3 Oversikt over gjeldende rett

3.1 Innledning. Aktiv og passiv korrupsjon. Begrepsbruk

Den som gir eller tilbyr noen en bestikkelse, vil i det følgende bli kalt «den aktive bestikker». Den aktive bestikker gjør seg skyldig i aktiv bestikkelse eller aktiv korrupsjon. Med passiv bestikkelse eller passiv korrupsjon siktes det til situasjoner hvor noen (den passive bestikker) krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en bestikkelse. Det kan diskuteres om «den passive bestikker» er helt dekkende, idet begrepet også er ment å omfatte personer som krever eller på annen måte tar initiativet til en bestikkelse. Tilsvarende innvendinger kan imidlertid gjøres gjeldende mot formuleringer som «mottakeren» eller «den bestukne». Uansett er det behov for å bruke kortfattede fellesbetegnelser. Begrepet den passive bestikker vil derfor bli brukt i proposisjonen om den som krever en bestikkelse eller lar seg bestikke på annen måte. På denne måten kommer også straffverdigheten av de passive bestikkelseshandlingene klart til uttrykk.

Norsk straffelovgivning inneholder i dag ingen generell straffebestemmelse mot korrupsjon. De viktigste straffehjemlene rettet mot korrupsjon i offentlige forhold finnes i straffeloven §§ 112 og 113, som retter seg mot passiv korrupsjon, og i § 128, som gjelder aktiv korrupsjon. Se om disse bestemmelsene i punkt 3.2.

I praksis er det gjerne bestemmelsene om utroskap i straffeloven §§ 275 og 276 som brukes ved strafforfølgning av korrupsjon i privat sektor. Andre bestemmelser som setter straff for korrupsjon i tilknytning til privat virksomhet, finnes i straffeloven § 405 b og markedsføringsloven § 6, jf. § 17. Se om disse bestemmelsene i punkt 3.3.

Straffebud som gjelder korrupsjon eller korrupsjonsliknende forhold finnes også i straffeloven §§ 105, 106, 114, 287 og 373 første ledd nr. 1. Se dessuten aksjelovene § 6-17, jf. § 19-1 og legemiddelforskriften 17. desember 2001 § 13-7 femte ledd, jf. legemiddelloven 4. desember 1992 nr. 132 § 31. I punkt 3.4 gjøres det kort rede for enkelte av disse bestemmelsene.

Reglene om foretaksstraff vil bli kort berørt i punkt 3.5, idet både OECD-konvensjonen og europarådskonvensjonen forutsetter at også juridiske personer skal kunne holdes til ansvar for korrupsjonshandlinger.

3.2 Straffebestemmelser mot korrupsjon i offentlig sektor

3.2.1 Oversikt. Tjenestemannsbegrepet i norsk straffelovgivning

Straffeloven §§ 112 og 113 retter seg mot passiv korrupsjon i offentlig sektor. Straffeloven § 112 gjør det straffbart for en offentlig tjenestemann å kreve eller motta en uberettiget fordel eller et løfte om en slik fordel, «vidende om, at den gives eller tilsiges for at øve Indflydelse paa hans Optræden i Tjenesteanliggende». Tjenestemannen kan straffes selv om han ikke har opptrådt i strid med sine tjenesteplikter.

Strafferammen er bøter eller fengsel inntil seks måneder. Dersom tjenestemannen også har opptrådt pliktstridig, kommer straffeloven § 113 til anvendelse. Denne bestemmelsen har en strafferamme på fengsel inntil fem år. Det vil bli gjort mer utførlig rede for §§ 112 og 113 i punkt 3.2.2 og 3.2.3.

Dommere, meddommere, lagrettemedlemmer, skjønnsmenn, sakkyndige og voldgiftsdommere som lar seg bestikke, kan straffes med fengsel inntil åtte år, jf. straffeloven § 114. Denne bestemmelsen vil bli behandlet i punkt 3.4.

Spørsmål om straffansvar ved aktiv korrupsjon i offentlig sektor reguleres av straffeloven § 128. Den som bestikker en offentlig tjenestemann, kan etter denne bestemmelsen straffes med fengsel inntil ett år, se punkt 3.2.4.

