Årslønnsvekst for hovedgrupper

Med årslønn for en lønnstakergruppe menes gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid. Beregningene av årslønnsvekst er ført fram til 1997 og gjengis i tabellene 3.1 og 3.2. Begge tabellene bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. Det presenteres også beregnet gjennomsnittlig årslønn i kroner.

For noen lønnstakergrupper foreligger det ikke lønnsstatistikk for 1997. For disse gruppene er lønns­veksten fra 1996 til 1997 anslått på grunnlag av overhenget til 1997, oppgaver over tarifftillegg i 1997 og anslag på lønnsglidningen i 1997. For bank og forsikring har en i tillegg til lønnsstatistikk for 1997, opplysninger om lokale tillegg til bestemte datoer i 1997. For funksjonærene i NHO-bedrifter foreligger det foruten lønnsstatistikk for 1997 opplysninger om tidspunkter for lønnsreguleringer i løpet av 1997.

Av tabell 3.1 ser vi at lønnsutviklingen for de største forhandlingsområdene viser stor grad av parallellitet de siste årene. Størrelsen på lønnsveksten har imidlertid variert og har vist en fallende tendens fram til 1993/1994. Deretter har veksttakten økt noe igjen. Tabell 3.1 viser videre at ansatte i varehandelen under ett og funksjonærer i bankvirksomhet har hatt den sterkeste prosentvise lønnsveksten sett under ett i den perioden tabellen dekker. For ansatte i varehandel har lønnsveksten vært sterkere i detaljhandel enn i engroshandel, jf tabell 3.2. Særlig gjelder dette i den organiserte delen av detaljhandelen, noe som må ses i sammenheng med at det ofte har vært gitt like kronetillegg i oppgjørene. Offentlig sektor har perioden under ett hatt svakere lønnsutvikling enn gruppene i privat sektor som er med i tabell 3.1.

Det bør utvises forsiktighet ved sammenlikning mellom gruppene. Dette gjelder særlig ved vurdering av utviklingen i ett enkelt år.

I tabell 3.3 har en har en beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for tre hovedsektorer:

• industrien

• annen privat næringsvirksomhet

• ansatte i offentlig forvaltning

Bedriftene i annen næringsvirksomhet er klassifiserte som skjermet virksomhet. Industrien omfatter både skjermet og konkurranseutsatt virksomhet, men er i hovedsak konkurranseutsatt.

Samlet årslønnsvekst fra 1996 til 1997 for alle grupper ser foreløpig ut til å bli om lag 4¼ prosent.

Fra 1996 til 1997 tyder foreløpige anslag på at lønnsutviklingen vil bli noe sterkere i annen privat næringsvirksomhet enn både i offentlig forvaltning og i industrien. Tabell 3.3 viser videre at lønnsveksten i annen næringsvirksomhet har vært noe sterkere enn i industrien under ett i perioden 1987-97. Offentlig forvaltning har hatt den svakeste utviklingen.

Den kvartalsvise lønnsveksten.

Tabell 3.4 viser utviklingen i timefortjenesten eksklusiv overtidstillegg, fordelt på tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning for voksne arbeidere i industrien (menn + kvinner) fra samme kvartal året før. Timefortjenestene er beregnet eksklusive overtidstillegg og omregnet til 37,5 t/uke.

Mens lønnsveksten gjennom hele 1994 og fram til tariffoppgjøret i 1995 lå stabilt på ca. 3 prosent målt mot tilsvarende kvartaler året før, har den gjennomsnittlige underliggende kvartalsvise lønnsveksten for industriarbeidere ligget rundt eller noe over 4 prosent gjennom 1996 og 1997. Lønnstilleggene som ble gitt i 1996 ble forskjøvet mellom kvartaler i forhold til det som har vært vanlig. Dette forklarer svingningene mellom kvartaler de siste 2 årene.

Lønnsstatistikk for 4. kvartal 1997 er ikke ferdig før i mars 1998. Med samme lønnsvekst fra 3. til 4. kvartal 1997 som året før vil lønnsoverhenget inn i 1998 bli 1,7 prosent. Lokale bedriftsvise tillegg kan også i 1997 være dratt ut i tid. Usikkerheten omkring størrelse og tidspunkt for tilleggene i 4. kvartal 1997, betyr f eks at anslaget for lønnsoverhenget inn i 1998 lett kan avvike noen tiendeler fra dette tallet når endelig statistikk for 4. kvartal foreligger.

Tarifftilleggene.

