8 Opprettelse av vergemål – saksbehandlingsregler

8.1 Gjeldende rett

8.1.1 Saksbehandlingsreglene ved umyndiggjørelse

Før umyndiggjørelsesloven trådte i kraft, ble umyndiggjørelse og opprettelse av vergemål, besluttet administrativt. Av rettssikkerhetsmessige grunner ble avgjørelsen ved umyndiggjørelsesloven lagt til en domstol, vergemålsretten, uml. § 2 første ledd. Vergemålsretten er nå den lokale tingrett. Når den behandler vergemålssaker er den undergitt de spesielle saksbehandlingsregler som oppstilles i umyndiggjørelsesloven. Retten består av tre medlemmer, en fagdommer og to legdommere. Legdommerne tas fra listen over forliksrådsmedlemmene, bestemt etter rekkefølgen i oppnevnelsen.

Partene i sak om umyndiggjørelse, er den som fremsetter begjæringen, saksøker, og den som blir begjært umyndiggjort, saksøkte.

Saken begynner ved at det fremsettes en begjæring om umyndiggjørelse for retten. Av uml. § 3 første ledd fremgår det hvem som har kompetanse til å fremsette en slik begjæring. Det er for det første vedkommende selv, dersom han eller hun er myndig. Det er da en forutsetning at vedkommende har forståelse av hva en begjæring om umyndiggjørelse innebærer. Videre kan begjæring fremsettes av vedkommendes ektefelle, samt slektninger i opp- eller nedstigende linje, søsken eller likeså nær besvogrede. Adoptivforeldre og adoptivbarn, og deres slektninger i nedstigende linje, regnes likt med slektskap. Begjæring kan videre fremsettes av fylkesmannen og overformynderiet.

Dersom en person er innlagt i institusjon eller boform med heldøgns omsorg eller pleie, skal institusjonen gi melding til fylkesmannen eller overformynderiet, dersom det antas å være behov for umyndiggjørelse eller oppnevning av hjelpeverge, jf. uml. § 3 annet ledd, jf. vgml. § 90 a.

Den som fremsetter begjæring om umyndiggjørelse må selv være myndig. Eventuelt kan begjæring fremsettes av en umyndig person, ved vergen. Oppregningen i uml. § 3 første ledd er uttømmende. I Rt. 1983 s. 998 ble det lagt til grunn at tvistemålslovens regler om hjelpeintervensjon ikke får anvendelse i saker om umyndiggjørelse. Dersom en sak om umyndiggjørelse er fremmet av en ikke berettiget person, vil avgjørelsen likevel bli bindende dersom den ikke påankes, slik RG 1963 s. 679.

Sak om umyndiggjørelse kan reises mot personer som er bosatt i riket. Søksmål skal reises på vedkommendes personlige verneting, uml. § 4, jf. tvistemålsloven §§ 17-19. I Nordisk familierettslig konvensjon art. 14 og art. 19-21, er det gitt særregler for hvor sak om umyndiggjørelse skal reises for nordiske statsborgere bosatt i et nordisk land. Umyndiggjørelsesloven åpner for at det kan reises sak om umyndiggjørelse i Norge mot en norsk statsborger som har tapt sin norske bopel.

Reglene for saksbehandlingen ved en sak om umyndiggjørelse er gitt i uml. §§ 4 flg. Behandlingen skiller seg på flere punkter fra det som er vanlig i sivile saker. Partene i en vergemålssak har ikke fri rådighet over sakens gjenstand. I disse sakene gjelder med andre ord ikke disposisjonsprinsippet. Begrunnelsen for dette er at i disse sakene, i likhet med blant annet i ekteskapssaker, har det offentlige en særlig interesse i at det treffes materielt sett riktige avgjørelser. Dette innebærer at dommeren i umyndiggjørelsessaker har plikt til å sørge for at saken blir best mulig opplyst, uml. § 6. Det skal foretas vitneavhør, og det er rettens plikt å sørge for at det blir innhentet en sakkyndig uttalelse, dersom slik uttalelse ikke allerede foreligger. Retten har videre anledning til å be om bistand fra politiet, dersom det er nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst, uml. § 6.

Rettens plikt til å sørge for sakens opplysning, gjelder ikke hvor begjæringen om umyndiggjørelse uten videre kan tas til følge. Etter uml. § 5 vil dette være tilfellet hvor begjæringen er fremsatt av vedkommende selv, og retten ikke finner grunn til å foreta nærmere undersøkelser. Det samme gjelder dersom vedkommende er innlagt på psykiatrisk sykehus, og det foreligger uttalelse fra overlegen ved sykehuset om at personen på grunn av sinnssykdom ikke kan ta hånd om seg selv eller sine eiendeler. Retten kan videre i medhold av § 5 i en del tilfeller avslå begjæringen uten nærmere undersøkelser, blant annet hvis begrunnelsen som er angitt i begjæringen ikke etter loven gir adgang til umyndiggjørelse. I disse, samt en del andre nærmere angitte tilfeller, kan retten med andre ord foreta en summarisk behandling av saken.

Erklæring fra lege om at grunnlaget for umyndiggjørelse foreligger, skal innhentes før det blir berammet hovedforhandling. Ofte går det frem av erklæringen at det er uten hensikt å innkalle vedkommende som er begjært umyndiggjort til forhandlingene, og da vil det normalt ikke bli gjort. Vedkommende skal likevel som hovedregel alltid underrettes om saken, slik at han eller hun kan la seg representere eller meddele retten sitt syn, jf. uml. § 10. Den som har fremsatt begjæringen skal også varsles om hovedforhandlingen. Er resultatet lite tvilsomt, trenger vedkommende ikke møte. I alminnelighet møter heller ikke den legen som har avgitt erklæring ved hovedforhandlingen. Hvis den saksøkte motsetter seg umyndiggjørelse, eller dersom det er tvil om vilkårene er oppfylt, skal den sakkyndige innkalles til hovedforhandlingen.

Dersom retten ikke har gjort det som er nødvendig for sakens opplysning, må kjennelsen oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen, dersom det er grunn til å tro at feilen har virket inn på avgjørelsens innhold, jf. uml. § 15 og tvistemålsloven § 384. Dersom saksøkte ikke er innkalt der dette skulle vært gjort, foreligger det en ubetinget opphevelsesgrunn, jf. tvistemålsloven § 384 nr. 6, likeens hvor saksøkte ikke er underrettet om rettsmøtet etter uml. § 10, jf. tvistemålsloven § 383 annet ledd, Rt. 1925 s. 352 og RG 1967 s. 314.

Etter uml. § 13 kan retten treffe beslutning om foreløpig vergemål.

Slik beslutning kan treffes dersom en ikke ”uden øiensynlig Skade eller Fare for Vedkommendes Velfærd” kan vente med avgjørelsen. Eksempel på forhold som kan begrunne en midlertidig avgjørelse, er fare for at saksøkte foretar uheldige disposisjoner mens saken pågår. At andres velferd, f.eks. familiens, er i fare, begrunner neppe foreløpig vergemål. Hensynet til rask avgjørelse må vurderes mot mulige ulemper. Er det tvil om umyndiggjørelsesgrunnen foreligger, bør foreløpig beslutning om umyndiggjørelse ikke fattes. Kjennelse etter denne bestemmelsen kan gis av rettens formann alene, dersom det ikke er tid til å innkalle de øvrige medlemmene. Når det er truffet beslutning om foreløpig vergemål, skal saken fremmes ordinært snarest mulig.

Retten treffer sin avgjørelse ved kjennelse, jf. uml. § 14, og ikke ved dom som er hovedregelen når en domstol treffer realitetsavgjørelse i en sak, jf. tvistemålsloven § 137. Det fremgår ikke av forarbeidene hvorfor kjennelsesformen er valgt, trolig skyldes dette at retten oppfattes som en særdomstol. Formen kan også være valgt fordi avgjørelser av retten har et visst preg av forvaltning.

Rettens kjennelse trer i kraft straks, jf. uml. § 14 annet ledd, i motsetning til de fleste rettslige avgjørelser som først trer i kraft når de ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler. Kjennelsen har ikke tilbakevirkende kraft, avtaler inngått forut for kjennelsen blir således ikke ugyldige. Avtalerettslige regler kan likevel innebære at avtaler inngått før umyndiggjørelsen må settes til side.

Det skal gjøres kjent at en person er umyndiggjort. Loven inneholder regler om kunngjøring av rettens kjennelse i Norsk Lysingsblad, samt i en avis som er kjent og lest på stedet der den umyndiggjorte holder til, jf. uml. § 14 annet ledd. Kjennelsen skal også tinglyses eller registreres i løsøreregisteret, i grunnboken og andre realregistre dersom den umyndiggjorte eier fast eiendom eller andre eiendeler, og i Foretaksregisteret dersom den umyndiggjorte er innehaver eller ansvarlig medlem av et foretak som er innført der.

Rettens beslutning, uansett om den går ut på umyndiggjørelse, forkastelse av begjæringen eller opphevelse av vergemål, er gjenstand for anke, uml. § 15. Avgjørelsen påankes til lagmannsretten etter de vanlige reglene i tvistemålsloven. Dersom rettens avgjørelse går ut på umyndiggjørelse, kan bare den umyndiggjorte og vergen påanke avgjørelsen. Dersom begjæringen om umyndiggjørelse er forkastet av retten, kan den som fremsatte begjæringen, samt de som eventuelt har sluttet seg til begjæringen underveis, påanke avgjørelsen, se uml. § 15 annet ledd.

Lagmannsrettens avgjørelse kan ankes videre til Høyesterett.

I tillegg til adgangen til å påanke avgjørelsen, kan rettens avgjørelse prøves på nytt etter reglene i uml. §§ 31 følgende. Dette gjelder uavhengig av resultatet i den første saken. Selv om den som er umyndiggjort ikke på andre områder kan anlegge sak på egenhånd, kan han eller hun anlegge sak for retten for ny prøving av om vilkårene (fortsatt) foreligger. Ved en ny prøving skal retten avgjøre saken på grunnlag av tilstanden på avgjørelsestidspunktet.

Når retten har besluttet umyndiggjørelse, skal det oppnevnes verge for vedkommende. Dette skjer etter reglene i vergemålsloven, jf. vgml. kapittel 2. Reglene om oppnevnelse av verge behandles i kapittel 9.

8.1.2 Saksbehandlingsreglene ved opprettelse av hjelpevergemål

I motsetning til umyndiggjørelsesloven, inneholder ikke vergemålsloven egne bestemmelser som setter krav til en to trinns behandling ved opprettelse av hjelpevergemål og oppnevning av hjelpeverge. Overformynderiet foretar normalt disse to vurderingene i samme vedtak. Når overformynderiet finner at vilkårene i vgml. § 90 a annet ledd nr. 1 og 2 for opprettelse av hjelpevergemål er oppfylt, skjer oppnevning av hjelpeverge for øvrig etter vgml. § 14, jf. § 90 a annet ledd nr. 3.

