6 Påvirkningshandel
6.1 Europarådskonvensjonen artikkel 12 og begrepet påvirkningshandel
Europarådskonvensjonen artikkel 12 retter seg mot utilbørlig påvirkningshandel («trading in influence»). Begrepet påvirkningshandel er ikke innarbeidet i norsk dagligtale. Frem til i dag har begrepet heller ikke vært brukt i noen utstrekning i norsk strafferettslig terminologi. Slik er det imidlertid også i mange andre av Europarådets medlemsstater.
Utilbørlig påvirkningshandel i konvensjonens forstand foreligger når en person som tilhører en beslutningstakers politiske parti, familie eller omgangskrets, eller som av andre årsaker er eller hevder å være i stand til å øve påvirkning på beslutningstakeren, utnytter sin stilling ved å kreve, motta eller akseptere et tilbud om en utilbørlig fordel («any undue advantage»). Personen som krever, mottar eller aksepterer fordelen (påvirkningsagenten), gjør seg skyldig i passiv påvirkningshandel. En person som gir eller tilbyr påvirkningsagenten en utilbørlig fordel, gjør seg skyldig i aktiv påvirkningshandel. For enkelhets skyld vil den som søkes påvirket, i det følgende bli kalt «beslutningstakeren», selv om utkastet til ny straffeloven § 276 c også fanger opp en del situasjoner hvor det kan fremstå som lite naturlig å si at den som søkes påvirket, er en beslutningstaker.
I konvensjonens forarbeider gjøres det rede for årsakene til at det er tatt med en bestemmelse om påvirkningshandel, se punkt 64:
«Criminalising trading in influence seeks to reach the close circle of the official or the political party to which he belongs and to tackle the corrupt behaviour of those persons who are in the neighbourhood of power and try to obtain advantages from their situation, contributing to the atmosphere of corruption. It permits Contracting Parties to tackle the so-called 'background corruption', which undermines the trust placed by citizens on the fairness of public administration. The purpose of the present Convention being to improve the battery of criminal law measures against corruption it appeared essential to introduce this offence of trading in influence, which would be relatively new to some States.»
Europarådskonvensjonen artikkel 12 pålegger statene å ha straffebestemmelser mot både aktiv og passiv påvirkningshandel. Bestemmelsen gjelder imidlertid bare påvirkning på «beslutningstakingen» («the decision-making») til persongruppene nevnt i artiklene 2, 4 til 6 og 9 til 11. Artikkel 12 gjelder derfor bare ved påvirkningshandel rettet mot nasjonale og utenlandske offentlige tjenestemenn og medlemmer av offentlige forsamlinger som utøver lovgivnings- eller forvaltningsmyndighet, tjenestemenn og andre ansatte i mellomstatlige organisasjoner, medlemmer av internasjonale parlamentarikerforsamlinger og dommere og tjenestemenn ved internasjonale domstoler. Påvirkningshandel rettet mot beslutningstakere i privat sektor faller utenfor bestemmelsens virkeområde. Videre er det bare «utilbørlig» («improper») påvirkning som rammes av artikkel 12. I dette, samt i kravet om at fordelen skal være «utilbørlig» («undue»), ligger en avgrensning mot legitim lobbyvirksomhet, som ikke forutsettes straffesanksjonert.
6.2 Straffelovrådets forslag
Atferden beskrevet i europarådskonvensjonen artikkel 12, fanges ikke opp av eksisterende norske straffebestemmelser. Straffelovrådets forslag til ny § 276 a hjemler heller ikke straff for alle de former for påvirkningshandel som artikkel 12 omhandler. Rådet foreslår at Norge forbeholder seg retten til ikke å gjennomføre artikkel 12 fullt ut i norsk rett, slik artikkel 37 åpner for. Begrunnelsen er at det kan være vanskelig å trekke grensen mellom legitim påvirkningsvirksomhet og de straffverdige påvirkningshandlingene artikkel 12 tar sikte på å ramme. Straffelovrådets utkast til ny straffeloven § 276 a fanger opp de fleste former for påvirkningshandel som er beskrevet i artikkel 12. Etter rådets oppfatning er det tvilsomt om det er behov for å kriminalisere påvirkningshandlinger som ligger utenfor forslaget, se NOU 2002: 22 side 31-32:
«Det er vanskelig å trekke grensen mellom legitim påvirkningsvirksomhet og de straffverdige påvirkningshandlinger som artikkel 12 tar sikte på å ramme. Ved grensedragningen bør det legges stor vekt på om det foreligger åpenhet om de reelle forhold, jfr. 'utilbørlig'. Dersom beslutningstakeren får opplyst at påvirkningsagenten opptrer på vegne av en tredjeperson, kan neppe selve påvirkningen sies å være utilbørlig. Vi står i så fall overfor vanlig legitim lobbyvirksomhet som ikke rammes av artikkel 12.
