Ot.prp. nr. 50 (1998-99)

Om lov om endringer i lov av 9 juni 1978 nr 50 om kulturminner

Til innholdsfortegnelse

6 De enkelte endringsforslag med departementets spesielle merknader

Til § 3 annet ledd annet punktum

Endringen må ses i sammenheng med § 3 annet ledd første punktum om fortsatt drift av beite og innmark over automatisk fredete kulturminner. Endringen i annet ledd annet punktum kommer til anvendelse der det i nevnte områder skal pløyes eller foretas annet jordarbeid som går dypere ned i jorden enn tidligere. I slike tilfeller krever dette tillatelse fra vedkommende myndighet. Endret jordarbeid som ikke går så dypt som tidligere krever ikke slik tillatelse.

Uttrykket «Pløying og annet jordarbeid» omfatter jordarbeid som pløying, harving, graving m v. i forbindelse med dyrking, drenering, grøftegraving o l. Når det gjelder formuleringen «enn tidligere» må det i utgangspunktet forstås som jordarbeid som går dypere ned i marken enn det som tidligere har vært tilfelle på det aktuelle stedet. Formuleringen omfatter også den situasjon der det er gått flere år siden det sist ble foretatt dypere jordarbeid på stedet.

Til § 4 tredje og fjerde ledd

Etter tredje ledd skal alle erklærte stående byggverk med opprinnelse fra perioden 1537 - 1649 være automatisk fredet. Med uttrykket «erklærte» menes byggverk som er identifisert og ført inn i et register/GAB-registre og er stadfestet av «vedkommende myndighet» som helt eller delvis oppført i perioden 1537 - 1649.

Formuleringen «stående byggverk» må avgrenses mot ruiner. Med stående byggverk menes byggverk som er bevart slik at funksjonen kan avleses i den bevarte konstruksjonen.

Formuleringen «dersom ikke annet er bestemt av vedkommende myndighet» refererer seg primært til den situasjonen at et byggverk identifiseres og vurderes registrert og stadfestet som oppført i perioden 1537 - 1649. Dersom man i denne fasen kommer til at bygget er fra perioden 1537 - 1649, men er så skadet eller ombygget at det vanskelig kan regnes som et byggverk fra denne perioden, eller er fra perioden etter 1649, kan ikke byggverket anses som automatisk fredet. Denne avgjørelsen er ikke et enkeltvedtak og kan derved ikke påklages etter forvaltningslovens alminnelige bestemmelser. Eiere eller andre i en slik situasjon har neppe noe sterkt behov for å påklage avgjørelsen. Det vises her til at kulturminneloven § 4 siste ledd har en lignende bestemmelse. En slik avgjørelse av om et kulturminne er automatisk fredet kan heller ikke påklages.

Situasjonen er en annen der byggverket er registrert og stadfestet som et automatisk fredet byggverk og eier er underrettet om dette. Dersom «vedkommende myndighet» i en slik situasjon ønsker å oppheve fredningen, vil rettstilstanden endres. Departementet legger til grunn at en slik avgjørelse er et enkeltvedtak som må følge bestemmelsene i forvaltningslovens kapitler IV, V og VI.

En automatisk fredning innebærer at eier må finne seg i rådighetsbegrensninger på eiendommen. Fredningen innebærer normalt et forbud mot ombygging og andre endringer som er i strid med formålet med fredningen. Flere av disse byggverkene er blitt endret opp gjennom årene. Dette innebærer at det normalt vil være enklere å gi dispensasjon til mindre tilpasninger/endringer for å imøtekomme dagens krav og behov.

Eventuell erstatning for fredning av byggverk fra perioden 1537 - 1649 fastsettes i samsvar med «alminnelige rettsgrunnsetninger» slik disse retningslinjene har utviklet seg på basis av prinsippet i Grunnloven § 105. Det er bare i unntakstilfelle - hvor en grunneier eller rettighetshaver lider et vesentlig økonomisk tap og andre forhold ikke taler mot at det ytes erstatning - at automatisk fredning av byggverk kan utløse krav på erstatning. Vesentlighetsvurderingen må bygge på om tapet er vesentlig i forhold til eiendommens totale ressurser og om det gjelder restriksjoner på igangværende bruk eller ønske om bruksendring. Dersom fredningen medfører restriksjoner i fremtidige bruksendringer gir det som regel ikke rett til erstatning.