Dagens straffebestemmelser om korrupsjon i offentlig sektor retter seg i hovedsak mot handlinger som er begått av eller overfor offentlige tjenestemenn. Departementet gjør nedenfor kort rede for hovedinnholdet i dette begrepet.

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning V en legaldefinisjon av begrepet offentlig tjenestemann: «Med offentlig tjenestemann menes i denne loven enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune», se NOU 1992: 23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser side 63-66 og utkastet til § 17 på side 279. I delutredning VII, publisert som NOU 2002: 4 Ny straffelov, slutter den daværende Straffelovkommisjonen, som i mellomtiden hadde fått en ny sammensetning, seg til denne definisjonen, likevel slik at definisjonen foreslås tatt direkte inn i gjerningsbeskrivelsen i de enkelte straffebud, se side 179-180 og 289.

Forslaget stemmer i hovedsak overens med den avgrensning av tjenestemannsbegrepet som har funnet sted i rettspraksis etter straffeloven, særlig i forhold til straffeloven §§ 127 og 128. Begrepet tjenestemann har her en mer omfattende betydning enn i forvaltningsloven (jf. definisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav d) og tjenestemannsloven (se lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. § 1). Det sentrale er om vedkommende utøver offentlig myndighet, uansett om det er på vegne av stat eller kommune. Det er uten betydning om det skjer i kraft av valg, ansettelse eller utnevnelse. Noe generelt krav om at vedkommende må ha selvstendig beslutningsmyndighet gjelder ikke. Også midlertidig ansatte og ansatte i underordnede stillinger er å anse som offentlige tjenestemenn. Et unntak må likevel gjøres for ansatte som overhodet ikke øver innflytelse på utøvelse av offentlig myndighet, som for eksempel bud og renholdspersonell.

Bare norske offentlige tjenestemenn, herunder norske offentlige tjenestemenn som har sitt virke i utlandet, er å anse som offentlige tjenestemenn i straffelovens forstand. Straffeloven §§ 112, 113 og 128 kommer derfor ikke til anvendelse i tilfeller hvor en korrupt handling er begått av eller overfor en utenlandsk offentlig tjenestemann, med mindre dette er uttrykkelig presisert i loven.

En slik presisering er inntatt i straffeloven § 128 annet ledd, som utvider bestemmelsens virkeområde til også å omfatte bestikkelse av utenlandske offentlige tjenestemenn og tjenestemenn i mellomstatlige organisasjoner. Straffeloven § 128 gjelder også ved bestikkelse av tjenestemenn tilknyttet Den internasjonale straffedomstol, jf. lov 15. juni 2001 nr. 65 om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene) § 12 annet ledd. Sistnevnte lov § 12 tredje ledd gjør det klart at også straffeloven §§ 112, 113 og 114 om passiv bestikkelse gjelder tilsvarende «for Domstolens dommere og andre ansatte ved Domstolen».

3.2.2 Straffeloven § 112

Straffeloven § 112 gjør det straffbart for en offentlig tjenestemann å kreve, motta eller akseptere et løfte om en uberettiget fordel for å utføre eller unnlate å utføre en tjenestehandling. Med «tjenestehandling» menes alle handlinger som ligger innenfor tjenestemannens kompetanseområde, herunder påvirkning av andre tjenestemenn, uten hensyn til om den aktuelle handlingen ligger innenfor hans eller hennes konkrete arbeidsoppgaver. Det sentrale er om handlingen ligger innenfor rammen av vedkommendes tjenestefelt.

Det må være en sammenheng mellom den fordelen tjenestemannen krever, mottar eller aksepterer et løfte om å motta, og handlingen han utfører eller unnlater å utføre. Fordelen må kreves eller mottas i kraft av vedkommendes posisjon og fremstå som en gjenytelse for tjenestemannens handling eller passivitet. Straff etter straffeloven § 112 kan likevel idømmes selv om det må legges til grunn at tjenestemannen ville ha handlet på samme måte også uavhengig av gjenytelsen.

