NOU 2000: 3

Samisk lærerutdanning— - mellom ulike kunnskapstradisjoner

Til innholdsfortegnelse

3 Historisk tilbakeblikk

Samisk utdanningshistorie har helt fram til moderne tid vært preget av norsk historieskriving. Det er myndighetskulturens oppfatning av seg selv og nasjonsbyggernes perspektiv som preger denne historien. En kan lett forledes til det inntrykk at samiske perspektiv og samiske oppfatninger av utdanningspolitikken har vært fraværende i den utdanningspolitiske debatt de siste 250 årene. Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Det er historieskriverne som har skapt dette bildet. Derfor kan det være et godt poeng - selv i et så begrenset omgang som denne innstillingen gir rom for - å skille mellom et norsk og et samisk perspektiv på samisk utdanningshistorie.

3.1 Noen hovedlinjer i samisk utdanningshistorie

Samisk utdanningshistorie i Norge er preget av dels sammenfallende - dels kryssende interesser i de politiske, religiøse og pedagogiske strømninger som har preget utviklingen av det norske samfunnet. Disse strømningene var i sin tur påvirket av internasjonale ideer. Samisk utdanningshistorie er uløselig knyttet til kirkepolitiske og teologiske idéstrømninger. Således var den første misjonering og de tidligste skolepolitiske framstøt overfor samene påvirket av reformasjonen og av Luthers sterke understrekning av morsmålets betydning for forståelsen av kristendommen. Dette var en bærende idé hos Thomas von Westen. Ved opprettelsen av et misjonskollegium i Trondheim i 1717 - det såkalte Seminarium Scholasticum, ble det første skolepolitiske tiltak rettet mot det samiske samfunn etablert i det daværende Danmark-Norge. Seminarets viktigste oppgave var å gi lærere, prester og misjonærer undervisning i samisk og forberede dem til misjonsarbeid blant samene. På seminaret skulle også begavede samiske gutter få undervisning i norsk og bibelkunnskap.

Von Westens idé om at misjoneringa skulle foregå på samisk, har hatt betydning for bevaring av samisk språk. Den førte bl.a. til at katekismen ble utgitt på samisk i 1728. Et privat seminar - Seminarium Domesticum - opprettet i 1719 under ledelse av von Westen, virket også i denne ånd. I 1752 ble Seminarium Scholasticum erstattet av Seminarium Lapponicum tilknyttet Trondheim katedralskole.

De første skolepolitiske tiltak overfor samene var halvoffentlige. I realiteten var det kirken og misjonen som fikk ansvar for dem. Men i 1736 kom Lov om konfirmasjon og 3 år senere - i 1739 - kom loven om skoler på landet.

Loven av 1739 innførte allmen skoleplikt, idet den påla alle barn over 7 år å gå på skole for å lære kristendom og lesning. Ordningen ble imidlertid aldri skikkelig gjennomført bl.a. fordi den økonomiske siden ikke ble fulgt opp parallelt med lovarbeidet. I 1741 kom det derfor en ny bestemmelse eller tilleggsordning der hvert prestegjeld ble pålagt å etablere egne skoler og undervisning. Men folk flest var lite begeistret for denne ordningen - særlig fordi de måtte finansiere den selv gjennom den såkalte skoleskatten. Skoleordningen ble derfor stort sett omgangsskole. Dette kom til å gjelde Nord-Norge i særlig grad. Her ble ordningen med omgangsskole den viktigste helt fram til 1860-årene, og den opphørte ikke helt før et godt stykke inn i vårt eget århundre. I Nord-Norge ble menighetene etter mye strid fritatt fra loven av 1739, og det kom ikke fart i arbeidet med skoleutbygging i landsdelen før i 1755 ved den såkalte 'skoleplakaten'.

Skolen fikk neppe noen varm mottakelse i samiske distrikt. For det første så den samiske befolkning neppe noe behov for en institusjon som lå såpass til siden for sentrale samiske kulturtrekk som skolen gjorde. På toppen ble det stilt krav om at de selv måtte betale ordningen. Etter hvert som skoleordningen kom inn i fastere former, ble også foreldre pålagt mulkt for ikke å sende barna på skole. De stadig nye avgiftsbestemmelsene var en hard belastning på hushold hvor pengeøkonomi ikke hadde noen sentral plass. Samene hadde vanskelig for å betale skoleskatten, og fra von Westens tid fikk skolene i de samiske områdene økonomisk støtte fra misjonen.

Nyere tids skolehistorisk forskning har dokumentert motstanden mot de skolepolitiske fremstøtene i samiske samfunn. Teologene som hadde ansvar for de praktiske sidene ved denne politikken legger heller ikke skjul på vanskelighetene de skaper. I skriv av 16. jan. 1790 til biskopen fra prost R. Schelderup i Tromsø får en et inntrykk av problemet med dansk skole i de samiske distriktene. Prosten viser til at undervisningen foregikk «i vort sprog ved Danske Lære Bøgers læsning». Men han understreket at undervisning hadde liten effekt da den bare varte 6-8 dager på hvert sted. Dessuten var størstedelen av lærerne samer selv. Andre vesentlige «problem» ble også tatt opp i prostens skriv:

«at Finne-Almuen (samene) i Carlsø, Lyngens og Scherføe Sogner utgjør det største antall av Menigheds-Lemmerne. Finnerne, som mængde, tale deres eget Sprog, som i benevnte Sogne er herskende ...»

Nordmenn som var i fåtall i mange samiske samfunn måtte lære og bruke samisk språk i omgang med samer.

Prost Schjelderup så det også som et problem at de samiske kvinnene (mødrene, bestemødrene) hadde liten kontakt med det norske samfunnet, langt mindre enn samiske menn. Han så det som et problem både for skolen og for arbeidet blant samene i det hele. For å bøte på denne situasjonen foreslo han følgende tiltak i 5 punkter.:

  1. Det burde opprettes skoler i hver bygd og skolene måtte være av en slik størrelse at 20-30 samebarn kunne samles i en periode på 6 uker i gangen. På denne måten ville en «internattilværelse» i seg selv øke effekten av undervisningen. Internattilværelsen skulle m.a.o. være et viktig redskap til at «vort Sprog blive almindelig Opbyggelse for Finnerne».

