Perspektiver etter tre års utvalgsarbeid

Kompetansebehovsutvalget har fått i mandat å vurdere Norges fremtidige kompetansebehov. Hvilke behov som er aktuelle, må vurderes opp mot målene for kompetansepolitikken. I den nasjonale kompetansepolitiske strategien, som myndighetene og partene i arbeidslivet har gått sammen om, heter det at kompetansepolitikken skal bidra til innovasjon, produktivitet og konkurransekraft i arbeidslivet, velferd og fordeling i samfunnet og utvikling og mestring for den enkelte.

For virksomheter er tilgang på god og riktig kompetanse nødvendig for å være mest mulig produktive og konkurransedyktige. Tilgang på rett kompetanse er også nødvendig for å sikre høy kvalitet på velferdstjenestene. For enkeltindivider er kompetanseinvesteringer viktig for livskvaliteten gjennom inntektsevne, personlig utvikling og samfunnsdeltakelse, og de kan også ha betydning for den enkeltes helse. For samfunnet som helhet er kompetanse i hele befolkningen en forutsetning for et velfungerende demokrati og en rettferdig fordeling av godene. Kompetansebehovsutvalget har gjennom sitt treårige arbeid lagt hovedvekt på samfunnets, og særlig arbeidslivets, behov for kompetanse.

Kompetansebehovene endres over tid. For å unngå store mistilpasninger i arbeidsmarkedet, er vi avhengig av god omstillingsevne og gode mekanismer for å mobilisere og utvikle kompetanse. Hvis vi ikke responderer raskt nok på endrede kompetansebehov, kan det lede til redusert produktivitet og sysselsetting, svekket konkurranseevne og tjenestekvalitet, samt økt utenforskap.

Kompetanse i det norske arbeidslivet

Sammenlignet med andre land har Norge et relativt høyt utdanningsnivå, et arbeidsliv med mye læring, høy produktivitet og et generelt velfungerende arbeids- og samfunnsliv.

Norge har lange tradisjoner for å satse på skole og utdanning. Høy barnehagedekning bidrar til at de aller fleste barn får et godt utgangspunkt før skolestart. Nesten alle elever som går ut av grunnskolen begynner i videregående opplæring. Høye krav til sluttkompetanse i videregående opplæring skal forberede til et arbeidsliv med store krav til omstillingsevne og livslang læring. Norske ungdommer har god demokrati- og samfunnsforståelse, som er viktig i et arbeidsliv med høy grad av medbestemmelse. Gratis høyere utdanning og gode finansieringsordninger gir mange muligheten til videre utdanning.

I Norge har vi et velorganisert arbeidsliv, koordinert lønnsdannelse, flat struktur med stor grad av medvirkning og medbestemmelse, og mindre lønnsforskjeller enn i mange andre land. Det er bred enighet om at den norske modellen har bidratt til høy omstillingsevne og sysselsetting, en befolkning med et høyt ferdighets- og utdanningsnivå, og et lærende arbeidsliv. De relativt små lønnsforskjellene i Norge gir virksomhetene insentiver til å investere i de ansattes kompetanse. Den flate strukturen bidrar til samarbeid og deling av kunnskap, og en høy andel faste, hele stillinger stimulerer kompetanseutviklingen i arbeidslivet.

Trepartssamarbeidet står sentralt i kompetansepolitikken, og mange løsninger skapes i dynamikken mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og myndighetene. Arbeidslivets parter har også en viktig rolle i samarbeidet om kompetansespørsmål i den enkelte virksomhet, og gjennom tariff- og hovedavtaler som rommer en rekke bestemmelser om kompetanse og kompetanseutvikling.

Den norske modellen gir en rekke verktøy for å håndtere kompetanseutfordringer, både sentralt og lokalt i den enkelte virksomhet. Samtidig bidrar den koordinerte lønnsdannelsen i seg selv til endrede og økte kompetansekrav. Hvis befolkningen ikke rustes med tilstrekkelig kompetanse, faller sysselsettingsraten, og velferdsstaten kan settes under press. Den norske modellen forutsetter dermed også at det satses på kompetanse for å være bærekraftig.