De gjennomsnittlige tarifftilleggene, inklusive den direkte effekten av skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art er beregnet til:

• For arbeidere i BYGGEVIRKSOMHET anslås veksten i årslønnen fra 1996 til 1997 til 6 prosent, mot 4,5 prosent året før.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeide innenfor sten-, jord- og sementarbeide, bygge- og tømmermestre, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestre, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagmestre o.l.

Etter flere år med lav gjennomsnittlig lønnsvekst for byggevirksomhet før 1994, har det i takt med bedre tider for byggevirksomhet, vært en jevn stigende lønnsvekst fra årsskiftet 1993/94 med 1,2 prosent lønnsvekst fra 1. kvartal 1993 til 1. kvartal 1994 til 6,8 prosent i 3. kvartal 1997, i forhold til samme kvartal året før.

Stor etterspørsel etter arbeidskraft og økte diversetillegg som dels skyldes økt antall skifttimer, er noen av årsakene til den sterkt stigende lønnsveksten innenfor byggevirksomhet.

Anleggsbransjen består av kraftlinjefirmaer og anleggsbedrifter med oppdrag både innenfor kraftverkssektoren, oljerelaterte virksomheter og veiprosjekter (inkl. tunnelarbeider).

Etter fallende gjennomsnittsfortjenester både i 1994 og 1995, har det vært en økning både i 1996 og 1997, slik at fortjenestenivået per time i 1997 for første gang var over det nominelle nivået i 1993.

Økt antall tunnelarbeidere, med høyere fortjenester, har bidratt til den sterke økningen i gjennomsnittsfortjenesten. Veksten fra 3. kvartal 1996 til 3. kvartal 1997 var for anleggsarbeidere 8,9 prosent, som med samme vekst i 4. kvartal 1997, vil gi en årslønns­vekst fra 1996 til 1997 på ca. 8 prosent.

For bygge- og anleggsvirksomhet under ett er lønnsveksten eksklusive etterbetalinger 6,2 prosent fra 3. kvartal 1996 til 3. kvartal 1997 og man anslår en årslønnsvekst på omlag 6 prosent fra 1996 til 1997.

• For LANDTRANSPORT som blant annet omfatter rutebilselskaper, grossistbedrifter, spedisjonsfirmaer, oljeselskaper m.v. anslås at årslønn fra 1996 til 1997 vil øke med ca. 4 prosent, mot 5,2 prosent året før.

Tariffmessige lønnstillegg innenfor rutebilsektoren ble lavere i 1997 enn i 1996. Dette bidro til at landtransport får en vekst fra 1996 til 1997 på linje med industriarbeiderne. Lønnsveksten fra 3. kvartal 1996 til 3. kvartal 1997 er 3,1 prosent, eksklusive etterbetalinger, mens den tilsvarende kvartalsvise lønnsveksten ett år tidligere lå på ca. 6 prosent.

I OLJEVIRKSOMHETEN, OFFSHORE i alt, som omfatter offshorearbeidere i operatørselskaper og oljeboringsbedrifter, oljeservicebedrifter samt offshorearbeidere i industri og bygge- og anleggsvirksomhet har flere forhold gjennom 1997 påvirket lønnsveksten for offshorarbeidere totalt.

• For arbeidere innenfor operatørselskaper, oljeboringsbedrifter og oljeservicebedrifter viser diversetilleggene moderat vekst, noe som fører til en årslønnsvekst fra 1996 til 1997 for denne gruppen på knapt 4 prosent, dersom veksten fra 3. til 4. kvartal blir som året før.

• For offshorearbeidere i industri og bygge- og anleggsvirksomhet er gjennomsnittlig årslønns­vekst fra 1996 til 1997 i underkant av 6 prosent, under forutsetning av at nedgangen i antall timer i de 3 første kvartaler i 1997 i forhold til tilsvarende kvartaler året før, også fortsetter i 4. kvartal. Denne gruppen har om lag 50 kr/t lavere gjennomsnittslønn enn gruppen ovenfor.

• Sistnevnte gruppe representerer i 1997 en stadig mindre andel av offshorearbeidere totalt. (I 3. kvartal ca. 22 prosent mot nesten 29 prosent i 3. kvartal 1996). Dette forhold øker lønnsveksten fra 1996 til 1997 med mellom 1,5 og 2 prosentpoeng for offshorearbeidere totalt, fordi timer med lavere fortjeneste blir erstattet av timer med høyere fortjenester.

  Uten korreksjoner for forholdene nevnt ovenfor, vil anslaget for årslønnsveksten fra 1996 til 1997 for offshorearbeidere totalt bli knapt 6 prosent.

