Del 2
Utvalgets forslag til lovendringer

12 Enkelte andre lands rettsregler om inndragning av vinning

12.1 Danmark

De danske bestemmelsene om inndragning er, som de norske, i det vesentlige et resultat av nordisk samarbeid. Den nordiske strafferettskomité avga 20. mai 1963 en betenkning hvor lovbestemmelsene om inndragning i de nordiske land ble gjennomgått, og hvor det ble trukket opp retningslinjer for en mer ensartet lovgivning (betenkningen er vedlagt Straffelovrådets innstilling om inndragning på grunn av straffbare handlinger 11. mars 1970). Revisjonsarbeidet i Danmark pågikk samtidig, og bestemmelsene fikk sin nåværende ordlyd ved lovendring 4. juli 1965 (enkelte mindre endringer er foretatt senere). De danske bestemmelsene om inndragning er langt på vei identiske med de norske.

Den danske straffeloven har bestemmelser om inndragning («konfiskation») i §§ 75 til 77 a. Bestemmelsene gjelder også ved overtredelser av straffebud i spesiallovgivningen, jf. § 2. Inndragning anses i dansk rett på samme måte som i norsk rett som en strafferettslig reaksjon, men ikke som straff.

Lovens § 75 første ledd angir de alminnelige vilkårene for inndragning av vinning. Bestemmelsen lyder: «Udbyttet ved en strafbar handling eller et hertil svarende beløb kan helt eller delvis konfiskeres. Savnes der fornødent grundlag for at fastslå beløbets størrelse, kan der konfiskeres et beløb, som skønnes at svare til det indvundne udbytte.»

Adgangen til å beslutte inndragning av hele eller en del av vinningen er fakultativ, men i rettspraksis inndras som hovedregel hele vinningen. Inndragningen kan skje både som gjenstands- og verdiinndragning. Det oppstilles også en bevislettelsesregel mht. vinningens omfang. Det er lagt til grunn i rettspraksis at inndragning kan skje også når gjerningspersonen ikke kan straffes pga. alder eller spesielle psykiske forhold.

Inndragningskravet må etter § 76 første ledd rettes mot «den, hvem udbyttet er tilfalt umiddelbart ved den strafbare handling». Har vedkommende etter den straffbare handlingen foretatt disposisjoner over utbyttet, kan imidlertid «det overdragne eller dets verdi konfiskeres hos erververen, såfremt denne var bekendt med det overdragnes forbindelse med den strafbare handling eller har udvist grov uagtsomhed i denne henseende, eller hvis overdragelsen er sket som gave», jf. § 76 fjerde ledd.

I «Handlingsplan om organiseret kriminalitet og rockerkriminalitet», utarbeidet av en arbeidsgruppe under det danske justisdepartementet i mars 1995, foreslås det bl.a. at det overveies å innføre bestemmelser i den danske straffeloven om omvendt bevisbyrde ved inndragning av utbytte i saker om grov narkotikakriminalitet og grov vinningskriminalitet, etter mønster fra bestemmelsene som ble innført i Storbritannia i 1986. Disse går ut på at det påhviler den som dømmes for visse typer lovbrudd å bevise at de økonomiske verdiene han besitter ikke er utbytte fra den samme typen lovbrudd. Kan domfelte ikke bevise dette, kan verdiene inndras. Det danske justisdepartementet har foreløpig ikke tatt stilling til forslaget.

12.2 Sverige

Det nordiske lovsamarbeidet (se ovenfor) ligger også til grunn for de svenske lovbestemmelsene om inndragning, slik at også disse på mange punkter tilsvarer de norske bestemmelsene. De svenske bestemmelsene skiller seg imidlertid ut på noen viktige punkter.

Den svenske straffeloven (Brottsbalken) har bestemmelser om inndragning («förverkande») i kap. 36, se §§ 1 til 5 og §§ 14 til 17. Inndragningshjemlene gjelder ikke ved overtredelser av straffebud utenfor brottsbalken, slik at ved overtredelser av spesiallovgivningen må inndragning foretas med hjemmel i inndragningsregler i den aktuelle særloven. Det finnes en rekke inndragningshjemler spredt rundt i spesiallovgivningen. Heller ikke i svensk rett anses inndragning som straff, men som «särskild rättsverkan av brott», jf. kap 1 § 3.

Den sentrale bestemmelsen om inndragning av vinning er gitt i kap. 36 § 1 første ledd første pkt., som lyder: «Utbyte av brott enligt denna balk skall förklaras förverkat, om det inte är uppenbart oskäligt». I andre ledd gis direktiver for avgjørelsen av om inndragning er åpenbart urimelig: «Vid bedömningen av om det är uppenbart oskäligt att förklara utbyte förverkad enligt första stycket skall bland andra omständigheter beaktas om det finns anledning att anta att skadeståndsskyldighet i anledning av brottet kommer att åläggas eller annars bli fullgjord».

Bestemmelsens hovedregel er, til forskjell fra de norske og danske bestemmelsene, at inndragning skal foretas. Den reelle forskjellen er imidlertid liten, fordi det i norsk (og dansk) høyesterettspraksis som hovedregel foretas inndragning av vinning som er avdekket (se under pkt. 9.2), og den svenske bestemmelsen gjør unntak fra hovedregelen når inndragning ville være åpenbart urimelig. I praksis fører unntaksregelen svært sjelden til full frifinnelse etter inndragningspåstanden, men regelen gir også adgang til å foreta delvis inndragning, og denne har vært brukt i enkelte tilfeller hvor f.eks. tiltaltes økonomiske stilling er svak. Inndragning kan skje både som gjenstands- og verdiinndragning. Det er en viss adgang til å inndra vinning også når gjerningspersonen ikke kan straffes pga. lav alder eller spesielle psykiske forhold, jf. bestemmelsen i kap. 36 § 13.

Adressatene for inndragningskravet er angitt i kap. 36 § 5. Inndragning kan skje hos gjerningspersonen eller medvirkere til lovbruddet, hos vedkommende som gjerningspersonen eller medvirkeren opptrådte på vegne av (f.eks. en arbeidsgiver) og hos evt. andre som oppnådde vinningen gjennom lovbruddet. Videre kan inndragning skje hos den som etter lovbruddet har mottatt formuesgodet gjennom bodeling, arv eller gave. Inndragning kan også skje hos den som har mottatt formuesgodet på andre måter, dersom han hadde skjellig grunn til å anta at det hadde sammenheng med lovbruddet.

12.3 Finland

Den finske straffeloven har en generell bestemmelse om inndragning av vinning i kap. 2 § 16. Bestemmelsen gir også adgang til inndragning ved overtredelser av spesiallovgivningen.

§ 16 første ledd lyder: «Den ekonomiska fördel brottet berett dess förövare eller annan, för vilken eller till vars förmån denne handlat, skall domstolen efter fri prövning uppskatta och döma förbruten, oavsett om åtal väcks mot den, för vilken gärningsmannen handlat.» Inndragning etter denne bestemmelsen er obligatorisk, og forutsetter ikke at påtalemyndigheten nedlegger påstand om det. Også utbytte som har tilfalt en annen enn gjerningspersonen skal inndras dersom lovbruddet ble begått på vegne av eller til fordel for vedkommende.

Inndragning etter § 16 skjer som verdiinndragning. Med økonomisk fordel menes nettoutbyttet. Beregningen av utbyttets omfang skal skje skjønnsmessig, slik at det ikke kreves at påtalemyndigheten beviser det nøyaktige omfanget.

Bestemmelsens annet ledd har en særregel om beregning av vinningen i visse gjentakelsestilfeller og når lovbruddet skjer yrkesmessig: «Begås brott av vana eller yrkesmässigt, skall det belopp, som dömes förbrutet, uppskattas efter den brottsliga verksamhetens hela omfattning.» Regelen, som til forveksling ligner den tidligere norske regelen i strl. § 36 annet ledd om beregning av vinningen når lovbruddene skjedde «sædvanemessig» (se under pkt. 3.2), har ingen større betydning i praksis.

Den finske straffeloven er for tiden under revisjon. Det ble i 1995 satt i gang et prosjekt for å øke bruken av inndragningsreglene i praksis. Prosjektet forutsetter et vidtrekkende samarbeid mellom ulike myndigheter, og har allerede gitt klare resultater.

12.4 England og Wales

Engelsk rett har frem til senere tid bare hatt regler om gjenstandsinndragning. Gjenstandsinndragning har i dag liten praktisk betydning bortsett fra i småsaker, og vil ikke bli omtalt her. De første bestemmelsene om verdiinndragning gjaldt narkotikalovbrudd, og kom til i 1986. I dag kan inndragning («confiscation») av vinning i England og Wales foretas etter to regelsett, avhengig av om det dreier seg om vinning fra narkotikalovbrudd (herunder hvitvasking av utbytte fra narkotikalovbrudd), eller vinning fra andre typer lovbrudd. De to regelsettene har blitt endret flere ganger siden 1986. Endringene var i første omgang begrenset til å utvide inndragningsreglene som gjaldt i narkotikasaker. Deretter har også rettsreglene etter hvert blitt gitt mer generell anvendelse.

Vinningsbegrepet omfatter fordeler som er oppnådd «som et resultat av eller i forbindelse med» lovbrudd, og synes å være mer omfattende enn det norske. Utgangspunktet er at enhver fordel som ikke ville ha oppstått dersom lovovertredelsen tenkes borte, kan inndras. F.eks. kan vinningen ved et bedrageri mot långiver i forbindelse med kjøp av fast eiendom, hvor bare en mindre del av kjøpesummen lånefinansieres, bestå i eiendommens samlede verdi. Hele denne verdien kan i prinsippet inndras som følge av bedrageriet, selv om hoveddelen av kjøpesummen stammet fra lovlige midler.

Reglene om inndragning av vinning fra narkotikalovbrudd finnes i kap. 37 i den engelske loven om narkotikahandel, Drug Trafficking Act, som ble vedtatt 1994. Tidligere fantes regler som i det vesentlige var tilsvarende i Drug Trafficking Offences Act fra 1986.

Inndragning av vinning etter denne loven kan bare foretas mot personer som domfelles for narkotikalovbrudd, og som retten finner sannsynlig at har hatt vinning av slike lovbrudd (section 2 (1) og (8)). Retten plikter å beslutte inndragning dersom påtalemyndigheten begjærer det, eller retten selv finner det passende (section 2 (5)).

Inndragningen er ikke begrenset til vinningen fra lovbrudd vedkommende er tiltalt og domfelt for. Vinning fra ethvert narkotikalovbrudd retten finner at tiltalte tidligere har begått skal regnes med (section 2 (3) og 4 (1)). Inndragningskravets omfang fastsettes ved at retten fastslår de samlede verdiene tiltalte har tilegnet seg gjennom narkotikalovbrudd, og fastsetter kravet tilsvarende disse verdiene (section 2 (5) og 5 (1)). Dersom det ikke finnes tilstrekkelige verdier hos tiltalte til å betale hele kravet, skal det settes tilsvarende de verdiene som finnes (section 5 (3)).

Ved avgjørelsen av om tiltalte har hatt vinning, og ved fastsettelsen av vinningens omfang, skal etter section 4 (2) og (3) all hans formue, og all formue han har mottatt i løpet av de siste seks årene, presumeres å utgjøre vinning fra narkotikalovbrudd. Tilsvarende gjelder all formue tiltalte har brukt i denne perioden. Verdien av all slik formue skal mao. som utgangspunkt inndras, med mindre tiltalte godtgjør at formuen ikke kommer fra narkotikalovbrudd. Bevisbyrden er dermed omvendt på dette punktet. Dette gjelder likevel ikke dersom retten finner at det ville medføre en alvorlig fare for at det begås urett mot tiltalte (section 4 (4)). I så fall må retten begrunne hvorfor den ikke bruker presumsjonsregelen. Reglene om omvendt bevisbyrde gjelder ikke når tiltalen er begrenset til hvitvasking av utbytte fra narkotikalovbrudd, section 4 (5).

Det er adgang til i ettertid å beslutte inndragning hvor det ved den opprinnelige pådømmelsen ikke ble besluttet inndragning, eller forhøye det opprinnelige inndragningskravet, innen seks år etter at adressaten for kravet ble domfelt for narkotikalovbrudd, dersom retten i ettertid finner det godtgjort at domfelte hadde vinning, eller at vinningen var større enn det som ble lagt til grunn ved den opprinnelige domfellelsen (section 13, 14 og 15). I disse tilfellene gjelder imidlertid ikke reglene om omvendt bevisbyrde. Denne forskjellen har liten praktisk betydning, da det i disse tilfellene vil foreligge bevis for (ytterligere) vinning.

Inndragningskravet må rettes mot tiltalte, men kan også omfatte gaver som er gitt til eller fra ham. Har flere gjerningspersoner oppnådd vinning fra lovbruddet, kan hver av dem ilegges inndragningsansvar for den samlede vinningen.

I tilknytning til inndragningsavgjørelsen kan det fastsettes subsidiær fengslig forvaring, som må fullbyrdes dersom inndragningskravet ikke innfris (section 9 (1)). Fullbyrding av slik fengslig forvaring, som kan være på inntil 10 år avhengig av inndragningskravets omfang, medfører ingen reduksjon av inndragningskravet (section 9 (5)).

Reglene om inndragning av vinning fra annen kriminalitet enn narkotikalovbrudd finnes i del VI i den engelske straffeloven, Criminal Justice Act, fra 1988. Etter disse reglene kan inndragning av vinning besluttes ved alle alvorlige («indictable») lovbrudd, samt ved nærmere angitte mindre alvorlige lovbrudd (section 71 (1)). I praksis omfattes alle lovbruddstyper hvor det er praktisk å inndra vinning. Reglene ble skjerpet på flere punkter først i 1993 og deretter i 1995 (ved Proceeds of Crime Act), etter mønster fra reglene om inndragning av vinning fra narkotikakriminalitet. De tilsvarer derfor stort sett reglene i narkotikasaker, slik at det som utgangspunkt kan vises til avsnittene ovenfor.

De viktigste forskjellene består i at denne lovens utgangspunkt er at det bare kan inndras vinning fra lovbrudd tiltalte domfelles for i saken, eller andre lovbrudd som retten tar i betraktning under straffutmålingen (section 71 (1A) og (1B)). Andre lovbrudd kan tas i betraktning under straffutmålingen dersom de er av samme type som de tiltalen gjelder, og tiltalte tilstår og begjærer dem tatt i betraktning. Påtalemyndigheten har bevisbyrden, men det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at lovbruddet førte til vinning og at vinningen har et gitt omfang. Fordelen for tiltalte er at han ikke senere kan tiltales for forhold som ble tatt i betraktning i den første saken.

Fra utgangspunktet om at vinningen må stamme fra forhold tiltalte er dømt for eller er tatt i betraktning under straffutmålingen, er det imidlertid gitt særregler i section 72AA om inndragning når tiltalte er skyldig i flere lovbrudd over tid. Etter disse reglene har retten adgang til, etter påtalemyndighetens begjæring, å inndra vinning fra ethvert lovbrudd som omfattes av reglene (også slike vedkommende ikke er domfelt for) dersom tiltalte i løpet av de siste seks årene er domfelt for slike lovbrudd som har ført til vinning, eller tiltalte i den pågående straffesaken domfelles for minst to slike lovbrudd (section 72AA (1), (2) og (6)).

I disse tilfellene skal, som ved narkotikalovbrudd, enhver formuesgjenstand som er i tiltaltes besittelse, eller som har vært i hans besittelse i løpet av de siste seks årene, presumeres å utgjøre vinning fra lovbrudd, section 72AA (3) og (4). Domfelte har dermed bevisbyrden på dette punktet.

Både narkotikaloven og den generelle inndragningsloven har en rekke spesielle regler med formål å gjøre formuesgoder (herunder penger) lett tilgjengelig ved fullbyrdingen av et evt. senere pådømt inndragningskrav. For det første kan retten pålegge personer å utlevere dokumenter som antas å ha vesentlig interesse for inndragningsetterforskingen (jf. utleveringspålegg etter strpl. § 210). Slike pålegg brukes ofte for å innhente bevis fra banker. For det andre kan retten forby rettslige og faktiske disposisjoner over formuesgodene («restraint order»). Forbudet kan rettes mot både eieren av formuesgodene og andre som får befatning med dem, f.eks. banker. Forbudet er straffesanksjonert. For det tredje kan det tas realsikkerhet for inndragningskravet, med prioritet foran senere stiftede heftelser, i adressatens formuesgoder («charging order»). I saker hvor det er utferdiget «restraint order» eller «charging order» kan retten pålegge mistenkte å gi opplysninger om omfanget av formuen og hva den nærmere består i («disclosure order»). Retten kan videre pålegge ham under straffetrussel å føre tilbake formue som befinner seg i utlandet («repatriation»).

I alle typer saker kan retten, både før og etter avgjørelsen av inndragningskravet, oppnevne mottakere («recievers») som sørger for vedlikehold og realisasjon av aktuelle formuesgjenstander. Mottakeren har også en viss adgang til å realisere formuesgjenstandene før inndragningskravet avgjøres. Det er adgang til å dekke utgifter til betaling av mottakere gjennom salgsinntektene. Også oppbevaringsutgifter for gjenstander mottakeren selger før retten frifinner for inndragningsansvar, kan dekkes på denne måten. I praksis er det oftest påtalemyndigheten som forestår vedlikehold og realisasjon av formuesgjenstander.

Antallet saker med inndragning av vinning utover den som stammer fra straffbare handlinger domfelte straffes for, synes å være relativt lavt. Utvalget har fått opplyst at antallet narkotikasaker med inndragning har vært rundt 1.000 pr. år i de siste årene. I 1994 ble det avsagt rundt 5.000 straffedommer i slike saker, og i 1.248 av disse sakene ble det besluttet inndragning (921 inndragningskrav var på inntil 1.000 pund, mens 70 krav var på over 10.000 pund). For saker om annet enn narkotikalovbrudd anslås tallet å være langt mindre, noe som skyldes at «utvidet» inndragning her ikke er obligatorisk. Utvalget har fått opplyst at påtalemyndigheten i praksis ikke begjærer inndragning på grunnlag av reglene om omvendt bevisbyrde i saker hvor inndragningskravet antas å ville bli på under 10.000 pund.

12.5 Nederland

Inndragning av vinning anses ikke som straff i nederlandsk rett. Bestemmelsene om dette i den nederlandske straffeloven ble endret med virkning fra mars 1993, som en del av en omfattende revisjon av prosessuelle og materielle bestemmelser for å sette myndighetene i stand til å avdekke og inndra vinning fra lovbrudd på en mer effektiv måte. Tidligere var adgangen til inndragning av vinning snever, sett med norske øyne.

Reglene som omtales i det følgende gjelder verdiinndragning. Men det er etter lovens art. 33 a også adgang til å inndra gjenstander som er tilflytt en person ved lovbrudd vedkommende er funnet skyldig i.

Bestemmelsen om inndragning av vinning i lovens art. 36 e er utformet slik at det er tre alternative regler om inndragning, som kan komme til anvendelse. Etter art. 36 e nr. 1 kan enhver person som er funnet skyldig i et straffbart forhold etter påtalemyndighetens begjæring idømmes inndragning av vinning vunnet ved det straffbare forholdet. Inndragningen kan pådømmes samtidig med straffesaken eller i en egen rettsavgjørelse.

Inndragningen må etter annet alternativ (art. 36 e nr. 2) referere seg til vinning tiltalte har hatt fra lovbruddet han domfelles for, andre overtredelser av det samme straffebudet eller overtredelser av straffebud som har som strafferamme bøter av en viss størrelse (bøter av femte kategori). Sistnevnte kategori lovbrudd omfatter de fleste alvorlige forhold, men f.eks. ikke vanlige butikktyverier. For så vidt gjelder vinning fra andre lovbrudd enn de tiltalte domfelles for, må det foreligge noe tilsvarende sannsynlighetsovervekt for at han har begått dem.

Etter art. 36 e nr. 3 oppstilles det særregler for de tilfellene hvor tiltalte er funnet skyldig i lovbrudd av en viss alvorlighet («indictable offences») som kan føre til bøter av femte kategori. Blant slike lovbrudd er forskjellige formues- og eiendomskrenkelser (bl.a. bedrageri og heleri) og overtredelser av straffebud som retter seg mot organisert kriminalitet. Er det i slike tilfeller foretatt såkalt finansiell etterforsking, kan tiltalte etter påtalemyndighetens begjæring idømmes inndragning av vinning også fra ethvert annet lovbrudd av samme alvorlighet. Etter denne bestemmelsen er det tilstrekkelig at det er grunn til å anta at de andre lovbruddene er begått, og at de har gitt tiltalte vinning. Dette vil i praksis kunne innebære at dersom tiltalte ikke kan godtgjøre at pengene kommer fra lovlig virksomhet, kan de inndras (omvendt bevisbyrde).

Finansiell etterforsking er en særskilt etterforsking med formål å avdekke omfanget av mistenktes vinning fra lovbrudd, for dermed å inndra vinningen. Beslutning om at det skal foretas slik etterforsking, som ledes av statsadvokaten, treffes av forhørsdommeren ved mistanke om lovbrudd av en viss alvorlighet som har ført til vesentlig vinning. Etterforskingen gir politi og påtalemyndighet videre fullmakter enn ved ordinær etterforsking. Den kan pågå i opptil to år etter idømmelsen av straff for de aktuelle lovbruddene. Finansiell etterforsking er regulert i den nederlandske straffeprosessloven.

Retten har adgang til å unnlate å idømme inndragning, eller å sette inndragningskravet lavere enn vinningen (art. 36 e nr. 4). Den må ved avgjørelsen ta hensyn til evt. inndragningsansvar tiltalte er idømt i tidligere avgjørelser (nr. 7).

I tilknytning til inndragningsavgjørelsen fastsetter retten subsidiær fengslig forvaring, som fullbyrdes dersom inndragningskravet ikke innfris (art. 24 d). Fengslig forvaring kan besluttes for inntil 6 år, og delvis betaling av inndragningskravet reduserer ikke den fastsatte fengslingstiden. Fengslig forvaring forutsetter i praksis at påtalemyndigheten og retten legger til grunn at domfelte - innenlands eller utenlands - har tilstrekkelige verdier til å innfri inndragningskravet.

Straffeprosessloven inneholder en bestemmelse i art. 511 c om at statsadvokaten frem til avslutningen av en finansiell etterforsking kan inngå avtale med mistenkte om at han skal betale helt eller delvis den antatte vinningen. Slike avtaler, som er svært utbredt i praksis, avslutter inndragningssaken.

12.6 Tyskland

De tyske reglene om inndragning (Verfall) av vinning ble endret på viktige punkter i 1992, samtidig som det ble innført andre bestemmelser (bl.a. om bøter på inntil verdien av lovovertrederens formue som en ny straffart) for å hindre at utøvere av organisert kriminalitet får beholde profitten av virksomheten. Inndragning av vinning anses ikke som straff i tysk rett.

Hovedreglene etter den tyske straffeloven (Strafgesetzbuch) §§ 73 og 73 a er at formuesgoder som er oppnådd i forbindelse med lovbrudd skal inndras, enten det er gjerningspersonen eller andre denne handlet for som har oppnådd dem. Også formuesgoder som er ombyttet til andre formuesgoder kan inndras. Overfor tredjemenn kan inndragning besluttes dersom disse kjente til den straffbare handlingen. Verdiinndragning kan besluttes dersom det ikke er mulig å frata all vinningen ved gjenstandsinndragning.

Det skal likevel ikke foretas inndragning dersom dette ville innebære et uforholdsmessig inngrep overfor den det gjelder. Og inndragning kan unnlates når gjerningspersonens formue ved pådømmelsen ikke lenger omfatter verdien av inndragningskravet, eller når inndragningskravet er av liten verdi, jf. § 73 c.

I 1992 kom det til en ny bestemmelse om såkalt videre inndragning i § 73 d. Slik inndragning skal foretas overfor gjerningspersonen dersom overtredelsen gjelder et straffebud som viser til denne bestemmelsen. Eksempler på slike er straffebudene rettet mot hvitvasking av penger, menneskehandel og narkotikaforbrytelser. Videre inndragning innebærer at formuesgoder hos gjerningspersonen skal inndras dersom omstendighetene rettferdiggjør en antakelse om («die Umstände die Annahme rechtfertigen») at vedkommende formuesgode har vært involvert i eller har fremkommet ved en straffbar handling. Det kreves ikke at vedkommende straffedømmes for den aktuelle handlingen, og det er heller ikke nødvendig å angi hvilken konkret handling det gjelder. Det er mao. tilstrekkelig at omstendighetene bestyrker at formuesgodet stammer fra straffbar aktivitet. Også etter denne bestemmelsen er det adgang til subsidiær verdiinndragning.

12.7 Sveits

Reglene om inndragning i den sveitsiske straffeloven ble endret i 1994, for å muliggjøre en mer effektiv innsats mot organisert kriminalitet.

Inndragning av formuesgoder som stammer fra en straffbar handling, eller som er ment brukt til å påvirke gjerningspersonen til å begå handlingen eller belønne vedkommende for den, skal som hovedregel inndras. Overfor tredjemenn kan inndragning likevel ikke foretas dersom disse har mottatt formuesgodene uten kjennskap til omstendighetene som gir grunnlag for inndragning, eller dersom de ga et adekvat vederlag for formuesgodene. Det kan heller ikke foretas inndragning overfor disse dersom dette ville være urimelig (art. 59 nr. 1).

Er de aktuelle formuesgodene ikke lenger tilgjengelige, skal adressaten for kravet pålegges å betale den tilsvarende verdien til staten. Slikt pålegg kan helt eller delvis unnlates dersom det er sannsynlig at det ikke vil bli oppfylt, eller dersom det ville svekke rehabiliteringen av adressaten (art. 59 nr. 2).

Loven har videre en særlig bestemmelse rettet mot organisasjoner som holder sin struktur og sine medlemmer hemmelig, og som har til formål å begå voldskriminalitet eller oppnå fortjeneste gjennom kriminalitet. Alle formuesgoder slike kriminelle organisasjoner disponerer over, skal inndras. Formuesgoder tilhørende personer som har deltatt i eller støttet en slik organisasjon, presumeres å bli disponert av organisasjonen med mindre det motsatte bevises (art. 59 nr. 3).

Dersom det ville være uforholdsmessig ressurskrevende å fastsette omfanget av inndragningskravet nøyaktig, har retten adgang til å fastsette omfanget skjønnsmessig (art. 59 nr. 4).

12.8 Italia

Etter italiensk rett kan inndragning av vinning skje dels etter generelle regler, og dels etter regler rettet mot mafiavirksomhet m.v. Den generelle bestemmelsen om inndragning av vinning m.v. finnes i den italienske straffeloven § 240. Etter denne er utgangspunktet at når straffansvar ilegges, kan retten beslutte å inndra formuesgoder som utgjør vinning fra det aktuelle lovbruddet.

Det er gitt særskilte regler om inndragning av profitt fra personer som deltar i mafialignende virksomheter. Lov 31. mai 1965 nr. 575 gir adgang til inndragning som et av flere typer såkalte preventive tiltak mot slike personer. Disse tiltakene treffes uavhengig av selve straffesaken, etter en spesiell rettslig behandling. Gjenstand for slik inndragning er alle formuesgoder vedkommende person disponerer direkte eller indirekte over, og som det er tatt beslag i (se nedenfor), med mindre det godtgjøres at formuesgodene er skaffet ved lovlige midler. Lovens ordlyd åpner ikke for å unnlate inndragning (art. 2 ter tredje ledd).

I loven er det også gitt prosessuelle særregler som gjelder ved etterforsking med sikte på preventive tiltak. Bl.a. kan statsadvokaten eller forhørslederen kreve tilgang til opplysninger og dokumentkopier av betydning fra offentlige organer, kredittinstitusjoner, selskaper m.v. (art. 2 bis sjette ledd). Retten er pålagt å beslutte beslag i formuesgoder som later til å bli disponert direkte eller indirekte av subjektet for etterforskingen, og som må antas å stamme fra ulovlig virksomhet eller være ervervet med midler fra ulovlig virksomhet. Som eksempel på at formuesgoder må antas å stamme fra lovbrudd, nevner loven uforholdsmessighet av et visst omfang mellom personens livsstil og antatte eller oppgitte inntekter (art. 2 ter annet ledd).

En egnet person skal utpekes for å forestå oppbevaring, vedlikehold, administrasjon m.v. av beslaglagte formuesgoder (art. 2 sexies første ledd). Dersom beslaget oppheves uten at det foretas inndragning, kan staten kreve at eieren betaler for oppbevarings- og vedlikeholdsutgifter m.v. (art. 2 octies annet ledd).

Den tredje muligheten til å inndra vinning, følger av en annen særlov mot mafiavirksomhet (lov 8. juni 1992 nr. 306, sist endret ved lov 22. februar 1994 nr. 123). Etter lovens art. 132 sexies nr. 1 skal det besluttes inndragning mot personer som straffedømmes for bl.a. mafiavirksomhet, utpressing, kidnapping, ågervirksomhet, mottak av stjålne gjenstander, visse typer smugling, narkotikavirksomhet og hvitvasking av penger. Inndragningen omfatter alle formuesgoder det må antas at domfelte eier eller disponerer over (i engelsk oversettelse «appears to own or to have at his/her own disposal»), og som ikke står i rimelig sammenheng med domfeltes inntekt slik den fremgår av vedkommendes selvangivelse eller økonomiske virksomhet. Påtalemyndigheten har bevisbyrden mht. de to vilkårene. Inndragning skal også foretas av formuesgoder domfelte eier via andre personer eller selskaper. Godtgjør domfelte at et formuesgode stammer fra lovlig virksomhet, kan det likevel ikke inndras. Det kan dermed sies at det gjelder en form for omvendt bevisbyrde etter at påtalemyndigheten har bevist eierskapet og manglende sammenheng med lovlig formue.

Også denne loven har visse særlige prosessuelle regler, og foreskriver at det oppnevnes en egnet person for å forestå oppbevaring, vedlikehold og realisasjon m.v. av gjenstandene.

12.9 USA (føderal rett)

Rettssystemet i USA er grunnleggende forskjellig fra rettssystemene i Skandinavia og på det europeiske kontinentet. Utvalget begrenser seg derfor til å omtale enkelte sider ved landets inndragningsregler som er av særlig interesse. Både det føderale rettssystemet og delstatenes rettssystemer har bestemmelser om inndragning av bl.a. utbytte fra straffbare handlinger. I det følgende omhandles bare det føderale rettssystemet.

Det finnes en rekke bestemmelser om inndragning av utbytte fra straffbare handlinger («forfeiture of proceeds obtained by violations») spredt rundt i lovgivningen, og alle er begrenset til visse angitte typer lovbrudd. Som eksempler nevnes at §§ 981 og 982 i den generelle straffe- og prosessloven (US Code title 18) gjelder inndragning ved bl.a. visse bedragerier, visse former for korrupsjon og bankansattes underslag m.v. av bankens midler. Lovens §§ 2253 og 2254 gjelder inndragning ved produksjon og omsetning av barnepornografi og salg av barn. Inndragning ved illegal gamblingvirksomhet kan skje etter lovens § 1955.

Vinning fra befatning med narkotika kan inndras etter bestemmelser i en egen narkotikalov (US Code title 21 chapter 13). Etter lovens § 853 skal det foretas inndragning av vinning hos personer som er domfelt for overtredelse av straffebud som kan føre til fengsel i over ett år (besittelse av små kvanta har lavere strafferamme). Med vinning menes formuesgoder domfelte oppnådde som en direkte eller indirekte følge av lovbruddet, og annen formue disse er ombyttet til. Det gjelder unntak fra den generelle bevisbyrderegelen i straffesaker dersom lovbruddet er av en viss alvorlighet, når påtalemyndigheten sannsynliggjør at domfelte anskaffet den aktuelle gjenstanden etter at lovbruddet skjedde og at han ikke hadde andre midler til å anskaffe den. I så fall inndras gjenstanden med mindre domfelte godtgjør at den ikke er finansiert med utbytte fra lovbruddet (omvendt bevisbyrde). Utbytte som er overdratt til andre kan inndras med mindre mottakeren godtgjør at hun eller han var i aktsom god tro på overdragelsestidspunktet.

Narkotikaloven har også en bestemmelse om sivilrettslig inndragning i § 881 (adgang til både sivil- og strafferettslig inndragning gjelder også ved flere andre typer lovbrudd). Etter denne bestemmelsen kan bl.a. ethvert formuesgode som en person har anskaffet ved hjelp av utbytte inndras, med mindre eieren godtgjør at hun eller han ikke kjente til at vederlaget var narkotikautbytte. Sivilt inndragningsansvar kan ilegges uten at noen er straffedømt, og selv om vedkommende er frifunnet i straffesaken. Forskjellige fordeler ved sivile inndragningssaker er årsak til at påtalemyndigheten ofte fremmer sivile inndragningskrav, gjerne parallelt med straffesaken.

Verdien av gjenstander som er inndratt og deretter realisert, og inndratte penger, kan etter narkotikaloven brukes til dekning av nødvendige utgifter i forbindelse med forfølgningen av inndragningskravet. De kan også brukes til å dekke utgifter til oppbevaring og vedlikehold av gjenstandene fram til realisasjon, og salgsutgifter.

RICO-lovgivningen («Racketeer Influenced and Corrupt Organizations Act», US Code title 18 §§ 1961 til 1968) har straffebud som retter seg mot den som bruker vinning fra et mønster av organisert kriminalitet («racketeering activity») til å etablere eller skaffe seg eierinnflytelse i en virksomhet, den som skaffer seg eierinnflytelse i en virksomhet gjennom et mønster av slik kriminalitet, den som handler på vegne av en virksomhet gjennom et mønster av slik kriminalitet, og den som deltar i sammensvergelse om å begå noen av disse lovbruddene. Organisert kriminalitet omfatter i denne sammenheng alvorlige lovbrudd, bl.a. forsettlig drap, kidnapping, pengeutpressing, press mot vitner, post- og telefonbedragerier og visse sedelighetslovbrudd, når disse er begått på vegne av eller mot en virksomhet. Et mønster av organisert kriminalitet foreligger når to av de aktuelle lovbruddene er begått i løpet av ti år.

Også RICO-lovgivningen gir adgang til både straffe- og sivilrettslige reaksjoner, men det er bare adgang til strafferettslig inndragning. Etter § 1963 skal det foretas inndragning av eierandeler i virksomheter domfelte har skaffet ved lovbruddet, samt av formuesgoder som gir innflytelse over en virksomhet vedkommende har etablert eller drevet ved lovbruddet. Også formuesgoder som utgjør eller stammer fra utbytte fra organisert kriminalitet skal inndras. Er formuesgodene avhendet, ikke mulig å oppdrive eller sammenblandet med andre formuesgoder, skal tilsvarende verdi inndras. Formuesgoder som er overdratt til andre etter lovbruddet kan inndras, med mindre mottakeren godtgjør at hun eller han var i aktsom god tro på overdragelsestidspunktet.

På samme måte som etter narkotikalovgivningen, kan inntekter fra realisasjon av formue som er inndratt etter RICO-lovgivningen brukes til å dekke nødvendige utgifter i forbindelse med inndragningen og realisasjonen, bl.a. utgifter til beslag, vedlikehold, oppbevaring og salg.

13 Alminnelige bemerkninger om endring av straffelovens bestemmelser om inndragning av vinning

13.1 Innledning

Strl. § 34 fastsetter at «Vinning som er oppnådd ved en straffbar handling, kan helt eller delvis inndras hos den som vinningen er tilfalt direkte ved handlingen, også når denne er en annen enn lovovertrederen. Kan størrelsen av vinningen ikke godtgjøres, fastsetter retten beløpet skjønnsmessig.» Denne bestemmelsen ble vedtatt ved lov av 26. januar 1973 nr. 2, jf. pkt. 3.3. Om innholdet vises det til kapittel 4.

Straffelovkommisjonen har i NOU 1992: 23 ikke foreslått noen endringer i bestemmelsen. Lovutkastet § 76 inneholder bare forslag til mindre språklige justeringer.

Det siste tiåret har Høyesterett ved sin tolking av § 34 utvidet hjemmelen for inndragning. Høyesterett har således ved beregningen av vinningen uttrykkelig nektet fradrag for ervervsutgiftene i situasjoner hvor det tidligere enten ble gitt fradrag, eller hvor det i alle fall var usikkert om det skulle gis fradrag. Som påvist under pkt. 4.5.3.1 gis det i dag ikke fradrag for utgifter til erverv eller produksjon av varer som ikke har noen lovlig omsetningsverdi.

Denne utviklingen har ført til en utvidelse i bruken av inndragningsbestemmelsene som utvalget er enig i. Men selv slik inndragningsreglene i dag forstås, kan de ikke fullt ut oppfylle de hensyn som er omtalt i kapittel 2. Visse lovendringer er derfor etter utvalgets vurdering nødvendige for at inndragning av vinning kan bli et tilstrekkelig effektivt virkemiddel i kampen mot profittmotivert kriminalitet.

13.2 Obligatorisk eller fakultativ inndragning?

Ved behandlingen av et straffekrav må retten ilegge tiltalte en straff dersom han finnes skyldig. Vi ser da bort fra hjemmelen i strl. § 52 nr. 1 for å gi straffutmålingsutsettelse, samt muligheten for straffritak - f.eks. etter strl. § 228 tredje ledd ved provokasjon og retorsjon.

Straffelovkommisjonen har derimot i NOU 1992: 23 § 86 foreslått en hjemmel for straffritak selv om tiltalte finnes skyldig. I tillegg til nærmere spesifiserte tilfeller er det i annet ledd foreslått en generell hjemmel for straffritak. Her er det foreslått at «Når helt særlige omstendigheter tilsier at det fritas for straff, kan det også i andre tilfeller frifinnes».

Ved inndragning har utgangspunktet og hovedregelen derimot vært det motsatte ved at inndragning er overlatt til rettens fakultative skjønn. Retten behøver mao. ikke ta kravet til følge selv om den finner at vilkårene for det er oppfylt. Inndragningen kan dessuten begrenses til en del av vinningen.

Foretaksstraff etter strl. §§ 48 a og 48 b står for øvrig i samme stilling. I denne sammenheng kan det nevnes at ved forberedelsen av straffeloven var det opprinnelig foreslått at bot og fengsel skulle kunne kumuleres - noe som særlig ville være aktuelt ved «vindesyge Forbrydelser». Men tanken ble oppgitt til fordel for en relativt vidtrekkende hjemmel for inndragning av vinning. I denne sammenheng uttales det i Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge, II, Motiver, udarbeidet af den ved kgl. Resolution af 14de November 1885 nedsatte Kommission, Kristiania 1896 s. 44 første spalte: «Herved er ogsaa det ofte drøftede Spørgsmaal om, hvorvidt juridiske Personer bør kunne underkastes Formuesstraffe, paa en Vis løst. Naar der aabnes Adgang til at tage al ulovlig erhvervet Vinding fra dem, vil den Trang, som ellers unægtelig kan føles til at lade Pengestraffen ramme dem selv istedetfor deres Forretningsførere, gjøre sig mindre gjældende . . .». Inndragning av vinning ble mao. på mange måter regnet som et substitutt for foretaksstraff.

Men loven har også inneholdt bestemmelser om obligatorisk inndragning - noe som innebærer at retten må ta påstanden til følge i den utstrekning den finner at det er hjemmel for inndragning. Se oversikten hos Matningsdal, Inndragning s. 307-308. Det praktisk viktigste eksempelet har vært lov om kontroll og regulering av priser, utbytte og konkurranseforhold av 26. juni 1953 nr. 4 § 56. Denne loven er opphevet ved lov om pristiltak av 11. juni 1993 nr. 66 som i § 5 har gjort inndragningsadgangen fakultativ.

Utvalget har vurdert om § 34 bør endres ved at inndragning av vinning gjøres obligatorisk. I denne sammenheng bemerkes det at Høyesterett gjennomgående synes å ha fulgt en streng praksis når det først er fastlagt at det foreligger en vinning, jf. pkt. 9.2. Denne praksis synes ikke fullt ut å ha blitt fulgt i underrettspraksis, jf. pkt. 9.3 og 9.4. Den undersøkelsen som er referert under pkt. 9.3 etterlater dessuten et inntrykk av at påtalemyndigheten ikke alltid nedlegger påstand om inndragning av vinning i tilfeller hvor dette kunne synes naturlig. Etter strpl. § 38 annet ledd annet punktum er retten da avskåret fra å foreta inndragning.

Etter utvalgets vurdering er det viktig at lovteksten utformes mer i samsvar med Høyesteretts praksis. Som følge av to-instansreformen vil dessuten atskillig færre straffesaker enn tidligere bli prøvd av Høyesterett - noe som vil føre til at enda færre inndragningskrav blir prøvd. De fleste sakene pådømmes dermed av herreds- eller byretten, eller eventuelt av lagmannsretten om dommen ankes. En endret formulering kan både legge grunnlaget for en mer ensartet praksis på landsbasis, og medføre at underrettspraksis blir bedre i samsvar med Høyesteretts praksis. På denne måten kan man også oppnå bedre samsvar med de legislative hensyn som er omtalt i kapittel 2, og som tilsier at hovedregelen må være at ulovlig ervervet vinning inndras.

En annen formulering kan også ha betydning for i hvilken utstrekning påtalemyndigheten nedlegger påstand om inndragning: Påtalemyndigheten er ikke pliktig til å nedlegge påstand om inndragning selv om inndragning er obligatorisk ved at retten må ta en inndragningspåstand til følge når vilkårene for inndragning er oppfylt, jf. Matningsdal, Inndragning s. 497-499. En bestemmelse om at inndragning som hovedregel er obligatorisk, har mao. for så vidt bare direkte betydning for rettens plikt til å foreta inndragning. Det er likevel grunn til å tro at en bestemmelse av denne karakter påvirker påtalemyndighetens tilbøyelighet til å nedlegge påstand om inndragning.

Da hjemmelen for inndragning av vinning er generell, og dermed omfatter overtredelse av ethvert straffebud som ikke har særskilt hjemmel for inndragning av vinning, har utvalget likevel kommet til at det ikke vil foreslå at inndragning etter § 34 skal være obligatorisk. Selv om vinningen normalt bør inndras i sin helhet, bør det likevel fortsatt være overlatt rettens skjønn å avgjøre om og i tilfelle i hvilken utstrekning inndragning skal foretas. En bestemmelse om obligatorisk inndragning kunne gi urimelige resultater i enkelte saker.

Utvalget har på den annen side merket seg at den svenske bestemmelsen i Brottsbalken 36:1 fastsetter at «Utbyte av brott enligt denna balk som ej motsvaras av skada för enskild skall förklaras förverkat, om det ej är uppenbart oskäligt». Denne formuleringen gir bedre uttrykk for Høyesteretts praksis, og er bedre i samsvar med de legislative hensyn, enn den någjeldende bestemmelsen. I § 34 nr. 1 første ledd første og fjerde punktum er det etter dette foreslått formuleringer som tilsvarer den svenske bestemmelsen ved at det kan gjøres unntak fra utgangspunktet om obligatorisk inndragning når fullt ansvar ville være «åpenbart urimelig». Som allerede antydet representerer forslaget langt på vei bare en kodifisering av Høyesteretts praksis. Det nærmere innholdet av forslaget omtales i kommentaren til § 34 nr. 1.

13.3 Lovfesting av hva som regnes som vinning

I NOU 1983: 57 s. 231 annen spalte uttaler Straffelovkommisjonen at «Strl § 34 om inndragning av vinning skaper enkelte problemer i praksis. Problemene knytter seg til forståelsen av begrepet «vinning». Straffelovkommisjonen tar sikte på å presisere begrepet i bemerkningene til utkastet til den nye straffeloven.» Dette er fulgt opp i NOU 1992: 23 s. 201-202, men som nevnt under pkt. 13.1 er det ikke foreslått noen lovfesting av vinningsbegrepet.

Utvalget har derimot kommet til at loven bør definere begrepet «vinning». Denne lovfestingen er riktignok ikke nødvendig av hensyn til legalitetsprinsippet, men samtidig understrekes det at dette hensynet tilsier at straffelovgivningen bør gjøres så presis som mulig.

Som nevnt under pkt. 4.4.1.1 inneholder De forente nasjoners konvensjon om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer av 19. desember 1988 art. 5 (6) en bestemmelse om hva som regnes som vinning. Ved kgl.res. av 9. september 1994 har Norge ratifisert denne konvensjonen. Konvensjonen har dermed betydning for innholdet av norsk rett. Som påpekt under pkt. 4.4.1.1 gir dessuten denne bestemmelsen en noe videre definisjon av begrepet vinning enn hva som hittil har vært antatt i norsk rett. Men da bestemmelsen ikke går lenger enn hva som generelt bør regnes som vinning, har utvalget i § 34 nr. 1 annet ledd foreslått lovfestet en bestemmelse som langt på vei tilsvarer konvensjonsbestemmelsen. Også denne utvidelsen tilsier at loven bør definere begrepet vinning.

Når det først foreslås en definisjon av begrepet vinning, har utvalget som nr. 1 annet ledd siste punktum foreslått regulert i hvilken utstrekning renteavkastning m.v. av vinning skal regnes som vinning. Også i denne relasjon medfører den nevnte konvensjonen en viss utvidelse av hva som regnes som vinning. Det vises til kommentaren til § 34 nr. 1 annet ledd om hva forslaget omfatter.

Ved beregningen av vinningen skal det som utgangspunkt gjøres fradrag for påløpte utgifter, jf. pkt. 4.5. Samtidig viser praksis at Høyesterett nekter fradrag for en rekke praktisk viktige utgifter. Når begrepet vinning foreslås lovfestet, kunne det umiddelbart også synes naturlig å foreslå lovfestet i hvilken utstrekning det skal gis fradrag for utgifter. Men utvalget har kommet til at dette fortsatt ikke bør lovfestes. De fleste aktuelle spørsmål synes nå på en heldig måte avklart av Høyesterett, og nye situasjoner bør løses av domstolene med utgangspunkt i den generelle retningslinjen om at ingen skal tjene på å begå straffbare handlinger. Blir det konsekvensen av at det gis fradrag, må hovedregelen være at fradrag nektes. En lovfesting av fradragsreglene kunne virke hemmende for domstolenes videre utvikling av denne retningslinjen.

