17 Endringer i andre lover
I lovgivningen er det en rekke bestemmelser som er av direkte betydning for de spørsmål som hører under utvalgets mandat. Ovenfor 3.2.2 er det gjort nærmere rede for en lang rekke dem. I dette kapitlet vil utvalget vurdere om det er behov for endringer, og i tilfelle hva disse bør gå ut på.
Utvalget fremmer ikke forslag til endringer i de mange andre lover og forskrifter hvor ordene ”myndig” eller ”umyndiggjørelse” er brukt. Utvalgets utkast til vergemålslov vil her bare medføre rent lovtekniske endringer.
17.1 Arveloven 3. mars 1972 nr.
17.1.1 Avkall og avslag på arv
Etter arveloven § 45 kan en arving med overformynderiet samtykke gi avkall på arv han eller hun har i vente, og etter arveloven § 74 kan arvingen gi avslag på falt arv. Bestemmelsen omtaler ikke vergens medvirkning, se nærmere 3.2.2.7.
Avkall og avslag kan bli aktuelt i tilfeller av høyst ulik karakter, og motivet for disposisjonen kan også variere sterkt. Avkall er gjerne aktuelt ved generasjonsskifter arvelateren foretar mens han eller hun lever (ikke minst vedrørende næringsvirksomhet, herunder gårdsbruk). Avslag er nok i dag i flertallet av tilfelle motivert av ønsket om å spare arveavgift - arvingen gir avslag på arven og den går da til dennes livsarvinger. Dette er særlig praktisk hvor arvingen er eldre, og uten det behov for midler som hans eller hennes livsarvinger måtte ha. Men det kan også tenkes at avslaget er begrunnet med at en medarving trenger midlene bedre.
Utvalget har tatt det standpunkt at hvor den som er under vergemål ikke kan handle på egen hånd, må vergen disponere for ham, og i en rekke tilfelle kreves også overformynderiets samtykke til disposisjonen. Utvalget ser ingen grunn til at ikke reglene om avkall og avslag på arv utformes på linje med de øvrige regler hvor vergen trenger overformynderiets samtykke for å handle på vegne av den som er under vergemål. Når det gjelder avkall eller avslag på arv, vil initiativet nok i flertallet av tilfeller komme fra vergen. Denne vil imidlertid i mange tilfelle være inhabil til å handle, idet han eller hun kan være medarving eller på andre måter få fordel av avkallet eller avslaget, eller det vil være til gunst for noen som er nevnt i utk. § 5-8. I så fall må det oppnevnes en setteverge.
Utvalget finner det naturlig at reglene om avkall og avslag på arv gis i vergemålsloven og ikke i arveloven, jf, utk. 6-17. Slik er det også i Danmark og Finland.
Etter dette vil utvalget foreslå at arveloven §§ 45 annet ledd og § 74 annet ledd oppheves.
17.1.2 Uskifte
17.1.2.1 Gjeldende rett
Om gjeldende rett skal i tillegg til det som er omhandlet i 3.2.2.7 bemerkes:
Ved en ektefelles død kan den gjenlevende ektefelle overta felleseiet i uskifte, arveloven § 9. Avdødes arvinger får således ikke arven så lenge det uskiftede boet består. Som hovedregel råder gjenlevende som en eier over boet, arveloven § 18, med visse begrensninger, se særlig arveloven § 19. Hvor avdødes arvinger er mindreårige eller under vergemål, må disse således godta at arvelodden etter den førstavdøde far eller mor går inn i uskifteboet, og den faller således utenfor de midler som skal forvaltes av overformynderiet. Dette gjelder uavhengig av eiendelenes karakter, og uavhengig av arveloddens størrelse. I praksis har felles livsarvinger liten beskyttelse for at arven etter førstavdøde er i behold når uskifteboet skal skiftes. Riktignok gir arveloven § 24 annet ledd en arving rett til å kreve uskifteboet skiftet hvis den gjenlevende ektefelle forsømmer sin oppfostringsplikt eller ”fer misleg åt så buet minkar unødig eller blir utsett for vesentlig minking”. Denne regelen betyr imidlertid lite i praksis. Ektefellene kan også ved ektepakt avtale at særeiemidler skal kunne overtas av gjenlevende i uskifte, arveloven § 9 annet ledd, jf. ektefelleloven § 43.
Det som her er sagt, har ett unntak: Avdødes særkullsbarn kan kreve sin arv straks, arveloven § 17.
Arvingene etter avdøde kan imidlertid samtykke i uskifte hvor lovens vilkår for uskifte ikke er oppfylt. Er arvingen umyndig, kreves det at overformynderiet gir sitt samtykke, arveloven § 9 annet ledd tredje punktum og arveloven § 16 annet punktum. Den sistnevnte bestemmelse gjelder bare avdødes særkullsbarn, og overformynderiet ”bør som regel berre samtykkje når det meiner det vil være til gagn også for den særskilde livsarvingen at attlevande ektemake får rett til uskifte”
Etter gjeldende rett har ikke en gjenlevende ektefelle som er umyndig rett til å sitte i uskifte. Blir en gjenlevende ektefelle som allerede sitter i uskifte umyndiggjort, skal uskifteboet som utgangspunkt skiftes, arveloven §§ 13 annet ledd og § 23 annet ledd. Men i slike tilfelle kan skifteretten med samtykke av overformynderiet gi adgang til helt eller delvis uskifte hvis det er nødvendig for at ”ektemaken og heimeverande barn kan få forsvarleg underhald og halde heimen oppe”. Den siste bestemmelsen av interesse her, er regelen i arveloven § 13 tredje ledd, om at en mindreårig ektefelle bare har rett til uskifte når overformynderiet samtykker i det. Denne bestemmelsen betyr lite i praksis, idet det hører til de helt sjeldne tilfelle at ektefelle under 18 år blir enke eller enkemann.
Det er noe uklart hvilken oppgave settevergen har ved uskifteboets opprettelse. Er først vilkårene for uskifte tilstede, har gjenlevende et ubetinget krav på å sitte i uskifte, og uskiftebegjæringen skal ikke underskrives av andre enn gjenlevende selv. Hvis det derimot er aktuelt med uskifte med særeie, skal etter arveloven § 16 annet ledd ved avtale mellom gjenlevende og arvingene fastsettes hvilket forholdstall som skal legges til grunn ved skifte av uskifteboet. I et slikt tilfelle må det oppnevnes setteverge for den mindreårige arving for at en slik avtale skal kunne inngås.
Gjenlevende ektefelle kan alltid kreve uskifteboet skiftet, helt eller delvis, arveloven § 24 første ledd. Er gjenlevende umyndig - i praksis umyndiggjort - kan vergen med overformynderiets samtykke kreve dette, § 24 fjerde ledd.
Etter arveloven § 15 skal, hvis en arving er umyndig og den gjenlevende ektefellen er hans eller hennes verge, retten sørge for at det blir oppnevnt en setteverge, med mindre den samlede formuen til ”ektemakane etter skifterettens skjønn ikkje er større enn at den trengst til å underhalde attlevande ektemake og barna”. Denne bestemmelsen gjelder bare for det tilfelle at en av foreldrene dør, og den gjenlevende ønsker å sitte i uskifte. Den gjelder ikke hvor ektefelle A er umyndiggjort med ektefelle B som verge, og A arver X, enten i kraft av lovens arvetavle eller etter testament.
Til slutt må nevnes at arveloven § 24 fjerde ledd gir vergen til en umyndig arving med overformynderiets samtykke rett til å kreve skifte av uskifteboet. Denne retten må antas bare å gjelde ved misbruk av skifteretten etter annet ledd og det er uskifte med særkullsbarn etter tredje ledd.
17.1.2.2 Utvalgets vurderinger
Det er som følge av utvalgets utkast flere av disse regler som må vurderes.
Når arvelovens bestemmelser knytter sine rettsfølger til umyndigheten, oppstår spørsmålet om hvordan reglene skal utformes når utvalget bygger på at en person kan settes under vergemål uten dermed å bli fratatt den rettslige handleevne. Likeens oppstår spørsmålet ved at det åpnes for at den rettslige handleevne kan fratas en vergetrengende helt eller delvis. Det er åpenbart at hvor denne helt ut blir fratatt vedkommende, er parallellen til dagens umyndighet klar. Lovteknisk kunne derfor umyndig erstattes med ”helt ut fratatt den rettslige handleevne” eller ”mindreårig”, hvor det er aktuelt. I så fall kunne arvelovens uskifteregler bli stående uten endringer i realiteten.
Utvalget finner imidlertid at det også er behov for å vurdere endringer i de enkelte bestemmelsene.
Det første spørsmål som kan reises, er om det er grunn til at fratakelse av den rettslige handleevne skal medføre at uskifteboet skal skiftes, eller om det bare er dette som kan fremtvinge et skifte. Spørsmålet vil særlig være aktuelt for personer med demens, som i mange tilfelle på grunn av sin tilstand ikke lenger er i stand til å disponere, men hvor det sjelden vil være behov for å frata vedkommende den rettslige handleevnen. Etter utvalgets forslag, jf. utk. § 3-3, vil vilkårene for å frata vedkommende den rettslige handleevne ikke være oppfylt, selv om vedkommende trenger en verge. Umyndiggjørelse kan etter gjeldende rett være en mulighet for arvingene til å kreve skifte av uskifteboet, for derved å frigjøre arven etter førstavdøde, som gjenlevende ikke på noen måte har behov for, dette gjelder allerede ved uskifteboer som ikke behøver å være særlig omfattende. Videre har som nevnt en verge for gjenlevende - med overformynderiets samtykke - adgang til å kreve uskifteboet skiftet. Bestemmelsen viderefører uten endringer den tidligere uskiftelovs tilsvarende regel (1927-lovens §§ 11 annet ledd, 12 tredje ledd).
Retten til uskifte er en rett som skal sikre gjenlevende ektefelle økonomisk ved førstavdødes bortgang, og det kan spørres om denne rett bør bestå når formålet med den ikke lenger er tilstede. Spørsmålet er mer aktuelt enn tidligere, idet antallet demente i uskifte vil stige, og levealderen vil øke. Dette er en gruppe hvor det normalt ikke er aktuelt å frata den rettslige handleevne. Er det da riktig at arven etter førstavdøde skal bindes til et i realiteten ”passivt” uskiftebo, som enten vil bli forvaltet av vergen og/eller overformynderiet etter reglene i utk. kap. 7?
Dette fører over i spørsmål om arvingene etter førstavdøde skal gis rett til - under visse vilkår - å kreve uskifteboet skiftet. Etter gjeldende rett kan det for arvingene etter førstavdøde være en positiv refleksvirkning av en umyndiggjørelse av den gjenlevende ektefellen at uskifteboet må skiftes.
