Del 1
Praktiseringen av inndragningsreglene etter gjeldende rett

2 Hensyn bak reglene om inndragning av vinning

2.1 Innledning

Når et samfunn anvender strafferettslige reaksjoner mot sine borgere, skyldes det et håp om på denne måten å kunne påvirke deres handlinger i ønsket retning. Selv om man realistisk sett aldri vil kunne forhindre enhver kriminalitet, vil man i alle fall kunne redusere omfanget av den kriminelle aktiviteten.

Mange straffbare handlinger gir gjerningspersonen en økonomisk vinning. Ofte korresponderer den med et tilsvarende tap for en annen person - f.eks. ved et tyveri. Da kan man normalt berøve gjerningspersonen vinningen gjennom erstatningsansvar og ved hjelp av vindikasjonsretten.

Men i en rekke tilfeller korresponderer ikke vinningen med noe tilsvarende tap for en krenket privatperson. I så fall er ikke disse virkemidlene noe egnet redskap til å berøve gjerningspersonen vinningen. Typiske eksempler er ulovlig narkotika- og brennevinomsetning. Vinning av denne karakter som ikke korresponderer med noe tilsvarende tap for andre har blitt mer og mer aktuelt gjennom dette århundret etter som samfunnet har blitt stadig mer gjennomregulert. Med tiden har det mao. oppstått stadig nye områder hvor det kan oppnås vinning som ikke kan berøves gjerningspersonen gjennom erstatning eller vindikasjon. Et sentralt virkemiddel i denne sammenheng er adgangen til å berøve gjerningspersonen den oppnådde vinning gjennom inndragning.

Men også i noen tilfeller hvor vinningen korresponderer med et tilsvarende tap for fornærmede, er det behov for å kunne inndra vinningen. Dette gjelder særlig når det er lite aktuelt at fornærmede selv fremmer sitt erstatningskrav. Bedrageri ved utarbeiding av telefaxkataloger kan nevnes som eksempel. I disse tilfellene består den straffbare handling i at den enkelte fornærmede blir forledet til å betale for at vedkommendes telefaxnummer skal inntas i en katalog som ikke blir utgitt, eller at katalogen utgis i et mindre omfang enn forespeilet. Tapet for den enkelte fornærmede er ikke større enn at vedkommende normalt velger ikke å fremme sitt krav, mens den totale vinningen for bedrageren er betydelig.

Når gjerningspersonen har oppnådd en vinning ved den straffbare handling, er det et grunnleggende rettferdighetskrav at vedkommende blir fratatt denne vinningen ut fra det synspunkt at ingen skal tjene på å begå straffbare handlinger. Rettferdighetskravet tilsier mao. at gjerningspersonens økonomiske situasjon «nullstilles» i forhold til den oppnådde vinning før straffen blir utmålt. Dette på samme måten som at tyvegodset blir beslaglagt og deretter vindisert fra tyven. Men som vi skal komme tilbake til under pkt. 2.4 kan ikke dette synspunktet gjennomføres fullt ut.

Økonomisk kriminalitet, og herunder inndragning av vinning, har vært viet atskillig oppmerksomhet i senere års stortingsdokumenter. Det kan for det første vises til St.prp. nr. 1 (1994-95) Justis- og politidepartementet s. 9 hvor det heter at «Regjeringen vil videre arbeide med tiltak mot den økende datakriminaliteten som avdekkes og ikke minst med tiltak knyttet til inndragning av utbytte fra kriminell aktivitet.» Behovet for inndragning av vinning utdypes enda sterkere av Justiskomiteen i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1994-95) s. 6 første spalte:

«Departementet peker på at det i forbindelse med økonomisk kriminalitet er viktig i større utstrekning å sørge for å få inndratt utbyttet av den kriminelle aktiviteten. Dette oppfatter k o m i t e e n som et av de mest sentrale spørsmålene i kampen mot økonomisk kriminalitet. Kriminalitet skal ikke lønne seg, utbytte av kriminell aktivitet bør derfor inndras. Loven hjemler i dag inndragning, men påtalemyndigheten benytter sjelden denne adgangen. Komiteen er enig med departementet i at dette bør endres.»

Se også Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet fra februar 1995 s. 17, St.prp. nr. 1 (1995-96) Justis- og politidepartementet s. 7 og Budsjett-innst. S. nr. 4 (1995-96) s. 5 annen spalte.

2.2 Den almenpreventive funksjon av inndragning av vinning

Straffen har for det første vært begrunnet i en almenpreventiv funksjon. Ved vedtakelsen av straffeloven ble det drøftet hvordan denne funksjonen best kunne ivaretas ved vinnesyke forbrytelser. I Foreløbigt Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge, Første Del med Motiver, Kristiania 1887 foreslo således Getz at det ble åpnet adgang til å kumulere fengsel og bot. I motivene s. 55-56 uttalte han:

«Ubetinget rigtigt er det ogsaa at Bøder bør kunne idømmes ved Siden af anden Straf, navnlig Frihedsstraf. Ved vindesyge Forbrydelser opnaar man ellers ingen tilfredsstillende Ordning, saameget mere som det ingenlunde altid engang vil være muligt gjennem Ilæggelse af Skadeserstatning at berøve Angjældende Frugterne af Forbrydelsen.»

I neste utkast fra 1893 (Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge, Motiver) oppgav Getz forslaget om kumulasjon av fengsel og bot. Samtidig uttaler han (s. 9-10):

«Jeg har troet forsaavidt at burde foreslaa en mere væsentlig Forandring, som der istedetfor de Bøder, som ved vindesyge Forbrydelser tænktes idømte ved Siden af Frihedsstraffen, i dette Udkast foreslaaes en videre gaaende Adgang til Konfiskation, saaledes som i § 31 nærmere omhandlet.»

På denne bakgrunn ble det i strl. § 36 annet ledd fastsatt at «Er en strafbar Virksomhed drevet sædvanemæssig, kan det Beløb, som inddrages, bestemmes efter det antagelige Udbytte af den hele Virksomhed». I Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge, II, Motiver, udarbeidet af den ved kgl. Resolution af 14de November 1885 nedsatte Kommission, Kristiania 1896 s. 53 første spalte uttales det at man ved denne bestemmelsen ville oppnå at

«selv om Straffedommen ikke angaar mere end enkelte eller et enkelt Led af samme, skal (den hele Virksomheds Udbytte) kunne inddrages. Ellers vilde f.Ex. ved en Dom for professionelt Hæleri i mange Tilfælde lidet opnaaes, da det vel kan hænde, selv om Tiltalte fældes for 100 forskjellige Hælerier, at det samlede Udbytte ved disse alene løber op til en Ubetydelighed mod, hvad hans Virksomhed i Virkeligheden har indbragt.»

Ved vedtakelsen av straffeloven var man mao. opptatt av at inndragning av vinning kunne bidra til å redusere fristelsen til å begå økonomisk motiverte lovbrudd. Det siste sitatet viser dessuten at man var oppmerksom på de problemene som kan oppstå mht. å fastslå omfanget av vinningen når noen har gjort seg skyldig i kriminalitet av større omfang, og at det i enkelte tilfeller også kunne være nødvendig å gå utenfor de lovbrudd som var beskrevet i tiltalen når utbyttet av den tiltaltes straffbare virksomhet skulle fastslås.

Så langt oppnås prevensjonen på en nokså direkte måte. Men dette er ikke den eneste måten inndragning av vinning kan ha en preventiv virkning i disse tilfellene: Får gjerningspersonen beholde fordelen, kan det undergrave respekten for loven og friste andre til å bryte den. Man risikerer altså at den almenpreventive virkningen av den straffen lovbryteren idømmes, helt uteblir. Personer i den kriminelle gråsonen kan tvert om tenke at selv i de mest uheldige situasjonene hvor gjerningspersonen blir oppdaget, pågrepet, dømt og ilagt straff, representerer det et stort lyspunkt at den oppnådde vinningen er i behold. Innen næringslivet kan effekten dessuten bli enda mer dramatisk: Lovbruddet kan gi gjerningspersonen en konkurransefordel som i verste fall kan tvinge konkurrentene til å følge etter. I forarbeidene til prisloven fremheves dette av sjefinspektør Lorentzen (senere høyesterettsdommer) i Statens pris- og rasjoneringsinspeksjon. I Innstillinger fra Pris- og rasjonaliseringslovkomiteen, Første hefte, avgitt i mars 1952 s. 121 uttaler han:

«Skal man først ha prisbestemmelser, er det nødvendig å sørge for at de også blir etterlevd. I motsatt fall vil bestemmelsene ikke nå sitt formål og vil ha sidevirkninger som er meget skadelige. Den uhederlige forretningsmann som setter seg ut over bestemmelsene, vil kunne skaffe seg så betydelige fordeler i konkurransen med hederlige kolleger at det i det lange løp kan få meget uheldig virkning på lovlydigheten blant ervervsdrivende. Prisbestemmelser som stadig blir overtrådt, vil også bety en farlig påkjenning på den alminnelige respekt for lov og rett.»

Inndragning i slike tilfeller innebærer på sett og vis at skaden blir reparert ved at man gjenoppretter status quo. Hensynet er for øvrig ikke begrenset til brudd på prislovgivningen. Et annet praktisk viktig område er brudd på forurensningslovgivningen. I Rt. 1980 s. 500 fremhever dessuten Høyesterett det samme momentet ved en tollunndragelse - ulovlig uttak fra transittlager (s. 502):

«Endelig nevner jeg at de to selskaper gjennom den ulovlige omsetning fikk en konkurransefordel i forhold til andre næringsdrivende.»

De forhold som er omtalt her er naturlig nok ikke spesielle for Norge. I en utredning av det svenske Justitiedepartementet i Ds Ju 1981: 3 Ekonomiska sanktioner vid brott i näringsverksamhet heter det f.eks. (s. 34):

«. . . att avsaknaden av effektivt verkande straffrättsliga sanktioner mot vissa former av regelöverträdelser i näringsverksamhet utgör ett kriminalpolitiskt problem, låt vara från praktisk synpunkt förhållandevis begränsat. Mindre nogräknande företag och företagare kan genom lagstridiga men vinstgivande åtgärder som satts i system förbättra sin ekonomiska ställning och sin konkurrenssituation i förhållande till den seriöst arbetande företagsamheten som alltså kan sägas arbeta med ett handikap. I sista hand kan då även allmänheten drabbas.»

Det likhetshensynet som er fremhevet foran, har ikke bare en ren preventiv side. Minst like viktig er at det også ivaretar et rettferdighetshensyn: Det ville være urettferdig om den lojale ble stilt svakere enn den illojale.

Dette finner man for det første klare vitnemål om ved utformingen av prislovgivningen under og etter annen verdenskrig: Justisdepartementets forordning av 28. januar 1942 gav hjemmel for å inndra utilbørlig fortjeneste uavhengig av om prisen var ulovlig. Denne kompetansen ble opprettholdt ved provisorisk forordning av 8. mai 1945. I den sammenheng uttales det bl.a. i Pristidende 1945 s. 200:

«Som regel dreier det seg her om skjønnsmessige vurderinger, og bedriftene vil nesten alltid kunne skyte seg inn under at den har vurdert forholdene så godt den har evnet. På den annen side vil det være helt uholdbart om bedriften skulle kunne beholde urørt hele fortjenesten, selv om den ligger langt utenfor rimelighetens grenser og vesentlig overstiger den fortjeneste som prismyndighetene har forutsatt da de gikk med på å samtykke i prisforhøyelsen.»

I forarbeidene til prisloven av 1953 heter det videre i Ot.prp. nr. 60 (1952) s. 138 første spalte:

«Inndragningen er basert på den rettferdighetsbetraktning at de som følger prisbestemmelsene ikke av den grunn bør bli dårligere økonomisk stilt enn de som tar høyere pris enn den lovlige.»

Rettferdighetshensynet kom også klart fram under rettsoppgjøret etter den annen verdenskrig. Dette er kanskje den viktigste årsaken til de vidtrekkende bestemmelsene som ble vedtatt. I Justisdepartementets innstilling til provisorisk anordning av 15.desember 1944 om tillegg til straffelovgivningen om forræderi (Landssvikanordningen), trykt som del av bilag V til Ot.prp. nr. 66 (1945-46) s. 108-168 heter det (s. 110 første spalte):

«Det anføres her at det under okkupasjonen har vokset seg fram til et folkekrav at landssvikerne også skal straffes økonomisk. De som har forrådt sitt land og voldt sine medborgere og hele samfunnet skader som det vil ta lange tider å utbedre, må ikke gå ut av oppgjøret som velstående menn».

Også i nyere forarbeider fremheves rettferdighetshensynet. I Straffelovrådets innstilling om Inndragning på grunn av straffbare handlinger, avgitt i mars 1970 heter det (s. 11 første spalte):

«Når det gjelder vinningen ved en straffbar handling, er det en naturlig betraktning at ingen har noe rimelig krav på å beholde en slik vinning . . .»

I NOU 1983: 57 s. 229 første spalte uttaler Straffelovkommisjonen seg i samme retning:

«Det er rimelig, og i samsvar med folks rettsfølelse, at samfunnet har adgang til å ta fra lovbryteren en fordel som er oppnådd ved en straffbar handling, slik strl. § 34 hjemler. Dersom lovbryteren fikk rett til å sitte med vinningen, ville straffbare handlinger være mer fristende.»

Likedan heter det i det danske Straffelovrådets betænkning om konfiskation (Betænkning nr. 355/1964) s. 13 første spalte:

«Udbyttekonfiskation må påregnes at have en præventiv betydning gennem dens markering af, at det «ikke kan betale sig at begå forbrydelser». Den virker desuden som en imødekommelse af en almindelig retsopfattelse, hvorefter det ville være anstødeligt, om en lovovertræder efter straffesagens afslutning kunne beholde det ved lovovertrædelsen indvundne udbytte.»

Det rettferdighetshensynet som er omtalt foran har også kommet klart fram i de senere års mediadebatt. Etter at media har avslørt at personer som mistenkes, og til dels også er dømt, for omfattende økonomisk kriminalitet, kan disponere verdifulle eiendommer, lystbåter, biler m.v., har dette vakt stor offentlig forargelse. Bakgrunnen ligger i dagen: Den lovlydige borger som lever i enkle kår opplever det som urettferdig at personer som ikke har påviselig lovlig inntekt skal kunne leve i luksus.

2.3 Den individualpreventive funksjon av inndragning av vinning

Den individualpreventive funksjonen av inndragning kommer nok klarest fram ved de andre inndragningshjemlene - f.eks ved at man inndrar redskapet til en straffbar handling. Men inndragning av vinning er også nødvendig for at lovbryteren selv klart skal erfare at forbrytelsen ikke lønner seg. I dag er det kanskje særlig motsatsen som har mye for seg: Mange lovbrytere kan synes at forbrytelser lønner seg selv når de blir oppdaget og straffet, dersom det lykkes dem å beholde en stor fortjeneste.

Inndragning av vinning kan ellers ha en viktig individualpreventiv funksjon ved at domfeltes evne til å finansiere nye lovbrudd blir redusert. Inndragningen kan mao. bidra til å uskadeliggjøre vedkommende i forhold til å fortsette en kriminell virksomhet. Dette fremheves for øvrig i St.prp. nr. 1 (1995-96) Justis- og politidepartementet hvor det på s. 7 heter:

«Kriminalitet skal ikkje lønne seg. Utbytte frå straffbare handlingar må heller ikkje få danne startkapital til ny kriminell verksemd . . . Organiserte former for kriminalitet kan berre motverkast ved å ta midlane frå organisasjonane og straffe bakmennene.»

2.4 Er det fortsatt behov for lovhjemmel for inndragning av vinning?

Etter at strl. § 26 a har åpnet en generell adgang til å kumulere fengsel og bot, og strl. §§ 48 a og 48 b nå gir en generell adgang til å straffe foretak, kan det reises spørsmål om ikke disse reaksjonene kan erstatte inndragning av vinning.

I denne sammenheng kan det nevnes at Getz forslag fra 1887 om å åpne adgang til å kumulere fengsel og bot særlig var begrunnet i behovet for en adekvat reaksjon mot «vindesyge Forbrydelser». Men tanken ble oppgitt til fordel for en relativt vidtrekkende hjemmel for inndragning av vinning. I tilknytning til de utsagnene som er sitert foran, uttales det i denne sammenheng:«Herved er ogsaa det ofte drøftede Spørgsmaal om, hvorvidt juridiske Personer bør kunne underkastes Formuesstraffe, paa en Vis løst. Naar der aabnes Adgang til at tage al ulovlig erhvervet Vinding fra dem, vil den Trang, som ellers unægtelig kan føles til at lade Pengestraffen ramme dem selv istedetfor deres Forretningsførere, gjøre sig mindre gjældende . . .»

Selv om vi nå har fått en generell hjemmel for å straffe foretak, vil utvalget fremheve at inndragning av vinning har en viktig funksjon i tillegg til straffen: For det første kan det nevnes at bestemmelsen om inndragning av vinning utvider kretsen av personer som en straffbar handling kan få konsekvenser for. Dersom vinningen er oppnådd av en annen enn den skyldige, kan ikke vedkommende straffes. Foretaksstraff kan heller ikke anvendes med mindre den skyldige har handlet på vegne av foretaket. Inndragningskravet kan derimot rettes mot den som har oppnådd vinningen uavhengig av om den skyldige har handlet på vegne av vedkommende, jf. pkt. 4.6.1. Dette øker effektiviteten av straffetrusselen.

I tilknytning til dette effektivitetshensynet bør det fremheves at hjemmelen for inndragning av vinning også gir mulighet for å avpasse reaksjonen bedre til hva som faktisk er oppnådd ved den straffbare handling: Ved utmålingen av boten vil vinningen normalt utgjøre ett av mange relevante momenter, mens vinningens omfang blir langt mer fremtredende når man har en egen hjemmel for inndragning av vinning. Dersom lovovertredelsen synes liten, men har gitt stor vinning, kan det uten muligheten for inndragning lett tenkes at den skyldige får beholde deler av vinningen.

Inndragning har dessuten en viktig symbolsk-pedagogisk funksjon ved at inndragning har store likhetstrekk med de speilende straffene: Mens dagens straffarter - herunder boten - på mange måter har en nokså fjern og abstrakt karakter i forhold til lovbruddet, har inndragning en atskillig mer konkret og direkte tilknytning: Gjerningspersonen berøves den vinningen som er oppnådd ved den straffbare handling. Inndragning gjør at sammenhengen mellom reaksjon og lovbrudd både for den skyldige og samfunnet blir mer iøynefallende enn om man alternativt hadde reagert med bot.

En konsekvens av denne nære relasjonen mellom lovbrudd og inndragning av vinning er at retten gjennomgående lettere vil ta til følge en påstand om at hele vinningen skal inndras. Dette er viktig hensett til at en hjemmel for inndragning av vinning bør gi retten kompetanse til å avgjøre både om, og i tilfelle i hvilken utstrekning, en oppnådd vinning skal inndras. Denne kombinasjonen mellom den pedagogisk-symbolske funksjonen og inndragningens fakultative karakter synes å gi den beste garantien for en adekvat reaksjon i det enkelte tilfellet.

Også ved inndragning av vinning kan det i enkelte saker være momenter som tilsier at kompetansen ikke bør benyttes, eller bare delvis benyttes. Et slikt moment kan være at vinningen er forbrukt. Men praksis viser at det skal mye til før Høyesterett begrenser inndragningen eller fritar i sin helhet, jf. pkt. 9.2.1. Dette skyldes særlig det rettferdighetshensynet som er omtalt under pkt. 2.1. På den annen side fører nok rent pragmatiske hensyn til at påtalemyndigheten i en del tilfeller ikke nedlegger påstand om inndragning når det åpenbart ikke er utsikt til å inndrive noe av beløpet.

3 Historikk

3.1 Perioden før almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902 nr. 10

Generelle bestemmelser om inndragning av vinning ble innført på et sent stadium. I lovgivningen før 1814 er det formuekonfiskasjonen som dominerer - dvs. at gjerningspersonen fikk inndratt hele eller deler av sin formue uavhengig av om den hadde noen tilknytning til en straffbar handling, jf. Matningsdal, Inndragning, Bergen 1987 s. 37-43. Bestemmelser av denne karakter ble forbudt ved Grunnloven § 104.

Som eksempel kan det vises til Kong Christian Den Femtis Norske Lov 6-4-5 hvor det heter: «Kommer der Fejde paa Riget, eller Oprør, og Kongen udbyder al Almuen til Landhielp, eller til Skibs, da, hvo som hiemme sider, og er ikke enten saa ung, eller saa gammel, eller saa svag og vanfør, at hand Vaaben ej kan bære, have forbrut sin Ære og Boeslod.»

Det karakteristiske for dagens inndragningsbestemmelser er at noen pga. en straffbar handling uten erstatning må avstå til det offentlige en gjenstand eller annen formuesverdi som har tilknytning til handlingen. Lovgivningen før 1814 inneholdt også enkelte kasuistiske bestemmelser av denne karakter. Men ingen av disse bestemmelsene synes å gjelde inndragning av vinning, jf. Matningsdal, Inndragning s. 37-43.

Kriminalloven av 1842 som var svært moderne for sin tid ved at den hadde en alminnelig del som oppstilte generelle bestemmelser, inneholdt likevel ikke opprinnelig generelle bestemmelser om inndragning. Men kapittel 24 § 16 straffesanksjonerte at embetsmenn mottok bestikkelser. Overtredelse av dette forbudet hadde bl.a. som konsekvens at «Skjænk og Gave, som i saadan Anledning er modtaget, eller Værdien deraf, forbrydes til Statscassen». Dette er mao. en særregel om inndragning av vinning. Ved § 32 ble dessuten anvendelsesområdet for bestemmelsen utvidet:

«Hvad som ovenfor i Henseende til Embedsmænd eller Embeder er fastsat, gjælder og med Hensyn til Bestillings- eller Ombudsmænd, saavelsom de dem betroede Bestillinger eller Ombud, dog . . . Saa er og, hvad i det Foregaaende er fastsat, ikke alene gjældende med Hensyn til dem, der ere fast ansatte i Embede, Bestilling eller Ombud, men ogsaa til dem, som det er overdraget ellers at forestaae noget saadant, eller at udføre nogen dertil hørende Forretning.»

Da legalitetsprinsippet ikke ble praktisert like strengt innen strafferetten på 1800-tallet som i dag, kan det likevel tenkes at det i enkelte tilfeller ble foretatt inndragning uten lovhjemmel, jf. Matningsdal, Inndragning s. 46-47.

Ved lov av 3. juni 1874 fikk derimot kriminalloven kapittel 2 § 40 tilføyd en generell inndragningshjemmel:

«Gjenstande, der er frembragte ved en Forbrydelse eller som have været benyttede eller bestemte til dennes Udførelse, kunne, naar det i det Offentliges Interesse findes nødvendigt, ved Dom konfiskeres. Ligeledes kan det ved Dom bestemmes at det ved en forbrydelse erhvervede Udbytte, hvorpaa Ingen kan gjøre retligt Krav, skal være forbrudt.»

Ved denne bestemmelsen ble det mao. innført en generell hjemmel for inndragning av vinning oppnådd ved en straffbar handling forutsatt at «Ingen [kunne] gjøre retligt Krav» på den. Selv om strl. § 34 ikke inneholder noen tilsvarende reservasjon, er likevel realiteten stort sett den samme. Bestemmelsen gjaldt også ved overtredelse av særlovgivningen. Det lå heller ikke noen reservasjon i at loven brukte formuleringen «Forbrydelse». Dette skyldes bl.a. at den formelle sondringen mellom forbrytelse og forseelse først ble innført ved straffeloven av 1902.

Fra denne generelle hjemmelen for inndragning av vinning gjorde enkelte senere fangstlover unntak for sitt område, jf. Matningsdal, Inndragning s. 55 note 7.

Det kan skyldes forskjellige forhold at det først i 1874 ble innført en nærmest generell hjemmel for inndragning av vinning: For det første har nok den kasuistiske lovgivningsteknikken spilt en viktig rolle. Og selv om kriminalloven i stor grad innførte den syntetiske lovgivningsteknikken ved at det ble gitt generelle bestemmelser, synes den likevel ikke helt å ha slått gjennom.

I tillegg gav ikke datidens kriminalitet samme mulighet for å oppnå vinning som ikke korresponderte med et tilsvarende tap for en tredjemann. Dermed kunne vinningen i stor grad berøves gjerningspersonen ved at gjenstandene ble beslaglagt og utlevert til fornærmede, og/eller ved at fornærmede fremmet et erstatningskrav.

Etter hvert som reguleringslovgivningen har utviklet seg, har det derimot oppstått et stadig økende potensiale for å oppnå vinning ved å overtre denne lovgivningen. Når dessuten vinningen i disse tilfellene i tillegg ikke korresponderer med noe tilsvarende tap for en tredjemann, vil gjerningspersonen kunne beholde vinningen om man ikke har bestemmelser som gir hjemmel for å inndra den.

For å gjøre bildet fullstendig må det nevnes at selv om vi først i 1874 fikk generelle bestemmelser om inndragning av vinning, inneholdt eldre særlovgivning en del bestemmelser som gav hjemmel for å inndra ting som hadde vært gjenstand for en straffbar handling (corpus delicti) - f.eks. ulovlig fanget fisk eller varer som hadde vært gjenstand for en tollovertredelse.

3.2 Almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902 nr. 10

Bestemmelsen i kriminalloven om inndragning av vinning ble erstattet av strl. § 36 som inneholdt følgende bestemmelse:

«Det ved en strafbar Handling vundne Udbytte eller et Beløb, svarende til det antagelige Udbytte af samme, kan ved Dom inddrages hos den skyldige eller hos den, paa hvis Vegne han har handlet, uden at Straffesag behøver at være reist eller at kunne reises mod nogen.

Er en strafbar Virksomhed drevet sædvanemæssig, kan det Beløb, som inddrages, bestemmes efter det antagelige Udbytte af den hele Virksomhed.»

Om bakgrunnen for annet ledd vises det til Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge, II, Motiver, udarbeidet af den ved kgl. Resolution af 14de November 1885 nedsatte Kommission, Kristiania 1896 hvor det på s. 53 første spalte heter:

«Man foreslaar, at den hele Virksomheds Udbytte, selv om Straffedommen ikke angaar mere end enkelte eller et enkelt Led af samme, skal kunne inddrages. Ellers vilde f.Ex. ved en Dom for professionelt Hæleri i mange Tilfælde lidet opnaaes, da det vel kan hænde, selv om Tiltalte fældes for 100 forskjellige Hælerier, at det samlede Udbytte ved disse alene løber op til en Ubetydelighed mod, hvad hans Virksomhed i Virkeligheden har indbragt. Nogen større Fare for Vilkaarlighed vil ikke herved kunne siges at være skabt end ogsaa er forhaanden efter de Love, som tilsteder at idømme Bøder ved Siden af Frihedsstraf.»

Denne bestemmelsen gjaldt også enten det var straffebud i særlovgivningen eller straffeloven som var overtrådt. Videre var det irrelevant om det var tale om en forseelse eller forbrytelse. Bestemmelsen stod uendret inntil den ble erstattet av den någjeldende bestemmelsen i § 34 ved den generelle revisjonen av inndragningsbestemmelsene ved lov av 26. januar 1973 nr. 2.

Norsk Retstidende synes ikke å inneholde noe eksempel på at bestemmelsen ble anvendt ut over rammen for tiltalebeslutningen og straffedommen slik forarbeidene forutsatte. Tvert om trekker Rt. 1918 s. 72 som gjaldt dom for ulovlig ølsalg, i motsatt retning. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom for det første til at det var en feil når de enkelte salgene ikke var særskilt angitt i tiltalebeslutningen da dette på bakgrunn av etterforskingen «ikke hadde været umulig». Om inndragningen uttales det (s. 73):

«Heller ikke forsaavidt angaar den av paatalemyndigheten nedlagte paastand om inddragning efter straffelovens § 36, er domspræmisserne fyldestgjørende. Retten gaar ut fra, at der ikke er ført bevis for, at tiltalte har hat noget utbytte av salget, idet han har hat utgifter til kjelder og tap paa kunder. Men det er helt uklart efter dommen, om det herved er sigtet til de salg, hvorfor tiltalte er domfældt, eller om der sigtes til hans ølomsætning i det hele. Det kan derfor heller ikke avgjøres, om der kan reises anke mot dommen paa grund av urigtig lovanvendelse, eller om den paastaaede feil skyldes bevisbedømmelse.»

Rt. 1940 s. 25 gir derimot et eksempel på at vinningen er fastsatt skjønnsmessig ved fortsatt forbrytelse.

I denne saken ble tre hotelleiere i Narvik dømt for uten bevilling i 1937, 1938 og 1939 å ha solgt 37. 000, 9. 000 og 6. 000 halvflasker bokk- og bayerøl for henholdsvis kr 1,00 og 0,75 pr. flaske. Byretten hadde frifunnet for inndragning, mens Høyesterett tok kravet til følge idet førstvoterende uttalte (s. 27): «Inndragning etter straffelovens § 36 tilsikter i alminnelighet å forhindre at den skyldige eller den på hvis vegne han har handlet får en fordel av den straffbare handling. De omstendigheter som byretten har framhevd, bør etter min mening ikke lede til at de tiltalte frifinnes for inndragningskravet og derved får beholde sin hele fortjeneste ved en omfattende lovstridig salgsvirksomhet. På grunnlag av oppførte tall og priser har byretten funnet bevist at de tiltalte i årene 1937, 1938 og 1939 har hatt en antagelig minstefortjeneste ved ølsalget på henholdsvis kr 8. 000, kr 2.500 og kr 1.500. Jeg finner at disse beløp, som må forutsettes å svare til et antagelig minste nettoutbytte av de tiltaltes ulovlige ølsalg, må bli å inndra hos de tiltalte i henhold til straffelovens § 36. Det er naturligvis adgang til å inndra bare en del av dette utbytte, som må antas å være iallfall for en vesentlig del forbrukt av de tiltalte. Særlig i betraktning av deres tidligere forhold til rusdrikkloven kan jeg imidlertid ikke finne at det er tilstrekkelig grunn til å frita dem for å utrede deres ulovlig ervervede fortjeneste.»

Formuleringen «et antagelig minste nettoutbytte» tyder på en viss forsiktighet ved bevisvurderingen. En tilsvarende forsiktighet kan også spores i Rt. 1967 s. 937 som gjaldt inndragning av vinning oppnådd ved ulovlig nedlasting av et fiskefartøy. Førstvoterende uttaler at «I herredsrettens dom er overvannet på fribordsdekket anslått til å veie 15-20 tonn. Vi må da bygge på det laveste av disse tall.» Se også Rt. 1972 s. 675 hvor Høyesterett benytter formuleringen «med rimelig sikkerhet».

I tillegg til denne generelle bestemmelsen om inndragning av vinning, ble det i løpet av 1900-tallet vedtatt en rekke bestemmelser som gav hjemmel for inndragning av ting som hadde vært gjenstand for en straffbar handling. Særlovgivningen inneholdt dessuten enkelte særbestemmelser om inndragning av vinning - særlig bestemmelsen om inndragning av ulovlig merpris i lov om kontroll og regulering av priser, utbytte og konkurranseforhold av 26. juni 1953 nr. 4 § 56 som er videreført i lov om pristiltak av 11. juni 1993 nr. 66 § 5 med et noe endret innhold. Se for øvrig Matningsdal, Inndragning s. 63-88.

3.3 Lovrevisjonen ved lov av 26. januar 1973 nr. 2

Ved lov av 26. januar 1973 nr. 2 ble det foretatt en generell revisjon av inndragningsbestemmelsene i straffeloven og særlovgivningen. De generelle bestemmelsene i straffeloven ble utvidet slik at størsteparten av bestemmelsene i særlovgivningen kunne oppheves.

For inndragning av vinning ble § 36 erstattet av § 34 hvor det heter:

«Vinning som er oppnådd ved en straffbar handling, kan helt eller delvis inndras hos den som vinningen er tilfalt direkte ved handlingen, også når denne er en annen enn lovovertrederen. Kan størrelsen av vinningen ikke godtgjøres, fastsetter retten beløpet skjønnsmessig.»

Innholdet av denne bestemmelsen behandles i kapittel 4. Her kommer vi også inn på i hvilken utstrekning den suppleres av bestemmelser i særlovgivningen.

4 Rettsreglene om inndragning av vinning

4.1 Innledning

Den generelle hjemmelen for inndragning av vinning er strl. § 34 som fastsetter at «Vinning som er oppnådd ved en straffbar handling, kan helt eller delvis inndras hos den som vinningen er tilfalt direkte ved handlingen, også når denne er en annen enn lovovertrederen. Kan størrelsen av vinningen ikke godtgjøres, fastsetter retten beløpet skjønnsmessig.» Denne bestemmelsen gjelder enten vinningen er oppnådd ved overtredelse av straffeloven eller ved overtredelse av særlovgivningen.

I tillegg gir lov om pristiltak av 11. juni 1993 nr. 66 § 5 hjemmel for å inndra «den oppnådde merpris» når noen har tatt høyere pris enn lovlig etter bestemmelser gitt i eller med hjemmel i pristiltaksloven. Da strl. § 34 som nevnt også gjelder ved overtredelse av særlovgivningen, kan den supplere pristiltaksloven i den utstrekning den ikke gir hjemmel for inndragning. Men i så fall må det foreligge en straffbar handling - noe som ikke kreves etter pristiltaksloven.

Det nevnes også at lov om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven) av 11. juni 1993 nr. 65 § 6-5 inneholder en særregel om «vinningsavståelse». Første ledd fastsetter at «Dersom det er oppnådd vinning ved en overtredelse av denne lov eller vedtak i medhold av denne lov, kan den som vinningen har tilfalt, pålegges helt eller delvis å avstå denne. Dette gjelder også når den som vinningen tilfaller, er en annen enn lovovertrederen. Kan størrelsen av vinningen ikke godtgjøres, fastsettes beløpet skjønnsmessig.»

Konkurransetilsynet kan utferdige forelegg om vinningsavståelse etter denne bestemmelsen. Dersom forelegget ikke vedtas, må saken bringes inn for retten innen tre måneder etter utløpet av vedtaksfristen. Saken behandles i så fall etter tvistemålsloven. Men dersom påtalemyndigheten fremmer straffesak om overtredelsen, kan kravet om vinningsavståelse tas med som inndragningskrav etter strl. § 34.

I NOU 1996: 2 Verdipapirhandel er det i § 13-2 foreslått en langt på vei tilsvarende hjemmel for vinningsavståelse. Dette forslaget gir Kredittilsynet adgang til å utstede forelegg etter tilsvarende regler som i konkurranseloven.

Det er videre viktig å understreke at det ikke bare er bestemmelser som formelt sett retter seg mot vinningen som gir hjemmel for å ta utbyttet av en straffbar handling fra den skyldige. For straffelovens vedkommende kan det for det første nevnes at § 35 første ledd gir hjemmel for å inndra «Ting som er frambrakt ved . . . en straffbar handling». Dette alternativet omfatter det direkte resultatet (produktet) av en straffbar handling. Som eksempel nevnes at det er denne bestemmelsen som gir hjemmel for å inndra hjemmebrenten. Vi går ikke nærmere inn på denne bestemmelsen, men viser til Matningsdal, Inndragning s. 234-238.

Praktisk viktigere er neste alternativ i § 35 første ledd som gir hjemmel for å inndra ting som «har vært gjenstand for en straffbar handling» (corpus delicti). Dette alternativet gir f.eks. hjemmel for å inndra smuglervarene og ulovlig fanget fisk. For ulovlig fanget fisk gjør vi oppmerksom på at fiskerilovgivningen inneholder flere bestemmelser som gir en vidtrekkende hjemmel for inndragning, jf. nedenfor.

Ved inndragning av produktet av og gjenstanden for en straffbar handling, kan retten foreta full inndragning. Og dersom man ikke ønsker å inndra vedkommende gjenstand in natura, eller dette ikke er mulig - f.eks. fordi den er solgt, kan det i stedet inndras et beløp som svarer til gjenstandens verdi, jf. § 35 tredje ledd.

Dette samspillet mellom strl. §§ 34 og 35 første ledd er svært viktig. I denne fremstillingen skal vi likevel i fortsettelsen hovedsakelig konsentrere oss om inndragning av vinning med hjemmel i § 34. Men når kriteriene for beregning av vinningen blir fastlagt, er det et sentralt moment at man i mange tilfeller alternativt kan foreta inndragning med hjemmel i § 35 første ledd. I så fall kan gjenstandens verdi inndras i sin helhet, jf. § 35 tredje ledd. På denne måten kan man skjerpe reaksjonen i forhold til inndragning etter § 34.

Rt. 1995 s. 1709 er ganske illustrerende i så måte. For Høyesterett gjaldt saken spørsmål om inndragning i anledning av salg av ulovlig radioteknisk utstyr. Vederlaget var kr 13.378, mens den oppnådde vinningen utgjorde kr 3. 000. Høyesterett satte inndragningen til kr 13.378 idet førstvoterende uttalte (s. 1710): «Når det gjelder verdiinndragningen, er jeg enig med påtalemyndigheten i at beløpet burde vært inndratt i sin helhet med hjemmel i straffeloven § 35 tredje ledd jf. første ledd. Var gjenstandene ikke blitt solgt, ville det vært grunn til å inndra disse. Domfelte bør ikke tjene på at salg var foretatt før politiet grep inn. Jeg kan ikke se at tidsforløpet, domfeltes økonomiske forhold eller en vurdering av siktedes subjektive skyld i relasjon til tiltalens post 1 tilsier at dette er et uforholdsmessig resultat.»

Som vi kommer tilbake til under pkt. 4.5.3.1.2 var det lenge uklart om det ved omsetning av smuglerbrennevin skulle gjøres fradrag for ervervsutgiftene. Den vanlige oppfatningen synes å ha vært at dette var regelen. Dette var antakelig bakgrunnen for at forhørsretten i Rt. 1979 s. 881 begrenset inndragning av vinning til nettofortjenesten på kr 2.100. Men samtidig inndro den med hjemmel i § 35 det beslaglagte vederlaget som utgjorde kr 30.850. Det er ikke opplyst at det var mottatt noe i tillegg. Dersom dette er riktig, er mao. forholdet at fordi inndragning av vinning ble begrenset til nettofortjenesten, ble domfelte fratatt mer enn brutto salgssum!

Som en følge av det nære samspillet mellom de to bestemmelsene kom Høyesterett i Rt. 1991 s. 986 (dissens 3-2) til at inndragning av corpus delicti og inndragning av vinning er samme forhold etter strpl. § 38.

Som nevnt foran inneholder særlovgivningen praktisk viktige bestemmelser om inndragning som åpner adgang til å inndra det som er oppnådd ved den straffbare handlingen.

Praktisk viktigst er fiskerilovgivningen. I denne sammenheng vises det for det første til lov om saltvannsfiske m.v. av 3. juni 1983 nr. 40 § 54 som fastsetter at «Ved overtredelse av bestemmelser i eller i medhold av denne lov kan inndras fartøy som er brukt ved overtredelsen, og tilbehør, fangst og redskap som er om bord, uansett hvem som er eier». Tilsvarende bestemmelser finnes i lov om fiske med trål av 20. april 1951 § 13 annet ledd, lov om Norges fiskerigrense og om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. innenfor fiskerigrensen av 17. juni 1966 nr. 19 § 11 og lov om Norges økonomiske sone av 17. desember 1976 nr. 91 § 9.

Fiskerilovgivningen inneholder også bestemmelser som har betydelige likhetstrekk med strl. § 34 om inndragning av vinning. I denne sammenheng vises det til lov om omsetning av råfisk av 14. desember 1951 nr. 3 § 6 a som fastsetter at «Oppgjør for produkter levert i strid med en etter § 2 godkjent salgsorganisasjons bestemmelser, kan organisasjonen helt eller delvis kreve innbetalt eller tilbakeholde på organisasjonens hånd til bruk i forbindelse med prisutjevninger eller til pristilskudd og frakttilskudd for lovlig leverte fangster». Se også lov om regulering av deltagelsen i fisket av 16. juni 1972 nr. 57 § 10 og saltvannnsfiskeloven § 7.

Av langt på vei tilsvarende karakter som de siste bestemmelsene er også lov om viltet av 29. mai 1981 nr. 38 § 48 som fastsetter at «Vilt som er ulovlig felt, holdes fanget, eller er innført til Norge, eller verdien av dette, tilfaller Viltfondet».

For en ytterligere henvisning til særlovgivningen vises det til Matningsdal, Inndragning s. 285-287. I fortsettelsen skal vi med unntak for pkt. 4.2 konsentrere oss om strl. § 34 som er den generelle hjemmelen for inndragning av vinning.

4.2 Grunnvilkåret - «straffbar handling»

4.2.1 Generelt

Inndragning etter strl. § 34 er betinget av at det foreligger en «straffbar handling». Som utgangspunkt må samtlige straffbarhetsvilkår etter straffebudet være oppfylt: I tillegg til at gjerningspersonen objektivt sett må ha overtrådt straffebudet, må han også ha utvist den nødvendige skyld. Videre er inndragning sannsynligvis også utelukket dersom det foreligger en straffrihetsgrunn - f.eks. at siktede frifinnes pga. nødrett, jf. Matningsdal, Inndragning s. 151-153. Normen for hva som regnes som straffbar handling er også den samme enten det er spørsmål om inndragning eller straff, jf. Matningsdal, Inndragning s. 157-159.

Det kan kanskje synes unaturlig at den som frifinnes for straff fordi det foreligger en lovlig nødrettshandling, likevel får beholde den vinningen som er oppnådd ved nødrettshandlingen. Men i denne sammenheng understrekes det at når gjerningspersonen frifinnes pga. nødrett, er det sjelden oppnådd noen vinning. Dette skyldes at nødrettsbestemmelsen bare kan anvendes for å avverge en fare for skade, og ikke til å sikre en fordel.

Ved prisregulering kan det tenkes at det er oppnådd en ulovlig merpris samtidig som gjerningspersonen frifinnes for straff pga. nødrett. Et eksempel på det er referert i Rt. 1953 s. 689 som omtales under pkt. 4.2.2. Men i dette tilfellet gir lov om pristiltak av 11. juni 1993 nr. 66 § 5 hjemmel for inndragning av merprisen fordi inndragning etter denne loven ikke er betinget av at det foreligger en straffbar handling.

Det understrekes at vanlige beviskrav gjelder selv om det bare er spørsmål om inndragning av vinning. Foreligger det rimelig tvil om tiltalte har begått den straffbare handling, kan han heller ikke ilegges inndragning.

Inndragning må også være utelukket ved frifinnelse pga. unnskyldelig rettsvillfarelse. Dette er riktignok ikke direkte lagt til grunn av Høyesterett i relasjon til § 34, men har sterk støtte i Rt. 1975 s. 1136 som gjaldt inndragning av en ulovlig privatradiostasjon. Se også Rt. 1958 s. 479 (s. 504-505, byrettens dom) og RG 1981 s. 110.

Strl. § 36 tredje ledd gjør et unntak for manglende tilregnelighet. Her er det fastsatt at «Inndragning etter §§ 34 eller 35 kan foretas selv om lovovertrederen ikke kan straffes på grunn av bestemmelsene i §§ 44 eller 46». I forarbeidene er det for mindreårighet forutsatt at det ikke er gjort unntak fra skyldkravet. Dette gjelder antakelig tilsvarende for de øvrige tilstandene som utelukker tilregnelighet. Da rimelig tvil kommer tiltalte til gode, og da manglende tilregnelighet lett medfører at skyldkravet ikke er oppfylt, kan dette gi uheldige resultater når den straffrie handlingen har gitt en vinning.

Etter gjeldende rett kreves det sannsynligvis at den straffbare handlingen som skal danne grunnlag for inndragning kan konkretiseres. Det er neppe tilstrekkelig at man kan føre bevis for at vinningen må stamme fra en eller annen straffbar handling. Men samtidig bemerkes det at etter endringen av heleribestemmelsen i strl. § 317 ved lov av 11. juni 1993 nr. 76, gir denne bestemmelsen hjemmel for straff i mange tilfeller hvor det tidligere ikke var slik hjemmel. Og strl. § 317 krever ikke at det kan konkretiseres hvilken straffbar handling utbyttet som har vært objekt for heleri eller hvitvasking stammer fra.

I Bergen forhørsretts dom i sak 94-02296 F/01 og 94-02401 F/01 som ble avsagt 30.11.94 synes kravet om konkretisering å være oversett. Siktede var her særlig siktet for pengetyverier for kr 160.000 - 170.000. Ca. tre måneder etter det største tyveriet hvor det var stjålet ca. kr 140.000, hadde politiet beslaglagt sedler for i underkant av kr 23.000. To og en halv måned senere var det ytterligere beslaglagt «norsk gangbar mynt» for i overkant av kr 102.000. Retten tok påtalemyndighetens begjæring om inndragning av disse kontantene til følge i det den uttalte: «Siktede har ikke kunnet redegjøre for hvordan han er kommet i besittelse av dette beløpet. Retten finner det bevist at beløpet er vinning som er oppnådd ved en straffbar handling og blir å inndra til fordel for statskassen.»

Fra dette kravet må det for det første gjøres et unntak for fortsatt forbrytelse: I disse tilfellene kreves det ikke at samtlige handlinger som ligger innenfor den tidsrammen som omfattes av saken, identifiseres.

Videre er det lagt til grunn at dersom en person finnes i besittelse av tyvegods, og det kan bevises at vedkommende enten er tyv eller heler, kan tiltalte dømmes for heleri selv om det er like sannsynlig at han har stjålet gjenstanden selv, jf. Andenæs: Formuesforbrytelsene, 6. utgave, Oslo 1996 s. 210 og Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, Bind II s. 686. Dette må gjelde tilsvarende også i andre relasjoner dersom det bevises at de aktuelle verdiene er utbytte av en straffbar handling, men sannsynligheten for at vedkommende selv har begått handlingen eller mottatt utbyttet er like stor.

4.2.2 Unntak i særlovgivningen

I særlovgivningen finnes det eksempler på at det er gjort unntak fra kravet om at det må foreligge en straffbar handling. Lov om pristiltak av 11. juni 1993 nr. 66 har ført videre tradisjonen fra den gamle prisloven § 53 ved at det i § 5 er fastsatt at inndragning av merpris kan skje «uten hensyn til om forholdet kan medføre straffansvar». I Rt. 1953 s. 689 forutsatte endatil Høyesterett at det kunne foretas inndragning selv om siktede ble frifunnet for straff pga. nødrett.

I denne saken hadde tiltalte overtrådt prisbestemmelsene ved å selge skotøy uten å få prisene forhåndsgodkjent. Han ble frifunnet for straff da bedriften ellers hadde lidd et stort tap. Men tiltalte hadde kommet i skade for å ta litt for høy pris - noe som ikke var tilsiktet da handlingens primære formål var å få omsatt produktene, ikke å oppnå en ulovlig merpris. Merprisen ble likevel inndratt.

Bestemmelsen i konkurranseloven § 6-5 om vinningsavståelse som er omtalt under pkt. 4.1, krever heller ikke at det foreligger en straffbar handling. Utkastet til den tilsvarende bestemmelsen i NOU 1996: 2 Verdipapirhandel § 13-2 krever derimot at vinningen er oppnådd ved «en uaktsom eller forsettlig overtredelse av denne lov». Samtidig presiseres det at «vinningsavståelse som et sivilrettslig sanksjonsmiddel, kan anvendes uavhengig av om man vurderer bevisene sterke nok til å holde i en straffesak. En domstolsbehandling vil følge bevisreglene i sivilprosessen, slik at sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig for dom på vinningsavståelse», jf. NOU 1996: 2 s. 200 første spalte.

Fiskerilovgivningen gir eksempler på det samme. Som eksempel kan det vises til lov om saltvannsfiske m.v. av 3. juni 1983 nr. 40 § 7 første ledd som fastsetter: «Overskrider et fartøy den fangstmengde som er fastsatt i medhold av § 5, § 5 a og § 6, tilfaller merfangsten eller dens verdi den salgsorganisasjon som førstehåndsomsetningen av fangsten er lagt til. Dette gjelder uten hensyn til om forholdet medfører straffeansvar.»

En annen bestemmelse som kan nevnes er lov om viltet av 29. mai 1981 nr. 38 § 48. Etter denne bestemmelsen kan ulovlig felt vilt inndras selv om det ikke foreligger en straffbar handling, jf. bl.a. Rt. 1977 s. 1115. Som eksempel kan nevnes at et jaktlag feller en elg mer enn det har kvote for uten at noen kan klandres for dette. De avgjørelsene som fastslår at det ikke kreves en straffbar handling gjelder riktignok den forrige jaktloven. Men regelen er fortsatt den samme, jf. NOU 1974: 21 s. 113 annen spalte og Ot.prp. nr. 9 (1980-81) s. 65-66.

