3 Nærmere om innholdet i EU-rettsaktene

3.1 Passasjerrettighetsforordningen

Kapittel I Generelle bestemmelser

Forordningen får anvendelse på alle jernbanereiser og -tjenester i hele EU- området når de utføres av ett eller flere jernbaneforetak som har lisens iht. rådsdirektiv 95/18/EF (lisensdirektivet).

I norsk rett er lisenskravet etter lisensdirektivet regulert i forskrift 16. desember 2005 nr. 1490 om lisens, sikkerhetssertifikat og om tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, samt om sikkerhetsgodkjenning for å drive infrastruktur (lisensforskriften). Lisensforskriften regulerer i hovedsak det nasjonale jernbanenettet. Sporvei, tunnelbane, forstadsbane og annet som ikke er en del av det nasjonale jernbanenettet, reguleres derimot i forskrift 16. desember 2005 nr. 1489 om tillatelse til å drive sporvei, tunnelbane og forstadsbane, samt sidespor m.m. (tillatelsesforskriften). Slik jernbanevirksomhet opererer derfor ikke med lisens etter lisensdirektivet, og faller derved også utenfor virkeområdet til passasjerrettighetsforordningen, inkludert erstatningsreglene i kapittel III.

Med unntak av bestemmelsene i artikkel 9, 11, 12, 19, 20 pkt. 1 og 26 (kjøp av billetter, erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje, forsikring, samt bestemmelser som omhandler funksjonshemmedes reiser med tog, artikkel 2 pkt. 3), kan medlemsstatene på en transparent og ikke-diskriminerende måte unnta fra å anvende forordningen på innenlands passasjertransport med jernbane for en periode på høyst fem år, og med mulighet for forlengelse i ytterligere to femårs-perioder (artikkel 2 pkt. 4).

Med unntak av de ovennevnte bestemmelser, kan medlemsstatene også unnta passasjertransport med jernbane i byer, forsteder og regioner fra forordningen. For definisjon av byer, forsteder og regioner vises til direktiv 91/440/EF (Transport i byer og forsteder: transport utført for å møte transportbehovet i en bykjerne eller et byområde, samt transportbehov mellom denne bykjernen eller dette byområdet og forstedene). Ved anvendelse av disse definisjoner skal det tas hensyn til avstand, tjenestens hyppighet, antall faste stopp, det rullende materiellet, billettordninger, svingninger i antall passasjerer mellom trafikksterke og trafikksvake perioder, togtype og rutetabell. Unntaket er ikke tidsbegrenset (artikkel 2 pkt. 5).

Norge vil ikke bruke muligheten som gis i forordningen til å gjøre unntak fra forordningens virkeområde. Forordningen vil derfor i sin helhet gjelde både nasjonal og internasjonal jernbanetransport i Norge. Beslutningen om ikke å gjøre unntak, er gjort på bakgrunn av uttalelser fra jernbanevirksomhetene etter at spørsmålet ble forelagt disse.

Kapittel II Transportkontrakt, informasjon og billetter

Vedrørende bestemmelser om inngåelse av transportkontrakter gjelder bilag A (CIV), del I og del II til den internasjonale jernbaneoverenskomsten COTIF som er tatt inn som vedlegg til forordningen (artikkel 4).

Det skal gis muligheter til å ta med sykkel på tog mot særskilt avgift om disse er lette å håndtere, hvis det ikke er til sjenanse og om det rullende materiellet tillater det (artikkel 5).

Jernbaneforetak m.fl. må informere de reisende før reisen starter om billigste reise, raskeste reise, service om bord og om tilgjengelighet for funksjonshemmede. Under reisen må jernbaneforetak informere om service om bord, neste stasjon, forsinkelser, sikkerhet mv. (artikkel 8, jf. vedlegg II).

Det stilles krav om hvordan billetter skal kunne kjøpes, for eksempel billettkontor, automat, om bord (med visse forbehold), internett etc., (artikkel 9).

Kapittel III Jernbaneforetakenes erstatningsansvar overfor passasjerer og reisegods

Jernbaneforetakenes erstatningsansvar overfor passasjerer og reisegods er regulert i passasjerrettighetsforordningen artikkel 11 til 14.

Artikkel 11

Etter artikkel 11 skal ansvaret for passasjerer og deres bagasje være regulert av Bilag I til forordningen, avdeling IV kapittel I, III og IV, avdeling VI og avdeling VII, men slik at reglene gjelder (i den danske språkversjonen) «[m]ed forbehold af gældende national ret, hvorved passagerer indrømes supplerende erstatning».

Bilag I består av utdrag av ensartede regler for avtalen om internasjonal transport av passasjerer og reisegods med jernbane (CIV), Bilag A til Overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF) av 9. mai 1980, som er endret ved protokollen om endring av Overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk av 3. juni 1999. Dette innebærer at forordningen artikkel 11 gjennomfører reglene om passasjeransvaret i det internasjonale COTIF-regelverket både for innenlands reiser og for internasjonale reiser i EØS-området.

Forordningen Bilag I avdeling IV kapittel I regulerer erstatningsansvaret ved død og personskade på passasjer som følger:

Etter artikkel 26 nr. 1 er transportøren som hovedregel ansvarlig på objektivt grunnlag (det vil si uten hensyn til skyld) for død eller personskade på passasjer som følge av en ulykke i forbindelse med jernbanedriften, som inntreffer mens passasjeren oppholder seg om bord, stiger på eller av materiellet. «Transportøren» vil være det jernbaneforetaket som passasjeren har inngått transportavtale med, jf. forordningen artikkel 3 nr. 2. Det vil si den kontraherende transportøren.

