§ 13 e - Forskeres taushetsplikt

Saksnummer: 1996/09167 E APB

 

Dato: 15.08.1996

 

Forskeres taushetsplikt

Vi viser til brev 26 juli 1996 der Datatilsynet ber om en vurdering av forskeres taushetsplikt.

Vi nevner innledningsvis at vi av hensyn til arbeidssituasjonen i Lovavdelingen har utarbeidet et rundskriv om foreleggelse av saker for avdelingen. Det fremgår her blant annet at fagmyndigheten bør gi uttrykk for sitt foreløpige standpunkt og sin begrunnelse for dette. En kopi av rundskrivet er lagt ved. Vi ber om at retningslinjene i rundskrivet legges til grunn ved fremtidige henvendelser fra Datatilsynet.

Datatilsynet har bedt om en generell vurdering av forskeres taushetsplikt. Av klagen fra Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning fremgår det imidlertid at det særlig er spørsmålet om forskeres vitneplikt etter straffeprosessloven som ønskes avklart. Vi har derfor i punkt 1 nøyet oss med å gi en oversikt over bestemmelser som vil kunne pålegge forskere taushetsplikt. I punkt 2 gis en mer utførlig fremstilling av aktuelle regler om vitneplikt i straffesaker. Det gjelder stort sett tilsvarende regler i sivile saker, jf tvistemålsloven kapittel 15 (særlig §§ 204 nr 2, 205 og 206a).

1            Forskeres taushetsplikt

1.1            Taushetsplikt som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune

Den generelle bestemmelsen om taushetsplikt for personer "som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan", finnes i forvaltningsloven § 13 første ledd. Ettersom Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning er et forvaltningsorgan, vil alle forskere som utfører tjeneste eller arbeid for instituttet ha taushetsplikt etter denne bestemmelsen. Også andre offentlig ansatte forskere vil ha taushetsplikt etter § 13 første ledd. Utfyllende regler om taushetspliktens innhold og om unntak fra taushetsplikten, finnes i forvaltningsloven §§ 13 til 13 d.

På visse områder finnes det særlige taushetspliktbestemmelser, jf blant annet lov 13 desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester § 8-8 og lov 17 juli 1992 nr 100 om barneverntjenester § 6-7. Disse går foran forvaltningslovens generelle bestemmelser, jf forvaltningsloven § 13 f første ledd.

1.2            Forvaltningsloven § 13 e

Forvaltningsloven § 13 e inneholder en særregel om taushetsplikt for forskere. Bestemmelsen pålegger taushetsplikt for "[e]nhver som utfører tjeneste eller arbeid i forbindelse med en forskningsoppgave som et forvaltningsorgan har støttet, godkjent eller gitt opplysninger undergitt taushetsplikt til". Utenfor § 13 e faller dermed bare forskere som driver fullt ut privat forskning uten å motta taushetsbelagte opplysninger fra et forvaltningsorgan.

Vi nevner særskilt § 13 e første ledd nr 2, som innebærer at forskere vil ha taushetsplikt om opplysninger som er mottatt fra private under taushetsløfte. Etter § 13 e annet ledd kan taushetsbelagte opplysninger gis til medarbeidere, assistenter og lignende i den grad det er nødvendig for forskningsarbeidet, med mindre annet er fastsatt med hjemmel i § 13 d annet ledd. For øvrig viser vi til beskrivelsen av forvaltningsloven § 13 e i Arvid Frihagen "Forvaltningsloven" (2 utg), Oslo 1986, Bind I s 330-335 og Geir Woxholth "Forvaltningsloven" (2 rev utg), Oslo 1993, s 239-245.

Offentlig ansatte forskere vil være underlagt både § 13 og § 13 e når de utfører forskningsarbeid. Ved arbeid for forvaltningen som ikke har tilknytning til forskning, vil offentlig ansatte forskere bare være underlagt § 13, jf Ot prp nr 3 (1976-77) s 52.