Situasjonen er en annen dersom påvirkningsagenten ikke opplyser om at han i realiteten opptrer på vegne av en tredjeperson. Det kan for eksempel tenkes at påvirkningsagenten er medlem av samme politiske parti som beslutningstakeren, og således har stor innflytelse. For beslutningstakeren kan det dermed fremstå som om påvirkningsagenten forfekter et standpunkt bygd på en politisk eller samfunnsmessig overbevisning, mens påvirkningsagenten i realiteten forfekter det syn som gagner oppdragsgiveren.
Et eksempel kan være at påvirkningsagenten er betalt av en entreprenør som ønsker å få omregulert og utbygd et område som brukes som rekreasjonsområde. Påvirkningsagenten kan da argumentere ut fra hensynet til behovet for nye boliger i området, mens han i realiteten er betalt for å fremme entreprenørens interesser, som vil være fortjenesten på utbyggingen. Et slikt tilfelle vil falle inn under artikkel 12.
Sett i sammenheng med rådets utkast til ny korrupsjonsbestemmelse, som gir en vid definisjon av korrupsjon, går Straffelovrådet inn for at Norge tar forbehold overfor artikkel 12, slik artikkel 37 åpner for.
Ordlyden i den foreslåtte bestemmelsen vil langt på vei kunne fange opp atferden beskrevet i artikkel 12. Det vil være en selvstendig overtredelse av bestemmelsen dersom den man bestikker utøver utilbørlig påvirkning på beslutningstakeren, eller om påvirkningsagenten krever vederlag for å utøve slik påvirkning. Eksemplet om entreprenøren som nevnt ovenfor, vil således omfattes. Det er ikke noe krav om at beslutningstakeren (jfr. artikkel 12) faktisk ble påvirket, eller var klar over at han ble påvirket. Begrensningen vil først og fremst ligge i at den som tar betalt for å påvirke en annen, må falle inn under gruppen 'tjeneste, verv, eller oppdrag'. F.eks. vil bestikkelse av en slektning av en beslutningstaker falle utenfor. Imidlertid vil slektningen kunne dømmes for medvirkning til korrupsjon dersom beslutningstakeren selv overtrer bestemmelsen. Dette krever at beslutningstakeren forsto at slektningen opptrådte korrupt. Det er imidlertid tvilsomt om det per i dag er behov for å kriminalisere handlinger som ligger utenfor forslagets rekkevidde. Slike handlinger vil være bestikkelse av personer som ikke har 'tjeneste, verv, eller oppdrag', og hvor beslutningstakeren selv ikke handler korrupt. Det antas at slike tilfeller forekommer meget sjeldent.»
6.3 Høringsinstansenes syn
I høringsbrevet ba departementet særskilt om høringsinstansenes syn på om artikkel 12 bør gjennomføres fullt ut i norsk rett. Departementet ba også om tilbakemeldinger på hvilken lovteknisk fremgangsmåte som eventuelt bør velges.
Forsvarsdepartementet, Borgarting lagmannsrett, Hordaland statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Skattedirektoratet, Advokatforeningen, Domstoladministrasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) deler Straffelovrådets oppfatning om at Norge bør forbeholde seg retten til ikke å gjennomføre europarådskonvensjonen artikkel 12 fullt ut i norsk rett. Det samme gjelder Konkurransetilsynet, som har fått tilslutning fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet.
