6 Vergemål for mindreårige

6.1 Oversikt over de viktigste problemstillingene

Personer under myndighetsalderen betegnes gjer­ne som mindreårige eller umyndige, jf. vgml. § 1. Myndighetsalderen er 18 år, jf. vgml. § 1 første ledd, og det ligger utenfor utvalgets mandat å vurdere endringer i den.

For mindreårige er det flere problemstillinger som det er nødvendig å ta opp, men ikke alle omfattes av utvalgets mandat.

Utgangspunktet er at verge er den eller de som har foreldreansvaret for den mindreårige, vgml. § 3 første ledd. Det er følgelig barnets foreldre som normalt er dets verger.

Regler om hvem som har foreldreansvaret, og reglene om endring i dette, er gitt i barneloven, og det er ikke utvalgets oppgave å vurdere disse. Da foreldreansvaret i første rekke tilkommer barnets mor og far, taler en her gjerne om ”fødte verger”. Om enkelthetene her vises til bemerkningene til utk. § 2-1. Til utvalgets mandat ligger imidlertid spørsmål i forbindelse med å frata en som har foreldreansvaret vergerollen, se utk. § 2-3 og bemerkningene til denne bestemmelsen. Videre må forholdet mellom de to verger vurderes, og det må tas stilling til hva som skjer når disse ikke blir enige om en avgjørelse ved­rørende barnet.

Med det grunnleggende utgangspunkt at en mindreårig som umyndig ikke har rettslig handleevne, oppstår spørsmålet om hvilke unntak som skal oppstilles fra det. Det er lite tvilsomt at den mindreårige på visse begrensede områder bør ha adgang til å inngå bindende avtaler, særlig med hensyn til arbeid og retten til å råde over midler tjent ved eget arbeid eller ved gave eller arv, og der hvor giver eller arvelater har bestemt at den mindreårige skal ha rådighet over midlene.

Det siste problemfelt som det må tas stilling til, er virkningene av at den umyndige inngår en avtale som ikke er bindende for ham eller henne, se utk. § 2-13 og § 2-14.

6.2 Forholdet til barnelovens regler - foreldreansvaret - den mindre­-åriges med- og selvbestemmelses­-rett

Som nevnt i forrige avsnitt, er vergerollen knyttet til den eller de som har foreldreansvaret til den mindreårige. Vergerollen blir dermed en av foreldreansvarets viktigste funksjoner, den gir bestemmelsesrett og innflytelse over den mindreåriges økonomi innen de rammer lovgivningen setter. I Norge har disse rammene tradisjonelt vært satt i vergemålslovgivningen.

Ved siden av de økonomiske sider av foreldreansvaret som reguleres gjennom vergefunksjonen, gir barneloven regler om foreldreansvaret i forhold til den mindreåriges personlige forhold. Etter barneloven § 30 har de som har foreldreansvaret ”rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve”. Noen helt tilsvarende bestemmelse er ikke gitt om barnets økonomiske forhold, idet vgml. § 38 bare sier at ”Vergen handler på den umyndiges vegne i formuessaker”. At vergen både har en rett og en plikt til dette, er imidlertid ikke tvilsomt.

På det personlige plan må foreldreansvaret ses i forhold til den medbestemmelsesrett som følger av barneloven § 31, og hvor utgangspunktet, etter lovendringer i 2003, er at barnet skal høres i slike forhold fra det er syv år. Hertil kommer at foreldrene skal gi barnet ”stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig”, barneloven § 33. 1 Selv om denne bestemmelsen direkte bare gjelder for den mindreåriges personlige forhold, finner utvalget det lite tvilsomt at et lignende prinsipp også bør gjelde i økonomiske saker utover regelen i vgml. § 40 om at den mindreårige som er over 14 år skal høres. Her bør nevnes at i forbindelse med innarbeidelsen av FN"s barnekonvensjon i norsk rett i 2003 ble en rekke lover endret for å presisere den mindreåriges rettigheter på ulike områder. Fra en mindreårig er fylt 15 år skal han eller hun således varsles til rettsmøter, tvml. § 37 annet ledd, og ved endringer i forvaltningsloven §§ 11 d, 16, 17, 18 og 27 ble den mindreåriges stilling i forvaltningssaker styrket. Disse reglene får direkte betydning for saksbehandlingen i overformynderiet.

På bakgrunn av dette finner utvalget det lite tvilsomt at det bør gis bestemmelser om den mindreåriges medbestemmelsesrett på det økonomiske området i vergemålslovgivningen, se nærmere utk. § 2-4 og bemerkningene til den bestemmelsen. Selv med slike bestemmelser kan det imidlertid oppstå tvil om en disposisjon av økonomisk karakter kan sies å falle inn under foreldreansvaret. Når f.eks. en mindreårig fritt kan råde over sitt selververv og det han eller hun har mottatt i arv eller gave til fri rådighet, jf. vgml. § 33, kan det likevel ligge under foreldreansvaret å sette grenser for den mindreåriges bruk av dem.

6.3 Den mindreåriges rettslige handleevne - gjeldende rett

6.3.1 Hovedregelen: Den umyndige kan ikke binde seg ved rettslige disposisjoner

Hovedregelen er at en umyndig ikke kan råde over sine midler, eller binde seg ved en rettshandel, vgml. § 2, ”med mindre annet særlig er bestemt.” Slike bestemmelser er i første rekke gitt i vgml. kapittel 4. Nedenfor blir det gitt en oversikt over disse bestemmelsene. Det vil også bli redegjort om aktuelle bestemmelser i andre lover.

Den danske loven har regler om umyndiges handleevne i kapittel 6. I svensk rett finnes reglene i FB 9. kapittel og den finske loven har bestemmelser i 4. kapittel.

6.3.2 Erverv av rettigheter

Regelen i vgml. § 2 er ikke til hinder for at mindreårige erverver rettigheter. Formålet med bestemmelsen i vgml. § 2 er å beskytte den umyndige mot uheldige disposisjoner, ikke å hindre vedkommende i å oppnå goder eller fordeler. Dette innebærer at den umyndige i utgangspunktet fritt kan motta arv eller gaver, og at han eller hun kan stå som adressat for et tilbud. Vergen kan med overformynderiets samtykke avslå gave eller gi avkall eller avslag på arv på den umyndiges vegne, jf. vgml. § 57 annet ledd, skifteloven § 45 annet ledd og arveloven § 74 annet ledd.

6.3.3 Stiftelse av forpliktelser

I en del tilfeller vil en gave på grunn av sin art kunne medføre plikter for mottakeren. Det kan være forpliktelser overfor giveren, f.eks. at den mindreårige overtar ansvaret for en pantegjeld som hviler på gaven, det kan dreie seg om forpliktelser overfor det offentlige eller annen forpliktelse av faktisk art. Dersom gaven er fast eiendom, skip eller skipspart eller en aksje som ikke er fullt innbetalt avgjør overformynderiet om gaven skal mottas, se vgml. § 57 annet ledd. Fast eiendom medfører plikt til å betale skatter og avgifter, samt å ordne med nødvendig vedlikehold mv. Skip og skipspart medfører lignende forpliktelser.

6.3.4 Avtaler som den mindreårige kan inngå på egen hånd

En mindreårig kan i visse tilfeller inngå avtale om eget arbeid, og si opp en slik avtale. Etter vgml. § 32 kan en mindreårig, som har fylt 15 år, og som har tatt ”tjeneste eller annet arbeid som han kan forsørge seg med”, også si opp avtalen, eller ta lignende tjeneste eller annet arbeid. Det er antatt at den første arbeidsavtalen forutsetter vergens samtykke. 2 Om avtalen er inngått før eller etter at vedkommende fylte 15 år, spiller ingen rolle, dersom den mindreårige har fylt 15 år når avtalen heves. Det nye arbeidet den mindreårige tar, må i det store og hele være av samme art som det tidligere. Det kreves dessuten at arbeidet kan gjøre den mindreårige i stand til å forsørge seg selv, noe som gjør at bestemmelsen ikke har så stor praktisk betydning. Etter bestemmelsens annet ledd, kan vergen med rimelig varsel heve enhver arbeidsavtale den mindreårige har inngått, enten på egen hånd, eller i samarbeid med vergen. Det er imidlertid et vilkår at dette må være nødvendig av hensyn til den mindreåriges oppfostring eller velferd.

Etter vgml. § 33 rår en mindreårig selv over midler han eller hun har tjent ved egen virksomhet etter fylte 15 år, eller midler vergen eller andre har gitt vedkommende til egen rådighet. For midler den mindreårige har fått, gjelder altså ikke 15 års grensen; da kan også en som er yngre råde over slike midler. For arv eller gave, råder den mindreårige bare over midlene i den utstrekning dette er bestemt av arvelater eller giver.

Til midler den mindreårige har tjent ved egen virksomhet, hører først og fremst det han eller hun har ervervet ved eget arbeid. I begrepet ”rår [...] over”, ligger at den mindreårige kan bruke midlene til forbruk, innkjøp, eller låne dem bort. Derimot kan den mindreårige ikke stifte gjeld, f.eks. ved avbetalingskjøp. Gjenstander den mindreårige har skaffet seg ved midler han eller hun selv råder over, kan vedkommende også fritt disponere over.

Selv om det ikke uttrykkelig er sagt, må det antas at avkastning av midler den mindreårige kan råde fritt over, også omfattes av den mindreåriges fri rådighet. Hvorvidt dette også gjelder større gevinster hvor loddet o.l. er kjøpt med slik midler, synes tvilsomt.

Vergen kan ta fra den mindreårige rådigheten over midler tjent ved egen virksomhet eller som vergen eller andre har latt ham eller henne få til egen rådighet, ”dersom hensynet til den mindreåriges tarv krever det”, vgml. § 33 annet ledd. Er den mindreårige over 15 år ”og sørger for seg selv”, kreves det her også samtykke av overformynderiet. Ved beslutning om å frata den mindreårige rådigheten over midlene, må vergen sørge for at midlene fratas vedkommende, slik at ikke tredjemann forledes til å tro at den mindreårige fortsatt kan disponere over dem. Midlene vil gå over til forvaltning hos overformynderiet hvis de overstiger kr. 75 000. Dersom midlene er gitt til den mindreårige av tredjemann, med uttrykkelige bestemmelser om at kun den mindreårige selv skal råde over dem, kan det at rådigheten fratas den mindreårige føre til at midlene må leveres tilbake til giver.

Det fremgår videre av vgml. § 33 b at en mindreårig med eget hushold, kan foreta slike disposisjoner for det daglige hushold, eller for oppfostring av barna, som vanligvis blir foretatt i disse øyemed. Det er gjort unntak for leie av bolig. Her er det også adgang for vergen, i samarbeid med overformynderiet, til å frata den mindreårige rådigheten, jf. annet ledd. Vilkåret er at den mindreårige misbruker retten etter første ledd.