For ytterligere eksempler vises det til Matningsdal, Inndragning s. 154-157.

4.3 Gjenstands- og verdiinndragning

Under etterforskingen beslaglegger politiet i en del saker et større eller mindre pengebeløp hos siktede. Under den senere straffesaken kommer det da ofte opp spørsmål om dette beløpet kan inndras. Dette aktualiserer den grunnleggende sondringen mellom gjenstands- og verdiinndragning. Denne sondringen har stor praktisk betydning fordi gjenstandsinndragning kan sikres ved beslag etter strpl. § 203, mens verdiinndragning må sikres ved heftelse i siktedes gods etter strpl. § 217. Dette kommer vi nærmere tilbake til under pkt. 4.8.

Før vi går nærmere inn på grensedragningen, bør det understrekes at strl. § 34 gir hjemmel både for gjenstands- og verdiinndragning. Adgangen til verdiinndragning er dessuten alternativ og ikke subsidiær. Dessuten bør det understrekes at de to inndragningsformene kan supplere hverandre i samme sak. Dersom man f.eks. kan legge til grunn at siktede har oppnådd en vinning på kr 500.000 ved narkotikaomsetning, men bare kr 100. 000 av vederlaget kan påvises, kan det foretas gjenstandsinndragning av kr 100.000 og i tillegg verdiinndragning for kr 400.000. Det første beløpet er normalt beslaglagt slik at fullbyrdingen består i at pengene beholdes av staten. For verdiinndragningen får staten derimot et ordinært pengekrav mot domfelte som må fullbyrdes, jf. kapittel 10. Av hensyn til fullbyrdingen bør derfor beløpene splittes opp i domskonklusjonen slik at det går klart fram hvor mye som må fullbyrdes på vanlig måte. Se forslaget til domskonklusjon under pkt. 9.4.

Avgjørende for sondringen er om identitetskravet er oppfylt - mao. om det kan legges til grunn at de aktuelle pengene eller gjenstandene er ervervet ved/stammer fra den straffbare handlingen. I så fall kan det foretas gjenstandsinndragning, mens det for øvrig må foretas verdiinndragning.

Er det mottatt annet enn penger, er utgangspunktet og hovedregelen at bare den mottatte gjenstanden kan inndras. Men har en annen gjenstand uomtvistelig trådt i stedet for den ved bytte, må det kanskje aksepteres at surrogatet inndras. Derimot kan det ikke aksepteres gjenstandsinndragning av gjenstander som er kjøpt for penger oppnådd ved salg av den opprinnelige gjenstanden. Da er sammenhengen for fjern.

Umiddelbart kunne man tro at det kan etableres en inndragningshjemmel ved å trekke inn strl. § 317 om heleri og hvitvasking av utbytte. Dette fordi denne bestemmelsen også omfatter surrogatheleri, jf. § 317 første ledd i.f. Men denne innfallsvinkelen er ikke farbar overfor den opprinnelige gjerningspersonen. Årsaken til det er at gjerningspersonen ikke kan straffes for sin videre befatning med utbyttet med mindre han dermed begår en ny, selvstendig forbrytelse overfor tredjemann, jf. Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, Bind II s. 663. Overfor tredjemann som på straffbar måte har mottatt utbyttet, kan derimot § 317 gi grunnlag for inndragning.

Er det mottatt penger, kan det ikke oppstilles et absolutt identitetskrav. Avgjørende er om vedkommende pengebeløp, og ikke om de konkrete sedlene og myntene kan identifiseres. Gjenstandsinndragning er derfor ikke utelukket fordi pengene er vekslet eller plassert på en bankkonto. Det utelukker heller ikke gjenstandsinndragning at de er sammenblandet med vedkommendes øvrige midler såframt pengebeløpet fortsatt kan identifiseres.

Identitetskravet kom på spissen i tilknytning til et ran av en pengetransport fra Norges Bank. Ved ranet ble det tatt kr 3.500.000 i ubrukte sedler. Av disse ble kr 3.430.000 ført til Sveits hvor de ble vekslet flere ganger. For å bryte den fortløpende nummereringen ble beløpet i tillegg oppspedd med kr 50.000 - 100.000. På beslagstidspunktet var kr 502.573 - inklusive påløpne renter - i behold. Voldgiftsretten som bestod av professor Brækhus som enedommer kom til at det var etablert et sameie i dette beløpet og gav Norges Bank vindikasjonsrett til 97 % av det, jf. RG 1985 s. 400.

Gjenstander som er kjøpt for pengene kan sannsynligvis også inndras hos gjerningspersonen. Tankegangen er at når penger som er oppnådd ved kriminell virksomhet benyttes til å anskaffe bil, hus osv. er det naturlig å regne disse gjenstandene som oppnådd ved forbrytelsen.

I denne sammenheng gir Gulating lagmannsretts dom av 9. januar 1995 i sak nr. 94-01416 en god illustrasjon på muligheten for å inndra gjenstander som er kjøpt for vinningen. Saken gjaldt særlig omsetning av amfetamin. Ved vurderingen av omfanget av den straffbare handlingen uttaler retten: «Det hefter seg også usikkerhet til kvantum han har hatt befatning med, men lagmannsretten finner godtgjort at det må ha vært minimum rundt 700 gram, og sannsynlig større. Det er beslaglagt rundt 100 gram og resten anslås utfra det pengeforbruk G hadde i 1994. Han hadde som nevnt sosialstønad og i tillegg noe studielån. Han sier selv å ha hatt endel midler etter salg av eiendeler i Spania, men etter bevisførselen finner retten at dette må ha vært begrensede beløp. Bl.a. de anskaffelser G foretok og som framgår av inndragningspåstanden, må etter rettens oppfatning i all hovedsak være finansiert av overskudd ved den narkotikaomsetning han dømmes for. Påtalemyndigheten har i tiltalen beregnet kvantum utfra at amfetaminen hadde en salgsverdi på 600 - 650,- kr pr. gram fra G's hånd. Retten deler denne vurderingen, dog slik at det legges inn en litt større sikkerhetsmargin. Investeringene for de nevnte gjenstander er til kjøp av bil i 1994 til kr 109.000,-, TV kjøpt i 1994 for knapt kr 16.000,-, kr 40.000,- som del av kjøpesum for båt, kjøp av parabol med ca. kr 11.000,-, ca. kr 6.000,- for videospiller kjøpt i 1994, ca. kr 16.000,- for stereoanlegg i 1994, kr 45.000,- for nausttomt etc. i 1994 samt de beslaglagte kr 86.000,- i kontanter. Videre har han hatt betydelige utgifter til reise og opphold i Spania og Brasil, slik at samlet forbruk til kjøp, reise og nevnte opphold nærmer seg kr 390.000,-.»

I denne saken la mao. retten for det første stor vekt på en analyse av tiltaltes privatforbruk ved fastleggelsen av hvor omfattende omsetningen hadde vært. Men i tillegg inndro den de fleste gjenstandene som er nevnt i sitatet foran samtidig som det ble foretatt verdiinndragning av det overskytende beløpet - kr 231.000.

Derimot uttales det i Straffelovrådets innstilling om Inndragning på grunn av straffbare handlinger, avgitt i mars 1970 s. 20 annen spalte at dersom gjerningspersonen for vinningen har «kjøpt ting som han overdrar videre, vil disse ting vanskeligere kunne inndras hos erververen» med hjemmel i § 37 a. Men dersom skyldkravet i § 317 er oppfylt, kan det likevel være hjemmel for inndragning hos gavemottakeren. Strl. § 317 første ledd siste punktum fastsetter således at «Likestilt med utbyttet er gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet». Og dersom gaven etter dette er mottatt ved en helerihandling, gir § 34 hjemmel for inndragning hos gavemottakeren under henvisning til vedkommendes egen straffbare handling.

For en nærmere behandling av identitetskravet vises det til Matningsdal, Inndragning s. 170-174. Samtidig understrekes det at dersom det ikke er grunnlag for gjenstandsinndragning fordi identitetskravet ikke er oppfylt, kan det uansett foretas verdiinndragning.

4.4 Nærmere om begrepet vinning

4.4.1 Årsakskravet - «ved»

4.4.1.1 Generelt

Vinningen må være oppnådd «ved» en straffbar handling. Det kreves dermed årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og vinningen. Dette kom klart fram i Rt. 1946 s. 1310 som gjaldt inndragning av lønn som teknisk inspektør ved Oslo Kinematografer. Her ble det lagt til grunn at tiltalte hadde vært fullt kvalifisert for stillingen slik at han ikke hadde fått den pga. sitt medlemskap i Nasjonal Samling. Inndragning var dermed utelukket.

Årsakskravet innebærer også at dersom handlingen har pågått over en lengre periode, men det bare for en del av perioden er årsakssammenheng mellom den straffbare handling og vinningen, må inndragningen begrenses tilsvarende. Dette illustreres av Rt. 1946 s. 1043 som gjaldt inndragning av lønn som fylkesmann. Høyesterett la til grunn at tiltalte hadde fått beholde sin stilling til årsskiftet 1941-1942 uten medlemskapet i Nasjonal Samling. Dermed var det bare lønn etter dette tidspunktet som kunne inndras.

Tilsvarende gjelder om det bare i en del av perioden foreligger en straffbar handling. Dette illustreres særlig av Rt. 1948 s. 89 som gjaldt inndragning mot Morgenposten fordi avisen hadde fått fortsette utgivelsen under krigen. Da det bare var i den siste redaktørperioden det forelå en straffbar handling, ble inndragningen begrenset tilsvarende.

Når handlingen foregår over en periode, kan det være oppnådd både lovlig og ulovlig vinning. En handelsmann har f.eks. i tillegg til ordinær omsetning også solgt øl uten å ha bevilling til dette. Utgangspunktet er her klart: Siden vinningen må være oppnådd ved en straffbar handling, kan bare den ulovlige vinningen inndras, jf. Rt. 1985 s. 202.

To ektefeller hadde bl.a. arrangert «live-shows» med hverandre. Man kunne ikke inndra den del av inntektene mannen hadde hatt ved å ha samleie med hustruen med tilskuere til stede. Årsaken var at dette forholdet ikke ble rammet av hallikbestemmelsen i strl. § 206 annet ledd. Derimot kunne den del av vinningen mannen hadde oppnådd ved at hustruen deretter hadde samleie med tilskuerne, inndras. Dette forholdet ble klart omfattet av denne bestemmelsen. Den ulovlige vinningen ble fastsatt skjønnsmessig etter § 34 annet punktum.

Er det uklart hvor mye av vinningen som i slike tilfeller stammer fra straffbar virksomhet, må retten skjønne over dens omfang. I den sammenheng kan den anvende bevislettelsesregelen i § 34 annet punktum som behandles under pkt. 4.5.4, jf. Rt. 1985 s. 202.

Går man nærmere inn på årsakskravet, blir det sentrale spørsmålet hvor nær tilknytningen mellom den straffbare handling og vinningen må være for at det skal foreligge relevant årsakssammenheng. Ved avgjørelsen av hvor strenge krav som skal stilles bør det legges betydelig vekt på de hensyn som har begrunnet inndragning av vinning slik at man kan få løsninger som best mulig ivaretar formålet med den aktuelle inndragningshjemmelen.

Dette innebærer at de løsningene som er valgt for den tilsvarende problemstillingen i erstatningsretten ikke uten videre kan overføres til denne sammenheng: I erstatningsretten er ansvarets plassering et sentralt tema. Ved denne vurderingen må skadelidtes behov for reparasjon veies mot skadevolderens interesse i å unngå ansvar for altfor fjerne og upåregnelige skadefølger. Ved inndragning av vinning er det derimot et sentralt mål å hindre at noen tjener på en straffbar handling. Standpunktene fra erstatningsretten om påregnelighet, nærhet i årsakssammenheng osv. kan derfor ikke uten videre overføres. Disse synspunktene er likevel ikke helt uten interesse.

Avgjørelsen bør ta utgangspunkt i sondringen mellom direkte og indirekte vinning. Med direkte vinning tenker vi på tilfeller hvor den straffbare handling er tilstrekkelig for å oppnå vinningen, mens vi med indirekte vinning tenker på tilfeller hvor det må foretas ytterligere handlinger for å oppnå vinningen. Disse handlingene behøver ikke nødvendigvis være straffbare. Typiske eksempler på direkte vinning er vederlag mottatt ved ulovlig ervervsvirksomhet, vederlag mottatt ved overtredelse av tollovgivningen osv. Som eksempel på indirekte vinning kan nevnes renteavkastning, utbytte av aksjer ervervet ved hjelp av vinningen osv.

Ved direkte vinning må det som utgangspunkt være ubegrenset adgang til inndragning. Det kan mao. ikke være avgjørende om vinningen var mer eller mindre påregnelig eller om den var tilsiktet eller ikke. Dette skyldes at de reelle hensyn er andre i denne sammenheng enn i erstatningsretten. Bl.a. av denne grunn bør det også aksepteres at belønning for en straffbar handling kan inndras selv om den ikke var lovet på forhånd.

Men selv om man i denne sammenheng ikke opererer med et påregnelighetskrav, må det på samme måten som i erstatningsretten kreves at den straffbare handling er hovedårsaken til at vinningen er oppnådd. Dette var et annet hovedpoeng i Rt. 1948 s. 89 - Morgenpostensaken - som er nevnt ovenfor.

Spørsmålet var om Morgenposten måtte tåle inndragning av vinning avisen hadde oppnådd etter at den hadde fått fortsette utgivelsen med en tvangsinnsatt nazist som redaktør. Om dette spørsmålet uttalte førstvoterende (s. 92): «Jeg mener imidlertid at den nødvendige årsakssammenheng er til stede mellom handlingen og utbyttet. Situasjonen for Morgenposten hadde våren 1943 utviklet seg derhen at tyskerne ville ha et systemskifte i avisen, som skulle ledes helt i nazistisk ånd. Nazisten F's overtagelse av redaksjonen og hans senere forbryterske virksomhet i stillingen har vært en nødvendig forutsetning for avisens fortsatte drift for bladeierens regning. Hans virksomhet var et vesentlig og nødvendig ledd i utgivelsen av avisen. Utbyttet er da etter min mening i lovens forstand vunnet ved en straffbar handling» (uthevet her).

Ved indirekte vinning er det de tilfellene hvor vinningen oppnås gjennom en straffri handling som har interesse. I denne sammenheng har det hittil som utgangspunkt vært krevd relativt nær sammenheng. Det har vært antatt at renteavkastning kan inndras, mens aksjeutbytte som utgangspunkt ikke kan inndras med mindre det kommer til kvalifiserende momenter, jf. nedenfor under pkt. 4.4.1.2. Tilsvarende gjelder om vinningen anvendes til loddkjøp, og loddet gir gevinst.

I denne sammenheng nevnes Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse som er referert i Rt. 1995 s. 1574. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 30. september 1993 var tiltalte dømt for omfattende narkotikaforbrytelse samt overtredelse av toll- og alkohollovgivningen til 12 år fengsel. Domskonklusjonen gikk videre ut på at «Han dømmes til å tåle inndragning av kr. 2.600.000,- - kronertomillionersekshundretusen 00/100-, jf. strl. § 34».

Under etterforskingen hadde politiet beslaglagt penger og verdigjenstander samt fått innsyn og beslag i bankkonti som i samlet verdi oversteg inndragningsbeløpet. Det beslaglagte kontantbeløpet på kr 2.325.082 ble satt inn på en rentebærende konto. Inndragningsbeløpet ble dekket ved det beslaglagte kontantbeløpet og ved at mellomlegget ble overført fra bankkonti som tilhørte domfelte. Oslo politikammer beholdt i tillegg de rentene som var opptjent av kr 2.325.082, og krevde dessuten å få overført kr 29.568,95 som var påløpte renter av kr 274.918 i tiden etter beslaget.

Eidsivating lagmannsrett kom til at Oslo politikammer ikke hadde krav på rentebeløpet på kr 29.568,95. For øvrig ble Oslo politikammer frifunnet. Høyesteretts kjæremålsutvalg påpekte derimot at «Det nevnte beløp er ikke gjort rentebærende i dommen, og det er ikke påstått at kravet er blitt rentebærende senere. Statens dekningsadgang er derved begrenset til dette beløp. Det betyr at staten ikke i tillegg til beløpet kan kreve de renter som oppstod ved at kr. 2 235 082 ble satt på nyopprettet konto.» Det var mao. ikke hjemmel for at noen av rentene skulle tilfalle staten.

Kjæremålsutvalget tilføyde avslutningsvis: «Saken synes å reise spørsmålet om de gjeldende regler for tvangsfullbyrdelse av inndragningskrav er tilfredsstillende. Det kan være grunn til å overveie regler om hvordan inndrivelsen skal foretas og spørsmål om prioritet m.m. I denne forbindelse kan det også være grunn til å overveie spørsmålet om renter av kravet.»

Utfallet i denne saken skyldes primært at domskonklusjonen hadde fått en uheldig utforming. Som påpekt under pkt. 4.3 bør domskonklusjonen splittes opp slik at det uttrykkelig fremgår i hvilken utstrekning det foretas gjenstandsinndragning, og i hvilken utstrekning det er tale om verdiinndragning. Da også rentene av de beslaglagte pengene som nevnt er vinning, er det mao. full adgang til i domskonklusjonen å presisere at de omfattes av inndragningen. Hadde dette vært gjort, ville utfallet ha blitt motsatt for de rentene som var opptjent av det beslaglagte beløpet. Hvorvidt også renter som opptjenes av domfeltes øvrige formue kan inndras, må derimot bero på de konkrete omstendighetene. Men dersom disse rentene skal inndras, må de i alle fall inkluderes i det beløpet som inndras.

Denne saken aktualiserer også spørsmålet om det ved verdiinndragning kan kreves renter av det inndratte beløpet - et spørsmål det ikke ble direkte fokusert på for Høyesteretts kjæremålsutvalg. I denne sammenheng nevnes at i eldre rettspraksis var det fastslått at det ikke var hjemmel for å pålegge domfelte renter av inndragningsbeløpet, jf. Rt. 1946 s. 1035, 1947 s. 49 og 1947 s. 204 samt RMbl nr. 34 s. 60, nr. 37 s. 5, nr. 42 s. 5 og nr. 45 s. 62.

I teorien er det derimot uenighet om lov om renter ved forsinket betaling m.m. av 17. desember 1976 nr. 100 § 5 åpner adgang til å tilkjenne renter av et inndragningsbeløp. Bestemmelsen fastsetter at «I fullbyrdelsesdom for pengekrav utenfor formuerettens område kan retten etter påstand tilkjenne forsinkelsesrenter fra saksanlegget eller, om kravet forfaller senere, fra forfallstid». Matningsdal, Inndragning s. 512-513 legger til grunn at bestemmelsen ikke omfatter disse tilfellene, mens Bratholm: Strafferett og samfunn, Oslo 1980 s. 564 og Bergsåker i Festskrift til Anders Bratholm 70 år, Oslo 1990 s. 36-37 inntar motsatt standpunkt. Bratholm uttaler at renten må løpe fra «saksanlegget, forutsatt at inndragningskravet fremmes på dette tidspunkt». Bergsåker uttaler derimot at renteplikten først kan begynne å løpe når kravet er fastsatt.

Ved lov av 2. november 1990 nr. 58 fikk strpl. § 456 tilføyd et nytt ledd (nå femte ledd) hvor det er fastsatt at «Etter nærmere regler fastsatt av Justisdepartementet kan bøtelagte pålegges å betale renter og gebyr på ubetalte bøter samt eventuelle andre utgifter som påløper ved tvangsinndriving». Denne kompetansen er benyttet ved forskrift om gebyr på bøter av 9. august 1991 nr. 543 som i § 2 annet ledd gir hjemmel for å innkreve morarente. Forholdet til morarenteloven § 5 er ikke drøftet i forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 12 (1990-91) s. 2. Men da bestemmelsen tar sikte på mislighold under fullbyrdingen, kan lovendringen neppe tas til inntekt for at det ikke er adgang til under straffesaken å ta til følge en påstand om renteplikt av kravet fra et tidligere tidspunkt.

Ved vurderingen av årsakskravet må det nå legges vekt på at Norge ved kgl. res. av 9. september 1994 har ratifisert De forente nasjoners konvensjon om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer som ble vedtatt 19. desember 1988. Konvensjonens art. 5 (6) fastsetter at

«c. Inntekter eller andre ytelser som skriver seg fra:

i) et utbytte,

ii) et formuesgode som et utbytte er forvandlet eller gjort om til, eller

iii) et formuesgode der et utbytte er iblandet, skal også være underlagt de tiltak som er omhandlet i denne artikkel, på samme måte og i samme utstrekning som et utbytte.»

Et av de tiltak art. 5 foreskriver er inndragning av utbytte, jf. nr. 1. Og på bakgrunn av den siterte bestemmelsen må det i dag være en videre adgang enn tidligere antatt til å inndra midler som ikke ville ha eksistert om den straffbare handlingen ikke var begått.

I denne sammenheng kan det som eksempel nevnes at Andenæs: Alminnelig strafferett, 3. utgave, Oslo 1989 s. 449-450 uttaler at «Derimot kan inndragning neppe skje av gevinst ved aksjespekulasjoner eller spill på travbanen, som gjerningsmannen har finansiert ved utbyttet av en straffbar handling». Om aksjespekulasjon uttaler Matningsdal, Inndragning s. 179 at «Sammenhengen med den straffbare handling blir derfor såpass fjern at inndragning bør være utelukket med mindre det foreligger kvalifiserende momenter». Disse standpunktene kan neppe opprettholdes i dag.

Om denne delen av årsakskravet vises det for øvrig til Matningsdal, Inndragning s. 174-180.

4.4.1.2 Hensiktens betydning

Skal lovens formål bli realisert, må det også legges atskillig vekt på hva som var hensikten med handlingen. Inndragningskompetansen bør utvides dersom den hadde som formål å rydde av vegen en hindring for en senere gevinst eller å skaffe finansiering til et inntektsgivende prosjekt. Som eksempel på det siste nevnes at handlingen foretas for å finansiere aksje- eller kunstspekulasjon. I et slikt tilfelle må en eventuell gevinst kunne inndras. Etter ratifiseringen av De forente nasjoners konvensjon om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer synes dette standpunktet enda sikrere.

4.4.1.3 Nærmere om hva som regnes som vinning

Begrepet vinning kjennetegnes ikke ved at det er noe ekstraordinært ved vinningen. Som vi allerede har sett kan også lønn være vinning. Vi skal ikke her gå detaljert inn på alle spørsmål som kan oppstå i praksis, men nøyer oss med å nevne noen hovedspørsmål. For en mer detaljert fremstilling vises det til Matningsdal, Inndragning s. 186-190.

For det første bør det understrekes at i de fleste praktisk viktige tilfellene korresponderer ikke vinningen med noe økonomisk tap for en annen. Som eksempel nevnes vinning ved narkotikaomsetning. På den annen side er inndragning i prinsippet ikke utelukket fordi en tredjemann er påført et tap. Dette illustreres av § 37 d annet ledd som fastsetter at «Etter krav fra fornærmede kan det bestemmes at vinning som inndras etter § 34 skal anvendes til dekning av erstatningskrav fra ham». Se også Rt. 1989 s. 820 hvor det ble inndratt over en million kr som var underslått. Men da kan det ved beregningen av vinningen være aktuelt å ta hensyn til eventuelle erstatningskrav fra tredjemann. Et eventuelt senere vindikasjonskrav må også respekteres, men det er ikke til hinder for at man f.eks. inndrar helergods når eieren er ukjent slik at man ikke vet hvem godset skal utleveres til.

Det kreves ikke at den ansvarlige positivt er tilført verdier. Også en besparelse kan etter omstendighetene inndras. Som eksempel nevnes sparte utgifter til å anskaffe renseutstyr slik at man overtrer forurensningsloven. Videre nevnes at en bonde under dyrking raserer et fornminne fordi han ikke vil ta sin del av utgiftene til en arkeologisk utgraving.

I denne sammenheng kan det nevnes at i forarbeidene til strl. § 317 - Ot.prp. nr. 53 (1992-93) s. 12 første spalte - uttales det følgende om begrepet «utbytte»: «Etter departementets syn er begrepet utbytte såpass vidt at det i alle fall vil kunne dekke enkelte tilfeller hvor en straffbar handling har ført til sparte utgifter. For eksempel vil sparte utgifter ved ikke å følge et uttrykkelig pålegg om å utføre nærmere konkretiserte tiltak, etter omstendighetene kunne anses som utbytte. Derimot vil det vanligvis være lite naturlig å tale om utbytte i tilfeller hvor en bedrift har forårsaket forurensning, og hvor kostnadskrevende tiltak kunne ha forhindret forurensning, men hvor det ikke har vært gitt noe pålegg om å utføre slike tiltak.» Vinningsbegrepet i strl. § 34 må derimot også omfatte det siste tilfellet. Men i slike tilfeller kan det oppstå problem med å bevise årsakssammenheng.

I tilknytning til besparelse kan det være grunn til å nevne eget forbruk. Eget forbruk bør i prinsippet kunne regnes som vinning, men som regel har dette liten praktisk betydning da § 35 første jf. tredje ledd normalt uansett gir hjemmel for å inndra varens verdi. Men forutsetningen for verdiinndragning etter § 35 første jf. tredje ledd er at gjenstanden har en legal verdi, jf. Rt. 1995 s. 542 som omtales under pkt. 4.4.2.

4.4.2 Det må faktisk være oppnådd en vinning

Inndragning forutsetter at vinningen faktisk er oppnådd. Det er mao. bare den reelle berikelsen som kan inndras - noe som innebærer at det ikke uten videre kan foretas inndragning selv om vinningen var tilsiktet, men av en eller annen grunn ikke er mottatt. Dette aktualiserer flere detaljspørsmål som er behandlet i Matningsdal, Inndragning s. 188-190 og som vi ikke går nærmere inn på.

Det understrekes at inndragning ikke er utelukket fordi vinningen ikke lenger er i behold fordi den f.eks. er forbrukt. Men dette kan etter omstendighetene ha betydning for utmålingen.

En viktig konsekvens av at det faktisk må være oppnådd en vinning er at det dermed ikke er tilstrekkelig at det er bevist en handling som kunne ha gitt en vinning. Dette medfører at dersom det i en narkotika- eller spritsak bare føres bevis for at partiet er innført og/eller oppbevart, er det ikke grunnlag for inndragning med mindre vedkommende har mottatt et vederlag f.eks. for kurervirksomheten.

I Rt. 1995 s. 542 hadde lagmannsretten i en narkotikasak inndratt kr 75.000 selv om det ikke var ført bevis for salg. Det ble vist til at «innførselen av angjeldende parti hasj hadde salg som formål og at hasjen enten er solgt senere eller skjult med sikte på senere salg». Høyesterett kom til at det ikke var hjemmel for inndragning og uttalte (s. 543): «For å foreta inndragning etter straffelovens § 34, må det være oppnådd en vinning. Ved innførsel av narkotika forutsetter dette at det har funnet sted en overdragelse ved salg eller på annen måte. Vederlaget vil da være vinning som kan inndras etter § 34. - Aktor for Høyesterett har vist til at det ikke kreves at vinningen allerede er realisert . . . Til dette er å bemerke at narkotika ikke lovlig kan omsettes og derfor ikke har noen verdi som legalt kan realiseres. Inndragning av vinning vil da forutsette et senere salg som er ulovlig. - I vår sak foreligger ikke bevis for at hasjen er solgt. Det er da ikke oppnådd noen vinning som kan gi grunnlag for inndragning etter straffelovens § 34. - Hvor det foretas inndragning av vinning i narkotikasaker, er det etter praksis forbundet med tiltale og domfellelse for salg av stoff. Hvorvidt det er anledning til å inndra et salgsvederlag uten at salget omfattes av straffekravet, er det ikke nødvendig å gå inn på i denne saken.»

I tilknytning til denne avgjørelsen kan også nevnes en utrykt avgjørelse fra Gulating lagmannsrett fra høsten 1994 (sak 94-00823M som ble pådømt 16.09.94): Under etterforskingen hadde politiet beslaglagt kr 175.000 hos den ene siktede i lokalene til en motorsykkelklubb. Vedkommende oppgav å leve av sosialstønad. Da lagretten svarte nei på spørsmålet om omsetning av amfetamin, var det ikke hjemmel for inndragning. Det beslaglagte beløpet måtte dermed tilbakeleveres.

Også utfallet i sak 94-01312M som ble pådømt 19.10.94 av Borgarting lagmannsrett synes å være begrunnet i samme forhold. Tiltalte var bl.a. tiltalt for omsetning av heroin for kr 16.000. Lagretten frifant ham for omsetning - noe som synes å være årsaken til at påtalemyndigheten ikke nedla påstand om inndragning av vinning. Ved ransaking var det beslaglagt kr 7.500 hos ham.

Det finnes likevel eksempler på at retten likevel har foretatt inndragning. I en utrykt dom fra Oslo byrett (sak 95-03881 M/67 som ble pådømt 13.06.95) var tiltalte i tillegg til kjøp av narkotika bare dømt for salg av 0,5 gram heroin. Det var beslaglagt kr 55.600 hos ham som ble krevd inndratt. Byretten tok påstanden til følge da retten «ikke [var] i tvil om at pengene stammer fra salg av narkotika». Avgjørelsen er forståelig, men ikke i samsvar med gjeldende rett.

Et annet eksempel gir Borgarting lagmannsretts dom i sak 94-00998M som ble pådømt 09.12.94 Tiltalte ble her straffedømt for innførsel, men ikke omsetning av 9 kg hasjisj, mens det ble inndratt vinning med kr 75.000 oppnådd ved omsetning.

I en del saker - ikke minst når man har mistanke om å stå overfor profesjonelle smuglere - kan man bare bevise den siste handlingen. Og dersom vedkommende i tillegg er pågrepet før omsetningen av partiet har skjedd, er det på grunnlag av ovenstående overhodet ikke hjemmel for inndragning av vinning.

Dersom det alternativt kan bevises noen salg over en viss periode, foreligger det lett fortsatt forbrytelse. Og dersom det da i tillegg kan bevises at det er oppnådd vinning ved virksomheten, kan man inndra hele vinningen som er oppnådd i vedkommende periode selv om man ikke kan konkretisere det enkelte salget. Ved beregningen av vinningens omfang kommer bevislettelsesregelen i § 34 annet punktum til anvendelse, jf. pkt. 4.5.4. Derimot er det ikke adgang til å inndra vinning som er oppnådd i perioder som ligger utenfor ytterpunktene for den fortsatte forbrytelsen. Dette skyldes at det da ikke kan bevises at det er årsakssammenheng mellom en straffbar handling og en oppnådd vinning.

I denne sammenheng kan det nevnes at den tidligere bestemmelsen om inndragning av vinning i strl. § 36 annet ledd inneholdt en bestemmelse om beregning av vinningen når det var begått flere straffbare handlinger. Her var det fastsatt at dersom den straffbare virksomhet var drevet «sædvanemessig», kunne beløpet settes til «det antagelige Udbytte af den hele Virksomhed». Formålet med denne bestemmelsen var ikke primært å lette bevisbedømmelsen, men å åpne adgang til å inndra hele utbyttet av den straffbare virksomheten selv om straffedommen bare angikk deler av den, se begrunnelsen for regelen som er sitert under pkt. 2.2 og 3.2. Men selv om formålet med bestemmelsen ikke primært var å lette bevisbedømmelsen, måtte den også ha betydning i denne relasjon. Bestemmelsen ble opphevet i 1973 da den ble funnet overflødig ved siden av den nye bestemmelsen i § 34 annet punktum, jf. pkt. 4.5.4.

4.5 Beregningen av vinningen

4.5.1 Nettovinningen kan inndras

Det er sikker rett at man bare kan inndra nettovinningen. Utgangspunktet er mao. at det skal gjøres fradrag for utgiftene. Dermed oppnår man at siktede berøves berikelsen ved den straffbare handling.

Selv om norsk rett bygger på nettoprinsippet, er det likevel klart at det etter gjeldende rett ikke aksepteres fradrag for alle påløpte utgifter. Tvert om viser rettspraksis at det i flere praktisk viktige situasjoner ikke gis fradrag. De siste årene har dette skjedd på nye, og praktisk viktige områder.

Dette reiser spørsmålet om hva den generelle retningslinjen for når det nektes fradrag er og bør være. I Matningsdal, Inndragning s. 190-191 fremheves det at man må ta utgangspunkt i lovgrunnen for inndragning av vinning: At ingen skal tjene på å begå straffbare handlinger. Blir det konsekvensen av at det gis fradrag, må utgangspunktet være at fradrag nektes. Denne retningslinjen har blitt fulgt i de senere års rettspraksis.

4.5.2 Generalomkostninger

På bakgrunn av ovenstående gis det ikke fradrag for generalomkostninger. Med dette sikter vi til de generelle utgiftene en ervervsvirksomhet medfører som lønnsutgifter, husleieutgifter, avskrivninger m.v. En motsatt løsning ville i realiteten innebære at en bedrift som har foretatt enkelte ulovlige salg, gjennom beregningen av vinningen fikk redusert sine generelle utgifter. Til tross for inndragningen ville den dermed tjene på lovbruddet.

Det er derfor bare eventuelle merutgifter som følge av den straffbare handling det kan gjøres fradrag for.

4.5.3 Spesielle utgifter

4.5.3.1 Utgifter som hadde vært spilt om den straffbare handling ikke ble begått

Den retningslinjen som er angitt under pkt. 4.5.1 tilsier at det bør nektes fradrag for slike utgifter. Hvis ikke blir resultatet at siktede til tross for inndragningen tjener på den straffbare handlingen.

4.5.3.1.1 Reiseutgifter til åstedet o.l.

Disse utgiftene bør det etter dette nektes fradrag for. Dette har for det første støtte i Rt. 1968 s. 486 som gjaldt spionasje, og hvor siktede ble nektet fradrag for reiseutgifter til de forskjellige åstedene. Videre nektet Høyesterett i Rt. 1986 s. 50 å gi fradrag for reiseutgifter siktede hadde hatt til Tyskland i forbindelse med innkjøp av smuglerbrennevin.

4.5.3.1.2 Ervervsutgifter Generelt

Ved ervervsutgifter er det naturlig å legge avgjørende vekt på om gjenstanden har en lovlig omsetningsverdi. Dersom det er tilfellet, bør det gis fradrag. Som eksempel kan nevnes salg av lovlig fremstilt alkohol til mindreårige eller omsetning uten nødvendig tillatelse - f.eks. at man ikke har bevilling for salg av øl.

Situasjonen er derimot en annen ved gjenstander som overhodet ikke har noen lovlig omsetningsverdi. I dette tilfellet ville resultatet bli at fradrag for ervervsutgiftene ville medføre at siktede til tross for inndragningen tjente på omsetningen: Dersom han ble pågrepet før omsetningen og fikk varene inndratt, ville han lide et totaltap. Men dersom han fikk begå enda en straffbar handling ved å selge gjenstandene, og deretter ved inndragningen fikk fradrag for ervervsutgiftene, ville han bli holdt skadesløs. Det er dårlig kriminalpolitikk å praktisere regler som gir slike resultater.

Narkotikaomsetning

Ved narkotikaomsetning la Høyesterett i Rt. 1978 s. 670 som obiter dictum til grunn at det ikke kunne gis fradrag for ervervsutgiftene. Denne uttalelsen er fulgt opp i senere praksis - bl.a. Rt. 1984 s. 1415.

Smuglersakene/hjemmebrent

Ved omsetning av smuglerbrennevin synes holdningen lenge å ha vært at det måtte gjøres fradrag for ervervsutgiftene. Dette standpunktet synes å bygge på Rt. 1959 s. 679 som ikke kunne regnes som prejudikat. Som følge av denne rettsoppfatningen synes man i enkelte tilfeller i stedet å ha benyttet § 35 første ledd om inndragning av corpus delicti, og på denne måten inndratt hele salgsvederlaget. Se bl.a. Rt. 1979 s. 881 som er omtalt under pkt. 4.1.

I Matningsdal, Inndragning s. 196-197 ble det anbefalt at man fulgte samme praksis i smuglersakene som ved narkotikaomsetning. Dette fordi omsetning av smuglergods er straffbar etter tolloven § 63. I tre avgjørelser fra midten av 80-tallet - Rt. 1984 s. 143, 1984 s. 931 og 1987 s. 436 (l.nr. 21B) - holdt Høyesterett dette spørsmålet åpent. Etter at Høyesterett i Rt. 1989 s. 1196 nektet å gi fradrag for utgiftene til innkjøp av hjemmebrent, var det nærliggende at denne løsningen også ville bli fulgt i smuglersakene. Dette ble også resultatet i Rt. 1990 s. 983.

Dermed hadde rettstilstanden blitt avklart ved narkotikaomsetning, omsetning av smuglergods og omsetning av hjemmebrent kjøpt fra andre. Men hva med hjemmebrenneren selv? Skal han gis fradrag for sine produksjonsutgifter? Det må være åpenbart at han i alle fall ikke kan få fradrag for sine utgifter til innkjøp av produksjonsutstyret.

Men hva med råvarene sukker og gjær? Disse varene har også et legalt anvendelsesområde - noe som kunne tilsi at det bør gis fradrag. Dessuten er tross alt utgangspunktet at det er nettovinningen som kan inndras. Man forlater dette utgangspunktet mer og mer etter hvert som det nektes fradrag for nye utgiftsposter. På den annen side må man være oppmerksom på at etter alkoholloven representerer omsetning av hjemmebrent en selvstendig straffbar handling. Fradrag ville derfor innebære at hjemmebrenneren fikk dekket inn igjen utgifter som etter at hjemmebrenningen var gjennomført reelt sett var spilt. Jf. at dersom han hadde blitt pågrepet før salget fant sted, ville varen ha blitt beslaglagt slik at han ville lide et totaltap. Dette synspunktet var avgjørende da Høyesterett i Rt. 1994 s. 827 nektet fradrag.

Utuktige skrifter

I flere saker - bl.a. Rt. 1989 s. 1196 og 1990 s. 983 - har Høyesterett ut fra tilsvarende synspunkter forutsatt at det ikke skal gjøres fradrag for ervervsutgiftene.

Konklusjon

På bakgrunn av de senere års rettspraksis må konklusjonen være at det ikke gis fradrag for utgifter til erverv eller produksjon av varer som ikke har noen lovlig omsetningsverdi. Dette illustreres av førstvoterendes utsagn i Rt. 1994 s. 827 (s. 828):

«Dersom den som avhender brennevinet skal ha krav på å trekke fra de utgifter til produksjonen som råvarene utgjør, ville han således tjene på å få gjennomføre den straffbare handling som salget innebærer.»

Se også Rt. 1992 s. 1436 hvor Høyesterett kom til at brutto salgssum ved salg av ulovlig felt vilt kunne inndras.

4.5.3.2 Fradrag ville virke støtende

Den retningslinjen som er angitt under pkt. 4.5.3.1, er ikke uttømmende. Det bør også vurderes om det vil virke støtende at allerede den retningslinjen som er angitt under pkt. 4.5.3.1 langt på vei hadde gitt hjemmel for å nekte fradrag med denne begrunnelse.

Når det på flere praktisk viktige områder nektes fradrag for ervervsutgiftene, kan dette også ses som utslag av en generell regel om at det ikke bør gis fradrag for utgifter til selvstendige straffbare handlinger. Som et ytterligere eksempel kan nevnes utgifter til bestikkelse.

Det bør også nektes fradrag dersom utgiftene er pådratt i nær tilknytning til et selvstendig straffbart forhold. Den som planlegger en straffbar handling og betaler en tredjemann for å medvirke til handlingen, bør ikke få fradrag for disse utgiftene. I tilknytning til dette kan det nevnes at i Rt. 1986 s. 50 nektet Høyesterett å gi fradrag for utgifter siktede hadde hatt til å betale sjåførene for å frakte smuglerspriten til Norge.

Fra dansk praksis kan det også vises til UfR 1969 s. 985Ø hvor domfelte hadde drevet bordell. Han ble nektet fradrag for de honorarene han hadde betalt til «vertinnene». Tilsvarende bør halliken nektes fradrag for leieutgiftene til en leilighet hvor leienivået er påvirket av det formålet leiligheten skal benyttes til.

En sak av denne karakter ble pådømt av Oslo byrett våren 1995 (sak 94-7824 M/35 som ble pådømt 21.04.95) hvor tiltalte ble dømt etter strl. § 206 fordi han hadde inntjent kr 29.750 ved å ha stått bak kort tids seksuelle tjenester fra polske damer. Politiet hadde beslaglagt kr 3.850, men påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av kr 29.750. Byretten begrenset inndragningen til det beslaglagte beløpet og viste særlig til at leieutgiftene hadde vært høye, og at det dessuten var betalt leie for et lengre tidsrom enn tiltalte fikk drive virksomheten som følge av at politiet grep inn. I tillegg ble det vist til at tiltalte hadde en gjeldsbyrde på kr 1.500.000. Avgjørelsen synes ikke forenlig med Høyesteretts praksis som behandles under pkt. 9.2.

Likedan bør det ikke gis fradrag for verdien av eget arbeid. Det ville i realiteten innebære at man fikk betaling for straffbar virksomhet.

4.5.3.3 Handlinger som dels gir vinning, dels tap eller som pågår over en lengre periode

Den generelle retningslinjen som er angitt foran, må også få som konsekvens at dersom det er foretatt flere straffbare handlinger som dels har gitt vinning, dels tap, må utgangspunktet være at det foretas en separat vurdering. Man kan mao. konsentrere seg om de handlingene som har gitt overskudd.

Er det derimot tale om en sammenhengende virksomhet, må totalresultatet være avgjørende, jf. pkt. 4.4.2. Dette ble gjort i den velkjente avgjørelsen i Rt. 1940 s. 25 (Narvik-dommen). På den annen side opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 1918 s. 72 en underrettsdom fordi de enkelte ølsalgene ikke var særskilt angitt i tiltalebeslutningen.

På denne bakgrunn er det viktig å avgjøre hvordan grensen skal trekkes mellom tilfeller hvor det foretas en totalvurdering, og tilfeller hvor det foretas en separat vurdering. Spørsmålet er om den grensen som ellers trekkes mellom realkonkurrens og fortsatt forbrytelse/forseelse uten videre kan overføres til denne relasjon.

I straffeprosessen har spørsmålet størst betydning for kravet etter strpl. § 252 til identifikasjon av den straffbare handling i tiltalebeslutningen. Hensynet bak dette kravet kan ofte ivaretas selv om handlingene beskrives under ett.

Ved inndragning av vinning er det som nevnt et sentralt formål å hindre at noen tjener på å begå nye straffbare handlinger. Dette tilsier at dersom handlingene dels har gitt vinning og dels tap, bør grensen være snevrere i denne relasjon for hva som regnes som et sammenhengende straffbart forhold. Det kan derfor tenkes at det foretas en enkeltvurdering ved beregningen av vinningen selv om handlingene er beskrevet under ett i tiltalebeslutningen. Man bør derfor foreta en enkeltvurdering såframt de enkelte handlingene klart kan atskilles. Derimot må det foretas en totalvurdering når sammenhengen er så nær at det er vanskelig å atskille dem.

Dersom virksomheten har pågått over lengre tid, kan det tenkes tilfeller hvor det må gjøres modifikasjoner i ovenstående: I disse tilfellene kan det lett tenkes at salgssummen for det første partiet helt eller delvis er reinvestert i nye salgsobjekter. Dersom man da beregnet vinningen uten å legge vekt på sammenhengen mellom transaksjonene, ville man lett komme i en situasjon hvor det ble foretatt dobbeltinndragning hos en og samme person. Ved salg nr. 2 bør det derfor gjøres fradrag for ervervsutgiftene innenfor prinsippet om at ingen skal tjene på sin kriminelle virksomhet.

I praksis kan situasjonen være atskillig mer uoversiktlig ved at siktede jevnt og trutt både har kjøpt og solgt. I så fall vil det lett være umulig å angi hva som har finansiert hva. Som eksempel kan nevnes en pornoforretning som har basert sin virksomhet på omsetning av utuktige skrifter. Da må man skjære gjennom og se på hvilket overskudd virksomheten har gitt. Denne fremgangsmåten ble benyttet i Rt. 1980 s. 1532 som gjaldt en omfattende pornosak fra Oslo.

4.5.3.4 Utgifter til erverv av redskapet til den straffbare handling

Det kan også bli spørsmål om siktede skal gis fradrag for utgiftene til erverv av redskapet til den straffbare handling som har gitt vinningen.

Det er i alle fall klart at det ikke kan gis fradrag dersom redskapet ikke har noen lovlig omsetningsverdi på siktedes hånd - noe som f.eks. er tilfellet for hjemmebrenningsutstyr, jf. alkoholloven § 8-5. I dette tilfellet følger resultatet direkte av den retningslinjen som er angitt under pkt. 4.5.3.1.

Dersom gjenstanden derimot har en lovlig omsetningsverdi, kunne det umiddelbart synes naturlig å gi fradrag. Og i Rt. 1965 s. 200 innrømmet påtalemyndigheten ved beregningen av inndragningskravet fradrag for utgiftene til anskaffelse av en smuglerbåt som ble inndratt. Dette kan ikke være riktig: Dersom det gjøres fradrag for utgiftene til erverv av det redskapet som inndras med hjemmel i § 35 annet ledd, innebærer det i realiteten at staten dekker siktedes tap ved inndragningen etter § 35 annet ledd! Det er ikke god kriminalpolitikk, og er heller ikke i samsvar med utgangspunktet om at ingen skal tjene på sine straffbare handlinger.

Får siktede beholde produksjonsutstyret, er det heller ikke grunn til å gi fradrag. Verdien er da i behold.

4.5.3.5 Forholdet til eventuelle erstatningskrav fra skadelidte

I mange saker korresponderer siktedes vinning med et tilsvarende tap for skadelidte. Som eksempel nevnes bedragerier ved at noen forledes til å betale for å få inntatt sitt telefaxnummer i en telefaxkatalog som overhodet ikke blir utgitt. Et annet eksempel er at det gjennomføres en innsamlingsaksjon til fordel for et angivelig veldedig formål, mens realiteten er at midlene benyttes til egne formål.

Ofte vil skadelidte selv fremme sitt krav overfor siktede, eller de aktuelle gjenstandene blir beslaglagt og utlevert. I så fall foreligger det ikke noen vinning som det er aktuelt å inndra. Men det er ikke alltid det er praktisk at de skadelidte fremmer sitt krav - noe eksemplene foran gir eksempler på. Og det kan også forekomme at siktedes vinning er større enn skadelidtes tap. I så fall vil ikke skadelidtes erstatningskrav gi mulighet for å berøve siktede hele vinningen.

Som eksempel kan det vises til en svensk straffesak hvor en bensinstasjonseier i lengre tid hadde gjort seg skyldig i heleri ved å kjøpe bensin og olje som var stjålet fra et oljeselskap. For oljeselskapet var tapet atskillig mindre enn den gevinsten heleren oppnådde ved videresalg. Dette skyldtes særlig at selskapet slapp å betale offentlige avgifter for de stjålne produktene.

I denne sammenheng understrekes det at skadelidtes erstatningskrav ikke er til hinder for inndragning av vinning. Men er erstatningskravet allerede betalt når inndragningskravet avgjøres, er vinningen redusert tilsvarende. Da kan bare et eventuelt overskudd inndras. Er kravet derimot udekket, kan vinningen inndras i sin helhet. I forarbeidene er det endatil forutsatt at dette gjelder selv om erstatningskravet pådømmes i samme sak som et borgerlig rettskrav.

Strl. § 37 d annet ledd fastsetter at etter krav fra fornærmede «kan det bestemmes at vinning som inndras etter § 34 skal anvendes til dekning av erstatningskrav fra ham». Videre fastsetter § 37 d tredje ledd at «Når vinning er inndratt etter § 34, og domfelte eller noen som er ansvarlig for skaden, etter pådømmelsestiden har betalt erstatning til fornærmede, kan forhørsretten etter krav fra domfelte bestemme at inndragningsbeløpet blir nedsatt tilsvarende».

4.5.4 Skjønnsmessig fastsetting av vinningen/beviskravet - § 34 annet punktum

I mange tilfeller kan det være vanskelig å fastslå hvilket omfang vinningen har. Dersom man da skulle praktisere de strenge beviskravene som ordinært gjelder i straffesaker, kunne det f.eks. medføre at rotete og ufullstendig regnskapsførsel lønte seg.