ØKOKRIM konkluderer i samme retning, men ut fra en noe annen begrunnelse:
«Vi er i utgangspunktet av den oppfatning at det også ville være riktig i gi en egen bestemmelse som klart og entydig regulerer påvirkningshandel. Selv om ordlyden i forslaget til ny korrupsjonsbestemmelse også vil fange opp enkelte tilfeller av denne type handlinger, inneholder bestemmelsen begrensninger som medfører at viktige tilfeller som omfattes av Europarådskonvensjonen artikkel 12, ikke vil rammes. Hensynet til den legale lobbyvirksomhet, allmennhetens tillit til at det ikke hefter usikkerhet med hensyn til åpenhet og objektivitet i beslutningsprosessene i offentlig sektor samt hensynet til den enkelte beslutningstaker taler etter vår oppfatning for at denne type forhold reguleres konkret. Sett i lys av det arbeid som er varslet med hensyn til utarbeidelse av karantenebestemmelser for offentlig ansatte, finner vi det likevel mest hensiktsmessig at utarbeidelsen av en egen bestemmelse om påvirkningshandel gjøres i sammenheng med dette, og at man som foreslått på dette tidspunkt benytter sin rett etter artikkel 37 til å ta forbehold i forhold til artikkel 12.»
Riksadvokaten stiller seg bak høringsuttalelsen fra ØKOKRIM.
Utenriksdepartementet minner om den høye profil anti-korrupsjonsarbeidet har i Norge og det internasjonale engasjement som Regjeringen legger opp til, blant annet gjennom arbeidet i OECD og FN. Departementet fremholder at en reservasjon i forbindelse med ratifiseringen av europarådskonvensjonen vil kunne bli oppfattet som et signal om en begrenset norsk vilje til å ta hensyn til den internasjonale rettsutviklingen på et område der samarbeid over landegrensene er helt nødvendig. Utenriksdepartementet mener derfor at artikkel 12 bør gjennomføres fullt ut i norsk rett, og foreslår at dette skjer ved at det inntas en egen bestemmelse om påvirkningshandel i straffeloven, eventuelt at anvendelsesområdet for en alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon utvides til også å omfatte disse tilfellene.
Dommerforeningen og Agder lagmannsrett mener at artikkel 12 bør gjennomføres fullt ut i norsk rett, og fremhever at Norge ikke bør ha et lovverk mot korrupsjon som er mindre effektivt enn den standarden europarådskonvensjonen legger opp til. De to instansene påpeker at bakgrunnskorrupsjon i offentlig sektor nok har vært opplevd som et problem i flere europeiske land, og at denne typen korrupsjon kan bidra til å forgifte det politiske liv. Dommerforeningen og Agder lagmannsrett kan heller ikke se at de lovtekniske utfordringene som ligger i å utforme et hensiktsmessig straffebud mot påvirkningshandel, bør være avgjørende:
«Selv om en bestemmelse kan være vanskelig å formulere, noe konvensjonens artikkel 12 selv illustrerer, og det kan bli avgrensningsproblemer mot forskjellige former for lovlig påvirkning og lobbyvirksomhet, bør det være mulig å finne en noenlunde brukbar formulering og avgrensning. Hovedkriteriet blir i begge tilfelle 'utilbørlig fordel'. Det er vanskelig å se at § 276 a i sin nåværende form vil dekke typiske tilfeller av 'trading in influence' som man ønsker å ramme. Dersom partene forutsetter at mellommannen skal utføre noe som vil være aktiv korrupsjon i siste ledd - f. eks. foreta en bestikkelse - vil oppdragsgiveren kunne straffes for forsøk på medvirkning til korrupsjon. Mellommannen vil imidlertid bare være på forberedelsesstadiet. Ofte vil det vel ikke skje noen korrupsjonshandling i siste ledd.
Artikkel 12 retter seg direkte bare mot korrupsjon i den offentlige sektor, og passer antakelig best der. Det er mulig det blir enklere å formulere en lovtekst hvis man gir separate bestemmelser om offentlige og private forhold. På den annen side er det en betydelig fordel med en fellesregulering av korrupsjon i offentlig og privat sektor slik Straffelovrådet har foreslått.»
Både Dommerforeningen og Agder lagmannsrett har utformet alternative utkast til ny straffeloven § 276 a, som i det alt vesentlige er likelydende. Disse utkastene tar sikte på å fange opp alle de former for påvirkningshandel som artikkel 12 retter seg mot. Dommerforeningens lovforslag er inntatt i punkt 5.2 foran.
