§§ 277 og 289 - Krav til forliksklagens innhold – beskrivelse av sakens gjenstand i pengekravssaker

Saksnummer: 02/9233 ES EWI

 

Dato: 13.01.2003

 

Krav til forliksklagens innhold – beskrivelse av sakens gjenstand i pengekravssaker

1. Innledning

Lovavdelingen viser til Haugesund forliksråds brev 29. oktober 2002. Forliksrådet ønsker Lovavdelingens vurdering av hvilke krav tvistemålsloven (tvml.) stiller til konkretisering av sakens gjenstand ved forliksklager. Spørsmålet knytter seg både til vilkårene for å realitetsbehandle klagen, og til vilkårene for å avsi uteblivelsesdom.

Det fremgår av henvendelsen fra Haugesund forliksråd at problemstillingen er foranlediget av en uenighet med inkassobyrået Lindorff AS. Lovavdelingen kan ikke uttale seg om den konkrete saken, og tar derfor kun sikte på å gi en generell veiledning.

2. Forholdet mellom vilkår for realitetsbehandling og vilkår for uteblivelsesdom

Tvml. § 277 første ledd fastsetter at forliksklagen skal inneholde ”en kort forklaring om sakens gjenstand”. Formålet er å sikre at det krav eller rettsforhold saken gjelder, kan identifiseres, slik at den innklagede kan ivareta sine interesser og forliksrådet kan forberede seg til saken. Det er en absolutt prosessforutsetning at forliksklagen oppfyller lovens krav. Dersom klagen har mangler, og dette ikke blir rettet innen en fastsatt frist, skal forliksrådet avvise saken av eget tiltak.

Vilkårene for å avsi uteblivelsesdom i forliksrådet er regulert i tvml. § 289. I bestemmelsens annet ledd heter det at uteblivelsesdom avsies ”paa grundlag av den fremstilling av sakens sammenhæng, som er git i klagen”. Fremstillingen i klagen kan ikke suppleres med bevisførsel. Ved sin avgjørelse skal retten ta selvstendig stilling til om de faktiske opplysninger som er gitt i klagen, kan gi grunnlag for den påstand som klageren har nedlagt. Uteblivelsesdom kan derfor kun avsies hvis fremstillingen er tilstrekkelig til at retten på forsvarlig måte kan foreta rettsanvendelse, se f.eks. Rt. 2002 s. 320.

På bakgrunn av at tvml. §§ 277 første ledd og 289 annet ledd har ulike funksjoner og formål, er de krav bestemmelsene stiller til forliksklagen ikke uten videre sammenfallende, se også Schei, Tvistemålsloven Bind II, 2. utgave, s. 814.

I inkassosaker må forliksklagen vedlegges eventuell ”gjenpart av betalingsoppfordringen etter inkassoloven § 10, jf. § 12”, jf. tvml. § 277 første ledd tredje punktum. Bestemmelsen kom inn i loven ved endringslov 24. august 1990 nr. 54. Formålet er blant annet å sørge for at forliksrådet har tilstrekkelige opplysninger til å avsi uteblivelsesdom etter § 289 annet ledd, jf. Ot.prp. nr. 50 (1989-98) s. 31-33. Dette kunne tyde på at kravene til forliksklagen etter de to bestemmelsene er sammenfallende i inkassosaker. Forliksklagen skal imidlertid ikke avvises dersom betalingsoppfordring er vedlagt, men mangelfull i forhold til kravene i inkassoloven § 10, jf. Ot.prp. nr. 50 (1989-90) s. 31. Dette forutsetter at klagen i slike tilfeller likevel kan være i samsvar med de krav som følger av tvml. § 277 første ledd første punktum. Denne situasjonen er ikke upraktisk. Etter det opplyste er det ikke sjelden at betalingsoppfordringen ikke sier mer om kravets grunnlag enn det som følger av forliksklagen. I det følgende behandles kravene etter tvml. §§ 277 første ledd og 289 annet ledd hver for seg, til tross for at bestemmelsene til en viss grad er harmonisert for så vidt gjelder inkassosaker.

3. Nærmere om vilkår for realitetsbehandling etter tvml. § 277 første ledd

”En kort forklaring om sakens gjenstand” i tvml. § 277 første ledd innebærer at forliksklagen må angi både fordringens størrelse og grunnlaget for den, jf. f.eks. Schei, Op.cit. s. 814. Kravene er ikke strenge. Det er eksempelvis ikke et vilkår at kravet konkretiseres i samme grad som ved stevning jf. tvml. § 300 første ledd nr. 2 se f.eks. Rt. 1992 s. 1618.