Hvor gjenlevende ikke er fratatt den rettslige handleevne og fortsatt evner å treffe rettslige disposisjoner, har her som ellers vedkommende selv adgang til å begjære uskifteboet skiftet, uavhengig av samtykke fra verge eller overformynderi, og uavhengig av vergens mandat. Men hvor dette ikke er tilfelle, oppstår spørsmålet om loven bør åpne adgang for førstavdødes arvinger til å kreve uskifteboet skiftet, og på hvilke vilkår. Besvares dette bekreftende, er det ikke lenger noe behov for regelen om at en person som fratas den rettslige handleevne som hovedregel mister retten til uskifte - en regel som for øvrig ikke kjennes i de øvrige nordiske land.
Utgangspunktet for vurderingen av de spørsmål som er reist her bør være begrunnelsen for uskifteordningen: Den skal hindre at et arveoppgjør bryter opp gjenlevendes økonomi og bidra til å holde hjemmet intakt. Det er gjenlevendes interesser som skal sikres, på arvingenes bekostning. Men når gjenlevende ikke lenger har behov for dette vernet - skal likevel boet holdes intakt? Her må det tas i betraktning at et uskiftebo kan inneholde betydelige verdier, og bestå av høyst ulike eiendeler. Utvalget kan vanskelig se at det av hensyn til en gjenlevende ektefelle, som er i en slik tilstand at hun eller han ikke lenger evner å treffe rettslige disposisjoner, kan være riktig å opprettholde uskiftet, forutsatt at gjenlevende etter skiftet har tilstrekkelige midler til ivareta sine behov fullt ut. På skiftet vil gjenlevende motta sin boslodd av felleseiet, og sin arvelodd etter førstavdøde. Det er således ikke aktuelt ved dette å overføre til arvingene andre verdier enn det som er arv etter førstavdøde. Etter skiftet vil derfor gjenlevende i mange tilfelle sitte igjen med betydelige midler, og normalt en større lodd enn den som fordeles mellom arvingene, på grunn av gjenlevendes arverett etter førstavdøde.
Et skifte av et uskiftebo vil ved at verdier overføres arvingene, medføre at disse ikke lenger står under vergens eller overformynderiets forvaltning, men overføres de som er arvinger etter førstavdøde, dvs. der de uansett vil havne etter gjenlevendes død. Ut fra samfunnsmessige hensyn synes dette å være den beste løsning.
Til de øvrige spørsmål som er reist innledningsvis bemerkes:
Utvalget er i tvil om det uten videre er behov for setteverge når gjenlevende overtar boet til uskifte, med mindre det er tale om uskifte med særeiemidler. Gjenlevende har som nevnt en eiers rådighet over boet, jf. arveloven § 18, og kan til egne formål bruke opp hele boet - begrensningene ligger i at det ikke er adgang til å gi bort fast eiendom eller gaver som står i misforhold til boets formue, arveloven § 19. Misbruk her hvor det er mindreårige fellesbarn, er neppe noe stort problem. Det kan neppe antas at myndige arvinger har rett til å kontrollere gjenlevendes ”forvaltning” av boet, og det synes ikke noe spesielt behov for en annen regel hvor disse er under vergemål. Men blir overformynderiet oppmerksom på forhold som kan vekke mistanke om at gjenlevende gir gaver utover rammene for § 19, for øvrig vanskjøtter uskifteboet eller misligholder sin oppfostringsplikt, jfr. arveloven § 24 annet ledd, eller gir delvis oppgjør til en arving, jf. arveloven 21, må overformynderiet gripe inn. Her ligger man i så fall i en grensesone mellom behovet for en setteverge på grunn av inhabilitet for gjenlevende.
Spørsmålet er med andre ord om arveloven § 15 bør opprettholdes i sin nåværende form. Her bestemmes at hvor en arving er umyndig og gjenlevende ektefelle er verge, skal skifteretten sørge for at det blir oppnevnt en setteverge. Settevergens funksjon er imidlertid noe uklar - vedkommende skal ikke lenger på vegne av de umyndige arvinger skrive under på uskiftebegjæringen, og noe innsyn i gjenlevendes økonomi for å føre kontroll med gjenlevendes disposisjoner har arvingene i utgangspunktet ikke; settevergen har eksempelvis ikke rett til innsyn i gjenlevendes selvangivelse. Under en viss tvil finner utvalget at den plikt til å oppnevne setteverge som i dag kommer til uttrykk i arveloven § 15 begrenses til å gjelde uskifte med særkullsbarn etter arveloven § 10.
Etter vgml. § 27 annet punktum skal overformynderne i den utstrekning ”det anses nødvendig gjennomgå med vergene de boer som en gjenlevende ektefelle har overtatt uskifta, dersom det er umyndige arvinger. Den gjenlevende plikter å gi de opplysninger som trengs for kontroll med forvaltningen av boet”. Etter det utvalget har brakt på det rene, er denne kontrollen i praksis meget varierende, og ved en rekke overformynderier skjer det ingen slik kontroll. Hva det ligger i kravet om ”nødvendig” er uklart. Det kan ikke antas at det her ligger en plikt til å foreta kontroll uten at det foreligger opplysninger som kan tyde på at gjenlevende misbruker sin rett til å råde over boet. Det er også uklart hva det ligger i ”vergene” - er dette gjenlevende ektefelle eller den setteverge (som bare i varierende grad blir oppnevnt, jf. ovenfor) som kontrollen skal skje sammen med?
Etter utvalgets syn er det ikke grunn til å videreføre en slik lovfestet kontrollplikt slik den er kommet til uttrykk i vgml. § 27. På den annen side synes det å være lite tvilsomt at overformynderiet må ha plikt til å gripe inn hvis det er grunn til å tro at gjenlevendes disposisjoner går ut over hva han eller hun har adgang til. Grunnlaget for nærmere undersøkelser kan være henvendelser fra nærstående eller andre. Om overformynderiet da selv ønsker å foreta den nødvendige kontroll, eller om det bør skje ved en oppnevnt setteverge, må bero på en konkret vurdering fra overformynderiets side, alt etter sakens egenart og kompleksitet. Boets formuesstilling kan lett vurderes ut fra gjenlevendes ligning, og overdragelser av fast eiendom gjennom opplysninger i grunnbøkene. At gjenlevende i slike tilfelle bør ha en opplysningsplikt overfor setteverge eller overformynderiet, finner utvalget bør lovfestes, og en slik hjemmel hører naturlig hjemme i arvelovens uskiftekapittel. Hvor det har skjedd misbruk, kan vergen (dvs. settevergen) kreve uskifteboet skiftet etter arveloven § 24 siste ledd, med mindre misbruket blir gjenopprettet ved en minnelig ordning.
Et tredje spørsmål refererer seg til samtykke fra en - i praksis mindreårig - til at gjenlevende skal få sitte i uskiftet bo hvor vilkårene etter arveloven §§ 9 og 16 ikke er tilstede, normalt til uskifte med særeie eller samtykke fra et særkullsbarn. Her har ikke vergen noen kompetanse etter gjeldende rett - det er overformynderiet som treffe avgjørelsen. Det betyr i praksis at hvor det er spørsmål om samtykke fra felles livsarving for uskifte med særeie, behøves det ikke å oppnevnes setteverge. Et særkullsbarn vil normalt ha en født verge som er annen enn gjenlevende. Men heller ikke denne vergen er omtalt i arveloven § 17. Etter utvalgets syn bør man også her følge den linje at verge og overformynderi skal handle i fellesskap.
Arveloven § 24 første ledd gir som nevnt gjenlevende rett til når som helst å kreve uskifteboet skiftet. En arving kan etter annet ledd kreve skifte hvis gjenlevende forsømmer ”oppfostringsplikta si mot han eller fer misleg åt så buet minskar unødig eller blir utsett for vesentleg minking”. Etter § 24 siste ledd er det for umyndig ektefelle eller umyndig arving vergen som med samtykke fra overformynderiet, reiser krav om skifte.
Hvor gjenlevende sitter i uskifte og er umyndiggjort, kan etter dette vergen med samtykke fra overformynderiet kreve uskifteboet skiftet. Dette er noe som er lite praktisk, idet en ektefelle som er umyndiggjort som hovedregel ikke har rett til uskifte, arveloven § 13 annet ledd, og blir en ektefelle som sitter i uskifte umyndiggjort, skal boet skiftes, arveloven § 23 annet ledd. Etter utvalgets syn er det spørsmålet om skifte av uskifteboet hvor gjenlevende ikke er fratatt den rettslige handleevne, men er i en situasjon som gjør at han eller hun ikke kan treffe en rettslig disposisjon og har fått oppnevnt verge, som er praktisk viktig. Ved skifte av uskifteboet vil førstavdødes arvinger, som normalt vil være felles livsarvinger, kunne få arven etter førstavdøde, dvs. 3/8 av det felleseie som har utgjort uskifteboet, eller den brøk av særeiemidlene som følger av arveloven § 26 annet ledd. Her blir det følgelig ikke tale om utdeling av gaver fra uskifteboet (forskudd på arv er ikke aktuelt, da avkortning ikke er aktuelt i en slik situasjon), men et rent arveoppgjør av arven etter førstavdøde. Etter utvalgets syn bør i slike tilfeller uskifteboet skiftes hvor gjenlevendes ikke har behov for alle boets aktiva til dekning av sine behov til livsutfoldelse. I praksis vil et uskiftebo i dag omfatte verdier som lett går opp i flere millioner kroner, og også omfatte eiendeler av høyst ulik karakter. Det er ikke lett å se at det ikke skulle være rettslig adgang til å få skiftet et slikt bo, noe det etter gjeldende rett ikke er adgang til med mindre vedkommende blir umyndiggjort.
Dette spørsmålet vil få mindre betydning hvis arvingene etter førstavdøde gis rett til å begjære uskifteboet skiftet hvor den gjenlevendes tilstand er slik at behovet for midlene ikke lenger er tilstede, og han eller hun ikke evner å treffe rettslige disposisjoner. At en som er dement i årevis kan binde aktiva i et uskifte som neste generasjon - eller denne generasjons avkom - har behov for, er etter utvalgets syn ikke en heldig.
Som nevnt har en ektefelle som er umyndiggjort, ikke rett til uskifte, arveloven § 13 annet ledd og boet skal skiftes hvis gjenlevende blir umyndiggjort. Etter utvalgets syn er det betenkelig med en slik ubetinget skifteplikt. Er boet lite, kan det tenkes at det gjenlevende mottar ikke er tilstrekkelig til å ivareta hans eller hennes behov, selv om forbeholdet i arveloven § 23 gjelder også her. Riktignok vil gjenlevendes rett til minstearv etter arveloven § 6 sikre vedkommende en boslodd på minimum 4 G, dvs. etter dagens grunnbeløp vel 225 000 kroner. Dette er imidlertid en grense som kan være mindre enn det vedkommende har behov for. En opphevelse av skifteplikten må ses i sammenheng med utvalgets forslag om å gi avdødes arvinger en begrenset rett til å hindre uskifte og kreve skifte av et uskiftebo.