Dette er i korte trekk bakgrunnen for at det i § 34 annet punktum er fastsatt at dersom størrelsen av vinningen ikke kan godtgjøres, «fastsetter retten beløpet skjønnsmessig». Denne formuleringen innebærer at det stilles noe lempeligere beviskrav enn normalt ved beregningen av vinningen. Regelen omfatter både spørsmålet om hvilken bruttovinning som faktisk er oppnådd, og spørsmålet om hvor omfattende fradragspostene er. Derimot gjelder de ordinære beviskrav ved avgjørelsen omdet overhodet er oppnådd en vinning.

Denne begrensningen innebærer at dersom vinningen er oppnådd ved flere atskilte straffbare handlinger, må det for hver enkelt handling stilles vanlige beviskrav mht. om det er oppnådd en vinning. Men er handlingene så sammenvevd at det er vanskelig å atskille dem, kan retten nøye seg med å fastslå at virksomheten totalt sett har gitt vinning. Deretter kan den anvende bevislettelsesregelen for å fastslå dens totale omfang.

I Rt. 1987 s. 1194 er § 34 annet punktum også anvendt i en sak om omsetning av utuktige skrifter. Siktede hevdet her at han bare hadde hevet lønn i det selskapet som hadde stått for omsetningen. Da han i store deler av den perioden saken gjaldt hadde vært eneaksjonær i selskapet, måtte den ulovlige virksomheten ha økt verdien av hans eierinteresse i selskapet. Strl. § 34 annet punktum kunne anvendes ved vurderingen av hvor stor vinning han på denne måten hadde oppnådd.

Om beviskravets nærmere innhold uttaler Straffelovrådet i sin innstilling Inndragning på grunn av straffbare handlinger, avgitt den 11. mars 1970 s. 14 annen spalte:

«Den foreslåtte regel i annet punktum gir retten en stor grad av frihet til å treffe en avgjørelse etter eget skjønn i tilfelle hvor det kan foreligge sterk tvil om fakta, og regelen kan for så vidt sies å innebære en viss modifikasjon i den vanlige bevisbyrderegel i strafferetten. Rådet antar likevel at bestemmelsen har en sterk begrunnelse i hensynet til rettshåndhevelsens effektivitet. Man vil dessuten understreke at det er en forutsetning for utøvelse av skjønnsmyndigheten at det på vanlig måte er funnet bevist a t det foreligger en vinning, og at skjønnet må utøves med varsomhet. Det må foretas en avveining av samtlige foreliggende omstendigheter før retten fastsetter den sannsynlige størrelse på vinningen. Dette fremheves også av det danske straffelovråd i dets betenkning på s. 26-27.»

Når det på vanlig måte er ført bevis for at det er oppnådd en vinning, er det antakelig tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for det omfanget vinningen blir satt til. Dette er for øvrig direkte uttrykt i de danske forarbeidene som Straffelovrådet viser til. Her heter det at «For det andet er det ved bestemmelsens affattelse pålagt domstolene at søge at nå frem til det beløb, som efter samtlige foreliggende omstændigheder er den mest sandsynlige udbyttestørrelse. Rådet ønsker at understrege, at dette skøn bør udøves med varsomhed.»

Rt. 1984 s. 522 gir også atskillig støtte for at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt ved fastleggelsen av vinningens omfang. Her uttaler førstvoterende at «Denne bestemmelsen gir etter omstendighetene retten en betydelig grad av frihet ved den skjønnsmessige vurdering som må foretas, noe som særlig har betydning i saker om omfattende økonomiske overtredelser» (s. 524). Om rettens skjønn vises det også til Rt. 1995 s. 1922 («Bølgepappsaken»). Denne saken viser at sakkyndige beregninger kan sprike sterkt mht. hvor omfattende vinningen er. I så fall må retten på samme måten som ellers foreta en totalvurdering av bevisene i saken, og vinningen kan settes til et nivå som tilsvarer hva det i alle fall er sannsynlighetsovervekt for at siktede har oppnådd.

Ved vedtakelsen av § 34 annet punktum ble den tidligere bestemmelsen i § 36 annet ledd opphevet. Her var det fastsatt at «Er en strafbar Virksomhed drevet sædvanemæssig, kan det Beløb, som inddrages, bestemmes efter det antagelige Udbytte af den hele Virksomhed». Bestemmelsen ble opphevet da Straffelovrådet kom til at den syntes overflødig. Når Straffelovrådet fant at bestemmelsen kunne oppheves, synes det å ha forutsatt at den ikke gav hjemmel for å inndra vinning som var oppnådd utenfor den tidsramme tiltalen gjaldt. Derimot forutsatte forarbeidene at bestemmelsen ved fortsatt forbrytelse gav retten en relativt fri adgang til å fastsette vinningens totale omfang, jf. sitatet under pkt. 3.2. Men i praksis synes også beviskravet etter denne bestemmelsen å ha blitt praktisert med en viss forsiktighet. I Rt. 1972 s. 675 som gjaldt inndragning ved salg av brennevin uttaler således førstvoterende (s. 676):

«Det utbytte hun med rimelig sikkerhet skjønnes minst å ha hatt, danner maksimum for den inndragning det kan bli tale om.»

Om praktiseringen av denne bestemmelsen kan det også vises til Rt. 1907 s. 551 og 1946 s. 1035.

4.6 Adressat for kravet

4.6.1 Etter hovedregelen i § 34

Kravet må rettes mot den som vinningen har «tilfalt direkte ved handlingen». Avgjørende er mao. ikke hvem som har begått handlingen, men hvem vinningen har tilfalt. Dette innebærer at både alternativt ansvar og solidaransvar er utelukket. Dobbeltinndragning ved at samme beløp inndras hos to forskjellige personer begrunnet i samme handling, er også utelukket. Se Rt. 1993 s. 901 hvor dette synes å ha vært bakgrunnen for den endringen som ble gjort av Høyesteretts kjæremålsutvalg i en sak om samvirke ved ulovlig spritomsetning.

I praksis forekommer det at et ulovlig spritparti først overdras fra A til B, og deretter fra B til C. I så fall kan det vederlaget B har betalt til A inndras hos A, og det vederlaget C har betalt til B inndras hos B. Dette anses ikke som dobbeltinndragning. I Rt. 1996 s. 208 benyttet dessuten Høyesterett kompetansen fullt ut overfor videreselgerne av hjemmebrent selv om en vesentlig del av deres kjøpesum ved kjennelse avsagt samme dag (Rt. 1996 s. 206) ble inndratt som salgssum hos produsenten. Har derimot A mot provisjon benyttet B som formidler av salget slik at B ikke har hatt eiendomsretten til partiet, må den endelige salgssummen fordeles forholdsmessig mellom dem, jf. nedenfor.

Det ligger en viktig begrensning i at vinningen må være tilfalt vedkommende «direkte» ved den straffbare handling. Strl. § 34 gir dermed ikke hjemmel for inndragning hos personer som på indirekte måte nyter godt av den skyldiges forbedrede økonomi ved at han blir i stand til å foreta anskaffelser som ellers hadde vært utelukket. Vurderingstemaet er kort sagt hvem som opprinnelig fikk eiendomsretten til vinningen.

Samtidig understrekes det at dersom mottakeren oppfyller vilkårene for straff etter § 317, gir denne bestemmelsen grunnlag for inndragning av vinning etter § 34. Strl. § 317 kan for øvrig også ofte være overtrådt dersom vinningen ved den straffbare handlingen er overført til ektefellen eller samboeren. Det minnes om at § 317 også rammer uaktsomhet - noe gjerningspersonens partner ofte har utvist. Videre er det for spørsmålet om adgang til inndragning hos mottakeren et viktig moment at § 317 kan anvendes selv om den straffbare handlingen som vinningen stammer fra, ikke blir identifisert, jf. Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, Bind II s. 848 med videre henvisninger. Dersom mottakeren kan straffes etter strl. § 317, er det hjemmel for inndragning hos begge.

I denne sammenheng kan det vises til sak 94-1546 M/02 ved Bergen byrett som omtales under pkt. 9.3.3.3. Da ektefellen hadde erkjent at en ektepakt var opprettet for å unngå inndragning, kunne det ha vært foranledning for å vurdere om hun skulle straffes etter strl. § 317.

Samvirke reiser en del særlige spørsmål. Dette fordi bare én person etter gjeldende rett kan gjøres ansvarlig for den enkelte del av vinningen slik at det er tale om et prorataansvar. Se Rt. 1993 s. 901 som er omtalt foran. Spørsmålet er også i disse tilfellene hva som kreves for at vinningen er «tilfalt» vedkommende «direkte» ved den straffbare handling. Når man kommer utenom de enkle tilfellene, kan det ofte være vanskelig å avgjøre om dette kravet er oppfylt. Vinningen kan nemlig tilflyte den enkelte deltaker på forskjellige måter. Og det er ikke mulig alltid å oppstille sikre regler for enkelttilfellene. Man må derfor nøye seg med å angi vurderingstemaet.

Siden det kreves at vinningen er «tilfalt direkte», synes det naturlig å ta utgangspunkt i hvor nær tilknytning det er mellom mottakelsen av vinningen og den straffbare handling. I tvilstilfelle bør det dessuten legges en viss vekt på formålet med inndragning av vinning: At ingen skal tjene på en straffbar handling. På denne bakgrunn må det etter gjeldende rett, selv om fangstvederlaget ved ulovlig fiske først blir mottatt av båteieren og deretter fordelt på mannskapet i form av lotter, være riktig å fordele ansvaret tilsvarende. Riktignok kom Høyesterett i Rt. 1978 s. 1420 til at hele overlasten kunne inndras hos skipperen selv om den delvis var fordelt på mannskapet i form av lotter. Men saken gjaldt inndragning med hjemmel i § 35, og er ikke avgjørende for inndragning etter § 34. I en senere sak - Rt. 1986 s. 817 - begrenset derimot påtalemyndigheten påstanden til det beløpet som hadde blitt beholdt av rederiet. Også i denne saken ble inndragningen begrunnet i § 35.

Det synes også naturlig å harmonisere løsningen med fradragsreglene. Vi tenker da på tilfeller hvor noen av de medskyldige i stedet for å motta andel av vinningen, mottar et på forhånd avtalt beløp. I så fall kan det neppe være riktig å nekte hovedmannen fradrag for denne utbetalingen samtidig som at beløpet også inndras hos den medskyldige. Det riktige synes å være å begrense vinningen tilsvarende hos hovedmannen, og at vederlaget inndras hos den medskyldige.

Men dersom den medskyldige mottar beløpet på forhånd før vinningen er oppnådd, må det normalt nektes fradrag. Ellers ville hovedmannen tjene på å gjennomføre den straffbare handlingen. I tvilstilfeller bør det legges stor vekt på medhjelperens status: Dersom handlingen skjer for hovedmannens regning og risiko, bør det ikke gjøres fradrag. Men dersom den har karakter av joint venture hvor alle impliserte risikerer å lide et tap dersom handlingen ikke blir gjennomført, kan det være mer naturlig å innrømme fradrag selv om en av deltakerne har fått utbetalt sin andel på forhånd som forskudd.

Ved ansvarsfordelingen mellom samvirkerne kan bevislettelsesregelen i § 34 annet punktum anvendes mht. hvor mye som har tilfalt den enkelte, jf. Straffelovrådets innstilling s. 15 første spalte. Men i denne sammenheng kan det neppe sondres mellom spørsmålet om den enkelte deltaker har oppnådd en vinning, og spørsmålet om hvor mye vedkommende har mottatt. Når det på grunnlag av ordinære beviskrav er bevist at gruppen har oppnådd en vinning, må den totale vinningen fordeles skjønnsmessig mellom deltakerne, jf. Matningsdal, Inndragning s. 349. Har man ikke holdepunkt for annen løsning, bør det legges til grunn at deltakerne har delt utbyttet likt.

I denne sammenheng kan Oslo byretts dom av 19.03.93 i sak 92-05193 M/45 nevnes. I denne saken ble en person funnet skyldig i ulovlig innførsel og videresalg av 740.000 liter 96 % sprit. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av hele salgsprisen med i overkant av 100 millioner kr. Tiltalte hadde erkjent befatning med en mindre del av partiet, og at han hadde mottatt kr 50.000 pr. 5.000 liter - mao. kr 10 pr liter 96 % sprit! Basert på tiltaltes egen forklaring om fordelingen av fortjenesten utgjorde hans vinning dermed i alle fall kr 7.400.000.

Retten viste til at inndragning etter strl. § 34 er fakultativ og fortsatte: «Etter gjeldende praksis kan retten ved fastsettelse av inndragningsbeløpet ta hensyn til tiltaltes økonomi og til at inndragning kommer i tillegg til en langvarig straff. - Retten viser i denne forbindelse til det fremlagte «regnskapsoppsett», som ble funnet hjemme hos S. På direkte spørsmål i retten benektet S kjennskap til dette. I dette oppsettet er tallene utregnet i «pts», som retten antar er spanske pesetas.

Midt på siden heter det f eks:

Tabell  

Investeringen delt i to = pts 5 739 000
1/2 part Spania
Total salgssum i Norge 22 000 liter a pts
2000 =	44 000.00
- totale utgifter	11 478 00
Totale inntekter	32 522 00
Delt på Spania/Norge	16 261 00

Det er forøvrig ikke bestridt i saken at den spriten som ble innsmuglet til landet kom fra Spania. - Retten finner ikke tilstrekkelig grunn til å følge aktor når det gjelder inndragningen. Etter rettens syn knytter det seg for mye uklarhet til den økonomiske siden og utbyttefordeling av sprithandelen og til hvor pengene har tatt veien. Retten finner etter en samlet vurdering, hvor de vesentlige momenter fremgår nedenfor, å legge S's egen forklaring til grunn, nemlig at han har mottatt kr. 50 000 pr tur. Retten finner imidlertid bevist at det dreier seg om ialt 148 turer, hvilket medfører at S må ha mottatt kr. 7 400 000,- i den perioden saken omfatter.»

Etter dette ble inndragningen satt til kr 7.400.000. Ved bevisvurderingen mht. straffespørsmålet hvor rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, ble mao. tiltaltes forklaring satt til side. I sin forklaring under hovedforhandlingen erkjente han befatning med 50.000 liter, mens retten som nevnt la til grunn befatning med 740.000 liter. Ved beregningen av vinningen ble derimot hans forklaring om at han bare hadde mottatt kr 10 pr liter lagt til grunn. Dette selv om beviskravet er en god del svakere i denne sammenheng ved at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt, jf. pkt. 4.5.4. Dessuten gjelder som nevnt bevislettelsesregelen i § 34 annet punktum også ved avgjørelsen av hvordan vinningen var fordelt.

4.6.2 Krav mot senere erververe - § 37 a. Omstøtelse?

Da vurderingstemaet etter § 34 er hvem som opprinnelig fikk eiendomsretten til vinningen, kan det bli spørsmål om det finnes annen hjemmel for å fremme kravet mot senere erververe. Selv om man fortsatt kan foreta verdiinndragning hos den opprinnelige mottakeren, kan vedkommendes evne til å innfri kravet ha blitt redusert. I reelle hensyn tilsi at kravet rettes mot den senere mottakeren.

I denne sammenheng kan det for det første nevnes at enkelte av bestemmelsene om omstøtelse i dekningsloven kapittel 5 kan være aktuelle. Men etter § 5-1 kan ikke enkeltforfølgende kreditorer påberope seg omstøtelseskapitlet. Da inndragningskravet er etterprioritert ved konkurs, jf. § 9-7 nr. 4 b, innebærer dette at de gjeldende omstøtelsesbestemmelsene ikke har noen praktisk interesse.

Strl. § 37 a gir derimot en ganske vid adgang til å rette kravet mot mottakeren. Ved gaveerverv gjelder dette uavhengig av mottakerens gode tro. I forarbeidene understrekes det at man bør være forsiktig med å foreta inndragning hos en gavemottaker når vinningen ikke lenger er i behold. Men denne reservasjonen kan ikke ha særlig vekt dersom gavemottakeren kan straffes etter § 317.

Dersom det ikke foreligger gave, kreves det derimot at mottakeren «forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom den straffbare handling og det han har fått overdratt». Simpel uaktsomhet er tilstrekkelig. For øvrig viser den siterte formuleringen at skylden ikke behøver å omfatte muligheten for inndragning. Det er tilstrekkelig at erververen burde forstått de faktiske forhold som begrunner inndragningen. For at mottakeren skal være vernet, må det på samme måten som etter lov om godtroerverv av løsøre av 2. juni 1978 nr. 37 § 1 nr. 1 antakelig kreves overlevering, og at mottakeren var i aktsom god tro ved overleveringen. Også i denne sammenheng minnes det om at mottakelsen ofte rammes av § 317 slik at det ikke er nødvendig å søke hjemmelen for inndragning i § 37 a.

For gavesalg er det i forarbeidene forutsatt at gavedelen følger reglene for gaver, mens man for øvrig anvender reglene for omsetningserverv.

Arv faller utenom § 37 a. Om disse tilfellene vises det til pkt. 4.7.3.

4.7 Ansvarets opphør ved foreldelse og død

4.7.1 Innledning

Ansvaret kan opphøre av forskjellige grunner som er behandlet i Matningsdal, Inndragning s. 443-470. Her nøyer vi oss med å se på foreldelse og død. Det må i begge tilfellene sondres mellom adgangen til å reise sak, og adgangen til å fullbyrde en eventuell dom eller et eventuelt forelegg. I tillegg skal vi under pkt. 4.7.4 se på betydningen av tidligere straffesak for adgangen til senere å fremme et inndragningskrav.

4.7.2 Foreldelse

4.7.2.1 Av adgangen til å reise inndragningssak - § 70

Denne bestemmelsen viser at den korteste fristen for å reise sak med krav om inndragning av vinning er ti år. For øvrig gjelder samme foreldelsesfrist som for straffansvaret. Dette siste har særskilt betydning når strafferammen overskrider fengsel i ti år, jf. § 67.

Dette innebærer at det kan være aktuelt å fremme sak om inndragning av vinning selv om straffansvaret er foreldet. I denne sammenheng kan det også nevnes at foreldelsesloven § 11 annet punktum fastsetter at et inndragningskrav også kan «settes fram ved særskilt søksmål som er reist innen 1 år etter at fellende dom i straffesaken ble rettskraftig».

Denne bestemmelsen har liten praktisk betydning. Men som vi kommer til under pkt. 4.7.4 er det adgang til å fremme særskilt inndragningssak selv om straffekravet allerede er pådømt. Dersom forfølgningen utelukkende tar sikte på straff, avbrytes ikke foreldelse av inndragningskravet. Men da korteste foreldelsesfrist for inndragning av vinning etter strl. § 70 er ti år, vil det bare unntaksvis være behov for den ekstrafristen som foreldelsesloven § 11 annet punktum gir.

4.7.2.2 Av adgangen til å fullbyrde dommen/forelegget - § 74 femte ledd

Etter strl. § 74 femte ledd er foreldelsesfristen for ilagt inndragning fem år, men for inndragning av vinning ti år. Ti-årsfristen må gjelde for all inndragning etter § 34, både gjenstands- og verdiinndragning. Straffeloven inneholder ikke noen bestemmelse om fristavbrytelse. Men etter § 74 femte ledd i.f. jf. annet ledd kan et eventuelt utleggspant eller annen sikkerhet benyttes også etter utløpet av foreldelsesfristen.

Som nevnt kan det også være aktuelt å anvende § 35 selv om også § 34 gir hjemmel for inndragning av vinning. Men i så fall er det antakelig fem-årsfristen som må anvendes, også i den utstrekning det er oppnådd en vinning, jf. Matningsdal, Inndragning s. 461.

4.7.3 Den ansvarliges død - § 75

4.7.3.1 Betydningen for adgangen til å fremme eller å fortsette en sak - annet ledd

Strl. § 75 annet ledd annet punktum viser at inndragning av vinning står i en annen stilling enn inndragning for øvrig ved at dette kravet kan «fremmes» også etter den ansvarliges død. «Fremmes» innebærer at sak både kan anlegges og fortsettes. Men kravet kan falle bort dersom det utferdiges preklusivt proklama, og det ikke blir meldt i tide.

4.7.3.2 Adgangen til å fullbyrde kravet - tredje ledd

Selv om utgangspunktet etter annet ledd er at ilagt inndragning faller bort ved den ansvarliges død, viser tredje ledd at dette utgangspunktet må tåle visse modifikasjoner. Bestemmelsen gjelder selv om inndragningen ikke er foretatt med hjemmel i § 34, men i så fall må den begrenses til vinningen. For øvrig vises det til Matningsdal, Inndragning s. 464-466.

4.7.4 Betydningen av tidligere straffesak

Dersom straffekravet allerede er avgjort, kunne det reises spørsmål om rettskraftvirkningen av dommen medfører at det senere er utelukket å fremme inndragningssak. Dette bl.a. fordi Høyesterett ved flere anledninger har sett utmålingen av straff og inndragning under ett, jf. Matningsdal, Inndragning s. 331-336.

Avgjørende er om inndragningskravet er tatt med under straffesaken eller ikke. I det første tilfellet medfører dommens rettskraftvirkning at senere inndragningssak er utelukket. Og på bakgrunn av avgjørelsen i Rt. 1991 s. 986 hvor Høyesterett som nevnt under pkt. 4.1 kom til at inndragning av vinning etter § 34 og av corpus delicti var samme forhold i relasjon til strpl. § 38, må dette få samme konsekvens i relasjon til det rettskraftspørsmålet man her står overfor. Det er således ikke adgang til å fremme ny sak om inndragning av verdien av den solgte spriten etter at kravet er behandlet som sak om inndragning av vinning. Se for øvrig Matningsdal, Inndragning s. 454-456.

Er inndragningskravet derimot ikke behandlet under straffesaken, er det lang og sikker praksis for at kravet kan fremmes så lenge foreldelse ikke har inntrådt, jf. Matningsdal, Inndragning s. 451-454. Dette gjelder uavhengig av om påtalemyndigheten under behandlingen av straffekravet var oppmerksom på kravet.

4.8 Bruk av tvangsmidler for sikring av inndragningskravet

4.8.1 Forholdet mellom beslag og heftelse

Inndragningskravet kan ikke fullbyrdes før det foreligger en rettskraftig dom eller et vedtatt forelegg. Spørsmålet blir derfor hvilke muligheter man i mellomtiden har for å sikre kravet slik at det ikke blir forspilt.

Strpl. §§ 203 og 217 gir anvisning på både beslag og heftelse i siktedes gods. Rettspraksis viser at det ikke er valgfritt hvilket tvangsmiddel man kan bruke. Det er således sikker rett at beslag bare kan benyttes til å sikre krav på gjenstandsinndragning, mens heftelse må benyttes for å sikre et eventuelt krav på verdiinndragning, jf. senest Rt. 1995 s. 1583. Om denne sondringen vises det til pkt. 4.3.

Dette innebærer at heftelse er det aktuelle tvangsmidlet når man ikke kan tilbakeføre noen av siktedes midler til den straffbare handlingen som han siktes for. Man kan f.eks. foreta heftelse i vedkommendes krav på lodd i et dødsbo. Når beslutningen om heftelse treffes behøver man for øvrig ikke ha kjennskap til om og i tilfelle hvilke midler siktede har. Dette kan overlates til politiet eller namsmannen ved iverksettelsen etter § 218 første ledd. Det bemerkes at heftelse i en gjenstand ikke er utelukket fordi den er beheftet. Men ved fullbyrdingen av inndragningskravet får selvsagt inndragningskravet prioritet etter eldre heftelser.

Undertiden kan det være noe uklart om det vil bli foretatt gjenstands- eller verdiinndragning. Ved inndragning av vinning vil denne usikkerheten normalt skyldes tvil om identitetskravet er oppfylt. Men det må likevel kunne foretas beslag såfremt det er en rimelig utsikt til at retten vil finne identitetskravet oppfylt. Både ved beslag og heftelse har således siktede mulighet for å få anvendelsen av tvangsmidlet overprøvd av forhørsretten, jf. strpl. §§ 208 og 218 annet ledd. Staten får dessuten heller ikke på denne måten noen sterkere stilling under fullbyrdingen dersom det bare foretas verdi- og ikke gjenstandsinndragning. Dersom det er tatt beslag, mens retten foretar verdiinndragning, oppnår således ikke staten noen separatistrett i forhold til andre kreditorer, jf. pkt. 4.8.3.2.

4.8.2 Saksbehandlingen m.v. ved de to tvangsmidlene

4.8.2.1 Beslag

Påtalemyndigheten foretrekker gjenstandsinndragning. Dette skyldes at den selv kan beslutte beslag, jf. strpl. § 203. Politiembetsmennene har kompetanse til å anvende dette tvangsmidlet uavhengig av sakens alvor, jf. strpl. § 67 første ledd.

Strpl. § 205 fastsetter at beslutningen «så vidt mulig» skal være skriftlig, og opplyse hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal omfatte. En eventuell muntlig beslutning skal så snart som mulig nedtegnes.

Også en polititjenestemann kan etter omstendighetene foreta beslag på egen hånd. Dette gjelder når vedkommende setter i verk beslutning om ransaking eller pågripelse, og ellers når det er «fare ved opphold». I disse tilfellene skal beslaget straks meldes til påtalemyndigheten. Dersom den finner at det bør opprettholdes, utferdiger den en skriftlig beslutning i samsvar med § 205 første ledd.

Påtaleinstruksen § 9-5 inneholder nærmere regler om fortegnelse av beslaglagte gjenstander.

Påtalemyndigheten har mao. primærkompetansen til å beslutte beslag. Men dersom den finner at «særlige grunner» foreligger, kan den bringe spørsmålet om beslag inn for forhørsretten før det foretas, jf. strpl. § 205 annet ledd. Uavhengig av om beslaget er besluttet av påtalemyndigheten eller retten, kan dessuten enhver som rammes av det, straks eller senere kreve brakt inn for forhørsretten om beslaget skal opprettholdes, jf. strpl. § 208. Påtalemyndigheten plikter å varsle vedkommende om denne retten.

4.8.2.2 Heftelse

4.8.2.2.1 Saksbehandlingen

Heftelse må som utgangspunkt besluttes av retten, jf. strpl. § 217. Denne beslutningen treffes uten rettsmøte eller varsel til siktede. Siktede kan heller ikke påkjære beslutningen, jf. strpl. § 217 annet ledd. Derimot kan påtalemyndigheten påkjære et eventuelt avslag. I så fall blir siktede normalt ikke varslet om kjæremålet, jf. strpl. § 381 tredje ledd i.f.

Da beslutningen kan treffes uten at kravet på forhånd er forelagt for siktede, vil den kunne foreligge relativt raskt. Likevel fastsetter strpl. § 217 at påtalemyndigheten kan beslutte heftelse dersom det er «fare ved opphold».

I begge tilfeller må det besluttes heftelse for «et bestemt beløp» i formuesgjenstander som «tilhører» siktede.

Om «tilhører» siktede kom Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 1994 s. 104 til at lagmannsretten ikke hadde tolket loven uriktig når den hadde bygget på at det reelle eierforholdet var avgjørende, og at det i denne sammenheng kan være grunnlag for identifikasjon mellom selskaper.

Beslutningen settes i verk av politiet eller namsmannen, jf. strpl. § 218. I Straffeprosesslovkomiteens innstilling s. 258 annen spalte uttales det at «Avgjørelsen om hvilke formuesgjenstander det skal tas heftelse i, kan derimot overlates til den myndighet som setter beslutningen i verk». Dette utsagnet forutsetter at også retten - eventuelt påtalemyndigheten når den tar beslutningen - kan avgjøre hvilke gjenstander det skal tas heftelse i. Se den tilsvarende regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 14-8 første ledd. Regelen er også forutsatt i strpl. § 219 første ledd som bl.a. gir tvangsfullbyrdelsesloven § 14-9 første ledd tilsvarende anvendelse. Her er det fastsatt at «Det hører under gjennomføringen å beslutte hvilket formuesgode det skal tas arrest i, hvis dette ikke allerede er gjort» (uthevet her). Motsatt Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, Oslo 1986, Bind I s. 536.

Om iverksettelsen vises det til strpl. § 219. Se også nedenfor under pkt. 4.8.3.1.

Siktede varsles som nevnt ikke før beslutningen treffes, men etter § 218 annet ledd skal retten ex officio innkalle partene til muntlig forhandling om heftelsen skal opprettholdes, og i tilfelle i hvilken utstrekning. Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse som kan påkjæres, jf. Rt. 1987 s. 904.

I Rt. 1994 s. 1635 hadde påtalemyndigheten besluttet heftelse i en leilighet. Eieren av leiligheten ble straks varslet om beslutningen, men påtalemyndigheten varslet ikke forhørsretten om heftelsen. Av denne grunn gikk det ca. to måneder før spørsmålet om å opprettholde heftelsen ble prøvd av retten. Verken strpl. § 218 første ledd annet punktum eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 8 medførte at beslutningen måtte oppheves som følge av denne forsømmelsen.

4.8.2.2.2 Materielle vilkår

Vilkåret for å beslutte heftelse er at «det er grunn til å frykte for at fullbyrdingen ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort». Om dette vilkåret uttaler Straffeprosesslovkomiteen (s. 258-259):

«I dag kan det bare tas heftelse når det gjelder et «betydeligere ansvar og særlige omstendigheter oppfordrer dertil». Det første av disse vilkår er i utkastet sløyfet, idet pengeansvarets størrelse i seg selv antas ikke å burde være avgjørende, og i stedet for «særlige omstendigheter» er i utkastet brukt en formulering i likhet med den man har i tvfl. § 245, dog slik at man har sløyfet dennes alternativ «eller at den måtte foretas i utlandet». Bare hvor fullbyrdelsen blir i vesentlig grad vanskeliggjort ved å måtte foretas i utlandet, bør det kunne tas heftelse, og slik behøver det ikke ligge an om fullbyrdelsen må skje i annet nordisk land» (uthevet her).

Dette utsagnet kan ikke tolkes slik at det aldri kan foretas heftelse dersom fullbyrdingen blir vanskeliggjort i Norge. Poenget må være at vilkåret ikke uten videre er oppfylt fordi fullbyrding må skje i utlandet. Og i Rt. 1995 s. 750 la Høyesteretts kjæremålsutvalg ved avgjørelse om heftelse etter saltvannsfiskeloven § 51 jf. strpl. § 217 til grunn at vilkåret for heftelse som utgangspunkt ikke er oppfylt fordi kravet må fullbyrdes i et annet nordisk land (Danmark). Etter en konkret vurdering ble utfallet motsatt i Rt. 1995 s. 572. Om det tilsvarende spørsmålet ved arrest vises det til Rt. 1987 s. 1278 hvor en tilsvarende løsning er valgt.

Lovens formulering viser at det ikke er noen rutinesak å beslutte heftelse. Vurderingen må baseres på objektive holdepunkter, og det kreves antakelig sannsynlighetsovervekt for de følgene loven krever, jf. Bjerke/Keiserud op.cit. s. 536.

I Rt. 1992 s. 385 hadde lagmannsretten lagt til grunn at fullbyrding av kravet ville bli «i vesentlig grad vanskeliggjort» dersom kravet ikke ble sikret ved heftelse. Ved fortsatt kjæremål kunne Kjæremålsutvalget bare prøve lagmannsrettens «tolking av lovforskrift», og på denne bakgrunn kunne det ikke legge til grunn at lagmannsrettens lovtolking var uriktig.

4.8.3 Rettsvirkningene

4.8.3.1 Heftelse

Strpl. § 219 første ledd fastsetter at ved iverksetting av heftelse «gjelder tvangsfullbyrdelsesloven §§ 14-9 til 14-12 tilsvarende». Om virkningene følger det av § 14-11 første ledd at arresten medfører at «skyldneren mister retten til å råde over de arresterte formuesgoder til skade for arresthaveren». Heftelse gir mao. vern mot eierens frivillige disposisjoner. Vernet overfor godtroende tredjemann er betinget av at det er etablert rettsvern. Dette skjer etter reglene i lovens § 7-20 - noe som f.eks. innebærer at heftelsen må registreres i realregisteret når det er tatt heftelse i fast eiendom.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 14-9 tredje ledd fastsetter videre at arrest i et formuesgode «gir ikke arresthaveren rett til å kreve tvangsdekning». Heftelse har mao. ikke samme virkning som utlegg ved at det oppnås vern mot gjeldsforfølgning enten den skjer som enkelt- eller som fellesforfølgning. Staten oppnår mao. ikke noen fortrinnsrett i forhold til andre kreditorer, men får som nevnt vern mot at siktede selv forspiller midlene før det foreligger rettskraftig avgjørelse om inndragning. Når avgjørelse om inndragning foreligger, kan det tas utlegg i godset til fordel for staten. Men da heftelse som nevnt ikke verner mot annen gjeldsforfølgning, vil statens utlegg få prioritet etter annen sikkerhet som i mellomtiden er stiftet i godset.

Strpl. § 219 inneholder ingen henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven § 14-15 om bortfall av arrest - f.eks. at virkningen normalt opphører ett år etter avsigelsen av arrestkjennelsen. Etter § 219 tredje ledd faller heftelsen bort når påtalemyndigheten frafaller den, eller når retten ved kjennelse beslutter det fordi grunnlaget for heftelsen faller bort.

4.8.3.2 Beslag

Loven inneholder ingen uttrykkelig bestemmelse om rettsvirkningene av beslag. Men det er klart at beslaget verner mot eierens frivillige disposisjoner. Godtroerverv er dessuten utelukket da eieren er berøvet sin besittelse og dermed sin legitimasjon. Men beslag verner også mot eierens kreditorer.

Adgangen til beslag er som nevnt ikke stengt fordi det kan bli aktuelt i stedet å foreta verdiinndragning, jf. pkt. 4.8.1. Men dersom det da foretas verdiinndragning, kan ikke beslaget anvendes til dekning av det pengekravet som dermed oppstår. I Rt. 1953 s. 228 kom således Høyesterett til at beslaget ikke gav staten separatistrett i konkursboet når inndragningen ikke kunne regnes som gjenstandsinndragning. Det samme gjelder da i relasjon til enkeltforfølgning ved utlegg eller utpanting. Og staten må først få utlegg i godset før man kan gå videre på en eventuell tvangsfullbyrding.

4.8.4 Kan tvangsmidlene beslag og heftelse anvendes på fullbyrdingsstadiet?

Det kan også reises spørsmål om tvangsmidlene beslag og heftelse kan anvendes etter at det foreligger dom eller et vedtatt forelegg i saken. Formuleringen i strpl. §§ 203 og 217 tyder på at det ikke er tilsiktet å anvende tvangsmidlene på dette stadiet. Strpl. § 203 gir således adgang til å beslaglegge ting som «antas å kunne inndras», mens § 217 gir adgang til å beslutte heftelse for inndragningsansvar som siktede «antas å ville bli idømt» (uthevet her). Men da en dom ikke kan fullbyrdes før den er rettskraftig, jf. strpl. § 452, og det dessuten er adgang til å anke inntil dette tidspunktet, må de siterte formuleringene også dekke denne fasen før dommen blir rettskraftig.

Spørsmålet må ses i sammenheng med spørsmålet om hvilket regelsett som gjelder for fullbyrdingen av inndragningskrav. Tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 § 1 fastsatte at «Tvangsfuldbyrdelse, som ikke gjælder straf paa person, foregaar efter reglerne i denne lov, hvis ikke andet er bestemt». Før den någjeldende straffeprosessloven ble vedtatt ble denne bestemmelsen tolket slik at tvangsfullbyrdelsesloven gjaldt for fullbyrdingen av alle inndragningskrav, jf. Matningsdal, Inndragning s. 560 med videre henvisninger.

Ved vedtakelsen av den någjeldende straffeprosessloven har det oppstått en ny situasjon: Allerede kapitteloverskriften til strpl. 1887 kapittel 36 - «Straffens Fuldbyrdelse» - viste at fullbyrdingen av andre rettsfølger enn straff fulgte andre regelsett. Det nye fullbyrdingskapitlet - kapittel 32 - er derimot bevisst omformulert for å markere at også fullbyrdingen av andre rettsfølger omfattes, jf. Straffeprosesslovkomiteen s. 367 første spalte. Men forarbeidene gir ingen holdepunkter for at det var tilsiktet at fullbyrdingen av inndragningskrav i sin helhet skulle bli regulert av reglene i straffeprosessloven.

Etter strpl. § 455 første ledd er det påtalemyndigheten som treffer vedtak om fullbyrding samtidig som tredje ledd første punktum fastsetter at «Bøter og andre pengekrav som er tilkjent i en offentlig straffesak, innkreves av Statens Innkrevingssentral, jf. § 456». Dette skjer ved at politiet oversender kravet til Statens Innkrevingssentral, jf. påtaleinstruksen § 30-3 første ledd. Statens Innkrevingssentral kan selv beslutte lønnstrekk m.v., jf. § 456 tredje ledd. Strpl. § 456 fjerde ledd første punktum fastsetter derimot at «Blir kravene ikke dekket, kan Innkrevingssentralen begjære utlegg hos namsmyndighetene». Statens Innkrevingssentral kan mao. ikke selv foreta utlegg.

Strpl. § 455 annet ledd fastsetter at «Fullbyrdingen settes i verk av politiet». Umiddelbart kunne denne bestemmelsen synes å indikere at politiet selv også kan tvangsfullbyrde krav på verdiinndragning. Men tredje ledd som fastsetter at kravene skal inndrives gjennom Statens Innkrevingssentral viser likevel at denne slutningen ikke er holdbar. Dessuten viser Straffeprosesslovkomiteens innstilling s. 370 første spalte at bestemmelsen tilsvarer den tidligere bestemmelsen i strpl. 1887 § 479 som fastsatte at «Naar anden straf end paa formuen skal fuldbyrdes, paaligger iverksættelsen herav paatalemyndigheten». Bestemmelsen tar mao. primært sikte på frihetsstraffen.

Ved fullbyrding av dom på verdiinndragning fastsetter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-12 annet ledd at utlegg kan begjæres «når oppfyllelsesfristen er oversittet, selv om dommen ikke er rettskraftig». Da det ikke fastsettes noen oppfyllelsesfrist ved dom på inndragning, jf. Rt. 1945 s. 67, må det innebære at det kan tas utlegg straks dommen er forkynt. Likedan kan det tas utlegg straks et forelegg er vedtatt, jf. strpl. § 454 første ledd. Men selv om det kan tas utlegg straks dommen er forkynt eller forelegget er vedtatt, er utgangspunktet at namsmannen skal forelegge utleggsbegjæringen for debitor med to ukers frist til å uttale seg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6. Samtidig fastsetter § 7-6 annet ledd at «Vil tvangsfullbyrdelsen ellers bli vesentlig vanskeliggjort, kan meddelelse til saksøkte unnlates». Dette kan være aktuelt ved inndragning.

Ved tvangsfullbyrdelsesloven er utlegg gjort til et fellesbegrep som omfatter hva som tidligere ble betegnet som avsetning, utlegg og utpanting. Men det kan ikke kreves salg før dommen har blitt rettskraftig, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §§ 8-2 tredje ledd annet punktum og 11-2 annet ledd annet punktum.

Til tross for ovennevnte kan det ta noe tid fra domsavsigelsen eller vedtakelsen av forelegget før utleggsforretningen kan gjennomføres. Og da de materielle vilkår for heftelse ikke alltid er oppfylt før dommen foreligger, jf. pkt. 4.8.2.2.1, kan det være behov for raskt å kunne sikre seg siktedes midler etter at dommen foreligger. Det er antatt at arrest ikke er utelukket selv om det foreligger et tvangsgrunnlag for kravet, jf. Falkanger, Flock og Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, 2. utgave, Oslo 1995 s. 811. Dersom fullbyrdingen følger reglene i tvangsfullbyrdelsesloven, er det mao. ikke prinsipielt utelukket å begjære arrest like etter at dommen foreligger eller forelegget er vedtatt. Men da kravet innkreves av Statens Innkrevingssentral er kompetansedelingen mellom påtalemyndigheten og Statens Innkrevingssentral noe uklar.

Reelle hensyn tilsier derfor at påtalemyndigheten bør kunne beslutte heftelse i siktedes gods også på dette stadiet. Dette er lagt til grunn av Bjerke/Keiserud op.cit. s. 536, mens Matningsdal, Inndragning s. 560 antar at fullbyrdingen fulgte reglene i tvangsfullbyrdelsesloven på bakgrunn av det innholdet straffeprosessloven hadde i 1987. De senere endringene av strpl. §§ 455 og 456 medfører at dette standpunktet ikke lenger er like sikkert. Formuleringen av strpl. § 217 bør derfor ikke være til hinder for at påtalemyndigheten kan begjære heftelse også etter at kravet er avgjort. På fullbyrdingsstadiet kan dessuten Statens Innkrevingssentral begjære heftelse, jf. strpl. § 457 jf. påtaleinstruksen § 30-5 femte ledd jf. § 30-2. Den siste bestemmelsen er for øvrig ikke nærmere omtalt av Påtaleinstruksutvalget da den ble foreslått i NOU 1984: 27 s. 189 første spalte.

Fullbyrding av gjenstandsinndragning er derimot ikke overlatt til Statens Innkrevingssentral. Men når det foretas gjenstandsinndragning av penger, og pengene allerede er beslaglagt, overføres pengene i praksis til Statens Innkrevingssentral når det foreligger rettskraftig dom i saken. I teorien har det gjort seg gjeldende delte meninger om reglene om beslag kan anvendes også på fullbyrdingsstadiet. Spørsmålet har liten praktisk betydning da beslaget omtrent alltid blir foretatt på etterforskingsstadiet. Og som nevnt foran må det antakelig også være adgang til å foreta beslag etter at dommen er avsagt, men før den blir rettskraftig. Matningsdal, Inndragning s. 563 antar at det er utelukket å foreta beslag på fullbyrdingsstadiet, mens Alten: Tvangsloven med kommentarer, tredje utgave, Oslo 1950 s. 11 inntar motsatt standpunkt. Forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven synes å forutsette at politiet har kompetanse til å foreta gjenstandsinndragning. I Ot.prp. nr. 65 (1990-91) s. 72 første spalte uttales det:

«Foruten de foran nevnte særordninger for innfordring av pengekrav, er politiet gitt en viss særnamsmannsmyndighet for fullbyrding av krav på annet enn penger. Bl.a. har politiet adgang til selv å fullbyrde krav på inndragning av løsøre eller verdipapir fastsatt i dom eller forelegg. I en del tilfeller er inndragningskravet sikret på forhånd ved beslag, jf. strpl. § 203, eller ved hefte, jf. strpl. § 217. Men ellers må politiet sørge for at gjenstander som er besluttet inndratt, blir avhentet og overlevert dit de skal, jf. strpl. § 455 annet ledd.»

Dette utsagnet omfatter ikke krav på verdiinndragning. De siterte formuleringene indikerer at de tar sikte på gjenstandsinndragning av fysiske gjenstander. Og som nevnt foran skal krav på verdiinndragning fullbyrdes av Statens Innkrevingssentral. Utvalget vil for øvrig tilføye at det i teorien er noe delte oppfatninger om det standpunktet som det er gitt uttrykk for i sitatet foran, jf. Matningsdal, Inndragning s. 563-564.

Se under pkt. 14.2.2, hvor utvalget forslår endringer av strpl. §§ 203 og 217 som gjør det klart at beslag og heftelse kan tas på fullbyrdingsstadiet.

5 Alternative muligheter til å frata gjerningspersonen vinningen

5.1 Innledning

Konsekvensen av at vinningen fra et lovbrudd inndras er at gjerningspersonen, eller andre som har mottatt vinningen, fratas den. Som det fremgår i kapittel 2, er det ut fra prevensjonshensyn viktig å unngå det motsatte - at gjerningspersonen blir sittende igjen med vinningen etter strafforfølgningen. Disse hensynene tilgodeses imidlertid i samme grad enten det er staten som mottar vinningen (slik tilfellet er ved inndragning), eller den fratas gjerningspersonen til fordel for andre. Videre tilgodeses prevensjonshensyn uansett om vinningen fratas i form av den strafferettslige reaksjonen inndragning, eller på enkelte andre måter. De praktisk viktigste slike alternative måter å frata gjerningspersonen vinningen på, er gjennom bruk av reglene om vindikasjon, erstatning eller (ved skatte- eller avgiftslovbrudd) endring av ligning eller forhøyet avgift og evt. tilleggsskatt eller -avgift.

5.2 Vindikasjon

Består vinningen i gjenstander som er fratatt eieren, vil denne være den fornærmede ved lovbruddet. Eiendomsretten innebærer at vedkommende i slike tilfeller har rett til uten videre å ta tilbake gjenstandene - vindisere dem. Er det tatt beslag i gjenstandene, skjer dette ved at de utleveres til eieren når beslaget faller bort, jf. strpl. § 214. Dersom eieren bruker vindikasjonsretten, fratas samtidig gjerningspersonen vinningen. Vindikasjon er dermed et alternativ til gjenstandsinndragning.

Profittmotiverte lovbrudd fører ofte til vinning i form av gjenstander undergitt privat eiendomsrett, og i mange tilfeller vil eieren være kjent. Men dette gjelder ikke alltid. Videre kan vindikasjon være utelukket også når eieren er kjent. Dette gjelder først og fremst når gjerningspersonen har kvittet seg med gjenstanden på en slik måte at det ikke er praktisk mulig å finne den, og når han har forbrukt eller ødelagt den. Men vindikasjon kan også være utelukket fordi eieren ikke gjør gjeldende noe vindikasjonskrav. Det kan være forskjellige grunner til dette, bl.a. at verdien av gjenstandene er lav samtidig som eieren ikke har andre grunner enn de rent økonomiske for å ta bryderiet med å fremme kravet. Det er altså ikke slik at vindikasjon er et praktisk alternativ til inndragning av vinning i alle tilfeller hvor vinningen består av gjenstander undergitt privat eiendomsrett.

Brukes ikke vindikasjonsretten i straffesaken, innebærer ikke dette at den bortfaller. Dersom f.eks. eieren først i ettertid blir kjent med at gjenstanden tilhører ham, kan den fortsatt kreves utlevert. (Dette gjelder antakelig ikke når gjenstanden er inndratt og senere solgt av politiet, jf. prinsippet i lov om godtroerverv av løsøre § 1.) Det er antatt at et potensielt vindikasjonskrav ikke er til hinder for inndragning, og dette synes også å være lagt til grunn i rettspraksis, se Matningsdal, Inndragning s. 413 med videre henvisninger.

Heller ikke når vindikasjon allerede er foretatt, er det etter ordlyden i strl. § 34 utelukket å foreta inndragning; det kreves ikke at vinningen skal være på gjerningspersonens hånd når inndragningsspørsmålet avgjøres. Vindikasjon må likevel (på samme måte som erstatning) avskjære adgangen til inndragning, i det gjerningspersonen allerede er i den økonomiske stillingen han var før lovbruddet. Dette gjelder selvsagt ikke når den vindiserte gjenstanden bare utgjør en del av den samlede vinningen.

5.3 Erstatning

Uansett om vinningen består av gjenstander eller annet, korresponderer den ofte med et tilsvarende økonomisk tap for fornærmede. Dette tapet kan fornærmede kreve erstattet etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Ved innfrielsen av dette erstatningskravet fratas gjerningspersonen vinningen, dersom ikke denne er større enn det økonomiske tapet på fornærmedes hånd. For så vidt er erstatningsansvar et alternativ til inndragning av vinning.

For at erstatningsansvar skal være aktuelt, må fornærmede være kjent, og ønske å fremsette erstatningskrav. I enkelte saker er fornærmede ukjent. Det kan også være slik at et stort antall fornærmede er påført tap som hver for seg er svært begrensede ved lovbruddet, slik at de ikke er motivert til å ta skritt for å få dekket tapene. Dette gjelder f.eks. når noen har tilsneket seg fordeler ved å arrangere innsamlingsaksjoner til fordel for andre trengende, og stukket pengene i egen lomme. Videre kan fornærmede ønske å holde tapet skjult, fordi det motsatte ville føre til mistanke om at han har begått lovbrudd. F.eks. har han forgjeves satset et høyt pengebeløp tjent på svarte arbeidsoppdrag i et pyramidespill, se under pkt. 6.1. Heller ikke erstatningsansvar er dermed et aktuelt alternativ til inndragning av vinning i alle tilfeller vinningen korresponderer med et tap på fornærmedes hånd.

Det er ikke adgang til å inndra vinningen hvis gjerningspersonen allerede er idømt og har innfridd erstatningsansvar ved avgjørelsen av spørsmålet om inndragning (se Matningsdal, Inndragning s. 202 med henvisninger), med mindre vinningen er større enn erstatningsansvaret. Se et eksempel på det siste under pkt. 4.5.3.5. Derimot kan vinningen inndras selv om erstatningskravet fremmes i straffesaken etter strpl. § 3, se Matningsdal, Inndragning s. 419 med henvisninger. Det samme gjelder når fornærmede kan tenkes å gjøre gjeldende erstatningskrav på et senere tidspunkt.