  2. Ingen samisk ungdom måtte bli konfirmert uten å kunne norsk og å kunne lese danske bøker.

  3. De samiske lærerne burde byttes ut med norske.

  4. En nordmann som snakket samisk (med en same) uten at dette var i et nødstilfelle, skulle straffes med 24 skilling som kunne gå til skolekassen.

  5. Samegutter og jenter som ikke hadde en prests attest på at de snakket og leste godt norsk, måtte ikke tillates ekteskap.

Unionen mellom Danmark og Norge ble oppløst i 1814 og på dette tidspunkt gjaldt den gamle skoleloven av 1739. I 1789 var det blitt nedsatt en skolekommisjon i København. Kommisjonens forslag ble lov i 1814, uten at denne ordningen kom til å gjelde for Norge. I 1811 ble det imidlertid nedsatt en egen norsk skolekommisjon. Dette kommisjonsarbeidet førte til en ny skolelov i 1827.

I 1821 vedtok imidlertid Stortinget å tilgodese skoleforholdene i Nord-Norge gjennom opprettelsen av Seminaret på Trondenes. Seminaret ble opprettet i 1826. Det ble den første offentlige lærerskole i Norge. Dermed håpet en å kunne bedre forholdene noe «i den landsdel hvor vilkårene var verst». Myndighetene anså lærersituasjonen som en av hovedårsakene til de elendige skoleforholdene. Hittil hadde «lærerutdanningen» gått i kirkens regi. Det var de flinkeste som ble plukket ut og gjort i stand til lærergjerningen. Det var imidlertid vanskelig å holde kontinuitet i lærergruppen fordi lærerne - når normal militærtjenestetid var over, også forlot skolen og gikk over til mer «anstendige» yrker. (Tjeneste i skolen ga fritak for militærtjeneste, eller militærtjenesten varte bare noen uker.)

Skoleloven av 1827 bestemte ellers at det skulle være minst én fastskole i hvert prestegjeld, men at en ellers sto fritt m.h.t. valg av fastskole eller omgangsskole. De fleste steder holdt en imidlertid på omgangsskoleordningen fordi en gjennom denne også fikk muligheter til å øve press og påvirke foreldrene slik at skolen og hjemmet ikke skulle motarbeide hverandre. Det var ellers en rekke argumenter som talte til fordel for omgangsskolen, bl.a. det faktum at fastskolen var en mye dyrere ordning enn omgangsskolen.

Fagene etter 1827-loven var lesning, kristendomskunnskap, regning og skriving. Men hvor mye barna egentlig lærte er mer usikkert. En oversikt fra Kirkedepartementet av 1837 viste at bare 20% av barna i omgangsskolen lærte å skrive og bare 11% lærte å regne. De tilsvarende tall for fastskolen var henholdsvis 40% og 30%. Det er grunn til å tro at disse tallene var mye lavere i de samiske områdene.

I 1820- og 30-årene innledes en ny tid i det myndighetene omtalte som «opplysningsarbeidet» blant samene. Det nye besto i at landets myndigheter, for en tid, respekterte at samene hadde sitt eget språk, som ikke var norsk. Dette skjedde i første rekke som et resultat av det arbeidet sokneprest Stockfleth (1787-1866) utførte. Stockfleth gjorde en innsats i samespørsmålet i den forstand at han satte seg grundig inn i samisk språk og levevis for senere bl.a. å oversette og trykke bøker på samisk. Han oversatte bl.a. en ABC i 1837 og Det Nye Testamente i 1840. Han skrev også en samisk grammatikk. Stockfleths holdning til samespørsmålet var særlig farget av hans oppfatning av ethvert folks - og dermed også samenes - rett til å «udvikle sit Sprog og sin Nationalitet». Også det faktum at samene var den eldste gruppen i nord, at samisk språk var det eldste og norsk språk og norsk bosetting det inntrengende, betydde mye for Stockfleths holdning i striden om samespørsmålet. Dette var også poeng han understreket sterkt i den debatten som fulgte framover i det 19. århundre og som han tok aktivt del i. Han viste dessuten til at folks moralske og intellektuelle dannelse var nært knyttet til deres språk - et syn han bl.a. fikk Kirkedepartementets støtte for i 1830. Stockfleth fikk i en periode støtte fra ulike hold.

De kritiske røstene til Stockfleths bærende idé i språk- og utdanningspolitikken uteble selvsagt ikke. Stockfleth fikk i 1833 departementet med på at samiske barn skulle få noe av sin undervisning på samisk. Men Kirkedepartementet presiserer likevel i et rundskriv:

«Selv om i en kreds flerheden av Børnene ikke forstå norsk, må læreren alltid lade sig det være magtpaaliggende, at det lappiske eller kvænske sprog ikke bruges i videre udstrækning end forholdene gjør uomgjængelig fornødent.»

Etter hvert begynte det fra enkelte hold å bli stilt spørsmål om en «ved at virke til at opretholde det Lappiske Sprog er slaaet ind på en aldeles feilaktig Vei...» Og den medvind Stockfleths syn opprinnelig hadde hatt, begynte etter hvert å snu. Et steg i denne retningen var avslaget på kravet om et eget seminar for lærere i samiske distrikt i Finnmark. Fra tid til annen dukket det også opp innlegg i debatten som mer direkte argumenterte mot den 'milde' linje overfor samene i språkspørsmålet. Helge Dahl refererer et innlegg i Morgenbladet fra 1848 - senere også trykket i Tromsø Tidende - hvor det bl.a. heter at

«det var et misgrep å bevare språk og eiendommeligheter til et folk på 20 000 personer (samer og kvener) som ikke hadde noen historie eller litteratur. Så lenge samene var henvist til sitt eget språk, ville de stå utenfor alt høyere åndelig liv ...» (Dahl 1957, s. 91)

Debatten om samespørsmålet hadde også bidratt til en bevisstgjøringsprosess blant samene selv. De begynte enkelte steder å stille krav om å bevare samisk som undervisningsspråk i skolen. Kautokeino- og Karasjok-samenes krav om egen prest som kunne samisk, førte bl.a. til at Kautokeino ved Kgl.res. av 30. januar 1851 ble eget prestegjeld.

