13 Forskjellige bestemmelser

13.1 Gjeldende rett

Vergemålsloven har i kapittel 8 under overskriften ”Forskjellige bestemmelser” en del regler som ikke har særlig innbyrdes sammenheng. Seks av paragrafene - §§ 90a til 90 f - gjelder hjelpevergemål, og gir således grunnlaget for den i dag mest brukte form for vergemål for voksne. Utover dette gis det regler om:

1. givers eller arvelaters adgang til å bestemme over friarv eller gave til umyndige uavhengig av vergemålslovgivningens regler, selv om mottakeren er umyndig, samt om adgangen for departementet til å sette slike bestemmelser til side, se vgml. § 89,

2. overformynderiets adgang til å oppnevne en bestyrer når midler som etter særskilt lovbestemmelse skal underlegges dets forvaltning, og vedkommende som eier midlene ikke har noen verge, se vgml. § 90,

3. at Kongen kan gi regler om at overformynderiet kan overta forvaltningen av legatmidler og andre midler som det ikke plikter å forvalte, se vgml. § 91, og

4. kommunens erstatningsansvar for overformynderiets virksomhet, se vgml. § 92.

13.2 Utvalgets generelle vurderinger av vergemålsloven kapittel 8

Utvalget finner det klart at reglene om vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevne - hjelpevergemål etter gjeldende rett - må få en sentral plass i en ny lov. I tråd med dette grunnsyn er reglene her gitt i utk. kapittel 3.

Utvalget finner imidlertid ikke grunn til å videreføre regelen om det offentliges erstatningsansvar for overformynderiets virksomhet, se nærmere 3.5.4.

De øvrige bestemmelser i den gjeldende lovs kapittel 8, fremstillingen av gjeldende rett, utvalgets vurderinger og forslag til ny utformning, vil bli gitt nedenfor i tilknytning til den enkelte bestemmelse.

13.3 Særskilte bestemmelser om forvaltningen mv. som er gitt av giver eller arvelater

13.3.1 Gjeldende rett

I vgml. 89 første punktum er det bestemt at loven:

”er ikke til hinder for at en arvelater bestemmer ved testament at midler som han etterlater til en umyndig, men som han etter arveloven kunne ha rådet over til fordel for andre, skal forvaltes eller brukes på en nærmere fastsatt måte”.

Det som her sies, er for så vidt ikke noe annet enn det som følger av en arvelaters alminnelige testasjonsfrihet. Arvelovgivningens regler om testasjonsfriheten skiller ikke mellom myndige og umyndige arvinger. Om man testamenterer noe til umyndige barn eller barnebarn, nevø eller en tredjeperson, kan det knyttes vilkår til arvingens bruk av arven, f. eks. at arvingen ikke skal få disposisjonsretten over den før et visst tidspunkt, eller at den skal brukes på en bestemt måte, f.eks. til dekning av utgifter til et studium. Det kan også bestemmes at arvingen hvis han eller hun er mindreårig eller satt under vergemål når arven faller, skal ha midlene til fri rådighet. Vgml. § 89 avklarer således spørsmålet om den alminnelige testasjonsfrihet hva angår vilkår knyttet til arven også gjelder når arvingen er under vergemål.

I sin opprinnelige form hadde vgml. § 89 første ledd annet punktum en regel om at hvis arv tilfalt en umyndig, skulle lovens bestemmelser om ”tilsyn av overformynderiet og regnskapsplikt” ”i ethvert fall gjelde”. Dette ble begrunnet med at det offentlige har ”en selvstendig interesse i, at der utøves kontroll med de midler som tilhører umyndige”. Denne tilsynsplikten gikk følgelig foran arvelaterens bestemmelser i testamentet.

Tilsyns- og regnskapsplikten ble ikke fulgt like strengt av alle overformynderier. Det ble også reist innvendinger mot en slik begrensning i den alminnelige testasjonsfrihet. Ved lovendringer i 1972 fikk derfor vgml. § 89 første punktum annet ledd denne tilføyelsen: ”dersom ikke arvelateren i sitt testament har truffet annen bestemmelse”, se Ot.prp. nr. 44 (1971-72) s. 53, jf. Innst. 1969 s. 29-30.

Vgml. § 89 første ledd har i dag som sitt vesentlige poeng at hvor en umyndig får arv (eller gave) som skal forvaltes eller brukes på en bestemt måte, kommer reglene i vergemålsloven om overformynderiets tilsyn og om regnskapsplikt bare til anvendelse når testator eller giveren ikke har bestemt noe annet. Også på dette punkt gjelder således den alminnelige testasjonsfrihet.

Vgml. § 89 annet ledd lyder slik:

”Efter krav fra vergen eller overformynderne kan vedkommende departement sette arvelaterens bestemmelse ut av kraft helt eller delvis, dersom departementet finner at den er i strid med den umyndiges tarv”.

Dette annet ledd byr på en del tolkingstvil, og forarbeidene gir liten veiledning for tolkingen. Utvalget ser ikke grunn til å komme nærmere inn på hvordan bestemmelsen skal forstås, idet den i følge Justisdepartementet i praksis ikke synes å være brukt.

Etter utvalgets syn må det være klart at vgml. § 89 annet ledd ikke gir departementet noen alminnelig kompetanse til å sette bestemmelser i et testament til side, hvis den umyndiges tarv skulle tilsi det. Endringer av testamentsbestemmelser er nærmere regulert i lov om stiftelser 15. juni 2001 nr. 59 § 55, jf. § 46. Her bestemmes det at reglene for omdanning av stiftelser også gjelder for bestemmelser i testament. Vilkåret for å sette til side en bestemmelse er at den ikke lar seg etterleve eller er ”åpenbart unyttig”, eller i strid med hensikten med disposisjonen, ”for eksempel fordi [testators] forutsetninger for bestemmelsen har sviktet”, eller fordi bestemmelsen er ”åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig”. Kompetansen til å endre bestemmelser i testamentet er lagt til stiftelsestilsynet, jf. loven § 48.

Etter § 89 tredje ledd gjelder paragrafens to første ledd også for gaver.

13.3.2 Utvalgets vurderinger

Den gjeldende lovs § 89 første ledd begrenser seg til å gi regler for arv som ikke omfattes av livsarvingenes pliktdel, jf. arveloven § 29. At det bare er over friarven en arvelater skal kunne knytte vilkår og bestemmelser ellers, følger av klare arverettslige regler, jf. arveloven § 29 annet ledd. Det må antas at en arvelater heller ikke kan bestemme at pliktdelsarv til en som er under vergemål skal underlegges særskilte forvaltningsregler, selv om disse bestemmelser isolert sett skulle være til gunst for den umyndige. Her må man i tilfelle gå frem etter reglene om båndleggelse i arveloven § 32.

Utvalget ser ingen grunn til å foreslå endringer i den rett en giver eller arvelater har til å knytte vilkår m.v. til gaven eller arven utover pliktdelen. Hvis giveren eller arvelateren ikke ønsker at midler til en person under vergemål skal følge de regler som gjelder forvaltning eller kontroll med bruken av dem, bør det stå vedkommende fritt.

Hvor en giver eller arvelater har truffet bestemmelser om en bestemt forvaltning og regnskapsføring, bør det være en hjemmel for at vergen med overformynderiets samtykke kan gripe inn hvis forvalteren ikke oppfyller sine forpliktelser på en tilfredsstillende måte.