Skifteplikten for den som blir umyndiggjort, ble begrunnet slik i Ot.prp. nr. 26 på s. 164. ”Selv om det kan være et praktisk behov for at umyndiggjorte får sitte i uskiftet bo, kan det i stor utstrekning også være naturlig at arvingene får utløsning i slike tilfelle, bl.a. i betraktning av at gjenlevende likevel ikke selv får disposisjonsretten”. Til dette vil utvalget bemerke at det i slike tilfelle ikke er disposisjonsretten som er det avgjørende, men at gjenlevende har midler som kan sikre dennes behov. Et ytterligere argument for å opphever skifteplikten ved full fratakelse av den rettslige handleevne, er at dette skjer i ytterst få tilfelle, og at det lett vil oppstå en tilfeldig ulikhet for når dette skjer sammenholdt med de tilfelle hvor vedkommende har denne i behold, men hvor det f.eks. på grunn av demens ikke er noen grunn til at denne blir fratatt vedkommende fordi han eller hun ikke er i stand til å treffe rettslige disposisjoner.
17.1.2.3 Utvalgets konklusjoner
Etter dette foreslår utvalget følgende endringer i arveloven kapittel III om uskifte:
§ 9 annet ledd tredje punktum skal lyde:
For arving som er under 18 år eller satt under verjemål, må samtykkje etter første punktum gis av verje og overformynderi.
§ 9 nytt annet ledd tredje punktum:
For arving som er under verjemål og ikkje har evne til å gje slikt samtykkje, må samtykkje gis av verje og overformynder.
§ 9 nytt tredje ledd skal lyde:
Ein arving kan krevja buet skift når attlevande ektefelle er i ein slik varig tilstand at han eller ho ikkje kan treffe bindande rettslege disposisjonar, og eit skifte ikkje vil innebere nokon forverring av hans eller hennar tilvante livsstandard.
§ 10 skal lyde som følger
I høve til særskilt livsarving (særkullsbarn eller livsarving til særkullsbarn) etter avdød ektemake har attlevande ektemake berre rett til uskifte når den særskilde livsarvingen samtykkjer. Er den særskilde livsarvingen under verjemål, må det gis samtykkje frå verje og overformynderi. Samtykkje bør som regel berre gis dersom det vil være til gagn også for den særskilde livsarving at attlevande ektemake får rett til uskifte. Er buet til arvingen under konkurshandsaming, kan samtykkje etter første punktum her berre gis med samtykkje frå tingretten.
§ 13 annet ledd oppheves.
§ 16 annet punktum skal lyde:
Er den særskilde livsarvingen under 18 år eller satt under verjemål, må samtykke gis av verje og overformynderiet.
§ 15 skal lyde:
Ved uskifte med særskilde livsarvingar, jf. § 10, skal det oppnemnas setteverje for umyndige arvingar.
Ved uskifte med umyndige felles livsarvingar eller arvingar i andre arvegangsklasse, skal overformynderiet anten sjølv eller i samråd med oppnemnd setteverje kontrollere attlevandes disposisjonar over buet dersom det er grunn til å tru at det kan førelegge brot på reglane i §§ 19, 21, 24 andre ledd”.
§ 21 første ledd skal lyde som følger:
Sit attlevande ektemake i uskift bu, kan han berre gi fullt eller delvis arveoppgjer til ein eller fleire av arvingane når alle arvingane får like stor del av arvelottane sine eller har gitt samtykkje. For arvingar som er under verjemål, må verje og overformynderi samtykkje.
§ 22 første ledd skal lyde som følger:
Arvingane til førstavdøde tek berre arv i eit uskift bu dersom dei overlever lengstlevande ektemake, eller dei lever når offentleg skifte blir kravt eller privat skifte blir sett i verk, eller når buet elles skal skiftast. Trengst det for rett til uskifte samtykkje frå arvingane, eller om dei er under verjemål frå overformynderi og verje, tar disse likevel arv utan omsyn til om dei lever på den tid som er nemnd. Arven skal fordelast mellom arvingane til først-avdøde etter arvetilhøva på den tid som etter reglane ovanfor er avgjerande for om dei har arverett.
§ 23 annet ledd oppheves.
§ 24 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Det same gjeld når vilkåra for å krevje skifte strake er til stades, jf. § 9 tredje ledd.
§ 24 nytt fjerde ledd:
Der det er mindreårig arving eller arving som er satt under verjemål, og overformynderiet finn grunn til kontroll med forvaltninga av uskiftebuet, plikter gjenlevande ektefelle å gi dei opplysningane som trengst til overformynderiet eller ein setteverje.
§ 24 fjerde ledd blir nytt femte ledd.
Som følge av forslagene til endringer i terminologien, foreslås dessuten følgende endringer i arveloven:
§ 32 annet ledd skal lyde som følger:
Etter slikt testament skal arven heilt eller delvis styrast som midlar som tilhøyrer personar under verjemål eller på annan måte som gir god nok trygd og avkastning. Arven blir utbetalt til den tid arvlataren har fastsett, likevel aldri seinare enn når arvingen er død. Avkastinga skal arvingen få etter kvart. Arvingens råderett og kravshavaranes dekningsrett skal vere avgrensa som nemnt i lov om fordringshavarens dekningsrett, om ikkje anna er fastsett i testament; er råderetten ikkje avgrensa som nemnt i §3-2 , er kravshavaranes dekningsrett berre avgrensa etter §3-1. Dersom arven skal styrast av overformynderi som midlar som tilhøyrer personar under verjemål, kan det fastsetjast at tillitsmann ikkje skal oppnemnas.
§ 48 tredje ledd skal lyde som følger:
Erklæring frå lege om tilstanden til testator bør leggjast ved testament frå nokon som er satt under verjemål.
§ 56 annet ledd skal lyde som følger:
Om korleis arvepakt skal gjerast gjeld reglane i §§ 48-52. Vil nokon som er under verjemål gjere arvepakt, må verje og overformynderi samtykkje, i den mon arvepakta gjeld midlar vedkomande ikkje sjølv rår over.
17.2 Lov om skifte 21 februar 1930
17.2.1 Innledning
Hvor en person dør, skal hans etterlatenskaper fordeles mellom arvingene etter ham eller henne. I dette avsnittet forutsettes det at gjenlevende ikke kan eller vil overta boet uskifte, jf. 17.1.2.1. De spørsmål som oppstår, er aktuelle både hvor vedkommende er arving og legatar, selv om de er noe forskjellige for de to grupper. Med loddeier forstås ektefelle eller arving, som har krav på lodd i boet, jf. skifteloven § 124. Legataren er arving til en bestemt avgrenset eiendel, typisk en gjenstand eller en pengesum. Praktiske tilfeller er at et felleseie skiftes mellom avdødes arvinger og den gjenlevende ektefelle, ”sammensatt skifte”. Men arvingen behøver ikke være arvelaterens avkom - lovens arvetavle innsetter også foreldre og besteforeldre eller deres avkom (begrenset til arvelaterens fettere og kusiner). Retten til arv og legat kan også følge av testament.
Et generelt spørsmål er om dødsboet skal skiftes offentlig eller privat, og om arvinger eller legatarer under vergemål får betydning for valget. Men uansett skifteform, skal det under skiftet treffes en lang rekke beslutninger om boets forvaltning, om eiendeler skal selges og om hvordan de enkelte interessenter i boet skal få utlagt sin arv eller oppfylt krav ellers. Loddeiernes enighet vil under et offentlig skifte normalt være bindende for skifteretten, jf. bl.a. skifteloven § 19. Under et privat skifte vil det være den eller de som overtar ansvaret for avdødes forpliktelser som får skifteattest, og som dermed blir legitimert til å forføye over boets aktiva. For forvaltningen av boet og for fordelingen av boets eiendeler, må imidlertid som hovedregel alle loddeierne være enige; et flertall binder ikke et mindretall.
Hvordan avdødes kreditor skal fyldestgjøres, høres også med til de ting det må tas stilling til. Det kan også bli spørsmål om det skal reises sak for å avklare testamenters gyldighet, eller om andre spørsmål av betydning for boets størrelse. Det kan også bli aktuelt å inngå forlik på boets vegne.
Hvor det er mindreårige arvinger eller arvinger som er satt under vergemål, oppstår en rekke særlige spørsmål om vergens stilling under det skiftet som skal finne sted.
17.2.2 Gjeldende rett
Interessene til den som er under vergemål vil variere etter den lodd vedkommende har krav på, og ikke minst hvor det skjer skifte av et uskiftebo og gjenlevende er under vergemål.
De spørsmål som reiser seg her, er lite behandlet i lovgivningen og rettskildematerialet ellers. I praksis dominerer det private skifte, og skifteloven tar også det som utgangspunkt. For at det skal kunne skiftes privat, må en eller flere av de myndige loddeiere ”overfor retten avgi erklæring om å påta seg ansvaret for de forpliktelser som påhvilte avdøde”. De øvrige loddeiere hefter bare for det de har mottatt i arv. Etter dette vil altså en umyndig loddeier ikke kunne påta seg dette ansvaret. Men en slik gjeldsovertakelse fra en myndig loddeier, er ikke nok til at det skal kunne skiftes privat. Det kreves også, jf. skifteloven § 79 første ledd første punktum, at privat skifte av et dødsbo hvor en umyndig er loddeier, bare kan finne sted hvis ”vergen skriftlig samtykker i det”. Har en person hjelpeverge, synes samtykke fra denne ikke å være nødvendig.
Er alle loddeierne umyndige, er det et vilkår for privat skifte at minst en av vergene overtar ansvaret for avdødes gjeld, skifteloven § 79 annet ledd. Her sies det intet om at en hjelpeverge også kan gjøre det. Men når det er hjelpevergen som personlig blir ansvarlig og ikke den som er under vergemål synes det å være liten grunn til at ikke en hjelpeverge må kunne overta ansvaret for avdødes gjeld, og dermed muliggjøre et privat skifte.
Uansett om det skiftes offentlig eller privat, representerer vergen den umyndige under skiftebehandlingen ”og har på dennes vegne de rettigheter som tilkommer en loddeier”, § 79 tredje punktum. Dette gjelder etter fjerde punktum også hvor en loddeier har hjelpeverge og ”representasjon under skifte ikke faller utenfor hjelpevergeoppdraget.” Når hjelpevergen ved mange oppnevnelser får et generelt mandat, vil mandatet omfatte representasjon under skiftet. Når den som er satt under vergemål fortsatt har den rettslige handleevne i behold, kan ikke disse bestemmelsene i skifteloven hindre vedkommende selv å utøve disse rettighetene, jf. de generelle bemerkninger 3.2.2.8.