Trender påvirker kompetansebehovene

Kompetansebehovene påvirkes av trender som teknologiutvikling, klimaendringer, migrasjon og en aldrende befolkning. Dette er sentrale trender som til dels kan bli forsterket i årene fremover.

Den teknologiske utviklingen skaper nye og økte kompetansebehov knyttet til jobbskifter, endring i arbeidsoppgaver og endring i næringsstruktur. Evnen til å lære blir viktigere i fremtidens arbeidsliv, sammen med gode samarbeidsferdigheter og god IKT-kompetanse. Ny teknologi må håndteres og læres. Mye læring i kompetansesamfunnet skjer gjennom deltakelse, utprøving og samhandling, også mellom ulike utdanningsgrupper og ulike typer kompetanse. Det er en økende erkjennelse av at ikke bare akademisk, men også yrkesfaglig kompetanse er svært viktig for innovasjon, og da særlig i det man omtaler som trinnvis og inkrementell innovasjon.

Nye teknologiske trender endrer produksjons- og arbeidsmåtene våre, og måten vi samhandler på. Jobber blir borte, og nye jobber kommer til. Hvordan vi møter den teknologiske utviklingen har stor betydning for jobb- og velferdsutviklingen. Behovet for etisk kompetanse og kritisk refleksjon kan øke i takt med nye teknologiske muligheter og tilgangen til store mengder data, som kan stille oss ovenfor nye dilemmaer.

Klimaendringer og det grønne skiftet kan innebære jobbskifter og nye kompetansekrav for noen arbeidstakere. Det kan også bli behov for omfattende endringer i vårt produksjons- og forbruksmønster for å støtte opp under en bærekraftig utvikling.

Norges befolkning blir stadig eldre, og vi jobber lenger. Kompetansepolitikken må derfor også tilpasses seniorer og eldre arbeidstakere. Anerkjennelse og aktiv bruk av seniorenes kompetanse kan være viktig for å forlenge yrkeskarrierer. Den økte andelen eldre vil føre til økt behov for arbeidskraft innen helse og omsorg. I distriktene kan det bli ekstra krevende å rekruttere helsepersonell, siden andelen unge der trolig vil fortsette å synke.

Et annet viktig trekk ved demografiutviklingen er migrasjon. Omtrent hver femte person i Norge i alderen 20–66 år er innvandrer. Innvandrerandelen er særlig høy i enkelte næringer. Innvandrere tilfører betydelige ressurser til det norske arbeidsmarkedet, men det er også mange innvandrere som har behov for bedre kompetanse og bedre kjennskap til det norske språk og arbeidsliv. Inn- og utvandringen gjør den fremtidige tilgangen på kompetanse i Norge mer usikker, også ved at den påvirker utdanningsvalg for befolkningen ellers. Vi vet for lite om både inn- og utvandrernes kompetanse.

Noen utfordringer

Høy produktivitet, et relativt høyt utdanningsnivå, et arbeidsmarked med mye læring, og et generelt velfungerende arbeids- og samfunnsliv gir Norge et godt utgangspunkt fremover. Samtidig står vi også overfor viktige utfordringer.

Samlet sett har nær 30 prosent av 15-åringene i Norge svake ferdigheter i ett eller flere av fagområdene lesing, matematikk og naturfag. Etter gradvis bedring over flere år, gikk PISA-undersøkelsens siste måling i feil retning. Svake grunnleggende ferdigheter gjør det vanskelig å fullføre videregående opplæring, og det kan føre til betydelige problemer med å få en stabil og god jobbtilknytning i arbeidsmarkedet. Fullføring i videregående opplæring har økt, men frafallet er fremdeles høyt. Det er særlig i yrkesfaglig opplæring at fullføringsgraden er lav. I flere yrkesfag er kjønnsdelingen svært skjev, og det bidrar til et kjønnsdelt arbeidsmarked.

