Ot.prp. nr. 44 (2008-2009)

Om lov om endring av lov om odelsretten og ­åsetesretten, lov om konsesjon ved erverv av fast ­eiendom mv. og lov om jord mv.

Til innholdsfortegnelse

6 Departementets vurderinger og forslag til endringer

6.1 Arealgrenser og skjønnsmessige begrep, odelslov og konsesjonslov

6.1.1 NOU 2003:26 og departementets høringsnotat 2008

6.1.1.1 Innledning

Arealgrenser og skjønnsmessige begrep som gjelder hvilke eiendommer som kan odles, og hvor det oppstår bo- og driveplikt etter odelsloven er fastsatt i odelsloven kapittel I. Særlig viktig er §§ 1 og 2. I punkt 3.1 foran er det gitt en beskrivelse av bestemmelsene. Konsesjonslovens bestemmelser om arealgrense og bo- og driveplikt er beskrevet i punkt 3.2.4.

I odelsloven og konsesjonsloven er det langt på vei brukt det samme antallet dekar. Bestemmelsene omfatter likevel ikke nødvendigvis de samme eiendommene. Årsaken til dette er at lovene bygger på ulike arealkarakteristikker for produksjonsarealene («jordbruksareal» i odelsloven, og «fulldyrka mark» i konsesjonsloven). I tillegg er arealgrensen for odling og bo- og driveplikt etter odelsloven knyttet til eiendom som «minst» er 20 dekar, mens bo- og driveplikt og konsesjon etter konsesjonsloven gjelder eiendom som er «over» 20 dekar. Heller ikke de skjønnsmessige kriteriene i odelsloven og konsesjonsloven er like. I odelsloven brukes begrepet «kan nyttast til landbruk». I konsesjonslovens bestemmelse om bo- og driveplikt brukes begrepet «jord- og skogbrukseiendom».

6.1.1.2 Odelslovutvalgets tilråding

Odelslovutvalget foreslo i NOU 2003:26 endringer i odelsloven §§ 1 og 2.

Utvalget la til grunn at odelsretten burde omfatte de såkalte støttebrukene, dvs. jord- og skogbrukseiendommer som drives i kombinasjon med arbeid/næring utenfor bruket. Den nedre grensen for hvilke eiendommer som burde kunne odles måtte dermed trekkes mot eiendommer som vanligvis ikke kan gi et positivt økonomisk utbytte. Utvalget pekte på at avgrensingen ikke er enkel. Den vil avhenge av arealenes art og størrelse, men i første rekke med den valgte driftsformen, herunder de naturlige forutsetningene for drift av eiendommen. Utvalget mente at også brukerens personlige kvalifikasjoner eller økonomi kunne være avgjørende for inntjeningen.

Utvalget mente at grensen må settes ut fra objektive kriterier (eiendommens kvaliteter), og at den beste løsningen er å knytte den til en minstegrense for eiendommens produktive areal. Utvalget mente at grensen måtte settes så høyt at den i all hovedsak utelukket ferieeiendommer og andre eiendommer som ikke har potensial til å bli støttebruk.

Sett i en slik sammenheng mente utvalget at utformingen av odelsloven § 1 der det forutsettes at eiendommen «kan nyttast til landbruksdrift» er uheldig. Utvalget uttalte om dette:

«......det opereres med kriterier som gir rom for vidt skjønn slik at det er vanskelig å si på forhånd hvilket resultat domstolene ville komme til der det er tvist. Et viktig moment i denne sammenhengen er også at de jord- og skogbrukskyndige ikke så sjelden kommer til forskjellige resultater vedrørende spørsmålet om eiendommens avkastningsevne. Dette medfører usikkerhet både for eierne av denne typen eiendommer og aktuelle kjøpere. Resultatet blir derfor i mange tilfeller unødvendige og fordyrende prosesser i rettsapparatet, eller at potensielle kjøpere avstår fra å kjøpe eller at den odelsberettigede avstår fra å løse eiendommen. En annen innvending mot bestemmelsen er at den gir en altfor elastisk grense for odlingsjord, alt etter skiftende markedsforhold og rammevilkår for landbruket. Hva som er odlingsjord vil med andre ord til en viss grad være avhenging av konjunktursvingninger i landbruket.»

Utvalget pekte videre på at stadig større eiendommer taper sin status som odelsjord på grunn av domstolenes tolkning av bestemmelsen. Om denne utviklingen uttalte utvalget:

«Det er imidlertid vanskelig på forhånd å forutsi utfallet i slike saker, særlig for de lavere domstolene. Dersom loven ikke endres, vil denne utviklingen trolig fortsette, men det er usikkert i hvor stor utstrekning. Det er heller ikke utenkelig at utviklingen vil bli ulik i forskjellige deler av landet, slik en allerede har sett eksempler på. Utvalget mener også av denne grunn at en regelendring vil gi bedre forutberegnelighet.»

Utvalget foreslo derfor at vurderingstemaet «kan nyttast til landbruksdrift» ble strøket i § 1 første punktum slik at arealgrensene i § 2 blir avgjørende for om eiendommen kan odles. Utvalget mente likevel at det er behov for en sikkerhetsventil fordi det kunne tenkes helt spesielle forhold som innebar at eiendommen oppfylte arealkravet, men likevel ikke burde anses som odlingsjord. Utvalget la til grunn at begrepet «landbrukseigedom» i § 1 første punktum er en slik sikkerhetsventil. De presiserte imidlertid at dette begrepet ikke måtte utvikles til å bli et selvstendig vilkår ved siden av reglene i § 2.

Odelslovutvalget fant at odelsrett fortsatt bør kunne hevdes på skog; også rene skogeiendommer. De viste til at skogressursene fortsatt har stor betydning for norsk landbruk. For mange kombinasjonsbruk har skogen tradisjonelt utgjort og utgjør en viktig inntektskilde vinterstid når gården har ledig arbeidskraft og maskinkapasitet. I tillegg la de vekt på at gårdbrukerne bør ha tilgang til flere typer ressurser slik at de blir mindre sårbare overfor endringer i overføringsnivå og andre endringer i rammevilkårene i landbruket. Også behovet for nytenkning med hensyn til utnyttelse av landbrukets ressurser ble trukket fram av utvalget som begrunnelse for at skogeiendommer skulle kunne odles.

Odelslovutvalget var delt i synet på hvor den nedre arealgrensen i § 2 burde trekkes. Et flertall mente at arealgrensen burde være på 50 dekar jordbruksareal og 1000 dekar skog. Flertallet bygget sitt syn på en helhetsvurdering. De uttalte for øvrig at en økning av arealgrensen ville kunne bidra til økt omsetning av mindre landbrukseiendommer og tilleggsjord.

Et mindretall foreslo at grensen skulle trekkes på 30 dekar jordbruksareal og 500 dekar skog. Mindretallet la vekt på at det er store forskjeller i eiendomsstrukturen i landet på grunn av ulik topografi, klima og andre naturgitte forhold. En markert økning i arealgrensen ville kunne føre til at en:

«......relativt stor andel av landbrukseiendommene i enkelte deler av landet ikke vil bli odelseiendommer. Etter disse medlemmenes oppfatning vil en slik utvikling ikke være i samsvar med målet om å opprettholde et aktivt landbruk over hele landet.»

Utvalget la videre vekt på odelsrettens holdningsskapende funksjon som har ført til at jorda og eiendommen holdes i hevd, og de viste til at inntektspotensialet på det enkelte bruk ikke behøver å ha sammenheng med arealstørrelse. Videre la de til grunn at en sterk landbrukspolitisk satsing på småskalaproduksjon vil forsterke denne tendensen. Mindretallet pekte også på at statistikken viste at jenter i større grad enn gutter overtar mindre eiendommer. For å sikre at jenter overtar landbrukseiendom også i fremtiden mente de at arealgrensene bør holdes på et relativt lavt nivå. Mindretallet uttalte om dette:

«For disse medlemmer er altså ikke odelsinstituttet i seg selv, men også arealgrensens nivå avgjørende for å sikre likestilling i landbruket. Det vil ut fra ovennevnte være uheldig om en stor andel av eiendommer i landbruksmessig drift opphører å være landbrukseiendommer og kun være undergitt et eventuelt konsesjonslovverk som stadig er i endring.»

Hele utvalget bygget i sine forslag på begrepene i gjeldende § 2 (jordbruksareal og produktiv skog), og de la også til grunn at selv om eiendommen ikke oppfylte kravet til jordbruksareal, burde jord, skog og andre rettigheter kunne slås sammen, slik at eiendommen likevel kunne odles. Et flertall i utvalget uttalte om dette:

«Etter dagens odelslov er det til en viss grad anledning til å kompensere manglende jordbruksareal ved «..anna areal, rettar og lunnende..» (rett til utmarksbeite, allmenning, seter, jakt og fiske med videre). Hensynet bak denne regelen er at eiendommer som tross alt har betydning som støttebruk for eieren, skal være odelsjord/odlingsjord. Utvalget ønsker å videreføre muligheten for å kompensere noe manglende jordbruksareal på dette viset. Blant annet vil dette være naturlig hvor det er gårdsskog som ikke på selvstendig grunnlag oppfyller odelslovens krav til odlingsjord. Det understrekes likevel at det er behov for å forenkle regelen slik at den blir klar og forutsigbar.»

Utvalget foreslo at manglende jordbruksareal bare kan suppleres med annet selveiet areal, slik at det ble en viss forholdsmessighet mellom det manglende jordbruksarealet og kompensasjonskravet. Hvor mye areal som skulle til for å kompensere for det manglende jordbruksarealet måtte bero på en skjønnsmessig vurdering. Løsningen innebar at det ikke lenger ville bli nødvendig å ta stilling til allmenningsrett, jakt- og fiskeretter, hogstretter og andre realservitutter ved vurderingen av om eiendommen er odlingsjord. Verdien av festeavgifter, inntekter fra steinbrudd, alpinanlegg mv. kan heller ikke trekkes med.

På den annen side la utvalget til grunn at andel i realsameie har slike likhetstrekk med areal som eies fullt ut at det burde tas med i eiendommens arealgrunnlag. Utvalget viste til at sameierne har grunneierrådighet over realsameier bare begrenset av den enkelte eiendommens eierandel, jf. sameielovens bestemmelser. De uttalte videre at realsameier heller ikke er uønsket i et landbrukspolitisk perspektiv. Utvalget foreslo at det skulle gå direkte fram av loven at andel av realsameier skal regnes med ved vurderingen av om hovedeiendommen er odlingsjord.

Utvalget foreslo også at det skulle fastsettes en minstegrense i loven for hvor stor en teig måtte være for å kunne regnes som jordbruksareal eller skogareal. En jordbruksteig på mindre enn ett dekar kunne ikke anses som jordbruksareal i lovens forstand. Utvalget foreslo tilsvarende en grense på 10 dekar for produktiv skog.

6.1.1.3 Departementets høringsnotat

I departementets høringsnotat med forslag til endringer i reglene om bo- og driveplikt, sluttet departementet seg til Odelslovutvalgets forslag om at det burde gjøres endringer i odelsloven §§ 1 og 2, og til de begrunnelsene utvalget hadde for dette. Departementet mente likevel at forslagene fra Odelslovutvalget måtte ses i en videre sammenheng der også reglene om bo- og driveplikt etter konsesjonsloven måtte trekkes med. Departementet uttalte i tilknytning til dette:

«Endringer i økonomiske rammebetingelser for landbruket fører til at vilkåret i odelsloven om at eiendommen skal kunne nyttes til landbruksdrift og vilkåret i konsesjonsloven om at boplikten skal gjelde ved erverv av jord- og skogbrukseiendom er egnet til å skape uklarhet om det er boplikt eller odelsrett på eiendommen eller ikke.»

Departementet viste for øvrig til at Høyesterett (i Rt. 2007 side 725) har gitt en klar oppfordring til å endre regelen i odelsloven § 1. Se omtale av dette i punkt 3.1. Departementet la til grunn at forslagene fra Odelslovutvalget ikke var tilstrekkelig til å endre den uheldige situasjonen, og foreslo på dette grunnlaget at de skjønnsmessige kriteriene skulle sløyfes helt, og erstattes med rene arealgrenser. Tilsvarende foreslo departementet å sløyfe uttrykket «jord- og skogbrukseiendom» i konsesjons­loven § 5 annet ledd.

I tillegg til dette mente departementet at det kunne legges til rette for betydelig regelforenkling og for klarere sammenheng mht. hvilke eiendommer som i realiteten blir ansett som en landbrukseiendom dersom arealgrensene for odling, boplikt og konsesjonsplikt samordnes. Departementet viste til at gjeldende arealgrenser er ulike. Se omtale av gjeldende rett i punkt 3.1 og 3.2.4. Departementet foreslo derfor å samordne arealgrensene i odelsloven § 2, konsesjonsloven § 4 første ledd nr. 4, og grensen for bo- og driveplikt etter konsesjonsloven § 5 annet ledd. Departementet la følgende forutsetning til grunn for vurderingen av hvor grensen burde legges:

«Muligheten for samordning må ses i lys av at det fortsatt bør være boplikt ved erverv av odelseiendom, og at boplikt bør være en forutsetning for konsesjonsfrihet. Dette innebærer at arealgrensen for boplikt må være lik, eller over arealgrensen for konsesjonsplikt. For å unngå at samordningen skal få uheldige følger for de særlige hensynene som begrunner odelsrett og konsesjonsplikt, bør det ikke legges opp til for store avvik fra gjeldende regler.»

Forslaget innebar at arealgrensen i odelsloven og ved boplikt skulle være på minst 25 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord, eller 350 dekar produktiv skog. Departementet foreslo videre at arealgrensen for konsesjonsplikt etter konsesjonsloven § 4 skulle gjelde eiendom over 25 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord, eller et totalareal på over 100 dekar som i gjeldende regler.

Departementet foreslo for øvrig at driveplikten skulle flyttes til jordloven. Forslaget om endring av arealgrensen fikk følgelig ikke betydning for driveplikten. Se punkt 6.2 om behandling av dette spørsmålet.

6.1.2 Høringsinstansenes syn

6.1.2.1 Odelslovutvalgets forslag

Odelslovutvalgets forslag ble sendt på høring 13. november 2003. I høringen bekreftet flere instanser at gjeldende odelslov § 1 gir et vidt rom for skjønn, og at det i mange tilfeller har vært vanskelig å ta stilling til om eiendommen «kan nyttast til landbruksdrift». Mange støttet derfor utvalgets forslag til endringer i § 1. Dette ble bl.a. lagt til grunn av fylkeslandbruksstyret i Rogaland som uttalte:

«Behovet for ei klar avgrensing og auke av arealkravet for odlings- og odelsjord har synt seg åpenbart. Endringa av konsesjonslova har forsterka dette. Etter vår vurdering er det vesentleg å få fjerne den usikkerheit som etter kvart har synt seg – ved tolking av kravet om «kan nyttast til landbruksdrift.»

Også Norges Bondelag støttet forslaget, og begrunner dette «ikke minst av prosessøkonomiske hensyn».

Mange av høringsinstansene uttalte seg også til forslaget om å endre arealgrensene. 86 høringsinstanser støttet flertallsforslaget i Odelslovutvalget, mens 36 instanser mente at mindretallsforslaget var bedre.

Noen høringsinstanser mente at det ikke er ønskelig å heve arealgrensene i det hele tatt, mens andre mente at Odelslovutvalget ikke går langt nok. Eksempler på de ulike synene er Norsk Bonde- og Småbrukarlag og NORSKOG. Norsk Bonde- og Småbrukarlag uttalte:

«...understreker at dersom odelslovens virkeområde innskrenkes til å gjelde stadig større enheter, blir den etter hvert en spesiallov for særtilfeller i stedet for en lov med generell gyldighet ved overdragelse av landbrukseiendom.»

NORSKOG uttalte på sin side:

«..Vi finner det imidlertid udiskutabelt at norsk landbruk generelt står overfor betydelige utfordringer i en tid preget av økt liberalisering av grensevernet. I denne situasjonen er en rasjonalisering av eiendomsstrukturen det viktigste bidraget for å øke konkurransekraften i norsk landbruk. På bakgrunn av dette betrakter NORSKOG et lovverk som underbygger en konservering av eiendomsstrukturen som et problem i forhold til situasjonen næringen står overfor. Vi finner det derfor betenkelig å velge en linje som i det vesentlige bidrar til [å] bevare[r] dagens eiendomsstruktur, spesielt når en innlemmelse i EU er mer sannsynlig enn uaktuell. Dette er sannsynligvis landbrukets største problem i forhold til å øke konkurransekraften. Den offentlige forvaltningen bør i dette bildet være ytterst kritisk i forhold til hvilke målsettinger man ønsker å tilfredstille med regelverket. Det er derfor etter vårt syn viktig at begrepet landbrukseiendom i lovverket innebærer et vesentlig produksjonsapparat, samt at lovverket gjøres enhetlig. Når det gjelder flertallets forslag om å sette ny arealgrense for odlingsjord på 50 dekar jord og 1000 dekar skog, så er det en positiv utvikling i så måte, men den gjenspeiler fortsatt ikke dagens situasjon i landbruket. Etter vårt syn bør grensene i forslaget dobles, slik at begrepet odlingsjord omfatter bruk som faktisk utgjør en vesentlig del av eierens inntekt.»

Også en rekke kommuner, fylkesmenn, fylkeslandbruksstyrer og andre som for eksempel Arbeids- og administrasjonsdepartementet mente at arealgrensen bør heves.

Flere av fylkesmennene har i sine uttalelser belyst konsekvensene av forslagene basert på eiendomsstatistikk i sine respektive fylker. Uttalelsene viser at flertallets forslag vil slå ulikt ut i fylkene. For eksempel vil forslaget innebære en reduksjon av antallet odelseiendommer i forhold til i dag i Vest-Agder på ca. 70 %, i Aust-Agder på 60 %, i Sogn og Fjordane på 35 %, og tilsvarende i Oppland på 36 %. Fylkesmennene har også ulikt syn på hvor en arealgrense bør ligge, og mange har drøftet dette inngående. Innstillingen for fylkeslandbruksstyret i Rogaland gir for eksempel uttrykk for tvil om hvor grensen bør gå:

«Om ein først skal oppretthalde odelsloven, er vi noko usikre på om arealkrava bør setjast som gjort av fleirtalet i utvalet: 50 dekar jordbruksareal eller 1000 dekar skog med mellomløysingar eller mindretalets framlegg om 30 dekar jordbruksareal eller 500 dekar skog. Det gjer seg gjeldande omsyn i begge retningar. Etter vårt skjønn vil båe løysingar ha den uheldige konsekvens at ein eigedom vil kunne vere odelseigedom sjølv om den ville kunne seljast konsesjonsfritt på grunnlag av at eigedomen er mindre enn 100 dekar og heller ikkje har 20 dekar dyrka jord. Behovet for ei betre samordning mellom desse to lovene er etter vårt syn til stades. Konsesjonslova burde nytta same omgrepet som odelslova: jordbruksareal – alternativt «dyrka jord» i båe. Landbruksavdelinga er såleis ikkje nøgd med korkje fleirtalsframlegget eller mindretalet sitt framlegg.

Fleirtalsframlegget vil for Rogalands vedkomande føre til at svært få skogeigedomar blir odelseigedom. Vidare blir svært mange av gardsbruka i Ryfylke utan odelsrett. Også med omsyn til likestilling bør ikkje arealkrava setjast for høgt om lova skal oppretthaldast. Statistikken syner at det er særleg dei mindre eigedomane som blir tatt over av jenter.

Avgjerande for kva arealkrav som bør setjast er intensjonen med å halde på odelslova. Som peika på ovanfor har odelslova positive verknader, og på dette grunnlag vil vi tilrå ei arealgrense ikkje over den sett av mindretalet i lovutvalet – kanskje eller lengre ned, og harmonisert med arealgrensa i konsesjonslova.»

De fleste landbruksorganisasjonene synes å lande på mindretallets forslag til endringer. Dette gjelder Norges Bondelag, Norges skogeierforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges bygdeungdomslag. Norges Bondelag uttaler om sitt syn:

«Med grunnlag i dagens krav til effektivt landbruk synes det rimelig at odelsloven også får en oppjustering på dette punkt. Lovutvalgets mindretall går inn for 30 daa jordbruksareal og 500 daa produktiv skog som nye arealgrenser. Norges Bondelag synes dette må kunne tilpasses for hele landet uten store negative konsekvenser.

Det synes i denne forbindelse å være riktig å utelate begrepet «kan nyttast til landbruksdrift», ikke minst av prosessøkonomiske hensyn. Heretter vil man måtte forholde seg til arealene ved vurderingen av om eiendommen er odlingsjord.»

Også Likestillingsombudet, Norges bygdekvinnelag, Juridisk rådgivning for kvinner, Jenter i skogbruket og Likestillingssenteret støtter mindretallets syn, og viser til at kvinner (helst) vil overta mindre bruk (for å kunne ha annet arbeid ved siden av).

Noen kommuner, blant dem Stor-Elvdal, Engerdal, Åmot og Trysil ber departementet se nærmere på en løsning som bedre ivaretar verdiforholdet mellom jord og skog, og mener at en arealgrense på 1000 eller 500 dekar produktiv skog er for stort areal til å sammenlignes med 50 eller 30 dekar jordbruksareal.

6.1.2.2 Departementets forslag

Landbruks- og matdepartementets høringsnotat ble sendt på høring 5. februar 2008. Forslagene til endringer i arealgrenser og skjønnsmessige kriterier ble kommentert av svært mange høringsinstanser. 123 instanser uttalte seg til forslaget til nye arealgrenser, og 95 instanser til forslaget om at kriteriet «kan nyttast til landbruksdrift» skulle oppheves.

Justisdepartementet uttaler generelt om forslagene at:

«De foreslåtte endringene synes å skape større oversikt og forutberegnelighet enn det som er tilfellet med dagens regelverk. Dette gjelder særlig den foreslåtte harmoniseringen av reglene om boplikt i odelsloven og konsesjonsloven».

94% av dem som uttalte seg om forslaget foreslo at den skjønnsmessige vurderingen «kan nyttast til landbruksdrift» sløyfes i odelsloven og ved boplikt. Høringsinstansene ga klart uttrykk for at dagens løsning representerer et betydelig problem. Den Norske Advokatforening er av dem som støtter forslaget om å innføre faste kriterier for odlingsjord fastsatt ut fra arealstørrelser. Foreningen uttaler:

«En slik endring vil medføre at partene ved en overdragelse og løsningssituasjon på en langt mer forutsigbar måte kan vurdere om vilkårene for odlingsjord er tilstede eller ikke. Det vil også medføre en reduksjon i antallet løsningssaker som kommer til behandling for domstolene.»

Foreningen føyde imidlertid til at dette synet forutsatte at arealgrensen ikke ble trukket lavere enn flertallsforslaget i Odelslovutvalget.

Innstillingen til fylkeslandbruksstyret i Rogaland mener at både jord og skog må ses samlet:

«Fylkesmannen vil peike på at det er uheldig at ikkje lovframlegget vil fange opp eigedom med både jord- og skogressursar, som vurdert samla godt vil kunne overstige den produksjonsmessige verdien frå det eine eller andre alternativet. Dette bør rettast opp, men slik at også «kombinasjonsbrukene» blir enkle å vurdere som odelseigedom eller ikkje.»

Kommunene Lindesnes, Meldal, Molde, Nærøy, Rendalen og Rana påpeker også disse følgene av departementets forslag, og mener arealgrensen skal gjelde eiendommens totalareal.

Enkelte kommuner vil beholde dagens arealgrenser, mens andre igjen mener at de bør økes betydelig. Departementet legger til grunn at store regionale forskjeller i ressursgrunnlag og driftsmuligheter har betydning for kommunenes standpunkt til arealgrensene. I innstillingen til Meland kommune vises det til at forslaget medfører at 60 % av kommunens landbrukseiendommer vil komme under grensen for boplikt og odlingsjord:

«Dette vil medføre at mange fleire bruk enn i dag vil verta nytta til fritidseigedomar, som administrasjonen meiner er uheldig. Det er spesielt arealgrensa på 350 daa produktiv skog som medfører ein sterk auke av bruk som får fritak.»

I motsatt retning går Asker kommune som mener arealgrensene bør være henholdsvis 50 og 1000 daa:

«Landbruksutvalget viser til flertallsforslaget i NOU 2003/36 om odels- og åsetesretten hvor arealgrensen for odlingsjord ble foreslått slik at det som hovedregel kreves 50 dekar dyrket jord og 1000 dekar produktiv skog. Odelsretten som institutt er i hovedsak begrunnet med hensynet til å sikre at eiendommer, av landbruksmessig verdi hvor slekten etter en rangordning, har en særrett til å få overta eiendommen på et arveskifte samt en løsningsrett når eiendommen kommer ut av slekten. Retten var også ment å sikre forutsigbarhet samt gi et bedre landbruk. Dette kan en vanskelig se vil bli resultatet ved den arealgrense som departementet nå foreslår. Tilsvarende hensyn bør også gjelde for opprettholdelse av boplikten tatt inn i konsesjonsloven § 5 annet ledd. Vi vil derfor anbefale at departementet tar hensyn til behovet for å utvide arealgrensen...»

24 høringsinstanser mener arealgrensene på konsesjonsplikt bør være høyere enn departementets forslag. Henholdsvis 31 og 26 høringsinstanser mener det samme gjelder arealgrensen på odlingsjord og boplikt som forutsetning for konsesjonsfrihet. Departementets forslag er imidlertid de arealgrensene som samler flest høringsinstanser. I alt 79 slutter seg til arealgrensene for konsesjonsplikt, henholdsvis 68 og 48 gir sin tilslutning til arealgrensene for både odlingsjord og boplikt som forutsetning for konsesjonsfrihet. Det er særlig kommunene som har uttalt seg konkret om spørsmålene knyttet til arealgrenser.

Begrunnelsene for høringsinstansenes standpunkt varierer. Uttalelsen fra Norges skogeierforbund er en illustrasjon på dette. Norges skogeierforbund uttaler:

«Man kan vanskelig være profesjonell og innovativ arealutvikler på et skogområde på 350 dekar. Spesielt ikke når dette av mangel på mer areal i markedet er dømt til å være fritidsbeskjeftigelse. Profesjonelt drevne skogeiendommer baserer sjelden virksomheten på tømmerproduksjon alene. Alternative næringer med basis i skogeiendom krever normalt enda større areal for å skape verdier enn tradisjonell skog.»

6.1.3 Departementets vurderinger

6.1.3.1 Begrep og arealgrenser, odelsloven §§ 1 og 2

Departementet har merket seg at det i de senere årene stadig er flere saker der det er tvil om en eiendom oppfyller kravene til å være landbrukseiendom i odelslovens forstand. Dette har bl.a. sammenheng med endringer i økonomiske rammebetingelser for landbruket og i samfunnet for øvrig. I Rt. 2007 side 552 er det vist til at det i saker hvor det er tvil ofte oppstår tvist mellom partene. Høyesterett angir også vurderingstemaet i gjeldende rett i premiss 41:

«Vurderingstemaet er således om det fremstår som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift. Sentrale elementer i denne vurdering er de naturgitte og økonomiske muligheter for slik drift, jf. Rt. 2001 side 561 (Nordtveiten) og Gisløysdommen. Det er i Nordtveiten dommen på side 567 uttalt at kravet om «tilskudd av betydning» ikke innebærer noe krav om en bestemt minsteavkastning. Det følger imidlertid av rettspraksis at et bruk som ikke gir noe vederlag for den arbeidsinnsats som nedlegges, ikke fyller vilkårene om å kunne «nyttast til landbruksdrift», og dermed heller ikke kan anses som odlingsjord etter odelsloven § 1.»

Dette vurderingstemaet viser at eiendommen på et tidspunkt kan oppfylle vilkårene for odlingsjord med løsningsadgang og boplikt, mens forholdene etter en tid kan ha endret seg slik at den ikke lenger oppfyller vilkårene. Vurderingstemaet er ikke nytt, men rettspraksis fra de senere årene viser at tvilen oppstår i flere tilfeller enn tidligere. Dette er uheldig både i forholdet mellom odelsberettigede og andre erververe, og ved vurderingen av om reglene om bl.a. bo- og driveplikt etter odelsloven oppstår eller ikke. Høyesterett ga i dommen som er nevnt over en klar oppfordring til å endre reglene, se punkt 3.1.

Odelslovutvalgets forslag, departementets høringsnotat og høringsinstansenes syn på forslagene går fram av punkt 6.1.1 og 6.1.2.

Landbruks- og matdepartementet mener at utviklingen i rettspraksis kan innebære at de endringer i odelsloven § 1 som odelslovutvalget foreslo, ikke er tilstrekkelige til å endre den uheldige situasjonen. Odelslovutvalgets forslag ville føre til at det ikke som i dag må tas stilling til eiendommens avkastningsevne, men forslaget gjør det fortsatt nødvendig å ta stilling til om en ut fra en helhetlig vurdering står overfor en fritidseiendom, industrieiendom osv. eller en landbrukseiendom. Også dette er en utpreget sammensatt skjønnsmessig helhetsvurdering. Departementet mener at det vil kunne oppstå tvil mht. hva eiendommen bør karakteriseres som. Tvilsrisikoen innebærer at en også i fremtiden kan stå overfor kostbare rettssaker knyttet til spørsmålet om en skal bruke sikkerhetsventilen utvalget mente skulle ligge i begrepet «landbrukseigedom». Departementet mener at disse ulempene kan unngås ved at de skjønnsmessige kriteriene, også uttrykket landbrukseiendom, sløyfes helt og erstattes med rene arealgrenser slik dette er gjort i forslaget departementet sendte på høring i februar 2008. Departementets forslag går fram av lovutkastet, odelsloven § 1. Forslaget til endring i odelsloven § 1 får også følger for hvilke eiendommer som er gjenstand for åsetesrett. Se omtale av åsetesretten i punkt 3.6.12.

Virkningene av forslaget, målt ut fra hvor mange eiendommer forslaget om å sløyfe de skjønnsmessige kriteriene vil berøre, kan ikke tallfestes. Forslaget innebærer at det kan tenkes eiendommer som blir odelseiendommer fordi de fyller arealkravene selv om det ut fra en helhetsvurdering ikke er rimelig å karakterisere eiendommen som en landbrukseiendom. Dette taler imidlertid ikke i avgjørende retning mot den løsningen som er skissert over. Som Den Norske Advokatforening påpeker i sitt høringsinnspill, kan denne ulempen reduseres gjennom det valget som gjøres av arealgrenser. Ulempen reduseres også noe fordi reglene åpner for at ny eier kan søke konsesjon uten boplikt. Vurderingen av en slik søknad gjøres av kommunen som kjenner og kan ta hensyn til de lokale forholdene.

Departementet er enig med Odelslovutvalget og de høringsinstansene som har gitt uttrykk for at arealgrensene bør heves slik at odelsretten skal gjelde for landbrukseiendommer, ikke ferieeiendommer eller andre eiendommer som ikke har potensial til å drives som landbruk. Eiendom som drives i kombinasjon med arbeid eller næring utenfor bruket er, som utvalget påpekte i NOU 2003:26 side 90, svært vanlig i Norge. Departementet ser ikke noen grunn til å begrense odelsretten til tilfeller hvor eiendommen er så stor at en familie kan leve av den, eller gi det vesentligste bidraget til familiens underhold. Departementet er følgelig enig med utvalget i at de hensyn som i dag begrunner odelsretten tilsier at odelsretten fortsatt bør omfatte slike bruk som Odelslovutvalget omtalte som «støttebruk», bruk som drives i kombinasjon med arbeid/næring utenfor bruket.

Departementet er også enig med Odelslovutvalget i at odelsrett bør omfatte skog, også rene skogeiendommer. Departementet viser til den begrunnelse utvalget har gitt for dette standpunktet og som er referert i punkt 6.1.1.2.

Departementet slutter seg til utvalgets utsagn om at avgrensingen av hvilke eiendommer som bør kunne odles ikke er enkel. Departementet er også enig i at grensen bør trekkes på grunnlag av objektive kriterier. Dissensen i Odelslovutvalget og de ulike synene fra høringsinstansene viser at det er stort engasjement med hensyn til hvor grensene bør trekkes. Det er også ulike oppfatninger om dette. Vurderingene som må ligge til grunn for valg av arealgrense er svært sammensatt. Samtidig viser fylkesmennenes opplysninger i høringsomgangen at en endring i tråd med forslaget fra utvalgets flertall vil få store konsekvenser i mange fylker.

Med bakgrunn i forslagene og høringsinnspillene mener departementet at en rekke forhold gjør seg gjeldende ved valg av arealgrense i odelsloven.

Odelsretten er først og fremst et resultat av lang tradisjon, og den er dypt forankret i folks bevissthet. I tillegg hindrer bestemmelsene mange konflikter knyttet til arv og fordeling av landbrukseiendom, og lovgivningen bidrar dermed i noen grad til at slektskapskonflikter ikke hindrer en samfunnsnyttig bruk av viktige landbruksarealer. Dette er hensyn som tilsier at terskelen settes lavt. De samfunnsinteresser utvalget har påpekt at odelsretten ivaretar må også trekkes inn i vurderingen. Se punkt 4.3. Betydningen av valget av arealgrense for bosettingshensynet og hensynet til drift må imidlertid antas å være noe svekket som følge av departementets forslag om å flytte reglene om bo- og driveplikt ut av odelsloven, se punkt 6.2.

Det er store regionale forskjeller med hensyn til bruksstruktur og driftsmuligheter i Norge. Agderfylkene er eksempler på regioner med en hovedtyngde av små eiendommer. Fjellområdene er eksempler på regioner der avkastningsevnen av den dyrka marka er lav. På den annen side er områdene for eksempel Jæren og i mange sentrale østlandsområder preget av større bruk og stor produksjonsevne. Høringsuttalelser fra fylkesmennene viser at reduksjonen i antallet odelseiendommer ved å velge Odelslovutvalgets flertallsforslag om en arealgrense på 50 dekar jordbruksareal og 1000 dekar skog ville variere mellom 70 % i ett fylke og 35 % i et annet. Forskjellene vil bli mindre ved valg av mindretallets forslag. Når departementet legger til grunn at det skal legges vekt på hensynet til at odelsretten har lang tradisjon, og på de samfunnsinteresser odelsretten ivaretar, tilsier disse regionale forskjellene at grensen på landsbasis bør settes ved et lavere ressursgrunnlag enn i Odelslovutvalgets flertallsforslag. Grensene bør likevel settes så høyt at en del av de eiendommene der det i dag er tvil om de er odlingsjord, ikke lenger skal kunne odles. Den bør utelukke rene ferieeiendommer og andre eiendommer som ikke har potensial for landbruksdrift.

Departementet mener at kriteriene for arealkvalitet som brukes ved avgrensingen, bør kunne gjenfinnes i offentlig tilgjengelige kart, slik at både eiere, odelsberettigede og offentlige myndigheter som en hovedregel kan finne ut om det dreier seg om en eiendom som er odlingsjord uten at dette krever mye landbrukskunnskap eller omfattende økonomiske og skjønnsmessige vurderinger. Dette sikrer forutsigbarhet.

Den nærmere drøftingen av hvor arealgrensen bør settes går fram i punkt 6.1.3.2 nedenfor. Departementets forslag er tatt inn i lovutkastet, odelsloven § 2.

