2 ENDRINGER I SYKEPENGEORDNINGEN
2.1 Arbeidsgiverperiodens lengde. Folketrygdloven §§ 3-5 og 3-6 m fl
2.1.1 Innledning
Departementet legger med dette fram forslag til endringer i folketrygdlovens bestemmelser om sykepenger, se folketrygdloven kapittel 3. Det foreslås å utvide arbeidsgiverens ansvar for sykepenger til arbeidstakere, ved at arbeidsgiverperioden utvides fra to til tre uker.
Hensikten med forslaget er å motivere arbeidsgivere til å sette i verk sykefraværsforebyggende tiltak og tidlig oppfølging av sykmeldte.
Forslaget til omlegging bygger blant annet på utredningene NOU 1990: 23 Sykelønnsordningen og NOU 1992: 20 Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle. Forslaget må også ses i sammenheng med sykefraværsprosjektet mellom partene i arbeidslivet og økningen i sykefraværet i de siste to årene.
Endringen foreslås gjennomført fra 1. mars 1997.
2.1.2 Bakgrunn for forslaget
Sykefravær fører til utgifter over offentlige budsjetter og inntektstap for samfunnet gjennom produksjonstap. Arbeidsgiverne får et bedriftsøkonomisk tap og sosiale utgifter. Langtidsfraværet øker dessuten risikoen for overgang til varige trygdeytelser.
På 1980-tallet økte sykefraværet betydelig, spesielt langtidsfraværet. Dette førte til at det ble oppnevnt et utvalg for å utrede sykepengeordningen. Utvalget skulle vurdere behovet for endringer i regelverket og fremme forslag til tiltak for å redusere sykefraværet og sykepengeutgiftene. Utvalget avga endelig innstilling høsten 1990 - NOU 1990: 23 Sykelønnsordningen.
Utvalget uttalte at sykefraværet og sykepengeutgiftene kan reduseres ved å påvirke bedriftene til å sette i gang et systematisk arbeidsmiljø- og sikkerhetsarbeid. Videre uttalte utvalget at virksomhetens reelle kostnader ved et dårlig arbeidsmiljø bør synliggjøres. Dagens regelverk tilbakefører ikke i særlig grad kostnader ved arbeidsrelaterte helseskader til den enkelte bedrift. Utvalget konkluderte med at en utvidelse av arbeidsgiverperioden og/eller innføring av en ordning med delfinansieringsansvar for arbeidsgiver i hele eller deler av stønadsperioden, vil være de tiltakene som er best egnet med hensyn til reduksjon av sykefraværet. Innføring av karensdag(er), lavere kompensasjonsnivå for sykepenger og innstramming i retten til å bruke egenmelding ble også drøftet.
Arbeidsmiljøutvalget avga sin innstilling sommeren 1992 - NOU 1992: 20 Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle. Utvalget skulle bl a vurdere hvordan virksomheten kan ansvarliggjøres i rehabiliterings- og attføringsarbeidet, bl a gjennom en annen fordeling av kostnadene.
Utvalget konkluderte med at arbeidsmiljøloven ikke kan sikre arbeidsmiljøet alene. Også andre virkemidler må tas i bruk for å bygge opp under intensjonene bak loven. Utvalget mente at arbeidsmiljøinnsatsen er avhengig av at virksomhetene selv ser nytten av å foreta arbeidsmiljøforbedringer.
Utvalgets flertall gikk inn for å omlegge sykepengeordningen ved at arbeidsgiverne gis et økt økonomisk ansvar for å gi virksomhetene en økonomisk stimulans til å forbedre arbeidsmiljøet og dermed redusere sykefraværet. Også her ble det pekt på en forlenging av arbeidsgiverperioden eller et økonomisk delansvar for arbeidsgiveren ut over to uker. Utvalgets flertall gikk inn for en utvidelse av arbeidsgiverperioden uten å ta standpunkt til hvor mye den bør utvides. Samtidig framhevet de at dispensasjonsordningene for kronisk syke og andre utsatte grupper bør styrkes.