Strl. § 37 d har regler om forholdet mellom et pådømt inndragningsansvar og erstatningsansvar. Dersom fornærmede krever det, kan retten beslutte at de inndratte midlene brukes til dekning av erstatningskravet, jf. annet ledd. På den andre siden kan retten, etter krav fra domfelte, beslutte en reduksjon av inndragningskravet i den grad erstatningssummen er betalt, jf. tredje ledd. I begge tilfeller må kravene fremsettes innen ett år etter at pådømmelsen av inndragningskravet ble rettskraftig.

5.4 Endring av ligning og tilleggsskatt, forhøyelse av avgift og tilleggsavgift

Er vinningen oppnådd ved skattesvik (overtredelse av ligningsloven §§ 12-1 eller 12-2), består den oftest i for lavt fastsatt skatt som følge av at ufullstendige eller feilaktige opplysninger er gitt ligningsmyndighetene. Avdekkes forholdet før det opprinnelige ligningsvedtaket, kan ligningsmyndighetene foreta skjønnsligning som innebærer at skattyterens oppgaver settes til side, jf. ligningsloven § 8-2. Avdekkes forholdet i ettertid, har myndighetene adgang til å endre skattesubjektets ligning etter lovens §§ 9-1 flg. Denne adgangen består inntil ti år etter inntektsåret, jf. § 9-6 nr. 1. Den endrede ligningen innebærer at skatten for det aktuelle året fastsettes på nytt, slik at vinning i form av for lav skatt ikke lenger foreligger.

I tillegg skal som hovedregel ligningsmyndighetene, dersom skattesubjektet har avgitt mangelfulle opplysninger som har ført til eller kunne ha ført til fastsetting av for lav skatt, ilegge tilleggsskatt etter ligningsloven § 10-2. Dette innebærer at skattesubjektet må betale en viss prosentdel (som utgangspunkt 30 %, inntil 60 %) av den skatten som ble unndratt eller kunne blitt unndratt, i tillegg til endring av ligningen. Også tilleggsskatt kan besluttes inntil ti år etter inntektsåret. Endring av ligning (evt. skjønnsligning) og tilleggsskatt er dermed alternativer til inndragning når lovbruddet består i skattesvik.

I praksis beslutter gjerne ligningsmyndighetene endring av ligning (eller skjønnsligning) og tilleggsskatt før skattesviket anmeldes og etterforskingen startes. Dermed er det lite praktisk å foreta inndragning etter strl. § 34 i saker om skattesvik.

For øvrig vil det også under etterforskingen av saker om andre typer lovbrudd enn skattesvik kunne avdekkes uforklarlig formuesøkning som ikke kan bevises å komme fra straffbare handlinger, men som skattesubjektet ikke har oppgitt til ligningsmyndighetene. Det viser seg f.eks. at vedkommende har anskaffet en kostbar fritidsbåt som ikke kan være finansiert med den formuen som fremgår av ligningsopplysningene. En slik formuesøkning kan føre til endring av ligning (evt. skjønnsligning) og tilleggsskatt. Dermed fratas vedkommende iallfall den vinningen som ble oppnådd ved å unnlate å gi opplysninger om formuesøkningen, uavhengig av om formuesøkningen reelt stammer fra straffbare handlinger.

En lignende ordning gjelder i saker om merverdiavgiftslovbrudd (overtredelse av merverdiavgiftsloven § 72). Slike lovbrudd kan bestå i avgivelse av mangelfulle opplysninger til avgiftsmyndighetene, og føre til vinning i form av for lavt fastsatt avgift (evt. for høy restitusjon av inngående avgift). Når dette i ettertid avdekkes, kan avgiftsmyndighetene forhøye utgående avgift med inntil tre prosent av avgiftsbeløpet etter merverdiavgiftsloven § 54, fastsette beregningsgrunnlaget for avgiften ved skjønn etter § 55 og evt. ilegge tilleggsavgift med inntil 100 % etter § 73. Slike vedtak er dermed alternativer til inndragning av vinning i saker om overtredelse av § 72. På samme måte som ved skattesvik, besluttes gjerne forhøyelse av avgift og tilleggsavgift før avgiftsmyndighetene anmelder forholdet.

De ovenfor nevnte alternativene til inndragning av vinning er imidlertid ikke aktuelle i alle saker om skattesvik eller merverdiavgiftslovbrudd. Bl.a. kan overtredelser av ligningsloven §§ 12-1 og 12-2 bestå i tilretteleggelse av andres ligningsforhold, slik at det ikke er den straffansvarlige (rådgiveren) som oppnår for lavt fastsatt skatt. Dersom han mottar vederlag for tilretteleggelsen, vil dette være vinning oppnådd ved skattesvik, og denne må evt. fratas den straffansvarlige ved inndragning av vinning. Tilsvarende gjelder for medvirkning til skattesvik eller avgiftslovbrudd i form av kjøp av svarte tjenester. Den prisreduksjonen kjøperen oppnår ved å tilskynde oppdragstakeren til skattesvik eller avgiftslovbrudd, utgjør vinning fra medvirkningen til lovbruddene, og må evt. inndras etter regelen i strl. § 34.

5.5 Vinningsavståelse

Som nevnt under pkt. 4.1 gir konkurranseloven § 6-5 adgang til vinningsavståelse ved administrativt vedtak, ved overtredelser av loven. Vinningsavståelse har samme virkning som inndragning etter strl. § 34; den som vinningen er tilfalt må avstå den. Men etter konkurranseloven kreves det ikke at overtredelsen kan straffes.

En tilsvarende bestemmelse er foreslått inntatt i verdipapirhandelloven i NOU 1996: 2 Verdipapirhandel.

Vinningsavståelse er et alternativ til inndragning etter strl. § 34. Dersom det iverksettes strafforfølgning av den aktuelle overtredelsen, vil vinningsavståelse allerede kunne være foretatt, slik at det ikke lenger foreligger noen vinning som kan inndras strafferettslig. I motsatt tilfelle kan kravet om vinningsavståelse tas med i straffesaken som et ordinært inndragningskrav etter § 34, jf. konkurranseloven § 6-5 siste ledd.

Vinningsavståelse har for øvrig visse faktiske likhetstrekk med fiskerisalgsorganisasjonenes adgang etter lov om omsetning av råfisk § 6 a til å kreve innbetalt eller tilbakeholde oppgjør for produkter som er levert i strid med organisasjonenes bestemmelser, se under pkt. 4.1.

6 Oversikt over profittmotivert kriminalitet og bruken av inndragningsreglene

6.1 Faktisk forekommende profittmotivert kriminalitet

Med profittmotivert kriminalitet menes straffbare handlinger som typisk utføres for å oppnå økonomiske fordeler. Dette omfatter overtredelser av en lang rekke forskjellige straffebud. At motivet (eller et av motivene) for slik kriminalitet er å oppnå økonomiske fordeler, innebærer at det først og fremst er mot profittmotivert kriminalitet en hensiktsmessig bruk av reglene om inndragning av vinning kan ha en preventiv funksjon (se kapittel 2). Men dette gjelder ikke alle typer profittmotivert kriminalitet; ved mange slike lovbrudd fratas den ansvarlige de økonomiske fordelene fra den straffbare handlingen på andre måter enn ved inndragning av vinningen, i form av tilbakelevering av tyvegods m.v. eller erstatning til den fornærmede (se kapittel 5). Oversikten nedenfor tar for seg profittmotivert kriminalitet hvor det ofte er aktuelt å frata de økonomiske fordelene ved bruk av regelen om inndragning av vinning.

Det er ikke utelukket at vinning bør inndras også ved slike lovbrudd som er nevnt i kapittel 5. Dette avhenger av de konkrete omstendighetene ved lovbruddet, se f.eks. nedenfor om bedragerier i form av katalogsvindel.

Innførsel, overdragelse m.v. av narkotika (strl. § 162) kan gi gjerningspersonen omfattende vinning, og det bærende motivet for sentrale aktører i narkotikatrafikken vil være denne fortjenestemuligheten. Det innføres og omsettes narkotika for svært store verdier i Norge. I 1993 etterforsket politiet i følge Kriminalstatistikken over 6.400 saker om overtredelse av strl. § 162, og over 400 saker gjaldt grov narkotikaforbrytelse. Det er antatt at narkotikalovbrudd er en forbrytelsestype hvor et særlig stort antall overtredelser ikke kommer til politiets kjennskap, slik at antallet faktiske lovbrudd er svært mye høyere enn de registrerte. Det er derfor bare mulig å gi omtrentlige anslag over det samlede omfanget av narkotikaforbrytelser, og over den samlede vinningen fra disse.

Et anslag over omfanget av vinningen fra narkotikatrafikken kan baseres på ulike beregningsmetoder. Ved beregningen av utbyttet fra lovbruddene kan man ta utgangspunkt i vinningen som oppnås på den enkelte gjerningspersons hånd, eller i prisene på narkotika i siste omsetningsledd (gateverdien). Sistnevnte alternativ gir en indikasjon på omfanget av den samlede vinningen i alle omsetningsledd. I det følgende legges derfor gateverdien til grunn. Prisene her vil imidlertid variere, avhengig av bl.a. hvor mye av den aktuelle typen narkotika som tilbys brukerne til enhver tid, og hvilken mengde brukeren kjøper.

Utvalget har innhentet prisanslag som har vært lagt til grunn ved Oslo politikammer i desember 1995. Anslagene gjelder omsetning i Oslo, og prisene på enkelte typer narkotika (bl.a. heroin) kan være høyere utenfor Oslo. Anslagene er basert på en rundspørring blant narkotikabrukere og -selgere på forskjellige plan, opplysninger framkommet i avhør, samt den almenne kunnskap blant tjenestemenn ved bl.a. politikammerets uropatrulje. Prisene er kun ment som utgangspunkter, og kan variere vesentlig. Eksempelvis er prisanslaget på én brukerdose hasjisj (0,7 gr) kr 100, men ved kjøp av ti gr er prisanslaget kr 700-1.000 (kr 49-70 pr. brukerdose). Tilsvarende gjelder for andre typer narkotika. Politikammeret har også registrert eksempler på at personer med felles etnisk bakgrunn selger langt rimeligere til kjøpere i eget miljø enn til andre.

Et anslag over den samlede omsetningen av narkotika kan baseres på omfanget av tolletatens og politiets beslag av narkotika. Alle slike beslag oversendes Kriminalpolitisentralen, som har ansvar for undersøkelse og destruksjon av all narkotika som beslaglegges i Norge. Tallene nedenfor om beslaglagt mengde er hentet fra Kriminalpolitisentralens narkotikastatistikk for 1995. I 1995 ble det i alt beslaglagt 19.959 kg cannabis. Dette tallet er spesielt høyt, noe som skyldes at tolletaten i en enkelt sak dette året tok beslag i hele 18.000 kg som åpenbart ikke var beregnet på salg i Norge. Holdes dette beslaget utenfor, representerer cannabisbeslag en verdi på ca. 137-196 millioner kr i siste omsetningsledd, når politiets anslag over pris ved kjøp av ti gr (ovenfor) legges til grunn. Det ble samme år beslaglagt 49,1 kg heroin. Dette tilsvarer, basert på prisanslag ved kjøp av ett gr (kr 1.200-2.000), verdier på ca. 59-98 millioner kr. Av amfetamin ble det beslaglagt 53,2 kg, som tilsvarer verdier på ca. 35-43 millioner kr (basert på prisanslag ved kjøp av ett gr). Kokainbeslag utgjorde 3,8 kg, som tilsvarer verdier på ca. tre til fem millioner kr (basert på prisanslag ved kjøp av ett gr). Beslag i hallusinogene amfetaminderivater - såkalt Ecstasy - utgjorde 10.980 tabletter, som tilsvarer verdier på ca. 14 millioner kr (basert på prisanslag ved kjøp av 5 stk. piller).

Gateverdien av disse beslagene (bortsett fra det omtalte enkeltbeslaget i cannabis) utgjør samlet minst ca. 248 millioner kr. Det er imidlertid bare en liten del av den mengden narkotika som forsøkes innført eller omsatt som blir beslaglagt. Innen politiet regnes det som utgangspunkt med at 5-10 % beslaglegges. Legger man dette til grunn, tilsier det at verdien på gateplan av narkotikaomsetningen ligger på ca. 2,5 til 5 milliarder kr pr. år.

Ulovlig innførsel av alkohol (spritsmugling) straffes etter tolloven § 61 og alkoholloven § 10-1 jf. § 2-1. Etter tolloven § 63 er også oppbevaring, omsetning m.v. av ulovlig innført alkohol straffbart. Salg av brennevin, vin og sterkøl til forbruker fra andre enn A/S Vinmonopolet er straffbart etter alkoholloven § 10-1 jf. § 3-1.

Kriminalstatistikken har ikke egne tall for etterforskede saker om disse lovbruddene. STRASAK-registeret gir derimot opplysninger om antall anmeldelser på landsbasis etter de to lovenes bestemmelser om smugling. I 1994 var antallet slike anmeldelser etter tolloven 282, og 46 etter alkoholloven. I 1995 var tallene hhv. 384 og 54. STRASAK-registeret har ikke egne statistikkgrupper for oppbevaring og salg av alkohol som er ulovlig innført.

Også omfanget av spritsmugling kan antydes ved å vise til det samlede omfanget av beslag. I 1995 beslagla tolletaten i alt ca. 69.000 liter sprit og brennevin, med en beregnet verdi i siste omsetningsledd på ca. 13 millioner kr. Det er imidlertid liten tvil om at bare en mindre del av smuglingsvirksomheten avdekkes av tolletaten. Et eksempel som kan illustrere dette, er Oslo byretts dom 19.03.93, omtalt under pkt. 4.6.1, hvor en person ble domfelt for befatning med 740.000 liter smuglersprit over tre år - over ti ganger så mye som tolletatens beslag i 1995. Et realistisk anslag over omfanget av den faktiske spritsmuglingen ligger derfor betydelig høyere enn dette.

Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) gjennomførte i samarbeid med Statistisk Sentralbyrå i 1993 en undersøkelse om kjøp og bruk av ulovlig importert og produsert alkohol. Undersøkelsen ble foretatt i forbindelse med oppstart av en aksjon mot ulovlig spritomsetning, og ble gjennomført som en survey-undersøkelse blant et representativt utvalg av landets befolkning mellom 16 og 79 år. Gjennomsnittlig kjøpte personene i utvalget 0,27 liter smuglersprit omregnet i 100 % alkohol pr. år. Legges dette gjennomsnittet til grunn for hele befolkningen mellom 16 og 79 år, ble det i alt omsatt over 850.000 liter smuglersprit (omregnet i 100 % alkohol) i 1993. Med et prisanslag på kr 250 pr. liter, utgjør denne omsetningen over 212 millioner kr pr. år.

I løpet av de siste årene har det vært avdekket enkelte spritsmuglingsoperasjoner som har omfattet svært store kvanta, involvert et stort antall personer og vært drevet i godt organiserte former.

Ulovlig tilvirkning av brennevin (hjemmebrenning) straffes etter alkoholloven § 10-1 jf. § 8-1. Etter § 10-1 jf. § 8-2 straffes også oppbevaring og lagring av ulovlig tilvirket brennevin. Salg av brennevin til forbruker fra andre enn Vinmonopolet rammes etter lovens § 10-1 jf. § 3-1.

STRASAK-registeret gir opplysninger om at antall anmeldelser i 1994 for hjemmebrenning var 757, og for ulovlig salg av brennevin (gauking) 125 (gauking omfatter også salg av ulovlig importert brennevin). I 1995 var tallene hhv. 948 og 229.

Et mer realistisk anslag over det faktiske omfanget av hjemmebrenning, gir resultatene fra undersøkelsen foretatt av SIFA i 1993 (ovenfor). Gjennomsnittlig kjøpte personene i utvalget 0,55 liter hjemmebrent omregnet i 100 % alkohol pr. år. Legges gjennomsnittet til grunn for hele befolkningen mellom 16 og 79 år, ble det i alt omsatt over 1,7 millioner liter hjemmebrent (omregnet til 100 % alkohol) i 1993. Legger man til grunn et prisanslag på kr 250 pr. liter, omsettes det hjemmebrent for minst 440 millioner kr pr. år. I tillegg til dette kommer hjemmebrenning til eget forbruk, hvor det ikke skjer noen omsetning av spriten.

Miljøkriminalitet deles gjerne inn i forurensningskriminalitet, faunakriminalitet og kulturminnekriminalitet. Overtredelsene kan gjelde bestemmelser i en rekke lover, bl.a. forurensningsloven, viltloven, naturvernloven og kulturminneloven. I 1993 kom det til en ny miljørettslig generalklausul i strl. § 152 b, som rammer kvalifisert miljøkriminalitet av alle de tre nevnte typene. Miljøkriminalitet kan medføre betydelige økonomiske fordeler. En bedrift avgir f.eks. ulovlige utslipp som følge av unnlatt installering av dyrt renseutstyr, og oppnår på denne måten besparelser. Andre eksempler er fredede kulturminner som ødelegges i forbindelse med opparbeidelse av jordarealer for næringsformål, eller utstoppede eksemplarer av fredede fugler og levende egg fra truede fuglearter som omsettes for høye priser. Som illustrasjon på profitten som kan ligge i det siste, har tyske tolletterforskere opplyst at prisen for en jaktfalk i Tyskland varierer mellom kr 30.000 og kr 80.000, jf. ØKOKRIMs skriftserie nr. 8 s. 56.

Det foreligger ikke tall for omfanget av den registrerte miljøkriminaliteten. STRASAK-registeret gir opplysninger om at antallet anmeldelser etter forurensningsloven var 536 i 1994 og 456 i 1995. Etter viltloven ble det inngitt 760 anmeldelser i 1994 og 591 i 1995. Antallet anmeldelser etter naturvernloven var 81 i 1994 og 70 i 1995, og for kulturminneloven er tallene hhv. 31 og 23. Det foreligger ikke slike statistikkopplysninger på landsbasis fra tiden før 1994, men utvalget antar at antallet saker om miljøkriminalitet har vært økende i de siste tiårene. Dette kan skyldes at miljøkriminalitet forekommer oftere (bl.a. fordi «lønnsomheten» ved den har økt), men også at denne kriminaliteten har blitt høyere prioritert av påtalemyndigheten.

En rekke lovbrudd knyttet til fiskerisektoren er beslektet med miljøkriminalitet. Dette gjelder overtredelser av bestemmelser i bl.a. saltvannsfiskeloven, lov om Norges økonomiske sone, lov om regulering av deltakelsen i fisket, råfiskloven og lakse- og innlandsfiskeloven. Overtredelsene kan bestå i ulovlig fiske bl.a. i form av brudd på kvotereguleringer, redskapsbestemmelser og fredningsbestemmelser. De kan også bestå i feilrapportering og manglende føring av fangstdagbok. Slike lovbrudd begås ofte under utøvelse av næring.

Det foreligger ikke tall for omfanget av den registrerte fiskerikriminaliteten. STRASAK-registeret gir opplysninger om at antallet anmeldelser etter de forskjellige bestemmelsene i fiskerilovgivningen var 2.117 i 1994, og 2.329 i 1995.

Frambydelse for salg og utleie og annen utbredelse av pornografi, og innførsel av slikt materiale med hensikt å utbre det, straffes etter strl. § 211 første ledd b. Utbredelse og omsetning av pornografi gir store fortjenestemuligheter. Iallfall gjelder dette ved omsetning som drives næringsmessig og har et stort omfang. Rt. 1987 s. 1194 gir et eksempel på omfattende virksomhet, hvor en av de tiltalte ble idømt inndragning av vinning på en million kr. Samme person ble også i en tidligere dom idømt inndragning av en million kr (Rt. 1980 s. 1532).

En annen type sedelighetslovbrudd som gjerne er profittmotivert, er såkalt hallikvirksomhet (forledelse av noen til å drive utukt som erverv, utnyttelse av andres ervervsmessige utukt m.v.), jf. strl. § 206.

STRASAK-registeret gir opplysninger om at det ble inngitt 11 anmeldelser etter strl. § 206 i 1994. Antallet anmeldelser var det samme i 1995.

Den som uten offentlig tillatelse arrangerer spill hvor deltakerne mot innskudd kan oppnå en gevinst som beror på et tilfeldig utfall, straffes etter lotteriloven § 17 jf. § 6. Videre rammes den som gjør seg næring av ulovlige lykkespill etter strl. § 298. Bestemmelsen omfatter, foruten spill hvor gevinsten beror på tilfeldigheter, også dyktighetsspill dersom innsatsen er høy og det vinnesyke øyemedet fremtrer som det fremherskende, jf. § 299 første ledd. I de siste årene har pengespill i illegale spilleklubber blitt avdekket i økende omfang, særlig i Oslo.

En spesiell form for pengespill, er såkalte pyramidespill, hvor deltakerne mot en innsats forespeiles å motta gevinst på flere ganger innsatsen etter at flere nye deltakere har trådt inn i «pyramiden» på et senere tidspunkt. Slik virksomhet kan straffes etter lotteriloven § 17 jf. § 16. Også den som deltar i pyramidespill kan straffes etter disse bestemmelsene. Den som trekker deltakere inn i et pyramidespill kan etter omstendighetene også straffes for bedrageri etter strl. § 270, men strafferammen etter lotteriloven er ved slike overtredelser like streng som bedrageribestemmelsen (bøter og fengsel inntil tre år).

Selv om det faktiske omfanget av pyramidespill ikke er kjent, er det hevet over tvil at det årlig omsettes for mange millioner i Norge. Utbyttet fordeles mellom deltakere i Norge og bakmenn i utlandet. Som eksempel på omfanget av verdier som kan inngå i en slik virksomhet, kan det nevnes at bakmannen for det hittil største kjente norske pyramidespillet for en tid siden uttalte at det var solgt over 100.000 andeler i spillet i Norge. Dersom dette er korrekt, har hans organisasjon mottatt nær 20 millioner kr fra norske deltakere.

Såkalt katalogsvindel kan bestå i at useriøse selskaper tilbyr et større antall bedrifter mot betaling å oppføre dem i telefon- eller telefaxkataloger for næringslivet. Etter at bedriftene har betalt for annonseplass, opphører katalogselskapet, og ingen katalog utkommer, eller katalogen utgis i et langt mindre opplag enn forespeilet. Svindelen kan også bestå i at useriøse selskaper krever betaling for annonsering på en slik måte at bedriftene uriktig antar at de tidligere har inngått avtale om annonsering. En tredje form for katalogsvindel består i at norske utøvere av såkalt frie yrker tilbys oppføring i utenlandske databaser mot betaling av uforholdsmessig høye årlige beløp som f.eks. kr 20.000 under uriktige foregivender om hva man oppnår ved å registrere seg i databasen. Fremkallelsen eller utnyttelsen av annonsekjøpernes villfarelse kan straffes som bedrageri etter strl. § 270. Bl.a. fordi antallet fornærmede er stort, og hver enkelt fornærmet ofte har tapt relativt små beløp, fremmes som regel ikke krav om erstatning i slike saker. Skal de ansvarlige fratas vinningen, må dette derfor skje ved inndragning av vinning.

Omfanget av katalogsvindel m.v. er vanskelig å anslå. Den tyske Kriminalpolitisentralen (BKA) anslo i følge magasinet Der Spiegel nr. 34 for 1990 den samlede ulovlige katalogvirksomheten i Tyskland til 100 millioner D-mark. Det er på det rene at norske bedrifter har mottatt krav på oppføringer i telefaxkataloger fra et stort antall utenlandske katalogselskaper. Det er ukjent hvor mange som har innfridd slike krav, men det er grunn til å anta at et stort antall bedrifter har betalt opptil kr 26.000 årlig. I kjølvannet av de utenlandske katalogselskapene har det kommet til en rekke norske tilsvarende virksomheter i de seneste årene. Når det gjelder utenlandske databaser, indikerer deres referanselister at de har tjent millionbeløp på norske bedrifter i løpet av den siste tiden.

En beslektet type virksomhet skjer i tilknytning til opplysningsdatabaser som tilbyr teletjenester for abonnenter som pga. egne markedsføringstiltak har behov for adresser og statistisk informasjon. I realiteten eksisterer ikke tilbudet, eller det er vesentlig dårligere enn forespeilet. «Kundene» utsettes ofte for en omfattende aggressiv markedsføring med bl.a. trusler om inkasso fra database-operatøren. Det er god grunn til å anta at flere useriøse aktører har mottatt millionbeløp årlig gjennom slik virksomhet.

En annen type bedragerivirksomhet er å utgi seg for å arrangere eller delta i innsamlingsaksjoner til fordel for verdig trengende (Røde Kors, torturofre i andre land m.v.), men hvor hensikten er å selv beholde de innsamlede pengene. Slike bedragerier kan også forekomme i ly av store innsamlingsaksjoner som almenheten har kjennskap til, ved at man utgir seg for å samle inn penger for disse aksjonene.

Bedragerier knyttet til investerings- og låneforhold har som fellestrekk at fornærmede lokkes med store fortjenestemuligheter, eller lån av store beløp til gunstige vilkår, til å investere et beløp eller å betale et låneforskudd. I realiteten eksisterer ikke fortjeneste- eller lånemulighetene, eller de er langt mindre verdifulle enn forespeilet. Bedragerier knyttet til aksjekjøp eller kjøp av mynter og edelstener utføres i mange tilfeller fra andre land. I en del tilfeller er det lite praktisk at gjerningspersonen fratas vinningen ved erstatning til fornærmede. Dette gjelder bl.a. når bedrageriene er begått overfor et større antall personer. Videre investeres antakelig i en del tilfeller midler som ikke er oppgitt til beskatning. Fornærmede ønsker dermed ikke at politiet skal få kjennskap til investeringen, da dette kan føre til avdekking av dennes eget skattesvik.

Det foreligger ikke tall for omfanget av investerings- og lånebedragerier, men det er grunn til å anta at et ikke ubetydelig antall investorer og lånesøkere årlig taper omfattende beløp. Det er kjent at norske investorer har tapt inntil 2,5 millioner kr hver i en enkelt sak om investeringsbedrageri ved aksjekjøp. Omfanget av forskuddene som tapes ved lånebedragerier varierer, men det er eksempler fra rettspraksis på at de kan utgjøre flere hundre tusen kr pr. låneformidling. I en sak pådømt av Bergen byrett 10. januar 1992 var lånekundenes samlede tap på 12,5 millioner kr. Det typiske tapet for hver kunde var kr 300.000, mens det største enkelttapet var på ca. 2 millioner kr. Det har blitt antatt at enkelte grupper gjerningspersoner årlig tjener millionbeløp på slike bedragerier.

Vinningen fra tyverier, som består i tyvegodset, vil i de fleste tilfeller hvor lovbruddet oppdages bli tilbakelevert til fornærmede. Det er dermed ikke aktuelt med inndragning av vinning i disse tilfellene. Men omstendighetene rundt tyveriet kan være slik at tilbakelevering av tyvegodset (eller erstatning til fornærmede) ikke er praktisk mulig. Gjerningspersonen har f.eks. stjålet en varetype fra en rekke forretninger over tid, uten at det kan anslås hvor mye han har stjålet fra den enkelte forretning. I slike tilfeller kan det være naturlig å inndra tyvegodset eller tilsvarende verdier etter strl. § 34.

Tyverier (herunder grove tyverier) utgjør en vesentlig del av den registrerte kriminaliteten. STRASAK-registeret gir opplysninger om at det ble inngitt 149.207 anmeldelser etter strl. §§ 257 og 258 i 1994, mens antallet året etter var 159.470. Selv om vinningen i de fleste oppklarte tyverisakene fratas gjerningspersonen gjennom tilbakelevering av tyvegodset, er trolig antall tyverisaker hvor det er aktuelt med inndragning likevel høyt i forhold til andre typer lovbrudd (se pkt. 5.2).

Bestikkelser i form av ytelser eller tilsagn om fordeler, for å få en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, straffes etter strl. § 128. Offentlig tjenestemann som krever eller mottar en uberettiget fordel for å utføre eller unnlate å utføre en tjenestehandling, straffes etter § 112, og etter § 113 dersom handlingen eller unnlatelsen er i strid med vedkommendes tjenesteplikter. Også bestikkelser og mottak av bestikkelser av andre enn offentlige tjenestemenn kan etter omstendighetene være straffbart, særlig etter utroskapsbestemmelsen i strl. § 275. Bestikkelser foretas som regel fordi den tjenestehandlingen gjerningspersonen påvirker kan medføre en økonomisk fordel for vedkommende, og denne fordelen vil være vinning som følge av lovbruddet. Den bestukne oppnår en vinning ved at vedkommende mottar bestikkelsen.

Forskjellige typer konkurranselovbrudd, bl.a. prissamarbeid, straffes etter konkurranseloven § 6-6. Straffbart prissamarbeid består i at flere ervervsdrivende gjennom avtale eller på andre måter som er egnet til å påvirke konkurransen fastsetter eller forsøker å påvirke priser m.v., eller at vareleverandører fastsetter eller søker å påvirke priser m.v. for avtakernes salg. Vinningen ved slike lovbrudd består i differansen mellom merprisen de ervervsdrivende oppnår som følge av samarbeidet og prisen de ville oppnådd uten slikt samarbeide. Prissamarbeid mellom sentrale aktører i markeder hvor det omsettes for store verdier kan føre til omfattende vinning. I den hittil største prissamarbeidssaken beløpsmessig («Bølgepappsaken», Rt. 1995 s. 1922) fant retten at den samlede vinningen utgjorde over 8 millioner kr.

Etter verdipapirhandelloven § 62 straffes forskjellige overtredelser av lovens bestemmelser. Dette kan dreie seg om investorers lovbrudd som innsidehandel og urimelige forretningsmetoder. Det kan også dreie seg om lovbrudd fra verdipapirforetakenes side, f.eks. overtredelser av bestemmelsen om god meglerskikk. Denne bestemmelsen fanger bl.a. opp tilfeller der foretaket oppnår urettmessig vinning på bekostning av kunder, eller megler transaksjoner til priser som avviker fra markedsprisen.

Det foreligger et fåtall rettsavgjørelser om verdipapirhandelovertredelser. Men det må kunne antas at årsaken til dette like mye er at lovbruddene ikke oppdages og at bestemmelsene kan være vanskelige å håndheve, som at det rent unntaksvis forekommer slike lovbrudd. I praksis har de tilfellene hvor et fondsmeglerforetak har fått forelegg på inndragning av vinning oftest referert seg til overtredelse av bestemmelsen om god meglerskikk.

Fremstilling og omsetning av ulovlige fjernsynsdekodere som kan brukes til å ta inn kodede betal-TV-sendinger gratis, skjer i følge bransjen i stort omfang. Det er beregnet at 30.000 husstander har slike dekodere, som kan kjøpes for kr 1.000 - 1.500. Bransjen har videre beregnet at den taper 190 millioner kr hvert år, dersom det forutsettes at husstandene i stedet hadde anskaffet lovlige dekodere. Etter strl. § 262 (tilføyd ved lov 7. april 1995 nr. 15) er det straffbart både å selge og bruke slike dekodere. Kjøpere vil også kunne straffes etter strl. § 317. Dekoderne omsettes gjennom annonser, gjerne i mindre aviser. Etter en landsomfattende aksjon i mars i år er etterforsking innledet mot 33 antatte distributører. Tilbakemeldingene fra de berørte politidistriktene tyder på omfattende beslag av dekoderkort. Et sted ble det også funnet produksjonsutstyr for slike, og det er opplyst at produksjonskapasiteten lå på ca. 80 kort pr. dag. Fremgangsmåte og diagrammer for produksjon er tilgjengelig på Internet.

Såkalt piratkopivirksomhet i form av bruk av etterliknede kjennetegn, produkter, kataloger m.v. på en måte som innebærer en urimelig utnyttelse av andres innsats eller resultater, og som medfører fare for forveksling, straffes etter markedsføringsloven § 17 jf. § 9. Gjelder etterlikningen innarbeidede eller registrerte varemerker, straffes bruken av dem også etter varemerkeloven § 37. En spesiell kategori piratkopier er ulovlig produserte musikkplater, videokassetter, datamaskinprogrammer og andre åndsverk. Fremstilling, innførsel og frembydelse for salg av slike produkter straffes etter åndsverkloven § 54.

Salg av piratkopier av merkevarer synes ofte å skje gjennom postordre, og kan føre til omfattende vinning. Det finnes eksempler fra rettspraksis på at slik virksomhet har pågått over flere år og ført til vinning på mange hundre tusen kr. Ulovlig omsetning av film- og musikkmedier og datamaskinprogrammer skjer antakelig i langt større omfang, uten at utvalget kan anslå dette.

I 1993 fikk man et generelt straffebud i strl. § 317 rettet mot heleri og hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger. Utbytteheleri i forbindelse med narkotikaomsetning var også tidligere straffbart etter strl. § 162 a. Strl. § 317 rammer den som mottar del i utbytte, skaffer seg eller andre del i utbytte, eller yter bistand for å sikre andre utbytte - siste alternativ utgjør den egentlige hvitvasking. Uttrykket utbytte omfatter både formuesgoder som er fremskaffet ved en straffbar handling (f.eks. penger fra narkotikaomsetning), og formuesgoder som har vært gjenstand for en straffbar handling, men som ikke er omsatt (f.eks. tyvegods).

I mange tilfeller vil den som utførte den opprinnelige straffbare handlingen kunne straffes for denne. I så fall kan utbyttet fra den opprinnelige straffbare handlingen inndras. I andre tilfeller kan vedkommende ikke straffes for den opprinnelige straffbare handlingen. Det er f.eks. ikke på det rene at vedkommende selv utførte et tyveri, men han kan uansett straffes for sin etterfølgende befatning med tyvegodset etter § 317. Dermed kan tyvegodset uansett inndras etter strl. § 34, med mindre eieren er kjent slik at tyvegodset tilbakeleveres ham. I atter andre tilfeller er det andre enn gjerningspersonen ved det opprinnelige lovbruddet som oppnår vinning ved en overtredelse av § 317. Også denne vinningen kan inndras etter § 34.

Det har vært antatt at store beløp som stammer fra lovbrudd hvitvaskes i Norge, men det foreligger ikke konkrete anslag over omfanget.

6.2 Faktisk bruk av inndragning av vinning

Rettskraftige krav på inndragning av vinning, bortsett fra gjenstandsinndragning av annet enn penger, oversendes fra politidistriktene til Statens Innkrevingssentral for innfordring. Kravene innkommet SI gir dermed et godt bilde av den faktiske bruken av inndragning av vinning (se også pkt. 10.4). Utvalget har innhentet opplysningene som gjengis nedenfor fra SI.

Det samlede antallet inndragningskrav som årlig har innkommet SI, har vært svakt økende i de siste årene, og fordeler seg slik:

De 686 kravene i 1994 fordeler seg på de langt fleste politidistriktene. Av de 686 kravene kom 83 fra Oslo politidistrikt, 85 fra Halden politidistrikt, 47 fra Trondheim politidistrikt og 34 fra Bergen politidistrikt. 16 politidistrikter oversendte mindre enn fem krav, hvorav fire politidistrikter ikke oversendte noen krav.

Totalt hadde SI pr. 9. november 1995 mottatt 3.685 inndragningskrav etter strl. § 34 siden opprettelsen 1. juli 1990. Av disse kom 536 krav fra Oslo politidistrikt. Politidistriktene i Halden, Trondheim og Bergen oversendte henholdsvis 221, 185 og 221 krav. Fire politidistrikter har i perioden oversendt færre enn ti krav.

En oversikt over fordelingen av samtlige krav innkommet SI pr. 9. november 1995 etter forskjellige typer lovbrudd, viser at narkotikaforbrytelser representerer den største gruppen med 742 krav (hvorav 584 gjaldt strl. § 162 første ledd, og 158 gjaldt § 162 annet ledd). En annen stor gruppe lovbrudd er overtredelser av alkoholloven. Hjemmebrenning er representert med 403 inndragningskrav, mens andre overtredelser av loven har ført til 311 krav (110 av disse gjelder såkalt gauking). Overtredelser av tolloven utgjør en tredje gruppe lovbrudd som har ført til mange inndragningskrav. Overtredelser i form av smugling av varer har ført til 248 krav. Spritsmugling har ført til 150 krav, og salg eller kjøp av ufortollet vare har ført til 105 krav. 422 krav gjelder forskjellige andre typer tollovertredelser. En fjerde gruppe lovbrudd som har ført til mange inndragningskrav, er fiskerilovbrudd. I alt har slike lovbrudd ført til 223 inndragningskrav. Endelig refererer 254 inndragningskrav seg til tyverier (155 av disse gjelder grove tyverier), og 70 krav refererer seg til bestemmelsene i straffelovens bedrageri- og utroskapskapittel.

Summen av alle disse inndragningskravene (det totale antallet krav innkommet SI) utgjør drøyt 153 millioner kr.

Utvalget har innhentet opplysninger fra SI om hvor store kronebeløp som knytter seg til de forskjellige lovbruddstypene. Disse opplysningene ble produsert av SI 6. februar 1996, noe senere enn da de øvrige opplysningene ble produsert. Det er derfor ikke fullstendig sammenfall mellom tallene, men forskjellen er relativt liten. Inndragningskrav som refererer seg til narkotikalovbrudd utgjorde til sammen ca. 40 millioner kr. Inndragningskrav knyttet til hjemmebrenning utgjorde ca. 6,7 millioner kr, mens krav knyttet til andre typer overtredelse av alkoholloven (inkludert gauking) utgjorde ca. 7,7 millioner kr. Tollovertredelser i form av spritsmugling har ført til inndragningskrav på ca. 32 millioner kr, smugling av varer har ført til krav på ca. 2,3 millioner kr, salg eller kjøp av ufortollet vare har ført til krav på ca. 3,5 millioner kr, og andre tollovertredelser har ført til krav på ca. 5 millioner kr. Inndragningskrav fra fiskerilovbrudd utgjør over 26 millioner kr. Krav fra tyverier (herunder grove tyverier) utgjør ca. 4,5 millioner kr. Krav fra overtredelser av straffelovens bedrageri- og utroskapskapittel utgjør ca. 4,8 millioner kr.

Inndragningskrav knyttet til de ovenfor nevnte lovbruddskategoriene utgjør til sammen over 129 millioner kr - nesten 85 % av den beløpsmessige summen av inndragningskrav innkommet SI (se ovenfor).

Målt etter de enkelte kravenes omfang, fordeler det totale antallet krav innkommet SI (pr. 9. november 1995) fra SI ble opprettet 1. juli 1990 seg fra små beløp og opptil kr 7.400.000. Kravene fordeler seg slik:

Det samlede antallet inndragningskrav i denne oppstillingen (3.688) avviker noe fra opplysninger utvalget har mottatt fra SI i en oppstilling over det totale antallet inndragningskrav fordelt på politidistrikter (3.685). Avviket er imidlertid marginalt.

7 Politietterforsking og inndragning av vinning

7.1 Innledning

Etterforskingsfasen innledes på grunnlag av en anmeldelse, eller fordi politiet på annet grunnlag fatter mistanke om at det er begått en straffbar handling. Etterforskingen kan vare helt frem til det foreligger en reaksjon mot lovbruddet, f.eks. i form av en dom. Men oftest avsluttes den før hovedforhandlingen begynner, og tradisjonelt har man sagt at etterforskingsfasen er over når tiltalebeslutning utferdiges. I denne fremstillingen er det først og fremst av interesse å fokusere på de etterforskingsskritt som tas, eller bør tas, uavhengig av om f.eks. tiltale er tatt ut. I mange av de sakene hvor det kan være særlig aktuelt å inndra vinning, er det antakelig praktisk å fortsette etterforskningen etter at tiltalen er utferdiget.

De problemstillingene som reises i forbindelse med etterforsking mht. inndragning av vinning, knytter seg dels til juridiske spørsmål og dels til praktiske og ressursmessige spørsmål. Avgjørende for hva som drøftes i dette kapitlet, er hvilke tiltak som kan iverksettes for å oppnå en bedre og mer effektiv etterforsking, uavhengig av dette skillet. Drøftelsene i kapitlet gjelder derfor begge deler.

Nedenfor under pkt. 7.2 drøftes på generelt grunnlag forholdet mellom etterforsking med sikte på å avgjøre spørsmålet om straff, og etterforsking med sikte på inndragning av vinning. Under pkt. 7.3 drøftes hvor ofte det i praksis etterforskes med sikte på inndragning av vinning i slike saker hvor dette kan være aktuelt. I tilknytning til dette, drøftes om det oftere bør etterforskes med dette siktemålet enn hva som er tilfellet i dag. Under pkt. 7.4 er temaet hvordan etterforsking med sikte på inndragning av vinning faktisk utføres, og hvordan den bør utføres. Disse spørsmålene består av en rekke underspørsmål, bl.a. om hvordan man går frem for å avdekke om lovbruddet har ført til vinning, om vinningens omfang, og om hva som kan gjøres for å skaffe sikkerhet for et eventuelt senere inndragningskrav i den inndragningsansvarliges formue. Et særspørsmål i forbindelse med hvordan etterforsking med sikte på inndragning av vinning utføres, er domstolenes avgjørelser om tiltak for å sikre et eventuelt inndragningskrav i den grad dette kreves. Dette drøftes under pkt. 7.5. Pkt. 7.6 har en samlet drøftelse av forskjellige mulige årsaker til at etterforsking med sikte på inndragning av vinning ikke er tilfredsstillende eller hensiktsmessig. Avsnittet knytter seg dels til de foregående avsnittene, dels drøftes enkelte spørsmål som ikke er behandlet andre steder. Avslutningsvis gis under pkt. 7.7 en samlet oversikt over mulige tiltak for å forbedre og effektivisere etterforskingen med sikte på inndragning av vinning.

7.2 Generelt om forholdet mellom etterforsking mht. straff og etterforsking mht. inndragning av vinning

Generelt vil etterforsking med sikte på å avgjøre spørsmålet om straff først og fremst rette seg mot faktiske forhold som er avgjørende for om mistenkte oppfyller vilkårene for straffansvar etter et nærmere angitt straffebud. Disse vilkårene (straffbarhetsvilkårene), er at vedkommende har oppfylt straffebudets objektive vilkår, at det ikke foreligger noen straffrihetsgrunner, og at vedkommende har utvist den nødvendige skyld og var strafferettslig tilregnelig på gjerningstidspunktet.

Ved noen lovbrudd oppstilles flere straffebud eller strafferammer, avhengig av omfanget av lovbruddet. F.eks. rammer strl. § 162 første ledd overdragelse av narkotika med bøter eller fengsel inntil to år, mens andre ledd om grov narkotikaforbrytelse rammer bl.a. overdragelse av farligere og/eller større kvanta med bøter eller fengsel inntil ti år. Omsetning av meget betydelige kvanta rammes etter tredje ledd og har en strafferamme på 15 år, og under særdeles skjerpende omstendigheter 21 år. Tolloven §§ 61 til 65 rammer forskjellige overtredelser av loven med strafferammer på bøter eller fengsel inntil seks måneder, mens lovens § 66 rammer særlig grove overtredelser med bøter eller fengsel inntil to år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen skal regnes som grov, skal det etter § 66 annet ledd bl.a. legges vekt på om overtredelsen har stort omfang.

I saker om overtredelse av slike straffebud, vil etterforskingen mht. å fastlegge hvilket straffebud eller strafferamme som kommer til anvendelse, også i større eller mindre grad kunne gi svar på spørsmålet om hvor omfattende vinningen er.

Foruten å avklare spørsmålet om straffeskyld, vil etterforskingen generelt ta sikte på å fremskaffe opplysninger av betydning for hvilken, og hvor streng, straffereaksjon som bør gis. Dette gjelder dels omstendigheter ved selve lovbruddet, herunder grovheten av det, og dels forhold som ligger utenfor selve lovbruddet. Etterforsking mht. å fremskaffe opplysninger som utelukkende har betydning ved straffutmålingen, skjer normalt i langt mindre omfang enn etterforsking med sikte på å avdekke straffeskyld. Dette henger først og fremst sammen med at omfanget av opplysninger som er nødvendig for å ta stilling til spørsmålet om straffansvar normalt er langt større enn omfanget av opplysninger som kreves for å fastsette straffereaksjonen. Dessuten kan opplysninger av betydning for å avgjøre spørsmålet om straffansvar også ha betydning i forhold til straffutmålingen.

I etterforskingen med sikte på inndragning av vinning vil de sentrale spørsmålene være om det er begått et lovbrudd som har ført til vinning, og hvor stor denne vinningen er. Det kan også være aktuelt å treffe tiltak for å etablere sikkerhet for inndragningskravet i den ansvarliges formue. Spørsmålet om lovbruddet er begått, vil i praksis søkes besvart under etterforskingen med sikte på straffansvar. For øvrig dreier etterforsking med sikte på inndragning av vinning seg i utgangspunktet om å besvare andre spørsmål enn de som faller under etterforsking med sikte på straffansvar.

Spørsmålet om lovbruddet har ført til vinning, og hvor stort omfang vinningen eventuelt har, kan likevel i noen tilfeller være nært koplet til spørsmålet om straffansvar. Straffebudene rettet mot vinningsforbrytelser krever f.eks. at gjerningspersonen har utvist uberettiget vinnings hensikt. En slik hensikt indikerer i seg selv at en fullbyrdet vinningsforbrytelse gjerne fører til vinning, men legger ingen føringer på etterforskingen mht. vinningens omfang. I andre tilfeller er det ingen kopling mellom de to spørsmålene. At vilkårene for straffansvar for promillekjøring etter vegtrafikkloven § 31 jf. § 22 første ledd er innfridd, belyser f.eks. overhodet ikke spørsmålet om overtredelsen førte til noen vinning. Tilsvarende gjelder for en rekke straffebud. Spørsmålet om lovbruddet har ført til vinning, og dennes eventuelle omfang, kan likevel ofte være knyttet til straffutmålingsspørsmålet, og i visse tilfeller spørsmålet om anvendelse av strengere strafferammer ved skjerpende omstendigheter. Dette kan bl.a. gjelde i saker om overtredelse av strl. § 162, hvor spørsmålet om hvilken strafferamme som skal anvendes er avhengig av lovbruddets omfang (ovenfor). I praksis brukes imidlertid, som nevnt, en relativt liten del av etterforskingsressursene på forhold som ikke har betydning for spørsmålet om straffansvar.

Som nevnt vil opplysninger fremkommet under etterforsking med sikte på å avgjøre spørsmålet om straff være sentrale også ved avgjørelsen av spørsmålet om inndragning av vinning. Motsatt vil i en del tilfeller opplysninger fremkommet under etterforsking med sikte på inndragning av vinning være sentrale ved avgjørelsen av spørsmålet om hvilket straffebud eller hvilken strafferamme forholdet skal subsumeres under, eller ved straffutmålingen. F.eks. har mistenkte over en periode hatt et pengeforbruk som er vesentlig større enn hva som tilsies av de inntektene han har oppgitt til ligningsmyndighetene, slik at han mistenkes for skattesvik. Gjennom videre etterforsking avdekkes at han har begått underslag eller tatt imot bestikkelser. Et eksempel på at slike opplysninger kan ha betydning ved straffutmålingen er at det beslaglegges 100 gr amfetamin hos mistenkte, og at mistanken gjelder befatning med dette kvantumet. Deretter avdekker etterforsking av mistenktes pengeforbruk, bl.a. hans anskaffelser av formuesgjenstander, at han har oppnådd atskillig større profitt enn hva som følger av omsetning av dette kvantumet, slik at han mistenkes for omsetning av 700 gr amfetamin (Gulating lagmannsretts dom 9. januar 1995 nr. 94-01416, omtalt under pkt. 4.3).

En beslektet situasjon som synes aktuell i narkotika- og spritsaker, er at etterforskingen rettes mot innførsel og ikke omsetning, se under pkt. 9.3.2. En slik avgrensning, som kan være fornuftig i forhold til å skaffe bevismessig grunnlag for straffansvar, innebærer ofte at den vinningen mistenkte har oppnådd som følge av narkotika- eller sprittrafikken ikke kan inndras. Vinningen oppnås som regel først ved omsetningen av de innførte varene.

Oppsummert innebærer etterforsking med sikte på inndragning av vinning i mange tilfeller at det bringes inn andre etterforskingstema enn når etterforskingen utelukkende tar sikte på et straffekrav. Men på den andre siden kan etterforsking med tanke på inndragning ofte kaste lys over spørsmålet om det foreligger straffansvar, eller over straffutmålingen.