Det er usikkert om § 112 kan anvendes hvor tjenestemannen i ettertid krever godtgjørelse for en tjenestehandling som allerede er utført. En tjenestemann som mottar en uberettiget fordel eller et løfte om en slik etter at tjenestehandlingen er utført, kan ikke straffes med hjemmel i § 112. Dette følger av tilleggsvilkåret om at gjerningspersonen må ha mottatt fordelen eller løftet «vidende om, at den gives eller tilsiges for at øve Indflydelse paa hans Optræden i Tjenesteanliggende». Dersom fordelen eller løftet er ment som en belønning for en pliktstridig handling, vil tjenestemannen imidlertid kunne straffes med hjemmel i § 113 annet ledd, se punkt 3.2.3.

Uttrykket «fordel» omfatter ikke bare ytelser med økonomisk verdi, men også seksuelle tjenester, ordenstildelinger, innsideopplysninger om et aksjeselskap eller annet gjerningspersonen ser seg tjent med eller kan dra nytte av.

En fordel må være «uberettiget» for at § 112 skal komme til anvendelse. Gjerningspersonen må derfor ikke ha noe tjenestlig grunnlag for å kreve eller akseptere fordelen. Blomstergaver, konfekt og andre gaver av bagatellmessig verdi faller også utenfor bestemmelsens virkeområde. Det avgjørende i denne sammenheng er trolig hva tjenestemannen i henhold til lov, forskrift eller sedvane har rett til å ta imot. Det har vært diskutert om avgrensningen mot bagatellmessige gaver bør knyttes til ordet «uberettiget», eller om den bør utledes av mer generelle rettsstridsbetraktninger. Noen praktisk betydning har diskusjonen likevel ikke, idet det uansett synes på det rene at det må innfortolkes en rettsstridsreservasjon i § 112. I en slik rettsstridsvurdering må også andre forhold tas i betraktning. Formålet med ytelsen må tillegges betydelig vekt. Ytelsens art og verdi og graden av åpenhet er andre sentrale momenter i rettsstridsvurderingen.

I en rettsstridsvurdering er det naturlig å se hen til hvilke gaver og ytelser som rammes av tjenestemannsloven § 20, som forbyr embets- og tjenestemenn å motta «gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til, eller av giveren er ment, å påvirke hans tjenestlige handlinger, eller som det ved reglement er forbudt å motta». Slike gaver vil normalt rammes også av § 112. Det antas likevel at terskelen for straffbarhet er noe høyere, og at visse ytelser som rammes av tjenestemannsloven § 20, ikke gir grunnlag for straff etter straffeloven § 112.

Tjenestemannen må ha opptrådt forsettlig for å kunne straffes med hjemmel i straffeloven § 112. Hvis handlingen består i å motta en uberettiget fordel eller et løfte om en slik fordel, må tjenestemannens forsett omfatte giverens hensikt. Som nevnt er det i disse tilfellene et straffbarhetsvilkår at tjenestemannen har mottatt fordelen eller løftet «vidende om, at den gives eller tilsiges for at øve Indflydelse paa hans Optræden i Tjenesteanliggende».

Straffeloven § 112 rammer ikke medvirkning direkte. Er medvirkeren en annen offentlig tjenestemann, vil straffeloven § 125 kunne komme til anvendelse og gjøre at § 112 kan anvendes på medvirkeren. Den som yter eller tilbyr bestikkelsen, vil som regel kunne straffes etter straffeloven § 128.

Straffen ved overtredelse av § 112 er bøter eller fengsel inntil seks måneder.

3.2.3 Straffeloven § 113

Straffeloven § 113 retter seg, i likhet med § 112, mot passiv korrupsjon begått av offentlige tjenestemenn. Hovedforskjellen mellom bestemmelsene, ved siden av forskjellen i strafferammer, består i at § 113 bare kan anvendes hvor tjenestemannen har opptrådt pliktstridig.