6.1.3.2 Felles arealkarakteristikker og areal­grenser, odelslov, konsesjonslov, boplikt

Formålet med forslagene til endringer er bl.a. beskrevet i punkt 4.4. Departementet mener det bør foretas endringer som kan forenkle odelsloven og konsesjonsloven, målrette reglene om boplikt bedre, og medvirke til en bedre sammenheng mellom reglene enn i dag. Det bør være lovbestemt boplikt ved erverv av odlingsjord, og det bør være like regler om boplikt for odelsberettigede og nær slekt som overtar uten odelsrett. Dette bidrar til større forutberegnelighet for borgerne. Det kan også bidra til en mer effektiv forvaltningsutøvelse.

Reglene om odlingsjord, boplikt og konsesjonsplikt bygger i dag på ulike minstegrenser og arealkarakteristikker, se punkt 3.1. Dersom reglene samordnes, kan det oppnås bedre sammenheng i regelverket. Departementet foreslo i høringsnotatet en slik samordning, og en betydelig andel av høringsinstansene støttet departementets forslag og de forutsetningene for samordning som ble lagt til grunn i høringsnotatet. Departementet foreslår med dette som bakgrunn endringer.

Departementet mener at endringene i arealkarakteristikker og arealgrenser bør legges an slik at noen færre eiendommer enn i dag blir gjenstand for odelsrett, konsesjonsplikt eller boplikt, men slik at valget av grenser og begrep ikke slår ut like mye som forslaget fra Odelslovutvalgets flertall.

I odelsloven brukes arealkarakteristikken «jordbruksareal». I konsesjonsloven brukes arealkarakteristikken «fulldyrka mark». Uttrykket «jordbruksareal» i odelsloven er mer omfattende enn uttrykket «fulldyrka mark». Det omfatter fulldyrka og overflatedyrka mark og gjødsla beite.

Det er stor forskjell på avkastningsmulighetene for fulldyrka mark, overflatedyrka mark og gjødsla beite/innmarksbeite. Alle arealtypene inngår i begrepet jordbruksareal som etter dagens regler gir grunnlag for odling. Avkastningen fra fulldyrka og overflatedyrka jord kan imidlertid i mange områder tilsvare hverandre. Departementet mener at det har formodningen for seg at eiendommer som omfatter slike areal av et visst omfang vil bli drevet som selvstendige landbruksenheter også i fremtiden. En felles arealgrense som bygger på summen av fulldyrka og overflatedyrka jord er dermed etter departementets syn egnet som grunnlag for både odling og boplikt.

Når målet er å etablere like regler, er det imidlertid ikke ønskelig å ta med gjødsla beite/innmarksbeite på lik linje med fulldyrka mark og overflatedyrka mark. Skulle slikt areal omfattes ville det føre til en utvidelse av konsesjonsplikten. Slike arealer har normalt heller ikke så stor produksjonsverdi som de andre arealene, og det knytter seg større usikkerhet til om eiendommen vil forbli en selvstendig landbruksenhet fordi arealene bare kan høstes ved beiting. Med mindre driftsenheten også består av annet areal, må eventuelt vinterfôr kjøpes. Departementet har etter dette kommet til at gjødsla beite/innmarksbeite ikke bør inngå i arealgrunnlaget.

Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at begrepet «jordbruksareal» i odelsloven bør erstattes med begrepene «fulldyrka og overflatedyrka jord». Forslaget går fram av lovutkastet odelsloven § 2 første og annet ledd.

Arealkarakteristikken i konsesjonsloven bygger i dag på begrepet «fulldyrka mark». Når målet er å bruke like karakteristikker bør derfor forslaget om endring i odelsloven følges opp med et forslag om at konsesjonsloven § 5 annet ledd utvides til å omfatte både fulldyrka og overflatedyrka mark. Departementet foreslår en slik endring i lovutkastet konsesjonsloven § 5 annet ledd.

Grensen for boplikt må på grunn av sammenhengen i regelverket være lik eller høyere enn grensene for konsesjonsplikt. Endringen av begrep i odelsloven og for boplikten må derfor følges opp med en endring av regelen om konsesjonsplikt. For å unngå at reglene om konsesjonsplikt strammes inn som en følge av dette, må endringen kombineres med en heving av arealgrensen på 20 dekar. Se drøftingen av arealgrenser nedenfor. Departementet foreslår en slik endring i lovutkastet konsesjonsloven § 4 første ledd nr. 4.

Høringsinnspill fra fylkesmennene knyttet til forslagene fra Odelslovutvalget viser at en endring basert på flertallsforslaget (50 dekar jordbruksareal eller 1000 dekar skog) ville få store følger for odelsretten i mange fylker, og da slik at mange bruk som i dag er i aktiv drift ikke lenger ville være gjenstand for odling. Når ønsket er å beholde odelsretten som rettsinstitutt, og begrunnelsen for dette bl.a. har dyp forankring i tradisjon og folks rettsbevissthet, bør en etter departementets vurdering være varsom med å heve grensene så mye som flertallet i utvalget foreslo. I departementets høringsnotat la en til grunn at grensene i odelsloven § 2 og konsesjonsloven § 5 burde bli 25 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord eller 350 dekar produktiv skog. Grensen for konsesjonsplikt i konsesjonsloven § 4 første ledd nr. 4 ble foreslått satt til 100 dekar totalareal hvor fulldyrka og overflatedyrka jord ikke er mer enn 25 dekar. Høringsinnspillene knyttet til dette forslaget viser at denne grensen treffer bedre i forhold til de store regionale forskjellene i ressursgrunnlag og driftsmuligheter enn flertallsinnstillingen fra Odelslovutvalget. I tillegg mener departementet at grensen er egnet som grunnlag for boplikt og konsesjonsplikt slik at det oppnås en samordningseffekt.

Odelslovutvalget gjorde i sin utredning grundig rede for relevante mål ved vurderingen av en eventuell endring av arealgrensen i odelsloven. Mindretallet kom til at arealgrensen for produktiv skog burde heves til henholdsvis 500 dekar produktiv skog. Et flertall i utvalget mente grensen burde trekkes ved 1000 dekar skog. Departementets høringsnotat bygget på en grense på 350 dekar. Høringen viser at det kan være grunnlag for å heve arealgrensen noe i forhold til forslaget i høringsnotatet på dette punktet. Det vises særlig til uttalelsen fra Norges skogeierforbund som er sitert i punkt 6.1.2.2. Med bakgrunn i dette slutter departementet seg til mindretallet i odelslovutvalget, og foreslår at arealgrensen for skog blir 500 dekar.

Forslagene til endringer i arealgrensene går fram av lovutkastet odelsloven § 2 og konsesjonsloven § 4 første ledd nr. 4 og § 5 annet ledd. På landsbasis innebærer forslagene at færre eiendommer enn i dag vil bli omfattet av konsesjonsplikten, og at færre eiendommer vil kunne odles eller være gjenstand for boplikt.

Hvis eiendommen består av mindre enn 20 dekar jordbruksareal følger det av odelsloven § 2 første ledd at manglende jordbruksareal kan oppfylles ved «annet areal rettar og lunnende» når den produksjonsmessige verdien til sammen utgjør minst 20 dekar jordbruksareal. Odelslovutvalget foreslo at det ikke lenger skulle være mulig å kompensere manglende jordbruksareal med «anna areal rettar og lunnende». Utvalget foreslo imidlertid at det skulle være en viss mulighet til å kompensere med skog. Departementet er enig med utvalget i at det kan være noen grunner for en unntaksregel. Eiendommer med 24 dekar fulldyrka mark og 450 dekar produktiv skog kan gi like god avkastning som en eiendom så vidt over 25 dekar overflatedyrka mark. Departementet mener likevel at hensynet til å gjøre arealgrensene så like som mulig ved konsesjon, boplikt og odlingsjord, tilsier at det ikke innarbeides noen slik unntaksregel. Departementet kan vanskelig se at en slik regel er egnet som avgrensning for en regel om konsesjonsplikt. På grunn av sammenhengen mellom odelsloven og reglene om boplikt mener departementet at dette samordningshensynet må tillegges betydelig vekt. Fordelene som oppnås er så store at departementet mener at arealtypene må ses hver for seg. Departementets forslag innebærer at gjeldende odelslov § 2 annet ledd oppheves. Se lovutkastet odelsloven § 2.

Departementets forslag i odelsloven § 2 var at arealgrensen «minst» skulle være på 25 dekar osv. I forslaget til endring av konsesjonsloven § 4 var uttrykket «ikke over» brukt, og i konsesjonsloven § 5 «mer enn». Dette er ikke kommentert av høringsinstansene. Departementet mener likevel at når målet er at reglene skal bli like, bør også disse uttrykkene samordnes. For å unngå en unødig innstramming av konsesjonsplikten, mener departementet at uttrykket i konsesjonsloven § 4 bør danne utgangspunktet. Justeringer i odels­loven § 2 og konsesjonsloven § 5 er i samsvar med dette inntatt i lovutkastet.

Etter gjeldende konsesjonslov § 8 kan departementet ved forskrift ta stilling til hva som skal til for at arealet anses som fulldyrka mark. Departementet foreslår at forskriftshjemmelen endres i samsvar med forslagene til endringer i arealkarakteristikker. Se lovutkastet, konsesjonsloven § 8.

6.1.3.3 Andre forhold som har sammenheng med arealgrensene

Odelslovutvalget foreslo at sameiepart i et realsameie skulle anses som en del av odlingsjorda ved vurderingen etter odelsloven § 2. Departementet mener som utvalget at part i realsameie har trekk som ligner areal som er eid fullt ut. Også høringsinstansene var enige i dette. Departementet er dessuten enig med utvalget i at det bør gå fram av lovteksten at slik part skal regnes med. Departementet mener at det bør løses slik at hovedeiendommen får et tillegg som tilsvarer parten i sameiet. Har hovedeiendommen en part på 10 % i et realsameie bestående av 1000 dekar produktiv skog, økes arealgrunnlaget på eiendommen med 100 dekar produktiv skog ved vurderingen av om det dreier seg om odlingsjord etter § 2. Se lovutkastet, odelsloven § 2 annet ledd.

Odelslovutvalget foreslo at teiger med mindre enn 1 dekar jordbruksareal eller 10 dekar produktivt skogareal ikke skulle regnes med ved vurderingen av om eiendommen oppfyller arealkravene. De fleste høringsinstansene støttet dette forslaget. Noen pekte imidlertid på at det kunne føre til risiko for at restarealer i tilfelle løsningssak kunne bli liggende igjen som selvstendige øyer med et annet eierskap. Departementet kan ikke se at dette vil bli tilfelle. Disse teigene følger eiendommen ved omsetning og odelsløsning dersom den oppfyller kravene til å være odlingsjord. Departementet mener imidlertid at det er ønskelig å få så enkle arealgrenser som mulig. Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke egne regler om små teiger i odelsloven § 2.

6.2 Plasseringen av bestemmelsene om bo- og driveplikt

6.2.1 Innledning

Både odelsloven og konsesjonsloven har i dag en rekke bestemmelser om bo- og driveplikt. Det er gitt en beskrivelse av reglene i punkt 3.2.

6.2.2 NOU 2003:26 og departementets høringsnotat 2008

Odelslovutvalget drøftet i NOU 2003:26 bl.a. om reglene om bo- og driveplikt burde samles i konsesjonsloven, eller om de fortsatt burde være fordelt på to lover som i dag. Utvalget var delt i synet på dette. Et forslag var at odelslovens regler skulle flyttes til konsesjonsloven. Begrunnelsen for dette var at reglene er begrunnet ut fra landbrukspolitiske og andre samfunnspolitiske hensyn. Videre ble det vist til at reglene bør være de samme for en odelsberettiget eier og for eiere uten odelsrett, og slik at rettstekniske grunner taler for flytting. Et annet forslag var at reglene fortsatt burde stå i odelsloven fordi de er grunnleggende for landbrukslovgivningen. Dette forslaget ble begrunnet med at plassering i odelsloven gir «en helt annen rettslig forankring og et langt tryggere lovmessig vern, enn om bo- og drivepliktbestemmelsene forankres i en konsesjonslov i stadig endring». Forslaget ble også begrunnet med at de odelsberettigede får løsningsrett ved manglende oppfyllelse av bo- og driveplikt, og at flytting ville kunne føre til en uheldig blanding av offentligrettslig og privatrettslige sanksjoner ved mangelfull oppfyllelse.

Departementet foreslo i sitt høringsnotat fra 5. februar 2008 at boplikten skulle knyttes til konsesjonsloven, mens driveplikten skulle tas inn i jordloven. I tilknytning til forslagene redegjorde departementet for Odelslovutvalgets syn, og for høringen av utvalgets forslag. Siden departementets forslag bygget på forslaget om at bestemmelsene ikke lenger skulle stå i odelsloven, ble det ikke invitert til noen ny høring av spørsmålet om å flytte reglene. Det ble imidlertid invitert til synspunkter knyttet til forslaget om at driveplikt ikke lenger skulle knyttes til ervervssituasjonen.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene hadde ulike syn på Odelslovutvalgets forslag om at reglene om bo- og driveplikt skulle flyttes ut av odelsloven eller ikke. Av dem som ønsker at reglene bør samles i konsesjons­loven kan nevnes fylkesmennene i Oslo og Akershus, Møre og Romsdal og Rogaland, samt Den Norske Advokatforening. Blant dem som ønsker at bestemmelsene fortsatt bør stå i odelsloven var Statens landbruksforvaltning, fylkesmennene i Hedmark og Oppland, samt Norges Bondelag og Norges bygdekvinnelag. Norges Bondelag uttalte:

«For å sikre dette regelverket bør bo- og drivepliktsreglene fortsatt være hjemlet i odels­loven. Odelsloven med basis i Grunnloven gir en tryggere rettslig forankring enn om bo- og drivepliktsreglene kun skulle være nedfelt i en konsesjonslov som stadig er i forandring. Det er dessuten logisk å ha regelverket hjemlet i den lov som omfatter det overveiende antall av de totale eiendomsoverdragelser, nemlig odelseiendommer. I tillegg har bo- og drivepliktsreglene særlige konsekvenser i odelssaker hvor en odelsberettiget kjøper misligholder bo- og drivepliktsreglene.

Norges Bondelag mener derfor at vi fortsatt er tjent med å beholde reglene om bo- og driveplikt i odelsloven.»

Det må tilføyes at det kom inn mange høringsuttalelser knyttet til Odelslovutvalgets forslag til endringer i bo- og driveplikten. Uttalelsene fanger inn hele spekteret av synspunkter, fra dem som mente at boplikt savner en rasjonell begrunnelse og bør avvikles, for eksempel NORSKOG, og til dem som mente at bo- og driveplikt ideelt sett bør være personlig og uten tidsavgrensing, som for eksempel Finnøy kommune og Hjelmeland kommune.

Engasjementet var også stort da departementets forslag ble sendt på høring. 104 høringsinstanser ga innspill til forslaget om å flytte boplikten til konsesjonsloven, og tilsvarende 99 instanser kommenterte forslaget om å flytte driveplikten til jordloven. Begge forslagene fikk støtte fra et stort flertall av høringsinstansene. 94 høringsinstanser støttet forslaget om å flytte boplikten, og 84 instanser forslaget om å flytte driveplikten.

Noen høringsinstanser hadde likevel motforestillinger. Blant disse var Norges Bondelag som holdt fast ved sitt standpunkt fra høringen av Odelslovutvalgets forslag, og Norsk forening for landbruksrett. Landbruksorganisasjonene som uttalte seg om dette spørsmålet har imidlertid ikke et felles syn på spørsmålet. Norges skogeierforbund presiserer at de ikke støtter forslagene om å skjerpe inn lovverket, men uttaler at: «Skogeierforbundet støtter forslagene om å flytte reglene om boplikt fra odelsloven til konsesjonsloven og at driveplikten etter konsesjonsloven og odelsloven flyttes til jordloven.»

Den Norske Advokatforening er også blant dem som støttet forslaget, men foreningen presiserte at den lovtekniske løsningen som velges bør bygge på at det beholdes en henvisning til reglene om bo- og driveplikt i odelsloven.

6.2.4 Departementets vurderinger

Begrunnelsen for gjeldende regler om bo- og driveplikt er gjengitt i punkt 3.2.2. Bestemmelsene i odelsloven er først og fremst begrunnet ut fra forholdet innad i odelskretsen eller slekta. Reglene om bo- og driveplikt i odelsloven er et unntak fra dette. Bestemmelsene må i dag ses i lys av de samfunnsinteresser de skal ivareta. Reglene om bo- og driveplikt i konsesjonsloven ligner på reglene i odelsloven. De to regelsettene er imidlertid ikke like, og begrunnelsen for konsesjonslovens bestemmelser hviler utelukkende på de samfunnsinteressene som begrunner pliktene.

Bestemmelsene om bo- og driveplikt kom inn i odelsloven i 1974. Reglene har blitt endret en rekke ganger, og endringene er tatt inn parallelt i odelsloven og i konsesjonsloven. Se punkt 3.2.3 som gir en beskrivelse av endringene.

Gjeldende regler er etter departementets vurdering mer komplisert enn nødvendig for å nå de målene som skal ivaretas. Departementets vurderinger av endringsbehovet for bl.a. bo- og driveplikten går fram av punkt 4.5 og 4.6. Departementet mener bl.a. at det er et stort behov for å forenkle reglene, og for å tilpasse dem slik at de blir bedre virkemidler for å nå viktige samfunnsmessige mål. Departementet mener at dette kan gjøres ved at det skilles tydeligere mellom privatrettslige og offentligrettslige bestemmelser.

Et stort flertall av høringsinstansene tilrår at reglene om bo- og driveplikt tas ut av odelsloven.

Det må imidlertid uavhengig av hvilken lov som hjemler bestemmelsene tas stilling til hvordan reglene skal innrettes.

Departementet foreslår i tråd med tilrådingene fra høringsinstansene at boplikten flyttes til konsesjonsloven, og driveplikten til jordloven. Forslaget fører til at det blir færre bestemmelser om bo- og driveplikt enn i dagens lovverk. Det fører også til at reglene kan bli like for erververe med eller uten odelsrett. Dette er en vesentlig forenkling. Det fører til klarere regler slik at det blir lettere for den enkelte som blir berørt å forutse løsningene, og lettere for forvaltningen å anvende reglene.

Departementet mener at forslaget ikke svekker løsningsmulighetene for andre odelsberettigede eller den som har blitt fratatt eiendommen ved odelsløsning. Grunnen er at det fortsatt vil finnes enkeltbestemmelser knyttet til bo- og driveplikt i odelsloven. Se om dette departementets forslag til løsninger inntatt i punkt 6.3.3 og 6.4.3.

En gjennomgang av enkeltheter i forslagene er inntatt i punkt 6.3 og 6.4. Noen kommentarer til endringene går også fram av kapittel 11 som inneholder merknader til de enkelte bestemmelsene. Endringene innebærer at hjemlene for hhv. boplikt og driveplikt flyttes. I odelsloven §§ 27 a, 28, 40 annet ledd og 51 tredje ledd er det i samsvar med rådet fra Den Norske Advokatforening vist til de nye bestemmelsene slik at den som overtar med odelsrett gjøres oppmerksom på pliktene. Odels­loven § 28 inneholder slik forslaget lyder dessuten bestemmelser om rettsstillingen for andre odelsberettigede i de tilfeller eieren har brutt boplikten eller driveplikten.

6.3 Boplikt på landbrukseiendom

6.3.1 NOU 2003:26 og departementets høringsnotat 2008

Reglene om boplikt er fremstilt i punkt 3.2 i sammenheng med gjeldende regler om driveplikt.

Odelslovutvalget la til grunn at det var sammenheng mellom praktiseringen av fritaksbestemmelsene knyttet til boplikt og odelsretten. De uttalte bl.a. om dette:

«I forhold til odelsretten får dette særlig betydning for praktiseringen av bo- og drivepliktbestemmelsene. Det er i den forbindelse verd å merke seg at eiendommens ressursgrunnlag er det viktigste kriteriet ved søknad om varig fritak fra boplikten. Det vises til at det oftere gis varig fritak fra boplikten på eiendommer med svakt ressursgrunnlag enn større eiendommer. Når odelsretten brukes for å få hånd om en ressurssvak eiendom som nyttes eller planlegges nyttet som bosted, og den odelsberettigede overtakeren deretter oppnår varig fritak fra boplikten, vil bruken av odelsretten ha virket negativt på målet om stabil bosetting og lokalt eierskap.»

I NOU 2003:26 Om odels- og åsetesretten vurderte Odelslovutvalget om tidsfristen i gjeldende bestemmelse som fastsetter at den som overtar en eiendom ved odelsløsning må bo på og drive eiendommen i 10 år, burde reduseres til 5 år. I begge disse spørsmålene var utvalgets syn delt.

Odelslovutvalget vurderte også reglene om bo- og driveplikt for gjenlevende ektefelle. Utvalget uttalte om dette:

«For den gjenlevende ektefelle vil ervervet ikke være konsesjonspliktig, jf. slektskapsunntaket i § 6 nr. 1. Men for landbrukseiendom over 20 dekar synes konsesjonsfriheten betinget av «at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år og selv bebor og driver den i minst 5 år. Erververen kan oppfylle driveplikten ved å leie bort jordbruksarealet som tilleggsjord til annen landbrukseiendom i minst 10 år. Slik oppfyllelse av driveplikten er betinget av at leieavtalen er skriftlig, og at den fører til driftsmessig gode løsninger. Avtaler som fører til driftsmessig uheldige løsninger kan følges opp som brudd på forutsetningen for konsesjonsfritaket, jf. § 24.»

Praktiseringen av denne regelen er for tiden noe usikker. Enkelte kommuner mener at gjenlevende som har bodd på eiendommen, ikke får noen ny boplikt i og med ervervet, mens andre kommuner har tolket gjenlevendes overtagelse av eiendomsretten som et erverv som utløser bo- og driveplikt. (..)

I tillegg til disse offentligrettslige reglene kommer de privatrettslige. Når gjenlevende gis et vern overfor de odelsberettigede, er dette først og fremst for å beskytte gjenlevende mot å bli fordrevet fra den eiendom som kan ha vært hjem og kanskje også arbeidsplass gjennom mange år. Dersom gjenlevende ikke vil opprettholde eller reetablere et slikt forhold til eiendommen kan hensynet til de odelsberettigede bli dominerende. Selv om gjenlevende ikke har bodd på eiendommen, kan tilknytningen i mange tilfelle være sterk, slik at gjenlevende som ønsker å tilflytte eiendommen etter dødsfallet, bør komme inn under vernereglene i §§ 34-36.

Utvalget antar at ikke bare de odelsrettslige regler bør fremgå av odelsloven. At det også er offentligrettslige regler om bo- og driveplikt bør komme til uttrykk i loven, og forholdet mellom de to regelsett må avklares.»

Departementet foreslo i sitt høringsnotat fra februar 2008 en rekke endringer i reglene om boplikt som gikk ut over forslagene fra Odelslovutvalget. Departementet vurderte behovet for bestemmelser om boplikt på landbrukseiendom, og la til grunn at det burde være boplikt på eiendommer som folk flest oppfatter som en landbrukseiendom og som er bebygd; fortrinnsvis med bolighus. Bruk av slike eiendommer til boligformål ville kunne bidra til å styrke eller opprettholde bosettingen i området, og bidra til å opprettholde kulturlandskapet. Boplikt knyttet til en eiendom med landbruksressurser, ville dessuten kunne bidra til en generell ivaretakelse av landbruksressursene.

Den lovbestemte boplikten for odelsberettigede og nære slektninger skal etter departementets forslag gjelde bebygd landbrukseiendom over arealstørrelsene som er omtalt i punkt 6.1. Departementet foreslo ingen bestemt arealgrense knyttet til muligheten for å stille konsesjonsvilkår om boplikt.

Departementet foreslo videre at lovbestemt boplikt skulle bli en betingelse for at også ny eier med odelsrett skulle slippe å søke konsesjon. Samtidig foreslo departementet at det ikke lenger skulle være egne regler om fritak fra boplikten, men at den som hadde behov for et unntak måtte søke konsesjon. Løsningen ville kunne bidra til at nye eiere tidlig i eierperioden måtte ta stilling til om de ønsket å bruke eiendommen som sin bolig. Departementet antok at forslaget ville kunne bidra til at flere eiendommer ville bli bebodd. Forslaget ville også føre til at reglene for nære slektninger uten odelsrett og for odelsberettigede ble like.

Departementet foreslo også enkelte endringer i innholdet i bestemmelsene om boplikt. Departementet sluttet seg til forslaget i NOU 2003:26 om at lengden på boplikten for den som løser en eiendom på odel burde være den samme som for andre odelsberettigede. I tillegg til dette foreslo departementet å oppheve gjeldende unntaksbestemmelse i konsesjonsloven § 6 annet ledd som innebærer at eieren på visse vilkår kan oppfylle boplikten ved å gi kommunen melding om hvordan plikten skal oppfylles.

Departementet foreslo dessuten endringer i reglene om landbruksmyndighetenes behandling av saker hvor det foreligger brudd på boplikten. Det ble vist til at det offentlige burde kunne reagere relativt raskt med eventuelt konsesjonspålegg dersom eieren ikke innen tilflyttingsfristen sørget for å bli registrert i folkeregisteret. Videre foreslo departementet at kommunene skulle ha plikt til å pålegge eieren å søke konsesjon ved brudd på boplikten.

Muligheten for de øvrige odelsberettigede til å følge opp brudd på boplikten ble ikke foreslått endret. Departementet forutsatte at reglene om boplikt for den som overtar i kraft av åsetesrett skulle likestilles med plikten for den som har odelsrett.

Som følge av de øvrige forslagene foreslo departementet egne regler for konsesjonsvurderingen i de tilfellene boplikten ikke ville bli oppfylt. Departementet foreslo at det i den forbindelse skulle legges særlig vekt på bosettingshensynet, hensynet til kulturlandskap og hensynet til en helhetlig ressursforvaltning. Det skulle også legges vekt på hensynet til eiendommens størrelse, avkastningsforhold og husforholdene.

Departementet foreslo et eget tillegg i konsesjonsloven § 11 om når det skulle kunne stilles konsesjonsvilkår om boplikt.

I høringen reiste departementet også spørsmål ved om det burde åpnes for en form for boplikt ved erverv av utmarkseiendommer uten produktivt landbruksareal.

6.3.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinnspillene var konsentrert om spørsmålet om reglene burde stå i odelsloven, eller samles i konsesjonsloven. I tillegg var innspillene knyttet til om en skulle beholde 10 års bo- og driveplikt for odelsløserne. Departementet mottok mange ulike syn på spørsmålene. Et stort flertall av høringsinstansene pekte på at reglene om bo- og driveplikt fremmer bosetting i distriktene og forsvarlig drift, og at det derfor fortsatt bør være bo- og driveplikt for den som overtar en eiendom som de har odelsrett til. Flere høringsinstanser understreket også at bo- og driveplikt ville bidra til å sikre at landbrukseiendommene med bygninger og at produktivt areal blir drevet og holdt ved like på en bedre måte. Det ble vist til at den som bor på eiendommen vil få et nærere forhold til eiendommen, og trolig føle større ansvar for å trygge ressursene enn den som bruker eiendommen som fritidseiendom og som dermed trolig vil bo mer sporadisk på den.

Ved høringen av utvalgets forslag støttet flere instanser den fraksjonen som ville ha fem års bo- og driveplikt ved alle overtakelser, også ved odelsløsning. Statens landbruksforvaltning og fylkesmennene i Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag og fylkeslandbruksstyret i Nord-Trøndelag var blant de som støttet standpunktet. Den etterfølgende høringen basert på departementets forslag om endringer i reglene om bo- og driveplikt overlappet imidlertid utvalgets forslag på flere punkter, og høringsinstansenes syn på dette er beskrevet nedenfor.

Ingen av høringsinstansene uttalte seg eksplisitt om Odelslovutvalgets forslag i § 39 siste ledd om å presisere i odelsloven at bo- og driveplikt gjelder for gjenlevende ektefelle.

Noen få høringsinstanser har kommentert spørsmålet om boplikten burde gjelde bebygd eiendom. Kommunene Grane og Nærøy påpeker for eksempel at det kan by på utfordringer å tolke «bebygd». Østre Toten kommune uttaler om dette:

«Boplikten skal nå knyttes til bebygd eiendom, som er både logisk og rimelig. I denne sammenheng er det viktig at departementet kommer med klare retningslinjer for hvordan begrepet «bebygd» skal tolkes.»

Departementet mottok 128 uttalelser som gjaldt forslaget om at lovbestemt boplikt skulle bli en betingelse for å slippe å søke konsesjon også for ny eier med odelsrett og at det ikke lenger skulle kunne søkes fritak fra boplikten, men at den som hadde behov for et unntak måtte søke konsesjon i stedet for fritak, jf. utkastet § 13 tredje ledd nr. 4. Hele 93 av de som uttalte seg om spørsmålet, støtter departementets forslag, deriblant 66 kommuner. Sømna kommune uttaler:

«Vi har behandlet en rekke søknader om fritak/utsettelse med boplikt her i kommunen og ser at en utsettelse på noen få år kan gjøre det mulig for eiere som akkurat har mistet sine nærmeste (tidligere eier av eiendom) å finne en løsning hele familien kan akseptere. Ut fra dette hensynet virket det brutalt å fjerne muligheten for å søke om "utsettelse/fritak for boplikt ". Vi ser at vi har de samme mulighetene som tidligere til å bruke lokalt skjønn og finne smidige ordninger når eierne må søke om konsesjon. Ut fra dette ser vi ikke noe problem ved at ordningen fjernes.»

Statens landbruksforvaltning påpeker noe av det samme:

«Statens landbruksforvaltning slutter seg til forslaget om at muligheten for å søke om fritak fra boplikten bortfaller, og at det i stedet blir konsesjonsbehandling i de tilfelle erverver ikke kan/vil bosette seg på eiendommen. Dette vil gi en raskere avklaring av bopliktsspørsmål, noe som utvilsomt også må være i erververs interesse. Siden de samme momentene som vektlegges i en fritakssøknad i dag også skal vektlegges ved konsesjonsvurderingen, vil erververens interesser bli ivaretatt.»

Justis- og politidepartementet viser til at forslaget vil bidra til å skape større forutberegnelighet:

«Justisdepartementet ser det som positivt med en gjennomgåelse av reglene om bo- og driveplikt i odelsloven og konsesjonsloven. De foreslåtte endringene synes å skape større oversikt og forutberegnelighet enn det som er tilfellet med dagens regelverk.»

Sør-Fron kommune slutter seg til forslaget, og uttaler:

«Forslaget medfører at de konkrete vurderingene av om hvorvidt boplikt ved erverv av eiendom skal kreves eller ikke, nå vil bli gjort i en tidlig fase av overtakelsesprosessen.»

Eidsvoll kommune:

«ser på dette som en fordelaktig omlegging da det tvinger erververen til grundigere overveielser før overtakelsen, all den tid det ikke er sikkert at konsesjon vil bli gitt hvis erverver ikke kan gi en god nok begrunnelse for hvorfor hun/han ikke akter å oppfylle boplikten. Faren for å miste eiendommen vil oppfattes som større, hvilket legger et mye større press på erverver enn tidligere. Dette kan muligens føre til at noen vil velge å overlate eiendommen til andre odelsberettigede med større lyst og/eller anledning til å tilflytte eiendommen.»

Ti høringsinstanser gikk imot forslaget; Aust-Agder fylkeslandbruksstyre, seks kommuner, Evenes og Tjeldsund bondelag, Norges Skogeierforbund og Norsk forening for landbruksrett.

Melhus kommune har følgende innvending:

«Vi mener at det ikke foreligger noe grunnlag for å ta bort gjeldende regler om at det kan søkes om fritak fra boplikten i hht odelslovens bestemmelser. Å pålegge odelsberettigede en plikt til å søke konsesjon ved overtagelse av slektsgårder når de har behov for fritak, er en for sterk inngripen i den private eiendomsretten. Konsesjon er en tillatelse til å bli eier, og på slike vilkår som samfunnet stiller opp. Når man overtar en odelseiendom, så er dette ofte også et spørsmål om arv og tilknytning til en eiendom. Noen kommer også svært raskt opp i slike situasjoner, for eksempel ved dødsfall.»

Av de 106 høringsinstansene som uttalte seg om innholdet i boplikten, tilrådde hele 95 at bestemmelsen i konsesjonsloven § 6 annet ledd oppheves. Samtlige kommuner støttet forslaget. Uttalelsen fra Tinn kommune synes å gi en dekkende oppsummering av det svært mange kommuner i sine høringssvar beskriver som utfordringen med bestemmelsen:

«50 %-regelen har på ingen måte innfridd forventningane. Den var godt meint, men oppfølginga er håplaus å gjennomføre. Vi har ingen motførestillingar til at regelen blir oppheva. Men oppfølging av flyttemeldingar til folkeregisteret er heller ikkje problemfritt. Samarbeidet mellom kommunane og meir eller mindre lokale likningskontor har vore varierande og lite målretta.»

17 kommuner påpeker særlig at Skatteetatens oppfølging av registrering av reell bostedsadresse gjør det krevende å håndheve boplikten.

Det er svært få uttalelser som gjelder brudd på boplikt. Den Norske Advokatforening gir imidlertid støtte både til departementets forslag om endringer i odelsloven § 28 og forslaget om å oppheve odelsloven § 29. Et annet eksempel på uttalelse er Finnøy kommune som slutter seg til forslaget om å oppheve plikten for det offentlige til å varsle andre med odelsrett om at det foreligger brudd på boplikten.

28 av 33 instanser som uttalte seg om forslagene om behandling av konsesjonssøknad hvor boplikten ikke skal oppfylles støttet departementets forslag og begrunnelsene for dem. Dette gjelder seks fylkeslandbruksstyrer, fire fylkesmenn, Statens landbruksforvaltning, Finnmark bondelag, Vest-Telemarktinget og Vest-Telemark Næringsutvikling AS, samt 15 kommuner.

Noen av høringsinstansene hadde imidlertid kommentarer eller ulike former for motforestillinger mot forslaget i § 9 fjerde ledd. Dette gjaldt Den Norske Advokatforening, Aust-Agder fylkeslandbruksstyre og kommunene Alvdal, Meldal, Rindal og Sirdal som alle går mot forslaget. Den Norske Advokatforening uttaler:

«Advokatforeningen mener at det rent lovteknisk ville være en fordel med en felles bestemmelse. Det kan heller ikke sees at nær slekt og odelsberettigede som søker om konsesjon fordi boplikten ikke oppfylles, ikke også skal kunne påberope seg de hensyn som er omtalt i § 9, 1. ledd. Det foreslås derfor i stedet at de nye hensyn som er innarbeidet i nytt lovforslag § 9, nytt 4. ledd, hensynene til ressursforvaltning og kulturforvaltning, inntas som nytt pkt. 5 i § 9, 1. ledd som hensyn alle konsesjonssøkere kan påberope seg. Dermed unngås ulike kriterier ved behandling av søknader om konsesjon på dette området.»

Noen høringsinstanser har kommentert forslaget om å sløyfe eierens tilknytning og livssituasjon i lovteksten. Mange har gitt uttrykk for at de to vurderingstemaene bør beholdes. Kommunene Spydeberg og Alvdal er blant disse. I innstillingen fra Spydeberg fremgår dette slik:

«Kommunen stiller imidlertid et stort spørsmål ved at det skal legges redusert vekt på søkers tilknytning og livssituasjon. Dette er momenter som hittil har vært vektlagt og som fortsatt bør være det. Det finnes mange eksempler på eiendommer som har vært fraflyttet i en periode hvor den nye eieren enten har gått på skole eller hvor annet arbeid har vært nødvendig. For mange av disse vil et ønske om å flytte tilbake gjøre seg gjeldende spesielt når barn begynner å vokse opp.»