13.4 Bør beviskravet for at det er oppnådd en vinning reduseres?

I straffesakene skal som kjent rimelig tvil komme tiltalte til gode. Regelen er begrunnet i ønsket om å forhindre uriktige domfellelser.

For inndragning av vinning er det derimot i gjeldende § 34 annet punktum oppstilt en bevislettelsesregel som innebærer at dersom det er bevist at det er oppnådd en vinning ved den straffbare handling, er det tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt ved fastleggingen av vinningens omfang, jf. pkt. 4.5.4.

Regelen omfatter derimot ikke spørsmålet om det er oppnådd en vinning ved handlingen. I Straffelovrådets innstilling om inndragning på grunn av straffbare handlinger, avgitt i mars 1970 s. 14 annen spalte uttales det at «Man vil dessuten understreke at det er en forutsetning for utøvelse av skjønnsmyndigheten at det på vanlig måte er funnet bevist at det foreligger en vinning, . . .».

Utvalget har vurdert om det av effektivitetshensyn bør foreslås at den någjeldende regelen i § 34 annet punktum utvides slik at den også omfatter spørsmålet om det er oppnådd en vinning ved den straffbare handling. Det har likevel kommet til at det ikke vil fremme et slikt forslag: Da vinningen som hovedregel inndras i sin helhet, kan inndragning av vinning ramme gjerningspersonen hardt. På samme måten som at det er i samfunnets interesse å unngå uriktige domfellelser, er det også i samfunnets interesse at det ikke foretas inndragning når det faktisk ikke er oppnådd noen vinning. Ved forslaget i § 34 nr. 2 og 3 om å åpne adgang til å inndra vinning som ikke kan tilbakeføres til konkretiserte straffbare handlinger, vil dessuten behovet for å redusere beviskravet bli redusert. I praksis vil det dessuten oftere være tvil om vinningens omfang enn om det overhodet er oppnådd noen vinning.

Utvalget understreker samtidig at de hensyn som tilsier at påtalemyndigheten har bevisbyrden for at tiltalte er skyldig, ikke har samme styrke ved spørsmålet om inndragning av vinning: Det er ikke tale om å dømme tiltalte for en handling vedkommende ikke har begått, men å berøve en fordel som er oppnådd ved den straffbare handling. Likheten med vindikasjon tilsier at beviskravet allerede etter gjeldende rett er noe svakere enn hva som kreves for å finne tiltalte skyldig i den straffbare handlingen. I denne sammenheng understrekes det for øvrig at det både i teori og praksis er antatt at beviskravet ikke er like strengt i alle relasjoner, jf. bl.a. Røstad: Utvalgte emner innen strafferetten og straffeprosessen, Oslo 1981 s. 234-235 og Andenæs: Alminnelig strafferett, 3. utgave s. 96-97.

13.5 Bør det åpnes adgang til å ilegge solidaransvar?

Etter § 34 kan vinningen inndras hos den som den har «tilfalt direkte» ved handlingen. Det er mao. ikke avgjørende hvem som har utført handlingen, men hvem som har oppnådd vinningen. Solidaransvar er dermed utelukket. Dobbeltinndragning ved at samme beløp inndras hos to forskjellige personer begrunnet i samme handling, er også utelukket. Se nærmere under pkt. 4.6.1.

Da det sentrale formålet med inndragning av vinning er å hindre at noen tjener på straffbare handlinger, er denne regelen velbegrunnet i normaltilfellene. Dersom gjerningspersonen ikke har oppnådd noen vinning, er det ikke behov for å «nullstille» vedkommende. Og har gjerningspersonen bare mottatt en del av vinningen, har «nullstilling» skjedd når denne del av vinningen er inndratt hos vedkommende. Da inndragning av vinning ikke er begrunnet i pønale hensyn, bør reaksjonen overfor gjerningspersonen for øvrig skje ved straff. Utvalget har derfor funnet det naturlig å foreslå at regelen fortsatt skal være at kravet må rettes mot den som vinningen er «tilfalt direkte» ved handlingen.

I enkelte saker kan imidlertid denne regelen samtidig føre til at det blir vanskelig å inndra vinningen: Selv om beviskravet for at det er oppnådd en vinning neppe er like strengt som ved spørsmålet om tiltalte er skyldig i den straffbare handlingen, jf. pkt. 13.4, kan det likevel forekomme at påtalemyndigheten ikke lykkes i å føre tilstrekkelig bevis for hvem vinningen har tilfalt. Retten blir dermed avskåret fra å foreta inndragning fordi gjerningspersonen lykkes i å skape tilstrekkelig tvil om hvem vinningen har tilfalt. Spørsmålet er nok særlig aktuelt ved samvirke, jf. nedenfor, men det kan også oppstå i andre tilfeller.

Utvalget har ovenfor kommet til at det ikke vil foreslå noen generell lettelse i beviskravet, jf. pkt. 13.4. Men dersom det er bevist at det er oppnådd en vinning, men det er uklart hvem den har tilfalt, bør det være mulig å gjøre gjerningspersonen ansvarlig for inndragningsbeløpet. Bakgrunnen for dette er at de fleste profittmotiverte lovbrudd skyldes et ønske om å skaffe seg selv vinning. Forslaget i § 34 nr. 1 første ledd annet punktum er basert på denne presumsjonen, og innebærer at dersom lovovertrederen ikke sannsynliggjør at vinningen har tilfalt andre, kan det legges til grunn at den har tilfalt ham selv. Det understrekes at også i disse tilfellene kan retten redusere ansvaret eller la det falle bort dersom ansvar vil være åpenbart urimelig.

Det kan også reises spørsmål om det bør åpnes adgang til å gjøre gjerningspersonen ansvarlig for inndragningsbeløpet når vinningen har tilfalt noen som ikke er søkegod når kravet blir avgjort. Dette gjelder særlig når vedkommende har et nært forhold til gjerningspersonen ved slekt- eller vennskap. Eller det kan være tale om et foretak som gjerningspersonen har betydelige eierinteresser i. Utvalget har likevel kommet til at de hensyn som begrunner hjemmelen for inndragning av vinning, ikke kan begrunne en såpass vidtrekkende regel.

I denne sammenheng kan det vises til at Høyesterett i Rt. 1986 s. 564 (dissens 3-2) kom til at når vinningen er tilfalt et ansvarlig selskap, må kravet fremmes mot selskapet og ikke mot en ansvarlig deltaker. Etter denne avgjørelsen er det bare når «selskapet åpenbart ikke kan betale, og når selskapet ikke kan finnes», jf. selskapsloven § 2-4 nr. 2 i.f., at kravet kan fremmes direkte mot den ansvarlige deltakeren. I den samme avgjørelsen antydes det dessuten at det samme kanskje også gjelder om «selskapsdannelsen er mer eller mindre fiktiv» (s. 568).

Tvangsfullbyrdelsesloven § 4-10 fastsetter nå at «Et tvangsgrunnlag overfor et selskap er også tvangsgrunnlag overfor en selskapsdeltaker som er ansvarlig for selskapets forpliktelser etter selskapsloven § 2-4 eller annen bestemmelse om direkte ansvar i selskapsforhold». Det er mao. ikke nødvendig å få særskilt dom mot en selskapsdeltaker for å kunne fullbyrde kravet overfor vedkommende. Dommen mot selskapet har dessuten positiv rettskraftvirkning overfor deltakerne, jf. Rt. 1995 s. 91 og Andreassen Skoghøy i Lov og Rett 1996 s. 263-271. Den enkelte deltakeren kan likevel gjøre gjeldende visse individuelle innsigelser mot kravet, jf. Falkanger, Flock og Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven, 2. utgave, Oslo 1995 s. 184-185.

I rettspraksis har det dessuten vært forutsatt at det er en viss adgang til å foreta gjennomskjæring når lovovertrederen har et nært forhold til det selskapet som formelt har oppnådd vinningen, jf. Matningsdal, Inndragning s. 350-351. Utvalget støtter denne praksis, og dersom lovovertrederen i realiteten kontrollerer selskapet, bør det normalt være adgang til inndragning direkte hos vedkommende.

Ved samvirke innebærer dagens regel at ansvaret fordeles mellom deltakerne i forhold til hva den enkelte har mottatt. Er det bevistvil om hva vedkommende har mottatt, kan bevislettelsesregelen i gjeldende § 34 annet punktum anvendes. Se nærmere pkt. 4.6.1 og Matningsdal, Inndragning s. 347-349.

I praksis har denne regelen gitt uheldige utslag ved at det finnes eksempler på at retten har basert dommen på utsagn fra tiltalte om at store deler av vinningen har tilfalt ukjente tredjemenn. Som følge av dette har vedkommendes ansvar blitt betydelig redusert i forhold til den totale vinningen som er oppnådd ved den straffbare handlingen. Se særlig Oslo byretts dom av 19.03.93 i sak nr. 92-05193 M/45 som er omtalt i pkt. 4.6.1 og 9.4.

Selv om det som påpekt ved omtalen av den nevnte dommen sannsynligvis allerede i dag ville ha vært adgang til å idømme et langt større inndragningsbeløp, er det naturlig å vurdere om det bør lovfestes regler som gir bedre garanti mot tilsvarende resultater i fremtiden. Dette kan særlig oppnås ved at det ved samvirke åpnes adgang til å gjøre den enkelte deltaker solidarisk ansvarlig for hele inndragningsbeløpet.

I tillegg til at solidaransvar har støtte i et bevishensyn, vises det også til skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1 som fastsetter at når flere plikter å betale erstatning for samme skade, er de solidarisk ansvarlig for erstatningsbeløpet. I erstatningsretten er denne regelen godt begrunnet ved at den øker muligheten for skadelidte til å oppnå full dekning for sitt krav.

Dette reparasjonshensynet har ikke samme styrke i denne sammenheng. Men også ved inndragning av vinning kan det til en viss grad anføres et reparasjonshensyn: Inndragning av vinning er i atskillig utstrekning aktuelt i situasjoner hvor vinningen til en viss grad korresponderer med et tap for det offentlige. Dette gjelder særlig for bortfall av skatt («svart» omsetning eller arbeid) og avgifter (f.eks. omsetning av hjemmebrent eller innsmuglet brennevin). Følgelig motsvares lovovertrederens vinning av et visst tap på statens hånd, uten at de to størrelsene er identiske.

Store deler av den profittmotiverte kriminaliteten har skadevirkninger som i siste omgang belastes samfunnet. Særlig ulovlig narkotikaomsetning medfører at mange misbrukere får ødelagt sin helse og påfører samfunnet store utgifter til rehabilitering. Det samme gjelder langt på vei også for ulovlig omsetning av alkohol. I tillegg til dette følger det mye kriminalitet i kjølvannet av den aktuelle omsetningen ved at kjøperne må begå straffbare handlinger for å finansiere sitt forbruk. Også dette påfører samfunnet årlig store utgifter.

En regel som gir mulighet for å ilegge den enkelte deltakeren solidaransvar for hele vinningen som er oppnådd ved den straffbare virksomheten, kunne understreke den enkelte deltakers ansvar for ovennevnte. Utvalget har likevel kommet til at de hensynene som er anført foran ikke har tilstrekkelig vekt til å begrunne solidaransvar ved samvirke. En generell regel som åpner mulighet for å inndra vinning som vedkommende overhodet ikke har oppnådd, ville etter utvalgets vurdering bryte for sterkt med de legislative hensyn § 34 er basert på.

Samtidig understrekes det at den bestemmelsen som foreslås i § 34 nr. 1 første ledd annet punktum også kan være aktuell når det påstås å foreligge samvirke, men det er ukjent hvem de øvrige deltakerne eventuelt er. I noen tilfeller vil en påstand av denne karakter være relativt troverdig selv om tiltalte ikke opplyser hvem de øvrige deltakerne er. Men i andre tilfeller er påstanden mindre troverdig. Og selv om en tiltalt ikke har plikt til å bidra til oppklaringen av saken, bør ikke vedkommende i tillegg premieres ved at inndragningen reduseres som følge av slike antydninger. Den foreslåtte presumsjonsregelen ville f.eks. vært anvendelig i Oslo byretts dom av 19.03.93 i sak nr. 92-05193 M/45 som er omtalt i pkt. 4.6.1 og 9.4.

13.6 Vinningen må være oppnådd ved en straffbar handling

13.6.1 Generelt

Grunnvilkåret for inndragning etter § 34 er at vinningen er oppnådd ved en «straffbar handling». Som utgangspunkt innebærer dette at både de objektive og subjektive vilkår for straff må være oppfylt.

Fra dette utgangspunktet gjør § 36 tredje ledd et unntak ved at det kan foretas inndragning etter §§ 34 og 35 «selv om lovovertrederen ikke kan straffes på grunn av bestemmelsene i §§ 44 eller 46». Manglende tilregnelighet hindrer mao. ikke inndragning. Men denne tilstanden kan også ha ført til at vedkommende ikke kan bebreides for sin manglende forståelse av den faktiske situasjon i gjerningsøyeblikket. Vedkommende har dermed ikke utvist den nødvendige skyld. Etter gjeldende rett innebærer dette sannsynligvis at inndragning er utelukket, jf. pkt. 4.2.1.

Denne begrensningen i inndragningsadgangen er etter utvalgets vurdering uheldig: Da rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, kan dette lett føre til at retten ikke kan legge til grunn at skyldkravet er oppfylt. Lovovertrederen får dermed beholde den ulovlige vinningen. Selv om vedkommende ikke kan straffes, er det ikke noen rimelig grunn til at vinningen skal kunne beholdes. De hensyn som er omtalt i kapittel 2 tilsier at det bør være adgang til inndragning også i disse tilfellene. Men på den annen side kan siktedes tilstand tilsi at man benytter adgangen til å redusere ansvaret. Dette gjelder særlig dersom vinningen ikke lenger er i behold. Se kommentaren til § 34 nr. 1 første ledd fjerde punktum.

Utvalget foreslår derfor at inndragning likevel kan skje selv om manglende tilregnelighet har utelukket at lovovertrederen har handlet med den skyld som straffebudet krever. Samtidig understrekes det at den foreslåtte regelen som utgangspunkt er parallell med hva som gjelder når det ved selvforskyldt rus likevel fingeres strafferettslig skyld. Unntaket omfatter dermed ikke situasjoner hvor det må legges til grunn at også en tilregnelig person hadde blitt frifunnet pga. manglende skyld. Men forslagets ordlyd innebærer - i motsetning til ved selvforskyldt rus - at det er adgang å fingere vinnings hensikt. Dersom det må legges til grunn at en tilregnelig person i den foreliggende situasjonen ville ha vært motivert av å oppnå vinning, og vinnings hensikt er et straffbarhetsvilkår, skal det altså være mulig å inndra vinningen. Denne løsningen tilsies av formålet med bestemmelsen som er å forhindre at lovovertrederen får beholde vinningen av sin handling.

Etter gjeldende rett er inndragning også utelukket dersom lovovertrederen ikke kan straffes pga. en straffrihetsgrunn - f.eks. nødrett. I disse tilfellene er det normalt ikke oppnådd noen vinning, men dersom det unntaksvis skulle være tilfellet er det ingen rimelig grunn til at lovovertrederen eller en eventuell tredjemann som vinningen har tilfalt får beholde den. Utvalget foreslår derfor at det åpnes en viss adgang til inndragning også i disse tilfellene, jf. § 36 tredje ledd siste punktum.

Forslaget omfatter likevel ikke straffrihetsgrunner generelt da det i så fall etter ordlyden også ville omfatte tilfeller hvor samtykke utelukker straffbarheten. F.eks. ville forslaget også omfatte det vederlaget som en privat klinikk mottar for å amputere en finger, jf. § 235 første ledd. Videre kunne det reises spørsmål om en slik generell reservasjon også ville omfatte tilfeller hvor det ikke foreligger noen lovfestet straffrihetsgrunn, men hvor en tolking av straffebudet likevel tilsier at handlingen ikke er rettsstridig.

Forslaget begrenses etter dette til tilfeller hvor straff er utelukket som følge av nødrett da det omtrent bare er i disse tilfellene at spørsmålet har praktisk betydning. Det synes ikke å være behov for å inkludere nødvergehandlinger. Årsaken til det er at da nødvergebestemmelsen krever at forsvarshandlingen er rettet mot angriperen, kan den ikke anvendes ved inngrep i offentlige interesser. Slike inngrep kan ikke møtes med nødverge, selv når de er - eller oppfattes som - ulovlige. Det er i tilfelle nødrettsbestemmelsen som anvendes, jf. bl.a. Rt. 1979 s. 429. Dette innebærer at det vanskelig kan tenkes tilfeller hvor noen ikke kan straffes pga. nødverge samtidig som vedkommende har oppnådd en vinning ved forsvarshandlingen.

Frifinnelse ved unnskyldelig rettsvillfarelse utelukker etter gjeldende rett sannsynligvis også inndragning, jf. pkt. 4.2.1 og Matningsdal, Inndragning s. 150-151. Etter utvalgets vurdering bør ikke denne villfarelsen utelukke at en eventuell vinning inndras. I § 36 tredje ledd siste punktum foreslås det derfor at det åpnes adgang til inndragning også i disse tilfellene. Villfarelsen kan derimot ha betydning ved avgjørelsen om inndragning bør foretas. Dette gjelder særlig dersom vinningen ikke lenger er i behold.

I praksis blir ikke all villfarelse om den rettslige reguleringen henført under § 57, men under § 42 som faktisk villfarelse. Det er f.eks. sikker rett at straffebud som krever vinnings hensikt ikke kan anvendes når en villfarelse av rettslig karakter har utelukket den hensikt som straffebudet krever, jf. bl.a. Andenæs: Alminnelig strafferett, 3. utgave s. 245 og Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, bind I s. 257 og bind II særlig s. 669-670 og 681. I NOU 1992: 23 foreslår derimot Straffelovkommisjonen at all villfarelse om den rettslige reguleringen skal bedømmes etter samme bestemmelse, jf. motivene s. 126 flg. Men inntil den omtalte sondringen eventuelt endres, må konsekvensen være at forslaget til endring av § 36 tredje ledd bare har betydning for tilfeller hvor villfarelsen blir henført under § 57.

Samtidig understrekes det at handlingen kan rammes av et annet straffebud som ikke krever vinnings hensikt, slik at det på denne måten kan være grunnlag for inndragning. Dette er f.eks. tilfellet for § 294 nr. 1 som kan anvendes dersom § 270 om bedrageri ikke kan anvendes pga. manglende vinnings hensikt.

I forlengelse av drøftelsen foran kunne det reises spørsmål om det bør gjøres et mer generelt unntak fra de subjektive straffbarhetsvilkår som betingelse for inndragning.

Det kunne hevdes at i alle tilfeller hvor et straffebud er objektivt overtrådt, kan det være grunn til å ha mulighet for å frata gjerningspersonen en eventuell vinning. Som eksempel nevnes en person som grovt uaktsomt overtrer et straffebud som bare rammer forsett, og som sitter tilbake med en fortjeneste. At forholdet ikke er straffbart burde her ikke være ensbetydende med at vedkommende får beholde sin vinning. Jf. også foran om den nokså uklare grensen mellom faktisk og rettslig villfarelse.

Behovet for et slikt generelt unntak er nok likevel ikke stort. Korresponderer vinningen med et tap som blir påført noen, vil uaktsomhet regelmessig begrunne et erstatningsansvar. Og der offentlige interesser er skadelidende (skatt, avgift, offentlige pålegg) er i praksis alltid også uaktsomhet straffbar.

Det vil videre ikke alltid passe å la den rent objektive overtredelse av et straffebud korrespondere med inndragning, jf. foran om sykehusoperasjoner som objektivt sett representerer overtredelse av straffebudene om legemskrenkelser. Et annet eksempel er en aksjekjøper som har kjøpt og oppnådd fortjeneste i et tilfelle hvor det internt i selskapet forelå fortrolig informasjon som var egnet til å påvirke kursen positivt. Objektivt foreligger det da overtredelse av forbudet mot innsidehandel i verdipapirhandelloven § 6, men derfra kan selvsagt ikke sluttes at vinningen ved kursstigningen i et tilfelle som ovenfor nevnt bør inndras.

Generelt å løsrive inndragningskravet fra det strafferettslige skyldkrav ville åpenbart gå lengre enn det er grunnlag for, og således føre til en svært usikker situasjon, hvor for mye måtte løses under henvisning til benådningsadgangen i § 34 nr. 1 første ledd siste punktum. Dette ville klart være uheldig og dessuten stride mot det grunnsyn at når det først er adgang til inndragning av vinning, skal også inndragning skje.

13.6.2 Sammenhengen mellom vinningen og en straffbar handling

13.6.2.1 Gjeldende rett

Strl. § 34 krever at vinningen er oppnådd «ved» en straffbar handling. Dette innebærer at det må være årsakssammenheng mellom en straffbar handling og vinningen, jf. pkt. 4.4 og Matningsdal, Inndragning s. 174-190.

Videre kreves det at den straffbare handlingen som skal danne grunnlag for inndragning kan konkretiseres, jf. pkt. 4.2.1. Det er ikke tilstrekkelig at det kan bevises at vinningen stammer fra en eller annen straffbar handling. Men samtidig understrekes det at etter endringen av heleribestemmelsen i § 317 ved lov av 11. juni 1993 nr. 76, gir denne bestemmelsen hjemmel for inndragning i mange tilfeller hvor det tidligere ikke var slik hjemmel. Og § 317 krever ikke at det kan konkretiseres hvilken straffbar handling utbyttet som har vært objekt for heleri eller hvitvasking stammer fra, jf. pkt. 4.2.1 og Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, bind II s. 848 med videre henvisninger.

Fra kravet om konkretisering må det gjøres et unntak for fortsatt forbrytelse. I disse tilfellene kreves det ikke at samtlige handlinger som ligger innenfor den tidsrammen som omfattes av saken, identifiseres. Som eksempel kan det vises til Rt. 1940 s. 25 som for den ene tiltaltes vedkommende gjaldt ulovlig salg av 37.000 flasker øl over en treårsperiode.

Videre nevnes at dersom noen er i besittelse av tyvegods, og det kan bevises at vedkommende enten er tyv eller heler, kan det anvendes heleristraff selv om det er like sannsynlig at vedkommende har stjålet gjenstanden selv, jf. Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, bind II s. 686 og Andenæs, Formuesforbrytelsene, 6. utgave s. 210. Dette gjelder tilsvarende i andre relasjoner dersom det bevises at de aktuelle verdiene er utbytte av en straffbar handling, men det ikke er bevis for at vedkommende selv har begått handlingen eller har mottatt utbyttet. Som eksempel nevnes en eventuell usikkerhet om vedkommende har omsatt narkotika og dermed har overtrådt § 162, eller om vedkommende har bidratt til å hvitvaske utbyttet for en annen og dermed har overtrådt § 317. På denne måten kan det etableres hjemmel for inndragning i disse tilfellene.

13.6.2.2 Bør det gjøres unntak fra kravet om konkretisering av den straffbare handlingen?

Kravet om at den straffbare handlingen som danner grunnlaget for inndragning må konkretiseres, er etter utvalgets vurdering en naturlig hovedregel. Hensynet til den enkeltes rettssikkerhet tilsier at man normalt ikke skal risikere inndragning med mindre påtalemyndigheten kan konkretisere hvilken handling som har gitt vinningen.

Samtidig bør det vurderes om det for enkelte tilfeller bør gjøres unntak fra dette kravet slik at det i visse tilfeller kan foretas inndragning selv om den straffbare virksomheten som har gitt vinningen ikke kan identifiseres. Spørsmålet er mao. om man i tilfeller hvor en person dømmes for visse straffbare handlinger som er av en slik karakter at de kan gi betydelig vinning, og hvor man på bakgrunn av handlingen og/eller de verdiene vedkommende har rådighet over, har en velbegrunnet mistanke om at straffesaken bare omfatter toppen av et isfjell. Utvalget omtaler disse tilfellene som inndragning ved uidentifisert kriminalitet eller «utvidet inndragning».

Bakgrunnen for denne vurderingen er at praksis gir eksempler på at personer som finnes skyldig i straffbare handlinger som er av en slik karakter at de normalt gir betydelig vinning, disponerer en stor formue som ikke kan tilbakeføres til noen konkret straffbar handling. Videre er denne formuen uforklarlig på bakgrunn av hva vedkommende de senere årene har oppgitt som lovlig inntekt. Påtalemyndigheten makter kanskje bare å bevise at en spritsmugler har smuglet inn et parti brennevin, men ikke at vedkommende har omsatt brennevinet. Det kan også være at påtalemyndigheten kan bevise at ett parti er omsatt, samtidig som vedkommendes formue tilsier at det er stor sannsynlighet for at den ulovlige omsetningen har hatt et langt større omfang.

I slike tilfeller er sannsynligheten gjennomgående stor for at hele formuen er ervervet ved straffbar virksomhet, men dersom det ikke kan bevises noen konkret handling som har gitt vinning, er det i dag ikke hjemmel for inndragning. Vedkommende får dermed beholde sin kostbare bolig, luksusyachten og den eksklusive privatbilen - verdier langt ut over hva som kunne vært finansiert ved ordinære inntekter. Selv om det likevel bevises handlinger som kvalifiserer for fengselsstraff av en viss lengde, er dette resultatet støtende for den alminnelige rettsoppfatning. Dette har også kommet klart fram i media de senere årene. De hensyn som er omtalt i kapittel 2 tilsier at det bør vurderes lovfestet regler som gjør det mulig også å inndra denne vinningen.

Med dagens regler vil vi sannsynligvis ikke unngå tilfeller hvor særlig aktive profitt-kriminelle legger seg opp betydelige formuer på tross av at de flere ganger kan ha blitt idømt strenge straffer. Dette henger sammen med at dagens regler som nevnt begrenser inndragningen til vinning oppnådd ved de handlingene det domfelles for. En kriminell vil aldri avsløres hver gang vedkommende begår en straffbar handling. Og vi ville knapt ønske et så omfattende og effektivt politi som en slik målsetting ville kreve. Men det følger av dette at den iherdige tilbakefallsforbryter vil kunne ende opp med en betydelig formue.

En endring av inndragningsreglene kan også øke muligheten for å berøve «bakmennene» deres fortjeneste ved den straffbare virksomheten. Disse oppnår ofte at de overhodet ikke eller svært sjelden blir avslørt, og om de avsløres er det lett bare toppen av et isfjell som avsløres. Med dagens inndragningsbestemmelser er det i så fall bare en mindre del av den faktiske vinningen som kan inndras. Dette forholdet illustrerer for øvrig at dagens regler og praksis på mange måter kan virke diskriminerende ved at personer som står bak omfattende kriminalitet («grossistene») får beholde en omfattende vinning, mens «detaljistene» kan risikere å bli ilagt omfattende straff og inndragningsansvar.

Behovet for en endring av dagens rettstilstand har økt med årene: Omfanget av den profittmotiverte kriminaliteten er økende. Dessuten oppstår det etter hvert stadig flere miljøer hvor faren for represalier er så stor at det er umulig å få vitner til å forklare hva som har skjedd. Enkelte av disse miljøene har blitt så brutale at terskelen til å ta liv overskrides. Det er ekstra uheldig om personer i disse miljøene i tillegg får beholde en betydelig formue som er bygd opp ved straffbar virksomhet, men som man ikke kan tilbakeføre til konkrete straffbare handlinger.

Den kriminaliteten som er beskrevet foran, er normalt organisert. Organisert kriminalitet er nærmest uten unntak begrunnet i ønsket om å oppnå økonomisk vinning. En utvidet mulighet for å inndra hva de aktuelle personene har tjent ved straffbar virksomhet, er dermed et viktig virkemiddel i kampen mot organisert kriminalitet. En slik mulighet må også antas å samsvare bedre med den alminnelige rettferdighetsfølelsen.

Strl. § 317 om heleri og hvitvasking krever som nevnt ikke at den forutgående handlingen kan konkretiseres, jf. pkt. 13.6.2.1. Dette er en tolking som har vært lagt til grunn helt siden vedtakelsen av den opprinnelige heleribestemmelsen i 1902. I relasjon til krav om straff er det mao. lang tradisjon for at påtalemyndigheten ikke behøver å bevise hvilken straffbar handling det aktuelle objektet stammer fra. Og i disse sakene er det dessuten relativt aktuelt å inndra helergodset. Ved fortsatt forbrytelse kreves det som nevnt heller ikke at samtlige handlinger individualiseres. En eventuell lovendring i relasjon til inndragning av vinning vil mao. ikke innføre noen prinsipiell nyordning i norsk rett, men bare en utvidelse av området for hvilke situasjoner hvor kravet om konkretisering oppgis.

En endring vil også være i samsvar med tendensen i enkelte andre europeiske land. I denne sammenheng vises det særlig til behandlingen foran i kapittel 12 om endringene i nederlandsk og engelsk rett, og de indikasjonene som er gitt om sveitsisk og italiensk rett. Det minnes også om det danske lovforslaget i innstillingen om rockerkriminalitet som er omtalt under pkt. 12.1.

En inndragningshjemmel som i prinsippet åpner adgang til å inndra hele domfeltes formue reiser spørsmålet om en slik bestemmelse vil være i strid med forbudet i Grl. § 104 om at «Jord og Boslod kan i intet Tilfælde forbrydes». I denne sammenheng understrekes det at i lovgivningen før 1814 fantes det en rekke bestemmelser som fastsatte at visse lovovertredelser bl.a. medførte at gjerningspersonen tapte hele sin formue. For en nærmere oversikt vises det til Matningsdal, Inndragning s. 37-43.

I mange tilfeller var denne straffen kombinert med dødsstraff, men det fantes også mange eksempler på at det ikke var tilfellet. Av bestemmelsene i Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 var det bare ca. halvparten av bestemmelsene om tap av formue som var kombinert med dødsstraff eller mulighet for dødsstraff.

Grunnlovens forbud mot bosloddstraffen stammer fra det Adler-Falsenske grunnlovutkast § 25:

«Loven bør ikke bestemme andre Straffe end saadanne, som ere absolutte og øiensynligen nødvendige. Straffen bør være proportionert efter Forbrydelsen, og saavidt muligt, nyttig for Staten. Ingen Straf maa ramme Forbryderens Familie, og ligesaalidt hans Gods eller Eiendomme, uden forsaavidt Skades-Erstatning, Bøder og Processens Omkostninger betræffer.»

Området for og formålet med denne bestemmelsen er lite behandlet i den statsrettslige teori. Andenæs: Statsforfatningen i Norge, syvende utgave s. 433 uttaler:

«I den paragraf i Adler-Falsens utkast som svarer til grl. § 104, heter det bl.a. at ingen straff må ramme forbryterens familie. Og i Falsens skrift om grunnloven noen år senere kommenterer han § 104 på følgende måte: «Straffen vil altsaa for Eftertiden ramme Forbryderen alene, ikke hans uskyldige Familie.» Det er altså ikke noe humanitetshensyn overfor lovbryteren selv, men hensynet til hans familie som ligger bak bestemmelsen. En må i denne sammenheng huske på at konfiskasjonsstraffen etter datidens lovgivning helst var i bruk for de groveste forbrytelser, som samtidig ble straffet med dødsstraff. Det var antakelig denne kombinasjon av dødsstraffen og konfiskasjonsstraffen som grunnlovgiverne først og fremst tenkte på. I våre dager har grl. § 104 vesentlig historisk interesse.»

Som nevnt foran var det bare ca. halvparten av bestemmelsene i Christian Den Femtis Norske Lov som kombinerte døds- og bosloddstraffen. Dessuten fulgte det av forordning av 6. desember 1743 artikkel 21 at ektefellen fikk beholde sin halvpart av boet. Til tross for dette er det tydelig at et vesentlig formål med forbudet var å beskytte den domfeltes familie. Dette var naturlig nok særlig viktig når dødsstraffen ble anvendt idet familien dermed også mistet sin forsørger. Hensynet til den domfeltes familie fremheves for øvrig også av Gaarder: Fortolkning over Grundloven og de øvrige Love, som danne Norges Riges offentlige Ret, Kristiania 1845 s. 477 og Frede Castberg: Norges Statsforfatning, tredje utgave, bind II, Oslo 1964 s. 293.

I relasjon til vårt spørsmål er det likevel en annen side ved de tidligere bosloddstraffene som har større interesse: Det karakteristiske for dagens inndragningsbestemmelser er at inndragning er betinget av at det er en tilknytning mellom en straffbar handling og den gjenstand eller verdi som inndras. Ved bosloddstraffene var det ingen tilknytning. Den endringen som er aktuell innebærer ikke at tilknytningskravet oppgis, men bare at beviskravene for tilknytning mellom en straffbar handling og oppnådd vinning blir noe redusert. Dette er ikke grunnlovstridig. Grl. § 104 har for øvrig aldri vært ansett å være til hinder for at et bøte- eller erstatningsansvar settes så høyt at hele den domfeltes formue medgår til å dekke kravet, jf. Castberg op.cit. s. 293 og Andenæs op.cit s. 433-434. Tilsvarende må da gjelde om et inndragningsansvar settes like høyt.

I denne sammenheng kan det for øvrig også nevnes at lov om fiendegods o.a. av 22. mars 1946 nr. 4 § 13 første ledd (etter endring ved lov av 2. juli 1948 nr. 1) fastsatte at «Fiendegods etter føresegnene i denne lova, er statseigedom». I Rt. 1955 s. 439 og 1956 s. 1266 kom Høyesterett til at denne bestemmelsen ikke var grunnlovstridig. Regelen gjaldt også eiendom som tilhørte privatpersoner.

Utvalget har også vurdert om det kan være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (EMK) å innføre en regel om utvidet inndragning som foreslått i strl. § 34 nr. 2 og 3.

Det kan være spørsmål om utvalgets forslag til utvidet inndragning er i strid med regelen om uskyldspresumpsjon i art. 6 (2). Dernest kan det være spørsmål om forslaget er i strid med regelen om rett til eiendom i første tilleggsprotokoll art. 1.

EMK art. 6 (2) fastsetter at enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal anses uskyldig inntil skyld er bevist i henhold til lov («Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proven guilty according to law»). Denne uskyldsformodningen er antatt å inneholde to former for beskyttelse av siktede: Dels noen grunnleggende prinsipper for bevisbedømmelse, og dels et forbud mot at domstolen tilkjennegir sitt syn på skyldspørsmålet i en straffesak forut for domsavsigelsen. Begge disse problemstillingene oppstår i forhold til reglene om utvidet inndragning.

Reglene om utvidet inndragning innebærer at det er siktede som vil ha bevisbyrden med hensyn til om det han eier er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler. Regelen i EMK art. 6 (2) er imidlertid blitt tolket slik at alminnelige formodningsregler i strafferetten ikke anses å være en foregrepet skyldvurdering. Men slike regler må holde seg innen «rimelige grenser». Ved vurderingen av hva som er innen rimelige grenser må man ta hensyn til viktigheten av det forhold som står på spill og tiltaltes rett til å føre et forsvar. I alle tilfelle må siktede ha anledning til å forsvare seg og motbevise formodningen.

Slike formodninger er vel kjent også i norsk rett, jf. f.eks. straffebudene mot ærekrenkelse i strl. §§ 246 og 247 hvoretter det er den påståtte ærekrenkeren som må føre bevis for beskyldningens sannhet, § 249 nr. 1.

Etter utvalgets oppfatning er regelen om omvendt bevisbyrde ved utvidet inndragning innenfor det som må anses som rimelige grenser. Formodningsregelen gjelder ikke selve straffansvaret, men forhold knyttet til siktedes formue. Siktede vil ha anledning til å forsvare seg og motbevise formodningen om at hans eiendeler stammer fra straffbar virksomhet. Vanlig sannsynlighetsovervekt er her nok. Endelig inntrer formodningen bare når siktede etter vanlige straffeprosessuelle regler er kjent skyldig i en eller flere grove forbrytelser.

Det kan reises spørsmål om art. 6 (2) i det hele tatt kommer til anvendelse på formodningsregelen da det ikke er tale om formodningsregel vedrørende skyldspørsmålet, idet siktede allerede er funnet skyldig i det straffbare forhold. Formodningsregelen gjelder spørsmål om hvor siktedes eiendeler stammer fra. I den forstand ligner det mer på spørsmål om hvilken straff eller hvor streng straff man kan idømme, noe som faller utenfor art. 6 (2).

Når det så gjelder beskyttelsen mot at en domstol tilkjennegir sitt syn på om siktede er skyldig i en straffbar handling uten at han er domfelt for handlingen, kan dette spørsmålet oppstå ved at regelen i § 34 nr. 2 og 3 kan medføre inndragning av utbytte fra andre straffbare handlinger enn det domfellelsen omfatter. Spørsmålet er om domstolen ved slik inndragning har brutt reglene om uskyldpresumsjonen. Om dette prinsipp uttalte Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Minelli-saken, serie A nr. 62, dom av 25. mars 1983 at «. . . the presumption of innocence will be violated if, without the accused's having previously been proved guilty according to law and, notably, without his having had the opportunity of exercising his right of defence, a judicial decision concerning him reflects an opinion that he is guilty».

Etter utvalgets forslag medfører inndragning etter § 34 nr. 2 eller 3 ikke noen konstatering av om siktede er skyldig i andre straffbare handlinger enn dem han allerede er dømt for eller blir dømt for i den foreliggende sak. Det resultatet man har kommet til i inndragningssaken, har heller ingen bevismessig betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet i en senere sak om andre straffbare handlinger.

Avgjørelser av Menneskerettighetsdomstolen gir sterk støtte for at de foreslåtte bestemmelser om inndragning ikke er i strid med EMK. I Welch-saken, serie A nr. 307-A, dom av 9. februar 1995, ble Storbritannia riktignok dømt for å ha gitt sine inndragningsbestemmelser i narkotikalovgivningen av 1986 tilbakevirkende kraft. (De engelske bestemmelsene er omtalt under pkt. 12.4.) Men domstolen sa samtidig at den ville understreke at den ved sin avgjørelse ikke på noen måte satt spørsmål ved inndragningsreglene som de engelske domstolene har til disposisjon i sin kamp mot narkotikaondet (som de da var begrenset til). De engelske reglene om inndragning av straffbart utbytte, som senere er blitt utvidet til å gjelde alle former for kriminalitet, må sies å være mer vidtrekkende enn de reglene utvalget har foreslått i § 34 nr. 2 og 3.

Utvalget mener på denne bakgrunn at reglene om utvidet inndragning i forslagets § 34 nr. 2 og 3 ikke kan være i strid med EMK art. 6 (2).

EMKs første tilleggsprotokoll art. 1 fastsetter at

«Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens bestemmelser.

Bestemmelsen ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i samsvar med allmenhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre avgifter eller bøter.»

Det er regelen i første ledd annet punktum (den såkalte «second rule») som her kommer til anvendelse, da inndragning vil innebære en varig overdragelse av eiendomsrett.

For å kunne bli fratatt sin eiendom, er det for det første et krav om at det må skje i samfunnets interesse. I motsetning til andre bestemmelser i konvensjonen inneholder ikke art. 1 noen nærmere oppregning av hvilke samfunnshensyn som legitimerer fratakelse av eiendomsretten. Hvilke interesser som er relevante, beror i stor grad på den enkelte statsmakts vurdering. Det konkrete tiltak behøver ikke å være helt nødvendig, men det må være nyttig eller ønskelig. At bestemmelsen ikke forbyr inndragning av utbytte fra straffbare handlinger generelt, er åpenbart. Spørsmålet er om anvendelsen av presumsjonsreglene i denne relasjon rammes.

Formålet med art. 1 er å sikre stabilitet og forutberegnelighet i eiendomsforholdene. Bestemmelsen ville vært et lite effektivt vern for rettighetshavere hvis myndighetene kunne foreta ethvert inngrep som var i samfunnets interesse. Selv om det ikke følger direkte av ordlyden, har Menneskerettighetsdomstolen på denne bakgrunn fastslått at det må foretas en avveining mellom samfunnsinteressene og hensynet til det enkelte individ. Det sentrale er at det stilles opp et krav om proporsjonalitet mellom tiltakene som settes i verk og de mål som søkes oppnådd.

Når man ønsker å bekjempe alvorlige problemer i samfunnet, må det være anledning til å gå forholdsvis langt. Effektive inndragningsregler er, slik utvalget ser det, nødvendige i kampen mot profittmotivert kriminalitet, og det vises her til drøftelsen i kapittel 2. Som nevnt vil det å berøve lovovertrederen hans fortjeneste selvsagt ikke kunne rammes. Men de klare vilkårene som knytter presumsjonsreglene til grov kriminalitet må lede til at også presumsjonsregelen vil bli akseptert. I denne vurderingen er det av vesentlig betydning at siktede i inndragningssaken kan motbevise presumsjonen ved å sannsynliggjøre at hans eiendom er lovlig ervervet.

Det er ikke tvilsomt at uttalelsen i den ovenfor nevnte Welch-saken også dekker forholdet til første tilleggsprotokoll art. 1.

Utvalget mener således at de foreslåtte bestemmelser ikke vil innebære noen krenkelse av EMKs første tilleggsprotokoll art. 1.

Etter utvalgets vurdering er det i dag et sterkt behov for å gjøre visse unntak fra kravet om at inndragning av vinning er betinget av at den straffbare handling konkretiseres. Da en endring i denne retning heller ikke er grunnlovstridig eller i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, bør derfor praksis fra § 317 om heleri og hvitvasking samt ved fortsatt forbrytelse føres videre slik at det innføres hjemmel for inndragning av prinsipielt sett samme karakter som i enkelte andre europeiske land.

I denne sammenheng minnes det om at Norge som nevnt i pkt. 4.4.1.1 og 13.3 har ratifisert De forente nasjoners konvensjon om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer av 19. desember 1988. I art. 5 (7) heter det:

«Hver part kan vurdere om omvendt bevisbyrde skal gjelde i spørsmålet om hvorvidt et angivelig utbytte eller annet formuesgode som kan inndras, er ervervet på lovlig måte, i den utstrekning dette er forenlig med prinsippene i intern lovgivning og med arten av de rettslige skritt og andre aktuelle tiltak.»

Selv om konvensjonen er begrenset til narkotika og psykotrope stoffer, illustrerer den at det i dag på internasjonalt plan er aksept for vidtrekkende inndragningsbestemmelser i kampen mot profittmotivert kriminalitet.

13.6.2.3 Nærmere om når det bør gjøres unntak fra kravet om konkretisering av den straffbare handling

Inndragning av vinning med hjemmel i § 34 kan skje med grunnlag i enhver straffbar handling med mindre inndragningskompetansen er regulert i særlovgivningen. Overtredelsens grovhet er mao. ikke avgjørende.

I likhet med hva som gjelder i engelsk og nederlandsk rett, har utvalget kommet til at den foreslåtte bestemmelsen om utvidet inndragning ikke bør omfatte alle straffbare handlinger, men at den bør begrenses til visse forbrytelser. Dette skyldes at bare enkelte straffbare handlinger er egnet til å bygge opp tilsynelatende uforklarlige formuer. Da reaksjonen dessuten kan bli svært omfattende, bør den av hensyn til den enkeltes rettssikkerhet begrenses til alvorlige straffbare forhold. Dette er også bedre i samsvar med legalitetsprinsippet som tilsier at bestemmelsen gjøres så presis som mulig.

Størst presisjon oppnås dersom loven uttrykkelig regner opp hvilke forbrytelser som kan gi grunnlag for utvidet inndragning. Men en regel av denne karakter har en svakhet ved at straffebud som burde være inkludert, kan bli utelatt. En generell, uspesifisert regel gir derfor større garanti for at aktuelle forbrytelser ikke faller utenfor bestemmelsen. Bestemmelsens fakultative karakter gir dessuten retten mulighet for å unnlate utvidet inndragning dersom den ikke finner kravet tilstrekkelig begrunnet. Det vises også til at prinsipielt sett samme løsning er valgt i de någjeldende inndragningsbestemmelsene og i §§ 48 a og 48 b om foretaksstraff. Strl. § 48 a omfatter således overtredelse av alle straffebud. I forarbeidene til denne bestemmelsen er særlig diskutert forholdet til legalitetsprinsippet og Grl. § 96, jf. Ot.prp. nr. 27 (1990-91) s. 11 første spalte:

«Ileggelse av foretaksstraff vil dermed være lovhjemlet og vil ikke være i strid med regelen i Grunnloven § 96 om at ingen skal kunne dømmes uten etter lov. Departementet kan heller ikke se at ordningen vil harmonere dårlig med de hensynene som ligger til grunn for § 96, slik det har vært hevdet. Legalitetsprinsippet skal først og fremst sikre forutberegnelighet med hensyn til hvilke handlinger som er straffbare, og borgerne skal bare kunne dømmes etter forbud som er fastsatt av folkets representanter. Departementetsforslag ivaretar fullt ut disse hensynene, i og med at selve gjerningsbeskrivelsen i forbudene fortsatt vil finnes i de enkelte straffebestemmelsene rundt omkring i lovgivningen. De som handler på vegne av et foretak, vil ikke få noe dårligere grunnlag enn tidligere til å vurdere hvordan de bør opptre for å holde seg innenfor lovens grenser. At påtalemyndigheten og domstolene vil ha et spillerom for vurderingen av om foretaksstraff skal ilegges i det enkelte tilfellet, harmonerer godt med den tradisjonen vi har her til lands når det gjelder å gi disse myndighetene vide fullmakter ved reaksjonsfastsettelsen.»

Disse momentene har etter utvalgets vurdering langt på vei gyldighet også i relasjon til utvidete regler om inndragning. Etter en totalvurdering har utvalget etter dette kommet til at loven ikke bør regne opp spesifikke straffebestemmelser, men gi generelle kriterier for når bestemmelsen kan anvendes.

Det generelle kriteriet for inndragning bør knyttes til at den begåtte forbrytelsen er av en slik karakter at den regelmessig medfører profitt. Videre bør det kreves at forbrytelsen er av en viss alvorlighetsgrad. For øvrig kan bestemmelsen tenkes utformet på ulike måter: Grunnlaget for utvidet inndragning kunne tenkes basert på hvor streng straff som blir idømt i saken. Men en regel av denne karakter kan gi uheldige resultater ved at utvidet inndragning kan være utelukket dersom påtalemyndigheten bare kan bevise handlinger av mindre omfang samtidig som domfelte har en stor, tilsynelatende uforklarlig formue. Som nevnt makter påtalemyndigheten ofte bare å bevise toppen av et isfjell. Utvalget har derfor kommet til at man bør følge den generelle tradisjonen i norsk rett og legge avgjørende vekt på strafferammen i straffebudet. Dette gir bedre forutberegnelighet, og er for øvrig i samsvar med engelsk og nederlandsk rett.