På to punkter synes det imidlertid å være grunn til reservasjoner. Hvor testamentet bestemmer at den som er under vergemål skal få midlene til fri rådighet, eller at de skal brukes på en bestemt måte, kan bruken komme til å være til skade for vedkommende, fordi han eller hun får betydelige kontante midler til rådighet. Dette bør både vergen og overformynderiet ha kompetanse til å gripe inn overfor. For selververv foreslår utvalget i utk. § 2-10 en adgang for vergen til å frata den mindreårige rådigheten hvor hensynet til ham eller henne krever det. Selv om det nok i praksis vil bety lite, finner utvalget det naturlig at overformynderiet ved arv eller gave alltid må gi sitt samtykke til at rådigheten fratas den umyndige uansett alder.

Reglene om å frata den mindreårige rådigheten over midler som er ervervet ved arv eller gave, må suppleres av barnelovens regler om foreldreansvarets innhold og barnets selvbestemmelsesrett. Det ligger i foreldreansvaret at foreldrene må kunne nekte en mindreårig - noe avhengig av alder og omstendighetene for øvrig - å forbruke egne eiendeler på en bestemt måte. Dette må også gjelde for midler som tilfaller den mindreårige som arv eller gave, og hvor arvelater/giver har oppstilt vilkår som foreldrene mener er til skade for barnets utvikling. Hvor grensen her skal trekkes, finner ikke utvalget grunn til å komme nærmere inn på.

Foreldrenes ønske om økonomisk måtehold vil kunne stå i strid med den mindreåriges og givers/arvelaters ønske om rommelighet. Her vil foreldrenes (vergenes) syn være relevant, men noe avhengig av den mindreåriges alder.

Etter gjeldende rett oppstilles ingen formkrav for de bestemmelser som knyttes til en gave. Dette er i motsetning til arv, hvor testamentsformene skaper notoritet. Etter utvalgets syn bør det ved bestemmelser knyttet til en gave, oppstilles det krav at disse skal være skriftlige, og datert. Videre skal disposisjonen bekreftes av to vitner. Dette vil bidra til å fjerne tvil om bestemmelsene er truffet senest da gaveløftet ble avgitt; noe som etter utvalgets syn også er et krav etter gjeldende rett.

Utvalget har vært i tvil om prinsippet i vgml. § 89 annet ledd bør videreføres i en ny lovgivning. Alternativet vil være å bruke stiftelseslovens regler, jf. adgangen til å tilsidesette en bestemmelse i testament som er ”åpenbart uheldig”. Gaver vil da ikke fanges opp. Det synes også mest hensiktsmessig at det er vergemålsmyndighetene som vurderer følgene av givers eller arvelaters bestemmelse for mottakeren. Selv om vgml. § 89 annet ledd ikke brukes i praksis, finner utvalget det riktig fortsatt å ha en slik sikkerhetsventil. Som en særbestemmelse (lex specialis) vil den for testamentariske bestemmelser gå foran stiftelseslovens regler.

13.3.3 Utvalgets forslag – bemerkninger til bestemmelsen

Utk. § 9-1 Særskilt forvaltning etter bestemmelser av giver eller arvelater

Denne loven begrenser ikke en giver eller arvelaters adgang til ved gave eller testament å bestemme at gave eller arv som tilfaller en mindreårig eller en person som er satt under vergemål skal forvaltes eller brukes på en bestemt måte. Med mindre det er i strid med slike bestemmelser, gjelder lovens regler om forvaltning og regnskapsføring av midler som tilhører personer som er under vergemål.

Givers bestemmelse må være skriftlig og datert, og hans eller hennes underskrift må være bekreftet av to vitner.

Hvis det vil være åpenbart uheldig for den som er under vergemål at midlene står til hans eller hennes rådighet, kan vergen med overformynderiets samtykke frata vedkommende disposisjonsretten over dem helt eller delvis. På samme vilkår kan vergen med overformynderiets samtykke be-stemme at midlene skal forvaltes etter reglene i denne lov.

De bestemmelser som paragrafen omhandler, må være truffet senest ved gavens oppfyllelse eller fremgå av testamentet.

Første ledd første punktum må ses på bakgrunn av den alminnelige testasjonsfrihet og begrenses således av reglene om livsarvingers pliktdel. jf. arveloven § 29.

Bestemmelser fra en giver eller arvelater kan angå høyst ulike forhold, og hva som vil være ”åpenbart uheldig” må underlegges en helhetlig skjønnsvurdering. At det skal være ”åpenbart” uheldig i henhold til tredje ledd, betyr at forhold som i seg selv fremstår som uheldige, ikke uten videre kan tillegges vekt. At oppsparing for en mindreårig vil være bedre enn forbruk, er ikke nok til at bestemmelsen kan settes til side. Ved testasjoner kan ikke-oppfyllelse medføre at testasjonen faller bort, og dette må tas i betraktning ved vurderingen. På samme måte kan en giver hevde at gaven er ytet under en bristende forutsetning.

Hvor bestemmelsene bare har virkning fra det tidspunkt en mindreårig fyller 18 år, får tredje ledd ikke anvendelse. I slike tilfelle blir spørsmålet om gaven eller arven skal avslås, jf. utk. § 6-17.

Det kan lett tenkes at vergen i henhold til reglene om foreldreansvar kan nekte mottakeren å oppfylle en betingelse. En testasjon som er betinget av at den mindreårige foretar en utenlandsreise, kan f.eks. foreldrene, etter omstendighetene, nekte vedkommende å foreta.

Dersom den som er under vergemål ikke er fratatt handleevnen, kan vedtak etter tredje ledd bare treffes når vedkommende ikke motsetter seg dette.

13.4 Lovbestemt forvaltning av midler til personer som ikke er under vergemål

13.4.1 Gjeldende rett

Vgml. § 90 gjelder tilfelle hvor overformynderiet trekkes inn ved forvaltningen av midler som ikke tilhører en som er under vergemål. Vilkåret for at dette skal skje, er at det må følge av ”særskilt lovbestemmelse”, og ”uten at verge skal oppnevnes”. I så fall kan overformynderiet la en bestyrer utføre vergens gjøremål mot vederlag fra avkastningen av midlene.

Bestemmelsen er ikke endret siden loven ble gitt i 1927.

Slik særskilt lovbestemmelse er for det første § 3 i lov om forsvunne personer m.v. 23. mars 1961 nr. 1. Er en person forsvunnet og retten ikke kan legge til grunn at vedkommende er død, jf. § 2 annet ledd, skal det oppnevnes en verge for den forsvunne, ”dersom den finner at dette er nødvendig for varetaking av hans interesser”. Den forsvunnes formue skal forvaltes ”som umyndiges midler”, jf. § 3. Hvis den forsvunne ”har ektefelle eller har tilsatt fullmektig til å ta seg av sine interesser”, kan retten i stedet bestemme at ”ektefellen og fullmektigen eller i tilfelle begge sammen skal vareta den forsvunnes interesser”.

Videre har arveloven § 32 regler om at en arvelater ved testament ”i særlege tilfelle” kan bestemme at arvingen må tåle ”innskrenking i retten til å rå over pliktdelsarv”. Etter § 32 annet ledd skal arven i så fall ”styrast som midler som tilhøyrer umyndig eller på annan måte som gir god nok trygd og avkastning.” Dette er et vilkår arvelateren ikke kan fravike i testamentet.

