NOU 2018: 9

Regnskapsførerloven— Forslag til ny lov om regnskapsførere

Til innholdsfortegnelse

9 Reaksjoner

9.1 Tilsynsmessige reaksjoner

9.1.1 Gjeldende rett

Etter regnskapsførerloven § 7 første ledd skal Finanstilsynet kalle tilbake autorisasjon som regnskapsfører dersom en regnskapsfører ikke lenger oppfyller kravene om å være bosatt i en EØS-stat, ha fast kontorsted i Norge, være økonomisk vederheftig og være myndig (ikke være mindreårig eller fratatt rettslig handleevne etter vergemålsloven).

Etter § 7 annet ledd skal Finanstilsynet kalle tilbake autorisasjon som regnskapsførerselskap dersom selskapet ikke lenger oppfyller kravene om å ha en daglig leder som er autorisert regnskapsfører (eventuelt faglig leder som er autorisert regnskapsfører hvor det er åpnet for det i regnskapsførerforskriften § 1-3), ha som formål å føre regnskap for andre, være økonomisk vederheftig og ha fast kontorsted i Norge.

Etter regnskapsførerloven § 7 tredje ledd kan Finanstilsynet kalle tilbake autorisasjon som regnskapsfører dersom regnskapsføreren anses uskikket fordi vedkommende har gjort seg skyldig i straffbar handling og dette må antas å svekke den tillit som er nødvendig for yrkesutøvelsen, eller grovt eller gjentatte ganger har overtrådt regnskapsførers plikter etter lov eller forskrifter. Finanstilsynets adgang til å kalle tilbake autorisasjon som regnskapsfører gjelder tilsvarende for regnskapsførerselskaper, jf. fjerde ledd. Tilbakekall kan etter femte ledd besluttes for en tidsbegrenset periode.

Dersom en regnskapsfører eller et regnskapsførerselskap er siktet for et forhold som kan medføre tilbakekalling av autorisasjon, kan autorisasjonen etter § 8 suspenderes inntil straffesaken er avsluttet.

9.1.2 Utvalgets vurderinger

Tilsynsmessige reaksjoner

Systemet med godkjenning av regnskapsførere og regnskapsselskaper, forutsetter at godkjenningen kan kalles tilbake hvis forutsetningene for å ha ansvar for regnskapsoppdrag ikke lenger er til stede. Utvalget foreslår å videreføre Finanstilsynets myndighet etter gjeldende regnskapsførerlov til å kalle tilbake godkjenningen til statsautoriserte regnskapsførere og regnskapsselskaper, med enkelte tilpasninger.

Utvalget foreslår at Finanstilsynet skal kunne kalle tilbake godkjenningen hvis regnskapsføreren må anses uskikket fordi vedkommende har overtrådt sine plikter etter gjeldende lovkrav og overtredelsen er grov eller flere overtredelser til sammen er grove. Bestemmelsen tilsvarer den gjeldende bestemmelsen i regnskapsførerloven § 7 tredje ledd.

Utvalget foreslår nye krav om skikkethet for å få godkjenning som regnskapsfører, jf. lovforslaget § 3-3. Utvalget mener at vilkårene for tilbakekall bør tilpasses disse. Utvalget foreslår at Finanstilsynet skal kunne kalle tilbake godkjenningen hvis regnskapsføreren ikke lenger oppfyller vilkårene om å være skikket i § 3-3. Utvalget viser særlig til vilkåret om at godkjenning ikke skal gis hvis søkeren har utvist en adferd som gir grunn til å anta at vedkommende ikke kan utøve yrket på en forsvarlig måte. Forslaget utvider grunnlaget for vedtak om tilbakekall når det gjelder krav til adferd, sammenliknet med gjeldende rett. Utvalget legger vekt på at presiseringen i lovforslaget § 3-3 av de forhold det skal tas særlig hensyn til i den forbindelse, øker forutberegneligheten for regnskapsførerne. Utvalget legger til grunn at terskelen for å kalle tilbake godkjenningen til en regnskapsfører skal være noe høyere enn for å avslå en søknad om godkjenning på dette grunnlaget. Etter forslaget endres Finanstilsynets plikt etter gjeldende regler til å kalle tilbake godkjenningen hvis regnskapsfører ikke lenger er likvid eller myndig, til en adgang.