Alvdal kommune påpeker i sin innstilling:

«Departementet har pekt på at det kan tas hensyn til søkerens tilknytning og livssituasjon ved den avsluttende vurderingen av om konsesjon skal gis selv om disse momentene etter forslaget er tatt ut av loven. Momentene framgår i dag av odelsloven § 27, 2. ledd. Vi mener likevel at det er en ikke uvesentlig forskjell om erververen er oppvokst på gården og har overtatt denne fra foreldre, i forhold til om erververen har "valgt" å overta denne fra andre slektninger, og mener at dette bør komme til uttrykk i lovteksten. Rådmannen mener derfor at Alvdal kommune bør tilrå at momentet «søkerens tilknytning til eiendommen» blir tatt med i konsesjonsloven § 9, nytt 4. ledd.»

Også Statens landbruksforvaltning og fylkeslandbruksstyrene i Aust-Agder og Nordland gir uttrykk for at det er nyttig og ønskelig at relevante momenter ved avveiningen fremgår av lovteksten.

Et klart flertall av høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet om eventuell boplikt på utmarkseiendom, mente det burde innføres slik boplikt på eiendommer over 5000 dekar. Som ledd i høringen og som følge av en etterfølgende henvendelse til kommunene, har departementet fått opplyst at en slik regel ville være aktuell for 102 eiendommer uten produktivt areal og 43 eiendommer med produktivt skogareal. Det er grunn til å presisere at ikke alle kommuner har svart på dette spørsmålet, og departementet har følgelig ikke grunn til å tro at opplysningene gir et fullstendig bilde av antallet eiendommer.

6.3.3 Departementets vurderinger

6.3.3.1 Innledning

Endringsbehovet for reglene om boplikt er skissert i punkt 4.4.3 foran. Der er også departementets vurderinger av faktiske omstendigheter knyttet til bosetting og begrunnelsen for boplikt i dag drøftet. Det går fram av punkt 3.2 at boplikt på landbrukseiendom enten er bestemt i loven (odels­loven § 27 og konsesjonsloven § 5 annet ledd), eller følger av et konsesjonsvilkår fastsatt etter en konkret vurdering i forbindelse med konsesjonsavgjørelsen. Kapitlet her gjelder boplikt etter odelsloven § 27 og konsesjonsloven § 5 annet ledd.

6.3.3.2 Erverv som bør omfattes av lovbestemt boplikt

Departementet mener bestemmelsene om boplikt bør omfatte eiendommer som folk flest oppfatter som en landbrukseiendom og som det er boligmasse på. Det vises til omtalen av begrunnelser i punkt 4.5.1.

Departementet mener at eiendommer som fyller kravene til odlingsjord i departementets forslag til nye arealgrenser i odelsloven (se punkt 6.1) har tilstrekkelig ressursgrunnlag til at de vil bli oppfattet som landbrukseiendom. Selv om høringsinstansene har hatt ulike oppfatninger av hvor arealgrensene bør trekkes, oppfatter departementet at det er alminnelig tilslutning til departementets syn om at odelseiendom og eiendommer boplikten gjelder for bør ha like grenser. Se drøftingen av disse spørsmålene i punkt 6.1.

Departementet mener at lovbestemt boplikt forutsetter at eiendommen kan brukes til bosted. En eiendom som er bebygd med bolighus vil normalt kunne brukes slik. Det kan likevel være uklart om bygningen er et bolighus eller ikke, og det er grunn til å tro at det kan bli tvister om hva huset bør karakteriseres som. Dette taler for å bruke en avgrensing som kan føre til færre tvister. Departementet foreslo i høringsnotatet at plikten skulle avgrenses til å gjelde bebygd eiendom. Forslaget ble i liten grad kommentert av høringsinstansene, men de uttalelsene som foreligger underbygger departementets syn. Se omtale av dette i punkt 6.3.2. foran.

I lovutkastet konsesjonsloven § 5 annet ledd første punktum utgjør uttrykket «bebygd eiendom» et grunnvilkår for avgrensingen. Uttrykket «bebygd eiendom» innebærer at flere eiendommer uten bolighus kan få lovbestemt boplikt. Statistikk 1 viser at forskjellen mellom de eiendommer som er bebygd med bolighus og de som er bebygde (enten med bolighus eller andre bygninger) ikke er stor. Ca. 3,6 % av antallet eiendommer over de nye arealgrensene er helt uten bebyggelse, mens 5,9 % er bebygd, men uten bolig. Hovedtyngden av eiendommene er dermed bebygd med bolighus. Dette innebærer at den andelen som får boplikt uten at eiendommen er bebygd med bolighus, i tilfelle ikke ville være så stor.

Uttrykket bebygd eiendom har vært brukt i konsesjonsloven fra 1974 i tilknytning til hva som er konsesjonspliktig, og det er et innarbeidet begrep som har fungert i praksis. Det innebærer at det må stå en bygning på eiendommen. Bygningen kan for eksempel tjene til bolig, fritidshus, forretning, industri eller landbruksformål. Hva som ligger i begrepet bebygd må avgjøres konkret. Det er etter tidligere forvaltningspraksis bygget på uttalelser fra Ot.prp. nr. 75 (1978-77) s. 8 og Ot.prp. nr. 74 (1981-82) s. 19. Der er det lagt til grunn at dersom bebyggelsen er ubrukelig på grunn av alder eller forfall anses eiendommen som ubebygd. Det samme gjelder dersom det bare er gjort forberedelse til bygging slik som graving og utsprengning. Departementet ser at det er en risiko for at noen eiere lar bebyggelsen forfalle fordi de ønsker å unngå boplikten, men legger ikke avgjørende vekt på det.

Med mindre det stilles opp ytterligere vilkår som avgrenser hvilke eiendommer som skal omfattes, vil departementets forslag i høringsnotatet føre til at flere eiendommer enn det som er nødvendig omfattes av boplikt. Dette innebærer at noen erververe må søke konsesjon hvis eiendommen ikke er bebygd med bolighus og han eller hun ikke vil eller kan bosettes seg der. I konsesjonsvurderingen vil spørsmålet om boplikt underlegges en konkret vurdering hvor det tas hensyn til at bygningen ikke er egnet som bolig. Dersom plikten knyttes til begrepet «bebygd eiendom» vil reglene følgelig gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta de hensyn boplikten skal ivareta, og de vil dessuten være unødig ressurskrevende både for den nye eieren selv, og for forvaltningen. Departementet foreslår derfor at uttrykket «bebygd eiendom» presiseres ytterligere i lovteksten. I den forbindelse har departementet lagt vekt på å bruke begreper som er godt innarbeidet i konsesjonsloven fra før.

Etter konsesjonsloven § 7 oppstår det konsesjonsplikt for eiendom som er eller har vært brukt som helårsbolig dersom kommunen har innført lokal forskrift om slik konsesjonsplikt. Bestemmelsen fikk sin nåværende ordlyd i konsesjonsloven av 2003, men uttrykket «er eller har vært i bruk som helårsbolig» kom inn i konsesjonsloven i 1983. I de fleste tilfellene er det greit å konstatere om bygningen har vært brukt som helårsbolig. Departementet viser til at det har vært få tvister knyttet til spørsmålet. Når uttrykket kombineres med et vilkår om at eiendommen skal være bebygd jf. forslaget over, «treffer» bestemmelsen bedre i forhold til de hensyn reglene om boplikten skal ivareta. Departementet foreslår derfor at dette begrepet brukes i tilknytning til boplikt etter konsesjonsloven § 5. Erfaringene fra det tilsvarende begrepet i konsesjonsloven § 7 tilsier imidlertid at begrepet må suppleres slik at også bebyggelse som ikke er tatt i bruk som helårsbolig og bebyggelse under oppføring må omfattes dersom den kan brukes som helårsbolig. Det er i slike tilfeller en forutsetning at tillatelse til oppføring er gitt med sikte på boligformål. Forslaget går fram av lovutkastet, konsesjons­loven § 5 annet ledd, annet og tredje punktum.

En følge av forslagene til endringer i arealgrensene omtalt i punkt 6.1 er at det fortsatt blir konsesjonsplikt og odelsrett, men ikke lovbestemt boplikt, for nær slekt eller odelsberettiget som erverver ubebygde skogeiendommer. Forslagene til endringer får ikke betydning for bebygde eller ubebygde utmarkseiendommer med produktivt areal under ny arealgrense eller uten produktivt areal. Ved erverv av en del slike eiendommer er det i dag konsesjonsplikt, men hverken boplikt eller priskontroll.

Uavhengig av om disse to gruppene av eiendommer omfatter produktivt areal eller ikke, kan de ha ressurser som representerer et betydelig høstings- eller næringspotensial. I høringsnotatet fra februar 2008 ba departementet derfor om høringsinstansenes syn på om det burde være en form for regler om boplikt ved erverv av slik eiendom over en viss størrelse. Departementet tok utgangspunkt i eiendommer over 5 000 dekar. Departementet har hatt vanskeligheter med å fastslå hvor mange eiendommer en slik utvidelse ville kunne gjelde for. Landsdekkende statistikk for ubebygde skogbrukseiendommer viser at det er 43 eiendommer med produktiv skog over 5 000 dekar. Antallet eiendommer uten produktive arealer går ikke fram i offisiell statistikk, og kommunene ble bedt om opplysninger om hvor mange rene utmarkseiendommer uten produktive arealer over 5 000 dekar som fantes i den enkelte kommune. Det går fram i punkt 6.3.2 at kommunene mente det dreier seg om 102 eiendommer. Ikke alle kommuner har svart på spørsmålet. Departementet har følgelig ikke grunn til å tro at opplysningen gir et fullstendig bilde av antallet eiendommer. Samlet viser imidlertid statistikken og opplysningene at det neppe dreier seg om mange eiendommer.

Et klart flertall av høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet mente det burde være boplikt på utmarkseiendommer som omtalt over. Som nevnt viser opplysningene at en eventuell boplikt trolig ville være aktuell for et fåtall eiendommer. Dette innebærer at potensialet for å styrke bosettingen ved å innføre regler om boplikt er lite. Departementet har også grunn til å tro at mange av eiendommene – særlig i fjellområdene – eies i kombinasjoner mellom sameier, selskaper og enkeltpersoner. Etter departementets vurdering vil det derfor kreve betydelig innsats fra kommunene å holde rede på og kontrollere at boplikten oppfylles. Samlet mener departementet at boplikt på utmarkseiendom først og fremst vil ha en symbolverdi, og at reglene vil bli krevende for kommunene å håndheve. Departementet foreslår etter dette ingen endring i konsesjonsloven på dette punktet.

6.3.3.3 Boplikt som forutsetning for konsesjons­frihet

Etter konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1, jf. annet ledd må nær slekt uten odelsrett enten søke konsesjon eller bosette seg på landbrukseiendommen. Har erververen odelsrett, er det ingen tilsvarende direkte kobling til konsesjonsplikt; den odelsberettigede slipper å søke konsesjon selv om han ikke skal oppfylle boplikten. Ved mislighold av boplikten kan imidlertid den odelsberettigede bli pålagt å søke konsesjon.

Departementets forslag innebærer at reglene blir like for nær slekt og odelsberettigede. Dette fører til at reglene blir mindre komplisert. En slik forenkling kan bidra til en mer effektiv forvaltning, og det øker forutberegneligheten for den som erverver landbrukseiendom. Også høringsinstansene har vært opptatt av dette, se for eksempel uttalelsen fra Justisdepartementet som er referert foran. Departementet foreslår at reglene blir like slik at boplikten også for odelsberettigede blir en betingelse for å slippe å søke konsesjon. Forslaget går fram av lovutkastet konsesjonsloven § 5 annet ledd.

Departementets forslag innebærer at den nye eieren på et tidligere tidspunkt enn i dag må velge om han skal bosette seg på eiendommen. Departementet foreslår derfor at hjemmelen for å søke fritak fra boplikten blir opphevet slik at den som har behov for en konkret vurdering av bopliktspørsmålet i stedet må søke konsesjon. Det går fram av punkt 6.3.2 at et stort flertall av høringsinstansene støtter departementets vurderinger og forslag til endring. Forslaget går fram av lovutkastet ved at konsesjonsloven § 5 tredje ledd oppheves.

Departementet mener at endringen kan bidra til at eieren på et tidlig tidspunkt bestemmer om han eller hun skal bo på eiendommen, og at færre vil utsette avgjørelsen om hva som skal skje med eiendommen. Se punkt 6.3.1 med omtale av Odelslovutvalgets antakelse om at mange utsetter dette valget. En undersøkelse fra Hedmark 2 tyder på at de som flytter til eiendommen tidlig i eierperioden blir boende der. Sett i lys av dette vil endringen også kunne bidra til mer stabil bosetting. Forslaget er dessuten en forenkling av reglene slik at det blir færre alternative «løp» med ulike regler for saks­behandlingen. I tillegg legger det opp til en raskere avklaring fordi tiden fra ervervet skjer til det foreligger en endelig forvaltningsmessig avklaring av spørsmålet om boplikt kortes inn.

Hvis boplikt blir en betingelse for å slippe å søke konsesjon slik dette er foreslått over, vil vurderingen av om eiendommen bør bebos eller ikke bli foretatt som ledd i en konsesjonsvurdering. Departementet legger til grunn at det ikke vil være aktuelt å kreve konsesjonsgebyr ved konsesjonssøknader som dette. Eventuelle etterfølgende forhold kan vurderes som en søknad om lemping av vilkår. Det vil si at både samfunnet og eieren sikres en konkret vurdering av om eiendommen bør bebos eller ikke.

6.3.3.4 Innholdet i kravet om boplikt

Meldeplikt når eier ikke blir registrert i folkeregisteret

Innholdet i den lovbestemte boplikten er fastsatt i konsesjonsloven § 6 og odelsloven § 27. Bestemmelsene er beskrevet i punkt 3.2.5 og 3.2.6.

En gjennomgang av praksis tyder på at bestemmelsene bare unntaksvis kommer til anvendelse 3 . Dette er også intensjonen med den. Kommunene håndhever bestemmelsene, og mange har også i forbindelse med høringen påpekt at det krever store ressurser å følge opp sakene på en forsvarlig måte. Reglene har også blitt fremhevet som eksempler på regler som legger opp til en ordning som er vanskelig å følge opp. Det går fram av punkt 6.3.2. at departementets forslag om å oppheve unntaket har fått massiv støtte fra høringsinstansene.

Oppheves unntaksregelen, må den som ikke blir registrert i folkeregisteret fordi familien ikke flytter med, søke konsesjon på samme måte som den som ikke skal bosette seg på eiendommen, se punkt 6.3.3.5 over. Forslaget bidrar til regelforenkling fordi det bare blir én måte å oppfylle boplikten på.

Landbruks- og matdepartementet foreslår på dette grunnlaget at unntaksregelen i konsesjonsloven § 6 annet ledd oppheves, se lovutkastet konsesjonsloven § 6.

Bopliktens lengde ved odelsløsning

I departementets høringsnotat fra februar 2008, bygget departementet videre på Odelslovutvalgets forslag om å redusere bopliktens lengde ved odelsløsning fra 10 til fem år. Høringsinstansene har hatt ulike meninger om dette. Ved høringen av NOU 2003:26 Om odels- og åsetesretten ga et klart flertall av fylkesmennene og fylkeslandbruksstyrene uttrykk for at regelen bør endres, mens et klart flertall av kommunene ønsket å beholde ti års boplikt ved odelsløsning.

Hovedtyngden av dem som overtar en landbrukseiendom bosetter seg på eiendommen og blir boende der også etter at boplikten på fem år er over. Det er grunn til å regne med at dette også gjelder for eier som løser eiendommen på odel. Departementet mener at hensynene bak bo- og driveplikten ikke tilsier lengre boplikt ved odelsløsning.

Departementet kan heller ikke se at hensyn knyttet til de odelsberettigede taler for å beholde 10-årsregelen, og er enig med Odelslovutvalgets medlemmer som foreslo å redusere plikten til fem år. Disse medlemmene uttalte bl.a:

«Disse medlemmene ser liten grunn til at bopliktens lengde skal bero på de subjektive holdninger hos motparten. Og endelig: Det er en pønal tankegang som spores i den gjengitte begrunnelse for 10 års bo- og driveplikt: Den som fordriver en annen bør ha dobbelt så lang plikttid. Med den forholdsvis oversiktlige krets av odelsberettigede og med den korte preskripsjonstid vi har i dag (og som vil bli enda kortere dersom Utvalgets forslag til endring av odelsloven § 40 følges) har synspunktet fordrivelse liten vekt. Den som overtar en landbrukseiendom, må være klar over at den kan være odelsjord og at det kan være odelsberettigede som vil kunne være interessert i eiendommen. Når man under disse omstendigheter tar sjansen og tiltrer eiendommen, og det så viser seg at risikoen realiserer seg gjennom et løsningskrav, er det liten grunn til å bruke en verdiladet argumentasjon bygget på «fordrivelse».»

Departementet foreslår at bopliktens lengde skal være fem år også ved odelsløsning. Forslaget bidrar til en forenkling av reglene om bopliktens lengde. Bopliktens lengde går fram av lovutkastet konsesjonsloven § 5 annet ledd.

Boplikt for gjenlevende ektefelle

Odelslovutvalget ga uttrykk for at gjenlevende ektefelle som overtar i kraft av uskiftereglene ble eier av landbrukseiendommen, og at gjenlevendes bo- og driveplikt da er regulert av konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1 (forutsatt at gjenlevende ikke selv har odelsrett). Utvalget foreslo at gjenlevendes plikter skulle gå uttrykkelig fram i odelsloven. Dette ville gi bedre forutberegnelighet i forhold til dagens situasjon hvor praksis i kommunene varierer. En uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling fra 2005 legger imidlertid til grunn at det ikke skjer noe erverv i konsesjonslovens forstand når gjenlevende overtar i uskiftet bo. Departementet legger til grunn at rettstilstanden er uklar. Overtar gjenlevende i kraft av uskifte, er det tvil om det foreligger et erverv eller ikke. Hvis det ikke er skjedd et erverv, kan gjenlevende sitte i uskifte uten boplikt. Denne usikkerheten er uheldig. Departementet støtter derfor Odelslovutvalgets forslag om å lovfeste en regel om boplikt for gjenlevende ektefelle. Departementet er også enig med utvalget i at bopliktstiden bør reduseres i forhold til gjenlevende ektefelles tidligere botid på eiendommen. Dette innebærer i praksis at det bare unntaksvis vil bli en ny boplikt for gjenlevende ektefelle. Regelen vil være felles i alle situasjoner hvor gjenlevende overtar enten det skjer som arv, i uskifte eller om gjenlevende selv har odel til eiendommen, og regelen går klart fram av lovteksten.

Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i lovutkastet, konsesjonsloven § 5 annet ledd nytt fjerde punktum. Forslaget innebærer at uttrykket «erverver» i konsesjonsloven § 2 omfatter alle de nevnte situasjonene.

6.3.3.5 Brudd på boplikt

Reglene om brudd på boplikten er omtalt i punkt 3.2.11.

Forholdet til andre odelsberettigede

Etter odelsloven § 28 første ledd kan andre odelsberettigede kreve eiendommen løst på odel dersom en odelsberettiget eier bryter boplikten. Bruddet må være vesentlig for at det skal oppstå løsningsrett. Departementet mener at denne regelen fortsatt bør gjelde. Odelsloven § 28 bør følgelig i hovedsak beholdes. Som følge av forslaget om at reglene om bo- og driveplikt plasseres i hhv. konsesjonsloven og jordloven, må det likevel gjøres noen tilpasninger i bestemmelsen og i odelsloven § 40 tredje ledd som angir fristen for slike løsningskrav. Departementets forslag til endringer går fram av lovutkastet, odelsloven § 28 og § 40. Spørsmålene er ikke kommentert av høringsinstansene.

Følgen av departementets forslag i punkt 6.2 er at odelsloven § 29 oppheves i sin helhet. Dette innebærer bl.a. at myndighetenes plikt til å varsle andre odelsberettigede om at boplikten er misligholdt, faller bort. Heller ikke dette forslaget er kommentert i høringen. Departementet mener at varslingsplikten er en saksbehandlingsregel som kompliserer myndighetenes oppfølging av boplikt. Departementet anser det ikke som noen offentlig oppgave å sørge for at andre odelsberettigede blir oppmerksom på at boplikten er brutt. De odelsberettigede mister ingen rettigheter til eiendommen ved at varslingsplikten oppheves.

Etter gjeldende odelsloven § 29 annet ledd kan en odelsberettiget pålegges å søke konsesjon, og om søknaden avslås, faller odelsretten bort for eieren og hans linje. I departementets høringsnotat fra februar 2008 ble regelen foreslått flyttet til konsesjonsloven § 13 fjerde ledd annet punktum. Forslagene knyttet til boplikt innebærer at det kan oppstå konsesjonsplikt i to ulike tilfeller. Det ene tilfellet gjelder hvor eieren søker konsesjon fordi han ikke skal bosette seg på eiendommen. Se omtalen av dette i punkt 6.3.3.3. Det andre tilfellet gjelder hvor eieren har brutt boplikten, og blir pålagt å søke konsesjon på grunn av det. Hvis bestemmelsen i odelsloven § 29 annet ledd føres videre, vil den bare gjelde den siste kategorien konsesjonsavslag. Etter departementets syn taler hensynet til regelforenkling for at det blir like regler i alle tilfeller der konsesjon er avslått. Departementet vil likevel ikke foreslå en utvidelse som innebærer at regelen også skal gjelde den første kategorien. En slik endring ville innebære at den som har fått konsesjonsavslag, men har søkt konsesjon fordi lovens ordning er konsesjon istedenfor fritak, mister odelsretten for seg og sin linje. Departementet mener at en slik løsning ikke er rimelig. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen i odelsloven § 29 annet ledd ikke føres videre i konsesjonsloven.

Forholdet til offentlige myndigheter

Ved brudd på boplikten kan også offentlige myndigheter følge opp saken. Det følger av konsesjonsloven § 13 tredje ledd nr. 4 og odelsloven § 29 annet ledd at eieren kan bli pålagt å søke konsesjon.

Det foreligger ingen sikker dokumentasjon av kommunenes praktisering av reglene om brudd på boplikten. Det materialet som foreligger kan tyde på at både kontroll og oppfølging er mangelfull. Oppfølging krever ressurser og må som regel gjennomføres over flere år for hvert erverv. Oppfølgingen må kombineres med god kunnskap om regelverket, fordi reglene er detaljrike, og det må foretas et valg mellom ulike spor avhengig av om det dreier seg om brudd på boplikt etter konsesjons­loven eller odelsloven. Departementet mener at situasjonen er uheldig.

Departementet mener at det bør være sammenfall mellom de offentligrettslige og de privatrettslige reglene om når brudd på boplikten kan følges opp. Det gjør reglene enklere å anvende både for myndighetene og for odelsberettigede som vil kreve eiendommen utlagt til seg. For eieren blir det også enklere fordi det bare er ett sett regler å forholde seg til. Departementets forslag som omtalt i punkt 6.2 sammenholdt med forslaget over knyttet til varslingsplikten, innebærer at kommunens oppfølging vil bli lik uavhengig av om eier har boplikt etter konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1 som nær slektning, eller har odelsrett etter § 5 første ledd nr. 2.

Departementet foreslo i høringsnotatet fra februar 2008 endringer som påla kommunen plikt til å følge opp brudd på boplikten slik at det ikke skulle foretas noen vurdering av om bruddet var vesentlig. Løsningen bygget på at kommunene skulle få en ubetinget plikt til å følge opp, dvs. at regelen ble endret fra en regel om at kommunen «kan» følge opp til en regel om at kommunen «skal» følge opp. Departementet la samtidig til grunn at muligheten for de odelsberettigede til å reise løsningssak på grunn av brudd på bo- eller driveplikten ikke skulle svekkes. Høringsinstansene har gitt støtte til forslaget.

Hensynet til enkle regler tilsier at kriteriene for når det foreligger brudd på boplikten bør være likt uavhengig av om det er offentlige myndigheter eller andre odelsberettigede som kan reagere på bruddet. Over har departementet lagt til grunn at bruddet må være «vesentlig» for at andre odels­berettigede skal kunne kreve eiendommen løst på odel. Kravet til at bruddet må være vesentlig følger i dag av praksis også i saker etter konsesjonsloven. For at reglene ikke skal bli unødig kompliserte bør derfor dagens løsning som innebærer at bruddet må være vesentlig føres videre. Det kan også reises spørsmål ved hvor rimelig en slik løsning ville være ved helt uvesentlige brudd på boplikten. Det er samtidig usikkert hvor mye som kan oppnås i praksis dersom regelen i konsesjonsloven endres slik at kommunen «skal» følge opp bruddet i alle tilfeller. Når dette er tilfelle har departementet etter en samlet vurdering kommet til at det på dette punktet ikke foreslås endringer i konsesjonsloven § 13, men som følge av at odelsloven § 27 foreslås opphevet, foreslås en tilpassing i teksten i konsesjonsloven § 13.

Etter dette vil det fortsatt være mange trinn i en oppfølging av brudd på boplikten. Skal boplikten bli et effektivt redskap for kommunene, bør de gis god veiledning om dette, for eksempel i form av veiledere/rundskriv som kan ta sikte på å etablere gode rutiner for oppfølging.

6.3.3.6 Søknad om konsesjon fordi boplikten ikke skal oppfylles av ny eier

Departementet foreslår i punkt 6.3.3.3 at den som ikke skal oppfylle boplikten må søke konsesjon. I den vurderingen mener departementet det bare skal være adgang til å vektlegge momenter som har sammenheng med de hensyn som begrunner boplikten, se punkt 4.5.1. Det innebærer at hensynet til bosettingen, en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet er særlig aktuelle hensyn. I en konsesjonsbehandling må disse samfunnshensynene veies i forhold til konsesjonssøkers interesser, se omtalen av konsesjonsvurderingen i punkt 3.3.

Det er gjort rede for de momenter som i dag skal vurderes ved søknad om fritak fra boplikten etter gjeldende regler i punkt 3.2. Det skal legges særlig vekt på ønsket om å styrke eller opprettholde bosettingen i området der eiendommen ligger, på hvor nær tilknytning søkeren har til eiendommen, og på søkerens livssituasjon. Det skal også legges vekt på eiendommens størrelse, avkastingsevne og husforholdene. Departementet mener at disse momentene også skal kunne vektlegges ved behandlingen av en søknad om konsesjon der boplikten ikke vil bli oppfylt. Departementets erfaring fra enkeltsaker er at fritak fra lovbestemt boplikt ofte begrunnes ut fra hensynet til eierens tilknytning eller livssituasjon.

I punkt 4.6.5 er det lagt til grunn at reglene om lovbestemt boplikt bør innrettes slik at de i større grad enn i dag kan bidra til at bosettingspotensialet på landbrukseiendom utnyttes bedre enn i dag. Selv om søkers livssituasjon og tilknytning er relevant ved avveiningen, mener departementet det ikke er ønskelig å legge like stor vekt på hensynene som i dag. I høringsnotatet foreslo departementet at de to momentene ikke skulle fremgå av lovteksten. Departementet la likevel til grunn at det fortsatt skulle kunne tas hensyn til tilknytningen og livssituasjonen ved den avsluttende vurderingen. En rekke høringsinstanser har kommentert forslaget, se omtalen i punkt 6.3.2. Mange mener at det er nyttig og ønskelig at momenter som er relevante ved avveiningen fremgår av lovteksten. Dette er departementet enig i. I lovutkastet konsesjonsloven § 9 nytt fjerde ledd foreslås derfor en regel i tredje punktum om hvilken vekt det skal legges på momentene. Forslaget innebærer at momentene ikke skal tillegges særlig vekt slik som hensynet til bosetting, en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Søkers tilknytning til eiendommen og søkers livssituasjon er personlige forhold som bare kan tillegges korrigerende vekt. En omtale av hva dette innebærer for praktiseringen er inntatt i særmerknadene til bestemmelsen, se punkt 9.

Departementet mener at ikke alle de hensynene som følger av gjeldende konsesjonslov § 9 er relevante for behandling av konsesjonssak der eieren ikke skal oppfylle boplikten. Verken spørsmålet om pris, jf. § 9 første ledd nr. 1, eller om erververen anses skikket til å drive eiendommen, jf. § 9 første ledd nr. 4 har en slik saklig sammenheng med spørsmålet om boplikten er oppfylt at de bør tillegges vekt ved vurderingen. Dette går fram av lovutkastet konsesjonsloven § 9 nytt fjerde ledd. I departementets høringsnotat fra februar 2008 ble det foreslått at det heller ikke ville være relevant å legge vekt på om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning (nr. 3). Departementet antar imidlertid at dette momentet kan være relevant dersom eiendommen er kjøpt som tilleggsjord.

I departementets høringsnotat fra februar 2008 foreslo departementet en egen bestemmelse om konsesjonsskjønnet i denne typen saker i konsesjonsloven § 9 nytt fjerde ledd. Den Norske Advokatforening foreslo en lovteknisk endring av dette. Foreningen mente det burde utformes en felles regel i § 9 første ledd med bestemmelser for alle typer konsesjonssaker som gjelder landbrukseiendom. Det ble videre foreslått at det gis unntak og suppleringer knyttet til situasjonen hvor eier ikke skal oppfylle boplikten i fjerde ledd. Departementet er enig i at denne tilnærmingen er bedre enn forslaget som ble sendt på høring. Løsningen innebærer også en forenkling.

Forslaget innebærer at listen med momenter det skal legges særlig vekt på etter første ledd utvides med hensynet til en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Dette er momenter som allerede i dag kan trekkes inn i konsesjonsvurderingen som følge av konsesjonslovens formålsbestemmelse. Departementet mener derfor at løsningen ikke fører til noen nevneverdig realitetsendring. Departementet foreslår på denne bakgrunn at dette tilføyes i opplistingen over momenter som skal vektlegges i lovutkastet, konsesjonsloven § 9 første ledd.

6.4 Driveplikt på landbrukseiendom

6.4.1 NOU 2003:26 og departementets høringsnotat 2008

Reglene om driveplikt er fremstilt i punkt 3.2.2, 3.2.3 og 3.2.6 til 3.2.11 i sammenheng med gjeldende regler om boplikt.

Odelslovutvalget vurderte i NOU 2003:26 om reglene om bo- og driveplikt burde harmoniseres med de tilsvarende reglene i konsesjonsloven. Det er gitt en fremstilling av utvalgets forslag og vurderinger knyttet til bo- og driveplikt foran i punkt 6.3.1 og 6.3.2 som omhandler bestemmelsene om boplikt.

Departementet sluttet i sitt høringsnotat fra februar 2008 seg til forslaget i NOU 2003:26 om at reglene i odelsloven og konsesjonsloven burde harmoniseres og flyttes ut av odelsloven. Departementet foreslo imidlertid at reglene om boplikt burde samles i konsesjonsloven, mens reglene om driveplikt skulle samles i jordloven. Se omtalen av dette i punkt 6.2.

Departementet foreslo ut over dette en rekke endringer. Departementet tok utgangspunkt i behovet for bestemmelser om driveplikt på landbrukseiendom i dag, og la til grunn at det burde være driveplikt på alle eiendommer med jordbruksareal som kunne drives lønnsomt. Plikten ble sett i sammenheng med jordlovens forbud mot vanhevd, jordloven § 8. Forslaget gikk videre ut på at lovbestemt driveplikt ikke skulle knyttes til ervervssituasjonen med en varighet på fem år, men at driveplikten skulle være varig. Departementet foreslo at driveplikten skulle være personlig, men at den også skal kunne oppfylles ved bortleie på de samme vilkår som følger av odelsloven og konsesjonsloven i dag. Forslagene gjorde det nødvendig å fastsette nærmere regler om at det kan gis fritak fra driveplikten. I forbindelse med disse reglene foreslo departementet regler som tok utgangspunkt i de kriteriene som i dag følger av odelsloven § 27. I tillegg foreslo departementet at det skulle tas hensyn til om eiendommen var løst på odel. Hvor eiendommen er løst på odel mente departementet at driveplikten måtte oppfylles personlig. Departementet mente at oppfølging av brudd på driveplikten burde følge jordlovens regler, og at reglene i odelsloven fortsatt skulle gi andre odelsberettigede mulighet til å løse eiendommen på odel i tilfelle det forelå brudd på driveplikten.

6.4.2 Høringsinstansenes syn

104 høringsinstanser har uttalt seg om forslagene knyttet til driveplikten. Av disse er det 75 kommuner, 13 fylkeslandbruksstyrer, 7 fylkesmenn og 9 andre. 84 av de 99 instansene som uttalte seg om spørsmålet om å flytte bestemmelsene mente at bestemmelser om driveplikt bør flyttes fra odels­loven og konsesjonsloven til jordloven.

Eiendommer som bør omfattes av driveplikt

Noen kommuner påpeker at driveplikten bidrar til styrket jordvern og bedre ivaretakelse av kulturlandskapet. Finnøy kommune uttaler i sin innstilling:

«At reglane om driveplikt er føreslått flytta til jordlova § 8 vil vitalisera vanhevdparagrafen i jordlova. Det er òg gjort framlegg om at driveplikten skal omfatte innmarksbeite, med grunngjeving av at lova òg skal vere med til å unngå gjengroing av kulturlandskapet. Mykje av landskapet i Finnøy er påverka av beitedyr. Kulturlandskapet vil raskt endra seg dersom beitepresset i desse områda vert mindre. Å ta vare på kulturlandskapet vil i stor grad vere einstydande med å fortsette drifta av beiteareala. Det er etter adm. si vurdering rett å knytte driveplikta òg til innmarksbeite som eit ledd i å ta vare på kulturlandskapet.»

40 høringsinstanser har kommentert forslaget om at «Jordbruksareal som kan gi grunnlag for lønsam drift skal drivast av eigaren». 32 av disse støtter departementets forslag, en fylkesmann, et fylkeslandbruksstyre og seks kommuner går mot. En rekke kommuner påpeker at «lønsam drift» er vanskelig å definere. Fylkesmannen og Fylkeslandbruksstyret i Telemark uttaler i samme retning:

«Fylkesmannen er enig i at driveplikten bør være varig og uavhengig av om det har skjedd en overdragelse. Fylkesmannen er derimot skeptisk til at driveplikten blir knyttet opp til et lønnsomhetsbegrep. Det er prosesskapende.»

Birkenes kommune uttaler:

«Vi støtter forslaget om varig driveplikt, og tror dette vil styrke vernet om den drivverdige dyrka jorda slik intensjonen er. Imidlertid ser vi at det kan være et vanskelig definisjonsspørsmål hva som er produksjonsarealer som kan gi grunnlag for lønnsom drift. Oppfølgningen vil også kreve økte ressurser fra kommunens side.»

Også Statens landbruksforvaltning påpeker behov for avgrensing:

«SLF oppfatter forslaget slik at driveplikten også vil knytte seg til erverv som er konsesjonsfrie etter § 4 nr. 4, dersom jordbruksarealet kan gi grunnlag for lønnsom drift. SLF antar det kan oppstå tildels vanskelige avveininger ved vurderingen av om arealet kan grunnlag for lønnsom drift. Hva som ligger i dette begrepet bør utdypes nærmere.»

43 av 53 kommuner støtter departementets forslag om at driveplikten skal være varig. Mandal kommune mener det er positivt at «driveplikten blir varig av hensyn til kulturlandskapet og jordvernet. Fortsatt mulig å oppfylle driveplikten ved bortleie gjør dette til en smidig ordning.»