6.4 Utvalgets vurderinger

Utvalget foreslår en del mindre endringer i forhold til gjeldende rett. Det vil nærmere ble redegjort for disse endringene i merknadene til de enkelte bestemmelsene i utkastet.

Ett punkt bør imidlertid trekkes frem her.

Et flertall innen utvalget (Lødrup, Grasli, Pettersen, Ramm Bjerke og Waaler) foreslår i utk. § 2-1 første ledd at når en som er under 18 år gifter seg, blir vedkommende myndig. Samtidig foreslås det at fylkesmannen kan bestemme at vedkommende fortsatt skal være umyndig frem til fylte 18 år.

Forslaget er hentet fra dansk rett. En slik regel ble innført i Danmark ved vergemålsloven av 1995. Det er riktignok den forskjell mellom dansk og norsk rett at foreldreansvaret i Danmark opphører når en person under 18 år gifter seg, mens det i Norge fortsatt består. Denne forskjellen er imidlertid av mer teoretisk karakter, idet det neppe er vesentlige sider igjen av foreldreansvaret når et barn under 18 år gifter seg. I svensk rett opphører også foreldreansvaret når den mindreårige inngår ekteskap. Utvalgets flertall finner en slik regel naturlig, men at det ligger utenfor dets mandat å foreslå en slik endring i barneloven.

Ekteskap for mindreårige krever både foreldrenes og fylkesmannens samtykke, med mindre fylkesmannen finner at foreldrenes nektelse savner saklig grunn, ekteskapsloven § 1 første ledd. Da kan fylkesmannen alene gi tillatelsen. Når fylkesmannen ved vurderingen av om samtykke skal gis, samtidig kan bestemme at vedkommende fortsatt skal være umyndig frem til 18-årsdagen, antar utvalgets flertall at man har sikkerhet for at regelen ikke virker til den mindreåriges skade. Slik flertallet ser det, er dette et forslag som vil være til gagn for den gifte mindreårige. I det danske forslag bemerket Justitsministeriet at det ”i de fleste tilfælde er rimeligt og forsvarligt” 3 at den mindreårige blir myndig ved inngåelse av ekteskap. Utvalgets flertall deler dette synet.

Videre kan bemerkes at en som er umyndig ikke kan være verge for eget barn, vgml. § 3 første ledd. Det vil etter flertallets syn være uheldig om det bare var (normalt) faren som frem til moren fylte 18 år hadde vergemålet alene. Riktignok kun­ne en ny lov ha en motsatt regel, nemlig at en mindreårig forelder også er verge for egne barn. Flertallet finner imidlertid at den foreslåtte regel er den naturlige i slike tilfeller. Hvis en slik regel ikke blir vedtatt, vil bare den myndige av foreldrene være verge etter § 2-1 annet ledd.

I praksis vil ikke dette dreie seg om mange personer. Fylkesmannen i Oslo og Akershus behandlet eksempelvis åtte søknader i 2002. Tillatelse til ekteskap gis normalt bare hvor den mindreårige kvinnen er gravid, og i det overveiende flertall av tilfelle har hun fylt 17 år. At hun da uten foreldrenes medvirkning kan være med på de disposisjoner som treffes i forbindelse med ekteskapet, vil være til hennes fordel. En fremmed kulturbakgrunn med lavere giftemålsalder vil ikke i seg selv gi grunnlag for dispensasjon.

Som nevnt er regelen i Danmark og Sverige, jf. FB 6:2, at foreldreansvaret opphører når en mindreårig inngår ekteskap. Noen uttrykkelig regel om dette har vi ikke i norsk rett. Det må antas at foreldreansvaret da spiller en minimal rolle. En naturlig konsekvens av flertallets forslag vil være at norsk rett på dette punkt kommer på linje med dansk og svensk rett. Det kan også nevnes at en mindreårig som er gift, i sak om separasjon og skilsmisse er prosessdyktig, ekteskapsloven § 28, jf. tvistemåls­loven § 419.

Flertallet finner det også prinsipielt uheldig at en gift person, normalt kvinnen, skal stå i et avhengighetsforhold til foreldrene etter at vedkommende har inngått ekteskap.

Den regel flertallet foreslår, vil også gjelde for mindreårige som er blitt gift i utlandet, og senere kommer til Norge. I et slikt tilfelle anerkjenner normalt norsk rett ekteskapet som gyldig stiftet, selv om de norske materielle regler om inngåelse av ekteskap ikke er oppfylt. 4 En som er under 18 år og gyldig er gift i et annet land og dermed myndig (enten fordi regelen er som i Danmark eller fordi myndighetsalderen er lavere enn i Norge), vil etter norsk internasjonal privatrett ikke miste sin ”myndighet” ved å bosette seg i Norge. FN"s barnekonvensjon vil således ikke få anvendelse i slike tilfelle, idet den bare gjelder for personer som er under 18 år og fortsatt er umyndige. Dette betyr imidlertid ikke i praksis noe negativt overfor den mindreårige ektefellen.

Mindretallet (Grøsland, Strømhaug og Bunæs) ønsker ikke at ekteskap skal ha betydning for myndigheten til en som er under 18 år og som gifter seg. Mindretallet finner det av prinsipielle grunner betenkelig å gjøre forskjell på hvilken rettslig status mindreårige skal ha, og det kan ha rettslige konsekvenser ut over det som følger av vergemålslovens regler.

Hovedbegrunnelsen for å ha lik myndighetsalder for alle barn er at behovet for vern må antas å være det samme uavhengig av sivil status. Fylkesmannens begrunnelse for å samtykke til giftermål, er som oftest at partene venter barn og ikke at den mindreårige nødvendigvis er mer moden enn jevnaldrende.

Å sette myndighetsalderen til under 18 år vil også være på kollisjonskurs med hovedføringen i FN’s barnekonvensjon, som i artikkel 1 definerer et hvert menneske under 18 år som barn. Unntak herfra gjøres hvis et lands lovgivning setter myndighetsalderen lavere. De fleste land i verden, Norge inkludert, anvender 18 år som myndighetsalder. Dersom vergemålsloven bestemmer at mindreårige som gifter seg blir myndige, vil det følge av barnekonvensjonens artikkel 1 at disse barna faller utenfor konvensjonens beskyttelsesområde. En slik ulikhet i rettslig status er uheldig og denne forskjellsbehandling vil trolig stride mot artikkel 2 i konvensjonen som pålegger statene å garantere at barn ikke forskjellsbehandles bl.a. ut fra sin status.

For gifte, mindreårige utlendinger som bosetter seg i Norge vil flertallets forslag falle ekstra uheldig ut. For det første vil fylkesmannen ikke vurdere deres modenhet til å pådra seg fullt rettslig og økonomisk ansvar. I tillegg vil de også falle utenfor den personkrets som omfattes av barnekonvensjonen. Siden denne gruppe mindreårige utlendinger sannsynligvis er lite kjent med det norske samfunn mener mindretallet at behovet for å få oppnevnt verge er desto større.

Det er uheldig å løsrive myndighetsalderen fra stemmerettsalderen. Tidligere begrunnelser for å senke myndighetsalderen har vært å senke alderen for stemmerettsalderen. Det blir større ryddighet i regelverket om stemmerettsalder knyttes konsekvent til myndighetsalder.

Når det gjelder behovet for at den mindreårige påtar seg gjeldsansvar, bemerker mindretallet at overformynderiet kan samtykke i dette, uavhengig av om den mindreårige er gift eller ikke. Skulle det være et legitimt behov for at den gifte, mindreårige pådrar seg gjeld, for eksempel et boliglån, bør dette kun skje med overformynderiets samtykke som for andre under 18 år.

6.5 Utvalgets forslag - bemerkninger til de enkelte bestemmelser

Utk. § 2-1 Hvem som er umyndig og dennes verge

Barn og unge under 18 år som ikke er gift, er umyndige. 5 Fylkesmannen kan i forbindelse med samtykke til ekteskap bestemme at vedkommende skal være umyndig frem til fylte 18 år.

Den eller de som har foreldreansvaret for en mindreårig, er hans eller hennes verge(r). Hvis særlige forhold gjør seg gjeldende kan overformynderiet etter anmodning fra en som har foreldreansvaret, frita vedkommende fra vergemålet.

Første ledd første punktum svarer, med ett forbehold, til vgml. § 1 annet ledd. Utvalget finner det naturlig fortsatt å bruke betegnelsen umyndig på personer under 18 år, selv om utvalget foreslår ikke å bruke umyndiggjørelse og å gå bort fra ”umyndig” som betegnelse for personer som er satt under vergemål og fratatt den rettslige handleevne.

Utvalget vil i overensstemmelse med vanlig språkbruk bruke betegnelsene mindreårig og umyndig noe om hverandre.

Om flertallets og mindretallets begrunnelse i spørsmålet om en gift, mindreårig person ved ekteskapsinngåelsen bør bli myndig, se 6.4.

En enslig eller samboer som er under 18 år og får barn, forblir umyndig. Her må det oppnevnes en verge for barnet, jf. utk. § 2-2.

Annet ledd første punktum svarer til vgml. § 3 første punktum der det heter at: ”Verge for mindreårig er den eller de som har foreldreansvaret for barnet etter reglene i barneloven”. Annet ledd viderefører denne regelen, men med den reservasjon at ”etter reglene i barneloven” er strøket, idet det anses som overflødig. At det er reglene i barne­loven som er avgjørende for foreldreansvaret, burde ikke by på tvil. Det samme gjelder i de øvrige nordiske land, se den finske loven 4 § og den danske loven § 2 første punktum.

At gifte foreldre sammen er verger for barnet, anses i dag som selvfølgelig, og trenger ingen nærmere begrunnelse, jf. barneloven § 34 første ledd. Hvor en av foreldrene ikke har del i foreldreansvaret, er den andre verge alene. Dette vil være tilfelle hvor barnet er født av en ugift mor og faren ikke har del i foreldreansvaret, jf. barneloven § 35, eller hvor en av foreldrene etter separasjon og skilsmisse ikke fortsatt får ta del i det, jf. barneloven § 34 annet og tredje ledd. At ”etter reglene i barneloven” ikke er tatt med, skyldes også at foreldre kan fratas foreldreansvaret etter reglene i barnevernloven, se barnevernloven § 4-20. I så fall skal det oppnevnes en verge for barnet, jf. barnevernloven § 4-20 første ledd annet punktum. I slike tilfelle vil det ikke være noen som har det formelle foreldreansvaret for barnet, og omsorgen ligger hos barneverntjenesten, barnevernloven § 4-18.