8.2 Utvalgets vurderinger

Reglene om opprettelse av vergemål er, som det fremgår av forrige avsnitt, dels gitt i umyndigjørelsesloven og dels i vergemålsloven. Utvalget finner at disse reglene bør revideres på vesentlige punkter. Saksbehandlingsreglene i umyndiggjørelsesloven er fra tiden før de gjeldende rettergangslover og ikke i særlig grad tilpasset dem. Reglene er meget detaljerte og kan forenkles. Hertil kommer behovet for en generell modernisering av regelverket, samtidig som rettssikkerhetselementet bør styrkes.

Selv om utvalget foreslår at begrepet hjelpeverge ikke lenger bør brukes og verge innføres som fellesbetegnelse på de som er under vergemål uavhengig av om de er fratatt den rettslige handleevne eller ikke, blir det et prinsipielt skille mellom vergemål med og uten fratakelse av handleevnen. At en hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevne også i fremtiden må skje ved domstolsbehandling, trenger ingen nærmere begrunnelse.

Vedtak om vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevne, finner utvalget fortsatt bør skje ved administrativ behandling. Vedtaket treffes av vedkommende overformynderi. Utvalget finner imidlertid at det bør gå klart frem av loven at overformynderiet treffer avgjørelsen, og hvilket grunnlag avgjørelsen skal treffes på, se utk. §§ 4-3 og 4-4. I praksis går en ut fra at avgjørelsen om å sette en person under vergemål, og oppnevnelsen av vergen, jf. utk. § 5-1, ofte kan skje under ett. Det er imidlertid prinsipielt viktig å fastholde at det her er tale om to forskjellige vedtak.

At vergemål kan besluttes administrativt, finner utvalget uproblematisk hvor vedkommende samtykker i det. Samtykke kreves ikke etter gjeldende rett hvor innhenting av det er ”umulig eller av særlige grunner ubetenkelig”, jf. vgml. § 90 a annet ledd nr. 3. Etter utvalgets forslag, jf. utk. § 3-1, er samtykke ikke nødvendig hvor vedkommende ”åpenbart ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer”. Dette vil si at man ved en administrativ beslutning overfører råderetten over en persons midler til en verge/et overformynderi. Dette finner utvalget bør kunne gjøres uten at det setter vedkommendes rettssikkerhet i fare. I praksis må det antas at det store flertall av vergemål vil gjelde tilfeller der personen på grunn av sin tilstand ikke vil være i stand til å foreta rettslige disposisjoner. Da er det heller ingen grunn til å frata vedkommende den rettslige handleevnen.

Reglene for domstolenes saksbehandling av saker om vergemål er tatt inn i utk. § 4-7, og det vises til bemerkningene der.

Utvalget har vurdert om særreglene for saksbehandlingen i vergemålssaker bør tas inn i et særskilt kapittel i tvistemålsloven, jf. tvistemålsloven femte del, der det er tatt inn egne kapitler om saksbehandlingen i bl.a. saker om offentlige tjenestehandlinger og saker om overprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep. Den danske retsplejelov har i kapittel 43 særlige regler om saksbehandlingen i vergemålssaker. Mye kan tale for en tilsvarende løsning her. Under henvisning til at tvistemålsloven for tiden er under revisjon, har utvalget ikke funnet grunn til å utarbeide et utkast til et slikt kapitel. Utvalget nevner at det i NOU 2001: 32 ”Rett på sak” foreslås at den nye tvisteloven skal inneholde et eget kapittel 33 om saksbehandlingen i saker om administrative tvangsvedtak. Et eget kapittel om vergemålssaker kan eventuelt tilføyes som et nytt kapittel 34.

8.3 Nordisk rett

I Danmark er saksbehandlingsreglene gitt i den danske loven kapittel 3 og i retsplejeloven kap. 43. Beslutninger om vergemål etter §§ 5-10 treffes av statsamtet eller av retten, jf. § 13 første ledd. Statsamtet treffer beslutninger i medhold av den danske loven § 5 og §§ 7-10, med mindre statsamtet finner det betenkelig å behandle saken administrativt. Loven gir selv som eksempel på et tilfelle det kan være betenkelig med administrativ behandling, nemlig hvor den hjelpetrengende motsetter seg vergemålet. Beslutning om å frata en person den rettslige handleevnen etter § 6, skal alltid behandles av retten, jf. § 13 tredje ledd. Retten behandler dessuten saker som blir overført fra statsamtet etter første ledd. Statsamtets beslutning om hvilket organ som skal avgjøre saken, kan ikke påklages.

Svensk rett har et annet utgangspunkt. Retten skal ta standpunkt til oppnevning av både ”god man” og ”förvaltare”, FB 11:4 og FB 11:7.

Finsk rett er mer sammensatt. Det er i utgangspunktet domstolene, dvs. tingsretten, som treffer beslutning om å opprette vergemål. Dette gjelder ubetinget hvor det er tale om å begrense vedkommendes rettslige handleevne, den finske loven 18 §. I en del nærmere angitte tilfeller, kan formyndermyndigheten, dvs. magistraten, også opprette intressebevakare, 12 §. Formyndermyndighetene kan oppnevne intressebevakar i de mer klare tilfellene, hvor det foreligger samtykke fra hovedmannen, og hvor hovedmannen har uttalt seg om hvem som skal være ”intressebevakar”.

8.4 Utvalgets forslag - bemerkninger til de enkelte bestemmelser

Utk. § 4-1 Hvem som kan begjære en person satt under vergemål

Overformynderiet behandler sak om opprettelse av vergemål eller endring av vergemålets innhold av eget tiltak eller etter begjæring fra:

1. vedkommende selv,

2. dennes ektefelle, samboer, foreldre, nærmeste livsarvinger og søsken, eller

3. vergen, hvis vedkommende allerede er under vergemål.

Begjæringen skal begrunnes og bør inneholde forslag til utforming av vergemålet.

De som er nevnt under første ledd bokstav b) kan senere inntre som part i saken.

Bestemmelsen avløser vgml. § 90 a annet ledd nr. 1 og gjelder overformynderiets behandling av begjæringer om vergemål.

Overformynderiet plikter å fatte et realitetsvedtak i saken hvis begjæring er fremsatt av personer som nevnt i første ledd a) til c). Disse får status som part i saken, jf. nedenfor om partsbegrepet i saker om opprettelse av vergemål. Det kan være mange som etter bokstav b) har kompetanse til å begjære vergemål. Overformynderiet kan ikke avvise saken ut fra en konkret vurdering av vedkommendes interesse i utfallet, men må realitetsprøve den med mindre vilkårene for å avvise etter utk. § 4-8 er tilstede.

Overformynderiet kan ellers ta opp spørsmålet om en person skal settes under vergemål på grunnlag av melding etter § 4-2 eller av eget tiltak. Utk. § 4-1 er ikke til hinder for at også andre retter henvendelse til overformynderiet og meddeler at det er behov for at en person settes under vergemål. Den instans eller den person som har meldt saken, vil ikke få partsstatus og de rettigheter som følger med den, bl.a. klagerett. Overformynderiet vil i slike tilfelle på grunnlag av de opplysninger som vedkommende gir, på fritt grunnlag vurdere om det vil gå videre med saken. Ved melding etter § 4-2 eller henvendelse fra andre, kan overformynderiet avslutte saken uten at det treffes en realitetsavgjørelse i saken.

Fylkesmannen er ikke lenger med på listen over de som kan begjære umyndiggjøring. Dette henger sammen med at fylkesmannen etter utkastet ikke lenger har noen rolle i vergemålssaker. I praksis forekommer det praktisk talt ikke at fylkesmannen begjærer noen umyndiggjort etter uml. § 3.

Tidligere hadde også politimesteren adgang til å begjære vergemål, men denne bestemmelsen ble opphevet i 1990. Det som ofte forekom, var at f.eks. psykiatriske sykehus meldte fra til politimesteren, som så begjærte umyndiggjørelse hvor vilkårene for det ble funnet å være tilstede. Det var også pårørende som ikke selv ønsket å stå frem som den som begjærte umyndiggjørelse, som henvendte seg til politimesteren. Etter utvalgets syn dekker utk. § 4-1 det behov som her måtte være tilstede.

Etter uml. § 3 er det bare en person som ikke er umyndig, som kan begjære seg satt under vergemål. At dette vilkåret ikke er satt i første ledd pkt. a) , skyldes for det første at man i tilfelle måtte ha tilføyet ”eller helt fratatt den rettslige handleevne”. Gjeldende rett innebærer at en mindreårig ikke kan begjære seg satt under vergemål. At en som er 17 år skal være avskåret fra dette, kan virke uheldig hvor vedkommende ønsker at han eller hun også etter fylte 18 år skal være under vergemål. At en som helt ut er fratatt den rettslige handleevne ikke skal kunne begjære vergemål, synes unødvendig å si i loven; en slik begjæring ville ikke ha noen hensikt. Derimot kan en slik person ha interesse i å begjære endring av vergemålets innhold, og rett til det bør han eller hun ha. Utvalget foreslår derfor at kravet om at vedkommende må være myndig for å begjære vergemål eller endring av vergemålet ikke opprettholdes.

Hvor en person selv begjærer seg satt under vergemål, må det kreves at han eller hun har forståelse av hva dette innebærer. Kommer overformynderiet til at så ikke er tilfelle, kan det likevel på selvstendig grunnlag sette vedkommende under vergemål.

I pkt. b) er det gjort en endring i forhold til uml. § 3, idet ”besvogrede” er strøket. Utvalget finner ikke grunn til at man skal ha rett til å begjære en besvogret person satt under vergemål. Dette synes i praksis bare aktuelt etter at dennes ektefelle er død (eller uten rettslig handleevne), men denne retten fyller neppe noe praktisk behov. Et svogerskap består rettslig sett også etter at ektefellen er død, men ikke etter en skilsmisse. Utvalget har vurdert om også nærmeste arving etter loven skal gis rett til å begjære vergemål der vedkommende ikke har livsarvinger, foreldre eller søsken. Hvis vedkommende ikke har nærmere slektninger, vil f.eks. nieser eller nevøer kunne ha et nært forhold som kan begrunne rett til å begjære vergemål. Utvalget er imidlertid kommet til at kretsen av de slektninger som kan begjære vergemål ikke bør utvides. I det store flertall av tilfelle er tilknytningen ikke så nær at det er naturlig å gi en slik rett med de partsrettigheter dette medfører. Det er også en viss fare for at adgangen misbrukes for å beskytte slektningens egne arveutsikter.

Det er føyet til at en samboer kan begjære vergemål. Begrepet samboer har i norsk rett ikke noe klart avgrenset innhold, se nærmere NOU 1999: 25 s. 29 flg. Da samboerforhold er utbredt og kan vare livet ut, er det naturlig å la samboerforhold i denne forbindelse være likestilt med ekteskap. Om partene er samboere, må avgjøres konkret; har de bodd sammen en tid med registrert felles adresse, vil normalt kravet være oppfylt, likeledes hvis partene bor sammen og har felles barn. Registrerte partnere har samme rettigheter som ektefeller, jf. partnerskapsloven § 3.