Kirkedepartementets linje var å lage en syntese av de ulike syn som kom til uttrykk i debatten om samespørsmålet. Og de årlige bevilgninger på 1000 spd. som kom i gang ved Kgl.res. av 5. mars 1851, hadde således som primært siktemål å «bibringe Lapperne kyndigheed i det norske Sprog». Det ble nå gitt anledning til å bruke både norsk og samisk som undervisningsspråk. Det primære mål med undervisningen- enten en benyttet det ene eller det andre språket eller en benyttet begge - var å lære samene de «lovbefestede Kundskaber» som i virkeligheten ikke betydde annet enn at fornorskingsprosessen skulle fortsette.

Departementet la seg på en tilsynelatende liberal linje i samespørsmålet, og det ble bl.a. gjennom Kgl.res. av 25. januar 1853 bevilget tilskudd både til lærerlønninger og skolebygg i samiske distrikt. Det ble likeledes opprettet 8 friplasser ved Tromsø Seminar hvor lærerne fikk undervisning i samisk, og hvor de etter endt utdanning måtte binde seg til å tjenestegjøre 7 år i et samisk distrikt. Men dette var en tilsynelatende liberal politikk, og Helge Dahl betegner de to resolusjonene fra 1851 og 1853 som «et brudd med Stockfleths linje» i språkspørsmålet.

Seminaret på Trondenes klarte ikke å forsyne verken det samiske samfunnet eller Nord-Norge for øvrig med nok lærere. I et forsøk på å bedre på dette forholdet ble seminaret flyttet til Tromsø.

Skoleloven av 1860 forutsatte imidlertid også et stort antall nye lærere. Det ble opprettet lærerskoler som ved kortere kurs skulle utdanne lærere til den nye allmueskolen. Dette førte til opprettelse av en lærerutdanning i Alta i perioden 1863-1870: «Altens lærerskole for omgangsskolelærere i samiske strøk». I 1870 ble den slått sammen med seminaret i Tromsø.

Den såkalte 'Språkinstruksen' av 1862 - etterfulgt av flere instrukser bl.a. i 1880 og 1898 - befestet en ny språkpolitikk overfor samene. Instruksen av 1880 ble 12. oktober samme år sendt ut til prostene. Et rundskriv fulgte til lærerne. I rundskrivet heter det bl.a.:

«Hvorvidt Instruksen skal bringe tilsiktet Frugt beror paa om lærerne gjennomfører dens Aand og Mening.»

Baard Tvete oppsummerer instruksen slik:

«Instruksen slår fast at alle samiske (og kvenske) barn skal bli opplært til å lese, tale og skrive det norske språk.» (Tvete, 1955, s. 193) 1

Forutsetningen for at en lærer skulle oppnå det såkalte «Finnefondstillegg» var «Attest fra Skolekommitionen med Erklæring om hvordan han efterfølger nærværende Instruks». Tvete refererer fra skrivet som fulgte instruksen av 1880:

«Ingen lærer maa vente Tillæg dersom han ikke efterlever Instruksen med Punktlighed og Nidkjærhed.» (Tvete s. 194)

Tvete refererer fra «Norsk Skoletidende» av 20. oktober 1896 som gir en situasjonsbeskrivelse av hvordan instruksen virket i praksis:

«De eldste i klassen får utlånt en lesebok hver og kan lese en smule i den - uden at forstaa. De yngste får seg en Abc-bok, men kan ikke engang A og ikke ett norsk ord. Nå skal det leste ifølge instruksen forklares på norsk. Læreren prøver. Han taler noe høyt og derfor tror enkelte barn at han skjender på dem «fordi de intet forstaar».» (Tvete s. 207)

Instruksjon av 1898 var en ordrett gjengivelse av instruksen av 1880. Departementet ga i 1898-instruksen likevel tillatelse til at samisk kunne benyttes som hjelpespråk i alle kommuner i Finnmark - unntatt Vardø landsogn. (Det gjaldt også Kvænangen og Nordreisa i Troms.)

P.g.a. språkinstruksen av 1880 stanset oversettelse av lærebøker til samisk helt opp. Tvete kommenterer forholdet slik:

«Rimelig nok, da de (lærebøker på samisk) jo ble motarbeidet av styresmaktene, og skulle bort fra skolen så langt råd var. Den eneste læreboken for folkeskolen som kom ut var Qvigstads abc-bok.» (Tvete s. 205)

Qvigstads ABC hadde både norsk og samisk tekst. Såkalt dobbelttekst ble av myndighetene oppfattet som et nødvendig onde som det gjaldt å komme bort fra.

Under forberedelsene til ny skolelov av 1889 ble det innhentet uttalelser fra både skolestyrer og prester i Finnmark om hvordan de så på dobbelttekst. Tvete gjengir en uttalelse fra prost Balke i Karasjok om dette:

«For Prost G. Balke, Karasjok, var det stadig blitt klarere at den største velgjerning en kunne gjøre samene var å føre dem inn i det norske språk (skriv av 6.4.1888). Det samiske språk er ikke kulturdyktig. Men Bakke fant dog hos samene en trang til opplysning og kunnskap. Men hvad monner det overfor denne Trang at give dem en ny Bog som Qvigstads ABC?

....

Ikke så å forstå at oversetterne har gjort sine ting dårlig. Men ulykken er at det samiske språk ikke tillater at de blir bedre. For dels mangler språket uttrykk for mange norske ord, særlig av abstrakt natur, så man har måttet lage nye ord, og hjelpe seg med surrogater, som omtrentlig uttrykker meningen.

.....

Det er ikke mulig å prestere ordentlige rim på samisk. Og saften og kraften i våre salmer blir borte ved oversettelsen.» (Tvete s. 212)

Tvete refererer også fra uttalelsene fra skolekommisjonene i Lebesby og Kjelvik:

«Lebesby skolekommisjon anbefalte at bøker med dobbelt språktekst burde avskaffes for de barn som overhodet kunne lære noe. «Medens man formodentlig gjør rettest i at samle saavidt mulig alle en Kredses Sinker paa et Lappisk parti.» Disse sinkene kan få bruke samiske bøker og få opplæring på sitt morsmål. Det nytter så allikevel ikke å forsøke å lære dem norsk. For disse sinkenes skyld vil man derfor også i fremtiden ha bruk for bøker med samisk tekst.