Straffeloven § 113 første ledd viser til de i § 112 «omhandlede Tilfælde», men hever strafferammen til fem år hvor «den Handling eller Undladelse, hvorfor Fordelen blev modtaget eller tilsagt», er pliktstridig. Straff etter § 113 første ledd kan bare idømmes hvor tjenestemannen allerede har mottatt en uberettiget fordel eller et løfte om en slik, jf. formuleringen «modtaget eller tilsagt». Dersom det er fremsatt et krav om en fordel, uten at det kan bevises at kravet er imøtekommet, kan tjenestemannen bare straffes med hjemmel i § 112. Overtredelser av § 113 første ledd må anses fullbyrdet allerede idet tjenestemannen mottar løftet eller bestikkelsen, vitende om at den er gitt enten for at han skal utføre en pliktstridig handling, eller for at han i strid med sine plikter skal unnlate å foreta en handling som han ellers plikter å utføre i tjenesten. Det kreves ikke at gjerningspersonen faktisk har opptrådt pliktstridig.

Straffeloven § 113 annet ledd retter seg mot tjenestemenn som mottar en fordel «vidende om, at den ydes ham for at have foretaget en pligtstridig Tjenestehandling». Annet ledd har selvstendig betydning hvor påtalemyndigheten ikke klarer å bevise at tjenestemannen krevde eller fikk løfte om en fordel før han opptrådte pliktstridig, men hvor det er hevet over tvil at han i ettertid har mottatt en belønning for den pliktstridige handlingen.

I motsetning til § 112 kommer § 113 bare til anvendelse hvor en tjenestemann bestikkes for å opptre eller for å ha opptrådt i strid med sine tjenesteplikter, jf. ordet «pligtstridig». En handling er pliktstridig når den strider mot lov, forskrift, tjenestereglement eller instruks fra overordnet. Pliktstridsbegrepet er tolket vidt, og antas blant annet å omfatte situasjoner hvor en tjenestemann påtar seg å behandle en forvaltningssak raskere og utenom tur. Ofte vil det være vanskelig å avgjøre om en handling eller en unnlatelse er pliktstridig. Dette gjelder særlig i forhold til vedtak som hører under forvaltningens frie skjønn. Tjenestemenn som utøver et slikt skjønn, plikter ikke å ta utenforliggende hensyn, og opptrer derfor pliktstridig om de gjør bevisste feil i tilknytning til skjønnsutøvelsen av hensyn til fordeler de har fått eller regner med å få. Dette stiller seg annerledes om tjenestemannen krever eller mottar noe for å gjøre et grundig arbeid. Tjenestemannen vil da ikke ha tatt utenforliggende hensyn, og har heller ikke opptrådt pliktstridig. I et slikt tilfelle må et eventuelt straffansvar utledes av straffeloven § 112.

Skyldkravet er forsett, og heller ikke § 113 inneholder noe medvirkningstillegg. Straffansvar for andre enn tjenestemannen må derfor utledes av andre straffebestemmelser. Også i forhold til § 113 kan straffeloven § 125 ha betydning, mens § 128 vil kunne hjemle straff for den aktive bestikker.

3.2.4 Straffeloven § 128

Den som bestikker en offentlig tjenestemann, kan straffes med bøter eller fengsel inntil ett år, jf. straffeloven § 128. Tjenestemannsbegrepet har i utgangspunktet samme innhold i denne paragrafen som i §§ 112 og 113. Gjennom henvisningen i § 128 tredje ledd til § 127 tredje ledd rammes imidlertid også bestikkelse av «ved Jernbanerne ansatte Betjente, militære Vagter samt enhver, som efter Opfordring eller pligtmæssig yder en offentlig Tjenestemand Bistand». Bestemmelsen gjelder dessuten ved bestikkelse av utenlandske offentlige tjenestemenn og tjenestemenn i mellomstatlige organisasjoner, samt av tjenestemenn ved Den internasjonale straffedomstol, se punkt 3.2.1.