Fjerde ledder en henvisning til kulturminneloven §§ 16-18 om utbedringer etter skade, vedlikehold og brann. Disse bestemmelsene skal anvendes på alle byggverk som er automatisk fredet så langt det passer, jf første til tredje ledd.

Til § 4 femte ledd

Bestemmelsen forenkler den objektive bevisvurderingen av automatisk fredete kulturminner som er registrert av «vedkommende myndighet» etter bestemmelsen. Dette innebærer at registreringen kan legges til grunn for at kulturminnet/området er automatisk fredet. Med begrepene «registrert av vedkommende myndighet eller avmerket i GAB-registeret» menes både gjennomførte og fremtidige registreringer og avmerkinger på Økonomisk kartverk (ØK) foretatt av Riksantikvaren, fylkeskommunene, Samisk kulturminneråd og de arkeologiske landsdelsmuseene. Det presiseres at bestemmelsen ikke medfører plikt for kulturminneforvaltningen til å registrere/GAB-registrere automatisk fredete kulturminner.

Formuleringen «med mindre det føres bevis for det motsatte» er et unntak fra regelen om at registreringen skal legges til grunn. Dersom grunneier eller andre tiltakshavere i disse tilfellene sannsynliggjør (med mer enn 50%) at kulturminnet på tross av registreringen ikke var automatisk fredet, vil ikke registreringen kunne legges til grunn. Eksempler på dette kan være der registreringen viser seg å være feil fordi kulturminnet tidligere er fjernet eller ødelagt på en slik måte at det ikke lenger kan anses som et automatisk fredet kulturminne.

Bestemmelsen medfører ikke endringer i skyldkravet, dvs om det er utvist uaktsomhet eller forsett. Det betyr at tiltalte/siktede i en straffesak må frifinnes dersom det ikke kan føres bevis for (uten rimelig tvil) at vedkommende forsto eller burde ha forstått at han skadet et automatisk fredet kulturminne. Bestemmelsen innebærer videre at påtalemyndigheten fortsatt skal ha bevisbyrden for at det er tiltalte som har begått handlingen.

Til § 4 sjette ledd

Forslaget medfører ingen endring i gjeldende § 4 tredje ledd, men kun at bestemmelsen flyttes til § 4 sjette ledd.

Til § 5

Endringen innebærer at det innføres en hjemmel for «vedkommende myndighet» til å tinglyse alle automatisk fredete byggverk, på lik linje med vedtaksfredete byggverk, jf § 22 nr 5. Den instans som har denne adgangen kan også begjære tinglysingen slettet. Tinglysingsbestemmelsen omfatter alle byggverk oppført før 1537, stående byggverk fra perioden 1537 - 1649 og samiske byggverk eldre enn 100 år.

Til § 12 tredje, fjerde, femte, sjette og syvende ledd

Bestemmelsen innebærer at departementet kan ekspropriere alle løse kulturminner som er nevnt i bestemmelsens første ledd bokstav a - c.

Tredje ledd første punktum omhandler de materielle vilkår for ekspropriasjon. Ekspropriasjon kan foretas der kulturminnet bør være i offentlig eie ut fra «nasjonale kulturminnehensyn» og inngrepet «utvilsomt er mer til gagn enn skade.»

Hva som defineres som «nasjonale kulturminnehensyn» beror i utgangspunktet på en kulturminnefaglig vurdering. Innholdet i begrepet kan variere og er bl a avhengig av de til enhver tid faglige og politiske satsingsområder. Dersom kulturminnet kan bidra til å gi et bilde av landets utvikling og historie isolert eller som del av en samling kan dette være et kriterium for at lovens vilkår er oppfylt.

Formuleringen «utvilsomt er mer til gagn enn skade» skal i utgangspunktet forstås på samme måte som oreigningsloven § 2 annet ledd og praktiseringen av denne bestemmelsen. Dette innebærer at det må foreligge en vesentlig interesseovervekt for at departementet skal kunne gjøre vedtak om ekspropriasjon.

Det forhold at eier tar godt vare på et løst kulturminne som har tilhørt eiendommen over en lengre periode, vil være et hensyn som taler mot å erverve gjenstanden ved ekspropriasjon. Situasjonen kan derimot være en annen hvis det blir aktuelt å selge kulturminnet eller overføre det til en arving utenfor den eiendommen som kulturminnet er knyttet til. I de tilfeller hvor et løst kulturminne tar skade av å være i private eie, og eier nekter kulturminneforvaltningen å gjennomføre nødvendige restaurerings- eller konserveringstiltak, kan vesentlig interesseovervekt foreligge. Ved ekspropriasjon bør det også legges vekt på om aktuelle museer eller samlinger vil prioritere slikt materiale.