......

Kjelvik skolekommisjon uttalte at i Kjelvik sokn var de samiske bøkene avskaffet. Å innføre dem igjen kunne det ikke bli tale om, for da ville samene få den oppfatning at fornorskingen ikke var alvorlig ment.» (Tvete s. 215)

Selv om det i praksis tok lang tid før språkinstruksene kom til å virke effektivt i praksis, strammet de grepet overfor samisk språkbruk i skolen. I realiteten var disse instruksene - som reduserte samisk til hjelpespråk i skolen - instrukser om en meget hård fornorskingspolitikk som virket helt fram til skoleloven av 1959. Det tok m.a.o. 90 år fra den første språkinstruksen til det igjen ble åpnet adgang for å bruke samisk som opplæringsspråk i skolen.

Fornorskingslinjen ble effektivisert ved utbyggingen av internatene i de samiske områdene. Framveksten av internatene må bl.a. settes i sammenheng med Lov om folkeskolen av 1889 der lovfestet rett til gratis skolegang for alle barn ble innført. Fagkretsen ble gjennom denne loven betydelig utvidet og omfattet nå religion, regning, skriving, sang, geografi, historie og naturfag. I tillegg ble ferdighetsfag som handarbeid, kroppsøving og tegning innført.

Av administrative endringer ble ordningen med skolestyre for hver kommune og tilsynsnemd for hver skolekrets innført. De norske skolehistorikerne Høygård og Ruge karakteriserer 1889-loven som «skrevet i det lokale selvstyrets ånd».

For den samiske befolkningen ble den imidlertid en ulykksalig ordning idet skolerett ble til skoleplikt og barna etter hvert ble innlosjert i internatene. Med de gjeldende språkinstruksene var det på internatene duket for en systematisk utrydding av samisk språk og kultur i skolen. De første internatene ble opprettet i 1905, og internatutbyggingen fortsatte helt fram til slutten av 1960-årene. I Finnmark finnes det flere eksempler på at også de barna som bodde nær skolene måtte bo på internat.

Hvordan virket så denne politikken på det samiske samfunnet? Tvete oppsummerer innberetningene fra skolestyrene i Finnmark i 1901-1905:

«Fra Kistrand innberettes det at i 1895 av 245 elever var det 212 som bare kunne snakke samisk. (Disse tallene er kanskje ikke riktige.) Men av lærebøkene bruktes det ingen med samisk tekst. I 1905 heter det at språkets hemmende virkning forsvinner mer og mer.

.....

I Polmak, en ren samebygd, var skolebøkene utelukkende norske.

.....

Heller ikke i Kvalsund var det samiske skolebøker lenger, men her var det oppstått uvilje mot skolen, og dette ga seg utslag i store skoleforsømmelser.

.....

Så var det også i Lebesby. Herfra heter det at språket vanskeliggjør meget av skolens arbeide i den indre del av Laksefjord. Bare samling av elevene på rene statsinternater ventes å kunne hjelpe.

.....

Fra de fleste stedene meldtes det at fornorskningen skred jevnt fremover.» (Tvete s. 227)

Mellom 1904 og 1953 foregikk ingen systematisk undervisning i samisk for lærere i Norge. I det samiske samfunnet hevet kritiske røster seg mot den systematiske utryddelsen av samisk språk og kultur med skolen som ett av de sentrale redskap. Skolemannen Isak Saba - den første samiske stortingsrepresentanten - var en av dem. Den samiske pedagogen Per Fokstad fra Tana foreslo i 1924 samisk som undervisningsspråk i begynneropplæringen - med norsk som fremmedspråk. Fokstad tok på nytt opp idéen om samisk lærerutdanning. Han tok også til orde for opprettelse av et samisk akademi. Dette var ideer som først skulle bli realiserte i det samiske samfunn 50-60 år senere gjennom opprettelsen av Nordisk Samisk Institutt og Samisk høgskole - begge i Kautokeino.

Opptakten til en ny skolepolitisk æra for det samiske samfunnet ble innledet gjennom Samordningsnemda for skoleverket i 1947 og Samekomiteens innstilling. Den senere stortingsbehandlingen av innstillingen i 1963 ga nye signaler om norsk samepolitikk generelt og utdanningspolitikken spesielt. Det er viktig å understreke at disse nye tonene kom etter et stadig stigende påtrykk fra det samiske samfunnet selv.

Den nye skoleloven av 1959 åpnet adgang til å benytte samisk som opplæringsspråk. I Lov om grunnskolen av 1969 innføres endelig retten til opplæring i samisk. Loven av 1969 markerer at nesten tre mørke århundrer i norsk og nordisk kultur- og utdanningspolitikk overfor samene er i ferd med å ebbe ut. En ny æra innledes i det samiske samfunnet.

Omslaget kom nok som en følge av striden om utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. En tid etter at det endelige vedtak om utbygging var gjort, under uvanlig stor motstand fra både samer og nordmenn, fant Regjeringen grunn til å nedsette et utvalg, Samerettsutvalget, med professor dr.juris Carsten Smith som leder. Den første frukt av utvalgets arbeid var opprettelsen av Sametinget. Men det står ennå meget igjen å gjøre før Grunnlovens § 110 a kan sies å ha fått gjennomslag i praktisk politikk.

3.2 Samisk utdanningshistorie - i samisk perspektiv

Selv om de samiske stemmene har vært tydelige mot myndighetenes fornorskingsarbeid, er det først de siste 20 årene at myndighetene har tatt dem på alvor.

