Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2007: 14

Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms— Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Til innholdsfortegnelse

Del 11
Bruksområder, ressursutnytting og næringskombinasjoner under fremveksten av markebygder i Sør-Troms

Dikka Storm

1 Innledning

Siktemålet med denne artikkelen 1 er å skissere hovedtrekk ved fremveksten og etableringen av noen markebygder innenfor et gitt område i Sør-Troms. 2 For dette formålet er artikkelen todelt: I første del søker jeg å trekke opp et analytisk rammeverk som kan bidra til vår forståelse av hvordan disse bygdene vokser frem, basert på et samspill mellom nomadiske tilpasningsformer, kystbosetning og den tiltagende ressursutnyttingen i de såkalte «marka»-områdene, som førte frem til markebygdsbosetningen. Denne delen munner ut i en presentasjon av fire romlige modeller for hvordan status og relasjoner mellom disse bosetnings- og næringsformene artet seg – sett i forhold til hvilke arealer som ble disponert, og hvordan ressursutnyttingen var organisert. Disse romlige modellene uttrykker sentrale sider ved fire analytiske stadier (eller situasjonsbilder knyttet til utviklingstrinn) innenfor den prosessen som fremveksten av en markebygd kan sies å utgjøre. Stadieinndelingen tar utgangspunkt i de ulike næringsformene og indre organisering, og må således ikke oppfattes som perioder med rent kronologisk avgrensning. Tvert om kan flere ulike stadier være til stede innenfor samme kronologiske tidsavsnitt, og enkeltgrupper av befolkningen kan også ta opp igjen stadier de tidligere har gått fra. Den andre delen av artikkelen gir en kronologisk strukturert oppsummering av bosetning, næringsliv og arealbruk innenfor undersøkelsesområdene i perioden fra ca. 1550 og frem til 1900.

2 Fremveksten av markebygder – analytisk rammeverk

2.1 Markebygder – samiske bygder i Sør-Troms og Nordland

Markebygder finner vi fra Malangen i Troms og videre sørover i nordre Nordland. Markebygdene er samiske bygder som vokste frem i kystområdet fra 1600-tallet av. De fleste markebygdene er lokalisert i området ovenfor gårdsbebyggelsen ved sjøkanten. Det vil si «oppe i marka», oppetter i dalene, på eidene – både på de store øyene og på fastlandet. I det skriftlige materialet fra 1700-tallet sies det blant annet at befolkningen holdt til «...i Skofue Ved Bøndernis Iorder og deris Vdmarch...…» og «...i Skougmarchen ofuer Bøndernis Gaarder...…» (Qvigstad & Wiklund 1909: 297). Bygdene har samiske navn, som ved en sammenstilling av leddene for skog, dal, jord og fjell ofte beskriver området og dets lokalisering i varierende avstand fra kystlinjen. Ut fra en vektlegging av lokaliseringen har jeg derfor her valgt å benytte begrepet «markebygd» for å betegne denne bosetningsformen. 3 Men ser vi litt tilbake i tid på selve fremveksten, og tar inn over oss den næringsøkonomiske utvik­lingen i bygdene, så kan vi konstatere at de i hovedsak er orientert mot kysten og de næringene som var viktigst der. Innebygd i det historiske begrepet markebygd ligger det derfor også en oppfatning om en næringstilknytning til kysten – men hvor graden av tilknytning kan variere.

2.2 Avgrensning av undersøkelses­område/-ne

Undersøkelsen som utgjør utgangspunktet for artikkelen, omfatter både et regionalt og et lokalt undersøkelsesområde. Avgrensningen av disse områdene ble foretatt ut fra et ønske om å inkludere både tradisjonell kystsamebefolkning, markebygdsbefolkning og en gruppe nomader. Det regionale undersøkelsesområdet består av et vidstrakt område som strekker seg fra skogsbeltet i Jukkas­järvi sogn østenfor Kjølen og vestover til høyfjellsområdene og yttersiden av Senja. Det lokale undersøkelsesområdet ligger på østsiden av Senja, nærmere lokalisert til nordsiden av Lakselva rundt Gressmyrskogvannet. I studiet av de tre involverte befolkningsgruppene – kystsamene, den nomadiske befolkningen og den fremvoksende markebygdsbefolkningen – har jeg valgt å variere undersøkelsens fokus over tid: Når det gjelder den kyst­samiske bosetningen, konsentrerer undersøkelsen seg om Gisund tinglag og det senere Lenvik herred. Hva angår den nomadiske befolkningen , derimot, står både Saarivuoma sameby i Jukkasjärvi prestegjeld og nomadenes bruksområder langs kysten i fokus. Og endelig studeres den fremvoksende markebygdbosetningen primært innenfor det lokale undersøkelsesområdet Gressmyrskogen. Gjennom en historisk-geografisk metode har jeg søkt å belyse oppkomsten og etableringen av markebygdene i det lokale undersøkelsesområdet, samt den tradisjonelle samiske ressursutnyttingen for de enkelte befolkningsgruppene. Undersøkelsesperioden omfatter i hovedsak perioden fra 1700 til 1900.

Figur 2.1 Kart over det lokale og regionale undersøkelsesområdet.

Figur 2.1 Kart over det lokale og regionale undersøkelsesområdet.

Siktemålet med undersøkelsen var ikke å presentere et fullstendig bilde av samisk ressursutnytting for disse utvalgte gruppene gjennom hele perioden, men å foreta sammenligninger og generaliseringer som kan bidra til å få frem det typiske ved de samiske bosetnings- og næringsformene i de ulike stadiene. Både kyst- og innlandsområder har på disse to hundre årene undergått betydelige endringer – så vel når det gjelder landskap, bosetning, næringsmessig utnytting og administrative inngrep – men det synes likevel å foreligge en betydelig grad av kontinuitet mellom de rådende næringsformene i de ulike periodene. Dette kan trolig tilbakeføres til en kunnskap om økologisk tilpasning basert på utnytting av flere ressurser, som har ligget til grunn for overgangene til nye nærings­former slik at næringslivets kombinasjonspreg er blitt vedlikeholdt. Samtidig synes det som om dette aspektet med kombinasjon av ulike næringskilder – som kan føres tilbake til veidesamfunnet og de tidlige formene for nomadisme – er en vesentlig faktor som nettopp har muliggjort overgangene til nye næringsformer, slik at det kan sies å ha bidratt til å opprettholde en samisk livsform i kystområdene.