Uml. § 3 sier uttrykkelig at adoptivforhold skal likestilles med slektskap. Etter utvalgets syn er dette i dag unødvendig, idet det vel er innarbeidet at en adopsjon rettslig sett likestilles med biologiske barn, med mindre det ved lov er gjort unntak fra dette.

En verge kan etter uml. § 3 begjære en umyndig umyndiggjort. Her tenkes åpenbart på det tilfelle at en mindreårig blir begjært umyndiggjort fordi vergen finner det nødvendig at vedkommende forblir umyndig også etter fylte 18 år. At det bare er vergen til en umyndig som kan begjære vergemål, utelukker en hjelpeverge i å gjøre det. Utvalget finner det lite tvilsomt at vergen til en person som er satt under vergemål, selv om vedkommende har den rettslige handleevne i behold, bør kunne begjære vergemålet endret, både i utvidende og innskrenkende retning.

For sammenhengens skyld kan nevnes at sosialtjenesteloven § 4A-3 annet ledd oppstiller en plikt for kommunen til å begjære hjelpeverge oppnevnt hvis det er aktuelt å fatte tvangsvedtak overfor en tjenestemottaker, og denne ikke allerede har en verge eller hjelpeverge. I slike tilfelle skal det oppnevnes hjelpeverge, uten noen prøving av om vilkårene etter vgml. § 90 a er tilstede.

En myndig person som på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser under en rettssak, er ikke prosessdyktig. Tvistemålsutvalget foreslår at hvis en slik person ikke har hjelpeverge, skal retten sørge for at slik verge blir oppnevnt, se utkastet § 2-2 (4) annet punktum, jf. NOU 2001: 32 s. 660. Det antas at retten i et slikt tilfelle må sende en begjæring om oppnevnelse av verge til overformynderiet.

Endelig nevnes at lov om forsvunne personer § 2 på nærmere vilkår pålegger tingretten å sørge for at det blir oppnevnt verge for den forsvunne.

Annet ledd er tatt inn etter mønster av den danske loven § 17 stk. 2. Begjæringen må inneholde en nærmere beskrivelse av de forhold som begrunner behovet for vergemål. Begjæringen bør inneholde forslag til vergemålets utforming, jf. utk. § 3-2. Det er ikke meningen å stille strenge krav til begrunnelsen. Normalt vil det være tilstrekkelig at begjæringen nevner de faktiske forhold som begrunner behovet for vergemål. Den som fremsetter begjæringen, kan også be om veiledning fra overformynderiet, jf. forvaltningsloven § 11.

Etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e) er part i saken ”person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder”. I forvaltningsloven kapittel IV til VI er den som er part i saken gitt en rekke rettigheter, bl.a. rett til forhåndsvarsling (§ 16), rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter (§ 18) og klagerett (§ 28). Etter § 28 gis også andre med ”rettslig klageinteresse” klageadgang. Dersom denne klageadgangen benyttes, får vedkommende status som part i saken. Det betyr at vedkommende innrømmes partsrettigheter og får herunder bl.a. rett til innsyn i sakens dokumenter. Dette innebærer også innsyn i dokumentene i førsteinstansbehandlingen, da dette normalt er å anse som samme sak.

Spørsmålet om de pårørende som har begjært vergemål er å anse som part i saken beror på en fortolkning av partsbegrepet i forvaltningsloven. Det er ikke gitt at avgjørelsen om å opprette vergemål ”direkte gjelder” de pårørende. Utvalget viser til Ombudsmannens uttalelse i Årsmeldingen 1997 side 102, der det antas at arvingene ikke var parter i forhold til en vergemålssak der de krevde innsyn i forvaltningen av midlene. Etter fast praksis i saker om opprettelse av vergemål anses imidlertid den som har begjært vergemål etter reglene i vgml. § 90 a annet ledd nr. 1, jf. uml. § 3 første ledd som part i saken. Pårørende som ikke har begjært vergemål, eller som faller utenfor den krets som er nevnt i uml. § 3 er ikke ansett som parter. Det er videre lagt til grunn i praksis at de som omfattes av den krets som er nevnt i uml. § 3 etter en konkret vurdering kan ha rettslig klageinteresse, selv om de ikke var part i saken under førsteinstansbehandlingen. Uten hensyn til om de nærmeste er part i saken, vil forvaltningen ofte underrette dem om saken for å få den best mulig opplyst, jf. forvaltningens utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17.

Det kan reises motforestillinger mot at nære pårørende som nevnt i utk. § 4-1 første ledd bokstav b) gis rett til å sette i gang en sak, med de påkjenninger det kan medføre for den som begjæringen retter seg mot, og mot at nærstående utøver den innsynsrett som følger av statusen som part i saken. Spesielt gjelder dette muligheten for innsyn i opplysninger om vedkommendes helseforhold og økonomiske forhold, som de fleste vil oppfatte som personlige og sensitive. Begjæring om vergemål kan ha utspring i familiekonflikter, og de reelle motiver for å begjære en nærstående satt under vergemål er ikke alltid vedkommendes beste. Motivet kan være egeninteresser hos den som fremsetter begjæringen, som f.eks. ønske om å beskytte egne arveutsikter. Selv om motivet er å sikre vedkommendes beste, kan bakgrunnen være misbilligelse av vedkommendes verdivalg og livsform uten at dette er forhold som berettiger vergemål, jf. 7.4.2 om toleranse for eksentrisitet og avvikende adferd. Ved slike interessekonflikter kan saken og innsynsretten utgjøre en særlig påkjenning for den som er begjært satt under vergemål.

I de fleste saker er det imidlertid ikke interessekonflikter mellom de pårørende og den som er begjært satt under vergemål. De pårørendes engasjement er som oftest til vedkommendes beste. De nærstående, og særlig ektefellen eller samboer, vil ofte ha omfattende kunnskaper om vedkommendes helseforhold og økonomiske forhold. Hensynet til sakens opplysning tilsier at nærstående som har fremsatt begjæring om vergemål gis partsstatus i saken. I de fleste saker er det de nærstående som kjenner vedkommende best og som derfor har best forutsetninger for å opplyse saken ytterligere og påpeke f.eks. feil og misforståelser i saksdokumentene. Når det spesielt gjelder de opplysninger som innhentes om helseforholdene til den som begjæres satt under vergemål, peker utvalget på bestemmelsen i forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav a), der det er bestemt at med mindre det er av vesentlig betydning for en part, har han eller hun ikke krav på å gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som gjelder en annen persons helseforhold. Det samme gjelder etter bestemmelsens bokstav b) opplysninger som av andre grunner ikke bør meddeles videre. Utvalget antar at personvernhensynet langt på vei er tilstrekkelig ivaretatt ved disse bestemmelsene. Utvalget er etter dette blitt stående ved at det ikke vil foreslå noen endring i den rettstilstand som er lagt til grunn i praksis, nemlig at nærstående som er nevnt i loven får status som part når de begjærer vergemål. Nærstående som ikke har begjært vergemål, får ikke status som part. Ektefelle, samboer og eventuelt foreldre og myndige barn skal uansett etter omstendighetene underrettes etter reglene i utk. § 4-12 uten hensyn til om de er part i saken.

Utvalget foreslår imidlertid som en nyordning at de nærstående som er nevnt i utk. § 4-1 første ledd bokstav b) kan inntre som part i saken selv om vergemål er begjært av andre. Bestemmelsen er tatt inn etter mønster fra dansk rettsplejelov § 459 stk. 2. Bakgrunnen er at det kan skje at en nærstående, f.eks. ektefellen, som opprinnelig ikke har begjært vergemål, er uenig i avgjørelser som er truffet under forberedelsen av saken og har behov for de rettigheter som følger med statusen som part for å gjøre sitt syn gjeldende. Det kan også hende at begjæring eller anmodning om vergemål er fremsatt av utenforstående, f.eks. helsepersonell, mot vedkommendes eget ønske og at vedkommende har behov for bistand fra en nærstående med partsrettigheter. Det kan særlig være aktuelt der det er tvil om vedkommendes samtykkekompetanse. Utvalget har vurdert om søsken eller foreldre skal unntas fra retten til å slutte seg til saken som part hvis ektefelle, samboer eller nærmeste livsarvinger allerede er part i saken. Utvalget er under noe tvil kommet til at en slik begrensning ikke er hensiktsmessig. Utvalget viser til at foreldre og søsken uansett etter en konkret vurdering kan ha rettslig klageinteresse i saken. Det vil da være lite konsekvent om de ikke skulle ha rett til å tre inn i saken på et tidligere tidspunkt.

I gjeldende praksis er det som nevnt lagt til grunn at den krets av nærstående som er nevnt i loven etter en konkret vurdering kan ha rettslig klageinteresse, uten hensyn til om de var part under førsteinstansbehandlingen. Utvalgets forslag innebærer at denne krets gir klagerett uten at det settes krav om rettslig klageinteresse, jf. utk. § 4-4 fjerde ledd. En klagerett for nærstående kan fungere som en rettssikkerhetsgaranti i tvilsomme saker.

Utk .§ 4-2 Institusjons og andres meldeplikt

Når noen er innlagt i institusjon eller boform med heldøgns omsorg eller pleie, skal institusjonen m.v. melde fra til overformynderiet dersom personens medisinske tilstand gjør at det antas å være behov for vergemål. Det samme gjelder ansvarshavende lege eller tilsynslege ved helse-institusjon der vedkommende er innlagt.

Meldeplikten gjelder også ansvarlig for kommunens sosial- og helsetjenester utenfor institusjon som nevnt i første ledd.

Meldingen skal begrunnes.

Kongen gir nærmere regler om meldeplikten.

Bestemmelsen viderefører med visse endringer uml. § 3 annet ledd, jf. vgml. § 90 a annet ledd nr. 1 annet punktum.

I norsk rett har man i ulik form hatt bestemmelser om at institusjoner m.v. skal ha plikt til å melde fra om behov for vergemål. Før revisjonen av hjelpevergeordningen i 1990 hadde man en automatisk meldeplikt for institusjoner. Overlegen skulle etter lovens ordlyd sende rutinemelding til politimesteren når noen ble innlagt som sinnssyk, uavhengig av om vilkårene for umyndiggjøring var tilstede, eller om umyndiggjøring ville ha noen hensikt.

I forbindelse med utvidelsen av hjelpevergeordningen ble den rutinemessige meldeplikten for institusjonene videreført, men slik at melding kun skulle sendes hvor det gjaldt tvangsinnleggelse utover tre uker. Adressat for meldingen ble endret fra politimesteren til fylkesmannen.

I tillegg ble det gitt en alminnelig plikt for institusjoner eller boformer med heldøgns omsorg og pleie til å melde fra til fylkesmannen eller overformynderiet dersom man anså at det forelå behov for umyndiggjøring eller oppnevning av hjelpeverge. Meldeplikten i medhold av uml. § 3 annet ledd og vgml. § 90 a annet ledd nr. 1 annet punktum, ble nærmere regulert ved forskrift 14. desember 1990 nr. 998 om meldeplikt for helseinstitusjoner m.m. etter vergemålslovgivningen. For å få et fullstendig regelsett over meldeplikten ble lovens ordlyd tatt inn som forskriften §§ 1 og 2 første ledd. Forskriften § 2 annet ledd omhandler bosted og betydningen av dette, mens tredje ledd har en eksemplifisering av hvilke institusjoner m.m. som omfattes av meldeplikten. Forskriften § 3 inneholder nærmere retningslinjer for praktiseringen av meldeplikten, og har i siste ledd en hjemmel for ansvarshavende lege eller tilsynslege ved helseinstitusjon der vedkommende er innlagt til å kunne begjære oppnevning av hjelpeverge i stedet for bare å sende melding.