Etter Bilag I artikkel 26 nr. 2 bokstav a og c er transportøren likevel fri for ansvar dersom ulykken enten skyldes omstendigheter som ikke kan knyttes til jernbanedriften, eller skyldes tredjemanns oppførsel, og transportøren ikke har kunnet unngå ulykken ved å utvise den aktsomhet som forholdene krevde. Etter artikkel 26 nr. 2 bokstav b er transportøren heller ikke ansvarlig dersom skaden er passasjerens egen feil.

Etter artikkel 26 nr. 5 skal ansvaret, i tilfeller der transporten utføres av flere etterfølgende transportører, påhvile den transportøren som i henhold til transportavtalen utfører den delen av tjenesten der ulykken skjedde, eventuelt solidarisk med en stedfortredende transport som faktisk har levert tjenesten.

Artikkel 27 og 28 regulerer nærmere hvilke former for tap som dekkes. Ved dødsfall dekkes kostnader knyttet til selve dødsfallet, samt tap av forsørger, jf. artikkel 27. Ved personskade dekkes nødvendige kostnader til behandling osv. og kompensasjon for økonomisk tap som følge av hel eller delvis arbeidsudyktighet eller som følge av økte levekostnader. Etter artikkel 29 kan nasjonal rett pålegge erstatningsplikt for andre typer tap enn de som er angitt i artikkel 27 og 28.

Etter artikkel 30 er den nærmere utmålingen av erstatningen overlatt til nasjonal rett. Bestemmelsen inneholder imidlertid en regel om at erstatningen skal fastsettes til høyst 175 000 SDR per passasjer, dersom det i nasjonal lovgivning fastsettes et lavere maksimumsbeløp. Departementet forstår denne bestemmelsen dit hen at den ikke pålegger statene å innføre noen ansvarsgrense på 175 000 SDR, men bare etablerer en minimumsbeskyttelse, slik at nasjonal rett ikke kan operere med ansvarsgrenser som ligger lavere enn 175 000 SDR per passasjer.

Artikkel 31 regulerer anvendelsen av reglene i en situasjon der jernbanepassasjerene transporteres med andre transportmidler.

Forordningen Bilag I avdeling IV kapittel III regulerer erstatningsansvaret for bagasje som følger:

Artikkel 33 nr. 1 regulerer tap av eller skade på håndbagasje i forbindelse med død og personskade. Her er transportøren ansvarlig på samme grunnlag som for personskaden, etter reglene i artikkel 26. Etter artikkel 34 nr. 1 er ansvaret for håndbagasje i disse tilfellene begrenset til 1400 SDR per passasjer. (1 SDR ligger vanligvis på mellom 9 og 10 kr.)

Artikkel 33 nr. 2 regulerer ansvaret for håndbagasje i andre tilfeller. Her er transportøren ansvarlig bare dersom skaden skyldes en feil fra transportørens side, men det gjelder ingen ansvarsgrense.

Ansvaret for registrert reisegods er regulert i artiklene 36 til 43. Disse reglene omtales ikke nærmere her. Artikkel 44 til 47 inneholder regler om ansvaret for kjøretøy og andre spesielle gjenstander, som heller ikke omtales nærmere her.

Forordningen Bilag I avdeling IV kapittel IV inneholder felles bestemmelser, herunder om bortfall av rett til ansvarsbegrensning (artikkel 48), omregning og renter (artikkel 49), ansvar ved atomulykke (artikkel 50) og hvilke personer transportøren hefter for (artikkel 51). Man kan merke seg at transportøren etter artikkel 51 i bilag I, i tillegg til å hefte for ansatte mv., også hefter for infrastrukturforvalterne på de strekningene der transporten utføres. Etter artikkel 52 kan erstatningskrav bare skje i henhold til reglene i COTIF der disse reglene får anvendelse.

Forordningen Bilag I avdeling VI omhandler «forsvar av rettigheter» og inneholder ulike regler om konstatering av delvis skade og på hvilken måte og mot hvem det kan rettes erstatningskrav mv. Artikkel 58 oppstiller krav om at det som hovedregel skal meldes fra om død og personskade til den aktuelle transportøren innen 12 måneder etter at rettighetshaveren fikk kjennskap til skaden, og at retten til erstatning ellers kan bortfalle. Artikkel 59 oppstiller regler om konstatering av skade mv. som vilkår for erstatning i forbindelse med tap av reisegods. Artikkel 60 gjelder foreldelse. Krav i anledning død og personskade, jf. artikkel 60 nr. 1, foreldes for passasjeren tre år etter ulykken. For etterlatte foreldes kravet tre år etter passasjerens død, men senest fem år etter ulykken. For andre krav, jf. artikkel 60 nr. 2, er foreldelsesfristen ett år i utgangspunktet, to år i visse tilfeller.

Forordningen Bilag I avdeling VII dreier seg om forholdet mellom transportørene, og regulerer først og fremst regress. Disse reglene omtales ikke nærmere her.

Et særlig spørsmål er hva det innebærer at artikkel 11 gjelder med forbehold for regler i gjeldende nasjonal rett som gir passasjerene «supplerende erstatning». Spørsmålet er hvor langt dette gir anledning til å beholde nasjonale regler som gir passasjerene bedre rettigheter enn de reglene som følger av forordningen, og som det redegjøres for over.