Når vergen skal treffe beslutninger under skiftebehandlingen, oppstår spørsmålet i hvilken utstrekning det må innhentes samtykke fra overformynderiet. At vergen som nevnt har de samme rettigheter som en loddeier, løser ikke spørsmålet, idet denne regelen må antas bare å regulere forholdet til de øvrige loddeiere, eventuelt også overfor retten. Hvor det er disposisjoner som krever overformynderiets samtykke, oppstår spørsmålet om vergen må ha slikt samtykke når eiendelene inngår i et dødsbo. Det kan dreie seg om salg av fast eiendom eller løsøre som tilhører boet, plasseringen av finansielle eiendeler, forlik i tvister med tredjemann, og som kan innebære et gavemoment som er forbudt etter vgml. § 56. Man ønsker f.eks. ikke å bestride et testament som er ugyldig på grunn av mangler ved formkravene, fordi man vil respektere avdødes ønske. Eller man unnlater å reise sak fordi utfallet kan være tvilsomt.
Etter skifteloven § 84 annet ledd kan ”Overformynderi og verge” på en ”umyndig lodddeiers vegne kreve offentlig skifte.” Videre kan overformynderiet kreve offentlig skifte selv om et privat skifte er avsluttet, ”hvis det ikke finner størrelsen på den umyndiges arvelodd tilfredsstillende”. Denne adgangen for verge og overformynderi til å forlange offentlig skifte, er derimot ikke gjort gjeldende for en legatar som kan kreve offentlig skifte når han eller hun er tilsagt en vesentlig del av boets midler, jf. skifteloven § 84 tredje ledd.
17.2.3 Utvalgets vurderinger
Utvalget ser det slik at det ligger utenfor dets mandat å komme nærmere inn på vilkårene for offentlig skifte. Men som følge av at hjelpevergeordningen bortfaller som eget rettsinstitutt, må disse bestemmelsene tilpasses dette.
For mindreårige loddeiere og loddeiere som fullt ut er fratatt den rettslige handleevne, skaper ikke de gjeldende regler i skifteloven §§ 78 og 79 særlige problemer. Det er når en voksen settes under vergemål, og den rettslige handleevne helt eller delvis er i behold, at det må skje justeringer.
Hvor den som er satt under vergemål ikke er fratatt den rettslige handleevne og det ligger utenfor vergens kompetanse å fungere under skiftebehandlingen, er saken klar: Da er det vedkommende selv som opptrer under skiftet. Er ikke vedkommende i stand til dette av grunner som nevnt i utk. § 3-1, må vergen gis et slikt mandat, eller vedkommende må fratas den rettslige handleevnen enten i sin alminnelighet, eller for så vidt angår skiftebehandlingen.
Hvor den som er under vergemål ikke kan treffe bindende disposisjoner og vergen har mandat til å handle under skiftebehandlingen, oppstår spørsmålet om hvilke avgjørelser som krever overformynderiets samtykke. Reglene om samtykke passer etter utvalgets syn ikke på mange av de disposisjoner som må treffes under skiftebehandlingen. Utgangspunkt må være at fordi de enkelte eiendeler i boet er boets, og ikke i sameie mellom loddeierne, kommer vergemålslovgivningen ikke til anvendelse på de standpunkter vergen inntar i forbindelse med boets forvaltning, herunder avhendelser av eiendeler for å dekke boets forpliktelser, med mindre det er særskilt bestemt. Når vergen etter vgml. § 49 må ha samtykke av overformynderiet for avhendelse av fast eiendom som ”tilhører” den som er under vergemål, faller der klart utenfor denne bestemmelsen at vergen ikke skulle ha kompetanse til å være med på beslutninger om salg av slik eiendom. Det samme må antas å gjelde løsøre; vgml. § 51 gjelder ikke for dødsboets eiendeler.
Ved vurderingen av disse utgangspunkter må det erindres at arvingens stilling kan være meget forskjellig alt etter hvem som er arvelater og også på medarvingenes stilling. Er arvingen innsatt i testament fra en slektning eller utenforstående, er den rettspolitiske situasjon forskjellig fra de tilfelle hvor loddeiere at søsken og/eller en gjenlevende ektefelle. Vi har også den situasjon hvor den som er under vergemål er den eneste loddeier i boet. De prinsipielle problemstillinger er imidlertid de samme.
Om bestemmelsene i skifteloven § 84 annet ledd bemerkes:
Bruken av ordet ”umyndig” må endres til ”en som er under vergemål”. Dette følger av utkastets generelle struktur. Dette innebærer at for en mindreårig vil vergen, normalt foreldrene, og overformynderiet kunne kreve offentlig skifte. For personer som er satt under vergemål, vil det følge av vergens mandat om vergen kan kreve offentlig skifte. Faller dette utenfor mandatet, vil heller ikke overformynderiet kunne gjøre det.
Utvalget finner at det er lite sammenheng i reglene i skifteloven § 84 når en verge og overformynderi ikke er gitt hjemmel til å begjære offentlig skifte på vegne av en legatar som er tilsagt en vesentlig del av boets midler. Selv om behovet her er mindre fordi legatet er positivt angitt, jf. skifteloven § 124 tredje ledd, kan det være tilstede, særlig når det er uklart om hvor omfattende legatet er. Utvalget vil derfor foreslå at verge og overformynderi også får rett til å kreve offentlig skifte hvor legataren har rett til det.
17.2.4 Utvalgets konklusjoner
Skifteloven § 79 første punktum gis denne ordlyd:
Er noen av loddeierne mindreårige eller en loddeier har fått oppnevnt verge hvis mandat omfatter å representere vedkommende under skiftebehandlingen, må vergen skriftlig samtykke i at boet skiftes privat.
Tredje punktum gis denne ordlyd:
Under skiftebehandlingen representerer vergen den som er under vergemål og har på dennes vegne de rettigheter som tilkommer en loddeier.
Fjerde punktum utgår.
Skifteloven § 84 annet ledd skal lyde:
Overformynderiet og verge kan på vegne av en som er under vergemål kreve offentlig skifte. Overformynderiet har rett til å kreve skifte selv om det private skiftet er avsluttet, hvis det ikke finner at størrelsen på arvelodden til den som er under vergemål er tilfredsstillende.
Tredje ledd gis et nytt annet punktum:
For en legatar under vergemål får annet ledd tilsvarende anvendelse.
17.3 Lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap
17.3.1 Inngåelse og oppløsning av ekteskap mv.
17.3.1.1 Gjeldende rett
Ekteskapsloven har i §§ 1 og 2 regler om vergers samtykke til ekteskap for henholdsvis mindreårige og personer som er gjort umyndig eller har fått oppnevnt hjelpeverge. I sistnevnte tilfelle forutsetter dette at det ligger innenfor hjelpevergens mandat å gi slikt samtykke. Loven er således ikke til hinder for at personer under vergemål inngår ekteskap.
Disse reglene må ses i sammenheng med ekteskapsloven 9 om prøving av ekteskapsvilkårene, som forutsetter at den som på grunn av alvorlig sinnslidelse eller alvorlig psykisk utviklingshemming vil inngå ekteskap, har ”evne til normal forståelse av hva en ekteskapsinngåelse innebærer, og evne til normal motivering for å inngå ekteskap”. Når denne forutsetning ble satt inn ikke som et ekteskapsvilkår, men som et ledd i prøving av ekteskapsvilkårene, var det fordi det dreier seg om en nødvendig forutsetning for ”alle former for rettslige handlinger, ikke bare for inngåelse av ekteskap”, NOU 1986:2 s. 43. Det er kontrollen med at den rettslige handleevnen er i behold, som da skal kontrolleres. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at forbudet mot at sinnssyke eller åndssvake kunne inngå ekteskap ble opphevet.
Ekteskapsloven § 2 forutsetter følgelig at vergen/hjelpevergens samtykke gjelder for personer som ikke rammes av reglen i § 9, dvs. personer som har de der nevnte evner.
Spørsmålet om vergen/hjelpevergens samtykke kan gi grunnlag fore et gyldig ekteskap hvor vilkårene etter § 9 ikke er tilstede, er omstridt. I Ot.prp. (1990-91) nr. 28 s. blir det gitt uttrykk for at hvor en av brudefolkene mangler rettshandelsevne, kan likevel ekteskap inngås med vergen/hjelpevergens samtykke. Her gis det følgelig uttrykk for at ekteskap kan stiftes selv om en av brudefolkene ikke har rettshandelsevne - ekteskapsstiftelse likestilles følgelig med andre disposisjoner som vergen kan foreta på vegne av den som er under vergemål. Det er imidlertid hevdet at
”Denne forutsetning om at ekteskap kan inngås av person uten rettslig handleevne, kan imidlertid ikke være riktig. Det er et prinsipp at ekteskap krever personlig tilslutning fra den som vil gifte seg. Samtykke fra verge/hjelpeverge kommer i tillegg til brudefolkenes egen erklæring om å kunne gifte seg, en erklæring som forutsetter rettslig handleevne. Formuleringen i § 2 gir også uttrykk for dette.” 1
Nærmere regler om oppløsning av ekteskap og sak om å få kjent et ekteskap ugyldig, er gitt i ekteskapsloven § 16 fjerde og femte ledd og § 28.
Etter § 16 fjerde ledd annet punktum kan en ektefelle innen 6 måneder reise sak for å få kjent ekteskapet ugyldig hvor begge parter eller en av dem ”var uten rettslig handleevne” ved vigselen. Vergen kan reise søksmål for den som var uten rettslig handleevne, dette gjelder også for en hjelpeverge hvis det omfattes av mandatet.
17.3.1.2 Utvalgets vurderinger
Når det gjelder spørsmålet om vigsel og vergens medvirkning, finner utvalget at reglene i ekteskapsloven 2 bør vurderes nærmere. Når det forutsetningsvis er slik at vigsel bare kan skje hvor vilkårene etter § 9 er oppfylt, kan det spørres om vergens samtykke bør være nødvendig, og om vergen skal kunne samtykke i ekteskap hvor denne forutsetning ikke er oppfylt. Svaret på det siste spørsmålet er omstridt, se 17.3.1.1.
Er det oppnevnt hjelpeverge og mandatet ikke omfatter vigselssamtykke, er det etter utvalgets syn lite tvilsomt at vedkommende kan inngå ekteskap hvor vilkårene etter § 9 er oppfylt. Vedkommende har den rettslige handleevne i behold, og når vedkommende forutsetningsvis har evnen til ”normal forståelse” av hva ekteskapsinngåelsen innebærer, samtidig som vedkommende også har ”evne til normal motivering for å inngå ekteskap”, finner utvalget at det vil være i strid med vgml. § 90 a å gi hjelpevergen et mandat til å samtykke i ekteskapet.