2.3 Opplegg for undersøkelsen og ­kronologisk periodisering

Med utgangspunkt i en kartlegging av befolkningsutviklingen i regionen fokuserte undersøkelsen på den samiske bosetningen, ressursutnyttingen og næringsutviklingen i et tidsspenn fra siste del av 1500-tallet og frem til første halvdel av 1900-tallet . Dette representerer altså et inntak til undersøkelsesområdene i dette tidsrommet med sikte på å kartlegge de endringsprosessene som fant sted innenfor dette tidsrommet, og innebærer ingen stillingtaken til, eller avvisning av, at det kan ha eksistert samisk bosetning i markebygdene i tidligere epoker, f.eks. middelalderen, slik en del seinere undersøkelser synes å indikere (Andersen 2002). Ved å drøfte kyst-, nomade- og markebygdsbosetningen hver for seg kunne disse gruppenes arealdisponering, ressursbruk og næringer kartlegges separat, noe som også viste seg fruktbart fordi kildematerialet var ganske forskjelligartet for de ulike gruppene. Det krevde derfor forskjellige tilnærmingsmåter fra gruppe til gruppe og i de ulike tidsavsnittene. Ut fra en vurdering av kildematerialets karakter og selve etableringsprosessens forløp, ble det kronologiske forløpet inndelt i tre underperioder: tidsrommet fra ca. 1550 til 1770-­tallet, tidsrommet fra 1770-tallet til om lag 1840 , og tidsrommet fra ca. 1840 og frem til 1919 , da den norsksvenske reinbeitekonvensjonen etablerte helt nye vilkår for den nomadiserende reindriften, og dermed også de andre tilpasningsformene. I de to første periodene blir situasjonen for alle tre befolkningsgrupper drøftet, mens det i siste periode særlig er markebygdsbefolkningen som settes i fokus. Undersøkelsen ble gjennomført på husholds- eller bruksenhetsnivå. Kildematerialet for første og andre periode gir innblikk i samisk livsform med hensyn til ressursutnytting og bruksområder for de enkelte hushold og bruksenheter – både innen det regionale og det lokale undersøkelsesområdet. Først i tredje periode gir folketellingene i 1865, 1875 og 1900 mulighet for mer systematiske studier på individnivå, men også her er husholds- og bruksenhetsnivå benyttet, for å ivareta et enhetlig generaliseringsnivå gjennom undersøkelsen.

Identifiseringen av den samiske befolkningen er gjort ut fra det som til enhver tid fremstår som «samisk» i kildematerialet. Det er grunn til å anta at en større andel enn de personene og gruppene som til enhver tid beskrives som samiske, faktisk er det – men det har ikke vært mulig å bekrefte dette ut fra det foreliggende materialet.

I kildematerialet ser det ut som om det i løpet av 1700-tallet og kanskje særlig mot slutten av hundreåret, ikke var så viktig for myndighetene å kategorisere de enkelte personene eller folkegruppene, utenom i visse bestemte sammenhenger. Det synes som de i tillegg til språk eller ytre karakteristika som klesdrakt, ble kategorisert etter hvilken næring de utøvet. Det var relativt få som ble registrert i gruppen «finner og lapper» i fogdens «Skattemanntall for Finner og Lapper», til tross for at annet materiale indikerer samisk tilhørighet.

Her skal også kort redegjøres for hvilken betydning av de tre sentrale begrepene næringsliv, utmarksnæring og bruksområde som er lagt til grunn i undersøkelsen:

Næringslivet oppfattes som en økonomisk tilpasning «basert på jordbruk, fiske og en allsidig utnyttelse av alle tilgjengelige ressurser», på samme måte som f.eks. Kalstad har lagt til grunn i sin undersøkelse av samisk levevis Porsanger, Laksfjord og Tana for Ressursutvalget for Finnmarksvidda (Kalstad & Storm 1983: 30). Slik materialet viser, består næringslivet i undersøkelses­området av en kombinasjon av en lang rekke aktiviteter knyttet til jordbruk, skogbruk, utmarks­næringer, reindrift, fiske, håndverk og tjenester osv. – alle fordelt innenfor en årssyklus. Både enkeltpersoner og medlemmer av de ulike husholdene kan inngå som ett eller flere ledd i slike kombinasjoner. Det økonomiske utbyttet for det enkelte husholdet må sees som et samlet resultat av selvberging og bytting av varer og tjenester.

Utmarksnæringer omfatter all utnytting av ressurser i skog og mark, i elver og vann, til fjells, i dalene og langs kysten. Utnytting av ressurser foregår årvisst innen avgrensede bruksområder, og resultatet utnyttes enten direkte i eget hushold eller til bytte etter salg.

Bruksområder omfatter en enkelt bosetningsgruppes område, der de bor i kortere eller lengre tid, utøver sitt arbeid og sine næringer, og som de har en kulturell nærhet til – gjennom sin kunnskap om og sin livsutfoldelse gjennom generasjoner. Etter differensieringen av veidesamfunnet kan bruksområdene deles opp i to hovedtyper: reindriftssamenes bruksområder som generelt kan sies strekker seg gjennom fjellandskap fra innland til kyst – og de bofastes bruksområder, som enten er lokalisert ved kysten eller i innlandet og er knyttet til områdene rundt bygdene (Kalstad & Storm 1978:18:77). Det samiske bosetningsområdet må derfor sees som en overlappende mosaikk av bruksområder (loc.cit.). I undersøkelsen er det derfor fokusert på de ulike befolkningsgruppenes bruksområder innen det lokale og regionale undersøkelsesområdet, samt hvordan de har endret seg over tid. Innenfor et bruksområde blir ressursområder betraktet som avgrensede, små eller store områder. De er knyttet til ulike ressurser som flora, fauna og fisk, og strekker seg innenfor, i overgangene til eller gjennom et bruksområde.