For å unngå at hjemmelen for utvidet inndragning blir altfor omfattende, bør det kreves at straffebudet gir adgang til å anvende fengsel i 6 år eller mer. Da forslaget er begrunnet i den generelle sannsynligheten for at domfelte har ervervet sin formue ved straffbar virksomhet, bør det i tillegg kreves at virksomheten er av en slik karakter at den «kan gi betydelig vinning». Dette innebærer f.eks. at uaktsomt drap etter § 239 ikke omfattes. Det samme gjelder for forsømmelse av hjelpeplikten etter § 242 og som har fått følger som nevnt i tredje ledd. Begrensningen innebærer også at et forsettlig drap faller utenfor bestemmelsen. Dersom drapsmannen mottar en belønning for drapet, bør det være tilstrekkelig med hjemmelen for inndragning av vinning etter § 34 nr. 1.

Formuleringen «kan gi» betydelig vinning viser at det ikke kreves at det er påvist noen vinning i den konkrete saken. Men dersom det er påvist en vinning ved den straffbare virksomheten som er konkretisert, og som inndras med hjemmel i § 34 nr. 1, kan den foreslåtte bestemmelsen anvendes på tiltaltes øvrige formue, forutsatt at lovens øvrige vilkår er oppfylt.

Dersom tiltalte dømmes for flere handlinger i konkurrens, kan dette gi en noe sterkere indikasjon enn ellers på at han har ervervet sin formue ved straffbar virksomhet. Det foreslås derfor at det skal være tilstrekkelig at vedkommende dømmes for «en eller flere straffbare handlinger» som kan medføre fengsel i 6 år eller mer. På bakgrunn av § 62 om straffutmålingen ved konkurrens, innebærer dette at det ene straffebudet minst må ha en strafferamme på fengsel i 4 år. Og i dette tilfellet må strafferammen i det andre straffebudet være minst 2 år. I slike tilfeller må det kreves at begge handlingene er av en slik karakter at de «kan gi betydelig vinning».

Forhøyelse av strafferammen ved gjentakelse bør derimot være irrelevant etter dette alternativet. Men ved gjentakelse foreslås det i § 34 nr. 3 en særskilt hjemmel for utvidet inndragning, jf. nedenfor.

Derimot bør det ses bort fra at § 51 første ledd medfører at det ved forsøk ikke er adgang til å anvende lengstestraffen etter straffebudet. Domfellelse for forsøk på forbrytelse mot alkoholloven § 10-1 tredje ledd bør mao. i likhet med domfellelse for fullbyrdet forbrytelse gi hjemmel for utvidet inndragning. Dersom en person f.eks. pågripes i Sverige med et større spritparti like før vedkommende har nådd grensen til Norge, bør det mao. være hjemmel for inndragning etter § 34 nr. 2 selv om det ikke foreligger fullbyrdet forbrytelse mot alkoholloven § 10-1 tredje ledd jf. § 2-1.

Det understrekes at det ligger en vesentlig begrensning i at den straffbare virksomheten er av en «slik karakter at den kan gi betydelig vinning». En isolert vurdering av strafferammen kunne således tilsi at bestemmelsen kan anvendes overfor en innbruddstyv som har gjort seg skyldig i et enkeltstående, mindre butikktyveri. Ved det siterte tilleggsvilkåret fremgår det at bestemmelsen ikke omfatter disse tilfellene. For å låne et uttrykk fra den engelske rettsutviklingen kan det sies at bestemmelsen primært tar sikte på personer som har en «criminal lifestyle» - mao. personer som har et høyt personlig forbruk og disponerer verdier som synes uforklarlig på bakgrunn av de inntektene vedkommende oppgir til beskatning.

Ved vurderingen av hva som kreves for at vilkåret «betydelig vinning» skal være oppfylt nevnes at i relasjon til kriteriet «betydelig økonomisk skade» i § 271 kom Høyesterett i Rt. 1994 s. 22 til at kr 65.000 ikke var tilstrekkelig. Denne avgjørelsen er fulgt opp i Rt. 1995 s. 1003. De krav som stilles i relasjon til § 271 kan også være retningsgivende i denne sammenheng.

Samtidig understrekes det at formuleringen «den straffbare virksomheten» innebærer at vilkåret kan være oppfylt også på grunnlag av en totalvurdering av flere straffbare handlinger - noe som bl.a. kan være aktuelt ved grove tyverier: En person som f.eks. blir dømt for flere innbruddstyverier hvor det er stjålet øl til personlig forbruk, vil normalt ikke omfattes av bestemmelsen. Men dersom tyveriene etterlater et sterkere inntrykk av et vinningsmotiv ved at vedkommende f.eks. har stjålet ur, smykker osv., vil kriteriet gjennomgående lettere være oppfylt.

I denne sammenheng kan det nevnes at ved vurderingen av om det foreligger grovt tyveri, kom Høyesterett i Rt. 1965 s. 664 og 1968 s. 894 til at det var såpass nær sammenheng mellom tyveriene at det enkelte tyveriet fikk et så grovt og profesjonelt preg at samtlige ble subsumert under § 258. På samme måten kom Høyesterett i Rt. 1984 s. 904 til at flere bedragerier samlet alle var grove, selv om de ikke kunne ses som et fortsatt forhold fordi de var begått mot flere fornærmede. I Rt. 1991 s. 765 kom derimot Høyesterett til at sammenhengen ved flere tyverier var for løs til at dette enhetssynspunktet kunne anvendes.

Da det ikke må være påvist noen vinning ved de handlingene som er identifisert, er ikke inndragning betinget av at det i den konkrete saken er påvist uforklarlig formue som på bakgrunn av ovenstående regnes som «betydelig». Det er som nevnt tilstrekkelig at den straffbare virksomheten er av en slik karakter at den «kan gi» betydelig vinning. Dette innebærer f.eks. at dersom en person dømmes for innførsel av 100 gram heroin, men ikke omsetning, vil vilkårene for utvidet inndragning etter § 34 nr. 2 være oppfylt fordi denne mengden narkotika fører til domfellelse etter § 162 annet ledd - grov narkotikaforbrytelse - med strafferamme 10 år fengsel. Er det f.eks. funnet og beslaglagt et pengebeløp på kr 40.000 som vedkommende ikke kan gi noen rimelig forklaring på, kan dette beløpet inndras med mindre domfelte gjør det sannsynlig at pengene stammer fra lovlig virksomhet.

Dersom lovovertrederen tidligere er funnet skyldig i straffbare handlinger som er av en slik karakter at de kan gi en vinning, og vedkommende på ny finnes skyldig i tilsvarende handlinger, er det generelt sett større sannsynlighet for at vedkommende har ervervet sin formue ved straffbar virksomhet. Utvalget har derfor kommet til at det i disse tilfellene bør gis hjemmel for utvidet inndragning selv om strafferammen er lavere enn 6 år fengsel. Under henvisning til strafferammen i straffebud som kan være aktuelle i denne sammenheng, har utvalget kommet til at det bør være tilstrekkelig at den handlingen vedkommende dømmes for, kan medføre fengsel i 2 år eller mer. Derimot bør det ikke stilles noe krav til strafferammen i det straffebudet vedkommende tidligere er funnet skyldig etter. Det bør være tilstrekkelig at denne handlingen er «av en slik karakter at den kan gi vinning». Gjentakelseshandlingen som utløser adgangen til utvidet inndragning bør derimot være av samme karakter som etter nr. 2, mao. at den kan gi betydelig vinning.

På bakgrunn av ovenstående vil ordinær overtredelse av alkoholloven falle utenfor lovforslaget idet strafferammen som utgangspunkt er fengsel inntil 6 måneder, jf. alkoholloven § 10-1 første ledd. Men dersom overtredelsen er «særlig grov», er strafferammen 2 år fengsel, jf. annet ledd. Dermed kan det være hjemmel for utvidet inndragning etter § 34 nr. 3 - f.eks. dersom den forrige saken gjelder overtredelse av første ledd. Og dersom en overtredelse av lovens §§ 2-1, 3-1, 8-1, 8-2 og 8-3 gjelder et «meget betydelig kvantum», gir denne overtredelsen alene hjemmel for inndragning etter § 34 nr. 2 fordi strafferammen da er fengsel inntil 6 år.

I forarbeidene til alkoholloven § 10-1 tredje ledd er det ikke uttalt noe om hva som kreves for at det er tale om et «meget betydelig kvantum», jf. Ot.prp. nr. 56 (1989-90) s. 40-43. Men i Rt. 1992 s. 658 kom Høyesterett til at bestemmelsen kunne anvendes ved medvirkning til smugling av 37.000 liter brennevin. Og i Rt. 1994 s. 375 knyttet ikke Høyesterett noen bemerkning til at byretten hadde subsumert medvirkning til innførsel av 25.000 liter 96 % sprit under tredje ledd.

I Rt. 1991 s. 940 er det dessuten lagt til grunn at ulovlig omsetning av 740 flasker brennevin omfattes av annet ledd.

Ved overtredelse av tolloven er det bare «særlig grov» overtredelse som kan gi hjemmel for utvidet inndragning, jf. tolloven § 66.

Sannsynligheten for at formuen er ervervet ved straffbar virksomhet øker jo kortere tid det er mellom de to sakene. Både av denne grunn, og for å verne den enkelte domfelte mot urimelige resultater, bør det tidsbegrenses hvor lenge en tidligere sak kan ha gjentakelsesvirkning. Utvalget foreslår at denne fristen settes til 5 år.

Det understrekes at også nr. 3 tar sikte på personer med «criminal lifestyle». Dette er i lovutkastet knyttet til at også nr. 3 krever at den handlingen som kan utløse utvidet inndragning er «av en slik karakter at den kan gi betydelig vinning». Dette kravet skal tolkes på samme måten som i nr. 2. Samtidig presiseres det at det er tilstrekkelig at den aktuelle handlingen er av en slik karakter at den «kan gi» betydelig vinning. Formålet med utvidet inndragning ville ikke kunne oppfylles dersom det ble krevd bevis for at handlingen faktisk har gitt betydelig vinning.

Som ved § 34 nr. 2 vil vilkåret om at handlingen «er av en slik karakter at den kan gi betydelig vinning» for noen straffebuds vedkommende bero på en nærmere vurdering av den handlingen som er begått. Strl. § 286 om alvorlige regnskapsovertredelser kommer ofte til anvendelse i saker om økonomisk kriminalitet. Manglende regnskap gir ikke i seg selv vinning. Derimot vil det ofte kunne forekomme at regnskapsfeilene er gjort for å skjule andre overtredelser som har medført vinning: Uttak fra et selskap er ført som utbetaling og mangler bilag, rullene fra kassa-apparatet er ikke oppbevart for å skjule svart salg osv. Bestemmelsene om dokumentfalsk i §§ 179 flg. kan virke på samme måten. Slike bestemmelser som kan brukes til å skjule en ulovlig oppnådd vinning vil oppfylle vilkåret i § 34 nr. 3 dersom det i det aktuelle tilfellet er nærliggende å tro at lovbruddet er begått i en slik sammenheng.

I Rt. 1991 s. 980 hadde domfelte umiddelbart forut for bokettersyn i sin bedrift forsettlig bortskaffet regnskaper og bilag for fire års virksomhet med sikte på å hindre kontroll. Ved straffutmålingen uttalte førstvoterende at domfelte ledet en bedrift «som i det aktuelle tidsrom hadde en oppgitt omsetning i størrelsesorden 6-10,5 millioner kroner. Ved positivt å bortskaffe regnskapene - også bilagene, slik byretten beskriver det - har domfelte nettopp på det tidspunkt da den skattemessige kontroll med virksomheten var blitt aktuell, sørget for at hele grunnlaget for kontrollen ble fjernet. Det ble følgelig umulig å få klarlagt i hvilket omfang det forelå straffbare forhold; domfelte har oppnådd å stille kontrollapparatet nærmest sjakkmatt og har nettopp tilsiktet dette. Jeg finner det klart at de allmennpreventive hensyn som taler for å motvirke en slik handlemåte kommer inn med stor tyngde, og at dette må markeres ved straffereaksjonen» (s. 982).

Om hva som for øvrig kreves for at § 34 nr. 3 skal kunne anvendes, vises det til de særlige kommentarene til denne bestemmelsen.

Da strafferammen i de straffebudene som kan utløse utvidet inndragning etter nr. 3 er atskillig lavere enn etter nr. 2, kan det av hensyn til legalitetsprinsippet reises spørsmål om det bør spesifiseres i loven hvilke straffbare handlinger som skal kunne begrunne utvidet inndragning. Utvalget har derfor vurdert følgende bestemmelse:

«Det samme gjelder dersom noen dømmes for overtredelse eller forsøk på overtredelse av

1. A)

   straffeloven §§ 162 første ledd, 162 b første ledd, 206, 211 første ledd, 255, 257, 266, 270, 271 a, 275, 286 annet punktum, 296 og 317 første og femte ledd, eller

2. B)

   lov om toll (tolloven) av 10. juni 1966 nr. 5 § 66, eller

3. C)

   lov om viltet av 29. mai 1981 nr. 38 § 56 første ledd annet punktum, eller

4. D)

   lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. av 2. juni 1989 nr. 27 § 10-1 annet ledd, eller

5. E)

   lov om lotterier m.v. av 24. februar 1995 nr. 11 § 17 annet ledd,

når vedkommende de siste 5 år før den straffbare handling ble begått, er ilagt straff, straffutmålingsutsettelse eller påtaleunnlatelse for en straffbar handling som er av en slik karakter at den kan gi vinning.»

Denne bestemmelsen har en styrke ved at den presist angir når det kan være aktuelt med utvidet inndragning. Men på den annen side har den en svakhet ved at det kan forekomme overtredelser hvor det burde være hjemmel for utvidet inndragning, men hvor loven ikke nevner den aktuelle overtredelsen. Lovteksten blir dessuten ganske tung ved en opplisting av de aktuelle bestemmelsene. Og ved ny lovgivning kan det oppstå utilsiktede konsekvenser fordi man overser å revidere § 34 nr. 3.

Utvalget foreslår derfor at også nr. 3 gjøres generell, men at det kreves at den handlingen som kan utløse utvidet inndragning er av en slik karakter at den kan gi «betydelig vinning».

13.6.2.4 Hvilke formuesgjenstander bør omfattes av hjemmelen for utvidet inndragning?

Midler som er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler bør selvsagt ikke være gjenstand for inndragning etter § 34 nr. 2 og 3. Personer som dømmes for kriminalitet av en slik karakter at det vil være hjemmel for utvidet inndragning, kan også ha formue som er ervervet på denne måten.

Men ut fra lovovertrederens profitt-kriminelle bakgrunn bør utgangspunktet være at all formue vedkommende eier, og som vedkommende ikke kan vise stammer fra lovlig erverv, kan inndras. Bevismessige hensyn tilsier at regelen må være slik. På den annen side bør det ikke stilles altfor strenge krav for å unnta en formuesgjenstand fra inndragning. Utvalget foreslår derfor at det skal være tilstrekkelig at vedkommende gjør det «sannsynlig» at formuesgjenstanden er ervervet på lovlig måte. Dette forutsetter normalt at det er sannsynlighetsovervekt for lovlig erverv, men i spesielle tilfeller må det aksepteres at det ikke er enkelt å føre bevis for ervervet - f.eks. hvor en gjenstand er anskaffet i utlandet for lang tid tilbake. I slike tilfeller må det være tilstrekkelig at vedkommende gir en akseptabel forklaring eller dokumentasjon for lovlig erverv. En formuesgjenstand bør likevel aldri unntas dersom retten mener det er sannsynlighetsovervekt for at gjenstanden er finansiert ved straffbare handlinger.

Det bør i de aller fleste tilfellene være uproblematisk å oppfylle dette beviskravet i den utstrekning formuen er ervervet på lovlig måte. Har lovovertrederen f.eks. hatt lønnet arbeid de siste årene, vil dette fremgå av selvangivelsene til ligningsmyndighetene som oppbevarer dem i ti år. Av disse skal det også fremgå om vedkommende har mottatt gevinster på kr 10.000 eller mer, eller gaver eller arv av tilsvarende omfang. Arv skal dessuten innberettes til skattefogden. Ved offentlig skifte fremgår det også av skifterettens utlodning hvor stor arvelodden er. Etter arveavgiftsloven § 2 skal for øvrig også gaver i stor utstrekning innberettes til skattefogden. Og er det mottatt en større forsikringsutbetaling, bør dette kunne dokumenteres av vedkommende forsikringsselskap.

Ovenstående viser at dersom inndragning unngås i den utstrekning det gjøres «sannsynlig» at formuen er ervervet på lovlig måte, risikerer ingen å bli utsatt for urimelige inngrep i sin rettssikkerhet: Dersom man ikke på noen måte kan dokumentere at formuen er ervervet på lovlig måte, og man dessuten dømmes etter de straffebudene som omfattes av forslaget, er sannsynligheten gjennomgående svært stor for at formuen er ervervet på ulovlig måte. Det må kunne kreves at borgerne i rimelig grad kan redegjøre for hvordan de har ervervet sin formue.

Ved bevisbedømmelsen bør retten være oppmerksom på muligheten for proforma arrangementer o.l. Selv om hvitvasking av eget ervervet utbytte formentlig ikke er straffbart etter § 317, bør ikke personer som har hatt tid til å hvitvaske ulovlig ervervede midler oppleve at de belønnes ved at inndragningen reduseres. Og dersom en angivelig lovlig inntekt ikke er oppgitt til beskatning, eller vedkommende har unnlatt å opplyse i selvangivelsen om gaver eller gevinster over kr 10.000, bør det gjennomgående stilles strenge krav for at lovlig erverv er sannsynliggjort.

Et særlig spørsmål oppstår dersom det gjøres «sannsynlig» at vedkommende til en viss grad har hatt lovlige inntekter, samtidig som de på langt nær er tilstrekkelige til å forklare vedkommendes formue. Dersom de lovlige inntektene ikke overskrider hva som medgår til normalt forbruk, bør hele formuen regnes å være ervervet ved straffbar virksomhet. Noen forholdsmessig fordeling på lovlig og ulovlig erverv bør ikke skje. Da alle skal livnære seg ved lovlig erverv, ville en motsatt løsning i realiteten innebære at vedkommende fikk beholde deler av hva som er tjent ved straffbar virksomhet. En forholdsmessig fordeling bør mao. bare skje i den utstrekning lovlig erverv overskrider hva som medgår til ordinært forbruk.

Ved omfattende profittmotivert kriminalitet forsøker gjerningspersonen ofte å skjule sine midler. Dette skjer i mange tilfeller ved at midlene overføres til vedkommendes nærstående. Slike overføringer kan være reelle, men er ofte proforma. I enkelte tilfeller vil det være mulig å bevise at mottakeren ved dette har gjort seg skyldig i heleri eller hvitvasking etter § 317. Men i mange tilfeller er ikke dette mulig.

Dersom det innføres hjemmel for utvidet inndragning, tilsier hensynet til regelens effektivitet at det ved fastleggingen av inndragningens omfang også kan legges vekt på midler som tilhører domfeltes nærstående. Dette fordi erverv som de aktuelle personene har gjort de siste årene, svært ofte skyldes den straffbare virksomheten. Uten en slik hjemmel ville det til tross for bestemmelsen i § 37 a som gir en viss adgang til å fremme inndragningskrav også mot en mottaker av vinningen, være altfor enkelt å redusere ansvaret ved å overføre midlene til andre. Utvalget foreslår derfor at det i inndragningsgrunnlaget overfor domfelte også kan medregnes formue som domfeltes ektefelle eller ugifte samboende har ervervet de siste fem årene. Bevismessige hensyn tilsier at det ikke bør kreves bevis for at formuen er overført fra lovovertrederen.

Forutsetningen for denne identifikasjonen er at ekteskapet eller samboerforholdet bestod da de handlingene som danner grunnlaget for inndragningen ble begått. Identifikasjon bør derimot ikke være utelukket fordi forholdet påstås senere å være opphørt. Dette fordi slike påstander lett kan bli fremsatt for å redusere ansvaret. Men dersom det er grunn til å tro at lovovertrederen av denne grunn har fått redusert sin mulighet for å sannsynliggjøre lovlig erverv, bør det legges vekt på dette ved bevisbedømmelsen. Retten kan dessuten benytte sin skjønnsmessige adgang til å redusere inndragningskravet.

Utvalget har derimot kommet til at det ikke bør åpnes adgang til å trekke inn formue som er ervervet av alle som etter § 5 regnes som vedkommendes nærmeste. Selv om det nok ofte kan være en viss presumsjon for at også deres erverv stammer fra ulovlig erverv, har de øvrige som regnes som nærmeste gjennomgående ikke samme interessefellesskap med lovovertrederen som ektefellen eller samboeren. Den generelle presumsjonen for ulovlig erverv er mao. ikke tilstrekkelig sterk.

Utvalget tilføyer at ved inndragning etter § 34 har det i praksis vært foretatt en viss gjennomskjæring når vinningen formelt har tilfalt selskaper som lovovertrederen eier eller kontrollerer, jf. pkt. 13.5. Dette kan også være aktuelt ved inndragning etter § 34 nr. 2 og 3, men i tillegg foreslås det i § 37 a tredje ledd en særskilt hjemmel for inndragning hos slike foretak, jf. pkt. 13.6.2.5.

I engelsk og nederlandsk rett gir bestemmelsen om utvidet inndragning hjemmel for å inndra et beløp som tilsvarer inntil verdien av lovovertrederens formue. Det er mao. tale om verdiinndragning.

Disse bestemmelsene og utvalgets forslag er begrunnet i at vedkommendes formue er ervervet ved straffbare handlinger. På bakgrunn av forslaget i § 34 nr. 1 annet ledd om at også surrogatet for en vinning skal regnes som vinning og dermed kunne være objekt for gjenstandsinndragning, bør § 34 nr. 2 og 3 som utgangspunkt gi hjemmel for gjenstandsinndragning. Den prinsipielle forskjellen mellom inndragning av surrogatet etter § 34 nr. 1 og inndragning etter nr. 2 og 3 er bare at i det siste tilfellet kreves det ikke at den straffbare handlingen som har gitt vinningen blir identifisert. Denne forskjellen kan ikke begrunne at utgangspunktet må være verdiinndragning.

Når gjenstandsinndragning er hovedregelen etter § 34 nr. 2 og 3, medfører dette at inndragningskravet kan sikres ved beslag. Men da inndragning etter § 34 nr. 2 og 3 reiser en del særspørsmål, har utvalget funnet det naturlig å foreslå en særskilt regel om beslag i strpl. § 203 a.

Det bidrar til å øke bestemmelsens effektivitet at kravet kan sikres ved beslag. Fullbyrdingen blir dessuten atskillig enklere ved at staten beholder de beslaglagte gjenstandene. Under fullbyrdingen oppnår man dessuten en ytterligere fordel ved at det ikke oppstår spørsmål om å foreta korreksjoner fordi gjenstanden innbrakte et lavere beløp enn den beregningsmessige verdien som ble lagt til grunn ved fastsettingen av den totale inndragningssummen.

Til tross for utgangspunktet om gjenstandsinndragning har utvalget kommet til at det bør åpnes en generell alternativ adgang til verdiinndragning. Dette kan for det første være aktuelt dersom gjenstandsinndragning vil ramme lovovertrederen og/eller dennes familie urimelig hardt. F.eks. kan verdiinndragning av boligeiendommen være aktuell for å unngå at vedkommende blir uten egen bolig. Inntil inndragningskravet er innfridd, kan det sikres ved at det i dommen gis sikkerhet i eiendommen for kravet, jf. § 34 nr. 4 annet punktum. Skal staten i disse tilfellene oppnå rettsvern for sikkerheten overfor godtroende tredjemann, må påtalemyndigheten tinglyse sikkerheten på eiendommens grunnboksblad.

Dersom en gjenstand bare delvis er ervervet ved lovlige midler, bør det være adgang til å inndra en forholdsmessig andel slik at det oppstår et sameie mellom staten og lovovertrederen. Dette sameiet kan deretter kreves oppløst med hjemmel i sameieloven § 15. Men i slike tilfeller kan det etter omstendighetene være like naturlig å anvende verdiinndragning for denne gjenstandens vedkommende, og at kravet om nødvendig søkes fullbyrdet i vedkommende gjenstand.

Gjenstandsinndragning av en forholdsmessig andel er derimot mer aktuell dersom lovlig og ulovlig ervervede midler er blandet sammen på samme bankkonto. Og dersom lovovertrederen har ervervet aksjer i et aksjeselskap, kan disse aksjene inndras.

Verdiinndragning vil alltid være nødvendig i den utstrekning inndragningen begrunnes i gjenstander som tilhører ektefellen eller samboeren. Og selv om det er medregnet formue som er registrert på andre enn lovovertrederen, kan ikke kravet fullbyrdes overfor vedkommende, og formuen vil ikke hefte til sikkerhet for inndragningskravet, jf. innledningsordene til § 34 nr. 4. Vedkommende skal heller ikke gjøres til part i saken.

Dersom en formuesgjenstand befinner seg i utlandet, vil de løsningene som er antydet foran gjelde tilsvarende. For å effektivisere muligheten for å gjennomføre inndragningen i disse tilfellene, har utvalget vurdert om lovovertrederen i likhet med hva som gjelder i engelsk rett bør ha en straffesanksjonert plikt til å bidra til at kravet kan fullbyrdes («repatriation»). Men utvalget har kommet til at det ikke bør oppstilles noen slik plikt som virker svært fremmed innen det norske rettssystemet.

13.6.2.5 Bør det være adgang til også å fremme et inndragningskrav mot lovovertrederens nærmeste?

Forslaget til § 34 nr. 2 og 3 innebærer som nevnt at inndragningskravet overfor lovovertrederen også kan inkludere formue som vedkommendes ektefelle eller samboer har ervervet de siste årene. Men etter disse bestemmelsene har ikke ektefellen eller samboeren noe personlig ansvar for kravet.

Dersom påtalemyndigheten kan bevise at lovovertrederen har overdratt gjenstander eller verdier til noen av sine nærmeste, er det legislative grunnlaget for inndragning hos vedkommende gjennomgående atskillig sterkere. Det bør derfor åpnes adgang til å fremme et inndragningskrav direkte mot vedkommende, jf. lovutkastet § 37 a nytt annet ledd. Og til tross for adgangen til gjennomskjæring som er omtalt i pkt. 13.6.2.4, bør regelen også omfatte overdragelse til foretak som lovovertrederen eier eller kontrollerer. En bestemmelse om inndragning i disse tilfellene er foreslått i § 37 a tredje ledd.

Av bevismessige grunner bør regelen gjelde uavhengig av om det er betalt et vederlag eller ikke. En motsatt regel ville gjøre det altfor enkelt å omgå ansvaret ved å fremlegge proforma kvitteringer. Likedan bør ikke mottakerens subjektive forhold være avgjørrende for adgangen til å foreta inndragning, men utelukkende ha betydning for om kompetansen benyttes.

Etter dekningsloven § 5-2 er fristen for omstøtelse av gaver til nærstående dels to, og dels fem år. Og ved subjektiv omstøtelse som også kan være aktuell utenom gavetilfellene, er fristen ti år, jf. lovens § 5-9. Utvalget foreslår at fristen for inndragning settes til fem år.

Forslaget i § 37 a annet ledd kan føre til at det foretas inndragning hos ektefellen eller samboeren for verdier som det også er tatt hensyn til ved beregningen av lovovertrederens ansvar etter § 34 nr. 2 og 3. Dette kan føre til at samme verdi inndras to ganger. For å unngå dette foreslås det at lovovertrederens ansvar skal reduseres i den utstrekning vedkommendes nærmeste innfrir sitt ansvar etter § 37 a annet ledd. Dersom det f.eks. er gitt dom for inndragning av kr 1.000.000 hos lovovertrederen, men kr 250.000 refererer seg til midler som vedkommende har overført til sin ektefelle, vil mao. kravet mot lovovertrederen bli redusert til kr 750.000 dersom ektefellen innfrir sitt ansvar. Motsatt bør ektefellens ansvar reduseres dersom lovovertrederen innfrir beløp som refererer seg til ektefellens formue. I eksempelet foran må kravet mot ektefellen reduseres med det beløpet lovovertrederen betaler ut over kr 750.000. Av denne grunn er det viktig at det fremgår av domsgrunnene i hvilken utstrekning det ved utmålingen av inndragningen er tatt hensyn til formue som tilhører lovovertrederens ektefelle eller samboer.

Lovovertrederen kan også ha overført midler til personer som etter § 5 ikke regnes som nærmeste. Med unntak for foretak som lovovertrederen eier eller kontrollerer, har utvalget ikke funnet tilstrekkelig grunn til å foreslå utvidet hjemmel for inndragning hos mottakeren i disse tilfellene. Men det understrekes at dersom det bevises at overføringen er proforma, kan de aktuelle verdiene medregnes ved fastleggingen av lovovertrederens formue etter § 34 nr. 2 og 3. I disse tilfellene regnes gjenstandene rettslig sett fortsatt å tilhøre overtrederen. For å få sammenheng med beviskravet for øvrig i denne bestemmelsen, og med det sivilrettslige beviskravet som vil gjelde ved eventuelle tvister under tvangsfullbyrding, bør det være tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at overdragelsen er proforma.

Dersom påtalemyndigheten i proformatilfellene ønsker å få tvangsgrunnlag også mot stråmannen, kan det reises spørsmål om det er adgang til å gjøre ham til part i saken. Slik hjemmel kan i alle fall ikke utledes av strpl. § 3 da det ikke er tale om noe borgerlig rettskrav. Da kravet er begrunnet i at gjenstanden ikke tilhører vedkommende tredjemann, er det i realiteten ikke tale om inndragning hos vedkommende. Isolert sett tilsier dette at heller ikke strpl. § 2 første ledd nr. 2 gir hjemmel for å gjøre vedkommende til part i saken. Alternativet ville i tilfelle være at dersom tredjemann også etter dommen pretenderte at gjenstanden tilhørte ham, måtte dette spørsmålet prøves i en særskilt sak. Av prosessøkonomiske grunner ville dette være uheldig. Da slektskapet med inndragning er betydelig i disse tilfellene, bør strpl. § 2 første ledd nr. 2 kunne tolkes slik at også en tvist av denne karakter kan avgjøres under inndragningssaken mot lovovertrederen.

Behovet for å kunne trekke inn tredjemenn under saken - f.eks. i tilfeller hvor det er aktuelt å fastsette at en rettighet i den inndratte gjenstanden skal bortfalle, jf. § 37 - innebærer at det også ellers kan være behov for en klar hjemmel for å trekke tredjemenn inn i saken selv om det ikke er tale om å kreve inndragning hos dem. For å gi klar hjemmel for dette foreslås det at det i strpl. § 2 første ledd nr. 2 tilføyes «. . . , herunder spørsmål om tredjemanns rettigheter i formuesgoder saken gjelder». Personer som på denne måten trekkes inn i saken uten at det fremmes krav om inndragning hos dem, bør ha de samme prosessuelle rettighetene som andre som det reises krav mot etter § 2, det vil si at de får rettigheter som tilkommer en siktet. Dette foreslås presisert i strpl. § 82 fjerde ledd.

Dersom vedkommende tredjemann ikke blir gjort til part i inndragningssaken, vil den foreslåtte bestemmelsen også gi adgang til senere å fremme særskilt sak mot vedkommende. I praksis vil det normalt bare være behov for dette når påtalemyndigheten etter dommen ikke har tvangsgrunnlag mot vedkommende, eller det må fastslås at en rettighet vedkommende har i den inndratte gjenstanden, skal falle bort. Er gjenstanden derimot beslaglagt, men en tredjemann mener at inndragningen krenker vedkommendes rett, vil det naturlige være at denne tvisten avgjøres etter den foreslåtte bestemmelsen i strpl. § 462 nytt annet punktum.

13.6.2.6 Når bør det foretas utvidet inndragning?

Det sentrale formålet med forslaget i § 34 nr. 2 og 3 er å gjøre inndragning av vinning til et mer effektivt virkemiddel i kampen mot profittmotivert kriminalitet enn hva som hittil har vært tilfellet. Påtalemyndigheten og retten bør derfor gjøre en aktiv bruk av bestemmelsen. Den bør ikke bare anvendes hvor det ligger helt i dagen at en lovovertreder må ha ervervet sin formue eller store deler av den ved straffbar virksomhet. Det må mao. gjennomføres en klar endring i tilbakeholdenheten med å etterforske om den straffbare virksomheten har gitt en økonomisk vinning, og som er beskrevet i pkt. 7.3.

Samtidig må det legges vekt på at det sentrale formålet med forslaget er å ramme personer med en «criminal lifestyle», jf. pkt. 13.6.2.3. Det er dermed ikke hensiktsmessig ressursbruk alltid å etterforske om en person som dømmes for grovt tyveri, kan ha verdier som eventuelt stammer fra annen straffbar virksomhet enn den han nå blir dømt for. Dersom det ikke finnes visse holdepunkter for at vedkommende har formuesgjenstander som kan stamme fra uidentifisert kriminalitet, vil det ofte ikke være grunn til å etterforske om § 34 nr. 2 eller 3 kan anvendes. I andre tilfeller kan det derimot være mer nærliggende å foreta slik etterforsking selv om det ikke umiddelbart kan påvises verdier som kan tilbakeføres til den aktuelle straffbare handlingen. Dette gjelder f.eks. ved domfellelse etter alkoholloven § 10-1 tredje ledd for befatning med «et meget betydelig kvantum alkoholholdig drikk». I slike tilfeller bør det som hovedregel foretas slik etterforsking. Videre bør det legges stor vekt på hva vedkommende eventuelt er straffet for tidligere.

I mange tilfeller bør det legges stor vekt på om vedkommende dømmes for en eller flere straffbare handlinger. Dersom en person for første gang dømmes for ett grovt tyveri, er det normalt ikke grunn til å undersøke om § 34 nr. 2 eller 3 bør anvendes. I slike tilfeller bør det som regel kreves domfellelse for flere grove tyverier, og normalt også gjentakelse. Men dersom en person dømmes for forbrytelse mot alkoholloven § 10-1 tredje ledd bør det derimot som nevnt nærmest unntaksfritt foretas etterforskning med sikte på inndragning etter § 34 nr. 2.

13.7 Andre forslag

Forslaget om utvidet inndragning etter § 34 nr. 2 og 3 ved uidentifisert kriminalitet får også visse konsekvenser for utformingen av foreldelsesbestemmelsene og bestemmelsene om betydningen av den ansvarliges død. Dette kommer utvalget nærmere tilbake til i kommentarene til de aktuelle bestemmelsene, jf. pkt. 16.1.

14 Alminnelige bemerkninger om endring av bestemmelser i straffeprosessloven

14.1 Innledning

For at inndragning av vinning skal bli et mer effektivt virkemiddel ved bekjempelsen av profittmotivert kriminalitet, vil det ut over de strafferettslige endringene være nødvendig med endringer i forskjellige straffeprosessuelle bestemmelser. Dette drøftes nedenfor i tilknytning til følgende hovedområder knyttet til gangen i en straffesak:

• Etterforsking med sikte på inndragning (herunder bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler og midler til å sikre et eventuelt inndragningskrav)

• Forholdet mellom påstand og dom

• Adgangen til å reise egen inndragningssak etter at straffansvaret er avgjort

• Fullbyrding av inndragningskrav

• Politiets adgang til å råde over formuesgoder det er tatt beslag eller heftelse i og adgangen til dekning av oppbevaringsutgifter m.v.

14.2 Etterforsking med sikte på inndragning av vinning

14.2.1 Innledning. Formålet med etterforskingen

Som nevnt under pkt. 7.5 er det av avgjørende betydning at det foretas en tilstrekkelig omfattende etterforsking med sikte på å avklare de økonomiske sidene knyttet til en straffbar handling. Slik etterforsking vil dels dreie seg om å avdekke vinningens reelle omfang og hvem vinningen har tilfalt, og dels å etablere sikkerhet i vedkommende persons formue for fullbyrding av inndragningskravet når det er sannsynlig at et slikt krav vil bli fremmet. Der de foreslåtte bestemmelsene i strl. § 34 nr. 2 og 3 er aktuelle, vil etterforskingen også omfatte en generell klarlegging av mistenktes formuesforhold. Alt dette kan innebære at den krever omfattende ressurser, og også at den må gjennomføres på en tildels annen måte enn tradisjonell straffeorientert etterforsking.

I lys av det kriminalpolitiske målet om en vesentlig utvidet bruk av inndragningsreglene, må det forventes at etterforsking med sikte på inndragning blir langt mer fokusert enn i dag. Dette vil stille politiet overfor nye utfordringer. Det er derfor en sentral oppgave å gjennomgå prosessreglene for å undersøke om etterforsking av de finansielle forholdene som er nevnt ovenfor, kan gjennomføres på en mer rasjonell måte.

Formålet med etterforsking er etter strpl. § 226 første ledd «å skaffe til veie . . . opplysninger for avgjørelsen av spørsmålet om tiltale, og å tjene som forberedelse for sakens behandling ved retten». Det bør imidlertid ikke legges særlig vekt på motsetningsslutninger fra denne formålsangivelsen; i enkelte sammenhenger er det utvilsomt adgang til å foreta etterforskingsskritt som ikke omfattes av noen av bestemmelsens alternativer. F.eks. kan beslag tas etter strpl. § 203 også i en viss tid etter at retten har avgjort inndragningskravet, jf. pkt. 14.2.2.4.

Utviklingen den senere tid tilsier likevel etter utvalgets mening en endring i bestemmelsen som gjør det klart etter ordlyden at det også er et formål med etterforskingen å fremskaffe opplysninger av betydning for reaksjonsfastsettelsen, herunder inndragning. Selv om det er inndragningsspørsmålet som fra utvalgets ståsted har aktualisert en omforming av bestemmelsen, er det naturlig å trekke inn at det i de senere år også har blitt innført flere typer reaksjoner m.v. mot straffbare handlinger i tillegg til eller istedenfor tradisjonell straff. Av den grunn kan både inndragning og andre reaksjoner kreve særskilt etterforsking. Dette gjelder bl.a. samfunnstjeneste etter strl. §§ 28 a flg., avtale med fornærmede etter megling i konfliktråd, jf. strpl. § 71 a og lov 15. mars 1991 nr. 3, og deltakelse i promilleprogram. Samlet fortjener valg mellom forskjellige reaksjonsformer større oppmerksomhet. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at strpl. § 226 utbygges slik at det uttrykkelig fremgår at etterforskingen også skal tilrettelegge for hvilke reaksjoner som evt. bør anvendes.

14.2.2 Bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler under etterforskingen

14.2.2.1 Innledning

Under etterforsking med sikte på inndragning kan bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler være nødvendig dels for å fremskaffe bevis med hensyn til vinningens omfang og siktedes formue, og dels for å sikre inndragningskravet. Dette gjelder uavhengig av om etterforskingen skjer samtidig med eller senere enn den straffeorienterte etterforskingen. Enkelte spesielle spørsmål om tvangsmidler reiser seg likevel ved etterforsking med sikte på inndragning etter at straffekravet er avgjort, særlig i saker etter forslaget til strl. § 34 nr. 2 og 3. Disse vil bli drøftet nærmere nedenfor.

Under etterforskingen av de finansielle sidene ved et lovbrudd vil det være atskillig mer aktuelt å bruke tvangsmidler som retter seg mot siktedes eller andres eiendom, enn tvangsmidler som retter seg mot siktedes person. Men etter omstendighetene kan det også tenkes å være behov for å bruke tvangsmidler rettet mot person.

14.2.2.2 Pågripelse og varetektsfengsling

For at pågripelse og varetektsfengsling skal kunne brukes mot adressaten for inndragningskravet, må både de generelle fengslingsvilkårene og ett av de spesielle fengslingsvilkårene være oppfylt, jf. strpl. §§ 171 flg.

Det generelle grunnvilkåret for anvendelse av tvangsmidler - skjellig grunn til mistanke - vil oftest være vurdert ved etterforsking av selve den straffbare handlingen så lenge inndragningskravet rettes mot den som mistenkes for å ha begått lovbruddet som førte til vinningen.

Rettes inndragningskravet mot tredjemann må det være skjellig grunn til å mistenke denne personen for en straffbar handling dersom det skal være grunnlag for pågripelse og fengsling. Det praktiske vil være mistanke om medvirkning, evt. mistanke om hvitvasking av utbytte/heleri, jf. strl. § 317.

I tillegg til det generelle vilkåret om skjellig grunn til mistanke, må ett av de spesielle fengslingsvilkårene i strpl. § 171 nr. 1 til 4 foreligge:

Unndragelses-alternativet i § 171 nr. 1 gir etter ordlyden inntrykk av å kunne anvendes ved fare for flukt fra inndragningsansvar, jf. uttrykket «unndra seg forfølgningen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler». Det fremgår imidlertid av Straffeprosesslovkomiteens innstilling s. 239-240 at en med «andre forholdsregler» iallfall primært siktet til sikring. På denne bakgrunnen har i juridisk teori bare sikring, og ikke inndragning, vært nevnt ved omtale av dette alternativet (se Matningsdal, Inndragning s. 548 og Andenæs, Norsk straffeprosess II s. 151; motsatt Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven kommentarutgave bind I s. 465). Det er således tvilsomt om unndragelsesfare i forhold til et inndragningskrav vil kunne begrunne pågripelse og fengsling etter § 171 nr. 1.

Derimot må bevisforspillelses-alternativet i § 171 nr. 2 kunne anvendes også når bevisene som fryktes forspilt refererer seg til inndragning og ikke til straff, jf. ordlyden «bevis i saken», som etter ordlyden også omfatter sak om inndragning. På den andre siden må det ved forholdsmessighetsvurderingen etter § 174 første ledd tas utgangspunkt i hvilken type reaksjon det dreier seg om, slik at inngrepet lettere vil kunne anses som uforholdsmessig i en inndragningssak enn i en straffesak.

Pågripelse og varetektsfengsling kan være nødvendig for å hindre adressaten for inndragningskravet i å forspille bevis av betydning for kravet, eller for å hindre at vedkommende vanskeliggjør fullbyrdingen ved å gjemme bort verdier. Normalt vil nok disse tilfellene oppstå på et tidspunkt der etterforskingen gjelder spørsmål om både straff- og inndragningsansvar. Dersom siktede forsøker å fjerne formue eller spor etter den, vil det normalt skje så snart vedkommende forstår at han eller hun er gjenstand for etterforsking, uansett om denne dreier seg om straff- eller inndragningsansvar. Ofte vil det derfor være for sent å hindre siktede i å skjule eller fjerne formuen dersom etterforsking med sikte på inndragning først gjennomføres etter at straffansvaret er avgjort. I saker om alvorlige lovbrudd er det i praksis vanlig at siktede varetektsfengsles i den fasen faren for bevisforspillelse eller unndragelse av straffansvar er størst. Siden det er i denne fasen faren for bevisforspillelse og unndragelse av inndragningsansvar også er størst, antar utvalget at det relativt sjelden vil oppstå noe selvstendig fengslingsbehov i forbindelse med inndragningskravet.

Etterforsking som bare gjelder inndragningsansvar vil formentlig forekomme i et begrenset antall saker. I slike saker vil ofte siktedes motiv for å unndra eller skjule formue som fryktes inndratt, ha gjort seg gjeldende allerede under en tidligere etterforsking med sikte på straffansvar, jf. ovenfor. Dermed vil det antakelig bare unntaksvis være behov for pågripelse og fengsling utover de tilfellene hvor tvangsmidlene uansett brukes pga. fare for bevisforspillelse eller unndragelse fra straffansvar. På den andre siden vil disse få tilfellene ventelig særlig forekomme i saker hvor det er aktuelt med inndragning etter forslaget til strl. § 34 nr. 2 eller 3. Det er antakelig først og fremst i slike saker etterforskingen med sikte på inndragning vil gjennomføres etter avgjørelsen av straffansvaret, se under pkt. 14.5. Disse bestemmelsene innebærer dessuten at siktede får et styrket motiv for å søke å unndra verdier eller bevis for deres eksistens, fordi det i disse tilfellene kan stå om hele siktedes formue. Samtidig vil disse sakene gjerne dreie seg om omfattende kriminalitet som i særlig grad er profittmotivert, slik at det er spesielt viktig at vinningen inndras. I slike tilfeller vil den nødvendige adgangen til å pågripe og fengsle på grunn av fare for bevisforspillelse foreligge etter gjeldende rett, jf. strpl. § 171 nr. 2.

Kan unndragelse av formuesgoder i slike saker ikke hindres på annen måte, ser utvalget ikke avgjørende grunner mot en adgang til pågripelse og fengsling. Tvangsmidlene vil i praksis kunne være nødvendig i en kort periode ved akutt fare for at siktede treffer tiltak for raskt å fjerne formuen eller spor etter den etter å ha fått kjennskap til at politiet er i ferd med å oppspore formuen. Mht. hva som skal kreves for bruk av tvangsmidlene i det konkrete tilfellet, vil forholdsmessighetsbegrensningene i strpl. §§ 174 og 184 annet ledd, jf. også den generelle bestemmelsen i § 240, stille strenge krav både når det gjelder hvorvidt tvangsmidlene kan brukes og hvor lenge. Særlig vil dette gjelde fordi fengsling ofte vil måtte kombineres med brev- og besøksforbud etter strpl. § 186 om den skal nå sitt formål, slik at den vil være særlig inngripende.

Det er som nevnt uklart om bestemmelsen i § 171 nr. 1 gir adgang til pågripelse og fengsling ved unndragelsesfare mht. inndragningsansvaret. Etter omstendighetene vil siktedes flukt kunne sette en effektiv stopper for etterforskingen av hans formuesforhold. Utvalget foreslår derfor at ordlyden endres, slik at det gjøres klart at bestemmelsen også kan anvendes når unndragelsesfaren utelukkende refererer seg til inndragningsansvar. Forslagets formulering «andre strafferettslige reaksjoner» er hentet fra Straffelovkommisjonens utredning NOU 1992: 23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser, hvor den bl.a. omfatter inndragning, jf. forslaget til ny strl. § 41 nr. 4 på s. 281. Også etter gjeldende rett anses inndragning som en strafferettslig reaksjon, se samme sted s. 193.