Siste punktum i annet ledd er nytt. Det er inspirert av den danske loven § 2 annet ledd, som bestem­mer at ”Under ganske særlige omstændigheter” kan en som har foreldreansvaret ”fritages for værgemålet”. Regelen ble begrunnet med at det hadde utviklet seg en praksis om slik fritakelse, og at den burde lovfestes. 6 Det opplyses ikke noe om hvilke forhold som kan gi slik fritakelse for vergemålet. I den finske loven er det en tilsvarende regel i 4 § annet punktum, hvor det fremgår at dette kan skje mot vedkommendes vilje. Dette er imidlertid antatt også er dansk rett.

Utvalget finner at en slik regel har gode grunner for seg, men at den bare bør brukes når det foreligger særlige forhold. Av slike grunner kan nevnes at vedkommende f.eks. på grunn av helseproblemer (f.eks. avhengighet av alkohol, narkotika) mener at barnet/familien best er tjent med at den andre av foreldrene alene er verge inntil videre. Det er videre den som har foreldreansvaret som selv må be om å bli fritatt for vergemålet, men dennes ønske er ikke i seg selv avgjørende. Det må foreligge grunner som gjør det mulig å la begge foreldre fortsatt ha foreldreansvaret, men at den ene blir fritatt for vergemålet.

I motsetning til hva som er regelen i Danmark og Finland, foreslår utvalget at en fritakelse for vergemålet etter denne bestemmelsen bare bør skje på frivillig basis. Bestemmelsen må imidlertid ses i sammenheng med utk. § 2-3, hvor retten kan frata en som har foreldreansvaret vergemålet hvor det vil være til barnets beste. Terskelen for å bruke § 2-3 vil være høyere enn etter § 2-1 siste punktum. Den finske loven taler her om at vergemålet kan fratas den som har foreldreansvaret ”vid behov”.

Utk. § 2-2. Mindreårig uten verge

Er den mindreårige uten verge, skal overformynderiet oppnevne verge. Det samme gjelder hvor begge vergene er forsvunnet eller er satt under vergemål eller ikke kan ivareta den mindreåriges interesser for en viss tid eller for visse saker.

Vergeforholdet opphører når de forhold som begrunnet oppnevnelsen ikke lenger er tilstede. For enslige mindreårige asylsøkere gjelder lov om representasjon for enslige mindreårige asylsøkere.

Første ledd første punktum: Det mest praktiske eksempel på at den mindreårige ikke har noen verge, er hvor foreldrene dør, enten f.eks. ved samme ulykke, eller med en tids mellomrom.

At en av foreldrene dør, vil normalt medføre at den gjenlevende fortsetter som verge alene. Dette forutsetter at begge hadde foreldreansvaret sam­men, barneloven § 36. Dette blir imidlertid anner­ledes hvis det bare var avdøde som hadde foreldreansvaret, som lett kan tenkes etter en skilsmisse. Hvis den som ikke hadde foreldreansvaret er den lengstlevende, får denne ikke uten videre dette. Gjenlevende må da reise sak innen tre måneder etter barnets død med krav om å få foreldreansvaret, se barneloven § 36 fjerde ledd. Da retten ved foreløpig avgjørelse kan bestemme dette, vil det normalt ikke gå lang tid før barnet har fått en ny verge. I motsatt fall må det oppnevnes verge etter utk. § 2-2 første punktum, jf. vgml. § 3 annet ledd.

Hvis partene bodde sammen ved den ene av foreldrenes død og bare avdøde hadde foreldreansvaret - noe som kan være praktisk ved samboerforhold - får imidlertid den andre uten videre foreldreansvaret, og dermed vergemålet alene, barne­loven § 36 annet ledd.

Hvor begge foreldrene er døde, vil det normalt gå noen tid før det blir avklart hvem som skal ha foreldreansvaret. Reglene her finnes i barneloven § 37. Det må da oppnevnes en verge frem til det er avklart hvem som får foreldreansvaret. Hvis ingen ønsker foreldreansvaret, eller retten kommer til at den eller de som ønsker det ikke er skikket, skal det sendes melding til barnevernet, barneloven § 37 sjette ledd.

En mindreårig kan også bli uten verge hvor fylkesnemnda vedtar å ta foreldreansvaret fra foreldrene, jf. barnevernloven § 4-20. I så fall skal fylkesnemnda ta skritt for å få oppnevnt verge for barnet. Det skal også oppnevnes verge hvor foreldrene fritas eller fratas vergemålet, jf. §§ 2-1 annet ledd og 2-3.

Første ledd annet punktum viderefører vgml. § 3 første ledd annet punktum og annet ledd og § 16. Er en forelder umyndig eller det er oppnevnt hjelpeverge for vedkommende, er etter vgml. § 3 første ledd annet punktum den andre verge alene. Utvalget mener at det ikke er grunn til å gjøre endringer her. Betegnelsen ”satt under vergemål” vil således også omfatte personer som fortsatt har den rettslige handleevne i behold.

Utvalget har vurdert om det bør være adgang til å gjøre unntak fra regelen om at enhver som settes under vergemål, ikke lenger kan være verge for sine mindreårige barn. Årsaken til at vedkommende settes under vergemål, behøver ikke nødvendigvis bety at han eller hun er uskikket som verge. Da imidlertid dette normalt vil være tilfelle, er utvalget under en viss tvil kommet til at det ikke bør gis noen hjemmel for overformynderiet til å la en som settes under vergemål fortsatt være verge.

Formuleringen ”ikke kan ivareta den mindre-åriges interesser for en viss tid eller for visse saker” fanger opp den situasjonen at den mindreårige formelt har verge, men vergen av ulike grunner ikke ivaretar den mindreåriges interesser. Det kan være generelt eller bare i enkelte tilfeller. Eksempel på det siste kan være der det er mistanke om at den mindreårige er involvert i en kriminell handling og den som er verge enten ikke vil eller ikke kan møte opp i avhør hos politiet. I straffeprosessloven § 232 tredje ledd heter det at: ”Er mistenkte under 18 år, bør vergen som regel gis anledning til å være tilstede under avhøret og til å uttale seg.” Hvis vergen nekter å møte opp i avhør, bør det oppnevnes en verge som kan representere den mindreårige under avhøret og eventuelt i en etterfølgende straffesak. Hvis det blir en etterfølgende straffesak, har vergen partsrettigheter, jf. straffeprosessloven § 83.

I saker der barneverntjenesten har overtatt omsorgen for den mindreårige etter barnevernloven § 4-18 beholder foreldrene foreldreansvaret og herunder vergerollen, med mindre foreldreansvaret er fratatt særskilt etter barnevernloven § 4-20. I praksis fratas foreldreansvaret i saker der barnet tenkes adoptert bort. I Rt. 1985 s. 344 var det spørsmål om fratakelse av foreldreansvaret i tillegg til omsorgsovertakelse. Når det gjaldt foreldreansvaret uttalte førstevoterende på s. 350: ”Frakjennelse av foreldreansvaret innebærer et meget sterkt inngrep i både morens og barnets livsforhold, og det må kunne anføres sterke grunner for at man går til et så inngripende tiltak”. I den konkrete saken ble foreldreansvaret frakjent moren. Det ble lagt vekt på at fosterforeldrene ønsket å adoptere barnet. I saker der foreldrene er fratatt omsorgen, men ikke foreldreansvaret, kan det være tilfelle at foreldrene heller ikke makter å ivareta vergerollen overfor barnet. Foreldrene kan eksempelvis være uten fast bopel eller være psykisk syke. I slike tilfeller er det behov for at den mindreårige får oppnevnt en verge. Her vil det normalt være nødvendig med en verge med et generelt mandat tidsmessig knyttet til omsorgsovertakelsen. Om eksempelvis fosterforeldrene skal oppnevnes som verger eller om det skal oppnevnes en utenforstående, må vurderes konkret i det enkelte tilfelle etter utk. § 5-2 ut ifra hva som anses å være til det beste for den mindreårige.

Annet ledd annet punktum er nytt. Det må ses i sammenheng med utvalgets forslag til lov om representasjon for enslige mindreårige asylsøkere, se kapittel 20 . Om hvem som er å anse som en enslig mindreårig asylsøker, se utk. § 1 og bemerkningene til den. Som det fremgår av utvalgets forslag, skal den enslige mindreårige asylsøker frem til han eller hun innvilges opphold her i landet og blir bosatt i en kommune, ha oppnevnt en representant til å ivareta sine interesser. Når bosetting finner sted, blir de ytre forhold andre enn i tiden i asylmottak, og vedkommende er da heller ikke lenger å anse som en asylsøker. Den mer permanente ordningen som da blir etablert, gjør det naturlig og riktig at det ellers gjeldende regelverk for mindreårige med foreldre som ikke er i stand til å fungere som verge, kommer til anvendelse, se 16.9.3.

Utk. § 2-3 Om fratakelse av vergemålet

Retten kan etter begjæring fra overformynderiet eller fra den andre vergen frata en som har foreldreansvaret vergemålet, dersom det antas å være til den mindreåriges beste. For rettens saks-behandling gjelder reglene i § 4-7 første ledd første og tredje punktum, tredje ledd første punktum, syvende ledd og åttende ledd annet punktum. Er den mindreårige over 12 år, skal den mindreårige høres før avgjørelse tas. Når saken reises av overformynderiet, bærer staten alle kostnadene ved saken, og ansvar for motpartens saksomkostninger pålegges ikke uten at særlige grunner taler for det. Dommen forkynnes for overformynderiet og den andre vergen, som begge kan anke over dommen uten å ha vært part i saken. Overformynderiet eller retten kan treffe midlertidig vedtak om fratakelse av vergemålet. Paragraf 4-5 første og annet ledd får i tilfelle tilsvarende anvendelse.

En ny verge oppnevnes bare hvor den mindre­årige da ikke har noen verge. En forelder som fratas vergemålet har fortsatt de rettigheter og forpliktelser overfor barnet som følger av foreldreansvaret.

Disse regler gjør ingen endringer i reglene i lov om barneverntjenester.

I vgml. § 10 første ledd er det en generell regel om at en verge som ”grovt eller gjentatte ganger forsømmer eller tilsidesetter sine plikter”, kan fratas vergemålet. Etter § 10 annet ledd kan ny verge også ellers oppnevnes dersom den ”umyndiges tarv” krever det. Denne regelen gjelder også verger for voksne.

