6 Forklaringar på tidleg avgang frå arbeidslivet

6.1 Innleiing – perspektiv på årsakene til tidleg avgang frå arbeidsstyrken

I faglitteraturen om årsaker til tidleg avgang frå arbeidslivet skil ein ofte mellom det såkalla tiltrekkingsperspektivet (pull) på den eine sida og utstøytingsperspektivet (push) på den andre sida.

Tiltrekkingsperspektivet er ei gruppe teoriar som legg vekt på omsyn som gjer det meir attraktivt å trekkje seg ut av arbeidslivet. Det kan til dømes skje om reglane for pensjon, skatt eller liknande blir endra, slik at forskjellen mellom inntekta frå arbeid og den alternative inntekta frå pensjon blir mindre. Fritida har ein viss verdi. Berre den enkelte kan vite kva denne verdien er, men når han eller ho opplever at verdien av meir fritid og pensjon til saman blir høgare enn verdien av forlengd arbeidsinnsats, er det rimeleg å tru at mange vel å trekkje seg ut av arbeidslivet.

Det er vanleg å tru at auka materiell velstand fører til eit ønske om meir fritid. Ein kan derfor tenkje seg at fleire ønskjer seg meir fritid når pensjon og oppsparte verdiar gir grunnlag for ein tilfredsstillande levestandard. Høg pensjon gjer fritida meir freistande fordi det gir høve til å bruke henne meir aktivt (til dømes til reiser og liknande).

Utstøytingsperspektivet er teoriar som legg stor vekt på strukturelle tilhøve, endringar i arbeidslivet eller individuell arbeidskapasitet. Den personlege valfridomen er mindre viktig. Utstøytingsperspektivet trekkjer fram grunnar som gjer at seniorane går ut av arbeidslivet fordi dei blir tvungne ut eller dei blir mindre motiverte til å stå i arbeid. Avgang frå arbeidslivet som kjem av omstillingar eller nedleggingar er døme på dette. Men avgang på grunn av dårleg helse (uførepensjon) er også i mange tilfelle ei form for utstøyting. Når det blir hevda at arbeidslivet er blitt hardare, og at arbeidsgivarane stiller større krav og i mindre grad aksepterer arbeidarar som ikkje kan yte 100 prosent, er det døme på utstøytingsfaktorar.

Internasjonalt legg styresmaktene mest vekt på innstrammingar i pensjonssystemet for å gjere det mindre attraktivt å gå tidleg ut av arbeidslivet. Det har samanheng med at mange land i Europa på 80- og 90-talet oppmuntra til tidleg pensjonering for å redusere arbeidsløysa blant ungdom. Ein laga derfor pensjonssystem som oppmuntra arbeidstakarane til å gå av tidleg. No blir politikken lagd om, både på grunn av den demografiske utviklinga og at mange land ikkje har eit bærekraftig pensjonssystem, men eit system som krev store utlegg på statsbudsjettet. Men det har òg samanheng med at det viste seg at førtidspensjonering var eit lite effektivt meddel for å få ungdom i arbeid, samtidig som det var svært kostnadskrevjande for offentlege budsjett.

Styresmaktene må ta omsyn til at både tiltrekking og utstøyting er viktige drivkrefter for utviklinga i talet på pensjonistar. Tiltak med bakgrunn i tiltrekkingsperspektivet vil typisk skape vanskelege avvegingar mellom ønsket om å fremje produksjonen i samfunnet på den eine sida og ønsket blant grupper av seniorar om å gå ut av arbeidslivet på den andre sida. Einsidig satsing på innstrammingar som gjer det mindre tiltrekkjande å forlate arbeidslivet, kan ha særleg negative konsekvensar dersom dei eigentlege årsakene til at folk forlèt arbeidslivet, er knytte til utstøytingsfaktorar. Velferdsgoda kan då bli reduserte utan at det er eit reelt alternativ å halde fram i arbeid.

OECD har råda medlemmene sine til å føre ein balansert politikk med vekt på både å motverke utstøyting frå arbeidsplassen og å unngå at velferdsordningar blir for tiltrekkjande i høve til å stå i arbeid. Ein viser til kapitlet om internasjonale utviklingstrekk.

6.2 Tiltrekkingsfaktorar

6.2.1 Er det for lite lønnsamt å stå i arbeid?

Når den enkelte skal vurdere vidare arbeid eller tidlegpensjonering, er den økonomiske forskjellen mellom lønn og pensjon ein viktig faktor. Dersom denne forskjellen blir liten, meiner mange at den ekstra inntekta ved arbeid ikkje veg opp for fritida ein kunne hatt som pensjonist. Det økonomiske tapet ved å gå frå arbeid til pensjon er ikkje berre avhengig av brutto lønn og pensjon, i tillegg kjem til dømes utgifter knytte til å vere i arbeid, som utgifter til reise til og frå arbeid, og forskjellar i skattereglar.

Den forskinga som er gjord på tidlegpensjonering i utlandet, viser at utforminga av pensjonssystemet (økonomiske tiltrekkingsfaktorar) har stor effekt på om folk vel å gå av med pensjon tidleg. 1 Også norsk forsking viser at økonomiske faktorar har noko å seie for kor mange som går av med tidlegpensjon. 2

Uførepensjon

For å få uførepensjon må helsa vere svekt. Uførepensjon er derfor i utgangspunktet ikkje noko den enkelte kan velje. Forsking tyder likevel på at økonomiske forhold påverkar kor mange som blir uførepensjonerte. 3 Årsaka til det er truleg at vurderingar av om vilkåra for uførepensjon er oppfylte, er baserte på skjønn; regelverket definerer ikkje klart kva medisinske tilstandar som gir rett til uførepensjon. Det kan ofte vere (grunngitt) tvil om kva som er rett, og legane legg i mange tilfelle vekt på pasientane sine eigne vurderingar av konsekvensane av helseplager. Det inneber at motivasjonen til den enkelte for å halde fram i arbeid kan påverke utfallet.

Forskinga tyder på at økonomiske forhold har særleg stor effekt på vala til personar med låg inntekt. Utviklinga i minsteytingane i uførepensjonen er derfor av særleg interesse. Dei siste 20 åra har minstepensjonen auka relativt mykje samanlikna med gjennomsnittleg lønn per årsverk. I tillegg har til dømes grensa for kor mykje uførepensjonistane kan tene i tillegg til pensjonen, auka. Sjølv om det ikkje finst grundige studiar av dette, er det derfor grunn til å tru at økonomiske forhold kan ha påverka utviklinga i talet på uførepensjonistar. Det er samtidig grunn til å understreke at uførepensjonering for dei fleste truleg er svært lite attraktivt, og at dei økonomiske konsekvensane av å gå frå arbeid til pensjon har lite å seie for om dei går over på uførepensjon eller ikkje.

Avtalefesta pensjon(AFP)

Avtalefesta pensjon vart utvida gradvis på 90-talet. AFP var ein del av tariffavtalane. Han var tenkt som ei ordning for slitarane i arbeidslivet. Ordninga skulle vere eit betre og mindre stigmatiserande alternativ for personar som elles ville ha gått av med uførepensjon. Sjølv om argumentasjonen for ordninga kan seiast å vere helserelatert, er det ikkje noko krav om svikt i helsa for å få AFP. AFP er derfor eit frivillig val for dei som har rett til ordninga. Økonomiske faktorar, som mellom anna kompensasjonsgraden, har derfor meir å seie for valet om å gå av med avtalefesta pensjon enn for uførepensjon.