7.3 Hvor ofte etterforskes det med sikte på inndragning av vinning?

Med etterforsking med sikte på inndragning av vinning menes for det første tilfeller hvor etterforskingsledelsen på eget initiativ har besluttet at spørsmålet om det foreligger vinning, og dennes omfang, skal være et (av flere) etterforskingstema, og hvor dette følges opp med aktive etterforskingsskritt. I en del tilfeller blir spørsmål om vinning først et tema for etterforskingen etter at det, i forbindelse med etterforsking mot andre tema, har fremkommet opplysninger som indikerer at det foreligger en vinning. F.eks. viser beslaglagt materiale etter en ransaking som er gjennomført for å skaffe bevismidler mht. spørsmålet om straffansvar etter et straffebud at lovbruddet har ført til vinning av et angitt omfang, og hvor denne vinningen befinner seg. Den følgende etterforskingen vil i slike tilfeller, eller bør ihvertfall, utvides til også å forberede krav om inndragning av vinningen. Også slike tilfeller omfattes av dette kapitlets drøftelser av hvor ofte det etterforskes med sikte på inndragning av vinning.

Antallet saker hvor det etterforskes med sikte på inndragning kan bare angis anslagsvis. I de sakene hvor det foreligger domfellelse eller vedtatt forelegg som omfatter inndragning av vinning, har det iallfall i noen grad vært etterforsket med sikte på en slik reaksjon. Statens Innkrevingssentral forestår fullbyrdingen av alle rettskraftige krav om verdiinndragning. I 1995 innkom i alt 708 krav etter strl. § 34 til SI. Det årlige antallet har vært på over 500 siden opprettelsen av SI i 1990, og over 600 fra 1992. Ett inndragningskrav tilsvarer her det inndragningsansvaret tiltalte idømmes i en rettsavgjørelse. Dette gjelder også dersom inndragningen gjelder vinning fra flere lovbrudd som er pådømt samtidig.

En annen kilde er STRASAK-registeret, som gir opplysninger om antallet rettskraftige saker som er avgjort med kode med inndragning. Registreringsrutinene i STRASAK medfører at et samlet inndragningskrav som springer ut av en dom eller et forelegg, kan omfatte flere saker. Dette gjelder f.eks. hvor tiltalen omhandler flere straffbare forhold, og det idømmes inndragning etter flere av tiltalepunktene. Den 1. oktober 1994 ble det innført 23 nye avgjørelseskoder med inndragning i STRASAK. Før dette tidspunktet fantes bare tre slike koder, hvilket gjorde statistikkføringen mangelfull når det gjelder inndragning. Man må videre være oppmerksom på at avgjørelseskodene i STRASAK ikke skiller mellom gjenstands- og verdiinndragning. Statistikken omfatter derfor eksempelvis saker med inndragning av brukerutstyr for narkotika etter strl. § 35 annet ledd.

Med de begrensningene som følger av det ovenfor nevnte, har utvalget innhentet tall fra STRASAK for narkotikaforbrytelser, overtredelser knyttet til ulovlig fremstilling og innførsel av alkohol, pornografilovbrudd (strl. § 211) og miljøkriminalitet. Det samlede antallet registrerte slike saker avgjort med kode med inndragning i 1994 var 1.014, hvorav 623 gjaldt narkotikasaker. For 1995 er tallet 1.982, hvorav 1.176 er narkotikasaker. Økningen kan, foruten innføringen av flere kodekombinasjoner med inndragning, også være et resultat av at nye registreringsrutiner i STRASAK ble innført høsten 1994, med en mer detaljert føring av sakene i STRASAK.

Utvalget har generelt inntrykk av at det i en del saker etterforskes med sikte på inndragning av vinning uten at kravet forfølges i domstolene, eller uten at kravet idømmes. Dersom påtalemyndigheten nedlegger påstand om inndragning av vinning, og det er ført bevis for at lovbruddet har ført til vinning, har utvalget inntrykk av at domstolene pådømmer inndragning i de langt fleste tilfellene (se om dette under pkt. 9.3). Men det kan ha vært etterforsket med sikte på å fremme inndragningskrav uten at etterforskingen har frembrakt tilstrekkelig bevismessig grunnlag, slik at kravet ikke forfølges i domstolene. Videre kan det forekomme at påstand om inndragning nedlegges, men at tiltalte frifinnes for inndragningskravet, fordi domstolen ikke finner det bevist at lovbruddet har ført til noen vinning. Endelig kan det tenkes at det i enkelte saker ikke føres tilstrekkelig bevis for at lovbruddet er begått, slik at domstolene frifinner for både straff- og inndragningsansvar. I denne sammenheng nevnes at i flere narkotika- og spritsaker utvalget har gjennomgått hvor tiltalen gjelder både innførsel og omsetning, har retten domfelt etter tiltalepunktet for innførsel, men frifunnet for omsetning fordi det ikke foreligger tilstrekkelig bevis (se pkt. 9.3.2 og pkt. 9.3.3). Siden vinningen som regel først oppnås ved omsetningen, kan det dermed ikke inndras noe utbytte.

Sammenholdt med opplysninger fra Kriminalstatistikken, indikerer tallene ovenfor at det på langt nær etterforskes med sikte på inndragning av vinning i alle saker hvor det kan være grunn til det (se også pkt. 9.3). F.eks. ble det, bare i saker om strl. § 162 som hovedforbrytelse, i 1994 gitt 1.777 reaksjoner (hvorav 311 gjaldt grov narkotikaforbrytelse). Samme år ble det gitt 2.174 reaksjoner mot bedrageri, utroskap eller heleri/etterfølgende bistand. Antallet reaksjoner mot overtredelser av alkoholloven var 1.246 (hvorav hjemmebrenning utgjorde omtrent halvparten), og mot overtredelser av tolloven var antallet reaksjoner 5.794. Til sammen ble det gitt 10.991 reaksjoner bare mot disse typene lovbrudd i 1994, mens det totale antallet krav på inndragning av vinning innkommet SI samme år var 686 (se under pkt. 6.2).

Det er vanskelig å gi en uttømmende forklaring på spørsmålet om hvorfor det relativt sjelden etterforskes med sikte på inndragning av vinning, sett i forhold til antallet straffereaksjoner i saker om profittmotivert kriminalitet. Men noen antakelser om hovedårsaker kan gis: En viktig forklaring ligger i det ovenfor nevnte om at etterforsking med sikte på inndragning av vinning i de langt fleste tilfellene medfører at et etterforskingstema som har lite med spørsmålet om straff å gjøre, bringes inn. Politiets plikt etter strpl. § 224 første ledd til å etterforske mulige straffbare forhold gjelder saklig sett i første rekke undersøkelser av om det foreligger straffbare forhold, jf. også § 226 første ledd som angir framskaffelse av opplysninger for avgjørelsen av tiltalespørsmålet som ett av etterforskingens to formål. Plikten til å etterforske omfatter ikke i samme grad undersøkelser av om det straffbare forholdet har ført til et utbytte som kan inndras. Utvalget kommer tilbake til utformingen av § 226 under pkt. 14.2.1.

Det må være grunnlag for å hevde at det er en tradisjon innen politi og påtalemyndighet for å fokusere på spørsmålet om straffeskyld og straffutmåling, og at inndragning av vinning tradisjonelt har vært sett på som en perifer del av strafforfølgningen. Tradisjonen kommer til uttrykk i mange politidistrikters svar på et spørsmål utvalget stilte dem, som lyder: «Det har vært hevdet at politi- og påtalemyndigheten nokså ensidig fokuserer på straff under hele saksbehandlingen. Dersom du er enig, hva mener du må til for å endre disse holdningene?». Hele 32 av de 39 svarene må tolkes slik at politidistriktene mente seg enige i påstanden, og bare fire politidistrikter var uenige i den. Påstanden støttes for øvrig av at 11 politidistrikter uttalte at det må bevisstgjøring til for å endre disse holdningene. Utvalget ser disse svarene som et ganske klart uttrykk for at påstanden om at det finnes en tradisjon for å fokusere på straff, men ikke på inndragning, har mye for seg. Denne tradisjonen har en naturlig forklaring i at den enkelte etterforsker og jurist tradisjonelt har arbeidet med flere kriminalitetstyper, hvor inndragning av vinning i motsetning til straff bare har vært aktuelt som reaksjon mot enkelte av disse kriminalitetstypene.

I den grad en utvidelse av etterforskingen til også å omfatte inndragning av vinning krever ytterligere ressurser, kan det være nærliggende å unnlate en slik utvidelse av etterforskingstema. Ressursspørsmålet består dels av spørsmålet om politidistriktet har den nødvendige kompetansen til slik etterforsking, og dels av spørsmålet om fordelingen av de samlede ressursene i politidistriktet på de foreliggende straffesakene. 13 politidistrikter fremhever fordelingen av disponible etterforskingsressurser som et forhold som ofte har innflytelse på om det etterforskes med sikte på inndragning av vinning. Noen politidistrikter gir uttrykk for at ressursene først og fremst brukes på spørsmålet om straffeskyld og -reaksjon, og at det ofte ikke avsettes ressurser til etterforsking med sikte på inndragning. Andre politidistrikter gir uttrykk for at omfanget av ytterligere ressurser som kreves for å etterforske mht. inndragning, har betydning. Kreves små tilleggsressurser, vil inndragningsspørsmålet lettere etterforskes enn hvis det kreves omfattende ressurser. Det blir påpekt at det ikke lar seg gjøre å etterforske mht. inndragning i tilstrekkelig omfang med de etterforskingsressursene politidistriktene disponerer over i dag. Utvalget antar at situasjonen for det enkelte politidistrikt ofte er at det må velges om ressursene skal konsentreres om straffespørsmålet, eller om det skal brukes ressurser på inndragningsspørsmålet, og at sistnevnte prioritering nødvendigvis medfører mindre ressurser til å avgjøre straffespørsmålet i samme sak eller i andre saker.

Utvalget spurte i sitt spørsmålsbrev om hva politidistriktene mente om kunnskapsnivået på etterforskere og jurister om inndragning. Et stort flertall av svarene er negative; det uttales at «nivået er lavt», «for dårlig» o.l. To politidistrikter uttaler at særlig etterforskere har for liten kunnskap. Videre fremhever en rekke av svarene kompetansen eller kunnskapen om reglene hos etterforskere og jurister som et forhold som ofte har innflytelse på hvorvidt det etterforskes med sikte på inndragning. Dette indikerer at et lavt kompetansenivå virker begrensende mht. hvorvidt etterforskingen skal omfatte inndragningskrav i en del saker. Noen få politidistrikter gir uttrykk for at etterforskingen oftere vil omfatte inndragningskravet dersom en jurist tar del i etterforskingen i en tidlig fase. Dette kan oppfattes som et uttrykk for at etterforskere i disse politidistriktene har behov for en kunnskap om de relevante rettsreglene som de ikke selv besitter. Utvalget antar at noe tilsvarende kan gjelde også i andre politidistrikter.

En annen hovedårsak til at det sjelden etterforskes med sikte på inndragning av vinning, kan ligge i at tilgjengeligheten av opplysninger om vinning i saken ofte har innflytelse på om det igangsettes etterforsking med sikte på inndragning. En rekke politidistrikter uttrykker seg i denne retning i sine svar til utvalgets spørsmålsbrev. Dette må antakelig forstås slik at det avhenger av de opplysningene som kommer frem under den innledende fasen i etterforskingen, hvor fokus er begrenset til spørsmålet om straffansvar, om også inndragning av vinning skal være tema for den følgende etterforskingen. Noen politidistrikter gir uttrykk for at dette langt på vei er et avgjørende forhold. Det uttales f.eks. at det ofte må konkrete opplysninger til for at det etterforskes med tanke på inndragning, og at vinningen må «ligge opp i dagen».

I saker hvor det allerede foreligger beslag av penger eller andre verdier hos mistenkte, kan de beslaglagte verdiene i seg selv gi grunnlag for å anta at det foreligger en vinning som bør inndras. Slike beslag kan samtidig innebære en sikkerhet for at et evt. inndragningskrav kan fullbyrdes så langt de beslaglagte verdiene rekker. Motsatt antydes det av enkelte politidistrikter at inndragning av vinning ikke gjøres til etterforskingstema dersom mistenkte mangler betalingsevne. Dette må være bakgrunnen for at flere politidistrikter uttrykker at det ofte har innflytelse på om det etterforskes med sikte på inndragning av vinning om det allerede foreligger beslag av verdier. Et annet forhold, er at de fleste etterforskere antakelig vil oppleve det som svært demotiverende og kanskje frustrerende å gi mistenkte tilbake beslaglagte penger som utvilsomt er utbytte fra lovbruddet. I saker hvor det ikke på forhånd er tatt beslag i verdier, synes det derimot at det sjeldnere besluttes at inndragning av vinning skal være etterforskingstema.

En del politidistrikter uttrykker at vinningens omfang har betydning for om etterforskingen skal omfatte inndragning av vinning. Etterforsking med sikte på inndragning foretas mao. oftere i saker hvor vinningen antas å være betydelig, ut fra opplysningene som foreligger før inndragning gjøres til etterforskingstema. At vinningens omfang ikke anses som betydelig, vil dermed kunne medføre at det ikke etterforskes med sikte på inndragning. Det samme gjelder hvor etterforskingen så langt ikke har avdekket en betydelig vinning.

Samlet sett indikerer antakelsene som er gitt ovenfor at det i de fleste typer saker ikke rutinemessig iverksettes etterforsking med tanke på inndragning av vinning i saker hvor dette kan være aktuelt, men at det snarere skal spesielle forhold til før inndragning gjøres til etterforskingstema.

Unntak fra dette kan imidlertid tenkes å gjelde i visse typer saker. Utvalget har bl.a. inntrykk av at det i fiskerisaker og saker om ulovlig jakt oftere iverksettes etterforsking med tanke på inndragning.

7.4 Hvordan etterforskes det mht. inndragning av vinning?

7.4.1 Innledning

Etter utvalgets oppfatning er, som det fremgår under pkt. 7.3, et hovedproblem at det ikke etterforskes med sikte på inndragning av vinning i et tilstrekkelig stort antall saker. I dette avsnittet forutsettes at slik etterforsking iverksettes, og tema er hvordan denne etterforskingen utføres og bør utføres.

Utviklingen av en vanlig straffesak kan i korte trekk beskrives som en avskallingsprosess, som består av flere faser. Den første består av de faktiske omstendighetene ved lovbruddene, herunder omfanget av den eventuelle vinningen. En person har f.eks. solgt narkotika ved 50 anledninger over et år, med en vinning på kr 4.000 pr. salg.

Andre fase består av at lovbruddene oppdages, og kommer til politiets kjennskap gjennom anmeldelse eller på annen måte. Ofte gjelder dette bare brokker av de faktiske omstendighetene, f.eks. at personen i eksempelet ovenfor har solgt narkotika ved 25 anledninger.

Tredje fase er avgrensningen av etterforskingen, som kan gjelde lovbruddene både omfangsmessig og i tid. Avgrensningen kan medføre at etterforskingen av ressurshensyn ikke omfatter alle de anmeldte lovbruddene, f.eks. begrenses etterforskingen av personen nevnt ovenfor til 15 av narkotikasalgene. Videre kan etterforskingen avgrenses mot enkelte lovbrudd pga. at foreldelsesfristen for straffansvar for disse er utløpt.

Fjerde fase er innstillingen fra etterforskeren til den påtaleansvarlige, som bl.a. av bevismessige hensyn kan være begrenset til bare å omfatte deler av hva det har blitt etterforsket på. I eksempelet innstilles det f.eks. på tiltale for ti narkotikasalg, fordi det ikke foreligger tilstrekkelige bevis for de øvrige fem salgene.

Femte fase består i at den påtaleansvarlige beslutter å forfølge inndragningskravet for så vidt gjelder de lovbruddene som fører til tiltale. Av forskjellige grunner kan man velge å forfølge inndragningskravene i begrenset utstrekning. I eksempelet legges det f.eks. opp til å føre bevis for at vinningen for hvert salg var kr 3.500. Et annet eksempel kan være at den påtaleansvarlige mottar signaler om at siktede vil være villig til å avgi en uforbeholden tilståelse og samtykke til at det avsies dom i forhørsrett, dersom inndragningskravet begrenses, samtidig som dom i forhørsrett finnes ønskelig av prosessøkonomiske hensyn. Utvalget antar for øvrig at spørsmålet om inndragning av vinning i mange tilfeller overhodet ikke er et tema før man har kommet til denne fasen. Dette er i seg selv lite tilfredsstillende.

I sjette fase er det spørsmål i hvilken grad domstolen domfeller etter tiltalen, og tar inndragningspåstanden til følge. I eksempelet frifinnes det f.eks. for to salg, slik at inndragningsansvaret begrenses til kr 28.000 - omtrent en åttedel av den faktisk oppnådde vinningen på kr 200.000. Et annet praktisk eksempel er at tiltalen gjelder innførsel og omsetning av narkotika eller sprit, men at det bare domfelles for innførsel (se pkt. 9.3.2 og pkt. 9.3.3). Dermed er inndragning av vinning som regel utelukket, fordi vinningen gjerne oppstår først ved omsetningen.

Den syvende fasen består i fullbyrdingen av inndragningskravet. I en del saker lar det seg ikke gjøre å fullbyrde mer enn en del av det rettskraftige inndragningskravet, f.eks. fordi domfelte holder sine formuesgjenstander skjult for innkrevingsmyndighetene.

Det bør understrekes at resultatet i eksempelet ovenfor, som består i at det pådømte inndragningsansvaret utgjør ca. en åttedel av den faktisk oppnådde vinningen, synes å være svært optimistisk i forhold til det som oftest er tilfellet når profittmotivert kriminalitet strafforfølges. Som eksempel kan nevnes at tiltalte i den hittil største spritsmuglersaken i Norge ble dømt for innførsel og salg av ca. 740. 000 liter 96 % sprit. Salg av denne spriten til en pris på kr 140 pr. liter fører til en brutto vinning på over 103 millioner kr, men retten begrenset inndragningen til 7,4 millioner kr, bl.a. under henvisning til at det ikke var ført bevis for at tiltalte hadde vært alene om virksomheten (Oslo byretts dom 19. mars 1993 i sak nr. 92-05193, se nærmere om saken under pkt. 4.6.1). I denne saken ble mao. over ni tideler av inndragningskravet avskallet i bare én fase av strafforfølgningen.

En slik avskallingsprosess som beskrevet ovenfor, som (i varierende grad) vil finne sted ved enhver strafforfølgning, innebærer at så lenge de straffbare forholdene som er tilstrekkelig bevist utgjør rammen for hvilken vinning som kan inndras (vinningen må etter strl. § 34 være «oppnådd ved en straffbar handling»), er det i praksis sjelden eller aldri mulig å oppnå at forbryteren fratas hele fortjenesten fra sin forbryterske virksomhet. Riktignok vil en omfattende effektivisering innen politi og påtalemyndighet, slik utvalget foreslår under pkt. 7.5, kunne føre til et bedre resultat. Utvalget ser det imidlertid som helt urealistisk at inndragningskrav generelt vil kunne nærme seg omfanget av den faktiske vinningen som oppnås i dag av vanlige utøvere av profittmotivert kriminalitet, med de reglene som gjelder i dag.

7.4.2 Etterforsking mht. omfanget av vinningen

Når inndragning av vinning gjøres til tema for etterforskingen, vil det nødvendigvis også søkes avklart at vinningen har hatt et visst omfang. Men dette behøver ikke innebære at det samlede omfanget av vinningen gjøres til etterforskingstema.

I en del saker vil det tidlig under etterforskingen være tatt beslag i mistenktes verdier. I slike tilfeller kan den videre etterforskingen ta sikte på at disse verdiene inndras, uten at det etterforskes med sikte på inndragning ut over dette. Ett politidistrikt har f.eks. uttalt at når lovbruddet ikke er omfattende og alvorlig, begrenser etterforskingen med sikte på inndragning seg i praksis til de beløp som allerede er beslaglagt, slik at det ikke foretas noen egentlig etterforsking for å avdekke den samlede vinningen. Et sterkere uttrykk for dette gir et annet politidistrikt, som uttaler at inndragning foretas impulsivt i henhold til de beslag som er gjort i saken. Dette gir formentlig også uttrykk for at beslutning om å ta beslag ikke først og fremst treffes med tanke på eventuell inndragning. Utvalget antar at en tilsvarende praksis følges i flere politidistrikter. Det innebærer i så fall at det er tilfeldig hvorvidt inndragningskrav fremmes, og at omfanget av inndragningskravet som fremmes reflekterer det verdimessige omfanget av beslag som er gjort i saken, ikke hvilket omfang vinningen kan antas å ha.

Utvalget ser en slik praksis som lite hensiktsmessig, fordi det dermed beror på tilfeldigheter om det foretas noen egentlig etterforsking for å avdekke vinningen og dens omfang, noe som selvsagt alltid burde gjøres.

En slik praksis kan for øvrig i enkelte tilfeller være en årsak til følgende uheldige situasjon: Den samlede vinningen fra lovbruddene antas f.eks. å utgjøre kr 1.000.000, mens det er tatt beslag i kr 100.000. Tiltalte hevder at han har tjent halvparten av de beslaglagte pengene på lovlig måte, noe som fører til at påstanden om inndragning begrenses til kr 50.000, i det man overser at det kan foretas verdiinndragning av det overskytende. Man legger mao. uriktig til grunn at det dreier seg om en form for gjenstandsinndragning. Utvalget har etter sin gjennomgang av underrettspraksis inntrykk av at enkelte saker har hatt slike utilfredsstillende utslag.

7.4.3 Etterforsking mht. oppsporing og sikring av gjenstander/verdier

For å sikre fullbyrdingen av inndragningskravet vil det ofte være ønskelig å skaffe oversikt over siktedes formuesgoder, og å etablere sikkerhet i disse, slik at kravet ikke blir forspilt. Siktede vil på en enkel måte kunne skjule formuesgjenstandene eller tilsløre det reelle eierforholdet. Av den grunn kan det være nødvendig med omfattende etterforsking, hvor man ikke kan nøye seg med å innhente opplysninger fra tilgjengelige offentlige registre, for å skaffe en slik oversikt. Slike tiltak inngår som en del av det typiske etterforskingsarbeidet, og politiet bør ikke la tiltakene utstå til fullbyrdingsfasen.

Oppsporingen av siktedes formuesgjenstander kan ta utgangspunkt i opplysninger innhentet fra siktede selv, vitner, offentlige myndigheter, forskjellige offentlige registre, siktedes bankforbindelser m.v. Også allment tilgjengelige opplysninger fra f.eks. massemedia kan være til nytte. Generelt er det ofte en fordel at man ved denne etterforskingen går bredt frem og samler inn opplysninger fra alle mulige kilder, for å danne et mest mulig fullstendig bilde av siktedes formuessfære. Dette kan medføre omfattende informasjonsmengder, som igjen stiller spesielle krav til etterforskeren.

Skatte- og avgiftsmyndighetene har opplysninger om hvilke inntekter og formue siktede har oppgitt til beskatning, og opplysninger om oppgavepliktig omsetning dersom siktede er næringsdrivende. Innkrevingsmyndighetene har opplysninger knyttet til siktedes innbetalinger av skatter og avgifter. Tolletaten kan ha opplysninger om siktedes ut- eller innførsel av formuesgjenstander. Felles for disse etatene er at de har en vid adgang til å gi politiet opplysninger om vedkommendes personlige og økonomiske forhold, uten hinder av taushetsplikt. F.eks. kan ligningsmyndighetene fritt gi politiet enhver opplysning av relevans for strafforfølgningen, også opplysninger om andre enn siktede, dersom det er skjellig grunn til mistanke om et lovbrudd som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder, jf. ligningsloven § 3-13 nr. 2 f (se nærmere ØKOKRIMs skriftserie nr. 7 s. 166 flg.). Også andre etater kan ha opplysninger av interesse. Dersom siktede hever eller har hevet trygd pga. uførhet eller arbeidsledighet, finnes opplysninger om dette hos trygdeetaten. Men for denne etaten er taushetsplikten i noe større utstrekning til hinder for å gi opplysninger til politiet.

Siktedes bankforbindelser har ofte en mengde opplysninger av sentral interesse for oppsporingen av hans formue. Opplysningene kan gjelde siktedes konti, transaksjoner til andre personer m.v. Banker er underlagt taushetsplikt om kundeforhold etter banklovgivningen, og denne taushetsplikten gjelder også overfor politiet med mindre siktede samtykker i at opplysningene avgis. Taushetsplikten viker imidlertid for den alminnelige forklaringsplikten overfor retten etter straffeprosessloven. Politiet kan dermed innhente opplysningene ved å begjære rettslig avhør til bruk for etterforskingen etter strpl. § 237. Slikt avhør kan foretas under etterforsking av bestemte lovbrudd, også uten at noen bestemt er mistenkt. Retten kan i forbindelse med avhøret pålegge vitnet å friske opp sitt kjennskap til saken, f.eks. ved å undersøke regnskapsbøker og dokumenter, og å gjøre opptegnelser og ta disse med til avhøret, jf. strpl. § 116.

Reglene om rettslig avhør av bankens tilsatte er i seg selv lite praktiske, men de har indirekte betydning for adgangen til å kreve dokumenter utlevert. I samme utstrekning som bankens tilsatte plikter å forklare seg for retten, kan nemlig retten pålegge dokumenter utlevert, jf. strpl. § 210. I praksis er dette en enkel måte for politiet å skaffe seg bankopplysninger på. Dette innebærer at politiet kan få skriftlige opplysninger som er tilrettelagt fra bankens side uten at det er nødvendig å møte i retten.

At det er nødvendig med rettslig avhør eller rettens beslutning om dokumentutlevering for å fremskaffe opplysninger fra siktedes bankforbindelser, innebærer en noe mer arbeidskrevende og tungvint ordning enn dersom opplysningene kunne fremskaffes ved at bankens tilsatte avga forklaring til politiet. Gjeldende regler er som nevnt til hinder for dette, også når banken har interesse i at det avgis politiforklaring.

Foruten siktedes bankforbindelse kan siktedes forsikringsselskap, fondsmegler og revisor ha opplysninger av interesse. De sistnevnte har taushetsplikt mht. kundeopplysninger, men denne viker på samme måte som bankenes taushetsplikt for rettslig forklaringsplikt og plikt til å utlevere dokumenter etter straffeprosesslovens bestemmelser.

Verdipapirsentralen har opplysninger om siktedes evt. konti for fondsaktiver, om transaksjoner på disse kontiene, og om hvem som er kontofører. Tillits- og tjenestemenn ved Verdipapirsentralen er imidlertid pålagt taushetsplikt mht. opplysninger om brukere og kunder etter verdipapirsentralloven. Slik taushetsplikt viker for vitneplikt overfor retten, på samme måte som for banktilsatte. Videre er Verdipapirsentralen en selveiende institusjon, slik at vitneforbudet for offentlige tjenestemenn etter strpl. § 118 ikke får anvendelse.

En rekke offentlige registre kan gi opplysninger av interesse. Flere av disse sorterer under Brønnøysundregistrene: Enhetsregisteret har bl.a. opplysninger om juridiske enheters navn og adresse, navn på daglig leder, forretningsfører, styremedlemmer og deltakere samt kapital. Foretaksregisteret har en rekke opplysninger knyttet til registreringspliktige foretak og deltakere i dem. I Regnskapsregisteret finnes foretakenes årsoppgjør. Konkursregisteret gir opplysninger om personer og foretak som er slått konkurs eller tvangsavviklet etter reglene i konkursloven, og i visse tilfeller stiftere, daglig leder, større eiere og personer som har hatt verv i disse. Konkursregisteret har også opplysninger om personer som er ilagt konkurskarantene. Løsøreregisteret har opplysninger om tinglyste heftelser i vedkommende personers løsøre, bl.a. kjøretøy. Det føres også et Ektepaktregister, som har opplysninger om inngåtte ektepakter og deres innhold.

Utenom Brønnøysundregistrene nevnes grunnboken, som føres lokalt av domstolene, og gir opplysninger om eierforhold til faste eiendommer innen rettskretsen. Grunneiendom-, adresse- og bygningsregisteret (GAB), som føres av Statens Kartverk, har lignende opplysninger på landsbasis. Opplysninger fra Den sentrale grunnbok og GAB-registeret kan fås fra Norsk Eiendomsinformasjon as. Bilregisteret kan opplyse om siktede er eller har vært registrert som innehaver av motorvogn, og evt. dennes merke, årsmodell m.v. Opplysningene kan fås fra det lokale biltilsynet, eller av det sentrale motorvognregisteret i Vegdirektoratet. Et sentralt båtregister, som er under etablering ved Fredrikstad tollsted, vil ha opplysninger om eiere av alle motor- og seilbåter over en viss størrelse på landsbasis (inntil videre føres registre over motorbåter i politidistriktene).

Flere av de nevnte registrene krever et gebyr for å avgi opplysninger, også til bruk for etterforsking. Dette innebærer en ekstra utgift for politidistriktene ved innhenting av registeropplysninger. Dersom det i fremtiden blir mer utbredt å innhente slike opplysninger, vil denne utgiften stige. Utvalget har innhentet opplysninger om at utgiftene ved ØKOKRIM og Oslo politidistrikt knyttet til innhenting av opplysninger fra eksterne registre i 1995, var på hhv. kr 161.000 og drøyt 3,5 millioner kr. For Oslo politidistrikt ligger det alt vesentlige av kostnadene i tilknytning til Det sentrale personregister. Kostnadene må ses i sammenheng med at Oslo politidistrikt årlig behandler over 100.000 straffesaker.

Med etterforsking mht. sikring av gjenstander og verdier menes tiltak som treffes med formål å etablere sikkerhet i den inndragningsansvarliges formue for at inndragningskravet skal kunne fullbyrdes. Et eksempel på dette er at politiet tar beslag i et pengebeløp som oppdages under ransaking i mistenktes hjem. Et beslag kan også tas fordi det som beslaglegges antas å ha betydning som bevis i saken. Et pengebeslag kan dermed samtidig ha både fullbyrdingsformål og bevismessige formål. Et annet eksempel på etterforskingsskritt som tas for å sikre fullbyrdingen av et senere inndragningskrav, er heftelse i mistenktes formuesgoder, f.eks. hans fritidsbåt. Heftelse innebærer at eieren av formuesgodet fratas retten til å råde over det gjennom frivillige disposisjoner til skade for heftelseshaver, men ikke nødvendigvis at han fratas besittelsen over det.

Beslag og heftelse er de to tvangsmidlene som oppstilles i straffeprosessloven for å sikre et foreløpig ikke pådømt inndragningskrav. Det kan imidlertid også tenkes andre måter å etablere en slik sikkerhet på, f.eks. gjennom sikkerhetsstillelse eller deponering fra den inndragningsansvarlige. Se nærmere om dette under pkt. 4.8.

Generelt vil fullbyrdingen av et pådømt inndragningskrav lettes dersom det på forhånd er etablert sikkerhet for kravet. Det kan i en del saker gå flere år fra etterforskingen starter og frem til det foreligger rettskraftig avgjørelse om inndragning. I løpet av denne tiden har mistenkte anledning til å forspille, gi fra seg og stikke bort de delene av sin formue som kan ha interesse ved fullbyrdingen av inndragningskravet. Et eksempel fra rettspraksis er en person som i tiden mellom etterforskingens start og domfellelsen overførte biler og fast eiendom til sin familie, åpenbart for å unngå betaling av offentlige krav, bl.a. et inndragningskrav (se ØKOKRIMs skriftserie nr. 8 s. 79). Mottakeren kan for øvrig etter omstendighetene straffes etter bestemmelsen i strl. § 317 om hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger.

Utvalget har et generelt inntrykk av at det i praksis bare foretas etterforskingsskritt for å sikre inndragningskravet i en liten andel av de sakene hvor det etterforskes med tanke på inndragning av vinning. Til utvalgets spørsmål til politidistriktene om dette, lød nesten halvparten av svarene at dette ble gjort sjelden (en del uttalte at det ble gjort svært sjelden, eller at det aldri var gjort). Bare seks av politidistriktene uttalte at inndragningskrav ble sikret i «de fleste saker» o.l., og av disse uttalte bare to politidistrikter at kravet alltid forsøkes sikret i saker hvor man ser muligheten for inndragning. De øvrige politidistriktene besvarte ikke spørsmålet uttrykkelig. Disse svarene er i samsvar med det inntrykket utvalget ellers har om at inndragningskravet i for liten grad søkes sikret.

I de tilfellene hvor inndragningskravet søkes sikret, skjer dette trolig oftest ved at det tas beslag eller heftelse i kontanter m.v. Hele 22 politidistrikter uttaler at kravet ofte søkes sikret i penger. Langt færre (ti) uttaler at kravet ofte søkes sikret ved beslag eller heftelse i kjøretøyer. Nesten like mange nevner bankkonti (eller «bankinnskudd») og løsøregjenstander generelt som aktuelle formuesgoder. Noen få politidistrikter nevner fast eiendom, verdipapirer og tilfredsstillende bankgarantier som aktuelle formuesgoder. Et generelt inntrykk er at sikkerheten ofte tilsvarer bare en del av inndragningskravet.

Utvalget har også inntrykk av at heftelse benyttes i svært mye mindre grad enn beslag. Dette inntrykket styrkes av at Statens Innkrevingssentral har opplyst at av de rettskraftige inndragningskravene som mottas og som er sikret, er det foretatt beslag i 98 % og heftelse i bare 2 % av tilfellene.

Det kan være flere årsaker til at det sjelden treffes tiltak for å sikre inndragningskravet. I spørsmålsbrevet ba utvalget politidistriktene om å angi forhold som etter deres oppfatning ofte gjør det vanskelig å bruke beslag, evt. heftelse, for å sikre inndragningskravet. Åtte av politidistriktene nevnte problemer knyttet til bevisbyrden som et slikt forhold. De fleste av disse spesifiserte ikke nærmere hvilket bevistema problemene knytter seg til. Utvalget antar at dette iallfall i en del saker gjelder at lovbruddet har ført til den antatte vinningen, eller at mistenkte er den reelle eieren av det aktuelle formuesgodet (jf. nedenfor). Denne problemstillingen knytter seg først og fremst til utformingen av inndragningsbestemmelsen i strl. § 34, og blir derfor behandlet i kapittel 13.

Heftelse kan etter ordlyden i strpl. § 217 bare tas i formuesgjenstander som tilhører siktede. Fra seks politidistrikter ble det uttalt at uklare eller fordekte eierforhold, eller vanskeligheter med å finne de reelle eiendomsforhold, ofte gjør det vanskelig å bruke heftelse. (Svarene er ikke uttrykkelig begrenset til bare å gjelde heftelse, men må antakeligvis likevel forstås slik at de ikke gjelder beslag, fordi det ikke kreves at gjenstanden for beslag tilhører siktede.) Men etter utvalgets mening gir § 217 også adgang til å beslutte heftelse i formuesgjenstander som tilhører andre enn siktede, dersom disse er mulige adressater for inndragningskravet. Dette følger av at straffeprosesslovens bestemmelser om siktede får tilsvarende anvendelse for personer det reises inndragningssak mot, jf. § 82 fjerde ledd som henviser til § 2. I den grad inndragningskravet også kan rettes mot vedkommende som formelt fremstår som eier av formuesgodene, kan dermed problemet løses ved å gjøre inndragningskravet gjeldende også overfor denne personen. I tillegg kommer at retten vil kunne skjære gjennom proformaverk og ta heftelse i gjenstander som siktede reelt eier, jf. Rt. 1994 s. 104 som er referert under pkt. 4.8.2.

Åtte politidistrikter uttaler at begrensede ressurser, tidsmessige begrensninger m.v. ofte kan gjøre det vanskelig å sikre inndragningskravet (se også pkt. 7.3 om slike forhold som begrensning ved etterforsking med sikte på inndragning av vinning generelt). Ett politidistrikt uttaler uttrykkelig at ressursene ikke prioriteres til oppsporing og beslag i formuesgoder, fordi det stilles høye krav til effektivitet som måles i STRASAK-registeret, og at sikring av inndragningskrav ikke er blant målekriteriene i systemet. Til dette bemerkes at inndragningsbeløpenes størrelse ikke føres i STRASAK.

Fem politidistrikter oppgir manglende kunnskaper, lav kompetanse m.v. som et forhold som ofte gjør det vanskelig å bruke beslag eller heftelse for å sikre inndragningskravet.

Bruk av beslag eller heftelse for å sikre et inndragningskrav forutsetter at det finnes en viss formue på mistenktes hånd. Heftelse i formuesgjenstander forutsetter også at ikke foreliggende begrensede rettigheter i formuesgjenstanden er til hinder for det. Av seks politidistrikter oppgis eller antydes at siktede overhodet ikke har verdier eller gjenstander som det kan tas beslag eller heftelse i, eller at det ikke lar seg gjøre å finne frem til verdiene, som et forhold som ofte gjør det vanskelig å sikre inndragningskravet. Ett svar lyder eksempelvis «som regel intet å sikre». Om det lar seg gjøre å finne frem til verdier hos mistenkte, kan som nevnt avhenge av i hvilken grad mistenkte har hatt anledning og oppfordring til å kvitte seg med verdiene. Ingen av de seks politidistriktene antyder i hvor lang tid etterforskingen har pågått, eller om mistenkte er kjent med den, på det tidspunktet inndragningskravet forsøkes sikret.

Domstolene kan ha befatning med tiltak for å etablere sikkerhet for kravet på ulike måter. Beslag besluttes som hovedregel av påtalemyndigheten, jf. strpl. § 205 første ledd, men den som rammes av beslaget kan bringe spørsmålet om det skal opprettholdes inn for retten etter § 208 første ledd. Beslutning om heftelse i siktedes formue treffes som hovedregel av retten, som også skal avgjøre i hvilken utstrekning heftelsen skal opprettholdes i et etterfølgende rettsmøte, jf. hhv. § 217 første ledd og § 218 annet ledd. Enkelte politidistrikter har ved besvarelsen av utvalgets spørsmålsbrev gitt uttrykk for at etterforskingen med sikte på inndragning av vinning er særlig ressurskrevende i den grad domstolene bringes inn på en av de nevnte måtene. Det uttales bl.a. at den rettslige prøvingen av opprettholdelse av heftelser er ressurskrevende.

Inntrykket av at det sjelden foretas etterforskingsskritt for å sikre inndragningskravet, gjelder imidlertid ikke uten modifikasjoner. Et unntak gjelder i saker hvor inndragning av vinning gjøres til etterforskingstema som følge av et allerede foreliggende beslag i penger. Tre av de politidistriktene som besvarte utvalgets spørsmålsbrev, uttaler at dette er et viktig kriterium for om det tas skritt for å sikre inndragningskravet, men utvalget finner det naturlig å anta at tilsvarende også gjelder ved flere andre politidistrikter. Dette har bl.a. sammenheng med at etterforskere antakelig vil oppleve det som demotiverende å gi mistenkte de beslaglagte pengene tilbake (se pkt. 7.3).

I de tilfellene det tas beslag i formuesgjenstander, er det av stor betydning at de ikke forringes i verdi i beslagstiden. Dette er viktig både for å unngå erstatningskrav fra eieren dersom gjenstandene senere tilbakeleveres, og for å oppnå en høyest mulig pris dersom gjenstandene senere skal realiseres. Beslagstiden i større saker kan være lang, ofte på over et år. For at f.eks. et kjøretøy ikke skal forringes i verdi over så lang tid, må det oppbevares på en dertil egnet måte, og beslaglagte pengesummer må plasseres slik at de forrentes i rimelig grad. Det følger av Instruks for økonomiforvaltningen i politiet (fastsatt av Justisdepartementet) pkt. 14 at beslaglagte verdier skal registreres i beslagsrapport, som skal inneholde relevante opplysninger om beslagene og disposisjonene over disse. For øvrig foreligger ikke sentrale retningslinjer om oppbevaring og behandling av beslag. Utvalget har ikke systematisk innhentet opplysninger om behandlingen av beslaglagte gjenstander, men antar at praksis varierer noe fra politidistrikt til politidistrikt.

7.4.4 Særlig om internasjonalt samarbeid

Generelle anmodninger om bistand under etterforskingen fra utenlandsk politimyndighet fremføres gjennom Interpol, og slike anmodninger rettes relativt ofte såvel fra norsk politi til utenlandsk politimyndighet som den motsatte vei. Anmodningene går typisk på innhenting av diverse informasjon som er offentlig tilgjengelig og politiavhør av vitner. Dersom tvangsmidler, eksempelvis ransaking og beslag, skal nyttes eller det ønskes rettslig bevisopptak, må rettsanmodninger anvendes. De fleste europeiske stater, deriblant Norge, har ratifisert Europarådets rettshjelpekonvensjon av 1959, hvoretter statene har plikt til å bistå hverandre. Men også utenfor konvensjonsstatene ytes slik rettshjelp i stor utstrekning. Utvalget går ikke inn på disse generelle rettshjelpsspørsmålene.

Når det særlig gjelder etterforskning med sikte på inndragning oppstår spørsmålet om utenlandsk bistand i tilfeller der mistenkte antas å ha midler i utlandet. På samme måte kan andre lands myndigheter ha behov for bistand for å kartlegge eller sikre formue som befinner seg i Norge i forbindelse med etterforsking med sikte på inndragning i vedkommende land.

Også her kan det bli spørsmål om utenrettslig politisamarbeid gjennom Interpol, f.eks. i samband med ulike registeropplysninger. Men det foreligger også to konvensjoner som spesielt tar sikte på inndragning, og som pålegger statene en plikt til å yte bistand. Dette er FN-konvensjonen om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer fra 1988, og Europarådets konvensjon om hvitvasking, ransaking, beslag og inndragning av økonomisk utbytte fra straffbare handlinger fra 1990. Konvensjonene i norsk oversettelse er inntatt som vedlegg til ØKOKRIMs skriftserie nr. 10. Førstnevnte konvensjon, som er begrenset til narkotikasaker, er ratifisert av mer enn 120 stater over hele verden, herunder de langt fleste EU-landene. Europarådskonvensjonen er ratifisert av Bulgaria, Finland, Italia, Sveits og Storbritannia. Norge har ratifisert begge konvensjonene.

FN-konvensjonen gir i art. 5 (4) (a) konvensjonspartene adgang til å anmode andre parter om å fullbyrde en inndragningsavgjørelse som er truffet av anmodende part, eller at anmodede part treffer inndragningsavgjørelsen (se nærmere under pkt. 10.2.2). Slike anmodninger utløser etter art. 5 (4) (b) plikt for anmodede part til å treffe tiltak for å identifisere, oppspore og sperre eller beslaglegge utbytte, formuesgoder m.v. med sikte på inndragning. Tiltakene skal treffes i samsvar med anmodede parts interne lovgivning, jf. art. 5 (4) (c). Siden denne plikten utløses først etter anmodning om å fullbyrde eller beslutte inndragning, har den liten betydning i forhold til etterforsking med sikte på å fastslå omfanget av vinningen. Men den kan ha betydning når omfanget er fastslått og man antar at tiltalte har formue i utlandet uten at denne er nærmere kjent. Se nærmere om innholdet i og fremgangsmåten ved oversendelse av anmodninger under pkt. 10.2.2.

Europarådskonvensjonen har mer omfattende regler om bistandsplikt i etterforskingsfasen. Generelt skal konvensjonspartene etter art. 7 (1) i størst mulig utstrekning samarbeide om etterforsking og strafforfølgning med sikte på inndragning av utbytte. Konvensjonen gjelder både gjenstands- og verdiinndragning. Etter art. 7 (2) (b) skal partene treffe nødvendige tiltak for å kunne imøtekomme anmodninger etter konvensjonen om etterforskingsbistand og midlertidig forføyning med sikte på inndragning.

Konvensjonen har videre regler om etterforskingsbistand. Konvensjonspartene skal på anmodning i så stor grad som mulig bistå hverandre med å identifisere og oppspore utbytte og andre formuesgoder som kan komme til å bli inndratt, jf. art. 8. Denne bistanden skal omfatte ethvert tiltak for å frembringe og sikre bevis for formuesgodenes eksistens eller plassering, bevegelser, art, rettslige status eller verdi. Bistanden skal gis i henhold til og i samsvar med anmodede parts interne rett, i den grad bistand ikke er uforenlig med denne, i samsvar med fremgangsmåter angitt i anmodningen, jf. art. 9.

Endelig har konvensjonen i art. 11 regler om sikring av inndragningskrav etter anmodning fra en stat som har innledet straffesak eller rettsforfølgning med sikte på inndragning. Konvensjonspartene plikter å «treffe nødvendig midlertidig forføyning som f.eks. sperring eller beslagleggelse for å hindre handel med, eller overføring eller avhending av formuesgoder som på et senere tidspunkt kan anmodes inndratt eller som kan være slik at anmodningen kan imøtekommes». Slik forføyning skal gjennomføres i henhold til og i samsvar med anmodede parts interne rett og, i den grad den ikke er uforenlig med denne, i samsvar med fremgangsmåten som er angitt i anmodningen, jf. art. 12 (1). Se nærmere om innholdet i og fremgangsmåten ved oversendelse av anmodninger under pkt. 10.2.2.

Konvensjonene forplikter Norge folkerettslig, mens lovgrunnlaget for å iverksette tiltak i Norge må følge av norske internrettslige regler. Slike regler finnes i lov om utlevering av lovbrytere m.v., som i § 24 gir adgang til etter begjæring å bruke straffeprosessuelle tvangsmidler til bruk i straffesak i fremmed stat. Adgangen er imidlertid etter ordlyden begrenset til tvangsmidlene i straffeprosesslovens kapitler 15 og 16. Det kan dermed tas beslag, men ikke heftelse etter lovens kapittel 17, dersom ordlyden i § 24 fortolkes motsetningsvis. I så fall har norske myndigheter ikke adgang etter intern rett til å innfri de forpliktelsene Norge har etter Europakonvensjonen mht. sikring av krav på verdiinndragning. Utvalget kommer tilbake til dette under pkt. 14.2.2.7.

Utvalget har inntrykk av at det svært sjelden tas initiativ for å sikre et mulig inndragningskrav i formuesgoder som befinner seg i utlandet. I utvalgets spørsmålsbrev til politidistriktene, ble det bl.a. spurt om hvor ofte inndragningskravet søkes sikret i formuesgoder i utlandet. Svaret fra 26 av de 39 politidistriktene som besvarte brevet, var «aldri» eller lignende. Sju politidistrikter, alle relativt store, svarte «sjelden», eller lignende. I ett av disse svarene ble det nevnt at heftelse i utenlandske formuesgoder var oppnådd ved to anledninger, begge i store spritsmuglingssaker.

Utvalget stilte også spørsmål om hvilke vanskeligheter som oppstår ved sikring av krav i utlandet. Av de ti politidistriktene som besvarte spørsmålet, nevnte tre at reglene er kompliserte eller at kunnskapen om dem er dårlig. Det ble også nevnt at sikring av krav i utlandet er ressurskrevende, tungvint m.v. Ett politidistrikt nevnte i tilknytning til saker om spritsmugling at det er vanskelig å finne frem til formue i utlandet.

7.5 Utvalgets forslag til tiltak

Utvalget ser det som nødvendig at det iverksettes etterforsking med sikte på inndragning av vinning i saker som gjelder profittmotivert kriminalitet vesentlig oftere enn hva tilfellet er i dag. Utvalget antar, på bakgrunn av det som fremgår ovenfor, at dette vil være mulig å oppnå gjennom kompetansehevende og motiverende tiltak, ressurstilførsel og tiltak som bevisstgjør og synliggjør inndragning av vinning som et sentralt virkemiddel i slike saker. Tiltakene må ses i sammenheng, i det et tilfredsstillende resultat forutsetter at de anvendes sammen.

Utvalget mener målsettingen bør være at i alle saker om lovbrudd som kan ha ført til vinning, skal etterforskingen helt fra starten innrettes på å avdekke den eventuelle vinningen med sikte på å inndra den. Konsekvensene av dette syn er at alle politietterforskere må ha nødvendig kompetanse til å etterforske med sikte på inndragning av vinning. Samtidig er det behov for spesialiserte etterforskere med særkompetanse om inndragning av utbytte. Det siste gjelder særlig i jakten på skjulte formuer som stammer fra straffbare handlinger samt ved behov for å yte bistand i pågående etterforsking med henblikk på inndragning. Både politietterforskere generelt og spesialister må derfor has for øye ved utformingen av tiltak for å oppnå denne målsettingen.

