et normalt nivå.»

¹ Produksjonsgapet måler forskjellen mellom faktisk og trendmessig BNP for Fastlands-Noreg. Berekningsmetoden varierer mellom dei ulike institusjonane. Anslag for Noregs Bank er knytte til Inflasjonsrapport 1/05. SSB sine anslag er knytte til Økonomiske analyser 1/2005. OECD sine anslag er knytte til Economic Outlook No. 76. Figur 4.7 er figur 3 i Noregs Banks årsmelding for 2004.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Noregs Bank.

Figur 4.8 viser utviklinga i produksjonsgapet og variasjonen i dette over ein periode på ti år. Variasjonen i gapet er illustrert med bandet rundt anslaget på produksjonsgapet. Som det går fram av figuren, har variasjonen vore avtakande sidan tidleg på 1990-talet.

¹ Produksjonsgapet måler forskjellen mellom faktisk og trendmessig BNP for Fastlands-Noreg. Bandet viser variasjonen i produksjonsgapet målt ved +/- eitt standardavvik. Variasjonen er berekna som gjennomsnittleg standardavvik i ein tiårsperiode, 7 år tilbake og 2 år fram. Figur 4.8 er figur 8 i Noregs Banks årsmelding for 2004.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå og Noregs Bank.

Om inflasjons- og valutakursforventningane

Det operative målet for pengepolitikken er ein inflasjon som over tid er nær 2,5 prosent. Tillit til at inflasjonsmålet blir nådd er ein viktig føresetnad for at pengepolitikken også kan bidra til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing. I Noregs Banks årsmelding heiter det vidare:

«Tilliten til inflasjonsmålet kan ikke måles direkte. Hvis aktørene i økonomien har tillit til at inflasjonsmålet nås, vil de forvente at inflasjonen på sikt blir lik målet. Forventninger om prisveksten i Norge fremover gir derfor en indikasjon på om det er tillit til at inflasjonsmålet vil nås.

På oppdrag av Norges Bank gjennomfører TNS Gallup kvartalsvise spørreundersøkelser om forventet inflasjon. Spørreundersøkelsen fra 4. kvartal i 2004 viste at gjennomsnittlig forventet inflasjon om fem år hos et utvalg økonomer i finansnæringen og akademia, og hos arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene, var på 2,4 prosent. Ingen av gruppene ventet at inflasjonen om 5 år ville komme lavere enn 2,4 prosent eller høyere enn 2,6 prosent. De gjennomsnittlige inflasjonsforventningene lå fast gjennom året, (…). Forventet prisvekst på to års sikt har vært noe lavere. Dette gjenspeiler trolig at prisveksten har vært lav en periode.

Et annet mål på inflasjonsforventningene er ulike institusjoners prognoser for konsumprisveksten i Norge. To ganger i året, i oktober og april, gir Consensus Forecasts Inc. en oversikt over ulike institusjoners anslag for inflasjonen på 5 og 10 års sikt. Oversikten fra oktober 2004 viste lave inflasjonsforventninger. Både på 5 og 10 års sikt var prisstigningen anslått til 2,2 prosent. Dette var 0,2 prosent lavere enn i oktober 2003.»

Differansen mellom terminrentene i Noreg og Tyskland kan også gi ein indikasjon på prisforventningane i Noreg. Det må likevel takast omsyn til at inflasjonsmålet for Noreg er noko høgare enn i euroområdet, og eventuelle forskjellar i likviditet i den norske og den tyske rentemarknaden. I 2003 var terminrentedifferensen gjennomsnittleg på 0,5 prosentpoeng. Etter å ha variert i første del av 2004 fall differensen i andre halvår til eit noko meir stabilt nivå på rundt 0,3 prosentpoeng. Det kan tyde på at forventningane til framtidig inflasjon i Noreg ikkje har endra seg vesentleg gjennom 2004.

I årsmeldinga oppsummerar Noregs Bank med at dei ulike indikatorane samla sett tyder på at det er tillit til inflasjonsmålet på sikt. Det er likevel venta lågare inflasjon enn 2½ prosent dei næraste to åra.

¹ Produksjonsgapet måler forskjellen mellom faktisk og trendmessig BNP for Fastlands-Noreg. Bandet viser variasjonen i produksjonsgapet målt ved +/- eitt standardavvik. Variasjonen er berekna som gjennomsnittleg standardavvik i ein tiårsperiode, 7 år tilbake og 2 år fram. Figur 4.8 er figur 8 i Noregs Banks årsmelding for 2004.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå og Noregs Bank.

Av forskrifta for pengepolitikken av 29. mars 2001 følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samtidig også medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. Noregs Bank skriv i årsmeldinga 2003 mellom anna følgjande om stabilitet i valutakursen og valutakursforventningane:

«Svingningene i kronen har tiltatt siden 1996 og er nå mer på linje med svingningene i valutaene til andre små økonomier med flytende kurs. Siden 1997 har kronen svingt mellom 7,22 og 9,24 kroner per euro/ecu. Svingningene i den nominelle valutakursen vil også komme til uttrykk i den løpende måling av realvalutakursen og konkurranseevnen. Den reelle kronekursen kan måles enten som forholdet mellom det norske og det utenlandske prisnivået i felles valuta eller som forholdet mellom det norske og det utenlandske lønnsnivået i felles valuta. Realkursen målt som utviklingen i det relative prisnivået gir et uttrykk for kjøpekraften for norske kroner. Erfaringene for Norge tyder på at det er en tendens for denne å vende tilbake til et historisk gjennomsnitt. Når det er forventninger til at prisstigningen i Norge utvikler seg om lag som i andre land, vil også valutakursen normalt vende tilbake når den i perioder har vært særlig sterk eller særlig svak. Det er denne sammenhengen som begrunner at stabilitet i valutakursen og i valutakursforventningene over tid fordrer stabile inflasjonsforventninger, som igjen krever at inflasjonen er lav og stabil.

Ut fra erfaringene så langt har vi ikke holdepunkter for å si at tendensen til at kronekursen vender tilbake vil være svekket med et in­flasjonsmål for pengepolitikken. Erfaringene peker i retning av at et inflasjonsmål gir et godt ankerfeste for forventningene til valutakursen.»

I årsmeldinga 2004 skriv Noregs Bank vidare:

«Valutakursforventningene påvirkes av veksten i offentlige utgifter og utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet, men stabile forventninger om inflasjonen kan også bidra til mer stabile valutakursforventninger.»