Problemstillingen er i utgangspunktet bare relevant for transporter som faller utenfor virkeområdet for reglene om passasjeransvaret i COTIF-overenskomsten, det vil si for nasjonale transporter. Dette har sammenheng med forholdet mellom Norges internasjonale forpliktelser innenfor selve COTIF-overenskomsten, og reglene i forordningen. Konvensjonsforpliktelsene etter COTIF-overenskomsten innebærer at Norge bare kan gi passasjerene sterkere rettigheter enn det som følger av reglene i COTIF, så langt COTIF bare oppstiller minimumsregler eller ellers åpner for valgfrihet. Etter artikkel 29 i COTIF-regelverket kan det i utgangspunktet uansett bare gis nasjonale regler for andre typer personskader enn de som er omfattet av overenskomsten, det vil si for oppreisning og liknende. I den grad COTIF-reglene selv ikke åpner for nasjonale særreguleringer, kan reglene i en EU-forordning i utgangspunktet ikke endre på dette. (Et særlig spørsmål i denne forbindelse som ikke skal drøftes nærmere her, er hvorvidt prinsippene i Artikkel 30 i Wienkonvensjonen 23. mai 1969 om traktatretten vedrørende forholdet mellom eldre og nyere konvensjoner kan ha betydning for forholdet mellom COTIF-overenskomsten og forordningen som en del av EØS-avtalen. I så fall kan den ovennevnte problemstillingen også være relevant innenfor virkeområdet for COTIF-overenskomsten, i jernbanetransporter mellom EØS-statene.)

Departementet anser at spørsmålet om hvor langt forordningen artikkel 11 gir anledning til å gi supplerende erstatningsregler, først og fremst er relevant for nasjonal jernbanetransport. Etter departementets syn er det også nasjonal jernbanetransport som i praksis er viktigst for norske jernbanepassasjerer.

Ordlyden i forordningen artikkel 11 kan i utgangspunktet peke i retning av at man i nasjonal rett generelt kan gi passasjerene rett til erstatning utover det som følger av forordningen. På den annen side kan det ikke utelukkes at bestemmelsen skal forstås på den samme måten som Bilag 1 artikkel 29, slik at det bare kan gis supplerende ansvarsregler for andre former for skade enn de som er regulert i forordningen, for eksempel for oppreisning og liknende. Det fremgår imidlertid av punkt 6 i fortalen til forordningen at formålet med å gjennomføre COTIF-reglene om passasjeransvaret med virkning også for nasjonale transporter, er å styrke beskyttelsen av passasjerene, ikke å sikre like vilkår for nasjonale transporter. At medlemsstatene pålegges å sikre at alle innenriks passasjerer gis den minimumsbeskyttelse som følger av COTIF, kan ikke sees å være til hinder for at passasjerene her kan gis et sterkere vern. Formålet med forordningen på dette punktet taler derfor i retning av at artikkel 11 skal tolkes i tråd med ordlyden, slik at bestemmelsen generelt åpner for nasjonale regler som gir passasjerene en sterkere erstatningsrettslig beskyttelse. Hensynet til passasjerenes erstatningsrettslige vern taler for at man legger til grunn at artikkel 11 gir mulighet for å ha nasjonale regler om supplerende rett til erstatning.

Henvisningen til Bilag 1 i forordningen artikkel 11 omfatter også Bilag 1 artikkel 29. Det kan spørres om dette kan tenkes å innebære at adgangen etter artikkel 11 til å gi supplerende regler, begrenses av reglene i Bilag 1 artikkel 29. Etter departementets syn kan forholdet mellom artikkel 11 og Bilag 1 artikkel 29 åpenbart ikke forstås slik. Tvert i mot, må meningen med artikkel 11 være at når det åpnes adgang til å gi supplerende regler utover det som følger av Bilag 1, innebærer dette også at det kan gis supplerende regler utover det som artikkel 29 åpner for.

Artikkel 12

Artikkel 12 viser til reglene i direktiv 95/18/EF om forsikringsplikt for ansvaret og presiserer at det etter dette direktivet skal være tilstrekkelig forsikring for ansvaret etter forordningen. Videre vises i artikkel 12 til at Kommisjonen innen 3. desember 2010 skal rapportere til Europaparlamentet og Rådet om et minimumsbeløp på forsikringen.

Artikkel 13

Etter artikkel 13 skal den ansvarlige for en ulykke der det oppstår død eller personskade, foreta en forskuddsutbetaling av erstatningen. Forskuddsutbetalingen skal være på et slikt beløp som er nødvendig til dekning av øyeblikkelige økonomiske behov, og skal stå i forhold til skaden. I tilfelle av død skal forskuddsutbetalingen være på minst 21 000 Euro per passasjer. Utbetalingen skal ikke bety noen innrømmelse av erstatningsansvar, og skal komme til fradrag i senere utbetalinger av erstatning etter forordningen. I utgangspunktet kan utbetalingen for øvrig ikke kreves tilbakebetalt, unntatt der skaden skyldes passasjerens egen feil eller erstatningen en utbetalt til en person som ikke er erstatningsberettiget.

Artikkel 14

Artikkel 14 inneholder regler om at jernbaneforetaket skal bistå passasjerer som gjør erstatningskrav gjeldende overfor tredjemann, når det gjelder en fysisk skade på passasjeren.

Kapittel IV Forsinkelse, tapt korrespondanse og innstillinger

Jernbaneforetakene er erstatningspliktige ved forsinkelse, tapt korrespondanse og innstillinger. Foretaket fritas imidlertid fra ansvar dersom forsinkelsen skyldes forhold utenfor jernbanedriften som foretaket ikke har mulighet for å avverge, feil fra passasjerers side eller tredjeparts handling (artikkel 15).