Kildematerialet er høyst mangeartet, men en har søkt å utnytte det til en kartlegging av de enkelte områdene og ressursenhetene. Deretter er hver enkelt befolkningsgruppes bruksområde søkt rekonstruert. En tilsvarende undersøkelse ble utført i stor skala i Nordvestterritoriet i Canada i løpet av 1970-årene. Der ble det gjennomført en kartlegging av ressursutnytting og ressursområder som til sammen utgjorde bruksområder for den enkelte befolkningsgruppe. En alternativ tilnærming kunne være å kartlegge bevegelsesmønstret knyttet til utnyttingen av bestemte enkeltressurser . Slike undersøkelser er bl.a. utført for rypefangsten i Nuorgam/Ohcejohka (Valonen 1956), og for Denenes jaktområder i Canada (Asch et al. 1986). I det lokale undersøkelsesområdet vil imidlertid en slik fremgangsmåte først kunne gjennomføres for en utvalgt periode etter 1900. Undersøkelsen i Gressmyrskogen er foretatt ved intervju (Storm 1979/1981) og gjennom befaringer, samt studier av arkivmateriale og litteratur. Utvalget av kilder ble foretatt ut fra siktemålet om å fokusere såvel på markebygdene som på den samiske befolkningen langs kysten . I det regionale undersøkelsesområdet inngikk også nomadene.

Materialet som kan trekkes inn for å belyse næringslivet – for eksempel reindriften – er svært heterogent. I forhold til siktemålet for undersøkelsen vil det i høy grad variere hvor nær opplys­ningene i de enkelte kildene står i forhold til det som her søkes klarlagt, og hvilken utsagnskraft den enkelte kilden eller kildekategorien har. Det skriftlige kildematerialet består av arkivmateriale (folketellinger, tingbøker, pantebøker osv.), litteratur (blant annet reisebeskrivelser, reinbeitekommisjonsarbeider, intervju osv.), kart (f.eks. gamle amtskart) osv. Dette materialet er i sin tid innsamlet og utformet ut fra til dels ganske andre perspektiv og hensikter enn siktemålet med denne undersøkelsen. Opplysningene om samisk bosetning, næringsliv og ressursutnytting synes langt på vei å være gitt ut fra interessene og perspektivene til staten og majoritetsbefolkningen. I denne undersøkelsen har jeg derfor søkt å basere meg på enkeltopplysninger som lar seg trekke ut av de forskjellige kildene og kildekategoriene, og utnytte dem med henblikk på å kartlegge samisk befolkningshistorie, næringsliv og tradisjonell ressursutnytting i de ulike tidsrommene. Intervjumaterialet fra Senja ble anvendt for den tredje og siste kronologiske perioden, tidsrommet fra ca. 1840 til begynnelsen av 1900-tallet. Det bekreftet og utfylte tendenser som tidligere ble påvist ved hjelp av annet materiale.

2.4 Stadier i fremveksten av en ­markebygd

Som nevnt innledningsvis kan det synes fruktbart å betrakte prosessen med fremveksten av markebygdene – som for flere befolkningsgrupper kan betraktes som en bevegelse fra den økonomiske tilpasningen som kjennetegner nomadismen, og over til markebygdenes sammensatte kombinasjonsnæringer – som bestående av fire stadier . Utgangspunktet er da hvordan de ulike næringene ble kombinert til enhver tid, og den romlige fordelingen av befolkningen. Men stadieinndelingen må også sees i samband med hvilke årsaksfaktorer som gjorde seg mest gjeldende innenfor de ulike epokene, som eksempelvis befolkningsutvikling , spesialisering innen jordbruk og/eller fiskeri eller endring i lokalisering . Det er imidlertid viktig å påpeke at stadiene ikke må tas som uttrykk for en éndimensjonal, entydig og determinert utviklingslinje, som følges automatisk og suksessivt. Av kilde­materialet fremgår det tvert om at stadiene kan representere ulike avgrensede tidsrom i enkeltindividenes eller gruppenes karrierer. Stadium 3 kan for eksempel etterfølges av stadium 1 eller 2 alt avhengig av hvilke faktorer som er til stede. Ut fra studiet av de enkelte gruppenes bevegelser i terrenget og endring av deres økonomi, kan det stilles opp følgende stadier:

Stadium 1 – nomadismen – utgjør utgangspunktet, samtidig som den strekker seg gjennom hele undersøkelsesperioden. Gruppen av nomader underlegges i denne perioden store økonomiske, økologiske og geografiske endringer. Gruppen representeres etter hvert av færre personer. Stadium 1 kan gjenopptas av gruppen og/eller personer som har vært i stadium 2, 3 eller 4.

Stadium 2 – som jeg vil kalle et orienterings­stadium – er kjennetegnet ved opptak av områder til helårsbosetning, overgang til bofasthet og orientering mot nye og alternative næringsformer i forhold til nomadismen. Orienteringsstadiet må også sies å være representert gjennom hele den undersøkte perioden, siden den kan gjelde enkelte deler av befolkningen og deler av området til vidt skilte tider. Men innenfor det lokale undersøkelsesområdet avtegner det seg visse kronologiske tidsavsnitt da slik nyorientering var aktuelt for særlig mange, bl.a. ut fra problemene med å opprettholde folketallet innenfor reindriften. Det gjelder tidsrommene 1700–1750, 1790–1820 og tiden omkring 1860.

Lokaliseringen av den nye bosetningen i dette stadiet må karakteriseres som ytterst labil, noe som bl.a. gir seg utslag i vansker hos myndighetene med å få stedfestet de enkelte familiene og husholdene. Mens nomadenes første orienteringsforsøk ofte ser ut til å ha vært vendt mot den delen av deres sommerområder som kan sies å ligge oppe i «marka», endres bildet etter hvert i retning av en lokalisering bådeved sjøen og direkte mot områdene i «marka». Eventuelt kan det enda seinere foregå en flytting fra de strandnære områdene og opp i «marka».

