§ 36 - Tolkning av forvaltningsloven § 36 første ledd

Brevdato: 27.10.2017

Tolkning av forvaltningsloven § 36 første ledd

Vi viser til brev 21. april 2017 fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Spørsmålet er, slik vi ser det, om utgifter som et forsikringsselskap har hatt til å oppfylle plikten overfor parten til å sørge for rettshjelp, og som parten har refundert eller vil refundere til forsikringsselskapet, faller inn under slike «kostnader» som parten kan kreve dekket etter forvaltningsloven § 36 første ledd.

Høyesterett har i Rt. 2015 s. 289, i relasjon til ligningsloven § 9-11 (jf. nå skatteforvaltningsloven § 5-9), oppstilt et vilkår om at kostnader, for å kunne kreves dekket, må være skattyterens (partens) «egne kostnader» (jf. konklusjonen i dommen avsnitt 36). Etter vårt syn er det et vilkår også etter forvaltningsloven § 36 at bare kostnader som kan regnes som partens egne, kan kreves dekket av parten. Den nevnte høyesterettsdommen gjaldt riktignok dekning av sakskostnader etter ligningsloven § 9-11. Som fremholdt av Høyesterett var det ønsket om å «likestille ligningsforvaltningen med den øvrige forvaltningen i spørsmålet om sakskostnader, som var bakgrunnen for ligningsloven § 9-11» (avsnitt 31). Høyesteretts resonnement må derfor også anses som relevant i relasjon til forvaltningsloven § 36.

For at kostnadene skal kunne ses på som partens egne i et tilfelle som dette, må det være «en forutsetning at tilkjente sakskostnader skal gå til den som har betalt eller bistått» (jf. Rt. 2015 s. 289 avsnitt 26). Vi viser også til avsnitt 31 i dommen. Vi har i en uttalelse 9. februar 2015 (JDLOV-2015-7205-B) uttrykt det slik at «en forutsetning» for å kunne kreve dekket kostnader for ekstern bistand «normalt» vil være «at parten har en betalingsforpliktelse overfor bistandsyteren». Vi forstår den nevnte høyesterettsdommen slik at også den bygger på at det må foreligge en plikt til å betale til den som har bistått. Vi tilføyer at «bistand» i denne sammenheng kan bestå både i å yte en tjeneste (typisk sakkyndig bistand) eller å yte betaling for en annens tjeneste. I den nevnte høyesterettsdommen omtales den situasjonen «at en annen enn skattyter har betalt for bistand til skattyteren, for eksempel fra advokat- eller revisor, eller selv bistått med å få endret ligningen uten å kreve betaling» (avsnitt 26).

Når det gjelder vilkåret om at det normalt må foreligge en betalingsforpliktelse, viser vi til at vi i vår tolkningsuttalelse 30. juni 2008 (JDLOV-2008-3998) la til grunn følgende:

«Ordlyden i forvaltningsloven § 36 første ledd er … ikke til hinder for at parten inngår betingete avtaler om kostnadsdekning med en medhjelper, f.eks. slik at parten kun skal dekke medhjelperens utgifter dersom vedtaket blir endret til gunst for parten.»

Betingelsen kan f.eks. også gå ut på at betaling (refusjon) kan kreves så langt parten får medhold i et krav om dekning av sakskostnader for den aktuelle bistanden. Vi viser også til vår tolkningsuttalelse 9. februar 2015 (JDLOV-2014-7205B).

Konklusjonen er etter dette at utgifter som et forsikringsselskap har hatt til å oppfylle plikten overfor parten til å sørge for rettshjelp, og som parten plikter å refundere forsikringsselskapet, faller inn under slike «kostnader» som parten kan kreve dekket etter forvaltningsloven § 36 første ledd. Også de øvrige vilkårene i bestemmelsen må være oppfylt.