I 1990 inngikk partene i arbeidslivet en samarbeidsavtale med formål om å redusere sykefraværet med 10 prosent i 1991 i forhold til 1990. Tilsvarende mål ble satt for 1992 i forhold til 1991. I forbindelse med lønnsforhandlingene våren 1993 ble partene enige om at målet for nedgangen i sykefraværet for hele avtaleperioden skulle være på minst 20 prosent i forhold til utgangsåret 1990.
Til sammen sank sykefraværet med 15,5 prosent (NHOs fraværsstatistikk) i hele perioden 1990-1993. Samtidig sank utbetalte sykepengedager fra folketrygden pr sysselsatt med 13 prosent.
Høsten 1992 fremmet Regjeringen forslag om en omlegging av sykelønnsordningen ved å utvide arbeidsgiverens ansvar for sykepenger (Ot prp nr 9 for 1992-93). Forslaget gikk ut på å utvide arbeidsgiverperioden fra to til fire uker samtidig som at arbeidsgiveren skulle få et medfinansieringsansvar med 20 prosent fra og med den 13. fraværsuken. Samtidig ble det foreslått å redusere arbeidsgiveravgiften med 0,7 prosentpoeng. Flertallet i Stortinget avviste forslaget (Innst O nr 40 for 1992-93). Begrunnelsen var at en slik omlegging ville bety en merbelastning for næringslivet, spesielt for mindre bedrifter. Flertallet understreket imidlertid viktigheten av at det satses på arbeidsmiljøtiltak for å redusere sykefraværet.
Sykefraværsprosjektet er nå formelt avsluttet, men partene har inngått avtale om videre samarbeid uten at det er satt opp spesielle mål om fraværsreduksjon.
I St meld nr 35 (1994-95) Velferdsmeldingen gis det en bred omtale av utviklingen i sykefraværet fram til 1994, tiltak som har vært satt i verk og mulige strategier og modeller for endringer i sykepengeordningen. Det skisseres og drøftes endringer med økt arbeidsgiveransvar (utvidet arbeidsgiverperiode/medfinansiering i hele eller deler av sykepengeperioden) og egenansvar (karensdag/lavere kompensasjonsnivå). Meldingen konkluderer med at det er et mål for Regjeringen å få sykefraværet ytterligere ned. I Velferdsmeldingen foreslår ikke Regjeringen endringer i sykelønnsordningen, men uttaler at den vil vurdere ordningen fortløpende opp mot de resultatene som nås gjennom fraværsforebyggende tiltak i arbeidslivet.
Nedgangen i sykefraværet stagnerte og begynte å øke i siste kvartal av 1994. Sykekefraværet i første halvår av 1995 var 6,5 prosent høyere enn i første halvår 1994. For hele 1995 var sykefraværet 6,4 prosent høyere enn i 1994. Antall sykepengedager som folketrygden betaler pr arbeidstaker, gikk opp med 7,3 prosent i første halvår i år sammenliknet med første halvår i 1995.
2.1.3 Gjeldende rett
Sykepenger fra trygden ytes som hovedregel fra den 15. sykepengedagen og deretter i en periode på inntil 50 uker. Arbeidstakere har rett til sykepenger fra arbeidsgiver i de første to ukene. Dette tidsrommet kalles arbeidsgiverperioden. Arbeidsgiveransvar for sykepenger i de første to ukene ble innført i 1978 samtidig som kompensasjonsnivået for sykepenger ble hevet til 100 prosent og de tre karensdagene fra folketrygden ble fjernet.
Arbeidstakere som lider av en langvarig eller kronisk sykdom som medfører risiko for et særlig stort samlet sykefravær, kan etter vedtak av trygdekontoret unntas fra bestemmelsene om arbeidsgiveransvar for sykepenger. Det samme gjelder for arbeidstakere som har en sykdom som medfører risiko for gjentatte sykefravær i en begrenset periode. Som særlig stort fravær regnes i utgangspunktet ca 35 dager i året, mens 25 dager fordelt på minst 5 fraværstilfeller regnes som særlig stort når sykefraværet bare faller innenfor arbeidsgiverperioden. Arbeidsgiver skal i disse tilfellene forskottere sykepenger i tidsrom som ellers ville vært arbeidsgiverperiode, og kan kreve sykepengene refundert fra trygdekontoret.