Ekspropriasjon er ikke avhengig av når gjenstanden er funnet eller ervervet, og om den er av norsk eller utenlandsk opprinnelse. Der gjenstanden f eks er funnet eller ervervet før 1905 kan den eksproprieres dersom lovens vilkår ellers er oppfylt. Bestemmelsen omfatter også bøker og manuskripter o l. fra før 1537.

Når særlige grunner foreligger kan de kulturminner som er nevnt i første ledd uten hensyn til alder eksproprieres, jf tredje ledd annet punktum. Uttrykket «særlige grunner» relaterer seg til det løse kulturminnets kulturhistoriske verdi isolert sett eller sammen med en samling gjenstander. Slike kulturminner kan det være aktuelt å ekspropriere dersom det er av særlig nasjonal eller internasjonal verdi å sikre disse i offentlig eie.

Fjerde leddangir saksbehandlingsbestemmelsene ved ekspropriasjon. Avgjørelse om ekspropriasjon er et enkeltvedtak, og forvaltningslovens bestemmelser om saksforberedelse, begrunnelsesplikt, underretning og klage kommer til anvendelse.

Etter fjerde ledd første punktumskal den som søker om ekspropriasjon gi fullstendige opplysninger om hvem ekspropriasjonen gjelder, hva den går ut på, formålet med inngrepet og eiere skal gis anledning til å uttale seg før vedtak fattes. Også andre instanser hvis særlige interesser berøres skal gis anledning til å uttale seg. Høringsfristen følger av annet punktum og skal minimum være 6 uker. Normalt skal fristen være 3 måneder, jf bl a Utredningsinstruksen kap 4.1 fjerde ledd. En kunngjøring om at dokumentet er lagt ut til offentlig ettersyn skal settes inn i Norsk Lysingsblad og i minst to aviser som er alminnelig lest på stedet, jf tredje punktum.

Femte leddfastslår at eiere og rettighetshavere har krav på erstatning ved ekspropriasjon. Erstatningen skal dekke det økonomiske tapet ekspropriaten lider som følge av ekspropriasjonen. Bestemmelsen innebærer at det ikke kan gis erstatning som går høyere enn ekspropriatens økonomiske tap. Dersom det ikke oppnås en minnelig ordning skal erstatningen fastsettes ved rettslig skjønn.

Sjette leddviser til at lov av 23 oktober 1959 nr 3 om oreigning av fast eigedom får anvendelse så langt loven passer for løse kulturminner. Dette gjelder bl a bestemmelsene om kostnadsdekning og om forhåndstiltredelse.

Syvende leddomhandler forkjøpsrett til løse kulturminner. Forkjøpsretten vil kunne gjøres gjeldende av det offentlige både ved frivillig auksjon og tvangsauksjon. Bestemmelsen gjelder også uavhengig av om det er det offentlige eller private som står for auksjonen. For veiledning om hvilke typer auksjoner bestemmelsen omfatter vises det bl a til lov av 14 august 1918 nr 3 om frivillige auksjoner, lov av 8 juni 1984 nr 5 om gjeldsforhandlinger og konkurs og lov av 26 juni 1992 nr 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring.

Til § 14 a

Bestemmelsen gir vedkommende myndighet hjemmel til å frede båter uansett alder som er av særlig kulturhistorisk verdi. Bestemmelsen er med unntak av vilkåret «særlig» i stor grad lik gjeldende § 15 første ledd om fredning av byggverk og anlegg. Ved lovforståelsen bør det derfor ses hen til denne bestemmelsen.

Fredning av båter anses som et enkeltvedtak og saksbehandlingen skal følge forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak. Kulturminnelovens særskilte saksbehandlingsbestemmelser i § 22 kommer derfor ikke til anvendelse i disse sakene. Fredningsvedtaket kan påklages, jf forvaltningsloven § 28.

Etter første ledd første punktum er vilkåret for fredning at båten er av «særlig kulturhistorisk verdi». I «kulturhistorisk verdi» ligger det at fredningsmyndigheten må vurdere båtens dokumentasjons-, kunnskaps-, kilde- og opplevelsesverdi. Også alder, sjeldenhet og autentisitet kan være viktige momenter ved vurderingen av båtens kulturhistoriske verdi.