13.4.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget finner det lite tvilsomt at vgml. § 90 må videreføres i en ny lovgivning. Utvalget ser det imidlertid ikke som sin oppgave nærmere å vurdere de i forrige avsnitt nevnte bestemmelser.

Utvalget finner det noe uklart hva som ligger i § 90 om at den bare gjelder hvor ikke ”verge skal oppnevnes”. Er det etter lov om forsvunne personer oppnevnt en verge for den forsvunne, synes det åpenbart at midlene skal forvaltes etter reglene i vergemålslovgivningen. Hvor en verge ikke blir oppnevnt, fordi retten bestemmer at ektefellen eller en fullmektig kan ivareta den forsvunnes interesser, kan det spørres om dette også omfatter forvaltningen av den del av den forsvunnes formue som etter vergemålsloven skal forvaltes av overformynderiet. Det fremgår imidlertid klart av forarbeidene til lov om forsvunne personer at dette ikke er tilfelle, selv om det faller under ordlyden i § 90 - da er det jo ikke oppnevnt noen verge, se Ot. prp. nr. 23 (1960-61) s. 20. Utvalget anser denne tolkingen naturlig, og den må ses i sammenheng med de regler som gjelder når ektefellen er oppnevnt som verge, jf. uml. § 28 og vgml. § 90 e.

I forarbeidene til § 90 - som ble skrevet før vi fikk den gjeldende lov om forsvunne personer - heter det at det ikke er ”nødvendig i nærværende lov” å si

”at dens regler kommer til anvendelse, for så vidt noget annet ikke følger av vedkommende lovbestemmelse. Derimot trenges der en bestemmelse om adgang for overformynderiet til å anta en bestyrer til å utføre vergens gjøremål efter denne lov i de tilfelle, hvor ikke vedkommende lov har foreskrevet, at der skal opnevnes verge. Hvor loven bare bestemmer, at midlene skal bestyres som umyndiges midler, må dette forstås derhen, at der skal opnevnes verge for midlene etter de alminnelige regler. Nogen uttrykkelig bestemmelse herom, kan det ikke være nødvendig å oppta i den foreliggende paragraf”, Ot. prp. nr. 26 (1926) s. 19.

Mot denne bakgrunn finner utvalget at vilkåret for å anvende en regel som er utledet av vgml. § 90, er å sløyfe kravet om at det ikke må være oppnevnt verge. Særlig praktisk er nok bestemmelsen for de tilfelle en person er forsvunnet, og da er det liten grunn til at en vergeoppnevnelse for den forsvunne skal innebære at ikke overformynderiet skal forestå forvaltningen etter reglene i vergemålslovgivningen. Ved vurderingen av om ektefellen (eller mer unntaksvis en fullmektig) skal representere den forsvunne, vil nettopp hensynet til forvaltningen stå sentralt, herunder hva den forsvunnes arvinger måtte mene.

Har arvelateren benyttet seg av regelen i arveloven § 32 og arvingen er mindreårig eller fratatt den rettslige handleevnen, vil reglene om forvaltningen uten videre følge av vergemålslovgivningens alminnelige regler. Er derimot arvingen myndig - og det er dette tilfelle § 90 tar sikte på - skal midlene som nevnt forvaltes etter de regler som gjelder umyndiges midler eller på annen måte som gir tilsvarende sikkerhet. Dette innebærer imidlertid ikke at midlene skal forvaltes av overformynderiet; arvelateren står her fritt i å bestemme at en annen skal stå for forvaltningen. Noen slik bestemmelse hører til sjeldenhetene, og det må da antas - på samme måte som når det uttrykkelig står at midlene skal forvaltes av overformynderiet - at loven her gir hjemmel for at overformynderiet når ikke annet er sagt, plikter å overta forvaltningen av dem.

I de tilfeller som er nevnt ovenfor, gir § 90 hjemmel for at overformynderiet kan ”ta en bestyrer til å utføre en verges gjøremål mot særskilt vederlag av avkastningen av midlene”. Dette forutsette altså at det ikke er oppnevnt noen verge, jf. sitatet ovenfor fra forarbeidene. Det typiske eksempel her vil være at arvelateren har benyttet seg av arve-lovens § 32, og at det er noe annet enn eiendeler overformynderiet skal forvalte. Det kan være snakk om fast eiendom, løsøre og aksjer av særlig karakter som man ikke ønsker avhendet. At det her er nødvendig for overformynderiet å få bistand utenfra, synes hensiktsmessig.

Når det gjelder godtgjørelsen til en bestyrer, finner utvalget at begrensningen til formuens avkastning kan virke streng. Det kan lett tenkes at det arbeid som forventes av bestyreren, overstiger avkastningen. At man ikke da skal kunne angripe de midler som bestyreren forvalter, eller andre midler som forvaltes av overformynderiet, kan ikke være riktig.

Det er ingen regler i gjeldende bestemmelse om hvordan bestyrerens utgifter skal dekkes. Utvalget finner at det her bør tas inn en uttrykkelig regel om dette.

13.4.3 Utvalgets forslag – bemerkninger til bestemmelsen

Utk. § 9-2 Midler som ved lov er bestemt skal forvaltes etter denne lov

Når det ved lov er bestemt at midlene til en person som ikke er under vergemål skal behandles etter de regler som gjelder for midler til personer under vergemål, kan overformynderiet oppnevne en bestyrer til å forestå forvaltningen av dem. Reglene i kapittel 7 får tilsvarende anvendelse.

Dersom avkastningen ikke er tilstrekkelig til å dekke bestyrerens omkostninger og godtgjørelse, kan med overformynderiets samtykke, de midler som er under forvaltning brukes til dekning av dem.

Overformynderiet skal også samtykke i på hvilken måte dekning kan skje.

Bestemmelsen erstatter vgml. § 90.

Første ledd er en direkte videreføring av vgml. § 90.

Annet ledd er nytt, og inneholder en utrykkelig bestemmelse om hvordan bestyrerens utgifter skal dekkes.

13.5 Forvaltning av andre midler enn de som tilhører personer under vergemål

13.5.1 Gjeldende rett

Etter vgml. § 91 kan overformynderiet, etter nærmere regler gitt av Kongen, overta forvaltningen av legatmidler og andre midler som den ikke plikter å forvalte. Forvaltning etter § 91 benyttes hovedsakelig ved forvaltning av legatmidler og i noen grad ved forvaltning av arvemidler.

For legatenes vedkommende vil grunnlaget normalt være testamentariske bestemmelser, der det forutsettes at midlene skal forvaltes av overformynderiet. Andre midler vil være båndlagt arv eller gave hvor grunnlaget er testament eller gavebrev der det fremgår at arven skal forvaltes som umyndiges midler. I tillegg kommer de umyndige eller hjelpevergetrengende som har formue under kr. 75.000, og hvor midlene forvaltes etter § 91 fordi eieren ønsker det som følge av gunstige betingelser eller av hensyn til sikkerheten.

Med unntak av kgl.res. 14. juni 1935, Reglement for Oslo overformynderi, har Kongen etter det utvalget kjenner til, ikke gitt nærmere regler om slik forvaltning. Slik utvalget forstår bestemmelsen, synes det å være en forutsetning for at overformynderiet kan overta forvaltningen i medhold av § 91, at det gis nærmere regler gitt av Kongen. Selv om slike regler ikke er gitt, med unntak av for Oslo overformynderi, er det likevel i dag betydelige midler som forvaltes etter denne bestemmelsen. Det kan her nevnes at Bergen overformynderi forvalter drøyt 100 millioner i legatmidler, mens Bærum overformynderi forvalter ca. 11 millioner i legatmidler og 10 millioner i andre midler i medhold av vgml. § 91.