Eidsvoll kommune kommenterer i sin innstilling til hovedutvalget for kultur og næring dette slik:

«Departementet hevder at en varig driveplikt gir myndighetene lettere anledning til å gripe inn overfor manglende drift før jorda blir vanhevdet. Dette kan ha mye for seg da dagens regler for oppfølging av vanhevd er så vanskelig håndterbare at de svært sjelden blir forsøkt brukt selv om behovet er tilstede.»

I motsatt retning uttaler Stor-Elvdal kommune:

«Kommunen tror ikke forslaget til at driveplikten skal være varig vil gi den effekt som ønskes oppnådd. Praksis viser at driveplikten overholdes godt, og at muligheten for å oppfylle bestemmelsen gjennom bortleie fungerer godt. Med utgangspunkt i ønsket om å holde jordbruksarealene i hevd ser en derfor ikke behov for endringer. Slik vi oppfatter det vil ikke departementets forslag endre muligheten for oppfyllelse av driveplikten. Departementets vurderinger med hensyn til fritaksbestemmelsen vil etter vår oppfatning ikke endre praksis. Videre vil det å gjøre driveplikten varig vil etter vår oppfatning ikke føre til at departementets mål om at "den som driver jorda skal og eie den" oppfylles raskere. Vi mener derfor at drivepliktsbestemmelsen skal være slik den er i dag med hensyn til tidsavgrensning.»

Innholdet i driveplikten

Departementet har mottatt noen få uttalelser om muligheten for bortleie. Norges Bondelag uttaler:

«Norges Bondelag mener det vil være en fordel å få ensartede regler om driveplikt, og at reglene samles i jordloven med en henvisning fra odelsloven til jordloven. Driveplikten kan oppfylles gjennom bortleie, og det er mulig å søke fritak. Dette tilsier at det ikke er betenkelig at driveplikten blir varig.»

Enkelte påpeker at muligheten for bortleie gjør den varige driveplikten smidigere for grunneier, se blant annet Mandal kommunes uttalelse over. Eidsvoll kommune påpeker at et vilkår om at leieavtalen skal være på 10 år er uheldig. Noen ganger kan dette være for langvarig, og andre ganger for kortvarig. Løten kommune uttaler seg i samme retning og påpeker en rekke hensyn som er relevante i avveiningen:

«Det er videre ønskelig å knytte en særskilt kommentar til at det kreves at jordbruksarealene leies bort i minst 10 år om gangen, og med en skriftlig avtale som fører til driftsmessig gode løsninger for å tilfredstille kravet om personlig driveplikt. Avtaler som fører til driftsmessig uheldige løsninger kan følges opp som brudd på driveplikta. Det oppfordres følgelig til å inngå leieavtaler på mer enn 10 år. Ved leie i mer enn 10 vil det utløses krav om deling av eiendommen etter jordlovens § 12 med påfølgende konsesjonssøknad fra leier. Understreker her at jordlovens prinsipp ved engang delt alltid delt vil kunne komme til anvendelse dersom eiendommen også må deles etter plan- og bygningslovens bestemmelser. Videre skal kommunen vurdere om de ulike leieforholdene er driftsmessig gode i forhold til avstand, driftsforhold, andre som har behov for leiejord med mer. Dette er en rigid og byråkratisk regulering av leiemarkedet som har mange uheldige og unødvendige konsekvenser både i forhold til forvaltningen, leier og eier. I mange tilfeller er det fornuftig med kortere leieperioder, i andre tilfeller lengre perioder. Dette gjelder både i forhold til eier og leier. Hva kreves dersom en ønsker å drive deler av arealet og leie bort et annet skifte i kortere eller lengre periode, eller dersom deler av arealet ønsket leid bort til spesialproduksjon i en kortere periode for å bedre vekstskifte? Hvordan skal dette følges opp av forvaltningen og hvordan sikres lik vurdering av driftsmessig gode løsninger over kommunegrenser?»

Stange kommune oppfordrer til varsomhet i reguleringen av leiemarkedet:

«Det er videre ønskelig å knytte en særskilt kommentar til kravet i forslag til ny konsesjonslov § 5, om minst 10 års skriftlig avtale om bortleie dersom erverver selv ikke vil eller kan drive arealene. Ved leie i mer enn 10 år vil det utløses krav om deling av eiendommen etter jordlovens § 12 med påfølgende konsesjonssøknad fra leier, jf konsesjonslovens § 3. Videre skal kommunen vurdere om de ulike leieforholdene er driftsmessig gode i forhold til avstand, driftsforhold med mer. Dette kan synes som en vel byråkratisk regulering av et leiemarked. Stange kommune går derfor i mot kravet om at mer enn 10 års leie utløser krav om deling av eiendommen. Jordbruket preges av kontinuerlige endringer både i forhold til marked og driftsopplegg. De som har sitt virke i jordbruket er avhengig av at lovverket ikke setter unødvendige begrensninger i forhold til en fleksibilitet som jordbruket i fremtiden er avhengig av. Det understrekes at det offentlige bør være forsiktig med å gå inn på for omfattende reguleringer av et leiemarked.»

Den Norske Advokatforening knytter kommentarer til de privatrettslige sidene ved vilkåret om leieavtaler. Foreningen uttaler:

«Leieavtaler som ikke oppfyller kravene til innhold, vil innebære mislighold av driveplikten. Advokatforeningen er enig i at slike avtaler av partene ikke kan gjøres gjeldende mot det offentlige. Advokatforeningen reiser imidlertid spørsmål om det vil være en god lovteknisk løsning og innarbeide en privatrettslig ugyldighetsregel i jordloven.

Dersom det ved overdragelse av landbrukseiendom løper en skriftlig 10 års leieavtale på eiendommens jordbruksarealer har Advokat­foreningen oppfattet det slik at denne leieavtale kan løpe videre uten at driveplikten misligholdes, og at det ved utløp av denne leiekontrakten inngås ny skriftlig leieavtale på minimum 10 år.»

Brudd på driveplikten

Fylkesmannen og Fylkeslandbruksstyret i Rogaland mener brudd på driveplikten må håndteres på samme måte som brudd på boplikt:

«Fylkesmannen sluttar seg til vurderinga "det bør være mulig å få fritak fra driveplikten, enten midlertidig eller varig». Departementet vil såleis i § 8a i jordlova ha regel om at det kan søkjast om fritak frå driveplikta. Fylkesmannen har vanskar med å se forskjellen til bupliktregelen her - der Departementet vil oppheve dagens regel om fritakssøknad. Etter vårt skjønn er det prinsippielt viktig å få ei enklare og mest mogleg lik saksbehandling i den eine eller andre form. Vi er klar over skilnaden med at buplikta no vil vere varig i motsetnad til buplikta, men med bortleigemoglegheita mellom anna, skulle det som hovudregel ikkje by på store problem å få oppfylt driveplikta. På denne bakgrunn vil vi tilrå ei harmonisering av regelverket slik at det må søkjast konsesjon om ikkje driveplikta kan oppfyllast på eit av dei lovbestemte vis. Alternativt at det kan søkjast om fritak frå både buplikta og driveplikta, og som aktuelt ofte i dag har eigaren behov for fritak frå begge reglane.»

6.4.3 Departementets vurderinger

6.4.3.1 Innledning

Behovet for å endre reglene om driveplikt er skissert i punkt 4.6. Målet er i dag at produksjonsarealene skal drives. Målet må ses på bakgrunn av utfordringene knyttet til matsikkerhet og klima som Norge og verdenssamfunnet står overfor. I et langsiktig og solidarisk perspektiv er det viktig å styrke virkemidler som kan bidra til produksjon av mat. Dette må skje på en måte som ivaretar hensynet til miljøet. Gjeldende driveplikt og plikten etter jordloven § 8 til å holde dyrka mark i hevd bør etter dette endres slik at de får en bedre forankring i det som er utfordringene i dag.

Forslaget om å flytte reglene om bo- og driveplikt ut av odelsloven, se punkt 6.2, er en forutsetning for å gjennomføre forslagene i kapitlet her.

6.4.3.2 Hvorfor vi må ha en driveplikt

En stadig økende verdensbefolkning og klimakrisen svekker mulighetene for å skaffe verdens befolkning nok mat og trygg mat. Dette gjør det stadig viktigere at det produseres mat på arealer som er egnet for slik produksjon. I Norge er det produktive jordbruksarealet langt på vei brukt til matproduksjon uavhengig av om dette fastsettes som en plikt eller ikke.

Departementet mener imidlertid at en lovbestemt plikt til å drive jordbruksareal vil gi et tydelig signal til eieren om hvilket ansvar han eller hun har for å bruke arealet til matproduksjon på kort og lengre sikt. Plikten har en naturlig sammenheng med forbudet mot omdisponering i jordloven § 9 som tar sikte på å hindre omdisponering. Plikten til å drive vil medvirke til at eiere starter drift i tilfeller hvor de ellers ikke ville gjort det. Den vil derved bidra til å styrke muligheten for å opprettholde matproduserende areal og hensynet til kulturlandskapet. Et tilsvarende forvalteransvar er bl.a. tydeliggjort i skogbruksloven §§ 4 og 6 for utnyttelsen av skog.

6.4.3.3 Hvilke eiendommer som bør omfattes av driveplikt

Gjeldende regler om driveplikt er fastsatt i odels­loven og konsesjonsloven. Reglene innebærer en plikt til å drive produktivt jord- og skogbruksareal. Driveplikten oppstår imidlertid bare hvis eiendommen arealet hører til fyller vilkårene for odlingsjord eller kan karakteriseres som en jord- og skogbrukseiendom etter konsesjonsloven. Departementet mener det er uheldig å knytte driveplikten til en slik avgrensing. Begrunnelsen for plikten tilsier at den knyttes til det arealet som en ønsker skal bli drevet. Som en følge av dette, foreslår departementet ingen nedre arealgrense for drivepliktens virkeområde. Når departementet i punkt 6.2 foreslår at driveplikten skal følge av jordloven, åpnes det for en slik tilnærming.

Når driveplikten flyttes til jordloven må det foretas en henvisning fra odelsloven til jordloven. Se lovutkastet i odelsloven § 28 første og annet ledd.

Begrunnelsen for driveplikt tilsier at plikten bør knyttes til areal som har egenskaper for matproduksjon. Begrepet jordbruksareal omfatter fulldyrka jord 4, overflatedyrka jord 5 og innmarksbeite 6 slik dette er definert i AR5 klassifikasjonssystemet fra Skog og landskap. Når driveplikten bl.a. begrunnes ut fra et ønske om å produsere mat, mener departementet at den bør knyttes til fellesbegrepet jordbruksareal. Driveplikten bør likevel ikke omfatte parkområder eller hager, selv om de kan ha slike arealkvaliteter at de kan falle inn under karakteristikken jordbruksareal. Departementets forslag går fram av lovutkastet, jordloven § 8 første ledd første punktum.

Driveplikt basert på begrunnelsen som går fram av punkt 6.4.3.2 er ikke relevant for skog. Ved vedtakelse av ny skogbrukslov med tilhørende forskrifter er det dessuten fastsatt bestemmelser om krav til foryngelse og miljøvennlig drift av skog. Departementet legger derfor til grunn at skogbruksloven sikrer en forsvarlig drift av skog og legger følgelig til grunn at driveplikten ikke skal gjelde skog.

Mange høringsinstanser har kommentert departementets forslag om at driveplikten skulle knyttes til jordbruksareal som kan drives lønnsomt. Det er ulike meninger om dette. Et stort flertall støtter forslaget. Andre, for eksempel fylkeslandbruksstyret i Telemark som er referert foran, mener at bruken av begrepet vil være prosessdrivende. Begrepet «lønsam drift» bygger på en vurdering av at arealet må kunne drives med økonomisk utbytte. Utbyttet vil for den som eier eller driver arealet være avhengig av forholdet mellom innsatsfaktorer og avkastning, og hvilke inntektskrav som stilles til eieren/driverens arbeidsinnsats. Lønnsomheten kan variere over tid, bl.a. som følge av endringer i tilskuddsordninger eller andre sentrale rammevilkår. Begrepet bygger følgelig på en sammensatt vurdering, og departementet er enig i at det av den grunn kan by på problemer å ta stilling til om det er driveplikt eller ikke. Departementet mener for øvrig at hensynene bak driveplikten i dag ikke gir grunnlag for å avgrense plikten til bare å gjelde areal som kan drives lønnsomt. Departementet har derfor etter en samlet vurdering kommet til at det ikke vil være ønskelig å knytte driveplikten til dette kriteriet.

6.4.3.4 Innholdet i driveplikten

Hva vil det si å drive eiendommens jordbruksareal?

Det er vanskelig å gi generelle retningslinjer om hva slags drift som er aktuell eller hvor mye som bør kunne kreves av driften for at driveplikten er oppfylt. Høringsinstansene har ikke gitt kommentarer til dette.

Departementet mener at det må tas utgangspunkt i at driveplikten skal sikre produksjon av mat, arealets kulturtilstand og hensynet til kulturlandskapet. Dette innebærer at arealene som utgangspunkt må høstes og kultiveres årlig. Så sant arealets kulturtilstand og hensynet til kulturlandskapet ivaretas ved driften, bør det ikke stilles krav til driftsform. Dette innebærer at driveplikten må anses oppfylt selv om arealet brukes til produksjon av blomster eller til hestehold. Det stilles heller ikke krav om at driften skal være optimal. Departementet mener at det ikke er nødvendig at disse kravene går fram av ordlyden i bestemmelsen.

Driveplikten har nær sammenheng med og overlapper langt på vei påbudet om å holde dyrka jord i hevd i gjeldende jordlov. I høringsnotatet foreslo departementet at begge pliktene skulle fastsettes i jordloven § 8 første ledd som selvstendige plikter. Enkelte av høringsinstansene har stilt spørsmål ved om hevdsplikten har en selvstendig betydning ved siden av driveplikten. Departementet ser at det kan reises spørsmål ved dette. Departementet foreslår at bestemmelsen skal ta utgangspunkt i driveplikten. Driveplikten overlapper plikten til å holde arealet i hevd og forbudet mot at arealet ligger unyttet, og plikten må også i mange tilfeller antas å gjelde på et tidligere tidspunkt enn en vanhevdstilstand. Se lovutkastet jordloven § 8 første ledd første punktum.

Som en følge av at driveplikten også fanger opp vanhevdet og unyttet jord, foreslår departementet at gjeldende jordlov § 8 annet ledd oppheves, og at det gjøres endringer i tredje ledd slik at bestemmelsen gjelder driveplikt. Forslaget tar ikke sikte på å føre til innholdsmessige endringer på dette punktet.

Drivepliktens varighet

Det har vært antatt at bo- og driveplikt som gjelder de fem første årene etter ervervet fører til at eieren blir boende på eiendommen og sørger for at den blir drevet også etter at plikten opphører. Departementet mener dette har gode grunner for seg når det gjelder boplikt. Når det gjelder driveplikt, har imidlertid dette i mindre grad formodningen for seg. Departementet vil endre driveplikten for å sikre at det i den grad det er mulig skal foregå en kontinuerlig drift på arealet. De hensyn som begrunner driveplikten tilsier at plikten bør være varig, ikke som i dag bare gjelde de fem (ti ved odelsløsning) første årene etter at eiendommen er ervervet. NORSKOG har gitt uttrykk for at en driveplikt som skal gjelde i hele eiertiden er et for tyngende virkemiddel. Departementet deler ikke denne oppfatningen. Selv om livssituasjonen for eieren kan endres over tid, mener departementet at forslaget ikke er urimelig tyngende for eier fordi plikten kan oppfylles ved bortleie. I tillegg til dette åpner forslaget for at eieren kan søke fritak fra plikten. Departementet foreslår med bakgrunn i ovenstående at driveplikten utvides til å gjelde hele eierperioden. Departementets forslag går fram av lovutkastet, jordloven § 8 første ledd første punktum.

Eieren har fra overtagelsestidspunktet en plikt til å sørge for drift av jordbruksarealet. I noen tilfelle trenger eieren litt tid for å avgjøre om han eller hun skal drive selv. I andre tilfelle hvor eieren ønsker å leie bort kan det være behov for noe tid til avklaring av hvem som skal leie og hva avtalene nærmere skal gå ut på. Departementet antar at regelen om at eieren innen ett år må ha sørget for en tilfredsstillende måte å oppfylle driveplikten på bør opprettholdes. Lovutkastet, jordloven § 8 første ledd annet punktum er utformet i samsvar med dette.

Etter forslaget § 8 første ledd første punktum har eieren en plikt til å sørge for drift i utsettelsesperioden på ett år. Eieren må derfor sørge for at jordbruksarealet blir drevet mens han eller hun tenker seg om eller forhandler om en leieavtale.

Eiers valg: personlig driveplikt eller bortleie

Etter gjeldende regler kan eieren drive selv eller leie bort. Begrunnelsen for regelen om driveplikt tilsier ikke en plikt for eieren til å drive eiendommen selv. Departementet foreslår at valgmuligheten opprettholdes i den nye bestemmelsen om driveplikt. Se lovutkastet jordloven § 8 annet ledd.

Departementets forslag om at driveplikten skal gjelde alt jordbruksareal fører til en utvidelse av de eiendommer driveplikten knyttes til. Det alt vesentlige av jordbruksarealet i drift, blir i dag enten drevet av eier selv eller ved bortleie. Noe areal ligger likevel brakk. Når eieren gis et valg mellom å drive selv eller leie bort, kan det ha innvirkning på omfanget leid jord. Det er vanskelig å ha en sikker oppfatning av om det vil kunne øke andelen leiejord, og eventuelt hvor mye. Departementet har imidlertid ikke grunn til å anta at forslaget vil føre til nevneverdig økning av andelen leiejord.

Det er et sentralt landbrukspolitisk mål at den som eier jorda bør drive den selv. Dette målet skulle tilsi at driveplikten bør være personlig. Ved vurderingen av innholdet i driveplikten er det likevel nødvendig å forholde seg til at mange aktive yrkesutøvere i landbruket baserer mye av driften på leieareal, og at utviklingen har gått i retning av at mer areal enn tidligere leies bort. Dette har også en side til bedre utnyttelse av eksisterende driftsapparat og kostnadssiden i landbruket. Departementet mener det er nødvendig å sikre tilgang på tilleggsarealer til dem som vil drive aktiv landbruksdrift. Denne tilgangen er i dag størst på leiemarkedet. Behovet for å styrke aktive brukere ved å legge til rette for at de kan skaffe seg tilleggsjord gjennom leieavtaler vil følgelig være viktig også i årene framover. Dersom det fastsettes at driveplikten skal være varig og personlig, vil muligheten for å sikre seg leieareal forsvinne. Departementet mener dette ville være uheldig. Med de kryssende hensynene som gjør seg gjeldende, ville en slik løsning være å gå for langt. Denne vurderingen har bl.a. støtte i høringsuttalelsen fra Norges Bondelag.

Departementet ser også at det kan være vektige behov for eierne selv som tilsier at de leier ut jordbruksarealet sitt. Også dette nødvendiggjør at det må være mulig å oppfylle driveplikten ved bortleie.

Innholdet i driveplikt som oppfylles av eieren selv

Eiere som velger å oppfylle driveplikten personlig, må stå faktisk og økonomisk ansvarlig for driften. Dette innebærer ikke at eieren egenhendig må forestå driften. Løsningen innebærer at det er adgang til å drive ved hjelp av ansatte, men eiendommen kan ikke forpaktes eller leies bort.

Innholdet i driveplikt som oppfylles ved bortleie

Departementet ønsker å være varsom med å gå inn med omfattende reguleringer av leiemarkedet. Det bør likevel stilles visse vilkår til innholdet i leieavtalen. Vilkårene bør ta sikte på å redusere ulemper som regelmessig oppstår ved bortleie. Gjeldende regler er beskrevet i punkt 3.2.9. Avtalen må gjelde jordbruksarealet på eiendommen, jorda må leies bort som tilleggsjord til annen landbrukseiendom, avtalen må ha en varighet på minst 10 år, den må være skriftlig og føre til driftsmessig gode løsninger. Departementet foreslår at disse vilkårene også skal gjelde for driveplikten etter jordloven. For at det ikke skal være tvil, foreslår dessuten departementet at det tas inn i lovteksten at eieren ikke skal ha adgang til å si opp leieavtalen i 10-årsperioden. Departementets forslag er inntatt i lovutkastet, jordloven § 8 annet ledd.

Noen høringsinstanser, bl.a. Norsk forening for landbruksrett har vist til at kravet om at avtalen skal ha 10 års varighet er å gå for langt fordi det kan oppstå mange ulike behov for å fri seg fra avtalen innenfor en så lang tidshorisont. Departementet er enig i dette. Av landbrukspolitiske hensyn, herunder leiers behov for en viss langsiktighet i leieforholdet, holder departementet likevel fast på forslaget om å kreve minimum 10 års leietid. Dette innebærer at eieren privatrettslig må forplikte seg til å leie bort i 10 år slik at leieforholdet ikke kan sies opp av han. Ved at det gis mulighet for å søke fritak, se departementets forslag i punkt 6.4.3.5 nedenfor, foreligger det likevel en mulighet for å inngå mer kortsiktige avtaler der det er behov for det. Videre kan avtalen, på vanlig måte, heves ved mislighold.

Andre høringsinstanser har gitt uttrykk for at det bør stimuleres til leieavtaler på mer enn 10 år. De peker samtidig på at det er lite sannsynlig at partene vil gå inn på en slik avtale fordi avtalen både vil være betinget av delingssamtykke etter jordloven § 12 og konsesjon, jf. konsesjonsloven § 3. Flere høringsinstanser etterlyser en endring slik at det gjøres unntak fra disse reglene ved bortleie som er godkjent som oppfyllelse av driveplikten. Departementet er enig i at landbrukspolitiske hensyn tilsier at kontraktene er av en viss lengde. 10 år er likevel en relativt lang periode og departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å kreve lengre kontraktsperioder. Departementet foreslår derfor ikke endringer som stimulerer til leieavtaler på mer enn 10 år.

I høringsnotatet foreslo departementet at driveplikten for odelsberettigede som løser eiendommen på odel ikke kan oppfylles ved bortleie. Løsningen er i samsvar med rettstilstanden i dag. Forslaget ble ved en feil ikke inntatt i den lovteksten som ble sendt på høring, men var kommentert i høringsnotatet. Spørsmålet er ikke kommentert av høringsinstansene. Departementet har i tilknytning til boplikt lagt til grunn at det ikke er ønskelig med en særregel ved odelsløsning. Se punkt 6.3.3.4. Tilsvarende gjelder også driveplikt. Begrunnelsen for driveplikten følger av punkt 6.4.3.2, og tilsier ikke noen særregel fordi eiendommen er løst på odel. Departementet foreslår etter dette like regler for alle odelsberettigede. Se lovutkastet odelsloven § 28 første ledd.

6.4.3.5 Fritak fra driveplikt

Departementet mener at det er nødvendig med bestemmelser som gjør det mulig å få fritak fra driveplikten, enten midlertidig eller varig. Unntak kan også tenkes for deler av jordbruksarealet. Det kan være ulike årsaker til at driften ikke opprettholdes, for eksempel hvor det ikke lar seg gjøre å få leid bort arealet, eller hvor eierens livssituasjon innebærer at bortleie i 10 år ikke gir noen tjenlig løsning verken målt ut fra eierens interesser eller ut fra de samfunnsbehovene som er aktuelle for saken. En eier som forpakter bort eiendommen sin etter lov 25. juni 1965 om forpakting oppfyller ikke driveplikten slik den er beskrevet i lovutkastet § 8. Departementet har grunn til å tro at dette vil gjelde så få tilfeller at det ikke er hensiktsmessig å utforme noen særregler for forpaktingsituasjonen, men at eieren også i slike tilfeller bør kunne løse saken ved å søke fritak fra driveplikten. Forslaget til en fritaksbestemmelse går fram av lovutkastet, jordloven § 8a første ledd.

Ved søknad om fritak fra bo- og driveplikt etter gjeldende regler skal det tas hensyn til ønsket om å styrke eller opprettholde bosettingen, på søkerens tilknytning og livssituasjon, eiendommens størrelse, avkastning og husforholdene. I sak som gjelder driveplikten skal det også tas hensyn til om det i området der eiendommen ligger er eiendommer som har bruk for tilleggsareal, og hvor viktig det er å holde jordbruksarealet i hevd. Driveplikt som begrunnes ut fra ønsket om å produsere mat, hensynet til en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapshensyn gjør at disse momentene, med unntak for hensynet til bosetting, søkers tilknytning og husforholdene, fortsatt er relevante ved vurderingen av om det bør gis fritak. Departementet mener derfor at den nye bestemmelsen om fritak fra driveplikten bør ta utgangspunkt i disse momentene. Departementet foreslår at det skal legges vekt på hvor viktig det er å holde arealet i hevd, på eiendommens størrelse, avkastningsevne og om det i området der eiendommen ligger er bruk for jordbruksarealet som tilleggsjord. Det skal også legges vekt på søkers livssituasjon. Høringsinstansene har ikke foreslått at flere momenter bør kunne trekkes inn. Momentene er tatt inn i lovutkastet, jordloven § 8 a annet ledd.

Hvor eiendommen er løst på odel, la departementet i høringsnotatet til grunn at det ved fritaksbehandlingen skulle kunne legges vekt på dette. Spørsmålet er ikke særlig kommentert av høringsinstansene. Under henvisning til de synspunkter som ligger til grunn for departementets forslag i punkt 6.3.3.4 i tilknytning til odelsløsning og boplikt, forslaget i punkt 6.4.3.4 om driveplikt ved bortleie og ut fra et ønske om at det skal være sammenheng i reglene, foreslår departementet likevel at dette hensynet ikke skal trekkes inn ved vurderingen.

Departementets forslag innebærer at eieren har driveplikt. Eieren må innen ett år bestemme seg for om han eller hun vil drive selv eller leie bort. Det er adgang til å søke om fritak fra driveplikt, men det må gjøres innen ett år etter overtagelsen. Dersom det er søkt fritak fra driveplikt, er fristen for å starte drift suspendert. Dette er i samsvar med praksis etter reglene slik de er i dag, og gjelder både i forhold til offentlige myndigheter og andre odelsberettigede. Løsningen krever ikke særlig regulering i lovteksten.

6.4.3.6 Brudd på driveplikt – forholdet til det offentlige

Departementets forslag innebærer at reglene om driveplikten ikke lenger står i konsesjonsloven, og det vil være jordlovens sanksjonssystem som kommer til anvendelse. De aktuelle bestemmelsene er inntatt i lovutkastet, jordloven § 8 tredje ledd, tilsynsplikten for kommune og fylkesmann som følger av jordloven § 19 og muligheten for å fastsette tvangsgebyr etter jordloven § 20.

Forslaget er bl.a. kommentert av fylkeslandbruksstyret i Rogaland som mener at brudd på driveplikten bør følges opp etter konsesjonsloven. Departementet er uenig i dette. Forslaget til driveplikt bygger på at plikten varer i hele eierperioden. Et eventuelt brudd på plikten vil kunne oppstå langt ute i eierperioden, for eksempel 20-30 år etter ervervet. Departementet mener at en oppfølging som består i at myndighetene på dette tidspunktet skulle pålegge eieren å søke konsesjon, høyst sannsynlig vil kunne bli en uforholdsmessig reaksjon på pliktbruddet. Etter departementets vurdering er denne reaksjonen heller ikke nødvendig, fordi bestemmelsene som allerede finnes i jord­loven er bedre egnet til å følge opp brudd på driveplikten. Departementet mener likevel at jordloven §§ 8 og 19 bør endres noe for at bestemmelsene skal tilpasses driveplikten.

Departementet foreslår at gjeldende jordlov § 8 tredje ledd endres slik at kommunen, om driveplikten ikke overholdes, kan pålegge eier å leie jorda bort for en tid på inntil 10 år. Pålegg om bortleie synes å være en praktisk oppfølging av saker som gjelder brudd på driveplikten. Forslaget går fram av lovutkastet, jordloven § 8 tredje ledd første punktum.

Departementet foreslår videre at gjeldende jordlov § 8 fjerde ledd som gir hjemmel for å pålegge skogplanting eller tiltak av hensyn til kulturlandskapet, samt femte ledd som gir kommunen hjemmel for å gjøre avtale om bortleie av jordbruksarealet, flyttes til tredje ledd. Flyttingen viser sammenhengen i reglene om reaksjoner hvis det foreligger et brudd på driveplikten. Se lovutkastet, jordloven § 8 tredje ledd annet punktum.

I gjeldende jordlov § 8 sjette ledd er det lagt til grunn at pålegg etter bestemmelsen kan gis på slike vilkår som er nødvendige av hensyn til de formål loven skal fremme. Leddet foreslås opphevet fordi det har liten praktisk betydning.

Gjeldende jordlov § 19 foreslås utvidet slik at kommunens og fylkesmannens plikt til å føre tilsyn også omfatter § 8 som gjelder driveplikt. Se lovutkastet, jordloven § 19. Forslaget erstatter den tilsynsplikten myndighetene i dag har etter odelsloven § 29 første ledd.

Jordloven § 20 foreslås ikke endret. Det innebærer at overtredelse av bl.a. § 8 kan følges opp med pålegg om tvangsgebyr dersom det skulle være hensiktsmessig. Slike pålegg danner et alternativ eller et supplement til pålegg etter § 8 fjerde ledd om å leie bort eller sette i verk tiltak av hensyn til kulturlandskapet. Et eksempel på dette er hvor eieren er pålagt å inngå avtale om bortleie, men hvor han eller hun ikke ønsker å gjennomføre dette. Kommunen kan i slike tilfelle velge om den vil ilegge et tvangsgebyr med sikte på å tvinge eieren til å inngå avtale, eller om kommunen selv vil inngå en avtale med hjemmel i jordloven § 8 tredje ledd.

Som etter dagens praksis, legges det til grunn at bruddet på driveplikten må være vesentlig for at det offentliges sanksjoner skal kunne anvendes. Det vil for eksempel kunne tenkes at bruddet ikke kan karakteriseres som vesentlig dersom det gjelder en liten teig av ubetydelig produksjonsmessig verdi eller hvis arealet ikke kan drives lønnsomt verken av eieren selv eller som tilleggsjord.

Departementet la i sitt høringsnotat til grunn at leieavtaler som er i strid med vilkårene for å oppfylle driveplikten ved bortleie ikke kan gjøres gjeldende mellom partene, og heller ikke i forhold til offentlige myndigheter. Formålet med regelen er å sikre at partene ved privatrettslig bindende avtaler ikke omgår vilkårene for å oppfylle driveplikten ved bortleie. Departementet mener likevel at både partene og kommunen har behov for tydelige regler om hva konsekvensene av slike avtaler vil være. Departementet er enig med Den Norske Advokatforening i at det ideelt sett er uheldig at forholdet mellom partene reguleres i en lov som primært tar sikte på å tjene samfunnsinteresser, men ser det som nødvendig at regelen knyttes til regelen om driveplikt, og omfatter både forholdet til offentlige myndigheter og private parter. Regelen er inntatt i lovutkastet, jordloven § 8 annet ledd siste punktum.

6.4.3.7 Brudd på driveplikt – forholdet til andre odelsberettigede

Departementet forutsetter, som for brudd på boplikt i punkt 6.3.3.5, at myndighetene ikke får noen varslingsplikt overfor andre odelsberettigede. Departementet ser det ikke som en offentlig oppgave å sørge for at odelsberettigede blir oppmerksom på at driveplikten er brutt. Odelsberettigede som vil kreve eiendommen løst til fordel for seg på grunn av brudd på driveplikten må forutsettes å ha en slik tilknytning til eiendommen at de selv sørger for å holde rede på om plikten er oppfylt.

Har landbruksmyndighetene gitt fritak fra driveplikten, foreligger ikke brudd, og andre odels­berettigede kan ikke kreve eiendommen løst på odel. Dette er i samsvar med dagens rettspraksis. En odelsberettiget som vurderer løsningssak på grunnlag av brudd på driveplikten må følgelig som ledd i prosessen etter de nye reglene kontakte landbruksmyndighetene for å avklare om det er gitt fritak etter jordloven § 8a.

Også i odelslovens regler som gjelder de odelsberettigede er det nødvendig å gjøre noen tilpasninger for at reglene skal henge sammen:

Departementet foreslår at det tas inn en henvisning til driveplikten i odelsloven slik at brudd på driveplikten fanges opp. Se lovutkastet, odelsloven § 28 første og annet ledd.

Med mindre det innføres en tidsfrist knyttet til løsningsadgangen, ville andre odelsberettigede få en betydelig utvidet løsningsadgang ved brudd på driveplikten som følge av at driveplikten blir varig. De ville da gis mulighet til å løse eiendommen på odel i hele eiertiden, for eksempel 20-30 år etter at eieren overtok, tilflyttet og begynte drift av eiendommen. De hensyn som begrunner løsningsrett for andre odelsberettigede tilsier etter departementets syn ikke en så vidtgående løsningsadgang. Departementet foreslår derfor en tidsfrist på samme måte som ved boplikt. Dette tilsvarer den tiden de odelsberettigede har rettigheter i dag. Forslaget er en endring i forhold til departementets lovutkast ved høringen, men spørsmålet er ikke kommentert av høringsinstansene. For å unngå mange ulike frister knyttet til bo- og driveplikt, bør fristen kobles til fristen for boplikt. Departementets forslag går fram av lovutkastet, odelsloven § 40 annet ledd siste punktum.

Departementets forslag bygger på innholdet i gjeldende bestemmelser slik de etter praksis er i dag, og departementet legger til grunn at bruddet på driveplikten må være vesentlig for at det skal oppstå løsningsadgang.

6.5 Andre endringer i odelsloven

6.5.1 Spørsmålet om odelsloven bør ha en formålsparagraf

Odelslovutvalgets forslag.

Gjeldende odelslov fra 1974 har ingen formåls­bestemmelse. Det hadde heller ikke odelsloven fra 1821.

Odelslovutvalget hadde som mandat å drøfte om det er mulig å utforme en formålsparagraf i odelsloven, særlig med bakgrunn i ønsket om å gjøre tydelig kriteriene for vurdering av søknader om odelsfrigjøring og om fritak fra bo- og driveplikt, jf. §§ 27-33. Utvalget drøfter spørsmålet i NOU 2003: 26 punkt 2.2.3. Det fant ikke å kunne foreslå dette og sier på side 18 følgende om spørsmålet:

«En formålsbestemmelse er et godt generelt tolkingsmoment i relasjon til offentligrettslige bestemmelser, for å se regelverket i lys av samfunnsmessige målsettinger. Etter Utvalgets oppfatning vil det være vanskelig å utforme en adekvat formålsangivelse i odelsloven. En formålsangivelse vil i så fall være så vidt generell at den neppe vil bidra til den forutberegnelighet det bør forventes ved anvendelsen av en lov som først og fremst er av privatrettslig karakter. Det er også grunn til å tro at formålsangivelsen vil reise nye tolkingsspørsmål. Utvalget mener at den riktige vei å gå, er å vurdere og eventuelt klargjøre eller endre det regelverk som vi har. Utvalget foreslår derfor en rekke endringer som skal gi klarere og mer forutsigbare løsninger.»

Høringsinstansenes syn

Bare noen få instanser har eksplisitt uttalt seg om dette spørsmålet. Fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret i Østfold ser et behov for en formålsbestemmelse. Begrunnelsen er at:

«Dette kunne bidra til raskt å sette fokus på de problemstillinger som tas opp, og gi en lettere innføring i lovens bakgrunn og målsetting. Utvalget har i stedet valgt å foreta en rekke justeringer og endringer i det eksisterende lovverket. Dette gjør etter vår vurdering loven mindre tilgjengelig enn nødvendig.»