14.2.2.3 Ransaking

Et langt mer praktisk tvangsmiddel ved etterforsking med sikte på inndragning av vinning, er ransaking av sted. Slik ransaking kan for det første være nødvendig for å finne frem til formuesgjenstander som ønskes beslaglagt for å sikre inndragningskravet. F.eks. antas det at vederlaget fra narkotikasalg i form av et kontantbeløp ligger gjemt på ett av flere nærmere angitte steder. Det kan også være generelle indikasjoner på at ting som utgjør vinning fra lovbrudd finnes på stedet, uten at man vet nærmere hva det dreier seg om. For det andre kan ransaking av sted være nødvendig for å fremskaffe opplysninger om omfanget av inndragningsadressatens formue og hvilke formuesgoder denne nærmere består i. Eksempler på dette er navn på bankkonti, evt. kontonumre, regnskaper og bilag som kan vise formuesavkastning, men også indikasjoner utledet av reisebilletter, bilder av et feriehus i utlandet, notater i dagbøker m.v.

Stedet som ønskes ransaket vil i mange tilfeller tilhøre adressaten for inndragningskravet. Ofte har vedkommende også begått det straffbare forholdet vinningen stammer fra. I andre tilfeller kan stedet som ønskes ransaket tilhøre andre personer enn adressaten for inndragningskravet.

Etter strpl. § 192 første ledd er det generelle vilkåret for ransaking av bolig, rom eller oppbevaringssted tilhørende noen at vedkommende «med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff».

Ransaking kan foretas for å søke etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges, jf. § 192 første ledd. Med bevis menes alt som kan tjene til oppklaring av saken, jf. Straffeprosesslovkomitéens innstilling s. 249, og dette må også omfatte oppklaring av forhold som er bestemmende for inndragningskravet. Etter gjeldende rett kan dermed mistenktes sted ransakes med tanke på både sikring av inndragningskravet gjennom beslag og for å avdekke vinningens omfang. Forslaget til ny strl. § 34 nr. 2 og 3 gjør omfanget av siktedes formue til et bevistema, slik at det også vil være adgang til å ransake for å få opplysninger om dette omfanget når vilkårene for å anvende strl. § 34 nr. 2 eller 3 antas å foreligge. Dette blir for øvrig ytterligere klargjort gjennom utvalgets forslag til strpl. § 226, som angir at etterforskingens formål også er å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for avgjørelsen av spørsmålet om hvilke reaksjoner som eventuelt bør anvendes, se under pkt. 14.2.1.

Etter § 192 kan det som nevnt ransakes for å finne ting som kan beslaglegges. Derimot kan det ikke ransakes for å søke etter formue det kan tas heftelse i.

Hos andre enn mistenkte kan det ransakes når det, i tillegg til at mistankevilkåret er oppfylt, er særlig grunn til å anta at bevis kan finnes eller ting beslaglegges på stedet, jf. § 192 annet ledd nr. 3. Også her er det etter gjeldende rett adgang til ransaking med tanke på både sikring av inndragningskravet gjennom beslag og for å avdekke vinningens omfang. Men heller ikke her er det adgang til å ransake for å finne formue det kan tas heftelse i.

Bestemmelsen i § 192 annet ledd nr. 3 gir også hjemmel for å ransake hos overtrederens nærstående m.v. som det reises inndragningskrav mot etter forslaget til strl. § 37 a annet og tredje ledd, for å finne bevis eller sikre kravet gjennom beslag. Tilsvarende gir bestemmelsen hjemmel for ransaking på andre tredjemenns steder hvor det kan finnes bevis eller gjenstander av betydning i forhold til krav etter § 37 a annet eller tredje ledd.

Utvalget anser disse reglene for å være tilstrekkelige, bortsett fra at det ikke er adgang til å ransake med sikte på å finne formuesgjenstander det kan tas heftelse i. Det er vanskelig å se at formen for sikring av inndragningskravet - beslag eller heftelse - i seg selv skal være avgjørende for adgangen til å ransake. Utvalget foreslår under pkt. 14.4 en utvidet adgang til å reise separat inndragningssak. Den siste saken vil ofte gjelde verdiinndragning, og det vil da ikke være adgang til ransaking med sikte på å sikre inndragningskravet i denne saken. Det vil ofte være helt avgjørende at inndragningskravet er blitt sikret under etterforskingen dersom man skal lykkes i å få det fullbyrdet senere. En adgang til å ransake for å finne formue det kan tas heftelse i, er også i samsvar med at utvalget mener heftelsesinstituttet generelt bør tas i bruk i større omfang enn i dag. Utvalget foreslår derfor ordlyden i strpl. § 192 første ledd og annet ledd nr. 3 endret slik at heftelse likestilles med beslag.

Ransaking av mistenktes person etter strpl. § 195 kan på samme måte foretas når det er grunn til å anta at ransakingen vil føre til oppdagelse av ting som kan beslaglegges, men ikke når den kan føre til oppdagelse av formue det kan tas heftelse i. Heller ikke her kan utvalget se noe hensyn som tilsier at heftelsesalternativet ikke skal være relevant. I begge situasjonene vil det typisk dreie seg om å finne dokumentbevis for eksistensen av bankbokser, konti, meglerkontrakter m.v. Utvalget foreslår derfor bestemmelsen endret, slik at det ikke skilles mellom de to formene for sikring av inndragningskrav.

14.2.2.4 Beslag

Beslag er et svært praktisk tvangsmiddel ved etterforsking med sikte på gjenstandsinndragning. Formålet med beslaget vil her være å sikre fullbyrdingen av inndragningskravet.

Under pkt. 4.8 er det gitt en nærmere oversikt over adgangen til å ta beslag etter gjeldende rett. Som det fremgår under pkt. 4.8.4, kan beslag etter strpl. § 203 iallfall tas inntil inndragningsavgjørelsen er rettskraftig, selv om dette ikke er innlysende etter ordlyden, jf. uttrykket «som antas å kunne inndras».

Det praktiske er at krav på gjenstandsinndragning er sikret før domstidspunktet. Men dersom dette ikke har skjedd, kan det være grunner for å sikre fullbyrdingen av et idømt, ikke rettskraftig inndragningskrav gjennom beslag. Adressaten for kravet vil nå, om ikke tidligere, ha et klart motiv for å unndra seg fullbyrdingen ved å gjemme bort de aktuelle gjenstandene. Kravet kan riktignok også sikres gjennom midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 15-1 flg. Denne fremgangsmåten er imidlertid mer ressurs- og tidkrevende, bl.a. skal forføyningen som hovedregel besluttes ved kjennelse etter muntlig forhandling, jf. lovens § 15-7. Da utvalget videre forutsetter at beslag vil bli benyttet oftere enn i dag, foreslås det at strpl. § 203 endres slik at det kommer klart frem i ordlyden at beslagsadgangen består også etter domstidspunktet.

Forslaget åpner også for beslag etter rettskrafttidspunktet. Dette vil oftest ikke være nødvendig, fordi politiet nå har grunnlag i de generelle reglene om fullbyrding i strpl. § 455 annet ledd jf. § 452 første ledd for å fullbyrde kravet direkte. I visse forbrytelsessaker må imidlertid fullbyrdingsvedtak treffes av statsadvokaten, jf. § 455 første ledd. I slike saker vil politiet kunne ta beslag i påvente av fullbyrdingsvedtaket, jf. forslaget til § 203 sammenholdet med § 67 første ledd som gir politiet kompetanse til å beslutte bruk av tvangsmidler under etterforskingen.

14.2.2.5 Utleveringspålegg

For så vidt gjelder etterforskingsskritt for å finne bevis, er rettslig utleveringspålegg etter strpl. § 210 et praktisk alternativ til ransaking og beslag. Utvalget ser ikke at det i vanlige inndragningssaker er behov for endringer i denne regelen. Derimot foreslås regelen endret slik at utleveringspålegg kan brukes mer effektivt i saker om utvidet inndragning etter forslagene til strl. § 34 nr. 2 og 3 og § 37 a annet og tredje ledd, se under pkt. 14.5.

14.2.2.6 Heftelse

Inndragningen vil ofte skje som gjenstandsinndragning. Beslag vil i slike tilfeller være det praktiske tvangsmidlet for å sikre inndragningskravet, se ovenfor. Men utvalgets forslag legger også opp til en økt bruk av verdiinndragning, og økt bruk av heftelse for å sikre slike inndragningskrav. Se nærmere pkt. 4.8 hvor det gis en oversikt over adgangen til heftelse etter gjeldende rett.

På samme måte som for beslag, antas at heftelse etter strpl. § 217 må kunne besluttes inntil inndragningsavgjørelsen er rettskraftig, selv om ordlyden ikke er entydig, jf. uttrykket «som antas å ville bli idømt» og drøftelsen ovenfor om beslag. Men her ser utvalget også et klart behov for en adgang for politiet til å sikre fullbyrdingen ved heftelse også etter at inndragningsdommen eller -forelegget har blitt rettskraftig. Rettskraftige verdiinndragningskrav oversendes fra politidistriktet til Statens Innkrevingssentral, som forestår innfordringen. Oversendelsen og saksbehandlingen ved Statens Innkrevingssentral frem til denne kan begjære utlegg, tar nødvendigvis noe tid. Dersom det f.eks. ikke har vært mulig å finne frem til formuesgjenstander som kravet kunne sikres i tidligere, men det avdekkes slike formuesgjenstander etter rettskrafttidspunktet, bør det være en praktisk adgang til å etablere sikkerhet før Statens Innkrevingssentral er i stand til å gjøre det. Også etter rettskrafttidspunktet er det mulig at någjeldende § 217 åpner for adgang til å ta heftelse, se under pkt. 4.8.4, men dette bør etter utvalgets mening klart fremgå av lovteksten. Utvalget foreslår § 217 endret i samsvar med dette.

Et vilkår for å kunne ta heftelse etter strpl. § 217, er at det er grunn til å frykte for at fullbyrdingen ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. Som det fremgår under pkt. 4.8.2.2.2, kreves det antakelig sannsynlighetsovervekt for de følgene som nevnes i ordlyden. Utvalget mener det bør være tilstrekkelig at fullbyrdingen vil kunne bli vanskeliggjort. Dette bringer heftelsesvilkårene mer på linje med beslagsvilkårene etter strpl. § 203, og vil kunne bidra til en slik effektivisering av heftelsesinstituttet som utvalget mener det er behov for. At ordene «i vesentlig grad» foreslås fjernet, innebærer ikke at helt ubetydelige praktiske hindringer ved fullbyrdingen er tilstrekkelig. Dette følger allerede av det generelle forholdsmessighetsprinsippet som gjelder ved bruk av tvangsmidler, jf. også § 240. Det foreslås også at alternativet om forspillelse fjernes. Dette vil omfattes av vilkåret om vanskeliggjøring av fullbyrdingen.

Någjeldende § 217 gir etter ordlyden adgang til heftelse i formuesgjenstander som tilhører «siktede» for å sikre krav mot vedkommende. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det tas heftelse i formuesgjenstandene til andre mulige adressater for inndragningskrav; uttrykket siktede må ses i lys av bestemmelsen i strpl. § 82 første ledd om at status som siktet følger av at det besluttes tvangsmidler som bl.a. heftelse mot vedkommende. Dette innebærer at enhver som får en heftelsesbeslutning mot seg er «siktet». Av pedagogiske hensyn foreslår utvalget at § 217 endres slik at det fremgår direkte av bestemmelsen at heftelse kan brukes mot enhver adressat for inndragningskrav. Dette blir særlig viktig på bakgrunn av utvalgets forslag til nye bestemmelser i strl. § 37 a annet og tredje ledd om inndragning fra visse andre enn lovovertrederen, noe som vil føre til at det i større grad enn i dag rettes inndragningskrav mot tredjemann.

14.2.2.7 Særlig om heftelse ved internasjonalt samarbeid

Et særspørsmål er i hvilken grad straffeprosessuelle tvangsmidler kan brukes etter begjæring fra andre lands myndigheter, for å kartlegge eller sikre formue i forbindelse med disse myndighetenes etterforsking.

Som det fremgår under pkt. 7.4.4, er Norge folkerettslig forpliktet etter Europarådets konvensjon om hvitvasking, beslag og inndragning av økonomisk utbytte fra straffbare handlinger av 1990 art. 11, til å treffe midlertidig forføyning for å hindre handel med, eller overføring eller avhending av formuesgoder som på et senere tidspunkt kan anmodes inndratt. Slik forføyning skal gjennomføres i henhold til og i samsvar med norsk intern rett. Dette omfatter både sikring av krav på verdiinndragning ved heftelse og krav på gjenstandsinndragning ved beslag.

Det internrettslige lovgrunnlaget for å bruke tvangsmidler i slike saker følger av lov om utlevering av lovbrytere m.v. kapittel V om «Annen rettshjelp». Etter ordlyden i § 24 nr. 1 er adgangen begrenset til tvangsmidler som nevnt i straffeprosesslovens kapitler 15 og 16. Heftelse etter lovens kapittel 17 kan dermed ikke besluttes.

Utvalget foreslår at lov om utlevering av lovbrytere m.v. § 24 nr. 1 endres slik at bestemmelsen også gir adgang til å ta heftelse for å sikre et utenlandsk krav på verdiinndragning som forventes idømt. Denne endringen er nødvendig for at Norges folkerettslige forpliktelser etter Europakonvensjonen kan oppfylles.

Det ligger klart utenfor utvalgets mandat å vurdere det samlede regelverket om internasjonal bistand ved strafforfølgning. Utvalget vil likevel peke på at dette regelverket er svært utilgjengelig og komplisert utformet. Dette har trolig en negativ virkning på norsk politis og påtalemyndighets tilbøyelighet til å bruke rettshjelpanmodninger for å oppspore og sikre formue i andre land under etterforsking med sikte på inndragning. Utvalget antar at det aktuelle regelverket kan utformes enklere og mer tilgjengelig, og ønsker å gjøre oppmerksom på behovet for en gjennomgang av regelverket med dette formål.

14.3 Forholdet mellom påstand og dom

Etter strpl. § 38 er retten ikke bundet av påstanden ved avgjørelsen av spørsmålet om hvilken type straff som skal idømmes, og i hvilket omfang. Tilsvarende gjelder i utgangspunktet andre rettsfølger enn straff, jf. strpl. § 38 annet ledd annet punktum jf. første punktum. Det oppstilles imidlertid unntak for inndragning og mortifikasjon i § 38 annet ledd tredje punktum: Disse rettsfølgene kan bare idømmes når det er fremmet krav om det, og ikke i større utstrekning enn påstått. Det samme gjelder for borgerlige rettskrav etter strpl. § 3, jf. Straffeprosesslovkomiteens innstilling s. 163. Rettens kompetanse til å idømme inndragning i disse tilfellene er begrenset etter samme prinsipp som i sivile saker hvor partene har fri rådighet, jf. tvistemålsloven § 85. Ved ankebehandling kan retten bare gå utover by- eller herredsrettens avgjørelse av inndragningskravet hvis påtalemyndigheten har anket over inndragningsavgjørelsen, jf. Rt. 1995 s. 1922 som omtales under pkt. 8.6.

Denne forskjellen i rettens kompetanse i forhold til påstanden mellom straffekrav på den ene siden og inndragning, mortifikasjon og erstatning på den andre, har bakgrunn i tradisjon, som ble kodifisert i bestemmelsen i § 38 annet ledd tredje punktum. Mht. inndragning kan det forholdet at reaksjonen er fakultativ tale for at retten bare vurderer om adgangen til å inndra skal brukes når påstand om det fremsettes. Utvalget kommer tilbake til dette spørsmålet nedenfor.

Utvalget antar at spørsmålet om retten bør gis adgang til å gå utenfor (overskride) inndragningspåstanden, har større praktisk betydning enn spørsmålet om å idømme inndragning uten at påstand om det er nedlagt.

Retten kan for det første finne at vinningen har større omfang enn det påtalemyndigheten la til grunn ved nedleggelsen av inndragningspåstanden. Dette vil oftest skyldes forskjellige oppfatninger av faktiske eller bevismessige forhold i saken. I enkelte tilfeller kan det også være forskjellige oppfatninger av vinningsbegrepets rettslige innhold. Som nevnt under pkt. 13.3 har det vært fremhevet at vinningsbegrepet skaper enkelte problemer i praksis. Dessuten foreslås vinningsbegrepet noe utvidet, jf. pkt. 13.3.

For det andre kan retten være uenig i påtalemyndighetens syn på at vinningen bare delvis bør inndras, jf. forslaget til ny strl. § 34 nr. 1 første ledd siste punktum. Spørsmålet om full inndragning vil være «åpenbart urimelig» må besvares ut fra en skjønnsmessig avveining av ulike hensyn, se under pkt. 13.2, og i en slik avveining bør retten stå fritt i forhold til påtalemyndigheten.

En utvidelse av rettens kompetanse på dette punktet innebærer at retten også kan gå utenfor en inndragningspåstand som er begrenset til gjenstander som kan føres direkte tilbake til den straffbare handlingen. Men her kan forklaringen være at påtalemyndigheten vil fremme krav om inndragning av ytterligere vinning i en senere særskilt inndragningssak, se under pkt. 14.4. I slike tilfeller vil følgen av at retten går utenfor påstanden være at den senere inndragningssaken avskjæres, noe som vil være uheldig. Dette kan unngås ved at påtalemyndigheten gjør retten oppmerksom på at krav om inndragning av ytterligere vinning vil bli fremmet i en senere sak. Dersom retten etterlever sin plikt etter forslaget til § 38 tredje ledd nytt annet punktum om at partene skal gis anledning til å uttale seg før retten går utenfor inndragningspåstanden, vil påtalemyndigheten alltid få anledning til å gjøre retten oppmerksom på dette. Dermed må man kunne gå ut fra at retten ikke vil gå utenfor inndragningspåstanden på en slik måte at adgangen til ny inndragningssak avskjæres. Ved anke vil dette kunne føre til at inndragningsavgjørelsen helt eller delvis oppheves.

Etter dette er det utvalgets oppfatning at retten bør stå fritt i forhold til påtalemyndighetens vurdering av vinningens omfang og om den bare delvis bør inndras. Utvalget foreslår at strpl. § 38 annet ledd endres slik at retten gis adgang til å gå utover inndragningspåstanden.

At retten kan gå utenfor inndragningspåstanden, kan etter omstendighetene innebære en vesentlig skjerpelse av reaksjonen mot tiltalte. Og som regel vil retten - i motsetning til ved straffutmålingen - legge til grunn andre faktiske forhold enn påtalemyndigheten når den går utover påstanden: Den vil ha et annet syn på hvor stor vinningen faktisk var. Hensynet til sakens opplysning tilsier derfor at partene gis anledning til å uttale seg om spørsmålet, og at det gis utsettelse når retten finner dette ønskelig for forsvaret. Som nevnt er det også viktig å gi påtalemyndigheten anledning til å forklare hvorfor inndragningspåstanden begrenses til gjenstander som kan føres direkte tilbake til den straffbare handlingen. Utvalget foreslår derfor at reglene i strpl. § 38 tredje ledd gis tilsvarende anvendelse når retten vil gå utover inndragningspåstanden.

Endringsforslaget får også betydning ved ankebehandlingen: Avgjørelsen av inndragningskravet regnes som en selvstendig ankegjenstand, jf. strpl. § 314 nr. 1. Har noen av partene anket over utmålingen av inndragningen, kan retten også under ankeforhandlingen gå utover inndragningspåstanden. Det kreves ikke at påtalemyndigheten har anket over inndragningsavgjørelsen dersom domfelte har gjort det, se Rt. 1995 s. 1922 som er omtalt under pkt. 8.6, hvor Høyesterett på bakgrunn av dagens regler la til grunn det motsatte. Ved anke til lagmannsretten over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet (fullstendig anke) foretas en fullstendig ny behandling av saken, jf. § 331 første ledd. Som utgangspunkt gjelder her reglene om behandling i første instans, jf. § 327 første ledd, slik at retten kan gå utover inndragningspåstanden. Men også ved fullstendig anke er rettens kompetanse til å behandle inndragningsspørsmålet betinget av at en av partene har gjort førsteinstansens inndragningsavgjørelse til ankegjenstand, jf. § 314 nr. 1.

Utvalget har også vurdert om det bør være adgang til å idømme inndragning uten at det er nedlagt påstand om det. Spørsmålet vil oppstå i et begrenset antall tilfeller, fordi påstand må antas å ville bli nedlagt i de langt fleste saker hvor inndragning er aktuelt. At inndragningspåstand ikke nedlegges, kan skyldes at påtalemyndigheten vurderer det slik at et eventuelt inndragningsansvar i sin helhet bør forfølges i en senere sak. Men manglende inndragningspåstand kan også skyldes at påtalemyndigheten legger til grunn at retten vil finne inndragning «åpenbart urimelig», jf. forslaget til ny strl. § 34 nr. 1 første ledd siste punktum. Ett moment som kunne tale for at retten likefullt kunne idømme inndragning, er at inndragning etter forslaget til strl. § 34 nr. 1 som utgangspunkt skal foretas.

Men dette ville ha flere ulemper: Selv om tiltalte vil ha anledning til å uttale seg, og evt. ha krav på utsettelse, er den reelle muligheten til å imøtegå inndragningskravet antakelig større når inndragningskravet er varslet i tiltalebeslutningen, jf. § 252 tredje ledd. Hensynet til kontradiksjon og til tiltaltes rettssikkerhet taler imot en slik utvidelse av rettens kompetanse. En utvidelse av rettens kompetanse på dette punktet vil også kunne ha uheldige konsekvenser i saker hvor påtalemyndigheten først ønsker å få avgjort straffansvaret, for senere å fremme en særskilt inndragningssak. Dersom retten i en slik situasjon beslutter inndragning, vil dette avskjære påtalemyndigheten fra å kunne fremme særskilt inndragningssak senere (med mindre vilkårene i forslaget til ny strpl. § 51 annet ledd annet eller tredje punktum er oppfylt, se under pkt. 14.4). Dette kan i praksis innebære at inndragningsansvaret blir vesentlig mindre omfattende enn det ville blitt etter at den planlagte etterforskingen var gjennomført. Generelt gjelder at risikoen vil være stor for at inndragningsspørsmålet vil kunne bli avgjort på et for dårlig grunnlag dersom retten tar stilling uten at spørsmålet har vært undergitt etterforsking og påtalemessig behandling. Utvalget foreslår derfor ikke at retten skal gis adgang til å idømme inndragning uten at det er nedlagt påstand om det.

14.4 Adgang til å fremme inndragningskrav etter avgjørelsen av straffekravet, og til senere å fremme krav om ytterligere inndragning

Etter gjeldende rett er det sikker praksis for at det kan reises særskilt inndragningssak mot domfelte etter at vedkommende er ilagt straff for handlingen, dersom det i saken hvor straffekravet ble avgjort ikke var nedlagt inndragningspåstand. I motsatt tilfelle er det ikke adgang til å reise egen inndragningssak senere, jf. strpl. § 51, se under pkt. 4.7.4. Dette innebærer at påtalemyndigheten allerede i dag har adgang til å velge mellom å nedlegge inndragningspåstand i saken hvor straffekravet avgjøres, eller å utsette forfølgningen av inndragningskravet i sin helhet til en senere sak. En slik utsettelse vil kunne være praktisk, særlig der inndragningsspørsmålet krever omfattende etterforsking. På bakgrunn av utvalgets forslag til endringer, jf. særlig forslaget til strl. § 34 nr. 2 og 3, vil antallet slike saker kunne øke.

Utvalget foreslår at regelen om at inndragningskrav kan fremmes også når straffekravet for samme straffbare handling allerede er avgjort, kommer til uttrykk i lovens ordlyd.

I en del saker kan det ved avgjørelsen av straffekravet være avdekket at vinningen fra det straffbare forholdet iallfall er av et gitt omfang, mens det fortsatt er mistanke om at den har et større omfang. Klargjøringen av det totale omfanget vil imidlertid kunne ta tid. I slike saker kan det etter omstendighetene være ønskelig å få avgjort inndragningskravet under straffesaken så langt vinningen er avdekket, samtidig som adgangen til å reise en senere sak om inndragning av den eventuelle overskytende vinningen ikke avskjæres. En slik løsning vil forhindre en utsettelse av selve straffesaken i påvente av at etterforskingen av inndragningsspørsmålet skal avsluttes. En tilsvarende oppdeling kan for øvrig foretas mht. borgerlige krav, jf. strpl. § 432 første ledd. Etter denne bestemmelsen kan retten gi dom for den delen av kravet som den finner godtgjort, selv om opplysningene i saken er utilstrekkelige for å fastsette størrelsen på hele kravet.

Særlig nærliggende er en oppdeling av inndragningskravet der politiet under etterforskingen har kommet over gjenstander, herunder pengesedler, som stammer fra den straffbare handlingen, mens det for øvrig ikke er foretatt etterforsking for å fastslå vinningens totale omfang. Mot å tillate en slik oppdeling taler hensynet til siktede, selv om virkningen samtidig ville være at straffekravet avgjøres raskere. Dette hensynet til siktede gjør seg sterkere gjeldende jo mer påtalemyndigheten har gått inn i spørsmålet om vinningens størrelse. Etter utvalgets oppfatning bør disse vurderingene føre til at dersom det under straffesaken bare er foretatt gjenstandsinndragning, bør påtalemyndigheten ha adgang til å fortsette saken senere med fremme av ytterligere inndragningskrav som da både kan gjelde gjenstands- og verdiinndragning. Hvis derimot påtalemyndigheten har fremmet krav basert på omfanget av vinningen, bør det kreves noe nytt før ytterligere inndragningskrav kan fremmes, jf. nærmere nedenfor.

Utvalget foreslår etter dette at strpl. § 51 endres, slik at tidligere pådømt krav om inndragning av vinning ikke er til hinder for å fremme krav om inndragning av overskytende vinning i en senere sak, såfremt inndragningskravet i den første saken var begrenset til gjenstander som kan føres direkte tilbake til det straffbare forholdet.

Slik forslaget til § 51 annet ledd er utformet, er det bare ved inndragning etter strl. § 34 nr. 1 første ledd at en slik oppdeling vil være aktuell, jf. kravet om at gjenstandene skal kunne «føres direkte tilbake til den straffbare handlingen». I den senere saken vil inndragning kunne skje etter strl. § 34 nr. 1 første ledd, men også etter strl. § 34 nr. 2 og 3 dersom vilkårene i disse bestemmelsene er oppfylt. Det sistnevnte følger allerede av at bestemmelsene i § 34 nr. 2 og 3 refererer seg til andre straffbare forhold enn det som tidligere har ført til inndragning etter strl. § 34 nr. 1 første ledd. Se nærmere om hva som anses som samme forhold under pkt. 16.2, merknaden til strpl. § 38 annet ledd. Endringsforslaget medfører ikke at et inndragningskrav etter strl. § 34 nr. 2 eller 3 kan fremmes i to omganger; krav etter disse bestemmelsene må fremmes i én sak med mindre det i ettertid fremkommer opplysninger om at domfeltes formue var vesentlig større enn det som ble lagt til grunn, jf. nedenfor.

En annen problemstilling oppstår når det etter pådømmelsen av inndragningskravet fremkommer nye opplysninger om at vinningen var større, eller at siktedes formue var større enn det som ble lagt til grunn ved avgjørelsen av inndragningsspørsmålet. Slike opplysninger kan indikere at vinningen - enten fra et konkret lovbrudd eller fra uidentifisert kriminalitet - likevel ikke er fratatt gjerningspersonen ved pådømmelsen. Alternativet om større vinning er aktuelt når det er besluttet inndragning etter forslaget til strl. § 34 nr. 1, mens alternativet om større formue er aktuelt i saker om inndragning etter forslaget til strl. § 34 nr. 2 og 3.

Dersom det etter avgjørelsen av inndragningskravet etter forslaget til ny strl. § 34 nr. 2 og 3 fremkommer at tiltalte hadde en større formue som var skjult på domstidspunktet, vil det som regel være minst like nærliggende å anta at denne formuen stammer fra straffbare forhold som det var å anta at den først kjente formuen gjorde det. F.eks. kan en spritsmugler som har tålt inndragning av et millionbeløp tilsvarende formuen som var kjent på domstidspunktet, senere slå om seg med en tidligere ukjent millionformue.

Begge situasjonene har betydelige fellestrekk med gjenopptakelse til domfeltes ugunst: Etter strpl. § 389 tredje ledd er det adgang til særskilt gjenopptakelsessak om inndragning. Vilkårene for slik gjenopptakelse fremgår av tvistemålsloven §§ 405 og 407. Men gjenopptakelsesreglene vil likevel etter utvalgets mening ikke fullt ut være relevante. Det er nemlig ikke spørsmål om noen ny vurdering av inndragningskravet, men om en eventuell ytterligere inndragning på basis av nye opplysninger. Det har ikke skjedd noe som gjør det naturlig å gå tilbake på den inndragningen som allerede er foretatt. Det virker da atskillig mer nærliggende at det i visse tilfeller åpnes for å vurdere ytterligere inndragning. Ressurs- og effektivitetshensyn tilsier at den første dommen bør legges uprøvd til grunn ved behandlingen av ytterligere inndragningskrav som fremmes under henvisning til at domfeltes vinning eller formue var større enn det som ble lagt til grunn. At ytterligere inndragning kan foretas på en enklere og mer effektiv måte enn gjennom reglene om gjenopptakelse, vil trolig føre til at den samlede vinningen fra lovbrudd fratas gjerningspersoner oftere i saker hvor det fremkommer nye opplysninger etter pådømmelsen. Se under kapittel 2 om viktigheten av at gjerningspersonens økonomiske situasjon «nullstilles» i forhold til den oppnådde vinningen.

Domfeltes interesse i at avklaringen av ansvaret normalt skal være endelig, er tilgodesett ved kravet om at vinningen eller formuen må ha vært vesentlig større enn det som ble lagt til grunn ved pådømmelsen. Dette er strengere enn vilkårene i reglene om gjenopptakelse av inndragningsavgjørelser, selv om det også etter disse reglene må kreves at endringen vil være av en viss betydning, se Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind II s. 374.

Også når det er pådømt delvis inndragning etter strl. § 34 nr. 1 første ledd fordi fullt ansvar ville være åpenbart urimelig pga. domfeltes begrensede formue, taler senere opplysninger om at formuen var større for at det foretas en ny vurdering. Men utvalget mener en slik bred rimelighetsvurdering bør skje ved særskilt gjenopptakelse av inndragningssaken etter strpl. § 389 tredje ledd, og ikke etter den foreslåtte bestemmelsen i § 51 annet ledd: Her er det nettopp tale om en ny vurdering av det opprinnelige inndragningskravet på bakgrunn av domfeltes generelle økonomiske situasjon.

Bakgrunnen for at utvalget foreslår regler om deling av saken, er at det ofte kan oppnås større effektivitet dersom etterforskingen først kan fokusere på spørsmålet om straffansvar, slik at den senere ofte svært ressurskrevende etterforskingen med sikte på inndragning kan ta utgangspunkt i og bygge på avgjørelsen av straffansvaret. En slik oppdeling vil bare ha mening dersom den første dommens avgjørelse av skyldspørsmålet gis positiv rettskraftvirkning ved avgjørelsen av inndragningskravet i den senere saken. I teorien har det riktignok vært antatt at det motsatte gjelder etter dagens regler, se Matningsdal, Inndragning s. 162 med videre henvisninger. Men skal deling av saken fremstå som en praktisk mulighet, må en annen løsning velges. Og selve delingen synes ikke å være noe argument for at skyldspørsmålet skal prøves på nytt.

Utvalget foreslår at det tas inn en bestemmelse i strpl. § 51 annet ledd om at straffedommens avgjørelse av skyldspørsmålet skal legges uprøvd til grunn i den senere inndragningssaken, dersom inndragningskravet her er rettet mot domfelte. Reglene om subjektiv rettskraft medfører derimot at det motsatte gjelder i en eventuell sak mot tredjemann.

Utvalget legger med forslaget til endringer i strpl. § 51 annet ledd opp til at inndragningsspørsmålet i en del tilfeller først blir etterforsket etter at straffekravet er rettslig avgjort. Ett spørsmål som da oppstår, er om straffesakens avslutning legger begrensninger på adgangen til å etterforske. At etterforsking av sakens økonomiske sider kan fortsettes til tross for at straffesaken er avgjort, er ikke tvilsomt, og følger allerede av den sikre praksis om at slik oppdeling kan skje etter gjeldende rett. Derimot kan det reises spørsmål om de straffeprosessuelle tvangsmidlene kan brukes i denne fasen, jf. grunnvilkåret om «skjellig grunn til mistanke». Dette vilkåret kunne forstås slik at bestemmelsene bare er aktuelle i den fasen hvor det foreligger mistanke - og at de ikke kan anvendes når mistanken er erstattet med visshet i form av straffedom. Dette kommer særlig klart frem i bestemmelsene i strpl. §§ 171 og 192 om hhv. pågripelse og ransaking, som krever skjellig grunn til mistanke om handlinger som «kan medføre» straff. Men en slik tolking er ikke holdbar. Mistankevilkåret er et minimumskrav som ikke gir grunnlag for motsetningsslutninger. Og ordlyden utelukker ikke handlinger som har ført til en rettskraftig straffe- og evt. inndragningsreaksjon; reaksjonen er snarere et uttrykk for at mistankevilkåret er oppfylt med god margin. Også tvangsmiddelbestemmelsenes generelle formål trekker i denne retningen. Tvangsmidlene skal bidra til at truslene om strafferettslige reaksjoner, herunder inndragning, blir reelle når lovbrudd avdekkes. Det er videre forutsatt i lovens forarbeider at varetektsfengsling kan brukes etter at straff er idømt i saken, jf. Straffeprosesslovkomiteens innstilling s. 238-239 (se også Bratholm, Pågripelse og varetektsfengsel s. 166-167).

Det kan etter dette legges til grunn at tvangsmidlene prinsipielt vil kunne brukes i den etterfølgende etterforskingen med sikte på inndragning, på samme måte som de kan brukes under den strafforienterte etterforskingen. Om den konkrete anvendelsen av tvangsmidler i forhold til inndragning, vises til gjennomgåelsen foran under pkt. 14.2.2.

14.5 Etterforsking med sikte på utvidet inndragning etter strl. § 34 nr. 2 og 3

14.5.1 Generelt

Forslagene til strl. § 34 nr. 2 og 3 om utvidet inndragning av vinning medfører når bestemmelsenes vilkår er oppfylt, at domfeltes formuesgoder kan inndras i den utstrekning det ikke sannsynliggjøres at de er ervervet på lovlig måte eller ved lovlig ervervede midler. I slike tilfeller kan også formuesgoder lovovertrederen har overdratt til sine nærmeste i de fem siste årene før den straffbare handlingen ble begått, inndras hos mottakeren med mindre det sannsynliggjøres at lovovertrederen har ervervet formuesgodene på lovlig måte eller ved lovlig ervervede midler, jf. strl. § 37 a nytt annet ledd. Det samme gjelder i visse situasjoner for overdragelse til foretak der siktede står sentralt, se § 37 a nytt tredje ledd. Inndragning etter disse reglene kan skje i samme sak hvor straffansvaret pådømmes, jf. formuleringen «funnet skyldig» i forslaget til strl. § 34 nr. 2 første ledd første punktum. Men det kan også være praktisk at krav om inndragning etter disse bestemmelsene fremmes i en egen sak etter at straffansvaret er idømt. Hvorvidt det skal legges opp til en samlet eller delt avgjørelse, vil i hovedsak bero på om utvidet inndragning vil forutsette omfattende og kanskje langvarig etterforsking for å klarlegge domfeltes formuesforhold.

I slike tilfeller vil det ikke være ønskelig at straffesaken utsettes lenge i påvente av etterforsking omkring siktedes finansielle forhold. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 6 (1) gir siktede krav på at saken avgjøres «innen rimelig tid». Og for siktede som er undergitt frihetsberøvelse fastsetter art. 5 (3) at vedkommende skal ha «rett til hovedforhandling innen rimelig tid eller til løslatelse under saksforberedelsen». Ønsket om rask behandling av straffekravet kan være uforenlig med behovet for grundig etterforsking av siktedes formuesforhold. Men dersom det ikke er behov for ytterligere etterforsking av siktedes formuesforhold, bør inndragningskravet kunne pådømmes samtidig med straffekravet.

Utvalget legger til grunn at saker hvor det etterforskes med sikte på å fremme inndragningskrav etter forslaget til strl. § 34 nr. 2 eller 3, vil kunne være spesielt vanskelige og ressurskrevende å etterforske. I slike tilfeller vil påtalemyndigheten av ressurshensyn ventelig bare åpne etterforsking på slikt grunnlag når inndragningsansvaret antas å bli omfattende. Drøftelsene nedenfor under dette punktet gjelder etterforsking i slike saker.

Et hovedmål for etterforskingen vil være å klarlegge økonomiske forhold omkring de lovbruddene straffedommen gjelder, samt å klarlegge domfeltes/siktedes formuesforhold generelt. Det siste omfatter verdier vedkommende eier og andre økonomiske interesser han eller hun har, lovlige inntekter og utgifter over en viss periode, pengestrømmer for øvrig m.v. Det kan også være nødvendig å foreta tilsvarende undersøkelser i forhold til domfeltes/siktedes nærstående og i forhold til foretak domfelte/siktede eier eller kontrollerer. Et annet hovedmål vil være å sikre inndragningskravet i størst mulig omfang, på samme måte som ved ordinær inndragning av vinning. For å oppnå disse målene, er det nødvendig å skaffe til veie opplysninger fra en rekke forskjellige kilder.

De alminnelige straffeprosessuelle regler gjelder også for denne etterforskingen. Utvalget mener at disse reglene på enkelte punkter ikke er helt tilstrekkelige for den finansielle etterforskingen i denne typen saker. For å sikre at politiets etterforsking kan bli både grundig og rasjonell, foreslår utvalget derfor enkelte særregler.

14.5.2 Innsamling av finansielle opplysninger

Sentrale opplysninger om domfeltes formuesforhold vil som regel foreligge hos vedkommendes bankforbindelser, forsikringsselskap, revisor m.v., og for å skaffe den nødvendige oversikten over siktedes formuesstilling må en rekke tilsatte i slike institusjoner avhøres. Men disse er pålagt taushetsplikt om kunders forhold etter lovgivningen som regulerer deres virksomhet, se f.eks. forretningsbankloven § 18, forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 og revisorloven § 15 tredje ledd. Taushetsplikten står imidlertid tilbake for rettslig forklaringsplikt eller utleveringspålegg, jf. strpl. §§ 108 og 210. Dermed kan den som har opplysningene underlegges vitneplikt etter strpl. § 108 ved at det begjæres rettslig avhør. På samme måte kan påtalemyndigheten be retten pålegge en person å utlevere dokumenter og andre «ting» etter § 210.

Derimot har ingen (bortsett fra offentlige tjenestemenn i visse tilfeller) forklaringsplikt overfor politiet, jf. strpl. § 230 første ledd, slik at f.eks. banktilsattes taushetsplikt hindrer dem i å forklare seg til politiet. De vil altså være forhindret fra å avgi forklaring til politiet, selv om de ønsker det. Dette medfører at uforholdsmessig mye av politiets og domstolenes ressurser må brukes på formelle forhold under finansiell etterforsking. Ønskes opplysninger i form av dokumenter, gjør tilsvarende problem seg gjeldende i forhold til utleveringspålegg. Dette må i hvert enkelt tilfelle gis av retten, noe som i større saker kan medføre uforholdsmessig stor ressursbruk.

Utvalget mener at påtalemyndigheten - på visse vilkår og etter rettslig samtykke - bør gis hjemmel for å pålegge vitner å forklare seg for politiet under finansiell etterforsking i samme utstrekning som de plikter å forklare seg for retten (§ 230). Tilsvarende bør gjelde for adgangen til å utferdige utleveringspålegg (§ 210). For det første må vilkårene for utvidet inndragning etter strl. § 34 nr. 2 eller 3, jf. § 37 a annet og tredje ledd, foreligge. Dette betyr at man gjennomgående vil stå overfor en komplisert og ressurskrevende etterforsking. For det andre må det enten være avsagt fellende straffedom i saken eller retten må ha besluttet beslag etter strpl. § 203 a, se nærmere nedenfor. Dette vil etter begge alternativene bety at retten har vurdert de materielle forholdene i saken. Forslagene til endringer av strpl. §§ 210 og 230 må ses som en effektivisering av etterforskingen under kontroll av retten.

Den rettslige forhåndskontrollen med påtalemyndighetens bruk av kompetansen oppnås ved å oppstille et krav om et forutgående generelt samtykke fra retten i den enkelte sak. Et slikt samtykke vil så gi grunnlaget for alle de påleggene om forklaringsplikt overfor politiet, og alle utleveringspåleggene påtalemyndigheten senere ønsker å gi, så lenge de faller innenfor sakens rammer.

I tillegg til den rettslige forhåndskontrollen foreslås at adressater for pålegg om å forklare seg overfor politiet og adressater for utleveringspålegg fra påtalemyndigheten skal ha adgang til å få pålegget rettslig overprøvet. Om adressaten nekter, vil forklarings- eller utleveringspålegget dermed på samme måte som i dag alltid treffes av retten.

I visse tilfeller foreligger det som utgangspunkt ikke vitneplikt, men retten kan pålegge slik plikt etter en konkret vurdering. Se som eksempel § 124 annet ledd om forretnings- eller driftshemmeligheter. En slik adgang bør påtalemyndigheten ikke ha. Dette har bakgrunn i at det generelt kan være kontroversielt å pålegge vitneplikt i de situasjonene som er regulert i disse bestemmelsene. Utvalget ser det derfor ikke som naturlig at denne vurderingen overlates til påtalemyndigheten.

Innenfor disse rettslige skrankene - forhåndssamtykke og adgang til å bringe spørsmålet inn for retten - mener utvalget at rettssikkerhetshensyn ivaretas på en fullt forsvarlig måte, samtidig som det oppnås bedre effektivitet.

14.5.3 Beslag i hele siktedes formue

Et sentralt forhold er sikring av kravet på utvidet inndragning etter de ovenfor nevnte bestemmelsene. Etter forslaget til ny strl. § 34 nr. 2 og 3 kan det være aktuelt å inndra siktedes formue i sin helhet. Beslag etter den vanlige bestemmelsen i strpl. § 203 må tas i konkret angitte ting og vil derfor, i saker hvor det er aktuelt å bruke disse inndragningsbestemmelsene fullt ut, ikke være en tilstrekkelig effektiv måte å sikre kravet på. Riktignok vil bestemmelsen, sett i sammenheng med forslaget til ny strl. § 34 nr. 2 og 3, gi adgang til å beslaglegge alle siktedes formuesgoder dersom disse kan angis konkret, men det ville være uhensiktsmessig - og ofte umulig - å angi hvert enkelt formuesgode konkret når det reelle forholdet er at beslaget bør omfatte alle siktedes eiendeler. Samtidig vil det være et slikt generelt beslag som svarer til etterforskingens målsetting: Å avdekke forhold med sikte på inndragning av hele siktedes/domfeltes formue i den utstrekning det ikke sannsynliggjøres at den er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler. I det siste tilfellet skal formuesgodene ikke inndras. Derfor bør formuesgoder heller ikke dras inn i det generelle beslaget i den utstrekning siktede/domfelte sannsynliggjør at de er ervervet på lovlig måte eller med lovlige midler.

Utvalget foreslår etter dette at det innføres adgang til å sikre inndragningskrav som kan omfatte hele vedkommendes formue gjennom beslag i form av oppheving av siktedes rådighet over sine formuesgoder, heretter referert til som utvidet beslag. Beslaget skal dekke det som etter nevnte lovbestemmelse kan inndras, det vil si siktedes eiendeler på beslagstidspunktet og formuesgoder vedkommende erverver i tiden frem til avgjørelsen av inndragningskravet.

Etter § 203 kreves at tingen «antas å kunne inndras». Uttrykket er forstått slik at det er tilstrekkelig med en rimelig mulighet, en lavere grad av sannsynlighet enn det som kreves for skjellig grunn til mistanke etter bl.a. § 192 om ransaking, se Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven kommentarutgave bind I s. 520. Beslag etter forslaget til § 203 a vil være mer omfattende og derfor mer inngripende overfor siktede enn typiske beslag etter § 203. Utvalget mener derfor det av hensyn til siktede bør kreves en større sannsynlighet for at vilkårene etter strl. § 34 nr. 2 og 3 er oppfylt, enn en rimelig mulighet. Samtidig antar utvalget at påtalemyndigheten i disse sakene vil ha et bedre bevismessig grunnlag når beslagsbegjæringen fremsettes, enn ved beslag etter § 203. Utvalget foreslår at det i § 203 a oppstilles krav om at det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at de nevnte inndragningsvilkårene er oppfylt.

Selv om vilkårene etter ordlyden i forslaget til § 203 a er oppfylt, vil slikt utvidet beslag kunne være utelukket etter den generelle forholdsmessighetsbegrensningen som gjelder ved bruk av tvangsmidler, jf. bestemmelsen i § 240 om at retten skal prøve om det er tilstrekkelig grunn til å ta begjæring om bruk av tvangsmiddel til følge. Se nærmere om forholdsmessighetsbegrensningen i spesialmotivene.

Beslag etter strpl. § 203 besluttes av påtalemyndigheten, jf. § 205 første ledd. Beslag etter forslaget til § 203 a er mer vidtgående, og bør som hovedregel besluttes av retten. Er det unntaksvis fare ved opphold, foreslår utvalget at påtalemyndigheten selv kan beslutte beslag. Men i slike tilfeller skal beslaget straks forelegges retten for avgjørelse av i hvilken utstrekning det skal opprettholdes.

Bestemmelsen om beslag i form av oppheving av siktedes rådighet over formuen vil, på samme måte som ved beslag etter § 203, være begrenset til sikring av krav på gjenstandsinndragning. Men strl. § 34 nr. 2 og 3 er utformet slik at bestemmelsene fører til gjenstandsinndragning. Det er således sammenheng mellom inndragningsform og sikringsmåte. Og dersom retten ved den endelige avgjørelsen bruker adgangen til alternativt å beslutte verdiinndragning, kan det samtidig besluttes at gjenstandene skal hefte til sikkerhet, jf. strl. § 34 nr. 4 annet punktum.