En av de sterke samiske stemmene på begynnelsen av 1900-tallet, er Isak Saba (stortingsrepresentant for Øst-Finnmark 1906-1912). Hans visjon om en skole der samiske elever blir undervist både i samisk og på samisk, foregriper i nesten ett og alt Sametingets egen skolepolitiske tenkning. I et intervju med Skolebladet i 1906 svarer Saba på spørsmålet: «Er De en motstander av fornorskningen i Finnmarken?»:

«Det kommer an på hvad man mener med ordet fornorskning. Jeg har engang spurt en embedsmand: «Hvad er fornorskning?» Han svarte: «At finnerne lærer at snakke norsk.» Et saadant arbeide gir jeg min fuldeste tilslutning til. De fleste af finnerne kan nok udtrykke sig paa norsk saa nogenlunde bra. Men det er ikke nok. Finnerne maa lære at bruge det norske sprog ligesaa let som nordmænderne. Ellers vil de ikke klare sig i konkurrencen. Hvis det dærimod med fornorskning menes at finnerne skal opgive sin nationalitet og smælte sammen med normændene, da er jeg ikke med længer.»

...

»... jeg vilde nok at lærerne fik benytte børnenes morsmål som hjælpesprog i undervisningen. Særlig da ingen lærebog har ordforklaringer. Nu skal forståelse bibringes børnene ved mer eller mindre vellykkede tegninger paa tavlen og ved opførelse av smaa skuespil. Hvor meget lettere var det ikke at si for eks. 'baad' betyr 'vanas', 'god' betyr 'buorre' osv. Ved Tromsø lærerskole var der nogle fripladser. De elever, som fik dem, maatte lære lidt finsk, så de blev skikket til lærere i Finnmarken. Disse fripladser er nu ophævet.» (Skolebladet nr. 46, 1906)

Og med «finsk» mener Saba samisk, siden det var vanlig (blant nordmenn) å omtale samene som «finner».

I dette intervjuet med Saba får vi også en liten situasjonsrapport fra de samiske skolene og lærerdekningen i dem:

«Ikke et finsk ord mer i skolerne! - Norskfødte lærere begunstiges fremfor finskfødte; de får stor ækstra betaling, hvis de vil praktisere i kredse med finsk befolkning. Naar lærerposterne opslaaes ledige, hører man ofte: «En norskfødt lærer vil bli foretrukket».

- Der opføres ogsaa store, kostbare skolebygninger, som finnebarn skal interneres. De gamle skolekredse blir ophævet; foreldrene må føre sine børn til internatene - ofte flere mil over farlige havstykker om vinteren.»

Saba navngir også eksekutøren av myndighetenes fornorskingsbestrebelser i Finnmark:

«Finnmarkens skoledirektør, Bernt Thomassen. Finnerne kaller ham Bobrikoff. Navnet passer ikke verst. Bobrikoff var utnævnt av czaren for at russifisere Finland, Thomassen av Wexelsen for at fornorske Finnmarken.»

Thomassen betraktet nok sin fornorskingsvirksomhet som en velgjerning mot samene. Men det var altså ikke slik samene betraktet hans virksomhet.

Saba var opptatt av at internatene ville virke mot sin hensikt dersom de «skulde bidrage til at finnerne fikk god opplysning. For med stigende opplysning vækkes ogsaa nationalfølelsen.»

Saba setter for øvrig skolepolitikken i sammenheng med Statens øvrige fornorskingsstrategier overfor samene:

«... der er opfundet en bestemmelse, som siger, at finnerne ikke skal få jord - deres egen jord, hvis de ikke taler norsk i hjemmene.»

Det var helheten i denne politikken Saba oppfattet førte til «at børnene vænnes systematisk til at foragte sitt morsmaal».

Det fantes en kopling mellom skoleordningen og bl.a. jordsalgsloven slik Saba nevner i intervjuet. Tvete sier bl.a. om dette:

«Skolens fornorskningsarbeid fikk også støtte i jordsalgsloven. Lov av 22. mai 1902 om avhendelse av og bortforpaktning av Statens jord i Finnmark (det vil si praktisk talt all jord i Finnmark), og reglement av 7. juli 1902 hvor § 1 c uttaler: «Avhendelse må kun skje til norske statsborgere - som kan tale, læse og skrive det norske sprog og benytte dette til daglig bruk.» Her settes den økonomiske tommeskruen på samene for å få dem til å oppgi morsmålet. Det søkes utryddet endog til daglig bruk, så at endog det at en far snakker samisk til kone og barn skal kunne påføre ham økonomisk tap. Her var åpnet vei for de største vilkårligheter i lovens navn.» (Tvete s. 235)

Det første landsmøtet for samer i Trondheim i 1917 formulerte et utdanningspolitisk manifest hvor det bl.a. heter:

«Lapper samlet til møte i Trondhjem uttaler som sin mening, at staten bør ha pligt til at sørge for lappernes undervisning med bibehold av lappisk sprog i skolerne, med lappiske tilsynsmænd og undervisning i saadanne emner, som er nødvendig for lapperne at kjende, hvis de skal kunne eksistere som rendrivende folk.

....

Vi anser det for rigtig, at ikke missions selskapene men staten skal besørge undervisningen.»

På et møte i Bonakas i Tana i 1919 ble det vedtatt en resolusjon som krevde at all religionsundervisning på alle klassetrinn måtte foregå på samisk. All undervisning de 3 første skoleårene måtte foregå på samisk, og det måtte bli gitt systematisk norskundervisning på samme måte som det ble gitt i andre fremmede språk.

Den 31. mars 1923 sendte predikanten Koskamo en henstilling til departementet på vegne av læstadianerne i Finnmark. I denne henstillingen ble det bedt om at samisk språk i alle fall måtte benyttes i religionsundervisningen.

I «Norsk Aarbok» for 1923 presenterer Per Fokstad sitt samiske skoleprogram. Fokstad argumenterer for at barneskolen skal være «tuftet på samisk grunn». Tvete sier bl.a. om Fokstads program:

«Videre foreslo Fokstad at lærerne måtte være av samisk ætt. Barna måtte få lov til å snakke sitt morsmål på skoleinternatene. Og her måtte det være parallellklasse for nasjonalitetene. Lærebøkene måtte være oversatt til samisk. Abc-bøkene måtte få tilfang og emner fra samenes eget liv. Salmer og sanger oversatt til samisk skulle benyttes. Og dessuten måtte barna også lære å kjenne samenes egne folkeviser. Norskopplæringen burde først begynne når barnet var 12-13 år gammelt.