I stadium 3 etableres det fast bosetning som er innpasset i det norske jordbrukssystemet med vekt på jordbruk og februk, i kombinasjon med andre næringer som fiske, reindrift osv. For det enkelte husholds vedkommende markeres ofte starten på dette stadiet formelt ved at det utvirkes en rydningsseddel fra fogden . I undersøkelsesområdet skjer dette for noen få allerede rundt 1790-­tallet; for andre fra slutten av 1820-tallet og for atter andre gjennom siste halvdel av 1800-årene. Dette gjelder både for enkeltpersoner og for grupper. I en del tilfeller har likevel plassene vært tatt opp og drevet gjennom flere år tidligere. 4 Det ser altså ut til at en del enkeltpersoner, familier og/eller hushold allerede under stadium 2 har søkt å finne et «innsmett» for å etablere seg i «marka», slik at de kunne videreutvikle utvalgte ressursområder i stadium 3. Når dette kunne skje, henger det trolig sammen med at områdene fremstod som mindre interessante for den norske fiskerbondebefolk­ningen lokalisert langs sjøen. Den fastere lokaliseringen synes dermed å ha tjent som et utgangspunkt for utvikling av en mer flersidig økonomi, basert på de økonomiske tilpasningene som denne befolkningen ønsket å fortsette med, eller som den var kjent med fra tidligere.

Stadium 4 utgjøres av den etablerte marke­bygden , dvs. et stadium der bygdene fungerer som enheter innen regionen. For enkelte gårders vedkommende kan det sies at dette stadiet ble synlig fra og med matrikuleringen i 1838, mens det for flere andre først gjelder fra 1860-årene. Betrakter en undersøkelsesområdet under ett, synes likevel bygdene der å fremstå som etablerte markebygder i løpet av perioden 1840–1919.

2.5 Modeller for arealfordeling og ­ressursutnytting

De følgende modellene (1–4) utgjør et forsøk på å anskueliggjøre visuelt hovedtrekk ved arealfordeling og ressursutnytting for de forskjellige involverte gruppene, slik det er beskrevet i det foregående. Siktemålet med modellene er å fokusere på den romlige adferden for de enkelte befolkningsgruppene i et historisk perspektiv, innenfor det samlede, totale bruksområdet. Et viktig spørsmål er i hvilken grad den interne organiseringen av ressursutnytting og næringsliv som knyttes til veidesamfunnet, fortsatt ble vedlikeholdt i markebygdene under og etter endringsprosessen. Dette spørsmålet søkes belyst ved å se på henholdsvis den kystsamiske befolkningens ressursutnytting og næringsliv på den ene siden og nomadenes på den andre. Deretter sammenlignes markebygdenes bosetning, næring og ressursutnytting med forhold og endringer som har latt seg dokumentere hos de øvrige befolkningsgruppene.

Figur 2.2 Modell 1. Perioden frem til 1600-tallet. Veidesiida i innlandet
 og norsk og samisk bosetning i kystområdet.

Figur 2.2 Modell 1. Perioden frem til 1600-tallet. Veidesiida i innlandet og norsk og samisk bosetning i kystområdet.

Kilde/Grafikk: Dikka Storm/Olga Kvalheim©Tromsø Museum Universitetsmuseet

Modell 1 representerer perioden frem til differensieringen av veidekulturen, da endringsprosessene foregikk i innlandet. Samtidig demonstreres situasjonen i kystområdene i Troms og Nordland omkring 1500–1600-tallet. Den økonomiske tilpasningen blant den kystsamiske befolkningen skilte seg klart ut fra de økonomiske tilpasningene som kjennetegnet veidesiidaene i innlandet. Økonomisk var den kystsamiske befolkningen avhengig av fiske, fehold og korndyrking (Kolsrud 1961, Hansen 1986). Ut fra historisk og arkeologisk materiale kan det se ut som om kystsamene i kystområdet slo inn på en slags fiskerbondetilværelse allerede fra slutten av høymiddelalderen eller i løpet av seinmiddelalderen (Andersen 1992). På 1600-tallet vil derfor samisk bosetning ved kysten og i innlandet ha vidt forskjellige økonomiske tilpasninger. Det vil si et næringsliv med vektlegging basert på ulike ressurser som villrein eller jord-/februk og fiske.

Figur 2.3 Modell 2. Nomadene, kystsamisk bosetning og markebygdbosetning
 innen undersøkelsesområdet første del
 av 1700-tallet.

Figur 2.3 Modell 2. Nomadene, kystsamisk bosetning og markebygdbosetning innen undersøkelsesområdet første del av 1700-tallet.

Kilde/Grafikk: Dikka Storm/Olga Kvalheim©Tromsø Museum Universitetsmuseet

Modell 2 viser situasjonen for nomadene, den kystsamiske bosetningen og den fremvoksende markebygdbosetningen i første del av 1700-tallet innen det regionale undersøkelsesområdet. Kjølen utgjorde i denne perioden et vannskille mellom kyst- og innlandsområdene, men var ikke tillagt noen politisk rolle som statsgrense.

Figur 2.4 Modell 3. Markebygdbosetning, kystsamisk bosetning og nomader
 fra 1751 til 1840-tallet i undersøkelsesområdet.

Figur 2.4 Modell 3. Markebygdbosetning, kystsamisk bosetning og nomader fra 1751 til 1840-tallet i undersøkelsesområdet.

Kilde/Grafikk: Dikka Storm/Olga Kvalheim©Tromsø Museum Universitetsmuseet

Modell 3 viser perioden fra 1751 til 1840-tallet, et tidsrom da bosetningsområdene i kystsonen utvides, både på øyene og innover fastlandet. Situasjonen er kartlagt for kystsamisk bosetning, nomader og markebygdbosetning. Bruksområdene for de enkelte befolkningsgruppene endres. Fra 1751 utgjorde Kjølen også en formell grense mellom statene Sverige og Norge.

Figur 2.5 Modell 4. Markebygdbosetning, nomader og kystbosetning fra
 1850-tallet til 1919 i under­søkelsesområdet.

Figur 2.5 Modell 4. Markebygdbosetning, nomader og kystbosetning fra 1850-tallet til 1919 i under­søkelsesområdet.

Kilde/Grafikk: Dikka Storm/Olga Kvalheim©Tromsø Museum Universitetsmuseet

Modell 4 viser bruksområdene for markebygdbosetning, nomader og kystbosetning fra 1850-­tallet til 1919. I denne perioden er det ikke lenger mulig å dokumentere grupper av den kystsamiske befolkningen i undersøkelsesområdet. Markebygdbosetningen er nå etablert med sine bruksområder. Nomadenes bruksområder er underlagt endringer og reguleringer. Kjølen utgjør en formell statsgrense, og statsmaktene iverksetter kontroll med bruk av områdene ved ulike tiltak.