Akershus fylkeslandbruksstyre mener at:

«Odelsloven må få en formålsparagraf for de overordnede hensyn knyttet til langsiktig forvaltning av ressursene i landbruket, styrking av bygdesamfunnet og likestilling innen landbruket blir nedfelt.»

Noe av det samme er Norsk Bonde- og Småbrukarlag inne på når det uttaler at:

«Odelslova må ha en formålsparagraf hvor det slås fast at overordna hensyn til langsiktig forvaltning av ressursene i landbruket, styrking av bygdesamfunn og likestilling innen landbruket, slås fast.»

Mange av de som mener odelsloven bør føres videre, viser i sin argumentasjon hva formålet med loven er.

Departementets vurderinger

Landbruks- og matdepartementet er enig med Odelslovutvalget i at en formålsbestemmelse kunne ha vært et godt generelt tolkingsmoment i relasjon til offentligrettslige bestemmelser for å se regelverket i lys av samfunnsmessige mål. Når reglene om bo- og driveplikt flyttes til henholdsvis konsesjonsloven og jordloven, jf. forslaget i punkt 6.2 er det ikke mange slike regler tilbake i odels­loven. Departementet er videre enig med utvalget i at det vil være vanskelig å utforme et adekvat formål i odelsloven. Formålet vil måtte bli nokså generelt utformet, og vil neppe bidra til å gjøre loven mer forutberegnlig. Bestemmelsen vil da trolig være til liten hjelp ved vurderingen av for eksempel søknader om odelsfrigjøring. En formålsbestemmelse vil trolig videre ha lite å si for de private som bruker loven. En formålsbestemmelse vil dessuten kunne skape nye tolkingsspørsmål. Departementet mener en kan oppnå mer ved å klargjøre og endre regelverket.

Departementet finner etter dette ikke grunn til å foreslå en formålsbestemmelse i odelsloven.

6.5.2 Nærmere om de enkelte forslag til endringer i odelsloven

6.5.2.1 Odelsloven kapittel I - Kva som kan ­ odlast (odlingsjord), §§ 3-6

Odelsloven §§ 1 og 2 inneholder regler om hva slags eiendommer som kan odles. Forslag til endring av disse reglene er lagt fram i punkt 6.1. Kapitlet her behandler derfor ikke disse bestemmelsene selv om de er en del av odelsloven kapittel I.

Gjeldende odelslov har supplerende bestemmelser om hva som er gjenstand for odling i §§ 3-5. I en del tilfeller kan det være tvil om en eiendom er odlingsjord. Odelsloven § 6 åpner for en mulighet til å få avgjort spørsmålet ved odelsskjønn.

Odelslovutvalgets forslag.

Odelslovutvalget mente i NOU 2003:26 at det fortsatt var behov for §§ 3-6, og foreslo endringer i § 3 som gjelder bergverk, fabrikk og andre industrielle virksomheter, samt i § 5 som gjelder område som er lagt ut til byggeområde, trafikkområde eller friområde iht. stadfestet reguleringsplan.

Odelslovutvalget viste til at det i teorien er reist spørsmål ved når eventuell odelshevd stanser når en industriell virksomhet startes opp. Utvalget foreslo en endring for å gjøre det klart at odelshevden avsluttes på det tidspunktet grunnen er «teken i bruk» til slike formål som går fram av § 3.

Odelslovutvalget foreslo i NOU 2003:26 en endring av odelsloven § 5 slik at den både omfattet stadfestet reguleringsplan og vedtatt reguleringsplan. Forslaget bygget på at odelsloven skulle tilpasses plan- og bygningsloven slik den lød i 2003. Utvalget mente dessuten at rettsvirkningen av en «bebyggelsesplan» burde likestilles med en reguleringsplan i forhold til mulighetene for å hevde odelsrett på grunnen, mens rulleringen av arealplaner innebærer at den ikke er tilstrekkelig fast til å gis slik rettsvirkning. Utvalget vurderte også om regulering til visse slag spesialområder burde få slik rettsvirkning. Praktiske eksempel som ble nevnt var golfbane og alpinanlegg.

Odelslovutvalget foreslo i NOU 2003:26 noen klargjøringer og kodifiseringer i odelsloven § 6 om når det avhjemles skjønn som egen sak for å avgjøre om en eiendom er odlingsjord eller ikke. Utvalget foreslo at det blir klargjort at innkalling til skjønnet kan skje på samme måte som angitt i odelsfrigjøringsloven av 1907 § 3 annet ledd. Videre foreslo utvalget at bestemmelsen på samme måte som det er gjort i odelsloven § 66 burde vise til skjønnsloven kapittel 1, samt fremgå at skjønnet ikke skal ha kompetanse til å avgjøre spørsmålet om en etter odelsloven § 14 har med en eller flere eiendommer å gjøre (en kodifisering av RG 1980 s. 314 der Agder lagmannsrett fant at dette faller utenfor skjønnet).

Høringsinstansene.

Noen høringsinstanser har kommentert forslag til endringer i § 5. Forslagene til endringer i §§ 3 og 6 er ikke kommentert av høringsinstansene.

Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til endring av § 3. Endringen går fram av lovutkastet odelsloven § 3.

Når det gjelder § 5 slutter departementet seg til de vurderingene Odelslovutvalget bygger sine forslag på. Departementet bygger i lovutkastet odels­loven § 5 på en litt annen terminologi enn utvalget. Forslaget fører til at noe mer areal trolig faller inn under unntaket fra odling. Årsaken til dette er at Stortinget i 2008 vedtok ny plan- og bygningslov med nye arealformål. Odelsloven § 5 ble vedtatt endret i den forbindelse. I den nye plan- og bygningsloven skilles det fortsatt mellom arealplan og reguleringsplan, og Landbruks- og matdepartementet legger til grunn at arealplanen heller ikke etter den nye loven har en slik karakter at den bør få følger for om eiendommen kan odles eller ikke. Arealformålene ved reguleringsplan går fram av plan- og bygningsloven § 12-5. Departementet legger til grunn at følgende reguleringsformål skal føre til at eiendommen ikke kan odles: Utbygging og anlegg, samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur, og forsvaret. Eiendom som faller inn under de øvrige arealformålene: grønnstruktur, landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift eller bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone, vil følgelig kunne være gjenstand for odling. Forslaget går noe lenger enn forslaget fra Odelslovutvalget, fordi også areal som er regulert til alpinanlegg, hytteområder (herunder områder med festetomter) og lignende kan være omfattet av reguleringsformålet bebyggelse og anlegg. Etter departementets vurdering bør et unntak knyttet til reguleringssituasjonen av regeltekniske årsaker bygge på hovedformålene etter plan- og bygningsloven, det er ikke ønskelig eller mulig å legge opp til at lovteksten nyanserer mellom alle de ulike bygg og anlegg som eventuelt kunne være aktuelle i tillegg til dette. Departementets forslag til endringer innebærer en justering i forhold til den endringen i odelsloven som ble vedtatt i 2008.

Departementet slutter seg til odelslovutvalgets forslag og begrunnelser når det gjelder odelsloven § 6. Etter gjeldende bestemmelse kan en få avgjort spørsmålet om eiendommen fyller kravene til odlingsjord ved «odelsskjønn». Departementet foreslår at begrepet «skjønn» erstatter dette for å gjøre det mulig å gå direkte til skjønnsloven uten å gå veien om § 66. Departementet foreslår også at innkallingen til skjønnet kan skje i samsvar med reglene om mortifikasjon, jf. lov 18. desember 1959 nr. 1 § 7 annet ledd. Forslagene til endringer er innarbeidet i lovutkastet odelsloven § 6.

6.5.2.2 Odelsloven kapittel II - Vilkår for odelsrett, §§ 7-11

For å få odelsrett til en eiendom er det ikke nok å eie en eiendom som fyller kravene i odelsloven kapittel I. Vilkår om at eiendommen må være eid en viss tid og at det må foreligge en viss slektskapsmessig nærhet til eieren, må også være oppfylt for at det skal foreligge odelsrett.

Odelslovutvalgets forslag

Odelshevdstid

Reglene om odelshevdstid står i odelsloven §§ 7 og 10.

Utvalget foreslo ingen endringer i bestemmelsene om hvor lenge en odler må ha eid eiendommen med full eiendomsrett for å kunne hevde odel (i dag 20 år, jf. odelsloven § 7) eller hvordan hevdstiden kan legges sammen ved eiendomsovergang (gjeldende odelslov § 10).

Odelskretsen

Odelslovutvalgets flertall foreslo ingen endring når det gjelder hvem som får odelsrett i tillegg til odleren, odelsloven § 8. Det var imidlertid enstemmighet om at det må være et vilkår for odel at den som eier eiendommen har eid hele eiendommen med odel. Utvalget fremhevet at odelsloven speiler en betydelig skepsis overfor kombinasjonen odelsrett og sameierett, og at dette samsvarer med en landbrukspolitikk som er fulgt gjennom lang tid. Utvalget fant det derfor naturlig å klargjøre at en forutsetning for odelsrett er en sterkere tilknytning enn den en sameierett vanligvis gir uttrykk for. Utvalget uttalte i den forbindelse:

«Det foreslås derfor at man i første ledd tilføyer «heile» foran «eigedomen». Riktignok kan det forekomme at en sameier kanskje med en dominerende eierandel har en sterk tilknytning, sammenlignbar med eneeierens. Men det er neppe så ofte, og under enhver omstendighet vil den foreslåtte regel gjøre det klart for den som ønsker å drive sammen med mer eller mindre aktive medeiere at denne driftsformen har odelsrettslige konsekvenser.»

Utvalget foreslo videre et unntak fra regelen slik at den ikke skulle gjelde sameiernes felles etterkommere. De viste til at prinsippet om likestilling mellom ektefeller og samboere tilsa at reglene ikke utformes slik at de hindrer felles eierskap til det som ikke bare er et felles hjem, men ofte også en felles arbeidsplass.

Utvalget viste til at sameie i skog ikke er uvanlig, og at forslaget ville kunne få størst betydning for slike eiendommer.

Særkullsbarn og adoptivbarn

I gjeldende rett er odelsrett for barn født utenfor ekteskap regulert i hhv. odelsloven §§ 9 første ledd og 78 tredje ledd. Se omtalen av dette i punkt 3.6.2.3. Odelslovutvalget foreslo i NOU 2003:26 endringer i § 78 første og fjerde ledd. Utvalget viste til at gjeldende regler innebærer at barn født utenfor ekteskap i tiden før 1. januar 1965 kommer i en dårligere stilling enn ektefødte, noe som innebærer at det kan reises tvil om regelen kan forenes med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Utvalget foreslo en endring § 78 slik at barn født utenfor ekteskap i tiden fra 1917 fram til 1. januar 1965 skulle likestilles med barn født innenfor ekteskap. Utvalget presiserte at det var i tvil om en slik endring også burde gjøres gjeldende overfor barn født utenfor ekteskap før 1917, men pekte på at det fremstår som tilfeldig og urimelig for de berørte parter om det skulle komme en lovbestemmelse som

«setter til side avgjørelser som tidligere har vært opp til privatpersoner. Ytterligere kommer den lange tiden som har gått i slike saker, og det forhold at andre personer i samme tidsrom har innrettet seg i tillit til det bestående.»

Utvalget viste også til at det trolig er en liten krets som berøres av en slik endring og dersom det skjedde en endring i 2003 ville de være vel 85 år og neppe ha interesse for eiendommen som grunnlag for næringsdrift.

Reglene om adoptivbarns odels- og åsetesrettslige stilling er i gjeldende rett regulert i §§ 9 annet ledd og 78 første, annet og fjerde ledd. Bestemmelsene er beskrevet i punkt 3.6.2.3.

Odelslovutvalget foreslo ingen endring i § 9 annet ledd som sammenholdt med § 78 første ledd innebærer at barn adoptert etter 1. januar 1965 skal følge prioritetsrekkefølgen i § 8 på lik linje med foreldrenes egne barn. Utvalget foreslo imidlertid at denne likebehandlingen burde utvides til også å gjelde adoptivforhold etablert før 1965 dersom det dreide seg om en såkalt sterk adopsjon. I slike tilfeller innebar de tidligere adopsjonsreglene at adoptivbarnet tok arv etter adoptivforeldrene på lik linje med andre søsken, og mistet arveretten fra sine biologiske familie. Motstykket var svak adopsjon hvor adoptivbarnet hadde rett til arv etter sin biologiske familie, men ingen automatisk rett etter adoptivforeldrene. I slike tilfeller foreslo utvalget ingen endring i bestemmelsene, dvs. at odelsloven § 78 fjerde ledd skulle stå uendret. Utvalget viste til at det i hovedsak har vært opp til private parter å avgjøre om adoptivforholdet skulle være sterkt eller svakt, og fant at en eventuell lovendring ville sette til side et lenge etablert forhold, og vil kunne fremstå som tilfeldig og urimelig for dem som er berørt.

Tinglyst erklæring om at eiendom skal være odelsfri

Eier kan etter odelsloven § 11 tinglyse en erklæring for å hindre at eiendommen blir odelsjord. Odelslovutvalget foreslo en rekke endringer i bestemmelsen; at det skulle komme klart til uttrykk i ordlyden at virkningen av en slik erklæring er at odelshevden stopper slik at ny hevd først tar til når denne eller ny eier tinglyser at erklæringen slettes. Videre foreslo utvalget at annet og tredje punktum skulle avløses av et nytt annet ledd og at den ene ektefellen ikke alene kan oppheve odelsfriheten. Utvalget foreslo også at samboere skulle omfattes av bestemmelsen.

Høringsinstansene.

Flere høringsinstanser var opptatt av om odelskretsen burde innskrenkes eller ikke, og meningene var delte. Et knapt flertall, blant dem blant andre Norges Bondelag, støtter Odelslovutvalgets forslag. Statens landbruksforvaltning tilrår at det ikke kan hevdes odelsrett til en eiendom som eies i sameie.

Ingen av høringsinstansene har kommentert forslagene til endringer i § 9. Flertallet av høringsinstansene støtter forslagene til endringer i odelsloven § 78. Høringsinstansene har ikke kommentert forslagene vedrørende § 11.

Departementets vurderinger

Departementet foreslår ikke endringer i odels­loven § 7. Gjeldende odelslov § 10 har regler for det tilfellet eiendommen skifter eier før odelshevdstiden er fullført. På nærmere vilkår kan eiertiden legges sammen. Departementet ser ingen grunn til å foreslå endringer når det gjelder vilkårene for sammenlegging av hevdstid.

Når det gjelder § 8 er departementet enig med utvalgets flertall og flertallet av høringsinstansene i at det ikke er grunn til å innskrenke odelskretsen ytterligere. Departementet mener som utvalget at det bør være et krav at eieren har eid hele eiendommen med odel. Departementet mener slik utvalget har vært inne på at det bør gjøres et unntak for etterkommere av sameiere slik at etterkommere etter samboere og ektefeller behandles likt. Utvalgets forslag innebærer at unntaket bare skal gjelde for felles etterkommere. Departementet mener imidlertid at unntaket også bør gjelde for den odelsberettigedes særkullsbarn. Departementet kan ikke se noen avgjørende grunn til å sær­behandle disse barna. Se lovutkastet, odelsloven § 8 første ledd.

Etter gjeldende regler kommer barn født utenfor ekteskap i tiden før 1. januar 1965 i en dårligere stilling enn ektefødte. Dette skyldes regelen i § 78 første ledd om at § 9 ikke får virkning for barn født før dette tidspunktet. Departementet mener det knytter seg så vidt sterk tvil til spørsmålet om regelen kan forenes med Den europeiske menneskerettskonvensjonen at forskjellsbehandlingen bør endres. Departementet mener tilsvarende må gjelde overfor barn født utenfor ekteskap før 1917, og barn som er adoptert før 1957. Departementet foreslår at odelsloven § 78 oppheves. Følgen av opphevelsen vil være at odelsloven § 9 gjelder uten unntak. Endringen vil ikke bli gjort gjeldende for tilfelle der det foreligger en aktuell løsningssituasjon når loven trer i kraft. Se kapittel 9 som omhandler departementets forslag til overgangsregler. Departementet foreslår ingen endring i § 9.

Departementet er enig i utvalgets vurderinger når det gjelder gjeldende § 11 og fremmer forslag i tråd med utvalgets forslag. Etter departementets syn er det opplysende at det i ordlyden i bestemmelsen går fram at odelshevden stanser når eier av odlingsjord tinglyser erklæring om at eiendommen skal være fri for odel. Når eiendom er under samodling, er det også klart at ektefellene bør være sammen om å erklære eiendommen fri for odel, og om å trekke slik erklæring tilbake. Det samme må gjelde for samboere som kan hevde odel sammen etter § 15. Forslaget går fram av lovutkastet odelsloven § 11.

6.5.2.3 Odelsloven kapittel III – Om odelsrekke­følgja

Odelsloven kapittel III har regler om prioriteten mellom barn, adoptivbarn, mellom ektefeller og hvor det er flere eiendommer.

Odelslovutvalgets forslag

Barn og adoptivbarn

Etter § 12 første ledd i gjeldende lov går eldre barn foran yngre uansett kjønn. Etter gjeldende odelslov § 78 første ledd er det imidlertid ikke full likestilling mellom menn og kvinner dersom de er født før 1. januar 1965. Menn som er født før dette tidspunktet har prioritet foran sine søstre. Se omtalen av dette i punkt 3.6.15. Et flertall i Odelslovutvalget foreslo at bestemmelsen burde endres slik at kvinner og menn blir fullt ut likestilt.

Det går fram av odelsloven § 12 at odelsprioriteten skal bygge på et aldersprinsipp kombinert med et linjeprinsipp. Bestemmelsen er beskrevet i punkt 3.6.3. Med unntak av forslagene til endringer i overgangsbestemmelsen i odelsloven § 78 som gjaldt barn født utenfor ekteskap og adoptivbarn, foreslo lovutvalget ikke endringer i bestemmelsen.

Utvalget drøfter dagens regler som fortsatt diskriminerer kvinner i forhold til brødre eller onkler født før 1965, samt adoptivbarn og barn født utenfor ekteskap før 1965. Utvalget uttaler:

«Selv om konklusjonen under punkt 4.7 var at bare et fåtall tilfeller vil være i strid med EMK, mener Utvalget at tiden nå er inne for å modernisere § 78, slik at bestemmelsen i sin helhet bringes i overensstemmelse med dagens rettsoppfatning i de nevnte tilfellene. Det bemerkes at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen selv har fremholdt at «...the Convention is a living instrument, to be interpreted in the light of present day conditions...». På denne bakgrunn er det ikke usannsynlig at de bestemmelsene som er nevnt foran, i takt med utviklingen i samfunnet både nasjonalt og internasjonalt, i fremtiden vil være vanskelig å forene med EMK enn det var situasjonen tidligere.»

Utvalget la videre til grunn at at en endring som dette ikke vil være i strid med Grunnloven § 97, som setter forbud mot å gi en lov tilbakevirkende kraft.

Mellom ektefeller

Som en konsekvens av at det i utvalgets utkast til § 15 foreslås at også samboere skal kunne samodle under nærmere angitte betingelser, foreslo utvalget å endre § 13 slik at den også ga regler om prioriteten mellom samboere.

Flere eiendommer

Odelsloven § 14 inneholder bestemmelser om odelsprioriteten når odelsjorda består av flere eiendommer. Se omtale av dette i punkt 3.6.3.3. Odelslovutvalget foreslo en endring i bestemmelsen i de tilfeller der en overføring «hopper over» en generasjon eller der overføringen skjer fra tante eller onkel. Odelslovutvalget viste ellers til at det kan by på tvil om en har å gjøre med en eller flere eiendommer, og pekte på at det er omfattende rettspraksis knyttet til dette spørsmålet. Utvalget vurderte bl.a. om lovteksten «i det minste» burde angi noen av de momenter som skulle vektlegges når det tas standpunkt til dette, men fant at lovteksten ikke burde endres. Utvalget pekte særlig på den konflikt som kan oppstå mellom eiendomsbegrepene i odelsloven § 14 og jordloven § 12 fordi selv om det etter jordloven må oppfattes som en eiendom, kan eiendommen i odelsrettslig sammenheng være flere eiendommer. Utvalget la til grunn at dagens rettspraksis som innebærer at jordloven § 12 er en viktig, men ikke avgjørende faktor for vurderingen etter odelsloven burde opprettholdes.

Høringsinstansenes syn

Barn og adoptivbarn

Et relativt stort antall høringsinstanser har eksplisitt gitt uttrykk for at de støtter utvalgets forslag om å endre prioritetsreglene slik at prioriteten ikke skal være avhengig av kjønn.

Dette gjelder bl.a. Likestillingsombudet som uttalte følgende:

«Dagens overgangsbestemmelser virker blant annet diskriminerende for kvinner i forhold til deres brødre født før 1965. Reglene er, som utvalget påpeker, også problematisk i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Likestillingssenteret konkluderer med at dersom politikerne ønsker økt likestilling i landbruket og en større andel kvinnelige bønder, er en modernisert utgave av Odelsloven et viktig verktøy for å nå dette målet.»

Sametinget har imidlertid i høringsomgangen tatt til orde for at bestemmelsen også burde bygge på samisk tilnærming. De uttaler:

«Sametinget registrerer at utvalget ikke foreslår noen tillegg eller endringer verken i § 12 eller § 21 for å ivareta samiske rettstradisjoner. Utvalget finner det tilstrekkelig med formuleringen om rettens mulighet til å nekte eldre å bruke sin odelsrett når det vil være klart urimelig om den eldre fikk drive den yngre bort.

Når utvalget ikke foreslår noen endring i lovteksten vil det måtte betinge at odelssaker i samiske områder der den yngste skal overta, må løses gjennom rettssaker. I samisk rettstradisjon er det vanlig å komme fram til minnelige løsninger uten at rettsapparatet kobles inn. Man forsøker i det lengste å unngå og anlegge sak mot andre og det gjelder spesielt innen en familie. Avtaleinngåelse er i tillegg i stor grad basert på muntlighet, og en muntlig avtale anses like bindende som en skriftlig avtale.

Ved at retten må kobles inn i saker der den yngste ønsker å overta etter samisk rettstradisjon, blir hele prosessen meget upraktisk og uheldig på flere måter. Det vil blant annet fordyre overtakelsen betraktelig, det vil forsinke overtakelsesprosessen og det vil kunne skape varige konfliktforhold mellom foreldre og odelsrettshavere. En slik utvikling er verken det samiske eller resten av samfunnet tjent med.»

Ektefeller og samboere

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg om § 13 og da i sammenheng med forslagene til endringer i § 15. De høringsinstanser som uttaler seg om forslaget er positive til forslagene.

Flere eiendommer

Ingen av høringsinstansene har eksplisitt uttalt seg om utvalgets forslag til endringer i § 14.

Departementets vurderinger

Barn og adoptivbarn

Departementet er enig med utvalget i at menn og kvinner skal være likestilt uavhengig av fødselstidspunkt. Den forrangen menn har fått foran kvinner etter odelsloven er en regel som er fremmed i folks rettsfølelse i dag, og tiden er inne for at også odelsloven på dette området fullt ut samsvarer med dagens syn på likestilling. Utvalget foreslo at endringen skulle komme positivt til uttrykk ved en ny ordlyd i § 78 første ledd. Departementet er enig med utvalget i at det er ønskelig at likestillingen kommer positivt til uttrykk i lovtekst. Departementet mener imidlertid at dette mer hensiktsmessig kan komme til uttrykk i § 12 første ledd nytt annet punktum. Dette går fram av lovutkastet, forslag til endring i odelsloven.

Forslaget innebærer at regelen vil virke bakover i tid på en slik måte at menn som er født før 1965 og som har innrettet seg på å overta odelseiendom i framtida likevel må vike for eldre søstre. Departementet har vurdert dette i forhold til retten til eiendom slik dette er uttrykt i tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og i forhold til Grunnloven § 97. Etter departementets vurdering er disse bestemmelsene ikke til hinder for den endringen som er foreslått, fordi bestemmelsen er begrenset slik at den bare gjelder forut for at det er oppstått en aktuell løsningssituasjon. Den gjelder heller ikke hvor mannen i kraft av sin odelsprioritet allerede har overtatt eiendommen. Dette følger av lovutkastet, overgangsbestemmelsene punkt 1.

I lys av Sametingets uttalelse har departementet vurdert om det bør gjøres en endring i § 12 som særlig tar sikte på å gjelde for samiske forhold. Gjeldende regel innebærer ikke at yngre søsken må gå til rettsapparatet for å få overta slik uttalelsen fra Sametinget synes å forutsette. Det er fullt mulig for foreldre å overdra til den yngre. Da kan eldre søsken med bedre prioritet kreve eiendommen tilbake til seg i kraft av sine rettigheter og eventuelt reise søksmål om det. For øvrig er det langt på vei tatt hensyn til de innvendingene Sametinget har gjennom merknadene til § 21. Se omtale av dette i punkt 6.5.2.6 i tilknytning til odelsloven § 21, og merknadene som gjelder den bestemmelsen. I en slik sammenheng er bestemmelsen heller ikke til hinder for at partene kommer fram til minnelige løsninger. Departementet ser på dette grunnlaget ikke noe konkret behov for en endring av reglene slik Sametinget har ytret ønske om. Også regeltekniske grunner taler imot en slik endring. Det er ikke hensiktsmessig at gjeldende regel speilvendes i et geografisk avgrenset område der mange samer eier odlingsjord. I slike områder eies også odlingsjord av eiere med ikke-samisk bakgrunn, og hvor det er den norske rettstradisjonen som er dominerer. Det er heller ikke ønskelig å fastsette en regel som bare skal gjelde for slekter av samisk opphav. En slik regel ville etter departementets vurdering føre med seg nye tvilsspørsmål som igjen må løses gjennom domstolene. Sametinget har ikke krevd konsultasjon på dette punktet.

Ektefeller og samboere

Departementet ser ingen grunn til å endre reglene som gjelder for ektefeller. Departementet mener imidlertid at § 13 må endres slik at den også får regler om prioriteten mellom samboere i ekteskapslignende forhold når de har samodlet i samsvar med § 15. Se lovutkastet, odelsloven § 13 første og tredje ledd.

Flere eiendommer

Departementet ser ikke noe behov for en gjennomgripende endring av § 14 selv om bestemmelsen gir foranledning til en rekke spørsmål, hvorav flere har funnet sin løsning i rettspraksis.

Departementet ser behov for en presisering i lovteksten. Departementet er enig med utvalget i at linjeprinsippet bør gjelde også ved overføringer der en «hopper over» en generasjon, eller der overføringen skjer fra en tante eller onkel. En slik forståelse er i samsvar med begrunnelsen og formålet for § 14, og om den ikke alt kan utledes av bestemmelsen, bør ordlyden uttrykkelig omfatte situasjonen. Departementet foreslår en endring i samsvar med dette i lovutkastet odelsloven § 14 annet ledd nytt siste punktum. Løsningen innebærer at gjeldende siste punktum er flyttet til nytt tredje ledd, og at gjeldende tredje og fjerde ledd blir nytt fjerde og femte ledd.

I § 14 er uttrykket «søsken» brukt uten at det går tydelig fram at begrepet dekker særkullsbarn eller bare felles barn. Departementet legger til grunn at bestemmelsen også gjelder særkullsbarn.

Forslaget til endringer innebærer ingen endringer når det gjelder forholdet mellom jordloven § 12 og odelsloven § 14.

6.5.2.4 Samodling ved ektefeller og samboere

Odelsloven kapittel IV som har overskriften Samodling ved ektemakar inneholder regler om samodling ved ektefelle. Kapitlet har én paragraf, § 15.

Odelslovutvalgets forslag

Odelslovutvalget foreslo endringer i odelsloven § 15 om samodling for ektefeller. Gjeldende regler er beskrevet i punkt 3.6.4. Uvalget foreslo at bestemmelsen burde utvides til også å gjelde ved samboerforhold og uttalte om dette:

«Utvalget mener at med de rettsregler som for øvrig gjelder for samboerforhold og med de generelle oppfatninger som råder vedrørende likestilling mellom ekteskap og etablerte samboerforhold, bør samodlingsmuligheten utvides. Siktemålet må være at reglene mest mulig er like.»

Utvalget la likevel til grunn at ikke ethvert samboerforhold burde likestilles med ekteskap, fordi samodlingsmuligheten ikke burde være videre for samboere enn for ektefeller. Samboerforholdet måtte være basert på et fellesskap som tilsvarer ekteskap. Utvalget fant på dette grunnlaget at samboerne måtte være sameiere i odlingsjorden, og la til grunn at en mindre sameiepart ikke kunne være tilstrekkelig. For å unngå tvist om dette la utvalget til grunn at samboerne måtte være sameiere med like parter. Utvalget drøftet også forholdet dersom rettighetsforholdet i eiendommen endret seg, hvor samboerne oppløste samboerfellesskapet og forholdet til fellesbarn og særkullsbarn. De la til grunn at samodling skulle kunne skje til fordel for dem selv, fellesbarn og særkullsbarn dersom de blir eiere med like parter og eiendomsforholdet varer ut odlingstiden. I tillegg forutsatte utvalget at samboerne i hele odelshevdstiden måtte ha samme adresse i folkeregisteret. Hvis en av sameierne døde før utløpet av hevdstiden foreslo utvalget en særregel slik at fellesbarn og særkullsbarn kunne få odelsrett hvis gjenlevende fullfører odelshevdstiden. Som en følge av utvalgets forslag om å endre § 15 foreslo utvalget at § 13 om odelsprioriteten mellom ektefeller endres tilsvarende. I tillegg til dette foreslo utvalget en kodifisering av gjeldende tolking av bestemmelsen slik at det går tydelig fram at samodling mellom ektefeller krever at eiendommen har vært i felleseie mellom ektefellene i hele hevdstiden.

Høringsinstansenes syn

Et stort antall høringsinstanser har uttalt seg om forslagene, og alle støtter forslaget om at også samboere skal kunne samodle. Den Norske Advokat­forening viser for eksempel til at forslaget er i tråd med den likestilling mellom ektefeller og samboere som ellers langt på vei er gjennomført i norsk lovgivning. Den Norske Advokatforening peker imidlertid på at det fortsatt er litt ulike regler:

«Ektefeller kan bare samodle dersom de har felleseie, mens samboere kan samodle dersom de eier hver sin like store andel av eiendommen. Samboere er faktisk og rettslig «særeiere» av hver sin andel, og Advokatforeningen stiller spørsmål ved hvorfor ektefeller som har særeie på hver sin andel av eiendommen ikke også kan samodle. Det er ikke helt logikk i utvalgets forslag på dette punkt.»

Noen høringsinstanser også hatt kommentarer til detaljer i forslaget. Justisdepartementet uttalte bl.a.:

«Den foreslåtte § 15 fjerde ledd andre punktum er uklar. Etter bestemmelsen er det et vilkår for samodling at samboere «blir eigarar av slik eigedom som ektemakar kunne samodle etter tredje stykket». Vi er i tvil om hva denne henvisningen til tredje ledd er ment å innebære. En mulig måte å lese bestemmelsen på kan være at spørsmålet om samodling for samboere beror på om samboerne, dersom de var gift, ville avtalt særeie eller valgt felleseie. En slik vurdering vil imidlertid være svært hypotetisk og tvisteskapende siden man i et samboerskap ikke uten videre får holdepunkter for hva som ville vært valgt hvis partene hadde vært gift. Utvalgets merknader tyder heller ikke på at det er meningen at bestemmelsen skal forstås på denne måten. Utformingen av bestemmelsen bør vurderes nærmere med sikte på en klargjøring. Rent språklig bør nåværende fjerde ledd andre punktum deles opp i minst to setninger, for eksempel kan de siste tre delvilkårene formuleres i enegen selvstendig setning: «Føresetnaden er at dei blir eigarar med like partar og dette eigedomshøvet varar ut odlingstida, og at dei i heile odelshevdstida har same adresse i folkeregisteret.» »

Fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret i Hordaland ga uttrykk for at samodling måtte være betinget av at det både foreligger et ekteskapslignende samboerforhold og at det foreligger en samboeravtale.

Norges bygdekvinnelag uttalte bl.a.:

«Norges Bygdekvinnelag mener at tiden er moden for å gi samboere og registrerte partnere adgang til samodling tilsvarende det som gjelder for ektefeller i felleseie. Dette er i tråd med den utvikling en ser i samfunnet i dag, der mange velger å leve i samboerskap framfor ekteskap. NBK vil presisere at endringsforslaget støttes med bakgrunn i at samboerforholdet må være dokumentert.»

Justisdepartementet mener uttrykket ekteskapslignende samboerforhold må få et klart innhold i loven. Departementet uttaler:

«Det er Justisdepartementets klare oppfatning at loven entydig må definere hvilke samboerskap som er «ekteskapslignende». Dette begrepet gir i seg selv liten veiledning.»

Departementets vurderinger

Departementet foreslår, i tråd med forslaget fra utvalget, at samboere skal likestilles med ektefeller. På grunn av ekteskapsloven § 95 gjelder regelen også partnere som lever i registrert partnerskap. Departementet foreslår at kapitteloverskriften i kapittel IV endres slik at samboerne synliggjøres.

Departementet er enig med utvalget i at selv om det følger av gjeldende rett at ektefeller må ha eid eiendommen i felleseie i hele hevdstiden for at de skal kunne samodle, er det ønskelig at dette kommer til uttrykk i lovteksten. Ordlyden i § 15 tredje ledd foreslås justert slik at dette kommer tydelig fram. Dette bør også gjelde dersom en av ektefellene dør og gjenlevende fullfører odelshevden alene. Se lovutkastet, odelsloven § 15 tredje ledd annet, tredje og fjerde punktum.

Departementet er klar over at regelen som er foreslått ikke er formulert identisk for ektefeller og samboere, noe Den Norske Advokatforening peker på når det sies at situasjonen til samboere som er sameiere må sammenlignes med særeietilfellene. Departementet vil likevel peke på den reelle forskjellen som ligger i at ektefeller har valget mellom felleseie og særeie. Dette er et valg samboere ikke har, og departementet mener derfor at forslaget er lagt opp slik at situasjonen blir så lik som mulig for begge de to gruppene med den forutsetningen at det ved endringer i odelsloven ikke er ønskelig å fremme forslag om endringer i familierettslige forhold som går ut over det rent odelsrettslige.

Etter departementets syn bør endringen gjelde der samboerforholdet har en ekteskapslignende karakter. Ekteskapslignende samboerforhold er et rettslig kriterium som er kjent fra andre rettsområder, men som kan ha noe varierende innhold fra område til område. Begrepet er for eksempel brukt i arveloven og definert der i § 28 a i tilknytning til samboeres rett til å sitte i uskifte. Departementet mener at begrepet bør tolkes tilsvarende i odels­loven, og at det uttrykkelig bør gå fram av loven. Se lovutkastet, odelsloven § 15 fjerde ledd tredje punktum. Odelshevd krever dessuten 20 års hevdstid, og i et slikt tidsperspektiv og kombinert med et krav om sameie i hele hevdstiden, bør det etter departementets syn normalt ikke by på problem å konstatere at det foreligger et ekteskapslignende samboerforhold. Oppstår det tvil om eksistensen av samboerskapet, vil det bli opp til domstolene å ta stilling til spørsmålet etter en vurdering av alle relevante faktiske forhold. Det skulle dermed ikke være det samme behovet for et krav om samme adresse i folkeregisteret i disse tilfellene som for eksempel hvor det er snakk om stønad. Departementet har derfor sløyfet kriteriet om registrering i folkeregisteret i lovforslaget som fremmes her.