Straffeloven § 128 gjelder ikke bare korrupsjon. Etter bestemmelsens første ledd er det også straffbart å forsøke å påvirke en tjenestehandling ved hjelp av trusler. Annet straffbarhetsalternativ i § 128 første ledd gjelder imidlertid aktiv korrupsjon, og hjemler straff for den som ved «Ytelse av eller Tilsagn om Fordele» søker å «formaa» en offentlig tjenestemann til urettmessig å utføre eller unnlate å utføre en tjenestehandling. Handlingen er straffbar selv om det er tjenestemannen selv som tar initiativet til bestikkelsen, og selv om bestikkelsen kommer andre enn tjenestemannen til gode. Den straffbare handling er fullbyrdet allerede i det gjerningspersonen «søger» å påvirke tjenestemannen. Om tjenestemannen avslår bestikkelsestilbudet, har dette ingen betydning for straffbarheten av handlingen.

Begrepet «tjenestehandling» har samme innhold i straffeloven § 128 som i § 112. Etter § 128 kreves dessuten at den aktive bestikker må forsøke å påvirke tjenestemannen til å handle «uretmæssig». Bestemmelsen skiller seg på dette punkt fra § 112, som også rammer tjenestemenn som lar seg bestikke for å utføre rettmessige tjenestehandlinger. En tjenestehandling er urettmessig når den er materielt uberettiget, når tjenestemannen foretar en handling som han ikke er saklig eller stedlig kompetent til å utføre, samt når tjenestemannen søkes påvirket til å treffe en bestemt avgjørelse av flere mulige innenfor rammen av gjeldende lov og regelverk. Straffeloven § 128 kommer derimot ikke til anvendelse dersom bestikkelsen gis for å oppnå noe gjerningspersonen har et rettskrav på, og tjenestemannen ikke kunne ha handlet på annen måte innenfor rammen av gjeldende lov og regelverk. Urettmessighetsvilkåret kan være vanskelig å praktisere hvor det er en utenlandsk tjenestemann som bestikkes, jf. nedenfor.

Som i forhold til §§ 112 og 113, må det innfortolkes en rettsstridsreservasjon i straffeloven § 128. Den som gir en tjenestemann blomster, konfekt eller andre mindre verdifulle gaver, vil derfor normalt ikke kunne straffes med hjemmel i straffeloven § 128.

I en del land kan mindre bestikkelser - såkalte «facilitation payments» - forekomme helt nødvendige for å få offentlige tjenestemenn til å gjøre jobben sin. Det antas at slike betalinger ikke gir grunnlag for straff etter straffeloven § 128, under forutsetning av at betalingen finner sted for at tjenestemannen skal utføre en rettmessig tjenestehandling, se NOU 2002: 22 side 25:

«På samme måte som ved §§ 112 og 113 må straffebestemmelsen tolkes innskrenkende i forhold til ytelse av gaver og påskjønnelser som må antas lovlige. Det kan være at det på dette området vil gjøre seg gjeldende enkelte forskjeller mellom norske og internasjonale forhold. Det er i den forbindelse grunn til å bemerke at OECD-konvensjonen gjør unntak for såkalte 'facilitation payments' dvs. små betalinger som er nødvendige i enkelte land for å få offentlige tjenestemenn til å gjøre jobben sin. Slike betalinger vil etter omstendighetene falle utenfor området for § 128.»

Spørsmål med tilknytning til «facilitation payments» vil bli drøftet særskilt i punkt 5.3.5 (om forholdet til ny straffeloven § 276 a), jf. også punkt 4.5 (om europarådskonvensjonen artikkel 5 og 6).

I motsetning til §§ 112 og 113 inneholder § 128 et medvirkningstillegg. En medvirker kan ha tilskyndet bestikkelsen. Men også personer som forsettlig har medvirket til å overbringe selve bestikkelsen eller et løfte om bestikkelse, vil kunne straffes som medvirkere til en overtredelse av straffeloven § 128.

Skyldkravet er forsett. Strafferammen ved overtredelse av § 128 er fengsel i inntil ett år. Strafferammen for den aktive bestikker er med andre ord markert lavere enn strafferammen for tjenestemenn som gjør seg skyldig i overtredelse av straffeloven § 113.

