Prop. 141 L (2009-2010)

Endringer i straffeprosessloven mv.

Til innholdsfortegnelse

7 Tiltak for å forhindre uriktige domfellelser

7.1 Innledning

7.1.1 Behovet for rettssikkerhet i strafferettspleien - utfordringer

Straff er samfunnets sterkeste og mest inngripende virkemiddel mot uønsket atferd. Strafferettspleien skal være human, men samtidig effektiv og målrettet nok til å gi samfunnet og befolkningen tilstrekkelig beskyttelse. Dette gir grunnlag for inngripende reaksjoner som ubetinget fengselsstraff og forvaring. Også reaksjoner i frihet - samfunnsstraff, rettighetstap, betinget fengsel og bøter - kan ha stor innvirkning på livene til de domfelte. Det er derfor viktig at beslutninger om straff og strafferettslige reaksjoner blir truffet på riktig grunnlag.

Videre er det nødvendig for tilliten til strafferettspleien at systemet virker etter sin hensikt og at politi, påtalemyndighet og domstol «treffer» riktig. Det er viktig også fordi speilbildet av en uriktig domfellelse er at den skyldige går fri. Tilliten til rettsvesenet er avgjørende for at straffen skal nå sin preventive virkning.

En rekke rettssikkerhetsgarantier i norsk straffeprosess skal sikre at siktede får en rettferdig behandling av politi, påtalemyndighet og domstol, og bidra til å forhindre uriktige domfellelser. Straffeprosessen er kontradiktorisk, basert på muntlighet og bevisumiddelbarhet og tuftet på et betydelig lekdommerinnslag, siktede er ikke pålagt å bidra til egen domfellelse, retten har ansvar for sakens opplysning og saken forberedes for organer uavhengig av domstolen; nemlig politi og påtalemyndighet (anklageprinsippet). Dessuten er det sentralt at påtalemyndigheten er pålagt en streng bevisbyrde for tiltaltes skyld.

Samtidig er prinsippet om fri bevisbedømmelse rotfestet i norsk rett og andre moderne rettskulturer. En fri bevisbedømmelse gir mulighet til en helhetlig vurdering hvor svakheter og styrker ved de aktuelle bevisene tas i betraktning. Bevisbedømmelse er ingen vitenskapelig manøver. Om de bevis som finnes i en sak holder til domfellelse, beror til sist på en skjønnsmessig og subjektiv vurdering. Menneskers vurderingsevne og hukommelse er ikke ufeilbarlig, og risikoen for uriktige domfellelser kan aldri helt elimineres. I tillegg er hensynet til en effektiv saksavvikling og resultatoppnåelse egnet til å utfordre kravene til rettssikkerhet i prosessen.

Spørsmålet er hvordan disse utfordringene best kan møtes, slik at risikoen for uriktige domfellelser blir minst mulig.

7.1.2 Frifinnelsene av Fritz Moen

Fritz Moen (f. 1941) ble i 1978 dømt til 16 års fengsel og ti års sikring for i 1977 å ha voldtatt og drept Torunn Finstad. I 1981 ble han dømt til en tilleggsstraff på fem års fengsel for i 1976 å ha drept og forsøkt å voldta Sigrid Heggheim. Han sonet i alt vel 18 år i fengsel.

Moen begjærte begge sakene gjenåpnet i 2000. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 2003 side 1389 fikk Moen medhold i kravet om gjenåpning av Sigrid-saken, samtidig som begjæringen om gjenåpning av Torunn-saken ble avslått. Moen ble ved Borgarting lagmannsretts dom 7. oktober 2004 frikjent i Sigrid-saken. Samme måned fremmet Moen ny begjæring om gjenåpning av Torunn-saken for Gjenopptakelseskommisjonen.

Fritz Moen døde i 2005 før begjæringen var avgjort. Ved kommisjonens avgjørelse 15. juni 2006 ble begjæringen tatt til følge, og Moen ble frifunnet av Borgarting lagmannsrett 24. august samme år.

Etter gjenåpningene og frifinnelsene i sakene mot Fritz Moen har det vært maktpåliggende for Justisdepartementet å sørge for tiltak som bidrar til at rettspleien tar lærdom av det som gikk galt. På vegne av det norske rettssamfunnet ga justisministeren 8. september 2006 en unnskyldning til Fritz Moen post mortem, og til dem som sto ham nær, for den uretten Moen hadde opplevd. Justisministeren ga også uttrykk for at det påhviler oss som et ansvarlig rettssamfunn å trekke mest mulig lærdom ut av Moen-sakene for å unngå at noe liknende skjer igjen, og at hele straffesystemet skylder Fritz Moen ydmykhet, selvransakelse og vilje til endring.

I forlengelsen av justisministerens beklagelse har Justisdepartementet satt i gang et treleddet initiativ rettet mot forskning, granskning av Moen-sakene og bevisstgjøring. Hva gjelder det siste har Justisdepartementet i samarbeid med riksadvokaten og Politidirektoratet lagt til rette for aktiv bevisstgjøring i landets politidistrikter og statsadvokatembeter om forhold som hadde eller kunne ha bidratt til de uriktige domfellelsene mot Fritz Moen.

Utvalget (i det følgende også referert til som Mælandutvalget) som ble oppnevnt av Justisdepartementet til å granske straffesakene mot Fritz Moen, avleverte sin utredning NOU 2007: 7 «Fritz Moen og norsk strafferettspleie» 25. juni 2007 (heretter referert til som NOU 2007: 7).

Utvalget anbefaler flere regelendringer som det mener kan bidra til å forhindre uriktige domfellelser i fremtiden. Enkelte av forslagene er etter departementets syn allerede tilstrekkelig varetatt eller er under oppfølging ved alternative initiativ (se punkt 7.2), mens andre foreslås fulgt opp her (se punkt 7.3). Departementet vil imidlertid understreke at lovregler og forskrifter i utgangspunktet bare kan oppstille rammen for en betryggende og forsvarlig saksbehandling. De menneskelige faktorene er også sentrale for rettssikkerheten til siktede, herunder at aktørene i strafferettspleien viser en grunnleggende forståelse for egen rolle som myndighetsutøver og en respekt og ydmykhet i møte med saken og de involverte. Bevissthet omkring disse forhold kan særlig oppnås gjennom opplæring og stadig satsing på holdningsfremmende tiltak.

I den forbindelse er forskning som kan bidra til å motvirke uriktige domfellelser viktig. Flere forskningsprosjekter av betydelig relevans for problemet med uriktige domfellelser er gjennomført, satt i gang eller under planlegging. Justisdepartementet arrangerte sammen med Politihøgskolen 7. mars 2007 et idéseminar om forskning innen straffesakspleien. Referater fra innleggene på seminaret finnes i Justisdepartementets rapport «Forskning og forskningsbehov i lys av Fritz Moen-sakene». Kunnskapsutvikling oppnås trolig best gjennom samarbeid på tvers av fagmiljøene. En forutsetning for samarbeid er at miljøene er kjent med hverandres forskningsprosjekter og resultater. Et av siktemålene med seminaret var derfor at de ulike fagmiljøene gjennom informasjonsutveksling og kontaktbygging skulle få inspirasjon til å sette i verk egne forskningsprosjekter. Idéseminaret avdekket et særlig behov for forskning om politiets etterforsking, bruk av sakkyndige, bruk av DNA og stillingen til hørselshemmede og andre personer med nedsatt funksjons- og kommunikasjonsevne i rettssystemet. En gjennomgåelse av forskningen som er avsluttet den senere tid, eller som pågår eller planlegges, viser at det på disse og tilgrensende felt gis viktige bidrag til å belyse problemet med uriktige domfellelser slik at skritt kan tas for å forhindre at det skjer igjen, se nærmere om dette under punkt 7.2 nedenfor.

Departementet vil understreke at det er viktig at forskningsresultatene formidles og innarbeides gjennom opplæring og informasjon. Aktørene i straffesakskjeden og de vitenskapelige miljøene har et ansvar for å tilegne seg og spre denne kunnskapen. Departementets oversikt nedenfor over tiltak som kan bidra til økt rettssikkerhet og forhindre uriktige domfellelser, kan forhåpentligvis være et bidrag i denne retning.

7.1.3 Er målet nådd?

Punkt 7.2 i dette kapitlet trekker linjen fra Ot.prp. nr. 70 (2000-2001), som fulgte opp NOU 1996: 15 «Lilandsaken» med å foreslå etablering av en kommisjon for gjenåpning av straffesaker, og frem til i dag. Siden proposisjonen ble fremsatt, er det gjennomført, påbegynt og planlagt en rekke tiltak og prosjekter som har en side til økt rettssikkerhet i strafferettspleien. Gjenopptakelseskommisjonen har behandlet flere saker hvorav et betydelig antall er henvist til ny realitetsbehandling for domstolene. Men det er også foretatt viktige lovgivningsgrep, utført forskning, innført nye opplæringstiltak og liknende som har eller kan få stor betydning i det kontinuerlige arbeidet for å forhindre uriktige domfellelser. Enkelte av disse imøtekommer etter departementets syn også flere av Mælandutvalgets forslag i NOU 2007: 7.

Selv om man har kommet langt i arbeidet med å forhindre nye uriktige domfellelser, vil departementet presisere at det stadig vil være behov for bevisstgjøring og tiltak for å sikre rettssikkerheten til den som mistenkes eller siktes for et straffbart forhold. Selv om mye har skjedd i løpet av de 30 årene siden Fritz Moen urettmessig ble dømt, kan ingen dessverre garantere for at noe liknende aldri vil skje igjen. Det påligger imidlertid myndighetene og aktørene i strafferettspleien å gjøre sitt aller ytterste for å redusere risikoen for nye uriktige domfellelser.

7.1.4 Anbefalingene i NOU 2007: 7

Enkelte av anbefalingene i NOU 2007: 7 ble ikke sendt på høring ettersom utvalgets forslag allerede var tilstrekkelig varetatt eller under oppfølging ved andre prosesser. Disse lovforslagene er kommentert i tilknytning til tiltakene som er beskrevet i punkt 7.2.

I punkt 7.3 følger departementet opp høringen av NOU 2007: 7 med enkelte lovforslag. Departementet går også inn for enkelte endringer i påtaleinstruksen.

7.2 Tiltak som kan styrke rettssikkerheten og bidra til å forhindre uriktige domfellelser

7.2.1 Kvalitet og objektivitet hos politi og påtalemyndighet

7.2.1.1 Tiltak rettet mot etterforskingen og påtalestadiet

De senere årene er det nedlagt et stort arbeid hos politi og påtalemyndighet for å øke kvaliteten i arbeidet som utføres og forhindre uriktige domfellelser. Objektivitetskravet har vært et tilbakevendende tema i undervisning, møter og instrukser, og det har vært påpekt at etterforskingen ikke må «låses» for tidlig mot en mulig gjerningperson. Kravene til kvalitet og rettssikkerhet under etterforskingen er også tydeliggjort gjennom rundskriv fra riksadvokaten til statsadvokatene og politimestrene.

I 2002 nedsatte riksadvokaten en egen arbeidsgruppe som gikk gjennom alle sider ved etterforsking av drapssaker med ukjent gjerningsperson. Det slås fast at drapssaker etterforskes bredere enn tidligere, og det er utviklet bedre verktøy for analyse av bevismateriale.

Av betydning for kvaliteten under etterforskingen i alvorlige saker er det trolig også at flere politidistrikter har omorganisert enheter og etablert nye. Ofte er disse enhetene helt eller delvis spesialisert mot særskilte kriminalitetsområder og besatt med egne påtalejurister.

I 1992 ble Politihøgskolen opprettet, noe som medførte en forlenget grunnutdanning, endret utdanningsstruktur, styrking av diverse fag og flere nye fag. Blant annet er større oppmerksomhet rettet mot rolleforståelse og objektivitet, og det kan være grunn til å si at utdanningen er blitt mer akademisk sammenliknet med tidligere. I lys av dette, og avdekkingen av de uriktige domfellelsene av Per Kristian Liland og Fritz Moen, er det grunn til å tro at politietaten er mer bevisst på risikoen for uriktige domfellelser i dag enn den var for ti år siden.

I den forbindelse skal det også nevnes at politiets avhørsteknikk har gjennomgått en grunnleggende reform. Oslo politidistrikt startet utviklingen av avhørsteknikken «K.R.E.A.T.I.V.» i 2001. Teknikken er basert på en engelsk modell som har mottatt internasjonal anerkjennelse for sitt «oppgjør» med tilståelsesbaserte avhørsteknikker. Etterforskerne trenes til, i forkant av avhør, å identifisere flest mulig tenkelige forklaringer til de potensielle bevisene, og stimuleres derfor til å tenke på en måte som bevarer det «åpne sinn». Sammenliknet med mer tilståelsesfokuserte avhørsmetoder, ivaretar metoden nødvendige etiske hensyn samtidig som det finnes dokumentasjon for at den er mer effektiv. Det bør legges til at en undersøkelse har vist at et flertall avhørere finner det lettere å utnytte K.R.E.A.T.I.V.-metoden hvor det tas lyd- eller videoopptak, se nærmere om opptak av politiavhør i punkt 7.2.5.4 nedenfor.

Videre er bruk av sakkyndige viet stor oppmerksomhet i politiet og påtalemyndigheten, ikke minst på bakgrunn av enkelte gjenopptakelsessaker. Riksadvokaten har presisert at påtalemyndigheten må forvisse seg om at de sakkyndige har nødvendig ekspertise, at de gis et presist mandat og at deres vurderinger så langt mulig etterprøves gjennom etterforskingen. I den forbindelse nevnes at departementet under punkt 7.3.5 foreslår å lovfeste at sakkyndiges mandat skal være skriftlige, uavhengig av om de sakkyndige oppnevnes av politiet og påtalemyndigheten eller av domstolene.

De siste årene er Fritz Moen-sakene grundig gjennomgått hos politiet og påtalemyndigheten i et læringsperspektiv. Samtlige politidistrikter har rapportert om tiltak de har satt i verk for å unngå tilsvarende saker, og en rekke distrikter har kritisk gått gjennom egne rutiner. Også statsadvokatembetene er pålagt å arbeide med hvilken lærdom som kan trekkes ut av sakene. I rapporter fra statsadvokatembetene om tiltak som er satt i verk etter Fritz Moen-sakene fremgår det at tiltakene favner vidt, og har oppmerksomhet rettet både mot etterforskingen og påtalestadiet. Riksadvokaten oppsummerer i brev til statsadvokatembetene 27. februar 2009 tiltakene som er eller vurderes gjennomført slik:

«Samtlige statsadvokatembeter har nå avgitt rapport. Sett under ett spenner de innrapporterte tiltak vidt, med oppmerksomhet rettet mot så vel etterforskningsstadiet som påtalestadiet, og mot både politiets og påtalemyndighetens arbeid. Perspektivet er gjennomgående både tilbakeskuende og innrettet mot dagens situasjon. Av tiltak som er eller planlegges gjennomført nevnes:

  • Gjennomgang av granskingsrapporten og utdeling av denne samt annet relevant materiale til etterforskere og påtalejurister.

  • Gjennomgang av rutiner og saksinstrukser.

  • Gjennomgang av sakskomplekser - herunder gjenopptatte saker (til dels med påpekninger av mangler ved etterforskningen og beslutningsprosesser) - og til dels av flere statsadvokater.

  • Vurdering av om gjenopptakelsesbegjæringer bør behandles av to statsadvokater, og ikke av den statsadvokat som har vært påtaleansvarlig for den sak som er begjært gjenopptatt, samt vurdering av behov for overføring av behandlingen til annet distrikt.

  • Økt oppmerksomhet og diskusjon omkring behovet for tett kontakt mellom statsadvokat og etterforsker/politijurist i den konkrete straffesaksbehandlingen.

  • Kontroll med at tiltak er gjennomført i politidistriktene, herunder gjennomgang av organiseringen av etterforskning med oppmerksomhet på etterforskningsledelse.

  • Evaluering av bruken av oversiktsrapporter og bevisnotater.

  • Drøftelser av problematikken knyttet til balansering av hensynet til tempo mot kvalitet.

  • Gjennomgang av problemstillinger knyttet til bruk av lyd og bilde, sakkyndighet og tilståelser.

  • Drøftelser av behov for to døvetolker.

  • Kurs for avhørere/etterforskere.

  • Understrekning av behovet for at alle relevante opplysninger nedfelles i sakens dokumenter.

  • Gjennomgang av kravet til objektivitet i etterforskningen.

  • Bevisstgjøring om strafferettens beviskrav.

De ovennevnte problemområder er tatt opp bl.a. i interne møter og i arbeidsgrupper, i foredrag av interne og eksterne foredragsholdere, samt av statsadvokatene på påtalemøter og ved inspeksjoner i politidistriktene.

Det grundige arbeid som er gjort, forutsettes videreført.»

7.2.1.2 Beviskrav for å utferdige tiltale (anbefaling i NOU 2007: 7)

Riksadvokaten har i flere rundskriv fastsatt følgende instruks til politimestrene og statsadvokatene om hva som skal til for å ta ut tiltale: «Påtalemyndigheten må være overbevist om siktedes straffskyld for å ta ut tiltale og den må være av den oppfatning at straffeskylden kan bevises i retten.»

I NOU 2007: 7 punkt 13.4.9.1 reises spørsmålet om de materielle vilkårene for å ta ut tiltale bør klargjøres. Mælandutvalget påpeker at riksadvokatens henvisning til en domsprognose er uheldig. Utvalget fremholder at beslutningstakeren i påtalemyndigheten skal vurdere beviskravet selvstendig, og det bør ikke være tilstrekkelig å vurdere hva domstolene antas å gå med på.

På bakgrunn av spørsmålet i Mælandutvalgets utredning, ga riksadvokaten i brev 2. juli 2007 til politimestrene og statsadvokatene følgende presisering av instruksen:

«Riksadvokatens instruks om beviskravet for å utferdige tiltale innebærer at påtalemyndigheten skal legge samme bevisterskel til grunn som domstolene anvender for å avsi fellende dom. Det annet vilkår i instruksen - om at påtalemyndigheten må være av den formening at det kan føres fellende bevis for straffeskylden i retten - er et tilleggskrav om bevisføring som ikke knytter seg til spørsmålet om en er overbevist om mistenktes skyld, men til mulighetene for å føre bevis. Situasjonen kan f eks i enkelte tilfeller være at påtalemyndigheten ut fra de tilgjengelige bevis er overbevist om straffeskylden, men hvor viktige bevis av ulike grunner (trusler mot vitner, et vitne er avgått ved døden, eller lignende) ikke kan føres for domstolen. Påtalemyndigheten har følgelig en selvstendig plikt til å ta stilling til bevissituasjonen ut fra prinsippet «in dubio pro reo». Foreligger det rimelig tvil om mistenktes skyld skal tiltale ikke utferdiges.

I tillegg skal det tas stilling til bevisføringssituasjonen. Er det holdepunkter for å anta at avgjørende bevis ikke vil kunne føres, skal tiltale ikke utferdiges.»

Departementet fant forut for høringen av NOU 2007: 7 at ytterligere tiltak for å klargjøre de materielle vilkårene for å ta ut tiltale var unødvendig, og det ble ikke bedt om høringsinstansenes syn på spørsmålet. I høringsbrevet ble det samtidig gjort klart at departementet forutsatte at riksadvokaten i nødvendig grad følger opp spørsmålet. I den forbindelse vises det til riksadvokatens rundskriv nr. 1 og 2 for 2008 der beviskravet for å ta ut tiltale gjennomgås. På denne bakgrunn vil ikke spørsmålet behandles ytterligere i denne proposisjonen.