Modellene synliggjør de ulike befolkningsgruppenes bruksområder over tid. Det har skjedd en endring av bosetningsmønsteret – både i forholdet mellom samer og nordmenn, og mellom de forskjellige samiske næringsgruppene. Fra et relativt klart skille i starten, orientert etter innland–kyst, beveger en seg i retning av en mer intrikat oppdeling av områdene. Innen den del av undersøkelsesområdet som faller på vestsiden av Kjølen, fremstår dermed de ulike befolkningsgruppenes bruksområder både som atskilte til en viss grad, men samtidig overlappende .

3 Kronologisk oppsummering av virksomheten innenfor ­undersøkelsesområdene

3.1 Fra om lag 1550 til 1770-tallet

I denne perioden kan det innen undersøkelses­området påvises samisk befolkning både på Senja og på fastlandet, og den var bosatt side om side med den norske befolkningen . I næringslivet oppviser kystsamebefolkningen fellestrekk med den norske kystbefolkningen, men også en rekke særtrekk. I tillegg til en tradisjonell fiskerbondeøkonomi på linje med den norske, står de for en ikke ubetydelig båtproduksjon , f.eks. i Malangen. Laksefisket både i Lakselva på Senja og i Malangen er dominert av kystsamene. Når det gjelder jakt på bjørn , er det samer som ivaretar den (Storm 1990: 48 og 80). Kystsamene synes også å ha lagt større vekt på utmarksnæringene enn det kan påvises at den norske befolkningen gjorde. Bruksområdene er vanskelige å avgrense. De må sees både i tilknytning til gårdsdrift og deltagelse i fiskeriene, i tillegg til utnytting av utmarksressursene, håndverksproduksjon m.m. For den kystsamiske befolkningen knytter derfor bruksområdene seg på den ene siden til gården eller den enkelte bruksenheten, samtidig som de på den andre siden impliserer deltakelse i næringsaktiviteter og tilknytning til ressursområder langt ut over gårdssamfunnets rammer.

Figur 3.1 

Figur 3.1

I perioden frem til 1750 fortsetter nomadismen å utvikle seg. Bruksområdene strekker seg fra Jukkas­järvi og helt til de store øyene (Ruong 1937). Senja inngår i disse bruksområdene. Reindriften er intensiv med vekt på melkehushold. De fleste nomadene kombinerer reindrift med jakt, fangst og fiske både i innlandet og ved kysten. Etter grensefastsettelsen mellom Norge og Sverige i 1751 skjer det imidlertid en formell endring i utnyttingen av bruksområdene ved kysten. Midlertidige bruksendringer av kystområdene må på midten av 1700-tallet sees på bakgrunn av demografiske forhold og vanskelige år i reindriften hos nomadene i Jukkasjärvi. Fra siste del av 1750-tallet og frem til 1790-tallet gir det gjennomgåtte kildematerialet få opplysninger om Saarivuoma-­nomadenes utnytting av kystområdet.

I perioden fra 1700 og frem til 1780-tallet befinner markebygdsbosetningen på Senja seg i et innledende stadium. På 1700-tallet er det fremdeles mulig å slå seg ned i kystområdene. Samtidig foreligger det opplysninger om at «marka», utmarksområdene oppe i dalene, tas i bruk som bostedsområder. Det er også klart at den befolkningen som slår seg ned der, har nære forbindelser med nomadene som utnytter de samme områdene til beiteland i sommerhalvåret. I første halvdel av 1700-tallet synes det ikke som om dette fører til særlig store konflikter med kystbefolkningen og deres utnytting av de samme områdene.

Nomadebefolkningen har over lengre tid – i flere hundre år – utnyttet områdene der kysten er inkludert som en del av deres bruksområde. Når de nå slår seg ned blant annet ved kysten, fører dette til at de endrer sentrum eller tyngdepunkt for sine bruksområder, og at den økonomiske og økologiske tilpasningen blir endret.

Næringstilpasningene for markebygdsbefolkningen fremstår i denne perioden som mangfoldig og sammensatt. Dette må sees i sammenheng med hvilke muligheter det var for deltakelse i næringsutøvelse ved kysten, f.eks. i fisket , samt mulighetene for å drive jordbruk og februk . Håndverk, arbeid på gårdene, utmarksutnytting og deltakelse i reindriften var også vanlig. I forhold til den stadieinndelingen som er skissert ovenfor, befinner marke­bygdsbefolkningen innen det lokale undersøkelsesområdet seg i stadium 1 og 2.

3.2 Fra siste halvdel av 1700-tallet og frem til 1840-tallet

For kystbosetningen øker folketallet og antall gårder i denne perioden. Fremdeles registreres noen få samer blant kystbefolkningen, men etter hvert blir det svært vanskelig å identifisere dem i det foreliggende kildematerialet. Bruksområdene for kystbosetningen er preget av de næringene som ble utøvet. Noen av næringene var tradisjonelt knyttet til den samiske bosetningen, blant annet utmarksnæringer som fuglefangst og syresanking . Fisket dominerer i kombinasjon med jordbruket, og her er det de helt kystnære områdene som utnyttes. Utmarksområdene er i større grad etterspurt til brensel , bygningstømmer og materialer til båtbygging . Andre utmarksnæringer som ga utbytte for egen husholdning, er det vanskelig å finne i kildematerialet. Med bakgrunn i befolkningsøkning og etablering av flere gårder trekkes skogområdene i Malangen inn til tilsvarende formål som brensel, bygningsmaterialer, båtbygging osv. Et utslag av dette er at utmarksområdene ikke lenger fremstår som generelt uinteressante, siden den allmenne folketallsøkningen førte til økt etterspørsel etter både jord og trevirke. Denne førte til konkurranse om rettighetene til områdene og til en strengere regulering fra myndighetenes side av områdene på fastlandet i Malangen og Målselv. Ønske om regulering gjelder også for det lokale undersøkelsesområdet, men her kreves en nøyere kartlegging av hvilke tiltak som ble satt ut i livet.