Etter forslaget til § 203 a første ledd første punktum består opphevingen av rådigheten inntil inndragningsspørsmålet er rettskraftig avgjort, med mindre retten i sin etterfølgende avgjørelse etter annet ledd tredje punktum beslutter at tvangsmidlet skal opphøre. Enhver som rammes av beslaget kan kreve brakt inn for retten spørsmålet om det skal opprettholdes, jf. § 208 første ledd. Denne avgjørelsen treffes ved kjennelse. Dette innebærer at dersom siktede på et hvilket som helst tidspunkt kan sannsynliggjøre at de beslaglagte formuesgodene er ervervet på lovlig måte eller ved lovlige midler, kan beslaget kreves opphevet under henvisning til at det ikke er aktuelt å foreta inndragning med hjemmel i strl. § 34 nr. 2 eller 3, jf. ordlyden i strpl. § 203 a første punktum. Utvalget legger til grunn at krav etter § 208 første ledd ofte vil bli fremsatt etter beslutninger om utvidet beslag. Men skulle de formuesgodene som frigjøres som følge av slike krav være påkrevet for å sikre oppfyllelse av inndragningskravet, kan påtalemyndigheten på sin side be om heftelse i dem.

Beslag etter § 203 a kan bare tas i siktedes formuesgoder, men uavhengig av om de er i siktedes eller tredjemenns besittelse. Det er det reelle underliggende eierforholdet som er avgjørende, på samme måte som i forhold til kreditorers beslagsrett etter dekningsloven § 2-2. Tredjemenn kan, i ulike situasjoner, gjøre gjeldende at de er reelle eiere av enkelte av de beslaglagte formuesgodene. F.eks. hevdes det at siktede er proforma eier. I slike tilfeller vil disse ha adgang til å kreve spørsmålet om beslaget skal opprettholdes innbrakt for retten etter strpl. § 208 første ledd.

Beslag etter strpl. § 203 a har visse fellestrekk med reguleringen av konkursdebitors stilling: Etter konkursloven § 100 første ledd fratas debitor under konkursen retten til å forføye over boets eiendeler, til å ta imot oppfyllelse av boets fordringer eller oppsigelse o.l. på boets vegne, og til å pådra boet forpliktelser. Utgangspunktet ved oppheving av siktedes rådighet over sine eiendeler er imidlertid, til forskjell fra konkurssituasjoner, at eiendelene skal plasseres og håndteres på en slik måte at de etter avgjørelsen av inndragningskravet enkelt kan realiseres til en tilfredsstillende pris eller leveres tilbake til eieren, avhengig av om retten tar inndragningskravet til følge. For så vidt er fellestrekkene større til bestemmelsen i konkursloven § 75 om rådighetsforbud før konkursåpning. Dessuten vil siktede som nevnt kunne kreve beslaget opphevet i den grad det godtgjøres at formuesgodene er ervervet på lovlig måte eller med lovlige midler, slik at realiteten ofte vil være at siktede ikke mister rådigheten over hele formuen slik som i konkurssituasjonen.

Virkningene av beslutningen om utvidet beslag etter § 203 a vil være at siktede mister retten til å forføye faktisk og rettslig over formuesgoder som omfattes av beslaget. Det vil imidlertid kunne være nødvendig eller ønskelig å la siktede beholde hele eller deler av den faktiske råderetten over visse formuesgoder. Et praktisk eksempel er at siktede beholder bruksretten over sin bolig, uten å ha adgang til å disponere rettslig over den. Forslaget til § 203 a åpner for et slikt innskrenket rådighetsforbud, jf. at rådigheten «helt eller delvis» oppheves. Videre kan omfanget av beslaget begrenses, slik at f.eks. siktedes bolig unntas. Mht. siktedes bolig vil det for øvrig være praktisk med verdiinndragning av dens verdi og beslutning om at den hefter til sikkerhet for verdiinndragningskravet, jf. forslaget til strl. § 34 nr. 4. Men dette er ikke til hinder for at boligen beslaglegges inntil inndragningskravet er avgjort.

Opphevingen av rådigheten vil ikke ha virkning overfor tredjemann med allerede stiftede rettigheter i formuesgodene, dersom det er oppnådd rettsvern for disse rettighetene.

Men tredjemanns rettigheter stiftet med grunnlag i siktedes disposisjoner over formuesgoder etter beslagstidspunktet, bør ikke kunne gjøres gjeldende til fortrengsel for beslagsbeslutningen. Dette krever at beslaget gjøres kjent. I samme posisjon bør tredjemann være dersom vedkommende ikke hadde rettsvern på beslagstidspunktet.

Utgangspunktet er, som nevnt, at siktede er uberettiget til å råde over eiendelene. For så vidt gjelder realregistrerbare formuesgoder som fast eiendom og fondsaktiver, vil siktede likevel være legitimert overfor omsetningserverver inntil registrering i det aktuelle registeret har skjedd. Tredjemanns registrerte rettigheter går da først, jf. hhv. tinglysingsloven § 20 og verdipapirsentralloven § 5-1. Tilsvarende vil senere inngått avtale om pant etter panteloven § 4-10 nr. 1 i enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester som siktede har eller får, først vike for beslagsbeslutningen etter at denne er registrert i Løsøreregisteret, jf. prinsippet i panteloven § 4-10 nr. 2.

Utvalget foreslår at beslagsbeslutning etter § 203 a tinglyses og registreres i grunnboken og liknende realregistre, og i Løsøreregisteret, av påtalemyndigheten. Videre foreslås at påtalemyndigheten gir melding om beslutningen til Postverket og banker og andre institusjoner hvor siktede har innskudd. Det foreslås også at føreren av Løsøreregisteret, ved mottak av melding fra påtalemyndigheten, sørger for registrering i Foretaksregisteret og Regnskapsregisteret, dersom siktedes virksomhet er registrert eller registreringspliktig der.

For fast eiendom er tinglysingsloven § 12 ikke til hinder for at beslagsbeslutningen kan tinglyses i grunnboken. Tilsvarende gjelder i forhold til Løsøreregisteret, jf. tinglysingsloven § 34, og Verdipapirsentralen, jf. verdipapirsentralloven § 4-1.

For så vidt gjelder ikke-registrerbare formuesgoder, vil siktedes legitimasjon overfor godtroende omsetningserverver som utgangspunkt bero på om siktede beholder besittelsen over formuesgodet. Videre kan særlige legitimasjonsvirkninger følge av særlovgivningen: Ved kjøp av løsøre i god tro ekstingveres rettigheter i løsøret ved besittelsesovertakelse fra avhender, jf. godtroervervloven § 1. (For registrerte motorvogner gir imidlertid tinglysning i Løsøreregisteret nødvendig vern, jf. lovens § 4.) Tilsvarende gjelder ved kjøp av verdipapir, aksjer og sjekker, jf. gjeldsbrevloven §§ 14 og 15, aksjeloven § 3-7 og sjekkloven § 21, og ved mottak av penger brukt som betalingsmidler, jf. Brækhus, Den personlige gjeldsforfølgning s. 176. Ved avhendelse av enkle fordringer oppnår mottaker rettsvern ved at debitor etter fordringen får melding om avhendelsen fra avhender eller mottaker, jf. prinsippet i gjeldsbrevloven § 29.

Siktede må dermed settes ut av besittelsen, eller potensielle erververe må bringes ut av sin gode tro ved at de gjøres kjent med beslaget, for at det skal stå seg overfor omsetningserververe av slike formuesgoder. Også i forhold til det siste, kan registrering i registre ha en praktisk betydning.

Det følger av dette at beslaget dels må registreres, dels må besittelsen tas fra siktede, for å sikre at vedkommende ikke kan foreta disposisjoner som får virkning for beslaget. Men det er også tilstrekkelig å fjerne potensielle medkontrahenters gode tro ved å bringe beslagsbeslutningen til deres kunnskap.

Tredjemenn som ikke har hatt noen oppfordring til å bli kjent med at den aktuelle eiendelen er beslaglagt, bør ha en viss beskyttelse ut over det som følger av de ovenfor nevnte reglene. Utvalget foreslår at det etter tidspunktet for beslagsbeslutningen skal gjelde legitimasjonsvirkninger overfor aktsomt godtroende tredjemenn som oppfyller sine forpliktelser overfor siktede, eller som retter en oppsigelse eller lignende påbud til siktede når slikt påbud må fremsettes innen en viss frist. I begge disse tilfellene ville medkontrahenten lide rettstap om han ikke handler. Det ville derfor være urimelig å kreve at vedkommende først bruker tid på å kontrollere at siktede er rette adressat. Disse legitimasjonsvirkningene tilsvarer regler i konkursloven § 100 annet ledd.

14.5.4 Straffansvar ved forføyning i strid med beslagsbeslutning etter § 203 a

Det kan ikke unngås at siktede etter beslagsbeslutningen fortsatt vil være legitimert til å forføye over en del formuesgoder. Bl.a. ville det være altfor inngripende å frata siktede rådigheten over alle ikke-registrerbare løsøregjenstander. For å sikre at heftelses- og beslagsbeslutninger etterleves, er det påkrevet med en tilstrekkelig effektiv straffetrussel ved forføyning i strid med dem. Siktedes motiv for å utnytte legitimasjonen vil gjøre seg gjeldende oftere og i større grad enn i dag, dersom målsettingen om oftere og mer effektiv bruk av inndragningsreglene oppnås. Særlig vil dette gjelde saker hvor det fremmes krav om inndragning etter forslaget til strl. § 34 nr. 2 og 3, og hvor det tas beslag i alle siktedes eiendeler etter forslaget til strpl. § 203 a.

Etter gjeldende rett straffes den som ulovlig tilintetgjør, beskadiger, skjuler, bortfører eller avhender gods det er tatt heftelse, arrest eller beslag i etter strl. § 343 første ledd. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 4 måneder. Utvalget mener at den øvre strafferammen er for mild i forhold til krenkelser av beslutning om utvidet beslag etter forslaget til strpl. § 203 a. Straffen etter § 343 vil kunne være så mild i forhold til straffen for lovbruddene som har ført til vinningen, at den ikke innebærer noen reell trussel for den som overveier å forføye over formuen i strid med beslagsbeslutningen. Også det forhold at siktede, i motsetning til ved ordinære beslag, ofte vil være legitimert til å disponere over enkelte av de formuesgodene som omfattes av et utvidet beslag, tilsier at straffen her er strengere enn ved forføyning i strid med ordinært beslag.

Strl. § 278 annet ledd rammer den som påfører eller utsetter noen for tap ved rettsstridig å forføye over en fordring eller en gjenstand som han eier eller besitter, og som en annen har pant eller annen sikkerhet i, med bøter eller fengsel inntil 6 måneder, eller 3 år ved særdeles skjerpende omstendigheter. Det er tvilsomt om uttrykket «annen sikkerhet» i § 278 annet ledd omfatter midlertidig sikring av inndragningskrav i form av heftelse, se Bratholm/Matningsdal, Straffeloven med kommentarer, annen del, forbrytelser s. 755 med videre henvisninger. Det ville heller ikke være en god løsning å ta inn et tillegg i denne bestemmelsen, som både etter sin plassering i loven og etter sitt innhold primært verner den private rett, slik at den rammet forføyninger i strid med beslagsbeslutning etter forslaget til strpl. § 203 a.

Utvalget foreslår at det inntas et nytt straffebud - § 132 a - i straffelovens kapittel 12 om forbrytelser mot den offentlige myndighet. Straffebudet retter seg mot den som forføyer over et formuesgode i strid med beslutning om beslag etter § 203 a, slik at fullbyrdingen av et senere inndragningskrav vanskeliggjøres eller det oppstår fare for det.

Ved den nærmere vurderingen av strafferammen, ser utvalget det som naturlig å ta utgangspunkt i § 281 første ledd om boforringelse under konkurs m.v.: I begge tilfeller begås lovbruddet typisk for å unndra eiendeler fra å tjene til dekning ved oppfyllelsen av krav, etter at retten har truffet vedtak som opphever rådigheten. Utvalget vurderer det slik at straffverdigheten ikke er mindre ved overtredelse av forslaget til § 132 a enn ved overtredelse av § 281. Samtidig antar utvalget at strafferammer tilsvarende de som finnes i § 281 - bøter eller fengsel inntil 3 år, ved særlig skjerpende omstendigheter fengsel inntil 5 år - vil være tilstrekkelig strenge til å gi straffetrusselen den nødvendige avskrekkende virkningen i saker hvor det tas beslag etter forslaget til strpl. § 203 a.

14.6 Fullbyrding av inndragningskrav

14.6.1 Generelt

Målsettingen om at kriminelle skal fratas vinningen fra sin virksomhet er ikke oppfylt før inndragningskravet er fullbyrdet. Å ha klare og effektive regler på dette stadiet er derfor sentralt.

I saker om forbrytelser skal vedtak om fullbyrding av dom som hovedregel treffes av statsadvokaten, jf. strpl. § 455 første ledd første punktum. Men politiet har kompetanse til å treffe slikt vedtak etter dom i enkelte forbrytelsessaker og i alle forseelsessaker, og i alle saker som er avgjort ved forelegg, jf. § 455 første ledd annet og tredje punktum.

Forholdet mellom politiets og Statens Innkrevingssentrals ansvar og kompetanse ved fullbyrding av verdiinndragning kan synes noe uklart etter gjeldende rett. I strpl. § 455 annet ledd heter det at «Fullbyrding settes i verk av politiet». Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd alle typer inndragningskrav. Samtidig heter det i § 456 første ledd at «Bøter og andre pengekrav som er tilkjent i en offentlig straffesak, innkreves av Statens Innkrevingssentral», jf. også § 455 tredje ledd. Begge etatene er mao. etter lovens ordlyd pålagt å fullbyrde pengekrav, herunder verdiinndragning. Ordlyden i § 455 annet ledd om politiets kompetanse er generell, og lovforarbeidene indikerer at politiet skal ha et slikt generelt ansvar for iverksettelsen av fullbyrdingen, mens selve innkrevingen som utgangspunkt skal skje gjennom SI (i praksis skjer dette ved at politiet oversender fullbyrdingsordren til SI, som iverksetter innkrevingen). Det har f.eks. ikke vært meningen å frata politiet adgangen til selv å kreve inn bøter, jf. Ot.prp. nr. 75 (1989-90) s. 9.

Utvalget ser det som en god løsning at politiet har et generelt ansvar for iverksettelse av fullbyrdingen. En slik ordning åpner, for det første, for at oversendelse av opplysninger og evt. dokumentasjon fra politidistriktene til SI kan skje helt rutinemessig i saker hvor kravene er relativt enkle å inndrive for SI. I dag gjelder dette i særdeleshet krav av begrenset omfang mot registrerte arbeidstakere, jf. omtalen av innkrevingsrutinene ved SI under pkt. 10.3.2.

For det andre åpner løsningen for at politiet kan etterforske med sikte på å oppspore domfeltes skjulte formue i saker hvor fullbyrdingen av kravet er mer komplisert. Slik etterforsking vil være av vesentlig betydning for muligheten til å lykkes med fullbyrdingen i mange av sakene om organisert profittmotivert kriminalitet av større omfang, se nærmere under pkt. 14.6.2. Når resultatene fra denne etterforskingen foreligger, kan de formidles til SI som forestår den praktiske innkrevingen.

Utvalget foreslår at ordlyden i strpl. § 455 annet ledd endres for å gjøre det klart at politiets ansvar for iverksettelsen av fullbyrding også gjelder andre typer krav enn straffekrav. Endringen medfører at det går klarere frem av loven at politiet i fullbyrdingsfasen har et ansvar for å gjennomføre undersøkelser med sikte på å finne frem til skjulte formuer, og å jakte på formuesgoder som kan benyttes under innkrevingen av inndragningskrav. Generelt vil et etterforskingsorgan være bedre rustet til slik virksomhet enn innkrevingsmyndigheten.

14.6.2 Etterforsking i fullbyrdingsfasen

Som nevnt ovenfor og under pkt. 10.5 kan det i mange tilfeller være behov for å foreta etterforsking med sikte på å oppspore og få hånd om formue etter rettskrafttidspunktet. Selv om utgangspunktet er at formuen bør oppspores og sikres tidligst mulig, antar utvalget at det likevel vil forekomme at dette først er praktisk mulig i ettertid. Dette gjelder typisk i saker hvor det idømmes verdiinndragning og hvor domfelte ikke hadde noen formue som var kjent og lokalisert før pådømmelsen. I slike saker er det svært vanskelig for både Statens Innkrevingssentral og de ordinære namsmyndighetene å finne frem til formuesgjenstander kravet kan fullbyrdes i, til tross for en eventuell generell mistanke om at domfelte har en skjult formue.

Utvalget ser det som en utpreget etterforskingsoppgave å skaffe oversikt over disse forholdene, også når det skjer i fullbyrdingsfasen. Denne oppgaven løses best av politiet, ved bruk av ordinære straffeprosessuelle regler.

Etter gjeldende rett kan det umiddelbart synes uklart i hvilken grad politiet har adgang til å foreta regulær etterforsking i fullbyrdingsfasen, men som nevnt under pkt. 14.2.1 er bestemmelsen i strpl. § 226 om etterforskingens formål lite egnet til motsetningsslutninger. I den utstrekning det er behov for å foreta undersøkelser for å iverksette eller sikre fullbyrdingen, kan ikke § 226 benyttes som grunnlag for å avskjære undersøkelsen. Utvalget kan heller ikke se at bestemmelsene om fullbyrding, som dels finnes i straffeprosessloven og dels i tvangsfullbyrdelsesloven, avskjærer politiet fra å foreta etterforskingsskritt i denne fasen.

Spørsmålet om det er adgang til å foreta et etterforskingsskritt i fullbyrdingsfasen må etter dette besvares ut fra vilkårene for det konkrete etterforskingsskrittet. Først og fremst er spørsmålet aktuelt i forhold til bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler.

Utleveringspålegg etter strpl. § 210 kan - både etter gjeldende rett og etter utvalgets endringsforslag - bare gjelde ting som antas å ha betydning som bevis. Den naturlige tolkingen er at det må dreie seg om bevis av betydning ved rettens avgjørelse av et krav i en verserende eller fremtidig sak. Når inndragningskravet er rettskraftig avgjort, vil saken normalt være avsluttet som straffesak for domstolene. I så fall er adgangen til å utferdige utleveringspålegg avskåret. Men er det i saken tatt beslag etter forslaget til strpl. § 203 a (se under pkt. 14.5.3), kan det likevel etterforskes - herunder brukes utleveringspålegg - dersom det først i fullbyrdingsfasen dukker opp f.eks. et kjøretøy som ikke var særskilt unntatt fra beslagsbeslutningen: I slike tilfeller vil det foreligge mistanke om overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen i strl. § 132 a om forføyning i strid med beslagsbeslutningen. Denne mistanken vil være grunnlag for etterforsking, jf. strpl. § 224 første ledd.

Beslag og heftelse etter hhv. strpl. §§ 203 og 217 kan, etter utvalgets endringsforslag, brukes i fullbyrdingsfasen. Men det er lite praktisk behov for disse tvangsmidlene etter rettskrafttidspunktet, jf. pkt. 14.2.2.4 og 14.2.2.6.

Beslag i form av oppheving av siktedes rådighet over sine eiendeler etter forslaget til § 203 a, og forklaringspålegg overfor politiet etter forslaget til § 230 annet ledd, kan etter ordlyden bare brukes inntil spørsmålet om inndragning er rettskraftig avgjort. Det synes heller ikke å være behov for disse spesielle etterforskingsskrittene senere.

14.6.3 Tvister om rettigheter i formuesgjenstandene

I forbindelse med fullbyrdingen av inndragningskravet kan det oppstå tvist om eiendomsrett eller begrensede rettigheter til de formuesgodene kravet fullbyrdes i. Dette vil antakelig i særlig grad gjelde inndragning etter forslagene til strl. § 34 nr. 2 og 3 og § 37 a annet og tredje ledd - dels fordi objektet for kravet her kan være en persons samlede formue, og dels fordi forslagene åpner for at inndragning kan foretas hos andre enn domfelte.

Etter gjeldende strpl. § 462 kan domfelte kreve uenighet med påtalemyndigheten om forståelsen av dommen og andre lignende spørsmål som gjelder fullbyrdingen, herunder spørsmål vedrørende inndragningskrav, avgjort ved kjennelse av stedets rett eller den retten som avgjorde saken. Uttrykket «domfelte» må her omfatte den inndragningskravet er rettet mot. Andre personer enn domfelte har naturlig nok ingen slik rett etter bestemmelsen slik den nå lyder.

Utvalget foreslår en tilsvarende rett for andre enn domfelte, når det er spørsmål om hvorvidt en avgjørelse om inndragning kan gjøres gjeldende overfor dem. De rettslige spørsmålene som oppstår i tilknytning til disse, vil kunne dreie seg om at tredjemann påstår å ha en rettighet i den inndratte gjenstanden, enten ved at vedkommende i realiteten er eier, idet det gjøres gjeldende at domfelte var proforma-eier, eller at tredjemann hadde en begrenset rettighet, f.eks. panterett i gjenstanden. Hvis det derimot er tredjemann som er legitimert som eier eller rettighetshaver, og vedkommende ikke er trukket inn som part etter strpl. § 2 første ledd nr. 2, vil en inndragningsdom ikke kunne gjøres gjeldende mot vedkommende. I et slikt tilfelle må påtalemyndigheten reise sak etter § 2 første ledd nr. 2 mot den legitimerte. Slik sak kan reises også etter at saken mot lovovertrederen er avsluttet. For øvrig vises det til pkt. 13.6.2.5 om når det er naturlig å bruke § 462 og når det bør reises egen sak mot tredjemann etter § 2 første ledd nr. 2.

14.7 Politiets behandling av formuesgjenstander som tjener som sikkerhet for inndragningskravet. Dekning av utgifter m.v.

Utvalgets forslag til lovendringer har som siktemål å oppnå at inndragningsinstituttet brukes oftere, at omfanget av inndragningskrav i større grad tilsvarer den faktiske vinningen fra lovbrudd og at fullbyrdet inndragningsansvar i større grad tilsvarer ilagt inndragningsansvar. Det er nærliggende å anta at oppfølgingen av utvalgets forslag vil føre til at politiet får befatning med en vesentlig større mengde formuesgjenstander som tjener som sikkerhet for inndragningskrav enn tilfellet er i dag. Dette nødvendiggjør en forsvarlig og rasjonell håndtering av gjenstandene. Utvalget foreslår enkelte regeltiltak for å oppnå dette.

Når siktede fratas den faktiske rådigheten over eiendelene, må påtalemyndigheten ha adgang til å inngå avtaler med egnede personer eller organisasjoner om å forestå oppbevaring, vedlikehold m.v. av eiendelene i den utstrekning dette er forsvarlig og hensiktsmessig. Dette spørsmålet vil særlig være aktuelt ved beslag etter forslaget til strpl. § 203 a. Men utvalget kan ikke se at dette nødvendiggjør noen lovendring.

Dersom beslaglagte eiendeler er utsatt for raskt å bli ødelagt eller forringet i verdi, eller det ville være uforholdsmessig kostbart å ta vare på dem inntil inndragningskravet er avgjort, ville det være uheldig dersom utgangspunktet om at påtalemyndigheten ikke kan realisere dem før avgjørelsen av inndragningskravet skulle gjelde uten unntak. Utvalget legger til grunn at det er en viss adgang til å realisere beslaglagte gjenstander i slike situasjoner. Dette er også forutsatt i Instruks for økonomiforvaltningen i politiet pkt. 14, hvor det heter at «Blir beslaglagte varer realisert før dom er falt eller forelegg vedtatt (f.eks. varer som ikke tåler lagring), skal salgssummen . . . regnskapsføres over gjennomgangskonto». Som følge av at denne salgsadgangen ikke er lovregulert, kan det imidlertid være uklart hvilket omfang den har.

Situasjonen tilsvarer at en part i en kjøpekontrakt har omsorg for ting som er utsatt for raskt å bli ødelagt eller forringet, eller som det vil være uforholdsmessig kostbart å ta vare på. Etter kjøpsloven § 76 nr. 2 plikter parten i slike tilfeller å selge tingen hvis mulig. At kjøpsloven ikke bare gir rett, men også plikt, til å selge, er et uttrykk for at også den andre parten kan ha interesse i at tingen selges.

Utvalget foreslår en regel om at politiet kan selge eiendeler før inndragningskravet avgjøres, dersom de er utsatt for raskt å bli ødelagt eller forringet i verdi eller det er uforholdsmessig kostbart å ta vare på dem. Vilkåret er at retten samtykker i det enkelte tilfellet, se forslaget til strpl. § 213 første ledd nytt annet punktum.

Under etterforsking med sikte på inndragning kan det påløpe ikke ubetydelige utgifter i forbindelse med oppsporing av formuesgoder og oppbevaring, vedlikehold og salg av formuesgoder det er tatt beslag eller heftelse i. Omfanget av slike utgifter må antas å øke med en mer utstrakt bruk av inndragningsreglene, og de vil kunne bli særlig store i saker om inndragning etter de foreslåtte reglene i strl. § 34 nr. 2 og 3. Det ville være svært uheldig om man kom i en situasjon hvor politiet unnlot å sikre inndragningskrav på grunn av de utgiftene dette ville medføre. Utvalget ser det derfor som viktig at utgiftene ikke legger beslag på en uforholdsmessig stor del av de midlene politiet har til disposisjon for straffesaksavvikling. Det vises til drøftelsen om dette under pkt. 7.5.

Domfelte kan pålegges å betale ekstrakostnader knyttet til etterforskingsskritt med sikte på å avdekke vinningens eller formuens omfang, eller oppspore formuesgoder som omfattes av beslags- eller heftelsesbeslutninger, gjennom reglene om saksomkostningsansvar i strpl. §§ 436 flg. Dette gjelder f.eks. når det er nødvendig at politiet foretar utenlandsreiser eller får bistand fra eksterne sakkyndige. Etter § 436 første ledd «bør» saksomkostninger som regel ilegges, dog bare dersom det antas mulig å oppnå betaling, og de skal avpasses etter siktedes økonomi, jf. § 437 tredje ledd. Høyesterett har lagt til grunn at omkostninger som utgangspunkt skal ilegges, med mindre et konkret skjønn tilsier det motsatte, jf. Rt. 1995 s. 1406. Men da domfeltes betaling blir å inntektsføre direkte i statskassen, innebærer dette ikke at politidistriktet mottar midlene til dekning av sine kostnader.

Utgifter som direkte gjelder oppbevaring og vedlikehold m.v. av beslaglagte gjenstander, vil kunne dekkes ved at politiet trekker utgiftene fra i salgssummen ved realisasjon av gjenstandene etter at de er inndratt. Dette innebærer at bare det overskytende beløpet overføres fra politidistriktet til statskassen. Ordningen innebærer at politidistriktene kan få dekket utgifter som påløper både før og etter domstidspunktet.

Utvalget antar at en ordning hvor oppbevaringsutgifter m.v. trekkes fra salgssummen ikke nødvendiggjør lovendringer, men anbefaler at Justisdepartementet utarbeider nødvendige retningslinjer knyttet til utgifts- og inntektsføringen av disse transaksjonene.

Tilsvarende utgifter knyttet til gjennomføringen av heftelsesbeslutninger kan - dersom politiet forestår tvangsdekningen - dekkes ved at det gjøres fradrag i salgssummen etter tvangsinnfordringen av verdiinndragningskravet. Dermed blir bare det overskytende beløpet overført til Statens Innkrevingssentral. På samme måte som i beslagstilfellene, innebærer dette at også politiets utgifter som påløper etter domstidspunktet kan dekkes.

Domfelte har i disse tilfellene en pengeforpliktelse overfor staten, som skal avregnes mot beløpet som oppnås ved tvangsdekningen i formuesgodet det er tatt heftelse i. Spørsmålet oppstår dermed om forpliktelsen skal reduseres tilsvarende beløpet SI mottar fra politiet, eller om reduksjonen skal tilsvare beløpet som oppnås ved tvangsdekningen før politiet gjorde fradrag for sine utgifter. Det siste alternativet medfører - som normalt er - at domfelte må dekke de utgiftene en tvangsinndrivelse fører med seg. Regler om dette, inkludert en nærmere avgrensning av hvilke omkostninger politiet kan dekke i salgssummen, bør gis ved forskrift. Det vises til pkt. 16.2, merknaden til § 456 femte ledd.

15 Økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene

15.1 Økonomiske konsekvenser

Utvalgets forslag til lovendringer og andre tiltak har som siktemål å legge til rette for at vinning fra straffbare handlinger skal inndras i markert større omfang enn i dag. Det sentrale er at lovbryteren fratas profitten i de sakene som avdekkes, og at andre potensielle lovbrytere opplever muligheten til å beholde profitten fra et evt. lovbrudd som senere avdekkes som liten. Samtidig ender inndratte verdier isolert sett opp som inntekter for staten, men dette er ikke den tilsiktede virkningen av tiltakene.

Det er ikke mulig å anslå med noen grad av nøyaktighet hvor store statens samlede merinntekter som følge av forslagene vil være på sikt. Tar man utgangspunkt i at summen av inndragningskrav innkommet Statens Innkrevingssentral (SI) for innfordring i en periode på ca. fem år utgjør over 153 millioner kr, jf. under pkt. 6.2, og at det er realistisk å forvente en økning på over 30 %, kan et anslag være rundt ti millioner kr i merinntekter pr. år. Men anslaget er svært usikkert: Omfanget av inndragningskrav innkommet SI har vært jevnt økende i de siste årene. Videre reflekterer ikke tallene ovenfor at SI ikke får innfordret alle kravene fullt ut, jf. under pkt. 10.4. Endelig er det ikke noe egentlig grunnlag for å anslå at økningen vil utgjøre en viss prosentsats, utover at det er realistisk å forvente en markert økning.

Økt bruk av etterforskingsressurser for å forfølge de økonomiske sidene i straffesaker, som foreslått under pkt. 7.5, vil nødvendigvis isolert sett innebære økte utgifter. Videre er en konsekvens av de foreslåtte lovendringene at politi og påtalemyndighet må styrkes personell- og kompetansemessig. Denne utgiftsøkningen vil kunne bli betydelig. De nødvendige ressursene kan tenkes frigjort innenfor gjeldende personell- og budsjettmessige rammer. Men utvalget finner grunn til å påpeke at dette innebærer en omdisponering av tilgjengelige ressurser på bekostning av andre oppgaver. Alternativet er at politietaten tilføres økte økonomiske og personellmessige ressurser. Det kan være grunn til å vurdere om en slik ressurstildeling bør skje som følge av en økt bruk av inndragningsreglene, men utvalget ser det ikke som naturlig å vurdere dette spørsmålet.

Mht. utvalgets tilråding om at politiet tilføres revisorkompetanse - se under pkt. 7.5 - foreligger en kartlegging av de økonomiske konsekvensene av hospitantordningen for skatterevisorer ved politidistriktene. Utvalget viser til denne.

På kort og mellomlang sikt vil enkelte av de foreslåtte tiltakene isolert sett medføre økte utgifter for staten, men heller ikke disse kan anslås nøyaktig. Kompetansehevende tiltak som bl.a. kurs og etableringen av en brukerstøtte ved ØKOKRIM, er slike tiltak, se under kapittel 11. Utvalget legger likevel til grunn at utgiftene som følger av disse tiltakene vil være relativt begrenset, og neppe overstige 3 - 4 millioner kr pr. år.

Forslaget om at politiet i større grad skal få dekket utgifter til oppbevaring m.v. av formuesgoder som kan tjene som sikkerhet for inndragningskrav, se under pkt. 14.7, innebærer at en del av de inndratte midlene ikke ender som en inntekt i statskassen. Utvalget kan ikke gi noe anslag over slike utgifter, men antar at det vil dreie seg om en begrenset del av det samlede omfanget av inndratte midler.

Forslaget om at politiet unntas fra gebyrkrav fra offentlige registre når registeropplysninger innhentes under etterforsking, se under pkt. 7.5, vil isolert sett føre til en inntektsreduksjon for de aktuelle registrene. Men på den andre siden fremsettes det formentlig få slike forespørsler i dag.

Samlet sett ser utvalget det som lite tvilsomt at staten vil oppnå større inntekter enn i dag som følge av forslagene. Dette er som nevnt likevel ikke noe mål i seg selv.

15.2 Administrative konsekvenser

Utvalget foreslår etablert en brukerstøtte ved ØKOKRIM for den praktiske håndteringen av saker hvor inndragning er aktuelt, se kapittel 11. Forslaget innebærer en tilførsel av 3 til 4 nye stillinger.

Utvalget foreslår videre etablert en koordinerings- eller styringsgruppe med deltakere fra Riksadvokaten, ØKOKRIM, Justisdepartementet og Finansdepartementet, som skal sørge for en tilstrekkelig forankring for gjennomføringen av de praktiske og organisatoriske tiltakene som foreslås. Utvalget antar at behovet for en slik styringsgruppe vil være begrenset til den første tiden etter iverksettingen av tiltakene.

Forslaget om resultatmåling av antall og omfang av produserte inndragningskrav, omtalt under pkt. 7.5, har allerede ført til at Justisdepartementet gjennom plan- og rammeskrivet for 1997 har pålagt politidistriktene å rapportere slike tall.

For øvrig vil utvalgets forslag kunne medføre forskjellige administrative konsekvenser av mindre omfang innen politietaten og Statens Innkrevingssentral.

16 Bemerkninger til de enkelte paragrafene i lovutkastet

16.1 Endringene i straffeloven

Til § 34 nr. 1

Første ledd første og tredje punktum gjengir som utgangspunkt dagens § 34 med mindre språklige endringer. Det vises derfor til fremstillingen i kapittel 4. Men i første punktum er det gjort en viktig endring ved at dagens regel om at vinningen «kan helt eller delvis» inndras, er erstattet av en regel som viser at vinningen som utgangspunkt skal inndras. Dette forslaget understreker bedre Høyesteretts praksis hvoretter hovedregelen er at vinningen inndras i sin helhet. Et slikt utgangspunkt er også i bedre samsvar med de legislative hensyn som er omtalt i kapittel 2. Dessuten markeres påtalemyndighetens ansvar for å nedlegge påstand om inndragning bedre. Forslaget er nærmere begrunnet i pkt. 13.2.

Første punktum modifiseres av fjerde punktum som fastsetter at «Ansvaret kan reduseres eller falle bort dersom retten finner at fullt ansvar ville være åpenbart urimelig». Ved dette understrekes det at inndragning av vinning fortsatt ikke er obligatorisk. Sett i sammenheng innebærer de to forslagene primært en kodifisering av gjeldende rett.

Utvalget understreker at hovedregelen fremgår av første punktum: Vinningen skal som hovedregel inndras fullt ut. Dette er som nevnt viktig for at inndragning av vinning skal kunne oppfylle de hensyn som er omtalt i kapittel 2 hvor det er understreket at situasjonen økonomisk sett bør nullstilles. Men samtidig viser praksis at reaksjonen i enkelte tilfeller ville bli for streng om kompetansen ble benyttet fullt ut. Det bør derfor fortsatt være en viss adgang til å redusere ansvaret eller eventuelt å la det bortfalle i sin helhet. Etter forslaget forutsetter dette at fullt ansvar ville være «åpenbart urimelig».

Når det gjøres fradrag for alle utgifter som er påløpt, blir vinningen gjennomgående lavere enn hva tilfellet er når det helt eller delvis nektes fradrag for påløpte utgifter. Dette tilsier at det i fradragstilfellene generelt sett skal mer til før ansvaret reduseres enn når det nektes fradrag. Dette er også i samsvar med Høyesteretts praksis, jf. pkt. 9.2.

Kompetansen til å redusere ansvaret bør aldri benyttes når vinningen er i behold. I disse tilfellene bør dessuten påtalemyndigheten konsekvent nedlegge påstand om inndragning av hele vinningen. Hvis ikke vil retten og påtalemyndigheten bidra til at deler av vinningen «hvitvaskes» for gjerningspersonen. Men selv om vinningen er helt forbrukt, bør hovedregelen være at den inndras fullt ut. Det bør foreligge andre momenter som kommer i tillegg om ansvaret skal reduseres. For det første understrekes det at selv om det ikke er mulig å påvise noen direkte gjenværende effekt av vinningen, hadde gjerningspersonen likevel regelmessig vært i en annen økonomisk situasjon om vinningen ikke var oppnådd. I mange tilfeller vil det også virke støtende om man unnlater inndragning.

I likhet med Høyesteretts praksis bør kompetansen til å redusere ansvaret som regel bare brukes når vinningen er forbrukt og siktedes økonomi er svak. Og ansvaret bør ikke uten videre begrenses til hva siktede har av påviselige verdier. Dette skyldes for det første at siktede kan ha skjulte verdier. Videre er det ikke uten videre urimelig at en person som har oppnådd vinning ved en straffbar handling, må benytte fremtidige inntekter til å gjøre opp for inndragningsansvaret. Ved vurderingen må det også legges vekt på at domfelte kan få en avdragsordning, jf. Rt. 1996 s. 210. Ansvaret foreldes dessuten først etter 10 år, jf. § 74 siste ledd. Og er det stiftet utleggspant eller annen sikkerhet innen fristens utløp, kan denne sikkerheten gjøres gjeldende også senere.

Høyesteretts praksis viser at svak økonomi kan oppveies av at det ved den aktuelle overtredelsen kan gjøre seg gjeldende hensyn som taler for full inndragning selv om siktede ikke umiddelbart har utsikter til å dekke kravet. Dette gjelder særlig når det knytter seg sterke allmennpreventive hensyn til overtredelsen. Se i denne sammenheng Rt. 1968 s. 486 og 1989 s. 820 som er omtalt i pkt. 9.2.1. Gjentakelse tilsier også at det sjeldnere bør foretas reduksjon. Dette støttes av Rt. 1940 s. 25 og 1990 s. 983 som er omtalt i henholdsvis pkt. 9.2.1 og 9.2.2. Ved gjentakelse er det dessuten gjennomgående større presumsjon enn ellers for at domfeltes formue helt eller delvis stammer fra straffbar virksomhet. Dette kan føre til at lovforslaget i § 34 nr. 2 og 3 kommer til anvendelse, men momentet bør også være relevant ved anvendelsen av § 34 nr. 1.

Når det ikke gjøres fradrag for utgiftene - særlig ervervsutgiftene - kan inndragning ofte ramme hardere enn ellers da det gjennomgående er tale om større beløp når fradrag ikke gis. Men de hensyn som er omtalt foran tilsier at ansvaret normalt bør kunne overstige hva vedkommende har av påviselige verdier. Utvalget kan i det hele ikke se at det er grunn til å etablere noen mildere praksis enn den som følger av Høyesteretts praksis fra de senere årene, og som er behandlet i pkt. 9.2.2. Høyesteretts praksis fra de senere årene ved å nekte fradrag for ervervsutgiftene ved ulovlig alkoholomsetning, har ført til at det i disse sakene inndras relativt store beløp. Denne praksis tilsier at inndragningsnivået ved narkotikaforbrytelsene må tilpasses nivået ved ulovlig omsetning av alkohol. Sammenliknet med f.eks. avgjørelsen i Rt. 1996 s. 208 om omsetning av hjemmebrent, synes avgjørelsen i Rt. 1984 s. 1415 noe mild i dag, og er neppe lenger retningsgivende.

Utvalget foreslår at kompetansen til å foreta inndragning selv om ikke alle straffbarhetsvilkår er oppfylt, utvides noe, jf. pkt. 13.6.1 og kommentaren til § 36 tredje ledd. Men som påpekt der kan det i disse tilfellene være særlig grunn til å vise en viss tilbakeholdenhet ved bruken av inndragningskompetansen når vinningen ikke lenger er i behold, da inndragning i disse tilfellene lett vil være «åpenbart urimelig».

Som nevnt i pkt. 9.2.3 er det en langvarig tradisjon for samordning av inndragning og straff - en praksis som er nærmere behandlet av Matningsdal, Inndragning s. 331-336. Denne praksis er ikke like godt begrunnet ved inndragning av vinning som ved inndragning etter de øvrige inndragningshjemlene. Dette fordi inndragning av vinning har som formål å berøve gjerningspersonen det som er oppnådd ved den straffbare handlingen. Men dersom det likevel foretas en samordning, bør dette på bakgrunn av de hensyn som er omtalt i kapittel 2, gi seg utslag i straffen og ikke i inndragningsbeløpet. Dette er for øvrig også stort sett i samsvar med Høyesteretts praksis, jf. Matningsdal, Inndragning s. 334-335.

I første ledd annet punktum foreslås en regel som gjør det mulig å inndra vinningen hos lovovertrederen når det ikke kan bevises hvem den har tilfalt. Forutsetningen er også i disse tilfellene at det er ført tilstrekkelig bevis for at det er oppnådd en vinning ved handlingen, men det er uklart hvem den har tilfalt. Om beviskravet for at det er oppnådd en vinning vises det til pkt. 13.4.

Forslaget er som nevnt i pkt. 13.5 begrunnet i at det er en alminnelig presumsjon for at lovbrudd normalt foretas for å oppnå egen vinning. Bestemmelsen gjelder også ved påstand om samvirke.

Utvalget har vurdert om retten uten videre skal legge til grunn at hele vinningen har tilfalt lovovertrederen når det ikke kan bevises hvem den har tilfalt, men har kommet til at en regel av denne karakter kunne gi urimelige resultater. Narkotikasmugling foretas f.eks. i stor utstrekning av kurerer som mottar et langt mindre vederlag for sitt bidrag enn den fortjenesten hovedmannen oppnår når smugleroppdraget lykkes. Det ville derfor være uheldig uten videre å gjøre kureren ansvarlig for hele den senere salgssummen når det ikke kan bevises hvem som har omsatt partiet. Det samme gjelder når noen selger narkotika for andre mot provisjon. Utvalget foreslår derfor at retten gis adgang, men ikke plikt til å legge til grunn at lovovertrederen har oppnådd hele vinningen. Dette bør normalt forutsette at det er sannsynlighetsovervekt for at vedkommende har mottatt hele vinningen.

Formuleringen «ikke kan bevises» omfatter både tilfeller hvor det er et helt åpent spørsmål hvem vinningen har tilfalt, og tilfeller hvor det er mistanke om at den har tilfalt gjerningspersonen, men det ikke kan føres tilstrekkelig bevis for dette.

Om bakgrunnen for forslaget og bestemmelsens innhold for øvrig vises det til pkt. 13.5.

Gjeldende § 34 inneholder ikke noen nærmere regulering av hva som regnes som vinning, og som dermed kan være objekt for inndragning. Men som nevnt i pkt. 13.3 har utvalget funnet det riktig å foreslå lovfestet visse sider av hva som regnes som vinning. Utkastet § 34 nr. 1 annet ledd utdyper dermed utkastet § 34 nr. 1 første ledd.

Annet ledd første punktum fastslår at «enhver fordel» som er oppnådd ved den straffbare handling skal regnes som vinning. Denne fordelen vil normalt ha en økonomisk verdi, men dette er ikke noe absolutt vilkår. Gjenstandsinndragning bør kunne skje selv om gjenstanden ikke har noen påviselig økonomisk verdi. Men dersom en slik gjenstand ikke lenger er i behold, vil verdiinndragning være utelukket dersom gjenstanden ikke på noe tidspunkt har hatt noen økonomisk verdi. Verdiinndragning kan derimot skje dersom gjenstanden opprinnelig hadde en verdi, men senere har blitt såpass ødelagt at verdien er tapt. Slike tilfeller står ikke prinsipielt sett i noen annen stilling enn tilfeller hvor et pengebeløp er forbrukt, og hvor det klart er hjemmel for inndragning.

Vinning innebærer normalt at gjerningspersonen eller en tredjemann positivt tilføres verdier. Som eksempel nevnes vederlag ved omsetning av narkotika. Men dette er ikke noe generelt vilkår for inndragning av vinning. Besparelser kan også etter omstendighetene regnes som vinning, jf. pkt. 4.4.1 og Matningsdal, Inndragning s. 181-188. Som eksempel nevnes at en bedrift unnlater å investere i pålagt renseutstyr, eller at en bonde under et dyrkingsarbeid raserer et fornminne for å slippe ekstrautgiftene ved en arkeologisk utgraving.

Inndragning er betinget av at vinningen faktisk er oppnådd. Det er mao. bare den reelle berikelsen som kan inndras. Vilkåret er klart oppfylt dersom f.eks. vederlaget ved omsetning av narkotika allerede er betalt eller er gjort opp ved motregning. På den annen side kan det ikke foretas inndragning dersom et parti narkotika ikke er solgt, jf. Rt. 1995 s. 542. Det samme gjelder om det er solgt, men vederlaget ikke er betalt. Et krav av denne karakter er reprobert - noe som innebærer at det ikke kan inndrives ved rettens hjelp. Og det ville være uheldig å inndra et beløp som ikke kan inndrives ved hjelp av namsmyndighetene. Men oppfylles kravet senere, og det under straffesaken overhodet ikke er krevd inndragning, eller kravet er begrenset til gjenstandsinndragning, har påtalemyndigheten etter utvalgets forslag en ubegrenset adgang til å fremme ny sak om inndragning dersom foreldelse ikke er inntrådt. Har det derimot vært nedlagt påstand om verdiinndragning, vil ny sak være betinget av at vinningen er «vesentlig større», jf. utkastet til strpl. § 51 annet ledd.

Om dette spørsmålet vises det for øvrig til pkt. 4.4.2 og Matningsdal, Inndragning s. 188-190.

I likhet med etter gjeldende § 34 krever inndragning etter utkastet § 34 nr. 1 at vinningen er oppnådd «ved» en straffbar handling. Det må dermed være årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og den aktuelle vinningen. Om dette kravet vises det til pkt. 4.4 og Matningsdal, Inndragning s. 174-190.