Slik utvalget har bygget opp sitt utkast, kunne reglene om fratakelse av vergemål på grunn av vergens forhold være tatt inn i utk. kapittel 5, som dels gjelder oppnevnelse av verger. Selv om skjønnstemaet etter utk. §§ 2-3 og 5-6 er det samme, er det naturlig at reglene står i ulike kapitler. Reglene om fratakelse av vergemål hvor vergemålet er knyttet til foreldreansvaret er også en inngripen i foreldres rettigheter, mens fratakelse av vergeoppdraget for en oppnevnt verge neppe kan karakteriseres som inngrep i en rettighet. Dette gjør nok at skjønnsutøvelsen vil være strengere i det førstnevnte tilfellet, selv om interessene til den som fratas vergemålet må komme i annen rekke. Skillet gjør at følgene av å bli fratatt vergemålet blir vesensforskjellige.

Utvalget har lagt til grunn at hvor det må antas å være til den mindreåriges beste at en av foreldrene fratas vergemålet, bør det skje ved dom. Når det vises til hva som må være til den mindreåriges beste, følges den formulering som er brukt i de internasjonale konvensjoner som gjelder som norsk rett, særlig FN"s barnekonvensjon. Det er imidlertid utvalgets syn at for at en av foreldrene skal fratas vergemålet etter denne bestemmelsen, må det foreligge forhold som gjør vedkommende lite skikket for vergemålet.

Fratakelse av vergemål etter vergemålsloven § 10 avgjøres av skifteforvalteren og overformynderne, jf. vgml. § 14. Er det fast formann for overformynderiet, trer han eller hun istedenfor skifteforvalteren. Fratakelse av vergemål er som nevnt et inngrep i foreldres rettigheter, og utvalget finner derfor at avgjørelsen bør treffes av domstolene.

Utvalget foreslår at sak om fratakelse av vergemålet skal kunne reises av overformynderiet og av den andre vergen. Overformynderiet bør reise sak dersom det på grunnlag av henvendelse fra den andre vergen eller fra andre finner at lovens vilkår for fratakelse av vergemålet foreligger. Den andre vergen bør også kunne reise sak sammen med overformynderiet, eller alene dersom vedkommende finner det mest hensiktsmessig eller dersom overformynderiet ikke vil gå til sak.

Av henvisningen i første ledd annet punktum til § 4-7 første ledd første og tredje punktum følger at saken skal avgjøres etter de alminnelige regler i rettergangslovgivningen uten mekling i forliks­rådet.

Utvalget finner videre at retten bør ha ansvaret for sakens opplysning, jf. henvisningen til § 4-7 tredje ledd første punktum. Mindreårige som er over 12 år, må gis anledning til å uttale seg. Dersom overformynderiet har innhentet den mindreåriges syn før sak reises, vil det normalt være tilstrekkelig.

Staten bør bære omkostningene ved saken når den reises av overformynderiet, og saksomkostninger i slike saker bør ikke ilegges uten at særlige grunner taler for det, jf. henvisningen til § 4-7 syvende ledd. Dersom sak reises av den andre vergen alene, bør de vanlige regler om omkostninger gjelde.

Utvalget foreslår at en dom i saken skal kunne påankes av overformynderiet og den andre vergen, selv om disse ikke var part i saken. Den som er fratatt vergemålet kan selvsagt også anke.

Ny sak skal ikke kunne reises før ett år er gått etter at rettskraftig dom foreligger, jf. henvisningen til § 4-7 åttende ledd annet punktum.

Oveformynderiet eller retten gis adgang til å treffe midlertidig avgjørelse om fratakelse av vergemålet dersom det er nødvendig for å avverge vesentlig skade eller ulempe for den mindreårige, jf. første ledd siste punktum.

Utk. § 2-4 Vergens kompetanse til å handle på den mindreåriges vegne

Med mindre noe annet er bestemt, handler vergen på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold, og hvor det ellers følger av annen lovgivning.

Har ingen foreldreansvaret for den mindreårige, treffer vergen de avgjørelser som tilkommer den som har foreldreansvaret, jf. barneloven § 30. Det samme gjelder hvor den som har foreldreansvaret ikke kan ivareta den mindreåriges interesser.

Er den mindreårige over 12 år, skal vergen(e) høre hva den mindreårige mener før det treffes avgjørelser om slike forhold. Om den mindreåriges medbestemmelsesrett i personlige forhold gjelder reglene i barneloven § 31.

Er det oppnevnt verge og andre har foreldreansvaret for den mindreårige, skal vergen så vidt mulig rådføre seg med den eller disse før avgjørelsen treffes.

Første ledd første punktum gir nærmere regler om vergens funksjon på det økonomiske området. Det viderefører uten realitetsendringer vgml. § 39, som imidlertid bruker ”formuessaker” i stedet for ”økonomiske forhold”, som foreslås i utkastet. Tilføyelsen om at vergens kompetanse også kan følge av annen lovgivning, er gjort av pedagogiske grunner.

Selv om det for mindreårige normalt er to verger, har utvalget i lovteksten og i sine bemekninger brukte entallsformen verge.

Vergens kompetanse er generell, og den innebærer at den mindreårige blir bundet av vergens disposisjoner. Hvor vergen trenger overformynderiets samtykke, jf. utkastet kapittel 6, blir disposisjonen ikke gyldig før et slikt samtykke foreligger. Når utkastet bruker ordet ”økonomiske forhold”, må ikke det tolkes for snevert. Inngåelse av en arbeidsavtale har klart mer personlige sider. Likevel faller det klart inn under denne bestemmelsen. Når verge for mindreårige normalt også er innehaver av foreldreansvaret, blir denne grensedragningen imidlertid av mindre praktisk interesse.

Finansielle eiendeler ut over det beløp som er fastsatt etter utk. § 6-13, skal forvaltes av overformynderiet etter bestemmelsene i utkastet kapittel 7. Etter utkastet kapittel 7 vil vergens og den mindreåriges medinnflytelse ved forvaltningen av finansielle eiendeler bli begrenset. De regler som blir gitt om forvaltningen av finansielle eiendeler, vil gjelde generelt og kan ikke tilpasses den enkeltes ønsker. Dette er imidlertid ikke til hinder for at midler trekkes ut av denne forvaltning for å bli brukt til den mindreåriges beste, se bemerkningene til utk. § 7-4. Dette kan gjelde både større summer og beløp til løpende utgifter.

Om vergens forvaltning av midler som utgjør mindre enn det beløpet som skal forvaltes av overformynderiet, vises det til utk. § 6-13 og kommentarene til denne bestemmelsen. Penger som ikke forvaltes av overformynderiet, skal settes i bank i den mindreåriges navn, jf. utk. § 6-8 tredje ledd. Vergen kan bare disponere over midlene til fordel for den mindreårige.

Spørsmålet om hvem som skal ha kontoopplysninger for konto opprettet i mindreåriges navn er regulert i finansavtaleloven § 25 annet ledd. Opplysninger som etter loven skal gis til kontohaver, gis verge eller overformynderi når kontoinnehaver er umyndig, med mindre opplysningene gjelder midler som den umyndige har rett til å disponere over på egen hånd. Bestemmelsen sier ikke noe om når kontoopplysninger skal gis til verge, og når opplysninger skal gis til overformynderiet. Justisdepartementet har i brev 6. september 2001 til Sparebankforeningen gitt uttrykk for at finansavtaleloven § 25 annet ledd i utgangspunktet må forstås slik at den bygger på vergemålslovens regler om forholdet mellom mindreårige, verger og overformynderi. Utvalget er enig i dette, og tilsvarende vil gjelde i forhold til reglene i utkastet. Utgjør midlene på kontoen ved kontoopprettelsen mer enn den beløpsgrense som er fastsatt etter utk. § 6-13, eller passerer midlene beløpsgrensen, har banken plikt til uoppfordret å gi overformynderiet kontoopplysninger, slik som kontoutskrift ved årets utgang, jf. finansavtaleloven § 30 annet ledd. Det samme gjelder hvis det er flere konti i den mindreåriges navn i samme bank som til sammen overskrider beløpsgrensen. For konti med en (samlet) mindre saldo, skal bankene bare meddele saldoopplysninger til overformynderiet når de har fått beskjed om det i det enkelte tilfelle. Derimot kan banken ikke ha plikt til av eget tiltak å undersøke om beløpsgrensen er overskredet som følge av at den mindreårige også har midler som er plassert i andre banker. Unntak fra opplysningsplikten gjelder der banken har fått beskjed om at en testator eller giver har bestemt at midlene ikke skal være undergitt overformynderiets tilsyn eller om at den mindreårige har rett til å disponere midlene på egen hånd, jf. utk. § 9-1.

Bestemmelsen i finansavtaleloven § 25 annet ledd gir ikke den mindreårige krav på å få opplysninger om konto der det står midler som den mindreårige ikke selv disponerer over. Utvalget foreslår ingen endringer her. Det er imidlertid klart at banken ikke har taushetsplikt overfor den mindreårige som er kontoens eier. Normalt bør den mindreårige på anmodning gis opplysninger om kontoen, særlig hvor vedkommende nærmer seg myndighetalderen.

Etter utvalgets syn er finansavtaleloven § 25 annet ledd ikke til hinder for at vergen eller overformynderiet kan kreve å få kontoopplysninger om konto med midler som den mindreårige disponerer fritt. Det vil ellers være vanskelig for vergen og overformynderiet å føre det tilsyn som er nødvendig for å utøve den kontrollfunksjon som er forutsatt i utk. §§ 2-10 tredje ledd og 9-1 (jf. vgml. § 89 annet ledd). Dette gjelder også der kontoen inneholder midler som giver eller arvelater har bestemt at skal disponeres av andre enn vergen.

Fra bankhold har det vært reist spørsmål om fosterforeldre uavhengig av vergene kan opprette og disponere bankkonto for den mindreårige. Fosterforeldre kan ikke handle på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold, og de kan derfor etter gjeldende lovgivning ikke inngå avtale om kontoopprettelse for den mindreårige. Fosterforeldre kan imidlertid i medhold av utk. § 9-1 (jf. vgml. § 89) gi barnet en bankkonto i gave og samtidig bestemme hvem som disponerer over kontoen, f.eks. fosterforeldrene selv eller den mindreårige. Vergene må imidlertid på vanlig måte underrettes om gaven. Det kan imidlertid være behov for at fosterforeldre på den mindreåriges vegne får opprette konto for andre midler som tilhører den mindreårige, men som ikke forvaltes av overformynderiet, f.eks. for arbeidsinntekter. Særlig vil det være behov for dette i langvarige fosterforhold, der fosterforeldre opptrer som foreldre i de fleste praktiske forhold. Utvalget antar imidlertid at dette behovet vil være tilstrekkelig ivaretatt ved at fosterforeldre kan oppnevnes som midlertidig verge etter utk. § 2-2. De forhold som har medført at foreldrene ikke har omsorgen for barnet, vil ofte være tilstrekkelig til å fastslå at de ikke kan disponere en bankkonto på barnets vegne.