3.3 Straffebestemmelser mot korrupsjon i privat sektor

3.3.1 Straffeloven §§ 275 og 276

Personer i private virksomheter som lar seg bestikke, vil normalt ha begått et pliktbrudd i forhold til sin arbeidsgiver, og vil i en del tilfeller kunne straffes for utroskap, jf. straffeloven §§ 275 og 276. Den aktive bestikker vil i disse tilfellene kunne straffes for medvirkning til utroskap.

Straffeloven § 275 setter straff for den som «i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller å skade, forsømmer en annens anliggender som han styrer eller har tilsyn med, eller handler mot den annens tarv.» En begrensning i bestemmelsenes anvendelsesområde ligger i at den passive bestikker må «styre eller ha tilsyn med» en annens anliggender. Som regel er det derfor bare personer som har stillinger med en viss selvstendig karakter, som kan straffes for utroskap. Høyesterettspraksis viser imidlertid at en person kan anses for å ha «tilsyn med» en annens anliggender, selv om vedkommende har en stilling som ikke innebærer noen særlig grad av selvstendighet.

Utroskapsbestemmelsene setter straff for den som «forsømmer en annens anliggender» eller «handler mot den annens tarv». Det er det siste straffalternativet som først og fremst er aktuelt i forbindelse med korrupsjonshandlinger. Straff etter dette alternativet kan idømmes selv om det ikke kan påvises at arbeidsgiver eller andre er påført et økonomisk tap. Betraktningen er at gjerningspersonen allerede ved å motta en bestikkelse skaper en risiko for tap av omdømme og tillit på prinsipalens side, som innebærer at han må sies å handle mot prinsipalens tarv.

Skyldkravet etter straffeloven § 275 er forsett. I tillegg kreves det at gjerningspersonen har handlet i den «hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller å skade». Kravet om uberettiget vinnings hensikt vil sjelden være til hinder for å anvende §§ 275 og 276 ved korrupt opptreden i private forhold. Forsettskravet innebærer imidlertid at den som bestikkes, må ha holdt det for sikkert eller overveiende sannsynlig at handlingen var mot arbeidsgivers tarv. Dersom det ikke kan utelukkes at vedkommende trodde at disposisjonen også var i prinsipalens interesse, kan han ikke straffes for utroskap. I disse situasjonene er det antatt at heller ikke den aktive bestikker kan straffes for medvirkning til utroskap, selv om han var klar over at mottakeren handlet mot arbeidsgiverens tarv.

Straffeloven §§ 275 og 276 kan anvendes også hvor den som bestikkes, er offentlig tjenestemann. Dette følger forutsetningsvis av § 276, som gjør det klart at det i en vurdering av om en utroskapshandling er grov, skal legges vekt på «om den er forøvd av offentlig tjenestemann». Tjenestemannen kan i slike tilfeller dømmes både for utroskap og for overtredelse av straffeloven §§ 112 eller 113.

Straffeloven § 275 har en øvre strafferamme på fengsel inntil tre år. Ved grov utroskap heves strafferammen til seks år, jf. § 276. Strafferammen for aktive bestikkere som kan straffes for medvirkning til utroskap, er med andre ord langt høyere enn strafferammen for andre som gjør seg skyldig i en aktiv bestikkelseshandling, men som bare kan straffes med hjemmel i straffeloven § 128.

3.3.2 Straffeloven § 405 b

Konkurranseloven av 1922 § 10 inneholdt et forbud mot aktiv og passiv korrupsjon i næringsvirksomhet. Konkurranseloven ble opphevet i 1972. Forbudet mot passiv korrupsjon i forretningsforhold er imidlertid videreført i straffeloven § 405 b, mens det tilsvarende forbudet mot aktiv korrupsjon nå finnes i markedsføringsloven § 6. Se om dette straffebudet i punkt 3.3.3.

Straffeloven § 405 b setter straff for «den som er ansatt hos eller opptrer som fullmektig for en annen, når han uten dennes vitende krever eller mottar gave eller annen fordel eller løfte derom av en næringsdrivende, eller noen på dennes vegne, for å gi eller skaffe den næringsdrivende et ugrunnet fortrinn ved levering av varer, arbeide eller annen ytelse». Bestemmelsen rammer i utgangspunktet alle gaver og andre fordeler som den ansatte eller fullmektigen krever eller mottar uten prinsipalens kunnskap, typisk i form av såkalt returprovisjon («kick-backs»).