Bruken av begrepet «særlig» innebærer at vilkåret for fredning av båter skjerpes i forhold til lovens øvrige fredningsbestemmelser og § 2 tredje ledd. Denne skjerpelsen refererer seg i første rekke til den interesseavveining som skal finne sted mellom verneinteressene og andre interesser knyttet til den aktuelle båten. I dette ligger bl a at hensynet til eiers interesser skal tillegges stor vekt. Dette gjelder særlig dersom det dreier seg om større båter som utnyttes som ledd i næringsvirksomhet eller som det på annen måte knytter seg betydelige kommersielle interesser til. I de tilfeller det er aktuelt å ta vare på større kulturhistorisk verdifulle båter er det mest aktuelt at dette skjer gjennom frivillige avtaler med eier eller bruker om drift og vedlikehold eller ved kjøp. Departementet ser det derfor som lite aktuelt å frede større båter knyttet til næringsutøvelse i strid med eieres ønske.

Med «båter» forstås robåter, seilbåter, regulære skip og fartøyer uansett størrelse. Dette omfatter også husbåter.

Fredningen omfatter fast inventar og utstyr, jf første ledd annet punktum.Fast inventar er som regel naglefast, og kan omfatte maskiner, bord, benker, hyller og skap, men også mindre inventar og utstyr. Vilkåret er at det er fastskrudd eller på annen måte festet til skott, dørk o l. Også større løst inventar kan anses som fast, f eks der det er en naturlig del av interiørets utforming. For å unngå tvister og spørsmål om hva fredningen omfatter er det viktig at det på fredningstidspunktet foretas en nærmere vurdering av hva som skal inngå i fredningen av fast og løst inventar.

Etter tredje punktum kan når særlige grunner tilsier det også større løst inventar fredes. I disse tilfellene må hver enkelt gjenstand spesifiseres. «Større løst inventar» omfatter f eks bord, kister, skap, utstyr m v. Også der gjenstanden utgjør en del av en helhet kan det samlet ses på som et større løst inventar, selv om det består av både mindre og større gjenstander. Fredning av større løst inventar krever «særlige grunner». Dette vilkåret kan være oppfylt for gjenstander som har en varig samhørighet med interiøret eller båten. Dette må derfor bero på en konkret faglig vurdering. Er det gjenstander som f eks er produsert med henblikk på dette spesielle fredningsobjektet, foreligger det normalt særlige grunner. Videre kan omfattes inventar som har en naturlig tilhørighet til helheten i interiøret eller som har en spesiell historie knyttet til seg. Det samme gjelder inventar som har tilhørt eller tilhører en fremstående person og som samtidig kan knyttes til båten.

I annet ledd kan departementet forby eller på annen måte regulere alle typer tiltak som er egnet til å motvirke formålet med fredningen. Hvilke tiltak som omfattes må normalt bero på en konkret faglig vurdering. Eksempler på tiltak som kan reguleres er vedlikehold, restaurering og istandsetting av båter samt bruk og drift av disse. Bestemmelsen er identisk med gjeldende § 15 tredje ledd om fredning av byggverk og anlegg. Det vises derfor til denne og den praksis som er utviklet i medhold av bestemmelsen.

I følge tredje ledd første punktum skal fredningen om mulig avmerkes i vedkommende skipsregister, jf bl a lov av 5 desember 1917 nr 1 om registrering og merking av fiskefartøyer, lov av 24 juni 1994 nr 39 om sjøfarten og lov av 26 juni 1998 nr 47 om fritids- og småbåter. Formuleringen «om mulig» er tatt inn for de tilfeller det ikke lar seg gjøre å avmerke fredningen i et båt- eller skipsregister.

Etter tredje ledd annet punktum får §§ 15 a og 22 nr 4 tilsvarende anvendelse. Dette innebærer bl a at det er hjemmel til å midlertidig frede båter. For øvrig kommer §§ 16 - 18 til anvendelse så langt det passer, jf tredje ledd tredje punktum.

