6 HJELPEMIDDELSENTRALENE - VEDTAKSMYNDIGHET OG ANKEADGANG. FOLKETRYGDLOVEN § 14-7

6.1 Innledning

Departementet foreslår at hjelpemiddelsentralene får vedtaksmyndighet i alle hjelpemiddelsaker. Etter gjeldende rett har sentralene bare myndighet til å innvilge, men ikke å avslå krav om hjelpemidler.

Hensikten med dette forslaget er å få en lik og mer effektiv saksbehandling.

6.2 Gjeldende bestemmelser for hjelpemiddelsentralenes vedtaksmyndighet

Ansvaret for hjelpemiddelsentralene ble fra 1. januar 1994 overført fra fylkeskommunene til staten og forankret i trygdeetaten, se folketrygdloven §§ 13-1 og 13-4 (Ot prp nr 64 for 1992-93, s 10 og 11). I forbindelse med ansvarsoverføringen ble det også gitt lovhjemmel for at Rikstrygdeverket kan bestemme at krav om hjelpemidler kan settes fram for hjelpemiddelsentralen (se lovens § 14-2), og for at Rikstrygdeverket helt eller delvis kan overlate avgjørelsesmyndighet til å innvilge krav om hjelpemidler til hjelpemiddelsentralene, se lovens § 14-6. Derimot fant departementet på dette tidspunktet at det ikke var naturlig at sentralene skulle kunne fatte vedtak om avslag. Tvilssaker mente man burde avgjøres av trygdekontorene. Det ble derfor heller ikke foretatt noen endring i lovens § 14-7 om anke- og klageadgang.

Før Rikstrygdeverket generelt delegerte avgjørelsesmyndighet til hjelpemiddelsentralene ble det gjennomført prøveprosjekter i Finnmark og Hedmark med overføring av vedtaksmyndigheten. Prosjektet omfattet vedtaksmyndighet for hjelpemidler etter § 5A-8 med unntak av datahjelpemidler. Små hjelpemidler ble i prosjektet underlagt forenklet saksbehandling på hjelpemiddelsentralene. I forbindelse med prøveprosjektene ble det etablert egne trygdefaglige enheter ved hjelpemiddelsentralen. Prøveordningen ble evaluert høsten 1995 og ansett som vellykket.

6.3 Departementets vurdering og forslag

Kompetansen på området hjelpemidler er forholdsvis svak i det enkelte trygdekontor, noe som fører til uensartet praksis. Dette gir ulikheter i tilbudet til de funksjonshemmede.

Trygdekontorene må ved vurdering av hjelpemiddelsaker i stor utstrekning legge til grunn anbefalinger fra det kommunale hjelpeapparat eller fra annen linjetjeneste på fylkesnivå, bl a hjelpemiddelsentralene. Det er nå etablert hjelpemiddelsentraler i alle fylker, slik at forholdene ligger til rette for å overføre avgjørelsesmyndighet for alle krav om hjelpemidler til hjelpemiddelsentralene, dvs også krav om datahjelpemidler og krav etter § 5A-3 (hjelpemidler under attføring og i arbeid). Departementet mener videre at også myndighet til å fatte vedtak om avslag nå bør kunne delegeres til hjelpemiddelsentralene.

Departementet forutsetter at det i forbindelse med overføringen av vedtaksmyndighet etableres egne trygdefaglige enheter ved hjelpemiddelsentralene, slik at det foretas en klar rolle- og ansvarsfordeling mellom formidlingsfaglig rådgivning og avgjørelsesmyndighet. Formidlerne ved sentralene, som enten har helsefaglig, pedagogisk eller teknisk kompetanse bør ha ansvaret for å gi faglige råd, mens den formelle avgjørelsesmyndighet bør ligge i en egen enhet med trygdefaglig kompetanse. Ved å samle vedtaksmyndighet på hjelpemiddelsentralene vil vedtaksfunksjonærenes kompetanse økes, og brukerne vil få mer lik saksbehandling.

Overføringen av vedtaksmyndigheten forutsetter at ressurser overføres fra trygdekontorene til hjelpemiddelsentralene, og det tas sikte på at dette gjennomføres i løpet av 1997. En slik delegering av vedtaksmyndighet medfører behov for en klageordning. Departementet foreslår at Rikstrygdeverket blir ankeinstans for avgjørelser truffet av hjelpemiddelsentralene.

Det vises til § 14-7 nr 3 i lovutkastet.

6.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringen i § 14-7 foreslås å tre i kraft fra 1. januar 1997.

Kvaliteten i avgjørelsene antas å bli betydelig forbedret ved at den formidlingsfaglige og trygdefaglige kompetansen samles på fylkesnivå. Dette forventes å føre til at utlevering av ikke hensiktsmessige eller unødvendig dyre hjelpemidler i stor utstrekning kan unngås. Dette antar departementet vil føre til innsparinger, uten at det er mulig å tallfeste dette.

Administrativt vil ordningen bety en forenkling.