Er mandatet generelt, kan heller ikke dennes samtykke være nødvendig. Hjelpevergens samtykke var ikke med som vilkår i ekteskapslovutvalgets innstilling, men ble satt inn av departementet, som generelt tilføyde hjelpeverge etter § 90 a i de bestemmelser i ekteskapsloven som forutsatte medvirkning av vergen for en umyndig, se nærmere NBC om kritikken mot dette. Mangler vedkommende den evne som omtales i § 9, er det etter utvalgets syn klart at vigsel med hjelpevergens samtykke ikke kan skje. Dette innebærer at den som ikke fyller kravene i § 9, er avskåret fra å inngå ekteskap.
Etter utvalgets syn må det som sies i forrige avsnitt om hjelpevergen, også få gyldighet hvor en person er umyndiggjort, dvs. fullt ut fratatt den rettslige handleevnen. Hvis en person er i en slik situasjon, men likevel har de evner som forutsettes i § 9 for at vedkommende kan bli viet, finner utvalget at vergen ikke bør kunne hindre at han eller hun inngår ekteskap. Og det bør også være slik at vergens samtykke ikke kan reparere de manglende evner hos ham eller henne - det hindrer § 9.
Utvalget finner etter dette at ekteskapsinngåelse må kunne finne sted så lenge vilkårene i § 9 er oppfylt. Noen medvirkning fra vergens side bør da ikke kreves. Og vergens samtykke bør ikke muliggjøre ekteskap hvor vedkommende ikke har den forståelse som § 9 forutsetter.
Når det gjelder sak om ekteskapets gyldighet, eller sak om ekteskapets oppløsning og om separasjon, bemerkes:
Utvalget finner at reglene om partsrettigheter mv. i ekteskapsloven § 28 også passer til mønsteret i utvalgets forslag til ny lov. Men § 28 fjerde ledd blir overflødig.
17.3.1.3 Utvalgets konklusjoner
I ekteskapsloven gjøres følgende endringer:
§ 2 oppheves.
§ 16 femte ledd tredje punktum oppheves.
§ 7 bokstav c oppheves.
§ 8 fjerde ledd gis denne ordlyd:
Erklæring som nevnt i første ledd, kan ikke gis av noen som er under vergemål, hvis ikke vergen har gitt samtykke til privat skifte etter skifteloven § 79.
§ 28 første og annet ledd gis denne ordlyd:
§ 28 Partsrettigheter for ektefelle under vergemål
Sak om oppløsning av ekteskap eller separasjon reises av eller mot en ektefelle personlig også når han eller hun under vergemål. Når sak er reist, kan vergen opptre til støtte for han eller henne. Vergen skal varsles om saken av fylkesmannen. Er sak reist for domstolene, skal stevning også forkynnes for vergen.
En verge kan fremme sak om oppløsning av ekteskap eller separasjon på vegne av en ektefelle som mangler rettslig handleevne dersom det er påtrengende nødvendig av hensyn til denne ektefellen. Disse sakene behandles i alle tilfelle av domstolene, som også avgjør om det er grunnlag for saksanlegget.
§ 28 tredje ledd oppheves.
§ 47 gis denne ordlyd:
§ 47 Personer som er under 18 år
En ektefelle som er under 18 år, må ha samtykke fra verge for å inngå avtaler i samsvar med reglene i §§ 42 til 46.
§ 47 annet punktum oppheves.
§ 57 første ledd bokstav c, annet punktum gis denne ordlyd:
Dersom ektefellen er under vergemål, må vergen samtykke.
17.3.2 Avtaler om endringer av formues-ordninger mellom ektefeller
17.3.2.1 Innledning
Ekteskapsloven har i kapittel 9 i §§ 42-46 regler om adgang for ektefellene til å avtale at andre regler skal gjelde ved delingen av partenes formue ved ekteskapets opphør, det være seg ved skilsmisse eller død. Avtaler om helt eller delvis særeie, avtaler om at det ikke skal skje skjevdeling og avtaler om uskifte med særeie, har alle en sentral betydning for fordelingen av ektefellenes eiendeler når ektefellenes formue skal deles, eventuelt om omfanget av gjenlevendes rett til uskifte. Slike avtaler må inngås i ektepakts form.
Ektefeller kan også avtale at felleseiet skal deles uavhengig av ekteskapets skjebne.
Vergens/hjelpevergens samtykke skal også fylle de formkrav som stilles til ektepakter, ekteskapsloven § 54 første ledd siste punktum.
17.3.2.2 Gjeldende rett
Ekteskapsloven § 47 har nærmere regler om en umyndigs adgang til å inngå avtaler om formuesordningen. En umyndig kan være enten mindre-årig eller umyndiggjort - for mindreårige kan regelen være aktuell når personer under 18 år inngår ekteskap.
En umyndig ektefelle må ha samtykke av vergen for å inngå de avtaler som er nevnt i ekteskapsloven §§ 42-46. En person med hjelpeverge, kan bare inngå slike avtaler med hjelpevergens samtykke, hvis dette ligger innenfor hjelpevergens mandat.
Det et vilkår for avtalens gyldighet at ektefellen har evne til å treffe en bindende disposisjon. Det er ektefellen som inngår avalen, og vergens samtykke kommer inn som et gyldighetsvilkår. 2 Vergen har således ikke kompetanse til å inngå en slik avtale på vegne av den som er under vergemål. Hjelpevergens samtykke kreves bare hvor det ligger innenfor dennes mandat å gi slikt samtykke, noe som vil være tilfelle hvor den er gjort generell.
Forarbeidene til ekteskapsloven omtaler ellers bare den sinnssykes evne til å inngå avtaler om formuesordningen, hvor denne ikke er satt under vergemål. Ekteskapslovutvalget fant ikke grunn til å gi nærmere regler her, idet man her måtte falle tilbake på de alminnelige regler om gyldigheten av sinnssykes disposisjoner. Det vil si at avtalen blir gyldig hvor vedkommende hadde forståelse for hva disposisjonen innebar, og at den ikke er motivert av sinnssykdommen 3
Etter dette vil en som på grunn av sin tilstand ikke kan treffe bindende disposisjoner, heller ikke kunne inngå avtaler om formuesordningen; vergen kan ikke reparere dette. Dette innebærer også en tidligere inngått avtale ikke kan endres hvor en ektefelle ikke lenger har noen rettslig handleevne. 4
17.3.2.3 Utvalgets vurderinger
Utvalget finner først grunn til å bemerke at det som i forarbeidene til ekteskapsloven sies om sinnssykdom, må gjelde alle de former for mental svekkelse som medfører at en person ikke kan sies å ha rettslig handleevne til å treffe vedkommende disposisjon, selv om svekkelsen ikke er sinnssykdom i medisinsk forstand. Dette medfører at gjeldende rett oppstiller et skille mellom to personer som psykisk er i den samme faktiske situasjon. A, som er satt under vergemål, kan bare inngå avtaler om endringer i formuesordningen dersom vergen/hjelpevergen samtykker. B er derimot ikke satt under vergemål, og kan således under de ovenfor nevnte forutsetninger alene inngå avtalen. Utvalget finner at denne forskjellsbehandling av personer i samme psykiske tilstand, ikke bør opprettholdes.
Utvalget tar her utgangspunkt i at personer som ikke er fratatt den rettslige handleevne, og som har denne evne på bestemte områder eller for bestemte disposisjoner, må kunne binde seg uten vergens samtykke. Når som nevnt vedkommende hadde kunnet foreta disposisjonen om han eller hun ikke hadde vært under vergemål, bør ikke vergemålet frata vedkommende denne evne. Her kan det trekkes en parallell til opprettelse av testament: En persons evne til å opprette testament har alltid vært uavhengig av et vergemål, idet det avgjørende har vært om vedkommendes tilstand har hatt betydning for testamentets innhold, jf. arveloven § 62 og hva som er sagt i 3.2.2.7. Sinnssyke kan eksempelvis opprette testament, uavhengig av om vedkommende er under vergemål eller ikke. Mot denne bakgrunn finner utvalget - på samme måte som ved inngåelse av ekteskap - at vergens samtykke ikke bør være er gyldighetsvilkår.
Uansett hvordan samtykke som gyldighetsvilkår blir vurdert, synes det ikke grunn til å opprettholde kravet om at vergens samtykke skal gis i ektepakts form. Kravet ble uten nærmere begrunnelse videreført fra ektefelleloven av 1927. 5
17.3.2.4 Utvalgets konklusjoner
Ekteskapsloven § 47: Oppheves.
Ekteskapsloven § 54 første ledd siste punktum: Oppheves.
17.3.3 Ekteskapssaker
17.3.3.1 Gjeldende rett
I ekteskapsloven er der gitt enkelte bestemmelser av prosessuell karakter, mens andre finnes tvistemålsloven kapittel 28. I NOU 2001: 32 er reglene om ekteskapssaker i tvistemålsloven kapittel 28 foreslått overført til ekteskapsloven. Den gjeldende § 28 i ekteskapsloven - om partsrettigheter for en umyndig ektefelle m.v. - foreslås ikke endret i realiteten. Men det er foreslått et nytt fjerde ledd til bestemmelsen, om behandling av økonomiske spørsmål i forbindelse med en ekteskapssak, se s. 1024, som imidlertid er overføring av den tilsvarende regel i tvistemålsloven § 419.
Ekteskapsloven § 28 har regler om partsrettigheter for en umyndig ektefelle, og regler om vergens, herunder hjelpevergens hvor det fremgår av mandatet, adgang til å fremme sak på vegne av en ektefelle om oppløsning av ekteskap eller om separasjon. Utgangspunktet er at sak for fylkesmannen om oppløsning av ekteskap og om separasjon og ekteskapssak for domstolene ”reises av eller mot en ektefelle personlig, også hvor han eller hun er umyndig. Dette er det motsatte etter den alminnelige regel i tvistemålsloven § 37. Vergen skal underrettes, og kan opptre til støtte for den umyndige. Når sak er reist, kan vergen opptre til støtte for den umyndige.
Etter § 28 annet ledd kan en verge fremme sak på vegne av en umyndige ektefelle som mangler rettslig handleevne og det er ”påtrengende nødvendig av hensyn til denne ektefellen”. Selv om bestemmelsen etter sin ordlyd gjelder alle umyndige, har den bare praktisk betydning for voksne som er satt under vergemål.
Hvor en myndig ektefelle har oppnevnt hjelpeverge og det faller innenfor mandatet, gjelder etter § 28 tredje ledd, første og annet ledd tilsvarende.