Uml. § 3 annet ledd ble endret ved lov 4. juni 1993 nr. 55, jf. forskrift 29. juni 1993 nr. 577. Den automatiske meldeplikten ved tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus ble tatt ut. Lovens og forskriftens bestemmelser er ellers som tidligere.

Med referanse til de norske regler slik de ble utformet i 1990, vurderte det danske utvalget spørsmålet, men kom til at det ikke var grunn til å ha slike regler i lovs form. Begrunnelsen var at dette kunne medføre en unødig forøkelse av antallet personer under vergemål, og at:

”samtidig med at det kan være vanskeligt for udenforstående myndigheder at skønne over behovet på et område, de ikke har erfaring og innsigt i. Samtidigt må det antages at offentlige myndigheder handler ansvarligt og tager fornødne initiativer, hvis der er behov herfor” 1 .

I motsetning til dette står svensk rett som har regler om ”skyldighet för vissa organ att uppmärksamma överförmyndaren på behov av ställföreträdare…”. I den svenske utredningen heter det at:

”Enligt 5 kap. 3 § socialtjänstförordningen (2001:937) skall socialnämnden anmäla til överförmyndaren, om den finner a) att god man eller förvaltare enligt föräldrabalken bör förordnas för någon, b) att någon inte längre bör ha förvaltare, eller c) att förhållandena talar för att en förälder inte kommer att förvalta sitt barns egendom på ett betryggande sätt.

Enligt 15 § punkten 6 lagen (1993:387) om stöd och service til vissa funktionshindrade hör det til kommunens uppgifter att anmäla til överförmyndaren dels när en person som omfattas av lagens 1 § kan antas behöva förmyndare, förvaltare eller god man, dels när ett förmynderskap, förvaltarskap eller godmanskap bör kunne upphöra.

I 2 § punkten 3 förordningen (1996:933) om verksamhetschef inom hälso- och sjukvården föreskrivs att en verksamhetschef innom hälso- och sjukvården skall underrätta överförmyndaren när en intagen person kan antas behöva god man eller förvaltare enligt föreldrabalken samt när ett förvaltaruppdrag bör upphöra.”

Disse reglene foreslår den svenske utreder å videreføre.

I forhold til tidligere bestemmelser, er det gjort den endringen at fylkesmannen er tatt ut som adressat for meldeplikten. Videre er ”umyndiggjøring eller oppnevning av hjelpeverge” erstattet med ”for vergemål”. Endelig får ansvarshavende lege eller tilsynslege ved helseinstitusjon der vedkommende er innlagt bare en meldeplikt, og ikke en formell rett til å begjære en person satt under vergemål.

Institusjonen m.v. vil som hovedregel bare kunne uttale seg om personens mentale tilstand, men kan i meldingen også opplyse om andre forhold de mener er av betydning ved behovsvurderingen i overformynderiet. Meldingen fra institusjonen m.v. vil kun være ett av flere momenter som overformynderiet skal legge vekt på ved vurderingen av om det foreligger et behov for å sette en person under vergemål. Det er ikke meningen at slike meldinger nærmest rutinemessig skal sendes til overformynderiet. Det må også være indikasjoner på at det foreligger et behov utover vedkommendes mentale tilstand.

Annet ledd er nytt. Etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven vil ansatte i kommunale organer (som f.eks. hjemmehjelpordninger o.l.) få kunnskap om behov for hjelp og assistanse som eldre mennesker, personer med psykisk utviklingshemning m.v. som bor hjemme måtte ha. Behov for vergemål skal i slike tilfelle rapporteres til vedkommende overordnede innen kommunen, og den endelige avgjørelse skal treffes av etatssjefen. Vedkommende leder vil dersom det er behov for vergemål ha plikt til å melde saken til overformynderiet til nærmere vurdering.

I tredje ledd er det bestemt at meldingen skal begrunnes.

Utk. § 4-3 Hvem som kan beslutte vergemål

Vergemål etter kapittel 3 hvor vedkommende ikke fratas den rettslige handleevne besluttes av overformynderiet der den som begjæres satt under vergemål har bopel eller oppholder seg. Har den som begjæres satt under vergemål flyttet fra Norge, men fortsatt er norsk statsborger, kan vergemålet begjæres ved det overformynderiet hvor han eller hun hadde sin siste bopel i Norge.

Overformynderiet kan sende saken til retten hvis det av hensyn til sakens opplysning eller andre forhold finnes hensiktsmessig at spørsmålet avgjøres av retten.

Bestemmelsens første ledd gir overformynderiet kompetanse til å beslutte vergemål, og bestemmer ved hvilket overformynderi beslutningen skal treffes.

At overformynderiet treffer avgjørelsen om vergemål etter §§ 3-1 og 3-2, er i overensstemmelse med gjeldende rett, jf. vgml. § 90 a, som i siste ledd sier at reglene i vgml. § 14 skal gjelde tilsvarende ved beslutning om oppnevnelse av hjelpeverge og hvem dette skal være. Beslutningene skjer etter gjeldende rett i fellesskap av skifteforvalteren og overformynderne. Har overformynderiet fast formann, trer han eller hun i stedet for skifteforvalteren. Dette innebærer at det er en jurist som deltar i avgjørelsen om en person skal settes under hjelpevergemål.

Utvalget foreslår at beslutningen om vergemål hvor vedkommende ikke fratas den rettslige handleevne, skjer av overformynderiet uten medvirkning av noen dommer. Med den organiseringen av overformynderiet som utvalget foreslår, og med en jurist som leder av det enkelte overformynderi, vil det juridiske innslaget bli opprettholdt. Om vedtak om å frata en person den rettslige handleevne, se utk. § 4-6.

Bestemmelsen i første ledd annet punktum er en videreføring av uml. § 4 annet punktum. Regelen antas å fravike alminnelige prinsipper i norsk internasjonal privatrett. Utvalget er i tvil om regelen bør opprettholdes, men antar at den kan fylle et behov i tilfelle hvor vedkommende har flyttet fra Norge uten å ha tatt bopel i noe bestemt annet land, eller det nye bopelslandets myndigheter ikke har kompetanse til å behandle saken.

For nordiske statsborgere bosatt i et nordisk land er det gitt særregler om i hvilket land sak om umyndiggjørelse eller opphevelse av umyndiggjørelse skal reises i Nordisk familierettslig konvensjon.

Utvalget har funnet det riktig å gi overformynderiet adgang til i visse tilfelle å sende saken til retten, hvis det finner det hensiktsmessig, se annet ledd . Denne bestemmelsen har en betydelig likhet med den danske loven § 13 stk. 2, og som i praksis benyttes i en viss utstrekning. I kravet om hensiktsmessighet ligger særlig at saken vil bli bedre opplyst, og at en domstolsbehandling med muntlig forhandling i seg selv inneholder en rettssikkerhetsgaranti. Det er også forskjell på å avgjøre et spørsmål hvor de berørte er enige om opprettelsen av vergemålet, og hvor det strides om det, f.eks. ved at barna er uenige om deres far eller mor trenger en verge. I de danske lovforarbeider 2 nevnes at saken bør oversendes til retten hvis den person det gjelder har behov for advokatbistand, idet reglene om fri rettshjelp da vil komme inn i bildet. Slik er det også i Norge, jf. rettshjelploven § 20. De danske erfaringer er at hvor den som begjæres satt under vergemål protesterer mot det, kan en domstolsbehandling også virke mer autoritativ og dermed konfliktreduserende. Siden utkastet som hovedregel forutsetter at vergemål bare kan besluttes med vedkommendes samtykke, er dette moment av mindre betydning her.

Utk. § 4-4 Grunnlaget for overformynderiets avgjørelse - klage

Begjæring om vergemål sendes overformynderiet, jf. § 4-3, som avgjør saken bl.a. på bakgrunn av:

1. erklæring fra lege eller annen sakkyndig om hvorvidt vedkommende på grunn av forhold som nevnt i § 3-1 ikke er i stand til å ivareta sine interesser og om vedkommende forstår hva et samtykke til vergemål innebærer,

2. uttalelse fra pårørende som har begjært vergemål, jf. § 4-1,

3. uttalelse fra institusjon eller tjeneste som har gitt melding etter § 4-2, og fra institusjon der vedkommende er innlagt,

4. samtykkeerklæring der dette kreves, jf. § 3-1 annet ledd, og

5. en muntlig samtale mellom saksbehandler og den som er begjært satt under vergemål, med mindre det er klart at vedkommende ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder.

Forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16 skal sendes straks sak er igangsatt. Forhåndsvarsel kan bare unnlates dersom det er klart at vedkommende ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder eller hvis forhåndsvarsel ikke er praktisk mulig.

Helsepersonell og tilsatte i sosialtjenesten kan gi opplysninger til overformynderiet eller oppnevnt sakkyndig uten hinder av taushetsplikt.

Overformynderiets vedtak kan påklages av den som er satt under vergemål uten hensyn til om vedkommende er satt under vergemål etter eget samtykke, dennes verge, eller av den eller de som har begjært vergemål eller kan begjære vergemål etter § 4-1 første ledd bokstav b).

Bestemmelsen bygger på vgml. § 90 a, på den danske loven kapittel 3, dansk Bekendtgørelse nr. 1075 av 11. desember 2003 om behandling av vergemålssaker, de svenske regler i FB 11 kap. og foreløpige utkast til endringer i disse, samt på Europarådets rekommandasjon 12 (99) 4 om prinsipper vedrørende den rettslige beskyttelse av inkapable voksne del III Prosessuelle prinsipper. Rekommandasjonen er nærmere omtalt i 4.4.

Utvalget har ikke funnet det nødvendig med en særskilt bestemmelse om at overformynderiet sørger for sakens opplysning, slik det er sagt for rettens vedkommende i utk. § 4-7. For rettens del er dette et unntak fra alminnelige rettergangsregler, mens forvaltningslovens regler om saksforberedelsen i kapittel IV gjelder for overformynderiets arbeid. Etter forvaltningsloven § 17, skal overformynderiet påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Utvalget understreker at kravene til dokumentasjon og undersøkelse som nevnt i første ledd a) til e) , kommer i tillegg til de krav til saksforberedelsen som følger av forvaltningsloven. Overformynderiet må vurdere konkret om det er nødvendig med ytterligere under-søkelser for at saken skal bli tilstrekkelig opplyst. Bl.a. kan det være behov for å innhente uttalelse fra andre forvaltningsorganer som kjenner vedkommende eller andre som står vedkommende nær. Dette er særlig aktuelt dersom vedkommende ikke har så nære pårørende som nevnt i bokstav b), men har nær personlig kontakt med en slektning, f.eks. nevø eller niese, eller med en venn.