7.2.1.3 Forskning

Den nylig avlagte doktoravhandlingen «Justisfeil ved politiets etterforsking - noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak» av politioverbetjent Asbjørn Rachlew ved Oslo politidistrikt retter oppmerksomheten mot politiets etterforskingsmetoder og de prosessene som i sentral faglitteratur beskrives som umiddelbare og underliggende årsaker til at uskyldige blir dømt. Avhandlingen er tverrfaglig og bygger blant annet på kognitiv- og sosialpsykologisk teori om beslutningstaking, hvor menneskets begrensede evne til å forholde seg objektivt står sentralt. Rachlew illustrerer teorien med aktuelle straffesaker, og påpeker at når beslutningstakeren mener å kjenne sannheten, inntrer flere og gjensidig forsterkende psykologiske prosesser som synes å øke i styrke etter hvor mye som «står på spill». Avhandlingen belyser sider ved politiets etterforsking som ikke er gjort til gjenstand for systematisk gransking tidligere i Norge. Doktoravhandlingen er finansiert av Justisdepartementet.

Ved Politihøgskolen er et tverrfaglig prosjekt om kvalitet i etterforskingen påbegynt i regi av professor Tor-Geir Myhrer, politiinspektør Trond Myklebust og professor Johannes Knutsson. Arbeidet vil få prioritet i 2010, og har som mål å analysere utvalgte politidistrikter på fire ulike beslutningsnivåer: politidistrikt, driftsenhet, avdeling og saksbehandler. Blant annet tas det sikte på å kartlegge prioriteringer i politidistriktene, praktisering av sentrale føringer og politidistriktenes egne refleksjoner over kvalitet. Det vil også forskes på organisering av etterforskingsvirksomheten og taktisk etterforsking med spesiell oppmerksomhet rettet mot politiavhør. En annen side ved forskningen vil være juridisk rettet og ta for seg objektivitetskravet og fullstendighetskravet, det vil si at også forhold som taler til siktedes gunst skal vektlegges i etterforskingen. I den forbindelse vil det blant annet ses på om fullstendighetskravet kan være ulikt i større alvorlige saker sammenliknet med de mindre sakene.

Det skal også nevnes at professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen arbeider med å gjennomføre intervjuer med avgåtte polititjenestemenn hvor de blant annet spørres om politikultur og maktanvendelse. Det tas sikte på at undersøkelsene munner ut i en publikasjon.

Videre har førstelektor Kari Gresvik Rønneberg ved Politihøgskolen i 2009 avlagt doktoravhandlingen «Politisamtaler med publikum. Språkbruk som hemmer eller fremmer god kommunikasjon». Avhandlingen er ikke direkte rettet mot etterforsking, men dens konklusjoner er av interesse også i denne forbindelse. Rønneberg hevder at mulige konflikter mellom politi og publikum ikke bare handler om hva politiet sier og gjør, men like mye om hvordan det sies og gjøres. Samtidig mener hun å påvise at misstemning og konflikt like mye utløses av hva som ikke sies, som når spørsmål ikke får svar eller når forklaringer ikke gis. Hun anfører også at der samtalen tilspisser seg og ender som konfrontasjon, kan en utløsende faktor være den profesjonelles mangel på empati og uttrykt forståelse for den andres situasjon.

7.2.1.4 Tiltak mot kritikkverdige forhold i politiet

Politiet har i kraft av sine oppgaver en rekke maktmidler. Uten tilstrekkelig kontroll med bruken av disse, vil adgangen til bruk av makt kunne utgjøre en trussel mot rettssikkerheten. De fleste vestlige stater har i dag egne rutiner for etterforsking av ansatte i politietaten. Ved lov 5. mars 2004 nr. 13 vedtok Stortinget å opprette en ny sentral landsdekkende enhet med ansvar for å etterforske, påtaleavgjøre og iretteføre saker der ansatte i politiet og påtalemyndigheten er anmeldt for å ha begått straffbare handlinger i tjenesten. Spesialenheten for politisaker ble virksom 1. januar 2005. Sammenliknet med det tidligere SEFO ivaretar enheten en mer rettssikker og ensartet behandling av anmeldelser av ansatte i politiet eller påtalemyndigheten. Den nye ordningen sikrer større uavhengighet og tilstrekkelig avstand mellom etterforskeren og den som er anmeldt.

Justisdepartementet oppnevnte i mars 2008 et utvalg med oppdrag å evaluere kontrollmekanismene i politiet. Utvalget, som 12. mai 2009 overleverte NOU 2009: 12 «Et ansvarlig politi - Åpenhet, kontroll og læring», fremsetter flere forslag til forbedringer både når det gjelder politiet og Spesialenheten for politisaker. Utvalget foreslår blant annet at den norske «to-sporordningen», som innebærer at klager på kritikkverdig tjenesteutøvelse sendes direkte til politiet og anmeldelser direkte til Spesialenheten, erstattes av en ordning hvor alle politiklager først skal til Spesialenheten. Deretter skal Spesialenheten ifølge forslaget avgjøre om klagen skal etterforskes av enheten eller behandles av politiet som klagesak. Utredningen har vært på høring, og Justisdepartementet vil ta stilling til hvordan den skal følges opp. I statsbudsjettet for 2010 er Spesialenheten styrket med to årsverk som en første oppfølging av rapporten.

7.2.2 Kvalitet i domstolene

7.2.2.1 Dommeretikk

Tilsynsutvalget for dommere ble opprettet ved kongelig resolusjon 15. mai 2002, og er et klage- og disiplinærorgan for dommere i tingrettene, lagmannsrettene, Høyesterett, jordskifterettene og jordskifteoverrettene. Utvalget består av to representanter for allmennheten, en advokat, to dommere fra de alminnelige domstolene og en jordskiftedommer. Tilsynsutvalget arbeider for å avdekke forhold som er egnet til å svekke tilliten til domstolene, og kan etter klage eller på eget initiativ treffe vedtak om disiplinærtiltak dersom en dommer overtrer de plikter som stillingen medfører, eller for øvrig opptrer i strid med god dommerskikk. Utvalget benytter to former for disiplinærtiltak; advarsel, som normalt bare er aktuelt dersom dommerens forhold ligger nær opp til straffbare tjenesteforsømmelser, og kritikk, som er den vanligste reaksjonsformen. I 2008 mottok Tilsynsutvalget 91 klagesaker, og det ble truffet 81 vedtak, hvorav 44 avvisningsvedtak. Av de sakene som ble realitetsbehandlet, ble det gitt kritikk i to tilfeller. Det ble ikke rettet advarsel mot noen dommere i 2008. Tilsynsutvalget utgir en egen årsmelding med nærmere redegjørelse for utvalgets virksomhet, samt statistikk over vedtakene.

Det er foreløpig ikke vedtatt skriftlige profesjonsetiske regler for norske dommere, utover at domstolloven § 55 tredje ledd gir en rettesnor for vurderingen av hva som er god dommerskikk:

«En dommer er uavhengig i sin dømmende virksomhet. En dommer skal utføre sin dommergjerning upartisk og på en måte som inngir alminnelig tillit og respekt.»

Etter initiativ fra Tilsynsutvalget for dommere har en arbeidsgruppe nedsatt av Domstoladministrasjonen utarbeidet forslag til et skriftlig etisk regelverk for dommere. Forslaget har vært på intern høring i domstolene, og vil bli lagt frem for godkjenning i Dommerforeningen, Tekna og styret i Domstoladministrasjonen.

7.2.2.2 Juryordningen (anbefaling i NOU 2007: 7)

Et viktig spørsmål er hvilken sammensetning av retten i de enkelte sakene som best bidrar til å sikre at domstolene fatter riktige avgjørelser. Dette er et særlig aktuelt spørsmål for jurysaker. Juryordningen reiser en rekke grunnleggende og kompliserte spørsmål. Justisdepartementet har satt ned et lovutvalg som skal foreta en bred vurdering av hvordan lekdommerinnslaget bør være når de alvorligste straffesakene behandles i lagmannsretten (Juryutvalget). Utvalget har frist til 1. juni 2011 for å avgi en utredning til departementet.

I NOU 2007: 7 punkt 13.4.9.3 og 13.4.9.4 foreslås henholdsvis en klargjøring av hva lagmannens rettsbelæring kan inneholde, jf. straffeprosessloven § 368, og at det bør vurderes en plikt for retten til å sette juryens fellende kjennelse til side hvor retten finner at det ikke er grunnlag for domfellelse. Siden spørsmål relatert til juryordningen bør behandles helhetlig, holdt departementet Mælandutvalgets anbefaling utenfor høringen.

I plenumsdommen inntatt i Rt. 2009 side 750 uttalte førstvoterende (i avsnitt 66) at grunnleggende rettssikkerhetshensyn tilsier at dersom det er rimelig tvil om skyld, skal fagdommerne sette til side en kjennelse fra lagretten om at tiltalte er skyldig. Uttalelsen må forstås slik at tilsidesettelsesadgangen etter straffeprosessloven § 376 c er obligatorisk dersom fagdommerne mener det er rimelig tvil om skyldspørsmålet.

7.2.3 Riktig bruk av gode sakkyndigvurderinger (anbefaling i NOU 2007: 7)

Sakkyndige har en fremtredende og ofte avgjørende rolle i mange straffesaker. Det er viktig at de sakkyndige har høy kompetanse på sine fagfelt, i tillegg til god forståelse for den særlige rollen de har i en rettssak. Både sakkyndige og øvrige aktører i en straffesak bør være seg bevisste at møtet mellom den juridiske kulturen og fagkulturen til den aktuelle sakkyndige kan by på særlige utfordringer. Dette er blant annet tema i boken «Rettsmedisinsk sakkyndighet i fortid, nåtid og fremtid. Mot et paradigmeskifte ved vurdering av rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker», Brandtzæg og Eskeland (red.) 2007.

Utdanning av rettsmedisinsk sakkyndige foregår i Norge innen de ulike fagmiljøene. På flere av fagfeltene innen rettsmedisin er det de senere år utført doktorgradsarbeider, og det pågår kontinuerlig forskning. I den sammenheng kan det for eksempel nevnes at blant andre professor Torleiv Rognum ved Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo har utviklet en metode for måling av stoffet hypoxantin i øyevæsken på den døde, som langt mer nøyaktig enn tidligere gjør det mulig å bestemme dødstidspunktet. Dette er ofte et avgjørende bevis i drapssaker, både når det gjelder å finne frem til riktig gjerningsperson og å utelukke potensielle gjerningspersoner.

Det stilles ikke spesielle formelle kvalifiseringskrav for rettsmedisinere, og det er ingen omforent oppfatning av hvilken kompetanse som kreves for rettsmedisinsk sakkyndige. De fleste fagmiljøene er imidlertid innforstått med den såkalte «ABC-modellen», som består av:

  1. generell spesialistkompetanse,

  2. grunnleggende juridisk kunnskap og

  3. spisskompetanse innen et rettsmedisinsk fagfelt.

Justisdepartementet oppnevnte i 1998 et utvalg ledet av professor Rognum for å gjennomgå rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll i straffesaker. Utvalget avleverte sin utredning NOU 2001: 12 «Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker» til Justisdepartementet 2. april 2001. Som oppfølging av utredningen er blant annet følgende tiltak iverksatt i regi av Den rettsmedisinske kommisjon:

  • Det er opprettet en oversikt over kvalifiserte rettsmedisinske sakkyndige.

  • Den rettsmedisinske kommisjon er fra 2007 delt inn i fire grupper: gruppe for rettspatologi og klinisk rettsmedisin, rettstoksikologisk gruppe, rettsgenetisk gruppe og rettspsykiatrisk gruppe.

  • De siste 10 til 15 årene er kravene til habilitet for sakkyndige i praksis skjerpet. Kommisjonen arbeider aktivt med bevisstgjøring av sakkyndige om deres rolle i retten.

  • Den rettsmedisinske kommisjon arrangerer kurs blant annet i juridiske og etiske temaer for rettsmedisinsk sakkyndige, og utfører andre veiledningsoppgaver. Kommisjonen har også deltatt aktivt på andre kurs og seminarer, blant annet i samarbeid med Domstoladministrasjonen.

  • Det er sendt nyhetsbrev til det psykiatriske fagfeltet, domstoler og parter med generelle betraktninger basert på sakene kommisjonen har gjennomgått.

  • Det er i 2004 laget en veiledning om utredninger der det er mistanke om bevisstløshet i gjerningsøyeblikket. I 2007 er det laget en veiledning om hvordan fysiske skader i voldssaker skal beskrives. Det arbeides med et seminar om vurdering av psykiske senskader og om bruk av DNA-analyser i straffesaker.

I tillegg gjennomføres fra og med høsten 2009 et nasjonalt kvalifiseringsprogram for rettspsykiatrisk sakkyndige i regi av kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri i Bergen, Trondheim og Oslo. Programmet skal bidra til økt rolleforståelse og kompetanseheving i rettspsykiatrisk metode og diagnostikk. Det gis også innføring i de deler av strafferetten og straffeprosessen som er spesielt relevante for sakkyndige. Justisdepartementet bidrar med økonomisk støtte til kurset.

Det er også iverksatt tiltak for å styrke den generelle kompetansen i sakkyndigarbeid blant helsepersonell.

Disse tiltakene omfatter for det første vedtakelse av en egen forskrift som regulerer helsepersonells sakkyndigarbeid, forskrift 18. desember 2008 nr. 1486 om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l. Forskriften gjelder i utgangspunktet alt helsepersonell som utfører sakkyndigoppdrag, herunder også psykiatere og psykologer som utfører sakkyndigoppdrag i straffesaker.

For det annet skal det etableres obligatoriske kurs i sakkyndigarbeid for leger i spesialistutdanning. Slike kurs skal etableres av Helsedirektoratet i samarbeid med Legeforeningen, og formålet er å øke kvaliteten på sakkyndigarbeid.

I NOU 2007: 7 punkt 13.4.7.4 fremhever Mælandutvalget at det bør vurderes om det er hensiktsmessig med særskilt opplæring av sakkyndige. Utvalget mener sakkyndige bør gjøres kjent med juristenes begrepsbruk og at de, for å unngå misforståelser, bør redegjøre særskilt for innholdet i sannsynlighetsvurderinger. Utvalget påpeker videre at det er viktig at sakkyndige forstår sine roller som objektive premissleverandører, og at de sakkyndige vet at de skal uttrykke tvil dersom det er faglig grunnlag for det.

Som vist er det igangsatt flere tiltak for å styrke kompetansen hos rettsmedisinsk sakkyndige, herunder tiltak rettet mot rolleforståelse. Departementet har på denne bakgrunn ikke funnet grunn til nå å gå videre med Mælandutvalgets forslag om særskilt opplæring av sakkyndige. Spørsmålet ble derfor holdt utenfor høringen av NOU 2007: 7. For ordens skyld nevnes at departementet under punkt 7.3.5 nedenfor foreslår å lovfeste plikten til å utforme skriftlig mandat for sakkyndige som blir oppnevnt av påtalemyndigheten og retten.

Departementet ser for øvrig at bruk av sakkyndige også reiser andre viktige og prinsipielle spørsmål. Ofte ligger vanskelig tilgjengelige eller etterprøvbare fagvurderinger til grunn for den sakkyndiges konklusjon. At sakkyndiges vurderinger ofte har avgjørende betydning for domstolers og andre organers beslutninger, gir etter departementets oppfatning behov for å vurdere bruken av sakkyndige i et bredt perspektiv. Departementet vil på denne bakgrunn i 2010 starte opp et arbeid med å kartlegge når sakkyndigvurderinger inngår i domstolers og andre organers beslutningsgrunnlag og gjennomgå regelverket for bruk av sakkyndige. Departementet vil vurdere hvor det er reformbehov og hvordan eventuelle reformbehov mest hensiktsmessig kan ivaretas. I den forbindelse skal det også nevnes at en gruppe som i 2008 ble oppnevnt av Justisdepartementet, i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet, for å etterkontrollere reglene om strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner, konkluderer med at det er behov for et langsiktig arbeid med oppgradering av det rettspsykiatriske fagfeltet. Gruppen peker blant annet på at det er et klart behov for å styrke rettspsykiatriens vitenskapelige forankring, og etterlyser en sterkere offentlig rolle i dette arbeidet. Gruppens utredning har vært på høring, og departementet vil også vurdere synspunktene som er fremsatt av denne gruppen.

7.2.4 Vern om utsatte grupper

7.2.4.1 Tiltak for å sikre kvalitet på og tilgang til tolketjenester (anbefaling i NOU 2007: 7)

Bruk av kvalifisert tolk er viktig i saker der det foreligger språklige eller andre hindre for alminnelig kommunikasjon. Misforståelser, for eksempel i en straffesak, kan ha store konsekvenser. I samarbeid med Domstoladministrasjonen avdekket Integrerings- og mangfoldsdirektoratet i 2009 store forskjeller på hvor ofte tolk brukes i straffesakskjeden. Flere bruker ikke tolk selv om det er behov for det, og få har rutiner for å undersøke tolkens kvalifikasjoner. Undersøkelsen avdekket også at mange har behov for mer opplæring i bruk av tolk.

Selv om det gjenstår flere utfordringer knyttet til å sikre gode tolker i alle saker der det er behov for det, er det grunn til å konstatere at krav om kvalitet ved tolking er langt mer påaktet i politiet, påtalemyndigheten og domstolene nå enn tidligere. Ikke minst kan økt bruk av lyd- og bildeopptak ved politiavhør være egnet til å redusere tolkefeil, jf. punkt 7.2.5.4.

Dessuten er det verdt å nevne at en rekke tiltak de seneste årene er igangsatt for å heve tolkenes kompetanse og for å utdanne flere tolker. Særlig er det grunn til å fremheve at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet kontinuerlig arbeider for å styrke kvaliteten på tolking i offentlig sektor. En arbeidsgruppe ledet av direktoratet foreslår i en rapport fra 2009 felles overordnede prinsipper for planlegging, budsjettering, bestilling og bruk av kvalifisert tolk. Det foreslås dessuten at hver sektor utarbeider tilpassede retningslinjer for eget område. På lengre sikt tilrår arbeidsgruppen en samlet gjennomgåelse og eventuell revisjon av aktuelt lov- og regelverk. Rapporten har vært på høring med frist 15. februar 2010 og følges opp av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

I 2005 ble det opprettet et nasjonalt tolkeregister med oversikt over praktiserende tolker og deres kompetanse. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har system- og driftsansvar for registeret, og arbeider for at det offentlige skal benytte registeret i saker hvor det er behov for tolk.

På utdanningssiden kan det trekkes frem at Kommunal- og regionaldepartementet, i samarbeid med Utlendingsdirektoratet, i 2003 startet et prøveprosjekt med nettbasert utdanning av tolker. Prøveprosjektet var en suksess, og en permanent tolkeutdanning med grunndel og påbyggingsmoduler ble opprettet ved Høgskolen i Oslo i 2007. I 2009 ble det opprettet en påbyggingsmodul i tolking i retts- og nemndsmøter. I tillegg arrangerer domstolene lokale kurs for tolker de bruker regelmessig. En ordning med statsautorisasjon av tolker har eksistert siden 1997.

En arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet og ledet av tingrettsdommer Kristian Jahr avga 14. mars 2005 rapporten «Rett til tolk - tolking og oversettelse i norsk straffeprosess». Arbeidsgruppen foreslår tiltak for å styrke, forbedre og effektivisere regelverk og praksis for bruk av tolk i straffesaker. Rapporten ble sendt på høring 21. september 2007, og er til vurdering i departementet. I NOU 2007: 7 punkt 13.4.4 anbefaler Mælandutvalget at forslagene i «Rett til tolk» følges opp. Utvalget mener alle avhør av døve, både for politi og domstol, bør tas opp på video, og at det er nødvendig med bildeopptak både av tolken og den døve. Siden «Rett til tolk» har vært på høring, ble det ved høringen av NOU 2007: 7 ikke bedt om ytterligere uttalelser om regelverket om tolking.

Når det gjelder spørsmål om lyd- og bildeopptak under hovedforhandling i straffesaker, vises det til punkt 7.2.5.5 nedenfor.

7.2.4.2 Forskning

Justisdepartementet inngikk i 2008 en avtale med stiftelsen Signo, som er arving etter Fritz Moen, om å opprette Fritz Moens forskningsfond. Fondet er ment å gi rettspleien bedre innblikk i funksjonshemmedes, og særlig døves og hørselshemmedes, situasjon. En del av avtalen var at det ble bevilget 4 millioner kroner til Signo som en økning i erstatningen til Fritz Moens dødsbo. Fondets styre er ansvarlig for den nærmere fordelingen av midlene. Kst. lagdommer Hans-Petter Jahre leder styret, og Justisdepartementet har et styremedlem for å følge opp bruken av midlene. Det tredje styremedlemmet er oppnevnt fra Signo.

Etter utlysning er følgende forskningsprosjekter tildelt midler:

  • «Hørselshemmedes stilling i rettspleien - med fokus på rettssikkerhet og likebehandling i strafferetten», Institutt for kriminologi- og rettssosiologi ved det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, Avdeling for forskning og utvikling ved Skådalen kompetansesenter og Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo,

  • «Rettssikkerhet for døve og hørselshemmede i straffesaker», Nordlandsforskning, NTNU Samfunnsforskning, Avdeling for lærer- og tolkeutdanning ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og Politihøgskolen avdeling Bodø,

  • «Døve og hørselshemmede i rettspleien», Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse.

Justisdepartementet har også bevilget midler til et prosjekt som følger opp en doktorgrad ved NTNU (Søndenaa 2009) om personer med store lærevansker i norske fengsler. Prosjektet etablerer et samarbeid mellom ulike deler av justissektoren i Sør-Trønderlag for å utvikle tiltak rettet mot personer med store lærevansker, blant annet rutiner for tidlig identifisering og registrering. Et av målene er at personer ikke bør dømmes uten at lærevansker og forståelseshandikap er kjent for retten.

7.2.5 Bevissikring

7.2.5.1 DNA-reformen

DNA-profilen er et viktig bevis i straffesaker der det finnes biologiske spor. Den gir en pålitelig identifisering av gjerningspersonen. Samtidig er DNA-registrering egnet til å motvirke uriktige siktelser og domfellelser. Åstedsfunn som sammenholdes med registrerte profiler kan utelukke personer som naturlig kommer i søkelyset på grunn av tidligere straffbare handlinger.

Ved lov 22. desember 1995 nr. 79 ble adgangen til å registrere DNA innført, og det sentrale DNA-registeret etablert, jf. straffeprosessloven § 160 a. Fra 1. september 2008 ble adgangen til å registrere personer i DNA-registeret betydelig utvidet, noe som gir langt større adgang til å benytte DNA under politietterforsking.

Utvidelsen representerer en betydelig reform innen strafferettspleien, og innebærer blant annet at politiet har adgang til å registrere DNA-profilen til alle som domfelles for en handling som kan medføre frihetsstraff, ikke bare dem som har begått de mest alvorlige forbrytelsene.

Regjeringen har investert betydelig i personell, opplæring og utstyr for å sikre effektivitet og kvalitet i alle ledd - fra politiet sikrer spor på åstedet, til DNA-profiler fremstilles og registreres, og frem til resultatene brukes i etterforsking og iretteføring. Det betyr at politidistriktenes kapasitet og kompetanse til sikring av DNA-spor er styrket, og de ulike distriktene gir opplæring av instruktører i sikring av åstedsfunn. I tillegg er kapasiteten hos Rettsmedisinsk institutt og Kripos styrket, slik at de er i stand til å håndtere et økt antall prøver. Budsjettøkningen går også til flere ansatte i politiet og nytt utstyr. I 2008 og 2009 er det bevilget henholdsvis 66,1 millioner og 103,4 millioner kroner til økt satsing på DNA. Satsingen på DNA videreføres i budsjettet for 2010. Bevilgningen for 2010 er økt til omlag 117 millioner kroner. For 2009 og 2010 er det bevilget midler til forberedelse av et nytt offentlig analyseinstitutt ved Universitetet i Tromsø.

Det sendes nå inn tre ganger så mange spor fra politidistriktene som før DNA-reformen. Omlag halvparten av sporene som legges inn for søk i DNA-registeret, gir treff mot registrerte personer. Den utvidete adgangen til DNA-registrering har ført til en rekke identifiseringer og bidratt til økt oppklaring.

7.2.5.2 Forskning om DNA

De siste årene er det forsket på bruken av DNA i straffesaker, og Justisdepartementet har i lys av DNA-reformen oppmerksomheten rettet mot fortsatt forskning på området. Det er i den forbindelse særlig viktig å dra nytte av andre lands erfaringer med utvidelse av DNA-registrering. Som følge av internasjonalt samarbeid om utveksling av DNA-informasjon og en mulig fremtidig styrking av samarbeidet, er det også av betydelig interesse å sikre et internasjonalt sammenlikningsgrunnlag ved utvikling av registrering, metoder og tilnærming. Justisdepartementet har bevilget 900 000 kroner i 2008 og 2009 til forskningsprosjekter ved Rettsmedisinsk institutt og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

Formålet med prosjektet ved Rettsmedisinsk institutt er blant annet å gjennomgå og standardisere datagrunnlaget og forbedre metodene for innsamling av DNA basert på internasjonale erfaringer. En forbedring og effektivisering av metodene antas å være av stor betydning ved økende grad av prøvetaking.

Målet for prosjektet ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten er blant annet å initiere evaluering av den norske DNA-reformen og systematisk innhente erfaringer fra andre land, slik at effektene av tiltakene og forbedringsmuligheter kan bli bedre belyst.

Justisdepartementet har i 2009 tatt initiativ til et prosjekt ved Universitetet i Bergen med vekt på rettssikkerhetsproblemstillinger knyttet til bruken av DNA-analyser i straffesakskjeden. Prosjektet ledes av professor Asbjørn Strandbakken. Departementet ønsker å få analysert temaer som befinner seg i skjæringspunktet mellom rettssikkerhet og effektivitet. Et overordnet spørsmål er hvordan organisering og gjennomføring av økt bruk av DNA i straffesakskjeden kan føre til mer effektivitet samtidig som rettssikkerheten ivaretas. Det er satt av 500 000 kroner til prosjektet.

Viktige problemstillinger i forbindelse med bruk av DNA er reist i Johanne Yttri Dahls nylig avlagte doktoravhandling med tittelen «DNA - det sikreste av det sikre». Yttri Dahl, som er førsteamanuensis ved Politihøgskolen, drøfter i avhandlingen usikkerhet knyttet til bruk av DNA ut fra et sosiologisk perspektiv. Et av hennes hovedfunn er hvordan brukerne av DNA-bevis, spesielt forsvarsadvokater, gir uttrykk for å ha en manglende kunnskap om bevismidlet. Dette resulterer blant annet i begrensede muligheter til å stille kritiske spørsmål til et bevismiddel som ofte gis stor betydning i domstolene. Yttri Dahl påpeker at bruk av alternativ ekspertise vil kunne bidra til større kunnskap om DNA-bevis og i så måte bidra til økt rettssikkerhet, men påpeker samtidig at dette vil kunne komplisere forståelsen av beviset og lede til usikkerhet.

7.2.5.3 Sikring av biologisk bevismateriale (anbefaling i NOU 2007: 7)

Som hovedregel kan bevis, herunder biologisk bevismateriale, bare beslaglegges inntil rettskraftig dom foreligger i saken. At bevismateriale i straffesaker går tapt, kan bety at muligheten for å foreta nye undersøkelser, for eksempel i tilknytning til en gjenåpningsprosess, er utelukket.

I Rt. 2001 side 1521 (Fasting Torgersen gjenopptakelse II) uttaler Høyesteretts kjæremålsutvalg:

«Denne saken illustrerer imidlertid behovet for at spørsmålet om oppbevaring av bevis og opprettholdelse av beslag i saker der tekniske bevis er av betydning, gjøres til gjenstand for mer inngående vurdering.»

I den forbindelse har Politidirektoratet i samråd med riksadvokaten iverksatt en prosess for å utarbeide et hensiktsmessig regelverk og etablere egnede lokaliteter for oppbevaring av gjenstander og biologiske spor med tilknytning til straffesaker. En arbeidsgruppe med representanter fra blant annet Riksarkivet og Rettsmedisinsk institutt, i tillegg til spesialister fra politiet og påtalemyndighet, har spilt inn forslag til løsninger på bakgrunn av følgende mandat:

«Arbeidsgruppen skal vurdere dagens regelverk og praksis for så vidt gjelder sikring av gjenstander og biologiske spor etter at det foreligger rettskraftig avgjørelse, herunder henleggelse, og fremme forslag til hensiktsmessige løsninger. Herunder skal arbeidsgruppen vurdere:

  • hvilke type saker det kan være aktuelt å oppbevare gjenstander/spormateriale fra (utvalgskriterier)

  • hvilke typer gjenstander/spormateriale som bør omfattes (kriterier for bevaringsverdighet), herunder om det er tilstrekkelig at beviset sikres på annen måte ved fotografering, avstryk e.l.

  • om lagringen skal omfatte gjenstander/materiale som ikke ble benyttet (f.eks. bilder som ikke ble tatt inn i fotomapper eller sikrede hårstrå som ikke ble analysert)

  • hvor lenge materialet skal oppbevares (som eventuelt kan variere etter saks-/avgjørelsestype). Hvis det foreslås annen lagringstid enn for saksdokumentene, bes det vurdert om (den avvikende) lagringstiden skal gjelde alle eller visse typer saker (utvalgskriterier), samt hvilke gjenstander/typer materiale som bør omfattes (kriterier for bevaringsverdighet)

  • hvordan det skal lagres

  • antatt arealbehov for lagring

  • hvor det kan lagres, spesielt vurdert opp mot sikkerhet, klima, brann etc.

  • eventuelle behov for endringer av lov og forskrifter som følge av arbeidsgruppens forslag, herunder eventuelle endringer av reglene om inndragning/beslag

  • administrative løsninger - spesielt vurdert opp mot eventuell endring av det lagringsansvar som følger av arkivloven

  • kriterier for tilgang til materialet og beslutningsmyndighet om dette

  • økonomiske konsekvenser knyttet til forslag om lagring

  • mulige erstatningsrettslige konsekvenser ved at gjenstander/spormateriale vil bli oppbevart av det offentlige etter at rettskraftig avgjørelse foreligger, herunder at saken henlegges.»

Som ledd i arbeidet har arbeidsgruppen hatt møte med Gjenopptakelseskommisjonen. Arbeidsgruppens forslag bearbeides videre av Politidirektoratet og riksadvokaten.

Mælandutvalget reiser i NOU 2007: 7 punkt 13.4.5 spørsmål om det bør gis regler for oppbevaring av biologisk bevismateriale i alvorlige straffesaker med tanke på muligheten for gjenopptakelse. Utvalget viser til at det i dag ikke er regler som pålegger politiet å oppbevare bevisgjenstander, for eksempel biologisk materiale, etter at rettskraftig dom foreligger. Utvalget mener det bør vurderes å ha regler for slik oppbevaring, med tanke på senere gjenopptakelsesprosesser.

Arbeidet som er igangsatt i regi av Politidirektoratet og riksadvokaten følger etter departementets syn opp Mælandutvalgets anbefaling, og denne ble derfor holdt utenfor høringen av NOU 2007: 7. I påvente av konklusjoner fra arbeidsgruppen, viser departementet til at det også i dag er adgang til å forlenge oppbevaringsperioden for biologisk materiale med sikte på gjenåpning, jf. straffeprosessloven § 203 første punktum, jf. § 213 annet ledd.

7.2.5.4 Lyd- og bildeopptak av politiforklaringer (anbefaling i NOU 2007: 7)

Dersom det tas lyd- og bildeopptak av politiavhør, kan det gi høyere kvalitet på avhørene. Den avhørtes egne ord tas vare på med alle nyanser og detaljer, samtidig som det blir mulig å kontrollere i etterkant nøyaktig hva som ble sagt. I tillegg kan opptak være mer skånsomt for fornærmede og vitner og gi et mer dynamisk avhør, siden man slipper avbrudd for å protokollere. Den som skal vurdere tiltalespørsmålet får dessuten mulighet til å skaffe seg et personlig inntrykk av de avhørte. Opptak kan videre være egnet til å redusere bruk av utilbørlig press og påvirkning fra politiets side og tolkefeil, samtidig som det under hovedforhandlingen eller i en gjenåpningsprosess kan bidra til å redusere antallet ubegrunnede påstander om press og liknende. Det skal også nevnes at opptak kan redusere tiden som går med til opplesing av forklaringer, da færre antas å ville gå fra tidligere avgitte forklaringer. Opptak vil være særlig viktig ved avhør av personer med funksjonsnedsettelser.

Med hjemmel i straffeprosessloven § 230 sjette ledd er det bestemt i påtaleinstruksen § 8-16 første ledd at lydopptak ved politiavhør av mistenkt eller vitne kan foretas «når det finnes hensiktsmessig». Den 25. april 2007 ga riksadvokaten midlertidige retningslinjer om at det i alvorlige saker burde tas opptak med lyd og eventuelt bilde ved politiavhør av siktede, fornærmede og sentrale vitner når det er hensiktsmessig. Av retningslinjene fremgikk også at opptak rutinemessig burde vurderes hvor det benyttes tolk under avhøret, og hvor det er usikkert hvor godt den som avhøres behersker norsk. I kommentar til retningslinjene fremhevet riksadvokaten at opptak særlig kunne være viktig ved avhør av barn, funksjonshemmede, personer som er fysisk redusert grunnet skader, sykdom eller alder, eller som har alvorlige psykiske problemer.

Riksadvokaten har konstatert at erfaringene med lyd- og bildeopptak av politiforklaringer i det alt vesentlige er gode, og har i retningslinjer 16. oktober 2009 til statsadvokatene, sjefene for politiets særorganer og politimestrene pålagt utvidet bruk av lyd- og bildeopptak av politiforklaringer. Det er særlig verdt å merke seg at lyd- og bildeopptak nå så vidt mulig skal foretas dersom siktede, fornærmede eller sentrale vitner avhøres med tolk (herunder døvetolk), eller det kan være usikkert hvor godt den som avhøres behersker norsk, eller hvor den som avhøres er under 16 år eller er psykisk utviklingshemmet (påtaleinstruksen § 8-12), har psykiske forstyrrelser eller på annen måte fremstår som særlig sårbar. I slike tilfeller skal altså opptak tas uavhengig av sakens alvor. Reservasjonen «så vidt mulig» er kun tiltenkt situasjoner hvor det av tekniske grunner er umulig eller svært vanskelig å gjøre opptak, eller hvor den som ønskes avhørt nekter å gi forklaring under opptak.

Retningslinjene fastslår også at lyd- og/eller bildeopptak «i alminnelighet» skal foretas ved politiavhør av siktede, fornærmede og sentrale vitner i saker om seksuelle overgrep, familievold, drap og andre alvorlige voldsforbrytelser, herunder ildspåsettelser og andre alvorlige forbrytelser som setter liv eller helse i fare, grovt ran begått av flere i fellesskap, narkotikalovbrudd med mistanke eller siktelse etter straffeloven § 162 tredje ledd og saker som etterforskes av Politiets sikkerhetstjeneste. Det fremgår av retningslinjene at det normalt rutinemessig skal foretas opptak i slike saker.

I NOU 2007: 7 punkt 13.4.3.2 påpeker utvalget at båndopptak av politiavhør av mistenkte og viktige vitneavhør bør bli obligatorisk, iallfall i alvorlige straffesaker. Da utredningen ble sendt på høring gjaldt de midlertidige retningslinjene fra riksadvokaten. Departementet fant at disse langt på vei imøtekom anbefalingene fra Mælandutvalget, og spørsmålet ble derfor holdt utenfor høringen. Departementet legger til grunn at ordningen nå er utvidet og gjort obligatorisk for en rekke sakstyper. Det reduserer ytterligere behovet for lov- eller forskriftsendringer.

Departementet gjør oppmerksom på at behandling av lyd- og bildeopptak vil falle inn under den nye politiregisterlovens virkeområde, og at en nærmere regulering av behandlingen av opptak vil skje i forskrift til politiregisterloven.

7.2.5.5 Lyd- og bildeopptak under hovedforhandling (anbefaling i NOU 2007: 7)

Domstolene har i dag ingen plikt til å foreta lyd- eller videoopptak under hovedforhandlingen i straffesaker. Etter straffeprosessloven § 23 kan riktignok retten ta opp forklaringer og andre deler av forhandlingene ved «mekaniske» midler, men det er sjelden at det blir gjort.

Ved forskrift 15. november 1985 nr. 1911 ble det bestemt at det kan foretas lydopptak under hovedforhandling i straffesaker i tingrett og lagmannsrett når retten finner grunn til det. Videre ble det ved forskrift 3. oktober 1997 nr. 1097 gitt regler om en prøveordning med lydopptak av hovedforhandling i straffesaker. Prøveordningen gjaldt åtte tingretter og en lagmannsrett i en toårsperiode. Etter oppdrag fra Justisdepartementet ble prøveordningen evaluert av Richard H. Knoff i juni 2001. Han konkluderte med at lydopptak bør innføres som en permanent ordning i straffesaker.

I rapporten «Rett til tolk» foreslås det at straffeprosessloven § 23 endres, slik at det som hovedregel skal tas lyd- eller videoopptak av hovedforhandlinger. Når det benyttes tolk anbefaler utvalget at tolkingen under forklaringen i retten så vidt mulig tas opp i sin helhet. I rapporten fremheves det at lyd- eller videoopptak i langt større grad enn protokollasjon vil sikre innholdet i forklaringer avgitt av minoritetsspråklige, og at opptak er det eneste brukbare middel for å sikre bevis for tolkingens kvalitet og omfang i retten.

En regel om plikt til å ta lydopptak av hovedforhandlinger foreslås dessuten i NOU 2007: 7 punkt 13.4.8. Mælandutvalget viser til hvilken konkret betydning lydopptak kunne hatt for gjenopptakelsesprosessen i Fritz Moen-saken, og fremhever også på generelt grunnlag at opptak av forklaringer kan ha betydning for å vurdere aktørenes atferd i retten. For øvrig slutter utvalget seg til vurderingene i Liland-utvalgets utredning (NOU 1996: 15), som viser til at lydopptak kan ha stor betydning hvor det er aktuelt å anvende rettsmidler.

Da Mælandutvalgets utredning ble sendt på høring 30. juni 2008 ble det ikke bedt om innspill til spørsmålet om lydopptak, siden spørsmålet allerede var sendt på høring. Noen av høringsinstansene valgte likevel å uttale seg om spørsmålet også under høringen av NOU 2007: 7.

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget ved høringen av de to nevnte rapportene, støtter forslaget om at det skal tas opptak i straffesaker. Blant annet peker riksadvokaten på at et viktig formål med opptak bør være at det kan avspilles under ankeforhandlingen dersom tiltalte, fornærmede eller vitner endrer forklaring eller erklærer at det er noe de ikke husker.