Staten

I lønnsforhandlingene for 2. avtaleår våren 1997 ble staten, LO Stat, Akademikernes Fellesorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes sentralforbund – Seksjon stat og Norsk Lærerlag enige om følgende:

• med virkning fra 1. mai 1997 gis det et generelt tillegg på kr 2 500 per år på samtlige trinn. I tillegg ble det foretatt tekniske justeringer fra lønnstrinn 7 til og med lønnstrinn 24. Samlet utgjorde lønnsendringene 1,1 prosent per 1. mai.

• det avsettes en pott på 1,2 prosent per 1. august 1997 til sentrale justeringsforhandlinger. I de sentrale justeringsforhandlingene skulle det tas hensyn til virksomhetenes rekrutterings- og konkurransesituasjon, samt likelønn på alle nivåer. Kvinner skulle ha en større andel av lønnsmidlene enn en proratafordeling tilsa. Resultatet av justeringsforhandlingene viser at kvinner fikk om lag 46 prosent av midlene, mens en proratafordeling tilsier 44 prosent.

• med virkning fra 1. august 1997 føres det lokale forhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 0,55 prosent av lønnsmassen. Av dette utgjør 0,1 prosent lønnsmidler som blir ledige p.g.a lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere. De sentrale parter tilrådde at partene lokalt gjennomgikk lønnsrelasjonene og lønnsutviklingen for å rette opp kjønnsbetingede lønnsforskjeller på alle nivå. Kvinner burde få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsier.

• det gjennomføres en avtalefestet pensjonsordning (AFP) med rett til å fratre med pensjon ved fylte 63 år fra 1.10.97 og ved fylte 62 år fra 1.03.98, etter de regler som er avtalt for AFP mellom LO og NHO.

I oppgjøret mellom staten og Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag ble det enighet om de samme tillegg som for statsansatte ellers.

Lønnsvekst.

Årslønnsveksten for statsansatte fra 1996 til 1997 anslås til rundt 4 prosent, mens lønnsoverhenget til 1998 anslås til om lag 1¾ prosent.

For arbeidstakere i statsforvaltningen innhentes lønnstall per 1. oktober hvert år. En prognose basert på et foreløpig materiale, viser at gjennomsnittlig månedsfortjenesten per årsverk økte med 5,0 prosent fra 1. oktober 1996 til 1. oktober 1997. Veksten for kvinner var 5,3 prosent og for menn 4,9 prosent.

Resultatene av de lokale forhandlingene i 1997 er ikke kommet med i lønnsstatistikken 1. oktober 1997. Videre ble justeringsoppgjøret og resultatene av de lokale forhandlingene i 1996 først registrert 1. oktober 1997. Årslønnsveksten 1996-97 er korrigert for dette. Lønnsglidningen er på årsbasis anslått til 0,5 prosent fra 1. oktober 1996 til 1. oktober 1997 og er fordelt på tidspunktene 1.5 og 1.8.

Skoleverket.

Det foreligger ennå ikke prognose for lønnsutviklingen i 1997.

Kommunene

En prognose basert på om lag halvparten av årsverkene i lønnsstatistikken i 1997, gir en årslønnsvekst på om lag 3,9 prosent fra 1996 til 1997.

Ifølge lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for kommunale arbeidstakere inklusive ansatte i helsevesen og sosial omsorg, men eksklusiv skoleverket og ansatte som er timelønte med 5,4 prosent for heltidsansatte fra 1. oktober 1995 til 1. oktober 1996. Ansatte i Oslo er ikke med i disse lønnsveksttallene. Lønnsutviklingen inkluderer ikke resultatet av de lokale forhandlinger med virkningsdato 1. oktober 1996 på 0,5 prosent. Årslønnsveksten for 1995-96 i tabell 3.1 er korrigert for dette. Fullstendig lønnsstatistikk for 1997 foreligger ikke ennå.

I oppgjøret våren 1997 ble det med virkning fra 1. juni enighet om et generelt kronetillegg på lønnsregulativet på kr 2 500 per år. Ansatte med årslønn fra kr 147 200 (lønnstrinn 7) til kr 199 900 (lønnstrinn 24) fikk et ekstra lønnstillegg som varierte fra kr 100 til kr 900. Samlet utgjør dette 1,3 prosent per 1. juni. I tillegg ble det avsatt en pott til lokale forhandlinger på 0,72 prosent fra 1. november 1997.

Etter en samlet vurdering anslår Beregningsutvalget årslønnsveksten i kommunene til rundt 4 prosent fra 1996 til 1997.