Departementet er også enig med Justisdepartementet i at det kan være tvil om hva henvisningen i fjerde ledd til tredje ledd er ment å innebære, og at det språklig sett er ønskelig å gi bestemmelsen en mer brukervennlig utforming. Departementet legger til grunn at samboerne må bli eier av en eiendom med like parter og eiendomsforholdet må vare i hele hevdstiden for at de kan samodle for seg selv, felles barn og særkullsbarn. Dette er innarbeidet i lovutkastet, odelsloven § 15 fjerde ledd første punktum.

På tilsvarende måte som for ektefeller og gjenlevende partner i et registrert partnerskap bør en samboer skal kunne fullføre odelshevden dersom den andre dør før odelshevdstiden er oppfylt. Se lovutkastet, odelsloven § 15 fjerde ledd annet punktum.

Det forekommer ikke sjelden at et samboerskap etter hvert fører til at samboerne gifter seg. I slike tilfeller mener departementet det er ønskelig å klargjøre hvordan reglene om samodling vil slå ut. For at par i en slik situasjon skal kunne samodle må vilkårene i § 15 nytt fjerde ledd oppfylles fram til det inngås ekteskap. Når ekteskapet er inngått kan ektefellene treffe valg om formuesordningen. Legger de til grunn at eiendommen skal være felleseie, fortsetter samodlingen. Har samboerne ikke oppfylt vilkårene for samodling under samboerskapet og de senere inngår ekteskap slik at samodling kan skje, kan samodling først skje etter ekteskapsinngåelsen på lik linje med det som er tilfelle etter § 15 første ledd i gjeldende lov.

6.5.2.5 Makeskifte og odelsrett i sameieforhold, odelsloven § 16

Odelsloven kapittel V har regler om makeskifte og om odelsrett i sameietilfelle. Makeskiftereglene står i § 16 mens §§ 17 og 18 omhandler reglene om odelsrett i sameietilfellene. Verken utvalget eller departementet foreslår endringer i §§ 17 og 18.

Odelslovutvalgets forslag

Odelslovutvalget foreslo i NOU 2003:26 å endre odelsloven § 16 tredje ledd og å gi bestemmelsen et nytt fjerde ledd. Gjeldende bestemmelse er beskrevet i punkt 3.6.5.

Utvalget foreslo at bestemmelsen i tredje ledd om at tilleggsjord går inn under odelen på eiendom eier har fra før burde utvides til å få anvendelse i de tilfeller hvor foreldelsestiden var ute. I nytt fjerde ledd foreslo utvalget dessuten en regel om at eiendommen også faller inn under odelen hvis makeskifte skjer på annen måte enn ved voldgiftsjordskifte. Utvalget viste i den forbindelse som et eksempel til de endringene i eiendomsforhold som ble etablert ved jordskifteløsninger i forbindelse med etablering av Rena leir.

Det er svært få høringsinstanser som har uttalt seg om forholdet, og de som gjør det støtter forslagene.

Departementets vurderinger

Departementet foreslår ikke å endre odelsloven § 16 første og annet ledd.

Odelsloven § 16 tredje ledd bestemmer at når noen ved makeskifte etter jordskifteloven § 85 annet ledd (voldgiftsjordskifte) overlater odlings- eller odelsjord mot å få ny eiendom som det kan hevdes odel til, skal den odelsrettslige stillingen for eieren, odleren eller de som har odelsrett være den samme i forhold til den nye eiendommen som de hadde i forhold til den gamle. Det er etter tredje ledd andre punktum en forutsetning at eiendommen en tar over ved makeskiftet, er odelsfri eller blir det som følge av makeskiftet etter § 85 annet ledd. Departementet foreslår ikke endringer i disse reglene.

Departementet er enig med utvalget i at det kan være praktisk med slikt odelsbytte selv om det ikke skjer ved «voldgiftsjordskifte», men for å ha tilstrekkelig sikkerhet må departementet godkjenne resultatet. Hvem som skal få myndighet til å godkjenne resultatet må det være opp til departementet å bestemme. Departementet foreslår etter dette et nytt femte ledd som innebærer at § 16 tredje ledd andre og tredje punktum skal gjelde tilsvarende når makeskifte som skjer på annen måte enn ved voldgiftsjordskifte, dersom departementet (eller den departementet gir myndighet) godkjenner den nye ordningen. Se lovutkastet, odelsloven § 16 femte ledd.

Gjeldende odelslov § 16 fjerde ledd gjelder nå bare private kjøp av tilleggsjord uten statens mellomkomst. Etter gjeldende fjerde ledd går jord som blir lagt til en eiendom som tilleggsjord, og jorda – dersom det er odelsjord – er gjort odelsfri i samsvar med reglene om odelsfrigjøring inn under odelen på den eiendommen den blir lagt til. Departementet foreslår å endre bestemmelsen slik at tilkjøpt odelsjord også går inn under odel på den eiendommen den skal legges til, ikke bare når den er gjort odelsfri, men også når foreldelsestiden er ute. Se lovutkastet odelsloven § 16 fjerde ledd.

6.5.2.6 Alminnelige avgrensninger i løsnings­adgangen

Odelsloven kapittel VI inneholder regler som innebærer en alminnelig avgrensing i løsningsadgangen.

Mot hvem odelsretten kan gjøres gjeldende.

Odelslovutvalgets forslag

Odelslovutvalget uttalte i NOU 2003:26 at reglene om hvem odelsretten kan gjøres gjeldende mot ikke har ført til nevneverdige komplikasjoner selv om reglene er fordelt mellom odelsloven, skiftel­oven og ekteskapsloven. Utvalget mente likevel at sammenhengen mellom dem burde komme klarere fram, og foreslo en tilføyelse i odelsloven § 19 første ledd annet punktum som viste dette.

I odelsloven § 19 tredje ledd finnes den såkalte hjemmelsansvarsregelen. Den innebærer at den som frivillig har overdratt en odelseiendom, ikke senere kan gå til løsningssak mot erververen eller dennes rettsetterfølgere. Slik regelen er formulert vil den som utvalget peker på også ramme forhold som dette: Mor eller far overdrar eiendommen til sitt barn; blir eiendommen frasolgt barnet på tvangssalg, vil far eller mor være avskåret fra å løse eiendommen fra tvangsauksjonskjøperen. Dette resultatet harmonerer etter utvalgets syn dårlig med det som ble forutsatt i motivene til § 43 annet ledd (NOU 1972:22 side 84). Utvalget foreslår derfor at § 19 tredje ledd endres slik:

«Den som har avhendt odelsjord, har – med atterhald for det som følgjer av § 43 andre stykket – ikkje løysingsrett mot kjøparen eller rettsetterfølgjarane hans.»

Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har kommentert forslagene. Justisdepartementet foreslår et alternativ til gjeldende § 19 tredje ledd med følgende ordlyd:

«Den som har avhendt odelsjord, har ikkje løysingsrett mot kjøparen eller rettsetterfølgjarane hans med atterhald for der jorda er fråseld eigaren ved tvangssal.»

Departementets vurdering.

Departementet slutter seg til utvalgets syn på disse spørsmålene, og foreslår at det i § 19 første ledd tilføyes et nytt annet punktum hvor det går klart fram at odelsrett også kan gjøres gjeldende på skifte. Etter departementets vurdering vil både utvalgets og Justisdepartementets forslag til endring av § 19 tredje ledd gi nødvendig klarhet, og det er en fordel at et så viktig unntak fra selgers hjemmelsansvar kommer klart fram i loven. Departementet foreslår en ordlyd i samsvar med Justisdepartementets forslag. Forholdet til odelsloven §§ 50 og 71 er drøftet nedenfor i punkt 6.5.2.11 og 6.6.

Prioritetsavvik ved kjøpstilbud – interpellasjons­retten

Odelslovutvalgets forslag

Med hjemmel i odelsloven § 20 kan eier sette fram et kjøpstilbud slik at eldre barn får en frist til å gjøre bruk av odelsretten sin til skade for en yngre søster eller bror. Bestemmelsen er beskrevet i punkt 3.6.6.2.

Odelslovutvalget viste til at denne tilbudsordningen i hovedsak har virket gunstig. Utvalget tilrår at ordningen utvides slik at tilbud kan fremsettes, ikke bare overfor barn og/eller barnebarn, men også overfor andre odelsberettigede. I tillegg foreslo utvalget at ordningen utvides slik at forespørsel kan fremsettes også der eieren har inngått kjøpekontrakt med en kjøper uten odelsrett. Utvalget foreslo ut over dette noen presiseringer i bestemmelsen, nemlig at reservasjon fra den som har fått tilbud om at vederlaget skal fastsettes etter odelsrettslige prinsipp ikke skal regnes som avslag, og at effekten av et ikke-akseptert tilbud bør opphøre etter to år. I tillegg foreslo utvalget at svarfristen kortes ned til to måneder. Utvalget drøftet dessuten virkningene av å si nei, eller ikke å svare, og utformet på bakgrunn av drøftingen forslag om endringer i reglene om omkostninger.

Høringsinstansenes syn

Mange høringsinstanser har uttalt seg til forslagene. Et flertall støtter utvidelsen av virkeområdet for bestemmelsen. Et annet flertall støtter forslaget om å redusere svarfristen. Justisdepartementet og fylkesmannen i Rogaland mener at forslaget til bestemmelse er blitt svært tung både språklig og i innhold. Statens landbruksforvaltning slutter seg til forslagene som helhet og viser til at forslagene vil føre til at en ved overdragelse av landbrukseiendom kan avklare det framtidige eierforholdet på et tidligere tidspunkt enn en ellers ville kunne gjøre.

Departementets vurderinger

Departementet foreslår å videreføre ordningen med at eieren kan gi kjøpstilbud til bedre prioriterte odelsberettigede (interpellasjonsretten). En ønsker å utvide ordningen, fordi en slik ordning kan bidra til å unngå at det etter en overdragelse blir tvist mellom odelsberettigede og kjøperen av eiendommen. Departementet foreslår i tillegg flere andre endringer. En av dem er av mer redaksjonell karakter. Departementet er enig med Justisdepartementet og fylkesmannen i Rogaland i at utvalgets forslag til lovtekst har blitt noe tung. Justisdepartementet mener språket i første ledd bør vurderes nærmere, og leddet bør om mulig deles i flere ledd. Departementet har vurdert hvordan en kan gjøre reglene om kjøpstilbud lettere tilgjengelig for dem som leser loven. Departementet mener reglene bør fordeles på fire paragrafer.

Etter forslaget er det i § 20 regler om hva tilbudet kan gå ut på mens det i § 20 a er regler om frist for å gi svar på tilbudet og formkravene til tilbud og svar. I § 20 a finner en også gjeldende regel om at det skal sendes melding til overformynderiet når det kan være aktuelt å gi umyndige tilbud. I § 20 b er det regler om hvilke konsekvenser det skal ha ikke å gå inn i tilbudet, oversitte fristen og ta forbehold. Den som får tilbud kan be om odelstakst for å få fastlagt eiendommens verdi. I § 20 c foreslår departementet regler som sier hvem som skal bære omkostningene knyttet til en slik takst.

Eieren kan etter gjeldende § 20 gi kjøpstilbud når han vil selge til et yngre barn. Departementet foreslår i § 20 fjerde ledd at også tingretten eller en bobestyrer i offentlig skifte skal kunne gi kjøpstilbud for å avklare om noen av dem med best odelsrett vil bruke retten sin. Departementet kan ikke se at noen av høringsinstansene er i mot en slik ordning.

Når retten til å gi tilbud er avgrenset til salg til yngre barn, innebærer det en avgrensing av eierens rett til å råde over eiendommen sin. Departementet foreslår i § 20 første ledd at eieren, tingretten eller bobestyreren kan gi slikt tilbud uansett hvem de vil selge til, også til en uten odelsrett. En slik utvidelse vil styrke eierens rett til å råde over eiendommen han eier. Det vil også kunne gjøre det lettere for eieren å bestemme seg for salg når han kan få brakt klarhet i om han kan gjennomføre salg til den han ønsker å selge til. En eier som vil selge en eiendom som tilleggsjord til han eller hun som for eksempel har leid jorda i lengre tid, vil kunne få klarhet i om odelsretten på gården vil hindre et slikt salg. Det er mulig å bruke muligheten til odelsfrigjøring om noen av de odelsberettigede vil bruke retten sin, men departementet mener det må være bedre å ha en ordning som i tillegg gjør det mulig å finne ut på forhånd om noen vil bruke odelsretten ved salg av tilleggsjord. Departementet kan som flertallet av høringsinstansene ikke se noen grunn til at eieren ikke skal ha mulighet til å skaffe seg en slik avklaring i alle tilfelle selv om dette innebærer et visst inngrep i retten til de odelsberettigede.

Departementet mener hensynet til eierens behov for å få klarhet i om de odelsberettigede vil bruke retten sin, gir grunnlag for å utvide ordningen med kjøpstilbud til også å gjelde salg av deler av odelseiendommen. Dette vil ha særdeles stor betydning når eieren ønsker å selge deler av eiendommen som tilleggsjord. Et delsalg av odelseiendommen vil regelmessig kreve samtykke etter jordloven § 12. Slikt samtykke må da landbruksmyndigheten vurdere og eventuelt gi på vanlig måte. Samtykke til fradeling vil i noen tilfelle føre til at det som blir fradelt ikke kan løses på odel. Det vil være tilfelle ved fradeling av for eksempel tomter som nevnt i odelsloven § 22. Forutsetningen for å kunne gi tilbud om kjøp er at det som blir fradelt kan løses på odel. Departementet foreslår derfor at eieren kan gi kjøpstilbud også ved salg av deler av eiendommen når det som er fradelt kan løses på odel. Dette går etter forslaget fram av § 20 første ledd.

Etter gjeldende § 20 første ledd første punktum er det en forutsetning at eieren og det yngre barnet er enige om vilkårene. Det innebærer at det må være forhandlet fram en avtale som i alle fall dekker hovedpunktene i kjøpsforholdet og vilkårene må være reelle og saklig velbegrunnet. Dette er også utgangspunktet i forslag til § 20 første ledd. De odelsberettigede kan da se av avtalen hvilke rettsforhold de går inn i og hvem de tar plassen til. Departementet tror det for noen odelsberettigede som får tilbud vil kunne ha noe å si for avgjørelsen at de vet hvem eieren vil selge til – at det foreligger avtale med en navngitt person. Departementet mener likevel som utvalget at det må være anledning til å gi tilbud også om det ikke foreligger avtale med navngitt person. Alder eller endring av forholdene ellers kan gjøre det ønskelig for eieren å få klarhet i om noen av de odelsberettigede vil overta eiendommen selv om vedkommende ikke har forhandlet fram en avtale med noen navngitt person. Departementet kan ikke se at hensynet til de odelsberettigede bør veie tyngre enn hensynet til eierens behov for klarhet i om han kan selge til hvem han vil. Departementet foreslår derfor i § 20 andre ledd at eieren kan tilby selv om det ikke foreligger avtale med en navngitt person. Eieren må imidlertid også her gi de odelsberettigede reelle og saklig velbegrunnede vilkår.

Reglene om kjøpstilbud bygger på behovet eieren har til å få klarlagt om noen vil bruke løsningsretten sin når han overdrar eiendommen til noen med dårligere odelsrett eller uten slik rett. En slik klargjøring er ønskelig for å unngå strid i etterkant av overdragelsen. Departementet foreslår derfor ikke en «bordet fanger»-regel. Eieren skal etter forslaget ikke være bundet til å selge til noen som har sagt seg villig til å tre inn i kjøpstilbudet. Slik er reglene også i dag.

Etter gjeldende regler kan eieren sette en frist for de odelsberettigede til å si i fra om de vil tre inn i tilbudet. Denne fristen kan ikke settes kortere enn seks måneder. Departementet mener det fortsatt bør være mulig å sette en frist, men at fristen eieren eller bobestyreren kan sette bør kortes ned til to måneder. Se lovutkastet odelsloven § 20 a første ledd. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget om å korte ned den alminnelige løsningsfristen fra et år til seks måneder, jf. forslag til § 40.

Departementet mener fristen på to måneder er rimelig når en tar hensyn til alle parter. Det å skulle svare på et slikt tilbud er en vesentlig avgjørelse slik at det er nødvendig å gi den som får tilbudet tid til å tenke gjennom spørsmålet. Ikke bare dreier det seg om økonomiske vurderinger. Bruk av odelsretten vil også kunne innebære skifte av yrke og flytting, ikke bare for den odelsberettigede, men også for familien. Det reiser for eksempel spørsmål om mulighetene for arbeid utenfor gården for den odelsberettigede og de øvrige familiemedlemmene. På den annen side er det viktig for den som er tiltenkt eiendommen at han eller hun får vite så fort som mulig hva hans eller hennes livssituasjon vil bli. Det må imidlertid sies at for disse vil det vanligvis være slik at han eller hun i ervervsfasen kjente til at eiendommen var odels­jord og at en derfor kunne risikere ikke å få kjøpe eiendommen. Departementet mener at usikkerhetsperioden bør reduseres, og at minstefristen for å gi svar bør reduseres til to måneder.

I lov 9. desember 1994 nr. 64 om løysingsrettar § 12 er det regler om frist for å gjøre forkjøpsrett gjeldende. Av § 12 andre ledd går det fram at fristen er to måneder «frå det tidspunkt varselet er kome fram til forkjøpsrettshavaren.»

Justisdepartementet sier i sin høringsuttalelse at regelen om når fristen regnes fra i § 12 andre ledd bør vurderes tatt med også i odelsloven § 20. Departementet mener at det vil være klargjørende å ta med en slik presisering av utgangspunktet for fristberegningen. Departementet foreslår derfor en slik endring i § 20 a.

Etter gjeldende § 20 første ledd annet punktum skal tilbud og svar være skriftlig. Tilbud og svar kan etter gjeldende § 20 fjerde ledd gjøres ved bruk av et elektronisk medium dersom partene er enige om det. Departementet foreslår ikke å endre disse reglene. Reglene går etter forslaget fram av § 20 a annet ledd. Etter forslaget til § 20 a tredje ledd skal tilbudet slik det er i dag også sendes overformynderiet når det er aktuelt å sette en tilbudsfrist for en umyndig. Denne ordningen ønsker departementet å føre videre for å sikre de umyndiges interesser på best mulig måte.

Departementet foreslår å samle reglene om konsekvensene av å ikke tre inn i tilbudet mv. i en ny paragraf § 20 b. Det får konsekvenser for den som får tilbudet om han takker nei, ikke svarer innen fristen for å svare, eller tar andre forbehold enn at verdien må fastsettes i samsvar med odelsloven § 49. Konsekvensen er at den som takker nei, ikke overholder fristen eller tar forbehold, ikke kan løse eiendommen når den blir solgt innen to år regnet fra tilbudsfristen gikk ut. Det er en forutsetning at avslag på tilbud, oversitting av fristen og forbehold at eiendommen blir solgt på vilkår som ikke er gunstigere enn det som gikk fram av tilbudet. Tilbudet må videre være saklig og velbegrunnet som etter gjeldende regler.

Departementet mener det ikke er rimelig at effekten av et ikke-akseptert tilbud er evigvarende. Departementet foreslår derfor å innføre en tilsvarende reservasjon som i lov av 9. desember 1994 nr. 64 om løysingsrettar § 10 om at effekten av ikke-akseptert tilbud opphører etter to år. De som avslår tilbudet eller som ikke svarer innen fristen kan etter § 20 b første ledd ikke løse når jorda innen to år, regnet fra tilbudsfristen går ut, blir avhendet på de vilkår som var fastsatt i tilbudet og disse vilkårene må regnes som reelle og saklig velbegrunnet. Har erververen odelsrett, blir den som fikk tilbudet stående etter erververen og hans linje i odelsrekka.

Departementets forslag innebærer at de som tar forbehold ikke kan løse dersom jorda blir solgt innen to år regnet fra tilbudsfristen gikk ut, jf. forslag til § 20 b første ledd. Ikke alle forbehold bør føre til at den som får tilbudet mister løsningsretten sin ved avhendelser som finner sted innen to år. Det er trolig allerede slik etter gjeldende regler at den som får tilbud kan ta forbehold om at vederlaget må fastsettes i samsvar med reglene i odelsloven § 49 uten at det får konsekvenser for løsningsretten. Dette er ikke direkte sagt i gjeldende § 20. Departementet mener det bør gå fram av loven at det ikke blir regnet som avslag på tilbudet om det i svaret blir tatt forbehold om at vederlaget må fastsettes i samsvar med reglene i odelsloven § 49. Hadde salget skjedd uten tilbud, ville løsning ha kunnet skje, og vederlaget ville blitt fastsatt etter reglene i § 49. Det er etter dette rimelig at den som har fått tilbud kan ta slikt forbehold.

Den som får tilbudet kan etter forslaget kreve å få fastsatt vederlaget i samsvar med reglene i odelsloven § 49. Departementet er videre enig med utvalget i at den som krever takst først skal være bundet av tilbudet når han krever å få overta eiendommen med basis i taksten. Departementet er enig med utvalget i at omkostningene i et slik tilfelle kan bli betydelige. Loven bør derfor ha regler om hvem som skal dekke omkostningene når vederlaget blir fastsatt i samsvar med odelsloven § 49. Den som får tilbudet må klargjøre hva som er «riktig pris». Det gjelder vurderinger som enhver som får et kjøpstilbud må gjøre, og utgiftene faller da på vedkommende. Departementet er derfor enig med utvalget i at disse utgiftene bør dekkes av den som får tilbudet. Departementet foreslår en ny § 20 c som gjelder omkostningsreglene utvalget foreslo i § 20 femte ledd. Forslag til § 20 c får overskriften «Kostnader ved takst». Har mottaker som har mottatt tilbud etter reglene i §§ 20-20 b krevd takst over eiendommen, jf. § 20 b annet ledd, bærer han kostnadene i samsvar med reglene i skjønnsloven § 42 første og annet ledd. Er eieren ikke villig til å selge til takstbeløpet, bærer eieren imidlertid kost­nadene der takstbeløpet er lavere enn tilbudsbeløpet. Ved angrep på taksten gjelder skjønnsloven § 42 tredje ledd.

Adgangen til å nekte løsning når odelsløsning vil være klart urimelig

Odelslovutvalgets forslag

Odelsloven § 21 inneholder en bestemmelse som gjør det mulig å fravike odelsprioriteten ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering av om det er rimelig å tillate odelsløsning. Gjeldende bestemmelse er beskrevet i punkt 3.6.6.3.

Odelslovutvalget foreslo at bestemmelsen burde utvides slik at den kunne tas i bruk også der eiendommen var solgt til en som ikke har odelsrett, og at bestemmelsen også skulle kunne tas i bruk når driftsenheten består av flere eiendommer, jf. odelsloven § 14.

Utvalget foreslo også at kriteriene for å fravike odelsprioriteten ble mer entydige slik at en kunne unngå tvister. Utvalget foreslo imidlertid ikke mer presise formuleringer til dette.

Utvalget gir samiske rettsoppfatninger en særskilt omtale. Utvalget har i NOU 2003:26 side 111 tatt inn en del av et referat fra en utredning tidligere jordbrukssjef John Osvald Grønmo har gitt om samiske rettsoppfatninger av betydning for odelsretten. I referatet står det blant annet:

«...Samiske rettsoppfatninger karakteriseres i stor grad av at de er desentraliserte og muntlige (altså lokale sedvaner) i motsetning til norsk rettstradisjon som i hovedsak er sentralisert og skriftlig. Tradisjonelt er det tatt lite hensyn til samiske rettstradisjoner, men her har det vært en dreining de senere tiår.

Samisk sedvane/rettstradisjon når det gjelder generasjonsskifter vedrørende fast eiendom, er at yngste barn (av og til yngste sønn) har førsteretten. I Tana, Kautokeino og Karasjok gjelder fortrinnsretten våningshuset med tilliggende jord (altså ikke bare bygninger, men også landbrukseiendommer). Skoltesamene i Russland og østre deler av Finnmark har den klareste fortrinnsretten, og da ofte for yngste sønn. Også i reindriftsnæringen er yngste barns fortrinnsrett til arv særlig sterk. Når yngste barn nytter sin førsterett får han/hun som hovedregel overta for en lav pris og særlig gjelder dette i reindriftsnæringen.

Yngste barns arverett har trolig først og fremst sammenheng med at den yngste får større ansvar med å drive gården/virksomheten etter hvert som foreldrene blir eldre. De eldre har i de fleste sammenhenger etablert seg med egen virksomhet og familie – ofte med hjelp av foreldrene over lengre tid. Denne arveretten har trolig også sammenheng med yngste barns forpliktelse til å ta seg av foreldrene.

De fleste generasjonsskifter vedrørende landbrukseiendom i samiske familier, skjer i dag etter barnas interesse. Likevel er det en del eksempler på konflikter mellom eldste og yngste barn, der den eldste påberoper seg odelsretten, jf. blant annet Indre Finnmark rettshjelpkontors arkivmateriale for tidsrommet 1987-1997. Slike saker får ofte en minnelig løsning fordi familiene setter mye inn på å holde fred innen familien. Vi må anta at den yngste velger å flytte fra gården når vedkommende skjønner at den norske odelslovgivningen vil stå sterkere i forhold til de samiske rettsoppfatningene i en rettssak. Etter spørsmål ble det opplyst at bruken av den yngstes rett har avtatt i takt med samfunnsutviklingen for øvrig, men dette har også sammenheng med mindre barneflokker og generell nedgang i landbruket.

Det er imidlertid ikke kjent at prinsippene i samisk rettstradisjon og odelsretten har stått mot hverandre i domstolsapparatet. I Hålogaland lagmannsretts (enstemmige) dom av 15. juli 1997 ble det imidlertid knyttet noen bemerkninger til spørsmålet, uten at det var nødvendig for domsresultatet (obitur dictum).

Sametinget ønsker at odelsloven skal vike når den i samiske forhold strider mot samiske rettsoppfatninger. Spørsmålet har i stor grad med samisk identitet å gjøre (trolig 6-7 slike saker i Kautokeino, Karasjok og Tana de siste 10 år). En måte å ordne dette på er at odels­loven viker i samiske områder (Finnmark, Nord-Troms og Tysfjord kommune med totalt ca 800 aktive gårdsbruk). Det er imidlertid ikke aktuelt å bruke samemanntallet til dette formålet – samemanntallet er kun et valgmanntall.»

Utvalget mener odelslovgivningen i prinsippet bør være den samme i hele landet, men at de særlige samiske rettsoppfatninger må tillegges betydelig vekt der det er spørsmål om å bruke § 21 (og den parallelle bestemmelsen i § 52 femte ledd om åsetesretten). Utvalget peker på side 111 i NOU 2003:26 på at dette er et syn som allerede er kommet til uttrykk i rettspraksis. Utvalget forutsetter at holdningen som kommer til uttrykk i lagmannsrettsdommen som det er vist til og sitert fra på side 111 i utredningen vil bli opprettholdt og finner det tilstrekkelig med en presisering av dette i motivene til bestemmelsen. Utvalget mener også at regelen bør kunne bli påberopt i skiftesituasjonen, jf. odelsloven § 52 femte ledd. Utvalget foreslo derfor et nytt tredje ledd.

Utvalget la til grunn at straffbare forhold må kunne vektlegges i den konkrete vurderingen som skulle foretas, men fant ikke grunn til å foreslå noen egen bestemmelse om dette.

Høringsinstansene

Et klart flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg om forslagene støtter utvalgets forslag.

Departementets vurderinger

Departementet mener som utvalget at odelslovgivningen i prinsippet bør være den samme i hele landet, men at de særlige samiske rettsoppfatninger må tillegges betydelig vekt der det er spørsmål om å bruke § 21 (og den parallelle bestemmelsen i § 52 femte ledd om åsetesretten). Dette er et syn som allerede er kommet til uttrykk i rettspraksis. Departementet legger til grunn at holdningen som kommer til uttrykk i lagmannsrettsdommen som det er vist til og sitert fra på side 111 i NOU 2003: 26 vil bli opprettholdt, og finner det tilstrekkelig med en slik presisering i motivene til bestemmelsen. Departementet mener også at det må være slik i skiftesituasjonen, jf. odelsloven § 52 femte ledd. Departementet er således ikke enig i at hovedregelen må endres slik at odelsretten må vike i Finnmark, Nord-Troms og Tysfjord kommune for å ta vare på de samiske interessene og samisk rettstradisjon. Departementet har, bl.a. på bakgrunn av den domspraksis Odelslovutvalget har vist til og som ivaretar samisk rettsoppfatning, ikke sett behov for særlig konsultasjon med Sametinget om dette spørsmålet.

Departementet mener prinsippet i § 21 bør utvides slik at et løsningskrav kan stoppes også hvor det er rettet mot en uten odelsrett. Dette fordi eier og kjøper kan ha nære relasjoner selv om kjøper ikke har odelsrett. I noen slike situasjoner vil det kunne framstå som urimelig om den odelsberettigede fikk anledning til å løse eiendommen. Et eksempel kan være hvor en barnløs eier overdrar eiendommen til naboens barn som nærmest har vært som eierens barn eller fosterbarn. Et annet eksempel kan være hvor eiendommen er overdratt til en nabo som gjennom lang tid har vært en omsorgsperson for eieren.

Et løsningskrav mot en som ikke har odelsrett kan i dag bare hindres etter reglene om odelsmisbruk. Vilkårene for å nekte løsning er strenge etter gjeldende regler. Misbruksreglene kan ikke brukes i de tilfellene det virkelig er grunn til å tro at løsningsmannen vil ta over eiendommen og drive den på forsvarlig måte. Konflikten mellom eieren og en slik odelsberettiget kan da ikke løses etter reglene om odelsmisbruk.

Departementet mener at domstolene bør kunne nekte løsning når forholdene tilsier det, og foreslår derfor å utvide odelsloven § 21 til også å omfatte løsningssak mot en som ikke har odelsrett. Departementets forslag innebærer at virkeområdet for § 21 blir utvidet og at den kan bli anvendt på flere tilfelle enn i dag.

Adgangen til å nekte løsning etter gjeldende § 21 er ment å bøte på uheldige og urimelige resultater av de odelsberettigedes løsningsrett, se Ot.prp. nr. 59 (1972-73) side 22. I vurderingen av om odelsløsning vil være «klårt urimeleg» kan det etter gjeldende § 21 første ledd annet punktum bl.a. legges vekt på om den eldre har vært fraværende i lengre tid og driver et annet yrke som han eller hun gjennom skolegang eller praksis har utdannet seg for, mens den yngre har vært hjemme og hjulpet til på gården og må regnes for å være skikket til å drive den. Det er således hensynet til den som vil odelsløse og den som står i fare for å miste eiendommen ved odelsløsning som er det sentrale i urimelighetsvurderingen.

Departementet mener det etter gjeldende bestemmelse ikke er adgang til å trekke inn i rimelighetsvurderingen landbruksfaglige betraktninger, uansett om eiendommen er solgt for å oppretthodes som eget bruk eller som tilleggsjord. Det innebærer for eksempel at det ikke kan trekkes inn i vurderingen at det gjennom salget er etablert en driftsmessig god løsning.

Departementets forslag innebærer etter dette ingen endring i hva det kan legges vekt på i urimelighetsvurderingen.

Se lovutkastet, odelsloven § 21 første ledd. Departementet foreslår også – som utvalget – et nytt tredje ledd som innebærer at regelen også kan anvendes på skifte. Se lovutkastet, odelsloven § 21 nytt tredje ledd.

Departementets forslag innebærer at også straffbare tilfeller skal kunne bli vektlagt. Departementet er enig med utvalget i at det ikke er nødvendig å gi bestemmelser av den art som finnes i arveloven § 73 for det tilfellet at den odelsberettigede forsettlig har tatt livet av eieren. Slik § 21 etter forslaget er utformet, mener departementet at bestemmelsen vil gi tilstrekkelig hjemmel til å stoppe et krav om å bli eier i kraft av odelsrett.

Fordi departementet foreslår at overgangsregelen i § 78 blir opphevet, kan en tenke seg flere tilfeller enn i dag der det er aktuelt å bruke § 21. Odelsloven § 12 regulerer da alene prioriteten mellom de odelsberettigede, slik at menn født før 1965 ikke lenger har prioritet før sine eldre søstre. Videre får barn som er født utenfor ekteskap mellom 1917 og 1965 nå odel uten at de er lyst i kull og kjønn. Følgen av endringene som gir enkelte kvinner bedre prioritet enn sine brødre og barn født utenfor ekteskap odelsrett de ikke tidligere har hatt, er at noen søsken må vike prioritet for sine søstre eller søsken utenfor ekteskap. Disse personene kan med best prioritet fram til nå ha hatt forventning om å overta en eiendom. Kanskje har de også innrettet seg på å overta gjennom å ta utdanning og skaffe seg praksis. I tilfelle der dette slår klart urimelig ut kan domstolene bruke § 21.

Andre alminnelige avgrensninger i løsningsretten.

Odelsloven §§ 22-24 gjelder avgrensninger i løsningsretten av ulik karakter. § 22 gjelder fradelte tomter, § 23 eiendom som etter skifte av forholdene ikke lenger fyller vilkårene i § 2 og § 24 særskilt skyldsatt småbruk. Departementet foreslår ingen endringer i disse bestemmelsene.

Odelsfraskrivelse med mer

Odelslovutvalget

Odelslovutvalget foreslo også en endring i odels­loven § 25. Se omtale av gjeldende regel i punkt 3.6.7. Utvalget viste til at det ofte kan være tvil om det er gitt avkall på odels- eller løsningsrett. For å unngå slik tvil foreslo utvalget at det skulle inn­føres et krav om skriftlighet, og da slik at den odelsberettigede ikke var bundet av et muntlig tilsagn om ikke å benytte odelsretten sin.

Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene, blant dem Den Norske Advokatforening, støtter forslaget. Foreningen viser til at presisjonsnivået i skriftlige erklæringer ikke alltid er det beste, men at forslaget fra utvalget trolig er det beste som kan oppnås. Fylkesmannen i Møre og Romsdal mener det bør utarbeides en egen blankett for dette formålet.

Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalget i at det er ønskelig å rydde av veien tolkingstvil mht. om det er gitt eller ikke gitt en erklæring om odelsfraskrivelse. Dette innebærer et krav til skriftlighet som bør være et gyldighetsvilkår. Departementet foreslår derfor en endring i samsvar med utvalgets tilråding. Endringen går fram av lovutkastet, odels­loven § 25.

Overføring av odelsrett.

Departementet foreslår ingen endring i § 26. Bestemmelsen har regler om overføring av odelsrett når eiendommen er overført eller odelsretten er fraskrevet.

6.5.2.7 Odelsfrigjøring

Odelslovutvalgets forslag

Punkt 3.6.8 inneholder en beskrivelse av bestemmelsene om odelsfrigjøring. Odelslovutvalget foreslo i NOU 2003:26 endringer i odelsloven §§ 30, 31 og 33.

Utvalget foreslo for det første at odelsloven § 30 burde endres slik at vedtak om odelsfrigjøring ikke lenger må være truffet før stat eller kommune har tinglyst sitt erverv. Bare noen få høringsinstanser har kommentert forslaget. Departementet oppfatter det slik at de er enige med utvalget.