Etter departementets syn taler rettssikkerhetsgrunner for at forklaringer avgitt under hovedforhandlingen i straffesaker bør sikres for ettertiden. Opptak av lyd, eventuelt sammen med bilde, gjør det mulig med konfrontasjon dersom forklaringen i ankeinstansen avviker fra det som er forklart tidligere. Opptak vil også kunne være viktig ved spørsmål om gjenåpning av en straffesak. Opptak vil kunne lette domsskrivingen, og kan tenkes å være til hjelp for ankedomstolen ved silingsavgjørelser. Enn videre kan misforståelser som følge av språk- eller kulturforskjeller avdekkes.

I sivile saker er utgangspunktet at retten har plikt til å ta opptak av forklaringer fra parter og vitner, jf. tvisteloven § 13-7. Etter § 13-7 annet ledd bokstav b kan opptak unnlates når retten ikke har tilgjengelig nødvendig utstyr for opptak.

Foreløpig er det ikke skjedd investeringer i opptaksutstyr til domstolene. Per i dag blir det derfor heller ikke gjort opptak i sivile saker.

Domstoladministrasjonen har tatt initiativ til en forstudie om lyd- og bildeopptak i domstolene. En prosjektgruppe avga i juni 2009 rapporten «Forstudie: Lyd-/ bildeopptak fra parts- og vitneforklaringer i retten», der en rekke spørsmål både av teknisk og juridisk art er vurdert. Domstoladministrasjonen har sendt rapporten på høring.

Departementet mener gode grunner taler for at det bør tas opptak av forklaringer i straffesaker, og vil arbeide videre med spørsmålet. Et særskilt spørsmål, som er nevnt av Fornærmedeutvalget i NOU 2006: 10 s. 159-160, er om det bør åpnes for at videoopptak i noen tilfelle kan erstatte vitneforklaringer i lagmannsretten, for eksempel for å skåne spesielt utsatte vitner. Dette spørsmålet krever nærmere utredning før departementet kan ta stilling. Som nevnt foran under punkt 7.2.2.2, har departementet satt ned et utvalg som skal vurdere hvordan lekdommerinnslaget bør være når de alvorligste straffesakene behandles i lagmannsretten (Juryutvalget). Utvalgets mandat omfatter enkelte andre spørsmål knyttet til ankebehandling i straffesaker, herunder spørsmålet om bruk av videoopptak under ankeforhandlingen.

7.2.6 Bevisbedømmelse

7.2.6.1 Evaluering av ordningen med dommeravhør og observasjon av barn

Avhør av barn er spesielt utfordrende, og det er viktig å få til gode avhør som er egnet til å tjene som pålitelige bevis i straffesaker. Mangelfull kvalitet på avhørene kan gå ut over rettsikkerheten både til barnet og den barnet uttaler seg om.

I straffesaker om seksuelle overgrep mot barn gjelder særlige regler om at barnets forklaring skal tas opp ved avhør utenfor rettsmøter (dommeravhør) eller ved observasjon, jf. straffeprosessloven § 239 og forskrift 2. oktober 1998 nr. 925 om dommeravhør og observasjon. Aldersgrensen for når dommeravhør av barn skal foretas ble 1. juli 2008 endret fra 14 til 16 år.

En gruppe nedsatt av Justisdepartementet for å evaluere reglene om dommeravhør og observasjon av barn, peker i en rapport fra 2004 på problemstillinger som bør utredes videre. Rapporten har vært på høring. Konklusjonene i rapporten, høringsuttalelsene og den etterfølgende etableringen av barnehusene har aktualisert et behov for en nærmere vurdering av reglene for og praksisen ved gjennomføring av dommeravhør. Også barnehusene, domstolene og riksadvokaten peker på dette behovet.

Departementet har på denne bakgrunn besluttet å nedsette en arbeidsgruppe som skal foreta en grundig og prinsipiell gjennomgåelse av ordningen, og reglene knyttet til denne. Arbeidsgruppen må i sitt arbeid ta hensyn til den utvikling og profesjonalisering som har skjedd i etterforsking og sakkyndighetsarbeid i saker om seksuelle overgrep mot barn og psykisk utviklingshemmede. Arbeidsgruppen skal blant annet vurdere om observasjonsordningen skal bestå, spørsmålet om dommerens medvirkning og rolle, hvor avhørene skal foretas, reglene for oppnevning av forsvarer og varsling av siktede, hvem som skal være tilstede under avhørene, adgangen til gjentatte avhør, behovet for utskrift av avhørene og bruk av fjernmøteteknologi.

7.2.6.2 Forskning om vitnebevis

Ved Institutt for psykologi ved Universitetet i Oslo ble det i 2002 påbegynt et vitnepsykologisk forskningsprogram som representerer et tverrfaglig samarbeid innenfor psykologi og jus. Professor Svein Magnussen, førsteamanuensis Annika Melinder, post.doc forsker Ellen O. Wessel og professor Ulf Stridbeck deltar i prosjektet. Forskningsprogrammet har flere internasjonale samarbeidspartnere, og forskerne har vært gjesteforskere ved utenlandske universiteter. I tillegg representerer Melinder og Stridbeck Norge i the Executive Committee for the Nordic Network for research on Psychology & Law (NNPL). Forskningsprogrammet tar særlig for seg hva systemet vet om faktorer som påvirker påliteligheten av vitneforklaringer, kvaliteten av norske dommeravhør av barn i overgrepssaker, faktorer som påvirker vitners pålitelighet og faktorer som påvirker vurderingen av vitners troverdighet. Forskningsprogrammets vitenskapelige produksjon er publisert nasjonalt og internasjonalt og tar for seg systematiske og usystematiske feil i rettsapparatet som kan ha en psykologisk forklaring. I regi av forskningsprogrammet er det avlagt flere doktorgrader og hovedoppgaver i vitnepsykologi.

I den forbindelse kan nevnes Annika Melinders doktoravhandling «Barn som vitner» fra 2004. Hennes utgangspunkt er at barns rettssikkerhet og barns posisjon som vitner i det norske samfunn i stor grad beror på avhørslederens ekspertkompetanse. Melinder påpeker at dersom avhørslederen mangler relevant kompetanse eller benytter upålitelige metoder, vil rettssikkerheten til både barnet og den barnet uttaler seg om være truet. En hovedkonklusjon i avhandlingen er at det er nødvendig med høyt kvalifiserte og trente eksperter når barn skal intervjues som vitner. Melinder har også skrevet flere internasjonale artikler om dommeravhør av barn og unge i Norge, og sammenlignet politiavhør med avhør foretatt av psykologer.

Også politiinspektør Trond Myklebust ved Politihøgskolen har tatt for seg dommeravhør av barn i sedelighetssaker i den nylig avlagte doktoravhandlingen «Analysis of field investigative interviews of children conducted by specially trained police investigators». Avhandlingen har som hovedmål å beskrive hvordan etterforskere med ulik grad av avhørstrening gjennomfører dommeravhør og å bedømme hvordan ulike dommeravhør påvirker utfallet av slike saker. Hovedkonklusjonen i arbeidet er at avhørerne ikke utnytter det potensialet som ligger hos barnet gjennom å få barnet til å avgi sammenhengende forklaringer ved bruk av åpne spørsmål.

Departementet finner også grunn til å nevne doktoravhandlingen «The emotional witness - A study of judgments of credibility» fra 2007, hvor psykologene Guri C. Bollingmo og Ellen O. Wessel viser hvordan et vitnes emosjonelle uttrykk påvirker vurderinger av troverdighet blant potensielle jurymedlemmer, politifolk og dommere. Bollingmo og Wessel mener å påvise at det emosjonelle uttrykket til ofre og tiltalte påvirker vurderingene av troverdighet, og at vi i alminnelighet ikke er klar over det emosjonelle uttrykkets påvirkningskraft.

7.2.6.3 Annen forskning om bevisbedømmelse

Førsteamanuensis Eivind Kolflaath ved Universitetet i Bergen arbeider med et prosjekt om bevisbedømmelse hvor en rekke problemstillinger er relevante for spørsmål som gjelder siktedes rettssikkerhet og faren for uriktige domfellelser. Prosjektet retter blant annet oppmerksomhet mot ulike former for bevisanalyse i retten som alternativ til å benytte tankemessig ubearbeidede inntrykk av bevissituasjonen («magefølelse»). I tillegg til å belyse ulike former for tankemessig strukturering av bevis og faktum, skal Kolflaath drøfte hvordan beviskravet i straffeprosessen blir omtalt og forsøkt presisert under hovedforhandlinger og i domskonferanser. En annen problemstilling som behandles i prosjektet er hvilken betydning tiltaltes atferd får i bevisbedømmelsen, for eksempel ved at tiltalte endrer forklaring. Prosjektet skal munne ut i en bok og artikler i juridiske tidsskrifter. Noen artikler er allerede publisert.

Stipendiat Lisbeth Fullu Skyberg ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo arbeider med en doktoravhandling om bevisførsel og bevisbedømmelse med utgangspunkt i prinsippene om muntlig og umiddelbar bevisførsel. Skyberg tar utgangspunkt i at prinsippene hovedsakelig begrunnes med at saksbehandlingen både skal bli mer effektiv og mer rettssikker. Med tanke på den vekt og betydning prinsippene tillegges, for eksempel i forbindelse med troverdighetsvurderinger, påpeker Skyberg at det er skrevet overraskende lite i juridisk litteratur om prinsippenes motivasjon og virkemåte. Avhandlingen vil se nærmere på de begrunnelser for prinsippene som ble gitt i Jurykommisjonens innstilling til ny straffeprosesslov i 1885, og i hvilken grad begrunnelsene har endret seg med den samfunnsmessige og teknologiske utviklingen. Siden prinsippene hviler på antakelser om sosiale og psykologiske mekanismer, vil avhandlingen ha en tverrfaglig tilnærming.

Pensjonert lagdommer Lars-Jonas Nygard har nylig avsluttet et doktorgradsarbeid om beslutningsprosessen i lagretten. Nygard mener å påvise at bevisbedømmelsen i stor utstrekning fastlegges i forkant av rettsbelæring og rådslagning, og dermed på et stadium av saken der lekdommerne ennå ikke har fått nødvendig veiledning i generell bevisvurdering eller rettledning om påtalemyndighetens bevisbyrde. Nygard fremholder at systemet innebærer en risiko for uriktig fellende avgjørelser, og at det er et problem ved juryordningen at lagrettens kjennelse ikke begrunnes. Etter en rettspolitisk vurdering tar Nygard til orde for å erstatte dagens jurysaker med meddomsrett.

7.2.7 Når uretten er begått

7.2.7.1 Gjenopptakelseskommisjonen

Risikoen for uriktige domfellelser vil som nevnt aldri helt kunne elimineres. Målsettingen må være å redusere risikoen mest mulig og øke muligheten for gjenåpning hvis en uriktig domfellelse først har funnet sted. Et godt system for gjenåpning er en viktig sikkerhetsventil, og kan i tillegg virke preventivt. En egen kommisjon som behandler begjæringer om gjenåpning ble besluttet opprettet ved lov 15. juni 2001 nr. 63. Loven trådte i kraft 1. januar 2004, og Gjenopptakelseskommisjonen har virket fra samme tidspunkt.

Gjenopptakelseskommisjonen er et uavhengig organ som skal ta stilling til om en som er rettskraftig dømt skal få ny rettslig behandling av saken sin. De viktigste vilkårene for gjenåpning er at det er fremkommet nye bevis eller nye omstendigheter som kan føre til frifinnelse eller gi mildere straff, at avgjørelsen eller saksbehandlingen er i strid med folkeretten eller at sentrale aktører i saken har gjort seg skyldig i en straffbar handling som kan ha hatt innvirkning på dommen til skade for siktede.

Dersom kommisjonen beslutter gjenåpning, henvises saken til ny behandling ved en annen domstol enn den som avsa den angrepne dommen. Tidligere avgjorde den domstol som avsa den angrepne dommen om en rettskraftig straffesak skulle gjenåpnes, og det var denne domstolen som eventuelt behandlet saken på nytt. Spørsmålet om gjenåpning ble dessuten avgjort ut fra fremlagt informasjon. Gjenopptakelseskommisjonen har derimot en plikt til aktivt å innhente relevante opplysninger og et ansvar for at det foretas en grundig utredning av sakens rettslige og faktiske side. Kommisjonen kan innkalle siktede og vitner til uformelle samtaler eller avhør, samt avholde muntlige høringer og begjære bevisopptak. Den kan fremme begjæring til retten om personundersøkelse, observasjon og bruk av tvangsmidler, gi utleveringspålegg, oppnevne sakkyndige og foreta gransking. I særlige tilfelle kan kommisjonen be påtalemyndigheten om å foreta etterforsking.

Egne utredere bistår kommisjonen med å undersøke sakene. Kommisjonen har kompetanse til å avvise saker som ut fra sin karakter ikke kan gjenåpnes, eller som er åpenbart grunnløse. Det er ingen tidsfrist for å begjære gjenåpning. Kommisjonen har plikt til å veilede den som begjærer gjenåpning.

I tråd med uttalelsene i Ot.prp. nr. 70 (2000-2001) punkt 4.8 ønsker departementet å se nærmere på om ordningen med en egen kommisjon i gjenåpningssakene har hatt de virkningene som var tilsiktet ved opprettelsen. Departementet tar sikte på å sette i gang et forskningsprosjekt som skal vurdere ulike sider ved kommisjonens virksomhet og funksjon. Resultatene av gjennomgåelsen vil blant annet danne grunnlag for å vurdere behovet for en grundigere etterkontroll.

Departementet finner grunn til å nevne at førsteamanuensis Jane Dullum ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo, har gjennomgått saker fra Gjenopptakelseskommisjonen, med professor Ragnhild Hennum ved Institutt for offentlig rett, nå viserektor ved Universitetet i Oslo, som prosjektleder. Et siktemål med prosjektet har vært å gi et innblikk i de groveste feilene som har passert ukorrigert gjennom hele straffesakskjeden. Prosjektet belyser mønstre i sakstyper, og gir informasjon om dem som søker gjenåpning, bakgrunnen for sakene, dokumentasjon i sakene og utfallet av sakene.

7.2.7.2 Utvidet rett til erstatning for uberettiget straffeforfølgning

Et viktig ledd i arbeidet med å styrke rettssikkerheten til siktede skjedde ved lov 10. januar 2003 nr. 30, som trådte i kraft 1. januar 2004. Da ble straffeprosesslovens regler om erstatning for uberettiget straffeforfølgning endret. Selv om lovendringen ikke har direkte betydning for arbeidet med å forhindre uriktige domfellelser, er det likevel relevant å nevne i denne sammenhengen.

Lovreformen styrket rettighetene til personer som uforskyldt har blitt straffeforfulgt, og bidro til å gjennomføre vernet som følger av uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Reglene antas også å ha en preventiv side, idet en uriktig forfølgelse eller domfellelse i større grad blir synliggjort, noe som er egnet til å bevisstgjøre aktørene i straffesakskjeden.

Reformen medførte i hovedsak at siktede som frifinnes, får forfølgingen mot seg innstilt, eller har vært pågrepet eller fengslet i strid med sentrale menneskerettskonvensjoner, har rettskrav på erstatning. Før regelendringene måtte siktede selv sannsynliggjøre at vedkommende ikke hadde foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen, og rettskravet gjaldt da bare ved uberettiget frihetsberøvelse. Etter regelendringene har en siktet som har vært frihetsberøvet og senere blir frifunnet eller hvor saken blir henlagt, dessuten rettskrav på oppreisning etter standardiserte satser.

7.3 Oppfølging av høringen av NOU 2007: 7

7.3.1 Press i avhørssituasjoner

7.3.1.1 Gjeldende rett. Andre nordiske lands rett

Straffeprosessloven § 232 annet ledd annet punktum gir reglene i § 92 om avhør av siktede i rettsmøte tilsvarende anvendelse for politiavhør. I § 92 annet ledd er følgende bestemt:

«Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Det samme gjelder midler som nedsetter siktedes bevissthet eller evne til fri selvbestemmelse. Avhøringen må ikke ta sikte på å trette ut siktede. Han skal gis anledning til å få sedvanlige måltider og nødvendig hvile.»

Regler om gjennomføring av politiavhør av vitner finnes også i straffeprosessloven § 234, som viser til reglene i § 136 annet ledd om avhør av vitner i retten. Straffeprosessloven § 136 annet ledd lyder:

«Spørsmål som ved innhold eller form innbyr til svar i en bestemt retning, må ikke stilles, når det ikke skjer for å prøve påliteligheten av opplysninger som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige grunner gjør det forsvarlig.»

Påtaleinstruksen inneholder ytterligere regler om gjennomføring av avhør av mistenkte, fornærmede og vitner i §§ 8-2, 8-6 og 8-10. Paragraf 8-2 første til sjette ledd bestemmer følgende:

«Er mistenkte villig til å forklare seg, oppfordres han til å forklare seg sannferdig.

Avhøringen skal skje på en måte som er egnet til å få en så vidt mulig sammenhengende forklaring om det forhold saken gjelder. Mistenkte skal gis anledning til å gjendrive de grunner mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for ham.

Spørsmål må ikke stilles slik at noe som ikke er innrømmet forutsettes som erkjent av mistenkte.

Ved avhøringen må tjenestemannen alltid opptre rolig og hensynsfullt. Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Under avhøret må det ikke forespeiles mistenkte at siktelsens omfang kan påregnes redusert dersom han tilstår eller gir andre viktige opplysninger. Han skal etter omstendighetene gjøres kjent med at en eventuell tilståelse ikke uten videre vil medføre løslatelse.

Det må ikke brukes midler som nedsetter mistenktes bevissthet eller evne til fri selvbestemmelse. Blir det foretatt avhør av en mistenkt som antas å være påvirket av rusmidler, skal det gis opplysning om dette i rapporten.

Avhørene må ikke ta sikte på å trette ut avhørte. Han må gis anledning til å få sedvanlige måltider og nødvendig hvile.»

Påtaleinstruksen § 8-11 sjette og syvende ledd lyder slik:

«Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Ved avhøringen må tjenestemannen alltid opptre rolig og hensynsfullt og foreta avhøret på en måte som er egnet til å fremkalle en klar og sannferdig forklaring og som tar rimelig hensyn til vitnet. Spørsmål som ved innhold eller form innbyr til svar i en bestemt retning, må ikke stilles, når det ikke skjer for å prøve påliteligheten av opplysninger som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige grunner gjør det forsvarlig.

Spørsmål om fornærmedes tidligere seksuelle atferd skal ikke stilles med mindre det er av vesentlig betydning for saken. Eventuelle spørsmål må stilles på en så hensynsfull måte som mulig.»

Svensk og dansk rett har i hovedsak tilsvarende regler på dette området.

7.3.1.2 Utvalgets anbefaling

I NOU 2007: 7 punkt 13.4.3.1 påpeker Mælandutvalget at påtaleinstruksens krav til avhør synes tilfredsstillende. Utvalget ga likevel uttrykk for at det bør vurderes om det i enda større grad er mulig å klargjøre de lovfastsatte grensene for hvilket press som er tillatt i en avhørssituasjon.