Til § 15 fjerde ledd

Bestemmelsen om at ingen uten tillatelse må rive, flytte eller foreta andre endringer som går lengre enn vanlig vedlikehold, innebærer en presisering og kodifisering av gjeldende rett. Bestemmelsen får i første rekke anvendelse på fredninger foretatt før 01.01.93, i og med at disse fredningsvedtakene som regel ikke har bestemmelser om hva fredningen innebærer. Bestemmelsen er imidlertid generell og får anvendelse på alle fredningsvedtak som ikke har egne fredningsbestemmelser, jf formuleringen «... ikke er gitt nærmere regler om fredningens innhold, ...». Dette gjelder også fredninger etter § 22 a.

Bestemmelsen innebærer at alle tiltak ut over vanlig vedlikehold krever tillatelse fra vedkommende myndighet etter loven. Med «vanlig vedlikehold» menes i utgangspunktet å ta vare og reparere de eksisterende bygningselementer og detaljer som dører, vinduer, listverk, gerikter og overflatebehandlingen. Vanlig vedlikehold skal skje i samsvar med opprinnelig eller eksisterende teknikk, utførelse og materialbruk. Typiske eksempler på vanlig vedlikehold er maling/beising av panel av samme type, farge og kvalitet, tetting av lekkasjer på tak/rundt pipe og utskifting av knuste vindusruter.

Til § 16

I forhold til gjeldende § 16 er bestemmelsen noe endret og forenklet. Bestemmelsen gir som tidligere hjemmel til å gi pålegg om utbedringer ved skader på fredet byggverk eller anlegg. Etter første ledd første punktum kan eier eller bruker gis pålegg om utbedringer etter skade de selv har påført bygget, uten at dette krever skyld, dvs uaktsomhet eller forsett. I de tilfeller andre gjør slik skade og eier/bruker kjente til dette, uten å søke å forhindre skaden, kan det også gis pålegg om tilbakeføring dersom eier har opptrådt uaktsomhet i sivilrettslig forstand.

Bestemmelsen får anvendelse på byggverk fredet etter §§ 15 og 20.

Til § 22 nr 1 første ledd

Endringen av bestemmelsen er av ren lovteknisk karakter. Det er presisert at det er kulturminneloven §§ 15, 19 og 20 som omfattes av saksbehandlingsbestemmelsen i § 22.

Til § 22 a

Bestemmelsen er en selvstendig hjemmel for fredning av byggverk og anlegg i statlig eie. De materielle vilkårene for fredning er de samme som for vedtaksfredning av byggverk og anlegg for øvrig, jf henvisningen til § 15 første ledd første punktum. I tillegg er det et vilkår at byggverket eller anlegget er i statlig eie. Med «statlig eie» menes byggverk/anlegg som eies eller forvaltes av et statlig organ eller et rettssubjekt opprettet av staten for å forestå slik forvaltning på det tidspunkt det fattes vedtak om midlertidig eller permanent fredning. Eksempler på sistnevnte er statsforetak og statsaksjeselskap. Salg av byggverket/anlegget til private medfører ingen endring i fredningsstatus. Ved slike salg skal fredningen tinglyses, jf første ledd annet punktum.

Ved fredning etter bestemmelsen skal saksbehandlingen følge bestemmelsene i forvaltningslovens kapittel VII Om forskrifter, og ikke kulturminnelovens særskilte saksbehandlingsbestemmelser i § 22. Etter bestemmelsen kan flere byggverk og anlegg fredes samtidig, uavhengig av hvor i landet de ligger. Med hjemmel i forskriften kan det utarbeides generelle og individuelle fredningsbestemmelser.

Til § 23 første ledd bokstavene b, d, e og f

Første ledd bokstav b er noe endret, ved at gjenstandene «skulpturer, malerier og sjeldne trykk» er tatt ut av bestemmelsen og inkorporert i første ledd bokstav e. Ellers er det ingen endringer i bestemmelsen.

Første ledd bokstav d har innledningsvis fått en tilføyelse ved at begrepet «sentrale» er kommet i tillegg til fremstående personer. Begrepet «sentrale personer» er brukt for å fange opp minner om nålevende og avdøde personer som står sentralt i norsk historie, men som ikke nødvendigvis har utmerket seg på noen positiv måte. I tillegg er det tatt inn at også minner fra virksomheter og hendelser av betydning for norsk historie uten hensyn til alder krever utførselstillatelse. Med «minner» menes det som er omhandlet i første ledd bokstav a og b. Med «norsk historie» forstås bl a norsk politisk og sosial historie samt åndsliv, næringsliv, forsvar, idrett m v. Når det gjelder minner knyttet til fremstående eller sentrale personer i norsk historie må disse ha relevans i forhold til det som gjør vedkommende til fremstående eller sentral. Er vedkommende død, vil også andre minner kunne komme inn under bestemmelsen. Bestemmelsen omfatter minner som både har sin opprinnelse i Norge og i utlandet så lenge de har betydning for norsk historie. Det er ikke noe krav at personen eller virksomheten skal være norsk. Minnet behøver ikke å ha tilhørt personen som dennes eiendom.