Resultater

1. Tall fra Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk og NHOs lønnsstatistikk for funksjonærer

For gruppene i tabell 3.6 varierte gjennomsnittlig årlig vekst i perioden 1990-96 mellom 3,8 og 4,9 prosent. Til sammenlikning har veksten for lønnstakere i gjennomsnitt vært 3,6 prosent og for timelønte i industrien 3,4 prosent i den samme perioden.

2. Tall fra Brønnøysundregisteret

Lønnsutviklingen fra 1995 til 1996 varierte en del etter bedriftsstørrelse, jf tabell 3.7. Den sterkeste gjennomsnittlige veksten var det for ledere i bedrifter med 100 til 249 ansatte med 8,1 prosent. Deretter fulgte ledere i bedrifter med mer enn 250 ansatte med 6,7 prosent. Gjennomsnittlig lønnsvekst for lønnstakere under ett var til sammenlikning 4,4 prosent fra 1995 til 1996.

Tabell 3.7 viser at det var 4 883 ledere med oppgitt lønn i 1996 i bedrifter med 25 ansatte og over. Antall ledere har blitt redusert til 3 745 (jf tabell 3.8) når en går fra alle til identiske, dvs ledere som var med både i 1995 og 1996. Fra 1995 til 1996 har identiske ledere i bedrifter med over 25 ansatte gjennomgående hatt en lønnsvekst som har vært om lag 1-3 prosentpoeng høyere enn for lønnstakere i gjennomsnitt litt avhengig av hvilke bedriftsstørrelser en ser på. For alle ledere har lønnsveksten vært om lag lik med den for de identiske i de større bedriftene. I mindre bedrifter har lønnsveksten p.g.a større innslag av strukturendringer vært noe lavere for alle.

3. Lønnsutviklingen for identiske ledere etter LTO-registeret

I LTO-registeret er det ingen opplysninger om stilling, noe som gjør det vanskelig å skille ut administrerende direktør/daglig leder i selskapene. «Leder» er definert som den personen i hvert foretak som har høyest utbetalt lønn både i 1995 og 1996, jf boks 3.6. Det kan ikke utelukkes at en på denne måten i noen tilfeller har fått med personer som har høy lønn p.g.a sin spisskompetanse uten å være toppleder. Utvalget tror ikke dette er noe stort problem.

Lønnsnivået i 1996 for identiske ledere i bedrifter med 25 ansatte og over er lavere i LTO-materialet enn i Brønnøysundregisteret. Det skyldes i hovedsak at det er flere lønnsforhold enn ansatte, dvs at det er med noen flere mindre bedrifter i tabell 3.9 enn i tabell 3.8. En kan derfor ikke direkte sammenlikne lønnsveksten for ledere som er sortert etter henholdsvis antall ansatte og antall lønnsforhold.

Fra 1995 til 1996 har identiske ledere i bedrifter med over 25 lønnsforhold etter LTO-registeret også gjennomgående hatt en lønnsvekst som har vært om lag 1-3 prosentpoeng høyere enn for lønnstakere i gjennomsnitt.

1997-tall

Det har i media vært oppslag om sterk vekst i lederlønninger i 1997 i en del private bedrifter basert på undersøkelser av bl.a Norsk Institutt for Personalutvikling og Administrasjon (NIPA).

Beregningsutvalget har hatt adgang til det materialet som ble sendt media, men har ikke hatt tilgang til grunnlagsmaterialet. Materialet er basert på oppgaver fra bedrifter som har sagt seg villig til å delta i NIPAs årlige undersøkelser Det er således ikke tatt sikte på at undersøkelsene skal være representative for norsk næringsliv. Fra 1996 til 1997 økte antallet ledere som materialet omfattet sterkt, men fortsatt dekkes et forholdsvis lite antall; i 1996 vel 1 050 og i 1997 knapt 1 600 ledere. Den undergruppen som det ble beregnet sterkest lønnsvekst for, besto av 44 ledere i 1996 og 59 ledere i 1997, da i 53 bedrifter. Både utvelgelsen av bedrifter, antallet av dem og det endrede omfanget fra 1996 til 1997, gjør at tallene ikke er egnet til å beskrive utviklingen i lederlønningene i norske bedrifter.

Foreløpige tall fra LTO-registeret for 1997 vil være tilgjengelig i mars i år. Utvalget har bedt Statistisk sentralbyrå gjøre beregninger på dette materialet så snart det foreligger. 1997-tall fra Brønnøysundregisteret vil først være tilgjengelig i desember 1998.