Ved forsinkelser på mer enn 60 minutter skal passasjerer umiddelbart ha valget mellom:

1. refusjon av billettens fulle pris på de betingelser som gjaldt ved kjøpet for den eller de deler av reisen som ikke er gjennomført, og for den eller de deler av reisen som allerede er gjennomført, hvis reisen ikke lenger tjener noe formål i forhold til passasjerers opprinnelige reiseplan, samt i så fall en returreise til avgangsstedet ved første mulige anledning, eller

2. videreføring av reisen på tilsvarende transportvilkår til endelig bestemmelsessted, eller

3. videreføring eller omlegging av reisen på tilsvarende transportvilkår til det endelige bestemmelsessted på et senere tidspunkt etter passasjerers ønske (artikkel 16).

Av artikkel 17 fremgår det at dersom passasjerer ikke har fått erstatning etter artikkel 16, kan det kreves erstatning for billettprisen for forsinkelser uten å miste retten til å bli transportert. Minimumsbeløp for forsinkelser er:

• 25 % av billettprisen ved forsinkelser mellom 60 -119 minutter

• 50 % av billettprisen ved forsinkelser på 120 minutter eller mer.

Passasjerer med periodekort og lignende, og som rammes av gjentatte forsinkelser eller avlysninger i kortets gyldighetsperiode, kan søke om passende erstatning i overensstemmelse med operatørenes erstatningsordninger.

Erstatningen for billettprisen skal betales innen en måned etter innlevering av kravet. Erstatningen kan utbetales i form av verdikort og/eller andre tjenester hvis betingelsene er fleksible. På anmodning fra passasjeren utbetales erstatningen kontant.

Erstatningen skal ikke reduseres ved fradrag av transaksjonsutgifter, som gebyrer og utgifter til telefon mv.

Jernbaneforetakene kan innføre en minimumsterskel hvor erstatning ikke skal betales. Denne terskel får ikke overskride fire euro.

Passasjerer har ikke rett til erstatning hvis de ble underrettet om forsinkelsen ved billettkjøpet.

Artikkel 18 omhandler retten til assistanse ved forsinkelser ved avgang og ankomst. Jernbaneforetaket eller stasjonsansvarlig skal opplyse om forventede avgangs- og ankomsttider så snart slike foreligger. Ved forsinkelser på mer enn 60 minutter skal passasjerer tilbys:

• måltider og forfriskninger som står i rimelig forhold til ventetiden, hvis dette er tilgjengelig på toget eller stasjonen, eller kan leveres på rimelige vilkår

• innkvartering og transport mellom jernbanestasjonen og innkvarteringsstedet, dersom opphold er nødvendig for en eller flere netter, og hvor og når det er fysisk mulig

• transport fra toget til stasjonen, til et annet avgangssted eller til reisens endelige bestemmelsessted hvor og når det er fysisk mulig i tilfelle toget er blokkert på sporet.

Hvis jernbaneforbindelsen ikke kan fortsette, skal jernbaneforetaket snarest mulig arrangere alternativ transport.

Ved ovennevnte assistanse skal jernbaneforetaket være særskilt oppmerksom på funksjonshemmedes behov.

Kapittel V Funksjonshemmede og bevegelseshemmede passasjerer

Jernbaneforetak og stasjonsansvarlige skal, under aktiv medvirkning av funksjonshemmedes organisasjoner, sikre at det finnes ikke-diskriminerende regler for transport. Bestillinger og billetter skal tilbys uten ekstra kostnad (artikkel 19).

Jernbaneforetak, billettutsteder eller reisebyråer skal på anmoding informere om tilgjengelighet på reisen, herunder om det rullende materiellet og fasiliteter om bord (artikkel 20).

Ved bemannede stasjoner skal stasjonsansvarlig vederlagsfritt sørge for at funksjonshemmede får tiltrekkelig assistanse til å komme av og på toget han har kjøpt billett til. På ubemannede stasjoner skal jernbaneforetak og stasjonsansvarlig sørge for at det gis informasjon om de nærmeste bemannede stasjonene og hvor tilgjengelig assistanse er å få (artikkel 22).

Jernbaneforetakene skal vederlagsfritt yte funksjonshemmede assistanse om bord på toget og under på- og avstigning (artikkel 23).

Jernbaneforetak, stasjonsansvarlig, billettutsteder og reisebyråer skal samarbeide for å yte assistanse til funksjonshemmede iht. artikkel 22 og 23 i overensstemmelse med følgende punkter:

1. disse skal yte assistanse når det er gitt beskjed minst 48 timer i forveien om behov for assistanse. Dersom billetten gjelder flere reiser, er én beskjed tilstrekkelig, forutsatt at det er gitt tilfredsstillende informasjon om tidspunkt for de påfølgende reiser,

2. det skal treffes nødvendige tiltak for å kunne motta slik underretning,

3. hvis det ikke er mottatt beskjed i overensstemmelse med a), skal det treffes alle rimelige tiltak for å yte den funksjonshemmede tilstrekkelig assistanse for at denne skal kunne reise,

4. stasjonsansvarlig eller annen bemyndiget skal utpeke steder på eller utenfor stasjonen, der funksjonshemmede kan meddele sin ankomst og be om assistanse.