Saksanlegg etter første ledd forutsetter at vedkommende har rettslig handleevne; her vil formuleringen i ekteskapsloven § 9 kunne legges til grunn. Det er antatt at på grunn av sakens personlige karakter og vergens begrensede kompetanse til å reise sak, bør det ikke stilles for store krav ved vurderingen av om den umyndige mangler prosessuell handleevne. 6
Bestemmelsen i tvistemålsloven 419 første ledd gjelder en umyndig ektefelles prosessdyktighet og vergens og hjelpevergens stilling i ekteskapssaker. Disse blir overflødig ved siden av den nye utformning av ekteskapsloven § 28 annet punktum, som foreslås flyttet til ekteskapsloven - som nevnt av tvistelovutvalget foreslås flyttet til ekteskapsloven § 28 fjerde ledd, se NOU 2001: 32 s. 1024 - gjelder behandlingen av ”spørsmål om bidrag og andre økonomiske spørsmål...likevel §§ 38 og 29 i loven her”, dvs. tvistemålsloven. Etter § 419 tredje punktum gjelder dette også for hjelpevergen hvis det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å tre inn i saken.
17.3.3.2 Utvalgets vurderinger
Tvistelovutvalget har ved utformningen av en ny § 28 og det nye fjerde ledd (til avløsning av tvistemålslovens § 419) ikke vurdert endringer i realiteten i disse bestemmelsene, idet disse ble drøftet i forbindelse med vedtakelsen av ekteskapsloven, se NOU 2001: 32 s. 1023.
Etter utvalgets syn er det ikke grunn til å foreslå andre endringer i ekteskapsloven § 28 og tvistemålsloven § 419 enn de som følger av utvalgets forslag til endringer i begrepsbruken, og de rettsvirkninger som følger av dette. Det betyr at bruken av ordet umyndig i § 28 første ledd må erstattes med ”under vergemål” og at tredje ledd blir opphevet. Om enkelthetene her vises til bemerkningene til denne bestemmelsen.
17.3.3.3 Utvalgets konklusjoner
Ekteskapsloven § 28: I første ledd endres fra ”umyndig” til ”under vergemål.”
17.4 Lov 25. juni 1999 om finansavtaler og finansoppdrag
Det vises til den nærmere begrunnelse i utvalgets bemerkninger til utk. § 2-5. Utvalget foreslår videre å få en klarere språklig utforming ved at ”disponerer de kontoen” i første linje erstattes med ”disponerer vergene kontoen”.
Selv om bestemmelsen bare får betydning for de mindreårige, har utvalget valgt å beholde betegnelsen umyndig i gjeldende tekst. En mindreårig betegnes umyndig, jf. utk. § 2-1.
Finansavtaleloven § 25 (3) skal lyde:
Har en umyndig kontohaver flere verger, disponerer vergene kontoen i fellesskap med mindre de skriftlig har gitt melding om noe annet eller giver eller arvelater har bestemt at gaven eller arven skal forvaltes av en av vergene alene, jf. vergemålsloven § 9-1.
17.5 Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljes-erklæringer 31. mai 1918 nr. 4
17.5.1 Innledning – problemstillinger
Det fremgår av avtaleloven § 22 at ”Blir fuldmagtsgiveren gjort umyndig, faar en retshandel, som fuldmægtigen derefter foretar, ikke anden virkning, end om den umyndiggjorte selv hadde foretat den”. Bestemmelsen omfatter ikke tilfelle der fullmaktsgiveren får oppnevnt hjelpeverge. Hvilken status en fullmakt har hvis fullmaktsgiver faktisk mister sin rettslige handleevne, f.eks. fordi fullmaktsgiver blir sterkt svekket av senil demens, er ikke avklart i norsk rett. Det er også usikkert i hvilken grad en hjelpeverge kan kalle tilbake en fullmakt når fullmaktsgiveren selv ikke lenger har evne til å kalle fullmakten tilbake. Disse problemstillingene er nærmere drøftet i NBC.
Utvalget finner at avtaleloven § 22 bør endres. For det første foreslår utvalget å oppheve ”umyndiggjøring” slik vi kjenner det i dag og begrepet ”umyndiggjort” er således ikke videreført i forslaget, se NBC. Det er derfor behov for å justere bestemmelsen slik at den harmoniserer med strukturen i utvalgets forslag, herunder med en adgang til en begrenset fratakelse av den rettslige handleevne, jf. utk. § 3-3. I tillegg bør den usikkerheten som synes å herske i dag når det gjelder hvilken status en fullmakt har når fullmaktsgiver faktisk mister evnen til å inngå en gyldig disposisjon bli avklart. Dette henger også sammen med utvalgets forslag om å lovfeste en adgang til å opprette framtidsfullmakter. Det er behov for å klargjøre og lovfeste hvilken kompetanse en verge har til å tilbakekalle fullmakter som ble opprettet før fullmaktsgiver ble satt under vergemål.
17.5.2 Utvalgets forslag og konklusjon
Utvalget foreslår at avtaleloven § 22 gis denne ordlyd:
Blir fullmaktsgiver satt under vergemål får en disposisjon som fullmektigen foretar samme ikke annen virkning enn om fullmaktsgiver hadde foretatt den.
Vergen kan innenfor sitt mandat kalle fullmakter tilbake når fullmaktsgiveren settes under vergemål.
Hvis det er opprettet en framtidsfullmakt, jf. vergemålsloven kapittel 10, har fullmektigen likevel rett til å foreta de rettshandler som har grunnlag i framtidsfullmakten. Dette gjelder ikke forhold som omfattes av et vergemål.
Første ledd avløser gjeldende § 22 i avtaleloven. Etter utvalgets forslag blir ikke umyndiggjøringsinstituttet slik vi kjenner det i dag videreført. Etter utk. § 3-3 er det adgang til enten hel eller delvis fratakelse av handleevne. Etter denne bestemmelsen bortfaller enhver fullmakt som regulerer et område der fullmaktsgiver er fratatt handleevnen etter utk. § 3-3. Tilsvarende gjelder for forhold fullmaktsgiver er satt under samvergemål for etter utk. § 3-4. Dette er i realiteten en videreføring av gjeldende rett. Fullmakter på området der fullmaktsgiver kun er satt under vergemål etter utk. § 3-1 beholder i utgangspunktet sin gyldighet. Dette er i overensstemmelsen med at fullmaktsgiver i slike tilfeller har sin rettslige handleevne i behold. Dersom fullmaktsgiver er satt under vergemål etter utk. § 3-1 og på grunn av sin mentale tilstand ikke har evnen til å inngå en gyldig disposisjon, bør vergen kalle fullmakten tilbake etter annet ledd for å unngå risiko for at fullmektigen likevel handler med godtroende tredjemenn.
Bestemmelsen i første ledd må ses i sammenheng med utk. § 10-14, som er en spesialbestemmelse om avtaler om løpende betaling.
I annet ledd lovfestes det at vergen kan kalle tilbake alle fullmakter som ligger innefor vergens mandat. Dette gjelder både der fullmaktsgiver selv har evne til å kalle disse fullmaktene tilbake og der denne evnen må anses å ha gått tapt på grunn av mental svekkelse. Vergen bør tilbakekalle for å unngå eventuell dobbeltdisponering over samme formuesgode. Det er presisert at fullmakten må ligge innenfor vergens mandat. Det betyr at hvis det er opprettet vergemål på det økonomiske området og det foreligger fullmakter som regulerer mer personlige forhold, kan vergen ikke kalle disse tilbake og omvendt. Hvis vergen er i tvil om en fullmakt omfattes av hans eller hennes mandat, kan vergen ta kontakt med overformynderiet som kan vurdere om det eventuelt er behov for å presisere eller eventuelt utvide vergens mandat hvis det anses som til beste for fullmaktsgiver at det aktuelle forholdet reguleres av vergemålet og ikke av fullmakten. Det presiseres at der det er opprettet vergemål etter utk. § 3-1 har vergen ikke kompetanse til å kalle tilbake en fullmakt hvis fullmaktsgiver motsetter seg det, se nærmere utk. § 6-3.
Tredje ledd er et unntak fra første ledd. Denne bestemmelsen omhandler framtidsfullmaktens gyldighet. Bestemmelsen er aktuell der personen er under vergemål for et forhold og har en framtidsfullmakt som gjelder noe annet, f.eks. vergemål for økonomiske forhold og fullmakt for personlige, eller omvendt. Om framtidsfullmakter se nærmere utk. kap. 10 og kommentarene til de enkelte bestemmelsene.
17.6 Lov om folketrygd 28. februar 1997 nr. 19
17.6.1 Innledning
Folketrygdloven §§ 22-4 og 22-6
Som nevnt i 2.2 skal utvalget i henhold til mandatet, vurdere overformynderiets oppgaver overfor institusjonsplasserte” (se pkt. c) og om det bør gjelde særlige regler for personer i institusjon...” (se pkt. d).
I 3.2.2.17 er det redegjort for bestemmelsene i folketrygdloven §§ 22-4 og 22-6. Bestemmelsen i § 22-4 gir hjemmel for å utbetale ytelser (etter folketrygdloven) til helseinstitusjon for langtidspasienter, dersom den som skal ha ytelsen ikke selv er i stand til å disponere over midlene. Bestemmelsen er begrenset til å gjelde beløp opp til av folketrygdens grunnbeløp (G). Det er i medhold av bl.a. denne bestemmelsen gitt forskrift av Sosialdepartementet (opprinnelig av 20. mars 1973, senest endret ved F 18. desember 2001 nr. 1577), med nærmere regler om institusjonens forvaltning på vegne av eieren.
Folketrygdloven § 22-6 gir hjemmel for å utbetale ytelser til sosialkontor eller til en annen person enn den som er berettiget til ytelsen, dersom nærmere bestemte forhold foreligger. Det er i denne bestemmelsen ingen beløpsbegrensning, dette innebærer således at ytelsen i sin helhet kan utbetales til en annen. Det vises for øvrig til 3.2.2.17.
17.6.2 Utvalgets vurderinger
Utvalget har det syn at personer som er på institusjon ikke skal stilles i noen annen rettslig stilling enn andre. Det vil si at en voksen person som blir innlagt på institusjon, ikke av den grunn skal fratas hele eller deler av sin rettslige handleevne. Utvalget har videre den generelle oppfatning at dersom en person ikke selv fullt ut kan ivareta sine interesser, og dette skyldes vedkommendes helsetilstand, skal det iverksettes hjelpetiltak etter bestemmelsene i vergemålsloven. Iverksettelse av eventuelle hjelpetiltak vil da være underlagt en betryggende saksbehandling, og vedkommendes rettssikkerhet vil således bli ivaretatt. Disse to bestemmelsene er i strid med dette grunnsyn.