Uttalelse som nevnt i første ledd a) kan avgis av vedkommendes fastlege, eller annen lege som kjenner vedkommende godt. Er det ikke noen lege som kjenner vedkommende godt, må overformynderiet oppnevne en sakkyndig som kan foreta de nødvendige undersøkelser og avgi en erklæring. Uansett må den lege eller sakkyndig som uttaler seg, ha en samtale med vedkommende før erklæring avgis, jf. Europarådets rekommandasjon del III prinsipp 12 pkt. 2.

Forutsetningen for at vergemål skal kunne besluttes på grunnlag av samtykkeerklæring etter første ledd bokstav d) , er at det dreier seg om et såkalt informert samtykke, jf. 7.8. Saksforberedelsen må bringe på det rene om erklæringen reelt bygger på et slikt samtykke. Vedkommende må gis den informasjon som er nødvendig for at det skal foreligge et informert samtykke, herunder om hva vergemål innebærer. Vedkommende må ha evne til å forstå sin egen situasjon og den informasjon som gis. Dette er bakgrunnen for at utvalget i første ledd bokstav a) foreslår at den lege eller sakkyndig som avgir erklæring i saken også skal uttale seg om vedkommendes evne til å forstå hva samtykke innebærer. Informasjon kan gis ved forhåndsvarsling etter forvaltningsloven § 16 eller på annen måte.

Etter forvaltningsloven § 16 skal det sendes forhåndsvarsling som gjør rede for hva saken gjelder og inneholder det som anses påkrevd for at parten på forsvarlig måte kan ivareta sitt tarv. At vedkommende selv har begjært vergemål eller allerede har undertegnet på en samtykkeerklæring, er på grunn av kravet til informert samtykke ikke i seg selv tilstrekkelig til å unnlate forhåndsvarsling, slik forvaltningsloven § 16 første ledd ellers åpner for. Vedkommende må også gjøres kjent med sin rett til muntlig samtale.

I forvaltningsloven § 16 tredje ledd er det på nærmere vilkår gitt adgang til å unnlate forhåndsvarsel. Bestemmelsen lyder:

”Forhåndsvarsling kan unnlates dersom:

1. slik varsling ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres,

2. parten ikke har kjent adresse og ettersporing av ham vil kreve mer tid eller arbeid enn rimelig i forhold til partens interesser og til betydningen av varslet,

3. vedkommende part allerede på annen måte har fått kjennskap til at vedtak skal treffes og har hatt rimelig foranledning og tid til å uttale seg, eller varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig.”

I prinsipp 13 i Europarådets rekommandasjon er det slått fast at den saken gjelder har rett til å uttale seg i saker som angår hans eller hennes myndighet. Av prinsipp 11 pkt. 2 fremgår at den saken gjelder straks skal informeres om at sak er igangsatt med mindre slik informasjon ”would be manifestly without meaning to the person concerned or would present a severe danger to the health of the person concerned”. Vilkårene for å unnlate forhåndsvarsel med informasjon til den som begjæres satt under vergemål i forvaltningsloven § 16 tredje ledd og i Europarådets rekommandasjon er ikke sammenfallende. Betydningen av forhåndsvarsel er spesielt stor i saker som angår grunnleggende personlige interesser. Utvalget finner at unntakene i forvaltningsloven § 16 tredje ledd går for langt i vergemålssaker og foreslår at bestemmelsen ikke skal gjelde, jf. annet ledd . Utvalget foreslår at forhåndsvarsel bare kan unnlates hvis det er klart at vedkommende ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder, eller hvis forhåndsvarsel er praktisk umulig.

Etter forvaltningsloven § 11 c gis en part som har saklig grunn for det, adgang til å tale muntlig med tjenestemann ved det forvaltningsorgan som behandler saken, ”i den utstrekning en forsvarlig utførelse av tjenesten tillater det”. Utvalget finner at retten til muntlig konferanse bør styrkes i vergemålssaker, jf. Europarådets rekommandasjon del III prinsipp 12 pkt. 2. I disse sakene vil parten ofte ha begrenset evne til å tilegne seg skriftlig informasjon og for å uttrykke seg skriftlig. I første ledd bokstav e) foreslås det derfor at det som hovedregel skal være en muntlig konferanse med en saks-behandler.

Av hensyn til en best mulig opplysning av saken, er det i tredje ledd tatt inn en bestemmelse om at helsepersonell og tilsatte i sosialtjenesten kan gi opplysninger til overformynderiet eller oppnevnt sakkyndig uten hinder av taushetsplikt.

Fjerde ledd gir nærmere bestemmelse om hvem som kan påklage overformynderiets vedtak. I tillegg til den som er satt under vergemål, kan overformynderiets vedtak påklages av den eller de som har begjært vergemål eller kan begjære vergemål etter § 4-1 første ledd bokstav b). Ved klage fra den som er satt under vergemål, er det tilstrekkelig at vedkommende har evne til å forstå hva saken gjelder.

Utk. § 4-5 Midlertidig vedtak om vergemål eller fratakelse av den rettslige handleevnen

Dersom det er nødvendig for å avverge vesentlig skade eller ulempe for den som begjæringen gjelder og vilkårene etter § 3-1 antas å foreligge, kan overformynderiet treffe midlertidig vedtak om vergemål inntil det foreligger endelig avgjørelse i saken. Dersom vilkårene i § 3-3 antas å foreligge, kan overformynderiet på samme vilkår som nevnt i første punktum treffe midlertidig avgjørelse om hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen. Reglene i § 4-4 første ledd bokstav e) og § 4-4 annet ledd skal følges med mindre det er nærliggende fare for at formålet med den midlertidige avgjørelsen da blir forspilt. Overformynderiets vedtak om midlertidig fratakelse av den rettslige handleevnen skal straks sendes tingretten, som avgjør ved kjennelse om vedtaket skal opprettholdes.

Hvis krav om fratakelse av handleevnen er brakt inn for retten etter § 4-6, avgjøres spørsmålet om midlertidig vergemål eller midlertidig fratakelse av handleevnen ved kjennelse av den domstol som behandler saken.

Ved avgjørelse om midlertidig vergemål, skal overformynderiet straks oppnevne en verge.

Utvalget finner det klart at man må ha regler om en foreløpig avgjørelse når det haster å få satt en person under vergemål eller å få tatt fra en person den rettslige handleevnen helt eller delvis. Etter uml. § 13 kan retten treffe en slik avgjørelse når en utsettelse kan komme vedkommende til skade eller det er fare for vedkommendes velferd. En slik beslutning treffes av rettens formann alene.

Det er to spørsmål som oppstår her. Det første gjelder de kriterier som skal legges til grunn for at det skal kunne treffes en midlertidig avgjørelse, og det andre er hvem som skal treffe beslutningen.

Utvalget har, under en viss tvil, kommet til at en midlertidig avgjørelse om hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen bør kunne treffes av overformynderiet. En legger her vekt på at avgjørelsen kan skje raskt, og at det samtidig må oppnevnes en verge. Til det synes overformynderiet å ha de beste forutsetninger. Hvis saken derimot allerede er brakt inn for retten, er det naturlig at den domstol som behandler saken, også treffer midlertidig avgjørelse.

Kravet om at en midlertidig avgjørelse er nødvendig, innebærer at det må være grunn til å anta at en utsettelse til endelig avgjørelse eller dom vil innebære fare for vesentlig skade eller ulempe for den som begjæres satt under vergemål. Dette omfatter også situasjoner der det er nødvendig å sikre vedkommendes rettigheter, f.eks. avbryte en foreldelsesfrist. I det konkrete tilfelle kan dette forutsette en verge som kan gjøre det. ”Skade eller Fare for Vedkommendes Velferd” som det heter i uml. § 13 er for så vidt beskrivende.

Hvor overformynderiet treffer en midlertidig avgjørelse om fratakelse av handleevnen, skal saken umiddelbart sendes til retten. Utvalget finner det klart at også når det gjelder spørsmål om midlertidig fratakelse av rettslig handleevne, er det domstolene som skal treffe den endelige avgjørelsen.

Ved midlertidig avgjørelse ligger det i sakens natur at kravene til saksopplysning i § 4-4 ikke fullt ut lar seg oppfylle. Regelen bør imidlertid følges så langt det er mulig, jf. Europarådets rekommandasjon del III prinsipp 15 om midlertidige tiltak i nødssituasjoner. Utvalget finner at reglene om at vedkommende skal varsles og gis anledning til å uttale seg, også muntlig, står i en særstilling og må følges med mindre det er nærliggende fare for at formålet med den midlertidige avgjørelsen ellers blir forspilt. Som eksempel kan nevnes at det ikke er tid til å foreta forhåndsvarsel hvis en frist skal kunne avbrytes i tide eller at det er fare for at vedkommende f.eks. under press fra andre foretar tapsbringende handlinger hvis han eller hun blir informert om saken før avgjørelse er truffet.

Utk. § 4-6 Fratakelse av den rettslige handleevne

Hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevne besluttes av tingretten der vedkommende har sitt alminnelige hjemting. For personer som har flyttet fra Norge, gjelder § 4-3 første ledd annet punktum tilsvarende.

Etter gjeldende rett treffes en avgjørelse om umyndiggjørelse av vergemålsretten ved kjennelse, uml. § 14. Ved de endringer i domstolsstrukturen som nå har funnet sted, er vergemålsretten opphevet som egen domstol. Dette får mindre betydning praktisk sett, idet vergemålsretten var den alminnelige tingrett som ble benevnt vergemålsretten i vergemålssaker. Etter umyndiggjørelsesloven er det en del særlige prosessuelle regler for vergemålsretten, som nå får anvendelse når tingretten behandler vergemålssaker, se 8.1.1.

Utvalget finner det klart at spørsmål om fratakelse av den rettslige handleevne også i fremtiden bør behandles av domstolene. Dette er et så alvorlig inngrep i den personlige integritet at det ikke kan behandles administrativt. Om forholdet til EMK art. 6, se 4.5.

Sett i sammenheng innebærer §§ 4-3 og 4-6 at det er to ulike organer som beslutter vergemål, alt etter avgjørelsens art, nemlig overformynderiet og retten. Dette er som nevnt i overensstemmelse med gjeldende rett, idet overformynderiet oppretter hjelpevergemål etter § 90 a, mens retten treffer beslutning om umyndiggjørelse, uml. § 2 første ledd. I forbindelse med endringene i hjelpevergeordningen i 1990 tok departementet opp spørsmålet om det var hensiktsmessig med to ulike organer her. Det heter i Ot.prp. nr. 45 (1989-90) på s. 28:

”I forbindelse med en mer generell revisjon av vergemålslovgivningen kan det derimot være grunn til å vurdere om én og samme instans bør ha kompetanse til å treffe avgjørelser om alle former for rådighetsinnskrenkninger og vergetiltak”.