4.2.4 Vurderingar frå andre

Etter at det blei innført nye retningslinjer for den økonomiske politikken i mars 2001, har det vore gjennomført fleire vurderingar av pengepolitikken. Det visast til omtalen av dette i Kredittmeldinga 2002 og 2003. Sidan Kredittmeldinga 2003 blei lagd fram i mai 2004, har det kome fleire nye rapportar som omtalar pengepolitikken. Dette gjeld mellom anna:

• Norges Bank Watch 2005, som blei offentleggjord 5. april 2005. Denne rapporten er utarbeidd av ei ekspertgruppe oppnemnd av Centre for Monetary Economics (CME) som er tilknytt Handelshøgskolen BI.

• IMFs oppsummerande referat frå 15. mars etter delegasjonens besøk i Noreg i samband med arbeidet med landrapporten for 2005. I IMFs «Concluding Statements» blir heile den økonomiske politikken drøfta, men med særskild vekt på pengepolitikken ut frå IMFs spesielle rolle på dette området.

• Økonomisk utsyn over 2004 frå Statistisk sentralbyrå blei offentleggjort i byrjinga av mars i år. I perspektivavsnittet gir Statistisk sentralbyrå ei drøfting av stabiliseringspolitikken, og som ein del av dette også pengepolitikken.

OECD vil først komme med si oppdaterte vurdering av norsk økonomi i landrapporten om Noreg som kjem i juni.

Centre for Monetary Economics har for sjette gong invitert ei gruppe økonomar til å lage ein Norges Bank Watch-rapport. Formålet med rapportane er å evaluere utøvinga av pengepolitikken i Noreg.

Norges Bank Watch 2005 peikar på at pengepolitikken verkar med eit tidsetterslep, slik at den økonomiske utviklinga i 2004 og 2005 såleis kan gi ny informasjon om pengepolitikken i 2001-2003. Både i 2003 og 2004 var inflasjonen langt under målet på 2,5 prosent. Samtidig var produksjonsgapet negativt. Vurdert i ettertid er det difor gruppas oppfatning at pengepolitikken i 2001-2003 var for stram. Norges Bank Watch 2005 peikar likevel på at da Noregs Bank først såg at politikken var for stram, reagerte den raskt. Dei betydelege rentekutta sidan desember 2002 verkar i ettertid som ein riktig reaksjon på situasjonen. I rapporten heiter det vidare:

«Rentesettingen må imidlertid også ses i forhold til lønnsfastsettelsen. Ved å heve renten etter lønnsoppgjøret våren 2002, tydeliggjorde Banken konsekvensene av for høy lønnsvekst under et inflasjonsmål. Denne rentehevningen, sammen med noe større slakk i arbeidsmarkedet, bidro til lønnsmoderasjonen de to påfølgende årene.

Hvor gode rentebeslutningene tatt i 2004 og så langt i 2005 har vært, gjenstår å se. Den siste runden med rentekutt ble tatt etter at oppsvinget i norsk økonomi var kommet godt i gang. Lavere rente var derfor ikke nødvendig av realøkonomiske hensyn. Samtidig fortsatte inflasjonen å overraske på nedsiden, og hensynet til inflasjonsmålet tilsa derfor en svært lav rente.

[…]

Dagens pengepolitikk er ekspansiv. Realrenten er 1½-2½ prosentenheter under sitt antatte nøytrale nivå. Ekspansiv pengepolitikk er riktig når inflasjonen er så lav som den er nå. Men den realøkonomiske utvikling er god, og produksjonsgapet er nær null. Derfor må pengepolitikken også legge vekt på å unngå for kraftig stimulans av økonomien. Dersom veksten blir for sterk, vil det innebære en betydelig risiko for en ny runde der høy rente fører til appresiering av kronen og kostnadsproblemer for næringslivet. Det er derfor betryggende at Norges Banks hovedstyre nå signaliserer at renten gradvis vil bli hevet til mer normale nivåer i løpet av fireårsperioden.»

Norges Bank Watch 2005 syner til at eit gjennomgåande tema i norsk pengepolitisk debatt har vært i kor stor grad Noregs Bank har teke omsyn til valutakursen i sine pengepolitiske vurderingar, og kva mandatet for pengepolitikken seier om dette. I rapporten står det vidare:

«Etter vårt skjønn synes Norges Bank i noen sammenhenger å tolke mandatet på en snever måte, ved å nedtone henvisningen til at pengepolitikken også skal bidra til valutakursstabilisering. Vi mener at det nåværende mandatet er tilfredsstillende. I noen situasjoner vil en henvisning til valutakursstabilitet i mandatet kunne påvirke markedsaktørenes valutakursforventninger, og dermed bidra til valutakursstabilitet. Mandatet for pengepolitikken bør gjengis i sin helhet i politikkdokumenter som Norges Banks inflasjonsrapport, og ikke utelate henvisningen til valutakursstabilitet.»

Norges Bank Watch 2005 syner òg til tidligare drøftingar av føreleggingsplikta etter § 2 anna ledd i sentralbankloven, jf. mellom anna Norges Bank Watch 2004. Norges Bank Watch 2005 hevdar ikkje som føregåande års rapport at det som følgje av føreleggingsplikta kan vere problematisk for Noregs Banks hovudstyre å vurdere eit rentevedtak på fritt grunnlag, ettersom Finansdepartementet på førehand blir informert om kva sentralbanksjefen vil foreslå i hovudstyret. Norges Bank Watch 2005 skriv:

«Regjeringen har det konstitusjonelle ansvaret for den økonomiske politikken, herunder pengepolitikken, og har derfor anledning til å instruere Norges Bank ved Kongelig resolusjon. Om regjeringen fant det nødvendig å instruere Norges Bank om den operative utøvelsen av pengepolitikken, ville sentralbanksjefen trolig måtte gå av. Terskelen for å bruke instruksjonsretten er derfor høy. Slik bør det også være. Samtidig er instruksjonsretten hensiktsmessig å ha om en helt uforutsett situasjon skulle kreve rask handling.

Dagen før et rentemøte i Norges Banks hovedstyre legger sentralbanksjefen frem for Finansdepartementet sine vurderinger og eventuelle forslag til beslutning. Denne prosedyren fratar ikke hovedstyret det fulle ansvar for den beslutningen som treffes.»