Utvalget har vurdert om «oppnådd ved» bør erstattes av «foranlediget ved» - en endring som kunne synes å medføre at årsakskravet ble noe svakere enn hva som kreves i dag. Men utvalget har kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å endre loven på denne måten: Selv om de løsningene som er valgt i erstatningsretten langt på vei kan overføres til strafferetten, kan det ved fastleggelsen av årsakskravet i § 34 også legges vekt på de hensyn som har begrunnet reglene om inndragning av vinning - at ingen skal tjene på straffbare handlinger. Det kan f.eks. legges vekt på hvilken hensikt lovovertrederen hadde med handlingen, og på om det ville virke støtende om vedkommende fikk beholde vinningen - f.eks. en belønning for en straffbar handling som kommer helt uventet, jf. Matningsdal, Inndragning s. 180. Utvalget antar derfor at den gjeldende formuleringen er tilstrekkelig til å unngå uheldige løsninger.

Fra engelsk praksis nevnes en sak fra 90-tallet hvor to personer som hadde medvirket til togrøveren George Blakes flukt fra fengselet, hadde mottatt forskudd for en bok om flukten. Årsaken til interessen for boken var antakelig primært innholdet av historien, og ikke forfatternes litterære evner. Bokanmeldelsene pekte i alle fall i denne retning. Det ble lagt til grunn at den engelske bestemmelsen som gir hjemmel for å inndra vinning som er oppnådd «som et resultat av eller i forbindelse med» («as a result of or in connection with») lovbrudd gav hjemmel for inndragning i dette tilfellet. Utvalget antar at det også etter norsk rett ville ha vært hjemmel for inndragning: Det ville være støtende om en person som har deltatt i en straffbar handling som har vakt stor offentlig interesse, kunne tjene penger på den ved å offentliggjøre historien etter at straffansvaret er foreldet. En vinning av denne karakter må stå i samme stilling som en uventet belønning for en straffbar handling.

I en del tilfeller er det oppnådd vinning ved overtredelse av straffebud hvor det også er en alternativ mulighet til å frata lovovertrederen vinningen. Skatte- og avgiftsunndragelse er kanskje de mest aktuelle eksemplene. Dersom skatteunndragelsen avsløres, blir skattyteren normalt ved endring av ligningen ilagt tilleggsskatt i tillegg til den skatten som er unndratt, jf. ligningsloven kapittel 10. Ved avgiftsunndragelse kan også tilleggsavgift være aktuell, se f.eks. merverdiavgiftsloven § 73.

Det er sikker rett at inndragning av vinning ikke er avskåret fordi en skadelidt kan fremme et erstatningskrav i anledning av handlingen, jf. Matningsdal, Inndragning s. 417 flg. og pkt. 5.3. Men er erstatningen betalt, er vinningen redusert tilsvarende slik at det bare er eventuell overskytende vinning som kan inndras. Og dersom erstatningen betales senere, kan forhørsretten redusere inndragningen, jf. § 37 d tredje ledd.

Dette må gjelde tilsvarende hvor loven gir adgang til å frata lovovertrederen vinningen ved forvaltningsrettslige virkemidler. Etter utvalgets vurdering bør ikke påtalemyndigheten være avskåret fra å forberede og fremme sak om inndragning av vinning ved f.eks. skatteunndragelse. Men dersom ligningsmyndighetene fremmer sak om endring av ligningen og ileggelse av tilleggsskatt, er det ikke grunn til at det i tillegg fremmes inndragningssak.

I Rt. 1996 s. 796 er derimot Høyesteretts kjæremålsutvalg nokså negativ til inndragning av vinning i slike tilfeller, og uttaler at det følger «av systemet at det i alminnelighet og i en sak som denne ikke er plass for inndragning av vinning i forbindelse med en straffesak om skatteunndragelse». Behovet for å effektivisere sanksjonene mot profittmotivert kriminalitet tilsier at man ikke generelt bør avskjære påtalemyndigheten fra å fremme sak om inndragning også i slike tilfeller. Under straffesaken må retten uansett avgjøre om det foreligger en skatteunndragelse, og hvor omfattende den i tilfelle er. Dermed har den også klarlagt grunnlaget for inndragning av vinning.

Muligheten for å fremme inndragningssak er også viktig for å kunne sikre midler siktede disponerer. Selv om tvangsfullbyrdelsesloven § 14-1 gir hjemmel for å sikre betalingen av et skattekrav ved arrest, bør påtalemyndigheten også ha mulighet for å benytte heftelse etter strpl. kapittel 17. Politi og påtalemyndighet kan f.eks. ha kommet lenger i forberedelsen av straffesaken enn ligningsmyndighetene i forberedelsen av skattesaken. Påtalemyndigheten kan derfor ha grunnlag for å begjære heftelse, mens det foreløpig ikke er grunnlag for å begjære arrest.

Samtidig er det viktig å unngå at lovovertrederen må avstå samme beløp to ganger både ved inndragning og beskatning. Dette kan unngås ved en tilføyelse i § 37 d tredje ledd om at forhørsretten kan bestemme at inndragningen skal nedsettes dersom domfelte etter pådømmelsen har betalt skatt eller avgift som tilsvarer inndragningsbeløpet.

Som nevnt i pkt. 4.4.1.1 og 13.3 inneholder De forente nasjoners konvensjon om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer som ble vedtatt 19. desember 1988 i artikkel 5 (6) (c) en nærmere regulering av hva som skal regnes som vinning. Konvensjonen er nå ratifisert av Norge, og utvalget foreslår at det lovfestes en bestemmelse som langt på vei tilsvarer denne bestemmelsen, jf. pkt. 13.3. Dette forslaget er inntatt i annet til fjerde punktum.

Annet punktum fastslår at «Dersom fordelen er forvandlet eller gjort om til et annet formuesgode, kan også dette formuesgodet regnes som vinning». Det er i og for seg selvsagt at en vinning består også ved omgjøring av verdier. Men bestemmelsen har primært betydning for identitetskravet ved at den utvider adgangen til gjenstandsinndragning og dermed muligheten for å sikre kravet ved beslag.

Etter gjeldende rett har det vært antatt at dersom det er mottatt en konkret gjenstand, er utgangspunktet og hovedregelen at bare den kan inndras. Men har en annen gjenstand uomtvistelig trådt i stedet for den ved bytte, kan antakelig surrogatet inndras. Derimot er det antatt at sammenhengen er for fjern dersom gjenstanden er solgt, og det er kjøpt nye gjenstander for salgssummen. Se pkt. 4.3 og Matningsdal, Inndragning s. 172.

Forslaget innebærer at det vil være hjemmel for gjenstandsinndragning også i det sistnevnte tilfellet. Og identitetskravet kan etter omstendighetene være oppfylt selv om vinningen har gjennomgått flere forvandlinger. Dette gjelder for øvrig også ved surrogatheleri etter § 317, jf. Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, bind II s. 846. Avgjørende må være om det er en påviselig sammenheng mellom det aktuelle objektet og den opprinnelige vinningen. Ved sammenblanding med andre formuesgoder vil tredje punktum om forholdsmessig verdiinndragning være aktuell.

Den foreslåtte endringen i annet punktum har også visse indirekte konsekvenser: For det første får den betydning i relasjon til utkastet fjerde punktum som fastsetter at «Vinning omfatter også avkastning og andre fordeler vunnet av formuesgoder som anses som vinning». Det er dermed ikke bare avkastning av det opprinnelige formuesgodet som regnes som vinning, men også avkastning av senere formuesgoder som objektet er forvandlet til. Dette innebærer f.eks. at dersom lovovertrederen har mottatt en bil som vederlag, men senere har solgt den og kjøpt aksjer for salgssummen, vil også eventuelt utbytte og salgsgevinst av disse aksjene regnes som vinning.

Endringen får også betydning for adgangen etter § 37 a til å foreta inndragning hos senere erververe. Når denne bestemmelsen etter utvalgets forslag vil gi hjemmel for inndragning dersom «vinning eller ting som er nevnt i §§ 34 nr. 1 eller 35, etter gjerningstiden er overdratt fra noen som det kan foretas inndragning hos», vil det mao. være adgang til også å inndra surrogater som er overdratt.

Utkastet vil medføre mindre realitetsendringer når vinningen består av penger. I disse tilfellene er det allerede etter gjeldende rett lagt til grunn at avgjørende er om vedkommende pengebeløp, og ikke om de konkrete sedlene og myntene kan identifiseres. Inndragning in natura er derfor ikke utelukket fordi pengene er vekslet eller plassert på en bankkonto. Det utelukker heller ikke gjenstandsinndragning at pengene er blandet sammen med vedkommendes øvrige midler såframt pengebeløpet fortsatt kan identifiseres. Se RG 1985 s. 400 om vindikasjon av penger som er omtalt under pkt. 4.3 og i Matningsdal, Inndragning s. 172. I disse tilfellene følger hjemmelen for gjenstandsinndragning allerede av første punktum.

Gjenstander som er kjøpt for vinningen kan antakelig også inndras, jf. pkt. 4.3 og Matningsdal, Inndragning s. 173. Derimot er det neppe adgang til gjenstandsinndragning om vinningen har gjennomgått ytterligere forvandlinger. Etter utkastet vil det også være hjemmel for gjenstandsinndragning i disse tilfellene dersom sammenhengen med den opprinnelige vinningen kan påvises.

Utvidelsen av adgangen til gjenstandsinndragning når vinningen består av penger har tilsvarende indirekte konsekvenser som når den opprinnelige vinningen er en konkret gjenstand. Men realitetsendringen i forhold til gjeldende rett vil være mindre.

På domstidspunktet kan surrogatet både ha økt og tapt verdi i forhold til den opprinnelige verdien. I det første tilfellet er det ikke tvilsomt at surrogatet likevel kan inndras i sin helhet. En motsatt løsning ville være i dårlig samsvar med hensynet til «nullstilling» som er omtalt i kapittel 2.

Ved verdifall kan derimot ikke den lavere verdien være avgjørende. Som tidligere nevnt kan vinningen inndras i sin helhet selv om den er tapt. Det ville derfor være i dårlig samsvar med denne regelen om løsningen var motsatt når et surrogat delvis har tapt sin verdi. Også i disse tilfellene kan derfor inndragningsansvaret omfatte hele den opprinnelige vinningen. For å understreke dette fremgår det av utkastet at man også «kan» regne surrogatet som vinning.

I det siste tilfellet oppstår spørsmålet om kravet enten i sin helhet må fremmes som et krav om verdiinndragning etter nr. 4, eller om det kan foretas gjenstandsinndragning av surrogatet og i tillegg verdiinndragning av den mellomliggende verdi. Etter utvalgets vurdering bør denne adgangen stå åpen: Den økonomiske konsekvensen for lovovertrederen blir således ikke større om det gis mulighet for en slik kombinasjon. Påtalemyndigheten kunne dessuten alternativt etter forutgående heftelse tatt utlegg i surrogatet og begjært tvangssalg av det. Spørsmålet har derfor utelukkende betydning i forhold til gjerningspersonens øvrige kreditorer da gjenstandsinndragning gir mulighet for å sikre inndragningskravet ved beslag slik at det f.eks. har rettsvern i konkurs, jf. pkt. 4.8.3. Og da surrogatet kan tilbakeføres til en straffbar handling, er det etter utvalgets vurdering ingen rimelig grunn til at det øvrige kreditorfellesskapet skal kunne tjene på det.

Tredje punktum er en naturlig følge av annet punktum: Dersom det aksepteres at surrogatet av en vinning regnes som vinning, er det en naturlig konsekvens at identitetskravet også kan være oppfylt ved sammenblanding med midler som er ervervet på lovlig måte. Dette ble for øvrig også lagt til grunn i voldgiftsdommen som er referert i RG 1985 s. 400 og som er omtalt under pkt. 4.3 og hos Matningsdal, Inndragning s. 172.

Ved sammenblanding er full gjenstandsinndragning utelukket. Men dersom den opprinnelige vinningen består av penger, og pengene er plassert på en bankkonto sammen med lovlig ervervede midler, kan det gis dom for en forholdsmessig gjenstandsinndragning av vedkommende bankkonto. Som tidligere nevnt følger denne adgangen allerede av første punktum. For øvrig kan det teoretisk tenkes etablert et sameie hvor staten kan kreve oppløsning med hjemmel i sameieloven § 15. Men denne løsningen kan være upraktisk slik at den naturlige løsningen i mange tilfeller vil være å gi dom for verdiinndragning av vinningen.

Selv om det av denne grunn i praksis ikke alltid vil være aktuelt å foreta gjenstandsinndragning ved sammenblanding, har forslaget indirekte konsekvenser ved at avkastning kan regnes som vinning også ved sammenblanding, jf. fjerde punktum.

Det understrekes at dersom gjenstandsinndragning er utelukket fordi identitetskravet ikke er oppfylt, eller fordi gjenstanden er gått tapt, kan det foretas verdiinndragning etter § 34 nr. 4. Videre presiseres det at det som er lagt til grunn foran om verdifall, gjelder tilsvarende i denne sammenheng.

Fjerde punktum regulerer i hvilken utstrekning avkastning av vinning skal regnes som vinning. Da formålet med inndragning av vinning er å hindre at noen beriker seg på en straffbar handling, må det søkes løsninger som er egnet til å ivareta dette hensynet. De begrensningene som er oppstilt i erstatningsretten om nærhet i årsakssammenheng, påregnelighet m.v. kan derfor ikke generelt overføres til inndragning av vinning, jf. pkt. 4.4.1 og Matningsdal, Inndragning s. 175.

De standpunkt som hittil har vært inntatt om adgangen til å inndra avkastning, er ikke fullt ut egnet til å oppfylle dette målet. Da Norge i tillegg har ratifisert De forente nasjoners konvensjon om ulovlig håndtering og handel med narkotika og psykotrope stoffer som ble vedtatt 19. desember 1988, er det som nevnt i pkt. 13.3 enda større grunn til å utvide kompetansen til å inndra avkastning. Forslaget representerer etter dette en viss utvidelse av i hvilken utstrekning avkastning skal regnes som vinning.

Hittil har det vært krevd en relativt nær sammenheng mellom vinningen og avkastningen. Det har vært akseptert at renteavkastning kan inndras, jf. Matningsdal, Inndragning s. 178 med videre henvisninger. Om utformingen av domskonklusjonen når det ved gjenstandsinndragning inndras renteavkastning vises det til pkt. 9.4.

Derimot har det vært antatt at inndragning som utgangspunkt er utelukket dersom vinningen plasseres i aksjer, og aksjene gir utbytte og/eller gevinst ved omsetning, jf. Matningsdal, Inndragning s. 179 og Andenæs: Alminnelig strafferett, 3. utgave s. 449-450. Etter utkastet vil det være adgang til inndragning også i slike tilfeller.

Det har også vært lagt til grunn at inndragning er utelukket om vinningen er brukt til loddkjøp, og loddet gir gevinst, jf. Bratholm: Strafferett og samfunn s. 563-564 og Matningsdal, Inndragning s. 179. Etter utkastet er det hjemmel for inndragning også av slike gevinster. Likedan må det være adgang til å foreta inndragning om vinningen brukes til spill på travbanen, til tipping osv., og det oppnås en gevinst. Dette er for øvrig velkjente metoder til å hvitvaske ulovlig vinning. Det ville derfor være i dårlig samsvar med den økte innsatsen mot hvitvasking om lovovertrederen i slike tilfeller fikk beholde gevinsten ved hvitvasking.

Det understrekes at eksemplene foran ikke er uttømmende. Avgjørende er om avkastningen kan føres tilbake til en ulovlig vinning. I så fall skal den som utgangspunkt inndras.

Et særlig spørsmål oppstår dersom vinningen er investert i lovlig næringsvirksomhet. Også i slike tilfeller kan et eventuelt overskudd regnes som vinning. Men dersom virksomheten bare delvis er finansiert ved ulovlig vinning, kan bare en forholdsmessig andel inndras. Dessuten må det gjøres fradrag for den del av overskuddet som skyldes gjerningspersonens eget arbeid i virksomheten. Ved tvil om omfanget av overskuddet, kan bevislettelsesregelen i § 34 nr. 1 første ledd tredje punktum anvendes. I denne sammenheng kan f.eks. kassakredittrenten gi et holdepunkt idet gjerningspersonen i alle fall har hatt tilgjengelig en kapital som han alternativt måtte ha lånt.

Dersom gjerningspersonen ikke har tatt overskuddet ut av virksomheten, kan vedkommendes andel i verdistigningen inndras i den utstrekning den kan tilbakeføres til overskudd som kunne ha vært inndratt om overskuddet var blitt tatt ut. Også i denne sammenheng kan den nevnte bevislettelsesregelen anvendes. Det kan for øvrig vises til Rt. 1987 s. 1194 hvor eneaksjonæren i et aksjeselskap som hadde omsatt utuktige skrifter måtte tåle inndragning av verdiøkningen av hans aksjer i selskapet.

Annet ledd omfatter avkastning og andre fordeler av formuesgoder «som anses som vinning». Dette innebærer som tidligere nevnt at også avkastning av surrogatet regnes som vinning. Dette gjelder også om det har fått redusert verdi slik at det kan være aktuelt med en kombinert gjenstands- og verdiinndragning av vinningen. Som eksempel nevnes at lovovertrederen har mottatt aksjeutbytte før konjunkturene sviktet slik at aksjekursen gikk betydelig ned. Men i slike tilfeller kan det etter omstendighetene eventuelt være grunnlag for å redusere inndragningsansvaret.

Spørsmålet om inndragning av avkastning kan også oppstå dersom vinningen har gått inn i lovovertrederens generelle økonomi på en slik måte at det ikke kan påvises noen direkte sammenheng mellom vinningen og avkastningen. Etter utvalgets vurdering må adgangen til inndragning bero på de konkrete omstendighetene: En person som lever fra hand til munn, kan neppe sies å ha oppnådd noen relevant avkastning om vedkommende har benyttet ulovlig vinning til forbruk. Her må inndragningen begrenses til det opprinnelige utbyttet. Men dersom lovovertrederen også har lovlige midler som alternativt kunne ha vært benyttet til forbruk m.v., er det naturlig å legge vekt på at vedkommende har hatt en likviditetsfordel ved å kunne forbruke ulovlig vinning i stedet for å benytte lovlig ervervede midler. Avkastning som kan inndras må i så fall tilsvare hva som kunne ha vært oppnådd ved alternativt å plassere den ulovlige vinningen på rentebærende konto. Men da det kreves at vinningen faktisk er oppnådd, kan det ikke inndras avkastning med mindre vedkommende i perioden har hatt penger plassert på rentebærende konto.

Bevislettelsesregelen i § 34 nr. 1 første ledd tredje punktum kan anvendes også i disse tilfellene.

Det understrekes at i tillegg til avkastningen, kan også den opprinnelige vinningen inndras i sin helhet.

Det foreslås ikke noen bestemmelse om hvilke utgifter det skal gjøres fradrag for. Se drøftelsen under pkt. 13.3.

Til § 34 nr. 2

Denne bestemmelsen representerer en nydannelse i norsk rett ved at den ikke krever at vinningen kan tilbakeføres til noen konkret straffbar handling - eventuelt en fortsatt forbrytelse. Det er mao. tale om inndragning ved uidentifisert kriminalitet. Forslaget er nærmere begrunnet i pkt. 13.6.2.

Etter første ledd første punktum gjelder bestemmelsen dersom noen er funnet skyldig i «en eller flere straffbare handlinger som kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer». Utvalget har funnet det naturlig å legge avgjørende vekt på strafferammen etter straffebudet, og ikke på den konkrete straffen. Dette ikke bare fordi dette er den generelle regelen i norsk rett, men også fordi det bare er mulig å bevise toppen av et isfjell i mange av de sakene bestemmelsen tar sikte på. Det gir også bedre forutberegnelighet i prosessen å knytte reaksjonen til strafferammen og ikke til straffen som utmåles i saken.

Dersom domfelte er funnet skyldig i flere straffbare handlinger, kan dette gi en sterkere indikasjon enn ellers på at vedkommende har ervervet sin formue ved straffbar virksomhet. Det foreslås derfor at det tas hensyn til strafforhøyelse ved konkurrens. På bakgrunn av bestemmelsen i § 62 om straffutmåling ved konkurrens, innebærer dette at det ene straffebudet må ha en strafferamme på fengsel i 4 år. Og i dette tilfellet må strafferammen i det andre straffebudet være minst 2 år.

Forhøyelse av strafferammen ved gjentakelse er derimot irrelevant. Dette er presisert i tredje punktum. Men ved gjentakelse foreslås det i nr. 3 en egen hjemmel for inndragning. Som nevnt under pkt. 13.6.2.3 skal det derimot ses bort fra påbudet i § 51 første ledd om reduksjon av lengstestraffen ved forsøk. Dette er presisert i første punktum.

For å innskrenke anvendelsesområdet for bestemmelsen til tilfeller hvor det kan være en generell sannsynlighet for at domfelte har ervervet sin formue ved straffbar virksomhet, som er kjernepunktet i bestemmelsen, kreves det i tillegg at handlingen er av en slik karakter at «den kan gi betydelig vinning». Dette innebærer som nevnt at f.eks. uaktsomt drap etter § 239 ikke omfattes. Begrensningen innebærer også at et forsettlig drap faller utenfor. Dersom gjerningspersonen mottar en belønning for drapet, bør det være tilstrekkelig med hjemmelen for inndragning av vinning etter § 34 nr. 1.

Det foreslås at vilkåret skal være at «den straffbare virksomheten» er av en slik karakter at den kan gi betydelig vinning. Dermed er det ikke ubetinget avgjørende hvilket straffebud som er overtrådt. Som eksempel nevnes forbrytelse mot § 227 første ledd annet punktum som rammer grove former for trussel mot person der strafferammen er fengsel inntil 6 år når det foreligger «særdeles skjerpende omstendigheter» som nevnt i § 232 tredje punktum. Denne bestemmelsen omfatter ulike situasjoner, bl.a. at trusselen er «rasistisk motivert». I slike tilfeller kan ikke nr. 2 anvendes. Men nr. 2 kan anvendes dersom det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter fordi trusselen er fremsatt ved privat pengeinnkreving («torpedovirksomhet»). Det samme gjelder ved forbrytelse mot § 222 første ledd annet punktum, som rammer grov tvang.

Den begrensningen som er omtalt foran har også betydning ved vinningsforbrytelsene. Som nevnt i pkt. 13.6.2.3 tar forslaget primært sikte på personer med en «criminal lifestyle». Sammenholdt med vilkåret «betydelig» vinning som er nærmere behandlet i pkt. 13.6.2.3, vil svært mange personer som dømmes for grovt tyveri ikke omfattes av bestemmelsen.

Som nevnt i pkt. 13.6.2.3 innebærer formuleringen «den straffbare virksomheten» at inndragning kan skje både når en enkeltstående handling og når flere handlinger sett under ett har potensiale til å gi «betydelig vinning». Da det er potensialet som er avgjørende, kreves det på den annen side ikke at det er påvist verdier som oppfyller dette vilkåret.

Dersom strafferammen blir oppfylt som følge av konkurrens, må begge handlingene være av en slik karakter at de kan gi vinning. Det er f.eks. ikke hjemmel for inndragning etter nr. 2 dersom en person i samme sak dømmes for selskapssvindel etter strl. § 274 første ledd hvor strafferammen er fengsel inntil 4 år, og legemsbeskadigelse etter strl. § 229. På den annen side innebærer som nevnt formuleringen «den straffbare virksomheten» at det ikke kreves at den enkelte handling er tilstrekkelig til å gi betydelig vinning. Overført til konkurrenstilfellene innebærer dette at dersom begge handlingene er av en slik karakter at de kan gi vinning, er det tilstrekkelig at de samlet kan gi «betydelig vinning».

Straffebud i straffeloven som etter sin karakter og pga. strafferammen kan omfattes av bestemmelsen er for det første § 90 om åpenbaring av statshemmeligheter og § 91 om tilegnelse av hemmelige opplysninger om rikets sikkerhet. De øvrige straffebudene i kapittel 8 synes å være lite aktuelle i fredstid. Fra kapittel 11 kan § 114 om dommere m.v. som mottar bestikkelser være aktuell. Også forbrytelse mot § 120 annet alternativ om ulovlig føring av protokoll og § 122 annet alternativ om ulovlig brevbrudd kan være aktuell. Fra kapittel 14 er det særlig § 152 b nr. 1 om flora- og faunakriminalitet som synes aktuell.

Ved narkotikaforbrytelse mot § 162 kan bestemmelsen anvendes bortsett fra forbrytelse mot første ledd hvor strafferammen er fengsel inntil 2 år. Og ved dopingforbrytelse etter § 162 b kan den anvendes ved grov dopingforbrytelse som subsumeres under annet ledd. Ved forbrytelse mot §§ 162 første ledd og 162 b første ledd må eventuelt nr. 3 anvendes. Det understrekes at ved disse straffebudene kan nr. 2 anvendes selv om det ikke er bevist omsetning.

Dette medfører at grensen mellom § 162 første og annet ledd er sentral. Loven fastsetter at ved avgjørelsen «skal det særlig legges vekt på hva slags stoff den gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter». I denne sammenheng nevnes at i Rt. 1986 s. 219 uttalte Høyesterett at overdragelse av 3 1/2 gram heroin med sikte på videresalg ikke uten videre kunne subsumeres under annet ledd. Ved helhetsvurderingen ville særlig «heroinens renhetsgrad, vederlagets størrelse og overdragelsessituasjonen være av vesentlig betydning». Likedan kom Høyesterett i Rt. 1986 s. 1304 til at det ikke var uriktig å subsumere kjøp av 20 gram amfetamin med videresalg av 5 gram under første ledd. Derimot ble i Rt. 1991 s. 275 kjøp av 30 gram subsumert under annet ledd. Se også Rt. 1992 s. 693. I Rt. 1996 s. 170 og 1996 s. 172 sammenlignes ecstasy med amfetamin. Endelig nevnes at i Rt. 1986 s. 870 fant Høyesterett det «ikke tvilsomt» at medvirkning til henting og oppbevaring av 3,9 kg hasjisj måtte subsumeres under annet ledd.

Videre kan hele kapittel 17 om pengefalsk være aktuelt. Straffebudene i kapittel 18 om dokumentfalsk inneholder derimot ikke tilstrekkelig høy strafferamme til å omfattes av nr. 2.

Sedelighetskapitlet inneholder flere straffebud hvor strafferammen er tilstrekkelig høy til at nr. 2 kunne være anvendelig. De aktuelle straffebudene oppfyller derimot ikke tilleggsvilkåret om at handlingen «kan gi betydelig vinning». Dette vilkåret er riktignok oppfylt ved hallikbestemmelsen i § 206 første og annet ledd. Men da strafferammen er fengsel inntil 5 år, er det bare ved konkurrens denne overtredelsen gir hjemmel for inndragning etter nr. 2.

I kapittel 21 vil §§ 222 første ledd annet punktum og 227 første ledd annet punktum unntaksvis gi hjemmel for å anvende nr. 2, jf. foran.

Ved underslag og tyveri kan grovt underslag og grovt tyveri etter §§ 256 og 258 gi hjemmel for å anvende nr. 2. Simpelt underslag og simpelt tyveri omfattes derimot ikke da strafferammen etter §§ 255 og 257 er fengsel inntil 3 år. I disse tilfellene må eventuelt nr. 3 anvendes. Den samme sondringen gjelder ved bedrageri, jf. §§ 270 og 271. Ved grovt uaktsomt bedrageri etter § 271 a er strafferammen fengsel inntil 2 år. Det innebærer at nr. 3 også kan anvendes i disse tilfellene. Forsikringsbedrageri etter § 272 første ledd omfattes derimot av nr. 2. Men selv om det foreligger domfellelse etter noen av disse straffebudene, er det ofte ikke aktuelt å anvende bestemmelsen da den som nevnt primært tar sikte på personer med en «criminal lifestyle».

Fra kapittel 25 vil grovt ran etter § 268 annet ledd omfattes, mens utpresning etter § 266 og ran etter § 268 første ledd har en strafferamme på fengsel inntil 5 år. Anvendelse av nr. 2 forutsetter dermed konkurrens.

Ved utroskap gjelder det samme som for tyveri og underslag ved at det bare er grov utroskap etter § 276 som omfattes av nr. 2. For øvrig er det eventuelt nr. 3 som må anvendes.

I kapittel 27 om forbrytelser i gjeldsforhold m.m. har ingen av straffebudene tilstrekkelig høy strafferamme til at nr. 2 uten videre kan anvendes. Men ved konkurrens kan § 281 tredje ledd være aktuell. For øvrig må nr. 3 anvendes.

Ved heleri gir grovt heleri etter § 317 tredje ledd grunnlag for inndragning etter nr. 2. Det samme gjelder naturlig nok heleri mht. utbytte av en narkotikaforbrytelse som omfattes av § 317 fjerde ledd.

I pkt. 6.1 er det gitt en oversikt over faktisk forekommende profittmotivert kriminalitet. For tilfeller hvor straffebudet finnes i særlovgivningen, omfatter nr. 2 overtredelse av alkoholloven § 10-1 tredje ledd vedr. et «meget betydelig kvantum». Se pkt. 13.6.2.3 om grensen mellom alkoholloven § 10-1 annet og tredje ledd. Videre omfattes overtredelse av konkurranseloven § 6-6 annet ledd. Overtredelse av verdipapirhandelloven § 62 første ledd omfattes også. For øvrig må nr. 3 anvendes dersom strafferammen er tilstrekkelig høy.

Ved konkurrens kan det som nevnt være tilstrekkelig at straffebudet har en strafferamme på fengsel inntil 4 år. Fra straffeloven er det primært §§ 111, 113, 119, 123 annet ledd, 131 annet straffalternativ, 273 og 274 som er aktuelle.

Kravet kan rettes mot «noen» som er funnet skyldig i så alvorlig overtredelse som nevnt. Ved foretaksstraff etter §§ 48 a og 48 b etter ett av de aktuelle straffebudene, kan det også etter omstendighetene fremmes krav etter nr. 2 mot foretaket. Men da bestemmelsen om utvidet inndragning primært tar sikte på personer med en «criminal lifestyle», bør bestemmelsen neppe anvendes overfor et foretak med mindre det til en viss grad synes å basere seg på straffbar virksomhet. Av praktiske grunner kan inndragning overfor foretaket være å foretrekke fremfor at det foretas gjennomskjæring ved at inndragningskravet fremmes direkte overfor eieren av foretaket, eller den som har den reelle kontrollen over det.

Det understrekes at oversikten foran ikke er uttømmende, men på den annen side vil neppe mange andre forbrytelser være aktuelle.

Den prinsipielle endringen er som nevnt at det ikke kreves at påtalemyndigheten tilbakefører gjerningspersonens formue til noen konkret straffbar handling eller en fortsatt forbrytelse. I pkt. 13.6.2.4 har utvalget vurdert om loven i likhet med engelsk og nederlandsk rett bare skal gi hjemmel for et pengekrav, eller om regelen bør være parallell med hva som gjelder etter § 34 nr. 1 ved at det kan foretas gjenstands- og verdiinndragning i samme sak. Utvalget har kommet til at denne løsningen bør velges ved at gjenstandsinndragning er hovedregelen. Om valget mellom de to alternativene vises det til pkt. 13.6.2.4. Da verdiinndragning skal kunne være like tyngende for domfelte som gjenstandsinndragning, må verdien på domstidspunktet være avgjørende.

Ved verdiinndragning bør det i likhet med gjeldende § 35 tredje ledd annet punktum være adgang til å fastsette at det aktuelle formuesgodet skal hefte som sikkerhet for inndragningsbeløpet. Dette bør også gjelde ved verdiinndragning etter § 34 nr. 2, jf. utkastet nr. 4 annet punktum. Denne muligheten kan bare brukes i den utstrekning formuesgodet tilhører domfelte. Den er dermed utelukket i den utstrekning det foretas verdiinndragning etter annet ledd. Ved sameie må sikkerheten begrenses til domfeltes forholdsmessige andel i tingen.

Inndragningen kan omfatte alle formuesgoder domfelte eier på domstidspunktet dersom de ikke må unntas med hjemmel i annet punktum.

Annet punktum innebærer at dersom domfelte ikke kan sannsynliggjøre at et formuesgode for noen del er ervervet på lovlig måte eller ved lovlig ervervede midler, kan det inndras i sin helhet. Kan vedkommende derimot sannsynliggjøre at en gjenstand delvis er ervervet på denne måten, kan en forholdsmessig andel inndras. I så fall oppstår det et sameie mellom staten og domfelte som kan kreves oppløst etter sameieloven § 15.

«Formuesgode» omfatter også rettigheter, fordringer, bankkonti m.v. I gjeldende § 35 første ledd siste punktum er det presisert at «Som ting regnes også rettigheter og fordringer». Utvalget har vurdert en tilsvarende bestemmelse i § 34 nr. 2, men har funnet den overflødig.

Det aktuelle formuesgodet kan være beheftet. I så fall gjelder § 37 første ledd slik at rettigheten som hovedregel må respekteres. Men i enkelte saker kan det oppstå mistanke om at heftelsen er proforma. Ved verdiinndragning har ikke inndragningen noen direkte virkning for den angivelige rettighetshaveren. Da vurderingstemaet alltid er hvor omfattende domfeltes formue er, kan retten se bort fra en påstått rettighet dersom domfelte ikke sannsynliggjør at den er reell. Ved gjenstandsinndragning må derimot den angivelige rettighetshaveren gjøres til part i saken om det skal fastsettes i dommen at den påståtte rettigheten ikke skal kunne påberopes overfor staten. Det antas at strpl. § 2 første ledd nr. 2 gir hjemmel for dette, men da spørsmålet om å trekke tredjemann inn i saken oppstår i flere relasjoner, foreslås denne adgangen uttrykkelig lovfestet, jf. pkt. 13.6.2.5. Se for øvrig Matningsdal, Inndragning s. 402. Slik bestemmelse kan treffes dersom det foreligger sannsynlighetsovervekt for at rettigheten ikke er reell.

Det kan også tenkes at en rettighet ikke er proforma, men at den er stiftet på et slikt tidspunkt eller på en slik måte at den bør stå tilbake for statens inndragningskrav. Dette kommer utvalget tilbake til i utkastet til endring av § 37.

Formuesgoder som tilhører domfelte kan «helt eller delvis» inndras. I likhet med etter nr. 1 er utmålingen overlatt til rettens skjønn. Utvalget vil likevel understreke at dersom § 34 nr. 2 skal bli et effektivt virkemiddel for å hindre at noen tjener på sin kriminalitet, må hovedregelen være at kompetansen benyttes fullt ut.

Utvalget har vurdert om det bør gjøres et uttrykkelig unntak for formuesgoder som er beslagsfri etter lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) av 8. juni 1984 nr. 59 kapittel 2, men har kommet til at det ikke bør gjøres et slikt unntak: En gjeldsforfølgning kan som utgangspunkt omfatte alle formuesgoder som tilhører debitor. Men for å sikre vedkommende et visst eksistensminimum har lovgiveren funnet det nødvendig å unnta enkelte formuesgoder fra gjeldsforfølgningen. Inndragning etter § 34 nr. 2 kan derimot ikke omfatte formuesgoder som er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler. Det er derfor f.eks. ikke grunn til å unnta en eldre bil som domfelte ikke kan redegjøre for finansieringen av hvis vedkommende har ikke ubetydelige lovlige midler - han har f.eks. nylig arvet et større beløp. Retten bør derfor foreta en konkret rimelighetsvurdering i hvilken utstrekning beslagsfri gjenstander skal inndras. I denne sammenheng må det sentrale momentet være i hvilken utstrekning domfelte får beholde andre formuesgoder.

Inndragning etter nr. 2 skal ikke kunne omfatte formuesgoder som er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler. Da domfelte gjennomgående har best forutsetninger for å bevise at dette er tilfellet, og da vedkommende også allerede er dømt for profittmotivert kriminalitet av en slik karakter at den kan gi en betydelig vinning, noe som skaper en viss sannsynlighet for at formuen stammer fra kriminelle handlinger, har utvalget kommet til at det bør være domfelte som må vise at hans formue eller deler av den stammer fra lovlig erverv. Denne regelen er også nødvendig for at bestemmelsen skal kunne oppfylle sitt formål fordi det ofte kan være enkelt å gjøre omstendighetene omkring ervervet uklare. Men av hensyn til domfeltes rettssikkerhet vil det være tilstrekkelig at det «gjøres sannsynlig» at formuesgodet er ervervet på lovlig måte. Se nærmere under pkt. 13.6.2.4.

I annet ledd er det foreslått en bestemmelse som har som formål å gjøre inndragningskompetansen etter § 34 nr. 2 mer effektiv. Fra praksis er det velkjent at enkelte kriminelle forsøker å skjule midler som er tjent ved deres kriminelle virksomhet ved å overføre dem til nærstående personer. Slike overføringer kan være reelle, men ofte er de proforma.

Ved endringen av § 317 i 1993 rammes langt flere tilfeller av mottakelse av utbyttet. Det kan derfor i slike tilfeller ofte fremmes inndragningskrav direkte mot mottakeren med grunnlag i vedkommendes forbrytelse mot § 317. I denne sammenheng understrekes det dessuten at forbrytelse mot § 317 ikke er betinget av at påtalemyndigheten beviser hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra. Men dersom påtalemyndigheten ikke kan bevise at skyldkravet forsett eller uaktsomhet er oppfylt, er inndragning utelukket hos overtrederen.

Utvalget har derfor kommet til at det ved fastleggingen av domfeltes formue også bør være adgang til å trekke inn formue som tilhører vedkommendes ektefelle eller ugifte samboende. Om begrunnelsen for dette vises det til pkt. 13.6.2.4. Både heterofile og homofile samboerforhold omfattes. Om hva som kreves for at partene skal anses å bo «fast sammen under ekteskapsliknende forhold» vises det til Straffelovkommisjonens motiver i NOU 1992: 23 s. 61 annen spalte:

«Det må avgjøres på grunnlag av en individuell vurdering om det foreligger et slikt samboerforhold at reglene om de nærmeste skal anvendes. Generelt kan det sies at forholdet bør ha vært stabilt over en ikke helt kortvarig periode (se Bjerke og Keiserud I s 353 og Rt. 1985 s 375, som gjaldt tolking av gml strpl § 176). Felles barn vil også være et viktig moment ved avgjørelsen av om samboerforhold skal likestilles med ekteskap etter utkastet § 14.»

Etter lov om registrert partnerskap av 30. april 1993 nr. 40 § 3 likestilles registrert partnerskap med ekteskap. Dette gjelder dermed også i denne sammenheng.

Forutsetningen for identifikasjon er at ekteskapet eller samboerforholdet bestod på ervervstidspunktet. Ekteskapet består selv om ektefellene er separert. Det er derimot ikke avgjørende om det senere har opphørt ved skilsmisse eller død. Men dette kan ha betydning for om adgangen til identifikasjon bør benyttes.

Selv om ekteskapet ikke var inngått på ervervstidspunktet, er det likevel adgang til identifikasjon dersom partene da var samboere.

Dersom det åpnes adgang til å inkludere formue som tilhører de nevnte personene, er det et sentralt spørsmål om bestemmelsen bør begrenses til erverv fra domfelte, eller om erverv generelt bør omfattes. Det effektivitetshensynet som har begrunnet forslaget i første ledd annet punktum, tilsier at erverv generelt bør omfattes. En motsatt regel kunne gjøre det altfor enkelt å unngå inndragning ved å skjule ervervsmåten. Bestemmelsen bør derfor omfatte alt erverv, men på den annen side begrenses til erverv som har skjedd de siste 5 år før den handlingen som danner grunnlaget for inndragningen ble begått. Ved tvil om ervervstidspunktet må domfelte sannsynliggjøre at ervervet har skjedd så tidlig at det må ses bort fra gjenstanden ved fastleggingen av inndragningsbeløpet.

De nærståendes formue kan ikke inkluderes i den utstrekning domfelte gjør det «sannsynlig» at formuen er ervervet på lovlig måte. Men selv om domfelte ikke lykkes i å føre slikt bevis, har retten en skjønnsmessig kompetanse til å se bort fra den aktuelle formuen. Dette fremgår av at retten «helt eller delvis» kan inndra den. Ved denne vurderingen bør det særlig legges vekt på omstendigheter som kan tilsi at den generelle presumsjonen som bestemmelsen er basert på, ikke har gyldighet i den konkrete saken. Det bør derfor for det første legges vekt på hvor lang tid som har gått siden ervervet. Videre bør det legges vekt på en eventuell usikkerhet om ervervsmåten.

Dersom det foretas inndragning hos mottakeren pga. vedkommendes forbrytelse mot § 317, er det ikke grunnlag for å inndra den samme formuen hos domfelte. Annet ledd må derfor anses begrenset til formue som ikke allerede med hjemmel i § 34 nr. 1 er inndratt hos mottakeren. Dette gjelder selv om kravet foreløpig ikke er innfridd.

Til § 34 nr. 3

Ved gjentakelse foreslås det åpnet adgang til utvidet inndragning selv om den straffbare handlingen har lavere strafferamme enn det som kreves etter nr. 2. Forslaget er nærmere begrunnet i pkt. 13.6.2.3.

Forutsetningen for at nr. 3 skal komme til anvendelse er for det første at det aktuelle straffebudet har en strafferamme av fengsel i 2 år eller mer. Det som er sagt foran om beregningen av strafferamme, gjelder tilsvarende i denne sammenheng. Men etter nr. 3 skal det ses bort fra forhøyelse av strafferammen ved konkurrens. Dette fremgår av at nr. 2 i motsetning til nr. 3 knytter beregningen til «en eller flere straffbare handlinger».

Mens nr. 2 krever at den straffbare virksomheten er av en slik karakter at den kan gi «betydelig vinning», har utvalget vurdert om det etter nr. 3 bør være tilstrekkelig at den «kan gi vinning». Dette fordi nr. 3 krever gjentakelse, og at også den forutgående handlingen må være av en slik karakter at «den kan gi vinning». Dermed kan det generelt sett være en noe større sannsynlighet for at vedkommende har en «criminal lifestyle». Utvalget har likevel kommet til at det også ved gjentakelse bør kreves at den straffbare virksomheten er av en slik karakter at den «kan gi betydelig vinning». Men heller ikke i denne sammenheng må det påvises noen konkret vinning fra den straffbare virksomheten som vedkommende er dømt for. Det vises til drøftelsen foran i tilknytning til § 34 nr. 2 og til pkt. 13.6.2.3.

Forutsetningen for å kunne anvende nr. 3 er som nevnt at det foreligger gjentakelse. Etter den generelle bestemmelsen om gjentakelse i § 61 har forseelser gjentakelsesvirkning i 2 år, mens forbrytelser har slik virkning i 6 år. Utvalget foreslår at gjentakelsesvirkningen skal vare i 5 år, og at det ikke skal sondres mellom forbrytelser og forseelser. Fristen løper fra det tidspunkt vedkommende er «ilagt» straff m.v., og den avbrytes når den nye handlingen blir begått. Ved anke løper fristen fra den dag det er avsagt endelig dom i saken.

Strl. § 61 oppstiller også enkelte ytterligere vilkår for gjentakelsesvirkning - bl.a. at «Straffen for den tidligere forrvede helt eller delvis var fuldbyrdet». De hensyn som har begrunnet forslaget i nr. 3 tilsier at det ikke bør stilles tilsvarende krav i denne sammenheng: I den første saken er det kanskje avslørt en såpass beskjeden overtredelse at påtalemyndigheten har nøyd seg med påtaleunnlatelse. Det kan også være at retten har nøyd seg med straffutmålingsutsettelse etter § 52 nr. 1. Men dersom handlingen er av en slik karakter at den kan gi vinning, og samme person senere finnes skyldig i en tilsvarende eller annen handling av samme karakter, kan det være en presumsjon for at vedkommendes formue er ervervet ved straffbare handlinger. I denne sammenheng er det uten interesse om det tidligere er fullbyrdet noen straff.

Loven stiller ikke noen krav til strafferammen i det straffebudet som gir gjentakelsesvirkning. Utvalget skal nedenfor gi et eksempel på hvilken praktisk betydning dette har.

Under behandlingen av nr. 2 er det nevnt enkelte straffebud i straffeloven hvor det kan være aktuelt å anvende nr. 3. Av andre straffebud hvor det etter omstendighetene kan være aktuelt å anvende bestemmelsen nevnes §§ 118, 121 annet ledd, 129 annet straffalternativ, 131 første straffalternativ, 132 og 145 tredje ledd. Ved dokumentfalsk utgjør falsken ofte et element i en annen forbrytelse eller skjuler en annen forbrytelse. Det samme kan ofte være tilfellet ved regnskapsforbrytelse etter § 286. Om inndragning i disse tilfellene vises det til pkt. 13.6.2.3.

Fra sedelighetskapitlet nevnes at § 211 om omsetning av utuktig skrift m.v. har strafferamme inntil 2 år fengsel slik at bestemmelsen omfattes.

Videre fremheves at § 286 om regnskapsforbrytelser ved «særlig skjerpende omstendigheter» har en strafferamme på fengsel inntil 3 år. Da regnskapsforbrytelse i en del tilfeller skjer for å skjule økonomiske forbrytelser, er det særlig grunn til å være oppmerksom på at nr. 3 kan anvendes i disse tilfellene. Om vilkåret «særlig skjerpende omstendigheter» vises det til Ot.prp. nr. 61 (1978-79) s. 42. Se også Rt. 1986 s. 1076, 1988 s. 1351 og 1993 s. 980 hvor vilkåret var oppfylt. I Rt. 1992 s. 1612 var det derimot ikke oppfylt.

Åger etter § 296 har en strafferamme på fengsel inntil 2 år, og omfattes dermed av nr. 3. Den som gjør seg næring av lykkespill m.v., kan derimot etter § 298 bare straffes med fengsel inntil 1 år. Men i denne sammenheng understrekes det at visse overtredelser av lov om lotterier m.v. av 24. februar 1995 nr. 11 kan straffes med fengsel inntil 3 år, jf. lovens § 17 annet ledd. Dette gjelder for det første ved overtredelse av forskrift etter § 15 hvor departementet er gitt kompetanse til å «nedlegge forbud mot lotteriformer, eller besittelse av lotteriinnretninger, som lett kan misbrukes eller vanskelig kan kontrolleres». Strafferammen er den samme ved overtredelse av § 16 som setter forbud mot «å opprette eller delta i pyramidespill, lykkekjeder, kjedeforretninger eller liknende tiltak hvor penger eller andre verdier omsettes etter hvert innen en ubestemt krets av personer».