Etter utvalgets syn er det som nevnt klart at helt eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen, må besluttes av retten. Dette er også situasjonen i de øvrige nordiske land. Én instans ville således innebære at også beslutning om vergemål uten helt eller delvis fratakelse av handleevnen måtte underkastes rettslig behandling. Dette vil ikke være hensiktsmessig. Den nåvæ-rende ordningen med at hjelpeverge besluttes av overformynderiet, har vist seg å fungere tilfredsstillende. Det har ikke vært rettet kritikk mot en administrativ behandling her. Utvalget er enig med departementet når det uttales i Ot.prp. nr. 45 (1989-90) på s. 28 at en av fordelene med hjelpevergeordningen

”er at man unngår den mer tungvinte behandlingen og belastningen som selve domstolsbehandlingen vil være for mange. Dessuten bør domstolene ikke bebyrdes med disse sakene i første instans.”

Hertil vil utvalget bemerke at den organiseringen av overformynderiet som foreslås, bl.a. tar sikte på kompetanseheving og en mer ensartet behandling av sakene, ikke minst ved det sentrale klageorgan, Vergmålstilsynet, som foreslås opprettet. I det hele vil utvalgets forslag til organisering av overformynderiet medføre en betydelig kompetanseheving for det store flertall av overformynderier. Dette vil i seg selv begrunne de noe forenklede saksbehandlingsregler som foreslås ved fremgangsmåten for beslutningen om verge-mål uten fratakelse av den rettslige handleevnen.

Utk. § 4-7 Rettens saksbehandling

For saksbehandlingen i saker om fratakelse av den rettslige handleevne og hvor saken er oversendt retten etter § 4-3 annet ledd gjelder de alminnelige regler i rettergangslovgivningen, med mindre noe annet følger av denne lov. Sak kan reises av de som er nevnt i § 4-1 første ledd og av overformynderiet. Megling i forliksrådet foretas ikke.

Tingretten settes med to meddommere, hvorav den ene eller begge kan være fagkyndige, oppnevnt av retten. Lege meddommere velges fra det alminnelige utvalg. Retten skal beramme hovedforhandling straks og ellers påskynde saken mest mulig.

Retten sørger for at saken blir tilstrekkelig opplyst. Retten har her krav på bistand fra politiet. Helsepersonell og tilsatte i sosialtjenesten kan gi opplysninger til oppnevnt sakkyndig og vitneforklaring uten hinder av taushetsplikt.

Dersom det er oppnevnt sakkyndige skal denne, med mindre særlige grunner foreligger, møte under hovedforhandlingen.

Retten avgjør om hovedforhandling skal holdes i rettslokale eller i sykehus eller institusjon der vedkommende er. Den som har begjært vergemålet skal møte for retten, og den som er begjært satt under vergemål og vergen skal innkalles til rettsmøtet. Uteblir den som er begjært satt under vergemål eller er vedkommende ikke i stand til å møte, skal retten før avgjørelse treffes sørge for en muntlig samtale med vedkommende utenfor rettsmøte, med mindre det er klart at vedkommende ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder. Hvis retten enstemmig finner det ubetenkelig, kan rettens formann gjennomføre samtalen alene.

Retten skal gjøre partene oppmerksom på adgangen til å begjære saken behandlet for lukkede dører.

Staten bærer alle kostnadene ved saken. Ansvar for motpartens saksomkostninger pålegges ikke uten at særlige grunner taler for det. Retten skal gjøre den som er begjært satt under vergemål eller som begjærer opphevelse av vergemålet oppmerksom på retten til å få oppnevnt advokat på det offentliges bekostning, jf. rettshjelpsloven § 20. Dersom vedkommende ikke selv sørger for advokat, skal retten av eget tiltak oppnevne prosessfullmektig hvis saksøkte ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder.

Avgjørelsen treffes ved dom, som kan påankes av den som er satt under vergemål, dennes verge eller av den eller de som har begjært vergemål eller kan begjære vergemål etter § 4-1 første ledd bokstav b). Når rettskraftig dom foreligger, kan ny sak ikke reises før ett år er gått.

Umyndiggjørelsesloven, som er eldre enn de någjeldende rettergangslovene, domstolloven og tvistemålsloven, oppstiller i §§ 4 - 27 og §§ 31 - 37 en lang rekke detaljerte regler om behandlingen av en vergemålssak, se 8.1.1. Som nærmere omtalt der, finner utvalget at rettergangslovgivningens alminnelige regler i det alt vesentlige er godt tilpasset saker om fratakelse av den rettslige handleevnen. Enkelte særlige bestemmelser er imidlertid fremdeles nødvendig for denne typer saker.

Første ledd første punktum er nytt. Her bestemmes at det er rettergangslovgivningens alminnelige regler som gjelder for saksbehandlingen av en sak om fratakelse av den rettslige handleevnen og saker som er oversendt retten etter utk. § 4-3 annet ledd, med mindre noe annet følger av denne loven. Dette innebærer bl.a. at begjæring til tingretten må fremsettes ved stevning, jf. tvistemålsloven § 299. Stevningen må være skriftlig, underskrevet og må inneholde opplysninger om bl.a. partene og de krav som fremsettes, jf. tvistemålsloven § 300. Henvendelsen kan imidlertid skje muntlig til retten, som i tilfelle skal sette opp stevningen som prosesskrift og undertegne sammen med saksøkeren, jf. tvistemålsloven § 299, jf. § 119. I Sverige, jf. FB 11:21, fremsettes krav til retten ved ansökning. I Danmark fremmes en anmodning til retten om vergemål med fratakelse av rettslig handleevne, jf. den danske loven § 17. Tatt i betraktning at den som bringer saken inn for retten har krav på rettens bistand for å sette opp stevningen, kan utvalget ikke se at det er betenkeligheter ved at det kreves formell stevning.

I første ledd annet punktum er det bestemt at bare de som er nevnt i utk. § 4-1 og overformynderiet kan fremme sak om fratakelse av handleevnen. Sender andre inn en begjæring til retten om fratakelse av den rettslige handleevnen, må saken avvises. Hvis en som ikke har kompetanse til å begjære fratakelse av handleevnen gjør det, og begjæringen tas til følge, får den rettsvirkning etter sitt innhold hvis den ikke blir anket, se om et slikt tilfelle RG 1963 s. 679.

I annet ledd første punktum bestemmes at tingretten settes med to meddommere. Det er opp til dommeren å avgjøre om det skal velges lege meddommere fra det alminnelige utvalget eller oppnevnes en eller to fagkyndige meddommere. Bestemmelsen erstatter uml. § 2 annet ledd, som bestemmer at tingretten skal settes med to av forliks-rådets medlemmer. Det er etter utvalgets syn ikke grunn til å opprettholde denne særordningen.

Annet ledd tredje punktum fastslår at retten plikter å beramme hovedforhandling straks og å påskynde saken mest mulig, jf. den tilsvarende regel i tvistemålsloven § 478 og utkastet til ny tvistelov § 33-5, som gjelder saker om overprøving av administrative tvangsinngrep.

Tredje ledd første og annet punktum slår fast at retten har ansvaret for sakens opplysning, om nødvendig med politiets hjelp. Uml. § 6 første ledd videreføres uten realitetsendringer. Bistand fra politiet kan f.eks. være aktuelt for å finne den som er begjært satt under vergemål. Bestemmelsen må ses i sammenheng med tvistemålsloven § 86, om at ”når partene ikke har fri raadighed over et forhold”, skal retten sørge for at alle opplysninger kommer frem som kan sikre en riktig avgjørelse. Begrunnelsen for rettens plikt til å sørge for sakens opplysning, er hensynet til at en fratakelse av den rettslige handleevne skal skje på det best mulige faktiske grunnlaget. Saker om umyndiggjøring er ansett som såkalt fullstendig indispositve. 3 Utkastet tar ikke sikte på å endre dette. Saken kan følgelig ikke avgjøres ved uteblivelsesdom, jf. prinsippet i tvistemålsloven § 345. At partene i en vergemålssak ikke har fri rådighet over forholdet, innebærer videre at retten ikke er bundet av partenes prosesshandlinger. Retten kan f.eks. gå lenger enn påstått når det gjelder omfanget av fratakelse av handleevnen eller bygge avgjørelsen på et annet rettslig grunnlag enn anført av partene. Partene må imidlertid gis anledning til å uttale seg før retten treffer en slik avgjørelse. Derimot kan retten bare avgjøre de krav som er reist i saken. Retten kan ikke frata vedkommende handleevnen, hvis saken bare gjelder vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen, jf. § 4-3 annet ledd. 4

Uml. § 6 har en uttrykkelig bestemmelse om at retten ”kan optage de Fornødne beviser”. Utvalget antar at dette uten videre følger av rettens plikt til å sørge for sakens opplysning. Det vil være opp til rettens vurdering i den enkelte sak hvilken bevisførsel som skal til for at saken blir tilstrekkelig opplyst. Normalt bør det innhentes erklæring fra lege eller annen sakkyndig og vitneforklaringer fra personer som nevnt i § 4-4 første ledd bokstav a) til c).

Uml. § 5 første ledd hjemler summarisk behandling av saken. Etter uml. § 5 første ledd kan retten uten videre ta til følge begjæring om umyndiggjøring som vedkommende selv har fremsatt, hvis det ikke er særlige grunner som taler for nærmere undersøkelse. Utvalget finner ikke grunn til å videreføre denne regelen. Selv om de opplysninger vedkommende selv gir ofte kan legges til grunn, må retten foreta en selvstendig vurdering av grunnlaget for vergemål og behovet for bevisførsel. Behovet for en summarisk behandling antas å være tilstrekkelig dekket ved reglene i tvistemålsloven kapittel 22.

Uml. § 5 første ledd annet punktum lar regelen i første punktum også komme til anvendelse hvor vedkommende er innlagt på psykiatrisk sykehus og overlegen bevitner at han eller hun på grunn av sinnssykdom mangler evnen til å dra omsorg for seg og sitt gods. Utvalget finner ikke grunn til å videreføre denne bestemmelsen. I slike tilfelle vil det være naturlig å følge de vanlige saksbehandlingsregler.

Fjerde ledd er nytt. Utvalget finner det riktig at de sakkyndige som utgangspunkt skal være tilstede når spørsmålet om fratakelse av handleevnen blir behandlet, slik at vedkommende får anledning til å overhøre partsforklaring og bevisførsel før muntlig uttalelse avgis. Hvor dette ikke blir bestridt, eller hvor det er åpenbart at vilkårene for å ta påstanden til følge er tilstede, vil retten kunne beslutte at deres tilstedeværelse ikke er nødvendig; det er bl.a. dette som ligger i de ”særlige grunner”. Etter uml. § 7 bør umyndiggjørelse på grunn av sinnssykdom eller åndssvakhet ikke besluttes uten at det er innhentet sakkyndig uttalelse om vedkommendes helsetilstand. Utvalget er enig i at det ofte bør oppnevnes sakkyndig, jf. tvistemålsloven kapittel 18, for å utrede om de medisinske vilkårene for fratakelse av handleevnen er oppfylt. Utvalget finner det imidlertid ikke nødvendig å opprettholde regelen i uml. § 7. Etter vanlige prinsipper må retten vurdere konkret om oppnevning av sakkyndig er nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst, eller om saken blir tilstrekkelig opplyst med annen bevisførsel. Det kan være tilstrekkelig å innhente vitneforklaring fra vedkommendes lege eller lege ved den institusjon der vedkommende er innlagt, som i tilfelle kan forklare seg uten hinder av taushetsplikt, jf. tredje ledd tredje punktum . Utvalget finner det ikke nødvendig å opprettholde regelen i uml. § 7 tredje punktum, som gir retten anledning til å bestemme at den som er begjært umyndiggjort, skal legges inn i et sykehus til undersøkelse. Etter det utvalget har fått opplyst, brukes regelen ikke i praksis.