7.3.1.3 Høringsbrevet

I høringsbrevet påpekte departementet at vi i dag har forholdsvis detaljerte bestemmelser om gjennomføring av politiavhør, og viste dessuten til at det i de senere år er skjedd vesentlige endringer i politiopplæringen. Samtidig ble det fremhevet at politiavhør er en vesentlig del av de fleste straffesaker og at sentrale rettsikkerhetshensyn krever at avhør gjennomføres på en måte som ivaretar rettighetene til dem som avhøres. På denne bakgrunn ble det bedt om høringsinstansenes syn på behovet for forbedringer på området, og om eventuelle forslag til tiltak.

7.3.1.4 Høringsinstansenes syn

Et stort flertall av høringsinstansene kan ikke se grunnlag for å fastsette ytterligere regler om gjennomføring av politiavhør.

Norsk forening for kriminalreform trekker frem at politiavhør skal gjennomføres på en objektiv og upartisk måte, og at det ikke er mulig å detaljregulere hva som ligger i det. Foreningen mener lovgivningen på området er tilfredsstillende, og at avhør og avhørssituasjonen som en generell regel bør sikres ved lyd- og bildeopptak.

Det er for øvrig flere høringsinstanser som trekker frem at økningen i bruken av lyd- og bildeopptak av avhør i alvorlige saker begrenser behovet for ytterligere regulering av avhørssituasjonen.

Gjenopptakelseskommisjonen viser til at påtaleinstruksen i dag inneholder gode og detaljerte regler om gjennomføring av politiavhør. Kommisjonen finner imidlertid grunn til å presisere behovet for både opplæring og obligatorisk etterutdanning i avhørsteknikker, for eksempel gjennom Politihøgskolens K.R.E.A.T.I.V.-kurs.

Flere andre instanser kommenterer den opplæringen som i dag gis innen politiet.

Domstoladministrasjonen viser til at det har skjedd vesentlige endringer i politiopplæringen og utøvelsen av avhørsteknikker siden Fritz Moen-sakene.

Politiembetsmennenes landsforening uttaler:

«Det er derfor viktigere at man har en god utdannelse og utvelgelse av de som skal foreta avhør, slik at man kan føle seg trygge på deres skjønnsutøvelse. Det er ikke gitt at enhver polititjenestemann kan eller bør ta avhør. Dette bør overlates til særlig skikkede personer, særlig i alvorlige straffesaker [...].

PEL er av den oppfatning at det bør vurderes å innføre et krav om at de etterforskere som skal foreta avhør, har gjennomført politihøgskolens avhørskurs, den såkalte KREATIV-utdanningen.»

I høringsuttalelsen fra Kripos heter det at rundt 1000 etterforskere har gjennomført Politihøgskolens avhørskurs, som Kripos beskriver på følgende måte:

«Politihøgskolens avhørsutdanning fokuserer på at samtalen må tilpasses den avhørte. Avhøreren må for eksempel ta hensyn til den mistenktes alder, modenhet, språkforståelse, kjennskap til rettssystemet, evne til å kommunisere/gjøre seg forstått og til å forstå. Å utforme nærmere bestemmelser om hvilket press som skal være tillatelig synes derfor lite hensiktsmessig.»

Den Norske Advokatforening sier seg enig med Mælandutvalget i at grensene for det tillatte bør klargjøres, men tror ikke det kan oppnås ved innføring av en enkelt regel. Foreningen mener det er nødvendig å rette oppmerksomheten mot en rekke forhold, og uttaler:

«det bør innføres en maksimumsgrense for antall tillatte avhørstimer pr døgn. Videre bør det stilles kvantitative krav til antall pauser under et avhør som varer over en time og til pausenes varighet. Repeterende avhør i søken etter å påvise indre motstrid i egen forklaring, bør unngås med mindre det åpenbart har kommet til ny informasjon som siktede/mistenkte bør foreholdes og gis rett til å forklare seg om.»

7.3.1.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til virkelighetsbeskrivelsen som deles av de fleste høringsinstansene, og finner grunn til å legge stor vekt på at det er utviklet nye avhørsmetoder som i betydelig grad reduserer faren for fremprovoserte tilståelser, jf. også under punkt 7.2.1.1 foran. Bruk av lyd- og bildeopptak i avhørssituasjoner er dessuten utbredt og økende.

Departementet har forståelse for Advokatforeningens forslag om å innføre en maksimumsgrense for antall tillatte avhørstimer per døgn. Mæland-utvalget nevner i NOU 2007: 7 side 106 at et av avhørene av Moen varte i minst 15 timer, noe som etter utvalgets syn «er på grensen av hva som er forsvarlig innenfor ett døgn.» Departementet mener for sin del at avhør av denne varighet sjelden vil være forsvarlig, men legger til grunn at praksis i politiet i betydelig grad er endret, slik at så lange avhør ikke gjennomføres i dag.

Departementet har vurdert å foreslå en begrensning i adgangen til å foreta repeterende avhør, slik Advokatforeningen går inn for, men har kommet til at det i gitte situasjoner kan være behov for slike avhør. På sett og vis fremstår Moen-sakene som eksempler på tilfeller der repeterende avhør i utgangspunktet var nødvendig, ut fra de særegne personlige forhold hos Moen. Samlet sett fremstår det ikke nødvendig å endre regelverket på området, og departementet går derfor ikke inn for lovendringer.

7.3.2 Nedtegning av mistenktes timeplan i perioder med intensive avhør

7.3.2.1 Gjeldende rett. Andre nordiske lands rett

Påtaleinstruksen § 8-14 annet ledd bestemmer at tid, sted og varighet for avhør skal nedtegnes i rapporten fra avhøret. Det er dermed mulig å bringe på det rene hvor mange og hvor lange avhør som er gjennomført. Politiet har imidlertid ingen plikt til å nedtegne mistenktes fullstendige «timeplan» i perioder med hyppige og kanskje intense avhør.

Svensk rett har ikke regler som pålegger politiet å nedtegne siktedes «timeplan». Förundersökningskungörelsen 5 § bestemmer imidlertid at avhør skal holdes til tid og på sted som antas å medføre minst mulig ulempe for den som skal avhøres, så fremt dette ikke hindrer etterforskingens fremdrift eller vanskeliggjør politiets eller påtalemyndighetens arbeid.

Heller ikke dansk rett har regler om nedtegning av siktedes timeplan, men den danske kriminalomsorgen fører «døgnrapport» om fengsledes fravær fra institusjonen for eksempel i forbindelse med politiavhør, fremstilling for retten og sykehusbesøk.

7.3.2.2 Utvalgets anbefaling

Mælandutvalget foreslår i NOU 2007: 7 punkt 13.4.3.1 at det i påtaleinstruksen inntas en plikt for politiet til å nedtegne mistenktes fullstendige timeplan i perioder med intensive avhør. Bakgrunnen for forslaget er særlig at utvalget i sine vurderinger av effekten av de intensive avhørene av Fritz Moen hadde nytte av politirapporter som inneholdt opplysninger om blant annet pauser.

7.3.2.3 Høringsbrevet

I høringsbrevet påpekte departementet at utvalgets forslag forutsettes å gjelde pågrepne eller varetektsfengslede personer, og det ble vist til at det ved en rekke varetektsavdelinger føres ulike journaler som kan belyse den fengsledes faktiske aktiviteter. Dessuten ble det vist til at politirapporter fra avhør regelmessig inneholder opplysninger om blant annet pauser.

Departementet ga uttrykk for tvil om det var behov for å innføre ytterligere regler på området, og ba om høringsinstansenes synspunkter.

7.3.2.4 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser peker på at den økende bruken av lyd- og bildeopptak ved avhør vil gi et grundig inntrykk av siktedes tilstand i avhørssituasjonen.

Politidirektoratet uttaler:

«i alvorlige straffesaker er opptak av lyd og bilde (video) ved gjennomføring av avhør innarbeidet. Alle politidistrikt er oppsatt med slikt utstyr. Hensynet til den mistenkte vil da være ivaretatt. Lyd/billedmaterialet kan fremlegges ved behov.»

Riksadvokaten viser til at det i alle politiavhør rutinemessig fremgår opplysninger om tid, sted og varighet. Videre viser embetet til at man i alvorlige saker ofte bruker lyd- og bildeopptak som gir et inntrykk av om mistenkte er sliten, ukonsentrert og så videre.

Gjenopptakelseskommisjonen slutter seg til Mælandutvalgets forslag. Ordningen må etter kommisjonens syn også omfatte personer som er pågrepet med sikte på fengsling, i det

«[e]rfaringene viser at det ofte er i perioden mellom pågripelse og fengsling at siktede utsettes for intensive avhør, nettopp for å avklare om vilkårene for fengsling er til stede.»

Den Norske Advokatforening viser til at formålet med forslaget primært bør være å hindre uriktige tilståelser som følge av press og/eller utmattelse. Skal et slikt formål oppnås, må timeplanen føres fra dag til dag og være tilgjengelig for en oppnevnt forsvarer. Advokatforeningen mener for øvrig at dagens regelverk ikke er tilstrekkelig til å hindre uforsvarlig lange avhør. Det foreslås derfor innført minimumskrav om tid til hvile, søvn, mat og frisk luft i løpet av et døgn, samt at det settes et absolutt tak på maks antall tillatte avhørstimer per døgn.

7.3.2.5 Departementets vurdering

Etter høringen mener departementet at gjeldende regelverk sammenholdt med den økte bruken av lyd- og bildeopptak under avhør gir et godt nok grunnlag for i ettertid å vurdere siktedes tilstand under avhøret. Mælandutvalgets forslag om å innføre en plikt for politiet til å nedtegne mistenktes fullstendige timeplan i perioder med intensive avhør synes langt på vei ivaretatt av dagens ordninger, og departementet foreslår derfor ingen regelendringer.

7.3.3 Retten til offentlig oppnevnt forsvarer for utsatte grupper

7.3.3.1 Gjeldende rett. Andre nordiske lands rett

En siktelse gir i seg selv ikke krav på offentlig oppnevnt forsvarer. Siktede har som utgangspunkt bare krav på offentlig oppnevnt forsvarer under hovedforhandlingen, under bevisopptak, i forbindelse med varetektsfengsling og i enkelte saker som er sendt retten for tilståelsespådømmelse. Ellers kan forsvarer oppnevnes «når særlige grunner taler for det», jf. straffeprosessloven § 100 annet ledd. Bestemmelsen gir anvisning på en konkret vurdering hvor blant annet sakens kompleksitet og alvor og siktedes evner til å ivareta egne interesser tillegges vekt.

En mistanke gir ikke rett til offentlig oppnevnt forsvarer. Mistenkte som ønsker forsvarerbistand må bekoste dette selv, jf. forutsetningsvis påtaleinstruksen § 8-1 annet ledd.

I saker hvor siktede ikke har krav på offentlig oppnevnt forsvarer har politi og påtalemyndighet ingen lov- eller forskriftsfestet plikt til fortløpende å vurdere om det foreligger særlige grunner for oppnevning.

Den svenske rättegångsbalken har i 21 kap. 3 a § annet ledd nr. 3 en regel omtrent tilsvarende straffeprosessloven § 100 annet ledd, hvoretter forsvarer skal oppnevnes «om det i övrigt föreligger särskilda skäl med hänsyn till den misstänktes personliga förhållanden eller til vad målet rör». Som eksempel på «personliga förhållanden» nevner lovforarbeidene meget høy alder, psykisk eller alvorlig fysisk sykdom, nedsatt syn eller hørsel eller annet alvorlig handikap. Ifølge forarbeidene skal forsvarer regelmessig oppnevnes hvis det er aktuelt med rettspsykiatrisk undersøkelse. Dansk rett har liknende regler i retsplejeloven § 732 stk. 1, likevel slik at retten i de aktuelle tilfellene kan oppnevne offentlig forsvarer.

I Sverige pålegger rättegångsbalken 23 kap. 5 § og lagen om unga lagöverträdare 24 § etterforskingsleder å begjære oppnevnt forsvarer hvor siktede har rett til dette, og vedkommende har følgelig ansvar for å vurdere om de skjønnsmessige vilkårene er oppfylt etter rättegångsbalken 21 kap. 3 a § annet ledd nr. 3. Dansk rett har ikke formelle regler som pålegger politi og påtalemyndighet fortløpende å vurdere siktedes behov for forsvarer.

7.3.3.2 Utvalgets anbefaling

I NOU 2007: 7 punkt 13.4.6 konkluderer Mælandutvalget med at det var et brudd på straffeprosessloven 1887 § 102 (tilsvarende dagens § 100 annet ledd) at Fritz Moen ikke fikk oppnevnt forsvarer under politiavhørene i Sigrid-saken og Torunn-saken. Etter utvalgets syn illustrerer sakene at det kan være behov for å presisere reglene om rett til forsvarer. Utvalget anbefaler at det vurderes om det bør gis ubetinget rett til forsvarer fra vedkommende får stilling som mistenkt eller siktet for døve og andre grupper som ofte vil ha redusert mulighet til å ivareta egne interesser.

7.3.3.3 Høringsbrevet

I høringsbrevet pekte departementet på at for at forsvareroppnevning etter straffeprosessloven § 100 annet ledd skal skje i praksis, er det avhengig av at noen ser at det kan foreligge et særskilt behov for forsvarer. Det ble vist til at en mistenkt eller siktet ikke alltid selv vil kunne gi uttrykk for et slikt behov. Departementet ga dessuten uttrykk for at en eventuell særregel om ubetinget rett til forsvarer ikke bare bør gjelde for døve, og at funksjonshemmingen må ha betydning for muligheten til å ivareta egne interesser.

Det ble videre konstatert at det fortsatt er nødvendig med skjønnsmessige regler om forsvareroppnevning, samtidig som Mælandutvalget har vist at det kan være grunn til å bedre situasjonen for enkelte grupper. Departementet antydet at en særregel for personer med betydelig nedsatt syn, hørsel eller taleevne ville være forholdsvis presis.

Videre ble det stilt spørsmål ved om en utvidet rett til forsvarer for enkelte grupper burde begrenses til straffesaker av et visst alvor, for eksempel saker med en øvre strafferamme på fengsel i mer enn ett år.

Det ble vist til at en særbestemmelse kunne tas inn i en ny § 99 a i straffeprosessloven, og lyde slik:

«Den som siktes for et forhold som etter loven kan medføre fengsel i mer enn ett år, og som har betydelig nedsatt syn, hørsel eller taleevne, har rett til offentlig forsvarer. Påtalemyndigheten sender begjæring om oppnevnelse av forsvarer til tingretten sammen med opplysning om hvem den siktede ønsker oppnevnt.»

I høringsbrevet ble det også pekt på at risikoen for at en mistenkt som reelt sett har behov for forsvarer, ikke får det, kan reduseres ved at politiet og påtalemyndigheten gis ansvar for kontinuerlig å vurdere om det foreligger særskilte forhold ved mistenkte eller siktede som tilsier at forsvarer bør oppnevnes.

7.3.3.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i synet på om det er hensiktsmessig å innføre en særrett til forsvarer for døve og andre grupper med betydelig funksjonsnedsettelse.

Domstoladministrasjonen, Politidirektoratet, Agder statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Rogaland statsadvokatembeter, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter og Stine Sofies Stiftelse fremhever i den forbindelse at dagens § 100 annet ledd gir tilstrekkelig hjemmel. En rekke av høringsinstansene som er negative til en særregel viser til at det er problematisk å skille ut enkelte grupper funksjonshemmede.

Norges Døveforbund påpeker at døve ikke uten videre har redusert mulighet for å vareta egne interesser. Forbundet støtter departementets forslag til ny § 99 a, og mener forslaget tar hensyn til det. Også Oslo tingrett og riksadvokaten støtter departementets forslag. Riksadvokaten påpeker imidlertid at andre grupper også kan ha store kommunikasjonsproblemer, og uttaler:

«Det kan særlig være grunn til å nevne personer med fremmedkulturell bakgrunn med dårlige norskkunnskaper eller som har et språk hvor det er vanskelig å skaffe kvalifisert tolk. Videre kan nevnes personer med svak intellektuell utrustning, kanskje med betydelige problemer knyttet til rus, relasjoner og språk i tillegg. En regel som fanger opp alt dette, vil gjelde en nokså stor gruppe av dem politiet kommer i kontakt med.»

Den Norske Advokatforening støtter departementets forslag, men mener at også psykisk syke må omfattes. Den rettsmedisinske kommisjon påpeker at det kan være behov for forsvareroppnevning på et tidlig tidspunkt dersom det kan tenkes at siktede er utilregnelig.

Gjenopptakelseskommisjonen uttaler at en mulig løsning kan være å presisere i forarbeidene at «særlige grunner» foreligger dersom siktede har en funksjonshemming som tilsier at det er behov for forsvarer. Som et alternativ foreslår kommisjonen følgende presisering i straffeprosessloven § 100 annet ledd:

«Utenfor de tilfeller som er omhandlet i §§ 96-99, kan retten også oppnevne offentlig forsvarer for siktede når særlige grunner taler for det, herunder når siktede har en funksjonshemning som tilsier at det foreligger et særskilt behov for forsvarer.»

Av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget om at politi og påtalemyndighet fortløpende skal vurdere behovet for forsvarer, er det bare riksadvokaten som har innvendinger. Riksadvokaten anfører at det er prinsipielt uheldig å gi politiet et slikt ansvar, og viser blant annet til at forsvareroppnevning så langt som mulig bør være et forhold mellom klient, advokat og domstol.

Barne- og likestillingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Domstoladministrasjonen, Politidirektoratet og Oslo statsadvokatembeter støtter forslaget. Oslo statsadvokatembeter uttaler at plikten allerede følger av god påtaleskikk, men at en påminnelse med fordel kan tas inn i påtaleinstruksen.

7.3.3.5 Departementets vurdering

7.3.3.5.1 Anbefalingen om utvidet rett til forsvarer

Bakgrunnen for reglene om rett til forsvarer er at alle skal ha en reell mulighet til å vareta sine interesser når de beskyldes for et straffbart forhold. Dagens regler gir rett til forsvarer på de antatt mest «kritiske» stadiene i en straffeforfølgning, men slik at forsvarer utover dette kan oppnevnes etter en skjønnsmessig vurdering ut fra forhold ved saken og særskilte behov hos den siktede, jf. straffeprosessloven § 100 annet ledd. Utvalgets anbefaling er således i samsvar med de prinsipper dagens regler bygger på.

Utvalget har anbefalt en særbestemmelse om rett til forsvarer for «døve og andre grupper som ofte vil ha dårligere muligheter til å ivareta eget tarv». Departementet vil fremheve at hørselshemming bare er én av flere typer funksjonshemminger eller tilstander som kan gjøre det spesielt vanskelig å vareta egne interesser i en straffesak. Den øvrige kategorien «andre grupper som ofte vil ha dårligere muligheter for å ivareta egne interesser», er etter departementets syn ikke tilstrekkelig egnet til å oppfylle formålet om klargjøring. Departementet går på denne bakgrunn ikke inn for en bestemmelse i tråd med utvalgets anbefaling.

I høringsbrevet ble det lansert som en mulighet å innta en bestemmelse om rett til forsvarer for «personer med betydelig nedsatt syn, hørsel eller taleevne». Etter høringen vil departementet heller ikke anbefale en slik regel. Med en slik bestemmelse blir det noe tilfeldig hvilke «tilstander» som ubetinget gir rett til forsvarer og hvilke som kvalifiserer til en konkret vurdering etter § 100 annet ledd. Det kan dessuten tenkes andre forhold enn dem nevnt i forslaget som kan gi grunnlag for en utvidet rett til forsvarer. Her kan nevnes psykisk sykdom (særlig hvor det kan være spørsmål om strafferettslig tilregnelighet), fysisk reduksjon og kognitive funksjonsnedsettelser. Videre gir betydeligkriteriet anvisning på et skjønn. Forslaget er derfor ikke egnet til å forenkle eller konkretisere lovgivningen i den grad som er ønskelig for å styrke siktedes rettssikkerhet.