Norges Bank Watch 2005 skriv at Noregs Bank gjer ein stadig betre jobb med å informere marknadsaktørane og publikum elles om innrettinga av pengepolitikken. Noregs Banks politikkdokument viser etter gruppas vurdering høg kompetanse, og særleg inflasjonsrapportane inneheld mange innsiktsfulle analysar. Norges Bank Watch-rapporten peikar likevel på at Noregs Bank følgjer hovudstraumane når det gjeld tenking om pengepolitikk når ein har eit inflasjonsmål. Ifølgje rapporten er det likevel viktig at Noregs Bank er open også for andre deler av økonomisk teori, og andre tilnærmingar til pengepolitikk. Bankens bruk av det regionale nettverket blir i rapporten trekt fram som eit eksempel på slik openheit.

Norges Bank Watch 2005 skriv vidare at aktørane i finansmarknadene, politikarar og partane i arbeidslivet er samstemte om at Noregs Bank nå praktiserer inflasjonsstyringa meir fleksibelt enn tidligare. Eit handfast uttrykk for dette er ifølgje rapporten at Noregs Bank har gitt seg sjølv lengre tid før inflasjonsmålet skal være innfridd. Utan ein slik endring ville den låge inflasjonen etter gruppas vurdering krevje ytterligare rentekutt, med tilhørande fare for ustabilitet i realøkonomien. Vedtaket om å strekke horisonten var såleis etter gruppas oppfatning fornuftig. Ein annen indikasjon på at inflasjonsstyringa nå praktiserast meir fleksibelt enn tidligare er ifølgje rapporten den sterkare fokuseringa Noregs Bank nå har på kva som er ein passande valutakurs.

I IMFs «Concluding Statements» for 2005 blir utsiktene for norsk økonomi i 2005 og 2006 vurderte som gode. IMF viser til at inflasjonen no er låg, men at dette har samanheng med strukturelle forhold, særleg fallande prisar på importerte konsumvarar og auka innanlandsk konkurranse. IMF meiner at prisstiginga er i ferd med å ta seg opp, og på denne bakgrunnen skriv IMF mellom anna:

«Beginning the gradual withdrawal of monetary stimulus is likely to be warranted in the course of this year. Some accompanying exchange rate appreciation may also occur as part of the monetary transmission process. While the supportive monetary stance of the past year has been appropriate in view of the very low inflation rate, indicators increasingly suggest that inflationary pressures are beginning to surface. Robust economic growth is rapidly eliminating excess capacity and, although precise judgment on this point is difficult, there are signs that the structural factors are waning. The outlook for the interim wage negotiations this year is benign, but labor markets will most likely be tighter in 2006 when the more important two-year negotiations are scheduled to take place. Moreover, low interest rates are contributing to strong credit growth. Mortgage lending, fuelled by house price increases, has been particularly important, but lending to businesses has also begun to pick up, partly reflecting the oil boom. While risks to financial sector stability are contained for now (see the evaluation of the financial sector below), they will intensify if rapid credit expansion continues.»

IMF meiner at retningslinjene for pengepolitikken fungerer godt, og at inflasjonsmålet har medverka til ei meir stabil utvikling i norsk økonomi. IMF skriv mellom anna:

«The inflation targeting framework has been instrumental in stabilizing the economy and appears to have gained considerable credibility. According to survey evidence, medium-term inflationary expectations remain firmly anchored at 2.5 percent. Recent measures have further improved transparency. The decision to publish the monetary policy strategy document with the inflation report—that is, at the beginning rather than the end of the strategy period—is welcome. Also, the statement following policy meetings now provides additional detail regarding the decision-making process, further enhancing guidance to markets. The authorities may wish to consider taking another step in this direction by publishing minutes of the policy meetings, as some other central banks do. However, the perception remains in some quarters that, after the events of 2002, Norges Bank’s room for maneuver has been constrained by an overriding concern to avoid an exchange rate appreciation. The authorities should therefore continue their efforts to communicate the framework to markets and the social partners, in particular by emphasizing that the exchange rate is not an independent monetary policy objective.»

Statistisk sentralbyrå peiker i Økonomisk utsyn over året 2004, som blei gitt i Økonomiske analyser 1/2005, på at utviklinga i norsk økonomi var gunstig i 2004. Veksten i fastlandsøkonomien var høgare enn kva ein normalt kan rekne med, og den moderate lågkonjunkturen, som starta i 2002, er nå i all hovudsak over. I Utsynet står det vidare:

«Konjunkturoppgangen har så langt skjedd samtidig med avtakende pris- og kostnadsvekst til tross for økte råvarepriser. Inflasjonen, målt med konsumprisindeksen, var lavere enn på mange tiår og langt lavere enn målet for pengepolitikken. Nominelle renter var svært lave i historisk perspektiv, mens realrentene ble trukket opp av den lave prisveksten. Sysselsettingsveksten har også vært positiv, men bl.a. klart lavere sykefravær og økt bruk av overtid har bidratt til at veksten i antall sysselsatte personer har vært moderat. Dermed har ikke ledigheten sunket i særlig grad, tross konjunkturoppgangen.

Utsiktene for norsk økonomi i de nærmeste årene er også gode. Det er grunn til å regne med at den økonomiske veksten fortsetter i om lag samme tempo i 2005 som i 2004. Dermed vil arbeidsmarkedet trolig bedre seg og ledigheten synke. Lav inflasjon vil bidra til fortsatt reallønnsvekst, og husholdningenes realinntekter (justert for store svingninger i utbetalt aksjeutbytte) vil fortsette å vokse. Oljeinvesteringene, som nå i en generasjon har spilt en avgjørende rolle for konjunkturutviklingen i Norge, anslås å øke mye i år og bli liggende på et høyt nivå de nærmeste par årene. Dette vil bidra til å holde aktiviteten oppe i deler av industrien. Oljeprisene ser ut til å ha lagt seg på et klart høyere nivå enn de fleste tidligere regnet med, slik at norske finansinvesteringer vil holde seg rekordhøye. Mange tradisjonelle eksportnæringer opplever også god lønnsomhet.»