Nærmere om lønnsutviklingen for ledersjiktet under administrerende direktører/daglige ledere i NHOs lønnsstatistikk for funksjonærer.

NHOs funksjonærstatistikk omfatter vel 1.500 personer innenfor følgende kategorier:

• Tekniske direktører eller stilling med tilsvarende funksjoner, som sorterer direkte under administrerende direktør.

• Assisterende direktører og disponenter.

Lønnsbegrepet er identisk med lønnsbegrepet man bruker for alle øvrige grupper i lønnskapitlet.

Tabell 3.10 viser noe ulik lønnsvekst mellom gruppene. Dette kan skyldes strukturelle forhold og/eller endringer i bedriftenes sysselsetting, som f eks. kan føre til at bedrifter skifter fra en størrelsesgruppe til en annen. For gruppene i tabellen var veksten fra 1. september 1995 til 1. september 1996 i gjennomsnitt 5,4 prosent, mens den for funksjonærer totalt i NHO-området var 4,7 prosent. For tilsvarende periode fra 1996 til 1997 var gjennomsnittsveksten for gruppene i tabellen 6,5 prosent mot 4,9 prosent for alle funksjonærer i NHOs funksjonærstatistikk. Dette betyr at gruppen i tabellen har hatt en sterkere lønnsvekst enn funksjonærer for øvrig de siste to årene.

Identiske personer i tabellen (dvs. personer som er med i statistikktallene i begge årene i sammenligningene), utgjør i gjennomsnitt vel 80 prosent av totalmaterialet. Som følge av alders-, ansiennitets- og avansementsopprykk vil normalt veksten for identiske være noe høyere enn for gjennomsnittet for hele gruppen. Dette er ikke tilfelle for gruppen fra 1996 til 1997. Årsaken til dette er at rekrutteringen av lederne i gruppen i 1997 har kommet inn på et høyere nivå enn gjennomsnittet i gruppen i forhold til de som har forlatt statistikkgruppen fra 1996.

Lønnsbegrepet for ledersjiktet (eksklusive adm.dir./daglige ledere) i NHOs funksjonærstatistikk avviker en del i forhold til lønnsbegrepet for toppsjiktet fra Brønnøysundregistrene og LTO registeret, noe som alene kan forklare ulik lønnsvekst i de to materialene. For ledersjiktet i NHO-statistikkene (eksklusiv adm.dir./daglig leder) var økningen fra 1995 til 1996 noe sterkere enn for toppsjiktet fra Brønnøysundregistrene, mens forholdet var motsatt for identiske ledere.

Lønnsbegrepet

I dette avsnittet har en i hovedsak lagt til grunn samme lønnsbegrep som ellers i kapittel 3, dvs time- eller månedsfortjenesten eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Videre er timelønnen for arbeidere i NHO-bedrifter omregnet til 37,5 time, se vedlegg 3. Forskjellen mellom kvinners og menns timefortjeneste reduseres med vel 1 prosentpoeng dersom en går fra uomregnede til omregnede tall.

Utvikling i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

Tabell 3.13 og 3.14 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte kvinner og menn. I tabell 3.13 presenteres hovedgruppene, mens det i tabell 3.14 er foretatt oppsplitting innenfor disse og tatt med flere enkeltgrupper.

Utviklingen fra 1996 til 1997

Tabell 3.13 viser en viss tilnærming eller stabilitet mellom kvinners og menns gjennomsnittlige årslønn fra 1996 til 1997 for hovedgruppene vi har tall for, unntatt for forretnings- og sparebanker.

Tabell 3.14 viser små endringer i forholdet mellom kvinners og menns gjennomsnittlige årslønn for de enkeltgruppene vi har tall for fra 1996 til 1997. Det var en viss tilnærming for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter og innenfor forsikring, og svak tilbakegang innenfor landtransport.

Utviklingen fra 1980 til 1997

Tabell 3.13 viser at det i perioden 1980-97 i gjennomsnitt har vært en bedring i kvinners relative lønnsnivå innen alle de hovedgruppene vi har tall for. Sterkest har tilnærmingen vært blant funksjonærene i NHO-bedrifter – det området hvor forskjellene i utgangspunktet var størst. Det er fortsatt forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn hovedgruppene imellom. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I forretnings- og sparebanker er f eks alle ansatte med, mens bare timelønte er med i industrien – en arbeidstakergruppe preget av mindre stillingsmessig spredning.