Figur 3.2 

Figur 3.2

I perioden fra 1800 til 1840-tallet påvirkes utviklingen av nomadenes reindrift i områdene på norsk side av flere, ulike faktorer. Andelen av befolkningen som lever av reindrift, minker, som følge av nedgang i befolkningstallet hos nomadene i Jukkas­järvi sogn, noe som igjen må sees i sammenheng med en økt avskalling til den fastboende befolkningen – både på svensk og norsk side. I tillegg foregår det en omfattende inntrengen av fast bosetning i reindriftsområdene på grunn av den generelle befolkningsøkningen i perioden. Folketallstilveksten fører til at det ryddes jord og startes februk i nomadenes tradisjonelle bruksområder.

Fra 1820-årene blir de motstridende interessene i bruken av områdene – i skjæringsfeltet mellom nomadenes reindrift og de fastboendes jord- og februk – et artikulert problem for myndighetene. Jens Kraft viser til «Kodicillen av 1751», dvs. «Lappekodicillen» til grensetraktaten (Kraft 1835: 481–482), og sier at samene skal holde til på fjellene. Dette må oppfattes som et av de første uttrykkene for at oppfatningen av «fjellene» har endret karakter sett fra de bofastes og myndighetenes synspunkt. På dette tidspunktet omfattet fjellene mer avgrensede områder enn det som kan forstås ut fra lappekodisillen (se rapporten fra det første større seminaret om lappekodisillen: «Lappcodicillen av 1751 – Var det samernas Magna Charta?», redigert av Lars-Nila Lasko, Dieut nr. 1 – 1989).

I 1830-årene er det som tidligere var nomadenes bruksområder ovenfor kysten, og som fremstod som «øde», også blitt tatt i bruk for nyrydning og utnyttet til beite for små- og storfe. Skogene i disse områdene, både bjerke - og særlig furuskogene , blir viet stor oppmerksomhet pga. den eksploateringen de økende befolkningsgruppenes behov har medført. Under arbeidet til Lappekommissionenav1843 , som skulle forsøke å utforme en ny avtale mellom Sverige og Norge (Qvigstad & Wiklund 1909), kan vi registrere at begrepet eiendomsrett til utmarksområdene har endret innhold sett i forhold til grensetraktaten av 1751. I arbeidet til kommisjonen av 1843 fremstår de norske argumentene for eiendomsrett til utmarksområdene som mer omfattende. Dette kan skyldes den økte konkurransen om bruken av områdene i første del av 1800-tallet, som ga et helt annet grunnlag for vurderingene. Nomadenes utnytting av områdene blir dermed utsatt for et meget sterkt press fra alle andre interessegrupper.

I undersøkelsesområdet på Senja foregår fremveksten av markebygdbosetningen og dens næringsliv fra slutten av 1700-tallet. Samisk befolkning slo seg da ned i innlandsområdene, både langs Lakselva og på nord- og sørsiden av Gressmyrskogvannet. Analysen av det tilgjengelige kildematerialet viser at befolkningen kan identifiseres som utflyttet fra Jukkasjärvi på slutten av 1700-tallet. Områdene ble ryddet for jordbruk og februk i de første tiårene på 1800-tallet, for deretter å bli skyldsatte matrikkelgårder fra 1820–40-tallet. I denne perioden ble hovedmengden av de nye brukene som ble opparbeidet innen det lokale undersøkelsesområdet, liggende i de nye bosetningsområdene – i «marka» på nordsiden av Laks­elva og rundt Gressmyrskogvannet.

Næringsliv og ressursutnytting utover selve gårdsdriften er det vanskelig å få et bilde av ut fra det tilgjengelige kildematerialet. Men i folketellingen fra 1801 nevnes næringer som reindrift og fiske. Det er imidlertid vanskelig å følge disse næringene systematisk videre i materialet, før en kommer frem til den presentasjonen av ulike erverv og jordbruksdata som skjer i folketellingen av 1865 5 .

I denne andre perioden – frem til 1840-tallet – kan det fastslås at befolkningen befinner seg både i et orienteringsstadium og i et etableringsstadium, dvs. stadium 2 og 3. De slår seg ned og begynner å etablere seg. De endrer næringsaktiviteten til en kombinasjon av jordbruk, fehold og fiske med reindrift. I slutten av perioden kan de dermed karakteriseres som fastboende. Områder som tidligere er utnyttet til reindrift, blir i denne perioden ryddet for bosetning og jordbruk. Bosetningsområdene i «marka» blir altså tatt i bruk for en lang rekke næringsaktiviteter, og antall bruksenheter i de nye markebygdene økte med om lag 40 prosent. Bosetningsveksten gjenspeiles i at folketallet i undersøkelsesområdet som helhet fordobles i løpet av 20-årsperioden 1825–1845. I kystområdet ble det imidlertid ikke tatt opp noen nye bruk, noe som viser at strukturen var relativt stivbent, og at befolkningsveksten her i dette tidsrommet måtte finne rom innenfor de allerede eksisterende brukene. Selv om noen av de nye gårdene ble tatt opp av norske oppsittere, var de samiske likevel i klart flertall i markebygda. Opphavet til den befolkningen som slo seg ned i området, blir i hovedsak identifisert med nomader som tidligere hadde hatt vinteropphold innenfor Jukkasjärvi. Fra et ressursutnyttingsperspektiv blir områdene mer oppdelt ut fra hensynet til utøvelse av de ulike næringene. Bruksområdene for markebygdbefolkningen blir dermed knyttet til næringer som jordbruk, fiske og reindrift. Det begynner å avtegne seg mønster for hvordan de er oppdelt internt, men dette er først undersøkt nærmere for perioden etter 1900.