Arbeidsgivere som har få ansatte, kan mot særskilt avgift delvis forsikre sitt ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden. For å komme inn under forsikringsordningen må arbeidsgivernes samlede lønnsutgifter i kalenderåret forut for forsikringsåret ikke overstige et nærmere fastsatt beløp. Beløpet reguleres pr 1. juli hvert år, og forsikringsåret løper fra 1. juli til 30. juni. Gjeldende grense tilsier lønnsutgifter under 1 604 000 kroner. Premien er i dag på 1,2 prosent av lønnsutgiftene. Forsikringen dekker 100 prosent av utgiftene til sykepenger og arbeidsgiveravgift av sykepengene fra og med fjerde sykefraværsdag i hvert enkelt sykdomstilfelle.
Både i arbeidsgiverperioden og resten av sykepengeperioden ytes det sykepenger til arbeidstakere med 100 prosent av inntektsgrunnlaget. Sykepenger fra trygden ytes imidlertid ikke dersom inntekten pr år utgjør mindre enn 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Det ytes heller ikke sykepenger fra folketrygden for inntekt som overstiger 6 ganger grunnbeløpet. Noen regel om minimumsinntekt gjelder ikke for arbeidsgiverperioden.
2.1.4 Departementets vurdering og forslag
2.1.4.1 Generelt
I NOU 1990: 23 Sykelønnsordningen ble det framhevet at ved å synliggjøre bedriftenes reelle kostnader ved et dårlig arbeidsmiljø, vil en kunne påvirke bedriftene til systematisk arbeidsmiljø- og sikkerhetsarbeid. Slik vil en kunne oppnå reduksjon i sykefraværet.
I NOU 1992: 20 Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle ble det konkludert med at en arbeidsmiljøinnsats som vil kunne føre til nedgang i sykefraværet, er avhengig av at virksomhetene i større grad engasjerer seg i og ser nytten av arbeidsmiljøforbedringer. Virkemidlet for å få til dette er etter utvalgets mening å gi arbeidsgiverne et økt økonomisk ansvar i sykelønnsordningen ved å utvide arbeidsgiverperioden.
Departementet finner det meget positivt at partene i arbeidslivet fortsetter å samarbeide for å forebygge og redusere sykefraværet etter 1993.
På bakgrunn av den forholdsvis sterke økningen i sykefraværet i den senere tid, ser det likevel ut til at et slikt uforpliktende frivillig samarbeid ikke er tilstrekkelig til å snu utviklingen.
Departementet slutter seg til sykelønns- og arbeidsmiljøutvalgenes vurderinger. Dagens sykelønnsordning oppfordrer ikke arbeidsgiveren i tilstrekkelig grad til å forebygge sykefraværet og ta vare på utsatte arbeidstakere, eller til tidlig oppfølging når det er aktuelt. Bedriftenes reelle kostnader bør synliggjøres bedre slik at de stimuleres til å bedre arbeidsmiljøet og til oppfølging av sykmeldte når det er behov for det.
For øvrig vil departementet framheve betydningen av å fortsette samarbeidet mellom partene og behovet for å målrette det fraværsforebyggende arbeidet mot spesielle risikogrupper. Gjennom dette samarbeidet skapes og spres kunnskap i betydelig større grad enn de tiltakene som settes i verk i den enkelte bedrift.
2.1.4.2 Utvidelse av arbeidsgiverperioden
Departementet går i likhet med et flertall i utvalget som avgav NOU 1992: 20 Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle inn for å utvide arbeidsgiverperioden. Departementet foreslår en utvidelse på en uke. Arbeidsgiverperioden vil da bli på tre uker.
Dette vil etter departementets mening bidra til å tydeliggjøre bedriftenes ansvar og stimulere deres motivasjon til å sette i verk arbeidsmiljøtiltak og til å følge opp den sykmeldte. Arbeidsmiljøtiltak vil kunne forebygge og redusere sykefravær som skyldes forhold på arbeidsplassen. Bedre kontakt med og oppfølging av den sykmeldte tidlig i sykemeldingsperioden vil også bidra til å forhindre langvarig fravær og utstøting fra arbeidsmarkedet.