I perspektivavsnittet drøftar Statistisk sentralbyrå om konjunkturoppgangen i norsk økonomi gjennom 2005 kan bli så sterk at den ender opp i ein kraftig høgkonjunktur med overoppheting av økonomien, slik ein opplevde både på 1980-talet og i andre halvdel av 1990-talet. Statistisk sentralbyrå trekk fram som fellestrekk at arbeidsmarknaden er i ferd med å strammast til, at oljeinvesteringane aukar og at den økonomiske politikken verkar ekspansivt, særleg gjennom låge renter. Det peikas på at ein kan se faresignal i mellom anna eit høgt nivå på utlånsveksten til hushalda og sterk prisvekst i deler av bustadmarknaden. Om samspelet i den økonomiske politikken og kva for utfordringar konjunkturoppgangen gjer for stabiliseringspolitikken, skriv Statistisk sentralbyrå vidare:

«Det kan vises til at Norge siden forrige konjunkturoppgang har innført politikkregler som skal bidra til at stabiliseringspolitikken blir bedre tilpasset konjunktursituasjonen enn tidligere. Handlingsregelen for finanspolitikken skal sørge for en gradvis og opprettholdbar innfasing av oljeinntektene. Samtidig har også pengepolitikken fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen. Men regler i seg selv er ikke tilstrekkelige som rettesnorer for politikk når økonomien blir utsatt for sjokk eller rammebetingelser endrer seg vesentlig. Som følge av svakere konjunkturer, ble rentene satt kraftig ned gjennom 2003, og utsiktene for inflasjonen et par år frem i tid endret seg på kort tid fra å overskyte inflasjonsmålet til å ligge klart under. Når det gjelder finanspolitikken, har det blitt stilt spørsmålstegn ved om utøvelsen faktisk etterlever handlingsregelen. Bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet ligger nå klart over forventet avkastning av Petroleumsfondet. Samlet over de siste par årene har finanspolitikken vært moderat ekspansiv, og dermed bidratt til å stimulere økonomien, snarere enn å bremse oppgangen. Oppsvinget i økonomien gjennom 2004 skjedde imidlertid uten at alvorlige pressproblemer kom til syne. Arbeidsmarkedet har gradvis bedret seg. Samtidig har lønnsveksten blitt redusert. Dersom oppgangen fortsetter i samme tempo, vil det likevel kunne oppstå behov for å sette på bremsene. Dersom for eksempel høy lønnsomhet i konkurranseutsatt næringsliv fører til sterkere lønnsvekst og inflasjon enn hittil lagt til grunn, vil sentralbanken trolig svare med økte styringsrenter. Det er kanskje her den største forskjellen fra tidligere ligger; pengepolitikken skal benyttes aktivt i konjunkturstyringen. Men erfaringene fra 2002 viser at det er grenser for hva sentralbanken kan oppnå. En markert renteheving i Norge, i en situasjon der rentenivået internasjonalt forblir lavt, kan igjen få så sterke effekter på valutakursen og konkurranseevnen at effektene på realøkonomien samlet sett vurderes som mer negative enn om inflasjonen skulle bli noe høyere enn målet. I den nåværende oppgangskonjunkturen er det viktig å holde igjen i finanspolitikken, slik at en ikke forsterker disse balanseproblemene. De nærmeste par årene kan bli en viktig test på om de ulike delene av den økonomiske politikken trekker i samme retning.»

4.2.5 Departementet sine vurderingar

Forskrifta for pengepolitikken av 29. mars 2001, gir etter departementet si oppfatning eit godt grunnlag for å vurdere Noregs Banks utøving av pengepolitikken. Det var brei støtte i Stortinget til retningslinjene for pengepolitikken.

Forskrifta for pengepolitikken ligg fast. Departementet meiner at gjeldande retningslinjer utgjer eit godt rammeverk for Noregs Banks utøving av pengepolitikken. Det synest i dag generelt å vere tillit til pengepolitikken, både blant marknadsaktørar, i dei akademiske miljøa og allment i opinionen. Retningslinjene for pengepolitikken er i stor grad i tråd med det som gjeld internasjonalt for land med inflasjonsstyring. Innanfor forskrifta skal Noregs Bank utøve eit sakleg avgrensa skjønn. Ansvarsdelinga mellom dei politiske myndigheitene og Noregs Bank er etter departementet si meining formålstenleg.

I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikte mot stabilitet i den norske kronas nasjonale og internasjonale verdi. Noregs Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettast inn mot låg og stabil inflasjon, definert som ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5 prosent. Av forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samstundes også medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr. 29 (2000–2001) står det vidare at Noregs Banks rentesetjing skal vere framoverretta i tid og ta tilbørleg omsyn til uvisse knytt til makroøkonomiske anslag og vurderingar. Rentesetjinga skal òg ta omsyn til at det kan ta tid før endringar i politikken får effekt, og bør sjå bort frå forstyrringar av mellombels karakter som ikkje blir vurderte å påverke den underliggjande pris- og kostnadsveksten. Pengepolitikken skal såleis i utgangspunktet ikkje reagere på direkte effektar på prisnivået som skuldest endringar i rentenivået, skattar, avgiftar og særskilde mellombelse forstyrringar.

Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken er å medverke til å gje økonomien eit nominelt ankerfeste. Låg og stabil inflasjon er ein viktig føresetnad for at økonomien over tid skal fungera på ein måte som medverkar til vekst og velstand. Forskrifta gir eit fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken. På kort og mellomlang sikt må pengepolitikken avvege omsynet til låg og stabil inflasjon mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing. I dei fleste situasjonane vil det vere samsvar mellom omsynet til å stabilisere prisstiginga og omsynet til ei stabil utvikling i produksjon og sysselsetjing. Dersom det oppstår konflikt, vil skjønnsutøvinga i pengepolitikken måtte avvege desse to omsyna mot kvarandre.

I årsmeldinga for 2004 skriv Noregs Bank mellom anna følgjande om fleksibel inflasjonsstyring:

«Pengepolitikken i Norge er innrettet mot lav og stabil inflasjon. […] Det operative målet gir aktørene i økonomien et ankerfeste for forventninger om fremtidig inflasjon. Med tillit til inflasjonsmålet kan pengepolitikken også bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Norges Bank legger til grunn at inflasjonsstyringen skal være fleksibel, slik at både variasjon i inflasjon og variasjon i produksjon og sysselsetting tillegges vekt.»

Budsjettpolitikken og pengepolitikken må saman medverke til ei stabil utvikling i produksjon og etterspørsel. Retningslinjene for den økonomiske politikken inneber samtidig at pengepolitikken har fått ei klar rolle i stabiliseringspolitikken. Pengepolitikken kan raskt endrast dersom utsiktene for økonomien blir endra.