Det er behov for kompetansehevende tiltak rettet mot både etterforskere og politijurister. Slike tiltak kan bestå i at den økonomiske siden av straffesaker generelt og inndragning av vinning spesielt tas inn i pensum ved de institusjonene som utdanner etterforskere og jurister. Utvalget er kjent med at inndragning av vinning er pensum ved de juridiske fakultetene i Bergen og Oslo. I Oslo er dette inntil nylig i liten grad fulgt opp i undervisningen. Ved Institutt for rettsvitenskap i Tromsø er inndragning av vinning ikke pensum. Ved Politihøgskolen er inndragning pensum, men i begrenset omfang. Utvalget ser inndragning av vinning som et så sentralt instrument i kriminalitetsbekjempelsen at det synes både ønskelig og naturlig at temaet blir inntatt i pensum i større omfang også ved disse institusjonene. Særlig bør det være et krav at Politihøgskolen viser inndragning av vinning oppmerksomhet, og at det inngår i tilstrekkelig omfang i den vanlige utdanningen av polititjenestemenn.

Kompetansen heves også ved at de samme temaene i større grad tas inn i etterutdanningen som tilbys etterforskere og politijurister. Ved Politihøgskolen arrangeres som en del av videreopplæringen regelmessige kurs i økonomiske straffesaker. Ved disse kursene har det til nå vært gitt orienterende forelesninger om inndragning av vinning, uten at det har vært pensum. Fra høsten 1996 vil inndragning, sammen med hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger, være pensum for 20 timers undervisning. Juristenes utdanningssenter tilbyr, som en del av videreutdanningen for jurister, kurs i strafferett og straffeprosess, hvor bl.a. inndragning av vinning er et tema i 1996. Utvalget ser dette som positivt, men antar at behovet for videreutdanning av politijurister er så stort at det mest hensiktsmessige ville være å arrangere egne samlinger for disse. For så vidt gjelder Politihøgskolen, bør det vurderes om inndragning av vinning også kan gjøres til tema i andre kurs, f.eks. kurset om etterforsking i narkotikasaker.

I dagens situasjon er det behov for raskt å få en betydelig kompetanseheving innen politiet. Utvalget vil derfor anbefale at det blir utviklet og arrangert regionale kurs for etterforskere og politijurister om inndragningsspørsmål. Det bør overveies om disse kursene også skal omfatte politiets naturlige samarbeidsparter i saker om inndragning, slik som skatte-, avgifts- og tolletatene.

Både for så vidt gjelder grunnutdanning og videreutdanning er det viktig at det foreligger skriftlig læremateriell som er egnet for disse formålene.

Videre består kompetansehevende tiltak i at enkelte etterforskere og politijurister i politidistriktene spesialiseres ved at de i størst mulig utstrekning tildeles arbeidsoppgaver knyttet til etterforsking med sikte på inndragning av vinning, og at de beholder slike arbeidsoppgaver over en tid. Egne økonomiseksjoner, som er etablert i større politidistrikter, vil i noen grad føre til dette. Utvalget mener spesialisering på dette området er nødvendig, og at den derfor må aksepteres. Samtidig er det slik at mange (kanskje de fleste) av de sakene hvor det er aktuelt å inndra vinning ikke er så kompliserte at det burde være nødvendig med spesialister.

Etterforsking av de økonomiske sidene av straffesaker, herunder beregningen av utbyttets omfang, vil også styrkes ved at politidistriktene tilføres revisorkompetanse. Revisorer vil ha en avgjørende oppgave når det dreier seg om lovbrudd innenfor næringsdrift, hvor det er nødvendig å sette seg inn i regnskapsmateriale for å fastslå vinningens omfang, skille ut generalomkostninger m.v. F.eks. kan vinning fra ulovlige utslipp fra en bedrift synes å tilsvare sparte utgifter til renseutstyr, mens en regnskapsgjennomgang viser at bedriften også har hatt en stor fortjeneste ved salg av produkter som følge av utslippet. Videre vil revisorer ha en viktig funksjon når det er nødvendig å følge pengestrømmer. Revisorer kan også bidra med å utarbeide private forbruksanalyser m.v. Utenom ØKOKRIM har Oslo politidistrikt fast tilsatte revisorer. I 1995 ble det igangsatt et prøveprosjekt hvor skatterevisorer fra fylkesskattekontorer hospiterer i syv politidistrikter. Ordningen har i all hovedsak vist seg svært vellykket. Utvalget antar at en permanent ordning med revisorkompetanse ved politidistriktene vil være et effektivt tiltak.

Foruten kompetanseheving, er det nødvendig med en øket motivering, synliggjøring og bevisstgjøring i forhold til inndragning av vinning som et sentralt kriminalpolitisk virkemiddel. Økt kompetanse fører gjerne også til økt motivasjon og bevisstgjøring, slik at tiltakene nevnt ovenfor også er viktige i denne sammenheng.

For å oppnå en bedre motivasjon og bevisstgjøring, er det viktig at overordnet påtalemyndighet i kontakten med etterforskere og politijurister i politidistriktene signaliserer at inndragning av vinning har en sentral plass ved etterforsking av profittmotivert kriminalitet, og således oppfordrer til å fokusere på etterforsking med inndragning for øye. Påtalemøter, statsadvokatmøter og politisjefmøter vil være egnede fora for å gi slike signaler. Utvalget mener det er behov for retningslinjer fra Riksadvokaten om prioritering og behandling av inndragningsspørsmål i saker om profittmotivert kriminalitet.

Motivasjon, synliggjøring og bevisstgjøring av inndragning av vinning kan videre oppnås ved at overordnede myndigheter oppstiller løpende resultatkrav i form av forventninger til antall og omfang av produserte inndragningskrav i de enkelte politidistriktene. Resultatmålinger skjer i dag gjennom Justisdepartementets etatstyring, og omfatter bl.a. oppklaringsprosent og saksbehandlingstid i politidistriktene, men ikke i hvilken grad det oppnås inndragning av vinning fra lovbrudd. Utvalget har i brev til departementet foreslått at politidistriktenes rapportering i forbindelse med etatsstyringen utvides til å omfatte antall saker avgjort med inndragning og inndragningens samlede størrelse.

Det kan nevnes at i forbindelse med innføringen av de nye bestemmelsene om inndragning m.v. i Nederland (se under pkt. 12.5) satte overordnet påtalemyndighet som mål at hver statsadvokat i gjennomsnitt skulle gjennomføre ti inndragningssaker i løpet av 1995. Dette tilsvarer i alt 3.400 slike saker dette året. Et formål med denne målsettingen var å oppnå en bevisstgjøring av inndragning av vinning som virkemiddel mot profittmotivert kriminalitet.

For å få en bedre oversikt i politidistriktene over antall saker avgjort med inndragning, har STRASAK-rådet forbedret en rapport over antall saker rettskraftig avgjort med forskjellige avgjørelseskoder (JUS 251). Av statistikken kan man således lese hvor mange saker som er avgjort med inndragning i kombinasjon med ubetinget fengselsstraff, betinget fengselsstraff, samfunnstjeneste osv. Inndragningsbeløpenes størrelse registreres imidlertid ikke i STRASAK. Dette må innhentes fra Statens Innkrevingssentral.

Det er behov for å etablere en form for brukerstøtte som kan være til hjelp for etterforskere og politijurister ved den praktiske håndteringen av saker hvor inndragning kan være aktuelt. En slik brukerstøtte kan omfatte flere tiltak: Det kan utarbeides en egen perm som inneholder råd om praktiske fremgangsmåter og svar på spørsmål som kan oppstå, redigert slik at den er enkel å finne frem i, og med muligheter for løpende oppdatering. Det nevnes at en slik perm er tatt i bruk i Nederland, og at erfaringene med den synes å være svært gode. En annen mulighet kan være å bygge brukerstøtten inn i datasystemer som er tilgjengelige i politidistriktene. Utvalget er kjent med at et dataverktøy til bruk ved saksbehandlingen i politidistriktene (BL 96) for tiden er under utvikling. Et slikt dataverktøy kan tenkes å åpne for muligheter for å gi etterforskere og politijurister opplysninger om formelle og praktiske spørsmål knyttet til forfølgningen av inndragningskrav, tilpasset de enkelte stadiene av en sak. Endelig vil det være mulig å opprette en sentral tjeneste, f.eks. ved ØKOKRIM, som har til oppgave å besvare spørsmål i tilknytning til etterforsking med sikte på inndragning. En slik tjeneste må fungere raskt og ubyråkratisk, f.eks. med hovedvekt på telefonkontakt, og vil kunne være et verdifullt tilskudd til tyngre former for bistand i politiets arbeid med inndragningssaker.

Under etterforsking av lovbrudd som kan ha ført til vinning bør et mulig inndragningskrav has for øye allerede fra begynnelsen. Bl.a. bør det allerede ved evt. ransaking som foretas i bevisøyemed i etterforskingens innledende fase også rutinemessig søkes aktivt etter verdier og evt. ledetråder til mistenktes formuesgjenstander. Et enkelt eksempel er at man under ransaking kommer over reisebilletter eller bilder i et fotoalbum som antyder at siktede eier et feriehus i Spania. Opplysninger om slike ledetråder bør komme klart frem i rapporteringen fra ransakingen.

Verdier politiet kommer over bør i størst mulig utstrekning beslaglegges eller tas heftelse i. Det bør også vurderes om formuesgjenstander som synes å tilhøre andre personer enn siktede har en slik tilknytning til lovbrudd at vedkommende kan straffes etter bestemmelsen i strl. § 317 om utbytteheleri og hvitvasking av utbytte. Også i slike tilfeller bør det tas beslag eller heftelse i verdiene.

Politiet bør unntas fra gebyrkrav fra offentlige registre når registeropplysninger innhentes til bruk under etterforsking, iallfall når formålet er å forfølge et mulig inndragningskrav. I så fall vil sannsynligvis statens inntekter kunne øke fordi forfølgningen av inndragningskrav generelt blir mer effektiv.

Det bør utarbeides sentrale retningslinjer for oppbevaring og behandling av beslaglagte formuesgjenstander, for å sikre at de ikke forringes i verdi i beslagstiden. Dette er viktig dels for å sikre at gjenstandene kan selges for en høyest mulig pris etter pådømmelsen av inndragningskravet, og dels for å unngå erstatningskrav fra eieren av gjenstandene dersom retten ikke tar inndragningspåstanden til følge. I forlengelsen av dette kan det være grunn til å spesialisere personell innen politiet på oppbevaring og behandling av beslaglagte gjenstander, eller å sette disse oppgavene bort til egnede organisasjoner utenfor politiet. Som en illustrasjon nevnes at politiet i Nederland har inngått avtaler om oppbevaring og realisering med bl.a. sammenslutninger som restaurerer verdifulle biler.

Selv om praksis kanskje varierer i de forskjellige politidistriktene, har utvalget inntrykk av at politiets utgifter til oppbevaring og realisasjon av beslaglagte gjenstander som regel dekkes over politidistriktets ordinære budsjett. Utvalget mener det er rimelig at slike nødvendige utgifter dekkes inn fra salgssummen, slik at politidistriktene bare overfører det overstigende beløpet til rette myndigheter. Dette ville føre til mindre økonomiske belastninger for politiet, og dermed en større villighet til å ta beslag. Dette synspunktet kan også tale for å la politidistriktet trekke fra en fast prosentandel i tillegg til de reelle utgiftene, for dermed å kunne dekke inn utgifter påløpt ved oppbevaring av andre beslaglagte gjenstander som ikke senere blir realisert, f.eks. fordi retten ikke tar inndragningspåstanden til følge.

Utvalget mener det bør komme til uttrykk i generell form i straffeprosessloven at det er et viktig formål med etterforskingen å avklare om det foreligger vinning som kan inndras. Utvalget kommer tilbake til dette under pkt. 14.2.1.

8 Påtalemyndighetens arbeid i tiltale- og domstolsfasen

8.1 Innledning

I dette kapitlet behandles påtalemyndighetens arbeid i tiden fra avgjørelsen av tiltalespørsmålet til rettskraftig dom foreligger. Kapitlet må ses i sammenheng med kapittel 7, som behandler etterforskingsfasen.

Utvalget har ikke innhentet opplysninger med formål bare å kartlegge påtalemyndighetens praksis i tiltale- og domstolsfasen, slik at dette kapitlet i stor grad bygger på opplysninger utvalget har innhentet i andre sammenhenger (særlig undersøkelsen av underrettspraksis under pkt. 9.3), og på utvalgets generelle inntrykk av påtalemyndighetens behandling av inndragningskrav.

8.2 Tiltalebeslutningen

Etter strpl. § 252 tredje ledd skal det opplyses i tiltalebeslutningen om det blir gjort gjeldende andre krav enn straff. Loven krever dermed at det fremgår av tiltalebeslutningen at inndragningskrav gjøres gjeldende. Men det er ikke nødvendig at det utformes noen bestemt påstand. I enkelte tilfeller kan det først bli klart at inndragningskrav bør gjøres gjeldende etter at tiltalebeslutning er tatt ut. Det er adgang til å endre tiltalebeslutningen etter strpl. § 253 annet ledd og § 254 tredje ledd. En slik endring under hovedforhandlingen forutsetter imidlertid at tiltalte får tilstrekkelig anledning til å forsvare seg mot kravet, jf. § 254 fjerde ledd.

Det vanlige i praksis er å ta inn én setning om at «det tas forbehold om inndragning» eller lignende, uten at kravets omfang angis. Av hensyn til tiltaltes forsvar kan det være ønskelig at selve inndragningspåstanden oppgis. At påstanden inntas i tiltalebeslutningen binder ikke påtalemyndigheten, i den forstand at det likevel er adgang til å nedlegge påstand om et høyere beløp.

I narkotika- og spritsaker er det, som det fremgår under pkt. 9.3.2.1, ofte avgjørende for inndragningsansvaret hvilken type overtredelse det domfelles for. Innførsel og oppbevaring m.v. gir (med mindre saken gjelder betalt kurérvirksomhet) i praksis ikke anledning til å inndra vinning, slik salg gjør. Dette taler, iallfall i større saker hvor det er særlig viktig å frata gjerningspersonen vinningen, for at etterforskingen legges opp slik at tiltale også for salg kan vurderes, selv om det isolert sett vil være enklere å skaffe bevismessig grunnlag bare for innførsel (se under pkt. 7.2). Dette synes å kunne vært gjort i flere av sakene som omtales under pkt. 9.3.2 og 9.3.3.

I enkelte tilfeller kan etterforskingen mht. straffansvar være fullført, mens det gjenstår etterforsking mht. inndragningsansvar for de samme lovbruddene. I slike tilfeller kan det utferdiges tiltalebeslutning for så vidt gjelder straff, men ikke inndragning. Rettskraftreglene vil dermed ikke være til hinder for at inndragningskravet senere kan forfølges i en egen inndragningssak eller ved utstedelse av et inndragningsforelegg (se pkt. 4.7.4).

8.3 Bevisføringen

Utvalget har et generelt inntrykk av at de ofte sparsomme domsgrunnene gjenspeiler at det som regel rettes liten oppmerksomhet mot inndragningsspørsmålet ved bevisføringen. Antakelig er dette en refleks av etterforskingsfasen (se pkt. 7.3); det gjør seg i noen grad gjeldende en holdning om at når det er ført tilstrekkelige bevis for avgjørelsen av spørsmålet om straffansvar, er påtalemyndighetens arbeid i det vesentlige utført. Dette inntrykket gjelder ikke i enkelte saker om overtredelser i næringsvirksomhet, hvor domsgrunnene mht. inndragningsspørsmålet ofte er fyldigere.

Utvalget har videre inntrykk av at tiltaltes økonomiske stilling i liten grad gjøres til bevistema. Et slikt bevistema har som regel intet direkte å gjøre med de vilkårene som oppstilles for å idømme inndragningsansvar, men kan i visse saker ha stor betydning for om retten bruker sin skjønnsmessige adgang til å idømme delvis inndragning eller frifinne for inndragning. Dette gjelder i saker hvor inndragningskravet ikke er sikret ved beslag eller heftelse, og hvor tiltaltes formue synes liten i forhold til vinningen. Dersom etterforskingen frembringer indikasjoner på at tiltalte har midler som ikke er kjent, og legger opplysninger om dette frem i saken, vil retten kunne være mer tilbøyelig til å idømme full inndragning. Se som eksempel Borgarting lagmannsretts dom (etter fornyet behandling av byrettsdom) i den omfattende spritsaken omtalt under pkt. 9.3.3.2 (sak 93-00725M), hvor retten viser til at påtalemyndigheten ikke kom med noen nærmere avklaring for lagmannsretten mht. en del ikke ubetydelige eiendeler (bl.a. fast eiendom og biler) som tiltalte i følge byrettens dom skulle ha oppgitt.

Foruten bevisførsel om tiltaltes økonomiske stilling, kan det i en del saker være aktuelt å gi en oversikt over tiltaltes investeringer og forbruk i en periode, for derigjennom å bevise vinningens omfang. Dette gjelder først og fremst saker hvor tiltaltes inntekter fra andre kilder er relativt lave, slik at tiltalte ikke kan redegjøre for hvordan investeringene og forbruket er finansiert. Utvalget antar at en slik fremgangsmåte etter omstendighetene kan være svært hensiktsmessig. Til tross for dette gir ikke rettspraksis inntrykk av at den har vært brukt i særlig omfang. Et eksempel der fremgangsmåten ble brukt er Gulating lagmannsretts dom i sak 94-01416, omtalt under pkt. 9.3.2.2.3.

8.4 Prosedyre/påstand

Retten kan ikke gå utover påstanden om inndragning, jf. strpl. § 38 andre ledd tredje punktum. Dette innebærer at det ikke kan idømmes inndragning uten at det er nedlagt påstand om det, og at det ikke kan idømmes inndragning i større utstrekning enn påstått. Dermed er det avgjørende at påtalemyndigheten alltid nedlegger påstand om inndragning når denne reaksjonen er aktuell, og at beløpet som påstås inndratt ikke settes for lavt.

I kapittel 9 omtales en rekke saker hvor det ikke er nedlagt påstand om inndragning, til tross for at det ut fra domspremissene synes som at inndragning burde vært idømt. Problemet synes å være størst i narkotika- og spritsaker, se bl.a. omtalen under pkt. 9.3.2.2.1 av «Stuersaken» som ble pådømt av Borgarting lagmannsrett (sak nr. 93-03186M). Se også Borgarting lagmannsretts dom i sak 93-03078M, omtalt under pkt. 9.3.3.2, hvor det ikke var nedlagt påstand om inndragning til tross for at vinningen var på kr 1.500.000. I større saker er det uheldig at påtalemyndigheten ikke bruker tilstrekkelige ressurser på å skaffe bevismessig grunnlag for en inndragningspåstand (se også pkt. 8.2).

Inndragningspåstanden er i en rekke av de sakene som er gjennomgått i kapittel 9 satt lavere enn den fulle vinningen. Det kan være forskjellige årsaker til dette. Som nevnt under pkt. 9.2.2, har det i narkotikasaker lenge vært tradisjon å begrense inndragningspåstanden til det beløpet som er beslaglagt. Utvalget har inntrykk av at påstanden begrenses på denne måten også i andre typer saker hvor det foreligger beslag. Men også i andre tilfeller enn hvor inndragningspåstanden knyttes til hva som er beslaglagt, er den begrenset til en del av vinningen.

8.5 Særlig om forelegg og pådømmelse i forhørsrett

For saker som avgjøres ved forelegg reiser det seg enkelte særspørsmål. Utgangspunktet er at påtalemyndigheten står fritt til å unnlate å forfølge inndragningskravet, jf. opportunitetsprinsippet (se Matningsdal, Inndragning s. 492-499). Prosessøkonomiske hensyn kan tilsi at saken avgjøres med forelegg. Dette kan etter omstendighetene medføre at man velger å utferdige forelegg på f.eks. bøter, men ikke inndragning av vinning, på bakgrunn av signaler fra adressaten for forelegget om at vedkommende er villig til å vedta et bøteforelegg, men ikke et forelegg på bot og inndragning. I slike tilfeller er det viktig at påtalemyndigheten vurderer vekten av hensynene bak regelen om inndragning av vinning i forhold til prosessøkonomiske hensyn. Utvalget har ikke kjennskap til konkrete tilfeller hvor inndragningskravet av denne årsaken er utelatt fra forelegg.

En lignende situasjon er at forelegget gjelder både bot og inndragning, men at vedtakelsen av det er begrenset til å gjelde boten. Det er antatt at påtalemyndigheten kan akseptere en slik delvis vedtakelse, og at den etter å ha akseptert vedtakelsen er avskåret fra å forfølge inndragningskravet i en senere sak (se Matningsdal, Inndragning s. 500 med videre henvisninger). I slike tilfeller bør det kreves at prosessøkonomiske hensyn i enda større grad gjør seg gjeldende for at en skal gå tilbake på beslutningen om å ta med inndragningskravet i forelegget.

Et beslektet spørsmål oppstår også ved pådømmelse i forhørsrett. Dersom det ikke er krevd inndragning, er retten avskåret fra å idømme inndragningsansvar, jf. pkt. 9.1. Dette kan innebære at siktede, som er kjent med at påtalemyndigheten ut fra prosessøkonomiske hensyn ønsker forhørsrettspådømmelse, signaliserer at ubetinget tilståelse bare vil bli avgitt dersom påtalemyndigheten unnlater å forfølge inndragningskravet. Også i slike tilfeller er det viktig at hensyn som tilsier at vinningen inndras avveies nøye mot andre hensyn. Utvalget er ikke kjent med saker hvor denne problemstillingen har kommet på spissen.

Etter strpl. § 248 kreves det at siktede samtykker til pådømmelse i forhørsrett, men det er ikke nødvendig med et særskilt samtykke for inndragningskravet. Siktede må imidlertid gjøres oppmerksom på at det vil bli påstått inndragning (se Matningsdal, Inndragning s. 501 med videre henvisninger og Rt. 1995 s. 1707).

8.6 Rettsmiddelfasen

Et viktig spørsmål er i hvilken grad påtalemyndigheten ved bruk av rettsmidler forfølger inndragningskrav der det er bevismessig grunnlag for det og dommen ikke fullt ut har tatt inndragningspåstanden til følge. Dette gjelder både når førsteinstansen frifinner for inndragningskravet fordi den ikke finner at vilkårene for inndragning er oppfylt, når førsteinstansen finner at vinningen er mindre enn påstått, og når førsteinstansen bruker sin skjønnsmessige adgang til å unnlate å idømme inndragning eller idømmer delvis inndragning.

Utvalget har ikke samlet opplysninger som gir grunnlag for en velbegrunnet oppfatning om påtalemyndigheten generelt ivaretar disse oppgavene på en tilfredstillende måte.

Av avgjørelser inntatt i Norsk Retstidende i perioden 1985 til og med 1995 har påtalemyndigheten anket over underrettenes avgjørelser om inndragning av vinning i fire saker. Tre av ankene gjaldt frifinnelser for inndragningskravet. Høyesterett idømte inndragning i alle disse sakene:

I Rt. 1986 s. 943 ble inndragningen satt til kr 120.000 for hver av de to personene anken gjaldt. I Rt. 1989 s. 782 ble inndragningen satt til kr 200.000. I Rt. 1991 s. 986 hadde påtalemyndigheten nedlagt påstand om inndragning av pengesedler etter strl. § 35 og § 37 d i lagmannsretten. Høyesterett kom til at en del av pengesedlene kunne inndras etter strl. § 34, og at det dreide seg om samme krav, jf. strpl. § 38 annet ledd tredje punktum, slik at Høyesterett hadde kompetanse til å beslutte inndragning etter strl. § 34 i ankesaken. Inndragningen ble satt til kr 40.000.

I den fjerde saken (Rt. 1994 s. 903) ble det anket over inndragningens omfang, i det underretten hadde gjort fradrag for utgifter til sukker og gjær ved omsetning av egenprodusert hjemmebrent. Anken ble tatt til følge av Høyesterett, som fastsatte inndragningen til kr 31.500.

Til sammenligning har domfelte anket over inndragningsavgjørelsen i 24 av sakene inntatt i Retstidende i samme periode. De fleste av disse ankene gjelder inndragningens omfang. I seks saker har Høyesterett tatt inndragningsankene helt eller delvis til følge.

Utvalget har inntrykk av at det forekommer meget sjelden at påtalemyndigheten bruker rettsmidler som bare retter seg mot inndragningsavgjørelsen. Den ovenfor nevnte saken inntatt i Rt. 1994 s. 903 er det eneste eksemplet på en ren inndragningsanke fra påtalemyndigheten i perioden 1985 til og med 1995.

Et illustrerende eksempel på betydningen av at påtalemyndigheten anker over inndragningsavgjørelsen, er «Bølgepappsaken», hvor Høyesteretts avgjørelse er inntatt i Rt. 1995 s. 1922 (saken omtales under pkt. 9.3.6.8). I byretten hadde aktor nedlagt påstand om inndragning av ni millioner kr, mens retten idømte inndragning av åtte millioner kr. Påtalemyndighetens anke til Høyesterett gjaldt straffutmålingen, men ikke inndragningen. Dermed var det ikke adgang til å ta hensyn til påtalemyndighetens bevisførsel i Høyesterett for at vinningen hadde vært på over åtte millioner kr. Førstvoterende uttaler om dette (på s. 1929):

«Den samlede vinning . . . ligger likevel sannsynligvis over påtalemyndighetens påstandsbeløp for byretten . . . Siden påtalemyndigheten ikke har påanket byrettens dom når det gjelder inndragningen, vil de inndragningsbeløp som er fastsatt av byretten, danne en øvre grense for de inndragningsbeløp Høyesterett kan fastsette.»

8.7 Utvalgets forslag til tiltak

Utvalget mener at en mer effektiv bruk av inndragning av vinning som kriminalpolitisk virkemiddel forutsetter at påtalemyndigheten fokuserer på inndragningskrav i tiltale- og domstolsfasen i større grad enn i dag.

De fleste av de tiltakene som foreslås for å oppnå en bedre etterforsking med sikte på inndragning (se under pkt. 7.5) vil være egnede tiltak også i forhold til påtalemyndighetens arbeid i tiltale- og domstolsfasen. Dette gjelder i to henseende:

For det første skyldes hindringene for en effektiv forfølgning av inndragningskrav i tiltale- og domstolsfasen i stor grad forhold som oppstår i etterforskingsfasen. Hindringene kan bl.a. bestå i at etterforskingen har vært avgrenset mot lovbrudd som har ført til vinning, eller i at omfanget av vinningen ikke har vært avdekket under etterforskingen.

For det andre er det etter utvalgets mening behov for at flere av de tiltakene som er foreslått under pkt. 7.5 også rettes mot tilsatte i påtalemyndigheten. Dette gjelder først og fremst kompetansehevende og motiverende tiltak samt tiltak for å synliggjøre og bevisstgjøre inndragning av vinning som kriminalpolitisk virkemiddel. I denne forbindelse nevnes særlig at det er behov for direktiver fra riksadvokaten mht. behandling av inndragningskrav i tiltale- og domstolsfasen.

Utvalget antar at det særlig er behov for at påtalemyndigheten vier inndragningskrav større oppmerksomhet i forbindelse med bevisføring og prosedyre. Som utgangspunkt bør både bevisførsel og prosedyre knyttet til inndragningskravet gi retten tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at vilkårene for inndragning er oppfylt, og at retten bør bruke adgangen til å beslutte inndragning i den konkrete saken.

Mht. utformingen av inndragningspåstander vises det til utvalgets forslag om utforming av domskonklusjoner under pkt. 9.4.

9 Domstolenes inndragningspraksis

9.1 Innledning

Strl. § 34 fastsetter at vinningen «kan helt eller delvis inndras». Det er dermed overlatt til rettens skjønn om, og i tilfelle i hvilken utstrekning, inndragning skal foretas. Inndragning står dermed i en særstilling i forhold til et straffekrav hvor retten ikke har noen tilsvarende skjønnsmessig kompetanse til å frifinne. Som følge av dette er det et sentralt spørsmål i hvilken utstrekning domstolene benytter kompetansen til å foreta inndragning av vinning.

Forutsetningen for inndragning er alltid at påtalemyndigheten har nedlagt påstand om det. I tillegg kan retten ikke inndra et større beløp enn det er nedlagt påstand om, jf. strpl. § 38 annet ledd tredje punktum. Også i så måte står mao. inndragning i en særstilling i forhold til straffen.

Høyesterett har etter hvert behandlet en rekke saker hvor det har vært spørsmål om inndragning av vinning. Da Høyesteretts praksis er retningsgivende for de øvrige domstolenes praksis, skal vi under pkt. 9.2 først behandle Høyesteretts praksis.

Underrettspraksis har naturlig nok også interesse. Både av denne grunn og fordi det i utvalgets mandat heter at utvalget bl.a. skal kartlegge og analysere «domstolenes behandling av inndragningsspørsmålet», har utvalget som nevnt under pkt. 1.2 gjennomført en undersøkelse av praksis i perioden 01.01.94 - 30.06.95 ved Borgarting, Gulating og Hålogaland lagmannsrett. Videre er praksis i perioden 01.07.94 - 30.06.95 ved Bergen og Oslo byrett samt Nord-Troms herredsrett undersøkt. Ved disse domstolene er både forhørsretts- og meddomsrettsdommene gjennomgått.

9.2 Høyesteretts praksis

9.2.1 Generelt

Høyesteretts praksis er at inndragningskompetansen normalt benyttes fullt ut - mao. at vinningen inndras i sin helhet dersom det er nedlagt påstand om det. Bakgrunnen for dette er de hensyn som er anført i kapittel 2. Det kan også vises til at inndragning av vinning som nevnt under pkt. 2.1 har betydelige likhetstrekk med vindikasjon.

Likhetstrekkene med vindikasjon bør likevel ikke overdrives: I en del saker kan det ta lang tid før straffesaken kommer opp, og i mellomtiden kan vinningen være forbrukt. Inndragning kan da ramme like hardt som en bot. Praksis viser likevel at det skal mye til for at Høyesterett begrenser inndragningen eller eventuelt fritar i sin helhet. Siktedes anke over inndragningen avfeies ofte over et par linjer. Den svenske bestemmelsen om at inndragning skal skje med mindre det er «uppenbart oskäligt» er ganske betegnende også for norsk rettspraksis.

Rt. 1980 s. 1532 er nokså illustrerende. Her var siktede dømt for en omfattende omsetning av utuktige filmer og magasiner. Førstvoterende bruker ca. 1/2 side på å prøve om lagmannsrettens skjønn var forsvarlig når den hadde satt vinningen til en million kr som også var inndratt. Deretter avslutter han (s. 1538): «Jeg er etter dette kommet til at det skjønn lagmannsretten således har foretatt, er fullt forsvarlig og tilsier at man kan inndra et beløp av den størrelsesorden lagmannsretten gav anvisning på, utgjørende innvunnet utbytte ved den straffbare omsetning». Her finnes det mao. ingen vurdering av om inndragningen burde begrenses til en del av vinningen.

Muligheten for reduksjon brukes omtrent bare når siktedes økonomi er svak. Eksempler på dette fra nyere tid er Rt. 1995 s. 1958 og Rt. 1996 s. 206, som omtales under pkt. 9.2.2. Videre nevnes at det for øvrig bare finnes ett rent eksempel (Rt. 1930 s. 585 hvor Høyesterett fant at overtredelsen var for bagatellmessig til å begrunne inndragning) på at Høyesterett har frifunnet for inndragning når vilkårene var oppfylt.

Men svak økonomi må sammenholdes med om det finnes andre momenter som oppveier den svake økonomien. Dette illustreres særlig av Rt. 1968 s. 486 hvor hele vinningen ved spionasjevirksomhet ble inndratt uavhengig av om domfelte hadde midler til å betale inndragningen. Se også Rt. 1989 s. 820 som gjaldt underslag av over en million kr fra en misjonsstiftelse som i realiteten ikke eksisterte. Selv om forholdet var avsluttet seks år tidligere, og vinningen ikke var i behold, uttalte Høyesterett at det ville «være støtende om ikke den ulovlige vinning skulle inndras med det fulle beløp i et tilfelle som dette».

Gjentakelse kan også oppveie svak økonomi, jf. Rt. 1940 s. 25.

Dette er den velkjente Narvik-dommen hvor tre hotelleiere ble dømt for tusenvis av ulovlige ølsalg. Ett av spørsmålene var om de skulle frifinnes for inndragning under henvisning til deres svake økonomi samt at overtredelsene skyldtes en vanskelig konkurransesituasjon i forhold til hotelleiere med skjenkebevilling. Høyesteretts flertall (3) opprettholdt inndragningen. Førstvoterende viste til at «Det er naturligvis adgang til å inndra bare en del av dette utbytte, som må antas å være iallfall for en vesentlig del forbrukt av de tiltalte. Særlig i betraktning av deres tidligere forhold til rusdrikkloven kan jeg imidlertid ikke finne at det er tilstrekkelig grunn til å frita dem for å utrede en del av deres ulovlig ervervede fortjeneste» (s. 27).

9.2.2 Særlig om tilfeller hvor det nektes fradrag for ervervsutgiftene m.v.

Som påvist under pkt. 4.5.3 er det på flere praktisk viktige områder hjemmel for å inndra hele salgssummen. Dette kan gi adgang til å inndra svært store beløp. Spørsmålet blir dermed om inndragningskompetansen også i disse tilfellene benyttes fullt ut. Dersom siktede ved domsavsigelsen ikke har påviselige midler, kan det i denne sammenheng også reises spørsmål om det har noen hensikt å inndra vinningen i sin helhet. Samtidig bør det understrekes at etter § 74 siste ledd foreldes ilagt inndragning av vinning først etter ti år. I mellomtiden kan den skyldige ha fått nye midler, eller man kan ha avslørt skjulte midler. Dette kan tilsi at inndragningskompetansen benyttes fullt ut også i disse sakene.

I narkotikasakene synes det lenge å ha vært tradisjon for stort sett å begrense inndragningspåstanden til det beløpet som er beslaglagt. Rt. 1984 s. 1415 tyder på en skjerpet praksis fra påtalemyndighetens side. Her utgjorde vinningen for de enkelte deltakerne kr 200.000, 76.000, 76.000 og 28.000. På grunnlag av de siktedes betalingsevne hadde lagmannsretten satt inndragningsbeløpene atskillig lavere. For Høyesterett hevdet påtalemyndigheten at bruttovinningen burde inndras i sin helhet «med mindre det foreligger helt særegne omstendigheter som ikke kan ses å foreligge i denne sak». Til dette uttalte førstvoterende (s. 1416):

«Straffeloven § 34 er formet som en fakultativ regel. Retten kan i henhold til denne bestemmelse foreta hel eller delvis inndragning, ut fra en nærmere vurdering i det enkelte tilfelle. Herunder kan retten - slik det er gjort i denne sak - ta hensyn til de domfeltes livssituasjon, familieforhold m.v. Det kan også tas hensyn til hva slags midler det gjelder og hvor de skriver seg fra.»

På denne bakgrunn satte Høyesteretts flertall (3) inndragningen til kr 120.000, 25.000, 25.000 og 20.000. Dommen gir et nokså klart signal om at Høyesterett ikke generelt kunne slutte seg til påtalemyndighetens prinsipielle holdning. Ved vurderingen av dommens prejudikatvirkning må det tas hensyn til at den nå er ti år gammel. Den utviklingen som har skjedd i mellomtiden på tilgrensende områder, jf. pkt. 4.5.3, kan tilsi at det i dag er grunn til å skjerpe ansvaret.

I Rt. 1986 s. 875 hadde lagretten svart ja på at tiltalte hadde solgt ca. 6 kg hasjisj og marihuana for kr 150.000 - 200.000. Høyesterett opprettholdt lagmannsrettens dom hvor kr 150.000 var inndratt. Andre avgjørelser fra de senere årene om inndragning av vinning i narkotikasak er referert i Rt. 1986 s. 943, 1989 s. 782 (l.nr. 55B), 1991 s. 757, 1991 s. 986, 1993 s. 1340 og 1994 s. 1678 (l.nr. 136). I samtlige saker er det foretatt inndragning.

I Rt. 1984 s. 143 ble Høyesterett også forelagt hvilken praksis som bør følges ved omsetning av smuglerbrennevin. Dette var mao. før vi fikk et klart prejudikat for at bruttovinningen kan inndras. I denne saken utgjorde den kr 530.000 som aktor hevdet burde inndras i sin helhet. Det fikk han ikke medhold i. Førstvoterende uttalte (s. 145):

«Jeg finner ikke grunn til å gå inn på de problemer som knytter seg til begrepet vinning i § 34. Selv om det skulle være adgang til å foreta inndragning i samsvar med aktors påstand, ser jeg ingen grunn til å inndra mer enn det som var den reelle fortjeneste. Det bør imidlertid foretas inndragning av denne fortjeneste.»

Inndragningen ble etter dette satt til kr 240.000. I Rt. 1990 s. 983 aksepterte derimot Høyesterett som nevnt under pkt. 4.5.3.1.2 at brutto salgssum på kr 139.000 kunne inndras med hjemmel i § 34. I tillegg benyttet Høyesterett kompetansen fullt ut. Likedan ble i Rt. 1990 s. 309 hele overskuddet på 136.000 sveitserfranc ved 68 smuglerturer inndratt selv om hele beløpet angivelig hadde gått med til forbruk.

Ved vurderingen om kompetansen skal benyttes fullt ut, synes det naturlig å sondre mellom tilfellene: Dersom det f.eks. er tale om en ordinær narkoman som har omsatt narkotika for å skaffe midler til eget forbruk, kan det være riktig ikke å benytte kompetansen fullt ut. Står man derimot overfor en aktiv, profesjonell forbryter, bør det ikke vises nåde. I disse tilfellene er det nok ofte uansett bare en mindre del av en større virksomhet som avsløres. Dette fremheves også i saken om brennevinsmugling i Rt. 1990 s. 983 hvor førstvoterende påpekte at

«Det er nå tredje gang de domfelte er pågrepet for ulovlig innførsel og salg av brennevin. Ved forelegg av 27. april 1988 ble de bøtelagt for innførsel og salg i april 1988. Ved Nordre Sunnmøre forhørsretts dom av 9. november 1989 ble de dømt for innførsel og salg i oktober 1989. De ble ved beslutning av 14. november 1989 utvist fra Norge for alltid. Kort tid etterpå fortsetter de likevel med ulovlig innførsel og salg av brennevin her i landet.»

Også i Rt. 1989 s. 1196 som gjaldt omsetning av hjemmebrent kjøpt fra andre, ble hele salgssummen (kr 40.000) inndratt. I Rt. 1994 s. 827 som gjaldt omsetning av egenprodusert hjemmebrent ble det derimot foretatt en viss reduksjon ved at kr 100.000 av en vinning på kr 130.000 ble inndratt. Og i Rt. 1994 s. 828 ble det inndratt kr 110.000 av en vinning på kr 145.000. I Rt. 1995 s. 1958 var reduksjonen enda større: Domfelte hadde oppnådd en bruttovinning på kr 220.000, men inndragningen ble redusert til kr 100.000. Etter å ha understreket at det var adgang til å inndra kr 220.000, uttalte førstvoterende (s. 1958):

«Men straffeloven § 34 gir en klar hjemmel for delvis inndragning, noe som etter omstendighetene bør komme på tale også i saker av den karakter det her er tale om. - Domfelte er arbeidsløs, uformuende og forsørger på sosialstønad samboer og tre mindreårige barn. Den ulovlige vinning er forbrukt, antakelig for en stor del i det daglige underhold av familien. I betraktning av domfeltes meget vanskelige økonomiske situasjon, finner jeg at det bør skje en vesentlig reduksjon i inndragningsbeløpet.»

Se også Rt. 1996 s. 206 som omtales nedenfor. På den annen side vises det til Rt. 1994 s. 903 (l.nr. 88B) hvor hele bruttovinningen synes å være inndratt. Men her var beløpet lavere enn i de andre sakene.

Rt. 1996 s. 208 viser likevel at Høyesterett følger en streng praksis ved omsetning av hjemmebrent: Ved avgjørelse samme dag (Rt. 1996 s. 206) inndro først Høyesterett kr 250.000 av en samlet salgssum på kr 530.000 som produsenten av hjemmebrenten hadde oppnådd ved salg til de tre siktede i Rt. 1996 s. 208 samt noen andre kjøpere. Samtidig kom Høyesterett til at de tre siktede i Rt. 1996 s. 208 måtte tåle inndragning av hele det vederlaget de hadde oppnådd ved videresalg - kr 90.000, 96.000 og 120.000. Høyesterett viste til at bruttoprinsippet gjelder i disse sakene, og tilføyde:

«Og bygger man først på dette bruttoprinsippet, kan det ikke gjøre noen forskjell om det samtidig blir foretatt inndragning hos produsent og videreselger; dette er bare en konsekvens av bruttoprinsippet når flere ledd rulles opp samtidig . . . Det er imidlertid også på det rene at inndragningsadgangen etter § 34 er skjønnsmessig, og det er flere eksempler i Høyesteretts praksis på at man ikke har inndradd det fulle beløpet. Det alminnelige er likevel full inndragning i narkotika- og alkoholsaker. I vår sak gjelder inndragningen beløp fra 90 000 til 120 000 kroner. De domfelte har normale inntekts- og formuesforhold. Det vil utvilsomt være tungt for dem å betale inndragningsbeløpene, men jeg anser likevel ikke beløpene for å ligge utenfor det de domfelte med rimelighet bør kunne betale, og ser da ikke tilstrekkelig grunn til nedsettelse.»

9.2.3 Samordning av inndragning og straff

Det finnes en rekke eksempler på at Høyesterett ved utmåling av inndragning og straff har lagt vekt på den totale reaksjonen i saken. Dette har til dels gitt seg utslag ved utmålingen av straffen, og til dels ved utmålingen av inndragningen, jf. Matningsdal, Inndragning s. 331-336.

Da inndragning av vinning som nevnt under pkt. 2.1 har betydelige likhetstrekk med vindikasjon, er det ikke uten videre like naturlig at det i disse tilfellene legges vekt på den totale reaksjonen: Tyven får ikke fradrag i straffen fordi tyvegodset blir beslaglagt og utlevert til fornærmede. Det finnes likevel flere eksempler på at inndragning av vinning eller ulovlig merpris har influert på utmålingen av straffen.

I Rt. 1945 s. 67 hadde en gruppeleder i Nasjonal Samling blitt idømt 8 måneder fengsel samt en bot på kr 800. Dessuten ble hans lønn som politikonstabel (kr 8.100) inndratt. Anken over inndragningen ble forkastet, mens boten ble opphevet samtidig som førstvoterende uttalte (s. 67): «Som jeg senere skal komme tilbake til, antar jeg at den bestemmelse byretten har truffet om inndragning av et beløp på 8100 kroner bør opprettholdes, og etter det som er opplyst om domfeltes økonomiske forhold er jeg da blitt stående ved at det i dette tilfelle ikke bør idømmes bøtestraff ved siden av fengselsstraffen . . .».

Rt. 1951 s. 1007 kan også nevnes. Her forkastet Høyesterett domfeltes anke over at en merpris på kr 1.344,48 var inndratt. Derimot ble boten redusert fra kr 250 til kr 100 med følgende begrunnelse (s. 1008): «Jeg legger da vekt på den etter forholdene betydelige inndragning domfelte må tåle og at hun, selv med de priser hun har beregnet, bare har hatt en beskjeden fortjeneste.»

Videre vises det Rt. 1995 s. 1922 («Bølgepappsaken») hvor Høyesterett uttaler at «I det foreliggende tilfelle vil det bli foretatt inndragning av vinning med tilsammen 8 000 000 kroner. Som nevnt, må dette tas i betraktning ved fastsettelsen av bøtene.»

Se også Rt. 1946 s. 1035 hvor det ble lagt vekt på inndragningen ved utmålingen av fengselsstraffen.

Derimot synes det bare å være i RMbl. nr. 37 s. 35 at det finnes et eksempel på det motsatte. Dette tyder på at siden det ved inndragning av vinning er tale om å eliminere en fordel, og det dessuten er spørsmål om å prioritere den ene reaksjonen på bekostning av den andre, synes Høyesterett å regne inndragning som mest tjenlig. Dette kan ha sammenheng med de hensyn som er omtalt under pkt. 2.4.

9.3 Underrettspraksis

9.3.1 Innledning

Utvalget har som nevnt gjennomgått praksis over en viss periode ved tre lagmannsretter og tre førsteinstanser. Vi fant det naturlig å undersøke praksis ved de to største lagmannsrettene, og de to største byrettene i landet. Men da kriminaliteten varierer noe i innhold fra distrikt til distrikt, fant vi det også naturlig å undersøke praksis ved Hålogaland lagmannsrett og Nord-Troms herredsrett. Selv om det nok kunne ha vært avdekket ytterligere individuelle forskjeller fra distrikt til distrikt ved å undersøke praksis fra flere domstoler, mener vi at utvalget gir et relativt representativt bilde av underrettspraksis.

Nedenfor behandles praksis separat for de ulike hovedtypene av lovovertredelser.

9.3.2 Narkotikaforbrytelser

9.3.2.1 Innledning

Ved narkotikaforbrytelsene er det naturlig nok i en del saker spørsmål om inndragning av vinning. Men i mange saker er inndragning utelukket - noe som skyldes at inndragning er betinget av at det faktisk er oppnådd en vinning. Dette kravet innebærer normalt at det må være bevist at det har funnet sted «en overdragelse ved salg eller på annen måte», jf. Rt. 1995 s. 542 som er sitert under pkt. 4.4.2. Dersom påtalemyndigheten mislykkes i å føre bevis for omsetning, er mao. inndragning av vinning som regel utelukket. Og i denne relasjon gjelder de ordinære beviskrav i straffesaker.

I tillegg vil det også være grunnlag for inndragning dersom det på annen måte blir bevist at vedkommende har oppnådd en vinning ved sin befatning med narkotika. Dette er særlig aktuelt dersom det bevises at kureren har mottatt vederlag for sin virksomhet.

9.3.2.2 Lagmannsrettene

9.3.2.2.1 Innledning

Ved gjennomgåelse av praksis fra lagmannsrettene har vi konstatert at det ikke er nedlagt påstand om inndragning i flere alvorlige narkotikasaker. I mange saker har dette sin naturlige forklaring i at det ikke kan ha skjedd omsetning av narkotika fra det partiet dommen gjelder. Årsaken til det er at partiet er beslaglagt ved ankomst til riket. Dette gjelder særlig for flere alvorlige narkotikasaker ved Borgarting lagmannsrett.

Men etter å ha gjennomgått praksis også i spritsakene synes det å være belegg for å anføre at påtalemyndigheten i noen saker ikke har bestrebt seg nevneverdig på å føre bevis for at det også har skjedd omsetning som normalt er avgjørende for å kunne foreta inndragning.

Sak 94-01665M som ble pådømt 08.12.94 av Borgarting lagmannsrett gir kanskje et eksempel på dette. Tiltalte ble her dømt for innførsel av 45 kg hasjisj. Selv om partiet ikke synes å være beslaglagt, var han ikke tiltalt for omsetning. Lagmannsretten la til grunn at virksomheten var profittmotivert. Det var beslaglagt kr 75.770 hos ham som ble inndratt med hjemmel i § 35 første ledd.

Det finnes også saker hvor det synes nokså nærliggende at de tiltalte har oppnådd vinning ved omsetning av narkotika uten at det er nedlagt påstand om inndragning. Det beste eksempelet er antakelig «Stuersaken» som ble pådømt av Borgarting lagmannsrett 24. juni 1994 (sak nr. 93-03186M), og som er behandlet i Rt. 1995 s. 471. Se også Rt. 1995 s. 705 hvor en medskyldig fikk behandlet sin sak separat.

Fremgangsmåten som ble benyttet var at en kurer hadde med seg narkotikaen i sin bagasje ved ankomst til lufthavnen, og at stuerne brakte bagasjen til bagasjebåndet i ankomsthallen for innenlandstrafikken, hvor det ikke er tollkontroll. Bagasjen ble der hentet av en tredje person.

I hovedsaken ble ni personer dømt for befatning med innførsel av store mengder narkotika, og hovedmannen ble i Høyesterett dømt til 18 år fengsel. Narkotikaen hadde i dette tilfellet kommet inn på markedet, og de domfelte drev neppe sin virksomhet av ren veldedighet. Det synes derfor åpenbart at i alle fall noen hadde oppnådd vinning som kunne inndras. Likevel nedla påtalemyndigheten overhodet ikke påstand om inndragning. Men da det ikke ble nedlagt påstand om inndragning, kan påtalemyndigheten fortsatt fremme inndragningssak, jf. Matningsdal, Inndragning s. 451-454. På bakgrunn av subsumsjonen av de ulike tiltaltes forhold varierer foreldelsesfristen fra 10 til 25 år, jf. strl. § 70 jf. § 67.