.....

For at dette programmet skulle lykkes, ville Per Fokstad ha bort de store skoleinternatene, og spre skolene utover i mange små kretser.

.....

Det måtte ikke være anledning for samer til å velge mellom norsk og samisk skole. Den samiske innflytelsen i skolestyret ville Fokstad sikre gjennom direkte valg. Overtilsynsmannen for den samiske skolen måtte være av samisk ætt. «Skolen må ta hensyn til vår nasjonalitet.»

Per Fokstad hadde også en plan for videre utdannelse av samene helt fram til universitetet. - Tana Samisærvi sluttet seg helt til Fokstads plan.

Den 30. januar 1926 kom en henvendelse til den parlamentariske kommisjon fra samene i Polmak, om å ta opp til drøftelse en egen skolelov for samene, innenfor rammen av en norsk skolelov, eller som et tillegg til den norske skoleloven. Dette forslaget hadde samme innhold som Per Fokstads plan.» (Tvete s. 244)

Den parlamentariske kommisjonen oppnevnte et utvalg som bl.a. skulle utrede mulige forandringer i de såkalte språkblandingsdistriktene. Utvalget uttalte bl.a. om Fokstads skolepolitiske program:

«...Fokstad krever at Norge skal sørge for å få utviklet en egen samisk åndskultur, «noget som ikke finnes.» (Tvete s. 245)

Den parlamentariske skolekommisjonen uttalte i sitt andre utkast til Lov om folkeskolen på landet i 1926:

«Samene har ikke utviklet noen kultur som passer for et fastboende liv. Og det er heller ikke noe som tyder på at en slik kultur lar seg opparbeide.»

- «Folkets egenart og begavelse peker ikke i den retning.» (Gjengitt fra Tvete s. 245)

Tvete slår fast:

«Her uttaler kommisjonens høye herrer den dom at samene ifølge medfødt natur ikke kan styre annen kultur enn nomadekultur. Her har samenes høyeste «sakkyndige» fått attest for at de er kulturudyktige ...

.......

Også Kristian Nissen var med på noe så lite vitenskapelig begrunnet som dette.» (Tvete s. 245)

Men i det samiske samfunnet var det en økende motstand mot fornorskingspolitikken. I skoleloven av 1936 ble det igjen åpnet adgang for å benytte samisk som «hjelpemål i skolen, og bruka lese- og skrivebøker med samisk eller kvensk tekst jamsides med den norske.»

En ny tid var i emning for det samiske samfunnet.

Det sørsamiske miljøet henvendte seg i 1938 til skoledirektør Todal om å få bygget skole for sørsamene. Departementet gjorde vedtak om å bygge skole i Grong eller på Snåsa. På grunn av krigen ble denne planen ikke gjennomført. I 1951 ble Sameskolen for Midt-Norge opprettet i Hattfjelldal.

Først høsten 1968 ble skoleinternatet på Snåsa ferdigstilt og tok imot sine første elever. Det sørsamiske området hadde nå to sameskoler - en i Hattfjelldal og en på Snåsa.

Det lulesamiske området benyttet seg i noen grad av de svenske sameskolene i Jokkmokk og Gällivare. Disse skolene hadde godt ry på seg. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble denne muligheten borte. Det lulesamiske miljøet led samme skjebne som andre samiske samfunn i Norge. Først på 1950-tallet startet skoledirektøren i Nordland et større kartleggingsarbeid av samiske skoleforhold i de lulesamiske områdene. Da hadde 5 av 17 skoler i Tysfjord en rent samisk elevgrunnlag.

Mange av de samme spørsmål og problemstillinger det samiske samfunnet prøvde å sette på dagsorden ved forrige århundreskifte, er stadig like aktuelle foran det neste. Riktignok har samisk språk og kultur befestet sin stilling i mange samiske samfunn ved det forestående århundreskifte. Men forrige århundreskiftes språkpolitiske problemstillinger er fortsatt svært aktuelle i mange kommuner i Norge med samisk befolkning. Oppgavene er blitt stadig flere og stadig mer kompliserte. Etter 1970 har det samiske samfunnet selv fått flere viktige institusjoner som arbeider med utdanningsspørsmål.

3.3 Et samisk utdanningssystem tar form

Samarbeidet over riksgrensene har alltid vært viktig for samene. Samarbeidet har etterhvert utviklet formelle organisasjoner og institusjoner. Samerådet ble grunnlagt i 1956 og har siden fungert som en overordnet nordisk samepolitisk organisasjon. Den første Samekonferansen ble arrangert i 1953. Samekonferansen fikk en tilsvarende overordnet rådgivende funksjon i samiske spørsmål på nordisk basis. Både Samekonferansen og Samerådet fokuserte tidlig på skoletilbudet for samiske barn.

Nordisk Samisk Institutt ble opprettet i 1973 og plassert i Kautokeino. Instituttet finansieres av Nordisk Ministerråd. Opprettelsen av Nordisk Samisk Institutt betydde en svært positiv utvikling for fokuseringen på skoletilbudet for samer. Nordisk Samisk Institutt hadde en egen undervisnings- og opplysningsseksjon som umiddelbart satte igang utredningsarbeid om nordiske samers skoletilbud. Nordisk Samisk Institutt arrangerte også kurs, bl a kurs i samisk, tolkekurs og kurs i pedagogikk.

Nordisk Samisk Institutt, Samerådet og Samekonferansen har fått endrede roller etterhvert som nye samiske institusjoner er blitt etablert. Forutsetningene for Nordisk Samisk Institutts opprinnelige rolle som en tverrfaglig forsknings-, utrednings- og kulturinstitusjon har gjennom opprettelsen av nye samiske institusjoner - bl.a. Samisk høgskole - blitt vesentlig endret. Instituttet har utviklet seg fra å være en altomfattende kulturinstitusjon der forskning fra starten bare var en del av virksomheten til en ren forskningsinstitusjon. Slik den fremstår i dag dekker forskningsvirksomheten tre hovedområder: samisk språkforskning, rettsforskning og samfunnsforskning. Det er god grunn til å nevne professor Anton Hoëms forskning på skoleforhold i samiske distrikt. Hoëms innsats fikk betydning både for forskningen og for den praktiske utvikling av skolen.

