§§ 15 og 19 - Forståelsen av bilansvarslova §§ 15 og 19

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnr. 200608626 EP HCH/ANO
Dato: 14.02.2007

 

Forståelsen av bilansvarslova §§ 15 og 19


Vi viser til Samferdselsdepartementets brev 22. november 2006 vedrørende ovennevnte. Vi viser videre til brev 4. januar 2007, hvor vi fikk ettersendt enkelte dokumenter i saken. Innledningsvis beklager vi at det har tatt noe tid å besvare henvendelsen.

Samferdselsdepartementet reiser spørsmål om andre enn den registrerte eieren av et kjøretøy kan tegne (og opprettholde) forsikring for kjøretøyet, med den følge at kjennemerker og vognkort ikke kan inndras. Dette reiser spørsmål om forståelsen av bilansvarslova § 15 om forsikringsplikt og § 19 om inndragning. Videre kan det bli et spørsmål om sammenhengen mellom de to regelsettene. 

1. Bilansvarslova § 15
Bilansvarslova § 15 gir hjemmel for tvungen trafikkforsikring. Bestemmelsen bygger på et skille mellom prinsipal og subsidiær trafikkforsikringsplikt. Etter bestemmelsen er det eieren som har den prinsipale plikten, jf. første punktum, mens føreren eller brukeren har den subsidiære plikten, jf. annet punktum. Lovens system – med et prinsipalt og et subsidiært ansvar for forsikring – innebærer at flere personer kan ha forsikringsplikt for samme kjøretøy samtidig. Formålet med denne utvidede forsikringsplikten er flerdelt – blant annet å etablere grunnlag for regress- og straffansvar, jf. henholdsvis bilansvarslova §§ 13 og 20.

Henvendelsen fra Samferdselsdepartementet synes å gjelde en noe annen situasjon enn der en subsidiær forsikringstaker tegner forsikring fordi eieren ikke har oppfylt sin prinsipale plikt. Henvendelsen synes snarere å gjelde en situasjon der eieren etter avtale har ”overlatt” sin forsikringsplikt til andre. Muligheten for på denne måten å overlate til andre å tegne forsikringen etter bilansvarslova § 15 er kommentert i forarbeidene til loven, jf. Ot.prp. nr. 24 (1959–60) s. 50, hvor det heter:  

”(…) eieren [skal] i henhold til første punktum tegne trafikkforsikring før eller i samband med registreringen eller i tilfelle utlevering av prøvenummer eller grensepassering fra utlandet. At vogneieren pålegges denne plikt, er selvsagt ikke til hinder for at forsikringen i stedet tegnes av andre, f.eks. av departementet ved utlevering av korttidsprøvenummer, men vogneieren blir ansvarlig for at forsikringen til enhver tid er i kraft.”

Tilsvarende er det i Lovavdelingens uttalelse 2. juni 1995 (sak 95/1327), under henvisning til dette punktet i forarbeidene, lagt til grunn at eierens prinsipale plikt ikke er til hinder for at eieren lar andre, for eksempel en leietaker, inngå forsikringsavtalen.

Uttalelsen i forarbeidene trekker klart i retning av at eieren kan oppfylle sin forsikringsplikt ved å la andre tegne (og opprettholde) forsikringen. Vi antar for øvrig at det i en del tilfeller vil være en flytende grense mellom det at brukeren oppfyller eierens prinsipale forsikringsplikt, og det at brukeren oppfyller sin egen subsidiære plikt. Man kan for eksempel se for seg at en mor lar sin sønn fritt disponere et kjøretøy som hun eier, under forutsetning av at sønnen bærer alle kostnadene ved kjøretøyet, herunder betaler for forsikringen. Dersom sønnen tegner forsikringen, vil morens forsikringsplikt være oppfylt. Som bruker av morens kjøretøy, ville sønnen imidlertid i et tilfelle som dette uansett ha en subsidiær forsikringsplikt.

Samferdselsdepartementet har i sitt brev 22. november 2006 pekt på enkelte hensyn som etter deres syn taler mot at eieren kan oppfylle sin forsikringsplikt på den måten som er skissert ovenfor. Lovens ordning er imidlertid at eieren uansett vil være underlagt et mulig regressansvar etter bilansvarslova § 13 og straffansvar etter § 20 dersom kjøretøyet er uforsikret. Vi antar for vår del at eieren derfor vil ha incentiver til å kontrollere at kjøretøyet til enhver tid er forsikret, selv om forsikringsavtalen er tegnet i et annet navn. Vi er vel også noe i tvil om hva slags praktiske vansker en slik tolking vil skape for myndighetene. Etter vårt syn tilsier de hensyn som Samferdselsdepartementet peker på, i lys av rettskildebildet for øvrig, uansett ikke en annen tolking av § 15.

Etter Lovavdelingens syn må bilansvarslova § 15 første punktum forstås slik at også andre enn eieren av kjøretøyet kan tegne og opprettholde den lovpliktige forsikringen.

På bakgrunn av Statens vegvesens brev 29. september 2006 til Samferdselsdepartementet er det noe uklart om det er noen uenighet om den tolkingen som er lagt til grunn ovenfor, jf. at Statens vegvesen på s. 2 i brevet selv gir uttrykk for at ”[h]vem forsikringspolisen lyder på og hvem som således betaler for forsikringen er en sak mellom forsikringsselskapet og kunden”. Med andre ord kan det se ut som at også Statens vegvesen – i alle fall i én relasjon – legger til grunn at eieren kan oppfylle sin forsikringsplikt ved å la andre tegne og opprettholde forsikringen. Slik vi forstår Statens vegvesen, mener man imidlertid at det bare er eierens navn som kan fremkomme av forsikringserklæringen (forsikringsbeviset). Ut fra det vi har sagt ovenfor om forståelsen av bilansvarslova § 15, har vi vanskelig for å se grunnlaget for å oppstille et slikt krav, jf. at dette synes å hindre at eieren kan oppfylle sin plikt ved å la andre tegne forsikringen.

2. Bilansvarslova § 19   
Bilansvarslova § 19 første ledd gjelder for de tilfeller der en ”trygdeavtale held opp å gjelda”, jf. første ledd første punktum. Tredje punktum fastslår at kjennemerke og vognkort da kan inndras. Hvorvidt forsikringen er i kraft eller ikke, er – etter bestemmelsens ordlyd – det avgjørende kriterium for om inndragning kan skje. Bestemmelsen sier ikke noe om hvem som har inngått forsikringsavtalen. Ordlyden i første punktum – som inneholder vilkåret for at inndragning kan skje – tilsier klart at det ikke vil være adgang til inndragning dersom andre enn eieren har tegnet forsikringen, jf. at forsikringen i disse tilfellene vil være i kraft.

Etter vårt syn ville det gi dårlig sammenheng i lovens system dersom det skulle være adgang til å inndra kjennemerke og vognkort i alle tilfelle der andre enn eieren har tegnet forsikringen. Vi viser her til det vi har sagt ovenfor om forståelsen av bilansvarslova § 15. Det sentrale ved regelverket er at det av hensyn til potensielle skadelidte skal være tegnet en forsikring. Lovavdelingen antar etter dette at kjøretøyets kjennemerker og vognkort ikke kan inndras, selv om det er en annen enn den registrerte eieren som har tegnet forsikringen.