3.3 Perioden fra 1840-tallet til 1919 i områdene rundt Gressmyrskogvannet

Bosetningen etablerer og utvikler seg innen det lokale undersøkelsesområdet fra 1840-tallet langs Lakselva og på nord- og sørsiden av Gressmyrskogvannet. Kildematerialet som ligger til grunn for denne delen av undersøkelsen, er hovedsaklig folketellingene fra 1865, 1875 og 1900. 6 De inneholder person- og næringsopplysninger som omfatter fødested, etnisitet, språk, yrke/sysselsetting og opplysninger om jordbruk og fehold. Materialet gir muligheter for studier på hushold- og individnivå, men det er valgt å behandle befolkning, næringsforhold og ressursutnytting på et husholdsnivå for de utvalgte befolkningsgruppene i markebygdene og i kystsonen innen det lokale undersøkelsesområdet.

Fra 1865 til 1900 foregikk det en kraftig vekst i markebygdene, der både befolkningen og antallet bruksenheter økte med om lag 40 prosent. Men samtidig var det dobbelt så stor økning i kystbygdene, der folketallet omtrent ble fordoblet (økt med 90 prosent) og antallet bruk økte med 80 prosent. I markebygdene var befolkningen fortsatt overveiende samisk, selv om den samiske andelen minket noe mot århundreskiftet. Dette må sees i lys av det forsterkede fornorskningspresset i disse årene, der det blant annet ble lagt større vekt på norskundervisning i skolen, og registrering av norsktalende i folketellingene. I kystbygdene var befolkningen derimot hovedsaklig norsk. Både blant samer og nordmenn hang folkeøkningen i perioden i første rekke sammen med naturlig tilvekst på grunnlag av den befolkningen som oppholdt seg innenfor Tromsø amt. Både i markebygdene og langs sjøen var over 90 prosent av befolkningen født innenfor amtet. De fleste var født innenfor herredene Lenvik og Tranøy, mens de øvrige i hovedsak kom fra andre herreder i Midt- og Sør-Troms (Storm 1990: 131).

Folketilveksten førte som tidligere vist, til økt press på landområdene. Både ved kysten og i markebygdene skjedde økningen i antall bruk ved en omlegging til et mer intensivt jord- og februk som ga større avkastning samt muligheter for salg av kjøtt og melk. Områdene for dyrket mark ble både utvidet og mer intensivt utnyttet utover i denne perioden. I perioden mellom 1865 og 1875 økte både utsædsmengden i åkerbruket og antall dyr i februket, men utviklingen tok forskjellig forløp i marke- og kystbygdene. Gårdsarbeidet krevde etter hvert større innsats av arbeidskraft, både til vanlige gjøremål og i de større onnene. Som en konsekvens kommer spesialisering av oppgavene klart frem i oversiktene over sysselsetting.

Fra 1865 økte også deltakelsen i fisket, og det ble etter hvert utover i perioden lagt stor vekt på sesongfiskeriene. For kystbefolkningen ble deltakelsen mer enn femdoblet mellom 1865 og 1900 (med 139 personer), og for markebygdbefolkningen ble den mangedoblet fra seks personer i 1865 til 81 personer i 1900. Medvirkende til denne eksplosjonen i deltakelsen i fiskeriene var både de rike sildeårene fra 1870-tallet og utover og rike fiske­år videre på 1900-tallet. Intervjumaterialet bekrefter at befolkningen både i markebygdene og langs kysten var avhengig av fiskeriene også videre utover på 1900-tallet. Bruk av nye overbyggede båter, motoriseringen og økt bruk av teknologi når det for eksempel gjaldt garnspill, kan settes i sammenheng med de rike fiskeårene. Laksefisket både i sjøen og de rike lakseelvene er her med på å utfylle bildet.

Reindriften i undersøkelsesområdet ble utøvet av markebygdsbefolkningen og av samebyene med vinterboplasser på østsiden av Kjølen. Senja ble utnyttet som sommerbeiteområde, og innen undersøkelsesområdet ligger et sommerleirområde i Lars Larsadalen. Vinterbeiteområdene var i Jukkasjärvi sogn, og fra slutten av perioden også i Karesuando sogn (Andresen 1987: 11) (jf. modell 4).

Amtmannsberetningene viser at skogsdriften innen undersøkelsesområdet i denne perioden var underlagt flere reguleringer både for de fastboendes og nomadenes vedkommende (Amtm. beretn. 1825–1915). Dette kommer frem i de ulike lovverk som ble iverksatt av myndighetene, og i undersøkelser gjennomført på begynnelsen av 1900-tallet (jf. Ruden 1911; Barth 1915), i tillegg til at det ble bekreftet i mitt intervjumateriale fra 1970-tallet (Storm 1979/1981). Materialet viser at skogene i markebygdene innen undersøkelsesområdet ble utnyttet til tømmer og til favneved . Tømmeret og brenslet ble transportert til kysten og solgt der, eller fraktet videre og solgt i Tromsø. Favneved og etter hvert torv ble i stor grad benyttet som brensel i markebygdene og ved kysten. Skogen fungerte som en ressurs i et samfunnsøkonomisk perspektiv både for kyst- og innlandsbefolkningene.

I tillegg inngikk jakt som ledd i utmarksnæringene. I denne perioden fortsatte bjørnejakten i kystområdene primært å bli utøvet av samer fra markebygdene. Ryper og skogsfugl var gode salgsvarer, og pelsdyrfangsten ga inntekter både ved salg av skinnene og gjennom skuddpremier. Bærplukking, sennegress og urter ble innsamlet til egne hushold og for salg.

4 Avslutning

Den omtalte undersøkelsen i Gressmyrskogen tok sikte på å vise hvordan en markebygd i Sør-Troms ble etablert i tidsrommet 1700–1900, gjennom en analyse av ressursutnytting og næringskombinasjoner, som i sin tur ga grunnlag for en kartlegging av arealbruken. Med primært utgangspunkt i det mønstret som de samiske befolkningsgruppene oppviser med hensyn til ressursutnytting og bosetning, er det klarlagt fire stadier i etableringsprosessen, som igjen er uttrykt i fire modeller for arealdisponeringen. Undersøkelsen viser at det er mulig å dokumentere tradisjonell samisk ressursutnytting i markebygdområdene ut fra skriftlig og muntlig kildemateriale. Intervjumaterialet fra Senja på 1970-tallet bekrefter en omfattende ressursutnytting for perioden fra 1900 og frem til 1950-tallet. Undersøkelsen åpner dermed for en videre kartlegging av ressursutnytting og ressursområder, hvor de enkelte bygders bruksområder kan dokumenteres mer konkret frem til i dag.