Departementet ser heller ingen umiddelbar sammenheng mellom det å ha en funksjonsnedsettelse og evnen til å vareta egne interesser under straffeforfølgningen. Andre tiltak, som bistand fra tolk, kan avhjelpe enkeltes vanskeligheter med å vareta egne interesser.

Behovet for utvidet rett til forsvarer avdempes dessuten noe ved at siktede i de alvorligste sakene ofte er varetektsfengslet og har fått oppnevnt offentlig forsvarer på det grunnlag.

Videre har riksadvokaten i retningslinjer 16. oktober 2009 pålagt utvidet bruk av lyd- og bildeopptak ved politiforklaringer. Det kan bidra til at misforståelser og press unngås, og samtidig heve kvaliteten på avhørene, se nærmere om dette i punkt 7.2.5.4.

Etter en samlet vurdering vil departementet etter dette ikke foreslå en regelendring som skissert i høringsbrevet.

Departementet finner det mer hensiktsmessig å presisere i straffeprosessloven § 100 annet ledd at det kan utgjøre «særlig grunn» dersom siktede har «... nedsatt funksjonsevne eller er i en annen fysisk eller psykisk tilstand som tilsier at det foreligger et særskilt behov for forsvarer», se nærmere forslag til endring av straffeprosessloven § 100 annet ledd. En slik presisering utvider ikke retten til forsvarer, men kan bidra til å skape større bevissthet om og forutberegnelighet for særlig utsatte grupper. Presiseringen har også den fordel at den ikke forfordeler funksjonshemmede eller grupper av funksjonshemmede på bekostning av andre grupper med et kanskje like stort behov for forsvarer. Samtidig tas det høyde for at det må være sammenheng mellom den aktuelle tilstanden og det at man ikke kan vareta egne interesser.

Oppnevning er etter forslaget ikke gjort betinget av at straffesaken har et visst alvor. Bestemmelsen vil imidlertid fortsatt gi anvisning på en skjønnsmessig vurdering, hvor blant annet siktelsens alvor vil ha betydning.

Mælandutvalget forutsetter i NOU 2007: 7 punkt 13.4.6 at en særregel også skal gjelde for mistenkte, uten at en slik utvidelse i forhold til gjeldende rett er særskilt drøftet.

Departementet går ikke inn for en slik utvidelse. Straffeprosessloven § 100 annet ledd gjelder kun for siktede. Mistenkte har rett til forsvarerbistand på egen bekostning, jf. påtaleinstruksen § 8-1. Særlig inngripende er en strafferettslig forfølgning først når den mistenkte får stilling som siktet. Da tilkommer siktede også en rekke andre partsrettigheter etter straffeprosessloven. I tillegg har riksadvokaten gitt instruks om at det uavhengig av sakens alvor skal tas lyd- og bildeopptak dersom siktede, fornærmede eller sentrale vitner avhøres med tolk, eller det kan være usikkert hvor godt den som avhøres behersker norsk, eller den avhørte er under 16 år, er psykisk utviklingshemmet, har psykiske forstyrrelser eller på annen måte fremstår som særlig sårbar. Se nærmere om disse reglene og formålet med dem under punkt 7.2.5.4. Mistenkte må regelmessig antas å falle inn under kategorien «sentrale vitner», og departementet kan ikke se at det er behov for å utvide § 100 annet ledd til å omfatte mistenkte.

7.3.3.5.2 Forslaget om å innføre plikt for politiet og påtalemyndigheten til å vurdere behovet for offentlig forsvarer

Risikoen for at en siktet ikke får oppnevnt forsvarer når han reelt sett har behov for det, kan tenkes redusert ved å fremheve i straffeprosessloven eller påtaleinstruksen at politiet og påtalemyndigheten kontinuerlig skal vurdere om det foreligger særskilte forhold ved mistenkte eller siktede som tilsier at forsvarer bør oppnevnes. En slik regel vil ikke utvide retten til forsvarer, og spørsmålet om oppnevning vil fortsatt avgjøres etter straffeprosessloven § 100 annet ledd. Men en lov- eller forskriftsfesting av en slik plikt vil tydeliggjøre ansvaret for at blant annet avhørssituasjoner gjennomføres på en betryggende måte.

Et overveiende flertall av høringsinstansene som uttalte seg om forslaget er positive, og departementet kan ikke se avgjørende argumenter imot. Forslaget er også i tråd med svensk rett, jf. punkt 7.3.3.1. Under etterforskingen er det normalt ikke andre enn politiet og påtalemyndigheten som vil kunne målbære et behov for offentlig forsvarer.

En plikt for politiet og påtalemyndigheten til kontinuerlig å vurdere om det foreligger særskilte forhold ved siktede som tilsier at forsvarer bør oppnevnes, hører etter departementets syn mest naturlig hjemme i påtaleinstruksen. Departementet vil derfor følge opp høringsbrevets forslag ved endringer i denne. Også denne regelen vil bare gjelde for siktede, se punkt 7.3.3.5.1 om tilsvarende spørsmål med hensyn til straffeprosessloven § 100 annet ledd. Det skal i den forbindelse nevnes at også mistenkte skal gjøres oppmerksom på retten til å anta forsvarer på egen bekostning, jf. påtaleinstruksen § 8-1.

7.3.4 Regler om oppnevning av sakkyndige

7.3.4.1 Gjeldende rett i Norge og andre nordiske land

Straffeprosessloven § 142 bestemmer at retten, når det kan unngås, ikke skal oppnevne en sakkyndig som ville ha vært inhabil som dommer. I annet ledd fremgår at det som regel heller ikke bør oppnevnes sakkyndige som står i avhengighetsforhold til hverandre. Disse reglene gjelder tilsvarende for påtalemyndighetens bruk av sakkyndige under etterforskingen, jf. straffeprosessloven § 148 tredje punktum.

At en sakkyndig har bistått påtalemyndigheten under etterforskingen, medfører ikke i seg selv at vedkommende er inhabil som sakkyndig for retten, jf. Rt. 1970 side 540 og Rt. 1992 side 569.

Begge parter har adgang til å uttale seg om oppnevningen, herunder om forhold som kan tenkes å lede til inhabilitet. Straffeprosessloven § 141 første ledd første punktum bestemmer følgende:

«Før retten oppnevner sakkyndige, skal den gi partene adgang til å uttale seg, når det lar seg gjøre uten fare for opplysningen av saken og uten uforholdsmessig opphold.»

Svensk rett samsvarer i hovedsak med norsk rett på dette punktet. Dansk rett skiller seg fra norsk og svensk rett ved at det som hovedregel er politiet eller påtalemyndigheten som beslutter å innhente sakkyndig bistand. Unntaksvis beslutter retten dette, men det er uansett påtalemyndigheten som oppnevner og instruerer den sakkyndige. Uenighet mellom påtalemyndigheten eller politiet og forsvareren om spørsmål knyttet til sakkyndige, for eksempel om habilitet, kan bringes inn for retten.

7.3.4.2 Utvalgets anbefaling

I NOU 2007: 7 punkt 13.4.7.2 reiser Mælandutvalget spørsmål om det bør vurderes å endre reglene om oppnevning av sakkyndige, slik at det innføres et tydeligere skille mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige. Utvalget viser til at sakkyndige svært ofte trekkes inn i saken under politiets etterforsking, som en følge av påtalemyndighetens rett til å søke bistand hos en sakkyndig. En sakkyndig som er engasjert av politiet, blir normalt ikke ansett inhabil til senere å bli oppnevnt av retten, tvert imot er dette ofte vanlig prosedyre. Utvalget mener dette kan skape for tette bånd mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige.

Utvalget viser til at det i tidligere utredninger er foreslått at den som har bistått politiet skal anses som inhabil til å opptre som rettens sakkyndige i samme sak. Utvalget diskuterer hvorvidt man alternativt kan tenke seg at behov for sakkyndighet på etterforskingsstadiet meldes inn til en uavhengig instans som fritt vurderer hvem som skal benyttes.

7.3.4.3 Høringsbrevet

I høringsbrevet ba departementet først og fremst om høringsinstansenes syn på om det anses nødvendig å innføre et tydeligere skille mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige. Departementet skisserte to mulige løsninger. Det ene forslaget gikk ut på at sakkyndige som har uført oppdrag for påtalemyndigheten, ikke senere kan oppnevnes av retten. Det andre var å foreta organisatoriske endringer i tråd med Mælandutvalgets forslag. Det ble bedt om høringsinstansenes syn på hvilket alternativ som synes mest hensiktsmessig.

7.3.4.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i synet på om det er behov for å innføre et tydeligere skille mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige.

Rettsmedisinsk institutt understreker at dersom man skal tilstrebe endringer i dagens ordninger, bør man skille mellom fagområdene. Instituttet mener at det ikke bør innføres endringer som gjør at en sakkyndig oppnevnt av politiet aldri kan oppnevnes av retten. Rettspatologene og rettsgenetikerne ved instituttet oppfatter det som nærmest faglig uforsvarlig dersom retten ikke skal kunne bruke ekspertisen til den som faktisk har utført en obduksjon eller en genetisk analyse. Som kommentar til Mælandutvalgets forslag om organisatoriske endringer, foreslår Rettsmedisinsk institutt

«at institusjoner opprettet for å yte rettsmedisinske tjenester, som for eksempel Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo, kan være adressat når politi/påtalemyndighet har behov for den sakkyndige rettsmedisinske kompetanse som institusjonen har til rådighet. I prinsippet vil da institusjonen, som i seg selv er organisatorisk uavhengig av politi og påtalemyndighet, motta oppdraget og delegere dette, inklusive mandatet, til en eller flere av sine sakkyndige. På denne måten vil man svekke de direkte bånd mellom politi/påtalemyndighet og de enkelte sakkyndige.»

Rogaland statsadvokatembeter understreker at praktiske hensyn og tidsmomentet tilsier en viss varsomhet med å innføre endringer på området. Embetet problematiserer også konsekvensen av at det foreligger en viss «binding» mellom enkelte sakkyndige og politiet, og uttaler:

«Dersom en rettspsykiater rutinemessig foretok prejudisielle undersøkelser i et politidistrikt, vil han/hun dermed ha en tilbøyelighet til å legge listen høyere før vedkommende observand ble antatt å ha vært psykotisk i gjerningsøyeblikket? Hvilken interesse har politi/påtalemyndighet i et svar i en bestemt retning?»

Gjenopptakelseskommisjonen fastslår i utgangspunktet at det ville være en ideell løsning at sakkyndige som har bistått politiet på etterforskingsstadiet ikke senere kan være rettens sakkyndige i samme sak. Grunnet størrelsen på det sakkyndige miljøet i Norge, vil likevel et forbud kunne føre til at man «bruker opp» tilgjengelig kompetanse under etterforskingen. For så vidt gjelder rettsmedisinsk sakkyndighet, kan kommisjonen slutte seg til utvalgets forslag om at politiet retter seg til en uavhengig instans. En slik løsning anses likevel upraktisk der en sakkyndig raskt må rykke ut til et åsted, for eksempel ved mistanke om drap. Under enhver omstendighet reiser kommisjonen spørsmål om Den rettsmedisinske kommisjon er rett instans:

«Den skal i ettertid blant annet vurdere hvorvidt den sakkyndige innehar den kompetansen som er nødvendig for å utføre oppdraget i henhold til mandatet, og det vil da være uheldig om det er Den rettsmedisinske kommisjon som selv har vurdert dette spørsmålet i forkant.»

Den Norske Advokatforening mener det er behov for et tydeligere skille mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige, av hensyn til den objektivitet som må kunne kreves av en sakkyndig, og uttaler:

«Det vil være naturlig at det over tid kan være vanskelig å ha den nødvendige objektive distanse til en oppdragsgiver som en kanskje etter hvert kjenner personlig eller som man av forretningsmessige årsaker er tjent med å ha et godt forhold til.

I den grad det er praktisk mulig og kan gjennomføres med tilstrekkelig grad av hurtighet, synes den beste ordning Utvalgets forslag om at politiet må melde sitt behov for en uavhengig instans, fremfor å gå direkte på den sakkyndige selv.

En vil imidlertid anta at det må kunne gjøres unntak fra en slik ordning, dersom hensynet til etterforskningen krever bistand uten opphold, f. eks ved obduksjon. Et lovforbud mot reoppnevning av en sakkyndig som i et slikt unntakstilfelle har vært engasjert av politiet kan være å gå lengre enn nødvendig. Det bør være tilstrekkelig at vedkommende ikke kan oppnevnes av retten som sakkyndig i samme sak, hvis forsvaret motsetter seg dette.»

Den rettsmedisinske kommisjon mener at ordningen, slik den er i dag, er tilfredsstillende i de fleste tilfeller. Kommisjonen viser imidlertid til at man tidligere har foreslått at påtalemyndighetens sakkyndige får status som partsengasjerte sakkyndige under hovedforhandlingen. Kontakten med oppdragsgiver kommer da tydeligere frem. All kontakt med oppdragsgiver må dokumenteres.

Domstoladministrasjonen er i tvil om det er behov for endring av dagens ordning for å innføre et tydeligere skille mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige. I likhet med enkelte andre høringsinstanser peker Domstoladministrasjonen på at forslaget om å opprette en uavhengig instans synes tungvint og lite egnet i de tilfellene undersøkelsen haster.

Riksadvokaten understreker at det er tunge praktiske innvendinger mot utvalgets forslag. Et regime der nye sakkyndige skal gjenta tidligere undersøkelser vil bli meget dyrt, og gjennomgående neppe tilføre nevneverdig ny kunnskap. Riksadvokaten går imot forslaget om at sakkyndige som er benyttet av politiet, generelt skal anses inhabile til å bli rettsoppnevnt. Riksadvokaten mener at andre tiltak er bedre egnet til å ivareta de hensyn som ligger bak utvalgets forslag, eksempelvis at det utarbeides gode og presise mandat for de sakkyndige, at man velger ut sakkyndige med riktig kompetanse, og at det stilles krav til høy grad av presisjon i sakkyndige erklæringer.

Oslo tingrett støtter forslaget om at politiet melder sitt behov til en uavhengig instans. I tillegg til å hindre bindinger, mener tingretten at det kan sikre en bedre spredning av oppdragene og bidra til nyrekruttering av sakkyndige.

7.3.4.5 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at høringsinstansene er delt i synet på hvor viktig det er å innføre et tydeligere skille mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige. Det er gitt uttrykk for en utbredt skepsis mot å innføre en ordning der en sakkyndig som har utført oppdrag for påtalemyndigheten blir avskåret fra senere å bli oppnevnt av retten. Det er ulike syn på om nye organisatoriske løsninger er påkrevd når politi og påtalemyndighet søker sakkyndig bistand.

Departementet er enig med utvalget i at vektige hensyn taler for å svekke båndene mellom politiet/påtalemyndigheten og de enkelte sakkyndige. I likhet med utvalget ser departementet imidlertid at det kan reises innvendinger mot de lanserte forslagene, og at det er særlig viktig å unngå ordninger som kan medføre forsinkelser i etterforskingen. I denne omgang mener departementet det er tilstrekkelig å ta inn i påtaleinstruksen en regel som tilsvarer løsningen som anbefales av Rettsmedisinsk institutt, nemlig at når påtalemyndigheten ønsker sakkyndig bistand fra en institusjon opprettet for å yte rettsmedisinske tjenester, må henvendelsen rettes til institusjonen og ikke til en bestemt person. Departementet vil følge opp forslaget med endringer i påtaleinstruksen.

7.3.5 Skriftlig mandat for sakkyndige

7.3.5.1 Gjeldende rett i Norge og andre nordiske land

Gjeldende lovgivning har ikke regler som oppstiller krav til utforming av mandat (eller tilleggsmandat) for sakkyndige. Når det er retten som oppnevner den sakkyndige, vil det likevel normalt utformes et skriftlig mandat for de sakkyndiges arbeid etter innspill fra partene.

Verken svensk eller dansk rett har generelle regler om krav til utforming av oppdrag for sakkyndige. I Sverige er det imidlertid for rettspsykiatriske oppdrag for retten oppstilt enkelte krav til utforming av oppdraget i rettens beslutning om oppnevning, jf. 1 § annet ledd i lagen om rättspsykiatrisk undersökning.

7.3.5.2 Utvalgets anbefaling

I NOU 2007: 7 punkt 13.4.7.3 foreslår Mælandutvalget at det bør lovfestes at både retten og politiet/ påtalemyndigheten pålegges å utforme skriftlig mandat og eventuelt tilleggsmandat til sakkyndige. Det samme ble foreslått i NOU 2001: 12 «Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker».

Mælandutvalget viser til at det i Sigrid-saken manglet notoritet omkring kommunikasjonen mellom politiet og prosektor Lie da politiet, etter at Moen hadde tilstått drapet på Torunn, innhentet tilleggserklæring av 24. oktober 1977. Rapporten ble trolig utarbeidet etter en telefonsamtale med politiet, uten at det var gitt noe skriftlig mandat. Rapportens innhold var egnet til å villede, og hadde en form som kan ha hatt stor betydning både i Torunn- og Sigrid-saken.

7.3.5.3 Høringsbrevet

I departementets høringsbrev ble det fremsatt to lovforslag for å følge opp utvalgets anbefaling, henholdsvis ny § 142 a og en endring av § 148 i straffeprosessloven.

Departementet skisserte følgende forslag til ny § 142 a i straffeprosessloven:

«Retten fastsetter skriftlig mandat om hva den sakkyndige skal utrede. Eventuelle endringer av mandatet fastsettes på samme måte. Retten kan pålegge påtalemyndigheten eller forsvareren å utarbeide forslag til mandat eller til endring av mandatet. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om utformingen av mandat og eventuelt tilleggsmandat.»

Endringen i § 148 ble foreslått utformet på følgende måte:

«Påtalemyndigheten kan til bruk for etterforskningen søke bistand hos sakkyndige. Faste sakkyndige har plikt til å gjøre tjeneste. Reglene i § 138 annet ledd, § 142 og § 147 gjelder tilsvarende. Påtalemyndigheten fastsetter mandat i samsvar med § 142 a. Sakkyndige som bistår påtalemyndigheten, har rett til godtgjørelse som fastsettes av påtalemyndigheten etter regler gitt av Kongen. Påtalemyndighetens fastsetting av godtgjørelse kan etter klage eller av eget tiltak prøves av departementet.»

7.3.5.4 Høringsinstansenes syn

Samtlige av høringsinstansene som har uttalt seg støtter forslaget om obligatorisk skriftlig mandat.

Riksadvokaten viser til at det er grunnleggende for kvaliteten i straffesaksbehandlingen, og dermed rettssikkerheten, at all informasjonsinnhenting blir dokumentert.

Den rettsmedisinske kommisjon understreker at det er viktig at kontakt mellom sakkyndige og oppdragsgiver blir dokumentert og at tilleggsmandat skrives. Det må ikke være uklart om det er den sakkyndige eller oppdragsgiveren som definerer hvilke hypoteser som skal vurderes.

Agder statsadvokatembeter uttaler at krav til skriftlig mandat vil medføre at det blir lettere å presisere problemstillingen, avgrense mandatet og sikre notoritet om hva mandatet går ut på, samt å etterkontrollere at mandatet er fulgt etter intensjonene.

Flere av høringsinstansene, deriblant Nordland statsadvokatembeter og Politiembetsmennenes landsforening, understreker at de fleste mandat i praksis gis skriftlig.