Transparency International Norge mener at et forbehold i tilknytning til gjennomføringen av artikkel 12 i norsk rett vil kunne gi et uheldig signal internasjonalt. Organisasjonen gir uttrykk for at Straffelovrådets begrunnelse for å ta et forbehold i tilknytning til gjennomføringen av denne bestemmelsen i norsk rett, ikke er overbevisende:
«Et økende antall lobbyister og informasjonsrådgivere tar betalt for å påvirke beslutninger av stor betydning for oppdragsgivere og særinteresser. Et viktig argument i favør av lobbyvirksomhet er at det i prinsippet hjelper folk til å få løst praktiske spørsmål gjennom nærkontakt med beslutningstakere, men i praksis foregår mye av lobbyvirksomheten på vegne av dem som allerede besitter makt og har råd til å betale høye honorarer. Lobbyvirksomhet er ikke som sådan et onde, men lovgiver bør kritisk vurdere - fra alle sider - rollen til lobbyvirksomhet i gråsonen. Det er en global trend at stadig flere politikere og parlamentarikere utsettes for utilbørlig påvirkning og press som korrumperer politiske prosesser. Risikoen er også til stede i Norge.
En rekke forhold som er blitt avdekket i norske media har vist at forholdet kan være utilbørlig også når 'påvirkningsagenten' er åpen overfor beslutningstakerne om at han representerer en oppdragsgiver eller særinteresse. Det er ikke ønskelig eller mulig å stanse lobbyvirksomhet, men desto viktigere å trekke et skille mellom legitim lobbyvirksomhet og korrupsjon. Hvis Norge reserverer seg for art. 12 og ikke uttrykkelig regulerer utilbørlig påvirkningshandel, vil det tilsløre denne grensedragningen.»
Toll- og avgiftsdirektoratet mener at det bør vurderes å gjennomføre artikkel 12 fullt ut i norsk rett, og fremhever at dette vil kunne gi en gunstig signaleffekt. Direktoratet kan heller ikke se at grensen mellom utilbørlige og lovlige påvirkningshandlinger vil reise vanskeligere avgrensningsspørsmål enn de som uansett vil oppstå i tilknytning til grensedragningen mellom lovlige og utilbørlige korrupsjonshandlinger som allerede er omfattet av Straffelovrådets utkast til ny § 276 a.
6.4 Departementets vurdering
6.4.1 Bakgrunnen for departementets forslag til ny straffeloven § 276 c
Påvirkningshandel er en form for korrupt atferd som det i liten grad har vært fokusert på i Norge. Det er vanskelig å danne seg en noenlunde sikker oppfatning om omfanget av dette problemet her til lands. En økende grad av internasjonalisering og andre tendenser i samfunnet gjør imidlertid at en ikke kan se bort fra at slike handlinger forekommer også i vårt land. Under enhver omstendighet er det ikke grunn til å forvente et stort antall fellende straffedommer på dette området. Det må antas at slike transaksjoner - i den grad de forekommer - blir gjennomført på en måte som det er vanskelig for andre å trenge inn i.
Etter departementets oppfatning fremstår en del påvirkningshandlinger som klart straffverdige. Ektefellen til en statsråd tar seg for eksempel betalt for å påvirke statsråden i en omfattende konsesjonssak. Slike handlinger kan bidra til å svekke tilliten både til offentlige etater og til private bedrifter og organisasjoner. Et straffebud som rammer denne typen atferd, vil kunne gi et viktig signal, og forhåpentligvis kunne bidra til å forebygge nye tilfeller av utilbørlig påvirkningshandel. Om ikke annet må et slikt straffebud antas å bidra til en bevisstgjøring i forhold til disse problemstillingene.