Har ingen foreldreansvaret for den mindreårige, er det etter vgml. § 39 første ledd vergen som tar avgjørelse om hans underhold, oppfostring og opplæring. Bestemmelsen er videreført i annet ledd.

Annet ledd annet punktum fanger også opp de situasjonene der den mindreårige har foreldre med foreldreansvar, men der det er oppnevnt en verge fordi foreldrene faktisk ikke ivaretar den mindreåriges interesser. Typisk vil være der barnevernet har overtatt omsorgen for et barn etter barnevernloven § 4-18 og det er oppnevnt en verge for å ivareta vergerollen i foreldrenes sted. Se mer om dette i kommentarene til utk. § 2-2 første ledd.

Tredje ledd første punktum gjelder den mindre­åriges medinnflytelse over vergens disposisjoner. Den avløser vgml. § 40. Plikten til å høre hva den mindreårige mener er absolutt. Vergens disposisjon blir likevel gyldig om han eller hun ikke har oppfylt sine plikt til å la den mindreårige få uttale seg.

Hva den mindreårige måtte mene, skal vergen ta tilbørlig hensyn til. Vergen er ikke bundet til å følge den mindreåriges ønsker dersom vergen mener at et annet standpunkt er til beste for vedkommende. Skulle det senere vise seg at vergen tok feil, kan det i seg selv ikke medføre ansvar for ham eller henne.

Etter gjeldende rett, se vgml. § 40, skal vergen, hvor den umyndige har fylt 14 år, høre hva han eller hun har å si før vergen treffer beslutninger i økonomiske forhold. Etter barneloven § 31, slik den lød inntil den ble endret ved lov 20. juni 2003, skulle når det gjelder personlige forhold, barnets mening høres når det hadde fylt 12 år, og det skulle legges stor vekt på hva det mente. Utvalget mener aldersgrensen i tråd med dette bør senkes til 12 år når det gjelder økonomiske forhold. Dette er i tråd med den generelle utvikling mot å gi barnet en større innflytelse over spørsmål som gjelder det selv. Hertil kommer at barneloven § 31 ved den nevnte endring senket den generelle grense for når barnets skulle få si sin mening i personlige forhold til 7 år. En annen ting er at vergen, alt etter den mindreåriges modenhet og kunnskaper, bør samrå seg med den mindreårige også før han eller hun fyller 12 år hvor dette fremstår som naturlig alt etter spørsmålets karakter.

Tredje ledd annet punktum er i utganspunktet overflødig, idet reglene i vergemålslovgivningen som den overveiende hovedregel gjelder de mindreåriges økonomiske forhold. En henvisning til barneloven § 31 er imidlertid tatt i vgml. § 40 annet punktum, og utvalget ser ingen grunn til å utelate den i en ny lovgivning. Bestemmelsesretten i barneloven over de mindreåriges personlige anliggender suppleres av bestemmelser i lovgivningen ellers som gir barn og unge over en viss alder beslutningskompetanse innen den enkelte lovs område. Som eksempler på slike bestemmelser kan nevnes opplæringsloven § 2-5 annet og tredje ledd (valg av hovedmål) og § 2-4 femte ledd (fritak for deler av kristendomsfaget). Ved adopsjon og navneendring kreves samtykke fra barnet når det er over tolv år, jf. navneloven § 12 og adopsjonsloven § 6. Barn over 16 år kan selv la seg legge inn på psykiatrisk sykehus, jf. psykisk helsevernloven § 2-1. Etter pasientrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav b gjelder det en 16-års grense i forhold til andre typer medisinsk behandling. Videre kan nevnes bestemmelsene i kirkeloven § 3 nr. 6 og trossamfunnsloven § 3 om ut- og innmelding av Den norske kirke eller andre trossamfunn. Om legers taushetsplikt og opplysningsplikt om opplysninger som gjelder barn og unge, er det gitt regler i pasientrettighetsloven § 3-4. Uavhengig av alder vil en mindreårig kvinne kunne begjære svangerskapsavbrudd; er hun under 16 år skal den som har foreldreansvaret gis rett til å uttale seg, abortloven § 4. Det er ikke lovfestet regler om ikke-terapeutiske forsøk på mindreårige, men det er antatt at foreldrene må kunne samtykke til slike forsøk hvor risikoen er minimal, hvor forsøkene ikke like godt kunne utføres på voksne og hvor forsøkene er godkjent av vedkommende etiske komité. 7

Utk. § 2-5 Det innbyrdes forhold mellom vergene

Hvor det er to verger for en mindreårig, handler de i fellesskap hvor ikke noe annet følger av denne lov eller annen lovgivning. Blir disse ikke enige i et spørsmål av betydning for den mindreårige, treffer overformynderiet avgjørelsen.

En verge kan gi den andre fullmakt til å opptre alene ved utførelsen av vergens funksjoner. Fullmakten kan være generell eller gjelde bestemte spørsmål.

Den ene vergen kan inngå kontoavtale etter finansavtaleloven § 16, med mindre den andre vergen har meddelt institusjonen at dette ikke kan skje.

Hvis den mindreårige ikke bor sammen med begge verger, kan overformynderiet bestemme at en av vergene alene skal disponere over bankkonto som tilhører den mindreårige.

Er den ene vergen forsvunnet eller på annen måte midlertidig ute av stand til å utføre sin oppgave som verge, kan overformynderiet gi den andre vergen kompetanse til å treffe avgjørelser alene.

Første ledd første punktum har ikke noen direkte forløper i gjeldende lov, men regelen er underforstått, jf. vgml. § 3 tredje ledd. Utvalget finner det naturlig at loven uttrykkelig sier at de handler i fellesskap, dvs. må være enige, hvis noe annet ikke er bestemt. Bestemmelsen svarer til den danske loven § 3 første ledd. En disposisjon som den ene vergen treffer på egen hånd, blir således som utgangspunkt ikke bindende for den mindreårige.

Når begge foreldrene er verger, og det vil de også være etter en separasjon eller skilsmisse inntil noe annet er bestemt, jf. barneloven § 34 første og annet ledd, vil de måtte være sammen om beslutninger om økonomiske forhold. Dette betyr i praksis at en av dem har vetorett mot forslag som vil endre en bestående tilstand. For at ikke avgjørelser som kan være til beste for den mindreårige ikke blir truffet på grunn av uenighet mellom vergene, kan spørsmålet bringes inn for overformynderiet som treffer avgjørelser, jf. annet punktum . Overformynderiet kan ikke gå utenfor det en av vergene ønsker, idet overformynderiet som hovedregel ikke har kompetanse til å overstyre vergene. Bestemmelsen viderefører uten realitetsendringer vgml. § 3 tredje ledd og svarer til den danske loven § 3 femte ledd.

Når det er to verger for en mindreårig, handler de som nevnt som hovedregel i fellesskap, med mindre den ene vergen har gitt den andre fullmakt til å opptre alene. At en verge kan gi den andre en slik fullmakt, fremgår av vgml. § 4, og utvalget finner det naturlig at regelen videreføres, se annet ledd.

Etter utvalgets syn taler praktiske hensyn for at vergene hver for seg bør kunne inngå avtale om opprettelse av bankkonto for den mindreårige. Dette er aktuelt for midler som ikke overstiger den øvre grense for hva vergene kan disponere på den mindreåriges vegne etter utk. § 6-13, for midler vergen disponerer etter bestemmelse av giver eller arvelater, jf. utk. § 8-1 og for midler vergen overlater til den mindreårige, jf. utk. § 5-9. Utvalget foreslår en regel om dette i annet ledd siste punktum .

Det følger av finansavtaleloven § 25 tredje ledd at dersom en umyndig kontohaver har flere verger, disponerer vergene kontoen i fellesskap, med mindre de skriftlig har gitt melding om noe annet. Med ”disponerer” menes bruk av kontoen til innskudd, uttak og betalingsoverføringer. Denne regelen kan skape problemer når barnet bor sammen med bare en av vergene, f.eks. hvis foreldrene er skilt, men fortsatt har felles foreldreansvar. Her bør vergene bli enige om at den ene får fullmakt til å disponere kontoen alene. Problemet oppstår når vergene ikke blir enige. I slike tilfelle kan kravet om at vergene skal disponere i fellesskap, hindre fornuftig bruk av kontoen. Det er tungvint å måtte overlate avgjørelsen til overformynderiet hver gang foreldrene er uenige. Utvalget har vurdert om det bør innføres særlige regler for foreldre som ikke lever sammen, men er blitt stående ved at dagens regel bør beholdes. En regel som gir begge vergene rett til å disponere kontoen hver for seg, vil ikke være håndterbar. En regel som gir en av vergene enerett til å disponere over kontoen, vil kunne medføre en lite rimelig begrensning i den andre vergens myndighet. Ved en avveining her har imidlertid utvalget lagt vekt på hensynet til å redusere konflikter mellom vergene, og foreslår en særregel for de tilfelle vergene ikke bor sammen, og barnet bor fast hos den ene, se tredje ledd.

Justisdepartementet har i brev 6. september 2001 til Sparebankforeningen gitt uttrykk for at regelen i finansavtaleloven § 25 tredje ledd om at vergene disponerer en konto i fellesskap, gjelder selv om det dreier seg om midler som den mindreårige har mottatt i arv eller gave med klausul fra testator eller giver i medhold av vgml. § 89 om at gaven bare skal forvaltes av den ene av vergene. Etter utvalgets syn bør en giver eller testator fritt kunne bestemme at midler bare skal disponeres av en av vergene. Dette følger av alminnelige regler om at en arvelater eller giver kan knytte vilkår til disposisjonen. Den annen verge bør i tilfelle få beskjed om gaven og betingelsene for denne. Utvalget foreslår en endring av finansavtaleloven § 25 tredje ledd, der det klargjøres at bestemmelsen bare gjelder hvis noe annet ikke er bestemt av giver eller testator i medhold av utk. § 9-1, som vil avløse vgml. § 89. Hvis giver er den ene vergen, bør også giver kunne bestemme at midlene skal disponeres av vedkommende selv alene. Om fratakelse av disposisjonsretten vises til utk. § 9-1 tredje ledd.