Tre av høringsinstansene; riksadvokaten, Rogaland statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt viser til at det i enkelte tilfeller kan være vanskelig rent tidsmessig å fastsette et mandat før undersøkelsen gjennomføres. Undersøkelse av åsted er nevnt som eksempel. Det anbefales derfor at det fastsettes unntaksbestemmelser som fanger opp slike tilfeller. Rogaland statsadvokatembeter uttaler også at det ikke er en god løsning å pålegge politiet å nedtegne mandatet i ettertid. Embetet anbefaler at den sakkyndige i disse tilfellene inntar i sin uttalelse hva han oppfattet som sitt muntlige mandat i anledning saken.

Flere av høringsinstansene har kommet med innspill om behovet for regulering av «private sakkyndige». Blant annet uttaler riksadvokaten at det er viktig at også privat oppnevnte sakkyndige («partssakkyndige») gis et presist oppdrag og utformer en grundig skriftlig erklæring som undergis kontroll av Den rettsmedisinske kommisjon. Riksadvokaten mener det vil være gunstig om departementet i lovforarbeidene understreker at retten bare bør akseptere forklaring fra slike sakkyndige under nevnte forutsetninger. Riksadvokaten antar at bruken av slike sakkyndige ikke bør reguleres utover gjeldende § 149 i straffeprosessloven, siden dette lett vil innebære et skritt i retning av større aksept for bruk av private sakkyndige.

Gjenopptakelseskommisjonen og Den Norske Advokatforening mener det bør fremgå av ny § 142 a at mandat og eventuelt tilleggsmandat skal forelegges påtalemyndigheten og den oppnevnte forsvarer for uttalelse. Norsk forening for kriminalreform uttaler at forsvarer skal høres og gis anledning til å foreslå tilleggsmandat også på etterforskingsstadiet.

Oslo statsadvokatembeter uttaler at forslaget til ny § 142 a ikke er helt heldig utformet. Embetet mener det ikke bør være opp til domstolen å gi påtalemyndigheten eller forsvarer et pålegg om å utarbeide et forslag til mandat. Når påtalemyndigheten, forsvarer eller bistandsadvokat foreslår at det oppnevnes sakkyndige, bør forslagsstiller, uten noe nærmere pålegg fra retten fremsette et forslag til mandat.

Departementets forslag om en forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om utforming av mandatet, møter støtte blant høringsinstansene.

Helse- og omsorgsdepartementet understreker behovet for fleksibilitet og muligheten til å individualisere utforming av mandatet til den sakkyndige.

7.3.5.5 Departementets vurdering

Selv om de fleste mandat utformes skriftlig også i dag, ser departementet behovet for at et krav om skriftlig mandat lovfestes. En lovfesting vil medføre en forpliktelse for retten og påtalemyndigheten til å utforme mandat og eventuelt tilleggsmandat skriftlig, og vil dermed bidra til å styrke rettssikkerheten til den tiltalte.

Vanligvis vil den som begjærer oppnevning av sakkyndig fremlegge et forslag til mandat eller angi hvorfor sakkyndig ønskes oppnevnt. I de tilfellene hvor det ikke allerede foreligger forslag til mandat, må retten gis anledning til å pålegge påtalemyndigheten og forsvareren å utarbeide forslag til mandat eller endring i mandatet. I etterkant av høringsrunden har departementet kommet til at det ikke er noen grunn til at et slikt pålegg ikke også skal kunne rettes til bistandsadvokaten.

Flere høringsinstanser peker på at det i enkelte tilfeller kan være vanskelig å få tid til å nedtegne et skriftlig mandat før den sakkyndiges undersøkelse. Det typiske eksempelet vil være der det er behov for at den sakkyndige umiddelbart skal foreta undersøkelser på et åsted. Departementet er enig i at en lovbestemmelse bør ta høyde for at det i unntakstilfeller ikke lar seg gjøre å utforme skriftlig mandat før den sakkyndige påbegynner sitt arbeid. I disse tilfellene bør den sakkyndige innta i sin uttalelse hva han oppfattet som sitt muntlige mandat i anledning saken. Departementet antar at det særlig er ved politiets og påtalemyndighetens bruk av sakkyndige under etterforskingen at slike hastesituasjoner kan oppstå.

På bakgrunn av høringsinstansenes innspill mener departementet at påtalemyndigheten bør pålegges å utforme skriftlig mandat «med mindre det er stor fare for at etterforskingen vil lide ved opphold». Departementet presiserer at reservasjonen må være snever, og bare anvendes i tilfeller der det er stor fare for at åstedet vil forringes e.l. hvis en venter på at skriftlig mandat skal utformes.

Departementet er enig i at utgangspunktet bør være at også partssakkyndige utformer en skriftlig erklæring etter et skriftlig mandat, og at erklæringen bør undergis kontroll av Den rettsmedisinske kommisjon. Det er imidlertid flere viktige forskjeller mellom oppnevnte sakkyndiges og partssakkyndiges prosessuelle stilling. Dette gjelder habilitetsreglene, retten til å legge frem skriftlig erklæring, retten til å stille spørsmål under rettsmøtet og retten til godtgjøring fra det offentlige. Departementet mener at en lovregulering om de partssakkyndiges stilling krever en bredere gjennomgåelse og en egen høring. Departementet ser det derfor ikke som aktuelt å foreslå regler om bruk av partssakkyndige i proposisjonen her.

Hensynet til kontradiksjon bør stå sentralt når retten eller påtalemyndigheten utformer skriftlig mandat. Det tilsier at forsvarer bør forelegges forslaget til skriftlig mandat og gis anledning til å kommentere det. Nærmere saksbehandlingsregler om utforming av skriftlig mandat, herunder regler om fremleggelse og uttalerett, foreslås likevel ikke tatt inn i loven foreløpig. Etter departementets syn er det mest hensiktsmessig å foreta en helhetlig gjennomgåelse av saksbehandlingsreglene for utforming av mandat i forbindelse med utarbeidelsen av en eventuell forskrift.

Etter dette foreslår departementet en ny § 142 a i straffeprosessloven om at det skal fastsettes skriftlig mandat for sakkyndige oppnevnt av retten, og en endring av straffeprosessloven § 148 som bestemmer at det samme som hovedregel skal gjelde for påtalemyndighetens oppnevnelse av sakkyndige.

Departementet foreslår samtidig å innta en bestemmelse som åpner for at det ved forskrift kan gis nærmere regler om utformingen av mandat og tilleggsmandat, jf. forslaget til ny § 142 a fjerde punktum, jf. nytt fjerde punktum i § 148.

7.3.6 Redegjørelse for bevissituasjonen til overordnet påtalemyndighet

7.3.6.1 Gjeldende rett i Norge og andre nordiske land

I saker hvor politiet ikke har påtalekompetanse, oppstiller påtaleinstruksen § 22-2 tredje og fjerde ledd krav til hva som skal med i politiets innstilling til overordnet påtalemyndighet:

«Mener politiet at det i en sak om forbrytelse der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav b til d, er grunn til å reise tiltale, skal saken forelegges statsadvokaten med utferdiget siktelse. I politiets innstilling skal det gis uttalelse om hvilke andre krav enn straff som også bør gjøres gjeldende i saken. Dersom straffeloven § 54 nr. 3 eller § 64 annet ledd eller fengselsloven § 41 kommer til anvendelse, skal kopi av den tidligere dommen vedlegges. I saker hvor siktede er fengslet må politiet når saken sendes statsadvokaten, sørge for å ta de nødvendige kopier til bruk ved eventuell forlengelse av fengslingen.

Bestemmelsene i tredje ledd gjelder tilsvarende når statsadvokaten eller riksadvokaten gir innstilling til henholdsvis riksadvokaten eller Kongen.»

Det finnes imidlertid ingen regler som pålegger politiet å skrive en grundig og objektiv redegjørelse til overordnet påtalemyndighet for de bevismomenter som har betydning for skyld- eller straffespørsmålet.

En slik plikt foreligger heller ikke i dansk eller svensk rett. I Sverige pålegger imidlertid rättegångsbalken 23 kap. 21 § generelt at det under etterforskingen skal føres protokoll over alt som har betydning for oppklaringen av saken. I Danmark inneholder innstillingen til overordnet påtalemyndighet i praksis en gjennomgang av bevissituasjonen.

7.3.6.2 Utvalgets anbefaling

Mælandutvalget mener informasjonen som ble gitt av politiet til påtalemyndigheten i Torunn- og Sigrid-sakene var ufullstendig, og antar at problemet med informasjonsflyt er like stort i dag som da tiltale ble tatt ut i sakene mot Moen. Utvalget peker videre på at statsadvokatene og riksadvokaten ofte bare har noen dager på seg til å ta stilling til påtalespørsmålet, selv i alvorlige drapssaker. Utvalget er opptatt av at overordnet påtalemyndighet får et riktig bilde av bevissituasjonen. På den bakgrunn går det inn for at man bør vurdere å lovfeste en plikt for politiet - der tiltale skal tas ut av statsadvokaten eller riksadvokaten - til å skrive en grundig og objektiv redegjørelse for de bevismomenter som har betydning for skyld- eller straffespørsmålet, jf. NOU 2007: 7 punkt 13.4.2.3.

7.3.6.3 Høringsbrevet

I høringsbrevet ga departementet uttrykk for at oversendelsespåtegninger ofte kan inneholde vurderinger knyttet til bevisbildet, og at det i påtalemyndigheten er praksis for å utarbeide interne notater ved oversendelse til høyere påtalemyndighet. Det ble pekt på at slike notater i dag ikke inngår i saksdokumentene, og at en regel i tråd med utvalgets anbefaling krever en vurdering av om notatene skal følge vanlige regler for innsyn.

Det ble på denne bakgrunn bedt om høringsinstansenes syn på om reglene burde endres.

7.3.6.4 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene stiller seg negative til å lovfeste en regel som anbefalt av Mælandutvalget. Dette gjelder særlig politiet og påtalemyndigheten. I en rekke av høringssvarene fra disse instansene belyses dagens rutiner for utveksling av informasjon om straffesaker mellom politiet og den høyere påtalemyndighet.

Riksadvokaten viser til at behovene for intern kommunikasjon ut over oversendelse av saksdokumenter nå løses på mange ulike vis. I omfattende straffesaker finner det regelmessig sted en omfattende kommunikasjon mellom de saksansvarlige innen påtalemyndigheten og politiet:

«I kompliserte saker er det således ikke uvanlig med telefonsamtaler, korrespondanse på e-post og møter mellom etterforsker, politijurist og statsadvokat.»

Riksadvokaten mener at oversiktsrapporter med angivelse av hvor sentral informasjon er å finne, utvilsomt kan være til hjelp for overordnet påtalemyndighet når den skal sette seg inn i en sak. Dette gjøres i stor utstrekning allerede, og riksadvokaten har instruert statsadvokatene om at en redegjørelse for de sentrale bevis i saken bør utarbeides før oversendelse av kompliserte saker.

Nordland statsadvokatembeter bemerker at utvalgets beskrivelse av statsadvokatenes rammevilkår og hverdag i arbeidet med alvorlige saker kan etterlate det uheldige inntrykk at det ikke er krav til grundighet, og at dette må kompenseres med en grundigere saksfremstilling fra politiets side. Embetet uttaler:

«I alvorlige og vanskelige bevissaker har etter vår erfaring tidsfaktoren ingen betydning for kvaliteten på arbeidet. Ganske ofte sendes saken tilbake til politiet for supplerende etterforskning, og selve påtalevedtaket vil i enkelte saker bli drøftet kollegialt etter at flere statsadvokater har satt seg inn i saken.»

Vestfold og Telemark statsadvokatembeter peker på at i saker med et komplisert bevisbilde er det nå vanlig med møter mellom politiet og statsadvokaten under etterforskingen, hvilket medfører at statsadvokaten holdes løpende orientert om utviklingen i saken. Det er heller ikke uvanlig at statsadvokaten får oversendt en kopisak som fortløpende suppleres. I slike tilfeller vil statsadvokatens påtaleavgjørelse kunne foreligge kort tid etter at saken formelt er oversendt fra politiet, uten at dette kan tas som en indikasjon på manglende grundighet i gjennomgåelsen av saken.

Flere instanser hevder at den foreslåtte regelen vil kunne virke mot sin hensikt, ved at overordnet påtalemyndighets vurdering i utgangspunktet blir bundet opp av tankegangen som vil fremkomme i en redegjørelse om bevissituasjonen.

Oslo statsadvokatembeter uttaler i den forbindelse at den foreslåtte redegjørelsen

«vil kunne bidra til at overordnet påtalemyndighet i for liten utstrekning selv vurderer hvilke bevismomenter som er relevante og hvilken vekt de skal tillegges.»

Oslo politidistrikt mener at det ikke er opplagt at eventuelle redegjørelser vil fremme rettssikkerheten, og uttaler videre:

«En omfattende bruk av dette gjør at det for høyere påtalemyndighet blir lett å lene seg på den vurderingen som påtalemyndigheten i politiet gir uttrykk for. Den selvstendige og uavhengige vurdering som hele prinsippet med overordnet påtalemyndighet hviler på kan undergraves.»

Gjenopptakelseskommisjonen er på sin side positiv til forslaget, fordi det antas at slike notater vil kunne bidra til å lette kommisjonens arbeid ved en eventuell begjæring om gjenåpning av saken.

Den Norske Advokatforening og Norsk forening for kriminalreform støtter også forslaget, og begge høringsinstanser forutsetter at redegjørelsen inngår som et dokument i straffesaken. Advokatforeningen mener en slik lovfestet plikt kan virke ansvarliggjørende og bidra til at en større del av det totale bevisbildet kommer frem. Foreningen påpeker likevel at en redegjørelse alene ikke nødvendigvis vil avsløre at det er unnlatt å etterforske viktige spor eller momenter som taler for uskyld.

I høringssvarene fra politiet og påtalemyndigheten frarådes det gjennomgående å gjøre et eventuelt bevisnotat til en del av straffesakens dokumenter. Det kan bidra til å vidløftiggjøre straffesaken ved at ulike vurderinger i påtalemyndigheten gjøres til et tema. Hensynet til både siktede, fornærmede og vitner kan videre tilsi at man viser tilbakeholdenhet med å gjøre påtalemyndighetens vurderinger kjent i detalj.

7.3.6.5 Departementets vurdering

Høringsuttalelsene fra politi- og påtalemyndighet gir grunnlag for departementet til å anta at kommunikasjonsformene innen politi- og påtalemyndighet de senere år har blitt vesentlig endret i positiv retning. Det finner sted en omfattende informasjonsflyt mellom de relevante instanser i alvorlige straffesaker, noe som synes å imøtekomme behovene som Mælandutvalget fremhever.

Eventuelle fordeler ved å innføre krav om at politiet skal oversende en redegjørelse for bevismomenter synes heller ikke å oppveie de prinsipielle og praktiske ulempene, herunder det betydelige merarbeid en plikt til å utarbeide bevisnotat i alle saker vil måtte medføre.

På bakgrunn av ovennevnte er det etter departementets syn verken nødvendig eller hensiktsmessig å innføre en plikt til å utarbeide bevisnotater i alle saker. Departementet viderefører derfor ikke utvalgets forslag om lovendring. Departementet foreslår heller ikke andre endringer i reglene om bevisoppgavens innhold, jf. nedenfor under punkt 8.7.

7.3.7 Kravene til utforming av bevisoppgave

7.3.7.1 Gjeldende rett. Andre nordiske lands rett

Straffeprosessloven § 262 første ledd første punktum bestemmer at:

«Når påtalemyndigheten har besluttet å reise tiltale, sender den retten kopi av tiltalebeslutningen med oppgave over de bevis den vil føre.»

Utover dette oppstiller ikke loven krav til hva bevisoppgaven skal inneholde. Dokumenter og andre bevis som aktor ikke ønsker ført under hovedforhandlingen, skal ikke oppgis i bevisoppgaven.

Verken svensk eller dansk rett har bestemmelser med krav til utforming av bevisoppgaven, men det fremgår av begge lands lovforarbeider at påtalemyndigheten i bevisoppgaven også skal oppgi bevis som taler til tiltaltes gunst. I den danske retsplejeloven § 96 stk. 2 går det uttrykkelig frem at påtalemyndigheten ikke bare skal påse at skyldige stilles til ansvar, men også at forfølgning mot uskyldige ikke finner sted.

7.3.7.2 Utvalgets anbefaling

Mælandutvalget anbefaler i NOU 2007: 7 punkt 13.4.2.4 at det vurderes å lovfeste at påtalemyndigheten skal oppgi både de bevis som ønskes ført og nevne øvrige relevante bevis i sin oppgave til retten etter straffeprosessloven § 262. Utvalget viser til at tanken om at påtalemyndigheten skal opptre objektivt, tilsier at bevisoppgaven skal inneholde alle bevis av relevans, også de som taler til tiltaltes gunst. En løsning som utvalget antyder, er ment å forhindre at bevis som taler til gunst for tiltalte blir oversett og ikke kommer frem under hovedforhandlingen.

7.3.7.3 Høringsbrevet

Etter å ha antydet fordeler og ulemper med å lovfeste en slik plikt, skisserte departementet i høringsbrevet følgende forslag til endring av straffeprosessloven § 262 første ledd (endringer i kursiv):

«Når påtalemyndigheten har besluttet å reise tiltale, sender den retten kopi av tiltalebeslutningen med oppgave både over de bevis den vil føre og over annet materiale med relevans for saken. Dersom påtalemyndigheten mener at saken bør behandles med fagkyndige meddommere, skal den samtidig opplyse om dette. Rettens leder kan om han finner behov for det, be om utlån av sakens dokumenter.»

7.3.7.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er enige i at påtalemyndigheten i sin bevisføring skal føre alle bevis av betydning, også de som taler til tiltales gunst.

Et klart flertall av høringsinstansene går imidlertid imot forslaget i høringsbrevet. Dette gjelder blant annet Domstoladministrasjonen, riksadvokaten, statsadvokatembetene og Oslo tingrett. Også Politidirektoratet er negativ til forslaget etter å ha innhentet synspunkter fra politidistriktene. Disse høringsinstansene viser til at en plikt til å føre alle bevis av betydning allerede følger av god påtaleskikk. Det fremheves også at forsvareren har en selvstendig plikt til å føre bevis som ikke er oppført i påtalemyndighetens bevisoppgave. Riksadvokaten uttaler i den forbindelse:

«Påtalemyndigheten skal selvsagt selv føre alle bevis av betydning, også de som er til fordel for tiltalte. Dette er et kjernepunkt i påtalemyndighetens objektivitetskrav. Dersom det i praksis utelates relevante vitner eller andre bevismidler, er det formentlig fordi forholdet etter påtalemyndighetens oppfatning allerede er tilstrekkelig bevist gjennom øvrig bevisførsel, jf. straffeprosessloven § 292 annet ledd bokstav b, eller fordi beviset har meget begrenset vekt. Dette kan det selvsagt være ulike oppfatninger av, men det er jo nettopp her forsvareren har sin kanskje viktigste oppgave, ved å sørge for at saken belyses i den bredde og dybde som menes riktig fra tiltaltes ståsted. Det må forventes at forsvareren både har evne og vilje til å gjennomgå saksdokumentene nettopp med tanke på dette, uten at alt 'materiale med relevans for saken' skal listes opp av påtalemyndigheten. Den nødvendige kontroll med påtalemyndighetens bevisførsel kan bare skje ved en gjennomgang av sakens dokumenter.»