I tillegg regner departementet med at arbeidsgiverens interesse i å bruke såkalt aktiv sykemelding tidlig i sykemeldingsperioden vil øke. Aktiv sykemelding vil si at arbeidsgiver tilrettelegger for annet lettere arbeid eller arbeidstrening/opplæring som arbeidstakeren kan klare tross helseproblemene vedkommende er sykemeldt for. Trygdekontoret kan betale sykepenger i inntil 12 uker etter arbeidsgiverperiodens utløp ved slik aktiv sykemelding.
En utvidelse av arbeidsgiverperioden vil frigjøre ressurser i trygdeetaten som kan brukes til å bedre oppfølgingen av sykmeldte. Til tross for at trygdeetaten er blitt styrket med 100 stillinger i forbindelse med innføringen av 12-ukersvedtak om oppfølging av sykmeldte, er det en kjensgjerning at mange trygdekontorer har en så belastet arbeidssituasjon at kvaliteten på oppfølgingsarbeidet blir forringet og er varierende.
Det vises til § 3-5 nr 2 i lovforslaget.
2.1.4.3 Unntaksordninger
De offentlige utvalgene framhevet at en utvidelse av arbeidsgiverperioden vil kunne føre til at arbeidstakere med svakere helse får problemer på arbeidsmarkedet fordi arbeidsgivere fokuserer på «friske» arbeidstakere. Arbeidsmiljøutvalget mente at det bør treffes tiltak slik at disse gruppene ikke blir skadelidende.
Departementet foreslår derfor en utvidelse av unntaksordningen for kronisk syke og forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte for å unngå negative følger av utvidelsen av arbeidsgiverperioden.
Unntaksordningen for kronisk syke
Kronisk syke med risiko for stort sykefravær kan etter gjeldende regler unntas fra arbeidsgiverperioden på to uker, se folketrygdloven § 3-7. Som særlig stort fravær regnes i utgangspunktet 35 dager i året, mens 25 dager fordelt på minst 5 fraværstilfeller regnes som særlig stort når sykefraværet bare faller innenfor arbeidsgiverperioden.
Departementet foreslår at unntaksordningen skal gjelde hele den foreslåtte arbeidsgiverperioden på tre uker. I § 3-7 anvendes begrepet «arbeidsgiverperioden», slik at det ikke er nødvendig med lovendring når denne perioden utvides.
Forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte
Etter gjeldende forsikringsordning kan arbeidsgivere som har lønnsutgifter under 1 604 000 kroner, forsikre arbeidsgiveransvaret sitt fra og med fjerde sykefraværsdag, se folketrygdloven § 3-8. Premiesatsen er i dag 1,2 prosent av lønnsutgiftene.
Departementet foreslår at ordningen skal omfatte hele arbeidsgiverperioden på tre uker fra og med fjerde fraværsdag. I § 3-8 vises det til § 3-5 nr 2 som regulerer arbeidsgiverperiodens lengde, slik at det ikke er behov for lovendring i § 3-8 når arbeidsgiverperioden utvides.
Premiesatsen foreslås forhøyet fra 1,2 til 1,5 prosent av lønnsutgiftene slik at den dekker det utvidete ansvaret.
2.1.4.4 Om beregning av sykepengeperioden
I tillegg til to ukers arbeidsgiverperiode ytes det i dag sykepenger fra folketrygden i inntil 250 dager/50 uker. Når arbeidsgiverperioden foreslås utvidet med en uke, foreslås det også at maksimaltiden for sykepenger fra trygden reduseres tilsvarende slik at den settes ned til 245 dager/49 uker. Arbeidstakeren vil da fortsatt være sikret sykepenger i til sammen 52 uker. Det vises til § 3-12 A i lovforslaget.
En alderspensjonist som mottar gradert pensjon, har rett til sykepenger i den vanlig arbeidsgiverperioden, men stønadstiden for sykepenger fra trygden er begrenset til 90 dager. Det vises nærmere til forskrift av 7. april 1978, gitt med hjemmel i folketrygdloven § 3-3 nr 2, om begrensing og opphør av sykepenger for trygdet som mottar uførepensjon eller alderspensjon etter folketrygdloven, eller avtalefestet pensjon etter loven om statstilskott, jf § 6. Departementet vil ikke foreslå noen endring av stønadstiden for sykepenger fra trygden for alderspensjonister med gradert pensjon. Utvidelsen av arbeidsgiverperioden medfører således at eldre arbeidstakere med gradert alderspensjon får rett til sykepenger i en uke mer enn tidligere.