Utvalget foreslo også endringer i odelsloven § 31 som gjelder erverv av tilleggsjord til landbrukseiendom. Utvalget påpekte at ordlyden i bestemmelsen ikke gir tydelig uttrykk for at en kan odelsfrigjøre uansett hva den formelle ervervsmåten er, dvs. om overdragelsen bygger på frivillig handel, arv eller tvangssalg. Den var også uklart formulert i forhold til om interesseavveiningen i oreigningsloven § 2 skulle gjelde. Etter gjeldende lov har odelsberettigede som er nær slekt et sterkere vern enn de som er fjernere. I tillegg er det et skille mellom eiendommer over eller under 30 dekar. Utvalget foreslo at regelen skulle være lik i for alle og uavhengig av arealstørrelse. Utvalget vurderte å ta inn en saksbehandlingsregel som fastsetter at departementet kan unnlate å ta en søknad om odelsfrigjøring opp til behandling hvis det ikke foreligger en aktuell løsningssak. Utvalget fant likevel ikke grunn til å foreslå at det fastsettes en slik lovregel fordi det kan koste penger å ta ut stevning, og det kan ta lang tid før stevningen blir tatt ut. Utvalget viste til at det allerede fra ervervet kunne være på det rene at en sto overfor reelle odelsproblemer som bør søkes avklart så raskt som mulig. Utvalget foreslo derfor at det blir en frist for å fremme krav om odelsfrigjøring. Utvalget foreslo for øvrig at odelsfrigjøring begrenses til tilfeller hvor eier av hovedbølet og tilleggsjorda reelt sett er den samme.

Utvalget foreslo at de fleste saksbehandlingsreglene i odelsloven § 33 burde kunne legges inn i forskrifter og regler om delegasjon. Utvalget mente at lovteksten kunne begrenses til å gjelde varsel til de odelsberettigede om at saken var reist, og en regel om at odelsløsningssak som eventuelt er reist skal stanses til odelsfrigjøringsspørsmålet er avgjort. I tillegg foreslår utvalget en forskriftshjemmel som gir departementet mulighet til å gi nærmere regler om saksbehandlingen.

Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har kommentert forslaget. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane og Gol kommune mener at en uttalefrist på 3 måneder er for lang tid, og foreslår en måned. Justis­departementet stiller spørsmål ved hva departementet kan gi nærmere regler om, og peker på at forskriftshjemmelen bør være mer utførlig.

Departementets vurderinger

Når det offentlige foretar grunnerverv med tanke på å ivareta viktige samfunnsformål, er det behov for at det ikke hefter odelsrett på eiendommen. En del grunnerverv skjer ved ekspropriasjon. I slike tilfeller bortfaller odelsretten, se § 32 i loven. I mange tilfeller skjer likevel ervervet frivillig. Da kan det oppstå tilfeller hvor forvaltningen i første omgang ikke hadde kjennskap til at det fantes odelsberettigede til eiendommen, eller hadde fått en forståelse av at de ikke ville bruke odelsretten. Når spørsmålet om odelsfrigjøring dukker opp i ettertid reduseres mulighetene for effektivt å gjennomføre offentlige tiltak. Departementet slutter seg på dette grunnlaget til forslaget fra Odelslovutvalget, se lovutkastet odelsloven § 30 første ledd.

Odelsloven § 31 ble endret 8. desember 2006. Slik § 31 første punktum nå lyder er det ikke tvil om at en kan odelsfrigjøre uansett hva den formelle ervervsmåten er. Ordlyden i annet punktum viser også klart at det grunnleggende prinsippet i oreigningsloven § 2 må være oppfylt når det er tale om å odelsfrigjøre eiendommer på 30 dekar eller mer til skade for nære slektninger. Departementet mener at odelsfrigjøring bare bør kunne skje der en har en rimelig grad av sikkerhet for at eiendommen som frigjøres fra odel blir en del av hovedeiendommen også i framtida. Dette innebærer at odelsfrigjøring bare bør kunne skje dersom hovedeiendommen og den aktuelle jorda eies av samme person. Er det ulike eiere av registernumrene på hovedeiendommen, foreligger ikke slik sikkerhet. En foreslår en endring i lovteksten i første ledd som gjør dette klarere enn i dag. Se lovutkastet odelsloven § 31 første ledd første punktum.

Departementets erfaring er at det i praksis ikke er klare forskjeller i vurderingene basert på hvor nære slektninger som er involvert eller om arealet er under eller over 30 dekar. Det sentrale for avgjørelsesorganet synes å være hvor sterk tilknytning de odelsberettigede har til eiendommen. Når tilknytningen er sterk er det departementets inntrykk at avgjørelsesorganene i praksis bygger på de samme strenge krav til at det må foreligge en overvekt av fordeler som tilsier odelsfrigjøring. Denne vurderingen blir gjort uavhengig av om eiendommen for eksempel har et areal på 28 eller 32 dekar, eller om det dreier seg om å odelsfrigjøre til skade for nære eller fjernere slektninger (odelsberettigede). Departementet mener på denne bakgrunn at det ikke er avgjørende hensyn som taler mot at det stilles de samme krav til odelsfrigjøring uavhengig av eiendommens størrelse eller slektsnærhet. Vilkåret for å odelsfrigjøre blir etter dette strengere for fjernere odelsberettigede og for eiendommer under 30 dekar. Departementet foreslår likevel en endring som innebærer en forenkling av bestemmelsen. Forslaget går fram av lovutkastet odelsloven § 31 første ledd annet punktum.

Departementet slutter seg dessuten til forslaget om at det bør settes en frist for å søke odelsfrigjøring. Departementet mener at to måneder er en passende frist regnet fra det tidspunktet odelsstevningen forkynnes for eieren. Se lovutkastet odels­loven § 31 nytt annet ledd.

Etter gjeldende regler skal de odelsberettigede gis anledning til å uttale seg til spørsmålet om odelsfrigjøring. Departementet er enig med de av høringsinstansene som mener at dagens uttalefrist på tre måneder for de odelsberettigede er for lang tid. Det må kunne kreves at de odelsberettigede gir uttrykk for sine syn på spørsmålet om odelsfrigjøring relativt raskt. Behandlingen av spørsmålet om odelsfrigjøring tar tid, og en lang uttalefrist forlenger den totale behandlingstiden unødig. Fristen innebærer heller ikke at forvaltningen skal se bort fra uttalelser som kommer inn senere. Departementet foreslår en uttalefrist på en måned slik noen av høringsinstansene har vært inne på. Se lovutkastet, odelsloven § 33 første ledd første punktum.

Departementet foreslår dessuten at det overfor dem som vanskelig kan varsles individuelt kan varsles ved kunngjøring i Norsk lysningsblad. Se lovutkastet, odelsloven § 33 første ledd annet punktum.

Departementet er også enig med utvalget i at saksbehandlingsreglene i hovedsak bør følge av forskrift. I tråd med uttalelsen fra Justisdepartementet foreslår Landbruks- og matdepartementet at forskriftshjemmelen angir at den skal gjelde saksbehandlingen. Det omfatter vurderingen av om de formelle vilkårene for odelsfrigjøring er oppfylt, den ordinære behandlingen av søknaden, samt hvilke opplysninger og dokumenter som skal følge søknaden. Forslagene går fram av lovutkastet, odelsloven § 33 nytt tredje ledd.

6.5.2.8 Gjenlevende ektefelle

Det er gitt regler om forholdet mellom de odelsberettigede og gjenlevende ektefelle i odelsloven kapittel IX. Reglene er beskrevet foran i punkt 3.6.9.

Odelslovutvalgets forslag

Odelslovutvalget foreslo at gjenlevendes vern overfor barn og barnebarn burde bygge på det som i praksis er normalløsningen, nemlig at gjen­levende blir eier av avdødes odelseiendom. Konkret foreslo utvalget at formuleringen i odelsloven § 34 første ledd første punktum ble endret fra «ikkje ta bruken av jorda frå den attlevande» til «ikkje ta eigedomen frå den attlevande», og at annet punktum ble endret slik at den istedenfor å si at barnet hadde en rett til å overta «bruken» så har barnet rett til å overta «jorda». I nytt tredje ledd foreslo utvalget bestemmelser som kan gi gjenlevende samboere et vern som kan sammenlignes med det vernet ektefeller har.

Utvalget viste ellers til den kritikken som er fremført i forhold til at odelsloven har opprettholdt et skarpt skille mellom felleseie og særeie. Utvalget fant ikke grunn til å foreslå endringer i dette, og viste til at loven gir ektefellene et valg som de selv må foreta.

Utvalget foreslo at gjenlevendes rett etter odelsloven § 35 til vern overfor avdødes særkullsbarn med odelsrett burde utvides slik at bestemmelsen også ga et vern overfor neste generasjon. Utvalget foreslo på denne bakgrunn en tilføyelse i første ledd. Også i slike tilfeller mente utvalget at vernet burde bygge på at gjenlevende blir eier, og første ledd annet punktum ble foreslått endret i samsvar med dette. I tillegg foreslo utvalget at samboere burde likestilles med ektefeller.

Utvalget foreslo også en presisering i odels­loven § 36 slik at formuleringen «ått eigedomen i felleseige med den avlidne i minst 5 år» erstattes med at «eigedomen har vore i felleseige med den avlidne i minst fem år». Utvalget foreslo også at samboere burde likestilles med ektefeller etter denne bestemmelsen.

Gjenlevende har etter odelsloven § 38 en plikt til å sørge for oppfostring og utdanning for barna etter avdøde (stebarna). Utvalget foreslo denne plikten opphevet, og viste til at særregelen i arve­loven ble opphevet i 1972. Når det ikke lenger er en underholdsplikt generelt ved utskifte, fant ikke utvalget grunnlag for å opprettholde bestemmelsen. Utvalget foreslo dessuten at bestemmelsen om gjenlevendes rett etter odelsloven § 39 til å bo på eiendommen burde opprettholdes, men modifiseres noe, og bli ny § 38 slik at utvalgets forslag til nye bestemmelser om bo- og driveplikt kunne tas inn i § 39.

Utvalget foreslo også et nytt tredje ledd i odelsloven § 34 som på visse vilkår gir gjenlevende ektefelle rett til å bli sittende med eiendommen etter at den andre ektefellen er død. Forslaget innebar at samboere langt på vei skulle stilles likt med ektefeller. Utvalget viste til at gjenlevende samboer ikke kan komme inn under reglene i arveloven om uskifte. Selv om avdøde i testament overlater eiendommen til gjenlevende, vil pliktdelsreglene om at etterkommerne skal overta 2/3 av formuen ofte innebære at testamentet ikke er tilstrekkelig til at gjenlevende samboer kan bli sittende med eiendommen.

Utvalget foreslår at det i ny § 39 skal fastsettes nye bestemmelser der bo- og driveplikt oppstilles som vilkår for at gjenlevende skal kunne gjøre bruk av vernereglene etter §§ 34-36. Utvalget viste til at gjenlevende bare unntaksvis vil ha odelsrett, og at disse ervervene derfor normalt ikke vil falle inn under bestemmelsene om bo- og driveplikt i odelsloven kapittel VII.

Gjenlevendes forhold til bo- og drivepliktsreglene vil da reguleres av lov av 28. november 2003, konsesjonsloven. Utvalget viste ellers til at det kommer privatrettslige regler i tillegg til de offentligrettslige. Utvalget uttalte følgende om dette:

«Når gjenlevende gis et vern overfor de odelsberettigede, er dette først og fremst for å beskytte gjenlevende mot å bli fordrevet fra den eiendom som kan ha vært hjem og kanskje også arbeidsplass gjennom mange år. Dersom gjenlevende ikke vil opprettholde eller reetablere et slikt forhold til eiendommen, kan hensynet til de odelsberettigede bli dominerende. Selv om gjenlevende ikke har bodd på eiendommen, kan tilknytningen i mange tilfelle være sterk, slik at gjenlevende som ønsker å tilflytte eiendommen etter dødsfallet, bør komme inn under vernereglene i §§ 34-36.

Utvalget antar at ikke bare de odelsrettslige regler bør fremgå av odelsloven. At det også er offentligrettslige regler om bo- og driveplikt, bør kommet til uttrykk i loven, og forholdet mellom de to regelsett må avklares. Dette er bakgrunnen for Utvalgets forslag til ny § 39:

«For at attlevande skal ha det vern som er nemnt i §§ 34 til 36, må han eller ho bu på eigedomen, seinast frå eit år etter at han eller ho blei eigar. Ved varig fråflytting eller der eigedomen ikkje blir drive på forsvarleg måte, kan ein med odelsrett krevje eigedomen. Den styresmakt som kan gi dispensasjon frå dei offentlegrettslege bu- og drivepliktreglane, jf. andre stykket, kan også gi dispensasjon frå buplikten etter første punktum.

Desse reglane endrar ikkje på det som følgjer av ålmenne reglar om bu- og driveplikt, men den tida attlevande har budd på eigedomen før overtakinga, reknast mot plikttida. Blir slike ålmenne reglar brote, skal styresmakta så langt mogleg varsle odelsrettshavarane før offentlegrettslege sanksjonar blir nytta.

Når ein odelsrettshavar krev eigedomen etter denne paragrafen eller § 34, § 35 eller § 36, gjeld reglane i kapittel XIV.»»

Gjenlevende ektefelles vern etter odelsloven §§ 34 og 35 skal etter utvalgets forslag gjelde tilsvarende når gjenlevende i ekteskapslignende forhold blir eier av avdødes jord. Gjenlevende samboer kan ikke påberope seg slektskapsunntaket i konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1 som konsesjonsfrihetsgrunn ved slike erverv. Gjenlevende samboer vil måtte søke konsesjon dersom ervervet ikke kan unntas på grunnlag av eiendommens karakter, se konsesjonsloven § 4. I vurderingen av om gjenlevende samboer skal få konsesjon inngår bl.a. spørsmålet om det skal stilles vilkår om bo- og driveplikt.

Utvalget foreslo ut over dette en egen bestemmelse om at gjenlevendes bruk av sine rettigheter etter kapittel 9 blir betinget av gjenlevende bosetter seg på eiendommen innen ett år. Forslaget innebar også at gjenlevende plikter å sørge for at eiendommen blir forsvarlig drevet.

Høringsinstansenes syn

Norges Bygdekvinnelag, Likestillingssenteret og Likestillingsombudet peker i sine kommentarer til forslaget på at bestemmelsene til vern om gjenlevendes stilling har størst betydning for kvinner fordi kvinner lever lenger enn menn. Dette må ses i sammenheng med at menn fram til 1965 har hatt forrang i forhold til døtre. De foreslår på den bakgrunn at reglene oppheves. Likestillingssenteret har reist spørsmål ved hva som menes i § 35 første ledd annet punktum når det heter at vernet kan forlenges etter at barnet har fylt 18 år når noe annet ville være «klårt urimeleg, omsyn tatt til begge partar». Justisdepartementet mener at vilkåret «ekteskapsliknande sambuarforhold», som er brukt i §§ 34, 35, 36 og 47, er et vagt og uklart vilkår som kan skape tvister. Justisdepartementet uttaler:

«Man kan spørre om ekteskap i dag er så ensartede at det uten videre er lett å si hva som er et «ekteskapsliknande» forhold dersom vigselsattest foreligger. Også § 15 nytt fjerde ledd gjelder for «ekteskapsliknande forhold», men rettsvirkningene er her knyttet også til at samboerne «i hele hevdstida har same adresse i folkeregisteret», slik at tvilstilfellene etter § 15 nytt fjerde ledd må bli langt færre. Det er Justisdepartementets klare oppfatning at loven entydig må definere hvilke samboerskap som er «ekteskapsliknande». Dette begrepet gir i seg selv liten veiledning. I NOU 1999: 25 Samboere og samfunnet kapittel 12 er samboerbegrepet drøftet inngående, og synspunktene er langt på vei fulgt opp i St.meld. nr. 29 (2002-2003). Hvilken definisjon som er mest hensiktsmessig kan variere fra rettsområde til rettsområde, da forskjellige hensyn gjør seg gjeldende. Vi antar at det kan være hensiktsmessig å vurdere odelslovens samboerdefinisjoner i sammenheng med eventuelle endringer i i arveloven i forbindelse med oppfølgingen av St.meld. nr. 29 (2002-2003). Selv om det ikke er opplagt at definisjonene bør være de samme, bør dette i det minste vurderes.».

Departementets vurderinger

Departementet mener på samme måte som utvalget at reglene i odelsloven om gjenlevende ektefelles stilling i store trekk må bli ført videre. Gjenlevende vil i de tilfellene dette gjelder ha behov for vern mot å bli drevet vekk fra det som har vært bolig og næringsvei for ektefellene.

Departementet mener at det å ha bestemmelser som sikrer gjenlevendes stilling for så vidt ikke skulle trenge noen særlig begrunnelse.

Dersom reglene ble opphevet, ville gjenlevende ikke være vernet etter odelsloven, bare nyte et begrenset vern som følge av skifteloven og arveloven. En opphevelse vil derfor ikke styrke gjenlevende stilling slik Norges bygdekvinnelag, Likestillingssenteret og Likestillingsombudet er opptatt av. Departementet mener loven bør bygge på en fornuftig avveining mellom gjenlevendes interesser og den legitime interessen en odelsberettiget har i å få overta eiendommen på et passende tidspunkt. Departementet mener at gjeldende bestemmelser i det store og hele gir en slik balansert løsning, og foreslår ikke store og gjennomgripende endringer. Departementet støtter også utvalgets syn i vurderingen av skillet mellom felleseie og særeie. Departementet har fulgt opp utvalgets forslag til endringer i lovutkastet odelsloven § 34 første og annet ledd. Departementets forslag til lovtekst fraviker utvalgets forslag på ett punkt. Departementet mener begrepet «jorda» brukt i forslaget § 34 annet ledd bør byttes ut med «eigedomen». Begrepet «jorda» peker språklig sett i første rekke på jordbruksareal, ikke skog. Departementet mener barnets rett til å overta må gjelde hele eiendommen og da blir bruken av begrepet jorda ikke dekkende.

Departementet er enig i utvalgets forslag til endringer i odelsloven § 35, og har tatt dem inn i lovutkastet, odelsloven § 35. Når det gjelder innvendingen fra Likestillingssenteret, erkjenner departementet at formuleringen er skjønnsmessig. Det er likevel vanskelig å tenke seg andre formuleringer som kan ta vare på hensynet til begge parter og som ikke inneholder skjønnsmessige vurderinger. Bestemmelsen har dessuten stått i loven i en tid uten at det har vist seg vanskelig å håndtere. Departementet foreslår etter dette ingen endring i den.

Departementet er også enig i forslagene til endringer i § 36 og opphevelse av reglene om underholdsplikt i gjeldende § 38. En særregel i odels­loven synes ikke lenger å ha noen reell begrunnelse.

Departementet mener også at reglene i § 39 bør modifiseres, og at innholdet i denne bestemmelsen flyttes til ny § 38. Gjenlevende må ha rett til et «høveleg» gratis husrom. Uttrykket må oppfattes slik at kravene må tilpasses forholdene på den aktuelle eiendommen, og det må tas hensyn til den nye eierens behov. Justisdepartementet mener forslaget til ny § 38 gjelder et viktig spørsmål for gjenlevende ektefelle, men at forslaget legger opp til en svært skjønnspreget vurdering. Justisdepartementet uttaler: «Vi mener at avgjørelse av et slikt viktig spørsmål om mulig bør knyttes til klarere vilkår eller til et mer presist skjønnstema som sikrer mer forutsigbare avgjørelser.»

Forslaget legger opp til en skjønnspreget vurdering. Landbruks- og matdepartementet mener det dreier seg om viktige spørsmål hvor det er viktig at avgjørelsene er forutsigbare. Departementet mener på samme måte som utvalget at dagens regel er for absolutt og i for liten grad tar hensyn også til den som skal overta. Skal en få en regel som ivaretar både gjenlevendes og den odelsberettigedes interesser, og som gjør det mulig å komme fram til gode løsninger i den enkelte saken, er det vanskelig å komme utenom en skjønnspreget regel.

Hvorvidt gjenlevende har flyttet for godt må vurderes ut fra situasjonen en står over for. Har gjenlevende giftet seg på ny, fått arbeid et annet sted og flyttet ut av huset, vil en vel i de fleste tilfeller legge til grunn at flyttingen er «for godt».

Departementet er enig med utvalget i at det ut fra en rettferdstankegang bør være et generelt vilkår for gjenlevendes vern etter odelsloven at gjenlevende faktisk bor på eiendommen, og sørger for at den blir forsvarlig drevet. En slik plikt er dessuten godt forenlig med de hensyn som begrunner den alminnelige bo- og driveplikt. Departementet foreslår derfor en lovregulering av dette i tråd med utvalgets forslag. Departementets forslag er likevel justert noe på grunn av forslagene i punkt 6.3 og 6.4 om de generelle endringene i reglene om bo- og driveplikt.

Departementet er for øvrig enig med utvalget i at samboere bør ha krav på vern på samme måte som ektefeller når samboerforholdet har hatt en ekteskapsliknende karakter. De nye reglene i arveloven §§ 28 a og følgende innebærer at slike samboere nå kan sitte i uskifte. Departementet mener likevel at odelsloven §§ 34, 35 og 36 bør endres i tråd med utvalgets forslag, slik at deres rettsstilling i forhold til odelsgården går uttrykkelig fram av odelsloven. Se lovutkastet odelsloven §§ 34 nytt tredje ledd, 35 nytt tredje ledd og 36 nytt annet ledd. Bestemmelsene omfatter også partnere som lever i et registrert partnerskap.

Forslaget til regler om gjenlevendes bo- og driveplikt i § 39, er nye i odelsloven. Et naturlig krav er at den gjenlevende som bruker retten etter §§ 34–36 faktisk også bosetter seg på eiendommen og blir boende der og driver den på forsvarlig måte. Et slikt krav følger nå bare av § 35 om forholdet mellom gjenlevende og særkullsbarn og av § 36 for fjernere odelsberettigede, men bør etter departementets oppfatning gjøres til et generelt vilkår for gjenlevendes vern etter odelsloven.

Bestemmelsene i §§ 34-36 skal først og fremst beskytte gjenlevende fra å bli drevet vekk fra det som har vært bolig og arbeidsplass i mange år. Dersom gjenlevende ikke vil opprettholde et slikt forhold til eiendommen kan hensynet til de odelsberettigede i stedet bli tillagt sterkere vekt. Departementets forslag er derfor at gjenlevende må opprettholde en tilknytning til eiendommen som ikke er for fjern. Departementet foreslår lovregulering i tråd med det som er foreslått av utvalget, se lovutkastet, odelsloven § 39.

På grunn av forslaget i punkt 6.2 om å flytte reglene om bo- og driveplikt til hhv. konsesjons­loven og jordloven, er departementets forslag til § 39 ikke utformet på samme måte som utvalget foreslo. Realiteten i forslaget tar imidlertid sikte på det samme. Departementet viser derfor til utvalgets omtale av § 39 på side 124 – 125:

«Første ledd gir i generalisert form uttrykk for det som ligger i gjeldende lovs § 35 tredje punktum om at bruksretten faller bort ved frivillig og varig fraflytting. Det er tilnytningen til eiendommen som er det sentrale, og denne tilknytning må ikke være altfor tynn. Kravet er at eiendommen fortsetter å være eller i alle fall nå blir gjenlevendes per­manente oppholdssted. I siste fall må boforholdet være etablert innen ett år. Det må imidlertid være mulig å dispensere fra disse plikter, for eksempel der enken tar utdannelse for landbruk, eller for et annet yrke idet gården ikke gir tilstrekkelig leve­brød. Og det må også være adgang til dispensa­sjon på mer permanent basis, for eksempel der gjenlevendes bolig er et eget odelsfritt bruksnum­mer i nær tilknytning til odelseiendommen, kan­skje endog utskilt fra odelseiendommen. I mange tilfelle vil det kreves dispensasjon også fra de offentligrettslige regler (jf. utkastets annet ledd), og en slik dispensasjon bør etter Utvalgets oppfat­ning være avgjørende også i forhold til første ledd. Men det kan forekomme at det bare kreves dispen­sasjon etter første ledd (for eksempel der enken har bodd på eiendommen i mer enn fem år, jf. utk. annet ledd). Likefullt antar Utvalget at det er mest hensiktsmessig at vedkommende landbruksmyn­dighet blir dispensasjonsmyndighet også i forhold til den boplikten som følger av første ledd. Dette fremgår av tredje punktum i første ledd.

I annet punktum er det forutsatt at gjenlevende må drive eiendommen på en forsvarlig måte, og det gjelder hus såvel som innmark og utmark. Ved vanhevd vil den odelsberettigede kunne kreve eiendommen. Ikke en hvilken som helst svikt med hensyn til forsvarlig drift kan være nok til at gjen­levende fratas eiendommen. Det må dreie seg om et mislighold som er vesentlig.

I annet ledd er det for sikkerhets skyld sagt at nærværende bestemmelse ikke endrer noe med hensyn til de bo- og drivpliktregler som måtte fin­nes annetsteds. Men det tas den reservasjon at ved å ha bodd på eiendommen før dødsfallet, kan boplikten være helt eller delvis oppfylt. Videre fremgår det av leddets annet punktum at odelsret­ten går foran de offentligrettslige regler så langt det er noen konflikt.

I tredje ledd er det sagt at krav fra en odels­berettiget som vil ta eiendommen fra gjenlevende fordi vernetiden er ute eller vernebetingelsene er brutt, er et odelsløsningskrav som må fremmes i samsvar med reglene i kapittel XIV. Det tilføyes at når adgangen til å gå til løsningssak foreligger, taper ikke den odelsberettigede sin odelsrett eller odelsprioritet ved å vente med å fremme sitt krav. Dette fremgår av lovens § 48. I en slik situasjon kan det tenkes at myndighetene konstaterer brudd på bo- og drivepliktreglene, men i så fall skal den odelsberettigede varsles før de offentligrettslige sanksjoner settes inn. Det vil si at den odelsberet­tigede på dette stadium kan tenkes å ville gå til løsningssak.»

Reglene innebærer at det oppstår bo- og driveplikt dersom gjenlevende overtar eiendommen. Dersom gjenlevende ikke overtar fordi en med bedre odelsrett ønsker å overta den, sikrer bestemmelsene den gjenlevende en mulighet til å beholde eiendommen. Dette vernet er betinget av at gjenlevende skal bruke eiendommen til bolig, og at gjenlevende driver den. Dersom vernet faller bort fordi gjenlevende ikke oppfyller betingelsen, kommer de odelsberettigede i posisjon på vanlig måte.

6.5.2.9 Foreldelse av odelsrett og løsningsrett, odelsloven §§ 40-41.

Reglene om foreldelse av løsningsrett og odelsrett står i odelsloven kapittel X.

Odelsloven § 40 fastsetter en frist for odelsløsning på ett år fra den dagen dokument som gir den nye eieren full hjemmel til eiendommen blir tinglyst. Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.6.10.

Odelslovutvalget

Odelslovutvalget vurderte i NOU 2003:26 om fristen burde kortes ned. Utvalget viste til at fristen for å gjøre gjeldende løsningsrett etter lov om løysingsrettar kan forkortes til to måneder ved at en av partene gir skriftlig varsel om eiendomsovergangen til den som har forkjøpsrett. Etter utvalgets mening er det ikke grunnlag for å fastsette en så kort frist i odelsloven all den tid det dreier seg om en lovbestemt frist som partene ikke kan endre på. Det må da opereres med en frist som i de fleste tilfeller fremstår som rimelig. Utvalget kom under noe tvil og etter en totalvurdering til at fristen bør settes til seks måneder.

Utgangspunktet for fristen er i dag tinglysingen av den eiendomsoverføringen som følger av kjøp, arv, gave og lignende. Ved frivillig overgang er det et tilleggsvilkår som innebærer at fristen ikke begynner å løpe før tidspunktet for bruksovertagelsen dersom bruksovertagelsen skjer senere enn tinglysing av hjemmelsdokumentet. Utvalget pekte på at denne bestemmelsen leder til en rekke spørsmål som kan volde tvil, og at disse tvilsspørsmålene ikke var egnet til å bli løst gjennom presiseringer i lovteksten. Utvalget foreslo at annet ledd oppheves, og at tredje ledd skulle være nytt annet ledd.

Høringsinstansenes syn

Forslaget til endringer i § 40 støttes bl.a. av Justisdepartementet, Finansdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Statens landbruksforvaltning. Justisdepartementet uttaler bl.a.:

«Når fristen kortes ned til 6 måneder, kan det i og for seg vurderes om fristen ubetinget bør løpe fra tinglysingen av skjøtet slik som i dag, eller om man bør stille opp et annet utgangspunkt for fristen, sml. lov om løysingsrettar § 12 første ledd, jf. § 11. Vi ser imidlertid flere hensyn taler for å beholde et så klart fristutgangspunkt som i odelsloven § 40 i dag, og finner for vår del ikke hensynet til å få overenstemmelse med lov om løysingsrettar som tilstrekkelig grunn til å endre fristutgangspunktet.»

Den Norske Advokatforening mener på sin side at en frist på seks måneder er for kort dersom utgangspunktet skal være tinglysingen. 12 fylkesmenn og 10 fylkeslandbruksstyrer støtter forslaget om seks måneders alminnelig løsningsfrist, mens tre fylkesmenn og fire fylkeslandbruksstyrer mener det er grunn til å holde på dagens regel. Det er også stor variasjon i synet på om det bare bør være tinglysing som danner utgangspunktet for fristberegningen.

Departementets vurderinger

Hensynet til den som har overtatt tilsier at fristen for å gå til løsningssak ikke bør være lengre enn det som er nødvendig. Fristen må samtidig være lang nok til at de odelsberettigede på en forsvarlig måte kan få vurdert om de vil bruke retten sin. Hensynet til forutberegnelighet tilsier dessuten at skjæringspunktet for fristberegningen er så klart som mulig.

Departementet er enig med utvalget i at fristen bør kortes ned til seks måneder. I dagens samfunn vil odelsberettigede i de aller fleste tilfeller ha rimelig tid til å overveie både økonomiske og personlige forhold når fristen har en slik lengde. Aktuelle vurderinger er hvilken avkastning eiendommen kan gi og om den vil kunne forsvare den kjøpesummen løsningsmannen vil måtte betale. Andre vurderinger er knyttet til hvilke investeringer som må gjøres på bygninger og eiendommen ellers. I mange tilfeller må løsningsmannen ta opp lån, men også spørsmål om lån vil normalt kunne avklares innen en frist på seks måneder. For noen vil odelsløsning innebære skifte av yrke og at en flytter til eiendommen. Har løsningsmannen familie må også forhold omkring dette avklares. Fristen for å flytte til er imidlertid på ett år, og departementet antar at den samlede fristen for dette må anses tilstrekkelig i langt de fleste tilfellene.

Departementet mener også at en bør holde fast ved tinglysingstidspunktet som utgangspunkt for fristberegningen. Dette innebærer at utgangspunktet for fristen blir den samme overfor alle. Ses forslagene om seks måneders frist i sammenheng med regelen om at tinglysingen blir avgjørende, må den som ønsker å gjøre bruk av odelsretten sin utvise en viss aktivitet. Departementet mener som utvalget at med dagens enkle tilgang til informasjon fra grunnboka er det ingen urimelig byrde for odelsberettigede dersom de frykter at eiendoms­overgang holdes skjult.

Departementet mener at regelen i gjeldende lov § 40 annet ledd er uheldig, og at den bør oppheves. Departementet er enig med utvalget i at det kan være vanskelig for de odelsberettigede å skaffe rede på om jorda er leid bort eller overdratt. Det er også vanskelig for skogeiendommer som for det meste blir drevet av entreprenører. Bestemmelsen reiser en rekke spørsmål som kan gi grunnlag for usikkerhet om fristens utgangspunkt.

Departementets forslag går fram av lovutkastet odelsloven § 40, og det foreslås en følgeendring i lovutkastet, odelsloven § 43.

6.5.2.10 Foreldelse av odelsrett og løsningsrett, odelsloven §§ 42-48

Odelslovutvalgets forslag

Gjeldende regler om foreldelse av odelsrett og løsningsrett fremgår i odelsloven kapittel X, og er beskrevet i punkt 3.6.10. Hovedregelen går fram av odelsloven § 40, og innebærer at løsningsfristen er på ett år fra tinglysing av skjøtet. De øvrige bestemmelsene i odelslovens kapittel X er modifikasjoner knyttet til denne hovedregelen. I punkt 6.5.2.9 foreslår departementet bl.a. at fristen reduseres til seks måneder. Utvalget fremmet imidlertid også en rekke forslag til endringer i de øvrige bestemmelsene i dette kapitlet i odelsloven.

Utvalget viste til at odelsloven §§ 42 og 43 (som gjelder situasjoner hvor eiendommen har vært ute av slekta eller linjen, men kjøpes tilbake igjen) er knyttet til definerte ervervsmåter, og at det kan virke noe tilfeldig hvilke ervervsmåter som er tatt med i de ulike leddene. For eksempel er tvangssalg ikke nevnt. Utvalget foreslo en utvidelse av § 42 slik at dersom eiendommen skjøtes tilbake til eldre søsken eller deres linjer, bør stillingen bli som om den opprinnelige eieren hadde eid eiendommen hele tiden uavhengig av grunnlaget for eiendomsovergangen. Utvalget foreslo videre at § 43 blir endret slik at eldre linjer kan bruke odelsretten sin hvis eiendommen blir testamentert til noen utenfor eierens linje.

Utvalgets forslag til endring i § 45 går fram av NOU 2003: 26 side 148. Utvalgets forslag til ordlyd i § 45 er denne:

«Når fleire som har odelsrett til ein eigedom overtar den saman, gjeld § 41 andre stykket.»

Bakgrunnen for at utvalget foreslo å gjøre § 41 annet ledd til en del av § 45 går fram av NOU 2003: 26 side 129. Utvalget sa at dagens regel fører med seg at for eksempel den eldre i søskenflokken lettere godtar yngre søskens medeierskap og sa videre:

«Eneeiestatus kan om ønskelig oppnås senere ved et løsningskrav overfor den yngre. For den yngre blir det altså en risiko/usikkerhet forbundet med dagens ordning. Med en § 43-løsning vil sameiet kunne «stivne», skjønt det må ikkje glemmes at man hele tiden har den oppløsningsmulighet som er hjemlet i sameieloven § 15, jf. odelsloven § 17.»

Utvalget mener at de landbrukspolitiske målene tilsier at reglene utformes slik at en kan unngå sameieformen mest mulig. Med dagens regel mener utvalget at det er en tendens til å la tingene flyte. Utvalget sa videre:

«Det er ikke nødvendig å ta noe klart standpunkt idet sameiet etableres fordi endog det tinglyste sameieforhold ikke har odelsrettslige konsekvenser. Holdningen blir lett «vente og se». Lar man derimot de alminnelige regler gjelde, vil de berørte oftere føle at det dreier seg om avgjørelser av langsiktig betydning. Dette er bakgrunnen for at Utvalget foreslår at § 45 bør få denne ordlyd:

«Når fleire som har odelsrett til ein eigedom overtar den saman, gjeld § 41 andre stykket.»

Utvalget ga uttrykk for at en kunne klart seg med å oppheve § 45. Da ville de alminnelige reglene gjelde, bl.a. § 41 annet ledd, og videre unntakene i §§ 42 og 43. Men siden disse alminnelige reglene er utformet med sikte på disposisjoner over hele odelseiendommen, er det etter utvalgets syn naturlig å ha en egen regel om sameietilfelle, bl.a. fordi det har vært slik siden 1974.