Bare rettsstridige fordeler rammes av straffeloven § 405 b. Mindre verdifulle gaver og fordeler som mottas i forbindelse med vanlig representasjon, eller som mottakeren i henhold til sedvane eller interne retningslinjer har anledning til å motta, faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde.

Det er ikke helt klart om forbudet mot passiv korrupsjon i straffeloven § 405 b også omfatter fordeler som kommer en tredjeperson til gode. Straffebudet rammer ikke den som mottar en belønning etter å ha gitt en annen «et ugrunnet fortrinn ved levering av varer, arbeide eller annen ytelse», dersom det ikke kan bevises at vedkommende allerede på forhånd hadde mottatt et løfte om en slik fordel. Bestemmelsens anvendelsesområde begrenses ytterligere av vilkåret om at bestikkelsen må komme fra en «næringsdrivende eller noen på dennes vegne».

Straff etter § 405 b kan bare idømmes dersom gjerningspersonen har utvist forsett i forhold til de omstendigheter som utgjør straffebudets objektive gjerningsinnhold. Dette innebærer blant annet at den ansatte må være klar over eller regne det som overveiende sannsynlig at prinsipalen er uvitende om bestikkelsen og at den kommer fra en næringsdrivende. I tillegg stilles det krav om en særskilt hensikt; gjerningspersonen må kreve eller motta fordelen «for å gi eller skaffe den næringsdrivende et ugrunnet fortrinn ved levering av varer, arbeide eller annen ytelse».

Medvirkning til passiv bestikkelse omfattes ikke av § 405 b, som er en forseelsesbestemmelse. Strafferammen er begrenset til bøter eller fengsel inntil tre måneder. Til dette kommer at offentlig påtale ikke skjer uten begjæring fra fornærmede, jf. straffeloven § 408. Straffebestemmelsen er så vidt vites ikke anvendt i praksis.

3.3.3 Markedsføringsloven § 6, jf. § 17

Markedsføringsloven 16. juni 1972 nr. 47 § 6 inneholder et forbud mot aktiv korrupsjon i næringsvirksomhet, og utgjør motstykket til straffeloven § 405 b. Overtredelser av markedsføringsloven § 6 kan straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder, jf. samme lov § 17 første ledd.

Markedsføringsloven § 6 første ledd setter forbud mot «i næringsvirksomhet å by eller gi gave eller liknende fordel til noen som er ansatt hos eller opptrer på vegne av en annen, når det skjer uten at denne siste vet om det, og gaven eller fordelen er bestemt til og egnet til å forlede mottakeren til i tjeneste-, tillits- eller oppdragsforholdet å gi giveren eller noen annen en ugrunnet fordel». Bestemmelsens annet ledd gjør det klart at forbudet gjelder tilsvarende «for gave eller liknende fordel som blir gitt etter at den pliktstridige handling er foretatt, når fordelen må reknes for en urimelig belønning». På dette punkt har bestemmelsen et videre anvendelsesområde enn straffeloven § 405 b. Markedsføringsloven § 6 rekker også i enkelte andre sammenhenger lenger enn straffeloven § 405 b. Medvirkning til overtredelse av § 6 er straffbart, jf. § 17 første ledd annet punktum, og påtalen er ubetinget offentlig. Til dette kommer at strafferammen er den dobbelte av strafferammen i straffeloven § 405 b, jf. § 17 første ledd første punktum.

Det er også flere likhetstrekk mellom straffeloven § 405 b og markedsføringsloven § 6. Heller ikke den sistnevnte bestemmelsen kan anvendes utenfor næringsvirksomhet, og ingen av bestemmelsene er anvendelige hvor den mottakeren handler på vegne av, er kjent med at fordelen ytes. «Gave eller liknende fordel» i markedsføringsloven § 6 må tolkes på samme måte som det tilsvarende uttrykk i straffeloven § 405 b.

Markedsføringsloven § 6 har, i likhet med straffeloven § 405 b, ikke spilt noen viktig rolle i praksis.