Fra særlovgivningen nevnes at «særlig grov» overtredelse av alkoholloven etter lovens § 10-1 annet ledd kan straffes med fengsel inntil 2 år. Overtredelse av § 10-1 første ledd har derimot en strafferamme av fengsel inntil 6 måneder. Denne overtredelsen kan dermed ha gjentakelsesvirkning, men gir ikke selvstendig hjemmel for inndragning. Om sondringen mellom første og annet ledd kan det vises til Rt. 1991 s. 940.

Ved overtredelse av tolloven er det bare «særlig grov» overtredelse etter lovens § 66 som gir hjemmel for inndragning etter nr. 3. Det vises til avgjørelsene i Rt. 1973 s. 10, 1982 s. 825, 1983 s. 66 og 1995 s. 65 om når overtredelse av tolloven kan regnes som «særlig grov».

Ved miljøkriminalitet kan som nevnt overtredelse av § 152 b gi hjemmel for inndragning etter nr. 2. Videre nevnes at etter viltloven § 56 første ledd annet punktum er strafferammen fengsel inntil 2 år ved «særlig skjerpende omstendigheter». Ifølge Ot.prp. nr. 54 (1992-93) s. 28 annen spalte kan dette vilkåret bl.a. være oppfylt «når det har foregått en organisert og/eller systematisk jakt eller fangst av totalfredede arter». Videre fremheves det at «Det vil også være et moment ved vurderingen om det foreligger vinnings hensikt og i hvor sterk grad den ulovlige handlingen er økonomisk motivert». Pga. det store potensialet for å oppnå fortjeneste i saker av denne karakter, vil det ofte være naturlig å vurdere inndragning etter nr. 3 dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt.

Overtredelse av forurensningsloven § 78 annet ledd oppfyller også strafferammen etter nr. 3. Men i disse tilfellene er det normalt bare aktuelt å vurdere inndragning etter nr. 1. Det samme gjelder ved overtredelse av naturvernloven § 24 første ledd annet punktum og kulturminneloven § 27 annet punktum.

Ved overtredelse av fiskerilovgivningen synes ingen av de aktuelle lovene å ha tilstrekkelig høy strafferamme til at nr. 3 kan anvendes. Dette har etter utvalgets vurdering ingen betydning da fiskerilovgivningen selv gir utstrakt hjemmel for inndragning, jf. Matningsdal, Inndragning s. 229-232 og 283-285.

Overtredelse av konkurranseloven straffes som hovedregel med fengsel inntil 3 år, jf. lovens § 6-6 første ledd. Ved «skjerpende omstendigheter» er straffen fengsel inntil 6 år, jf. annet ledd. Overtredelse av verdipapirhandelloven straffes derimot dels med fengsel inntil 1 år, og dels med fengsel inntil 6 år, jf. lovens § 62. Det kan mao. i større eller mindre utstrekning være hjemmel for inndragning etter nr. 2 eller 3 ved overtredelse av begge lovene.

Derimot er ikke strafferammen i strl. § 262 tilstrekkelig høy til at omsetning av ulovlige fjernsynsdekodere omfattes av nr. 3. Det samme gjelder ved overtredelse av markedsføringsloven § 17, varemerkeloven § 37 og åndsverkloven § 54. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå strafferammen i nr. 3 senket for at disse tilfellene skal omfattes. I tillegg til overtredelse av fiskerilovgivningen synes således disse tilfellene å være de eneste typetilfellene som er nevnt under pkt. 6.1 hvor ikke § 34 nr. 2 eller 3 helt eller delvis gir hjemmel for inndragning.

Til § 34 nr. 4

Ved inndragning av vinning etter § 34 nr. 1 kan det være aktuelt også å vurdere verdiinndragning. Dette kan skyldes forskjellige forhold - f.eks. at gjenstandsinndragning er utelukket fordi den gjenstanden vinningen består av ikke lenger kan påvises. Utvalget har funnet det naturlig å foreslå adgangen til verdiinndragning uttrykkelig lovfestet i § 34 nr. 4 første punktum. Dette representerer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett.

Det understrekes at det fortsatt vil være adgang til å kumulere gjenstands- og verdiinndragning i samme sak. Dette innebærer f.eks. at dersom en person blir dømt for omsetning av narkotika for kr 500.000, men det bare er beslaglagt pengesedler for kr 200.000 som kan tilbakeføres til omsetningen, kan det overskytende beløpet inndras som verdiinndragning. Dette beløpet kan fullbyrdes i lovlig ervervet formue.

Ved inndragning med hjemmel i § 34 nr. 2 og 3 tilsier hensynet til fullbyrdingen at det normalt bør foretas gjenstandsinndragning. Men også i disse tilfellene kan det være aktuelt med verdiinndragning. Dette er nødvendig i den utstrekning inndragningen etter nr. 2 annet ledd skal omfatte formue som tilhører ektefelle eller samboer. En annen situasjon er når det bevises at lovovertrederen har formue i utlandet, men det ikke lykkes å få vedkommende utenlandske myndigheter til å yte bistand til at midlene blir overført til Norge. Men også ellers kan f.eks. sosiale hensyn tilsi at det velges verdiinndragning i stedet for gjenstandsinndragning. Dette gjelder f.eks. dersom det er aktuelt å inndra domfeltes bolig fordi det ikke gjøres sannsynlig at den er ervervet med lovlig ervervede midler.

Gjeldende § 35 tredje ledd annet punktum fastsetter at ved verdiinndragning kan det bestemmes i dommen at tingen hefter til sikkerhet for inndragningsbeløp. Utvalget foreslår at denne regelen overføres til § 34 nr. 4 annet punktum. Slik bestemmelse kan f.eks. være aktuell dersom retten unnlater å inndra domfeltes bolig. For å oppnå rettsvern mot godtroende tredjemann må påtalemyndigheten da tinglyse sikkerheten på eiendommen. Sikkerheten kan senere slettes når domfelte f.eks. ved å oppta lån har maktet å innfri inndragningskravet.

Sikkerheten kan bare omfatte den gjenstanden som alternativt ville ha vært inndratt. Skal påtalemyndigheten oppnå sikkerhet i andre formuesgoder, må dette skje etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Bestemmelse som nevnt kan treffes selv om det ikke er nedlagt påstand om det, jf. utkastet til strpl. § 38 annet ledd tredje punktum.

Til § 35

Som nevnt i kommentaren til § 34 nr. 4 foreslår utvalget at bestemmelsene i § 35 tredje ledd overføres til § 34 nr. 4. Av denne grunn foreslås § 35 tredje ledd opphevet samtidig som nytt tredje ledd siste punktum gir reglene i § 34 nr. 4 tilsvarende anvendelse.

Til § 36 tredje ledd

Inndragning etter § 34 er betinget av at det foreligger en «straffbar handling». Men § 36 tredje ledd gjør et unntak for manglende tilregnelighet. Utvalget har kommet til at den foreslåtte hjemmelen i § 34 nr. 2 og 3 til å inndra formue som ikke kan tilbakeføres til noen konkret straffbar handling, bør være begrenset til tilfeller hvor lovovertrederen oppfyller samtlige straffbarhetsvilkår for den eller de handlingene som danner grunnlaget for inndragningen. I tredje ledd er det derfor presisert at unntaket bare gjelder ved inndragning med hjemmel i § 34 nr. 1.

Gjeldende § 36 tredje ledd gir sannsynligvis ikke adgang til inndragning dersom lovovertrederens manglende tilregnelighet har ført til at vedkommende ikke har hatt de nødvendige personlige forutsetninger for å handle med den skyld som straffebudet krever, jf. pkt. 4.2.1 og Matningsdal, Inndragning s. 149. I pkt. 13.6.1 har utvalget kommet til at inndragning etter § 34 nr. 1 ved manglende tilregnelighet ikke bør være betinget av at lovovertrederen har handlet med den nødvendige skyld. Dette forslaget er fulgt opp i lovutkastet annet punktum.

Unntaket er betinget av at «den aktuelle tilstanden» har ført til at lovovertrederen ikke har handlet med den nødvendige skyld. Det foreslås mao. ikke noe generelt unntak fra skyldkravet for de utilregnelige. Den foreslåtte regelen er som utgangspunkt parallell med hva som gjelder når det ved bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus fingeres strafferettslig skyld. Unntaket omfatter dermed bare situasjoner hvor det kan legges til grunn at en tilregnelig ville ha handlet med den nødvendige skyld. Men i motsetning til ved selvforskyldt rus er det adgang til å fingere vinnings hensikt. Ved bevistvil gjelder det vanlige beviskravet i strafferetten.

I pkt. 13.6.1 har utvalget videre kommet til at det også bør være adgang til å inndra vinning etter § 34 nr. 1 selv om lovovertrederen ikke kan straffes pga. unnskyldelig rettsvillfarelse eller som følge av nødrett. Dette er fulgt opp i tredje punktum. Samtidig understrekes det at disse forhold kan ha betydning for om og i tilfelle i hvilken utstrekning det bør foretas inndragning - særlig når vinningen ikke lenger er i behold. I denne sammenheng vises det til Matningsdal, Inndragning s. 311-313 med henvisning til rettspraksis.

Til § 37 annet ledd

Som nevnt under kommentaren til § 34 nr. 2 må det også ved inndragning etter den bestemmelsen tas hensyn til rettigheter i de gjenstandene som inndras. I de aktuelle sakene kan det lett tenkes at lovovertrederen forsøker å redusere inndragningen ved at gjenstandene påheftes proforma heftelser. Som nevnt vil retten kunne sette slike heftelser til side dersom den påståtte rettighetshaveren gjøres til part. Strpl. § 2 første ledd nr. 2 foreslås endret slik at det blir klar hjemmel for dette, jf. pkt. 13.6.2.5.

Dersom det ikke kan legges til grunn at en heftelse er proforma, gir § 37 første ledd en viss adgang til å sette den til side dersom rettighetshaveren selv er skyldig i den straffbare handlingen, eller den skyldige har handlet på rettighetshaverens vegne. Og etter annet ledd kan heftelsen settes til side dersom rettighetshaveren forsto eller burde forstått at gjenstanden skulle brukes ved en straffbar handling. Om innholdet av § 37 kan det særlig vises til Matningsdal, Inndragning s. 398-406.

Strl. § 37 annet ledd gir derimot i dag ved inndragning av vinning ikke hjemmel for å fastsette at rettigheter som tilhører tredjemann kan falle bort. Bestemmelsen omfatter således bare rettigheter i redskapet til den straffbare handling. Utvalget har kommet til at det bør være en slik adgang dersom vedkommende da rettigheten ble stiftet forstod eller burde ha forstått at gjenstanden kunne inndras. Dette er presisert avslutningsvis i annet ledd. Forslaget er generelt, men har primært praktisk betydning ved inndragning etter utkastet §§ 34 nr. 2 og 3 og 37 a annet og tredje ledd. Samtidig understrekes det at ved inndragning etter § 34 nr. 2 og 3 vil det ofte være foretatt utvidet beslag etter utkastet § 203 a. I så fall blir siktede normalt berøvet sin legitimasjon ved at beslaget tinglyses eller registreres, eller ved at gjenstanden tas ut av vedkommendes besittelse.

Til § 37 a

Strl. § 37 a gir hjemmel for inndragning hos mottakeren av «vinning eller ting som er nevnt i §§ 34 eller 35». Som nytt annet ledd foreslås det en særskilt bestemmelse for tilfeller hvor § 34 nr. 2 eller 3 er anvendelig. Av denne grunn bør det fremgå uttrykkelig av første ledd at det bare gjelder for vinning som kan inndras etter § 34 nr. 1.

Strl. § 34 nr. 1 annet ledd reduserer kravene i forhold til gjeldende rett for at identitetskravet skal være oppfylt når fordelen er forvandlet eller gjort om til et annet formuesgode. En forvandling hindrer som nevnt ikke gjenstandsinndragning hos den vinningen har tilfalt direkte sålenge identiteten er i behold. Endringen i § 34 nr. 1 annet ledd har også betydning i relasjon til § 37 a første ledd: Da identitetskravet i §§ 34 nr. 1 og 37 a første ledd bør være det samme, medfører endringen i § 34 at § 37 a første ledd endres tilsvarende.

Den foreslåtte endringen har for øvrig begrenset betydning: Har mottakeren gitt vederlag for vinningen, er inndragning hos mottakeren betinget av at vedkommende «forsto eller burde ha forstått» sammenhengen mellom den straffbare handling og det han har fått overdratt. Da § 317 også rammer surrogatheleri, og da det etter § 317 femte ledd er tilstrekkelig med uaktsomhet, kan det vanskelig tenkes tilfeller hvor mottakeren ikke også kan straffes etter § 317. I så fall gir denne overtredelsen selvstendig hjemmel for inndragning hos vedkommende.

Ved gaveerverv er konsekvensen av inndragning at mottakeren går glipp av en gevinst, men at vedkommende ikke lider noe tap som følge av egne utlegg. Selv om inndragning etter § 37 a første ledd kan skje uavhengig av vedkommendes subjektive forhold, må utvidelsen av inndragningshjemmelen være forsvarlig også i disse tilfellene. Konkret urimelighet kan motvirkes ved at retten benytter sin skjønnsmessige kompetanse til helt eller delvis å frifinne for kravet.

I annet ledd foreslås en ny hjemmel for inndragning hos visse mottakere når det foretas eller er foretatt inndragning hos lovovertrederen med hjemmel i § 34 nr. 2 eller 3. Forslaget er begrunnet i ønsket om å gjøre § 34 nr. 2 og 3 mest mulig effektiv, og er nærmere begrunnet i pkt. 13.6.2.5.

Bestemmelsen omfatter som utgangspunkt overdragelse av ethvert formuesgode fra lovovertrederen. I likhet med § 34 nr. 2 og 3 kreves det mao. ikke at formuesgodet kan tilbakeføres til noen konkret straffbar handling. Inndragning hos lovovertrederen kan likevel ikke omfatte formue som lovovertrederen sannsynliggjør er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler. Regelen bør være parallell ved inndragning hos mottakeren da det ikke er noe legislativt grunnlag for å ha en mer omfattende inndragningshjemmel i disse tilfellene. I fjerde punktum er det derfor foreslått at «Inndragning er likevel utelukket dersom mottakeren gjør det sannsynlig at lovovertrederen har ervervet formuesgodet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler».

Strl. § 317 siste ledd fastsetter at heleristraff ikke kan anvendes «på den som mottar utbyttet til vanlig underhold av seg selv eller andre fra en som plikter å yte slikt underhold . . .». Utvalget har kommet til at det bør gjøres en tilsvarende reservasjon i denne sammenheng. I fjerde punktum er det derfor tilføyd at inndragning heller ikke skal kunne skje «i den utstrekning det er mottatt til vanlig underhold av vedkommende». Det er forutsetningen at denne reservasjonen skal tolkes på samme måten som den tilsvarende reservasjonen i § 317, jf. Ot.prp. nr. 53 (1992-93) s. 26-27 sammenholdt med Ot.prp. nr. 45 (1987-88) s. 23 første spalte. Det er likevel en viss forskjell ved at reservasjonen i § 37 a annet ledd ikke krever at ytelsen har skjedd som følge av underholdsplikt. Årsaken til dette er at § 37 a annet ledd er begrenset til en mindre krets av personer, mens § 317 omfatter enhver.

Formuesgodet må være «overdratt». Bestemmelsen gjelder dermed uavhengig av om det ytes vederlag. Arv faller derimot utenfor, men i disse tilfellene foreslås det i § 75 annet ledd annet punktum en selvstendig hjemmel for å fremme inndragningssak.

Avkall fra lovovertrederen på ventende arv etter arveloven § 45 og avslag på falt arv etter arveloven § 74 omfattes verken av § 37 a annet ledd eller forslaget til § 75 a annet ledd annet punktum. Dette er eksempler på formue som, dersom arven ble mottatt, var ervervet på lovlig vis og som dermed ville være unntatt fra inndragning etter § 34 nr. 2 og 3.

Mottakerens subjektive forhold er ikke avgjørende for at det skal være hjemmel for inndragning hos vedkommende. Utvalget understreker at ved overdragelse til lovovertrederens nærmeste vil situasjonen svært ofte være at mottakeren er kjent med eller bør være kjent med overdragerens kriminelle virksomhet. For påtalemyndigheten kan det likevel være vanskelig å bevise dette. Hensynet til regelens effektivitet tilsier derfor at skyldkravet i første ledd ikke bør gjelde tilsvarende. Også i denne relasjon kan konkret urimelighet unngås ved at retten benytter sin skjønnsmessige kompetanse til helt eller delvis å frita for inndragning, og i denne sammenheng kan det selvsagt legges vekt på mottakerens subjektive forhold. Inndragning bør heller ikke skje dersom retten er overbevist om at mottakeren har betalt fullt vederlag, eller at det er tale om en ordinær forretningstransaksjon.

Bestemmelsen gjelder for overdragelser «de siste 5 år før den handlingen som danner grunnlaget for inndragningen ble begått». Denne fristen er nærmere begrunnet i pkt. 13.6.2.5. Når lovovertrederens ansvar begrunnes i § 34 nr. 3, er det handlingen i sak nr. 2 som danner utgangspunktet for fristen.

Det foreslås at kretsen kravet kan rettes mot gjøres videre enn de som omfattes av § 34 nr. 2 og 3, og at kravet kan fremmes mot alle som etter § 5 regnes som «nærmeste». Da ugifte samboende ikke er nevnt i § 5, er de uttrykkelig nevnt i tredje punktum.

Inndragning etter § 37 a annet ledd kan skje når det «kan foretas» inndragning hos lovovertrederen etter § 34 nr. 2 eller 3. Kravet mot lovovertrederen og kravet mot mottakeren kan fremmes i samme sak, jf. strpl. § 13 sammenholdt med § 2. Dette har for det første prosessøkonomiske fordeler. Hensynet til sakens opplysning trekker i samme retning: Dersom kravene fremmes i forskjellige saker, kan strpl. § 122 om manglende forklaringsplikt påberopes, jf. lovens § 2. Fremmes sakene samtidig, har for så vidt ingen av partene forklaringsplikt, jf. strpl. § 90 sammenholdt med § 82 fjerde ledd. Men i praksis viser det seg likevel at de fleste velger å forklare seg når de selv risikerer ansvar. I tillegg til at man på denne måten har best utsikt til å oppnå forklaring, gir dessuten en samtidig behandling av sakene størst sikkerhet for at retten får en riktig totaloversikt over faktum.

Selv om det fremmes krav mot mottakeren etter § 37 a annet ledd, er ikke dette til hinder for at vedkommendes formue medregnes ved beregningen av lovovertrederens formue etter § 34 nr. 2 eller 3. For å unngå dobbeltinndragning er det derfor i femte punktum fastsatt at dersom mottakerens formue helt eller delvis er medregnet ved beregningen av lovovertrederens formue, reduseres lovovertrederens ansvar i den utstrekning vedkommendes nærmeste innfrir sitt ansvar etter annet ledd. «Innfrir» viser at det ikke er tilstrekkelig at den nærmeste blir ilagt ansvar. Ansvaret må faktisk innfris. Bestemmelsen blir dermed langt på vei parallell med hva som etter § 37 d tredje ledd gjelder for erstatning som betales etter at det er avsagt dom for inndragning av vinning.

Den nevnte regelen bør også gjelde den omvendte vei ved at innfrielse fra lovovertrederen kan redusere mottakerens ansvar. Reduksjon bør likevel bare skje i den utstrekning innfrielsen overskrider det inndragningsansvaret domfelte er ilagt med basis i sin egen formue. Dette er presisert i sjette punktum.

Utvalget har videre kommet til at det etter modell av lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) av 8. juni 1984 nr. 59 § 1-5 nr. 2 også bør gis hjemmel for inndragning hos slike foretak som etter denne bestemmelsen regnes som nærstående. Det vises til utkastet tredje ledd. Om innholdet vises det til NOU 1972: 20 s. 252-253 og Ot.prp. nr. 50 (1980-81) s. 140-141.

Til § 37 d tredje ledd

Som nevnt i kommentaren til § 34 nr. 2 er ikke inndragning av vinning utelukket fordi ligningsmyndighetene også kan fremme sak om endring av ligningen og om ileggelse av tilleggsskatt. Tvert om bør påtalemyndigheten i visse saker forberede og fremme krav om inndragning også i slike tilfeller. Dette gjelder særlig dersom ligningsmyndighetene synes å være noe på etterskudd med å fremme saken.

I slike tilfeller kan det forekomme at den inndratte vinningen tilsvarer den skatten som senere blir ilagt. Dersom de to avgjørelsene ikke ble sett i sammenheng, kunne dette medføre at samme beløp avstås to ganger til statskassen. For å unngå dette resultatet foreslås det i nytt annet punktum at bestemmelsene om reduksjon av inndragningen som følge av senere betalt erstatning skal gjelde tilsvarende i tilfeller hvor det senere betales skatt eller avgift som tilsvarer inndragningen.

Til § 70 første ledd

Strl. § 70 første ledd fastsetter at korteste foreldelsesfrist for inndragning av «vinning» er 10 år. I § 34 nr. 2 og 3 foreslås det åpnet adgang til å inndra formue som ikke kan tilbakeføres til noen konkret straffbar handling. Av den grunn foreslås det at «vinning» erstattes av en henvisning til § 34. Det nevnes at også lov om pristiltak av 11. juni 1993 nr. 66 § 5 siste ledd oppstiller en tiårsfrist for å fremme sak om inndragning av merpris. Se også konkurranseloven § 6-5 fjerde ledd om vinningsavståelse.

Da inndragning etter § 34 nr. 2 er betinget av at handlingen kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer, har foreldelsesregelen i § 70 i disse tilfellene bare selvstendig betydning når strafferammen oppfylles ved konkurrens, jf. § 67 første ledd. Dessuten har det normalt selvstendig betydning ved inndragning etter nr. 3.

Til § 74 femte ledd

Strl. § 74 femte ledd regulerer spørsmålet om når ilagt inndragning foreldes. Utgangspunktet er at ansvaret foreldes etter 5 år, mens vinning først foreldes etter 10 år. Tiårsfristen bør også gjelde ved inndragning etter § 34 nr. 2 og 3. Det foreslås derfor at dette presiseres i lovteksten.

Det bemerkes at begrepet «vinning» også omfatter inndragning av merpris o.l. etter spesiallovgivningen - herunder lov om pristiltak § 5. Se Matningsdal, Inndragning s. 462 om det tilsvarende spørsmålet i relasjon til den tidligere prisloven § 56. Da lov om pristiltak derimot ikke inneholder særskilt frist for å fremme inndragningssak, er § 74 femte ledd formulert noe annerledes enn § 70 første ledd.

Til § 75

Etter § 75 annet ledd annet punktum kan sak om inndragning av vinning oppnådd ved en straffbar handling fremmes etter den ansvarliges død. «Fremmes» innebærer at sak både kan anlegges og fortsettes, jf. Matningsdal, Inndragning s. 450.

Etter utvalgets vurdering ville det være uheldig om regelen var motsatt når det kunne foretas inndragning hos lovovertrederen med hjemmel i § 34 nr. 2 og 3. Konsekvensen ville i så fall være at formuen gikk i arv til vedkommendes arvinger. Det foreslås derfor at det etter dødsfallet også kan fremmes sak etter § 34 nr. 2 og 3. Det samme bør gjelde for krav om inndragning etter § 37 a annet ledd når mottakeren er død.

Ved inndragning i disse tilfellene må det tas hensyn til at det kan være vanskeligere for de etterlatte å føre bevis for lovlig erverv enn om saken hadde blitt fremmet mot lovovertrederen.

Strl. § 75 tredje ledd regulerer adgangen til å fullbyrde et inndragningskrav etter den ansvarliges død. Etter annet punktum er adgangen begrenset til «ting eller beløp som utgjør vinning ved den straffbare handling eller som svarer til slik vinning». Med samme begrunnelse som under annet ledd bør det åpnes adgang til å beslutte at det samme gjelder for krav om inndragning etter §§ 34 nr. 2 og 3 og 37 a annet ledd.

Til ny § 132 a

Bestemmelsen setter straff for forføyninger i strid med beslutning om utvidet beslag etter forslaget til strpl. § 203 a. Forslaget er nærmere begrunnet under pkt.14.5.4.

Bestemmelsen i første ledd retter seg mot enhver som forføyer over formuesgoder som omfattes av beslaget. Se for øvrig nedenfor om medvirkningsansvar.

Med formuesgoder menes det samme som i forslaget til strl. § 34 og strpl. § 203 a. Det vises til merknaden til forslaget til strl. § 34, under pkt. 16.1. Alt som omfattes av beslaget vil etter dette falle inn under straffebestemmelsen. Straffebudet bruker flertallsformen «formuesgoder», slik at forføyninger over flere ting eller rettigheter etter omstendighetene kan utgjøre én overtredelse. Om det foreligger én overtredelse eller flere overtredelser i likeartet konkurrens må avgjøres på bakgrunn av alminnelige strafferettslige prinsipper, se nærmere om disse i Røstad, Innkast i straffefeltet s. 261 flg.

Selve handlingen består i å forføye, faktisk eller rettslig, over formuesgodene. Alternativene «skjuler, skader, avhender» antas å være de mest praktiske formene, men er ikke uttømmende. Også pantsettelse eller annen begrenset forføyning over formuesgodene rammes. Derimot pålegger ikke bestemmelsen noen generell straffesanksjonert omsorgs- og vedlikeholdsplikt, i det passivitet ikke uten videre kan anses som «forføyning». Se for øvrig om det tilsvarende uttrykket i forslaget til strpl. § 203 a tredje ledd og merknadene til denne bestemmelsen under pkt. 14.5.3 og 16.2. Det kreves ikke at fullbyrdingen av det senere inndragningskravet faktisk vanskeliggjøres som følge av forføyningen; det er tilstrekkelig med fare for dette.

Skyldkravet er forsett, jf. den generelle regelen i strl. § 40 første ledd. Forsettet må omfatte at det er tatt beslag etter strpl. § 203 a og at forføyningen medfører fare for at fullbyrdingen vanskeliggjøres. Siden beslagsbeslutningen kan treffes utenfor rettsmøte, jf. strpl. § 53 første ledd, og av påtalemyndigheten ved fare for opphold, vil det kunne tenkes at eieren foretar disposisjoner før han eller hun gjøres kjent med beslaget. Slike disposisjoner er straffrie fordi vedkommende ikke har utvist forsett på dette punktet. Derimot vil villfarelse om det reelle eierforholdet, eller om det nærmere innholdet i beslagsbeslutningen, ikke nødvendigvis utelukke straffansvar, fordi dette kan dreie seg om rettsvillfarelse som ikke fører til straffrihet.

Bestemmelsens annet ledd har en forhøyet strafferamme på fengsel inntil 5 år dersom det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Slike omstendigheter kan for det første være at overtredelsen gjelder særlig store verdier. For det andre kan det utgjøre en særlig skjerpende omstendighet at forføyningen er gjennomført på en komplisert måte, f.eks. ved falske dokumenter, bruk av fiktive navn eller selskaper eller gjennom utenlandstransaksjoner, som gjør det meget vanskelig for politiet å oppspore formuesgodet. Bestemmelsen har stor likhet med strl. § 281 om boforringelse ved konkurs m.v., og rettspraksis om den tilsvarende straffskjerpingsregelen i strl. § 281 tredje ledd kan i noen grad ha veiledende betydning.

Et generelt medvirkningstillegg er gitt i bestemmelsens tredje ledd. En typisk medvirkningssituasjon vil være at eieren av formuesgodene får andre personer til å gjennomføre forføyningen eller bistå med å frembringe uriktig dokumentasjon for eierforhold eller rettigheter.

Overtredelse av bestemmelsen i første ledd vil også utgjøre overtredelse av strl. § 343 første ledd, se nærmere om sistnevnte straffebud under pkt. 14.5. Siden begge de to bestemmelsene beskytter den offentlige interessen i rettsforfølgningen, følger det av alminnelige strafferettslige prinsipper at de to straffebudene ikke kan anvendes i idealkonkurrens. Medvirkning til overtredelse av § 132 a vil ofte også rammes av § 317 som bistand til å skjule utbyttet av en straffbar handling. Disse bestemmelsene vil kunne anvendes i idealkonkurrens fordi de verner ulike interesser.

16.2 Endringer i straffeprosessloven

Til § 2 første ledd nr. 2

Etter gjeldende § 2 første ledd nr. 2 behandles inndragningssaker etter straffeprosesslovens regler. Som det fremgår under pkt. 13.6.2.5 kan det være behov for å trekke tredjemenn inn i saken uten at det er tale om å kreve inndragning hos dem, f.eks. i tilfeller hvor det er aktuelt å fastsette at en rettighet i den inndratte gjenstanden skal bortfalle. Men det er uklart om § 2 første ledd nr. 2 gir adgang til dette. Endringen av bestemmelsen vil gi en klar hjemmel for dette.

Bestemmelsen gir også adgang til å fremme særskilt sak mot tredjemann senere, dersom vedkommende ikke var part i inndragningssaken. Dette kan f.eks. være aktuelt når påtalemyndigheten etter dommen ikke har tvangsgrunnlag mot en tredjemann som har den aktuelle gjenstanden i sin besittelse.

Tredjemenn som trekkes inn i saken bør ha de samme prosessuelle rettighetene som andre det reises inndragningskrav mot. Dette er presisert i § 82 fjerde ledd.

Til § 38 annet og tredje ledd

Etter gjeldende § 38 annet ledd kan inndragning bare idømmes når det er fremmet krav om det, og ikke i større utstrekning enn påstått. Utvalget har under pkt. 14.3 vurdert om retten bør kunne idømme inndragning uten at det er nedlagt påstand om det, men har kommet til at gjeldende rett bør opprettholdes på dette punktet. I saker med flere tiltalte innebærer dette at retten ikke kan beslutte inndragning mot tiltalte A når inndragningspåstand bare er fremmet overfor tiltalte B.

Er det fremmet inndragningskrav, mener derimot utvalget at retten bør kunne gå utenfor påstanden. Se om begrunnelsen for forslaget under pkt. 14.3. Forslaget til endring av annet ledd tredje punktum gir retten kompetanse til å beslutte inndragning av høyere beløp og flere eller andre formuesgjenstander enn det påtalemyndigheten har nedlagt påstand om.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslaget til ny strl. § 34 nr. 1 første ledd om at hele vinningen som hovedregel skal inndras. Kommer retten til at vinningen er større enn hva påstanden bygger på, er det best i samsvar med dette at retten har adgang til å legge sin oppfatning av vinningen til grunn.

Utvidelsen av rettens kompetanse er ikke begrenset til inndragning av vinning. Men det vil særlig være her kompetanseutvidelsen får praktisk betydning.

Derimot er rettens adgang til å gå ut over påtalemyndighetens påstand betinget av at det er tale om samme forhold, jf. § 38 første ledd. Dette innebærer f.eks. at dersom det bare er nedlagt påstand om inndragning av vinning etter strl. § 34 nr. 1, er retten avskåret fra å foreta inndragning med hjemmel i strl. § 34 nr. 2 og 3. Årsaken til dette er at i det siste tilfellet begrunnes inndragningen i andre, uidentifiserte straffbare handlinger som straffesaken ikke omfatter.

De aktuelle inndragningshjemlene kan også være såpass forskjellige i karakter at det ikke er tale om samme forhold. Som eksempel nevnes at retten ikke kan inndra redskapet til den straffbare handlingen (strl. § 35 annet ledd) - f.eks. smuglerbåten - dersom det bare er nedlagt påstand om inndragning av vinning. Derimot er det adgang til å inndra en oppnådd vinning ved f.eks. narkotikaomsetning med hjemmel i strl. § 34 nr. 1 selv om påtalemyndigheten har begrunnet sitt krav i strl. § 35 første ledd annet alternativ som gir hjemmel for å inndra ting - eventuelt verdien av den aktuelle tingen - som «har vært gjenstand for en straffbar handling», jf. Rt. 1991 s. 986. Det samme gjelder også den omvendte vei.

For en ytterligere behandling av hva som regnes som samme forhold vises det til Matningsdal, Inndragning s. 454 - 456.

Utvidelsen av rettens kompetanse som foreslås i paragrafens annet ledd kan etter omstendighetene innebære at reaksjonen skjerpes betydelig i forhold til inndragningspåstanden. Hensynet til sakens opplysning tilsier derfor at partene sikres anledning til å uttale seg, og at det evt. gis en utsettelse dersom dette er ønskelig for forsvaret, før retten bruker denne kompetansen. Endringen i bestemmelsens tredje ledd gir denne sikkerheten.

Samtidig må retten være særlig oppmerksom på at en inndragningspåstand begrenset til gjenstandsinndragning tillater ny inndragningssak senere, jf. forslaget til strpl. § 51 annet ledd. Det må derfor forventes at domstolene følger en anmodning fra påtalemyndigheten om å begrense dommen til gjenstandsinndragning når bare dette er påstått.

Til § 51 nytt annet ledd

Etter fast og langvarig rettspraksis medfører ikke dommens negative rettskraftvirkning etter strpl. § 51 at krav om inndragning er avskåret etter at vedkommende er ilagt straff for samme handling (deldom), dersom det i saken hvor straffekravet ble avgjort ikke ble nedlagt inndragningspåstand, jf. pkt. 4.7.4 og 14.4. Dette foreslås lovfestet i § 51 annet ledd første punktum.

Ordlyden i annet ledd første punktum kunne isolert sett tolkes slik at § 51 heller ikke er til hinder for et senere inndragningskrav når retten i straffedommen har frifunnet for inndragningsansvar. Men det følger av sammenhengen med annet ledd annet punktum at dette ikke er tilfellet.

Dersom kravet har vært behandlet under straffesaken, har det derimot ikke vært adgang til senere å fremme krav om inndragning vedrørende samme forhold. Om hva som regnes som samme forhold vises det til merknaden til strpl. § 38 annet ledd.

Som det fremgår under pkt. 14.4, er formålet med § 51 annet ledd annet punktum å legge forholdene til rette for at påtalemyndigheten skal kunne forfølge inndragningskrav på en mer effektiv måte. I § 51 annet ledd annet punktum foreslås det derfor åpnet adgang til å dele pådømmelsen.

Bestemmelsen har bare betydning når det nye kravet gjelder samme forhold som ble pådømt i den første saken. Dreier det seg om et annet forhold, følger adgangen til å fremme kravet allerede av bestemmelsen i någjeldende § 51 første ledd.

Annet ledd annet punktum innebærer en innskrenkning i hovedregelen om negativ rettskraft: På tross av tidligere dom på inndragning kan det i visse tilfeller fremmes sak om ytterligere inndragning. Dette gjelder når det tidligere pådømte inndragningskravet var begrenset til gjenstander som kan tilbakeføres direkte til den straffbare handlingen som har gitt vinningen, f.eks. smuglerbåten, smuglergodset eller noen av kontantene domfelte har mottatt ved salg av smuglersprit. Dette vil være mest aktuelt i saker hvor det tidligere er pådømt inndragning etter forslaget til ny strl. § 34 nr. 1, men omfatter også saker hvor det er pådømt inndragning etter strl. § 35.

Bestemmelsen medfører at påtalemyndigheten får anledning til å fremme straffesaken med påstand om inndragning av gjenstander som i praksis oftest avdekkes i forbindelse med den strafforienterte etterforskingen, mens en mer inngående etterforsking av siktedes formuesstilling med sikte på inndragning av ytterligere verdier eller gjenstander kan skje etterpå.

Avgjørende for adgangen til senere å fremme krav om ytterligere inndragning er at det første inndragningsansvaret er begrenset til gjenstander som kan føres tilbake til den straffbare handlingen. Motsatt er vilkåret etter § 51 annet ledd annet punktum ikke oppfylt om retten har idømt mer omfattende inndragning, mao. at også verdiinndragning er blitt idømt.

Et senere inndragningskrav som fremmes i medhold av bestemmelsen vil referere seg til ytterligere vinning som kan føres tilbake til den handlingen straffedommen gjelder, og være hjemlet i strl. § 34 nr. 1. Det kan her dreie seg om både gjenstands- og verdiinndragning. I tillegg vil det kunne fremmes krav etter strl. § 35. Gjelder kravet inndragning av gjenstander eller formue som ikke stammer fra handlingen vedkommende er domfelt for, jf. strl. § 34 nr. 2 og 3, dreier det seg ikke om samme straffbare forhold, jf. drøftelsen under merknadene til strpl. § 38 annet ledd. Bestemmelsen i § 51 annet ledd er derfor ikke nødvendig for at et slikt krav kan fremmes. Denne bestemmelsen er selvsagt heller ikke nødvendig for å reise inndragningssak mot tredjemann, eksempelvis etter forslaget til strl. § 37 a annet og tredje ledd.

Uttrykket «gjenstander som kan føres direkte tilbake til den straffbare handlingen» innebærer ikke noe unntak fra bestemmelsen i forslaget til strl. § 34 nr. 1 annet ledd om hva som utgjør vinning. Bestemmelsen i strl. § 51 annet ledd annet punktum kan dermed anvendes også når domfelte har tålt gjenstandsinndragning av formuesgoder vedkommende anskaffet med fordelen oppnådd ved den straffbare handlingen.

Annet ledd tredje punktum innebærer en særregel for situasjoner hvor det, etter at inndragningsansvaret er avgjort, kommer frem nye opplysninger om at vinningen eller siktedes formue var vesentlig større ved pådømmelsen enn det som ble lagt til grunn. Det første alternativet vil være aktuelt ved inndragning etter strl. § 34 nr. 1, f.eks. når det i ettertid avdekkes at domfelte oppnådde en høyere pris ved narkotikaomsetning, eventuelt omsatte et større kvantum, enn det som ble lagt til grunn i dommen. At formuen var større har bare betydning når inndragningen skjedde etter strl. § 34 nr. 2 eller 3, og det senere avdekkes en større formue som siktede klarte å holde skjult ved pådømmelsen.

Det må foreligge konkrete opplysninger om at vinningen eller formuen var vesentlig større enn det som ble lagt til grunn ved den tidligere pådømmelsen. For vinnings-alternativet må det som utgangspunkt bevises at vinningen var større. I prinsippet får någjeldende strl. § 34 annet punktum, jf. forslaget til strl. § 34 nr. 1 tredje punktum, anvendelse. Men det må kreves fremlagt nye og vesentlige momenter i skjønnsvurderingen før ny sak kan fremmes. For alternativet om større formue må det kreves fremlagt vanlige bevis for at det foreligger konkrete, tidligere ukjente, formuesgoder på domfeltes hånd.

Vesentlighetsvilkårene begrenser adgangen til å fremme senere inndragningskrav til tilfeller hvor prevensjonshensyn taler med en viss styrke for at inndragningsansvaret bør skjerpes som følge av at ytterligere vinning eller formue er avdekket. Spørsmålet om vilkårene er oppfylt må besvares med utgangspunkt i en konkret skjønnsmessig vurdering i den enkelte sak. Dersom inndragningens preventive virkning ikke oppnås i tilstrekkelig grad uten at det foretas ytterligere inndragning, bør dette som regel tillegges stor vekt ved vurderingen.

Hvorvidt vinningen var vesentlig større må avgjøres dels på basis av forholdet mellom omfanget av vinningen som ble lagt til grunn ved den første inndragningsavgjørelsen, og omfanget av den senere avdekkede vinningen (relativ økning), og dels på basis av størrelsen i seg selv. Er forskjellen på ca. 20 prosent eller mer, vil vesentlighetsvilkåret normalt være oppfylt med mindre den absolutte verdien av den senere avdekkede vinningen er liten. Motsatt vil vesentlighetsvilkåret normalt ikke være oppfylt når forskjellen er på under 20 prosent, dersom ikke den absolutte verdien av den senere avdekkede vinningen likevel er stor. F.eks. vil en merverdi på kr 100.000 i seg selv normalt være tilstrekkelig i forhold til vesentlighetsvilkåret.

De samme kriteriene må legges til grunn ved vurderingen av om formuen var vesentlig større. Utgjør økningen i samlet kjent formue ca. 20 prosent eller mer, er vesentlighetsvilkåret normalt oppfylt. Men har den senere avdekkede formuen stort omfang isolert sett, kan vesentlighetsvilkåret være oppfylt også når denne forholdsmessige forskjellen er liten. Også her bør en senere avdekket formue på kr 100.000 normalt være tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret, selv om dette bare skulle utgjøre en mindre prosentandel av den formuen som opprinnelig ble lagt til grunn.

Ved vurderingen av om siktedes formue var vesentlig større enn lagt til grunn, skal det også tas hensyn til verdien av formue domfeltes ektefelle har ervervet innenfor rammen av strl. § 34 nr. 2 annet ledd.

Ved senere inndragningssak som fremmes etter bestemmelsene i annet ledd annet og tredje punktum, er retten bundet av straffedommens avgjørelse av skyldspørsmålet, jf. bestemmelsen i annet ledd siste punktum. Den tidligere pådømmelsen har mao. positiv rettskraftvirkning for så vidt gjelder skyldspørsmålet. Dette innebærer en endring i forhold til det som antas å være gjeldende rett, se under pkt. 14.4. Bestemmelsen gjelder ikke når det senere inndragningskravet er rettet mot andre enn domfelte etter straffedommen. Her følger det av prinsippet om rettskraftens subjektive grense at en tidligere straffedom mot tiltalte ikke er bindende for tredjemann.

Det nye inndragningskravet må fremmes innen utløpet av fristen for foreldelse av inndragningsansvaret. Foreldelsesfristen løper uavhengig av tidligere forfølgning for det samme straffbare forholdet, jf. prinsippet i strl. § 69 annet ledd om at foreldelsesfristen løper videre som om forfølgningen ikke hadde skjedd dersom forfølgningen innstilles eller stanses på ubestemt tid. Korteste foreldelsesfrist for inndragningsansvar etter forslaget til ny strl. § 34 er ti år, jf. § 70 første ledd. Fristavbrytelse skjer etter de alminnelige reglene i strl. § 69 første ledd. At fristen som hovedregel løper uavhengig av den tidligere forfølgningen innebærer isolert sett, i saker hvor inndragningsansvaret snart er foreldet ved den første pådømmelsen, at det må utferdiges en ny siktelse umiddelbart etter dommen dersom det skal kunne fremmes krav om ytterligere inndragning senere. Men etter foreldelsesloven § 11 er det adgang til å reise selvstendig inndragningssak inntil ett år etter at straffansvaret for lovbruddet var rettskraftig avgjort, også når ansvaret ville vært foreldet etter strl. § 70.

Vinningen kan også inndras med grunnlag i andre bestemmelser i straffeloven enn § 34. Videre finnes det enkelte inndragningsbestemmelser i spesiallovgivningen (se under pkt. 4.1). Bestemmelsene i annet ledd annet og tredje punktum får anvendelse i alle saker hvor det er pådømt inndragning av vinning. Innenfor straffeloven vil dette kunne omfatte inndragning både etter § 34 og etter § 35.

Som et alternativ til å reise en ny inndragningssak for retten, vil det som i dag være adgang til å utferdige forelegg på inndragning.

Til § 82 fjerde ledd

Etter gjeldende § 82 fjerde ledd får lovens bestemmelser om siktede tilsvarende anvendelse for den det reises krav mot etter § 2. Endringen av § 2 første ledd nr. 2 medfører at tredjemenn kan trekkes inn i saken på en slik måte at de bør ha de samme prosessuelle rettighetene som siktede har, uten at det fremmes inndragningskrav mot dem, se under pkt. 13.6.2.5 og merknadene til § 2 første ledd nr. 2. Endringen av § 82 fjerde ledd gjør det klart at de har slike rettigheter.

Til § 171 første ledd

Etter gjeldende rett er det uklart om det er adgang til pågripelse eller varetektsfengsling pga. unndragelsesfare, jf. strpl. § 171 første ledd nr. 1, ved etterforsking i saker som bare gjelder inndragningsansvar, se under pkt. 14.2.2.2.

Etter første ledd nr. 1 vil det også være adgang til pågripelse ved fare for at mistenkte vil unndra seg forfølgningen eller fullbyrdingen av andre strafferettslige reaksjoner, herunder inndragning. Forslaget er nærmere begrunnet under pkt. 14.2.2.2.

Etter bestemmelsen må det være adgang til pågripelse også når unndragelsen av gjenstandene eller formuen allerede har skjedd, dersom det er fare for at siktede vil gjennomføre handlinger for å skjule dem bedre. Derimot ville det være klart i strid med bestemmelsen å pågripe en person som f.eks. har gjemt unna tyvegodset, for å få vedkommende til å røpe gjemmestedet.

Bestemmelsen innebærer ingen endringer i de øvrige vilkårene for pågripelse.

Adgangen til varetektsfengsling følger som ellers av bestemmelsen i strpl. § 184 annet ledd som henviser til bl.a. vilkårene i § 171 første ledd nr. 1.

Når siktede har utholdt varetektsfengsel under forfølgning av inndragningskrav som skjer etter idømmelsen av straffansvaret, må varetektstiden komme til fradrag i straffen. Etter strl. § 60 første ledd skal slikt fradrag gjøres i dommen dersom domfelte har vært varetektsfengslet i anledning av saken. Det ville være urimelig om den omstendighet at varetektsfengslingen skjer i en inndragningssak etter at straffedommen er avsagt, utelukket et fradrag i straffen som domfelte hadde hatt krav på dersom inndragningskravet ble fremmet sammen med straffekravet.

Fradraget bør gjøres av påtalemyndigheten etter bestemmelsen i strpl. § 460 om fradrag ved fullbyrding av straffen for varetektsfengsling etter at dom er avsagt. Oppstår det uenighet mellom påtalemyndigheten og domfelte på dette punktet, kan domfelte kreve spørsmålet brakt inn for retten etter strpl. § 462.

Til § 192

Bestemmelsen om ransaking av sted i § 192 gir med sin nåværende ordlyd ikke adgang til ransaking av sted for å søke etter formue det kan tas heftelse i, se under pkt. 14.2.2.3.

Etter første ledd utvides adgangen til ransaking av mistenktes sted slik at det også åpnes adgang til ransaking for å finne frem til gjenstander som det kan tas heftelse i. En tilsvarende utvidelse foreslås i annet ledd nr. 3 for så vidt gjelder ransaking av sted som tilhører andre enn mistenkte.

Som nevnt under pkt. 14.2.2.3 vil det også være adgang til ransaking for å skaffe opplysninger som kan danne grunnlag for å avdekke gjenstander det kan tas beslag eller heftelse i.