Opprinnelig var det bare overformynderi med fast formann som kunne forvalte midler etter § 91. Dette ble endret i forbindelse med arveloven av 1972, i det man fant det rimelig at også overformynderier uten fast formann burde ha anledning til å forvalte bl.a. arvemidler.

Det antas at overformynderiet ikke plikter å overta midler til forvaltning etter § 91. Det vises til Rt. 1962 s. 234, der dette er lagt til grunn.

Hvor overformynderiet forvalter midlene i fellesmasse, kan også det som forvaltes i medhold av § 91, forvaltes innen fellesmassen.

Etter bestemmelsen annet ledd fremgår det at det av midlene skal svares de samme avgifter som er fastsatt for de øvrige midler som forvaltes av overformynderiet. Dette er en henvisning til reglene om forvaltningsavgift og avsetning til sikkerhetsfond, jf. vgml. §§ 30 og 73. Vgml. § 30 gjelder kun for de overformynderier som har fast formann, mens § 73 gjelder der det er fellesmasse. Dette innebærer at for de overformynderier som ikke har fast formann, eller der midlene ikke forvaltes i fellesmasse, vil det ikke være hjemmel for overformynderiet til å ta noen avgift for den forvaltning de eventuelt påtar seg etter § 91.

13.5.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget har ikke nærmere vurdert virkningene av at Kongen ikke har gitt regler for en slik forvaltning. Det synes som om det ikke har vært behov for slike regler. For de til dels betydelige midler som har vært forvaltet etter denne bestemmelsen, har tilbudet vært positivt.

Det kan stilles spørsmål ved om den forvaltning som finner sted etter vgml. § 91, er konsesjonspliktig etter reglene i lov om verdipapirhandel. Etter loven § 7-1 kan investeringstjenester bare ytes av foretak som har tillatelse til dette fra departementet. Etter loven § 1-2 første ledd nr. 3 defineres investeringstjenester bl.a. som ”aktiv forvaltning av investors portefølje av finansielle instrumenter på individuell basis...”. Disse reglene kom inn i den gamle lov om verdipapirhandel ved lov 7. juni 1996. Det kreves følgelig konsesjon for enhver form for aktiv forvaltning. Unntak gjelder, og det er i overensstemmelse med EUs rådsdirektiv 93/22, for tjenester som bare ytes ved enkelte anledninger og er ledd i yrkesvirksomhet. Kredittilsynet har i en uttalelse 3. oktober 1997 antatt at også aktiv forvaltning på vegne av en enkelt investor krever konsesjon, til tross for flertallsformen i loven.

Verken overformynderienes forvaltning av umyndiges midler eller forvaltningen av midler etter vgml. § 91 er berørt i forarbeidene til verdipapirhandelloven. Man var neppe oppmerksom på de særlige spørsmål som reiser seg i forholdet mellom vergemålslovens forvaltningsregler og verdipapirhandellovens konsesjonsregler, i det de unntak som er gitt fra konsesjonsplikten for bl.a. Norges Bank i annet og tredje ledd, ikke nevner forvaltningen etter vergemålsloven. At Norges Bank er nevnt, viser at offentlige institusjoner også er underkastet lov om verdipapirhandels konsesjonsregler.

Utvalget finner ikke grunn til å komme nærmere inn på disse konsesjonsrettslige problemstillinger. Ved det videre arbeid med revisjonen av vergemålslovgivningen bør de likevel vurderes nærmere. For utvalget er det derimot nødvendig å ta standpunkt til om det fortsatt i vergemålslovgivningen skal være adgang til å la forvaltningsreglene i vergemålslovgivningen gjelde, herunder om det skal være en plikt for overformynderiet til å forvalte annet enn midler til personer under vergemål. Et bekreftende svar vil i tilfelle forutsette at forholdet til verdipapirhandelloven blir klarlagt.

Utvalget har her delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet (alle unntatt Bunæs) finner at de beste grunner taler for at tilbudet som gis i vgml. § 91 bør videreføres i sin nåværende form. Ordningen har hittil fungert tilfredsstillende også uten de bestemmelser fastsatt av Kongen som gjeldende lov synes å forutsette. Flertallet har derfor valgt å gi Kongen fullmakt til å fastsette nærmere regler, uten at det behøver å bli gjort.

Flertallet finner det naturlig at dersom legater eller andre ønsker en forvaltning etter de regler som gjelder for umyndiges midler, bør det betales en avgift for dette. Dette bør utredes dersom Kongen gir regler om slik forvaltning.

Utvalgets mindretall (Bunæs) legger til grunn at investeringstjenester i hht. lov om verdipapirhandel § 7-1 første ledd bare kan ytes av foretak som har tillatelse til dette fra departementet. Det følger videre av samme lov § 1-2 første ledd nr. 3 at som investeringstjeneste regnes, dersom tjenesten drives på forretningsmessig basis, ”aktiv forvaltning av investorers portefølje av finansielle instrumenter på individuell basis og etter investors fullmakt”.

Begrepet ”aktiv forvaltning” må avgrenses mot en passiv formidling av ordre. Aktiviteten ligger i at forvalteren gis fullmakt til helt eller delvis å treffe investeringsbeslutninger på vegne av investoren. I tilfelle der det kan være tale om en passiv ordreformidling, må virksomheten vurderes i relasjon til lov om verdipapirhandel § 7-1 tredje ledd nr. 3.

Det følger av dette at det foreligger en konsesjonsplikt dersom forvaltningen innebærer plassering for tredjemanns regning i finansielle instrumenter og dersom det kreves en godtgjørelse for tjenesten. Investeringstjenester kan etter lov om verdipapirhandel § 7-1 bare ytes av foretak med konsesjon med mindre virksomheten omfattes av unntakene i bestemmelsens annet eller tredje ledd. Mindretallet oppfatter at de aktuelle overformynderiers forvaltning av de aktuelle oppdragsgiveres midler, som bl.a. investeres i finansielle instrumenter, er et fullmaktsforhold mellom to ulike rettssubjekter. Rettsforholdet må derfor slik mindretallet ser det, omfattes av lov om verdipapirhandel § 1-2, første ledd nr. 3.

I likhet med flertallet kan mindretallet ikke se at noen av unntaksbestemmelsene i lov om verdipapirhandel § 7-1 som kan frita for konsesjonsplikt, er relevante i forhold til overformynderienes forvaltning av midler som eies av institusjoner eller personer som ikke er under vergemål.

Et mulig hjemmelsgrunnlag for den aktive forvaltning en del overformynderier i dag driver, vil etter mindretallets forståelse være begrenset til vgml. § 90 og bestemmelsens krav om at det skal foreligge særlig lovbestemmelse. I den grad det ikke kan vises til relevant særlig lovbestemmelse, fremstår denne virksomheten etter mindretallets vurdering som lovstridig etter som ingen overformynderier har konsesjon til å tilby investeringstjenester. Mindretallet kan ikke se at det faktum at oppdragene er gitt før ikrafttredelsen av de refererte bestemmelsene i lov om verdipapirhandel har betydning for spørsmålet.