5. assistanse ytes på vilkår av at den funksjonshemmede er på sted og tidspunkt som angitt. Det skal ikke være mer enn 60 minutter før avgangstidspunktet, og ikke mindre enn 30 minutter (artikkel 24).

Det kan gis erstatning for tap og skade på hjelpemidler for funksjonshemmede dersom jernbaneforetaket er ansvarlig for dette. Det er ikke satt en grense for slik erstatning (artikkel 25).

Kapittel VI Sikkerhet, klager og kvalitet på service

Gjennom avtale med offentlige myndigheter skal jernbaneforetak, infrastrukturforvaltere og stasjonsansvarlig på sine respektive ansvarsområder treffe passende tiltak, og tilpasse dem til det sikkerhetsnivå som er bestemt av offentlige myndigheter for å sikre passasjerers personlige sikkerhet på stasjoner og om bord på toget. Disse skal også samarbeide og utveksle informasjon om beste fremgangsmåte med hensyn til å avverge handlinger som kan svekke sikkerhetsnivået (artikkel 26).

Jernbaneforetakene må etablere en klageordning som skal omfatte de rettigheter og plikter som forordningen omhandler. Jernbaneforetakene skal gjøre det allment kjent hvor passasjerer skal henvende seg, og om sitt arbeidsspråk. Passasjerer skal kunne klage til ethvert jernbaneforetak som har vært involvert i reisen. Mottakeren av klagen skal enten innen en måned gi et svar med begrunnelse eller i berettigede tilfeller, informere passasjeren om når svar vil foreligge, og som ikke må være senere enn tre måneder fra mottak av klagen. Jernbaneforetaket skal i en årsrapport informere om antallet og kategorier av mottatte og behandlede klager, svartid og eventuelle forbedringstiltak som er foretatt (artikkel 28).

Jernbaneforetaket skal definere kvalitetsstandarder og implementere et kvalitetsstyringssystem. Dette systemet skal minst omfatte opplysninger om billetter, punktlighet og prinsipper for behandling av trafikkforstyrrelser, kanselleringer, rengjøring av rullende materiell, undersøkelse av kundetilfredshet, klagebehandling, refusjon og kompensasjon for ikke oppfylte servicekvalitetsstandarder og assistanse til funksjonshemmede. Jernbaneforetaket skal overvåke sine egne ytelser som fremgår av kvalitetsstyringssystemet. Hvert år skal jernbaneforetaket offentliggjøre en rapport om kvalitetsstandarden sammen med årsrapporten. Rapporten skal offentliggjøres på jernbaneforetakets internettside, og i tillegg gjøres tilgjengelig på Det europeiske jernbanebyråets (ERAs) nettsider (artikkel 28).

Kapittel VII Informasjon og håndhevelse

Når jernbaneforetak, stasjonsansvarlig og reisebyrå selger billetter skal de opplyse passasjerene om sine rettigheter og plikter iht. forordningen. Jernbaneforetak og stasjonsansvarlig skal på passende vis på stasjonen og på toget gi informasjon om det organ som i medlemsstaten er utpekt til å håndheve forordningen (artikkel 29).

Medlemsstatene utpeker et eller flere organ som er ansvarlig for håndhevelsen av forordningen. Dette organ skal være uavhengig med hensyn til organisering, finansiering, rettslig organisering og beslutningstaking fra fordelingsorgan, avgiftsorgan, infrastrukturforvalter og jernbaneforetak. Alle passasjerer kan klage til dette organet eller annet passende utpekt organ, om påstått overtredelse av forordningen (artikkel 30).

De organene i medlemsstatene som er utpekt til å håndheve bestemmelsene i denne forordningen, skal samarbeide for å koordinere sine beslutningstakingsprinsipper i hele fellesskapet (artikkel 31).

Kapittel VIII Avsluttende bestemmelser

Medlemsstatene fastsetter hvilke sanksjoner som skal anvendes ved overtredelse av bestemmelsene i forordningen, og skal sikre at disse iverksettes. Sanksjonene skal være effektive, stå i rimelig forhold til overtredelsen og ha avskrekkende virkning (artikkel 32).

Forordningen trer i kraft 3. desember 2009.

3.2 Lokomotivførerdirektivet

Kapittel I Formål, virkeområde og definisjoner

Direktivet fastsetter vilkår og fremgangsmåter for sertifisering av lokomotivførere i Fellesskapet. Det angir hvilke oppgaver de kompetente myndigheter i medlemsstatene, lokomotivførere og andre parter innenfor denne sektoren, i særdeleshet jernbaneforetak, infrastrukturforvaltere og opplæringssentre, har ansvar for (artikkel 1).

Sertifiseringsbestemmelsene i direktivet omfatter lokomotivførere hos jernbaneforetak som skal ha sikkerhetssertifikat og infrastrukturforvaltere som skal ha sikkerhetsgodkjenning (artikkel 2). I Norge vil det si virksomheter som reguleres etter lisensforskriften av 16. desember 2005 nr. 1490. Sertifiseringsbestemmelsene i direktivet vil derfor for Norges del bare omfatte lokomotivførere på det nasjonale jernbanenettet.

Det er ikke tillatt å fastsette nasjonale bestemmelse for annet personell om bord på tog, som hindrer godstog å krysse grenser eller utføre godstransport innenlands.

Fra direktivet kan unntas:

• t-baner, sporvei og andre lettbanesystemer.

• nett som er funksjonsmessig atskilt fra resten av jernbanesystemet, og som kun er beregnet til persontransport og godstransport i lokal-, by- og forstadsområder.

• Privateid jernbaneinfrastruktur, som utelukkende brukes til eierens egen godstransport.

• Seksjoner av spor, som midletidig er avsperret for ordinær trafikk for vedlikehold, fornying og forbedring av infrastrukturen.

Etter norsk rett er baner som omtalt i de tre første strekpunktene allerede unntatt, da de ikke er underlagt lisensforskriftens krav til sikkerhetssertifikat eller sikkerhetsgodkjenning.

Artikkel 3 gir en oversikt over definisjoner. Her er bl.a. gitt følgende definisjon av « kompetent myndighet»: den sikkerhetsmyndighet som er omhandlet i artikkel 16 i direktiv 2004/49/EF (jernbanesikkerhetsdirektivet). Denne myndigheten er i Norge lagt til Statens jernbanetilsyn.

Kapittel II Sertifisering av lokomotivførere

Sertifiseringen av lokomotivførere er todelt (artikkel 4). Den omfatter et generelt førerbevisutstedt av myndighetene som viser at lokomotivføreren oppfyller minstevilkårene med hensyn til medisinske krav, grunnutdanning og generelle yrkesmessige kvalifikasjoner. Førerbeviset gjelder i hele fellesskapsområdet (artikkel 7). I tillegg kreves det at lokomotivførere har ett eller flere sertifikaterutstedt av jernbaneforetak eller infrastrukturforvalter knyttet til det rullende materiellet og den infrastrukturen som skal trafikkeres.

Utformingen av førerbeviset og sertifikatene fremgår av vedlegg 1 i direktivet.

Kommisjonen skal vedta den fysiske utforming av bl.a. førerbeviset og sertifikatene, etter innstilling fra ERA.

Det er gjort unntak fra kravet til å inneha sertifikat for en bestemt del av infrastrukturen i ekstraordinære tilfeller, forutsatt at en annen lokomotivfører med gyldig sertifikat for strekningen sitter ved siden av føreren på turen. Dette gjelder for eksempel når det er tale om levering eller demonstrasjon av nye tog og lokomotiver, og opplæring av og prøver for lokomotivførere.

Sertifikatet er delt i to klasser (artikkel 4):

Kategori A: Skiftelokomotiver, arbeidstog, kjøretøyer for jernbanevedlikehold og alle andre lokomotiver når disse brukes til skifting.

Kategori B: Transport av person- og/eller gods.

Kommisjonen er gitt fullmakt til å supplere de to nevnte kategoriene. Et sertifikat kan inneholde en godkjenning for alle kategorier.

Kompetente myndigheter og utstedende organer skal treffe alle nødvendige tiltak for å unngå risiko for forfalsking av førerbevis og sertifikatene, samt ulovlig inngrep i registrene nevnt i artikkel 22 (artikkel 5).

Når kompetent myndighet eller dennes representant, utsteder et førerbevis på et nasjonalspråk som ikke er et fellesskapsspråk, skal den utarbeide en tospråklig versjon av førerbeviset, hvor ett av språkene er et fellesskapsspråk. Det samme gjelder sertifikater som jernbaneforetak eller infrastrukturforvalter utsteder. Førerbevisene tilhører innehaveren, mens sertifikatene som jernbaneforetaket eller infrastrukturforvalteren utsteder, tilhører foretaket/infrastrukturforvalteren, dog med rett for innehaveren til å få en bekreftet kopi (artikkel 6).

Kapittel III Vilkår for å få førerbevis og sertifikat

Etter artikkel 9 må den som søker om førerbevis, oppfylle de minstekrav som fremgår av artikkel 10 og 11. Den som søker om sertifikat må oppfylle minstekravene i artikkel 12 og 13. Medlemsstaten kan stille strengere krav ved utstedelse av førerbevis på eget område, men skal likevel anerkjenne førerbevis som er utstedt av andre medlemsstater, (jf. artikkel 7).

Minstekrav til førerbevis omfatter bl.a. krav til alder, utdanning, fysisk og psykisk skikkethet. Det kreves bl.a. at det legges frem legeattester på fysisk og psykisk skikkethet. Leger og psykologer skal være akkreditert eller godkjent i samsvar med artikkel 20. De nærmere krav til undersøkelsene fremgår av vedlegg II. Søkere skal for øvrig ha vist sin generelle yrkeskompetanse ved å bestå en prøve som minst omfatter de generelle emnene som er oppført i vedlegg IV.

Krav til sertifikater omfatter bl.a. språkkunnskaper knyttet til infrastrukturen sertifikatet skal brukes på (vedlegg VI). Videre skal søkere ha bestått prøver som viser deres yrkesmessige kunnskaper og kompetanse for så vidt gjelder de typer rullende materiell og de infrastrukturer som det søkes om sertifikat for. Prøvene skal minst omfatte de emner som fremgår av vedlegg V og de generelle emner som fremgår av vedlegg VI. Hvis nødvendig, skal søkeren også gjennomgå en prøve i språkkunnskaper, jf. vedlegg VI, avsnitt 8. Søkere skal også gjennomgå opplæring av jernbaneforetaket eller infrastrukturforvalterens respektive sikkerhetsstyringssystemer, som fastsatt i direktiv 2004/49/EF (jernbanesikkerhetsdirektivet).

Det skal holdes prøver av lokomotivfører som ikke har vedkommende språk som morsmål hvert tredje år eller etter fravær på mer enn ett år, vedlegg VII.

Kapittel IV Fremgangsmåte for å få førerbevis og sertifikat

Direktivet fastsetter saksbehandlingsregler for å få førerbevis og sertifikat (artikkel 14 og 15). Førerbeviset er gyldig i ti år hvis vilkårene til enhver tid er oppfylt.

Alle jernbaneforetak og infrastrukturforvaltere skal etablere egne fremgangsmåter for utstedelse og ajourføring av sertifikater i henhold til direktivet. Det skal være muligheter å klage på avslag. Det skal foretas regelmessig kontroll av om vilkårene for førerbeviset er oppfylt, og det må avlegges prøver, herunder regelmessige prøver mv. for å opprettholde sertifikater, (artikkel 16).

Ved opphør av ansettelsesforhold, (artikkel 17) skal arbeidsgiveren underrette kompetent myndighet om dette. Førerbeviset er gyldig så lenge vilkårene for dette i henhold til artikkel 16 er oppfylt (helsekontroller). Sertifikatet blir imidlertid ugyldig, men innehaveren skal få bekreftet kopi og også annen dokumentasjon som viser hans kvalifikasjoner mv., og som kan forelegges ny arbeidsgiver som skal ta dette i betraktning ved utstedelse av nye sertifikater.

Jernbaneforetak og infrastrukturforvaltere skal sikre og kontrollere at lokomotivførerne de benytter (enten gjennom ansettelse eller kontrakt), har gyldige førerbevis og sertifikater (artikkel 18). De skal etablere en tilsynsordning, og treffe nødvendige tiltak hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt. Lokomotivførere har også selv et ansvar for straks å varsle infrastrukturforvalteren eller jernbaneforetaket dersom deres helsetilstand tilsier at det er tvil om deres skikkethet for arbeidet.

Jernbaneforetaket eller infrastrukturforvalteren skal straks treffe nødvendige tiltak i slike situasjoner. I tillegg har disse også plikt til å sørge for at lokomotivførerne ikke er påvirket av stoff som kan påvirke deres konsentrasjonsevne mv. Kompetent myndighet skal underrettes omgående ved arbeidsudyktighet som er lengre enn tre måneder.

Kapittel V Den kompetente myndighets oppgaver og beslutninger

Artikkel 19 omtaler nærmere oppgaver som ligger til den kompetente myndighet. Dette omfatter bl.a. oppgaver som utstedelse, ajourføring og tilbakekall av førerbevis, godkjenning av opplæring og godkjenning av eksaminator/sensor, hvis kompetent myndighet er utpekt til dette av medlemsstaten. Den kompetente myndighet har for øvrig ansvaret for at register over personer og organer som er akkreditert eller godkjent (jf. artikkel 20), blir offentliggjort og ajourført, og skal også holde og ajourføre et register over førerbevis (jf. artikkel 16 nr. 1 og artikkel 22 nr. 1). Den skal føre tilsyn med lokomotivførere, fastlegge nasjonale kriterier for eksaminatorer, mv. Oppgavene kan bare i visse tilfeller overlates til andre, jf. artikkel 19 nr. 2-6.

Artikkel 20 fastsetter nærmere regler for akkreditering av personer og organer som skal være akkreditert i henhold til direktivet. Akkrediteringsprosessen bygger på uavhengighets-, kompetanse- og upartiskhetskriterier, så vel som relevante europeiske standarder i EN 45000-serien. Som alternativ til akkreditering kan en medlemsstat fastsette at kompetent myndighet eller et organ utpekt av den aktuelle medlemsstat, godkjenner personer eller organer i henhold til direktivet, etter de ovennevnte kriteriene.

Den kompetente myndighet skal etter begrunnet anmodning gi informasjon om førerbevisene til de kompetente myndigheter i andre medlemsstater, til ERA eller til lokomotivførers arbeidsgivere.

Jernbaneforetak og infrastrukturforvaltere er pålagt å føre eller sørge for at det føres et register over alle sertifikater som er utstedt, fornyet, endret, utløpt, suspendert, inndratt eller meldt tapt, stjålet eller ødelagt, og ajourføre dette regelmessig (artikkel 22). Registret skal inneholde data som foreskrevet i vedlegg I avsnitt 4, samt data vedrørende de regelmessige kontrollene omhandlet i artikkel 16 (bl.a. helsekontroll og kunnskapskontroll). De skal samarbeide med den kompetente myndighet i den medlemsstat de er etablert, med sikte på å utveksle informasjon med den kompetente myndighet og gi den adgang til nødvendige opplysninger. De skal også gi opplysninger om slike sertifikaters innhold til de kompetente myndigheter i andre medlemsstater etter anmodning, hvis dette er nødvendig som følge av deres tverrnasjonale virksomhet.

Lokomotivførere skal ha tilgang til opplysninger som gjelder dem selv og som er lagret i registre til de kompetente myndigheter og til jernbaneforetak, og skal på anmodning, få en kopi av disse opplysningene.

De kompetente myndighetene, infrastrukturforvalterne, og jernbaneforetakene skal sikre seg at de registrene som de oppretter i henhold til denne artikkel, og den måte de utnyttes på, er i overensstemmelse med direktiv 95/46/EF (personverndirektivet).

Kapittel VI Opplæring og prøving av lokomotivførere

Av artikkel 23 fremgår det bl.a. at opplæring knyttet til førerbevis skal omfatte generell yrkesmessig kunnskap som beskrevet i vedlegg IV, og for sertifikat som fremgår av vedlegg V og VI.

Opplæringsmetodene skal oppfylle kriteriene i vedlegg III.

Medlemsstaten skal sørge for at lokomotivføreraspiranter har rettferdig adgang uten forskjellsbehandling til utdannelse for å få førerbevis og sertifikat, i samsvar med direktiv 2004/49/EF (jernbanesikkerhetsdirektivet).

For så vidt gjelder førerbevis gjelder den generelle ordning for anerkjennelse av yrkesutdannelse som en statsborger i en medlemsstat har tatt i et tredjeland, og som fremgår av direktiv 2005/36/EF.

Det skal opprettes en prosess for løpende opplæring for å sikre at lokomotivførernes kompetanse opprettholdes i samsvar med nr. 2 bokstav e i vedlegg III til direktiv 2004/49/EF.

For førerbeviset skal innholdet i prøver og utpeking av sensorer fastsettes av den kompetente myndighet i samband med fastsettelse av fremgangsmåten for å få førerbevis, og for sertifikater av jernbaneforetaket eller infrastrukturforvalteren, jf. artikkel 25.

Prøvene skal overvåkes av kompetente sensorer, akkreditert eller godkjent i henhold til artikkel 20. Det er forutsatt at ERA skal fastsette kriterier for sensor og for prøver mv. Dersom slike ikke er fastsatt, fastsetter de kompetente myndigheter disse.

Prøver for å få førerbevis og sertifikat skal tilrettelegges slik at enhver interessekonflikt unngås, uten at det berører muligheten for at sensoren kan tilhøre det jernbaneforetaket eller infrastrukturforvalteren som utsteder sertifikatet.

Som avslutning på opplæringen skal det holdes teoretiske og praktiske prøver.

Kapittel VII Vurdering

De kompetente myndigheter skal påse at alle aktiviteter i forbindelse med opplæring, vurdering av ferdigheter og ajourføring av førerbevis og sertifikater kontrolleres løpende ved hjelp av et system for kvalitetsstandarder. Dette omfatter ikke aktiviteter som allerede fremgår av sikkerhetsstyringssystemer, som jernbaneforetak og infrastrukturforvaltere har innført i henhold til direktiv 2004/49/EF (jernbanesikkerhetsdirektivet), jf. artikkel 26.

Etter artikkel 27 skal det foretas en uavhengig vurdering hvert femte år av fremgangsmåtene/prosedyrene for tilegning og vurdering av yrkesmessig kunnskap og kompetanse, samt av systemet for utstedelse av førerbevis og sertifikater. Dette gjelder ikke aktiviteter som allerede omfattes av sikkerhetsstyringssystemer innført av jernbaneforetak og infrastrukturforvaltere i samsvar med sikkerhetsdirektivet. Vurderingen skal foretas av kvalifiserte personer som ikke er involvert i disse prosessene. Resultatet av den uavhengige evalueringen skal fremlegges for de berørte kompetente myndigheter. Hvis nødvendig, skal medlemsstaten treffe tiltak for å avhjelpe mangler som er avdekket.

Kapittel VIII Annet togpersonell

ERA skal utarbeide en rapport innen 4. juni 2009 om annet togpersonell som bør omfattes av en godkjenningsordning på fellesskapsnivå, jf. artikkel 28.

Kapittel IX Kontroll og sanksjoner

Den kompetente myndighet kan kontrollere om bord i tog at lokomotivførere som kjører på dens jurisdiksjonsområde, er i besittelse av de dokumenter som er utstedt i henhold til direktivet, jf. artikkel 29. Uavhengig av dette, kan den kompetente myndighet også i tilfelle av uaktsomhet (forsømmelse) på arbeidsplassen, kontrollere om vedkommende lokomotivfører overholder kravene i artikkel 13 (dvs. til yrkesmessige kunnskaper).

Den kompetente myndighet kan foreta undersøkelser vedrørende overholdelse av direktivet hos lokomotivførere, jernbaneforetak, infrastrukturforvaltere, sensorer og opplæringssentre, som driver sin virksomhet innenfor den kompetente myndighets jurisdiksjonsområde.

Hvis den kompetente myndighet finner at en lokomotivfører ikke lengre oppfyller et eller flere av vilkårene, skal den treffe tiltak i henhold til artikkel 29, bl.a. suspensjon av førerbevis mv.

Artikkel 30 angir at medlemsstatene skal fastsette regler om sanksjoner i tilfelle overtredelse av de nasjonale bestemmelser som er vedtatt iht. direktivet, uavhengig av de sanksjoner mv. som er fastsatt i direktivet. Sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen, ikke føre til forskjellsbehandling og være avskrekkende.

Kapittel X Sluttbestemmelser

Kapittel X inneholder bl.a. bestemmelser som berører kommisjonens og ERAs arbeid i forbindelse med direktivet. Kommisjonen skal bistås av en komité opprettet ved artikkel 21 i direktiv 96/48/EF, og det er også inntatt bestemmelser om at de kompetente myndigheter skal samarbeide.

Direktivet skal være implementert innen 4. desember 2009.

Direktivet skal gjennomføres gradvis, jf. artikkel 37. Bl.a. skal det innen to år fra vedtakelse av grunnleggende parametere for de registre som er omhandlet i artikkel 22 nr. 4, utstedes sertifikater eller førerbevis i henhold til direktivet til lokomotivførere som utfører grenseoverskridende trafikk, kabotasje eller godstransport i en annen medlemsstat eller arbeider i minst to medlemsstater. Dette gjelder imidlertid ikke lokomotivførere som har førerett i henhold til de bestemmelser som var gjeldende før denne tid. Disse får en overgangstid på inntil syv år fra opprettelsen av de nevnte registrene.