Bestemmelsen i første ledd bokstav e er ny, og innebærer at grensen for utførselstillatelse settes til 50 år for malerier, skulpturer og annen bildende kunst, kunsthåndverk og prototyper for designprodukter. Utførsel av slike gjenstander eldre enn 50 år vil alltid kreve utførselstillatelse, mens gjenstander yngre enn 50 år kan føres ut av landet uten slik tillatelse. Formuleringen « ... annen bildende kunst,...» omfatter tilsvarende og andre billedlige uttrykk, herunder grafikk, tegnekunst, billedvev, fotokunst, arkitekturtegninger og oppmålinger.

Første ledd bokstav f er ny og innebærer at det innføres søknadsplikt for utførsel av enkelte transportmidler eldre enn 50 år. Bestemmelsen omfatter også utførsel av deler av transportmidler, jf formuleringen «deler av slike».

«Båter» omfatter robåter, seilbåter, regulære skip og fartøyer uansett størrelse. Med «luftfartøyer» menes alle typer flygemaskiner og seilfly, helikopter, luftballonger og luftskip. Betegnelsen «skinnegående materiell» omfatter både jernbane- og sporveismateriell som lokomotiv, jernbanevogner, trikker, dressiner, gruve- og anleggsvogner m v.

Til § 25 annet ledd

Bestemmelsen må ses i sammenheng med første ledd om offentlige organers meldeplikt for tiltak som omfattes av kulturminnelovens bestemmelser.

Annet ledd første punktum pålegger kommunene en plikt til å melde fra til kulturminneforvaltningen om alle søknader om riving eller vesentlig ombygging av byggverk og anlegg oppført før 1850. Meldingen skal være skriftlig. Brudd på bestemmelsen kan medføre straffeansvar.

Melding skal sendes senest fire uker før søknaden skal avgjøres. Fristen regnes fra det tidspunktet rette myndighet etter bestemmelsen har mottatt meldingen, dvs organet som sådan. For å unngå tvil om når fristen går ut bør kommunen opplyse kulturminneforvaltningen om dette i meldingen, dog slik at fristen minimum er på fire uker. Det er anledning til å sette en kortere frist dersom dette er avtalt mellom kommunen og kulturminneforvaltningen. Videre kan kulturminneforvaltningen anmode kommunen om fristforlengelse.

Annet ledd første punktum pålegger ikke kulturminneforvaltningen noen svarplikt. Dette innebærer at kommunen kan sluttbehandle saken etter fristens utløp, uavhengig av om kulturminneforvaltningen har avgitt uttalelse eller ikke.

Annet ledd annet punktum pålegger kommunen straks å gi beskjed til kulturminneforvaltningen om riving/vesentlig ombygging av byggverk og anlegg som kulturminneforvaltningen i sin skriftlige uttalelse har gått mot. Beskjeden kan gis pr telefon eller på telefaks. Beskjed pr telefon må følges opp med en skriftlig meddelelse.

Til § 27

Bestemmelsen er omredigert og samsvarer stort sett med øvrige straffebestemmelser om miljøkriminalitet i spesiallovgivningen. Overskriften er endret slik at det klart fremgår at bestemmelsen kun omhandler straff. Fjerde punktum sier at overtredelse av første punktum er en forseelse. Overtredelse av annet punktum skal fortsatt anses som en forbrytelse. Det legges til grunn at overtredelse av første og annet punktum har en foreldelsesfrist på 5 år, jf straffeloven § 67. I annet punktum er formuleringen «Under særdeles skjerpende omstendigheter» tatt inn. Formuleringen er tilsvarende straffeskjerpelsesalternativet i viltloven § 56 og naturvernloven § 24.

Til § 28

De foreslåtte endringer innebærer at det gjennom forskrift må fastsettes hvem som er rette myndighet etter §§ 3 annet ledd annet punktum, 4 tredje og femte ledd, 5, 15 fjerde ledd og 25 annet ledd.

Til dokumentets forside