Etter mindretallets vurdering bør overformynderienes virksomhet være begrenset til å ivareta oppgaver knyttet til vergetrengende personers interesser, jf. utvalgets forslag til formålsparagraf § 1-1. Det bør ikke være en oppgave for den offentlige forvaltning å tilby forvaltningstjenester til private oppdragsgivere. Dagens praksis med forvaltning av formuesmasser på vegne av legater, stiftelser m.v. har blitt etablert i en tid hvor det her i landet ikke forelå et vel utviklet lovregulert tilbud for aktiv forvaltning. Med utgangspunkt i et lite utvik­let tilbud av denne type tjenester her i landet, har det i tidligere perioder trolig vært et klart behov for å finne frem til egnede forvaltere av nevnte type formuesmasser. I denne sammenheng har overformynderiene naturlig nok fremstått som egnede forvaltere.

De seneste år har det imidlertid blitt utviklet et omfattende tilbud av denne type tjenester også fra norske institusjoner og andre institusjoner representert i Norge. Virksomheten er underlagt streng regulering i Europa i medhold av EUs Rådsdirektiv 93/22 10. mai 1993 om investeringstjenester i forbindelse med verdipapirer (investeringstjenestedirektivet). Direktivet er implementert i norsk lov i henhold til forpliktelsene etter EØS- avtalen. En ytterligere modernisering av regelverket finner sted i forbindelse med implementeringen av nytt EU direktiv, Financial Instruments Markets Directive, vedtatt 22. april 2004 og som skal erstatte nevnte Rådsdirektiv. I denne forbindelse har regjeringen sommeren 2004 nedsatt et offentlig lovutvalg som skal utrede implementeringen av direktivet i Norge.

Et særlig fremtredende motiv for både den gjeldende og kommende lovgivning er investorbeskyttelse. Dette innebærer at det stilles svært strenge krav til foretak som søker konsesjon til å drive aktiv forvaltning. Sentralt i denne sammenheng er krav til:

• ledelsens egnethet og faglige kompetanse

• foretakets finansielle styrke

• organisering av virksomheten

• atferd og habilitet

Det er derfor mindretallets syn at overformynderier som forvalter midler fra fysiske personer som ikke er vergetrengende eller fra juridiske personer, bør overføre denne type oppdrag til verdipapirforetak eller banker med særskilt tillatelse etter lov om verdipapirhandel § 7-1 jf. § 1-2, første ledd nr. 3 eller forvaltningsselskap for verdipapirfond som i hht. lov om verdipapirfond § 2-1 annet ledd, også kan tilby aktiv forvaltning.

Det er etter mindretallets syn grunn til å anta at de aktuelle oppdragsgivere i første rekke er ute etter å oppnå en betryggende forvaltning, eventuelt med særlig lav risiko. Dette vil man kunne oppnå ved å inngå avtale med et foretak med konsesjon til å drive aktiv forvaltning og f.eks. bestemme at investeringsmandatene skal utformes med samme plasseringsbegrensninger som for plassering av umyndiges midler.

Alternativt vil midlene kunne investeres i fond som er godkjent for plassering av umyndiges finansielle eiendeler slik utvalgets flertall foreslår i utk. § 7-2. Ved å overlate oppdragene til banker eller andre spesialiserte foretak med særskilt konsesjon vil de aktuelle legater og oppdragsgivere nyte godt av den investorbeskyttelse som ligger i de strenge lovbestemte vilkår og det offentlige tilsyn som de konsesjonsgitte foretak er underlagt.

13.5.3 Utvalgets forslag

Utk. § 9-3 Forvaltning av midler enn de som tilhører personer under verkemål

Overformynderiet overta forvaltningen av legatmidler og andre midler som det etter denne lov ikke har plikt til p forvalte. Reglene i kapittel 7 får anvendelse med mindre noe annet følger av særskilte bestemmelser.

Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføring av denne bestemmelsen.

Bestemmelsen viderefører til vgml. § 91. Det har til nå ikke vist seg å være behov for at Kongen gir regler. Utvalget finner det likevel naturlig med en bestemmelse om at Kongen kan gi slike regler.

13.6 Forvaltningslovens anvendelse

13.6.1 Gjeldende rett

Vergemålsloven § 30 a fastslår at forvaltningsloven gjelder for overformyndernes avgjørelser når ikke annet fremgår av vergemålsloven.

Forvaltningslovens regler gjelder ikke bare for avgjørelser som overformynderne treffer alene, men også når avgjørelsen tilligger vergen, men hvor overformynderiets samtykke er nødvendig, eller hvor beslutningen skal treffes av overformynderiet og vergen i fellesskap. Forvaltningsloven kommer også til anvendelse på vedtak som de valgte overformyndere og skifteforvalteren treffer i fellesskap.

De spesielle saksbehandlingsregler finnes i vergemålsloven, mens de generelle er regulert i forvaltningsloven. Dette innebærer bl.a. at forvaltningslovens bestemmelser både om veiledningsplikt overfor parter og andre interesserte, se forvaltningsloven § 11, reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 flg., og innsynsretten og bestemmelsen om partsoffentlighet etter forvaltningsloven § 19 kommer til anvendelse på overformyndernes håndtering av saker. Tilsvarende vil reglene om behandling av enkeltvedtak og klagesaker måtte følges av overformynderne. I tillegg vil legalitetsprinsippet og de ulovfestede rettsprinsipper om god forvaltningsskikk komme til anvendelse.

Fylkesmannens behandling i klageomgangen er også underlagt forvaltningslovens regler.

Vergen og hjelpevergen er derimot ikke underlagt forvaltningslovens bestemmelser. Dette innebærer bl.a. at vergens/hjelpevergens beslutninger ikke er enkeltvedtak og ikke kan påklages. Som nevnt får forvaltningsloven anvendelse på overformynderiets avgjørelser, jf. vgml. § 30 a, og det fremgår av forarbeidene til forvaltningsloven at den også kommer til anvendelse på avgjørelser vergen/hjelpevergen ikke kan ta uten overformynderiets samtykke, og de avgjørelser vergen/hjelpevergen og overformynderiet skal ta i fellesskap. Det vises til vgml. § 18, der det fremgår at ”den som en avgjørelse etter dette kapittel er gått imot, kan påklage den til fylkesmannen.” Videre vises til vgml. § 40 tredje ledd der det sies direkte at forvaltningsloven ikke gjelder for avgjørelser truffet av vergen, men at den umyndige kan bringe spørsmålet inn for overformynderiet. Bestemmelsen er ikke gitt tilsvarende anvendelse for personer som har hjelpeverge, jf. § 90 c.

13.6.2 Utvalgets vurderinger

Forvaltningslovens regler gjelder for overformynderiene og Vergemålstilsynet, jf. forvaltningsloven § 1 hvor det fremgår at loven gjelder for den virksomhet som drives av forvaltningsorganer, med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av lov. Forvaltningsorgan er etter bestemmelsen et hvert organ for stat eller kommune. Dersom man ønsker at forvaltningslovens regler ikke skal komme til anvendelse på virksomheten i overformynderiene og i Vergemålstilsynet, må det tas inn en egen bestemmelse om dette. Videre er det som følge av ovennevnte i og for seg overflødig å ha en egen bestemmelse i loven hvor man viser til at forvaltningsloven gjelder. Når utvalget likevel ønsker å ta med en henvisning til forvaltningsloven, er dette av rene informasjonshensyn.