I forbindelse med et forslag til ny mønsterplan for grunnskolen i 1972, ble det holdt et stort møte i Kautokeino som samlet samiske skoleledere, samiske lærere og fagfolk. Det ble på dette møtet reist sterk kritikk mot det som senere skulle bli grunnskolens nye mønsterplan, M-74.

M-74 hadde store mangler når det gjaldt samiske forhold. Det var nå relativt omfattende forsknings- og utviklingsarbeid i gang i det samiske samfunnet. Et samiske utdanningspolitisk miljø var etablert. Ett av resultatene av dette møtet var at det ble satt i gang arbeid for å belyse og forberede konkrete tiltak for å gi samiske barn bedre opplæring. Et utvalg ble satt til å lede dette arbeidet. Utvalget kom fram til at det ikke fantes noe offentlig organ som hadde ansvaret for samiske skolespørsmål.

Arbeidet med samiske skolespørsmål foregikk gjerne i regi av lokale sameforeninger. Men etter hvert kom riksdekkende organisasjoner på banen i skolepolitikken. Norske Samers Riksforbund (NSR) fulgte opp kravet om et samisk utdanningsråd på organisasjonens landsmøte i 1974 i form av en resolusjon som ble oversendt Kirke- og undervisningsdepartementet.

I Stortingsmelding nr. 13 (1974-75) Om en aksjonsplan for de sentrale samiske bosettingsområder ble det foreslått å opprette et pedagogisk senter for samiske undervisningssaker.

Ved Kgl.res. av 08.12.1975 ble det opprettet et sakkyndig råd for spørsmål som gjelder undervisning og utdanning for den samiske befolkning, Samisk utdanningsråd. Det første rådet ble oppnevnt av Kirke- og undervisningsdepartementet i 1976. Man samlet folk med lang og solid erfaring fra samisk skole og politisk virksomhet. Sekretariatet for rådet ble etablert i 1977. Det ble plassert i Kautokeino. Edel Hætta Eriksen ledet sekretariatet i en årrekke - fra etableringen i 1977 til 1989.

Samisk utdanningsråd var en av de første samiske institusjonene som ble opprettet. Rådet ble likevel de sentrale myndigheters forlengede arm i samiske utdanningsspørsmål. Samisk utdanningsråd skulle ta seg av undervisningstiltak for samer i hele landet - og dekke nivået fra barnehage til høyere utdanning. Rådet skulle imidlertid også være et sakkyndig organ for Kirke- og undervisningsdepartementet.

Samisk lærebokproduksjon ble overført fra Grunnskolerådet til Samisk utdanningsråd. Rådet engasjerte seg i arbeidet for å lovfeste samiske elevers rett til opplæring i og på samisk. Retten til opplæring på samisk kom i 1985. Grunnskolelovens § 40 nr.7 ble endret slik at «Barn i samiske distrikter skal få undervisning i eller på samisk på barnetrinnet. Eleven velger selv om han/hun vil ha samisk som fag på ungdomstrinnet». Denne bestemmelsen åpnet adgang til å bruke samisk som opplæringsspråk.

En annen milepæl i nyere samisk utdanningshistorie var Mønsterplanen M-87. Dette var det første generelle læreplanverket som inneholdt grunnleggende prinsipper om samiske skolespørsmål. Samisk utdanningsråd og rådets tilsatte sto sentralt i forarbeidene til M-87. Veien fram til den endelige planen var ikke problemfri. Det var uenighet mellom Samisk utdanningsråd og Grunnskolerådet om hvilke samiske prinsipper og hvilken vekt det skulle legges på samiske forhold i arbeidet med M-87. Kompromisser var nødvendige. Det var likevel første gang samer selv fikk delta i arbeidet med en skolereform. Det samiske samfunnet fikk gjennomslag for noen grunnleggende forhold:

«Skoletilbudet for samiske barn bygger på det grunnleggende prinsipp at skolen skal være en integrert del av samfunnet. Samenes etniske identitet, knyttet til sosiale og kulturelle forhold, danner en viktig forutsetning for læring.»

.....

«Målet for opplæringen av samiske elever må være at de fullt ut skal beherske samisk språk og kjenne samisk kultur. Målet er også at de skal utvikle en funksjonell tospråklighet som gjør det mulig for dem å føle seg hjemme i to kulturer.

.......

.... I samiske områder vil det være en verdi for alle elever å få kjennskap til samisk språk og kultur.»

Disse målsettingene i reformen har vært sentrale i arbeidet med samiske skolespørsmål i nyere tid. I forbindelse med denne skolereformen fikk man også utarbeidet egne samiske fagplaner i en rekke fag.

På nittitallet skjøt arbeidet med utdanningsreformene fart, og i forarbeidene til Reform -94 utførte Samisk utdanningsråd et betydelig arbeid for å ivareta det samiske innhold i læreplanene for videregående opplæring. I samme periode begynte planprosessen omkring Reform -97. Samisk læremiddelsenter ble opprettet i 1994. Dette hadde Samisk utdanningsråd foreslått allerede i 1976, men det fulgte ingen budsjettmidler med den velviljen som ble uttrykt fra sentralt hold. Utviklingen av samiske læremidler har skutt fart etter at senteret ble opprettet. Behovet for læremidler er prekært fordi senteret bare i begrenset omfang fyller behovet.

Som en følge av Alta-saken og den påfølgende debatten omkring samiske rettigheter, ble Sametinget i Norge opprettet i 1989. Tinget er et selvstendig folkevalgt organ. Det skal være myndighetenes rådgivende organ i alle saker som angår den samiske befolkning. Sametinget ønsker innflytelse over den samiske utdanningspolitikken og har helt fra den første perioden engasjert seg sterkt i utdanningspolitiske saker.

I 1993 satte Sametinget i gang et utredningsarbeid som tok for seg organiseringen av den samiske utdanningssektoren. Utvalget - ledet av Asta Balto - fikk som mandat å vurdere modeller og foreslå en struktur for organisering av den samiske utdanningssektoren. Strukturen skulle ivareta Sametingets overordnede ansvar for samiske skolespørsmål og også vurdere en hensiktsmessig myndighetsfordeling.