Riksadvokaten fremhever også at det vil være i strid med grunnleggende prosessprinsipper å legge frem oversikt over innhold i bevis som ikke føres for retten.

Flere av høringsinstansene som er negative til forslaget peker på at en regel som foreslått vil medføre fare for vidløftiggjøring av sakene og skape merarbeid. Domstoladministrasjonen uttaler:

«Vi vil også vise til at en fare ved forslaget er at rettens oppmerksomhet trekkes mot materiale som ikke er av betydning for saken. Grensen for hva som er relevant, og dermed skal med i oversikten, kan være vanskelig å trekke. Da øker sjansen for at saken uten grunn vidløftiggjøres for domstolen.»

Gjenopptakelseskommisjonen er ut fra sitt ståsted positiv til forslaget, men peker også på at det medfører en fare for vidløftiggjøring i tillegg til at relevansbegrepet vil by på vanskelige avgrensninger.

Også Barne- og likestillingsdepartementet, Den Norske Advokatforening, Norsk forening for kriminalreform og Organisasjonen mot offentlig diskriminering er positive til forslaget. Disse instansene peker blant annet på at forslaget gir retten et bedre grunnlag for å treffe en riktig avgjørelse.

7.3.7.5 Departementets vurdering

En regel som foreslått i høringsbrevet kan etter omstendighetene bidra til at retten får et mer fullstendig bilde av saken, og til å lette forsvarerens arbeid. Etter høringen og en fornyet vurdering går departementet likevel ikke inn for å lovfeste en slik regel.

Norsk straffeprosess er basert på anklageprinsippet. Selv om norsk rett har visse inkvisitoriske elementer, for eksempel ved at retten har et ansvar for sakens opplysning, jf. straffeprosessloven § 294, er det påtalemyndigheten som leder etterforskingen mot siktede. En liste over alt relevant materiale vil først og fremst ha direkte verdi for retten dersom retten gis anledning til å se dokumentene før hovedforhandlingen. Normalt har ikke retten tilgang til saksdokumentene før hovedforhandlingen. Selv om retten har hjemmel for å begjære utlån, jf. straffeprosessloven § 262 første ledd tredje punktum, er det upraktisk og tidkrevende for domstolene generelt å skulle basere seg på en ordning med utlån for gjennomgåelse før hovedforhandlingen. Dette ville også stå i et anstrengt forhold til bevisumiddelbarhetsprinsippet og muntlighetsprinsippet som står sterkt i norsk straffeprosess. På den annen side kan en liste over annet relevant materiale enn det påtalemyndigheten ønsker ført gjøre retten oppmerksom på materiale som den ellers ikke hadde fått kjennskap til og som den ønsker bevisføring om under hovedforhandlingen. Ulempen er at forhandlingene kan måtte utsettes. Dette alene kan imidlertid etter departementets syn ikke være et avgjørende argument mot forslaget.

Departementet ser at en plikt for påtalemyndigheten til å legge frem alle relevante bevis muligens kan lette forsvarerens arbeid. Argumentet kan likevel etter departementets syn ikke tillegges særlig vekt. Det er forsvarerens plikt å legge frem ytterligere bevis dersom forsvarer mener aktor ikke har lagt frem alle bevis som kan belyse saken. Forsvareren har normalt tilgang til dokumentene under saksforberedelsen og, med enkelte spesielle unntak, jf. straffeprosessloven § 264, i alle tilfelle når tiltale tas ut. Forsvareren forutsettes samvittighetsfullt å kontrollere aktors bevisoppgave. Videre ser departementet risikoen for at en opplisting av alt relevant materiale vil kunne bidra til å trekke oppmerksomheten bort fra det sentrale i saken og samtidig vidløftiggjøre den. I tillegg kommer at avgrensningen av hvilket materiale som er «relevant» kan bidra til flere tvister mellom forsvareren og påtalemyndighet, og således i seg selv være prosessdrivende. En regel som foreslått kan dessuten fra aktoratets hold bli møtt med at alle relevante bevis vil bli ført i retten, og at irrelevante bevis naturligvis ikke vil bli ført eller nevnt i bevisoppgaven. Departementet er derfor i tvil om hva man oppnår med en slik regel.

Departementet går på denne bakgrunn ikke inn for å videreføre forslaget.

7.3.8 Aktors påstand i saker der det ikke er tilstrekkelig bevis for domfellelse

7.3.8.1 Gjeldende rett i Norge og andre nordiske land

Etter straffeprosessloven § 72 første ledd første punktum kan forfølgningen innstilles inntil dom er falt i første instans. Etter at hovedforhandlingen har begynt, har møtende aktor myndighet til å frafalle enkelte tiltaleposter eller tiltalen i sin helhet, jf. straffeprosessloven § 254 første ledd første punktum. Dette gjelder selv om vedkommende ikke har påtalekompetanse. Hører tiltalespørsmålet under Kongen eller riksadvokaten kreves imidlertid riksadvokatens samtykke for å frafalle tiltalen under hovedforhandlingen, jf. § 254 første ledd annet punktum. Frafalles tiltalen etter at hovedforhandlingen har begynt, skal retten avsi frifinnelsesdom, jf. straffeprosessloven § 73.

Så lenge tiltalebeslutningen står ved lag, vil retten måtte foreta en selvstendig vurdering av om det er grunnlag for domfellelse, uansett hvordan aktor har konkludert i sin påstand.

Straffeprosessloven regulerer ikke når en tiltale skal frafalles eller i hvilke situasjoner aktor skal nedlegge påstand om frifinnelse. Dette er overlatt til påtalemyndighetens skjønn. Påtalemyndigheten har imidlertid en ulovfestet objektivitetsplikt under hele sakens gang, også under iretteføringen. Om objektivitetsplikten står like sterkt under alle stadier av saken, kan være uklart. Om aktors objektivitetsplikt under prosedyren skriver Andenæs i «God åklagarsed», 1987, side 68:

«Når man kommer til prosedyren, vil det være naturlig at det finner sted en rollefordeling mellom aktor og forsvarer. Man kan ikke av aktor kreve en slik objektiv oppsummering av bevisførselen som man i jurysaker venter av rettens formann. Aktor må stort sett kunne konsentrere seg om det som han mener tilsier fellelse, og overlate til forsvareren å trekke frem argumenter for frifinnelse. Men det regnes som et godt prinsipp at aktor ikke påberoper seg sin egen, personlige overbevisning om at tiltalte er skyldig. Det er vekten av bevisene han skal prosedere på, ikke sin egen intuisjon. Er aktor på enkelte punkter i tvil om beviset er tilstrekkelig, bør han ikke legge skjul på det. Finner han at det ville være uforsvarlig å domfelle på det bevis som er kommet frem, bør han nedlegge påstand om frifinnelse.»

Departementet antar at aktor etter gjeldende rett har plikt til å nedlegge påstand om frifinnelse eller frafalle de aktuelle tiltaleposter når aktor anser det klart at beviskravet ikke er oppfylt. Noe annet ville sette aktor i en etisk vanskelig situasjon, og undergrave både rettens og allmennhetens tillit til påtalemyndigheten.

Svensk rett har ikke formelle regler om når tiltale skal frafalles eller når aktor skal nedlegge påstand om frifinnelse. I Danmark bestemmer retsplejeloven § 721 stk. 2 at påtalen kan «oppgives» hvor «videre forfølgning i øvrig ikke kan ventes at føre til, at sigtede findes skyldig...». Dansk rett har imidlertid ingen formelle regler som pålegger påtalemyndigheten å frafalle tiltalen eller nedlegge påstand om frifinnelse, men en generell regel om at påtalemyndigheten skal opptre objektivt.

7.3.8.2 Utvalgets anbefaling

Mælandutvalget beskriver aktors plikt til å opptre objektivt under hovedforhandlingen, men opplyser at det har vært noe omdiskutert om aktor må opptre fullt ut objektivt også under prosedyren, se NOU 2007: 7 punkt 13.4.9.2 og punkt 6.2.1. Utvalget mener at aktor, når tiltalte har forsvarer, ikke er forpliktet til å opptre med samme grad av objektivitet under prosedyren som på tidligere stadier av hovedforhandlingen. Utvalget understreker at dette bare gjelder hvor bevisførselen etter en forsvarlig vurdering gir tilstrekkelig bevis for tiltaltes skyld. Dersom bevisførselen klart viser at beviskravet ikke er oppfylt, vil aktor være forpliktet til å nedlegge påstand om frifinnelse.

Utvalget peker på at det er omdiskutert om plikten til å nedlegge frifinnelsespåstand også gjelder når det er uklart om beviskravet er oppfylt. Utvalget mener aktor generelt bør ha plikt til å nedlegge påstand om frifinnelse hvis beviskravet etter aktors oppfatning ikke er oppfylt, men viser til at løsningen ikke er opplagt.

Videre fremhever utvalget at hensynet til fornærmede kan gjøre det vanskelig for aktor å nedlegge frifinnelsespåstand når det er klart mest sannsynlig at det er begått en straffbar handling. Utvalget anbefaler at rettstilstanden klargjøres, slik at ansvaret for domfellelsen ikke «pulveriseres mellom aktor, fagdommere og eventuelt juryen».

7.3.8.3 Høringsbrevet

Departementet pekte i høringsbrevet på at bevisbedømmelse beror på skjønn, og at den samme bevisførsel kan medføre overbevisning hos noen, mens det for andre skal mer til. Også blant aktorer må det nødvendigvis være en viss variasjon med hensyn til hva som skal til for å føle seg overbevist om straffeskyld. Departementet ga i høringsbrevet uttrykk for at det foreløpig syntes mest nærliggende å utforme en regel om plikt til å nedlegge påstand om frifinnelse dersom kravene til bevis etter aktors vurdering ikke er oppfylt. Det ble vist til at en slik regel vil bidra til å understreke aktors ansvar for å se objektivt på saken, og at hensynet til eventuelle fornærmede formodentlig ikke burde stå i veien for en slik løsning.

I tråd med dette ble følgende skissert som en mulig endring i straffeprosessloven § 304 første ledd:

«Når bevisførselen er ferdig, får først aktor og så forsvareren ordet. Hver av dem har rett til å tale to ganger. Dersom kravene til bevis for straffeskyld etter aktors vurdering ikke er oppfylt, skal denne nedlegge påstand om frifinnelse. Før saken tas opp til doms, gis først fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat, dernest tiltalte, anledning til å komme med en sluttbemerkning.»

7.3.8.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i synet på om det bør lovfestes en bestemmelse i tråd med høringsbrevets forslag.

Flere høringsinstanser fremholder at en lovfesting er unødvendig da aktor også i dag plikter å nedlegge frifinnelsespåstand hvis bevisene ikke antas å holde til domfellelse. Det gjelder Møre og Romsdal statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Rogaland statsadvokatembeter, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter og Stine Sofies Stiftelse. Politiembetsmennenes landsforening går mot forslaget og viser blant annet til at en regel som foreslått vil bli fragmentarisk. Foreningen peker på at loven ikke pålegger aktor å nedlegge påstand.

Gjenopptakelseskommisjonen uttaler at plikten allerede ligger i dagens ordning, men ser likevel behov for lovfesting. Kommisjonen uttaler:

«Etter kommisjonens vurdering ligger det allerede i dagens ordning at aktor har en plikt til å nedlegge påstand om frifinnelse i de tilfellene vedkommende aktor er i tvil om beviskravet er oppfylt, jf. også departementets vurdering på side 16 i høringsbrevet. Kommisjonen ser likevel behovet for å lovfeste denne plikten for å understreke kravet til aktors objektivitet og for å styrke tilliten til aktorrollen.»

Tilsvarende mener Agder statsadvokatembeter at lovfesting kan være hensiktsmessig, selv om det er unødvendig. Også Domstoladministrasjonen støtter departementets forslag, men viser til at det er oppkonstruert å skille mellom situasjoner hvor aktor finner det klart at beviskravet ikke er oppfylt og situasjoner hvor aktor er i tvil om dette.

Riksadvokaten støtter under sterk tvil departementets forslag. Også riksadvokaten mener det er unødvendig å lovfeste en plikt til å nedlegge påstand om frifinnelse hvor bevisene klart ikke fører frem, men viser samtidig til at lovfesting kan ha positive sider. Det vil klargjøre objektivitetsplikten og synliggjøre at de samme beviskrav gjelder for domstolene og påtalemyndigheten. Riksadvokaten mener imidlertid at dersom det skal gis en lovregel på området, må den oppstille et klarhetskrav. Riksadvokaten viser blant annet til at det kan oppstå situasjoner hvor aktor er overbevist om tiltaltes skyld, men hvor han er i tvil om bevisene vil holde i retten. Dette kan for eksempel skyldes forstyrrelser eller misforståelser under forhandlingens gang. Aktor bør i et slikt tilfelle ikke ha plikt til å påstå frifinnelse. Riksadvokaten uttaler i den sammenheng:

«Det kan vel også tenkes andre komplikasjoner knyttet til forståelsen av beviskravets ulike elementer, f.eks. tvil på et lite opplyst punkt som reelt sett er av mer underordnet betydning. I en slik situasjon kan det etter omstendighetene fremstå som rettssikkerhetsmessig ubetenkelig at aktor som et alternativ til frifinnelsespåstand redegjør for svakheter i den aktuelle del av bevisførselen.»

Norsk forening for kriminalreform støtter forslaget i det vesentlige, men presiserer at det vil være riktigst at aktor frafaller de aktuelle tiltaleposter hvor det er klart at bevisene ikke vil lede til domfellelse. Foreningen uttaler også:

«KROM er av den oppfatning at en lovpålagt plikt for aktor til å frafalle tiltalen i sin helhet eller enkelte tiltaleposter hvor det er klart at bevisene ikke holder og en rett til å påstå frifinnelse der aktor er i tvil, vil bidra til å hindre uriktige domfellelser.»

Den Norske Advokatforening støtter departementets forslag og viser til at det understreker aktors plikt til objektivitet og til å vurdere om saken har endret seg underveis i hovedforhandlingen. Det samme gjør Oslo tingrett, som fremhever at aktor har et totalbilde av saken som retten ikke har.

7.3.8.5 Departementets vurdering

For tiltaleposter som er frafalt er retten bundet til å avsi frifinnelsesdom, jf. straffeprosessloven § 73. At saken frafalles kan sies å være det klareste uttrykk for at bevisene etter aktors syn ikke holder til domfellelse. Også en påstand om frifinnelse gir uttrykk for at aktor mener bevisene ikke holder til domfellelse, men er mer egnet til å gi uttrykk for tvil fra aktors side. Retten er ikke bundet av aktors påstand om frifinnelse. I lys av anklageprinsippets grunnfestede forankring i norsk straffeprosess, er det imidlertid nærliggende å anta at retten vil være tilbakeholden med å straffedømme i tilfeller der aktor har uttrykt tvil med hensyn til om beviskravene er oppfylt. Det er derfor viktig at aktor er seg bevisst hvilken påstand han nedlegger.

Høringen har vist at det kan argumenteres både for og mot forslaget om å innføre en lovfestet plikt for aktor til å nedlegge påstand om frifinnelse dersom kravene til bevis etter aktors vurdering ikke er oppfylt. Som redegjort for i punkt 7.3.8.1 må det sies å følge av god påtaleskikk at aktor etter omstendighetene kan ha plikt til å nedlegge påstand om frifinnelse eller frafalle aktuelle tiltaleposter. Lovregulering er derfor strengt tatt unødvendig. Dessuten er aktors oppfatning om bevisenes styrke når påstanden legges ned, subjektiv og lite etterprøvbar. Brudd på en regel om hvilken påstand som skal nedlegges kan derfor ikke sanksjoneres, utover at helt klare tjenesteforsømmelser kan rammes av straffeloven § 324.

På den annen side vil en bestemmelse om dette understreke at aktors rolle er objektiv. Flere høringsinstanser har fremhevet dette hensynet. I tillegg kan bestemmelsen virke bevisstgjørende på aktor og bidra til å styrke tilliten til aktors funksjon. Aktor har i utgangspunktet en oversikt over bevisbildet som retten kanskje først oppnår sent i prosessen, som for eksempel under domskonferansen. Det tilsier at aktor har et særlig ansvar for å tilkjennegi overfor retten hvorvidt han mener bevisene totalt sett holder til domfellelse. Det kan etter departementets syn ikke være avgjørende at en bestemmelse om hvilken påstand som skal nedlegges bare vil være et fragmentarisk uttrykk for objektivitetsplikten. At straffeprosessloven generelt ikke påbyr at det skal nedlegges påstand kan heller ikke være til hinder for å lovfeste at aktor etter omstendighetene har plikt til å nedlegge påstand om frifinnelse, eventuelt frafalle tiltaleposter. I praksis legger aktor og forsvarer alltid ned påstand.

Etter en samlet vurdering går departementet inn for å lovfeste en plikt for aktor til etter omstendighetene å frafalle aktuelle tiltaleposter eller nedlegge påstand om frifinnelse. Departementet anser det mest hensiktsmessig at bestemmelsen tas inn som et nytt tredje punktum i straffeprosessloven § 304 første ledd.

I motsetning til Mælandutvalget begrenser ikke departementet forslaget til bare å gjelde situasjonen hvor tiltalen står ved lag. Etter omstendighetene kan det være like riktig å frafalle tiltaleposter som å påstå frifinnelse. Lovfestes bare en regel om når aktor skal påstå frifinnelse, kan det gi et feilaktig inntrykk av at aktor i disse situasjonene har plikt til å påstå frifinnelse fremfor å frafalle tiltalen eller noen tiltaleposter, også der sistnevnte er mest naturlig.

Departementet finner det dessuten naturlig å sondre mellom tilfeller hvor aktor finner det klart at skyld ikke er bevist og tilfeller hvor aktor er i tvil om bevisene holder. Når det for aktor fremstår som klart at bevisene ikke holder, må det være på det rene at aktor har plikt til å frafalle aktuelle tiltaleposter eller nedlegge påstand om frifinnelse. Når aktor er i tvil, må det samme generelt sies å gjelde, i det minste slik at aktor plikter å påstå frifinnelse. Det kan imidlertid tenkes situasjoner hvor det er tvil om bevissituasjonen holder til domfellelse, men hvor det likevel ikke bør kreves at aktor nedlegger påstand om frifinnelse. Departementet viser til riksadvokatens høringsuttalelse og de eksemplene som gis der. En lovregulering begrenset til situasjonen der det fremstår som klart at bevisene ikke holder til domfellelse, gjenspeiler dessuten best graden av objektivitet som kreves av aktor når saken har kommet til hovedforhandling og prosedyre.

En lovfestet plikt for aktor til under nærmere omstendigheter å nedlegge påstand om frifinnelse er aktuell etter at hovedforhandlingen er påbegynt. Frafallelse av tiltalen er til sammenlikning mulig både i forkant av og under hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven §§ 72 og 254. Siden objektivitetsplikten gjelder på alle stadier av saken, kan situasjonen både før og under hovedforhandlingen tenkes lovregulert. Forklaringer som avgis i retten kan skille seg betraktelig fra politiforklaringer som kanskje er avgitt flere måneder før hovedforhandlingen. Først etter at bevisførselen er avsluttet, har aktor et fullstendig bilde av bevissituasjonen i saken. Departementet er av den oppfatning at aktor særlig på dette tidspunktet må ha et bevisst forhold til om beviskravet er oppfylt, og handle ut fra det. Departementet begrenser på denne bakgrunn lovforslaget til å gjelde under hovedforhandlingen. Det vises til forslaget til nytt tredje punktum i straffeprosessloven § 304 første ledd.

Til forsiden