Hele 20 prosent av befolkningen i alderen 25–64 år har lav kompetanse definert ved at de ikke har fullført videregående opplæring og/eller skårer lavt på målinger av grunnleggende ferdigheter. Utenforskap og svak kompetanse er gjensidig forsterkende, og personer med svak kompetanse er overrepresentert blant arbeidsledige og mottakere av helserelaterte ytelser.

Til tross for at vi har et relativt høyt utdanningsnivå, viser tall fra OECD at andelen i aldersgruppen 25–34 år med fullført høyere utdanning øker mindre i Norge enn i andre OECD-land. Norge falt fra femte- til tiendeplass i perioden fra 2010 til 2017 for andelen med fullført høyere utdanning i denne aldersgruppen. Det gir grunn til ettertanke. Norge er et land med et høyt kostnadsnivå som trenger en arbeidsstyrke med høy kompetanse. Personer med lite utdanning eller svake målte ferdigheter får vanligvis mindre kompetansepåfyll gjennom arbeidslivet enn andre, på grunn av mindre læring i jobben og mindre deltakelse i organisert læring. Svak økonomi, lav bevissthet om kompetansebehov og svak motivasjon som følge av negative erfaringer fra tidligere skolegang, er blant faktorene som kan ligge bak. Andre studier peker på at kompetanseutvikling gjerne skjer i tilknytning til regelverksendringer eller teknologiske skifter, men at det daglige kompetansearbeidet ofte nedprioriteres. Det kan bli en utfordring hvis endringstakten i arbeidslivet øker.

Det er særlig mangel på kvalifisert arbeidskraft innen helse, bygg og IKT. Yrkene med størst mangel på arbeidskraft på videregående nivå er helsefagarbeidere og tømrere. På høyere utdanningsnivå er manglene størst for sykepleiere og IKT-utviklere. Høy etterspørsel og lav utdanningskapasitet er viktige årsaker, men også svak søkning, høyt frafall, deltidsarbeid og andre bransjespesifikke utfordringer kan spille inn. Det er også betydelig variasjon over tid og mellom ulike regioner.

Kandidater fra høyere utdanning får som regel gode og relevante jobber, og kandidatene svarer i stor grad til virksomhetenes forventninger. Men det er også trekk som vekker bekymring. I mange høyere utdanninger bør relevansen for arbeidslivet bedres, og kvaliteten på praksis er i mange tilfeller varierende og tilfeldig. Mange avbryter studiene eller får forsinkelser frem til ferdig grad.

Innen flere utdanninger er kjønnsfordelingen svært skjev, og over tid vil det videreføre og i noen tilfeller forsterke et kjønnsdelt arbeidsliv. Et mer sammensatt arbeidsmarked og økende behov for tverrfaglighet gir behov for større fleksibilitet i høyere utdanning. Endringer i arbeids- og samfunnslivet gjør at det blir viktig med løpende fagutvikling og utløser behov for etter- og videreutdanning, også for dem som har høyere utdanning fra før.

Kompetanseutfordringer varierer betydelig mellom regioner. Konjunktursvingninger og lav mobilitet blant fagutdannede, kombinert med uforutsigbar tilførsel av arbeidskraft fra utlandet, kan særlig ramme regionene. Andelen eldre øker i Norge, og mest i distriktene. Det kan bli spesielt krevende å dekke behovet for helsepersonell i noen distriktsområder, som følge av flytting mot sentrale strøk og lavere innvandring. Fylkeskommunenes strategiske arbeid for å dekke fremtidige kompetansebehov bør bygge på kontinuerlige oppdateringer og forbedringer i kunnskapsgrunnlaget, og et godt samarbeid mellom relevante aktører.