Departementet ser at det kan oppstå vanskelige avgrensningsspørsmål i grenseområdet mellom straffbar og lovlig påvirkningsvirksomhet. Slike grensespørsmål oppstår imidlertid i forhold til en rekke straffebestemmelser, også i forhold til Straffelovrådets utkast til ny § 276 a, og kan ikke utgjøre noe avgjørende argument mot å innta en egen bestemmelse i straffeloven som retter seg spesielt mot påvirkningshandel. I tillegg kommer at påvirkningshandlinger som skjer innenfor rammen av påvirkningsagentens stilling, verv eller oppdrag, uansett vil rammes av utkastet til ny § 276 a. En kommunestyrerepresentant tar seg for eksempel betalt for å påvirke andre representanter. Grensen mellom den tilbørlige og straffrie påvirkning på den ene siden og den utilbørlige og straffbare på den andre, vil dermed uansett måtte trekkes i relasjon til utkastet § 276 a. Forskjellen mellom de to bestemmelsene vil i slike situasjoner bestå i hvilke persongrupper som omfattes, og ikke i hvordan grensen for det tilbørlige skal trekkes.
Etter departementets syn vil en reservasjon i forhold til europarådskonvensjonen artikkel 12 kunne sende et uheldig signal til verdenssamfunnet. Europarådet var klar over at kriminalisering av påvirkningshandel er nytt for mange av medlemsstatene, men forsøkte gjennom denne bestemmelsen å bidra med et nytt strafferettslig virkemiddel til bruk i bekjempelsen av korrupsjon. Norge, som ønsker å fremstå som et foregangsland i kampen mot korrupsjon, bør følge opp dette initiativet.
Straffelovrådets lovutkast er ikke utformet særlig med tanke på påvirkningshandel. Det knytter seg flere uavklarte spørsmål til rekkevidden av rådets forslag til ny § 276 a i forhold til påvirkningshandel. Straffelovrådet legger blant annet til grunn, tilsynelatende uten forbehold, at det vil foreligge en selvstendig overtredelse av straffebudet i tilfeller hvor påvirkningsagenten krever vederlag for å øve utilbørlig påvirkning på en beslutningstaker, se NOU 2002: 22 side 31 (sitert foran). Synspunktet synes å være at fordelen i et slikt tilfelle har tilknytning til «tjeneste, verv eller oppdrag». Departementet kan vanskelig se at det alltid vil være slik. Straffelovrådet fremholder dessuten at bestikkelse av en slektning av beslutningstakeren vil falle utenfor bestemmelsen, selv om det også i et slikt tilfelle er fremsatt krav om et vederlag (i form av en bestikkelse). Departementet finner på denne bakgrunn at Straffelovrådets forslag ikke er tilstrekkelig til å ramme påvirkningshandel i det omfang som departementet anser ønskelig og nødvendig for å gjennomføre europarådskonvensjonen artikkel 12.
Departementet foreslår etter dette å innta en egen bestemmelse om utilbørlig påvirkningshandel i straffeloven § 276 c.
6.4.2 Om utformingen av forslaget til ny straffeloven § 276 c
Passiv påvirkningshandel reguleres i departementets forslag til ny straffeloven § 276 c første ledd bokstav a, som setter straff for den som for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel for å påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag. Den som gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel for å påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag, kan straffes for aktiv påvirkningshandel etter bestemmelsens bokstav b.
Det er uten betydning om påvirkningsagenten er gift eller i familie med beslutningstakeren, eller om det er et annet tilknytnings- eller avhengighetsforhold han eller hun søker å utnytte for å skaffe seg utilbørlige fordeler. Bestemmelsen kommer til anvendelse selv hvor påvirkningsagenten ikke en gang kjenner beslutningstakeren, men bare pretenderer å være i stand til å øve påvirkning. Heller ikke er det et vilkår for å straffe noen etter bestemmelsen at påvirkningsagenten gjør et reelt forsøk på å påvirke beslutningstakeren. Det er tilstrekkelig at påvirkningsagenten krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel «for å» gjøre dette, jf. utkastet til ny § 276 c første ledd bokstav a. Tilsvarende vil det foreligge en fullbyrdet overtredelse av første ledd bokstav b allerede idet påvirkningsagenten gis eller tilbys en utilbørlig fordel «for å» påvirke utføringen av beslutningstakerens stilling, verv eller oppdrag. Forslaget er på dette punkt i samsvar med konvensjonen artikkel 12, hvor det heter at utilbørlig påvirkningshandel foreligger «uansett om påvirkningen utøves eller ikke, eller uansett om den antatte påvirkningen fører til det påtenkte resultatet eller ikke».