For en oversikt over hvilke priser som kan oppnås ved omsetning av narkotika vises det til pkt. 6.1.

9.3.2.2.2 Borgarting lagmannsrett

Dersom tiltalte er dømt for omsetning, synes hovedregelen å være at det er nedlagt påstand om inndragning av vinning. Bortsett fra «Stuersaken» er det for Borgarting lagmannsretts vedkommende i den aktuelle perioden registrert 31 saker hvor en eller flere tiltalte er dømt for omsetning av narkotika. I elleve saker er det likevel ikke nedlagt påstand om inndragning.

I den ene saken (sak 93-02731M som ble pådømt 02.05.94) hadde domfelte kanskje bare formidlet salget slik at det er uklart om vinningen hadde tilfalt ham «direkte» slik § 34 krever.

Videre nevnes at i sak 94-01598M som ble pådømt 03.11.94 ble en person dømt for omsetning av 240 gram heroin. Selv om det var beslaglagt USD 2.500 og kr 6.000 hos ham, nedla ikke påtalemyndigheten påstand om inndragning. Derimot ble han ilagt saksomkostninger med kr 15.000.

I sak 95-00899M som ble pådømt 21.06.95 finner man en tilsvarende løsning. Tiltalte var bl.a. dømt for omsetning av minst 10 gram heroin, og innrømmet å ha kr 16.000 i kontanter/på konto. Det ble ikke nedlagt påstand om inndragning, men tiltalte ble ilagt saksomkostninger med kr 10.000.

Sak 94-01430M som ble pådømt 01.12.94 kan også nevnes. Tiltalte ble dømt for omsetning av minst 500 gram heroin uten at det var nedlagt påstand om inndragning. Likedan var det ikke nedlagt påstand om inndragning i sak 94-02138M som ble pådømt 02.02.95. Dette selv om tiltalte ble dømt for innførsel og omsetning av flere kg hasjisj.

I fire saker er påstanden begrenset til det beløpet som er beslaglagt.

Sak 93-01574M som ble pådømt 21.01.94 gjaldt omsetning av minst 3 kg hasjisj. Det var beslaglagt kr 8.400 som ble inndratt.

Videre var en av de tiltalte i sak 93-02817M som ble pådømt 16.06.94 bl.a. dømt for omsetning av 150 gram heroin til en verdi av ca. kr 300.000. Kr 74.931 var beslaglagt og ble inndratt.

I sak 94-00807M som ble pådømt 09.09.94 omfatter dommen bl.a. omsetning av 100 gram hasjisj for kr 4.500 som var beslaglagt og ble inndratt.

Sak 95-00461M som ble pådømt 16.06.95 omfatter tre narkotikaselgere. Hos A var det beslaglagt kr 7.550 og DM 25.100, hos B kr 95.653, Dkr 2.450 og DM 53.630 og hos C kr 18.400. Beløpene ble inndratt.

Selv om påstanden ikke er knyttet til hva som er beslaglagt, er den ofte begrenset til en del av vinningen. Det er registrert ni saker hvor dette synes å være tilfellet.

Sak 94-00226M som ble pådømt 21.04.94 omfatter omsetning av ca. 40 gram heroin. Kr 20.000 ble inndratt.

Sak 94-00432M som ble pådømt 11.05.94 gjelder omsetning av inntil 17 kg amfetamin. Kr 1.000.000 ble inndratt.

I sak 94-00824M som ble pådømt 21.10.94 ble A dømt for omsetning av minst 200 gram heroin, mens B ble dømt for omsetning av minst 50 gram. Henholdsvis kr 120.000 og 30.000 ble inndratt.

I sak 94-00814M som ble pådømt 10.11.94 ble A dømt for omsetning av 50 kg hasjisj og B for 57 kg. A hadde dessuten innført 110 kg. Kr 750.000 og 500.000 samt kr 140.000 hos en tredjemann som hadde mottatt kr 170.000 for medvirkning ble inndratt.

Sak 94-00433M som ble pådømt 18.11.94 omfatter omsetning av 1,7 kg amfetamin, og innførsel av et langt større parti. Omsetningen var fordelt på tre tiltalte som måtte tåle inndragning med henholdsvis kr 200.000, 200.000 og 60.000.

I sak 95-00162M var de to tiltalte dømt for omsetning av inntil 440 kg hasjisj. Det ble inndratt henholdsvis kr 2.000.000 og 1.000.000.

Også i sak 95-00311M som ble pådømt 02.06.95 synes inndragningen å være begrenset til en del av vinningen, men det er uklart hvor omfattende omsetningen var.

I sak 95-00469M som ble pådømt 09.06.95 fant lagmannsretten bevist en vinning på kr. 40.000 ved omsetning av 91 gram heroin. Vinningen ble inndratt. Vederlaget pr. gram ligger betydelig under hva som normalt betales for heroin.

I sak 95-00525M som ble pådømt 30.06.95 var tiltalte bl.a. dømt for omsetning av 300 gram amfetamin og 1,2 gram kokain. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av kr 33.150 som ble tatt til følge.

Med unntak for sak 95-00469M hvor dommen er noe uklar, er påstanden tatt til følge i alle sakene. I sak 94-00432M er dessuten påstanden ikke oppgitt i dommen.

I de ovennevnte sakene er påstanden tatt til følge, men det finnes også eksempler på at inndragningen har vært satt lavere enn påstanden.

I sak 93-02889M som ble pådømt 20.05.94 ble A dømt for omsetning av ca. 80 gram heroin, og B for omsetning av ca. 65 gram som var kjøpt av A. Aktor nedla påstand om inndragning av henholdsvis kr 50.000 og 20.000, men retten begrenset inndragningen til henholdsvis kr 17.900 og 1.500 som tilsvarte hva som var beslaglagt hos de tiltalte. Det ble særlig vist til praktiske problemer med å inndrive det overskytende beløpet samt at begge befant seg i en rehabiliteringssituasjon.

Men i noen saker synes vinningen å være inndratt i sin helhet, eller i alle fall nesten i sin helhet selv om ikke hele vederlaget er beslaglagt.

I sak 93-02354M som ble pådømt 27.01.94 hadde tiltalte solgt heroin for minst kr 105.000. Av vederlaget var kr 37.000 beslaglagt, men det var nedlagt påstand om inndragning av kr 105.000 som ble tatt til følge. Det er uheldig at det ble fastsatt et samlet inndragningsbeløp uten at det ble spesifisert i hvilken utstrekning det var tale om gjenstandsinndragning. Dette bør fremgå av domskonklusjonen.

I sak 94-02273M som ble pådømt 25.11.94 ble tiltalte dømt for omsetning av 60 gram amfetamin. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av kr 90.000 som ble tatt til følge. Det var beslaglagt kr 45.000.

I sak nr. 95-00438M som ble pådømt 05.05.95 synes retten å ha basert dommen på omsetning av 40 gram heroin. Påtalemyndighetens påstand om inndragning av kr 120.000 ble tatt til følge.

Det finnes naturlig nok også eksempler på at påtalemyndigheten synes å ha nedlagt påstand om inndragning av hele eller nesten hele vinningen, men hvor retten har begrenset inndragningen til en del av vinningen.

Dette gjelder for sak 94-01164M som ble pådømt 15.09.94. Saken gjaldt omsetning av ca. 4 kg amfetamin i et ungdomsmiljø. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av henholdsvis kr 400.000 og 100.000 hos to av de tiltalte. Vinningen var ikke i behold, og inndragningen ble satt til kr 200.000 og 50.000.

Videre gjelder sak 94-00578M som ble pådømt 21.09.94 overlevering av 2 kg amfetamin, 4 kg hasjisj og 500 ecstasy-tabletter. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av kr 1. 072.000, mens retten inndro kr 1.000.000.

I sak 95-00022M som ble pådømt 20.03.95 hadde B solgt 2 kg hasjisj til A for kr 110.000, mens A hadde videresolgt 1,5 kg hasjisj for kr 120.000. Kr 10.000 var beslaglagt hos A. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av hele salgssummen hos begge de tiltalte, men lagmannsretten begrenset inndragningen til kr 50.000 hos hver. Det ble vist til at det var tale om samme parti, og at full inndragning hos begge ville få karakter av dobbeltinndragning. Da den totale salgssummen var kr 230.000, fikk de to domfelte ved denne reduksjonen beholde en god del av sin vinning. Sammenlignet med Høyesteretts kjennelse av 9. februar 1996 som er omtalt under pkt. 9.2.2, synes lagmannsretten å ha praktisert sin skjønnsmessige kompetanse til å foreta inndragning mindre strengt i denne saken.

I fire av 20 saker ble mao. inndragningen begrenset i forhold til påtalemyndighetens påstand. Men det finnes ikke eksempler på at det overhodet ikke ble ilagt inndragning når det var nedlagt påstand om det.

I tillegg til vederlag ved omsetning av narkotika, er det selvsagt også adgang til å foreta inndragning dersom det på annen måte er oppnådd en vinning ved ulovlig befatning med narkotika.

I sak 94-00434M som ble pådømt 21.09.94 hadde tiltalte erkjent å ha mottatt kr 175.000 for kurervirksomhet ved innførsel av 20 kg amfetamin. Beløpet ble inndratt.

9.3.2.2.3 Gulating lagmannsrett

Gulating lagmannsrett har naturlig nok noe færre narkotikasaker enn Borgarting lagmannsrett. I den aktuelle perioden er det i alt registrert 17 saker hvor dommen bl.a. omfatter omsetning av narkotika. Disse sakene fordeler seg med tolv på Rogaland og fem på resten av lagdømmet. I seks av sakene er det ikke nedlagt påstand om inndragning. Fire av disse sakene er fra Rogaland.

For Borgarting lagmannsrett er det vanskelig å spore noen endringer i påtalemyndighetens praksis over perioden. I dette lagdømmet har vi derimot registrert at de 17 sakene fordeler seg med tre på første halvår 1994, åtte på annet halvår 1994 og seks på første halvår 1995. Første halvår 1994 er det overhodet ikke nedlagt påstand om inndragning, mens det i annet halvår ikke er nedlagt påstand om inndragning i tre saker (se dessuten sak 94-01120 som omtales i petitavsnittet nedenfor), mens påstanden i fire av de øvrige sakene var begrenset til det beslaglagte beløpet. I første halvår 1995 er det derimot nedlagt påstand om inndragning i samtlige saker hvor det var ført bevis for omsetning.

Sak 94-00117 som ble pådømt 25.03.94 gjelder omsetning av henimot 60 gram heroin. Det er oppgitt at omsetningen var profittmotivert. Likevel er det ikke nedlagt påstand om inndragning. Det finnes også eksempler på omsetning av større kvanta uten at det er nedlagt påstand om inndragning.

I tillegg til de sakene som er nevnt kommer også sak 94-01120 som ble pådømt 07.10.94. Her ble fire tiltalte dømt for omsetning av hasjisj. Tre av de tiltalte ble dømt for omsetning av henholdsvis 1 kg, 5 kg og 2,5 kg uten at det var nedlagt påstand om inndragning. Vedkommende som ble dømt for omsetning av 5 kg hadde kjøpt hasjisjen for kr 70 pr. gram og videresolgt den for kr 90. Overskuddet utgjorde mao. kr 100.000.

I fire saker fra annet halvår 1994 ble som nevnt inndragningspåstanden begrenset til det beslaglagte beløpet.

Sak 94-00928 som ble pådømt 02.09.94 gjaldt omsetning av det vesentligste av 3,9 kg hasjisj. Kr 3.650 var beslaglagt og ble inndratt.

I sak 94-00834 som ble pådømt 08.09.94 var A dømt for omsetning av 80 gram amfetaminholdig pulver, og B for omsetning av 40 gram. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av kr 6.000 som var beslaglagt samt noe helergods som var mottatt som vederlag. Påstanden ble tatt til følge.

Sak 94-01000 som ble pådømt 27.09.94 omfatter omsetning av 20-30 gram amfetamin. Det var beslaglagt kr 4.600 som ble krevd inndratt. Påstanden ble tatt til følge.

I sak 94-01120 som ble pådømt 07.10.94 ble en av de fire tiltalte dømt for omsetning av 12 kg hasjisj. Overfor de tre andre ble det overhodet ikke nedlagt påstand om inndragning, jf. petitavsnittet foran. Det ble lagt til grunn at vedkommende hadde kjøpt partiet for kr 50-52 pr. gram og videresolgt for kr 65-70 pr. gram. Dersom man både for innkjøps- og salgsprisen baserer seg på gjennomsnittet av de to ytterpunktene, gir dette et overskudd på kr 198.000, mens brutto salgssum utgjorde kr 810.000 dersom man baserer seg på et vederlag på kr 67,50 pr. gram. Det var beslaglagt kr 142.000 som ble krevd inndratt. Påstanden ble tatt til følge, og en innvending om at kr 60.000 tilhørte tiltaltes samboer ble forkastet.

Det finnes bare ett eksempel på at påstanden oversteg hva som var beslaglagt:

I sak 94-00792 som ble pådømt 19.08.94 var tre personer dømt for omsetning av ca. 48 kg hasjisj. Hos A var det beslaglagt kr 173.500 som ble krevd inndratt. Denne påstanden ble tatt til følge. Hos de to øvrige tiltalte var det nedlagt påstand om inndragning med kr 300.000 hos hver, men inndragningen ble begrenset til kr 75.000 for hver av dem. Det ble særlig vist til at vinningen ikke var i behold, at de ikke hadde noen formue og at de var idømt fengsel i henholdsvis tre og seks år.

I første halvår 1995 øker derimot inndragningspåstandene, men også i denne perioden finnes det eksempler på at påstanden er begrenset til det beslaglagte beløpet.

Materialet fra denne perioden omfatter for det første sak 94-01416 som ble pådømt 09.01.95. I denne saken hadde påtalemyndigheten nedlagt et betydelig arbeid i å analysere tiltaltes forbruk for på denne måten å føre bevis for omfanget av omsetningen. På dette grunnlag ble tiltalte dømt for omsetning av minst 700 gram amfetamin. En rekke gjenstander som var kjøpt for vinningen ble inndratt samtidig som det ble foretatt verdiinndragning med kr 231.000. Saken er nærmere omtalt under pkt. 4.3.

I sak 94-01500 som ble pådømt 02.02.95 ble to personer dømt for omsetning av 1.150 gram amfetamin. Det var nedlagt påstand om inndragning av kr 100.000 hos hver av dem. Påstanden ble tatt til følge.

Sak 95-00155 som ble pådømt 22.02.95 omfatter overdragelse av ecstasy-tabletter. Det ble nedlagt påstand om inndragning av kr 5.000, men inndragningen ble begrenset til kr 3.000 som var erkjent mottatt.

I sak 95-00233 som ble pådømt 14.03.95 ble tiltalte dømt for videresalg av mellom 330 og 530 gram heroin. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av vinningen, men påstanden ble ikke tatt til følge. Det ble særlig vist til at vinningen ikke var i behold, at tiltalte var uformuende og at han ble idømt fengsel på seks år og seks måneder.

I sak 95-00128 som ble pådømt 05.05.95 var A og B dømt for omsetning av mellom 1,5 og 2 kg hasjisj. C hadde kjøpt 2,5 kg hasjisj, og det ble videre lagt til grunn at han i «betydelig grad» hadde omsatt fra partiet. Det ble nedlagt påstand om inndragning av henholdsvis kr 70.000, 70.000 og 50.000, men retten satte inndragningen til kr 10.000 for hver av de tiltalte. Det ble særlig vist til at de befant seg i en vanskelig livssituasjon.

Sak 95-00517 som ble pådømt 02.06.95 gjelder den første store ecstasy-saken fra Stavanger. A og B ble dømt for overdragelse av 3.900 tabletter, mens C og D ble dømt for overdragelse av henholdsvis 2.600 og 2.000. Omsetningsprisen synes å ha vært kr 60-100 pr. tablett. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av kr 50.000 hos hver av de tiltalte, men lagmannsretten tok ikke påstanden til følge. Det ble særlig vist til at de tiltalte reelt sett hadde tapt på forholdet.

Selv om påtalemyndigheten i første halvår 1995 i større grad enn i 1994 har nedlagt påstand om inndragning av vinning, synes ikke dette å ha ført til at inndragningen har økt nevneverdig i Gulating lagdømme. Gulating lagmannsrett har således vært noe tilbakeholden med å ta påstanden til følge.

9.3.2.2.4 Hålogaland lagmannsrett

Hålogaland lagmannsrett hadde svært få narkotikasaker i perioden, og da naturlig nok heller ikke mange saker hvor det var ført bevis for omsetning av narkotika. Materialet omfatter således totalt fem saker hvor det var ført bevis for omsetning. Av disse var det ikke nedlagt påstand om inndragning i to saker. Den ene saken omfatter omsetning av seks-syv gram hasjisj, mens den andre omfatter omsetning av inntil 40 gram amfetamin og 35 gram hasjisj. I de tre øvrige sakene var saksforholdet følgende:

I sak 23/93M som ble pådømt 10.02.94 var to personer dømt for omsetning av tre kg hasjisj. Det var beslaglagt kr 13.000 hos den ene tiltalte. Påstanden var begrenset til dette beløpet og ble tatt til følge.

I sak 461/94M som ble pådømt 24.02.95 ble tiltalte bl.a. dømt for omsetning av 2,8 kg hasjisj. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av kr 50.000, men særlig under henvisning til tiltaltes livssituasjon begrenset retten inndragningen til kr 40.000.

I sak 499/94M som ble pådømt 26.05.95 ble tiltalte dømt for omsetning av ca. 50 gram amfetamin. Påstand om inndragning av kr 20.000 ble tatt til følge. Ingenting var beslaglagt. Tiltalte hadde en samlet gjeld på kr 390.000.

9.3.2.3 By- og herredsrettene samt forhørsrettene

9.3.2.3.1 Innledning

Antallet straffesaker for førsteinstansen er som kjent langt større enn for lagmannsrettene. Narkotikasakene utgjør også et større antall, men pga. kompetansedelingen mellom førsteinstansen og lagmannsretten har sakene gjennomgående et langt mindre omfang. Samtidig gjøres det oppmerksom på at da strafferammen ved forbrytelse mot strl. § 162 annet ledd er ti år fengsel, kunne de ved tilståelse pådømmes i forhørsretten eller herreds- og byretten.

Også for disse sakene merker man for øvrig en betydelig tendens til at de siktede dømmes for erverv, oppbevaring og bruk, men at dommen ikke omfatter omsetning som normalt er avgjørende for inndragning.

De fleste sakene gjelder forbrytelse mot strl. § 162 første ledd. I hele perioden var det likevel statsadvokaten som hadde tiltalekompetansen da hjemmelen for delegasjon i strpl. § 67 annet ledd annet punktum først ble benyttet fra 1. august 1995 for denne bestemmelsens vedkommende.

9.3.2.3.2 Oslo by- og forhørsrett

I Oslo byrett er det i perioden 1. juli 1994 - 30. juni 1995 i alt registrert 47 saker som omfatter omsetning av narkotika. I 20 saker er det ikke nedlagt påstand om inndragning. De fleste sakene gjelder relativt små kvanta. Sakene fordeler seg med ni saker hvor salgssummen var eller antas å være under kr 1.000, seks saker hvor den var eller antas å være mellom kr 1.000 og 5.000, to hvor den synes å ha vært mellom kr 5.000 og 10.000, og tre hvor den må ha vært over kr 10.000.

De sakene hvor salgssummen anslås til mer enn kr 10.000 er for det første sak 94-06923 M/41 som ble pådømt 07.02.95. Tiltalte ble her bl.a. dømt for å ha omsatt 5 - 10 gram heroin for å finansiere eget forbruk. Videre ble tiltalte i sak 94-06548 M/73 som ble pådømt 10.02.95 bl.a. dømt for omsetning av 100 gram amfetamin og inntil 240 gram hasjisj. Og i 95-02683 M/42 som ble pådømt 27.04.95 ble tiltalte dømt for omsetning av inntil 420 gram amfetamin.

På den annen side er det registrert 19 saker hvor inndragningen omfattet hele salgssummen. I de fleste sakene er det tale om små beløp. Ni saker gjelder beløp under kr 1.000, åtte saker beløp mellom kr 1.000 og kr 5.000, mens to saker gjelder beløp på henholdsvis kr 26.000 og 90.000. Det er bare i én av sakene at det går fram av dommen at beløpet var beslaglagt. Beløpet var kr 5.000 i den saken.

I sak 95-00840-M/71 som ble pådømt 24.02.95 ble tiltalte bl.a. dømt for omsetning av ti gram heroin. Det var beslaglagt kr 11.000, men selv om vedkommende var narkoman, ble vinningen inndratt med kr 26.000.

Brutto salgssum ble kanskje også inndratt i sak 95-02284 M/55 som ble pådømt 13.06.95. Tiltalte ble her bl.a. dømt for omsetning av ni kg hasjisj. Det var beslaglagt kr 495.000 hos ham, og inndragningspåstanden var kr 486.000. Påstanden ble tatt til følge.

Omvendt finnes det to eksempler på at inndragningspåstanden ikke har blitt tatt til følge.

I sak 94-07375 M/67 som ble pådømt 12.01.95 ble tiltalte bl.a. dømt for omsetning av heroin for kr 300. Påstand om inndragning av dette beløpet ble ikke tatt til følge da tiltalte levde «fra hånd til munn».

Videre ble tiltalte i sak 94-07619 M/50 bl.a. dømt for omsetning av 3,5 gram heroin. Inndragningspåstanden ble ikke tatt til følge. Det ble vist til at inndragning kunne føre til at tiltalte startet med prostitusjon igjen.

I de øvrige fem sakene er inndragningen begrenset til en del av vinningen. Påtalemyndigheten hadde påstått inndragning av hele vinningen i en av sakene.

I sak 94-03344 M/69 som ble pådømt 17.08.94 ble tiltalte bl.a. dømt for omsetning av 200 gram amfetamin for kr 60.000. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av kr 60.000, men av resosialiseringshensyn begrenset retten inndragningen til kr 30.000. Tiltaltes utgifter utgjorde kr 54.000.

Sak 95-00942 M/65 omfatter overdragelse av syv kg hasjisj for kr 336.000. Inndragningen ble «skjønnsmessig» satt til kr 200.000 uten nærmere begrunnelse. Påtalemyndighetens påstand er ikke oppgitt.

I sak 94-07810 M/64 som ble pådømt 29.03.95 omfatter dommen bl.a. omsetning av heroin for kr 5.000. Påtalemyndighetens påstand om inndragning av kr 3.300 ble tatt til følge.

Sak 95-02643 M/69 som ble pådømt 10.05.95 omfatter bl.a. omsetning av 15 gram heroin. Det var beslaglagt kr 21.750 som ble krevd inndratt. Retten fant det bevist at kr 18.000 stammet fra narkotikaomsetning, men det ble ikke foretatt verdikonfiskasjon for det overskytende beløp.

I sak 95-00500 M/27 som ble pådømt 02.06.95 omfatter dommen bl.a. omsetning av 5 gram hasjisj for kr 600, men inndragningen er begrenset til kr 150 som antakelig utgjorde overskuddet. Det synes mao. uriktig å være innrømmet fradrag for ervervsutgiftene.

I tillegg til de sakene som er behandlet foran nevnes at i sak 95-03881 M/67 som ble pådømt 13.06.95 gjaldt tiltalen primært kjøp av narkotika, og den omfattet bare overdragelse av 0,5 gram heroin som var byttet mot annet stoff. Det var beslaglagt kr 55.600 som ble krevd inndratt. Påstanden ble tatt til følge da retten «ikke [var] i tvil om at pengene stammer fra salg av narkotika». Som påpekt under pkt. 4.4.2 er det noe vanskelig å forene denne dommen med gjeldende rett.

I Oslo forhørsrett er det i samme periode registrert 16 saker som omfatter omsetning av narkotika. Det er ikke foretatt inndragning i ni av disse sakene. Fire av sakene gjelder omsetning for mindre enn kr 1.000, mens fem av sakene gjelder omsetning for beløp over kr 1.000. De mest omfattende sakene gjelder omsetning av deler av et parti på 50 gram heroin (sak 95-02337 F/30 som ble pådømt 16.05.95) og omsetning av hasjisj for kr 3.500 - 4.000 (sak 95-02272 F/10 som ble pådømt 02.05.95).

Omvendt er brutto salgssum inndratt i seks saker. Tre av beløpene er under kr 1.000, mens de tre øvrige er henholdsvis kr 1.550, 5.500 og 66.000.

Det er etter dette bare én sak hvor det er foretatt inndragning av en del av vinningen. I den aktuelle saken (sak 94-03244 F/55 som ble pådømt 07.07.94) ble det ved omsetning av 16 gram heroin nedlagt påstand om inndragning av kr 11.000 som ble tatt til følge.

I tillegg til disse sakene som gjelder omsetning av narkotika, nevnes at i sak 95-01524 F/64 som ble pådømt 28.02.95 ble siktede dømt for innførsel av 960 gram kokainklorid. Det var beslaglagt kr 30.772 hos ham som ble inndratt. Vedkommende synes å ha vært kurer.

9.3.2.3.3 Bergen by- og forhørsrett

I perioden er det registrert elleve saker fra Bergen byrett som omfatter omsetning av narkotika. I åtte saker er det ikke nedlagt påstand om inndragning av vinning. Seks av disse sakene gjelder omsetning for mindre enn kr 1.000, én sak gjelder omsetning av nærmere 30 gram hasjisj (94-706M som ble pådømt 16.08.94) og én sak omsetning av 85 gram hasjisj (94-1754M som ble pådømt 01.09.94).

I de tre øvrige sakene synes derimot vinningen å være inndratt i sin helhet.

I sak 94-1050M som ble pådømt 31.08.94 var tiltalte dømt for omsetning av 6 piecer hasjisj for kr 600. Det var beslaglagt kr 1.000 hos ham som ble krevd inndratt. Men da det bare var ført bevis for omsetning for kr 600, ble inndragningen begrenset tilsvarende.

Videre gjelder sak 94-992M som ble pådømt 06.02.95 bl.a. omsetning av åtte gram hasjisj for kr 700. Dette beløpet ble inndratt.

Endelig gjelder sak 95-00946 M/02 som ble pådømt 22.06.95 bl.a. omsetning av mindre mengder narkotika. Det var beslaglagt kr 280 som ble inndratt.

Bergen forhørsrett behandlet i samme periode ti saker som omfatter omsetning av narkotika. I seks saker er det ikke nedlagt påstand om inndragning av vinning. To av sakene gjelder omsetning for mindre enn kr 100, mens tre av de øvrige gjelder omsetning av henholdsvis 66 gram hasjisj (sak 95-00628 F/01 som ble pådømt 11.05.95), 135 gram hasjisj (sak 94-2491 F/01 som ble pådømt 30.11.94) og 150 gram hasjisj (sak 95-00108 F/02 som ble pådømt 15.02.95). Og i sak 94-2799 F/20 som ble pådømt 29.12.94 omfattet dommen omsetning av nærmere ti kg hasjisj.

Av de fire øvrige er det bare to saker hvor hele salgssummen synes inndratt.

Dette gjelder sak 95-624 F/20 som ble pådømt 14.03.95. Dommen omfatter bl.a. omsetning av 56 gram amfetamin, og inndragningsbeløpet ble satt til kr 56.000.

Videre gjelder det sak 95-1229 F/20 som ble pådømt 26.05.95. Dommen omfatter bl.a. omsetning av fem gram amfetamin og 15 gram hasjisj. Det ble nedlagt påstand om inndragning av kr 8.000 som ble tatt til følge.

I sak 95-0100 F/20 som ble pådømt 12.01.95 omfatter dommen omsetning av 12 kg hasjisj. Det var beslaglagt kr 2.500 som ble inndratt.

Sak 95-00529 F/01 som ble pådømt 22.03.95 omfatter omsetning av ca. et kg hasjisj for kr 89.000. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av overskuddet som utgjorde kr 12.750. Påstanden ble tatt til følge.

Etter å ha gjennomgått praksis fra Borgarting og Gulating lagmannsrett samt Oslo og Bergen by- og forhørsrett er totalinntrykket at statsadvokatene ved tidligere Eidsivating statsadvokatembete nedlegger påstand om inndragning i noe større utstrekning enn statsadvokatene i Hordaland.

9.3.2.3.4 Nord-Troms herreds- og forhørsrett

Materialet ved denne domstolen er langt mindre omfattende. For herredsrettens vedkommende er det bare funnet én sak (sak 951/94M som ble pådømt 17.10.94) hvor det var ført bevis for omsetning av narkotika. Det var ikke nedlagt påstand om inndragning selv om dommen omfatter omsetning av 200 gram hasjisj.

Fra forhørsretten er det også bare registrert én sak som gjelder overdragelse av narkotika. Heller ikke i denne saken er det foretatt inndragning. Dette gjelder sak 1120/94F som ble pådømt 26.09.94. Men her er det uklart om det var mottatt noe vederlag.

9.3.3 Ulovlig omsetning av brennevin/hjemmebrent

9.3.3.1 Innledning

Dette er en annen viktig lovovertredelse hvor det på årsbasis ulovlig omsettes for omfattende beløp. I likhet med narkotikasakene har gjerningspersonen heller ikke i disse sakene krav på fradrag for ervervsutgiftene eller utgiftene til sukker og gjær, jf. pkt. 4.5.3.1.2.

Ved gjennomgåelsen viste det seg å være flere store saker hvor dommen bare gjelder innførsel eller oppbevaring slik at det ikke er grunnlag for inndragning. I noen saker synes dette å ha sammenheng med at partiet er beslaglagt av politiet, men i noen av sakene synes det lite naturlig at det ikke også har skjedd omsetning. Nedenfor skal vi gjennomgå sakene fra de tre byene som er undersøkt.

9.3.3.2 Oslo

Borgarting lagmannsrett behandlet i perioden 1. januar 1994 - 30. juni 1995 tre saker som gjelder ulovlig omsetning av brennevin. Alle sakene ble behandlet i første halvår 1994. I to av sakene var det overhodet ikke nedlagt påstand om inndragning.

Dette gjelder for det første sak nr. 93-00725M som ble pådømt 07.01.94 og som gjelder fornyet behandling av Oslo byretts dom av 11.09.92 i sak nr. 92-00948 M/45. Saken gjelder en omfattende spritsak hvor det var fire tiltalte for byretten. En av dem begjærte fornyet behandling. I saken var det omsatt sprit for flere millioner kr - etter påtalemyndighetens anslag ca. ti millioner kr.

For vedkommende som fikk samtykke til fornyet behandling, kunne saken deles i to deler: I A-delen hadde han for byretten tilstått å ha mottatt kr 450.000 for å hente ni lass sprit i utlandet. Videre hadde han erkjent at hans 25 %-andel i omsetningen av dette spritpartiet utgjorde kr 1.112.000. Samlet hadde han dermed mottatt kr 1.562.000 i denne delen. Han oppgav sine utgifter til smuglerutstyr til kr 458.750 slik at nettoinntektene ifølge egen erkjennelse var kr 1.103.250. I B-delen hadde han laget «55 stk falske airconditionbokser/aggregater, oppgitt å ha hatt utgifter til dette (kr 330.000,-) tankleveringsutgifter, kr 175.000,- (til falske broelementer, jfr tiltalens post I d) og div produksjonskostnader kr 210.000,-». I denne delen innrømmet han for byretten å ha hatt bruttoinntekter på kr 2.175.000, og dermed nettoinntekter på kr 1.375.000 for utleie av dette utstyret ved smuglingen av spritpartiene. Han hadde mao. innrømmet bruttoinntekter med kr 3.737.000 og nettoinntekter med kr 2.478.250. De aktuelle utgiftene kunne det neppe gis fradrag for da det var tale om utgifter til smuglerutstyr, jf. pkt. 4.5.3.4. Byretten inndro likevel bare kr 500.000.

For lagmannsretten ble tiltalebeslutningen vedrørende A-delen rettet fra ni til fem turer - noe som synes å innebære at hans vederlag for transporten måtte reduseres fra kr 450.000 til kr 250.000. Dette ble lagt til grunn av lagmannsretten. Samtidig synes det ikke å være gjort noen endring vedrørende B-delen, men lagmannsretten synes å ha lagt til grunn at han spilte en mer sentral rolle enn hva byretten hadde lagt til grunn. Påtalemyndigheten mente at vinningen utgjorde kr 10.000.000, men begrenset likevel påstanden til kr 2.500.000. Om inndragningen uttalte lagmannsretten bl.a.: «Slik forholdene ligger an i nærværende sak, finner retten at det ikke kan gis fradrag for de utgifter som tiltalte har påberopt seg. Den dekklast som han produserte, hadde ingen andre formål enn å bidra til de straffbare handlinger. Retten kan heller ikke se at det i utgangspunktet er adgang til å gjøre fradrag for de utgifter på ca. kr. 2.200.000,- som skal ha gått til dekning av kreditorer i hva tiltalte kaller J-Systemet. Dette må gjelde selv om firmaene senere gikk konkurs. Selv om det her gjelder kreditorer i aksjeselskapene ville det virke støtende om man kunne benytte vinning av straffbare handlinger til å forbedre en forretningsvirksomhet. Særlig må det gjelde når virksomheten som i nærværende sak, synes å ha hatt en meget sterk tilknytning til tiltalte personlig. Det må også kunne legges vekt på at tiltalte så lenge firmaene besto, hadde inntekt eller utbytte av disse . . . Det som gjør vurderingen noe vanskelig, er at det har vært flere involverte i saken. Etter det man forstår, er det enda en som er siktet og her foreligger ikke rettskraftig dom. Man må da unngå å foreta noen form for dobbelinndragning. Det er videre et vanskelig spørsmål i hvilken grad inndragningsbeløpet skal balanseres i forhold til tiltaltes nåværende økonomiske situasjon. Det foreligger ikke beslag av penger eller andre verdier hos tiltalte som kan inndras. Retten er for øvrig noe i tvil om hans økonomiske evne. Det er på det rene at tiltalte har etablert seg i ny forretningsvirksomhet. Dette tilsier en viss kapital, selv om tiltalte ifølge sin forklaring nå ikke har skattbar formue. Av byrettens dom side 26 fremgår det at tiltalte skal ha oppgitt ikke ubetydelige eiendeler i form av fast eiendom, biler m.v. Noen nærmere avklaring for lagmannsretten er ikke foretatt fra påtalemyndighetens side. Endelig har retten søkt å finne en balanse mellom straff [to år fengsel] og inndragning slik at den samlede reaksjon blir adekvat.»

Ved den skjønnsmessige totalvurderingen av ovennevnte hensyn delte lagmannsretten seg i tre. To av meddommerne kom til at inndragningen passende burde settes til kr 1.000.000,-. Den ene fagdommeren samt den tredje meddommeren fant at beløpet passende burde settes til kr 750.000,-, mens den andre fagdommeren fant at beløpet passende burde settes til kr 500.000,- og la særlig vekt på at det ikke var «fremkommet opplysninger for lagmannsretten om at noe av vinningen fortsatt er i behold for tiltalte».

Inndragningen ble etter dette satt til kr 750.000. Som man ser hadde meddommerne det strengeste synet på inndragningskravet.

Den ene saken hvor det ikke er nedlagt påstand om inndragning er 93-03078M som ble pådømt 27.05.94 og som gjelder fornyet behandling av dom avsagt av Oslo byrett. Domfelte ble dømt for ulovlig omsetning av 15.360 flasker brennevin som han hadde fått kjøpt på Vinmonopolet ved å gi uriktige opplysninger om hva brennevinet skulle benyttes til. Salget hadde gitt et overskudd på kr 1.500.000. Likevel var det ikke nedlagt påstand om inndragning!

Den andre saken er 93-02116M som ble pådømt 01.03.94, og hvor tiltalte bl.a. ble dømt for omsetning av 50 liter hjemmebrent for kr 5.000. Noe produksjonsutstyr ble inndratt, men det var ikke nedlagt påstand om inndragning av vinning.

I Oslo byrett er det registrert seks saker som gjelder ulovlig innførsel og/eller omsetning av brennevin. Det er foretatt inndragning i alle sakene.

Dette gjelder sak 93-05980 M/30 som ble pådømt i begynnelsen av juli 1994. De to tiltalte ble dømt for ulovlig innførsel og omsetning av 93.000 flasker originalbrennevin og 15.000 liter 96 % sprit fra Nederland. Retten karakteriserte virksomheten som «velorganisert og profesjonell». Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av kr 350.000 hos hver av de to tiltalte som var hovedpersonene i virksomheten. Retten fant det bevist at hver hadde mottatt «minst» kr 350.000 ved omsetning av partiet. Påstanden ble tatt til følge selv om begge hadde svak økonomi.

Videre omfatter materialet sak 94-1099 M/74 som ble pådømt 25.10.94. Tiltalte ble her dømt for omsetning av 28.000 liter 96 % sprit for kr 3.536.000. Inndragningspåstanden på kr 176.000 ble tatt til følge. At beløpet ikke ble satt høyere synes å skyldes at vedkommende bare hadde formidlet salget. Restbeløpet på kr 3.360.000 var overlevert til den reelle selgeren hvor det allerede var inndratt.

I sak 94-02131 M/47 som ble pådømt 27.10.94 var tiltalte dømt for medvirkning til innførsel av 1.100 liter 96 % sprit. Det ble lagt til grunn at han hadde oppnådd en vinning på kr 45.000 som ble inndratt.

I sak 95-00372 M/34 som ble pådømt 31.01.95 hadde tiltalte mottatt vederlag på kr 3.000 for ulovlig omsetning av sprit. Dette beløpet ble inndratt.

Sak 94-06305 M/45 som ble pådømt 24.02.95 omfatter bl.a. omsetning av 1.000 liter 96 % sprit. Det var beslaglagt kr 24.600 som ble krevd inndratt. Påstanden ble tatt til følge.

I sak 94-07858 M/72 som ble pådømt 27.02.95 omfatter dommen omsetning av 35.000 liter 96 % sprit samt ytterligere 10.000 liter. Retten la til grunn at overskuddet utgjorde kr 250.000 - 300.000. Inndragningen ble satt til kr 250.000. Påstanden fremgår ikke av dommen.

Helhetsinntrykket er at påtalemyndigheten ikke har nedlagt påstand om inndragning av brutto salgssum, men at den stort sett har begrenset seg til overskuddet eller det som er beslaglagt.

I tillegg til de sakene som er omtalt foran nevnes også sak 94-07881 M/74 som ble pådømt 11.04.95. Saken gjelder innførsel og ikke omsetning av brennevin. Tiltalte hadde en «reisekasse» på kr 38.000 for turen til Spania. Denne ble ikke regnet som vinning.

Fra Oslo forhørsrett er det registrert fem saker som omfatter omsetning av hjemmebrent. I tre saker er det ikke nedlagt påstand om inndragning.

Den ene saken er sak 94-5778 F/33 som ble pådømt 01.11.94. Siktede var dømt for omsetning av hjemmebrent i perioden 1988-1993. Likevel var det ikke nedlagt påstand om inndragning.

I de to øvrige sakene synes derimot inndragningen å være satt til brutto salgssum.

I sak 94-8095 F/68 omfattet siktelsen omsetning av 360 flasker hjemmebrent for kr 80 pr. flaske. På bakgrunn av siktedes forklaring ble det lagt til grunn at omsetningen omfattet minst 300 flasker. Inndragningen ble etter dette satt til kr 24.000.

Sak 95-02322 F/54 som ble pådømt 24.04.95 omfatter bl.a. omsetning av 110 liter hjemmebrent for kr 22.000. Det var beslaglagt kr 22.000 som ble inndratt.

I tillegg til disse sakene er det registrert én sak (94-4532 F/32 som ble pådømt 09.05.95) hvor det var mottatt kr 7.000 for transport av brennevin. Det var ikke nedlagt påstand om inndragning.

9.3.3.3 Bergen

Det er ikke registrert noen sak fra Gulating lagmannsrett av denne karakter.

I Bergen byrett er det i perioden registrert tre saker om ulovlig innførsel og/eller omsetning av brennevin. Det er foretatt inndragning i to av sakene.

I sak 94-1546 M/02 hadde tiltalte tilstått omsetning av ca. 11.000 liter smuglerbrennevin/hjemmebrent for kr 2.200.000, og at overskuddet utgjorde kr 800.000. Påtalemyndigheten nedla påstand om verdiinndragning hos tiltalte med kr 1.600.000.

Kr 799.275 var beslaglagt. Under henvisning til tiltaltes formue satte retten inndragningen til kr 1.400.000. I denne sammenheng ble det også lagt vekt på at forsvareren på vegne av begge ektefellene i retten erkjente at inngått ektepakt 30.03.93 var omstøtelig, da den ble inngått for å hindre inndragning til fordel for det offentlige ved eventuell straffesak. I domskonklusjonen er det presisert hvor stort beløp som var beslaglagt.

Sak 94-02658 M/01 som ble pådømt 13.03.95 omfatter bl.a. omsetning av hjemmebrent for kr 13.000. Beløpet ble inndratt.

I én sak er det ikke nedlagt påstand om inndragning.

Dette gjelder sak 95-221M som ble pådømt 03.03.95. Saken gjelder bl.a. omsetning av hjemmebrent. Selv om det var beslaglagt i overkant av kr 16.000, var det ikke nedlagt påstand om inndragning.

Ved Bergen forhørsrett er det i samme periode registrert fire saker. Bare i den ene saken var det nedlagt påstand om inndragning.

Sak 95-00370 F/01 som ble pådømt 08.03.95 omfatter bl.a. omsetning av seks liter hjemmebrent for kr 720. Dette beløpet ble inndratt.

I de tre øvrige sakene var saksforholdet følgende:

I sak 94-01835 F/01 omfattet siktelsen omsetning av ca. 600 liter hjemmebrent for kr 200 pr. 1 1/2 liter. I forhørsretten tilstod siktede bare omsetning av halvparten som ble lagt til grunn for dommen. Domfelte var sosialklient.

Sak 95-00375 F/01 som ble pådømt 21.03.95 omfatter bl.a. omsetning av mindre mengder hjemmebrent. I sak 95-01083 F/01 som ble pådømt 23.05.95 ble siktede bl.a. dømt for omsetning av 70 liter hjemmebrent.

9.3.3.4 Tromsø

Heller ikke i Hålogaland lagmannsrett er det registrert noen saker av denne karakter.

Fra Nord-Troms herredsrett er det derimot registrert én sak som omfatter omsetning av hjemmebrent. I denne saken (sak 1573/94M som ble pådømt 29.03.95) var tiltalte dømt for omsetning av 180 liter hjemmebrent som var produsert av andre. Overskuddet var kr 10.000 - 12.000. Inndragningen ble satt til kr 36.000.

Videre er det registrert én sak fra Nord-Troms forhørsrett. I denne saken (sak 1576/94F som ble pådømt 14.12.94) hadde siktede omsatt hjemmebrent ved 10 - 12 anledninger for andre. Han hadde mottatt provisjon, men det var ikke nedlagt påstand om inndragning.

9.3.4 Fiskerisakene

9.3.4.1 Innledning

Overtredelse av fiskerilovgivningen er også et område hvor det hvert år inndras store beløp. Selv om det også i disse tilfellene langt på vei er tale om inndragning av vinning, foretas inndragningen med hjemmel i den særlovgivningen som er omtalt under pkt. 4.1. Vi har likevel funnet det naturlig også å omtale disse sakene.

9.3.4.2 Oslo

Av naturlige grunner er det ikke registrert noen saker av denne karakter fra Oslo by- eller forhørsrett.

9.3.4.3 Bergen

I Bergen byrett er det derimot registrert fire saker.

Sak 94-1165 M/01 som ble pådømt 04.10.94 gjelder overtredelse av lov om Norges økonomiske sone ved unnlatelse av å rapportere 10.800 kg sei som utgjorde 30 % av totalfangst. All sei var solgt i Skottland for kr 30.000. Båtens verdi var anslått til kr 1.500.000. Påtalemyndigheten nedla påstand om inndragning av kr 55.000, men retten begrenset inndragningen til kr 25.000. Det ble særlig vist til at det var tale om en formalovertredelse samt at tiltalte hadde svak økonomi.

Også sak 94-2352 M/02 som ble pådømt 06.01.95 gjelder overtredelse av lov om Norges økonomiske sone. Påtalemyndighetens påstand om inndragning av kr 50.000 ble tatt til følge.

Sak 95-277M som ble pådømt 10.05.95 gjelder også overtredelse av lov om Norges økonomiske sone. Det ble inndratt kr 200.000 og 160.000 hos hver av de skyldige.

Endelig ble det i sak 95-00536 M/01 inndratt kr 500.000 ved overtredelse av lov om Norges økonomiske sone.

I tillegg er det registrert én sak fra Bergen forhørsrett (sak 95-00466 F/02 som ble pådømt 23.03.95) hvor det ble inndratt kr 7.500 hos et rederi for overtredelse av saltvannsfiskeloven.

9.3.4.4 Tromsø

Fra Nord-Norge kan det for det første nevnes at det er registrert én sak (sak 330/94M som ble pådømt 02.11.94) fra Hålogaland lagmannsrett i perioden. Saken gjaldt inndragning mot et russisk rederi for manglende føring av fangstdagbok. Påtalemyndighetens påstand om inndragning av kr 80.000 ble tatt til følge selv om den manglende føringen ikke tok sikte på å oppnå noen vinning.

I Nord-Troms herredsrett er det registrert fire saker.

Sak 686/94M som ble pådømt 12.09.94 gjelder overtredelse av saltvannsfiskeloven ved at innslaget av bifangst var for stort. De ulovlige halene hadde gitt fangst med verdi av kr 153.000, mens verdien av all fangst om bord var kr 2.754.000. Inndragningen ble satt til kr 150.000.

Sak 94-01145M som ble pådømt 03.01.95 gjelder også overtredelse av saltvannsfiskeloven ved underrapportering av torsk. Underrapporteringen utgjorde 24,47 % (22.600 mot 29.923 kg torsk). Inndragningen ble satt til kr 100.000.

Sak 1369/94M og 1370/94M som også ble pådømt 03.01.95 gjelder overtredelse av lov om Norges økonomiske sone. To islandske rederi ble hver idømt inndragning med kr 1.000.000 samt bot (foretaksstraff) med henholdsvis kr 150.000 og 125.000.

I sak 69/95M som ble pådømt 22.06.95 gjaldt tiltalen overfiske av tildelt torskekvote med seks tonn. Verdien av den ulovlige fangsten utgjorde kr 158.000. Selv om tiltalte synes å ha god økonomi, ble inndragningen satt til kr 75.000.

9.3.5 Forbrytelse mot strl. § 317

9.3.5.1 Innledning

I materialet er det en god del saker hvor det er foretatt inndragning ved heleri eller hvitvasking av utbytte. De fleste sakene gjelder inndragning av gods som har vært objekt for heleri, mens noen saker gjelder inndragning av penger. I disse sakene kan både § 34 og § 35 første ledd annet alternativ (corpus delicti) gi hjemmel for inndragning. Det finnes eksempler på at begge bestemmelsene er brukt.

9.3.5.2 Oslo

I Oslo byrett er det i alt registrert syv saker hvor det er inndratt gods som var beslaglagt hos heleren. I samtlige tilfeller er inndragningen foretatt med hjemmel i strl. § 35 første ledd annet alternativ. Eieren synes å være ukjent i alle sakene. I tillegg er det registrert én sak hvor et utbytte på kr 7.000 er inndratt.

Også i Oslo forhørsrett er det registrert to saker om inndragning ved forbrytelse mot strl. § 317. I begge sakene er det inndratt penger.

I sak 94-08010 F/47 som ble pådømt 01.12.94 bestod den straffbare handlingen bl.a. i oppbevaring av pengesedler som var utbytte av en straffbar handling. Pengesedlene - kr 16.372, 31.040 svenske kroner, 10.660 finske mark og 119 stk. 1000-franc sedler - ble inndratt.

Videre ble i sak 95-03327 F/22 som ble pådømt 22.06.95 vinning med kr 5.000 inndratt.

9.3.5.3 Bergen

I Bergen byrett er det registrert tre saker hvor det med hjemmel i § 34 eller § 35 er inndratt gods som hadde vært objekt for heleri. I to av sakene var fornærmede kjent. I disse tilfellene er det ikke nødvendig å foreta inndragning da det beslaglagte godset kan utleveres med hjemmel i strpl. § 214.

Videre er det registrert to saker i forhørsretten hvor godset er inndratt med hjemmel i § 35. I tillegg er det registrert én sak hvor siktede hadde mottatt varer som var videresolgt med en fortjeneste på kr 300. Denne vinningen ble inndratt.