Når det gjelder vergens stilling foreslås det ikke noen endring ved at vergens beslutninger blir underlagt forvaltningslovens regler. Mindreårige kan imidlertid bringe saken inn for overformynderiet dersom han eller hun er uenig i vergens beslutning, jf. utk. § 2-7. Videre kan verge for en voksen som ikke er fratatt den rettslige handleevne ikke handle mot den vergetrengendes ønsker, jf. utk. § 6-3. Er den som er under vergemål fratatt den rettslige handleevne, kan han eller hun bringe saken inn for overformynderiet, jf. utk. § 6-4 annet ledd.

Det foreslås dessuten at vergen blir underlagt forvaltningslovens regler om taushetsplikt, se 13.7.2.

13.6.3 Utvalgets forslag – bemerkninger til bestemmelsen

Utk. § 9-4 Forvaltningslovens anvendelse

Forvaltningsloven gjelder for vedtak truffet av overformynderiet og Vergemålstilsynet, med mindre annet fremgår av denne lov.

Bestemmelsen viderefører vgml. § 30 a. I tillegg er Fylkesmannen som klageorgan erstattet av Vergemålstilsynet. Forvaltningsloven gjelder også for overformynderiet og tilsynets arbeid forøvrig, jf. utk. § 8-15, tredje ledd.

13.7 Taushetsplikt

13.7.1 Gjeldende rett

Verger er som nevnt i 13.6.1 ikke underlagt forvaltningslovens bestemmelser, ogfølgelig heller ikke forvaltningslovens bestemmelse om taushetsplikt i § 13. Det kan tenkes at vergen eller hjelpevergen i utøvelsen av vervet kan være underlagt taushetsplikt i medhold av andre lover, men dette vil ikke gjelde generelt for oppdraget. Det er derfor vanlig at verger og hjelpeverger underskriver en taushetserklæring ved oppnevnelsen, selv om dette ikke er noe krav etter loven. Det kan her vises til Håndbok for overformyndere, pkt. 4.8 hvor det er uttalt at man bør sørge for å innhente taushetserklæring. Håndboken gir i tillegg et eksempel på hvordan en slik taushetserklæring kan utformes.

13.7.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget er ikke kjent med at vergers og hjelpevergers manglende lovpålagte taushetsplikt fører til problemer i praksis. Det antas at dette skyldes at de fleste overformynderier sørger for å få en taushetserklæring ved oppnevnelsen, muligens supplert med en generell oppfatning hos de som oppnevnes om at dette er forhold som er taushetsbelagt.

Selv om spørsmålet ikke synes å volde særlig problem i praksis, finner utvalget det mest betryggende at de oppnevnte verger blir underlagt lovbestemt taushetsplikt. Det vises her til at vergens oppdrag i de aller fleste tilfeller vil omfatte forhold som er av personlig karakter.

13.7.3 Utvalgets forslag – bemerkninger til bestemmelsen

Utk. § 9-5 Taushetsplikt

Reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 flg. får så langt de passer anvendelse for oppnevnte verger.

Opplysning om at en person er satt under vergemål, er ikke underlagt taushetsplikt.

Bestemmelsens første ledd fastslår at de oppnevnte verger er underlagt reglene i forvaltningsloven §§ 13 følgende, så langt disse passer. Taushetspliktsbestemmelsene er begrenset til de oppnevnte verger. Det synes ikke naturlig å pålegge foreldre til mindreårige barn taushetplikt i utøvelsen av vergerollen.

Etter annet ledd er det gjort unntak fra opplysningen om at en person er under vergemål. En slik opplysning kan vergen bringe videre. Det kan være nødvendig for vergen å opplyse om dette i utøvelsen av sine oppgaver.

13.8 Virkningen av manglende rettslig handleevne

13.8.1 Gjeldende rett

Det følger av vgml. § 2 at disposisjoner foretatt av umyndige, dvs. mindreårige og umyndiggjorte, i utgangspunktet ikke er gyldige. Unntaket er disposisjoner som umyndige har hjemmel til å foreta. Bestemmelser som gir umyndige rådighet i bestemte tilfelle finnes både i vergemålsloven og enkelte andre lover.

I norsk rett finnes i tillegg til bestemmelser knyttet til umyndige, en ulovfestet regel om ugyldighet som kan inntre dersom den aktuelle disposisjonen kan settes i sammenheng med mentale svekkelser hos personen som har foretatt den, selv om vedkommende ikke er umyndig. Bestemmelsen spiller i praksis størst rolle i de tilfelle der vedkommende er myndig, men den gjelder også for umyndige personer. Det innebærer f.eks. at dersom en umyndiggjort har rådet over selververv jf. vgml. § 34 annet ledd, kan disposisjonen likevel bli ugyldig i medhold av den ulovfestede regelen.

Siden bestemmelsen er ulovfestet, kan det være noe tvil om hvilket innhold den har. Hov 1 har, ut fra hva han antar er i samsvar med den alminnelige oppfatning i teori og praksis, formulert regelen slik;

”Et dispositivt utsagn blir ugyldig dersom det er motivert av sinnssykdom eller høygradig åndssvakhet hos den handlende. Mangelen kan også gjøres gjeldende overfor godtroende adressat.”

Ugyldighetsvirkningen er således knyttet til to vilkår. Det må foreligge en mental defekt hos avgiveren, og det må være en viss sammenheng mellom den mentale tilstand og den aktuelle disposisjonen. Når det gjelder det første vilkåret, har det i teorien vært noe uenighet om hvorvidt lignende tilstander som sinnssykdom og åndssvakhet, også kan medføre ugyldighet. Eksempel på slike tilstander er visse former for bevisstløshet, tunge nevrotiske tilstander og andre mangler ved den mentale tilstand på grunn av rus mv. Når det gjelder kravet til årsakssammenheng, har det i rettspraksis vært lagt til grunn at ugyldighet forutsetter at den mentale defekten har virket motiverende for disposisjonen.

13.8.2 Utvalgets vurderinger og forslag – bemerkninger til bestemmelsen

Utvalget finner å lovfeste gjeldende rett på dette punkt. Når det store flertall som settes under vergemål ikke blir fratatt den rettslige handleevne, har reglene her stor praktisk betydning. Utvalget foreslår følgende regel:

Utk. § 9-6 Ugyldige disposisjoner

En rettslig disposisjon er ikke bindende, hvis den er foretatt av en person, som på grunn av sinnslidelse, herunder demens og hemming i psykisk utvikling, bevisstløshet eller lignende forstyrrelse av sinnstilstanden manglet evnen til å handle fornuftsmessig og det er sammenheng mellom avtalen og tilstanden.

Ved oppgjøret mellom partene, gjelder § 2-14 første ledd.

Var den annen part i god tro, kan han eller hun, uansett om avtalen er oppfylt, i den utstrekning det finnes rimelig, tilkjennes erstatning for det tap avtalen har påført ham eller henne.

I den danske loven er det i § 46 inntatt en regel om at en avtale ikke er bindende hvis det må antas at den er inngått av en person som på grunn av sinnssykdom herunder ”svær” demens, psykisk utviklingshemming, forbigående sinnsforvirring eller lignende tilstand manglet evnen til å handle fornuftsmessig.

I den svenske loven om ”Avtal, som slutits under inflytande av rubbad själsverksamhet” heter det at ”ett avtal som någon inngått under påverkan av en psykisk störning är ogiltigt.”

En tilsvarende regel er lagt til grunn av Høyesterett, se Rt. 1995 s. 1544.