Utvalget utredet ulike modeller og endte opp med å foreslå en modell hvor Sametinget får større styrings- og beslutningsmyndighet, men innenfor minimumsstandarder fastsatt av nasjonale myndigheter i samråd med Sametinget. Begrunnelsen var at den samiske folkegruppen selv, gjennom sine egne folkevalgte organ, må ha ansvaret for utdanning og utdanningspolitikk innenfor nasjonale rammer. Den foreslåtte strukturen gir Sametinget muligheten for å realisere intensjonen om en «samisk skole».

Sametinget har lenge ønsket en overføring av Samisk utdanningsråd til Sametingets myndighetsområde. Sametinget har også ønsket å utvide det myndighetsområde som i dag er tillagt utdanningsrådet. Overføringen av Samisk utdanningsråd som et organ under Sametingets myndighet blir først realisert ved årsskiftet 1999-2000.

Samisk språkråd er et rådgivende organ for Sametinget og andre offentlige organ i alle vesentlige spørsmål som angår samisk språk i Norge. Rådet er opprettet i henhold til forskriftene i samelovens språkregler fastsatt av Kulturdepartementet 30.1.1992. Samisk språkråd har bl.a. ansvaret for å følge opp Sametingets politikk i språkspørsmål. Målsettingen for denne politikken er uttrykt i språkrådets virksomhetsplan for 1999:

«Sametingets største utfordring på språksiden ved slutten av dette hundre- og tusenåret er å få flere samer til aktivt å bruke det samiske språket. Det vil samtidig være en viktig oppgave å arbeide for å endre holdninger som hindrer denne utviklingen.»

Språkrådets sekretariat ligger i Kautokeino. I virksomhetsplanen for 1999 redegjøres det for at språkrådet mangler kompetanse i lulesamisk og sørsamisk - likeledes at det anses som viktig for det språklige revitaliseringsarbeidet i disse områdene at språkrådet får tilsatt fagfolk med slik kompetanse.

Samisk språkråd har et vidt virkefelt. I arbeidet inngår bl.a. utviklingen av terminologi og igangsetting av samisk orddatabank, språklig godkjenning av lærebøker, organisering og finansiering av eksamen og autorisasjonsordning for tolker, forvaltning av midler til tospråklighet, fordeling av stipend til samisk ungdom, samt veiledning og informasjon i samiske språkspørsmål.

Samisk språkråd utarbeider en større undersøkelse om det samiske språkets situasjon i Norge i hver Sametingsperiode. Disse undersøkelsene har avdekket store behov bl.a. når det gjelder kjennskap til og gjennomføringen av samelovens språkregler blant ansatte i offentlige organer.

Undersøkelsene Språkrådet har foretatt i kommunene viser bl.a. til konkrete resultat av topråklighetsmidlene i form av økt bruk av samisk språk i kommunene.

Fra høsten 1996 overtok Språkrådet forvaltningen av stipendet for samisk ungdom. I Sametingets årsmelding fra 1996 sies det om dette stipendet:

«Det kan stilles spørsmålstegn om rammen er i den størrelsesorden at den kan stimulere samisk ungdom på videregående skole. Det er en målsetting for Sametinget å få etablert en stipendordning av en rimelig størrelse. Sametinget ser derfor nødvendigheten av å øke den totale rammen til stipendet».

Rammen for stipendet er i 1999 fortsatt kr. 850.000,-. Dette representerer i gjennomsnitt vel 2.000 kroner til hver søker pr. år.

Samelovens språkregler pålegger Samisk språkråd i Norge samarbeid over landegrensene. Samisk språknemnd har vært administrativt underlagt Samerådet siden 1971, og har utført viktig språkutviklings- og normeringsarbeid.

Det moderne samiske samfunnets organisasjoner og institusjoner har - siden etableringen på 70-tallet - hver på sin måte bidratt til å befeste det samiske samfunnet og dets kulturelle egenart. Samtidig har de alle - hver på sin måte - også bidratt til å reise komplekse problemstillinger som angår den framtidige samiske språk-, kultur- og utdanningspolitikken

Stortingets målsetting er at Sametinget gradvis skal få utvidete oppgaver og fullmakter. Det samiske folks rett til selvstendighet og innflytelse over egen utdanning og opplæring er ett av feltene Sametinget ønsker sterkere innflytelse på. Internasjonale konvensjoner og nasjonal lovgivning er retningsgivende for hvordan denne myndighet skal kunne få et konkret innhold.

I et moderne samfunn er skole- og utdanningssystemet ett av de viktigste element i ethvert folks mulighet til å videreføre sin kulturarv, sine tradisjoner og sitt språk. Fra samisk hold har det ved gjentatte anledninger blitt understreket behovet for samisk innflytelse og medbestemmelsesrett over utdanningssystemet. Samisk utdanningsråd har helt fra starten vært opptatt av at opplæringssaker organiseres på en slik måte at det gir den samiske befolkning en helhetlig og likeverdig opplæring.

Samerådet - en sammenslutning av samiske organisasjoner, har et eget utdannings- og skolepolitisk program som ble vedtatt av Samekonferansen i 1989. Der heter det bl.a. at samer selv skal få styre sin utdannings- og kulturpolitikk for å holde fast på og utvide sitt kulturelle selvstyre. Samekonferansen uttaler at samene må selv få opprette organer som skal styre deres utdannings- og skolepolitiske utvikling og at slik styring skal gjennomføres helt fra nordisk til lokalt nivå.

Fotnoter

1.

Baard Tvetes avhandling foreligger bare i manuskript og er lite kjent, også blant skolehistorikere. Baard Tvete var sogneprest i Lebesby fra 1935 til 1948. I 1955 mottok han magistergraden i pedagogikk for avhandlingen Lærebøker på samisk - fra Thomas von Westen til våre dager. Deretter virket Baard Tvete som lektor i pedagogikk ved forskjellige lærerskoler, men lengst i Trondheim.

Til toppen
Til dokumentets forside