2.1.4.5 Feriepenger av sykepenger
Etter den tidligere ferieloven av 14. november 1947 var arbeidsgiver pålagt ansvaret for feriepenger for en periode på 12 uker. Ferieloven av 29. april 1988 bygger på et kildeprinsipp, slik at den som utbetaler sykepenger også skal betale feriepenger av dette. Som en følge av dette tok trygden over ansvaret for feriepenger i inntil 10 uker.
Forslaget om tre ukers arbeidsgiverperiode fører til at arbeidsgiverne får et utvidet ansvar også for feriepenger. Trygdens ansvar for feriepenger foreslås derfor redusert til 9 uker.
Det vises til forslaget til endringer i folketrygdloven § 3-5 nr 4 og i ferieloven § 10 nr 4 andre ledd bokstav a.
2.1.4.6 Ordningen med reisetilskott
I stedet for sykepenger kan det ytes reisetilskott fra trygden for å dekke ekstra transportutgifter til og fra arbeidsstedet. På grunn av arbeidsgiverperioden og at selvstendig næringsdrivende, oppdragstakere og inaktive m fl først får sykepenger etter to uker, ytes det reisetilskott først fra og med den 15. dagen.
Forslaget om tre ukers arbeidsgiverperiode fører til at reisetilskott fra folketrygden først kan ytes til arbeidstakere etter utløp av arbeidsgiverperioden, dvs fra den 22. dagen. For andre grupper blir det ingen endringer når det gjelder reisetilskott fra og med den 15. dagen.
Det vises til § 3-1 nr 2 andre ledd i lovforslaget.
2.1.4.7 Tilbakefall
Dersom en arbeidstaker blir arbeidsufør på ny innen to uker etter et fravær på grunn av sykdom, skal den tidligere fraværsperioden regnes med ved beregningen av arbeidsgiverperioden. Det skal heller ikke regnes ny arbeidsgiverperiode før det har gått mer enn to uker etter et sykefravær som arbeidsgiveren har betalt sykepenger for i en full arbeidsgiverperiode.
Lengden av tilbakefallsfristene har nær sammenheng med lengden av arbeidsgiverperioden. Tilbakefallsfristene foreslås derfor utvidet til tre uker i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden.
Det vises til § 3-6 nr 3 første ledd i lovforslaget.
2.1.4.8 Sykepenger ved yrkesskade
Har en trygdet mottatt sykepenger i maksimal stønadstid, må det gå 26 uker før ny stønadsperiode begynner å løpe. Ved yrkesskade er det ingen slik begrensning.
Det foreslås at ordlyden i bestemmelsen om yrkesskade endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden.
Det vises til § 3-17 bokstav e i lovutkastet.
2.1.5 Ikrafttredelse. Administrative og økonomiske konsekvenser
Omleggingen av sykepengeordningen foreslås gjennomført fra 1. mars 1997.
Omleggingen gis virkning for tilfeller hvor arbeidsuførheten inntrer etter 28. februar 1997.
Med uendret sykefravær vil utvidelsen av arbeidsgiverperioden føre til en innsparing for folketrygden på 1 280 millioner kroner på årsbasis. I 1997 vil innsparingen bli 930 millioner kroner.
En utvidet arbeidsgiverperiode vil bety en viss administrativ avlasting av trygdeetaten. De frigjorte ressursene vil bli brukt til å intensivere arbeidet med å følge opp sykmeldte. Fra 1993 registrerer trygdekontorene alle sykmeldingsblanketter som gjelder arbeidsgiverperioden, noe som er en forutsetning for å kunne gi statistikk for denne perioden. Det er således vesentlig utbetalingsdelen for den tredje uken som blir en avlastning for trygdeetaten.
2.2 Sykepenger under behandling i forbindelse med sterilisering. Folketrygdloven § 3-2 nr 1 andre ledd
2.2.1 Innledning
Departementet foreslår at det gis en direkte hjemmel for rett til sykepenger ved arbeidsuførhet som følge av steriliseringsinngrep.