De psykiske tilstander som er tatt med i oppregningen er i hovedsak de samme som kan gi grunnlag for erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven § 1-3 nr. 1 første punktum, men slik at betegnelsen ”sinnslidelse” i tillegg til psykoser er ment å omfatte tilstander som har nær tilknytning til psykosene. Også forbigående tilstander omfattes, men bevisstløshet pga. selvforskyldt rus faller utenfor.

Disposisjonen blir ugyldig uavhengig av om medkontrahenten kjente til eller burde forstått at disposisjonen var påvirket av sinnslidelsen. Det dreier seg om en såkalt sterk ugyldighetsgrunn, som slår gjennom overfor en aktsom godtroende medkontrahent eller løftemottaker.

Kravet om at det er sammenheng mellom sinnstilstanden og disposisjonen, innebærer at den må være påvirket av sinnstilstanden, se nærmere Simonsen, Enkelte spørsmål om sinnslidelse som ugyldighetsgrunn i formueretten, Festskrift til Peter Lødrup (2002) s. 612 flg. Det er tilstrekkelig at sinnstilstanden er en medvirkende årsak til disposisjonen. Vilkåret om sammenheng vil normalt være oppfylt hvis avtalens innhold er ubalansert. I slike tilfelle vil det ofte kunne rettes bebreidelser mot medkontrahenten, og avtalen vil etter omstendighetene kunne bli kjent ugyldig etter reglene i avtaleloven kapittel 3. Bestemmelsen kan imidlertid også ramme vanlige avtaler hvor det ikke er noe å utsette på innholdet. Som eksempel kan nevnes en sinnslidende som i manisk tilstand kjøper en kostbar bil som han eller hun ikke har råd til.

Simonsen har tatt til orde for at en lovfesting bør utformes som en urimelighetsstandard, hvor det ved vurderingen av om disposisjonen bør kjennes ugyldig enten i tillegg til eller sammen med årsakskriteriet tas hensyn til partenes forhold, avtalens innhold og forholdene ellers. Utvalget er blitt stående ved at bestemmelsen, som i Danmark og Sverige, bør utformes på grunnlag av årsakskriteriet.

Som det fremgår ovenfor, kan begge parter påberope seg at en avtale er ugyldig som følge av at en avtalepart er mindreårig. Det samme er antatt om sinnslidelse som ugyldighetsgrunn, i motsetning til avtalelovens regler om ugyldighet. Disse kan som regel bare gjøres gjeldende av løftegiver. Utvalget foreslår ingen endringer i rettstilstanden her.

Bestemmelsen om oppgjøret i annet ledd er i samsvar med det som antas å være gjeldende rett, og tilsvarer den danske loven § 46 stk. 2.

Også bestemmelsen om erstatning for den negative kontraktsinteresse i tredje ledd , må antas å være i samsvar med gjeldende rett. Tilsvarende bestemmelser er gitt i Danmark og Sverige.

13.9 Opplysningsplikt for institusjoner mv.

13.9.1 Gjeldende rett

Temaet er grundig behandlet i 11.5. Der er det også nærmere redegjort for hvilke bestemmelser som i dag gjelder for melde- og opplysningsplikt til overformynderiet. Her skal bare vises til at etter vgml. § 43 skal vergen sørge for at midler som skal forvaltes av overformynderiet, blir sendt til dette. For hjelpeverger fastslår vgml. § 90 d at overformynderiet kan pålegge vergen å registrere boet til den hjelpetrengende, og gi overformynderiet en oversikt over hvilke midler vedkommende eier. Videre følger det av skifteloven 21. februar 1930 § 39 annet ledd, at dersom en umyndig loddeier arver verdier som overstiger det beløp som til enhver tid er grensen for overformynderiets forvaltning, skal skifteforvalter ”uoppholdelig sende utskrift av utlodningsprotokollen til det overformynderi som forvaltning av midlene hører under.” Regler om melding til overformynderiet finnes også i finansavtaleloven § 25 annet ledd, som pålegger finansinstitusjoner å sende kontoinformasjon til ”verge eller overformynderiet”, for midler tilhørende umyndig kontoeier over kr. 75 000, med mindre det dreier seg om midler den umyndige har rett til å råde over på egen hånd. Utover dette finnes det ikke bestemmelser som pålegger offentlige organer, finansinstitusjoner eller andre, meldeplikt til overformynderiet. Det finnes heller ikke bestemmelser om opplysningsplikt ved forespørsel fra verge eller overformynderi.

13.9.2 Utvalgets vurderinger

Som drøftet i 11.5.6, er utvalget av den oppfatning at dagens rutiner for registrering og rapportering til overformynderiene av midler tilhørende mindreårige eller personer under vergemål er mangelfulle. Det vil til en viss grad kunne være tilfeldig om overformynderiet får kjennskap til midlene. For å oppnå intensjonen om å ivareta de økonomiske interessene til mindreårige og personer under vergemål, er det nødvendig å få et mer effektivt system for rapportering til overformynderiet. Det bør derfor gis regler som fanger opp de situasjoner der mindreårige eller personer som er under vergemål, mottar midler. For en grundigere drøfting av disse problemstillingene, vises det til 11.5.6.

13.9.3 Utvalgets forslag – bemerkninger til bestemmelsen

Utk. § 9-7 Opplysningsplikt for institusjoner mv.

Når en mindreårig eller en person som er fratatt den rettslige handleevne erverver eiendeler, skal offentlige forvaltningsorganer, finansinstitusjoner, fondsforvaltningsselskaper, verdipapirregistre og verge gi melding til overformynderiet om ervervet.

For personer under vergemål etter § 3-1 og for personer som er begjært satt under vergemål, har institusjoner og andre som er nevnt i første ledd, opplysningsplikt overfor vergen og overformynderiet.

Verge og overformynderi har rett til innsyn i ligning og selvangivelse til personer under vergemål og for personer som er begjært satt under vergemål.

Kongen gir nærmere regler for hvordan opplysningsplikten skal oppfylles.

Bestemmelsen er dels ny, dels erstatter den dagens § 43, samt regelen i skifteloven § 39 andre ledd.

Første ledd omhandler mindreårige og personer fratatt rettslig handleevne, jf. utk. § 3-3. For midler som av ulike grunner tilfaller disse gruppene, er det en plikt for dem som er oppregnet i bestemmelsen, å gi melding til overformynderiet. Hvorvidt det skal settes en beløpsgrense for når denne plikten inntrer, eller om det skal gjøres unntak for midler til fri rådighet, tar ikke utvalget nærmere stilling til. Det vises her til bestemmelsen siste ledd hvor det kan gis nærmere regler i forskrift.

De som omfattes av meldeplikten er i tillegg til vergen, offentlige forvaltningsorganer, finansinstitusjoner, fondsforvaltningsselskap og verdipapirregistre. Dette innebærer at i de tilfeller hvor en person som nevnt i første setning erverver midler fra andre enn de nevnte instanser, er det vergen som plikter å melde fra til overformynderiet. Ett eksempel er at den mindreårige, eller den som er under vergemål, vinner penger i et lotteri. Utvalget har vurdert om foretak med konsesjon til å drive lotterivirksomhet også skal omfattes av meldeplikten, men har funnet at dette vanskelig lar seg gjennomføre i praksis. Årsaken til dette er at det i all hovedsak ikke er nødvendig å oppgi alder ved deltagelse i spill og lotteri.