Et veid gjennomsnitt av gruppene som inngår i tabell 3.13 og 3.14 (hvor sysselsettingen er brukt som vekter), viser at samlet sett utgjorde heltidsansatte kvinners lønn om lag 86,5 prosent av heltidsansatte menns lønn i 1996. I 1991 var andelen knapt 85 prosent. Vi ser m.a.o. ikke samme grad av tilnærming i kvinne- og mannslønninger når gruppene sees under ett som når vi ser på dem enkeltvis. Gruppene som inngår omfatter om lag 60 prosent av alle heltidsansatte.

Vi har ikke noe godt mål for lønnsforskjellen mellom alle kvinner og menn under ett. Levekårsundersøkelsen 1995 viser at gjennomsnittlig timelønn (inklusiv overtidsbetaling) for kvinner utgjorde 79,7 prosent av gjennomsnittlig timelønn for menn, mens Levekårsundersøkelsen 1991 viste en andel på 81,3 prosent 1 .

Forhold som kan forklare forskjellen mellom Levekårsundersøkelsen og resultatet av sammenveiingen av tabell 3.13 og 3.14, er bl a at Levekårsundersøkelsen inkluderer overtid, mens det lønnsbegrep vi bruker i denne rapporten som nevnt ikke har med overtid. Videre inkluderer også Levekårsundersøkelsen deltidsansatte, som i stor grad er kvinner. Lønnsutviklingen for deltidsansatte i forhold til heltidsansatte og endringer i gjennomsnittlig arbeidstid for deltidsansatte kan gi andre relative lønnsforskjeller enn de som framkommer i tabell 3.14. Det er dessuten knyttet usikkerhet til disse resultatene fra Levekårsundersøkelsen, fordi den er en utvalgsundersøkelse og basert på opplysninger direkte fra inntektstakerne.

Erling Barth ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) har sett nærmere på Levekårsundersøkelsene. Etter enkelte statistiske korreksjoner av grunnlagsmaterialet 2 , finner han et brutto lønnsgap på 18,1 prosent i kvinners disfavør i 1991, mot 17,3 prosent i 1995. Dette indikerer at det reelt sett har vært en svak tilnærming i løpet av perioden på arbeidsmarkedet i alt.

Når det tas hensyn til utdanningslengde og yrkeserfaring er netto lønnsgap mellom kvinner og menn så og si uendret i perioden (redusert fra hhv 15,4 prosent til 15,2 prosent). Tas det i tillegg hensyn til bransje, går gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn ned fra 14,3 prosent i 1991 til 11,7 prosent i 1995. Mao: innenfor samme bransje er lønnsgapet mellom kvinner og menn med like lang erfaring og utdanning redusert. Gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn på arbeidsmarkedet sett under ett reduseres altså mindre enn lønnsforskjellen innen enkeltbransjer tilsier. Dette innebærer at det har skjedd bransjeforskyvninger og sysselsettingsendringer som motvirker den tilnærming i lønn som finner sted innenfor enkeltbransjer.

Vedleggstabell 7.3 viser utviklingen for arbeidere innen en del bransjer i industrien. Innenfor flere enkeltbransjer har det vært fortsatt tilnærming mellom kvinners og menns gjennomsnittlige timefortjeneste fra 1996 til 1997. Imidlertid har det også vært tilbakegang eller stagnasjon i andre bransjer. I treindustrien og i elektrokjemisk industri, som er mannsdominerte bransjer, var det om lag lik gjennomsnittlig timelønn for kvinner og menn i 1997.

Tabell 3.14 viser at innenfor landtransport, hvor kvinneandelen er lavest, er forskjellen minst mellom kvinners og menns gjennomsnittlige årslønn. Innenfor området behandling av klienter i kommunesektoren – som har den høyeste kvinneandelen – er imidlertid lønnsforskjellen relativt stor, og den økte fra 1995 til 1996. Størst lønnsforskjell fant vi i 1996 blant kontorfunksjonærer i varehandel og blant ansatte i forsikring, grupper som også har en relativt høy kvinneandel.

Flere undersøkelser 3 har vist at det er en sterk tendens til at lønnsnivået er lavest der en finner den største andelen kvinner. Ser vi spesielt på industrien, viser kolonnene 2 og 3 i vedleggstabell 7.3 at det ikke er en slik entydig sammenheng, men en tendens til at sterkt kvinnedominerte bransjer, som f eks konfeksjonsfabrikker og vaskerier og renserier, har lavere gjennomsnittlig lønnsnivå enn de øvrige bransjer. Motsatt ser vi at det gjennomsnittlige lønnsnivået er klart høyere i sterkt mannsdominerte bransjer – som elektrokjemisk industri og grafisk industri. Sjokolade og sukkervareindustrien har nokså lik andel kvinner og menn. Lønnsnivået her er på linje med gjennomsnittet i industrien.