1.3            Yrkesmessig taushetsplikt

Forskere vil kunne ha en stilling, tittel eller lignende som medfører at de har yrkesmessig taushetsplikt, jf blant annet lov 13 juni 1980 nr 42 om leger § 31, lov 13 juni 1980 nr 43 om tannleger § 31 eller lov 9 mars 1973 nr 13 om godkjenning m v av psykologer § 6. Også forskere som i utgangspunktet ikke er underlagt yrkesmessig taushetsplikt, vil kunne få slik taushetsplikt dersom de mottar opplysninger underlagt yrkesmessig taushetplikt, jf lov 13 juni 1980 nr 42 om leger § 36 annet ledd og lov 13 juni 1980 nr 43 om tannleger § 36 annet ledd.

2            Forskeres vitneplikt i straffesaker

2.1            Innledning

En forsker kan (på samme måte som enhver annen) innkalles som vitne i en straffesak etter reglene i straffeprosessloven kapittel 10. Et vitne som er lovlig innkalt har i utgangspunktet plikt til å forklare seg overfor retten, jf straffeprosessloven § 108. Det kan imidlertid spørres om denne forklaringsplikten også omfatter opplysninger underlagt taushetsplikt. Avgjørende blir her på hvilket grunnlag opplysningene er underlagt taushetsplikt.

2.2            Opplysninger underlagt taushetsplikt som følge av tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan

Regler om vitneplikt for så vidt gjelder opplysninger underlagt taushetsplikt som følge av tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan (jf punkt 1.1), finnes i straffeprosessloven § 118. Utgangspunktet i første ledd er at opplysningene bare kan gis dersom vedkommende departement samtykker. Det fremgår imidlertid uttrykkelig at departementet bare kan nekte samtykke dersom offentliggjøring av de taushetsbelagte opplysningene vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold. Dessuten kan retten overprøve et departements nektelse etter en avveining av hensynet til taushetplikten og hensynet til sakens opplysning, jf § 118 annet ledd.

Unntakene fra taushetsplikten i forvaltningsloven §§ 13 annet ledd, 13 a og 13 b gjelder også i forhold til straffeprosessloven § 118. Har en forsker ikke taushetsplikt etter forvaltningsloven (eller etter særlovgivningen, jf punkt 1.1 siste avsnitt), kommer straffeprosessloven § 118 ikke til anvendelse. I så fall gjelder hovedregelen om vitneplikt.

2.3            Opplysninger underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 e

Det fremgår ikke direkte av straffeprosessloven kapittel 10 om vitneplikten omfatter opplysninger underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 e.

Straffeprosessloven § 118 gjelder for taushetsplikt "som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune". Taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 e har "[e]nhver som utfører tjeneste eller arbeid i forbindelse med en forskningsoppgave som et forvaltningsorgan har støttet, godkjent eller gitt opplysninger undergitt taushetsplikt". Ordlyden i straffeprosessloven § 118 omfatter dermed ikke taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 e.

Også i juridisk teori er det lagt til grunn at forskere som har taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 e, ikke kan påberope seg straffeprosessloven § 118. Kai Krüger uttaler i artikkelen "Om forskeres rett og plikt til å opprettholde anonymitet for sine kilder" (Lov og Rett 1982 s 46-56) på s 52 følgende:

"Formuleringen i den nye strpl. § 118 er mer omfattende [enn i den gamle strpl. § 180], men det siktes vel fortsatt til mer tradisjonell myndighetsutøvelse, ikke til forskningsarbeid som drives uten annen offentlig medvirkning enn den som består i stillingsopprettelse og drift.
Vi må foreløpig slå fast at prosesslovenes nyanserte bestemmelser om bevisforbud og dispensasjon fra taushetsplikt for offentlige tjenestemenn, ikke kan brukes på forskere som har taushetsplikt efter forvaltningslovens § 13 e."