Litteratur

  • Amtmennenes femårsberetninger . Tromsø amt. 1825–1915. Trykte = Amtm. beretn.

  • Andersen, Oddmund: Ofuohtagat – Samer og nordmenn i Ofoten . Hovedfagsoppgave i arkeologi. Universitetet i Bergen, 1992

  • Andersen, Oddmund: Flyttefolk og bofaste. En studie av samisk bosetting i Sør-Troms og Nordre Nordland. Avhandling til graden doctor artium. Institutt for arkeologi. Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Universitetet i Tromsø, 2002

  • Andresen, Astri: Endringer i reindrifta blant samer i Torne Lappmark i siste halvdel av 1880-tallet. I: Nordkalotten i en skiftande värld – kulturer utan gränser och stater över gränser: 11–18 . Red. K. Julku. Rovaniemi, 1987

  • Asch, Michael, Andrews, Thomas. D. og Shirleen Smith: The Dene mapping project on land use and occupancy: An introduction. I: Anthropology in Praxis: 36–43 . Red. P Spaulding. Department of Anthropology, University of Calgary, 1986

  • Barth, Agnar: De svenske flytlappers skogødelæggelser i Tromsø Amt og disses følger for skogens beskaffenhet og utstrækning . Kristiania, 1915

  • Freeman, Milton M.R.: Inuit Land Use Occupancy Project . Reports I, II og III. Minister of Supply and Services. Canada, 1976

  • Hansen, Lars Ivar: Samiske rettigheter til jord på 1600-tallet. «Finnejorder» i Sør-Troms. Tromsø Museums skrifter XX. Oslo, 1986

  • Hansen, Lars Ivar: Astafjorden i Sør-Troms: Et flerkulturelt landskap gjennom 1200 år (A.D. 550–1750) . Innlegg på «Det fjerde nordiske symposiet om Nordskandinavias historie og kultur». Tromsø 10.–13.06.1990

  • Kalstad, Johan Albert: Utmarka som økonomisk ressurs for samene ved kysten. I Ottar nr. 137: 30–35 . Tromsø, 1983

  • Kalstad, Johan Albert og Storm, Dikka: Bosetning og ressursutnytting de siste århundrene. Kap. 3.2.2 i NOU 1978: 18A Finnmarksvidda. Natur og kultur . Universitetsforlaget, 1979

  • Kolsrud, Knut: Diffusjon og grense .I: Kultur og diffusjon: 74–90 . Red. A. M. Klausen, Oslo, 1961

  • Kraft, Jens: Det Nordenfjeldske Norge topographisk-statistisk beskrevet af Sjette Deel. Christiania, 1835

  • Lasko, Lars-Nila (red.): Lappcodicillen av 1751 – Var det samernas Magna Charta? I: Dieutnr.1 . Sámi Instituhtta, 1989

  • Lasko, Lars-Nila: Definitioner av samisk forskning . I: Dieut nr. 5 . Nordiskt Samiskt Institut / Sámi Instituhtta, 1992

  • NOU 1983: 43. Kulturminner og vassdragsvern . Universitetsforlaget

  • Qvigstad, Just Knud og Wiklund, Karl Bernhard: Dokumenter angaaende flytlapparna II. Reinbeitekommisjonen av 1907. Kristiania, 1909

  • Ruden, Ivar: Fremstilling av en del av den skade som de svenske flytlapper og ren har voldt paa skogen i Tromsø Amt . Kristiania, 1911

  • Ruong, Israel 1937: Fjällapparna i Jukkasjärvi socken . I: Geographica. Skrifter från Uppsala universitets geografiska institution, no. 3 . Uppsala, 1937

  • Storm, Dikka: Intervjumateriale fra Senja. Samisk-etnografisk avdeling, Tromsø Museum. Arkiv. 1979/1981

  • Storm, Dikka: Kystsamisk bosetning i Sør-Troms. Etableringen av en markebygd og ressursutnyttingen i området. En undersøkelse i Gressmyrskogen på Senja. Hovedoppgave i geografi. Geografisk institutt. Universitetet i Bergen, 1990

  • Valonen, Niilo: Ptarmigan Trapping in the Village of Nuorgam in Utsjoki . I: Arctica: 164–174. Uppsala, 1956

Fotnoter

1.

Artikkelen ble opprinnelig fremført som innlegg under «Det fjerde nordiske symposiet om Nordskandinavias historie og kultur» i juni 1990, men ble i sin tid ikke publisert, fordi det aldri ble trykt noen konferanserapport fra symposiet. Fordi den har en viss interesse i samband med Samerettsutvalgets videre arbeid med områdene sør for Finnmark fylke, blir den trykt i denne sammenhengen.

2.

Utgangspunktet er en undersøkelse av bosetningens fremvekst og de formene som ressursutnyttingen har antatt over tid i markebygden Gressmyrskogen på innersiden av Senja, sett i samspill med den rene kystbosetningen og reindriftsnomadenes utnytting av dette og tilstøtende områder. Jf. Storm 1990.

3.

Begrepet markebygd er benyttet i litteraturen i presentasjon av de samiske bygdene i Sør-Troms, og det gir et utsagn om lokalisering. Tidligere er det benyttet slik at det omfatter et utsagn om næringsvirksomheten i bygdene (Storm 1990: 11). Begrepet er lite dekkende med hensyn til næring og lokalisering, og videre arbeid avdekker behov for en drøfting av begrep som omfatter lokalisering, bosetning og næringsvirksomhet.

4.

Jf. L.I. Hansen: Astafjorden i Sør-Troms: Et flerkulturelt landskap gjennom 1200 år (A.D. 550–1750), innlegg på «Det fjerde nordiske symposiet om Nordskandinavias historie og kultur», Tromsø 10.–13.06.1990, s. 31–34.

5.

Utskrift, Registreringssentralen for historiske data (RHD), Universitetet i Tromsø.

6.

Utskrift, RHD. Opplysninger om etnisitet, språk, fødested, yrke/sysselsetting, jordbruk og fehold ble behandlet fra det lokale undersøkelsesområdet.

Til toppen
Til dokumentets forside