I fjerde ledd foreslår utvalget at hvis en av vergene er forsvunnet eller på annen måte ute av stand til å utføre sin oppgave som verge, kan overformynderiet gi den andre vergen kompetanse til å treffe avgjørelsen alene. Eksempler på at en verge er ute av stand til å utføre sin oppgave som verge, kan være geografisk avstand, rusproblemer eller andre personlige problemer. Deler av denne problemstillingen er regulert i vgml. § 3 første ledd annet punktum (forsvinning) og § 16 (hvor en verge antas ikke å kunne ivareta den mindreåriges tarv for en viss tid eller i visse saker). Er en av vergene forsvunnet, er etter vgml. § 3 annet punktum den andre vergen verge alene. I de situasjoner som nevnes i § 16, skal det i utgangspunktet oppnevnes en hjelpeverge. Hvor begge foreldre er verger, ”kan det bestemmes at den annen ektefelle skal være verge alene”, vgml. § 16 annet ledd. At det kan ”bestemmes”, betyr at overformynderiet treffer en avgjørelse om det.

Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med reglene om når bare en av foreldrene skal ha foreldreansvaret, jf. barneloven § 34. Hvor bare den ene av dem får dette, blir også denne verge alene, idet vergemålet er knyttet til foreldreansvaret, jf. vgml. § 3, utk. § 2-1 annet ledd. En avgjørelse etter barneloven om at bare den ene av foreldrene skal har foreldreansvaret forutsetter at foreldrene ”separerer eller skil seg”, barneloven § 34 annet ledd, se også § 35 tredje ledd om foreldre som ikke har vært gift .

At overformynderiet må treffe avgjørelsen, skyldes ikke minst behovet for å få avklart når vilkårene foreligger for at den ene av vergene kan handle på egen hånd. Det må antas at dette også i mange tilfelle vil være aktuelt når en av vergene er forsvunnet. Utvalget foreslår derfor at det gis en felles regel for disse tilfellene. Om inhabilitets­situasjonen, se utk. §§ 5-8 og 5-9.

I den danske loven er disse spørsmål regulert i § 3 fjerde ledd: ”Er den ene værge midlertidigt forhindret, kan den anden træffe beslutninger, som ikke uden ulempe kan udsættes”.

Utk. § 2-6 Forholdet til tredjemann

Den ene vergen kan med virkning for tredjemann motta og kvittere for beløp som en verge lovlig kan motta, med mindre den andre vergen har meddelt tredjemann at dette ikke kan skje.

Rettergangsskritt skal om mulig begge verger gis varsel om. Hvis bare den ene møter, anses vedkommende å ha fullmakt fra den andre til å opptre som verge alene, med mindre noe annet blir opplyst. Det samme gjelder hvis vedkommende på vegne av den mindreårige undertegner et dokument til vedkommende myndighet.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett.

Annet ledd svarer til vgml. § 4 annet ledd.

Utk. § 2-7 Den mindreåriges klageadgang over vergens avgjørelser

Er en mindreårig uenig i vergens beslutning, kan han eller hun bringe spørsmålet inn for overformynderiet.

Regelen viderefører vgml. § 40 tredje ledd annet punktum. Utvalget finner at det, som i gjeldende lov, ikke bør oppstilles noen aldersgrense. Regelen vil neppe bli brukt særlig, og kan i dag også begrunnes med den alminnelige styrking av unges rettigheter som bl.a. følger av FN"s barnekonvensjon, som gjelder direkte som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2. Ved inkorporeringen av denne i norsk rett i 2003, ble mindreårige gitt en rekke prosessuelle og forvaltningsrettslige rettigheter. Av særlig interesse her er at en mindreårig part har rett til muntlig samtale med vedkommende tjenestemann, forvaltningsloven. § 11 d. Ved klage er en mindre­årig part. En mindreårige skal ha rett til å gi uttrykk for sitt syn, og dette skal tillegges vekt i samsvar med den mindreåriges modenhet og alder, jf. forvaltningsloven. § 17. Dette må også gjelde for overformynderiets behandling av en klage etter vergemålsloven.

Utk. § 2-8 Den mindreåriges adgang til å inngå avtaler

En mindreårig kan ikke inngå bindende avtaler eller på annen måte råde over sine midler med mindre det er særskilt hjemmel for det.

Bestemmelsen viderefører den grunnleggende regel som i dag er gitt i vgml. § 2. At en person er umyndig, betyr nettopp at han eller hun i utgangspunktet ikke kan forplikte seg uten medvirkning av vergen (eller overformynderiet), jf. § 2-4. Unntak fra dette trenger særskilt hjemmel.

En slik hjemmel kan følge av lov eller av alminnelige rettsgrunnsetninger. Av lovgivning er vesentlige unntak oppstilt i vergemålslovgivningen, se nærmere utk. §§ 2-9, 2-10, 2-11 og 2-12, og bemerkningene til disse bestemmelsene, jf. vgml. kapittel 4. Videre er det klart at en arvelater eller giver kan bestemme at arv eller gave som tilfaller en umyndig, skal forvaltes av den umyndige selv. De begrensinger som bør oppstilles her, vil bli nærmere drøftet i 13.3.

At den mindreårige kan erverve rettigheter, følger av alminnelige rettsgrunnsetninger på flere områder. Er en mindreårig arving, kreves det ikke at vergen godtar arven; den mindreårige har uten videre ervervet den. En annen ting er at vergen under visse vilkår kan gi avslag på den, jf. utk. § 6-17. Det samme gjelder for gaver.

For de mindreårige reguleres foreldrenes råderett over deres personlige forhold av barnelovens bestemmelser, se barneloven § 30, som sier at foreldrene har ”rett og plikt” til å ta avgjørelser på vegne av barnet i personlige forhold. Barneloven suppleres av bestemmelser i særlovgivningen som gir barn og unge over en viss alder bestemmelsesrett innen den enkelte lovs område, jf. oversikten i utvalgets bemerkninger til utk. § 2-4.

Hvis en mindreårig har pådratt seg gjeld etter en avtale som ikke bindende kunne inngås av en mindreårig, blir vedkommende heller ikke ansvarlig for gjelden ved fylte 18 år. I praksis har det forekommet at kreditor har prøvd å få vedkommende til å erkjenne ansvar etter oppnådd myndighetsalder for gjeld som vedkommende ikke hefter for. Hvis kreditor ikke før avtale inngås har gjort vedkommende kjent med at han eller hun ikke er forpliktet til å innfri gjeld som ble pådratt som mindreårig, vil avtale om erkjennelse av ansvar lett kunne bli kjent ugyldig etter avtalelovens regler, jf. avtaleloven § 30 om svik og avtaleloven § 36 om urimelige avtaler.

Utk. § 2-9 Den mindreåriges avtaler om arbeid

Mindreårig som har fylt 15 år, treffer selv avtale om å ta arbeide. Mindreårig som er under 15 år kan inngå arbeidsavtale med vergens samtykke. Vergen kan ikke inngå arbeidsavtale på den mindre­åriges vegne. Mindreårig kan uansett alder selv si opp en arbeidsavtale.

Vergen kan med rimelig varsel til den annen part heve arbeidsavtale for en mindreårig, såfremt hensynet til den mindreårige tilsier det.

Utvalget nevner først at adgangen til å sysselsette mindreårige er begrenset etter reglene i arbeids­miljøloven kap. IX om arbeid av barn og ungdom. Etter arbeidsmiljøloven § 34 må barn som er under 15 år eller er skolepliktige etter opplæringsloven, utenom de tilfelle som er nevnt i arbeidsmiljøloven § 35, ikke benyttes til arbeid som går inn under loven (jf. § 2). Etter arbeidsmiljøloven § 35 er det gjort enkelte unntak fra forbudet mot barnearbeid. Barn som har fylt 13 år kan bl.a. nyttes til lett arbeid som ikke kan være til skade for deres helse, utvikling eller skolegang. For barn som har fylt henholdsvis 14 og 15 år, er det videre på nærmere vilkår unntak for arbeid som ledd i barnets skolegang eller praktisk yrkesorientering, og for kulturelt og lignende arbeid.

Mindreåriges adgang til å inngå og si opp arbeidsavtale, er regulert i vgml. § 32. Etter første ledd kan mindreårig som er fylt 15 år, og har hatt arbeid som han eller hun kan forsørge seg med, si opp avtalen og ta lignende arbeid. Utkastet gir mindreårige over 15 år en alminnelig rett til å inngå arbeidsavtale og innebærer således en utvidelse av den mindreåriges handleevne.

Det følger av barneloven § 32 at barn som er fylt 15 år selv avgjør spørsmål om valg av utdanning. Det er uklart om bestemmelsen innebærer at den mindreårige etter fylte 15 år (med det forbehold som følger av skoleplikten etter opplæringsloven) selv får bestemme om han eller hun skal fortsette med utdanning. 8 Utvalget finner at det harmonerer best med dagens syn på unges selvbestemmelsesrett at de selv kan bestemme om de skal fortsette med utdanning etter grunnskolen eller om de skal gå ut i arbeidslivet. En naturlig konsekvens av dette er at de unge selv bestemmer om de skal inngå arbeidsavtale eller lærlingekontrakt.

Videre innebærer utkastet at vergen ikke kan inngå arbeidsavtale på den mindreåriges vegne, heller ikke for mindreårige under 15 år. Inngåelse av arbeidsavtale er så vidt personlig at vergen ikke bør kunne pålegge den mindreårige å ta arbeid mot sin vilje. Skal en som er under 15 år inngå en arbeidsavtale, må således vergen og den mindre­årige være enig om det.

Utvalget foreslår å beholde dagens regel om at vergen med rimelig varsel skal kunne heve enhver arbeidsavtale inngått med en mindreårig. Som etter dagens regel, betyr rimelig varsel ikke vanlig eller avtalt varsel, men forutsetter at det tas hensyn til begge parters interesser. Bestemmelsen er aktuell hvis arbeidsavtalen kolliderer med skoleplikten eller hvis vergen finner at arbeidets karakter eller omfang eller andre forhold gjør at arbeidet er uheldig for den unge. Vergen må imidlertid legge stor vekt på den unges oppfatning før vergen beslutter å heve arbeidsavtale som den unge har inngått, jf. utk. § 2-4 tredje ledd og barneloven §§ 31 og 33. Er den mindreårige uenig i vergens avgjørelse, kan han eller hun bringe spørsmålet inn for overformynderiet, jf. utk. § 2-7.

Utk. § 2-10 Midler til egen rådighet mv.

En mindreårig råder selv over midler han eller hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år, eller som vergen eller noen annen har latt ham eller henne få til egen rådighet. Rådigheten omfatter også normal avkastning av midlene. Har en mindreårig for midler han eller hun selv kan råde over vunnet ved kjøp av lodd, tipping og andre spill som en mindreårig lovlig kan delta i, råder han eller hun over gevinsten opp til en halvpart av folketrygdens grunnbeløp.

Rådigheten medfører ikke adgang til å foreta slike disposisjoner som etter kapittel 6 krever samtykke fra overformynderiet.

Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen ta fra ham eller henne rådigheten over midler som er tjent ved eget arbeid eller egen virksomhet eller som vergen har latt ham eller henne få til fri rådighet. Er den mindreårige fylt 15 år, kreves samtykke fra overformynderiet.

Første ledd er dels en videreføring av vgml. § 33 første ledd og dels lovfesting av det som antas å være gjeldende rett. Som etter gjeldende rett, gjelder 15-årsgrensen bare selververv. Bestemmelsen svarer i hovedtrekk til den danske loven § 42.

Etter vgml. § 89 første ledd kan en arvelater eller giver bestemme at midler som etterlates eller gis til en umyndig, skal forvaltes eller brukes på en nærmere fastsatt måte. Bestemmelsen gir adgang til å bestemme at midlene ikke skal være underlagt overformynderiets tilsyn eller regnskapsplikt, eller at den mindreårige skal kunne råde over midlene uten vergens medvirkning. Utvalget foreslår å videreføre bestemmelsene i vgml. § 89, se utk. § 9-1, men med enkelte endringer.

Skal en bestemmelse knyttet til gaven være gyldig, må den være truffet før gaveløftet et blitt bindende for giveren. Da dette følger av alminnelige rettsgrunnsetninger, er det ikke nødvendig at det fremgår direkte av lovteksten.

I praksis kan det være tvil om midler på bankkonto som f.eks. foreldre eller besteforeldre oppretter i den mindreåriges navn, tilhører den mindreårige og i tilfelle om midlene er stilt til den umyndiges disposisjon. Typisk gjelder dette såkalte gavekonti, dvs. bankkonti som opprettes som gave og der det ofte også settes inn gaver i forbindelse med jul/fødselsdager eller løpende barnetrygd. Bankklagenemnda kom i en uttalelse av 16. oktober 2000 (BKN-00043) etter en konkret vurdering under tvil til at to sparekonti som klager hadde opprettet i sine barnebarns navn, måtte anses som fullbyrdete gaver til kontohaverne. Nemnda viste bl.a. til den forbeholdskode som var notert på kontiene. Nemnda la også vekt på at gavene var kommet til vergenes kunnskap. Utvalget bemerker at spørsmålet om det er gitt en gave med endelig virkning, må avgjøres etter avtalerettslige regler. Hvis vergen har mottatt beskjed om at midlene er gitt som gave til den mindreårige og om vilkårene for gaven, må det normalt anses å foreligge en fullbyrdet gave. Er midlene satt inn av en verge, må midlene normalt anses gitt til den mindreårige når vergene er enige om dette, eller når giververgen har gitt den andre vergen beskjed om at gaven er gitt. Om vergens adgang til å avslå en gave, vises til utk. § 6-17 og kommentarene til denne bestemmelsen.

Videre er utgangspunktet at en gave eller arv som den mindreårige har mottatt, følger de vanlige regler om vergens og overformynderiets forvaltning, med mindre giver eller arvelater har bestemt det motsatte eller det etter omstendighetene må legges til grunn at noe annet er forutsatt, se nærmere utk. § 9-1 og bemerkningene til den bestemmelsen. Hvis det dreier seg om mindre verdier, må det i utgangspunktet anses forutsatt at den mindreårige har fått midlene til fri rådighet. Hvis kontoen der gaven er satt inn, disponeres av en annen som giver har utpekt, f.eks. giver selv eller en verge, kan midlene ikke anses som stilt til den mindreåriges egen rådighet. Den mindreårige overtar da rådigheten ved fylte 18 år, med mindre giver/arvelater har bestemt at midlene skal være båndlagt også etter dette tidspunkt.

Et annet spørsmål som har voldt tvil, er når foreldre eller andre har kjøpt lodd i barnets navn. Her må det bero på en konkret vurdering om loddet, og en eventuell gevinst, er gitt som gave til barnet. Som for bankkonti, må beskjed normalt være gitt til vergen(e) eller til den andre vergen, for at det skal legges til grunn at loddet er gitt som gave til den mindreårige.

Den mindreårige råder i utgangspunktet fritt over midler som nevnt i utk. første ledd, og kan f.eks. forbruke eller sløse dem bort, med mindre det treffes bestemmelse etter tredje ledd.

Opprettelse og disponering av bankkonto for midler den mindreårige selv råder over, reiser en rekke spørsmål.

Finansavtaleloven § 25 gir regler om umyndig kontohaver. I første ledd er det bestemt at umyndiges midler som bare kan disponeres av verge eller overformynderi ikke skal settes inn på konto som den umyndige har rett til å disponere på egen hånd. Finansavtaleloven § 25 første ledd innebærer at man, både ved opprettelsen av en konto og senere, skal skille mellom midler som den umyndige etter vergemålslovens regler har rett til å disponere på egen hånd, og midler som disponeres av verge eller overformynderiet. I dette ligger også at vergen ved opprettelse av en konto i den umyndiges navn og ved senere innskudd, må ta stilling til om den umyndige selv skal disponere midlene.

Opprettelse av bankkonto skjer ved inngåelse av kontoavtale, jf. finansavtaleloven § 16. Det dreier seg om en avtale som skal opprettes skriftlig (eller elektronisk) og som regulerer en rekke forhold. Det alminnelige utgangspunkt er at mindreårige ikke kan forplikte seg ved slike avtaler. Det følger av utk. § 2-4 at avtale om opprettelse av konto i utgangspunktet må inngås av vergen på den mindreåriges vegne. Hvis vergen nekter å opprette bankkonto, kan den mindreårige bringe saken inn for overformynderiet.

I praksis har det voldt tvil om en mindreårig selv kan opprette bankkonto for midler som vedkommende selv råder over. Den mindreårige kan fritt sløse bort pengene eller bruke dem opp, og det virker da lite konsekvent om vedkommende ikke skulle kunne forvalte pengene på en fornuftig måte ved å sette dem i banken. På den annen side tilsier den kontroll vergene er forutsatt å utføre etter utk. § 2-10 tredje ledd at en umyndig ikke bør kunne opprette bankkonto uten vergens medvirkning. Utvalget er blitt stående ved at en mindreårig skal kunne inngå kontoavtale for midler vedkommende selv råder over. Det er ikke nødvendig å lovfeste dette uttrykkelig, da det følger av utk. § 2-10 første ledd sammenholdt med annet ledd. Banken må i tilfelle kreve dokumentasjon for at det dreier seg om midler som den mindreårige har fri rådighet over, enten ved erklæring fra verge eller giver, eller f.eks. lønnsoppgave fra arbeidsgiver. Det kan her nevnes at den svenske utreder foreslår som en ny FB 9:3 a en utrykkelig bestemmelse om at den mindreårige uten vergens samtykke kan disponere midler som er innsatt i bank eller annet kredittforetak etter at han eller hun har fylt femten år. Det foreslås også en uttrykkelig bestemmelse om at banken ikke uten den mindreåriges samtykke skal utbetale midlene til vergen. Vergen kan imidlertid med overformynderiets samtykke sperre kontoen.

Om vergens og overformynderiets rett til å få opplysninger om konto som den mindreårige selv råder over, vises til utvalgets bemerkninger til utk. § 2-4.

Bankene tilbyr betalingskorttjenester til mindreårige ned til 13 år. Avtale om opprettelse av betalingskort medfører forpliktelser ut over den rene disponering av midler og må i alle tilfelle inngås av vergen på den mindreåriges vegne. Vergen kan ikke inngå avtale om å opprette konto som kan disponeres med kredittkort for den mindre-årige, jf. utk. § 6-14 første ledd. Mindreårige har bare adgang til å disponere innestående på konto ved bruk av uttaks- og betalingskort (minibankkort) så langt det dreier seg om midler som den mindreårige disponerer på egen hånd, jf. ovenfor.

Hvis den umyndige overtrekker sin konto, må dette etter utvalgets syn likestilles med gjeldsstiftelse, som banken på avtalerettslig grunnlag ikke kan holde den mindreårige ansvarlig for, heller ikke etter at den mindreårige er blitt myndig. Den mindreårige kan imidlertid bli ansvarlig for eget overtrekk etter erstatningsrettslige regler, jf. skadeserstatningsloven § 1-1, som bestemmer at mindreårige plikter å erstatte skade som de volder forsettlig eller uaktsomt, for så vidt det finnes rimelig under hensyn til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers.

Hvis den mindreåriges konto eller betalingskort blir misbrukt av andre, gjelder reglene i finansavtaleloven §§ 34 og 35 om andres misbruk av konto og betalingskort. Utvalget antar at bestemmelsene, for så vidt gjelder den mindreåriges ansvar, må suppleres med ansvarsbetingelsene i skadeserstatningsloven § 1-1.

Bankenes organisasjoner har reist spørsmål om mindreåriges ansvar for overtrekk av konto som tilhører ungdomsforeninger, klassesparekasser, elevbedrifter o.l. De mindreårige kan ikke bli ansvarlig for overtrekk av slike konti på avtalerettslig grunnlag. Banken må inngå avtale om kontoopprettelse med en myndig person og eventuelt sikre seg en garanti fra vedkommende. Her kan det imidlertid tenkes at de mindreårige kan bli ansvarlig for bankens tap etter skadeserstatningsloven § 1-1.

Videre må den mindreårige kunne kjøpe aksjer eller obligasjoner for midlene. Det følger imidlertid av annet ledd at den mindreårige ikke kan bruke midlene til å erverve eiendeler som kan medføre forpliktelser ut over selve kjøpet og som ville kreve overformynderiets samtykke etter utk. kapittel 6, f.eks. erverv av kommandittselskapsandeler eller derivater.

Hvis den umyndige har midler til egen rådighet, omfatter rådigheten etter første ledd annet punktum også avkastning av midlene. Med avkastning menes løpende inntekter på kapitalen, slik som renter, utbytte, leieinntekter o.l.

I første ledd tredje punktum foreslår utvalget at den mindreåriges rådighet bør utvides til gevinster ved kjøp av lodd, tipping og andre spill som en mindreårig lovlig kan delta i, når innsatsen er betalt med midler den mindreårige har til egen rådighet, men begrenset oppad til et beløp tilsvarende en halvpart av folketrygdens grunnbeløp. Utvalget viser til at hovedregelen er at den mindreårige også råder fritt over avkastningen av midler han eller hun har fri rådighet over.

Selv om en mindreårig har fått midler til egen rådighet, følger det av annet ledd at det er begrensninger i den mindreåriges rådighet. Det følger av henvisningen til reglene i kapittel 6 om disposisjoner som krever overformynderiets samtykke at den mindreårige f.eks. ikke kan bruke midlene til å erverve fast eiendom. Dersom den mindreårige har fått fast eiendom til fri rådighet, må vergen/overformynderiet samtykke til salg, pantsettelse eller utleie av eiendommen. Den mindreårige har heller ikke anledning til å stifte gjeld i forbindelse med driften av eiendommen. Den umyndige kan således ikke på egen hånd engasjere håndverker til å gjøre arbeider på eiendommen, med mindre vedkommende kan betale regningen kontant med midler vedkommende selv disponerer.

Tredje ledd tilsvarer vgml. § 33 annet ledd, men med den endring at samtykke fra overformynderiet etter dagens lov bare kreves når den mindreårige er over 15 år og sørger for seg selv. Etter utvalgets oppfatning tilsier hensynet til den unges selvbestemmelsesrett at vergen ikke fritt bør kunne gripe inn i rådigheten overfor unge som er fylt 15 år. Utvalget foreslår derfor at det alltid skal kreves samtykke fra overformynderiet hvis den mindreårige er fylt 15 år, jf. også den danske loven § 43.

Tredje ledd omfatter videre i motsetning til dagens regler ikke midler som den mindreårige har fått til egen rådighet ved arv eller gave fra andre enn vergen. Etter vgml. § 89 annet ledd kan departementet etter krav fra vergen eller overformynderiet sette arvelaters eller givers bestemmelse om forvaltning og bruk av midler m.v. helt eller delvis ut av kraft, dersom den er i strid med den umyndiges tarv. Forholdet mellom departementets endringsrett etter vgml. § 89 annet ledd og vergens og overformynderiets adgang til å frata den mindreårige råderetten etter vgml. § 33 annet ledd er uklart. Bestemmelsene er til dels overlappende, med ulike materielle vilkår og kompetanseregler. Etter utvalgets syn bør adgangen til å frata den mindreårige rådigheten over selververv/midler vergen har stilt til disposisjon og midler stilt til disposisjon ved arv/gave reguleres hver for seg. Det bør i alminnelighet stilles strengere krav for å tilsidesette givers/testators bestemmelse enn for å frata rådigheten over selververv eller over midler vergen har stilt til rådighet. Det vises til utvalgets bemerkninger til § 9-1.

Utk. § 2-11 Den mindreårige har egen husholdning

En mindreårig som har egen husholdning, kan inngå avtaler og foreta disposisjoner som er vanlige i en husholdning eller for oppfostringen av egne barn, unntatt avtale om leie av husrom. Den mindreårige blir likevel ikke bundet dersom den annen part forsto eller burde ha forstått at avtalen ikke var påkrevd.

Misbruker den mindreårige sin rett etter første ledd, kan vergen med samtykke fra overformynderiet ta retten fra ham eller henne.

Bestemmelsen tilsvarer vgml. § 33 b, og er ikke ment å medføre noen endringer i denne.

Med mindreårig med ”egen husholdning” forstås mindreårige som faktisk ikke bor sammen med og deler husholdning med foreldre, fosterforeldre eller andre voksne i foreldres sted. Formell registrering i folkeregistret har ikke betydning. Bestemmelsen får også anvendelse på gifte mindreårige med egen husholdning, hvis fylkesmannen i forbindelse med samtykke til ekteskap har bestemt at den mindreårige skal være umyndig frem til fylte 18 år, jf. utk. § 2-1.

”Husholdning” må ikke oppfattes for snevert. Det omfatter alle disposisjoner som er nødvendige for den mindreåriges daglige behov.

Unntaket for avtale om leie av husrom omfatter leie av hus, leilighet, hybel, enkeltrom eller pensjonatrom, men ikke slikt som internatrom på skole og lignende. Innen utvalget har det hersket tvil om dette unntaket er berettiget. Bestemmelsen ligger nær opp til den svenske FB 9:2 a. Her brukes formuleringen ”dagliga livsføring” i utkastet til ny formulering. Unntaket for leie av husrom finnes ikke i svensk rett.

Etter annet ledd kan vergen med samtykke fra overformynderiet frata den mindreårige retten til å disponere etter første ledd, hvis den mindreårige misbruker denne retten. Utvalget har ikke funnet det nødvendig å ta med bestemmelsen i vgml. § 33 b annet ledd annet punktum om at en slik beslutning, kan omgjøres. En slik omgjøringsadgang, som er til gunst for den mindreårige, foreligger uten særskilt hjemmel.

Utk. § 2-12 Tillatelse til å drive næringsvirksomhet

Vergen kan med samtykke fra overformynderiet gi en mindreårig som har fylt 15 år, tillatelse til å drive en bestemt næringsvirksomhet. Overformynderiet kan i dette øyemed la den mindreårige få råde over midler som er under overformynderiets forvaltning.

En mindreårig som har tillatelse etter første ledd, kan på egen hånd inngå de avtaler som faller innenfor virksomhetens område. Unntatt herfra er slike disposisjoner som etter kapittel 6 krever samtykke fra overformynderiet.

Vergen skal føre tilsyn med virksomheten.

Overformynderiet kan i samråd med vergen trekke tilbake tillatelsen dersom hensynet til den mindreårige krever det. I så fall bestemmer overformynderiet i samråd med vergen om virksomheten skal fortsette for den mindreåriges regning eller om den skal avvikles.

Tilbakekallet får bare virkning for tredjemann, hvis denne kjente eller burde kjenne til at tillatelsen var kalt tilbake.

Bestemmelsen er ny. Utvalget antar at den kan fylle et praktisk behov, og viser til at en tilsvarende regel er gitt i den danske loven § 43. Bestemmelsen er langt på vei utformet etter mønster av vgml. §§ 35 og 46, som inneholder tilsvarende regler for umyndiggjorte. Den danske loven § 43 omfatter umyndige som er fylt 15 år, herunder voksne som er fratatt handleevnen. Den danske loven åpner, i motsetning til utkastet, ikke for delvis fratakelse av den rettslige handleevnen. For voksne som fratas handleevnen, innebærer utkastet at retten må vurdere konkret om vedkommende (fortsatt) skal kunne drive næringsvirksomhet, jf. utk. § 3-3 første ledd.

Første ledd første punktum forutsetter at overformynderiet foretar en konkret vurdering av om tillatelse bør gis. Bestemmelsen gir ikke adgang til å gi den mindreårige alminnelig adgang til å drive næringsvirksomhet, den skal begrenses til én bestemt, nærmere definert virksomhet.

Fra hovedregelen i annet ledd første punktum om at den mindreårige har anledning til å inngå de avtaler som faller innenfor virksomhetens område, bør det gjøres unntak for inngripende avtaler som ikke inngår i den løpende daglige drift. Utvalget foreslår derfor at det gjøres unntak for de disposisjoner som er nevnt i annet ledd annet punktum. Unntaket tilsvarer med noen endringer vgml. § 35 annet ledd.

Det tilligger etter fjerde ledd overformynderiet alene å avgjøre om tillatelsen skal trekkes tilbake, men overformynderiet må rådføre seg med vergen før avgjørelse tas.

Femte ledd tilsvarer den danske loven § 43 stk. 3 annet punktum.

Utk. § 2-13 Virkningene av at den mindreårige har inngått en avtale

Har en mindreårig inngått en avtale som ikke er bindende, kan vergen, overformynderiet eller den mindreårige selv når han eller hun blir myndig, godkjenne avtalen.

Så lenge avtalen ikke er godkjent etter første ledd, kan også den annen part gå fra avtalen. Erklæring om å gå fra avtalen, kan den annen part gi til den mindreårige selv. Den annen part kan likevel ikke gå fra avtalen hvis den allerede er oppfylt av den mindreårige.

Visste den annen part at avtalen ble inngått med en mindreårig, og hadde han eller hun ikke grunn til å tro at den mindreårige gyldig kunne inngå avtalen, kan den annen part først gå fra avtalen etter utløpet av den frist som i avtalen måtte være fastsatt for å innhente godkjennelse, eller som med rimelighet må forutsettes å medgå til å innhente en godkjennelse. Har vergen allerede nektet å godkjenne avtalen, kan den annen part straks gå fra avtalen.

Bestemmelsen tilsvarer vgml. § 36 og er i hoved­trekk i samsvar med den danske loven § 44. Bestemmelsen er skrevet om for å gjøre den lettere tilgjengelig. Bestemmelsen i vgml. § 36 annet ledd annet punktum om at den annen part ikke kan gå fra arbeidsavtale med mindreårig så lenge denne oppfyller sine forpliktelser, er ikke videreført. Det vises til utvalgets forslag om at mindreårige over 15 år skal kunne inngå arbeidsavtale uten vergens samtykke. Det antas ikke å være behov for en særregel som begrenser den annens parts adgang til å gå fra arbeidsavtaler inngått av mindreårige under 15 år.

Annet alternativ i tredje ledd første punktum er tatt med etter mønster av den danske loven § 44 stk. 2.

Utk. § 2-14 Virkningene av at avtalen er ugyldig

Hvis en avtale er ugyldig etter § 2-13 skal hver av partene gi tilbake det han eller hun har mottatt. Kan dette ikke skje, skal verdien erstattes. Den mindreårige plikter ikke å erstatte det han eller hun har fått utover det som er kommet ham eller henne til nytte.

Har den mindreårige gitt uriktige opplysninger om sin rett til å inngå avtalen og dermed forledet den annen part, kan den mindreårige, i den utstrekning det finnes rimelig, pålegges å erstatte det tap som avtalen har påført den annen part.

Bestemmelsens første ledd tilsvarer vgml. § 37.

Annet ledd er tatt med etter mønster av den danske loven § 45 stk. 2. Bestemmelsen gir adgang til å gi den myndige part erstatning for den negative kontraktsinteresse (utlegg o.l.) hvis den mindre-årige har forledet medkontrahenten til å tro at det forelå gyldig avtale. Ved vurderingen av om det er rimelig å tilkjenne erstatning, er det naturlig å ta hensyn til de momenter som er nevnt i skadeserstatningsloven § 1-1, det vil si barnets alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers.

I den danske loven § 45 stk. 3 er det tatt inn en bestemmelse om at mindreårige, som er fylt 15 år som har gjort seg skyldig i et straffbart forhold er erstatningsansvarlig etter de regler som ellers ville følge av alminnelige erstatningsregler. Utvalget har vurdert om en tilsvarende bestemmelse bør innføres hos oss. Det kan synes rimelig at en mindreårige som i forbindelse med avtalens inngåelse gjør seg skyldig i et straffbart forhold, f.eks. bedrageri, skal være erstatningsansvarlig for det tap motparten er påført etter de samme regler som om vedkommende hadde vært myndig. På den annen side bryter en slik bestemmelse med de regler som ellers gjelder for barn og ungdoms ansvar, jf. skadeserstatningsloven § 1-1. Utvalget er derfor blitt stående ved at en slik regel ikke bør foreslås.