Forslaget til ny straffeloven § 276 c går i flere relasjoner lenger enn europarådskonvensjonen artikkel 12. Viktigst er det at forslaget ikke er begrenset til å gjelde utilbørlig påvirkning av beslutningstakere i offentlig sektor. Etter departementets oppfatning kan det forekomme klart straffverdige former for påvirkningshandel også i tilknytning til stillinger, verv eller oppdrag i private virksomheter og organisasjoner. En nær venn av en bedriftsleder som forsøker å profitere på vennskapet ved å kreve utilbørlige fordeler av personer som ønsker å oppnå noe av bedriftslederen, vil derfor kunne straffes etter forslaget, uten hensyn til om bedriften er statseid eller eies av private.
En annen forskjell mellom departementets forslag og konvensjonen artikkel 12 ligger i at forslaget til ny § 276 c ikke forutsetter at selve påvirkningen må være utilbørlig. Etter artikkel 12 er det ikke tilstrekkelig at det foreligger en utilbørlig fordel («any undue advantage»). Det kreves også at påvirkningsagenten påtar seg å øve utilbørlig påvirkning («to exert an improper influence») på beslutningstakeren. Dette vilkåret gjenfinnes ikke i forslaget til ny straffeloven § 276 c. Dersom en person som er gift med en ansatt i Utlendingsdirektoratet, krever en utilbørlig fordel for å legge inn et godt ord for en asylsøker, vil det derfor kunne reageres med straff selv om vedkommende ikke påtar seg å opptre utilbørlig i tilknytning til selve påvirkningen av ektefellen. Det kan for eksempel være at han eller hun påtar seg å redegjøre for den politiske situasjonen i asylsøkerens hjemland, eller å fremholde en antatt reell fare for tortur ved hjemsendelse. Straff kan likevel bare idømmes dersom fordelen er «utilbørlig». Det vil den imidlertid som regel være om ektefellen ikke er åpen om forholdet.
En tredje forskjell ligger i at departementets forslag ikke - som artikkel 12 - forutsetter at påvirkningsagenten påtar seg å påvirke «beslutningstakingen» til den som søkes påvirket. Det er tilstrekkelig at han eller hun foregir å ha til hensikt å forsøke å «påvirke utføringen av» en annens stilling, verv eller oppdrag, jf. utkastet til ny § 276 c.
6.4.3 Nærmere om utilbørlighetsvurderingen
Grensen mellom straffbare og ikke straffbare påvirkningshandlinger foreslås trukket ved at straffeloven § 276 c bare rammer «utilbørlige» fordeler. Også i forhold til denne bestemmelsen må utilbørlighetsstandardens nærmere innhold fastlegges av domstolene i tråd med det rådende moralsynet i samfunnet til enhver tid. Departementet antar at det bare vil være aktuelt å reagere med straff overfor klart klanderverdig opptreden.
Mye av det som er skrevet om utilbørlighetsvurderingen etter § 276 a, vil ha gyldighet også i forhold til § 276 c. Dette gjelder likevel ikke uten unntak. Enkelte momenter som er av stor betydning i forhold til § 276 a, må antas å spille en begrenset rolle i en utilbørlighetsvurdering i tilknytning til § 276 c. For eksempel vil det sjelden eksistere instrukser eller andre skrevne retningslinjer for hvilke gaver eller andre fordeler en mulig påvirkningsagent kan motta.
Selv om forslaget ikke krever at påvirkningen må ha skjedd på en utilbørlig måte, må forhold med tilknytning til selve påvirkningen kunne trekkes inn i en vurdering av om fordelen er utilbørlig. I forbindelse med lobbyvirksomhet vil det avgjørende som regel være om påvirkningsagenten har vært åpen om at han eller hun opptrer på vegne av en oppdragsgiver. Dersom dette er opplyst på en klar måte, eller påvirkningsagenten har grunn til å tro at beslutningstakeren er kjent med at han eller hun opptrer på vegne av en annen, vil forholdet sjelden kunne sies å være utilbørlig.
Andre sentrale momenter i en utilbørlighetsvurdering etter § 276 c vil være fordelens art og verdi, samt hvem som søkes påvirket. Se for øvrig de spesielle merknadene til § 276 c, hvor det redegjort mer utførlig for utilbørlighetsvurderingen.