9.3.5.4 Nord-Troms herredsrett

I sak 94-00913M som ble pådømt 28.07.94 hadde tiltalte gjort seg skyldig i heleri ved oppbevaring av kr 4.950 som var fravendt Postbanken ved bedrageri. Beløpet var beslaglagt hos ham, og det ble inndratt til fordel for Postbanken. Dette var unødvendig da det kunne vært utlevert til Postbanken med hjemmel i strpl. § 214. Samme beløp ble for øvrig også inndratt hos en medskyldig i sak 295/95M som ble pådømt 20.03.95.

9.3.6 Andre saker

9.3.6.1 Hallikvirksomhet - strl. § 36

I Oslo byrett er det registrert to saker om hallikvirksomhet. I den ene saken (sak 93-10115 M/15 som ble pådømt 28.10.94) hadde tiltalte mottatt en god del penger ved forbrytelse mot strl. § 206. Likevel var det ikke nedlagt påstand om inndragning.

I den andre saken (sak 94-7824 M/35 som ble pådømt 21.04.95) hadde tiltalte drevet hallikvirksomhet overfor to polske damer. Virksomheten ble stanset av politiet etter relativt kort tid, og på dette tidspunktet hadde tiltalte inntjent kr 29.750. Det var beslaglagt kr 3.850 hos ham. Det var nedlagt påstand om inndragning av kr 29.750, men retten begrenset inndragningen til det beslaglagte beløpet. Det ble særlig vist til at tiltalte hadde betalt høy leie for de aktuelle lokalene som ble spilt fordi politiet stanset virksomheten, samt at han hadde en gjeld på kr 1.500.000.

9.3.6.2 Ran

Materialet fra Oslo byrett inneholder også to saker hvor det er inndratt vinning som er oppnådd ved ran.

I sak 94-03704 M/38 som ble pådømt 27.10.94 var tiltalte først dømt for ran. Senere ble det fremmet inndragningssak om inndragning av kr 2.000 som var beslaglagt hos ham. Kravet ble tatt til følge.

Videre ble i sak 94-05641 M/29 som ble pådømt 01.11.94 vinning med kr 300 ved et sprøyteran inndratt.

9.3.6.3 Bedrageri

Materialet fra Nord-Troms herredsrett inneholder en bedragerisak hvor det er foretatt inndragning av vinning. Dette er sak 390/95M som ble pådømt 26.06.95. I denne saken ble innehaveren av et begravelsesbyrå dømt for bedrageri ved at han før kremeringen hadde byttet ut kisten med en billigere kiste. Retten fant bevist fire slike tilfeller, og den samlede vinningen på kr 9.960 ble inndratt.

9.3.6.4 Utroskap

Fra Oslo byrett er det registrert én sak hvor det er foretatt inndragning av vinning oppnådd ved utroskap. I sak 94-04663 M/36 som ble pådømt 03.03.95 var det oppnådd vinning med kr 189.000 som ble inndratt.

9.3.6.5 Tyveri

I Bergen byretts dom av 09.11.94 i sak 94-2216 M/01 er det inndratt kr 1.000 som var beslaglagt etter tyveri av tilsvarende beløp fra en butikk. Beløpet ble inndratt til fordel for fornærmede. Dette var unødvendig da det kunne vært utlevert med hjemmel i strpl. § 214.

9.3.6.6 Bestikkelse

I Oslo byrett er det registrert én sak (sak 94-03659 M/44) om inndragning av vinning oppnådd ved bestikkelse (strl. § 113 jf. § 112). Vinningen som utgjorde kr 38.590 ble inndratt.

Det er også registrert én sak fra Oslo forhørsrett hvor det var mottatt ca. kr 35.000 i bestikkelse. Også dette beløpet ble inndratt.

9.3.6.7 Utuktig skrift m.v.

Materialet omfatter bare én sak hvor det kunne ha vært aktuelt med inndragning av vinning. Dette er sak 94-2370 M/02 ved Bergen byrett som ble pådømt 27.01.95. Tiltalte ble her dømt for omsetning av ca. 150 utuktige videofilmer. Det var bare nedlagt påstand om inndragning av noen filmer som var beslaglagt.

9.3.6.8 Overtredelse av økonomisk reguleringslovgivning

I Oslo byrett er det også registrert to saker som gjelder overtredelse av den økonomiske reguleringslovgivningen. Den mest omfattende saken er sak 93-05470 («Bølgepappsaken») som ble pådømt 12.07.94. I denne saken ble fire foretak dømt for ulovlig kalkulasjonssamarbeid. Det var totalt nedlagt påstand om inndragning av ni millioner kr, mens retten satte beløpet til åtte millioner kr. Selv om det var tale om et såpass omfattende krav, er omfanget av merprisen omtrent ikke drøftet i dommen. Saken er senere behandlet av Høyesterett (Rt. 1995 s. 1922) hvor inndragningen ble opprettholdt. Høyesterett uttalte at «Den samlede vinning i forhold til kundene etter skatt ligger sannsynligvis over påtalemyndighetens påstandsbeløp for byretten», men da påtalemyndigheten ikke hadde anket over inndragningen, kunne ikke Høyesterett overskride det beløpet som var fastsatt av byretten.

Den andre saken er sak 93-09830 M/47 som ble pådømt 29.08.94. Saken gjaldt ulovlig virksomhet som fondsmegler, og det var oppnådd en vinning på kr 717.000 ved aksjesalg. Påstand om inndragning av kr 300.000 ble tatt til følge.

9.4 Oppsummering

Totalinntrykket er at underinstansene har vært noe tilbakeholden med å anvende inndragningskompetansen. Men ved vurderingen av utviklingen de senere årene må det også legges vekt på Høyesteretts praksis mht. hvilke utgifter det gis fradrag for ved beregningen av vinningen. På dette området har Høyesterett blitt mer restriktiv med å gi fradrag for påløpte utgifter, jf. pkt. 4.5.3. Dette bidrar selvsagt til økt inndragningsvolum. Høyesterett synes også gjennomgående å ha gått lenger enn underinstansene i å benytte inndragningskompetansen.

Som eksempel på underinstansenes tilbakeholdenhet kan det for første vises til anvendelsen av bevislettelsesregelen i strl. § 34 annet punktum. Etter denne bestemmelsen er det tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt ved fastleggingen av vinningens omfang, jf. pkt. 4.5.4. Denne regelen synes ikke alltid å bli fulgt i praksis. Det beste eksempelet synes å være Oslo byretts dom i den svært omfattende spritsaken som er omtalt under pkt. 4.6.1: Mens tiltaltes forklaring ved behandlingen av straffekravet ble satt fullstendig til side mht. omfanget av omsetningen, ble hans forklaring lagt til grunn mht. hva som var mottatt pr. liter. Dette selv om rimelig tvil skulle komme tiltalte til gode i den første relasjon, mens det i den annen relasjon var tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt. Dessuten synes det ikke riktig ved beregningen av vinningen å la det komme tiltalte til gode at det kan ha vært medskyldige som har mottatt en del av vinningen, når tiltalte ikke gir noe bidrag til å identifisere de ukjente tredjemenn.

Også ved vurderingen i hvilken utstrekning inndragningskompetansen skal brukes, synes underinstansene ofte å være forsiktige. Se f.eks. Borgarting lagmannsretts dom i den omfattende spritsaken som er omtalt under pkt. 9.3.3.2. I denne saken er det for øvrig også betegnende at meddommerne var strengere enn fagdommerne. Argumentasjonen er også underlig når det vises til at man må «unngå å foreta noen form for dobbelinndragning». For byretten innrømmet tiltalte å ha mottatt en nettovinning som var mer enn tre ganger så stor som det inndragningsbeløpet lagmannsretten fastsatte! Lagmannsretten la dessuten til grunn nærmest samme faktum som byretten.

I noen saker anføres det dessuten momenter som det er vanskelig å gi sin tilslutning til. Det er f.eks. vanskelig å dele Oslo byretts medlidenhet med den uheldige halliken som fikk sin sak pådømt 21.04.95 etter at de polske damene hadde blitt sendt hjem etter kort tid, jf. pkt. 9.3.6.1. Det er for øvrig ikke bare ved vurderingen av vinningens omfang at det anføres lite realistiske argumenter: Når Oslo byrett i sak 94-07619 M/50, jf. pkt. 9.3.2.3.2, unnlot å inndra vinning ved salg av 3,5 gram heroin under henvisning til at inndragning kunne føre til at tiltalte startet med prostitusjon igjen, må dette være basert på at man stod overfor et relativt atypisk ønske fra en domfelt om å gjøre opp for lovovertredelsen.

Det kan også stilles spørsmål ved om det legges for stor vekt på at en siktet idømmes lang fengselsstraff. Som påpekt under pkt. 2.1 er det et grunnleggende rettferdighetskrav at en lovovertreder blir fratatt den vinningen som er oppnådd ved den straffbare handlingen. Selv om det ikke av den grunn bør være helt utelukket å legge vekt på fengselsstraffens lengde ved utmålingen av inndragningen, kan det synes som om momentet undertiden blir tillagt for stor vekt. Det er f.eks. vanskelig å slutte seg til Borgarting lagmannsretts argumentasjon når den i den omfattende spritsaken som ble pådømt 07.01.94 i sak nr. 93-00725M, jf. pkt. 9.3.3.2, uttaler at «Endelig har retten søkt å finne en balanse mellom straff og inndragning slik at den samlede reaksjon blir adekvat». Straffen ble satt til to år fengsel, og inndragningen til kr 750.000. Dette selv om tiltalte som nevnt hadde innrømmet å ha mottatt langt større beløp. Et annet eksempel er Gulating lagmannsretts dom av 14.03.95 i sak 95-00233. Tiltalte ble her frifunnet for inndragning av vinning ved salg av mellom 330 og 530 gram heroin. Et sentralt moment var at han ble dømt til seks år og seks måneder fengsel.

Domsgrunnene etterlater også i mange saker et inntrykk av at kravet blir stemoderlig behandlet. Det er ikke uvanlig at det bare er anvendt få linjer på behandlingen av kravet. Dessuten er det ikke alltid mulig å finne fram til hvilken påstand påtalemyndigheten har nedlagt. Dette selv om dette skal fremgå av dommen, jf. strpl. § 39 første ledd nr. 1.

I tillegg kan det lett oppstå uklarhet ved den måten påstandene og domskonklusjonene normalt blir utformet: I en del saker er det beslaglagt penger og andre verdigjenstander som det er aktuelt å nedlegge påstand om gjenstandsinndragning av. Men i tillegg kan det være aktuelt å foreta ytterligere verdiinndragning, jf. pkt. 4.3. I disse tilfellene bør beløpene av hensyn til fullbyrdingen splittes opp både i påstanden og domskonklusjonen. Normalt blir ikke det gjort, og dermed kan man få slike problemer som Rt. 1995 s. 1574 illustrerer, jf. pkt. 4.4.1.1.

Dersom det bare foretas verdiinndragning, kan domskonklusjonen lyde slik: «I medhold av straffelovens § 34 jf. § 37 d inndras hos A til statskassen kr 1.000.000 - enmillion kroner -.»

Foretas det utelukkende gjenstandsinndragning av et beslaglagt beløp, kan konklusjonen lyde slik: «I medhold av straffelovens § 34 jf. § 37 d inndras hos A til statskassen beslaglagt beløp med kr 750.000 - syvhundreogfemtitusen kroner - med senere påløpte renter.»

Overskrider inndragningen beslaglagt beløp slik at det både er tale om gjenstands- og verdiinndragning, kan konklusjonen lyde slik: «I medhold av straffelovens § 34 jf. § 37 d inndras hos A kr 1.000.000 - enmillion kroner - hvorav kr 470. 000 - firehundreogsyttitusen kroner - er beslaglagt. Inndragning av beslaglagt beløp omfatter også senere påløpte renter.»

10 Fullbyrdingen av inndragningskrav

10.1 Innledning

Ved gjenstandsinndragning får staten eiendomsrett til gjenstanden allerede når dommen eller forelegget er rettskraftig. Er det tatt beslag i gjenstanden på et tidligere tidspunkt, består dermed fullbyrdingen bare i at den beholdes. I det følgende drøftes stort sett bare fullbyrding av inndragning av ikke beslaglagte gjenstander, og fullbyrding av verdiinndragning.

10.2 Rettsreglene om fullbyrding av inndragningskrav

10.2.1 Generelt

Fullbyrdingen av inndragningskrav kan, som ved andre typer krav, skje ved at den inndragningsansvarlige innfrir kravet frivillig. I motsatt tilfelle må kravet fullbyrdes etter regler om tvangsfullbyrding. I det følgende er det hovedsaklig sistnevnte situasjon som has for øyet.

Tvangsfullbyrding av inndragningskrav skjer etter de samme reglene som gjelder generelt for tvangsfullbyrding av krav i tvangsfullbyrdelsesloven, jf. lovens § 4-1 annet ledd a og c. Enkelte særregler for inndragningskrav er imidlertidig gitt i straffeprosesslovens fullbyrdingskapittel.

Inndragningskrav som er fastsatt ved dom kan som hovedregel tvangsfullbyrdes først når dommen er formelt rettskraftig, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-12 første ledd. Formell rettskraft foreligger når dommen er vedtatt av partene eller når ankefristen utløper, jf. strpl. § 50. Når kravet har blitt rettskraftig, er hovedregelen etter strpl. § 452 første ledd at det straks skal fullbyrdes. Følger kravet av et vedtatt forelegg, kan det tvangsfullbyrdes straks etter vedtakelsen med mindre forelegget påankes innen utløpet av ankefristen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-14 og strpl. § 454.

Kompetansen til å treffe vedtak om fullbyrding av inndragningskrav er den samme som kompetansen til å treffe vedtak om fullbyrding av andre strafferettslige reaksjoner, jf. strpl. § 455. Er inndragningskravet fastsatt i dom i forbrytelsessak, er hovedregelen at statsadvokaten har kompetansen. Politiet har likevel kompetansen i saker hvor politiet har benyttet sin særlige tiltalekompetanse etter strpl. § 67 annet ledd, annet punktum. Er inndragningskravet fastsatt i vedtatt forelegg, har politiet i alle saker kompetansen. Tilsvarende gjelder for dom i forseelsessaker.

Fullbyrdingen iverksettes av politiet, men Statens Innkrevingssentral forestår selve innkrevingen dersom kravet gjelder penger, jf. strpl. § 455 tredje og fjerde ledd og § 456. SIs ledelse hører til påtalemyndigheten under avgjørelser om inndrivning av bøter og inndragningskrav, jf. påtaleinstruksen § 30-2.

Inndragning av gjenstander som ikke er beslaglagt ved domsavsigelsen fullbyrdes av politiet etter strpl. § 455 annet ledd eller av namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 13-8 til 13-10. I sistnevnte tilfelle kan det i mellomtiden kreves midlertidig forføyning etter lovens § 15-1 flg. Fullbyrdingen kan bare skje dersom eieren av gjenstanden er gjort til part i saken, se dog strl. § 37 c dersom eieren ikke er kjent eller har kjent oppholdssted i riket. Det kan for øvrig være noe uklart om politiet selv kan foreta fullbyrding av inndragning på gjenstand som ikke er beslaglagt eller om dette må skje gjennom namsmyndighetene, se drøftelsen under pkt. 4.8.4.

Ved verdiinndragning får staten ved rettskrafttidspunktet et ordinært pengekrav mot den inndragningsansvarlige, som i utgangspunktet må fullbyrdes etter de ordinære reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Dette innebærer at det først må tas utlegg i et formuesgode som tilhører skyldneren, eller besluttes utleggstrekk. Inndrivningen av slike krav foretas imidlertid som nevnt av SI. Denne etaten er etter strpl. § 456 gitt særnamsmannsmyndighet for så vidt gjelder utleggstrekk i lønns- og trygdeytelser m.v. (se nedenfor).

En evt. heftelse i siktedes gods som er tatt på et tidligere tidspunkt, verner bare mot skyldnerens frivillige disposisjoner, jf. strpl. § 219 første ledd og tvangsfullbyrdelsesloven § 14-11. Heftelsen gir ikke staten adgang til å kreve tvangsdekning, slik at det må tas utlegg i det formuesgodet heftelsen gjelder på vanlig måte når inndragningskravet er rettskraftig.

SI kan, hensett til beløpets størrelse og den inndragningsansvarliges økonomiske evne, bestemme at kravet skal nedbetales i avdrag, jf. strpl. § 456 annet ledd og påtaleinstruksen § 30-4 første ledd. Etter § 456 tredje ledd har SI adgang til å beslutte utleggstrekk i den inndragningsansvarliges lønns- og trygdeytelser m.v. etter reglene i dekningsloven § 2-7. Det kan gis hel eller delvis utsettelse med innkrevingen dersom skyldnerens oppfyllelse av sin underholdsplikt medfører at kravet ikke kan inndrives ved utleggstrekk og kravet ikke kan inndrives på annen måte. I andre tilfelle kan det gis utsettelse med betaling av kravet når særlige grunner tilsier det, jf. påtaleinstruksen § 30-5 tredje ledd.

Får SI ikke dekket kravet skal den fremme utleggsbegjæring for namsmyndighetene, med mindre tvangsfullbyrding på bakgrunn av opplysninger om skyldneren finnes formålsløst, jf. strpl. § 456 fjerde ledd og påtaleinstruksen § 30-5 fjerde ledd.

Namsmyndighetenes tvangsfullbyrding av inndragningskrav skjer etter tvangsfullbyrdelseslovens regler, på samme måte som tvangsfullbyrdingen av andre typer krav. Utlegg kan etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1 tas i ethvert formuesgode som tilhører saksøkte. Utlegg kan likevel ikke tas i slike formuesgoder som er nevnt i dekningslovens regler om unntak fra beslags- eller utleggsretten. Dette gjelder bl.a. visse personlige eiendeler, jf. § 2-3, og penger m.v. som er nødvendige til underhold av skyldneren eller hans husstand, jf. § 2-5. Dersom skyldnerens adferd gir grunn til å frykte for at tvangsfullbyrdingen vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort, kan namsretten beslutte arrest i skyldnerens formuesgoder etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 14-1 flg. Som det fremgår under pkt. 4.8.4, er det mulig at det også er adgang til å beslutte heftelse i domfeltes gods etter strpl. § 217.

10.2.2 Særlig om internasjonalt samarbeid ved fullbyrdingen

Økt internasjonalt samkvem øker behovet for internasjonalt samarbeid i strafferettspleien, også om fullbyrdingen av inndragningskrav. Dette gjelder først og fremst i tilfeller hvor kravet følger av en dom som er avsagt i en annen stat enn i den staten hvor det er aktuelt å fullbyrde det.

Innen Norden er slike tilfeller regulert i lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v. Etter lovens § 1 tredje ledd kan inndragningskrav som er fastsatt i Danmark, Finland, Island eller Sverige etter begjæring fullbyrdes i Norge. På samme måte kan etter § 2 inndragningskrav fastsatt i Norge søkes fullbyrdet i disse statene, som har tilsvarende bestemmelser i sin lovgivning. Vedtak om fullbyrding i Norge treffes av Justisdepartementet etter begjæring fra rette myndighet i staten som har fastsatt inndragningskravet, dersom departementet finner at begjæringen fyller lovens krav og at den bør etterkommes, jf. § 17. Den som rammes av avgjørelsen kan begjære spørsmålet om begjæringen fyller lovens krav brakt inn for retten, jf. § 19. Også begjæring til de andre statene om fullbyrding av krav fastsatt i Norge fremsettes av Justisdepartementet, jf. § 23. Det er etter § 24 adgang til å delegere kompetansen til å fremme begjæringer og treffe fullbyrdingsvedtak til påtalemyndigheten, og for så vidt gjelder bøter og inndragning også til SI.

Utenfor Norden er Norge part i den europeiske konvensjonen om internasjonal gyldighet av straffedommer 28. mai 1970, som bl.a. har regler om fullbyrding av inndragningskrav fastsatt i andre traktatstater. Konvensjonen er gitt anvendelse i norsk intern rett ved lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte. Svært få stater er imidlertid parter i konvensjonen, slik at den har begrenset praktisk betydning.

Derimot har FN-konvensjonen om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer fra 1988, og Europarådets konvensjon om hvitvasking, ransaking, beslag og inndragning av økonomisk utbytte fra straffbare handlinger fra 1990, stor interesse. Sistnevnte konvensjon er utarbeidet etter mønster av FN-konvensjonen, men er ikke begrenset til en bestemt type lovbrudd.

FN-konvensjonen er ratifisert av mer enn 120 stater over hele verden, herunder de langt fleste EU-landene. Europarådskonvensjonen er ratifisert av Bulgaria, Finland, Italia, Nederland, Sveits og Storbritannia. Norge har ratifisert begge konvensjonene. FN-konvensjonen gir dermed adgang til internasjonalt samarbeid ved fullbyrding av inndragningskrav mellom Norge og de fleste stater i verden, men bare i narkotikasaker. Europarådskonvensjonen åpner for slikt samarbeid i forhold til en mindre, men viktig gruppe stater, og gjelder alle typer straffesaker. Nedenfor gis en kortfattet oversikt over sentrale bestemmelser i konvensjonene (begge konvensjonene i norsk oversettelse er inntatt som vedlegg til ØKOKRIMs skriftserie nr. 10).

FN-konvensjonen pålegger i art. 5 (4) (a) statene å iverksette rettsavgjørelser om inndragning som er avsagt i anmodende stat og som gjelder utbytte fra narkotikalovbrudd som befinner seg på anmodede stats territorium. Dersom det er nødvendig med en egen rettslig beslutning om inndragning i den anmodede stat, plikter den å legge anmodningen frem for vedkommende myndigheter som kan treffe beslutningen, og deretter iverksette den. Reglene gjelder både gjenstands- og verdiinndragning. Etter mottak av anmodningen, plikter anmodede stat etter art. 5 (4) (b) dessuten å treffe tiltak for å identifisere, oppspore og sperre eller beslaglegge utbytte med sikte på inndragning, dersom det anmodes om dette.

Konvensjonens art. 5 (4) (d) har regler om innholdet i anmodninger. De skal bl.a. opplyse om gjenstanden for og arten av den rettergangen anmodningen gjelder, om mulig om de berørte personer og for hvilket formål det anmodes om tiltak. Anmodninger om å iverksette rettsavgjørelser avsagt i anmodende stat skal vedlegges kopi av rettsavgjørelsen og gi evt. ytterligere opplysninger om de faktiske forhold i saken. Anmodninger om at vedkommende myndigheter i anmodede stat skal treffe beslutning om inndragning som deretter skal iverksettes, må angi de faktiske forhold anmodende stat påberoper seg i så stor utstrekning at beslutningen kan treffes, og ha en beskrivelse av de formuesgodene som skal inndras. Anmodninger om å identifisere, oppspore og sperre eller beslaglegge utbytte med sikte på inndragning må angi de faktiske forhold som påberopes, og de tiltak det bes om. Anmodninger skal som hovedregel skje skriftlig, art. 7 (9).

Europarådskonvensjonen pålegger i art. 13 statene å iverksette rettsavgjørelser avsagt i anmodende stat om gjenstands- eller verdiinndragning av utbytte som befinner seg på anmodede stats territorium. Likeledes plikter anmodede stat å legge anmodningen frem for vedkommende myndigheter som evt. må treffe beslutning om inndragning, og deretter iverksette beslutningen. Staten som mottar anmodningen er etter art. 14 (2) bundet av de fakta den anmodende staten legger til grunn i rettsavgjørelsen. Etter mottak av anmodningen, plikter anmodede stat etter art. 11 (2) å treffe nødvendig midlertidig forføyning med sikte på inndragning som f.eks. beslag, dersom det anmodes om dette.

Konvensjonens art. 27 har regler om anmodningenes innhold. De må bl.a. angi hva strafforfølgningen gjelder (herunder tid, sted og andre omstendigheter ved den straffbare handlingen), og i den grad det er mulig gi opplysninger om de berørte personer og de formuesgodene anmodningen gjelder. Videre må anmodningen inneholde en bekreftet kopi av beslutningen om inndragning som er truffet i den anmodende stat, og en bekreftelse om at beslutningen kan iverksettes og ikke er underlagt ordinære rettsmidler. Anmodninger om bistand skal etter art. 25 (1) skje skriftlig, men f.eks. telefax kan benyttes.

Etter begge konvensjonene er utgangspunktet at de inndratte verdiene tilkommer staten som har inndratt dem i henhold til denne statens interne rett, jf. FN-konvensjonens art. 5 (5) (a) og Europarådskonvensjonens art. 15. Men etter FN-konvensjonens art. 5 (5) (b) kan konvensjonspartene vurdere å inngå avtaler om å dele utbyttet (såkalt «asset sharing»). I Europarådskonvensjonens art. 15 heter det at konvensjonspartene kan bli enige om en annen løsning enn at hele utbyttet skal tilfalle den anmodede staten. Avtaler om deling av inndratte verdier mellom anmodende og anmodede stat er vel kjent fra større internasjonale narkotikasaker, særlig når USA har spilt en sentral rolle. I USA har «asset sharing» lenge vært praktisert når flere politistyrker (f.eks. fra forskjellige delstater) har vært involvert.

Mens konvensjonene forplikter Norge folkerettslig i forhold til andre stater, følger de internrettslige regler om internasjonal rettshjelp i Norge av norsk lov. Etter forskrift 1. februar 1995 nr. 90 gjelder lov om overføring av domfelte også i forholdet mellom Norge og traktatpartene i de to konvensjonene for så vidt gjelder avgjørelser om inndragning som omfattes av konvensjonene.

Etter denne loven kan norske avgjørelser om strafferettslige reaksjoner fullbyrdes i utlandet, og utenlandske avgjørelser om slike reaksjoner kan fullbyrdes i Norge, jf. § 1. Andre staters avgjørelser om inndragning som omfattes av FN-konvensjonen eller Europarådskonvensjonen kan fullbyrdes i Norge etter reglene i disse konvensjonene, jf. lovens § 9 sammenholdt med forskriften nevnt ovenfor. Loven krever imidlertid en særskilt avgjørelse av spørsmålet om fullbyrding skal skje eller ikke. Denne avgjørelsen treffes ved dom, men det kan utferdiges forelegg når den utenlandske rettsavgjørelsen bare gjelder bot eller inndragning, jf. lovens §§ 9 og 10 og forskriften.

Kravet om at det må avsies dom i Norge før fullbyrdingen kan skje, innebærer at fremgangsmåten etter denne loven er mer omstendelig enn etter lov om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v.

10.3 Aktørene ved fullbyrdingen av inndragningskrav

10.3.1 Politi og påtalemyndighetens rolle

Når et inndragningskrav er rettskraftig, beslutter kompetent påtalemyndighet fullbyrding. Det foreligger ikke sentrale skriftlige retningslinjer for den nærmere framgangsmåten ved fullbyrdingen, og utvalget antar at denne varierer noe mellom politidistriktene. I enkelte politidistrikter gjelder særskilte instrukser for saksbehandlingen på dette området.

Gjelder det verdiinndragning, utfylles blanketten «Melding om dom og påtaleunnlatelse til Statens innkrevingssentral» (GP-5199) av vedkommende politidistrikt, og oversendes SI for iverksettelse av fullbyrding. Blanketten har bl.a. rubrikker for opplysninger om den inndragningsansvarliges personalia, hans inntekt og formue, statistikkgruppen for det aktuelle lovbruddet, straffereaksjoner og inndragningsbeløp. Blanketten har ingen rubrikk for inndragningshjemmelen eller opplysninger om det gjelder gjenstands- eller verdiinndragning. Det er vanlig praksis at en kopi av domsslutningen eller forelegget vedlegges blanketten, og i enkelte tilfeller vedlegges også kopi av domspremissene som gjelder inndragningen.

I en del tilfeller er det under etterforskingen tatt heftelse i siktedes gods for å sikre fullbyrdingen av inndragningskravet. Blanketten har ikke egne rubrikker for sikring av kravet, og utvalget har fått opplyst fra SI at politidistriktenes praksis mht. å påføre slike opplysninger varierer. Iallfall en del politidistrikter gir slike opplysninger på blanketten. Men utvalget har fått opplyst at det finnes eksempler på heftelser som SI først får kjennskap til etter senere å ha tatt telefonkontakt med politidistriktet om saken, eller ved å studere dommen eller andre dokumenter. Bl.a. ble SI kjent med at det var tatt heftelse i verdier på ca. kr 250.000 i en svært omfattende spritsak først etter å ha fått oversendt og gjennomgått mappen med straffesaksdokumentene.

Dersom det er tatt heftelse for å sikre inndragningskravet, skal SI forestå utlegg og realisasjon av de beheftede formuesgodene, jf. strpl. § 455 tredje ledd. Det kan synes som at enkelte politikammere likevel selv foreslår realiseringen og deretter overfører pengene til SI.

Gjenstandsinndragning av penger er først og fremst praktisk i saker hvor det under etterforskingen er tatt beslag i det aktuelle pengebeløpet. Selv om fullbyrdingen i slike tilfeller strengt tatt ikke dreier seg om «pengekrav» og dermed ikke skal foretas av SI etter strpl. § 456 første ledd, skjer den i praksis ved at den nevnte blanketten utfylles og sendes SI, og at det beslaglagte beløpet overføres dit.

SI forestår ikke fullbyrdingen av gjenstandsinndragning av annet enn penger. Slike krav må politiet fullbyrde etter strpl. § 455 andre ledd eller begjære tvangsfullbyrdet av namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven, se nærmere under pkt. 4.8.4. Blanketten «Melding om dom og påtaleunnlatelse til Statens innkrevingssentral» utfylles og sendes likevel fra enkelte politidistrikter til SI.

10.3.2 Statens Innkrevingssentrals rolle

SI forestår selve innkrevingen av inndragningskrav som er pengekrav, jf. strpl. § 455 tredje og fjerde ledd og § 456. Også gjenstandsinndragning av penger skjer gjennom SI (jf. ovenfor). SIs ledelse hører til påtalemyndigheten under avgjørelser om inndrivning av bøter og inndragningskrav, jf. påtaleinstruksen § 30-2. SI har også som oppgave å inndrive en rekke andre typer pengekrav, bl.a. krav på bøter, erstatninger og saksomkostninger. Fullbyrdingen av kravene kan skje gjennom frivillig betaling av hele kravet eller som avdragsordning. Videre kan fullbyrdingen skje som tvangsfullbyrding.

Som nevnt har ikke blanketten «Melding om dom og påtaleunnlatelse til Statens innkrevingssentral» rubrikker for inndragningshjemmelen eller opplysninger om det dreier seg om gjenstands- eller verdiinndragning. Dersom dette ikke fremgår av opplysningene som er gitt ellers på blanketten, og heller ikke av den vedlagte domsslutningen, er SI henvist til å lese domsgrunnene eller ta kontakt med politidistriktet for å få avklart disse spørsmålene.

Dersom kravet gjelder gjenstandsinndragning av penger det er tatt beslag i, stilles utsendelsen av betalingsanmodning i bero og pengene overføres fra politidistriktet til SI. I saker om verdiinndragning hvor det foreligger heftelse, avtaler som nevnt SI med politidistriktet hvilken etat som skal forestå utlegg og realisering av de beheftede formuesgodene. I begge tilfellene mottar SI pengene etter realisasjonen.

SI antar at det er foretatt beslag eller heftelse i nesten en tredel av alle innkomne inndragningskrav etter strl. § 34, men bare i enkelte av disse tilfellene tilsvarer verdiene av beslagene eller heftelsene hele inndragningskravet. SI anslår videre at av antall sikrede krav, består ca 98 % i beslag - bare ca 2 % av kravene er sikret ved heftelse.

Ved verdiinndragningskrav som ikke i sin helhet er sikret med heftelse sendes, straks etter at inndragningskravet er registrert i SI, en betalingsanmodning til skyldneren, med angivelse av kravet og betalingsordningen, samt en betalingsfrist som normalt ikke bør overstige en måned, jf. påtaleinstruksen § 30-3 annet ledd. Det opplyses også om adgangen til tvangsfullbyrding dersom betaling uteblir, og om rente- og gebyrbelastning ved for sen betaling. Dette skjer i praksis automatisk via SIs datasystem, og betalingsfristen settes til 21 dager. Som nevnt kan det bestemmes at kravet skal betales avdragsvis. Betales ikke kravet ved forfall, sendes et nytt innbetalingskrav hvis dette er formålstjenlig. I praksis sendes dette kravet 14 dager etter utløpet av den første betalingsfristen, også dette med 21 dagers frist.

SI har opplyst at anslagsvis 31 % av den totale massen av inndragningskrav gjøres opp ved frivillig innbetaling (pr. 21. november 1995).

Betales ikke kravet frivillig, kommer en over i tvangsinnfordringsfasen. SI kan søke beløpet innkrevet ved utleggstrekk i lønns- eller trygdeytelser m.v. (se ovenfor). Opplysninger om arbeidsgiver eller trygdekontor innhentes elektronisk fra Arbeidsgiver- og Arbeidstakerregisteret og Rikstrygdeverkets sentrale trygderegister. Deretter produseres automatisk pålegg til disse om å foreta månedlige trekk i lønns- eller trygdeytelser til skyldneren. Dersom skyldneren ikke mottar ytelser fra kjent arbeidsgiver eller trygdekontor, legges kravene til elektronisk overvåking, slik at det kan bli sendt pålegg om utleggstrekk dersom arbeidsgiver eller trygdekontor senere blir registrert.

SI har opplyst at tvangsfullbyrding ved utleggstrekk i lønns- og trygdeytelser fører til full dekning i anslagsvis 12 % av den totale kravsmassen.

Skjer betaling heller ikke etter dette, undergis kravet manuell behandling. SI har begrensede muligheter til å kartlegge skyldnerens formue og inntekter utover opplysninger om lønns- og trygdeinntekter (ovenfor) og opplysninger fra ligningsmyndighetene, Løsøreregisteret, registre over faste eiendommer og andre offentlige registre. Mulighetene til å oppspore formuesgoder som er skjult ved proformatransaksjoner, stråmenn m.v. er derfor begrensede. I et relativt lite antall tilfeller fremmer SI utleggsbegjæring for namsmyndighetene. Slike begjæringer fremmes som regel ikke uten at SI kan angi mulige realiserbare formuesgjenstander. Slike angivelser vedlegges begjæringene. Det kan gå en del tid fra begjæring fremmes til utlegget realiseres, og i mellomtiden kan saksøkte i en del tilfeller lykkes i å gjemme bort deler av de aktuelle formuesgodene.

Ca. 70 % av alle inndragningskrav SI mottar må tvangsinndrives ved lønns- eller trygdetrekk eller via namsmyndighetene. Tallet ser ut til å være meget stabilt over tid. Vanlige objekter for utlegg er løsøre, fast eiendom, bankkonti og verdipapirer. Løsøre er i mange tilfeller dårlig egnet som objekter for tvangsfullbyrding, fordi det kan være pantsatt, og i mange tilfeller overbeheftet. I en del tilfeller tvangsfullbyrdes inndragningskrav ved utlegg i verdier det er tatt straffeprosessuelt beslag i, eller ved at det stilles bankgarantier.

10.3.3 Namsmyndighetenes rolle

Får SI ikke dekket inn inndragningskravet, kan den sende begjæring om utlegg til namsmyndighetene, jf. strpl. § 456 første ledd og påtaleinstruksen § 30-5 fjerde ledd. I inndragningssaker mottar mao. de ordinære namsmyndighetene i praksis bare utleggsbegjæringer dersom SIs fullmakter ikke strekker til. Dette innebærer antakelig at inndragningskrav generelt er noe tyngre for namsmyndighetene å inndrive enn andre typer krav.

Tvangsfullbyrdingen skjer ved at det begjæres utlegg, som etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1 kan tas i ethvert formuesgode som tilhører saksøkte (bortsett fra formuesgoder som er beslags- eller utleggsfrie etter dekningsloven §§ 2-1 flg., jf. pkt. 10.2). Etter at namsmannen har mottatt begjæringen gir han melding til saksøkte om den, og oppfordrer ham til å uttale seg innen to uker om forhold av betydning for om utlegg skal tas, jf. § 7-6. Først etter at saksøkte har uttalt seg eller fristen er utløpt beslutter namsmannen å holde utleggsforretning, jf. § 7-7. Dersom skyldnerens adferd gir grunn til å frykte for at tvangsfullbyrdingen vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort, kan imidlertid namsretten beslutte arrest i skyldnerens formuesgoder etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 14-1 flg.

SI har opplyst at av samlet antall oppgjorte inndragningskrav, er bare ca. 6 promille fullt oppgjort ved utlegg gjennom namsmyndighetene. Dette indikerer at de formuesgodene som blir gjenstand for utlegg i svært få tilfeller tilsvarer inndragningskravet i verdi.

Gjenstandsinndragning av annet enn penger (hvor gjenstanden ikke allerede er beslaglagt) kan fullbyrdes av politiet etter strpl. § 455 annet ledd eller ved at politiet begjærer namsmannen om å foreta tvangsfullbyrding etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 13-1 flg., se nærmere under pkt. 4.8.4. Også ved slik tvangsfullbyrding skal namsmannen varsle saksøkte og gi ham to ukers frist til å uttale seg, jf. § 13-6, men dersom fullbyrdingen ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort kan namsretten beslutte midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 15-1 flg.

10.4 Forholdet mellom rettskraftige inndragningskrav og innfordrede beløp

Summen av alle inndragningskrav innkommet SI pr. 9. november 1995 utgjorde ca. 153,4 millioner kr (se under pkt. 6.2). SIs totale utestående i inndragningskrav pr. 30. oktober samme år var på 65,7 millioner kr.

Av summen av de innkomne kravene knyttet over 107 millioner kr seg til enkeltkrav på over kr 100.000. De fleste skyldnerne for disse kravene er selvstendig næringsdrivende. SIs muligheter til å kartlegge slike skyldneres formuesforhold er begrenset, iallfall dersom formuesgoder skjules gjennom proformaforhold, utenlandstransaksjoner m.v. (se under pkt. 10.3). SI kan i disse sakene heller ikke foreta inndrivning ved utleggstrekk i lønnsytelser m.v., men er henvist til å fremme utleggsbegjæring for namsmyndighetene. I denne gruppen saker finner en straffansvarlige for profittmotivert kriminalitet i form av bl.a. smugling og salg av narkotika og alkohol, som har gitt omfattende utbytte. SIs tvangsfullbyrding av inndragningskrav er mao. ineffektiv overfor nettopp denne gruppen kriminelle, noe som må sies å være svært utilfredsstillende.

Det har vært fremholdt at de ordinære namsmyndighetene i en del tilfeller utgjør et svakt punkt i inndrivelsen av inndragningskrav, bl.a. ved at verdifull tid tapes i forhold til om SI kunne foretatt utlegg, slik at utleggsobjekter unndras eller forbrukes før utlegget gjennomføres. Uten at utvalget har hatt nødvendig faktamessig grunnlag for å ta standpunkt, antas at dette iallfall i noen grad er korrekt. I så fall har inndrivelsesapparatet en svakhet overfor personer som ikke mottar lønns- eller trygdeytelser m.v., som antakelig er en viktig kategori ansvarlige for omfattende inndragningskrav knyttet til profittmotivert kriminalitet.

Det bør i denne sammenheng nevnes at inndragningskrav i dag i en del saker synes å være begrenset til en del av vinningen ved lovbruddet. Utvalget mener at forskjellige tiltak, særlig innen politiet, vil kunne føre til en skjerpet inndragningspraksis (se pkt. 7.5). Det er grunn til å tro at de problemene som er påpekt ovenfor vil få et større omfang enn i dag dersom en oppnår en slik skjerpelse av inndragningspraksisen. En skjerpet praksis vil antakelig bl.a. innebære at det idømmes omfattende inndragningskrav også i saker hvor politiet ikke har lykkes i å finne tiltaltes formuesgoder under etterforskingen med tanke på sikring av kravet. Dette kan medføre at SI i større grad enn i dag må følge med i domfeltes formuesutvikling over tid med sikte på å fullbyrde kravet i evt formuesgoder som dukker opp. Dette innebærer en stor utfordring for SI.

Oppsummert kan det sies at når inndragningskravene er pådømt og oversendes SI for fullbyrding, kan det i mange saker være for sent å finne frem til formuesgoder på domfeltes hånd som kravene kan tvangsfullbyrdes i. Derfor er det helt nødvendig at politiet sikrer kravene i så stor utstrekning som mulig i etterforskingsfasen, slik utvalget foreslår under pkt. 7.5.

10.5 Utvalgets forslag til tiltak

Fordi fullbyrdingsmåtene er forskjellige for gjenstands- og verdiinndragning, er det viktig at det fremgår klart hvilket alternativ det dreier seg om. Som nevnt under pkt. 9.4 finnes det underrettspraksis hvor det ikke er mulig å se av domskonklusjonen hva som er gjenstands- og hva som er verdiinndragning. Domstolene må derfor sørge for at dette alltid kommer klart frem. Se om utformingen av domskonklusjoner under pkt. 9.4.

Utvalget mener det bør utarbeides sentrale retningslinjer for saksbehandlingen i politidistriktene ved oversendelse av inndragningskrav til SI. I disse bør det bl.a. angis at det skal opplyses hvorvidt det er gjenstands- eller verdiinndragning som er pådømt og videre, for det tilfelle at kravet ikke er fullgodt sikret ved beslag eller heftelse, at alle relevante opplysninger om den inndragningsansvarliges formuesforhold som foreligger skal oversendes SI vedlagt eventuell dokumentasjon. Blanketten GP-5199 om melding til SI, nevnt ovenfor under pkt. 10.3, bør omarbeides overenstemmende med disse retningslinjene.

Fullbyrdingen av et idømt inndragningskrav vil ofte kunne stå og falle med hvilke informasjoner om siktedes formuesforholdsom er innhentet på etterforskingsstadiet og i hvilken grad det har vært mulig å sikre kravet i dette stadiet. Påtalemyndigheten (statsadvokatene og den påtaleansvarlige i politidistriktet) bør overvåke at etterforskingen dekker disse forholdene. Videre bør Riksadvokaten utferdige et sentralt direktiv om etterforskingens omfang mht. oppsporing av verdier.

Utvalget mener det kan være behov for å utvide mulighetene til å skaffe oversikt over inndragningsansvarliges formue i saker hvor inndragningskravet ikke er sikret ved beslag eller heftelse, slik at fullbyrdingen kan bli mer effektiv. Dette gjelder særlig i saker hvor SI i dag har liten eller ingen tilgang til opplysninger. Utvalget kommer tilbake til disse spørsmålene under pkt. 14.6.

I saker hvor det idømmes verdiinndragning og domfelte ikke har noen kjent formue, kan det være vanskelig eller umulig både for SI og namsmyndighetene å finne frem til formuesgjenstander kravet kan tvangsfullbyrdes i, til tross for mistanke om at domfelte har en skjult formue. I slike tilfeller ser utvalget det som viktig at politiet har adgang til å foreta ytterligere etterforsking med sikte på å oppspore formuen, fordi politiets ressurser kan være bedre egnet til å foreta slike undersøkelser enn de andre etatenes ressurser. Det kan synes noe uklart om strpl. § 226 gir adgang til å foreta slik etterforsking etter at inndragningskravet er pådømt, og det er tvilsomt om det er adgang til å bruke de straffeprosessuelle tvangsmidlene beslag og heftelse under slik etterforsking (se om adgangen til beslag og heftelse etter pådømmelsen under pkt. 4.8.4). Spørsmålet om lovendringer for å styrke politiets adgang til å foreta etterforsking etter pådømmelsen av inndragningskravet med sikte på å oppspore skjulte formuer drøftes under pkt. 14.6.2.

11 Oppsummering - iverksetting av praktiske tiltak

Utvalget har - i kapitlene 7-10 - fremsatt en rekke forslag til tiltak for å fremme bruken av inndragningsreglene med den målsetting å gjøre inndragning av vinning fra straffbare handlinger til et sterkere kriminalpolitisk virkemiddel. Forslagene kan oppsummeres slik:

1. 1.

   Kompetanseheving: Styrking av utdanningen. Gjennomføring av regionale kurs for etterforskere og politijurister om inndragningsspørsmål. Utvikling av egnet skriftlig læremateriale. Spesialisering av enkelte etterforskere og politijurister i politidistriktene. Tilførsel av revisorkompetanse til politidistriktene.

2. 2.

   Motivering, synliggjøring og bevisstgjøring mht. inndragning som kriminalpolitisk virkemiddel, bl.a. ved direktiver fra Riksadvokaten og resultatmåling gjennom Justisdepartementets etatstyring. Økt vekt på inndragning i etterforskingens første fase, herunder sikring av mulige inndragningskrav. Likeledes økt vektlegging ved bevisføring og prosedyre.

3. 3.

   Etablering av en brukerstøtte for den praktiske håndteringen av saker hvor inndragning er aktuelt. Brukerstøtten bør fungere raskt og ubyråkratisk, og foreslås lagt til ØKOKRIM.

4. 4.

   Praktisk tilrettelegging: Utarbeidelse av sentrale retningslinjer for oppbevaring og behandling av beslaglagte gjenstander. Utarbeidelse av sentrale retningslinjer for saksbehandlingen i politidistriktene ved oversendelse av inndragningskrav til Statens Innkrevingssentral. Adgang til å dekke inn politidistriktenes nødvendige utgifter til oppbevaring og realisasjon av beslaglagte gjenstander gjennom salgssummen. Unntak fra gebyrkrav fra offentlige registre når registeropplysningene innhentes til bruk under etterforsking.

5. 5.

   Det må fremgå klart av påstand og dom om det påstås og idømmes gjenstands- eller verdiinndragning, fordi fullbyrdingsreglene er ulike. Der det idømmes både gjenstands- og verdiinndragning, må omfanget av hver av dem klart fremgå.

Disse forslagene må ses som et samlet praktisk program, der det enkelte tiltak forsterkes av de andre tiltakene. Det er avgjørende at tiltakene også gjennomføres som et samlet hele. Derfor bør de gis en organisasjonsmessig forankring som sikrer at de planmessig settes ut i livet.

Mange av tiltakene gjelder kompetanseoppbygging og bistand, i det vesentlige til politiet, men også til påtalemyndigheten. Dette gjelder særlig forslagene til etterutdanning ved Politihøgskolen og gjennomføring av regionale kurs for politi og påtalemyndighet, utarbeidelse av skriftlig læremateriale, konkret bistand i etterforskingen og brukerstøtte.

Disse oppgavene bør ivaretas av ØKOKRIM, som har som oppgave å være et kompetansesenter og bistandsorgan innen sitt saklige ansvarsområde. Det er naturlig å la ØKOKRIMs ansvarsområde omfatte spørsmål knyttet til etterforsking av vinningen og inndragningskravets iretteføring. ØKOKRIM har allerede opprettet et team spesialisert på etterforsking i hvitvaskingssaker og etterforsking med sikte på inndragning. Videre har enheten erfaring med å iverksette kompetansehevende tiltak på særlige innsatsområder.

Flere av forslagene hører naturlig under andre myndigheter. De mest sentrale er Justisdepartementet som har ansvaret for Politihøgskolen, etatstyringen innen politiet og dessuten det overordnede ansvar for politiets gjøremål. Videre står Finansdepartementet sentralt når det gjelder bruk av skatterevisorer fra fylkesskattekontorene i politidistriktene. De to departementene vil også være avgjørende for politiets samarbeid med Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet med underliggende etater. Riksadvokaten har ansvar for påtalemessige prioriteringer og for deres gjennomføring.

For å få en tilstrekkelig forankring for gjennomføringen av hele programmet foreslår utvalget at det etableres en koordinerings- ellerstyringsgruppe med representanter fra Riksadvokaten, ØKOKRIM, Justisdepartementet og Finansdepartementet. Målsettingen bør være at de tiltakene som besluttes iverksatt, gjennomføres i løpet av en toårs-periode, og at man i løpet av denne perioden skal kunne tallfeste en betydelig økning i bruken av inndragningsinstituttet. Det er viktig at gruppen er sammensatt på et nivå som sikrer gjennomføringen av de beslutningene den treffer.

Etter utvalgets mening bør koordinerings- eller styringsgruppen kunne opprettes innen meget kort tid og gis i oppgave å vurdere nærmere utformingen og gjennomføringen av utvalgets forslag. Samtidig bør ØKOKRIM tilføres de nødvendige ressurser for å påbegynne gjennomføringen av den kompetanseoppbyggingen og bistandsytingen som er foreslått lagt til enheten. Det bør tilligge koordinerings- eller styringsgruppen å vurdere gjennomføringen av også disse tiltakene. Slik vil den få et samordnende ansvar for hele utformingen av programmet i toårs-perioden.