§ 2 - Tolkning av lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd

Brevdato: 19.12.2000

Tolkning av lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd

Vi viser til brev fra Sosial- og helsedepartementet 26.10.00 om forståelsen av abortloven (lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd) i spørsmålet om selektiv abort ved flerlingegraviditet.

1. Abortlovens ordlyd er slik at den ikke klart løser spørsmålet om "svangerskapsavbrudd" må gjelde hele svangerskapet, eller om avbruddet kan begrenses til ett av flere fostre. Slik vi forstår det, er dette medisinsk en mye mer aktuell problemstilling i dag enn bare for noen få år siden, og enda mer i forhold til da abortloven ble vedtatt i 1975/1978.

2. Problemstillingen ble vurdert i NOU 1991: 6 (s. 79 og s. 122 - 123). Utvalget mente at om et av fostrene har en tilstand som i seg selv ville gitt grunnlag for abort om det var kun ett foster, kunne abortnemndene uten lovendring innvilge selektiv fosterreduksjon med hjemmel i lov om svangerskapsavbrudd § 2, tredje ledd bokstav c (såkalt eugeniske indikasjoner). Aslak Syse sier seg enig i dette i Abortloven, Juss og verdier (1993), se side 298. Lovavdelingen støtter denne forståelsen. Det er ikke rimelig å forstå loven slik at kvinnen må velge å avslutte hele svangerskapet, slik at også et friskt foster aborteres, der lovens vilkår er oppfylt for å abortere ett av fostrene. Dette er så vidt vi forstår også Sosial- og helsedepartementets forståelse av loven. Loven kan ikke tolkes slik at rettsstillingen til fosteret eller mor er annerledes ved en flerlingegraviditet enn der det kun er ett foster.

Etikkutvalget mente derimot at om fosterreduksjonen var ønsket kun for å redusere kullet, skulle det ikke tillates, og at dette burde lovfestes. Det foreslo at et forbud mot dette burde inn i lov om svangerskapsavbrudd (NOU 1991: 6 s. 79). Syse mener at abortnemndene i slike situasjoner må kunne vurdere abortloven § 2 tredje ledd bokstav a (medisinske indikasjoner) og b (sosiale indikasjoner) på vanlig måte. Faren for at alle fostrene vil aborteres ved et slikt inngrep vil være et viktig moment i denne vurderingen, både for nemnda og for kvinnen selv (Abortloven, s. 299-300).

3. Nødrettsbestemmelsen i abortloven § 10 vil kunne gi hjemmel for fosterreduksjon når svangerskapet medfører overhengende fare for kvinnens liv og helse. Nødrettsbestemmelsen i straffeloven § 47 gjelder i tillegg: Dersom for eksempel ett eller flere foster(e)s skade/sykdom medfører fare for andre fostre, kan det foretas fosterreduksjon så lenge vilkårene for nødrett i straffeloven § 47 er oppfylt. Det er likevel slik at abortloven bør regulere de aktuelle situasjonene i forhold til selektiv fosterreduksjon. I lov om svangerskapsavbrudd er de etiske og medisinske problemstillinger som er spesielle for abortspørsmålet vurdert og gitt løsninger som skal gi rettssikkerhet både for kvinnen og fosteret. Det at det ble gitt en eksplisitt nødrettsbestemmelse i abortloven, taler også for en slik løsning (se Ot. prp. nr. 38 (1974-75) s. 28, første spalte).

4. Sosial- og helsedepartementet viser i brevet til at departementet i forarbeidene til lov om medisinsk bioteknologi (Ot.prp.nr. 37 (1993-94)) forlater skillet mellom fosterreduksjon på grunn av kjønn/antall og reduksjon på grunn av alvorlig skade/sykdom. Departementet uttaler i disse forarbeidene at abortloven ikke gir adgang til fosterreduksjon i det hele tatt. Etter Lovavdelingens syn kan disse uttalelsene ikke få samme vekt som forarbeidene til abortloven selv ville ha. Selv om uttalelsene i forarbeidene til lov om medisinsk bioteknologi ikke kan få avgjørende betydning for forståelsen av abortloven, skaper de en slik faktisk usikkerhet om rettstilstanden at det bør foreslås klargjøring i abortloven.

5. Lovavdelingen er altså av det syn at selv om abortloven etter vår mening kan anvendes på spørsmålet om selektiv abort ved flerlingegraviditet, kunne spørsmålet med fordel vært klargjort i loven. Innholdsmessig er det et spørsmål som bør løses i loven. Dette ville også føre til høring av og politisk debatt om spørsmålet, og endelig vil det gi en klar regel som helsevesenet kan forholde seg til.

Til toppen