Utvalget foreslår å videreføre at Finanstilsynet kan suspendere godkjenningen hvis en statsautorisert regnskapsfører er siktet for et forhold som kan medføre tilbakekall, inntil straffesaken er avsluttet.

Utvalget foreslår at Finanstilsynet skal kunne kalle tilbake godkjenningen til et regnskapsselskap hvis selskapet må anses uskikket fordi det har overtrådt sine plikter etter gjeldende lovkrav og overtredelsen er grov eller flere overtredelser til sammen er grove. Bestemmelsen viderefører den gjeldende bestemmelsen i regnskapsførerloven § 7 tredje ledd.

Utvalget foreslår at Finanstilsynet skal kunne kalle tilbake godkjenningen til et regnskapsselskap hvis selskapet ikke lenger oppfyller vilkårene for å få godkjenning i § 2-2. Vilkårene gjelder for det første krav om å ha som formål å føre regnskap for andre og om å være i stand til å oppfylle sine forpliktelser etterhvert som de forfaller. Bestemmelsen tilsvarer den gjeldende bestemmelsen i regnskapsførerloven § 7 annet ledd, men slik at Finanstilsynets plikt til å tilbakekalle godkjenningen endres til en adgang.

Godkjenningen som regnskapsselskap skal etter forslaget også kunne kalles tilbake ved brudd på det foreslåtte vilkåret om at et regnskapsselskap må ha en daglig leder som oppfyller vilkårene i § 3-3 om å være skikket. Utvalget mener at godkjenningen til regnskapsselskapet bør kunne kalles tilbake hvis daglig leder for eksempel blir dømt for straffbart forhold som gir grunn til å anta at vedkommende ikke kan utøve yrket på en forsvarlig måte. Finanstilsynet vil også kunne gi regnskapsselskapet pålegg om å bytte daglig leder etter finanstilsynsloven § 4 første ledd nr. 7. Vilkåret om en skikket daglig leder er rettet mot regnskapsselskapet, og skal bidra til tillit og at virksomheten drives forsvarlig.

Det vises til lovforslaget § 6-1 og § 6-2.

Administrative sanksjoner

Administrative sanksjoner er et alternativ til straff. Den som har begått et lovbrudd skal kunne påføres en negativ reaksjon, i første rekke for å hindre at lovbrudd skjer eller gjentas (individual- og allmennprevensjon). Preget av straff tilsier at lovbryteren kan klandres (skyldkrav). Det skiller administrative sanksjoner fra tilsynsmessige reaksjoner, som mer direkte er innrettet mot å beskytte de interessene som tilsynsordningen skal sikre.

Ved lov 27. mai 2016 nr. 15 er det fastsatt nye bestemmelser i forvaltningsloven kapittel IX om administrative sanksjoner. Med administrativ sanksjon menes etter ny § 43 annet ledd en negativ reaksjon som kan ilegges av et forvaltningsorgan, som retter seg mot en begått overtredelse av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som regnes som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon. I Prop. 62 L (2015–2016) kapittel 1 fremheves det at formålet med reglene er å legge til rette for en mer enhetlig behandling av saker om administrative sanksjoner innenfor rammene av de rettssikkerhetsgarantiene som følger av Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Flere nyere EØS-relevante EU-direktiver krever at det skal være mulig å sanksjonere brudd på regelverket med overtredelsesgebyr, ledelseskarantene og i noen tilfeller andre administrative sanksjoner. Det gjelder blant annet det fjerde hvitvaskingsdirektivet (direktiv 2015/849/EU) og endringer i revisjonsdirektivet (direktiv 2014/56/EU). Utvalgets forslag i NOU 2015: 17 inkluderer bestemmelser om at Finanstilsynet kan ilegge godkjente revisorer overtredelsesgebyr, ledelseskarantene og tidsbegrenset forbud mot å underskrive revisjonsberetning i tråd med de nye direktivkravene. Hvitvaskingslovutvalget har tilsvarende foreslått i NOU 2016: 27 at Finanstilsynet, Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, Skattekontoret og Lotteritilsynet skal kunne ilegge overtredelsesgebyr og ledelseskarantene for brudd på hvitvaskingsloven. Dette forslaget er fulgt opp av Finansdepartementet i Prop. 40 L (2017–2018).

Etter hvitvaskingsdirektivet skal eksterne regnskapsførere kunne ilegges overtredelsesgebyr og ledelseskarantene ved brudd på hvitvaskingsreglene. EØS-reglene krever ikke at administrative sanksjoner skal kunne brukes overfor regnskapsførere og regnskapsselskaper som bryter andre lovregler om yrkesutøvelsen. Utvalget har vurdert om det likevel bør innføres adgang for Finanstilsynet til å ilegge overtredelsesgebyr eller ledelseskarantene for brudd på regnskapsførerloven.

Justisdepartementet gir i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 7.4 enkelte anbefalinger om hvilke lovbrudd som bør kunne sanksjoneres, og om det i tilfelle bør kunne sanksjoneres administrativt. Det fremheves i proposisjonen at ved valget mellom administrative sanksjoner og straff vil hensynet til rettssikkerhet og effektivitet stå sentralt. Et mer inngripende virkemiddel bør ikke brukes hvis det samme målet kan nås med mindre inngripende tilgjengelige virkemidler. Dette gjelder både ved valget mellom bruk av sanksjoner og andre tiltak, og ved valget mellom straff og administrative sanksjoner. Dette tilsier at overtredelsesgebyr eller ledelseskarantene bare innføres hvis det kan påvises et særskilt behov for det som ikke kan dekkes med eksisterende eller andre mindre inngripende tiltak. I tillegg må sanksjonene vurderes å stå i forhold til de interessene som skal beskyttes.

De mest alvorlige lovbruddene som begås av regnskapsførere, dreier seg om forsettlig medvirkning til å unndra skatt og avgift og manipulering av regnskapsinformasjon. Slike lovbrudd dekkes av straffebestemmelser i straffeloven, jf. blant annet bestemmelsene om regnskapsovertredelse, skattesvik og bedrageri. Flere av straffebestemmelsene rammer også uaktsom overtredelse. Etter Utvalgets syn bør slike overtredelser fortsatt forfølges strafferettslig. Se punkt 9.2.2 nedenfor.

Adgangen til å kalle tilbake godkjenningen, vurderes som et godt og tilstrekkelig virkemiddel for å sikre at regnskapsførerne opptrer i samsvar med kravene i regnskapsførerloven. Forutsetningene i Prop. 62 L (2015–2016) om at målet ikke kan nås med andre virkemidler, er etter Utvalgets syn ikke til stede for å innføre en adgang til å ilegge overtredelsesgebyr i regnskapsførerloven.

Det vises til at Utvalget i punkt 4.1.2. foreslår vilkår om at et regnskapsselskap skal ha en skikket daglig leder. Etter Utvalgets oppfatning er dette et bedre tiltak enn eventuelt å innføre en adgang for Finanstilsynet til å ilegge autoriserte regnskapsførere ledelseskarantene. 1 Håndheving av et slikt vilkår ivaretar etter Utvalgets oppfatning på en bedre måte det primære behovet for tillit til regnskapsselskapene og at virksomheten drives forsvarlig. Ledelseskarantene er i første rekke en sanksjon mot personen som har brutt regelverket.

Utvalget mener ut fra dette at det ikke bør innføres adgang til å ilegge overtredelsesgebyr eller ledelseskarantene i regnskapsførerloven. Forslag fra et mindretall i Utvalget er omtalt i punkt 9.1.3.

9.1.3 Forslag fra medlemmene Bamle, Elvestad, Irgens og Sivertsen

Medlemmene Bamle, Elvestad, Irgens og Sivertsen mener at det skal være en adgang til å ilegge statsautoriserte regnskapsførere og regnskapsforetak overtredelsesgebyr. Gebyr som sanksjon vil ha en preventiv effekt. Gebyr kan benyttes i tilfeller der det ikke er aktuelt å fatte vedtak om tilbakekall av godkjenningen, enten fordi alle vilkårene for å fatte vedtak ikke er oppfylt eller fordi konklusjonen etter den skjønnsmessige vurderingen som skal gjøres, er at godkjenningen ikke skal kalles tilbake. Også på regnskapsførerområdet er det store aktører og dermed svært mange oppdragsgivere som blir berørt av et slikt vedtak. Disse medlemmene viser også til at gebyr er en administrativ sanksjon som er innført på de fleste andre virksomheter som er underlagt tilsyn av Finanstilsynet. At det ikke er en EØS-forpliktelse på regnskapsførerområdet er uten betydning for en «harmonisering» av Finanstilsynets virkemidler på tvers av bransjene.

Disse medlemmene foreslår at størrelsen av gebyret blir angitt slik at det kan tilpasses den konkrete situasjonen. Forslaget er at gebyr som ilegges statsautorisert regnskapsfører kan utgjøre inntil en million kroner. Overtredelsesgebyr som ilegges regnskapsforetak kan utgjøre inntil to prosent av brutto omsetning, men kan maksimalt utgjøre 10 millioner kroner. På samme måte som i NOU 2017: 15 om revisorloven er det foreslått lovregulering av hvilke hensyn som det skal legges vekt på i fastsettelsen av gebyret. Disse kommer i tillegg til bestemmelsene i forvaltningsloven om administrative sanksjoner. Disse medlemmene foreslår en fem års foreldelsesfrist for adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr.

Disse medlemmene viser til sitt forslag til ny § 6-2a.

9.2 Straff

9.2.1 Gjeldende rett

Etter regnskapsførerloven § 14 straffes overtredelse av loven og forskrifter gitt med hjemmel i loven med bøter eller fengsel inntil ett år, for så vidt ingen strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. Foreldelsesfristen for adgang til å reise straffesak er fem år.

De mest sentrale straffebestemmelsene for handlinger og unnlatelser begått av en regnskapsfører, vil være medvirkning til regnskapslovbrudd etter straffeloven § 392 til § 394, jf. § 15. Medvirkning til uaktsom regnskapsovertredelse straffes med bot eller fengsel inntil ett år. Forsett straffes med fengsel inntil to år, og inntil seks år om overtredelsen er grov. Medvirkning til brudd på straffebestemmelsene om skattesvik og bedrageri kan også komme til anvendelse, jf. straffeloven § 378 til § 380 (skattesvik) og § 371 til § 374 (bedrageri). Brudd på taushetsplikten straffes etter straffeloven § 209 med bot eller fengsel i inntil ett år.

9.2.2 Utvalgets vurderinger

De mer alvorlige lovbruddene som en regnskapsfører kan gjøre seg skyldig i, er dekket av straffebestemmelser i straffeloven. Se omtalen i punkt 9.2.1. ovenfor. Utvalget mener at straff for overtredelse av regnskapsførerloven som ikke samtidig er en regnskapsovertredelse, bør forbeholdes de sentrale pliktene om oppdragsutførelsen. Videre bør det, på samme måte som i dag, kunne reageres med straff mot den som driver regnskapsføring uten godkjenning etter loven. Utvalget mener at det ikke er tilstrekkelig grunn til at overtredelse av bestemmelsene om kvalitetsstyring i regnskapsforetaket, skriftlig oppdragsavtale, utpeking av oppdragsansvarlig regnskapsfører og forespørsel til forrige regnskapsfører, skal kunne forfølges strafferettslig.

Utvalget foreslår at den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer § 2-1 om adgang til å drive regnskapsføring, § 5-2 om utførelse av oppdraget og § 5-3 om plikt til å frasi seg oppdraget, skal kunne straffes med bøter eller fengsel inntil ett år hvis overtredelsen er grov eller flere overtredelser til sammen er grove. Forslag fra ulike mindretall i Utvalget er omtalt i punkt 9.2.3 og 9.2.4.

Utvalget mener at det ikke er tilstrekkelig grunn til å utvide den generelle foreldelsesfristen på to år i straffeloven § 86 første ledd bokstav a. Forslag fra et mindretall i Utvalget er omtalt i punkt 9.2.5.

9.2.3 Forslag fra medlemmene Bamle, Sivertsen og Aarvold

Medlemmene Bamle, Sivertsen og Aarvold viser til at Utvalgets flertall går inn for en reduksjon i hvilke handlinger som anses å være straffbare overtredelser i forhold til gjeldende regnskapsførerlov § 14, med grov uaktsomhet som skyldkrav. Utvalgets flertall går også inn for å redusere foreldelsesfristen i straffebestemmelsen fra fem år til to år. Disse medlemmene ønsker ikke en skjerping av straffebestemmelsen i forhold til nåværende lov, men mener det er viktig med en straffebestemmelse som omfatter hele regnskapsførerloven – slik straffebestemmelsen er i dag.

Gjeldende straffebestemmelse i regnskapsførerloven fastsetter at overtredelse av denne lov og forskrifter gitt med hjemmel i loven straffes med bøter eller fengsel inntil ett år, for så vidt ingen strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. Foreldelsesfristen for adgang til å reise straffesak er fem år. Utvalgets flertall foreslår å snevre inn straffebestemmelsen (§ 6-3) slik at det bare er overtredelser av § 2-1, § 5-2 og § 5-3 som skal kunne straffes. Paragraf 2-1 gjelder adgangen til å drive regnskapsføring, § 5-2 gjelder utførelse av oppdraget, mens § 5-3 gjelder plikten til å si fra seg oppdraget. Brudd på bestemmelsene i kapittel 4 i lovforslaget om organisering av virksomheten, vil dermed ikke rammes av den foreslåtte straffebestemmelsen. Det samme gjelder den viktige bestemmelsen i § 5-1 om forberedelse av oppdraget.

Disse medlemmene mener at kapittel 4 om organisering av virksomheten er viktig i forhold til mulig ileggelse av foretaksstraff overfor regnskapsforetaket. En straffebestemmelse som omfatter kapittel 4 vil ha en preventiv og forebyggende effekt som sikrer kvalitet i oppdragsutførelsen. I gjeldende lov omfatter straffebestemmelsen hele regnskapsførerloven. Etter disse medlemmenes oppfatning er det naturlig at en slik bestemmelse videreføres også i ny regnskapsførerlov.

Utvalgets flertall foreslår at skyldkravet skal være grov uaktsomhet. Dagens lovgivning antas også å ramme uaktsomme overtredelser, jf. Høylie, Kristensen og Opsahl (2015) s. 128–129. Nåværende regnskapsførerlov er fra 1993. Siden den gang har det skjedd vesentlige endringer både med regnskapsførerbransjen og revisorbransjen. En særlig betydelig endring er opphevelsen av revisjonsplikten for små aksjeselskaper ved lov 15. april 2011 nr. 10. Per 1. mai 2017 var det registrert 299.058 aksjeselskaper i Norge. Av disse hadde så mange som 147.268 selskaper ikke revisor. Opphevelsen av revisjonsplikten for mindre aksjeselskaper øker etter disse medlemmenes syn viktigheten av høy kvalitet på regnskapsførers arbeid. Den nye regnskapsførerloven vil være grunnleggende for å sikre kvalitet i det arbeidet regnskapsfører skal utføre. Det er få regnskapsførere som er dømt etter straffebestemmelsen i regnskapsførerloven. Likevel har straffebestemmelsen en viktig preventiv og forebyggende effekt som bidrar til å sikre god kvalitet på utført regnskapsarbeid. Det vil gi et uheldig signal hvis straffenivået ved alvorlige overtredelser av regnskapsførerloven skal ha et betydelig lavere straffenivå enn straffebestemmelsen til de ulike bestemmelsene som gjelder for de regnskapspliktige virksomhetene.

Disse medlemmene er uenig i reduksjon i skyldkravet i regnskapsførerlovens straffebestemmelse. Manglende etterlevelse av de lover og retningslinjer som de regnskapspliktige foretakene skal følge kan ha vesentlige negative konsekvenser for samfunnet. Det er viktig at regnskapsføringen utføres med høy grad av aktsomhet. Uaktsomme overtredelser av bestemmelser i regnskapsførerloven bør derfor kunne sanksjoneres med straff, slik bestemmelsen er i gjeldende regnskapsførerlov. Det vises til Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) om endringer i straffeloven, som har følgende merknad til § 394 om uaktsom regnskapsovertredelse:

«Bestemmelsen setter straff for uaktsom overtredelse av regnskapslovgivningen, se punkt 11.12. Forslaget viderefører i det vesentligste reglene i straffeloven 1902 § 286, regnskapsloven § 8-5 og bokføringsloven § 15. Straffelovkommisjonen foreslår å strafflegge bare grov uaktsomhet i delutredning VII, se skisse til § 22-17 omtalt på side 317.

Bestemmelsen rammer uaktsom regnskapsovertredelse, og viderefører skyldkravet i straffeloven 1902 § 286, regnskapsloven § 8-5 og bokføringsloven § 15.

Aktsomhetsnormen kan variere fra livsområde til livsområde. Lovbryteren skal som utgangspunkt vurderes etter den normen som gjelder på det aktuelle området, selv om den er ukjent for ham. Etter departementets oppfatning må det legges til grunn en streng aktsomhetsnorm for personer som driver eller er ansvarlig for regnskapspliktig virksomhet. Det må kunne ventes at vedkommende setter seg inn i regnskapslovgivningen, selv om han ikke har erfaring fra næringsvirksomhet fra tidligere. Men dersom straffskylden er liten og overtredelsen har små konsekvenser, kan det være aktuelt med straffutmålingsutsettelse etter straffeloven 2005 § 60, eventuelt helt unntaksvis straffutmålingsfrafall etter § 61.

Straffen er bot eller fengsel inntil ett år.»

Det er altså en forventning i samfunnet om høy aktsomhet hos den som driver eller er ansvarlig for regnskapspliktig virksomhet. Det samme bør gjelde for den som er regnskapsfører. Regnskapsfører er på samme måte som revisor en profesjonell yrkesutøver som driver sin virksomhet med offentlig tillatelse. Samfunnet bør kunne stille større krav til en slik utøver enn til en alminnelig næringsdrivende.

Det er også viktig å være klar over at regnskapsfører etter straffelovens § 394 kan straffes for medvirkning til brudd på regnskapsloven og bokføringsloven. Mindre regnskapsovertredelser straffes med bot eller fengsel inntil ett år (straffelovens § 394). En snevrere straffebestemmelse i regnskapsførerloven, slik flertallet i utvalget foreslår, vil etter dette være misvisende i forhold til realiteten i regnskapsførers straffansvar. Ved utforming av lovtekst er det viktig at straffebestemmelsen er harmonisert med straffebestemmelsene i korresponderende lover. Det er derfor viktig at det beholdes en dekkende straffebestemmelse også i ny regnskapsførerlov.

Disse medlemmene foreslår en straffebestemmelse om at overtredelse av regnskapsførerloven straffes med bøter eller fengsel inntil ett år.

Disse medlemmene viser til sitt forslag til endringer i § 6-3 første ledd.

9.2.4 Forslag fra medlemmene Bamle, Elvestad, Irgens, Sivertsen og Aarvold

Medlemmene Bamle, Elvestad, Irgens, Sivertsen og Aarvold mener at straffebestemmelsen bør utvides til å omfatte overtredelser av § 4-1 om kapasitet, kompetanse og kvalitetsstyring. Bamle, Sivertsen og Aarvold støtter dette forslaget subsidiært, jf. punkt 9.2.3.

Disse medlemmene viser til sitt forslag til endringer i § 6-3 første ledd.

9.2.5 Forslag fra medlemmene Bamle, Elvestad, Irgens og Sivertsen

Medlemmene Bamle, Elvestad, Irgens og Sivertsen viser til at forslaget til straffebestemmelse fra Utvalgets flertall, innebærer en reduksjon i foreldelsesfristen fra fem år til to år. Ved straff inntil ett år i fengsel, er det en generell foreldelsesfrist på to år (jf. straffeloven § 86). Brudd på bestemmelser i regnskapsførerloven vil i mange tilfeller avdekkes ved senere kontroller fra Skatteetaten, Finanstilsynet eller andre kontrollorganer. To års foreldelse vil i slike tilfeller være for kort, idet kontroll av regnskapsforetaket kommer i etterkant og gjerne i kjølvannet av annen kriminalitet med andre foreldelsesfrister. Foreldelsesfristen på fem år bør derfor opprettholdes i ny regnskapsførerlov, på tilsvarende måte som i gjeldende lov.

Disse medlemmene foreslår at foreldelsesfristen for adgang til å reise straffesak skal være fem år.

Disse medlemmene viser til sitt forslag til § 6-3 nytt annet ledd.

9.3 Klagebehandling

9.3.1 Gjeldende rett

Etter regnskapsførerloven § 9 kan departementet i forskrift fastsette at en klagenemnd skal avgjøre klager på vedtak om autorisasjon og tilbakekalling av autorisasjon. Departementet kan i forskrift fastsette at klagenemnden skal avgjøre klager også på andre vedtak etter denne lov.

Forvaltningsloven kommer til anvendelse for klagenemndens virksomhet. Departementet kan fastsette nærmere regler om frister, innholdet av klage, tilsvar og muntlig forhandling og om klagenemndens sammensetning og virksomhet. Klagenemndens utgifter til klagebehandling dekkes av Finanstilsynet. Departementet fastsetter medlemmenes godtgjørelse. Det kan kreves gebyr for behandling av klage. Departementet kan gi nærmere regler om når gebyr skal kreves, gebyrenes størrelse og innkrevingen.

Departementet har fastsatt forskrift 1. februar 2012 nr. 111 om klagenemnd for revisor- og regnskapsførersaker. Etter § 1 er nemnden klageinstans for Finanstilsynets vedtak om autorisasjon av regnskapsførere (§ 4), autorisasjon av regnskapsførerselskaper (§ 6), tilbakekall av autorisasjon (§ 7) og suspensjon av autorisasjon (§ 8). Klagenemnden kan prøve alle sider av de vedtak som er gjenstand for klage.

Etter forskriften § 2 skal nemnden bestå av fem medlemmer og tre varamedlemmer som oppnevnes av departementet i opptil tre år. Nemnden skal ha en leder og en nestleder som utpekes av departementet. Nemnden skal sammensettes slik at den sikres høy juridisk, regnskapsfaglig, revisjonsfaglig og regnskapsførerfaglig kompetanse. Nemnden kan ikke sammensettes slik at personer som er oppdragsansvarlige revisorer eller regnskapsførere, eller som utfører arbeid for godkjent revisjonsselskap eller regnskapsførerselskap, eller personer selskapet har samarbeidsavtale med, får et flertall av nemndens medlemmer. Klagenemnden er vedtaksfør dersom minst fire av de innkalte møter.

I henhold til § 3 skal klagebehandlingen i nemnden følge reglene i forvaltningsloven kapittel VI med de endringer og tillegg som følger av forskriften. Klagenemnden skal avgjøre saken på grunnlag av de saksdokumenter som foreligger når den mottar klagesaken. Hvis særlige grunner foreligger, kan klagenemnden beslutte å holde muntlig forhandlingsmøte. Klagenemnden bestemmer hvilke deler av saken som skal behandles muntlig. Klagenemnden kan oppfordre parter og vitner til å forklare seg direkte for klagenemnden. Avgjørelser og beslutninger som gjelder saksforberedelsen i klagenemnden treffes av nemndens leder, eller etter lederens bemyndigelse, av et av de øvrige medlemmene. Finansdepartementet har omgjøringskompetanse etter forvaltningsloven.

9.3.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener at ordningen med at Finanstilsynets vedtak kan påklages til Klagenemnden for revisor- og regnskapsførersaker, bør videreføres. Utvalget anser at det er hensiktsmessig at klagenemndens kompetanse, funksjon og sammensetning fortsatt reguleres i forskrift.

Det vises til lovforslaget § 7-1 og forslag til endring i forskrift 1. februar 2012 nr. 111 om klagenemnd for revisor- og regnskapsførersaker.

Fotnoter

1.

I Prop. 40 L (2017–2018) om ny hvitvaskingslov brukes betegnelsen «forbud mot å ha ledelsesfunksjon» og ikke «ledelseskarantene».

Til dokumentets forside