Noregs Banks styringsrente (foliorenta) blei i 2004 redusert med til saman 0,5 prosentpoeng, til 1,75 prosent. Foliorenta har vore uendra så langt i år, men prisinga i pengemarknaden tyder på forventningar om at den vil vere rundt 2¾ prosent ved utgangen av 2005. Gjennom 2004 auka fleire sentralbankar i andre land rentene sine, mellom anna i USA, Storbritannia, Canada og New Zealand.

I det følgjande gis ei vurdering av korleis pengepolitikken har påverka den økonomiske utviklinga. I denne samanhengen drøftar ein korleis pengepolitikken har medverka til stabilitet i prisutviklinga, i produksjon og sysselsetjing, i forventningane om prisutviklinga framover og i kva mon pengepolitikken har medverka til stabile forventningar om valutakursutviklinga. Det gis òg ei omtale av pengepolitikken ut frå omsynet til finansiell stabilitet. Dernest følgjer ei samanfatning av departements vurdering av utøvinga av pengepolitikken i 2004.

Prisstiginga i Noreg var i fjor svært låg, og klart lågare enn 2½ prosent som er det målet som er gjeve i forskrifta for pengepolitikken. Nedanfor vurderast derfor korleis pengepolitikken har medverka til stabilitet i prisutviklinga.

I gjennomsnitt auka konsumprisane med 0,4 prosent i 2004, mens veksten i underliggjande inflasjon (målt ved KPI-JAE, som er justert for avgiftsendringar og rekna utanom energivarer) var 0,3 prosent. Den underliggjande prisveksten tiltok gjennom hausten i fjor, og tolvmånadersveksten i KPI-JAE var i november og desember på 1 prosent. I februar 2005 var veksten i KPI-JAE over dei siste tolv månadene 0,7 prosent.

I 2004 var det særleg lågare vekst i husleigene og eit fall i prisane på flyreiser og teletenester som trekte prisveksten ned. Den låge veksten i husleigene har mellom anna samanheng med rentenedgangen i 2003, medan prisfallet på flyreiser og teletenester må sjåast i samanheng med at konkurransen i desse marknadene auka og pressa fram auka produktivitet og reduserte driftsmarginar. Veksten i matvareprisane i 2004 var òg svært låg. Auka konkurranse i daglegvarehandelen, mellom anna som følgje av nyetableringar, kan ha medverka til reduserte marginar. Fall i prisane på importerte forbruksvarar trekte prisveksten ned også i 2004, men prisfallet minka gjennom året. Noregs Bank har i årsmeldinga for 2004 ei tilsvarande vurdering av dei faktorane som særleg dempa prisveksten i Noreg i 2004. Andre nordiske land hadde òg uventa låg inflasjon i 2004, og dette hadde også mellom anna samanheng med låge importprisar og auka konkurranse i produktmarknaden.

Låg prisvekst som følgje av at prisar på varer vi importerer fell, eller som følgje av auka konkurranse, medverkar isolert sett til vekst i realinntektene og auka velferd. Den låge prisstiginga i Noreg i 2004 var etter departementets vurdering ikkje eit teikn på svak økonomisk utvikling. Den låge inflasjonen må særleg sjåast i lys av låg prisvekst hos handelspartnarane våre, auka import frå lågkostland som Kina og auka konkurranse innanlands, mellom anna innanfor teletenester og daglegvarebransjen. Den låge prisveksten kan dermed eit godt stykke på veg førast tilbake til endringar av strukturell karakter. Dette må ein ta høgd for i vurderingane av innrettinga av pengepolitikken.

Forskrifta gir eit fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken, der omsynet til låg og stabil inflasjon må avvegast mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing. Pengepolitikken skal i tråd med retningslinjene vere framoverretta i tid. Noregs Bank set renta med sikte på å stabilisere inflasjonen rundt målet innanfor ein rimeleg tidshorisont, normalt 1–3 år. Den meir presise horisonten er avhengig av forstyrringane økonomien er utsett for, og korleis dei verkar inn på inflasjonen og realøkonomien framover. Ei slik utøving av pengepolitikken er etter departementet si vurdering godt i tråd med forskrifta for pengepolitikken.

Prisstiginga fall markert frå sommaren 2003 og fram til våren 2004, før ho stabiliserte seg gjennom sommaren. Sjølv om prisstiginga auka noko ut over hausten i fjor, er inflasjonen framleis låg, og tolvmånadersveksten i underliggjande inflasjon (KPI-JAE) kjem ifølgje bankens prognosar i Inflasjonsrapport 1/05 til å liggje under målet i nær tre år til. I utøvinga av pengepolitikken i 2004 har Noregs Banks hovudstyre såleis avvege omsynet til å bringe inflasjonen opp mot 2½ prosent mot risikoen for at veksten i produksjonen etter kvart kan bli for sterk. Uvisse om verknaden av tidlegare rentenedsetjingar tilsa etter hovudstyret si oppfatning varsemd med ytterlegare rentenedsetjingar etter at styringsrenta har vore 1,75 prosent sidan rentemøtet i mars i fjor.

Aktiviteten i norsk økonomi tok seg opp i andre halvår 2003. Gjennom våren og sommaren i fjor blei det gradvis bekrefta at oppgangen fekk breiare feste, og utpå hausten kom informasjon som peika i retning av at veksten i norsk økonomi kunne bli noko sterkare enn Noregs Bank tidligare hadde anslått. I årsmeldinga for 2004 skriv Noregs Bank at den høge veksten i 2004 innebar at kapasitetsutnyttinga auka og truleg kom opp på sitt historiske normalnivå. Det er ifølgje Noregs Bank òg utsikter til at veksten held seg høg i 2005. Vidare skriv Noregs Bank følgjande om korleis pengepolitikken har medverka til stabilitet i produksjon og sysselsetjing :

«Norsk økonomi ser dermed ut til å ha landet mykt etter at den forrige høykonjunkturen kuliminerte i 2002. Tilstrammingen i pengepolitikken i 2002 bidro til at kostnadsveksten i næringslivet og i offentlige virksomheter har vært vesentlig lavere de siste to årene. Lettelsene i pengepolitikken gjennom 2003 og i begynnelsen av 2004, og den lave renten i 2004, bidro til å bringe kapasitetsutnyttelsen nærmere et normalt nivå.»