Likelønnstrekk ved lønnsoppgjør

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen.

2. Fordelingen av de lokale tilleggene.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Nedenfor gis hovedtrekk ved lønnsoppgjørene våren 1997 for noen grupper i privat sektor og for offentlig sektor.

Privat sektor

I de sentrale oppgjøret i LO/NHO-området ble det enighet om følgende tillegg:

• et generelt tillegg på 0,80 kroner per time til alle.

• arbeidstakere i områder som i gjennomsnitt tjener mer enn 185 000 kroner på årsbasis og ikke har rett til lokale forhandlinger, fikk et tillegg på 1,20 kroner per time inklusive det generelle tillegget.

• arbeidstakere i områder som i gjennomsnitt tjener mindre enn 185 000 kroner på årsbasis, fikk 1,50 eller 1,80 kroner per time i tillegg (inkl. det generelle tillegget) avhengig av om det er rett til lokale forhandlinger eller ikke.

De sentrale tilleggene hadde en klar lavlønns- og likelønnsprofil. Som følge av oppgjøret i 1996 fikk en rekke overenskomster i LO/NHO-området mer forpliktende tekst i sine avtaler. Bedriftene skal ivareta likestillingsperspektivet i sin personalpolitikk, og partene på den enkelte bedrift skal gjennomgå sine lokale avtaler for å sikre at disse er i samsvar med likestillingslovens bestemmelser. Arbeidet med å forhandle fram lokale likestillingsavtaler med handlingsplaner skal forsterkes.

I varehandelen ble det gitt et generelt tillegg på 1,20 kroner per time. I tillegg ble det foretatt justeringer av minstelønnssatser. Gjennomsnittlig utslag av de samlede tillegg er anslått til kr 1,50 per time. Også i dette området hadde det sentrale oppgjøret en klar lavlønns- og likelønnsprofil.

I forsikring og i forretnings- og sparebanker ble det gitt et generelt prosenttillegg til alle på 2 prosent. Her ble altså mønsteret med kronetillegg i LO/NHO-området og privat sektor for øvrig brutt.

Offentlig sektor

Både i staten og i kommunene ble det gitt et likt generelt kronetillegg til alle. Det ga i gjennomsnitt noe sterkere prosentvis vekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen. I staten ble det avsatt en relativt stor pott til sentrale justeringsforhandlinger og til lokale forhandlinger, hvor partene var enige om at kvinner skulle få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsa. Ved justeringsforhandlingene i staten fikk kvinner omlag 46 prosent av midlene, mens en proratafordeling tilsa 44 prosent. En har ennå ikke data om likelønnsprofilen i de lokale forhandlingene i staten. I kommunene ble potten til lokale justeringer forutsatt å gå til bl.a lavlønn, likelønn og oppfølging av nytt stillingsregulativ.

Nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 1997 er gitt i vedlegg 2.

Fordeling av lokale tillegg

Et partssammensatt utvalg søkte å belyse effekter av tariffoppgjøret i LO/NHO-området i 1995, da det i dette området gitt individuelle tillegg med sikte på å sikre lavlønnsgrupper, herunder kvinnedominerte grupper. Det ble imidlertid ikke lagt føringer om at kvinner skulle få mer ved lokale forhandlinger enn en proratafordeling skulle tilsi. I den forbindelse ble det gjennomført en utvalgsundersøkelse som hadde til hensikt å avklare hvilke konsekvenser det sentrale tariffoppgjøret hadde for de lokale lønnsoppgjørene og for lønnsrelasjoner i den enkelte bedrift.

Undersøkelsen viste at de lokale parter i dette området i en viss grad gjenopprettet virkningen av de sentrale tilleggene i lokale forhandlinger. I bedrifter som hadde gjenopprettet hadde menn en sterkere lønnsvekst enn kvinner. I disse bedriftene fikk man altså økt forskjell mellom kvinners og menns lønnsnivå i stedet for tilnærming. I bedrifter som ikke gjenopprettet lønnsrelasjonene hadde kvinner og menn omtrent samme lønnsutvikling. For en mer utfyllende drøfting av dette punkt vises til rapport nr. 2 1997.

I staten har partene i de siste lønnsoppgjørene blitt enige om at kvinner skulle få en større andel av pottene til sentrale justeringer og lokale forhandlinger enn en proratafordeling tilsa. I 1996 ble kvinner tildelt om lag 47 prosent av midlene i de sentrale justeringsforhandlingene, mens en proratafordeling skulle tilsi 42 prosent. I 1997 fikk kvinner som nevnt omlag 46 prosent av midlene, mens en proratafordeling skulle tilsi 44 prosent.