Når det gjelder bestemmelsen i folketrygd-loven § 22-4, ser utvalget at det kan være praktisk for helseinstitusjonen å ha en hjemmel for å disponere over pasientenes midler, men finner ikke at dette hensynet kan settes foran hensynet til den enkeltes rettssikkerhet. Dersom vedkommende som skal motta ytelsen er i stand til det, må utgangspunktet være at han eller hun selv fullt ut kan disponere sin trygdeytelse, selv om vedkommende flytter på institusjon. Dersom personen ikke kan disponere over ytelsen selv, skal det iverksettes vergemål etter reglene i utk. §§ 3-1, 3-3 eller 3-4. Etter at det er etablert vergemål kan vergen eventuelt overlate et bestemt beløpt til institusjonen, for å ivareta daglige innkjøp på vegne av den vergetrengende. Det vil imidlertid være vergen som er ansvarlig, og institusjonen bør i slike tilfelle avgi regnskap til vergen over de midler den disponerer. Utvalget vil derfor foreslå at bestemmelsen oppheves.
Utvalget vil også foreslå at bestemmelsen i folketrygdloven § 22-6 oppheves. Utvalget er betenkt over at trygdekontoret er gitt en slik myndighet som følger av bestemmelsen. Slik utvalget ser det, innebærer vedtak etter § 22-6 i realiteten en handleevnefratakelse, uten at de rettssikkerhetsgarantier som ligger i en domstolsbehandling blir ivaretatt. Videre synes det åpenbart at dersom en person ikke selv er i stand til å disponere ytelsen på grunn av forhold som er nevnt i første ledd første punktum; ”...på grunn av sinnslidelse, psykisk utviklingshemning, alvorlig mental svekkelse, hjerneskade, eller misbruk av berusende eller bedøvende midler..”, vil vedkommende ha behov for å bli satt under vergemål.
Når det gjelder alternativet i bestemmelsens første ledd annet punktum, at en person åpenbart bruker sine trygdeytelser til skade for seg selv eller en person som han eller hun forsørger eller plikter å forsørge, kan utvalget ikke se at dette er forhold som kan medføre fratakelse av rettslig handleevne hva gjelder adgangen til å råde over egne trygdeytelser. Utvalget vil her presisere at dette kan være de vesentligste inntekter mange har, og at de kan gå opp i betydelige årlige beløp.
17.6.3 Utvalgets konklusjoner
Folketrygdloven § 22-4 og tilhørende forskrifter oppheves.
Folketrygdloven § 22-6 oppheves.
17.7 Lov om helsetjeneste i kommunen 19. november 1982 nr. 66, lov om folketrygd 28. februar 1997 nr. 19 og lov om sosiale tjenester 13. desember 1991 nr. 81 og forskrifter gitt i medhold av disse lover
17.7.1 Innledning
Som nevnt ovenfor i 17.6.1, skal utvalget etter sitt mandat vurdere overformynderiets oppgaver overfor institusjonsplasserte, og om det bør gjelde særlige regler for personer i institusjon. I utgangspunktet vil vergemålslovens regler gjelde også for personer på institusjoner med heldøgns omsorgstjenester. Men dette er bare et utgangspunkt, idet sosiallovgivningen inneholder flere bestemmelser om forvaltning m.v. av beboernes/pasientenes trygde/pensjonsinntekter. Her er det også bestemmelser som dels uttrykkelig sier at vergemåls-lovens regler ikke kommer til anvendelse.
I 3.2.2.16 er det redegjort for ulike bestemmelser om forvaltning av midler for personer som er enten under heldøgns omsorg i bolig eller på institusjoner, eller bor på privat forpleiningssted hvor forpleiningsutgiftene dekkes på kontraktsbasis etter spesialisthelsetjenesteloven § 8-3. Felles for disse reglene er at de gir hjemmel for at andre enn eieren eller verge/hjelpeverge, kan forvalte kontantytelser fra folketrygden. Bestemmelsene er ellers til dels ulike, det vises til 3.2.2.16 der de aktuelle bestemmelser er gjengitt i sin helhet.
17.7.2 Utvalgets vurderinger
Utvalget finner at de samme hensyn som nevnt i 17.6.2 gjør seg gjeldende også for disse bestemmelsene. Det bør etter utvalgets syn ikke gis regler om tvungen forvaltning for personer utenfor vergemålslovgivningen. Dersom vedkommende selv kan disponere over sine midler, kan etter utvalgets syn det faktum at vedkommende er institusjonsplassert, ikke medføre innskrenkinger i den rettslige handleevnen. Dersom institusjonsbeboeren er i en slik tilstand at vedkommende ikke selv kan disponere over sine trygdeytelser vil det foreligge et behov for verge, og da skal vergemålslovens regler følges, både ved vurdering av hjelpetiltak og i forhold til beslutninger om forvaltning av vedkommendes midler.
Disponering av midler for institusjonsbeboere for de dagligdagse behov, må reguleres i avtaler mellom vergen og institusjonen.
17.7.3 Utvalgets konklusjon
Kommunehelsetjenesteloven § 6-8 nr. 1 og 3 med tilhørende forskrifter oppheves.
Forskrifter gitt i medhold av sosialtjenesteloven § 7-11 bokstav d oppheves.
Forskrifter gitt i medhold av folketrygdloven § 22-4 oppheves som følge av at lovens bestemmelse oppheves, se 17.6.3.
Forskrift F20.03.1973 nr 9769 med senere endringer, gitt i medhold av folketrygdloven §§ 22-4, 22-5 og 25-15, for trygdede i privat forpleining, oppheves.
17.8 Lov om skadeserstatning 13. juni 1969 nr. 26 § 3-10 annet ledd - båndleggelse av erstatningsbeløp
Skadeserstatningsloven § 3-10 annet ledd her denne ordlyd:
”Når særlige grunner foreligger, kan retten begrense rådigheten over et godkjent eller tilkjent erstatningsbeløp. Reglene i lov om fordringshavernes dekningsrett § 3-9 annet til fjerde ledd får i så fall anvendelse, men slik at også retten i samband med bestemmelse om rådighetsbegrensning kan treffe nærmere bestemmelse om forvaltningen av midlene”.
Det utvalget som avga sin innstilling ved NOU 1979: 57, ble bedt om å vurdere denne bestemmelsen, som den gang var begrenset til første punktum. 7 Justisdepartementet uttalte i den forbindelse at bestemmelsen antas ”å omfatte også tilfelle hvor begrensingen pålegges av hensyn til manglende evne hos skadelidte til å forvalte midlene, og det kan reises spørsmål om en slik beslutning bør treffes mot den berettigedes eget ønske” 8 Det ble videre vist til motorvognlovkomiteen av 1951 - som foreslo og fikk vedtatt en slik bestemmelse i bilansvarsloven fra 1961 - som begrunnet regelen med at man trengte en regel som kunne sikre erstatningen kom den erstatningsberettigede, og ikke uvedkommende, til gode. Utvalget som avga innstilling ved NOU 1979:57 foreslo enkelte endringer i skadeserstatningsloven § 3-10 annet ledd, blant annet å angi kriterier for i hvilke tilfeller retten kunne begrense rådigheten, samt bestemmelser om hvem som kunne begjære rådighetsinnskrenkning. For-slagene til endringene ble ikke fulgt opp videre.
Etter dekningslovens § 3-9 første ledd kan skyldneren be fylkesmannen beslutte at verdier som nevnt i lovens § 2-7 skal være fritatt for kreditorforfølgning - ”være beslagsfrie”- I § 2-7 f er erstatning eller oppreisning for skade på legeme eller helse eller for tap av forsørger nevnt som slike verdier. Lovens hovedregel er således at slike verdier kan angripes av vedkommendes kreditorer med de forbehold som fremgår av § 2-7 første ledd. Det er således opp til skadelidte om midlene skal vernes på denne måten.
På to punkter går skadeserstatningsloven § 3-10 annet ledd lenger enn reglene i dekningslovens regler om båndleggelse.
For det første gir skadeserstatningsloven - når det gjelder forholdet til kreditorene - retten uavhengig av hva skadelidte måtte ønske, adgang til å begrense rådigheten over erstatningsbeløpet. Her oppstilles altså et unntak fra hovedregelen i dekningsloven hvor båndleggelse som nevnt bare kan skje etter vedkommendes begjæring.
For det annet kan båndleggelsen begrunnes med, som nevnt ovenfor, at skadelidte ikke evner å forvalte midlene.
Båndleggelse etter skadeserstatningsloven § 3-10 annet ledd kan ikke skje etter at erstatningsbeløpet er utbetalt skadelidte. Er f.eks. skadelidte mindreårig og erstatningsbeløpet har vært forvaltet av overformynderiet, kan ikke bestemmelsen brukes til å båndlegge midlene slik at vedkommende ikke får dem til rådighet når han eller hun blir myndig. Dette vil i praksis si at § 3-10 annet ledd har sin vesentlige betydning for voksne skadelidte, og det er den situasjon som derfor bør vurderes nærmere.
Etter utvalgets syn må en voksen person som ikke er under vergemål, selv ha rett til å vurdere spørsmålet om båndleggelsen av erstatningskravet, slik regelen er etter dekningsloven når det er tale om kreditorvern. Fremsetter ikke skadelidte noe krav om det etter dekningsloven § 3-9, bør ikke retten når det gjelder erstatningskrav ha kompetanse til båndleggelse av kravet slik at pengene settes i en særstilling ved utbetaling.
På samme måte vurderer utvalget spørsmålet om båndleggelse hvor det er skadelidtes evne til å forvalte erstatningen som begrunner båndleggelsen. Etter utvalgets syn er det ikke grunn til å sette en myndig persons ønsker til side hvor denne vil ha erstatningsbeløpet til fri rådighet. Hvor ikke vilkårene for å frata skadelidte den rettslige rådighet over erstatningen etter utk. § 3-3, finner utvalget at lovgivningen ellers ikke skal sette skranker for rådigheten. Hvor vilkårene etter § 3-3 er tilstede, kan en delvis fratakelse av handleevnen bli vurdert etter reglene i vergemålsloven i god tid før utbetalingen finner sted. Vergen vil i så fall kunne anmode om båndleggelse etter dekningsloven § 3-9. Og er vilkårene for vergemål ikke til stede, finner ikke utvalget det riktig med en slik delvis ”umyndiggjørelse” for slike krav.
Utvalget er etter dette kommet til at skadeserstatningsloven § 3-10 annet og tredje ledd bør oppheves. Tredje ledd bli uten selvstendig betydning når annet ledd faller bort.