Bestemmelsen innebærer ingen endringer i de øvrige vilkårene for ransaking av sted.

Om adgangen til å ransake etter domfellelse vises det til de alminnelige motivene under pkt. 14.6.2.

Til § 195 første ledd

Etter gjeldende § 195 er det, som nevnt under pkt. 14.2.2.3, ikke adgang til ransaking av person for å søke etter formue det kan tas heftelse i. I likhet med forslaget til endring av § 192 foreslås det at også § 195 første ledd endres slik at det åpnes adgang til å ransake mistenktes person for å finne frem til gjenstander som det kan tas heftelse i. Som nevnt under pkt. 14.2.2.3 omfatter forslaget også eventuelle bevis som kan danne grunnlag for å avdekke slike gjenstander.

Forslaget innebærer ingen endringer i de øvrige vilkårene for ransaking av siktedes person.

Til § 203

Etter gjeldende rett er det adgang til, iallfall før domstidspunktet, å ta beslag i ting for å sikre inndragningskravet. Det er imidlertid uklart om beslagsadgangen består etter dette tidspunktet, se nærmere under pkt. 4.8.4 og 14.2.2.4.

Endringen medfører at det kommer klart frem i lovens ordlyd at det også etter domstidspunktet er adgang til å ta beslag i ting for å sikre inndragningskravet.

Tredje punktum viser også til første punktum, slik at adgangen til å ta beslag etter domstidspunktet også gjelder for bevismidler. Dette kan være praktisk under etterforsking i fullbyrdingsfasen, f.eks. for å sikre dokumentbevis for domfeltes tidligere ukjente formue, se under pkt. 14.6.2.

Inndragning kan også skje ved forelegg, som i utgangspunktet har samme virkning som en dom når det vedtas, jf. strpl. § 258 annet ledd. Påankes vedtakelsen av forelegg innen utløpet av ankefristen, kan fullbyrdingen ikke iverksettes før saken er avgjort, jf. strpl. § 454 annet punktum. Det kan være behov for å sikre inndragningskravet ved beslag også etter vedtakelsestidspunktet. Bestemmelsen i § 203 siste punktum åpner for dette.

Til ny § 203 a

Etter gjeldende rett følger adgangen til å ta beslag utelukkende av strpl. § 203, som er omtalt ovenfor.

§ 203 a gir adgang til utvidet beslag i form av oppheving av siktedes rådighet over sine eiendeler. Bestemmelsen om denne formen for beslag foreslås plassert i en ny § 203 a både fordi det gjelder vesentlig strengere vilkår for slikt beslag enn etter § 203, og fordi beslag etter denne bestemmelsen utløser andre virkninger enn beslag etter § 203.

Bestemmelsen er en konsekvens av de strafferettslige bestemmelsene om utvidet adgang til å inndra vinning, jf. forslaget til ny strl. § 34 nr. 2 og 3 som omtales under pkt. 13.6.2 og 16.1. De någjeldende reglene om beslag og heftelse gir ikke tilstrekkelig adgang til å sikre krav på inndragning av alle siktedes formuesgjenstander, eller siktedes formue som sådan, jf. pkt. 14.5.3 hvor forslaget er nærmere begrunnet.

Etter første ledd er det sentrale vilkåret for utvidet beslag i form av oppheving av siktedes rådighet over sine eiendeler, at det er sannsynlig at vilkårene for inndragning med hjemmel i strl. § 34 nr. 2 eller 3 foreligger. Dette spørsmålet må avgjøres på grunnlag av de opplysningene som foreligger i den enkelte saken. Kravet om sannsynlighetsovervekt er strengere enn vilkåret «antas å ha betydning» i § 203. Dette er begrunnet i at et beslag i hele siktedes formue vil være meget inngripende.

Som nevnt under pkt. 13.6.2.4 vil inndragning etter strl. § 34 nr. 2 og 3 normalt være gjenstandsinndragning. Og dersom retten benytter sin kompetanse etter § 34 nr. 4 til å foreta verdiinndragning i stedet for gjenstandsinndragning, vil beslaget likevel sikre prioritet for den sikkerheten som blir fastsatt med hjemmel i strl. § 34 nr. 4 annet punktum.

Beslagsobjektene er etter bestemmelsens ordlyd siktedes formuesgoder. Dette omfatter fast eiendom, løsøre, penger, fordringer, og annet som har formuesverdi. Derimot omfattes ikke rettigheter som ikke kan omgjøres i penger, f.eks. retten etter næringslovgivningen til å drive virksomhet som krever at utøvere fyller visse vilkår.

Beslaget vil ikke omfatte formuesgoder siktede sannsynliggjør er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler, jf. strl. § 34 nr. 2 første ledd siste punktum. En slik avgrensning vil regelmessig skje noe senere enn på beslagstidspunktet ved at siktede krever brakt inn for retten spørsmålet om beslaget skal opprettholdes, jf. § 208 første ledd. Denne avgjørelsen treffes ved kjennelse, jf. tredje ledd. Dersom siktede på et hvilket som helst tidspunkt kan sannsynliggjøre at de beslaglagte gjenstandene eller verdiene er ervervet med lovlige midler eller på lovlig måte, kan dermed vedkommende kreve beslaget opphevet under henvisning til at det ikke er aktuelt å foreta inndragning med hjemmel i strl. § 34 nr. 2 eller 3, jf. vilkårene i strpl. § 203 a første ledd første punktum.

§ 203 a gjør ikke unntak for utleggs- eller beslagsfrie formuesgoder etter dekningsloven §§ 2-3 flg. Men retten står fritt til å unnta enkelte eiendeler, jf. at rådigheten «helt eller delvis» kan oppheves. Dette vil både gi hjemmel for å unnta deler av formuen og hjemmel for å begrense rådighetsinnskrenkningen i forhold til et enkelt formuesgode. F.eks. kan det bestemmes at siktede beholder den faktiske rådigheten over ting som hører til hjemmet. Dersom det utvidete beslaget i prinsippet skal omfatte alle formuesgoder, bør retten vurdere unntak på linje med reglene i dekningsloven §§ 2-3 flg. - iallfall i den forstand at slike gjenstander kan forbli i siktedes besittelse.

Beslagsadgangen gjelder bare formuesgoder som siktede eier. Det er det reelle, underliggende eiendomsforholdet som er avgjørende. F.eks. omfattes en fast eiendom som ifølge grunnboken tilhører en annen person, dersom denne er proforma eier. Men dersom den som er registrert som eier bestrider beslaget, må vedkommende trekkes inn i saken, jf. § 2 og § 208 første ledd. Se merknadene til § 2 om adgangen til å trekke tredjemenn inn i saken.

Forholdsmessighetsvurderingen, jf. prinsippet i § 240 om at retten skal prøve om det er tilstrekkelig grunn til å ta begjæringen til følge, vil som ellers måtte ta utgangspunkt i den konkrete saken. Er det mulig å sikre inndragningskravet tilfredsstillende på andre, mindre inngripende måter, må disse brukes istedenfor beslag etter § 203 a. Forholdsmessighetsprinsippet vil f.eks. kunne medføre at siktede beholder den faktiske rådigheten i ikke ubetydelig grad.

Forholdsmessighetsvurderingen kan også tilsi at dersom beslaget kan registreres i et realregister hvor det oppnås rettsvern, kan dette etter omstendighetene tilsi at siktede ikke berøves den fysiske rådigheten over formuesgodet. Dette kan f.eks. være tilfellet dersom beslaget omfatter siktedes bolig. Ofte vil for øvrig også påtalemyndigheten kunne ha interesse i at siktede beholder den fysiske rådigheten da man dermed unngår forvaringsansvaret. Men dersom det er fare for at siktede vil skade eller ødelegge formuesgodene, kan dette tilsi at man må overta den faktiske rådigheten.

Forholdsmessighetsbegrensningen vil også ha en side til beslagets varighet. Består det over lang tid, vil dette lettere anses som et uforholdsmessig inngrep.

Etter første ledd første punktum treffes beslutning om utvidet beslag av retten etter begjæring fra påtalemyndigheten. Er det fare ved opphold, kan påtalemyndigheten likevel treffe beslutningen, jf. annet punktum. I så fall skal beslagsbeslutningen straks forelegges retten, som avgjør om og i hvilket omfang beslaget skal opprettholdes, jf. bestemmelsen i tredje punktum.

Rettens avgjørelse av spørsmålet om midlertidig oppheving av rådigheten, og rettens etterfølgende avgjørelse når påtalemyndigheten har besluttet bruk av dette tvangsmidlet, treffes som vanlig beslutning, jf. § 30 annet ledd motsetningsvis.

Beslag etter § 203 a omfatter som utgangspunkt alle siktedes nåværende og fremtidige eiendeler. Dette medfører at det ikke er nødvendig med noen ytterligere individualisering av eiendeler for at beslagsbeslutningen skal kunne effektueres. Det ville i mange tilfeller heller ikke være praktisk mulig, fordi retten iallfall vil mangle oversikt over siktedes fremtidige eiendeler. Dette innebærer at retten ikke skal foreta noen opptegning av beslaglagte ting etter strpl. § 207 første ledd. Men en slik opptegning må foretas av påtalemyndigheten (politiet) i den utstrekning siktede fratas besittelsen av de enkelte gjenstandene med grunnlag i rettens beslutning.

Dersom beslagsbeslutningen er begrenset ved at enkelte eiendeler unntas, må disse eiendelene individualiseres for at det skal fremgå klart av beslutningen hva beslaget omfatter. Det samme gjelder dersom det besluttes at siktede skal beholde den faktiske (men ikke den rettslige) rådigheten over enkelte eiendeler. Også når retten senere beslutter at enkelte deler av beslaget skal oppheves etter krav fra siktede, jf. § 208 første ledd, må disse individualiseres.

Inndragningsdommer etter strl. § 34 nr. 2 og 3 må derimot (med mindre de gjelder verdiinndragning) individualisere hvilke gjenstander som inndras på en slik måte at tvister under fullbyrdingen unngås. Siden fullbyrding av inndragning etter strl. § 34 nr. 2 og 3 vil skje etter de samme reglene som fullbyrding av inndragning etter strl. § 34 nr. 1, gjelder individualiseringskravet også ved inndragning etter § 34 nr. 2 og 3. Et alternativ er at det vises til beslagsbeslutningen eller -rapporten hvor gjenstandene er tilstrekkelig individualisert. Dette har vært gjort i flere dommer, særlig i pornosaker. Se bl.a. Rt. 1980 s. 1532, hvor det var foretatt et massebeslag i blader og filmer på til sammen rundt 17 tonn. Enkelte av de beslaglagte tingene ble fremlagt i retten. Forskjellige forhold tilsa at det neppe fantes særlig med gjenstander i beslaget som ikke kunne inndras. Lagmannsretten antok at disse iallfall ville være så ubetydelige at man kunne se bort fra dem, og avsa inndragningsdom som refererte til beslagsrapporten. Dette fant Høyesterett forsvarlig.

Annet ledd gjelder tinglysing og registrering m.v. av beslagsbeslutningen. Formålet med slik registrering er å etablere rettsvern for beslaget, se nærmere under pkt. 14.5.3. Det er derfor viktig at registreringen skjer så raskt som mulig etter at beslutningen er fattet.

Etter denne bestemmelsen har påtalemyndigheten ansvar for at registrering skjer, men eventuelle meldinger til Foretaksregisteret og Regnskapsregisteret skal gis av føreren av Løsøreregisteret etter mottak av melding fra påtalemyndigheten. Uttrykket «lignende realregistre» i tredje ledd nr. 1 omfatter bl.a. Verdipapirsentralen. Etter annet ledd siste punktum skal påtalemyndigheten også underrette Postverket og banker m.v. hvor siktede har innskudd. Dette medfører at disse institusjonene ikke kan gjennomføre transaksjoner eller foreta utbetalinger til siktede til fortrengsel for beslagsbeslutningen, se nedenfor om legitimasjonsvirkninger.

Beslaget medfører etter bestemmelsen i tredje ledd første punktum at siktede er uberettiget til å forføye over formuesgoder som omfattes av beslaget og til å motta oppfyllelse av fordringer som omfattes av det. Det siste følger strengt tatt av at siktede ikke har rådighet over de aktuelle fordringene, men foreslås nevnt i lovteksten for klarhets skyld, se den tilsvarende formuleringen i konkursloven § 100 første ledd. Dersom siktede hadde hatt adgang til å motta oppfyllelse av fordringer, ville midlene uansett vært omfattet av beslaget, jf. formuleringen «nåværende og fremtidige formuesgoder» i bestemmelsens første ledd. Men siktedes faktiske mulighet til å unndra midlene ville styrkes, særlig i den utstrekning de besto i kontanter.

Tredje leddannet punktum anviser visse legitimasjonsvirkninger i tilfeller hvor siktede disponerer i strid med bestemmelsen i første punktum, men hvor det ville være urimelig om tredjepemenn skulle lide tap som følge av beslaget. Begrensningen i siktedes rådighet kan ikke påberopes overfor godtroende tredjemann som etter beslagstidspunktet oppfyller sin plikt overfor siktede, eller fremsetter påbud overfor siktede når det er frist for slikt påbud. Bestemmelsen tilsvarer regelen i konkursloven § 100 annet ledd.

Da det dreier seg om et særlig sivilrettslig vern som gis tredjemenn på vilkår av at de er i god tro, må bevisbyrden for at det forelå aktsom god tro etter tredje ledd annet punktum påligge den som påberoper seg den (se den tilsvarende bestemmelsen i konkursloven § 100 tredje ledd). Dette kommer til uttrykk i ordlyden «godtgjør at han ikke visste eller burde vite».

Som det fremgår under pkt. 14.5.3 har særlovgivningen enkelte regler som kan føre til at godtroende omsetningserververe ekstingverer rettigheter som følger av beslaget. Praktisk viktigst er godtroervervloven § 1 som gjelder løsøre. For å sikre at siktede ikke disponerer over løsøre til fortrengsel for beslaget, må derfor politiet enten ta løsøre i forvaring eller sørge for å fjerne potensielle omsetningserververes gode tro mht. siktedes disposisjonsrett.

I disse tilfellene følger det av alminnelige formuerettslige prinsipper at den som gjør gjeldende at det ikke foreligger aktsom god tro, i praksis påtalemyndigheten, som utgangspunkt har bevisbyrden, se Brækhus, Den personlige gjeldsforfølgning s. 177 om tilsvarende spørsmål ved konkurs.

Kravet om aktsom god tro mht. at siktede var berettiget - både etter den særlige regelen i tredje ledd annet punktum og etter f.eks. godtroervervloven § 1 - tilsvarer aktsomhetskravet etter formuerettslige regler ellers. Det kreves at omsetningserververen har opptrådt slik man må kreve av folk flest, og kravene skjerpes dersom vedkommende har særlige kvalifikasjoner. Det har f.eks. vært fremholdt at registrering i Løsøreregisteret ikke generelt stenger for aktsom god tro mht. konkursdebitors rådighet, men at en banks depotavdeling eller en advokat som har forhandlet med debitor om visse oppgjør vanskelig vil få godkjent sin uvitenhet om konkursen i slike tilfeller, se Brækhus op.cit. s. 177.

Når beslaget oppheves, vil påtalemyndigheten ha ansvar for å sørge for at registreringer av det i de aktuelle registrene fjernes. Dette gjelder også når enkelte realregistrerte formuesgoder, f.eks. siktedes bolig, i ettertid unntas fra beslaget. Utvalget ser det ikke som nødvendig å la dette ansvaret fremgå uttrykkelig av bestemmelsens ordlyd.

Til § 205 første ledd første punktum

Etter § 205 besluttes beslag av påtalemyndigheten. Det fremgår av forslaget til § 203 a at beslutning om utvidet beslag skal treffes av retten. For klarhets skyld foreslås § 205 endret ved en henvisning til at § 203 a representerer et unntak fra det som ellers gjelder for beslutning om beslag.

Til § 210

Etter gjeldende § 210 kan utleveringspålegg bare besluttes av retten.

Nytt annet punktum gir påtalemyndigheten adgang til under visse omstendigheter å utferdige utleveringspålegg med samme virkning som rettslig utleveringspålegg. Adgangen gjelder bare i saker hvor det kan foretas inndragning etter strl. § 34 nr. 2 og 3 eller § 37 a annet og tredje ledd. Videre er det et vilkår at det enten foreligger rettskraftig straffedom eller er besluttet beslag i form av oppheving av siktedes rådighet over sine formuesgoder etter § 203 a.

Formålet med bestemmelsen er å gi grunnlag for en effektiv innsamling av finansielle opplysninger til klargjøring av siktedes formuesstilling med sikte på å fremme krav om utvidet inndragning, ved at det i disse tilfellene ikke skal være nødvendig å innhente rettslig utleveringspålegg i det enkelte tilfellet. Se begrunnelsen for forslaget under pkt. 14.5.2. Den samme regelen foreslås i § 230 mht. forklaringsplikt overfor politiet i de samme situasjonene.

Det kreves rettslig samtykke i den enkelte sak til at slike pålegg kan gis av påtalemyndigheten. Det rettslige samtykket er ikke begrenset til enkelte adressater for utleveringspålegg, eller enkelte ting. Retten vil dermed i en sak kunne gi ett samtykke, og deretter vil påtalemyndigheten kunne utferdige pålegg overfor enhver som besitter ting som antas å ha betydning som bevis i inndragningssaken.

Men selv med dette generelle samtykket fra retten, vil den enkelte adressaten for påtalemyndighetens utleveringspålegg kunne kreve spørsmålet om pålegget skal opprettholdes brakt inn for retten. Påtalemyndigheten plikter å gjøre adressaten kjent med denne retten. Dette fremgår av forslaget til tredje punktum, som gir § 208 tilsvarende anvendelse

Påtalemyndigheten kan utferdige utleveringspålegg med grunnlag i rettens samtykke så lenge inndragningssaken varer, således også i fullbyrdingsfasen og ved en eventuell fortsatt prøving av inndragningsspørsmål etter forslaget til § 51 annet ledd.

Til § 213 første ledd

Etter gjeldende rett har politiet en viss adgang til å avhende beslaglagte gjenstander dersom de er utsatt for å bli raskt ødelagt eller forringet i verdi m.v., se under pkt 14.7. Denne adgangen er imidlertid ulovfestet, og har et usikkert omfang.

Første ledd annet punktum gir politiet adgang til med rettens tillatelse å avhende slike gjenstander som er beslaglagt. Dette gjelder både ved beslag etter § 203 og ved oppheving av siktedes rådighet over sine formuesgoder etter § 203 a.

Avhendelsesadgangen gjelder gjenstander som er utsatt for raskt å bli ødelagt eller forringet i verdi, f.eks. fordervelige varer. Videre kan gjenstander avhendes dersom det vil være uforholdsmessig kostbart å ta vare på dem. Hvorvidt vilkåret om uforholdsmessighet er oppfylt, må som utgangspunkt vurderes i forhold til kostnadene som vil påføres politiet og mulighetene for senere å få dekket disse kostnadene. Det bør også tas hensyn til siktedes interesse i å få gjenstandene tilbakelevert dersom de ikke blir inndratt.

Vilkårene for avhendelse er hentet fra bestemmelsen i kjøpsloven § 76. Tolkingen av denne bestemmelsen vil kunne være veiledende også ved avhendelse etter strpl. § 213 første ledd annet punktum.

Politiet vil ikke ha adgang til å avhende gjenstanden dersom siktede aksepterer å betale oppbevaringskostnadene og stiller sikkerhet for disse.

Avhendelse foretas av politiet etter tillatelse fra retten. Tillatelsen må knytte seg til konkret angitte gjenstander, men må også kunne gjelde et nærmere angitt kompleks eller en nærmere angitt samling, f.eks. et varelager.

I stedet for at retten tillater salg, vil siktede kunne samtykke til dette. I så fall følger rettsvirkningene av avtalen og en tolking av denne.

Salgsbeløpet bør settes inn på rentebærende konto, jf. for tilsvarende salg ved arrest tvangsfullbyrdelsesloven § 14-11 tredje ledd som henviser til lovens §§ 8-19 og 11-36, begges tredje ledd. Salgsbeløpet inklusive renter må anses som vinning etter prinsippet i strl. § 34 nr. 1 annet ledd om ombytting av formuesgoder. Det vil derfor kunne foretas gjenstandsinndragning av det.

Til § 217 første ledd

Første punktum medfører at det også i tiden etter pådømmelsen er adgang til å ta heftelse i siktedes formue for å sikre inndragningskravet. Forslaget er dermed parallelt med hva som foreslås for beslag, jf. ovenfor. Som det fremgår under pkt. 4.8.4, foreligger det etter gjeldende rett antakelig en slik adgang også i tiden etter pådømmelsen, men endringen gjør det klart at heftelse kan tas også etter rettskrafttidspunktet. Forslaget er begrunnet under pkt. 14.2.2.6.

Bestemmelsen gir etter første punktum også adgang til heftelse i formuesgjenstander som tilhører andre enn siktede, jf. at uttrykket «siktede» i gjeldende § 217 er sløyfet og at formuleringen «andre som det er aktuelt å ilegge slikt ansvar» er tatt inn. Noen realitetsendring ligger ikke i dette. Som nevnt under pkt. 14.2.2.6, følger det av bestemmelsen i § 82 fjerde ledd at heftelse også etter gjeldende rett kan tas hos andre enn den som er siktet i straffesaken. Det må antas at heftelse i formuesgjenstander som tilhører andre enn siktede vil bli mer praktisk enn i dag på grunn av forslaget til ny strl. § 37 a annet og tredje ledd, som gir utvidet adgang til inndragning fra tredjemann.

Bestemmelsen gir adgang til å ta heftelse når det er grunn til å frykte at fullbyrdingen ellers vil bli vanskeliggjort. Dette innebærer en utvidelse av adgangen til å ta heftelse i forhold til gjeldende rett, hvor vilkåret er at fullbyrdingen vil bli vesentlig vanskeliggjort. Endringen er likevel ikke ment å medføre at ethvert bagatellmessig problem ved fullbyrdingen er tilstrekkelig. Dersom det er grunn til å tro at siktede vil bringe formuesgodene ut av landet eller skjule dem, overdra dem til tredjemann eller beskadige dem for å hindre at de senere blir brukt til fullbyrding av inndragningskravet, vil vilkåret være oppfylt. Tvangsfullbyrdelsesloven § 14-2 om sikringsgrunn for arrest har formuleringen « skyldnerens adferd gir grunn til å frykte . . .», og tilsvarende må gjelde etter strpl. § 217. Ut over dette vil den generelle forholdsmessighetsbegrensningen ved bruk av tvangsmidler gi nødvendig sikkerhet for at heftelse ikke tas uten at det samlet sett er forsvarlig. Heftelse kan alltid avverges ved at siktede stiller sikkerhet, jf. § 219 annet ledd.

Til § 219 første ledd

Gjeldende § 219 første ledd gir reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 14-9 til 14-12 om gjennomføring og virkning av arrest, tilsvarende anvendelse ved iverksetting av heftelse. Heftelsesbeslutningen iverksettes av politiet med mindre dette overlates til namsmannen, jf. § 218 første ledd. Ved iverksettelsen besluttes hvilke formuesgoder det skal tas arrest i, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 14-9 første ledd annet punktum. Videre nevnes at adressaten for inndragningskravet plikter å gi opplysninger som vedkommende har adgang til og som er nødvendige for gjennomføringen av heftelsesbeslutningen, jf. § 14-9 annet ledd som bl.a. gir § 5-9 tilsvarende anvendelse. Det må følge av henvisningen i strpl. § 219 sammenholdt med § 218 at når politiet iverksetter heftelsesbeslutningen, gjelder denne opplysningsplikten også overfor politiet. Se ellers om heftelse etter gjeldende rett under pkt. 4.8.2.2.

At arrestreglene i tvangsfullbyrdelsesloven gjelder ved heftelse, innebærer at påtalemyndigheten som hovedregel ikke kan realisere formuesgoder det er tatt heftelse i for å skaffe dekning for inndragningskravet før dette er avgjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-11 annet ledd første punktum. Påtalemyndigheten kan likevel begjære rettens kjennelse om at formuesgodene kan begjæres tvangsrealisert etter tvangsfullbyrdelseslovens regler om tvangsdekning dersom det er nødvendig for å forebygge vesentlig verdiforringelse, jf. § 14-11 tredje ledd annet punktum. En viss adgang til å avhende gjenstander som er utsatt for å bli forringet i verdi, jf. forslaget til endring av strpl. § 213 første ledd om beslag, følger dermed av gjeldende bestemmelser for så vidt gjelder heftelse. Men utvalget mener at denne adgangen bør utvides på samme måte som i beslagstilfellene. Dessuten virker det unødvendig kompliserende at avhendelsen må skje etter tvangsfullbyrdelseslovens regler. Sett fra politiets side er det en klar fordel at rettsreglene omkring de to sikringsformene er mest mulig parallelle. Det vil også kunne tenkes at det er tatt beslag og heftelse i samme sak. Da vil det være særlig sterke grunner for å sikre at begge deler følger samme regelsett. På denne bakgrunn er det foreslått i § 219 første ledd å gi bestemmelsen i § 213 første ledd annet punktum om adgang til avhendelse av gjenstander som er beslaglagt med sikte på inndragning tilsvarende anvendelse.

Beløpet som oppnås ved slikt salg av formuesgodene bør settes inn på rentebærende konto til eventuell dekning av kravet.

Til § 226 første ledd

Ovenfor under pkt. 7.5 og 14.2.1 konkluderer utvalget med at det bør fremgå av loven at et viktig formål med etterforskingen er å avklare om det foreligger vinning som kan inndras. Bestemmelsen om etterforskingens formål foreslås derfor endret slik at spørsmålet om hvilke reaksjoner som bør anvendes presiseres ved siden av spørsmålet om tiltale. Endringen innebærer ingen utvidet fullmakt til politi og påtalemyndighet.

Til § 230 nytt annet og tredje ledd

Nytt annet ledd første punktum gir påtalemyndigheten adgang til under visse omstendigheter å pålegge vitner å forklare seg overfor politiet på samme måte som de har slik plikt overfor retten. Adgangen gjelder bare i saker som vil kunne kreve en bred undersøkelse av siktedes økonomi ved at det kan foretas utvidet inndragning etter strl. § 34 nr. 2 eller 3, og de tilknyttede bestemmelsene i § 37 a annet og tredje ledd. I tillegg kreves at det allerede foreligger rettskraftig straffedom, eller at retten har truffet beslutning om utvidet beslag etter strl. § 203 a. Forklaringsplikten overfor politiet kan bare pålegges i den utstrekning det foreligger rettslig forklaringsplikt.

Formålet med bestemmelsen er, på samme måte som for forslaget til ny § 210, å gi grunnlag for en effektiv innsamling av finansielle opplysninger til klargjøring av siktedes formuesstilling med sikte på å fremme krav om utvidet inndragning. Se om begrunnelsen for forslaget under pkt. 14.5.2.

På samme måte som etter forslaget til ny § 210 kreves rettens generelle samtykke for at påtalemyndigheten kan pålegge forklaringsplikt overfor politiet i saken. Det foreslås også at den som blir pålagt å forklare seg gis adgang til å kreve rettslig overprøving av pålegget, jf. annet ledd annet punktum.

Pålegg om forklaringsplikt overfor politiet må besluttes av påtalemyndigheten, på samme måte som utleveringspålegg etter forslaget til ny § 210, se ovenfor.

Rettslig avgjørelse om forklaringsplikt etter §§ 118 annet ledd, 124 annet ledd og 125 tredje ledd gjelder situasjoner hvor det i utgangspunktet foreligger unntak fra vitneplikten. Som nevnt under pkt. 14.5.2 bør slike avgjørelser på grunn av sin art forbeholdes domstolene. Det foreslås derfor en bestemmelse i nytt tredje ledd om at påtalemyndigheten ikke kan pålegge forklaringsplikt etter disse bestemmelsene.

Forklaringsplikt etter bestemmelsen her vil bestå også på fullbyrdingsstadiet og ved en eventuell fortsatt prøving av inndragningsspørsmålet etter forslaget til strpl. § 51 annet ledd.

Til § 455 annet ledd

Gjeldende § 455 annet ledd tilsvarer en bestemmelse i straffeprosessloven av 1887 som primært tok sikte på fullbyrding av frihetsstraff, jf. pkt. 4.8.4. Det kan være noe uklart om bestemmelsen gir hjemmel for fullbyring av inndragning. Endringen gjør det klart at politiet har hjemmel også for fullbyrding av andre reaksjoner, herunder inndragning av gjenstander og verdier.

For verdiinndragning følger det av sammenhengen mellom paragrafens annet og tredje ledd at politiet har ansvaret for fullbyrdingen, men at selve inndrivelsen skal søkes gjennomført via Statens Innkrevingssentral. Se nærmere under pkt. 14.6.1.

Til § 456 femte ledd

Som det fremgår under pkt. 4.4.1.1 kan det synes uklart om det ved verdiinndragning kan kreves renter av det inndratte beløpet. Utvalget mener dette er uheldig, fordi rentefordelen ved manglende rentebelastning innebærer at domfelte gis et motiv for å utsette innfrielsen av et ilagt inndragningsansvar lengst mulig, se under pkt. 14.7.

Utvalget foreslår inntatt en bestemmelse i forskrift om gebyr på bøter av 9. august 1991 nr. 543 om at det også påløper renter av ilagt inndragning. Bestemmelsen bør fastslå at rentene løper med rentesats som fastsatt med hjemmel i lov om renter ved forsinket betaling (morarenteloven) § 3, se den tilsvarende bestemmelsen mht. bøter i forskriftens § 2 annet ledd.

Forskriften er gitt med hjemmel i strpl. § 456 femte ledd. Denne bestemmelsen gir bare adgang til å fastsette regler om at bøtelagte kan pålegges å betale renter. Endringen innebærer at hjemmelsgrunnlaget også omfatter inndragning.

Til § 462 nytt annet punktum

Nytt annet punktum regulerer tilfeller hvor det er pådømt inndragning av gjenstander som en annen enn domfelte etter inndragningskravet hevder å eie eller ha rettigheter i. Denne personen kan kreve tvisten avgjort av retten etter § 462 annet punktum.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslagene til bestemmelser i strl. § 34 nr. 2 og 3, og § 37 a annet og tredje ledd om utvidet adgang til inndragning. Disse bestemmelsene vil gjøre det mer praktisk enn i dag at tredjemann har innsigelser mot fullbyrdingen av inndragningskravet.

§ 462 gir ikke uttømmende regler om forholdet til tredjemann: Besittes gjenstandene av en tredjemann som ikke er gjort til part, må sak reises mot vedkommende, jf. § 2 første ledd nr. 2, se under pkt. 13.6.2.5.

16.3 Endring i lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. (utleveringsloven)

Til § 24 nr. 1

Som det fremgår under pkt. 7.4.4 og 14.2.2.7 er det etter gjeldende rett ikke adgang til å bruke tvangsmidlet heftelse i Norge for å sikre fullbyrdingen av inndragningskrav som forfølges i andre land, samtidig som Norge er folkerettslig forpliktet til å yte slik bistand. Endringen av § 24 nr. 1 medfører at det gis adgang til å ta heftelse, på samme måte som beslag, i slike saker.

17 Lovutkast

I

ENDRINGER I ALMINDELIG BORGERLIG STRAFFELOV AV 22. MAI 1902 NR. 10

§ 34 skal lyde:

Nr. 1

Vinning oppnådd ved en straffbar handling, inndras hos den vinningen er tilfalt direkte ved handlingen, også når vedkommende er en annen enn lovovertrederen. Dersom det ikke kan bevises hvem vinningen er tilfalt, kan det legges til grunn at den er tilfalt lovovertrederen. Kan størrelsen av vinningen ikke godtgjøres, fastsetter retten beløpet skjønnsmessig. Ansvaret kan reduseres eller falle bort dersom retten finner at fullt ansvar vil være åpenbart urimelig.

Som vinning regnes enhver fordel oppnådd ved den straffbare handling. Dersom fordelen er forvandlet eller gjort om til et annet formuesgode, kan også dette formuesgodet regnes som vinning. Er fordelen blandet med et lovlig ervervet formuesgode, kan den forholdsmessige andel regnes å være vinningen. Vinning omfatter også avkastning og andre fordeler vunnet av formuesgoder som anses som vinning.

Nr. 2

Når noen er funnet skyldig i en eller flere straffbare handlinger som kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer, eller forsøk på slik handling, og den straffbare virksomheten er av en slik karakter at den kan gi betydelig vinning, kan formuesgoder som tilhører vedkommende helt eller delvis inndras. Dette gjelder ikke i den utstrekning det gjøres sannsynlig at et formuesgode er ervervet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler. Forhøyelse av strafferammen ved gjentakelse kommer ikke i betraktning.

I tillegg til inndragning etter første ledd kan også verdien av formue som vedkommendes ektefelle har ervervet helt eller delvis inndras. Dette gjelder likevel ikke dersom ekteskapet ikke bestod på ervervstidspunktet. Det samme gjelder formue som er ervervet mer enn 5 år før den handlingen som danner grunnlaget for inndragningen ble begått. Når to personer bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold, likestilles dette med ekteskap.

Nr. 3

Reglene i nr. 2 gjelder tilsvarende dersom noen dømmes for en straffbar handling eller forsøk på slik handling som er av en slik karakter at den kan gi betydelig vinning, og som kan medføre straff av fengsel i 2 år eller mer, når vedkommende de siste 5 år før den straffbare handling ble begått, er ilagt straff, straffutmålingsutsettelse eller påtaleunnlatelse for en straffbar handling som er av en slik karakter at den kan gi vinning.

Nr. 4

Istedenfor formuesgodet kan inndras et beløp som svarer til dets verdi eller en del av verdien. Det kan bestemmes i dommen at formuesgodet hefter til sikkerhet for inndragningsbeløpet.

§ 35 tredje ledd oppheves.

§ 35 nytt tredje ledd skal lyde:

Istedenfor å inndra tingen kan retten treffe bestemmelse om tiltak for å forebygge at tingen blir brukt til nye lovovertredelser. Reglene i § 34 nr. 4 gjelder tilsvarende.

§ 36 tredje ledd skal lyde:

Inndragning etter §§ 34 nr. 1 eller 35 kan foretas selv om lovovertrederen ikke kan straffes på grunn av bestemmelsene i §§ 44 eller 46. Dette gjelder også om den aktuelle tilstanden har medført at lovovertrederen ikke har handlet med den skyld straffebudet krever. Inndragning etter § 34 nr. 1 kan foretas også om vedkommende ikke kan straffes pga. unnskyldelig rettsvillfarelse eller nødrett.

§ 37 annet ledd skal lyde:

Slik bestemmelse kan også treffes overfor rettighetshaver som da rettigheten ble stiftet, forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling, eller at den kunne inndras.

§ 37 a første og nytt annet og tredje ledd skal lyde:

Når vinning eller ting som er nevnt i §§ 34 nr. 1 eller 35, etter gjerningstiden er overdratt fra noen som det kan foretas inndragning hos, kan det overdratte eller dets verdi inndras hos mottakeren dersom overdragelsen er skjedd som gave eller dersom mottakeren forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom den straffbare handling og det han har fått overdratt.

Dersom det kan foretas inndragning hos lovovertrederen etter § 34 nr. 2 eller 3, og lovovertrederen har overdratt formuesgoder til noen av sine nærmeste, kan det overdratte eller dets verdi inndras hos mottakeren. Dette gjelder likevel ikke formuesgoder som er overdratt mer enn 5 år før den handlingen som danner grunnlaget for inndragningen ble begått. Som nærmeste regnes også personer som bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold. Inndragning er likevel utelukket dersom mottakeren gjør det sannsynlig at lovovertrederen har ervervet formuesgodet på lovlig måte eller med lovlig ervervede midler, eller i den utstrekning det er mottatt til vanlig underhold av vedkommende. Dersom formuen til noen som er nevnt i § 34 nr. 2 eller 3 helt eller delvis er medregnet i lovovertrederens formue, reduseres lovovertrederens ansvar i den utstrekning disse innfrir sitt ansvar etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder for mottakerens ansvar i den utstrekning innfrielse fra lovovertrederen overskrider vedkommendes formue på domstidspunktet i den utstrekning den er inndratt.

Annet ledd gjelder tilsvarende ved overdragelse til et foretak dersom lovovertrederen alene eller sammen med noen som nevnt i annet ledd eier en vesentlig del av foretaket, eller oppebærer en betydelig del av dets inntekter eller i kraft av sin stilling som leder har innflytelse over det.

Nåværende annet ledd blir nytt fjerde ledd.

§ 37 d tredje ledd skal lyde:

Når vinning er inndratt etter § 34, og domfelte eller noen som er ansvarlig for skaden, etter pådømmelsestiden har betalt erstatning til fornærmede, kan forhørsretten etter krav fra domfelte bestemme at inndragningsbeløpet blir å nedsette tilsvarende. Det samme gjelder dersom domfelte betaler skatt eller avgift som tilsvarer inndragningen.

§ 70 første ledd skal lyde:

For inndragning gjelder de foreldelsesfrister som er fastsatt i § 67, men slik at fristen ikke i noe tilfelle skal være mindre enn 5 år, og for inndragning etter § 34 ikke mindre enn 10 år.

§ 74 femte ledd skal lyde:

Ilagt inndragning faller bort etter 5 år; inndragning av vinning, herunder inndragning etter § 34 nr. 2 eller 3, dog først etter 10 år. Regelen i annet ledd gjelder tilsvarende for inndragningskrav.

§ 75 annet ledd annet punktum skal lyde:

Sak om inndragning av vinning oppnådd ved en straffbar handling, herunder inndragning etter §§ 34 nr. 2 eller 3 og 37 annet ledd, kan likevel fremmes.

§ 75 tredje ledd annet punktum skal lyde:

Dette gjelder likevel bare for ting eller beløp som utgjør vinning ved den straffbare handling eller som svarer til slik vinning, herunder ting eller beløp inndratt etter §§ 34 nr. 2 eller 3 og 37 a annet ledd.

Ny § 132 a skal lyde:

Den som skjuler, skader, avhender eller på annen måte forføyer over formuesgoder i strid med beslutning om beslag etter straffeprosessloven § 203 a, slik at fullbyrdingen av et inndragningskrav vanskeliggjøres eller det oppstår fare for dette, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 år.

Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 5 år anvendes.

Medvirkning straffes på samme måte.

II

ENDRING I LOV AV 13. JUNI 1975 NR. 39 OM UTLEVERING AV LOVBRYTERE M.V.

§ 24 nr. 1 skal lyde:

Til bruk for straffesak i fremmed stat kan på begjæring bestemmes at tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven kapitler 15 , 16 og 17 skal kunne anvendes på samme måte i saker om lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket.

III

ENDRINGER I LOV 22. MAI 1981 NR. 25 OM RETTERGANGSMÅTEN I STRAFFESAKER (STRAFFEPROSESSLOVEN):

§ 2 første ledd skal lyde:

Etter reglene i denne lov behandles også, uten hensyn til om det samtidig blir nedlagt påstand om straff:

§ 38 annet ledd tredje punktum skal lyde:

Inndragning og mortifikasjon kan bare idømmes når det er fremmet krav om det, og mortifikasjon ikke i større utstrekning enn påstått.

§ 38 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:

Det samme gjelder før retten ilegger et større inndragningsansvar enn det er nedlagt påstand om.

Nåværende annet punktum blir nytt tredje punktum.

§ 51 skal lyde:

Reises ny sak om et krav som er avgjort ved rettskraftig dom, skal retten avvise saken av eget tiltak.

Selv om det allerede er ilagt straff i saken, kan det likevel senere fremmes sak med krav om inndragning. Dersom det under straffesaken er pådømt krav om inndragning begrenset til gjenstander som kan føres direkte tilbake til den straffbare handlingen, kan påtalemyndigheten senere fremme krav om ytterligere inndragning. Det samme gjelder dersom det senere fremkommer opplysninger om at vinningen var vesentlig større, eller at siktedes formue - herunder formue som nevnt i straffeloven § 34 nr. 2 annet ledd - var vesentlig større enn lagt til grunn ved pådømmelsen. Ved sak etter dette ledd skal straffedommens avgjørelse av skyldspørsmålet legges uprøvd til grunn ved krav om inndragning hos domfelte.

§ 82 fjerde ledd skal lyde:

Bestemmelsene om siktede i denne lov får tilsvarende anvendelse for den som det reises krav mot eller som trekkes inn i saken etter § 2.

§ 171 første ledd skal lyde:

Den som med skjellig grunn mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan pågripes når:

1)det er grunn til å frykte for at han vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre strafferettslige reaksjoner, . . .

§ 192 skal lyde:

Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas ransaking av hans bolig, rom eller oppbevaringssted for å sette i verk pågripelse eller for å søke etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges eller tas heftelse i.

Hos andre kan ransaking foretas når det er skjellig grunn til mistanke om en slik handling, og

§ 195 første ledd skal lyde:

Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas ransaking av hans person dersom det er grunn til å anta at det kan føre til oppdagelse av bevis eller av ting som kan beslaglegges eller tas heftelse i.

§ 203 skal lyde:

Ting som antas å ha betydning som bevis kan beslaglegges. Det samme gjelder ting som antas å kunne inndras eller å kunne kreves utlevert av fornærmede. Disse reglene gjelder også etter at det er avsagt dom i saken.

Ny § 203 a skal lyde:

Dersom det er sannsynlig at vilkårene for inndragning med hjemmel i straffeloven § 34 nr. 2 eller 3 foreligger, kan retten etter begjæring fra påtalemyndigheten beslutte at siktedes rådighet over hans nåværende og fremtidige formuesgoder helt eller delvis skal oppheves inntil spørsmålet om inndragning er rettskraftig avgjort (utvidet beslag). Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten. I så fall skal den straks forelegge beslaget for retten som avgjør i hvilken utstrekning det skal opprettholdes.Ved beslutning om utvidet beslag etter første ledd skal påtalemyndigheten sørge for at melding om beslaget tinglyses eller registreres i Påtalemyndigheten skal videre sende underretning til Postverket og de banker og tilsvarende institusjoner hvor siktede har innskudd.

Når det er truffet beslutning om utvidet beslag, er siktede straks uberettiget til å forføye over formuesgoder som omfattes av beslaget, og til å motta oppfyllelse av fordringer som omfattes av det. Denne begrensningen kan ikke påberopes overfor den som senere har oppfylt sin forpliktelse overfor siktede, eller rettet en oppsigelse eller lignende påbud til ham i tilfeller hvor slikt påbud måtte fremsettes innen en viss frist, og som godtgjør at han ikke visste eller burde vite at det var truffet beslutning om beslag.

§ 205 første ledd første punktum skal lyde:

Beslag av ting som besitteren ikke vil utlevere frivillig, besluttes av påtalemyndigheten med unntak for beslag etter § 203 a.

§ 210 skal lyde:

Ting som antas å ha betydning som bevis, kan retten pålegge besitteren å utlevere såfremt han plikter å vitne i saken. I saker hvor det kan foretas inndragning med hjemmel i strl. §§ 34 nr. 2 eller 3 eller 37 a annet og tredje ledd, kan påtalemyndigheten, når det foreligger fellende straffedom eller retten har truffet bestemmelse om beslag etter § 203 a, med forutgående generelt samtykke fra retten gi slikt pålegg i det enkelte tilfellet. Ved pålegg fra påtalemyndigheten gjelder § 208 tilsvarende. Reglene i § 137 og domstolsloven § 206 gjelder tilsvarende.

§ 213 første ledd skal lyde:

Viser det seg innen saken er endelig avgjort, at det ikke lenger er behov for beslaget, skal dette heves av påtalemyndigheten eller retten. Med tillatelse fra retten kan politiet avhende gjenstander som er beslaglagt med sikte på å inndras, og som er utsatt for raskt å bli ødelagt eller forringet i verdi, eller som det vil være uforholdsmessig kostbart å ta vare på.

§ 217 første ledd skal lyde:

For å sikre betaling av bot, inndragning, saksomkostninger, erstatning eller oppreisning som er eller antas å ville bli ilagt, kan retten på begjæring av påtalemyndigheten beslutte heftelse for et bestemt beløp i formuesgjenstander som tilhører siktede eller andre som det er aktuelt å ilegge slikt ansvar, når det er grunn til å frykte for at fullbyrdingen ellers vil bli vanskeliggjort. Er det fare ved opphold kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten.

§ 219 første ledd skal lyde:

Ved iverksetting av heftelse gjelder tvangsfullbyrdelsesloven §§ 14-9 til 14-12 og denne lovs § 213 første ledd annet punktum tilsvarende.

§ 226 første ledd skal lyde:

Formålet med etterforskningen er å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for avgjørelsen av spørsmålet om tiltale og hvilke reaksjoner som eventuelt bør anvendes, og å tjene som forberedelse for sakens behandling ved retten.

§ 230 nytt annet og tredje ledd skal lyde:

I saker hvor det kan foretas inndragning med hjemmel i strl. §§ 34 nr. 2 eller 3 eller 37 a annet og tredje ledd, kan påtalemyndigheten, når det foreligger fellende straffedom eller retten har truffet bestemmelse om beslag etter § 203 a, med forutgående generelt samtykke fra retten pålegge et vitne å forklare seg for politiet dersom det ville være pliktig til å forklare seg for retten. Dette spørsmålet kan bringes inn for forhørsretten.

I saker som nevnt i annet ledd kan påtalemyndigheten likevel ikke gi pålegg som nevnt i §§ 118 annet ledd, 124 annet ledd og 125 tredje ledd.

Nåværende annet til fjerde ledd blir nytt fjerde til sjette ledd.

§ 455 annet ledd skal lyde:

Fullbyrdingen av straff og andre reaksjoner settes i verk av politiet.

§ 456 femte ledd annet og tredje punktum skal lyde:

Tilsvarende regler kan fastsettes for ilagt inndragning. Dom eller forelegg på bot eller inndragning er også tvangsgrunnlag for tilleggskrav etter dette ledd.

§ 462 nytt annet punktum skal lyde:

Det samme gjelder dersom det oppstår tvist mellom påtalemyndigheten og andre enn domfelte hvorvidt en avgjørelse om inndragning kan gjøres gjeldende overfor dem.

Nåværende annet punktum blir nytt tredje punktum.