Femte ledd første punktum er tatt med etter mønster av tvistemålsloven § 479. Bestemmelsen er aktuell hvis vedkommende er innlagt i institusjon og ikke selv vil eller vanskelig kan møte i rettens lokaler.

Femte ledd annet punktum inneholder den endring fra uml. § 10 at den som har begjært vergemål, skal møte for retten. Uml. § 10 begrenser seg til å bestemme at vedkommende skal gis ”betimelig meddelelse” om rettsmøtene. Når det er tale om fratakelse, helt eller delvis, av den rettslige handleevnen, synes et slikt krav å være naturlig. At den som begjæres satt under vergemål, ikke har møteplikt, synes også forutsatt i uml. § 10. Utvalget finner ikke grunn til å opprettholde regelen i uml. § 8 om at retten kan beslutte å la vedkommende avhente til rettsmøte med politiets hjelp. Uml. § 10 har videre en regel om at saken ikke skal utsettes, hvor partene ikke møter. Denne regelen videre-føres ikke. Spørsmålet om utsettelse på grunn av uteblivelse bør behandles etter tvistemålslovens vanlige regler. Som nevnt ovenfor, kan det ikke avsies uteblivelsesdom i umyndiggjørelsessaker.

Dersom vedkommende uteblir eller ikke er i stand til å møte pålegges retten i femte ledd tredje punktum å sørge for en muntlig samtale med vedkommende før avgjørelse treffes, med mindre det er klart at vedkommende ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder.

I sjette ledd pålegges retten å gjøre partene oppmerksom på adgangen til å begjære at forhandlingene kan skje for lukkede dører. Uml. § 9 bestemmer at dørene alltid skal lukkes hvis den som begjæres satt under vergemål begjærer det. Utvalget er enig i dette, men finner at en slik bestemmelse bør tas inn i domstolloven § 125 annet ledd, som gir regler om lukkede dører i bl.a. ekteskapssaker, skiftetvister og saker etter barneloven. Utvalget foreslår at det tas inn en tilføyelse i annet ledd om at dette også gjelder saker om vergemål. Dersom andre begjærer saken ført for lukkede dører, gjelder de alminnelige regler i domstolloven §§ 124 flg.

Hovedregelen er at saken føres for åpne dører. Retten kan imidlertid beslutte at forhandlingene skal skje for lukkede dører etter bestemmelsene i domstolloven § 125, særlig bokstav b om ”privatlivets fred. Uml. § 9 har en bestemmelse om at retten kan bestemme lukkede dører ”af Hensyn til Oplysningernes Beskaffenhed eller den Skade, som ved Offentligheden kan forvoldes for den, hvis Umyndiggjørelse er begjæret.” Utvalget forslår ingen tilsvarende regel, idet slike forhold klart vil falle inn under hjemmelen for å lukke dørene av hensyn til ”privatlivets fred.”

Syvende ledd første og annet punktum er tatt inn etter mønster av tvistemålsloven § 483. Forsalget innebærer at den som bringer saken inn for retten, herunder overformynderiet, må dekke sine egne saksomkostninger selv om saken fører frem. I syvende ledd tredje punktum er det likeledes sagt at retten skal opplyse om retten til å få oppnevnt advokat på det offentliges bekostning, se nærmere rettshjelpsloven § 20. I syvende ledd tredje punktum foreslås at retten av eget tiltak skal oppnevne prosessfullmektig, dersom saksøkte ikke selv ordner med dette og vedkommende åpenbart ikke forstår hva saken gjelder. Bestemmelsen er ny og er tatt inn etter mønster av nye regler som vil bli foreslått i Sverige. Det svenske forslaget går ut på at det skal oppnevnes en ”god man” for å representere vedkommende i saken.

Åttende ledd : Avgjørelsen bør treffes ved dom, ikke ved kjennelse, slik det er i dag, uml. § 14 første ledd. Rettsmidlet blir da anke, etter de regler som gjelder for anke. Slik er det også etter gjeldende rett, idet uml. § 15 lar rettsmidlet over kjennelsen være anke. At avgjørelsen treffes ved kjennelse er ikke nærmere begrunnet i motivene til umyndiggjørelsesloven. Utvalget finner at man også i saker om fritakelse av den rettslige handleevnen bør følge den alminnelige regel i tvistemålsloven om at en realitetsavgjørelse skal skje ved dom, tvistemålsloven § 137 første ledd.

Uml. § 15 første ledd har regler om anke. Når utvalget foreslår at vergemålssaken skal avgjøres ved dom, og ikke kjennelse, er det unødvendig å si at avgjørelsen kan påankes, da det uten videre følger av reglene i tvistemålsloven.

Bestemmelsen her viderefører imidlertid uml. § 15 annet ledd om hvem som kan påanke avgjørelsen. At en avgjørelse om å bli satt under vergemål kan påankes av den som blir satt under vergemål og dennes verge, og at et motsatt resultat kan påankes av den eller de som har begjært vergemål, følger forsåvidt også av de alminnelige regler om at ankeretten tilkommer sakens parter. Utvalget foreslår i tillegg etter mønster av den danske retsplejelov § 466 stk. 1 at en som kan begjære vergemål etter utk. § 4-1, men som ikke har vært part i saken, også skal gis rett til å påanke dommen.

Åttende ledd annet punktum er tatt inn etter mønster av tvistemålsloven § 486.

Utvalget har ikke funnet grunn til å opprettholde særreglene om ankebehandlingen i uml. §§ 16–22.

Utk. § 4-8 Avvisning av en begjæring om vergemål

En begjæring om vergemål kan avvises av overformynderiet eller retten dersom det av begjæringen går frem at de forhold som påberopes ikke kan gi grunnlag for opprettelse av vergemålet. Det samme gjelder når begjæringen er avslått tidligere, og den nye begjæringen ikke inneholder nye opplysninger av betydning.

Første punktum er i hovedsak i samsvar med uml. § 5 annet ledd første punktum, men inne-bærer den endring at saken ikke kan avvises på grunn av at de påberopte bevis synes utilstrekkelige. Begrunnelsen for å opprettholde en viss mulighet til avvisning på grunnlag av en realitetsvurdering, noe som strider med vanlige prosessuelle prinsipper, er de særlige påkjenninger behandlingen av en begjæring om fratakelse av handleevnen medfører for den begjæringen retter seg mot. Utvalget har funnet det naturlig å si utrykkelig at også overformynderiet kan avvise en sak på dette grunnlag. Et avvisningsvedtak kan påklages, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd, jf. § 28.

Annet punktum viderefører uml. § 5 annet ledd første punktum.

Utk. § 4-9 Ikrafttreden

Rettens avgjørelse om vergemål og fratakelse av handleevnen trer i kraft straks.

Ved anke over dom om vergemål og fratakelse av den rettslige handleevne kan den rett som har truffet den påankede avgjørelsen eller ankeinstansen ved kjennelse bestemme at anke skal ha oppsettende virkning.

Bestemmelsen viderefører uml. § 14 annet ledd første punktum. De øvrige bestemmelser i uml. § 14 om registrering og tinglysing, er tatt inn i utk. § 4-13.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at en dom som hovedregel ikke kan tvangsfullbyrdes før den er rettskraftig, det vil si når ankefristen er utløpt eller det foreligger endelig avgjørelse i ankeinstansen. Det er ikke behov for en tilsvarende bestemmelse for avgjørelser truffet av overformynderiet. Her er regelen at virkningene av vedtaket inntrer fra det tidspunkt vedtaket er truffet og meddelt partene, men slik at overformynderiet eller klaginstansen kan treffe avgjørelse om utsatt iverksetting, jf. forvaltningsloven § 42.

Det bemerkes at det bare er en dom som fratar saksøkte den rettslige handleevnen eller setter ham eller henne under vergemål som trer i kraft straks. Er det spørsmål om ved dom å redusere omfanget av vergemålet eller oppheve det, vil de vanlige rettskraftsregler komme til anvendelse.

Bestemmelsen gjelder ikke bare tingrettens avgjørelser, men også lagmannsrettens. Hvis derimot lagmannsretten opphever tingrettens avgjørelse om fratakelse av handleevnen eller endrer den til gunst for den som er fratatt handleevnen, gjelder vanlige rettskraftregler slik at avgjørelsen først får virkning når ankefristen er ute.

Annet ledd er tatt inn etter mønster av dansk retsplejelov § 466 stk. 4. Utvalget antar at det kan være behov for en slik sikkerhetsventil.

Utk. § 4-10 Opphevelse av eller endring av vergemålet

Overformynderiet skal oppheve eller endre vergemålet hvis vilkårene for vergemål ikke lenger er tilstede eller forholdene tilsier det. Det kan skje av eget tiltak, eller etter begjæring av en som kan begjære vergemål etter § 4-1. Dersom den som er satt under vergemål etter eget samtykke trekker samtykke tilbake, skal vergemålet oppheves.

Hvor den som er satt under vergemål ved dom helt eller delvis er fratatt handleevnen, eller vergemålet er fastsatt av retten etter § 4-3 annet ledd, avgjøres krav om endring av dommen ved nytt søksmål. Søksmål kan reises av overformynderiet og av de som er nevnt i § 4-1. Den som er satt under vergemål kan reise søksmål på egen hånd dersom han eller hun har evne til å forstå hva saken gjelder, selv om vedkommende er helt eller delvis fratatt den rettslige handleevnen. Hvis overformynderiet finner det ubetenkelig, og den eller de som hadde brakt sak om fratakelse av handleevnen inn for retten ikke motsetter seg det, kan overformynderiet bestemme at vedkommende ikke lenger skal være under vergemål eller være fratatt handleevnen.

Saksbehandlingsreglene i §§ 4-4, 4-7 og 4-8 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Bestemmelsen er delvis ny, men har noe til felles med vgml. § 10 annet ledd, hvor det heter at ”Ny verge kan også ellers oppnevnes dersom den umyndiges tarv krever det”. Overformynderiets plikt til å oppheve vergemålet når grunnen for vergemål ikke lenger er tilstede, følger av vgml. § 90 f forsåvidt angår hjelpeverger.

At overformynderiet skal oppheve eller endre vergemålet hvor vilkårene for vergemålet ikke lenger er tilstede, må etter utvalgets syn være klart, og det er hensiktsmessig at det fremgår direkte av loven. Overformynderiet har en plikt til å gripe inn hvor det ser at vilkårene for å endre eller oppheve vergemålet er tilstede.

I uttrykket ”endre vergemålet” ligger også en plikt til å vurdere om det skal oppnevnes en ny verge, hvor forholdene skulle tilsi det.

Det kan synes tvilsomt om overformynderiet bør kunne endre vergemålet til gunst for den som er satt under vergemål, når vergemålet og dets omfang er bestemt av retten. Etter gjeldende rett, kan det bare skje av retten. Etter uml. § 31 skal retten under nærmere angitt vilkår oppheve ”Det anordnede Værgemaal”. Uml. §§ 32-36 oppstiller en rekke saksbehandlingsregler for en slik opphevelse. Utvalget foreslår at overformynderiets kompetanse til å endre vergemålet til gunst for den som er under vergemål i spesielle tilfelle også bør gjelde hvor avgjørelsen er truffet av retten. Når det er klart og uomstridt at grunnlaget for vergemål eller fratakelse av handleevnen ikke lengre er tilstede, er det ikke nødvendig at saken behandles av domstolene.

Til første ledd annet punktum bør nevnes at når vergen er blant dem som kan begjære endring av vergemålet, gjelder dette også hvis vergen ser behov for en utvidelse av mandatet til å omfatte flere forhold enn først bestemt. Dersom vergemålet kun omfatter økonomiske forhold, bør vergen ta initiativ hvis han eller hun ser behov for at vergemålet også skal omfatte personlige forhold.

Til første ledd tredje punktum bemerker utvalget at dersom samtykke til vergemål uten fratakelse av handleevnen trekkes tilbake, er vilkårene for vergemål ikke lenger tilstede og vergemålet må oppheves. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå at det skal stilles krav om at vedkommende fortsatt skal ha samtykkekompetanse. Det er tilstrekkelig at vedkommende er i stand til å meddele at samtykket trekkes tilbake. Utvalget finner at det er vesentlig for de vergetrengendes tillit til vergemålsordningen at de gis trygghet for at samtykke til vergemål kan trekkes tilbake uten risiko for at tilbaketrekkingens gyldighet trekkes i tvil på grunn av manglende evne til å forstå hva saken gjelder. Dersom det i en slik situasjon fortsatt er behov for vergemål, må det eventuelt reises sak for retten med krav om fratakelse av handleevnen etter utk. § 3-3, jf. § 4-7, og om nødvendig treffes midlertidig vedtak etter § 4-5.

Etter annet ledd tredje punktum kan sak om opphevelse og endring av vergemålet reises av vedkommende på egen hånd uansett om vedkommende helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen. Forutsetningen er at vedkommende har evne til å forstå hva saken gjelder, jf. den tilsvarende regel i tvistemålsloven § 476 første ledd om begjæring om rettslig overprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep. Utvalget finner at rettssikkerhetsmessige grunner tilsier at også personer som helt eller delvis er fratatt handleevnen, bør gis tilgang til på egen hånd å kreve rettslig prøving av om vilkårene fortsatt foreligger. Det bør ikke stilles særlig strenge krav til vedkommendes forståelse av hva saken gjelder. Normalt bør det være tilstrekkelig at vedkommende er i stand til å ta initiativ til å reise et søksmål. Behovet for vern mot ubegrunnede søksmål antas tilstrekkelig ivaretatt ved bestemmelsen om at ny sak ikke kan reises før etter ett år er gått fra rettskraftig dom, jf. § 4-7 åttende ledd, og ved adgangen til avvisning etter § 4-10 tredje ledd, jf. § 4-8.

Utk. § 4-11 Rettens kompetanse ved overprøving av administrative vedtak om vergemål

Ved rettslig overprøving av vedtak om vergemål etter § 4-3 og om avslag på begjæring om opphevelse av vergemål etter § 4-10, prøver retten alle sider ved vedtaket. Reglene i § 4-7 får tilsvarende anvendelse.

Saker om offentlige tjenestehandlinger be-handles i dag etter reglene i tvistemålsloven kapittel 30 om saker om offentlige tjenestehandlinger, som ikke er foreslått videreført i utkastet til ny tvistelov. Utvalget foreslår nedenfor en del særregler om saksbehandlingen i disse sakene.

Bestemmelsens første punktum viderefører vgml. § 90 a siste punktum som lyder slik: ”Ved rettslig overprøving av vedtak om å oppnevne hjelpeverge kan retten prøve alle sider av vedtaket”. Uten en slik bestemmelse ville domstolenes kompetanse etter vanlige regler som hovedregel ikke omfattet de rent skjønnsmessige sider ved avgjørelsen. Utvidelsen av kompetansen til å prøve alle sider av vedtaket ble begrunnet med rettssikkerhetsmessige hensyn, og med henvisning til at domstolene har full kompetanse når det gjelder prøving av administrative tvangsinngrep etter tvistemålsloven kapittel 33, se Ot.prp. nr. 45 (1989-90) på s. 28. Utvalget finner det klart at denne regelen fortsatt bør gjelde i saker om vergemål. En slik adgang til domstolsprøvelse har også betydning for vurderingen av den administrative behandlingen i forhold til EMK, se 4.5.2.

Som det fremgår av teksten gjelder den fulle prøvelsesrett bare vedtak om å oppnevne hjelpevergemål. Ble begjæringen avslått, gjelder de vanlige begrensinger i domstolenes kompetanse. Dette innebærer at ved avslag vil begrensningene i domstolenes kompetanse til å prøve den konkrete skjønnsutøvelse være begrenset. Utvalget foreslår imidlertid videre at retten skal prøve alle sider ved saken også ved avslag på krav om oppheving av vergemål.

Annet punktum er nytt. Utvalget har vurdert om reglene i tvistemålsloven kapittel 33 om overprøvelse av vedtak om ”frihetstap og andre tvangsinngrep” bør få tilsvarende anvendelse så langt de passer. Selv om opprettelse av vergemål uten at den rettslige handleevne blir fratatt en person neppe kan sies å være et tvangsinngrep, vil en rekke av bestemmelsene passe i slike saker. Utvalget er blitt stående ved at det vil gi den klareste løsningen at det fremgår direkte av loven hvilke regler som gjelder, og at det er hensiktsmessig å følge de samme regler som i saker etter § 4-6.

Utkastet betyr bl.a. at regelen i tvistemålsloven § 483 om saksomkostninger vil komme til anvendelse. At staten bærer omkostningene ved en slik sak, virker naturlig. I praksis vil slike saker forekomme meget sjelden.

Utk. § 4-12 Underretning til ektefelle, samboer eller andre nærstående

Er den som begjæres satt under vergemål gift, men ikke separert, eller lever i samboerforhold, skal overformynderiet eller retten underrette ektefellen eller samboeren om begjæringen, om avgjørelsen i saken, om at det er avgitt klage eller anke og om at overformynderiets avgjørelse er brakt inn for retten. Myndige barn skal underrettes på samme måte. Det samme gjelder for begjæring om endringer i vergemålet.

Er det ingen ektefelle eller samboer eller myndige barn, gjelder første ledd tilsvarende for foreldre, men slik at disse ikke skal underrettes hvor vedkommende selv har begjært vergemål etter § 3-1 tredje ledd eller § 3-4.

Som nevnt 6.4 finner utvalget at hvor en gift person eller en person som lever i samboerforhold blir begjært satt under vergemål, bør den andre ektefelle eller samboer underrettes om begjæringen. I de fleste tilfelle vil nok dette være kjent for vedkommende, ikke minst fordi den begjæringen rettes mot forteller om det. I mange tilfelle kan nettopp ektefellen eller samboeren være den som begjærer vergemålet. Ikke minst ved det økende antall særkullsbarn, kan det lett tenkes at ektefellen ikke vet om begjæringen, særlig hvor den som begjæres satt under vergemål ikke har evnen til å forstå hva det hele dreier seg om. En formell underretning fra overformynderiet eller retten, vil sikre at ektefellen eller samboeren bl.a. kan gjøre sine rettigheter gjeldende. Tilsvarende ser utvalget et behov for at myndige barn underrettes. Dette gjelder særlig av hensyn til eventuelle særkullsbarn.

Ved underretting bør det gjøres oppmerksom på at de kan gi uttalelse om forholdet. Dersom uttalelse gis, følger det av alminnelig forvaltningsrett at opplysninger som fremkommer skal tillegges vekt. Hvis det foreligger fare for utnyttelse fra noen av de som skal få underretting, må overformynderiet først fatte midlertidig vedtak om vergemål etter utk §. 4-5 før underretting gis.

En følge av underretningen er at ektefelle, samboer eller andre nærstående gis mulighet til å uttale seg om spørsmålet om vedkommende skal settes under vergemål. Om klageretten over overformynderiets vedtak, se utk. § 4-4 siste ledd, jf. § 4-1 og bemerkningen til disse bestemmelsene.

Utk. § 4-13 Registrering av vedtak om fratakelse av handleevnen

Vedtak om hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen skal tinglyses eller registreres i:

1. løsøreregisteret,

2. grunnboken og andre lignende realregistre for så vidt vedkommende eier fast eiendom eller andre registrerte eiendeler, og

3. foretaksregisteret, hvis vedkommende er innehaver eller ansvarlig medlem av et foretak som er innført der,

4. Verdipapirsentralen.

Tinglysingen påligger den tingrett som har besluttet fratakelsen av den rettslige handleevnen. Er det truffet midlertidig avgjørelse etter § 4-5, sendes vedtaket til tinglysing eller registrering av overformynderiet. Blir avgjørelsen endret av retten eller etter anke, skal tingretten eller ankedomstolen sørge for at endringen blir registrert.

Tredjemanns stilling reguleres av de tinglysingsrettsligeregler. Fratakelse av den rettslige handleevnen kan ikke gjøres gjeldende overfor den som i god tro har inngått avtale med vedkommende om eiendeler som nevnt i nr. 2 før den påbudte melding er innført i dagbok eller register.

Reglene her får tilsvarende anvendelse ved opprettelse av samvergemål.

Bestemmelsen er mer begrenset enn den tilsvarende regel i uml. § 14. Plikten til å tinglyse hel eller delvis fratakelse av handleevnen i Norsk Lysingsblad og en avis som er alminnelig lest på stedet er ikke videreført. Hensynet til personvernet tilsier etter utvalgets syn at kunngjøringen begrenses til å gjelde de registre hvor særlig hensynet til tredjemann medfører at kunnskap om vergemålet er nødvendig.

Annet ledd tredje punktum pålegger en tingrett som opphever en midlertidig avgjørelse om fratakelse av handleevnen plikt å slette registreringen av at handleevnen er fratatt vedkommende. Det samme gjelder hvis ankedomstolen opphever en dom hvor en person er fratatt handleevnen. Her videreføres bestemmelsen i uml. § 23.

I Finland er det ved kap. 7 opprettet et sentralt register over alle som er satt under vergemål. Enhver kan ved henvendelse til registeret få opplyst om en bestemt person er registrert der. Utvalget finner at behovet for et slikt register er begrenset og at et slikt register kan komme i konflikt med hensynet til personvernet. Etter den danske loven § 6 tredje ledd, skal en avgjørelse om fratakelse av handleevnen tinglyses.