Det foreligger ennå ikke en samlet oppsummering av resultatet fra de lokale forhandlingene i 1997. Det innkomne materialet for 1996 representerte 81 prosent av lønnsmassen i Statens Sentrale Tjenestemannsregister. Kvinners andel av lønnsmassen, sett i forhold til det innkomne materialet, var 29,5 prosent. Av den samlede avsetningen fikk kvinner 30,6 prosent. I 1995 ble kvinner tildelt 36,2 prosent av lønnsmassen man har statistikk for, mens kvinners andel av denne lønnsmassen var 34,8 prosent. Kvinner har altså fått mer enn en proratafordeling skulle tilsi både ved de siste års sentrale justeringer, og i de lokale forhandlingene for de områdene det foreligger materiale for.

Bente Ingebrigtsen ved SINTEF IFIM har sett på fordelingen av lokale tillegg i 5 kommuner og 3 fylkeskommuner etter at det ble innført et nytt lønnssystem i kommunene i 1990 4 . Hun har sammenlignet fordelingen av lokale lønnstillegg til hhv kvinner og menn i 1992 og 1994. I 1994 var det sentrale føringer som at mesteparten av tilleggene skulle gis til kvinnedominerte yrker. I 1992 var det ikke lagt noen slike føringer på de lokale forhandlingene. Det var en svak – men signifikant – tendens til at en større andel kvinner enn menn fikk lokale tillegg både i 1992 og 1994.

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet kan defineres ved at kvinner og menn utfører forskjellig arbeid, i hver sine bransjer eller hver sine yrker – med ulike lønnsnivå. Også når kvinner og menn arbeider i samme bedrift eller samme yrke, utfører de ofte hver sine arbeids- operasjoner eller arbeider i forskjellige avdelinger og stillinger.

Til tross for en svak oppmykning, er graden av kjønnsdeling i det norske arbeidsmarkedet fortsatt svært høy. Majoriteten av både kvinner og menn arbeider på en arbeidsplass dominert av sitt eget kjønn. Kvinner har et mer variert utdanningsvalg enn menn, mens menn har et mer variert yrkesvalg.

NOS utdanningsstatistikk viser at det fortsatt er betydelige forskjeller mellom kjønnene i valg av fagfelt. Innenfor videregående opplæring er det også etter Reform-94 store forskjeller i valg av utdanning mellom kvinner og menn. Kvinner dominerer i studieretninger som helse- og sosialfag og formgivingsfag, mens de nesten ikke er å finne i studieretninger som byggefag, elektrofag og mekaniske fag. Innenfor universiteter og høgskoler har det også skjedd små endringer i den kjønnsmessige sammensetningen på de ulike fagene/utdanningene det siste ti-året. De nye studentene velger fremdeles veldig tradisjonelt i forhold til det som har vært regnet som typiske kvinne- og mannsdominerte utdanninger. På enkelte av fagområdene/utdanningene der det tradisjonelt har vært overvekt av menn har tendensen vært ytterligere nedgang i kvinneandel blant de nye studentene. Dette gjelder naturvitenskapelige, tekniske, elektroniske, datatekniske og matematiske fag.

Kjønnsfordelingen i næringsstrukturen har ikke endret seg vesentlig de siste 20 årene. Arbeidsmarkedsstatistikken viser bl a at de fleste kvinner og menn arbeider i adskilte næringer og at menn fordeler seg på flere næringer enn kvinner. Kvinner er mer konsentrert i enkelte næringer. I 1995 arbeidet 55 prosent av alle yrkesaktive kvinner innenfor offentlig, sosial og privat tjenesteyting.

På bransjenivå innen industrien er det relativt stor grad av kjønnsdeling. Den bransjevise kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet forsterkes av kjønnsforskjeller i yrkestilhørighet. Folke- og boligtellingen i 1990 viste at kun 7 prosent av alle yrkesaktive arbeider i et yrke med omtrent like mange kvinner som menn (definert som yrker hvor det ikke er mer enn 60 prosent av det ene kjønn). Så mye som 40 prosent av alle yrkesaktive menn arbeider i et yrke med mindre enn 10 prosent kvinner. Tilsvarende arbeider 34 prosent av kvinnene i yrker med mindre enn 10 prosent menn.

I vedlegg 4 presenteres analyser som belyser lønnsgapet mellom kvinner og menn nærmere.