Avtalefesta pensjon har ein høg kompensasjonsgrad. Det er rekna ut at kompensasjonen i snitt er på 70 prosent av det ein elles kunne ha tent om ein blei i arbeid. Kompensasjonen er høgare enn 70 prosent for folk med låg lønn, og lågare for dei med høg lønn. Når kompenasjonsgraden er så høg, vil truleg mange meine at auka fritid meir enn kompenserer for tapet av inntekt. Det er likevel berre om lag halvparten som tar ut AFP av dei som har rett til det, noko som tyder at også andre faktorar er viktige for avgjerda om tidspunktet for pensjonering.

Ein metode som har vore mykje brukt for å undersøkje effektane av dei ulike pensjonsordningane, er å samanlikne land for å sjå om land med meir sjenerøse tidlegpensjonsordningar har lågare yrkesdeltaking enn land med mindre sjenerøse ordningar. Slike samanlikningar tyder på at økonomiske insentiv er viktige for val av pensjoneringstidspunkt. Ei samanlikning mellom ulike land gjord av OECD viser til dømes ein klar samanheng mellom økonomiske insitament til arbeid og yrkesdeltaking blant eldre.

Noreg avvik frå det internasjonale biletet ved at vi har klart å halde forholdsvis mange eldre i arbeidsstyrken. Noreg er eit av landa i Europa med høgast sysselsetjing i seniorgruppa. Reknast sysselsetjinga i fulltidsekvivalentar er vi berre noko over snittet, og det kjem av at den gjennomsnittlege reelle arbeidstida i Noreg er låg i internasjonal samanheng på grunn av mykje bruk av deltid, høgt sjukefråvær o.a. Sysselsette seniorar i Noreg arbeider noko mindre enn dei yngre – 34,7 timar i veka i aldersgruppa 55–66 år – mens den aldersgruppa som jobbar flest timar, er dei mellom 40 og 54 år, med 36,7 timar i snitt. 4 I Noreg er arbeidet spredt på fleire enn i andre land. Det gjelder også seniorane.

Det finst ikkje noko enkelt svar på kvifor Noreg har høgare sysselsetjing blant seniorar enn dei fleste andre land. Ei medverkande årsak kan vere at ein del av desse landa tidlegare oppmuntra til tidleg pensjonering for å redusere arbeidsløysa blant ungdom. Denne politikken har ikkje vore vellykka; arbeidsløysa blant dei unge har ikkje gått ned, men trenden med tidleg pensjonering har seinare vist seg vanskeleg å snu. I Noreg har vi ikkje prøvd å bruke tidlegpensjonering som verkemiddel i arbeidsmarknadspolitikken, men vi kan ikkje utelukke at fleire kjem til å gå av tidleg i framtida, dersom det ikkje blir ført ein seniorpolitikk med sikte på å oppmuntre arbeidsgivarane til å halde på seniorane og arbeidstakarane til å halde fram i arbeid etter fylte 62 år.

Ein annan metode er å studere endringar i politikken i dei enkelte landa. Det har vore gjennomført fleire slike studiar som tyder på at økonomiske insitament har effekt, men resultata har ikkje vore like klare og overtydande som ved samanlikningar av ulike land. 5 I motsetning til mange av desse studiane, som er på samfunnsnivå, har den norske forskinga på AFP i hovudsak nytta data på individnivå. Ein finn nokså sterke effektar på pensjoneringsåtferd av endringar i dei økonomiske rammevilkåra. Det er personar med låg lønn som i størst grad reagerer på insentivstrukturen i pensjonssystemet. 6 Forsking på amerikanske data tyder på at mange går av med førtidspensjon så snart dei har høve til det, og at det skal ganske sterke økonomiske insentiv til for å arbeide etter dette tidspunktet. Som ei oppsummering kan vi seie at norsk og internasjonal forsking tyder på at økonomiske insitament er viktige for uttak av førtidspensjon. Den nedre aldersgrensa for førtidspensjon ser derfor ut til å vere viktig. 7

6.2.2 Har vi ein kultur for tidlegpensjonering?

Det blir iblant hevda at vi er på veg til å få ein kultur for tidlegpensjonering. I dette ligg at det er i ferd med å bli allment akseptert å trekkje seg ut tidlegare frå arbeidslivet, og at ein kanskje er i ferd med å få nye normer for når folk synest ein bør gå av med pensjon.

Endring i haldninga til arbeid og fritid kan ha samanheng med auka materiell velstand. Når det økonomiske velstandsnivået kjem opp på eit visst nivå, blir fokuset til folk i større grad retta mot ikkje-materielle gode. Den auka fritida ein kan få som pensjonist, blir meir verdifull enn den noko større inntekta ein kan få ved å vere i arbeid.

Det er òg mogleg at ein auke i tidlegpensjoneringa kan ha ein viss sjølvforsterkande effekt ved at det skjer ei normendring. Når fleire går av tidleg, blir dette meir akseptert, noko som igjen fører til at endå fleire går av før den ordinære pensjonsalderen på 67 år.

I ei kvalitativ undersøking blant eldre sjukepleiarar, forskolelærarar og lærarar seier seniorane sjølve at det har vore ei haldningsendring i retning av at det normale er å gå av med pensjon langt tidligare enn ved 67 år. Dei fleste respondentane meinte at 60–62 år er rett alder å pensjonere seg. Ønsket om lågare pensjonsalder heng mellom anna saman med høgare forventingar til livet som pensjonist. Forventingane knyter seg til planar om å reise, meir tid til hobbyar, tid til barnebarn og liknande. Det ser også ut til at tidlegpensjonering har ein viss smitteeffekt, og at det blir etablert ein kultur for tidlegpensjonering på arbeidsplassen. Når éin person tidlegpensjonerer seg, følgjer gjerne andre kollegaer etter. 8

Haldningar til arbeid og pensjonering kan ha ein viss samanheng med kjønnsroller. Agderforskning finn at tradisjonelle kjønnsroller der mannen er hovudforsørgjar, gjer at kvinnene sjølve nedvurderer kor viktig arbeidet deira er, og at det kan føre til at ein del kvinner vel å trekkje seg ut av arbeidslivet tidleg. Dei legg til at slike haldningar er langt mindre vanlege hos yngre kvinner, og at det kan sjå ut som om dette er eit generasjonsfenomen. I så fall kan ein vente at denne effekten på tidlegpensjonering blir svekt i framtida. Det må leggjast til at undersøkinga til Agderforskning blei gjord med eit mindre utval innanfor nokre få yrke.

I seniorpolitisk barometer har MMI spurt arbeidstakarane om haldningar til arbeid og pensjonering. Å gå av med pensjon er for dei fleste sett på som noko positivt. Det er berre 12 prosent som seier at dei gruer seg til å gå av med pensjon. 38 prosent gler seg litt eller mykje. Dei resterande verken gler eller gruer seg, eller har ikkje tenkt på det enno. Denne fordelinga har lege stabilt frå 2002 til 2005. Delen som gler seg til å gå av med pensjon, aukar med alderen, men fell noko når tidpunktet for å gå av med pensjon nærmar seg. 38 prosent av dei som er 60 år eller eldre, gler seg litt eller mykje til å gå av. Til samanlikning seier 52 prosent av dei i aldersgruppa 50–59 år det same.

Eit anna spørsmål i Seniorpolitisk barometer kan sjåast i sammanheng med formuleringa til Pensjonsutvalet under:

«Hovedbudskapet fra denne gjennomgangen er at fleksible pensjonsordninger langt på vei bør utformes slik at arbeidstakerne selv bærer en vesentlig del av kostnadene ved tidligavgang. Hvis ikke vil ordningen i for sterk grad stimulere til å gå av tidlig, og dette vil bidra til en lavere pensjoneringsalder enn det som er samfunnøkonomisk ønskelig». 9

På bakgrunn av seniorpolitisk barometer ser det ut til at mange ikkje støttar dette. Det kan dels ha samanheng med at svara speglar den enkeltes ønskje/plan om eigen tildlegavgang. 31 prosent av dei spurde meinte det var riktig at dei som held fram i arbeid etter vanleg pensjonsalder, skal ha høgare pensjon resten av livet. 41 prosent meiner det er galt. Her er det ein klar samanheng mellom alder og svar. Delen som svarer at dette er gale, aukar med alderen fram til og med aldersgruppa 50-59 år. 52 prosent i denne gruppa meiner dette er galt. I aldersgruppa 60 år og eldre er det, interessant nok, mindre motstand enn i gruppa 50-59 år. 36 prosent i denne gruppe meinte prinsippet var feil. I gruppa 60 år og eldre har det vore ei tydeleg haldningsendring frå 2004 til 2005. I 2004 var det 45 prosent i denne gruppa som meinte det var galt at dei som hald fram i arbeid skal ha høgare pensjon. 10

Når ein spør arbeidstakarar om dei kan tenkje seg å halde fram i arbeid etter at dei har fått rett til å gå av med pensjon, er det om lag like mange som seier ja (38 prosent) og nei (37 prosent). Det er òg ei stor gruppe som svarer at dei ikkje veit, eller at det kjem an på situasjonen (25 prosent). Svara er i stor grad uavhengige av alderen til dei som svarar. Blant dei eldste (60 år eller eldre) svarar eit fleirtal at dei kan tenkje seg å stå i arbeid noko lenger. I denne gruppa er det 53 prosent som kan tenkje seg å utsetje tidspunktet for pensjonering. Dersom folk kunne velje fritt, det vil seie uavhengig av dagens regelverk, ville dei likevel i gjennomsnitt ønskje å gå av ved fylte 62 år. 11

6.3 Utstøytingsfaktorar

6.3.1 Helse og tidlegpensjonering

Dårleg helse som gjer at jobben blir vanskeleg å gjennomføre, vil vere ein utstøytingsmekanisme frå arbeidslivet. Kva rolle helsa spelar, er noko som blir mykje diskutert. At det er ein samanheng mellom helse og avgang frå arbeidslivet, er klart når det gjeld uførepensjon. Når det gjeld avgang med AFP eller andre former for tidlegpensjon, er samanhengen mindre sikker. Analysar tyder på at dei gruppene som har tilgang til AFP, går over i uførepensjon like ofte som dei som ikkje har tilgang til AFP, og at AFP berre erstattar uførepensjon i liten grad. 12 I spørjeundersøkingar om motivet for å gå av tidleg legg AFP-pensjonistane i første rekkje vekt på velferdsgevinstane ved å gå av med pensjon. Dei får meir tid til familie, venner og reiser, og ei meir aktiv fritid.

Sjølv om helse ikkje var den viktigaste årsaka til å gå av med AFP, kan helse likevel vere eit sekundært motiv. Mange som legg størst vekt på auka fritid, seier også at helsa var dårleg, og at helsa var viktig for avgjerda.

Talet på uførepensjonistar har auka lenge, sjølv om den generelle helsetilstanden hos befolkninga har betra seg målt ved medisinske kriterium. Helsa påverkar likevel talet på uføre på fleire måtar. Det er til dømes ein langt høgare del av dei eldre enn av dei yngre som får uførepensjon. Det kan dels komme av at helsa blir svekt med åra, men òg av at det er lettare å klare seg i arbeidslivet med visse typar helseplager for yngre enn for eldre. Også haldningar til om ein bør klare seg i arbeidslivet, kan spele inn.

Forskjellane mellom yngre og eldre betyr at alderssamansetjinga i befolkninga påverkar talet på uføre: Jo eldre befolkninga er, dess fleire uførepensjonistar er det grunn til å vente at det blir. Som det går fram av kapittel 2, voks talet på personar i alderen 50–59 år sterkt tidleg på 1990-talet, mens talet på personar i alderen 60–66 år har vakse mykje dei siste åra. Det er sannsynleg at denne aldringa har påverka talet på uføre dei siste 15 åra.

Kor viktig den demografiske utviklinga har vore for utviklinga i talet på uførepensjonistar, kan målast på ulike måtar. Rikstrygdeverket har gjort utrekningar der dei har undersøkt kor stor veksten i talet på uføre ville ha vore dersom uførefrekvensane – forholdet mellom talet på uføre og befolkninga på kvart alderstrinn – hadde vore konstante over tid. Den veksten som kan forklarast med konstante uførefrekvensar, kan ein seie har demografiske årsaker. Utrekningane tyder på at demografien hadde lite å seie for veksten i talet på uførepensjonistar på 1980-talet. Men utover på 1990-talet forklarer den demografiske utviklinga ein aukande del av veksten, og dei siste åra tyder dei mekaniske utrekningane på at ein stor del av auken i talet på uførepensjonistar kan forklarast med den demografiske utviklinga.

Det ser ikkje ut til at helsa til innbyggjarane i Noreg generelt har blitt dårlegare, heller tvert om. Eit mål for den generelle helsetilstanden til innbyggjarane er mortaliteten justert for alderssamansetjinga i befolkninga. Den aldersjusterte mortaliteten i aldersgruppa 45–67 år har falle monaleg sidan 1970. Endringa er større for menn enn for kvinner, men likevel slik at kvinner i denne aldersgruppa har lågare mortalitet enn menn. Forskjellen mellom kjønna har blitt mindre. Mortaliteten er i stor grad knytt til kroniske sjukdommar (særleg i seniorgruppa), noko som kan tilseie at lågare dødsfrekvens kan vere ein indikasjon på betra helse. Dersom vi bruker dette målet, har den generelle helsetilstanden i befolkninga betra seg frå 1970 og fram til i dag.

Ein annan måte å måle folkehelsa på er å be folk om å vurdere si eiga helse i spørjeundersøkingar. Folkehelseinstituttet har gjennomført slike undersøkingar i 1985, 1995, 1998 og 2002. Nokre av resultata er framstilte i tabell 6.1. Som ein kan vente, minkar delen som seier at helsa er god eller svært god, med alderen. Når det gjeld utviklinga over tid, så er delen som seier at dei har god eller svært god helse, om lag den same blant dei under 44 år og dei over 75 år. I aldersgruppene 45–64 og 65–74 år har det vore ein monaleg auke i delen som seier at dei har god eller svært god helse. I desse gruppene er den sjølvrapporterte helsa noko dårlegare hos kvinner enn hos menn. Statens institutt for folkehelse meiner at den generelle helsetilstanden er blitt noko betre dei seinare åra, sjølv om delen som rapporterer om muskel- og skjellettsjukdommar, har auka noko. 13

Vekst i talet på uførepensjonistar kan ha samanheng med at hovudbiletet, betring i helsa for heile befolkninga, dekkjer over sosiale forskjellar. Det er sterk samanheng mellom både inntekt og lengda på utdanninga og den aldersjusterte mortaliteten i gruppa 45–59 år. 14 Det er også samanheng mellom yrke og levealder. 15 Forskjellane gjeld begge kjønn, men er langt sterkare for menn enn for kvinner. Det kan sjå ut som dei sosiale forskjellane når det gjeld mortalitet, har blitt større og ikkje mindre. Det gjeld særleg samanhengen mellom inntekt og aldersjustert mortalitet (i gruppa 45–59 år), der mortaliteten har falle kraftig mellom 1980 og 1990 blant menn med høg inntekt, mens dette har skjedd i langt mindre grad blant menn med låg inntekt. For kvinner er tendensen den same, men forskjellane i aldersjustert mortalitet er i utgangspunktet mykje mindre. 16

Mortaliteten blant einslege er monaleg høgare enn for dei som lever i hushald der det bur fleire. Om lag 17 prosent av innbyggjarane bur åleine. Det er ein auke på ein tredel sidan 1990. Einslege er meir utsette på alle nivå av utdanning og inntekt. Det å vere einsleg forsterkar den negative effekten av å ha kort utdanning eller låg inntekt. Den negative effekten av å vere einsleg gjeld begge kjønn, men utslaga er sterkast for menn. 17

Dei sosioøkonomiske forskjellane i helse er relativt store og synest å vere noko større i Noreg enn gjennomsnittet for Vest-Europa, trass i at det er mindre forskjell på fattige og rike her i landet enn i dei fleste andre land. 18 Det er usikkert kva årsakene til dette er, og det er til dømes ikkje klart i kva grad dårleg helse fører til låg inntekt, eller motsett. Undersøkingane viser likevel at det finst ei gruppe som ikkje har fått betra helsa si i takt med resten av befolkninga. Kjenneteikn på denne gruppa er at dei ofte er menn, at dei har låg inntekt og/eller utdanning, og at dei lever åleine.

6.3.2 Er arbeidsmiljøet blitt verre?

Hardt fysisk eller psykisk arbeid fører i ein del tilfelle til dårleg helse. Det kan igjen føre til at ein del blir uførepensjonistar eller vel å gå av med tidlegpensjon. Det er vanskelegare å svare på kor mykje av tidlegpensjoneringa og uførepensjoneringa som kjem av dårleg arbeidsmiljø. Det er òg vanskeleg å seie om årsaka til auken i omfanget av tidlegpensjonering og uførepensjonering har samanheng med endringar i arbeidsmiljøet.

Det fysiske arbeidsmiljøet

Ifølgje ein SSB-analyse er hovudinntrykket at det fysiske arbeidsmiljøet har vore stabilt dei seinare åra (1989–2003). Det er også små forskjellar på det fysiske arbeidsmiljøet til seniorar og yngre arbeidstakarar.

Frå 1989 til 2003 har det vore ein svak nedgang i seniorar som er utsette for støv, gass, damp og hudirriterande stoff. Det er også nokre færre som er utsette for sterk varme eller kulde. Det er om lag like mange som er utsette for dårleg arbeidslys, støy, vibrasjonar og dårleg inneklima.

Delen seniorar som må stå eller gå mesteparten av arbeidstida, er gått noko ned, mens biletet elles er stabilt når det gjeld slitsame arbeidsstillingar o.l.

Om lag 30 prosent av seniorane var utsette for negative fysiske, kjemiske eller biologiske påverknadar i 2003. Éin av tre var utsett for negative inneklimafaktorar. 75 prosent var utsette for negative sider ved det ergonomiske arbeidsmiljøet, til dømes belastande stillingar, einsidige rørsler, lyft eller å måtte stå eller gå store delar av arbeidsdagen. 19

Arbeidspress og konfliktar med kundar og brukarar

Sterkt arbeidspress har blitt halde fram som ein faktor som kan forklare tidleg avgang frå arbeidslivet. På spørsmål frå seniorpolitisk barometer (2005) seier 33 prosent av dei yrkesaktive at dei har for mykje å gjere på jobben. Svært mange (77 prosent) opplever òg at jobben i nokon grad eller stor grad er prega av ein oppjaga og masete arbeidssituasjon. Det er vanskeleg å sjå at det er nokon samanheng mellom alder og delen som kjenner at det er for mykje å gjere. Unntaket er dei over 60 år, som i langt mindre grad klagar på mykje å gjere enn dei andre aldersgruppene, med unntak av dei under 30 år. 20 Det kan vere fleire årsaker til dette. Det er mogleg at tilsette i denne alderen i noko større grad enn yngre blir «verna» frå stort arbeidspress eller har noko større autonomi i jobben og derfor har høve til å velje lettare arbeidsoppgåver eller lågare arbeidstempo. Ei tilleggsforklaring kan vere at ein del av gruppa under 60 år (som rapporterer om mykje å gjere) blir førtidspensjonert og derfor ikkje kjem med i utvalet i den eldste gruppa. Trass i at ein del synest at dei har for mykje å gjere på jobben, er det så å seie ingen som seier at dei ikkje meistrar arbeidsoppgåvene sine.

Delen som opplever konfliktar med kundar eller brukarar, er om lag den same i 2003 og 1989, det vil seie 15 prosent. Det har likevel vore ein klar auke i vald frå kundar og brukarar. I 1989 var det 2 prosent som sa dei hadde vore utsette for vald frå kundar eller brukarar, mens 7 prosent kunne melde om slik vald i 2003. Det er særleg i helsesektoren og i sals- og serviceyrke at arbeidstakarar er utsette for vald. Dette er yrke som er dominerte av kvinner. 21

Samanhengen mellom stress og tidleg avgang er ikkje eintydig. I nokre tilfelle seier seniorane at dei opplever mykje stress, samtidig som dei rapporterer at dei er sterkt motiverte for å stå i arbeid. Det kan tolkast som at høg grad av involvering på arbeidsplassen motiverer. Mindre involvering fremjar tidleg avgang. Dei som til dømes blir latne i fred og verna, kan oppleve mindre mas og mindre konfliktar. Men samtidig er dette eit teikn på ei gryande ekskludering. 22

Det organisatoriske arbeidsmiljøet

Ulagleg arbeidstid og usikre tilsetjingsforhold er oftast negative trekk ved ein jobb. Dei fleste seniorar jobbar på dagtid. Det er også nokre færre seniorar enn yngre som har ulagleg arbeidstid, men forskjellen er ikkje særleg stor. Det er nokre fleire kvinner enn menn som har kvelds- eller nattarbeid.

Delen seniorar som har fast stilling, har gått noko ned i tråd med den generelle utviklinga i arbeidslivet. Samanlikna med yngre arbeidstakarar er likevel tilsetjingstilhøva til seniorane tryggare og betre. Fleire har fast arbeid, og færre er tilsette med mellombels kontrakt. 23

Statistisk sentralbyrå skriv at seniorane opplever høg grad av sjølvstyring på jobben. Tre av ti fastset i høg grad sjølve kva arbeidsoppgåver dei skal få, to av tre fastset i høg grad korleis dei skal utføre arbeidet sitt, og meir enn fire av ti fastset i høg grad eigne kvalitetskrav for arbeidet og kan velje fridagar sjølve. Menn ser ut til å ha noko høgare grad av sjølvstyring enn kvinner.

Det er svært få som er styrde av andre kollegaer, maskiner eller teknisk utstyr. Nær halvparten er likevel styrde av kundar og brukarar. Denne delen har auka frå 2000 til 2003. 24 Det er i tråd med Arbeidslivsutvalet, som viser til at ein auke i serviceyrke med direkte kontakt mellom kunde og brukar kan ha ført til meir stress på grunn av ei kjensle av ikkje å strekkje til, mentalt stress og ei kjensle av å vere utbrend. 25

Det sosiale arbeidsmiljøet

Meiningsmålingar viser at dei fleste seier dei trivst godt på jobben. Det gjeld òg eldre arbeidstakarar. 73 prosent av arbeidstakarane seier at dei alltid gler seg til å gå på jobben. Det er berre 3 prosent som seier at dei sjeldan eller aldri gler seg til å gå på jobb. Det er ingen klar samanheng mellom alder og delen som gler seg til å gå på jobb. Unntaket er dei over 60 år, som ser ut til å trivast betre på jobben enn dei som er yngre. 86 prosent av desse gler seg til å gå på jobb. Det kan likevel vere slik at nokre av dei over 60 år som ville sagt at dei grudde seg til å gå på jobb, har gått av med førtidspensjon.

Det er nokre færre seniorar enn før som opplever dårlege forhold mellom dei tilsette, ein reduksjon frå 20 prosent i 1989 til 16 prosent i 2003. Få seniorar, berre rundt 2 prosent, seier at dei har vore utsette for mobbing eller trakassering frå kollegaer. Dette talet har lege omtrent på same nivået sidan 1989.

Det er noko meir vanleg med dårleg forhold mellom leiinga og dei tilsette. 3 av 10 seniorar opplever det. Talet var om lag like høgt i 2003 som i 1989. Det er òg nokre fleire kvinner enn menn som opplever konfliktar med leiinga. 26

Ei undersøking frå statleg sektor finn at arbeidstakarar som i liten grad blir sett, tekne vare på eller oppmuntra av sin næraste leiar, oftare går av med AFP som 62-åringar. Mangel på utfordringar fører òg i større grad til tidlegpensjonering. Det same er tilfellet når arbeidstakaren kjenner at han ikkje meistrar jobben, når det er vanskeleg å sjå resultat av eige arbeid, og når ein ikkje har rom til å utføre arbeidsoppgåvene på ein tilfredsstillande måte. 27

Resultata ovanfor stemmer godt overeins med fleire andre undersøkingar som viser at seniorane ofte klagar over å vere sette til side eller usynleggjorde. Å bli sett og sett pris på av arbeidsplassen og leiinga skårar høgt når eldre arbeidstakarar blir spurde om kva som kan få dei til å stå i arbeid fram til ordinær pensjonsalder. Mange som har valt å halde fram i arbeid etter at dei kunne gått av med pensjon, seier at dei gjorde det fordi arbeidsgivaren gav dei signal om at det var bruk for dei. 28

6.3.3 Blir seniorane diskriminerte i arbeidslivet og på arbeidsmarknaden?

Det er vanleg å meine at eldre arbeidstakarar blir diskriminerte i arbeidslivet. Departementet får jamleg brev frå seniorar som hevdar at dei blir diskriminerte. Nokre av dei skriv at dei ikkje finn arbeid, trass i at dei har søkt svært mange jobbar.

Diskriminering av eldre kan komme av haldningane til enkeltarbeidsgivarar, eller det kan vere snakk om statistisk eller institusjonell diskriminering. Negative haldningar til eldre arbeidssøkjarar kan gjere det vanskeleg for desse å få jobb, både fordi dei ikkje blir kalla inn til intervju, og fordi dei ikkje blir innstilte til jobben. I den grad arbeidsgivaren legg vekt på eigenskapar der eldre ofte skårar dårlegare enn yngre, kan det gi seg utslag i at eldre kjenner seg diskriminerte.

I ei FAFO-undersøking som blei gjennomført i statleg sektor i 2002, seier fire av ti arbeidstakarar over 55 år at dei har vore utsette for diskriminering minst éin gong. Spørsmålsstillinga er likevel slik at vi ikkje kan vite om dei mener at dei blei diskriminerte på grunn av alder. 29 Talet kan verke noko høgt samanlikna med andre undersøkingar.

MMI har dei siste åra gjennomført fleire meiningsmålingar blant leiarar som kan klargjere omfanget av aldersdiskriminering. I tillegg til seniorpolitisk barometer gjennomførte MMI ei undersøking med særleg fokus på diskriminering av seniorar i 2005.

Kjelde: Seniorpolitisk barometer 2005

På spørsmål til alle yrkesaktive om dei hadde opplevd at det skjer diskriminering på grunn av alder, svarte 4 prosent «ofte» eller «svært ofte» og 16 prosent «av og til». For å få ein idé om dette er lite eller mykje, kan vi samanlikne med kor vanleg det same utvalet opplever at det skjer kjønnsdiskriminering. Delen som meiner at det skjer aldersdiskriminering, er noko lågare enn delen som meiner det skjer diskriminering på grunn av kjønn. 8 prosent opplevde at kjønnsdiskriminering skjedde «ofte» eller «svært ofte», og 13 prosent meinte at det skjedde «av og til». Av dei som var over 60 år, svarte 13 prosent at dei hadde blitt diskriminerte på grunn av alder, mens 7 prosent av kvinnene svarte at dei hadde blitt diskriminerte på grunn av kjønn. 30 Også internasjonale undersøkingar tyder på at dei som opplever å bli diskriminerte på grunn av alder, er om lag like mange som dei som blir diskriminerte på grunn av kjønn. 31

Når leiarar blir spurde, er delen som opplever at det skjer aldersdiskriminering, noko større enn for den yrkesaktive befolkninga generelt. 10 prosent av leiarane meinte at diskriminering skjer «ofte» eller «svært ofte», og 18 prosent «av og til». 32

Kjelde: Seniorpolitisk baromenter 2005

Når spørsmåla blir meir konkrete, blir det rapportert om meir diskriminering enn når ein spør generelt om diskriminering. Det er særleg mange i den yrkesaktive befolkninga som meiner at unge arbeidstakarar blir favoriserte når bedrifta skal innføre ny teknologi eller nye arbeidsmåtar (48 prosent), men mange meiner òg at unge blir føretrekte ved forfremmingar og intern rekruttering (24 prosent), rekruttering til kurs og opplæring (17 prosent) og lønnsauke (18 prosent). Også i desse høva er det fleire leiarar som ser diskriminering enn blant folk flest. 60 prosent av leiarane i utvalet trur yngre arbeidstakarar blir favoriserte ved innføring av ny teknologi eller nye arbeidsmåtar. Det er òg mange leiarar som trur det skjer diskriminering ved forfremmingar og intern rekruttering (22 prosent), rekruttering til kurs og opplæring (15 prosent) og lønnsauke (19 prosent). 33

Det er òg grunn til å tru at det er mange tilfelle der seniorar blir diskriminerte ved tilsetjingar. Eit klart fleirtal av leiarane meiner alder inngår i vurderinga av søkjarar til ledige stillingar. 54 prosent meiner at det skjer ofte, og 19 prosent meiner at det skjer av og til. MMI spør også kor gammal ein kvalifisert søkjar skal vere før leiaren vil nøle med å innkalle han eller ho til intervju. For dei fleste leiarane går denne grensa ein stad mellom 50 og 60 år (jf. figur 6.3). Det er også ganske mange leiarar som set grensa før 50 år (23 prosent). Desse tala stemmer godt overeins med Seniorpolitisk barometer, kor mellom anna dei fleste leiarane meinte at ein arbeidstakar er «gammal» i arbeidslivet når han eller ho passerer 55 år. 34

Kjelde: Dalen, Erik (2005). «Telefonundersøking om kva alderen har å seie ved tilsetjingar i arbeidslivet». MMI/Univero

6.3.4 Omstilling/nedbemanning og tidleg avgang

Fleire undersøkingar tyder på at mange bedrifter bruker tidlegpensjonsordningar som ledd i ei nedbemanning. 35 Bruk av tidlegpensjonering ved nedbemanning kan dels komme av at leiarar har ei førestelling om eldre som mindre verdifull arbeidskraft. Negative førestellingar om seniorane treng likevel ikkje vere årsaka. Eit anna motiv for å bruke såkalla naturleg avgang kan vere at leiarane, i samarbeid med fagforeininga, meiner det er mindre konfliktskapande å seie opp eldre enn ynge medarbeidarar. Leiarane kan sjå nedbemanning ved hjelp av tidlegpensjonering som ein vinn-vinn-situasjon der både verksemda og seniorane er tente med ei slik løysing.

Ei undersøking frå trygdeetaten viser at dei verksemdene som hadde gjennomført nedbemanning eller omorganisering det siste året, meir sannsynleg hadde arbeidstakarar som hadde gått av med AFP, enn verksemder som ikkje hadde gjennomført nedbemanning/omorganisering. 61 prosent av verksemdene som hadde omorganisert det siste året, hadde arbeidstakarar som hadde gått av med AFP, mot 49 prosent i bedrifter som ikkje hadde omorganisert. 36

Avgang med AFP var endå vanlegare i verksemder som hadde vore gjennom ei nedbemanning. Arbeidstakarar hadde gått av med AFP i 66 prosent av verksemdene som hadde gjennomført nedbemanning i året før undersøkinga blei gjennomført, samanlikna med 49 prosent av dei som ikkje hadde gjennomført nedbemanning. 37

Det var tre gonger så sannsynleg at ei verksemd hadde gitt gåvepensjon eller sluttpakke til arbeidstakarar over 50 år det siste året om verksemdene hadde vore gjennom ei nedbemanning. Dersom verksemda hadde vore gjennom ei omorganisering, var gåvepensjon litt over to og ein halv gong så vanleg som i verksemder som ikkje omorganiserte. Gåvepensjon var brukt i 23 prosent av verksemdene i privat sektor. I offentleg sektor er det stor forskjell mellom kommunane og staten. Kommunane bruker i liten grad gåvepensjon og sluttpakke – berre 4 prosent av verksemdene hadde brukt slike verkemiddel. I staten var gåvepensjon/sluttpakke nytta av 22 prosent av verksemdene i statleg forvalting og av 36 prosent av dei i statleg næringsverksemd. Det ser ut til å vere liten eller ingen forskjell mellom IA-verksemder og andre verksemder. 38

I ei anna undersøking svarte éin av fire AFP-pensjonistar med bakgrunn frå privat sektor at dei ville ha stått i arbeid noko lenger dersom dei sjølve hadde kunna velje avgangstidspunktet. Éin av seks sa at ei svært viktig årsak til AFP-avgangen var at arbeidsgivaren ikkje hadde bruk for dei lenger, og om lag like mange at det var kultur for å gå av med AFP i deira verksemd. I ei tilsvarande undersøking blant dei med bakgrunn frå statleg sektor var det éin av tre avtalepensjonistar som hadde ønskt å stå lenger i jobb. Forskarane tolkar resultata som eit uttrykk for at enkelte arbeidstakarar blir pressa til å gå, til dømes i samband med omstillingar og nedbemanning. 39

Det kan sjå ut som om det er ganske vanleg å sjå på AFP som eit verkemiddel ved omstilling. I haldningsundersøkinga Norsk seniorpolitisk barometer svarte 23 prosent av leiarane at dei var heilt eller delvis samde i at eldre må kunne seiast opp før yngre når ei bedrift skal redusere arbeidsstokken. I same undersøkinga var det likevel eit klart fleirtal av leiarane som var samde i at det var ein fordel at seniorane stod i arbeid fram til 67 år, sjølv om 13 prosent ikkje var samde i det. 40

Det er også mykje som tyder på at det er ein samanheng mellom nedbemanning og uførepensjonering. Statistisk sentralbyrå har funne ein sterk effekt på uførepensjonering i bedrifter som har vore gjennom omfattande nedbemanningar. Ein fann at det var 28 prosent meir sannsynleg at personar som hadde arbeidd i bedrifter som nedbemanna i perioden 1993–1998, var uførepensjonistar, enn at arbeidstakarar i bedrifter som ikkje hadde nedbemanna, var det. Forskarane fann at arbeidsløyse på grunn av nedbemanning har ein negativ effekt på framtidig inntekt. Overgang til uførepensjon kan i nokon grad ha samanheng med at dei som blir ramma, får problem på arbeidsmarknaden. Nedbemanning har også ein negativ effekt på helsa til dei som er ramma. Mortaliteten auka med nær 16 prosent (estimert over perioden 1999–2000). Ein fann også ein auke i omfanget av psykiske problem. 41

6.3.5 Samanhengen mellom utdanning og kompetanse og tidleg avgang frå arbeidlivet

I kapittel 5 såg vi at det er relativt få seniorar som trur at tilbod om etter- og vidareutdanning vil bidra til at dei utset pensjoneringstidspunktet. Likevel kjem det fram i kapittel 3.4 at utdanning og høg sysselsetjing heng saman. Seniorar med høgare utdanning går ut av arbeidslivet seinare enn dei som har lågare utdanning. Kunnskapspolitikken er såleis ein viktig del av seniorpolitikken. Både den formelle og den reelle kompetansen er viktig.

Samanheng mellom utdanningsnivå, alder og yrkesdeltaking

Personar med universitets- eller høgskoleutdanning deltek i arbeidslivet i høgare grad enn dei som har lågare utdanning (jf. kapittel 3.4). Forskjellane i yrkesfrekvens mellom dei som har høg og dei som har låg utdanning, er større blant seniorane enn blant dei unge og større blant kvinner enn blant menn. Vi har lite kunnskap om kva samla vekt utdanning og kompetanse har i forhold til andre moglege forklaringar på tidleg avgang, eller kva som er årsaka til samanhengen mellom utdanning og deltaking i arbeidslivet. Det kan vere at utdanning gir større valfridom på arbeidsmarknaden og derfor også betre motivasjon for å utsetje avgangen frå arbeidslivet. Det kan òg hende at noko av forklaringa er at dei med høg utdanning har mindre byrdefulle eller meir interessante jobbar enn personar med lågare utdanning.

Utdanningsnivået betyr meir for yrkesdeltakinga blant kvinner enn blant menn. Denne forskjellen mellom kvinner og menn gjeld først og fremst dei som er under 60 år. For kvinner er det ein sterk samenheng mellom utdanning og yrkesaktivitet i alle aldrar. I aldersgruppa 30–49 år er 62 prosent av kvinnene med berre ungdomsskole yrkesaktive, mens delen yrkesaktive kvinner med universitets- og høgskoleutdanning er 89 prosent. Forskjellen i yrkesaktivitet mellom kvinner med ulikt utdanningsnivå aukar med alderen. I aldersgruppa 60–66 er berre 20 prosent av kvinnene med ungdomsskole som høgaste utdanningsnivå yrkesaktive, mot 73 prosent av kvinnene med universitets- og høgskole.

Utdanningsnivået har lite å seie for yrkesdeltakinga for menn under 60 år. I aldersgruppa 60–66 år er likevel forskjellen i yrkesaktivitet stor mellom menn med høg og låg utdanning. 74 prosent av dei i aldersgruppa med universitets- og høgskoleutdanning er yrkesaktive. Yrkesdeltakinga er langt mindre blant dei som har ungdomsskole (40 prosent) og vidaregåande utdanning (47 prosent) som høgaste utdanning.

Samanheng mellom utdanningsnivå, alder og uføretrygd

Uføretrygda personar finn ein i første rekke blant dei med låg eller middels utdanning. Ni av ti uføretrygda har vidaregåande skole eller lågare som høgaste fullførte utdanninga, både for menn og kvinner. Samanhengen mellom utdanning og uføretrygding gjeld ikkje berre seniorane, men òg yngre og middelaldrande. 42

Kort utdanning aukar faren for å bli arbeidslaus, gjer det vanskelegare å finne ny jobb og gjer det meir sannsynleg å gå frå arbeidsløyse til andre og kanskje varige trygdeordningar. Ei undersøk­ing blant dei som har slutta å melde seg som arbeidslause ved Arbeids- og velferdsetaten, viste at det i alt var 7 prosent som gjekk til langvarig sjukemelding, medisinsk rehabilitering, uføretrygd eller alderspensjon. Mellom arbeidssøkjarar med høgare utdanning var det om lag 4 prosent som gjekk til desse stønadene mens det var 12 prosent blant dei med grunnskole som høgaste utdanning. Den høgare delen til ulike trygdeordningar blant personar med grunnskole som høgaste utdanning, kan i nokon grad forklarast med at dei i snitt var ein del eldre. Men også blant unge var det klart høgare overgang til trygd blant personar med lågare utdanning. 43

Overgangen til trygd er spesielt stor for personar som har vore arbeidssøkjarar i meir enn eitt og eit halvt år, som berre har grunnskole, og som er over 50 år. Blant personane i denne kategorien i alderen 50–59 år er overgangen til trygd 20 prosent, mens han er nesten 60 prosent for dei over 60 år.Vanskar med å få ny jobb er ein del av forklaringa til denne situasjonen, men motivasjonen for å kome i ny jobb kan óg spele ein rolle. 44

Seniorar og grunnleggjande kunnskap i lesing, skriving og talforståing

Kompetanse omfattar meir enn lengda på den formelle utdanninga. Omgrepet «realkompetanse» handlar om dette. Det har dei siste åra vore gjennomført fleire undersøkingar der ein har prøvd å teste kompetanse direkte. Adult Literacy and Life Skills Survey (ALL) er ei internasjonal undersøking der også Noreg er med. ALL måler ulike former for lese- og talforståing og set dei målte kunnskapane i samband med arbeidsløyse, sysselsetjing, uførepensjonering og lønn.

ALL-undersøkinga viser at grunnleggjande kunnskapane er gode i Noreg samanlikna med mange andre OECD-land. Likevel er det overraskande mange også i Noreg som har dårlege lese- og skrivekunnskapar. Særleg gjeld det seniorane.

Resultata frå undersøkinga er framstilte i figur 6.4. Lesekunnskap blir delt inn i fem nivå, der 1 er det lågaste nivået og 5 det høgaste. OECD meiner det er grunn til uro om ein person les på nivå 2 eller lågare på ALL-skalaen. Nivå 2 betyr at ein berre kan løyse oppgåver frå heilt enkle tekstar der informasjonen er konkret, rett fram og enkel å forstå. Det er ikkje snakk om fortolking i særleg grad. 8–9 prosent av respondentane var på det lågaste nivået og 24 prosent på det nest lågaste nivået. Til saman er éin av tre lesarar i Noreg på eit av dei to lågaste nivåa.

Dersom vi ser bort frå den yngste gruppa (16–20 år), som har dårlegare kunnskapar enn dei som er noko eldre, er det ein klar, lineær negativ samanheng mellom alder og lesedugleik. Den gjennomsnittlege lesedugleiken fell jamt med høgare alder. 65 prosent i aldersgruppa 61–65 år les på eit av dei to lågaste nivåa på skalaen. I aldersgruppa 56–60 år er stoda noko betre: Til saman 53 prosent har ei leseforståing som er på dei to lågaste nivåa. Til samanlikning har 18 prosent i gruppa 21–25 år ei leseforståing på eit av dei to «uronivåa» (nivå 1 og 2). 45

Lågare prestasjonar i den eldste aldersgruppa kan dels forklarast med eit lågare utdanningsnivå. Eldre gjer det likevel dårlegare òg når ein kontrollerer for utdanningsnivå. Det kan ha samanheng med at fleire i denne delen av befolkninga står utanfor arbeidslivet og i mindre grad held lesedugleiken ved like. 46

Kjelde: Gabrielsen, Haslund, Lagerstrøm (2005). Lese- og mestringskompetanse i den norske voksenbefolkningen. Resultater fra Adult Literacy and Life Skills (ALL). Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning.

Kjelde: Gabrielsen, Haslund, Lagerstrøm (2005). Lese- og mestrimgskompetanse i den norske voksenbefolkningen. Resultater fra Adult Literacy and Life Skills (ALL). Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning

Samanhengen mellom alder og talforståing viser i store trekk det same mønsteret som for lesekunnskap. Samanhengen går fram av figur 6.5. Om lag 62 prosent av dei mellom 61 og 65 år og 53,5 prosent av dei i alderen 56–60 år har ei talforståing på eit av dei to lågaste nivåa, mot om lag 29 prosent i gruppa 21–25 år.

Med grunnlag i ALL-undersøkinga finn ein at basiskunnskapane har ein sjølvstendig innverknad på arbeidsmarknadsutfall, sjølv om ein kontrollerer for utdanningslengda. Faktisk er effektane av kompetanse på arbeidsmarknadsutfall sterkare om ein ser på basiskunnskapar, enn om ein ser på utdanningslengda. Undersøkinga finn samanheng mellom basiskunnskapar og sysselsetjing, arbeidsløyse, uføretrygding og lønnsinntekt. 47 For seniorane betyr det mellom anna at dei som har gode grunnleggjande lesekunnskapar og evne til talbehandling og problemløysing, har dobbelt så stor sjanse for å bli lenge i arbeidslivet som dei med svakare kunnskapar i den same aldersgruppa. 48

Digital kompetanse

Det å ikkje meistre IKT aukar faren for å bli marginalisert i arbeidslivet og i samfunnet generelt. Å betre digital kompetanse vil derfor vere ein naturleg del av ein seniorpolitikk.

Digital kompetanse har fleire sider. Dels handlar det om å nytte datamaskinar som teknisk vektøy. Men det handlar like mykje om å skaffe seg nødvendig informasjon, vurdere stadig større informasjonsmengder kritisk og bruke informasjonen til å løyse utfordringar i og utanfor arbeidslivet. Dette handlar òg om å kunne gjere seg nytte av utdannings- og læringstilbod som i aukande grad blir tilrettelagde for grupper vaksne i form av fleksible studium der tilgang til PC og Internett er eit vilkår for å kunne delta.

Det er vanskeleg å måle nivået på digital kompetanse i befolkninga på ein god måte. Mykje tyder på at IKT-kunnskapane til seniorane er relativt gode, men at dei likevel er noko dårlegare i snitt enn hos dei som er yngre. Det er likevel slik at det er store forskjellar mellom ulike grupper seniorar, ikkje minst avhengig av utdanningsnivået deira. Personar med lang utdanning bruker dataverktøy i langt større grad enn dei som har kort utdanning. 49

Det er dei yngste som oppgir hyppigast at dei er tilfredse med eigne IKT-kunnskapar. Det er òg dei yngste som oftast seier at PC er ein nyttig reiskap for dei. Denne oppfatninga av PC-en som nyttig er mindre vanleg i dei eldre gruppene. Det er likevel slik at den norske vaksne befolkninga er generelt svært positive til eigne kunnskapar om bruk av PC og Internett. Over 70 prosent meiner at dei har dei IKT-kunnskapane dei treng. 50

Det er likevel ikkje slik at seniorar i arbeidslivet bruker datavertøy i jobben i mindre grad enn dei yngre. Ifølgje ei undersøking frå 2004 er bruk av dataverktøy jamt fordelt på ulike aldrar og ligg typisk mellom 75 og 80 prosent. Faktisk kan det, noko overraskande, sjå ut som om det er dei under 30 år som er «underpriviligerte» på dette området. I den same undersøkinga var det berre 56 prosent av arbeidstakarane i alderen 22–29 år som nytta dataverktøy i jobben. 51 Sjølv om delen seniorarbeidstakarar som bruker PC eller anna dataverktøy, er høg, er det likevel fleire eldre enn yngre arbeidstakarar som meiner at arbeidet dei utfører, er prega av datasystem som er vanskelege å lære seg å bruke. Om lag halvparten av dei eldre arbeidstakarane har også opplevd at yngre arbeidstakarar blir føretrekte når ny teknologi eller nye arbeidsmåtar skal innførast. 52

Når fleire seniorar synest at data er vanskeleg, kan ei årsak vere at dei har mindre erfaring med å bruke data frå privatlivet. Tilgangen til PC og Internett er høg i norske private hushald, langt fleire yngre enn eldre har PC og tilgang til Internett. Om lag 95 prosent av personane i alderen 16–44 har brukt PC dei siste tre månadene. Delen som har brukt PC, fell til 86 prosent i gruppa 45–54 år, 67 prosent i gruppa 55–64 år og 34 prosent for dei over 65 år. 53

Det er vanskeleg å seie noko sikkert om IKT-revolusjonen har ført til auka avgang frå arbeidslivet blant seniorane, men alt i alt kjem seniorane dårlegare ut når det gjeld IKT, samtidig som IKT blir stadig viktigare i arbeidslivet. I kapittel 5 såg vi at ei av årsakene til at dei valde å pensjonere seg, var for å sleppe å delta på kurs i samband med omstillingar.

Seniorane er generelt mindre motiverte for å delta på kurs enn dei som er yngre. Noko av årsaka kan vere at opplæringstilboda som finst, ofte ikkje er tilpassa deira behov. IKT-lærarane er ofte unge og kommuniserer dårlegare med seniorane enn eldre lærarar. Seniorane har ikkje vakse opp med data og kan mangle grunnkunnskapar som dei yngre har.

Ei vanleg haldning blant leiarane er at dei tilsette sjølve har ansvar for å halde seg oppdaterte på IKT. Dei tilsette gir òg uttrykk for at datakunnskapar er noko den enkelte i stor grad må tileigne seg uformelt gjennom prøving og feiling.

Verksemdene sine manglande evne til å handtere teknologiske omstillingsprosessar kan derfor vere eit større problem enn dei tilsette sine manglande evner til og interesser for å ta i bruk ny teknologi. Når nye kompetansekrav ikkje blir følgde opp med tilbod om opplæring, kan det føre til auka overgang til AFP og andre tidlegpensjonsordningar. 54

Lese- og skrivekunnskapar blant seniorar som er innvandra til Noreg

Blant «ikkje-vestlege» innvandrarar er det ein vesentleg høgare del på dei lågaste lesedugleiksnivåa og ein tilsvarande lågare gjennomsnittleg lesedugleiksskåre samanlikna med majoritetsbefolkninga. Det gjeld i særleg grad seniorane blant dei ikkje-vestlege innvandrarane.

Om lag ein tredel av dei ikkje-vestlege innvandrarane i det landsrepresentative utvalet har kunnskapar på det som mellom anna OECD omtaler som «dei ønskte» nivåa – 3, 4 eller 5. Til samanlikning oppnådde noko under 70 prosent av nordmenn fødde i Noreg desse nivåa. Dei nemnde nivåa er det berre kvar sjette person med somalisk opphav, kvar femte person med vietnamesisk bakgrunn og kvar fjerde person med røter i Pakistan som når. Desse tala stadfestar at majoriteten av innvandrarar frå dei tre nemnde landa har urovekkjande svak lesedugleik.

Ikkje-vestlege innvandrarar i dei yngste aldersgruppene les betre enn godt vaksne. Og i det landsrepresentative utvalet av ikkje-vestlege innvandrarar hamnar om lag 44 prosent av aldersgruppa under 30 år på eit tilfredsstillande nivå (3 eller høgare), noko som berre gjeld for ein firedel i dei to eldste aldersgruppene.

For den største ikkje-vestlege gruppa – personar med pakistansk bakgrunn – er forskjellen stor mellom aldersgruppene. Forskjellen i gjennomsnittleg lesedugleik blir reflektert mellom anna i at meir enn kvar tredje person i den yngste aldersgruppa les på nivå 3 eller høgare, mens berre 13 prosent oppnår dette resultatet blant dei mellom 31 og 45 år.

Mange eldre innvandrarar har lang butid i Noreg, men meistrar likevel norsk dårleg. Fleire treng meir norskopplæring, og ikkje alle tileignar seg språket best gjennom tradisjonell klasseromsundervisning. Arbeidsplassen er i mange tilfelle ein viktig arena for kompetanseauking for minoritetsspråklege. Motivasjonen er truleg høgare når deltakarane opplever at dei får bruke kunnskapane, og ved at nye kunnskapar fører til at dei meistrar utfordringane dei møter i det daglege. Det styrkjer igjen sjansane deira på arbeidsmarknaden. 55