Under forutsetning av at odelsloven § 45 ble opprettholdt, foreslo utvalget en endring i odels­loven § 46 slik at ordlyden viser at det ikke løper foreldelsesfrist for sameiernes barn. Det samme burde etter utvalgets syn gjelde i dødsbo som er under offentlig skifte. Utvalget foreslo videre at det bør gå fram av ordlyden i § 47 at når det ikke løper foreldelsesfrist mellom ektefeller, skal det heller ikke løpe foreldelsesfrist for odelsberettigede som ikke kunne ha løst eiendommen dersom ektefellen med odel hadde eid den.

Utvalget foreslo også endringer i § 48 som følge av forslagene om endringer i §§ 34-36 som gjaldt gjenlevende ektefelles stilling og forslaget om å likestille samboere med ektefeller.

Høringsinstansenes syn

Justisdepartementet tiltrådte forslaget til endring av § 42, men foreslo en annen ordlyd. Følgende ordlyd ble foreslått:

«Det same gjeld om ein son eller ei dotter som har tatt over odelsjord skøyter den vidare til nokon av dei eldre syskena eller deira liner. Det same gjeld om nokon av dei eldre syskena eller deira liner arver eller kjøper på tvangsauksjon.»

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg til forslaget om å endre § 43 eller 46. Fylkesmannen i Nordland støtter alternativet der § 45 oppheves slik at det løper en frist for løsning også mellom sameierne. Det vises til at trusselen om at odelsretten kan gå tapt for sameierne kan være et insitament til at eiendommen blir overført til ene-eie.

Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til forslagene fra utvalget om endringer i §§ 42 og 43, men har i lovutkastet odelsloven § 42 bygget på den utformingen som er foreslått fra Justisdepartementet. Denne utformingen er etter departementets syn språklig lettere. Forslaget til endring av § 43 går fram av lovutkastet, odelsloven § 43.

Departementet oppfatter det slik at utvalget foreslo endringer i § 45, alternativt at bestemmelsen bør oppheves. Departementet har kommet til at bestemmelsen bør oppheves. Det er grunn til å tro at dagens regel fører til at eldre i søskenflokken lettere godtar at yngre søsken er medeiere i eiendommen. De eldre kan på et senere tidspunkt ha mulighet for å overta andeler slik at eiendommen kan eies av en eier, men dette forutsetter et løsningskrav overfor de yngre søsken. Det er følgelig høyst usikkert om de eldre vil ta belastningen med en slik omdanning til ene-eie. En slik regel ville også innebære en usikkerhet for de yngre søsknene forbundet med eierforholdet. Departementet er enig med Odelslovutvalget i at de landbrukspolitiske målene tilsier at bestemmelsene legger til rette for å unngå sameieformen. Forslaget om å oppheve bestemmelsen innebærer en forenkling fordi hovedregelen i § 41 annet ledd og unntakene i §§ 42 og 43 vil gjelde.

Departementet mener de nye reglene bør få virkning for nye sameier, det vil si sameier som etableres etter den nye regelens ikrafttredelse. Departementet mener at det også er grunner som taler for å la reglene gjelde for sameier etablert før ikrafttredelsen. En vil på den måten kunne bidra til at det blir gjort noe med sikte på å få oppløst uheldige sameier. Etter departementets syn bør imidlertid bestemmelsen fortsatt gjelde for sameier som er etablert. Grunnen til det er at en regelendring vil få konsekvenser for sameieforhold som kan ha bestått i mange år. Sameierne i for eksempel en søskenflokk kan ha innrettet seg på at de skal eie eiendommen i sameie. De kan ha bygd hus på eiendommen og foretatt investeringer. Det vil kunne by på praktiske problemer å få løst opp slike sameier og det vil dessuten kunne føre til konkret urimelige resultater.

Selv om departementet foreslår å oppheve odelsloven § 45, mener departementet at eierne av boet bør kunne avslutte et bo uten å være nødt til å ta hensyn til den alminnelige foreldelsesfristen i odelsloven. Bestemmelsen i § 46 om at det ikke løper noen foreldelsesfrist mellom eierne av boet så lenge et bo er under offentlig eller privat skifte bør følgelig ikke endres. Departementet slutter seg likevel til utvalget i at det bør gå fram av ordlyden at det heller ikke løper noen foreldelse for etterkommerne til eierne i boet, og dette forslaget er tatt inn i lovutkastet odelsloven § 46 som nytt annet punktum.

Odelsloven § 47 gjelder situasjonen der den eller de som eier eiendommen med odelsrett ikke skjøter eiendommen til en etterkommer med odelsrett, men til dennes ektefelle. Det var ikke uvanlig tidligere at foreldre skjøtet eiendommen over til sin svigersønn (B) når datteren (A) giftet seg. I disse tilfellene må odelsberettigede med bedre odelsrett enn A løse eiendommen. § 47 tar etter sin ordlyd sikte på å regulere stillingen mellom ektefellene. Departementet foreslår i samsvar med forslaget fra utvalget at bestemmelsen også skal gjelde i forhold til odelsberettigede med dårligere odelsrett enn ektefellen med odelsrett (A). På denne måten unngår familiemedlemmer med odelsrett å gå til løsningssak mot en ektefelle for å beholde odelsretten, og situasjonen blir som om eiendommen hadde blitt overdratt til A i utgangspunktet. Se lovutkastet, odelsloven § 47.

Departementet er enig med utvalget i at det er nødvendig med noen justeringer i § 48 som følge av endringene i §§ 34-36. I tillegg kommer forslaget til likestilling mellom ektefeller og samboere. Departementets forslag innebærer dessuten at § 48 annet ledd blir opphevet. Se lovutkastet odelsloven § 48 første og nytt annet ledd.

6.5.2.11 Verdsetting av odelseiendom og heftelser på odelsjord

Odelslovutvalgets forslag

Bestemmelsene om odelstakst er fastsatt i odelsloven § 49, mens bestemmelsene om heftelser går fram i § 50. Bestemmelsene er beskrevet foran i punkt 3.6.11.

I forlengelsen av forslaget til endring av odelsloven § 19 foreslo utvalget en tilføyelse i § 49 annet ledd om at hvor verdsetting skjer ved skifte etter skifteloven § 125, skal odelsloven §§ 50 og 71 annet ledd gjelde tilsvarende så langt de passer. Utvalget pekte på at det ikke er rimelig å tvinge fram en formell løsningssak, og at det vesentlige er at verdsettelsen skjer på en måte som er betryggende for de tredjemenn som er berørt (typisk banken hvis panterett kan bli beskåret hvis den prioritetsmessig ligger utenfor takstbeløpet). Utvalget mente at verdsettelse i form av skiftetakst ga en slik trygghet for tredjemann.

Utvalget vurderte også om det var grunn til å gjøre endringer i vurderingstemaet i odelsloven § 49, men fant ikke grunn til å foreslå slike endringer.

Utvalget foreslo flere endringer i odelsloven § 50. Bl.a. ble det foreslått en kodifisering av innholdet i Rt. 1981 side 298 som gjaldt fradelte tomter. Utvalget viste til at gjeldende tredje punktum som gjelder oppsigelse av forpaktingsavtale og husleieavtale både reiser prinsipielle spørsmål om hva reglene går ut på, og rene tolkingsspørsmål. Utvalget foreslo at de ekstraordinære oppsigelses­reglene i tredje punktum ikke skulle gjelde rene jordleieavtaler, og utvalget viste til at omfanget jordleie er så stort i dag at loven bør legge til rette for at løsningsmannen må kunne si opp slike avtaler med forholdsvis kort varsel. Videre foreslo utvalget at oppsigelsesregelen skulle samles i et nytt annet ledd med ny ordlyd.

Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har kommentert vurderingstemaet i bestemmelsen, men i liten grad forslaget til endring i annet ledd. Den Norske Advokatforening peker på at verdsetting i form av odelstakst fortsatt bør skje i domstolene og etter de prinsipper som følger av gjeldende § 49. Foreningen støtter også forslagene til endringer i § 50. NORSKOG mener at det i lovens forarbeider bør tas stilling til hvordan tilleggsnæringer av ulike slag bør verdivurderes. Fylkesmannen i Hordaland etterlyser mer konkrete vurderingstema i § 49, og viser til at det ikke alltid er like lett å forklare avviket mellom to odelstakster.

Departementets vurderinger

Departementet foreslår, som odelslovutvalget, en tilføyelse i § 49 annet ledd slik at odelsloven §§ 50 og 71 skal gjelde ved skiftetakst så langt reglene passer. Departementet er enig i at det ikke er noen grunn til at reglene om bortfall av heftelser skal være avhengige av om overtakelsen skjer ved formell løsningssak. De bør også få anvendelse der overtakelsen skjer på skifte.

Departementet er også enig med utvalget og Den Norske Advokatforening i at det ikke er ønskelig å gjøre endringer i verdsettingsprinsippene, eller å forsøke å presisere det vurderingstemaet som nå er nedfelt i § 49. Departementet legger til grunn at en praksis i samsvar med de prinsippene som følger av Rt. 1998 side 1389 gir løsninger som er forenlig med odelsretten. Dette innebærer at verdsettingen kan bli noe annerledes etter odelsloven enn etter konsesjonsloven, fordi det skal foretas en mer «allsidig» verdivurdering enn det som er lagt til grunn for prisvurderingen etter konsesjonsloven. Departementets forslag følger etter dette ikke opp innspillene fra NORSKOG og fylkesmannen i Hordaland.

I tråd med utvalgets forslag mener departementet at odelsloven § 50 første ledd annet punktum bør endres slik at den gir uttrykk for innholdet i Rt. 1981 side 298 som gjelder tomter. Etter departementets mening bør imidlertid bestemmelsen omfatte mer enn tomter, og den bør gi noen eksempler på hvordan begrepet «hefte» skal tolkes. Det vil gjøre regelen lettere å forstå for dem som skal bruke loven. Departementets forslag til ny bestemmelse har derfor fått en litt annen ordlyd og et annet omfang enn det som ble foreslått av utvalget. Se lovutkastet, odelsloven § 50 første ledd nytt annet punktum. Gjeldende annet punktum blir dermed nytt tredje punktum som endres tilsvarende for å vise tilbake til begge de foregående punktum.

Departementet er også enig med utvalget i at de ekstraordinære reglene om oppsigelse bør omfatte rene jordleieavtaler. Hensynet til å ha like regler i alle leieforhold tilsier at fristen for oppsigelse i slike tilfeller bør være den samme som for forpaktingsavtaler. Etter at utvalgets innstilling forelå, ble odelsloven endret slik at den viser til husleieloven av 1999. Departementet mener at odelsloven som i dag bør vise til husleieloven, og at de fristene som følger av denne loven også bør gjelde for odelseiendom. Bestemmelsene går fram av lovutkastet, odelsloven § 50 nytt annet ledd. Departementet foreslår ut over dette at det tas inn en presisering av at oppsigelse etter nytt annet ledd kan kreves når løsningssaken er reist.

6.5.2.12 Åsetesrett, odelsloven §§51-56

Odelslovutvalgets forslag

Åsetesretten er en spesiell arverett som gir en arving fortrinnsrett på arveskifte til å overta en eiendom som arvelateren eide da han eller hun døde. Bestemmelsene er fastsatt i odelsloven kapittel XII, og de er beskrevet foran i punkt 3.6.12.

Utvalget foreslo en endring av § 51 slik at den harmoniseres i forhold til forslaget til endringer i § 8 første ledd. Utvalget foreslo å endre § 52 som følge av forslaget i § 15 som gjelder særkullsbarn. I tillegg foreslo utvalget av pedagogiske hensyn en endring i § 56 første ledd slik at bestemmelsen viser til § 49.

Høringsinstansenes syn

I høringen var Kommunal- og regionaldepartementet opptatt av samiske rettigheter. Departementet uttalte:

«Vi beklager at Odelslovutvalget ikke har gått nærmere inn på de samiske rettstradisjoner ved eiendomsoverdragelser i samiske områder. Vi viser i denne forbindelse til ILO k-169 art.17, der det forutsettes at «ordninger for overdragelse av landrettigheter mellom medlemmer av disse folk, og som har hevd i vedkommende folk, skal respekteres».

Dersom situasjonen skal forbli slik den er i dag, så vil det innebære at odelssaker i samiske områder må løses gjennom rettssaker. Dette er ikke en holdbar situasjon for samiske brukere av rettssystemet. Heller ikke vil alle samiske odelsrettshavere være klar over muligheten til å henvise til samisk rettstradisjon og sedvane, eller ha ressurser til å gjennomgå en rettssak. Det er derfor viktig at dette innarbeides i den nye odelsloven. Vi ber derfor om at § 12 i odelsloven, samt §§ 21 og 52 om åsetesretten vurderes i forhold til dette.»

Også Sametinget ga uttrykk for at samiske rettstradisjoner burde komme klarere til uttrykk i odelsloven.

Departementets vurderinger

Forslagene til endringer i bestemmelsene om hva som kan odles, jf. §§ 1 og 2 får virkning også for åsetesretten. Se om dette foran i punkt 6.1. Kjernen i åsetesretten er at en av arvingene kan kreve eiendommen udelt og til en pris som er rimelig etter de forholdene som foreligger. Økes grensene for hva som kan odles, fører det til at færre eiendommer kan odles, og arvingene kan heller ikke kreve å få eiendommen utlagt til seg i kraft av åsetesretten.

Departementet er enig med vutvalget i at odelsloven § 51 første ledd bør endres i samsvar med forslaget til endringer i § 8. Se forslaget til endring av § 8 i punkt 6.5.2.2 over. Sameieformen kan etter departementets syn stå i veien for å oppnå viktige landbrukspolitiske mål, som for eksempel effektiv og rasjonell drift. Departementet foreslår også en endring i § 52 som følge av endringene i § 15 om samodling for ektefeller og samboere. Se lovutkastet odelsloven §§ 51 og 52.

I departementets omtale under punkt 6.5.2.6 drøftes forholdet til de samiske rettstradisjonene og mulighetene for å nekte løsning dersom odelsløsning vil være klart urimelig. Departementet har konkludert med at det ikke er aktuelt å tilpasse odelsretten til samiske sedvaner. De samme synspunktene gjør seg gjeldende i forhold til åsetesretten.

6.5.2.13 Etteroppgjør, odelsloven § 57

Odelslovutvalgets forslag

Bestemmelsene om etteroppgjør er fastsatt i odelsloven § 57. Bestemmelsen er beskrevet over i punkt 3.6.13.

Utvalget foreslo i NOU:2003:26 at bestemmelsens virkeområde burde utvides slik at den også omfattet frivillig salg under trussel om løsningssak. Utvalget pekte på at arveskiftet ofte foregripes ved at foreldre overdrar eiendommen til eldste barn med et oppgjør etter åseteslignende prinsipper slik at overtakeren betaler eller debiteres det beløp som man antar svarer til åsetestakst. Begrunnelsen for dette er ofte at det ikke skal bli noen skjevhet i fordelingen av foreldrenes midler mellom barna. Utvalget viste til at prinsippene i § 57 i underrettspraksis er blitt brukt i slike tilfeller, og at prinsippet også bør reflekteres i lovteksten.

Høringsinstansenes syn

Justisdepartementet sluttet seg til forslaget, men påpekte at bestemmelsen slik odelslovutvalget hadde formulert den var språklig tung. De mente at alternative formuleringer burde vurderes.

Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til odelslovutvalgets vurderinger og forslag. På bakgrunn av kommentaren fra Justisdepartementet har Landbruks- og matdepartementet imidlertid valgt en litt annen utforming. Forslaget går fram av lovutkastet odelsloven § 57.

6.5.2.14 Prosessregler ved odelsløsning

Odelslovutvalgets forslag

Prosessreglene i odelsloven er tatt inn i lovens kapittel XIV. Bestemmelsene er beskrevet i punkt 3.6.14. Utvalget foreslo endring av odelsloven § 63. Bestemmelsen setter forbud mot å forringe eiendommens verdi etter at stevning i en odelsløsningssak er forkynt ved at det foretas hugst ut over det som svarer til tilveksten i skogen. Utvalget mente at første ledd burde utvides slik at den også hindret verdireduksjoner som følge av tiltak på jordbruksareal og annet areal som hører til eiendommen.

Utvalget foreslo også endringer i §§ 69 og 70. I medhold av odelsloven § 64 kan innsigelser mot løsningsretten bli avgjort før odelstakst blir holdt. Det er imidlertid i dag ingen regel som tvinger den saksøkte til å framsette slike innsigelser før taksten blir holdt, jf. odelsloven § 69. Utvalget foreslo en fleksibel omkostningsregel for taksten som etter utvalgets syn ville medføre at saksøkte i egen interesse fremmer innsigelser på et tidlig tidspunkt. Utvalget plasserte regelen som et nytt siste punktum i § 69 tredje ledd:

«Blir motsegna godteke, og retten finn at ho burde vore satt fram tidlegare, kan retten i orskurd påleggje saksøkte å dekke takstkostnadene heilt eller delvis.»

Odelsloven § 70 annet ledd har regler om sikkerhetsstillelse. Etter krav fra saksøkte skal retten «påleggje saksøkjaren å stille slik trygd for løysingssummen som retten fastset. Retten skal i tilfelle òg setje ein rimeleg frist til å oppfylle eit slikt krav.» Sikkerhetsstillelse kommer på tale der løsningssummen ikke skal betales straks. Utvalget mente reglene i § 70 ikke alltid gir et tilstrekkelig vern. Sikkerheten bør foreligge i god tid før fravikelsesdagen. Utvalget antok at 2 måneder bør være et minimum. Utvalget foreslo at annet ledd sjette punktum gis et tillegg slik:

«Dersom særlege omsyn ikkje gjer seg gjeldande, skal fristen etter førre punktum vere ein månad, men sikkerhet må alltid vere stilt minst to månader føre den fastsette tid for overtaking.»

Høringsinstansenes syn

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag støttet forslaget om at bestemmelsen bør utvides. NORSKOG viste til at blinking i skogen ikke lenger gjennomføres i praksis, og at ordlyden i bestemmelsen bør tilpasses dette.

Departementets vurderinger

Departementet er enig med Odelslovutvalget i at det bør være et generelt forbud mot å forringe eiendommens verdi. Departementet foreslår et nytt første ledd i tråd med dette. Se lovutkastet odelsloven § 63 første ledd. Eksempler på forringelse kan være at en river bygninger, tar ut grus, eller fradeler tomter. Hensynet til den som skal overta gjør seg like sterkt gjeldende i slike tilfeller som ved hugst. Det finnes regler som ligner på denne bestemmelsen i konsesjonsloven § 20. Departementet foreslår også noen tekniske endringer i bestemmelsene knyttet til hugst. Som NORSKOG har påpekt foretas det ikke lenger blinking før hogst. Det må da være tilstrekkelig at skogbruksmyndigheten regner ut verdiøkningen på grunnlag av tilveksten i skogen, og eventuelt gir råd om hvor i skogen det er riktig å ta ut det fastsatte kvantum. Av hensyn til framdriften i den enkelte løsningssak mener departementet at dommeren skal sette en frist for når skogbruksmyndighetene skal ha gjennomført utregningen.

6.5.2.15 Overskrifter

Departementet foreslår at alle bestemmelsene i odelsloven gis en overskrift. Dette er gjort for å lette lesbarheten av loven. Departementet har med forslaget ikke ment å endre bestemmelsenes innhold.

Departementet foreslår også endrede kapitteloverskrifter i kapittel II, IV og VI. Endringen i kapittel IV er gjort for å synliggjøre samboeres rettigheter. Endringen i kapittel II tar sikte på å gjøre det lettere å finne fram i loven. Endringen i kapittel VI foreslås fordi gjeldende overskrift ikke er dekkende for hele innholdet i kapitlet.

6.6 Endringer i skifteloven

Odelslovutvalgets forslag

Odelsrett kan bli gjort gjeldende ved dødsboskifte. Gjeldende bestemmelser er beskrevet i punkt 3.6.16. Bestemmelsene har også sammenheng med odelsloven §§ 19, 50 og 71. Se omtale av forslagene til endringer i disse bestemmelsene over i punkt 6.5.2.6 og 6.5.2.11.

Utvalget mente at det innen rimelig tid burde være mulig å få klarhet i om odelsretten ville bli gjort gjeldende slik at skifteoppgjøret kunne gjennomføres på en hensiktsmessig måte. Utvalget mente at det måtte skje en avklaring i forhold til loddeiere med odelsrett, og at det også var ønskelig med en avklaring i forhold til odelsberettigede som selv ikke er loddeiere (loddeieres barn og slektninger i sidelinjen). Utvalget la til grunn at den nærmere reguleringen av forholdet til loddeierne burde foretas i skifteloven, og utvalget foreslo et nytt annet ledd i skifteloven § 62 som dekket dette. Forholdet til odelsberettigede som ikke er loddeiere krevde imidlertid en annen tilnærming. Utvalget foreslo at deres situasjon skulle reguleres i odelsloven § 20.

Høringsinnspill

Justisdepartementet mente at fristen i forslaget burde være to måneder, og foreslo også andre endringer i ordlyden i bestemmelsen. Justisdepartementet foreslo at nytt annet ledd skulle lyde:

«Under offentlig skifte kan tingretten eller bobestyreren sette en frist på minst to måneder for de odels- eller åsetesberettigede loddeiere til å melde fra om det gjøres krav etter første ledd. Den som ikke gir slik melding, kan ikke senere løse den fra den som eiendommen overføres til. Om boet overfører eiendommen til en med dårligere odelsprioritet, blir den som ikkje gir melding stående etter erververen og dennes linje i odelsrekken.»

Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse, og foreslår en endring i skifteloven i samsvar med dette. Departementet har også foreslått å dele gjeldende odelslov § 20 opp i flere paragrafer, og forholdet til odelsberettigede som ikke er loddeiere er tatt inn i departementets forslag i lovutkastet odelsloven § 20 fjerde ledd. En odelstakst eller åsetestakst kan ta noe tid. En odelsberettiget eller en med åsetesrett kan også ha behov for å kjenne taksten før vedkommende avgjør om han eller hun vil gjøre retten sin gjeldende. Departementet mener likevel som Justisdepartementet at de som har odels- eller åsetesrett må melde fra om de vil gjøre krav gjeldende innen to måneder. Hensynet til effektive oppgjør av skifteboene taler for en slik løsning. Forslaget innebærer at løsningsadgangen for odels- og åsetesberettigede ikke består helt frem til utlodningstidspunktet slik regelen er i dag.

6.7 Andre endringer i konsesjonsloven

6.7.1 Unntak fra konsesjonsplikt, ­konsesjonsloven § 5

Departementet har i proposisjonen her foreslått en rekke endringer i odelsloven slik at samboere og ektefeller blir likestilt. Heller ikke i konsesjons­loven § 5 første ledd nr. 1 er samboere likestilt med ektefeller. Dette innebærer at ektefeller slipper å søke konsesjon, mens samboere i ekteskapslignende forhold må søke konsesjon. Departementet mener at det i dag ikke er grunnlag for en slik forskjellsbehandling i loven. Selv om spørsmålet ikke har vært gjenstand for en høring, foreslår departementet derfor at unntaket fra konsesjonsplikt utvides til også å gjelde samboere i ekteskapslignende forhold. Se lovutkastet, konsesjonsloven § 5 nytt tredje ledd.

6.7.2 Lokale forskrifter om nedsatt konsesjonsgrense, konsesjonsloven § 7

Bestemmelsene om nedsatt konsesjonsgrense er beskrevet i punkt 3.4.

Departementets høringsnotat

I høringsnotatet fra februar 2008 foreslo departementet at kommuner som har innført nedsatt konsesjonsgrense skulle gis anledning til å sette slektskapsunntaket etter konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1 ut av kraft. Departementet viste til at dette spørsmålet var sendt på høring tidligere i tilknytning til arbeidet med ny konsesjonslov, og at mange kommuner og andre høringsinstanser i den forbindelse gikk inn for en slik utvidelse.

Departementet spurte også om det i tilknytning til nedsatt konsesjonsgrense også er behov for å utvide konsesjonsplikten til å gjelde erverv av ubebygde tomter som ligger i områder som er regulert til boligformål.

I tillegg til dette foreslo departementet en endring av konsesjonsloven § 7 femte ledd slik at en eier som ikke kunne sørge for bosetting innen ettårsfristen for tilflytting må søke konsesjon, og ikke søke forlengelse av tilflyttingsfristen slik regelen er i dag.

Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt uttalelser fra 84 høringsinstanser i tilknytning til forslaget om å gi kommunene mulighet til å oppheve slektskapsunntaket. 63 uttalelser er gitt av kommuner, 13 fylkeslandbruksstyrer, fem fylkesmenn og fire organisasjoner har uttalt seg. 11 høringsinstanser går mot forslaget. De resterende støtter det.

Noen færre – 37 høringsinstanser – har kommentert forespørselen om å utvide bestemmelsen til å gjelde ubebygde tomter. Forslaget støttes av 21 høringsinstanser.

Departementets merknader

Departementet legger til grunn at en praktisk måte å omgå konsesjonsplikten etter forskrift fastsatt med hjemmel i konsesjonsloven § 7 er at generasjon nr. 1 erverver en bolig med konsesjonsplikt, og bebor eiendommen i fem år, for så å overdra den til neste generasjon. Generasjon nr. 2 er da fritatt for konsesjonsplikt som følge av unntaket for nære slektninger i konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1. I ettertid kan familien på lovlig vis benytte boligen som fritidsbolig. Når dette er hensikten er en slik framgangsmåte ikke forenlig med intensjonene bak innføring av forskrift. Dagens regler hindrer ikke dette med mindre det første ervervet var proforma, noe som vanligvis er vanskelig å fastslå.

Det er mulig å gjøre nære slektningers rett til å overta konsesjonsfritt betinget av en plikt til å bruke eiendommen som helårsbolig på samme måte som for erverver nr. 1. En viser her til de regler som gjelder landbrukseiendommer.

Ved høringen av ny konsesjonslov mottok departementet mange høringsinnspill som støttet en opphevelse av slektskapsunntaket, og spørsmålet utløste særlig et stort engasjement i kommunene. Også ved høring av forslaget i 2008 har svært mange av høringsinstansene støttet forslaget. Departementet mener det er riktig at kommunene gis en valgmulighet på dette punktet. De kommuner som mener at forskriften vil fungere bedre i deres kommune dersom også slektskapsunntaket settes ut av kraft, bør ha mulighet til å innføre en slik bestemmelse. Se lovutkastet konsesjonsloven § 7 første ledd.

Ved fastsetting av ny konsesjonslov i 2003, ble konsesjonsplikten utvidet til å kunne gjelde tomt med bebyggelse under oppføring, og bebygde tomter der bebyggelsen ikke har blitt brukt til helårsbolig. Konsesjonsplikten gjelder imidlertid ikke ved erverv av ubebygde tomter. Dette innebærer at kommuner som legger ut attraktive tomter til boligformål risikerer at tomtene blir kjøpt av personer som bygger seg hus til fritidsformål på tomta selv om kommunen har innført forskrift om nedsatt konsesjonsgrense. Departementet viser til at dette er uheldig, og foreslår at kommunene gis mulighet til å fastsette konsesjonsplikt for slike erverv. Se lovutkastet konsesjonsloven § 7 første ledd nytt nr. 3.

Departementet foreslår i punkt 6.3.3.3 at den som ikke kan oppfylle den lovbestemte boplikten for landbrukseiendom må søke konsesjon, ikke fritak fra boplikt. Etter departementets syn bør tilsvarende gjelde for saker etter konsesjonsloven § 7 om nedsatt konsesjonsgrense. Bestemmelsen i femte ledd som gir erververen mulighet til å søke om å forlenge fristen for tilflytting er i realiteten en form for fritakssak. Vurderingen av fritaksspørsmålet bør også i disse sakene tas i tilknytning til en konsesjonsvurdering. Dette innebærer at departementet foreslår i lovutkastet konsesjonsloven § 7 femte ledd at annet punktum oppheves.

6.7.3 Konsesjonsavgjørelsen

6.7.3.1 Særlige forhold for landbrukseiendommer, konsesjonsloven § 9

I høringsnotatet fra februar 2008 foreslo departementet ingen endringer i konsesjonsloven § 9 ut over de endringer som hadde sammenheng med endringene i den lovbestemte boplikten. Se punkt 6.3.3.6 som omtaler dette. Som det går fram av departementets merknader i kapitlet foreslo imidlertid Den Norske Advokatforening at bestemmelsen fikk en litt annen utforming enn det som ble sendt på høring. Det går fram av punkt 6.3.3.6 at departementet slutter seg til denne løsningen. Se lovutkastet konsesjonsloven § 9 første ledd nr. 5.

Dette innebærer at listen med momenter det skal legges særlig vekt på etter § 9 første ledd utvides slik at også hensynet til en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet omfattes. Dette er momenter som allerede i dag kan trekkes inn i konsesjonsvurderingen som følge av konsesjons­lovens formålsbestemmelse. Departementet har derfor lagt til grunn at løsningen ikke fører til noen nevneverdig realitetsendring i konsesjonssaker hvor eier ikke må søke konsesjon på grunn av lovbestemt boplikt. Departementets forslag går fram av lovutkastet konsesjonsloven § 9 første ledd.

Enkelte høringsinstanser har pekt på at uttrykket «til gunst for søker» blir forvirrende når konsesjonssaken skal avgjøres. Det er påpekt at de hensyn som gjør seg gjeldende reelt sett både kan tale til gunst og til skade for søker alt avhengig av omstendighetene. Departementet er enig i dette, og foreslår at uttrykket sløyfes. Se lovutkastet konsesjonsloven § 9 første ledd.

Forslaget innebærer imidlertid ikke noen realitetsendring i forhold til hvordan konsesjonsskjønnet skal utøves. Søkeren og hans eller hennes formål danner utgangspunktet for en vurdering av konsesjonssøknaden, enten ervervet gjelder en landbrukseiendom eller annen type eiendom. Etter loven har ingen krav på konsesjon, men konsesjon må gis med mindre det er saklig grunn til å avslå.

Konsesjonsloven § 9 første ledd nr. 1 inneholder en hjemmel for priskontroll ved erverv av landbrukseiendom. Det er utarbeidet et eget rundskriv om denne vurderingen. Departementet legger til grunn at gjeldende rundskriv ikke fanger opp den reelle boverdien på eiendommene på en tilfredsstillende måte i alle områder. I praksis er det store regionale forskjeller på boverdien. Slik løsningen er i dag foretas dessuten priskontrollen etter at eiendommen er overdratt og den nye eieren har søkt konsesjon. Dette kan gi dårlig forutberegnelighet for både selger og kjøper. Rundskrivet bør i større grad åpne for at spørsmålet om pris kan avklares med myndighetene på forhånd. Det tas sikte på en gjennomgang av rundskrivet for å forbedre disse forholdene.

6.7.3.2 Konsesjonsvilkår

Departementets høringsnotat

Departemenetet foreslo i høringsnotatet fra 5. februar 2008 at det i konsesjonsloven § 11 skulle fastsettes nærmere i hvilke tilfeller det kunne stilles vilkår om personlig boplikt, når boplikten kunne oppfylles av andre, og at det skulle fastsettes i bestemmelsen at kommunen skulle ha plikt til å vurdere om det skulle settes boplikt som vilkår.

Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt uttalelser fra 59 høringsinstanser. Bare en av høringsinstansene var mot forslaget.

Departementets vurderinger

På tilsvarende måte som ved boplikt fastsatt i loven, er konsesjonsvilkår om boplikt aktuelt dersom hensynene til helhetlig ressursforvaltning, kulturlandskap eller bosetting gjør seg gjeldende med en viss tyngde. Disse elementene bør derfor nevnes i bestemmelsen om når det kan fastsettes konsesjonsvilkår.

Departementet legger til grunn at det bør være en plikt for kommunene til å ta stilling til om det skal settes konsesjonsvilkår om boplikt. Kommunene må da konkret ta stilling til om de hensyn som begrunner boplikt tilsier et slikt vilkår. Det må også tas stilling til om boplikten kan oppfylles av andre eller være personlig. Forslaget går fram av lovutkastet, konsesjonsloven § 11 nytt annet ledd.

6.7.4 Retting av feil

I departementets høringsnotat fra februar 2008, ble det foreslått endringer i konsesjonsloven §§ 17 og 19. Departementet har ikke mottatt innspill fra høringsinstansene knyttet til de to bestemmelsene. Departementet foreslår at endringene gjennom­føres.

Forslaget til endring i § 17 innebærer at kommunens plikt til å orientere departementet om brudd på konsesjonsvilkår faller bort. Konsesjonsavgjørelsen er i dag lagt til kommunen selv, og det er kommunen som følger opp brudd på konsesjonsvilkår. Det innebærer at det ikke lenger er behov for en orientering til departementet som det er lagt opp til i lovbestemmelsen. Departementet mener derfor at setningen kan sløyfes. Departementet mener også at det vil være lettere å finne fram i bestemmelsene dersom bestemmelsen viser til § 16 annet ledd. Tilføyelsen er ikke ment som noen realitetsendring i forhold til gjeldende regel.

Forslaget til endring i § 19 er oppretting av en feilhenvisning som kom inn i forbindelse med ny lov i 2003. Departementet finner ikke grunn til å kommentere dette ytterligere.

Fotnoter

1.

Kilde: SSB Landbrukseiendommer 2007. Eiendommer med minst 5 dekar eid jordbruksareal og/eller minst 25 dekar produktivt skogareal. Tallene omfatter eiendommer med eid jordbruksareal slik at det pr. i dag ikke er mulig å skille ut eiendommer med innmarksbeite fra øvrige eiendommer med fulldyrka og overflatedyrka jord. Landbruksregisterets opplysninger om eiendommenes totalareal er også noe mangelfulle.

2.

Se Østlandsforskning, Boplikt en analyse av erfaring i Hedmark. Rapport nr. 01/2008.

3.

Statens landbruksforvaltning gjennomførte i 2007 en undersøkelse av i hvor stor grad nye eiere gjorde bruk av denne muligheten for å oppfylle boplikten i årene 2005 og 2006. 120 kommuner ble spurt, og 96 kommuner svarte. Både i 2005 og 2006 kom det inn relativt få meldinger, henholdsvis 26 og 33. I all hovedsak ble meldingene godkjent. I 2006 ble 2 meldinger ikke godkjent. 75% av de kommunene som har svart, har ikke mottatt meldinger. Tre kommuner, Audnedal, Hjartdal og Åseral mottok imidlertid 41% av alle meldingene.

4.

Fulldyrka jord er jordbruksareal som er dyrka til vanlig pløyedybde og kan benyttes til åkervekster eller til eng, og som kan fornyes ved pløying.

5.

Overflatedyrka jord er jordbruksareal som for det meste er ryddet og jevnet i overflaten slik at maskinell høsting er mulig. Det som ofte skiller overflatedyrka jord fra fulldyrka jord er at selv om arealet kan ha et dypt jordlag, er det bare dyrket i overflaten. Stein og blokk er ikke fjernet til vanlig pløyedybde. Arealet kan også være oppstykket av steinhauger, blokker, treklynger, stubber og lignende, eller jordlaget kan være for grunt til å kunne pløyes.

6.

Gjødsla beite tilsvarer nesten begrepet innmarksbeite, og er jordbruksareal som kan benyttes som beite, men som ikke kan høstes maskinelt. Minst 50% av arealet skal være dekket av gress eller beitetålende urter. Det som oftest skiller innmarksbeitet fra overflatedyrka jord er forhold som er til hinder for maskinell høsting, for eksempel at arealet har ujevn overflate, eller er sterkt oppstykket av treklynger, stubber, steiner, blokker og lignende.

Til dokumentets forside