Etter annet ledd er det gitt regler om opplysningsplikt for personer som er under vergemål etter § 3-1, dvs. vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne. At det ikke er gitt regler om meldeplikt for denne gruppen skyldes at det ikke er praktisk mulig å pålegge meldeplikt for de nevnte institusjoner i disse tilfellene. Utvalget ser det imidlertid som naturlig at banker, offentlige organer mv., har plikt til å opplyse verge og overformynderi om midler som personer under vergemål etter utk. § 3-1 eier.

I tredje ledd er det presisert at verge og overformynderi har rett til innsyn i ligning og selvangivelse for personer under vergemål. Denne bestemmelsen gjelder både de som er fratatt rettslig handleevne, og de som ikke er det. Bestemmelsen er tatt med fordi ligningsmyndighetene har opplyst at bestemmelsen i ligningsloven § 3-13 ikke vil kunne brukes til å utlevere opplysninger til overformynderiene. Fritak fra taushetsbestemmelsene i ligningsloven gjøres bare dersom det foreligger dom på umyndiggjøring. Da det ofte er nødvendig å se en persons ligning, både i vurderingen av om det er behov for vergemål og senere av kontrollhensyn, har utvalget funnet at det er behov for en slik bestemmelse.

Det overlates til Kongen å gi nærmere regler om hvordan opplysningsplikten kan oppfylles, jf bestemmelsen fjerde ledd. Det kan bl.a. annet være aktuelt å forskriftsfeste bestemte frister for når slik melding må sendes. I forhold til banker kan det være aktuelt å si noe om i hvilken grad banken selv må undersøke om mindreåriges midler er plassert på flere konti og generelt om hvilken plikt som skal pålegges banker og andre finansinstitusjoner. Herunder bør det også vurderes om det kan være behov for å pålegge en viss plikt til informasjon om hvilke begrensninger som ligger i regelverket for plassering av midler som tilhører de grupper som kommer inn under loven.

13.10 Deponering mv.

13.10.1 Gjeldende rett

Det kan forekomme tilfeller hvor eieren ikke er villig til å ta i mot midler eller gi kvittering for dem. Dette kan gjelde kontanter, andre finansielle eiendeler eller eiendeler av annet slag. Det forekommer også at vedkommendes oppholdssted er ukjent, og at han eller hun av den grunn ikke kan nås. Uansett hvilken årsak som måtte foreligge i slike tilfelle, oppstår spørsmålet om det er behov for særlige regler om overformynderiets behandling av slike saker. Gjeldende lov har besvart dette bekreftende, idet vgml. § 88 har denne ordlyd:

”Er eieren ikke villig til å ta imot og kvittere for midlene, eller kvittering av annen grunn ikke er å få, skal det meldes til fylkesmannen. Penger skal settes inn i bank, og bankbøker deponeres i Norges Bank. Andre eiendeler kan fylkesmannen selge gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg så langt de passer.

Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven § 8-16 første ledd, § 10-6 jf § 8-16 første ledd, § 11-20 og § 12-6 jf § 11-20 om det minste bud som kan godtas gjelder ikke i disse tilfelle. Om salget skal eieren varsles i anbefalt brev, dersom han her i riket har kjent oppholdssted eller kjent fullmektig som kan ta imot varslet.”

13.10.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget har vært noe i tvil om det er behov for regler for å løse de spørsmål som vgml. § 88 tar stilling til. Når utvalget er kommet til at også den nye lov bør ha en slik bestemmelse, skyldes det at den i praksis har vist seg å være nyttig. Selv om den naturlig nok ikke ofte blir brukt, gir den anvisning på en fremgangsmåte som kan følges hvor eieren er i en situasjon som beskrevet i vgml. § 88. Selv om det er behov for en slik bestemmelse, er det ikke gitt at den bør videreføres uten endringer.

Det første spørsmålet som kan reises, er om ikke overformynderiet - med den organisasjonsform utvalget foreslår - selv bør ha kompetanse, eller om Vergemålstilsynet skal vurdere salg. Utvalget ser det som naturlig at kompetansen legges til overformynderiet, og at Vergemålstilsynet på vanlig måte blir klageinstans for overformynderiets beslutning.

Videre antar utvalget at det er naturlig at finansielle eiendeler blir omgjort til penger og deponert etter reglene i lov om deponering i gjeldshøve. Vilkårene etter loven § 1 for deponering må antas å være oppfylt når kreditor er i en slik situasjon som utk. § 9-8 første ledd stiller opp. Det er liten grunn til at overformynderiet skal sette pengene i bank, og således i prinsippet fortsatt ha forvaltningen av dem. Bestemmelsen om deponering av bankbøker har tiden åpenbart løpt fra.

Behovet for salg av ”andre eiendeler” vil variere etter omstendighetene. Realregistrerte eiendommer, som fast eiendom, synes det ikke å være grunn til å gjøre noe med - her vil eieren selv ha den fulle rådighet. I det hele oppstår spørsmålet om salg hvor det er eiendeler som en verge har forvaltet, og som ikke har vært i eierens besittelse.

13.10.3 Utvalgets forslag – bemerkninger til bestemmelsen

Utk. § 9-8 Deponering, tvangssalg av eiendeler mv.

Hvor eieren ikke er villig til å ta imot eiendeler eller kvittere for dem, eller overlevering og kvittering av andre grunner ikke er mulig, skal overformynderiet med mindre særlige grunner taler imot det, omgjøre midlene i penger og deponere dem i Norges Bank etter reglene i lov om deponering i gjeldshøve 17. februar 1939 nr. 2.

Salg kan begjæres gjennom namsmyndighetene etter regler om tvangssalg så langt de passer. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven § 8-16 første ledd, § 10-6 jf. § 8-16 første ledd, § 11-20 og § 12-6 jf. § 11-20 om det minste bud som kan godtas gjelder ikke i disse tilfelle.

Eieren skal varsles av overformynderiet om at eiendelene kan bli solgt, og det kan settes en frist innen hvilken eieren kan motta dem om salg skal unngås. Varslet skjer på en måte overformynderiet anser som betryggende.

Utkastet viderefører i store trekk det materielle innhold av vgml. § 88. Det vil i hvert enkelt tilfelle være opp til overformynderiet å vurdere hva som mest praktisk kan gjøres når eieren ikke ønsker oppgjør, innen den ramme bestemmelsen setter. Utvalget finner det naturlig at det direkte går frem av bestemmelsen at deponering etter deponeringsloven kan finne sted. Er det tale om penger, er det klart at deponering uten videre kan skje.

Bestemmelser om tvangssalg i annet ledd er uendret hentet fra vgml. § 88 annet ledd annet, tredje og fjerde punktum.

Tredje ledd om at eieren skal varsles, er noe endret i forhold til vgml. § 88. Utvalget finner at det ikke er grunn til å begrense varslingen til de tilfelle hvor eieren har kjent oppholdssted eller fullmektig ”her i riket”. Varsel bør også gis når eierens adresse er kjent, men denne er i et annet land enn Norge. Det synes naturlig med den større befolkningsmobilitet vi har nå enn før. Utvalget finner videre at kravet om at varslet skal skje i rekommandert brev utgår, og at overformynderiet gis et valg mellom ulike varslingsmåter, avhengig av hva som må anses betryggende i det

enkelte tilfelle. Utvalget foreslår videre at eieren skal gis en frist til å besvare varslet.

Utk. § 9-8 kommer ikke til anvendelse hvor eieren er forsvunnet og vilkåret for å gå frem etter lov om forsvunne personer er oppfylt. Da skal bestemmelsene i denne loven følges.