17.9 Lov om rettergangsmåten for tvistemål 13. august 1915 nr. 6
17.9.1 Problemstillingene - voksne under vergemål
Om gjeldende rett når det gjelder reglene om partsevne og prosessdyktighet, se 3.2.2.13. Her er det også redegjort for forslagene i NOU 2001: 32. Disse forslagene tilsikter ingen endringer i gjeldende rett. Utvalget finner det naturlig å foreslå endringer i både gjeldende rett og forslagene i den nevnte NOUen. Utvalgets forslag innebærer ingen endringer i realiteten, men er en følge av at utvalget i utkastet til ny vergemålslov foreslår at begrepet umyndig bare brukes om mindreårige og at hjelpevergebegrepet utgår, samt at det åpnes adgang til bare delvis fratakelse av den rettslige handleevne.
I tvistemålsloven kapittel 12 er det §§ 37-39 som det er aktuelt å justere, jf. NOU 2002: 31 § 2-2. Uten endringer ville de som er fratatt den rettslige handleevne fullt, ikke bli omfattet av reglene, idet de ikke etter utvalgets forslag betegnes som umyndige. For voksne som er under vergemål uten å være fratatt den rettslige handleevne, vil vergen i mange tilfelle ha et begrenset mandat, jf. det minste middels prinsipp, se 7.5.2.
Spørsmålet blir etter dette når vergemål for voksne vil ha høyst ulike utformninger, hvordan reglene om prosessdyktighet skal utformes.
17.9.2 Utvalgets vurderinger
Hvor en voksen person under vergemål ikke er fratatt sin rettslige handleevne, vil hans eller hennes prosessdyktighet bero på om vedkommende har forståelse av hva saken gjelder og således være ute av stand til å ivareta sine interesser. Dette må gjelde uavhengig av hvordan vergens mandat er utformet. Her vil tvistemålsloven § 41 komme inn hvor det er grunn til å anta et en person ikke er prosessdyktig. I utgangspunktet vil derfor vergemålet i seg selv ikke ha betydning for prosessdyktigheten utover hva grunnlaget for vergemålet vil gi av opplysninger av betydning for å vurdere vedkommendes prosessdyktighet.
Hvor en voksen person ikke er prosessdyktig og ikke er umyndiggjort, har ikke gjeldende lov regler om oppnevnelse av verge. Dette er imidlertid foreslått i utkastet § 2-2 (4) til ny tvistelov.
Hvor en person fullt ut eller delvis er fratatt den rettslige handleevne, bør etter utvalgets syn vurderes på samme måten. En slik handleevnefratakelse innebærer ikke med nødvendighet at prosessdyktigheten går tapt. Utvalget vil her peke på avgjørelsene i Rt. 1951 s. 1095 og Rt. 1979 s. 1079. I den sistnevne avgjørelsen ble en sinnssyks anke som vergen ikke ville medvirke til, gjenstand for realitetsbehandling. At en person er satt under vergemål innebærer ikke at vedkommende taper prosessuell handleevne, og det bør etter utvalget syn vises tilbakeholdenhet med å avvise søksmål fra sinnslidende personer, jf. hertil Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, 2. utg. s. 208.
Etter dette vil utkastet til ny tvistelov i § 2-2 (1), (2) og (3) dekke utvalgets syn. Men her må da presiseres at når utkastet i (3) taler om umyndige, vil dette bare omfatte de mindreårige.
Etter utkastet (4) skal retten sørge for oppnevnelse av hjelpeverge hvor en myndig person på grunn av sin psykiske helsetilstand ”ikke er i stand til å vareta sine egne interesser i saken”, og vedkommende ikke har en slik verge.
I tillegg til at ”hjelpeverge” her må erstattes med ”verge”, vil vergens mandat være avgjørende for vergens funksjon som vedkommendes lovlige stedfortreder. Det må her også kreves at saken gjelder et spørsmål som ligger under vergens mandat. En verge med mandat til å handle på vegne av en person i de daglige gjøremål, bør ikke anses som lovlig stedfortreder i en sak som f.eks. gjelder fast eiendom eller krav om erstatning i et tidligere forretningsanliggende den vergetrengende har deltatt i. I så fall bør enten vergens mandat utvides, eller det bør oppnevnes en annen verge til å ivareta funksjonen som lovlig stedfortreder i saken.
Da utvalget antar at arbeidet med ny vergemålslov vil skje parallelt med arbeidet med ny tvistelov, bør reglene om prosessdyktighet vurderes i proposisjonen til ny tvistelov. Utvalget ser derfor ikke grunn til å foreslå endringer i tvistemålslovens kapittel 12. Men utkastet § 2-2 (4) må omformuleres.
Utvalget vil imidlertid foreslå endringer i tvistemålsloven § 419 og § 476, som er direkte følger av utkastets forslag ellers.
Utvalget vil peke på regelen i tvistemålsloven § 39. Her bestemmes det at hvor sak reises av eller mot vergen på den umyndiges vegne, og saken gjelder midler som forvaltes av overformynderiet, skal bestemmelsene i § 38 også gjelde overformynderiet. Det synes lite motivert at denne bestemmelsen bare gjelder slike eiendeler, dvs. i det alt vesentlige finansielle eiendeler. Sak om slike eiendeler synes for øvrig ikke å være særlig praktisk, selv om det kan forekomme. Overformynderiet er derimot ikke gitt noen rolle i andre saker, som kan ha stor betydning for økonomien til den som er under vergemål, f.eks. om fast eiendom, erstatningssaker eller saker vedrørende næringsvirksomhet vedkommende tidligere har drevet, eller fortsatt driver. Denne regelen i § 39 er foreslått videreført i utkastet i NOU 2001: 32 § 2-3 (2), uten noen nærmere begrunnelse. Etter utvalgets syn er det her grunn til å vurdere om ikke overformynderiets rolle som lovlig stedfortreder bør gjelde alle saker av vesentlig betydning for den som ikke er prosessdyktig.
17.9.3 Utvalgets konklusjoner
I tvistemålsloven § 419 første punktum strykes ”og hjelpevergens”. Tredje punktum oppheves.
Forslaget er en følge av utvalgets forslag til endringer i ekteskapsloven, jf. 17.3.
I tvistemålsloven § 476 annet ledd skal første punktum lyde: Vergen kan reise sak på vegne av en umyndig og en som er under vergemål, såfremt dette ligger under vergens mandat, og ektefellen på vegne av en gift person.
At vergen på vegne av en som er under vergemål bare kan reise sak om det ligger under vergens mandat, følger av utkastets generelle forutsetning om at en verge både når det gjelder økonomiske og personlige spørsmål, bare kan handle innenfor sitt mandat. At en person er satt under vergemål og fått oppnevnt verge, innebærer ikke at lovgivningen ellers gir vergens kompetanse utover mandatet.
Utkastet til ny tvistelov § 2-2 (4) siste punktum bør lyde: ”Har personen ikke verge hvis mandat omfatter det saken gjelder, skal retten sørge for at slik verge oppnevnes”.
Utkastets § 2-3 må revurderes i lys av dette, jf. også utvalgets bemerkninger ovenfor om videreføringen av vgml. § 39.
Utvalget forutsetter at det ikke er retten som oppnevner vergen, men at retten retter en begjæring til overformynderiet om det.
17.10 Lov om rettergangsmåten i straffesaker 22. mai 1981 nr. 25
Ved at utvalget ikke viderefører begrepet hjelpeverge, må § 83 annet punktum gis denne ordlyd:
Dersom vergen ikke kan eller vil vareta siktedes tarv i saken, skal midlertidig verge oppnevnes etter vergemålsloven § 5-7.
Av samme grunn må § 84 siste punktum gid denne ordlyd:
Har han ikke verge, skal det oppnevnes verge for ham.
I begge tilfelle vil vergens mandat være begrenset til å ivareta siktedes interesser i forbindelse med straffesaken. I et slikt tilfelle skal verge oppnevnes selv om vilkårene etter utk. § 3-1 ikke er oppfylt. Vilkårene for vergeoppnevnelsen er gitt i § 84 første og annet ledd.
17.11 Lov om pasientrettigheter 2. juli 1999 nr. 63
Det vises til fremstillingen i 3.2.2.2.
I § 1-3 b strykes de to siste ordene ”eller hjelpeverge”.
Når definisjonen av pårørende bare får referanse til vergen, vil det være en verge som er oppnevnte etter utk. § 3-1 eller 3-3. At en pasient har en verge, er imidlertid ikke tilstrekkelig til å anse vedkommende som representant for pasienten. Skal vergen være det, må det ligge innenfor vergens mandat. Omfatter ikke mandatet personlige spørsmål, må mandatet utvides, eller det kan oppnevnes en ny verge til å ivareta pasientens interesser, se de generelle bemerkninger i 3.2.2.2.
17.12 Lov om etablering og gjennom-føring av psykisk helsevern 2. juli 1999 nr. 2
I § 1-3 første ledd strykes de to siste ordene ”eller hjelpeverge”..
Se bemerkningene i 17.11 som får betydning også her.
17.13 Lov om sosiale tjenester m.v. 13. desember 1991 nr. 81
I § 4A-3, § 4A-8 og § 4A-11 strykes ordene ”eller hjelpeverge”.
Se bemerkningene i 17.11 som får betydning også her.
17.14 Lov om svangerskapsavbrudd 13. juni 1875 nr. 50 § 4
I § 4 fjerde ledd endres ”hjelpevergen” til ”verge” og ”tingretten” til overformynderiet.
Endringen skyldes at utkastet ikke bruker ordet hjelpeverge. Av mandatet skal det gå frem av det bare skal treffes avgjørelser om svangerskapsavbruddet.
Utvalget foreslår at det ikke skal være tingretten som oppnevner vergen, men overformynderiet. Kommer det en begjæring om oppnevnelse, skal det ikke skje noen skjønnsmessig vurdering av om verge bør oppnevnes eller ikke. Oppnevnelse av verge skal da finne sted. Utvalget finner at det er naturlig at dette gjøres av overformynderiet som er det organ som ellers forestår vergeoppnevnelser.
17.15 Lov om sterilisering 3. juni 1977 nr. 57
I § 4 fjerde ledd endres ”hjelpevergen” til ”verge” og ”tingretten” til .overformynderiet.
Se bemerkningene i 17.14 som får betydning også her.
17.16 Lov om domstolene (domstol-loven) 13. august 1915 nr. 5
§ 125 annet ledd skal lyde som følger:
I saker etter vergemålsloven, ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen, skal rettsmøtet holdes for lukkede dører, med mindre retten av særlige grunner beslutter at saken helt eller delvis føres for åpne dører. Det samme gjelder i tilsvarende saker mellom personer som er eller har vært samboere.
Etter bestemmelsen i uml. § 9 skal saker om umyndiggjøring alltid gå for lukkede dører dersom den som er begjært satt under vergemål begjærer det. Utvalget ønsker å videreføre denne bestemmelsen, men finner at den bør tas inn i domstolloven § 125 annet ledd istedenfor å gis i vergemålsloven. Det vises ellers til utk. § 4-7 og bemerkningene til denne bestemmelsen i 8.4.