Pengepolitikken gir no sterke vekstimpulsar til den økonomiske utviklinga. Aktiviteten er høg, sysselsetjinga aukar og arbeidsløysa minkar gradvis. Det er òg grunn til å vente at den gode veksten i 2004 vil halde fram. Dette er i tråd med vurderingane i Inflasjonsrapport 1/05 der produksjonsnivået i perioden 2005–2008 er anslått noko høgare enn det som ville følgt av ei meir trendmessig utvikling. Også Statistisk sentralbyrå vurderer utsiktene for norsk økonomi de næraste åra som gode, og i Økonomisk utsyn over året 2004 reknar ein med at veksten fortsetter i om lag same tempo i 2005 som i 2004. Departementet si vurdering av vekstutsiktene for norsk økonomi framover stemmer godt overeins med prognosane frå Noregs Bank og Statistisk sentralbyrå.

Låge renter og svekkinga av kronekursen sidan årsskiftet 2002/2003 har såleis lagt grunnlag for god vekst i norsk økonomi i tida framover. Eit langvarig lågt rentenivå kan likevel føre med seg ubalansar i realøkonomien og i det finansielle systemet . Noregs Bank har likevel understreka at med overgangen til fleksibel inflasjonsmålstyring i pengepolitikken og meir stabile inflasjonsforventningar er det mindre risiko for at realrenta og arbeidsløysa vart høge samstundes, slik dei var på byrjinga av 1990-talet. I Inflasjonsrapport 2/04 understrekar Noregs Bank òg at analysar av utviklinga i gjeld, formuesprisar og låntakarars gjeldsbetalingsevne er med i grunnlaget for Noregs Banks rentesetjing. Noregs Bank skriv:

«Finansiell stabilitet innebærer at det finansielle systemet er robust overfor forstyrrelser i økonomien, slik at det er i stand til å formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte. Finansiell ustabilitet vil ofte ha konsekvenser for den økonomiske utviklingen og prisstigningen. Analyser av utsiktene for finansiell stabilitet inngår derfor i grunnlaget for rentebeslutningene.»

Av rapporten om finansiell stabilitet hausten 2004 går det fram at Noregs Bank vurderer faren for ei krise i det finansielle systemet vårt no som liten. Departementet vil elles peike på at det i marknaden ikkje er forventningar om at rente skal fortsette å liggja på det låge nivået den no ligg på. Målt med de sokalla terminrentene venter marknaden ei gradvis auke i rentenivået opp mot eit meir normalt nivå.

Pengepolitikken skal i tråd med retningslinjene vere framoverretta i tid. Då blir det svært viktig korleis pengepolitikken påverkar forventningane om prisutviklinga framover . I lys av den låge inflasjonen har Noregs Bank lagt vekt på å unngå at forventningane til inflasjonen framover skulle falle og feste seg på eit for lågt nivå. Forventningane til prisstiginga framover tyder på å vere godt forankra omkring inflasjonsmålet på lang sikt. Rentereduksjonane dei siste åra har medverka til å halde forventningane om framtidig inflasjon oppe, sjølv om den faktiske prisstiginga er venta å liggje under 2½ prosent ei god stund framover. Det er venta at mellom anna svekkinga av krona gjennom 2003 og god økonomisk vekst framover fører til at prisstiginga gradvis tek seg opp.

Etter departementet si oppfatning tyder inflasjonsforventningane på at er det er brei tillit til at pengepolitikken over tid vil gi ei prisstiging i samsvar med inflasjonsmålet.

Med utgangspunkt i forskrifta skal pengepolitikken òg medverke til å stabilisere forventningane om valutakursutviklinga. På denne bakgrunnen er det naturleg å vurdere korleis pengepolitikken har medverka til dette.

Det var i 2004 vesentleg mindre rørsle i kronekursen enn i dei to føregåande åra, da kronekursen tidvis blei sterkt påverka av utviklinga i rentedifferansen overfor utlandet. I delar av 2004 syntes valutamarknaden særleg å leggje vekt på den høge oljeprisen. Høg oljepris gir auka overskot i utanriksøkonomien, og plasseringar i norske kroner kan av den grunn framstå som særleg attraktive.

Samanhengen mellom oljeprisen og kronekursen er likevel ikkje så openbar. Gjennom Petroleumsfondet blir auka overskot i norsk økonomi som følgje av auka oljepris, spart og investert i utlandet. Gjennom handlingsregelen for budsjettpolitikken er den årlige bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet føreseieleg og lite påverka av svingingar i dei årlige oljeinntektene. Petroleumsfondet fungerer dermed som ein buffer mot dei sterke svingingane i kronekursen som oljeinntektene elles kunne ha ført til, og medverkar til å stabilisere valutakursforventningane over tid. I eit foredrag sentralbanksjefen heldt 7. juni 2004 om pengepolitikk og krona, blei nettopp dette poenget understreka:

«Inntektene fra petroleumsvirksomheten gir i utgangspunktet en stor, men ujevn, valutainngang til Norge. Valutastrømmene kunne ført til en sterk og svært variabel krone. Men det motvirkes når den årlige bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet er forutsigbar og uavhengig av de årlige inntektsstrømmene, og resten blir investert ute.

Investeringene Statens petroleumsfond foretar i utenlandske valutaer skaper en kapitalutgang som bidrar både til å holde kronekursen nede og til å stabilisere den.»

Norges Bank Watch 2005 skriv at Noregs Bank i nokon samanhengar ser ut til å tolke mandatet for pengepolitikken på ein snevar måte, ved å tone ned at pengepolitikken også skal medverke til valutakursstabilisering.

Forskriftas § 1 seier at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdi av den norske krona, og dessutan medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. Det operative målet for pengepolitikken er låg og stabil inflasjon. I samsvar med dette er det ikkje fastsett noko bestemt mål for nivået på kronekursen. Utviklinga i kronekursen har likevel vesentleg innverknad på rentesetjinga fordi den påverkar inflasjonen og produksjonen.

Noregs Bank skal i tråd med forskrifta medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. Valutakursen kan frå tid til anna bli utsett for ulike former for forstyrringar som gjer den mindre stabil på kort sikt enn over tid. Stabile forventningar om valutakursutviklinga er i slike situasjonar viktige mellom anna for at næringslivet skal kunne fatte riktige investeringsavgjerder. Noregs Banks analysar og kommunikasjon rundt tilbakevendingsmekanismar for valutakursen er derfor viktige for å medverke til stabile forventningar om den framtidige valutakursutviklinga

Noregs Bank skreiv i årsmeldinga 2003 at når det er forventningar til at prisstiginga i Noreg utviklar seg om lag som i andre land, vil også valutakursen normalt vende tilbake når den i periodar har vore særleg sterk eller særleg svak. Noregs Bank skreiv vidare at erfaringane peikar i retning av at eit inflasjonsmål gjev eit godt ankerfeste for forventningane om valutakursen. Noregs Bank meinte at ein ikkje har haldepunkt for å seie at tilbakevendingsmekanismane i kronekursen blir svekte med eit inflasjonsmål for pengepolitikken.

Etter ei samla vurdering har departementet ingen vesentlege merknader til Noregs Bank si skjønnsutøving i rentesetjinga i 2004, sjølv om prisstiginga låg langt under målet som er gjeve i forskrifta for pengepolitikken. Den låge inflasjonen i fjor må sjåast i lys av forhold av strukturell karakter, særleg auka import frå lågkostland og auka konkurranse innanlands. Veksten i norsk økonomi var høg, og pengepolitikken gav sterke vekstimpulsar til den økonomiske utviklinga. I skjønnsutøvinga i pengepolitikken måtte ein avvege omsynet til å bringe inflasjonen opp mot 2½ prosent mot risikoen for at veksten i produksjonen etter kvart kan bli for sterk.

I 2004 har det funne sted enkelte endringar i rammeverket for pengepolitikken . Med verknad frå 1. januar 2004 blei det hausten 2003 oppnemnt eit nytt hovudstyre. Samansettinga av det nye hovudstyret er vurdert uavhengig av partibakgrunn. Hovudstyret skal til saman representere ein brei bakgrunn, med særleg vekt på økonomi og finans og stor innsikt i samfunnsøkonomiske problemstillingar. Ein gjekk såleis bort frå praksisen med at politiske parti på Stortinget foreslo aktuelle kandidatar til Noregs Banks hovudstyre, jf. omtale i Ot.prp. nr. 81 (2002–2003).

I tråd med sentralbanklova § 3 skal Noregs Bank informere offentlegheita om vurderingane som har vore grunnlaget for vedtak som gjeld utøvinga av pengepolitikken. Noregs Bank offentleggjer ei pressemelding med rentevedtaket kort tid etter rentemøtet. I pressemeldinga blir det gjort fyldig greie for bakgrunnen for vedtaket, og hovudstyret sine avvegingar. I 2004 blei det òg gjort kjent kva for alternativ hovudstyret hadde vurdert til det rentevedtaket som blei fatta. Om hovudstyret ikkje så nokre klare alternativ til det vedtaket som blei fatta, framgjekk det også av pressemeldinga.

Grunnlaget for rentesetjinga har vorte meir opent dei siste åra, jf. mellom anna offentleggjering av strateginotat, rapport frå regionalt nettverk og presentasjonen av figurar som blir nytta på rentemøta i hovudstyret. I fjor, i samband med framlegginga av inflasjonsrapporten i juli, tok Noregs Bank eit ytterlegare skritt i retning av auka openheit ved at den delen av strateginotatet til hovudstyret for komande firemånadersperiode som inneheld vurderingane og den pengepolitiske strategien, blei offentleggjord samstundes med inflasjonsrapporten.

Departementet ser positivt på dei endringane Noregs Bank har gjort for å gjere grunnlaget for rentesetjinga meir open. Dette er etter departementet si oppfatning godt i tråd med drøftingane i Ot.prp. nr. 81 (2002–2003), som blei lagd fram våren 2003.

Føreleggingsplikta etter § 2 andre ledd i sentralbanklova blei drøfta av Norges Bank Watch 2004. I rapporten blir det hevda at det kan vere problematisk for Noregs Banks hovudstyre å vurdere eit rentevedtak på fritt grunnlag, ettersom Finansdepartementet på førehand blir informert om kva sentralbanksjefen vil foreslå i hovudstyret.

I Kredittmeldinga 2003 seier departementet følgjande om dette:

«Føreleggingsplikta inneber at Noregs Bank må informere om dei rentevedtaka som hovudstyret gjer, før dei har trådd i kraft. Føremålet med førelegginga er ikkje å leggje bindingar på hovudstyret, som innanfor dei pengepolitiske retningslinjene som er trekt opp, skal gjere vedtak om renta på fritt grunnlag.»

Gjennom 2004 er det blitt etablert ein praksis med at Finansdepartementet mottek eit brev frå Noregs Bank der rentevedtaket til hovudstyret same dag går fram, før det er offentleg kjent. Vedlagt brevet følgjer også pressemeldinga som blir gjort offentleg litt seinare same dagen, der det blir gjort greie for hovudstyret sine vurderingar. Desse breva kjem i tillegg til møta mellom Noregs Bank og departementet, som vanlegvis blir haldne dagen før. Dette understrekar at hovudstyret, innanfor dei pengepolitiske retningslinjene som er trekte opp, gjer vedtak om renta på fritt grunnlag. Noregs Bank Watch 2005 gjer tilsvarande uttrykk for at føreleggingsplikta ikkje fratek hovudstyret det fulle ansvar for dei vedtak om renta som gjerast.

Departementet har delfinansiert utarbeidinga av rapportane Norges Bank Watch 2003 og 2004, jf. omtale i Kredittmeldinga 2002 og Innst. O. nr. 101 (2002–2003) til Ot.prp. nr. 81 (2002–2003). For å medverke til at arbeidet med eksterne rapportar på det pengepolitiske området held fram, har departementet lagt opp til å vidareføre delfinansieringa av Norges Bank Watch-rapportane, til bruk i Kredittmeldinga 2004 og 2005 (Norges Bank Watch 2005 og 2006). Dette vil etter departementet si oppfatning støtte opp om kontinuitet og kvalitet i det vidare arbeidet med Norges Bank Watch-rapportane, og medverke til at uavhengige vurderingar av Noregs Banks utøving av pengepolitikken blir vidareførte.

4.3 Rekneskap og budsjett for 2004

4.3.1 Balansen 31. desember 2004

Tabell 4.1 og 4.2 viser Noregs Banks balanserekneskap ved utgangen av 2004, samanlikna med tilsvarande tal for 2003.

4.3.1.1 Noregs Banks aktiva

Brutto internasjonale reservar utgjer 268,4 milliardar kroner og inneheld mellom anna obligasjonar med gjenkjøpsavtalar. Gjenkjøpsavtalane må sjåast i samanheng med innlån frå utlandet, som medrekna pådregne renter utgjer 49,0 milliardar kroner. Netto internasjonale reservar utgjer 219,4 milliardar kroner.

Amerikanske dollar utgjorde 35,4 prosent og euro 42,6 prosent av valutareservane ved utgangen av 2004, mot respektive 36,6 prosent og 44,8 prosent året før.

Frå 1. desember 2004 blir behaldningane av norske statspapir overførte til Finansdepartementet. Noregs Bank forvaltar denne porteføljen på vegner av departementet.

Eigedomsmasse, maskinar og inventar ut­gjorde 1,4 milliardar kroner pr. 31. desember 2004.

Ved utgangen av 2003 besto Noregs Bank si gullreserve av om lag 37 tonn gull, fordelt på 3½ tonn myntar og 33½ tonn barrar. Noregs Bank har selt dette gullet i 2004. Bakgrunnen for salet er at gull utgjorde berre vel ein prosent av banken sine internasjonale reservar, og at det difor i liten grad medverka til å spreie risikoen i reservane. Gull har og historisk gitt relativt lav avkastning. Sju gullbarrar og ein stor mengde gullmyntar som var med på «gulltransporten» til England ved krigsutbrotet i 1940 er ikkje selt.

Salet av gullet gav ei inntekt på om lag 3,1 milliardar kroner som er plassert som ein del av Noregs Bank si valutareserve.

4.3.1.2 Noregs Banks passiva

Setlar og mynt i omløp auka i 2004 med 1,3 milliardar kroner til 47,6 milliardar kroner. Innskot frå statskassa minka i 2004 med 19,8 milliardar kroner til 88,8 milliardar kroner. Eigenkapitalen auka med 1,1 milliardar kroner til 47,3 milliardar kroner.

Etter resultatdisponeringa for 2004 utgjer kursreguleringsfondet 46,1 milliardar kroner.

Statens petroleumsfond er plassert som kroneinnskot på særskild konto i Noregs Bank. Noregs Bank plasserer desse midlane særskilt i banken sitt namn i aktiva som er denominerte i utanlandsk valuta. Forvaltninga i 2004 har vore i samsvar med forskrift for forvaltning av Statens petroleumsfond, fastsett med heimel i «lov av 22. juni 1990 nr. 36 om Statens petroleumsfond» § 7. Fondet utgjorde 1 015,5 milliardar kroner pr. 31. desember 2004.

Resultatrekneskapen for 2004

Noregs Bank hadde i 2004 eit overskot etter kursreguleringar på 1,1 milliardar kroner, mot eit overskot på 20,8 milliardar kroner året før. Hovudårsaka til dette er styrkinga av den norske krona mot dei fleste hovudvalutaene i valutareservane. I alt utgjer dette eit kurstap i 2004 på 10,0 milliardar kroner, mot ein kursgevinst i 2003 på 12,3 milliardar kroner.

Avkastninga på dei internasjonale reservane utgjer 4,1 milliardar kroner i 2004, mot 24,5 milliardar kroner i 2003.

Netto driftskostnader for Noregs Bank var i 2004 på 664,4 millionar kroner, mot 871,2 millionar kroner i 2003. Personalkostnadene eksklusiv pensjonskostnader i 2004 utgjorde 664,8 millionar kroner, mot 675,5 millionar kroner ved utgangen av 2003.

4.3.1.3 Disponering av resultatet i 2004

Retningslinjene for avsetjing og disponering av Noregs Banks resultat blei fastsette i kgl.res. 7. februar 1986. Retningslinjene er endra fleire gonger, seinast ved kgl.res. 6. desember 2002, og har følgjande ordlyd:

1. «Av Norges Banks overskudd avsettes til kursreguleringsfondet inntil dette har nådd 5 % av bankens fordringer i norske verdipapirer og 40 prosent av bankens netto valutareserver unntatt immuniseringsporteføljen og de midler som forvaltes for Statens petroleumsfond, andre fordringer på/forpliktelser overfor utlandet og eventuelt andre engasjementer som av hovedstyret vurderes å ha ikke ubetydelig kursrisiko.

2. Immuniseringsporteføljen svarer til den del av Norges Banks valutareserver som er skilt ut som egen portefølje der avkastning godskrives/belastes staten i samme års regnskap. Det samme gjelder for porteføljen til Statens petroleumsfond. Dersom kursreguleringsfondet er større enn det som følger av forholdstallene nevnt i pkt. 1, første avsnitt, skal det overskytende tilbakeføres til resultatregnskapet.

3. Dersom kursreguleringsfondet faller under 25 prosent av bankens netto valutareserver unntatt immuniseringsporteføljen og de midler som forvaltes for Statens petroleumsfond, og andre fordringer/forpliktelser overfor utlandet ved utgangen av året, skal det tilbakeføres tilgjengelige midler fra overføringsfondet til Norges Banks regnskap inntil kursreguleringsfondet når full størrelse i henhold til punkt 1.

4. Eventuelt overskudd etter avsetning til, eller tilførsel fra kursreguleringsfondet, avsettes til overføringsfondet.

5. Eventuelle underskudd i Norges Banks regnskap etter disposisjoner nevnt under punkt 2 dekkes ved overføringer fra kursreguleringsfondet.

6. Fra overføringsfondet overføres ved hvert årsoppgjør til statskassen et beløp svarende til en tredjedel av innestående midler i overføringsfondet.»

I samsvar med utsegn frå Finansdepartementet blir det overført netto 3 084,0 millionar kroner frå annan eigenkapital. Beløpet omfattar reversering av oppskriving av gullbehaldninga og nedskriving av tidlegare oppskrivne eigedelar og blir tilført resultat til disposisjon.

I samsvar med første punkt blir overskotet etter andre disponeringar på 4 172,6 millionar kroner overført til kursreguleringsfondet. Dersom kursreguleringsfondet skulle ha spegla forholdstala i første punkt i forskrifta, skulle det ha utgjort 87,4 milliardar kroner.

Det var ikkje midlar i overføringsfondet, og det blei derfor ikkje overført noko til statskassa.