Det lar seg ikke oppstille faste regler for hvor utførlig grunnlaget for kravet må angis. Avgjørelsen beror i det enkelte tilfellet på et konkret skjønn. Det sentrale er at det faktiske grunnlaget er tilstrekkelig for å individualisere tvistegjenstanden.

Det er generelt sett ikke nødvendig at faktura vedlegges forliksklagen, se forutsetningsvis Ot.prp. nr. 50 (1989-90) s. 31. Hensynene bak tvml. § 277 første ledd tilsier imidlertid at klagen kort må angi hvilken type vare, tjeneste eller omstendighet som har dannet grunnlag for kravet. Det er eksempelvis ikke tilstrekkelig at man kun oppgir ”varesalg” som grunnlag. Klagen må presisere om det gjelder salg av møbler eller utlån av datautstyr.

Det kan likevel tenkes at en knappere forliksklage kan godtas. Hvis kreditors navn gir både innklagede og forliksrådet sikre holdepunkter for hva som danner grunnlag for kravet, er det antakeligvis unødvendig å foreta en nærmere spesifikasjon i forliksklagen. Dette kan tenkes hvis kreditors navn uttrykkelig angir den aktuelle varen eller tjenesten, eller dersom det er allment kjent hva den aktuelle kreditor bygger sine krav på. Det må antas at dette vil være aktuelt kun hvis kreditor utelukkende leverer én bestemt type vare eller tjeneste.

Dersom tvistegjenstanden ikke er tilstrekkelig konkretisert eller ikke vedlagt betalingsoppfordring etter inkassoloven § 10, skal klagen returneres med pålegg om retting, jf. tvml. § 97. Forliksklagen skal avvises hvis den ikke blir rettet i tide.

4. Nærmere om vilkårene for å avsi uteblivelsesdom, jf. tvml. § 289 annet ledd

Det er ikke gitt at forliksklagen gir grunnlag for å avsi uteblivelsesdom selv om kravet til konkretisering av sakens gjenstand etter tvml. § 277 første ledd er oppfylt.

Det avgjørende etter tvml. § 289 annet ledd er om klagens fremstilling av sakens faktum gir tilstrekkelige opplysninger til at forliksrådet på forsvarlig måte kan ta stilling til om de faktiske forhold som er anført i klagen, og som skal legges til grunn ved en eventuell uteblivelsesdom, gir tilstrekkelig faktisk og rettslig grunnlag for klagerens krav, jf. f.eks. Rt. 2002 s. 320 og Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave, s. 712-713.

Hvor mye som må kreves, vil variere med hva som danner grunnlag for kravet og hvor kompleks og omfattende saken er. Ved et ordinært betalingskrav som bygger på en vare- eller tjenesteytelse, kan normalt uteblivelsesdom avsies dersom klagen oppfyller vilkåret i tvml. § 277 første ledd, se punkt 3 ovenfor.

Hvis kravets grunnlag er mer sammensatt vil det normalt være nødvendig med mer utførlige opplysninger, enn etter tvml. § 277 første ledd, for å gi forliksrådet mulighet til å ta stilling til om det faktum som klageren fremstiller gir grunnlag for det krav som er fremsatt, se f.eks. Rt. 2002 s. 320. Ved erstatningskrav må forliksklagen eksempelvis angi hvilke faktiske omstendigheter som påstås å utløse ansvar.

I inkassosaker kan uteblivelsesdom alltid avsies dersom forliksklagen vedlegges gjenpart av betalingsoppfordring som oppfyller kravene etter inkassoloven § 10, jf. Ot.prp. nr. 50 (1989-90) s. 31-33. I høringsbrevet til den aktuelle lovendringen ble det lagt til grunn at betalingsoppfordringen inneholder ”relativt utførlige, nærmere spesifiserte opplysningen om kravet”, jf. Ot.prp. nr. 50 (1989-90) s. 31.

Dersom forliksklagen ikke er tilstrekkelig konkretisert etter tvml. § 289 annet ledd, kan forliksrådet ikke avsi uteblivelsesdom. Uteblir innklagede, kan klager da forlange saken utsatt eller henvist til retten, jf tvml. § 289 annet ledd første punktum.

Til toppen