Tilsvarende er lagt til grunn i Hans Kristian Bjerke og Erik Keiserud "Straffeprosessloven", Oslo 1986 på s 334:

"Når det gjelder opplysninger som blir innsamlet som ledd i et forskningsarbeid, kan likevel ikke forskeren sies å være pålagt taushetsplikt 'som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune' … Unntak bør imidlertid kunne gjøres for taushetsbelagte opplysninger som forskeren har fått fra et forvaltningsorgan. Det gir dårlig sammenheng om bestemmelsen om vitneforbud i et slikt tilfelle gjelder for tjenestemannen som rettmessig gir opplysning til forskeren, og ikke for forskeren selv."

Vi antar etter dette at forskere som er  underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 e, i utgangspunktet ikke er omfattet av straffeprosessloven § 118. Gode grunner taler likevel for at § 118 gis anvendelse der en forsker har fått taushetsbelagte opplysninger fra et forvaltningsorgan, jf resonnementet i sitatet ovenfor.

Forskere er ikke nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd. Oppregningen i denne bestemmelsen er uttømmende, jf Rt 1976 s 1199. (Denne kjennelsen gjelder den gamle straffeprosessloven § 178 første ledd, men § 119 må her forstås på samme måte, jf Straffeprosesslovkomiteens innstilling om Rettergangsmåten i straffesaker (1969) s 202.) Forskere som har taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 e, omfattes dermed ikke av straffeprosessloven § 119.

Straffeprosessloven kapittel 10 inneholder følgelig ikke bestemmelser som uttrykkelig regulerer om og eventuelt i hvilken utstrekning forskere har vitneplikt om opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 e. Johs Andenæs "Norsk straffeprosess" (2 utg), Oslo 1994, Bind I s 218 legger til grunn at vitneplikten da må gå foran:

"Det forekommer at lovgivningen pålegger taushetsplikt også for andre persongrupper enn dem som er nevnt i strpl. § 119 … Hvis det ikke gjelder offentlige tjenestemenn (se avsnitt III), står imidlertid slik taushetsplikt tilbake for reglene om vitneplikt."

Tilsvarende er lagt til grunn i Bjerke og Keiserud "Straffeprosessloven", Oslo 1986 på s 341-342 i merknadene til straffeprosessloven § 119:

"Tilsvarende gjelder for andre yrkesgrupper som klart faller utenfor oppregningen i paragrafen selv om disse ellers er undergitt lovbestemt taushetsplikt … Taushetsplikten slår i disse tilfellene ikke gjennom overfor forklaringsplikten etter rettergangslovene …"

Kai Krüger inntar i artikkelen "Om forskeres rett og plikt til å opprettholde anonymitet for sine kilder" (Lov og Rett 1982 s 46-56) på s 55 under tvil det motsatte standpunkt:

"Jeg finner for egen del dette spørsmålet meget uklart, men er nærmest tilbøyelig til å mene at formuleringen i forvaltningsloven § 13 f leder til at den taushetsplikt forskeren har også kan påberopes som grunnlag for vitneplikt [sic] i straffesak og sivil sak. Reelt kommer forskere (bortsett fra dem som driver rent privat forskning) nærmest i samme casus som leger, advokater og prester."

(Første setning fremstår som selvmotsigende. Vi antar at det skyldes en trykkfeil at det ikke står at forskerens taushetsplikt "også kan påberopes som grunnlag for fritak fra vitneplikt".)

Etter vårt syn kan forvaltningsloven § 13 f annet ledd ikke tilegges særlig vekt når omfanget av forskeres vitneplikt skal fastslegges. Det kan hevdes at bestemmelsen etter sin ordlyd kommer til anvendelse, idet straffeprosessloven § 108 er en "[b]estemmelse i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger". I så fall begrenses lovbestemt taushetsplikt bare dersom "vedkommende bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde". Ettersom straffeprosessloven kapittel 10 ikke sier noe om forskeres taushetsplikt, skulle det innebære at slik taushetsplikt går foran vitneplikten.

Det kan imidlertid også hevdes at straffeprosessloven § 108 klart nok forutsetter at bestemmelser om taushetsplikt skal vike. Johs Andenæs (op cit) uttaler helt generelt at "taushetsplikt [står] tilbake for reglene om vitneplikt" med mindre et av unntakene i straffeprosessloven selv kommer til anvendelse.

Dessuten kan det spørres om forvaltningsloven § 13 f annet ledd i det hele tatt gjelder i forhold til prosessuelle regler om vitneplikt. I merknadene til § 13 f annet ledd i Ot prp nr 3 (1976-77) s 69 står det bare "Se pkt. 3.6". I punkt 3.6 drøftes lovbestemmelser om opplysningsplikt i forhold til andre forvaltningsorganer. Forholdet mellom forvaltningsmessig taushetsplikt og offentlige tjenestemenns vitneplikt berøres ikke i punkt 3.6, men vurderes i et eget punkt 3.7. Det forhold at det i merknadene til § 13 f annet ledd bare er vist til punkt 3.6 og ikke til punkt 3.7, tyder på at formålet med bestemmelsen var å sikre at taushetsbelagte opplysninger ikke blir gitt til andre forvaltningsorganer uten klar lovhjemmel. Unntak fra bestemmelsene om vitneplikt var det imidlertid ikke meningen å gjøre.

Vi nevner også at et eventuelt unntak fra vitneplikt for forskere ville vært absolutt. Den skjønnsmessige bestemmelsen i straffeprosessloven § 118 annet ledd ville etter sin ordlyd ikke kommet til anvendelse. Det må ha formodningen mot seg at forskere har en mer priviligert status enn offentlige tjenestemenn (straffeprosessloven § 118) og journalister og redaktører (straffeprosessloven § 125).

Vi antar derfor at taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 e ikke kan påberopes som grunnlag for fritak fra vitneplikt etter straffeprosessloven § 108.

Vi nevner til slutt at det neppe er grunnlag for å regne forholdet mellom forskere og intervjuobjekter som "liknende virksomhet" som omfattes av straffeprosessloven § 121. Denne bestemmelsen gir dessuten ikke noen rett til å nekte å forklare seg, men gir retten adgang til å frita et vitne fra å svare på visse spørsmål.

2.4            Opplysninger underlagt yrkesmessig taushetsplikt

Opplysninger underlagt yrkesmessig taushetsplikt som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd, kan bare gis dersom den som har krav på hemmelighold samtykker. I tillegg kan taushetsbelagte opplysninger gis dersom det er nødvendig for å forebygge at en uskyldig person blir straffet, jf § 119 tredje ledd.

For personer underlagt yrkesmessig taushetsplikt som ikke er omfattet av straffeprosessloven § 119 første ledd, gjelder hovedregelen om vitneplikt, jf punkt 2.3 ovenfor.

2.5            Opplysninger omfattet av to eller flere taushetspliktsbestemmelser

Er en forsker underlagt flere taushetspliktbestemmelser, må disse vurderes hver for seg. Dersom en forsker kjenner til opplysninger som er taushetsbelagt etter både forvaltningsloven § 13 og § 13 e og legeloven § 31, kommer både straffeprosessloven § 118 og § 119 til anvendelse. Samtykke fra vedkommende departement vil her ikke frita forskeren fra den taushetsplikt vedkommende har etter legeloven.

Offentlig ansatte forskere vil ha taushetsplikt etter både forvaltningsloven § 13 og § 13 e. For opplysninger undergitt taushetsplikt etter § 13 gjelder straffeprosessloven § 118 - for opplysninger undergitt taushetsplikt etter § 13 e gjelder hovedregelen om vitneplikt, jf punkt 2.2 og 2.3 ovenfor. En viktig forskjell mellom § 13 og § 13 e er at § 13 ikke uten videre oppstiller taushetsplikt for opplysninger mottatt under taushetsløfte, sml § 13 e første ledd nr 2. For slike opplysninger gjelder dermed i utgangspunktet hovedregelen om vitneplikt. Straffeprosessloven § 118 vil likevel gjelde for opplysninger gitt mot taushetsløfte dersom opplysningene er av en slik art at de omfattes av forvaltningsloven § 13.

Til toppen