2.2.2 Gjeldende rett
Retten til sykepenger etter folketrygdloven § 3-2 nr 1 er betinget av at den trygdede er helt arbeidsufør på grunn av sykdom eller at pågående behandling eller undersøkelse gjør det nødvendig at vedkommende ikke arbeider. I tillegg inntrer retten til sykepenger ved visse typer behandling som medfører arbeidsuførhet, blant annet ved behandling for barnløshet, og når smittefare gjør det nødvendig med fravær fra arbeidet. Det kan også ytes sykepenger under yrkesrettet attføring.
Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden kom i en kjennelse av 18. september 1989 (AN-sak 23/88) til at arbeidstakere etter gjeldende regler ikke har rett til sykepenger fra arbeidsgiver ved fravær fra arbeidet i forbindelse med steriliseringsinngrep. Nemndas flertall har i sin begrunnelse lagt vekt på at det i den aktuelle saken ikke synes å være medisinsk indikasjon for inngrepet. Selv om det dreier seg om en akseptert medisinsk behandling for å hindre uønsket graviditet, mente nemndas flertall at arbeidsgiveren i dette tilfellet ikke har plikt til å dekke trygdekontorets refusjonskrav. I en tidligere kjennelse av 9. mai 1989 (AN-sak 22/88) kom ankenemnda til motsatt resultat.
2.2.3 Departementets vurdering og forslag
Departementet bemerker at steriliseringsinngrep har et allment akseptert formål, noe som er nedfelt i egen lov, jf lov 3 juni 1977 nr 57 om sterilisering. Utgiftene til inngrepet dekkes av det offentlige. Departementet mener derfor det er lite rimelig at det ikke skulle foreligge rett til sykepenger ved arbeidsuførhet i forbindelse med slike inngrep.
Saken har vært forelagt for Statens helsetilsyn som uttaler at det ut fra et medisinsk synspunkt synes riktig at arbeidsuførheten etter steriliseringsinngrep gir rett til sykepenger uansett om inngrepet er medisinsk begrunnet eller ikke.
Departementet har vurdert om det kan være aktuelt å frita arbeidsgivere fra å yte sykepenger i disse tilfellene, slik det er gjort for sykepenger til donor ved transplantasjoner. Spørsmålet om å gjøre unntak fra arbeidsgiveransvaret ble også vurdert i forhold til svangerskapsavbrudd og behandling for barnløshet. Departementet kom i begge tilfeller til at en unntaksregel vil være vanskelig å praktisere av hensyn til diagnosen, som er beskyttet av taushetsplikt, jf Ot prp nr 50 (1987-88) og Ot prp nr 44 (1989-90). De samme hensyn gjør seg gjeldende ved sykmelding pga sterilisering. Departementet vil derfor ikke foreslå noe unntak fra arbeidsgiveransvaret i disse tilfellene.
Departementet vil på grunnlag av dette, foreslå at det i folketrygdloven § 3-2 nr 1 andre ledd tas inn en ny bokstav g med direkte anvisning på rett til sykepenger ved arbeidsuførhet som følge av steriliseringsinngrep.
Det vises til lovutkastet § 3-2 nr 1 andre ledd bokstav g.
2.2.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser
Endringen foreslås å tre i kraft 1. januar 1997 og gjøres gjeldende for tilfeller hvor arbeidsuførheten inntrer etter 31. desember 1996.
Fra medisinsk hold opplyses det at menn sjelden er arbeidsuføre mer enn 1 dag, og kvinnene i 3-7 dager, ved sterilisering.
Basert på ca 8 000 steriliseringer pr år, et gjennomsnittlig antall fraværsdager i forbindelse med inngrep og et gjennomsnittlig sykepengegrunnlag, antas det at sykepenger ved arbeidsuførhet i forbindelse med sterilisering vil beløpe seg til ca 17 millioner kroner pr år.
Fordi korttidsfravær som dette stort sett faller i arbeidsgiverperioden, vil trygdens merutgifter bli helt ubetydelige. Da sykmelding til arbeidsgiveren ikke gir opplysninger om diagnoser, antar departementet at arbeidsgiverne allerede i dag dekker sykepenger i de fleste tilfellene.