3.4 Andre straffebestemmelser mot korrupsjon eller korrupsjonsliknende handlinger

Norsk straffelovgivning har også en del andre bestemmelser om korrupsjon og korrupsjonsliknende forhold.

Slike bestemmelser finnes blant annet i straffeloven §§ 105 og 106, som inneholder særregler om bestikkelser i forbindelse med stemmegivning i offentlige forhold.

Etter straffeloven § 114 første ledd kan dommere, meddommere, lagrettemedlemmer, sakkyndige og skjønnsmenn som lar seg bestikke, straffes med fengsel inntil åtte år. Det samme gjelder for voldgiftsdommere, jf. bestemmelsens annet ledd, samt for dommere og andre ansatte ved Den internasjonale straffedomstolen, jf. lov 15. juni 2001 nr. 65 om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene) § 12 tredje ledd. Den straffbare handling etter § 114 består i å kreve eller motta en uberettiget fordel for å handle eller å ha handlet til gunst eller skade for noen part. Det kreves ikke at gjerningspersonens handling eller avgjørelse er materielt uriktig, eller at vedkommende har påtatt seg å opptre i strid med sine tjenesteplikter. Straff etter § 114 kan følgelig idømmes selv om bestikkelsen kreves eller mottas for at en part skal oppnå noe vedkommende har krav på.

Etter straffeloven § 287 kan medlemmer av bostyrer og gjeldsnemnder «som for seg eller andre mottar noen fordel eller løfte om fordel for å handle eller stemme i noen bestemt retning eller for å unnlate dette», straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

Straffeloven § 373 første ledd nr. 1 retter seg mot alle medlemmer «i et Bo eller i et Foretagende, hvor Afgjørelse træffes ved Stemmeflerhed», herunder styringsorganene i aksjeselskaper, som «uberettiget tilsiger eller yder nogen en særskilt Fordel, eller som for sig eller andre modtager nogen saadan eller noget Løfte derom for at stemme i en bestemt Retning». Overtredelser av straffebudet kan straffes med fengsel inntil tre måneder.

Aksjelovene § 6-17 første ledd forbyr styremedlemmer, daglig ledere og andre ansatte i aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper å ta imot godtgjørelse fra andre enn selskapet «i anledning av sitt arbeid for selskapet». Etter bestemmelsens annet ledd kan godtgjørelse som styremedlem eller daglig leder ikke kan motta, heller ikke mottas av deres nærstående. Overtredelse av forbudet kan straffes med bøter og under skjerpende forhold med fengsel inntil ett år, jf. aksjelovene § 19-1.

Også legemiddelforskriften 17. desember 2001 inneholder en regel som bør nevnes i denne sammenheng, se forskriften § 13-7 femte ledd:

«Reklame til helsepersonell må ikke være forbundet med utdeling av gjenstander, gaver, tjenester, premier eller noen annen form for ytelser av økonomisk verdi. Helsepersonell må heller ikke anmode om eller motta slike ytelser. Dette forbud er ikke til hinder for utdeling av gjenstander med ubetydelig verdi som står i forbindelse med utøvelse av vedkommende helsepersonells virksomhet. Representasjon ved salgsfremmende arbeid for legemidler skal alltid holdes på et rimelig nivå og være underordnet hovedformålet med møtet. Den må ikke omfatte andre personer enn helsepersonell.»

Overtredelse av forskriften kan straffes med bøter og fengsel inntil tre måneder, jf. legemiddelloven 4. desember 1992 nr. 132 § 31 første ledd.

3.5 Foretaksstraff

Straffeloven har bestemmelser om foretaksstraff i kapittel 3 a. Etter straffeloven § 48 a første ledd «kan» et foretak straffes dersom et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket. Det beror på et skjønn fra påtalemyndighetens og domstolenes side om foretaksstraff bør anvendes i den enkelte sak. Ved utøvelsen av dette skjønnet skal det blant annet legges vekt på om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen, om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser, samt om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen, jf. § 48 b første ledd bokstav c, d og e. Foretaksstraff kan anvendes selv om ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen.