Åpen horisont mot Skagerrak

Beitende villsau på Stråholmen. Foto: Fylkesmannen i Telemark.

Det 3600 mål store området er et produktivt kulturlandskap med godt bevart ”gammeldags” kystkulturlandskap.

• Les mer om utvalgte kulturlandskap hos Statens landbruksforvaltning (SLF)
• Mer om Stråholmen og Jomfruland hos SLF
• Se brosjyre om utvalgte kulturlandskap

Ulikt resten av skjærgården er Jomfruland og Stråholmen flate og med et åpent og intakt kulturlandskap. Mens øyene omkring består av næringsfattig fjell og svaberg med lite utviklet jordsmonn, består disse to øyene av løsmasseavsetninger fra forrige istid med ugjødslede beitemarker helt ned til strandkanten, rike kantsoner og hagemarker. Beitende kyr og villsau bidrar til å ivareta disse verdiene og sørger for verdiskaping på mange måter. Her finnes flere naturtyper og arter som har forsvunnet fra de fleste andre tidligere levesteder, på grunn av gjengroing, intensivert utnyttelse eller utbygging.

Øitangen sletta: Velbeitet, artsrik naturbeitemark ved nordspissen av Jomfruland. Foto: Trond Eirik Silsand.

Restaurering og hyggelige gjensyn
På Stråholmen har det skjedd store forandringer de siste 15 årene. I 1995 var øya nesten helt gjengrodd, etter at husdyrholdet opphørte på 1960-tallet. Omfattende manuell rydding av kratt utført av grunneierne på øya, samt beitende villsau, har gjort at øya igjen bærer navnet sitt med rette. Arter og naturtyper knyttet til åpne naturbeitemarker og strandenger har fått bedre forhold, steingjerder har kommet til syne igjen, og landskapet er åpnet opp. Etter mange års fravær er vipa kommet tilbake som hekkefugl på øya. En ny forvaltningsplan for øya legger opp til videreføring og utvidelse av de tiltakene som allerede er gjennomført, og dette sammen med områdets status som ”utvalgt kulturlandskap” gjør at det er lyse utsikter til å nå målsetningene om å få tilbake Stråholmen slik den var før gjengroingen satte sitt preg på øya.

Grunneierne på Stråholmen har utført omfattende manuell rydding. Foto: Torstein Kiil. 

”Hot spot” med beitende kyr
Jomfruland har svært variert natur med alt fra naken rullesteinsstrand, sandstrender, mørk granskog, furuskog, høystammet eikeskog, ugjødslede beitemarker til fulldyrka åker og eng. Storfehold har til alle tider vært viktig på øya, og beitende kyr har sørget for å opprettholde et åpnet landskap både på innmark og utmark. Her finnes blant annet intakte, ugjødslede beitemarker både på fuktig og tørr mark, halvåpne hagemarksskoger med eik, en bortimot enestående hassellund, intakt og velbeitet havstrandvegetasjon, og artsrike kantkratt. Øya er en skikkelig ”hot spot” for trua og sårbare arter som nesten har forsvunnet helt fra landet vårt. Deler av øya er vernet som landskapsvernområde, og her er det blitt utført målrettet skjøtsel for å ivareta artsmangfoldet knyttet til kulturmarker i mange år. Statusen som ”utvalgt kulturlandskap” har gjort at bevisstheten om alle de andre artsrike kulturmarkene på øya også har økt, slik at disse kan sikres en riktig forvaltning også i framtida.

Ekeskogtunell: Hagemarkseikeskog på Jomfruland. Foto: Knut Johnsen.

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket
Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet har i fellesskap plukket ut 22 landskapsområder med minst ett i hvert fylke som har fått statusen Utvalgt kulturlandskap i jordbruket. Statens landbruksforvaltning, Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning har vært sentrale i prosessen. De ulike områdene er plukket ut fordi de har store verdier knyttet til biologisk mangfold og kulturminner og kulturmiljøer, og fordi grunneierne og andre aktører satser på å ta vare på dem som viktige kulturlandskap. Dette innebærer å holde i hevd driftsmetoder med slått og beiting og også bevaring av bygninger og andre tekniske innretninger. De utvalgte områdene skal til sammen representere varierte kulturlandskapstyper i Norge. Det er satt av 14 millioner kroner på statsbudsjettet for 2010 for å stimulere til spesielle skjøtselstiltak i disse områdene.

I Naturmangfoldåret presenterer departementene de utvalgte kulturlandskapene og den skjøtselen som er nødvendig for å opprettholde det biologiske mangfoldet i disse landskapene.