4 Reglenes anvendelse i offentlige virksomheter - aml § 73 A

4.1 Gjeldende rett

Reglene om virksomhetsoverdragelse vil også kunne komme til anvendelse ved overføring av offentlig virksomhet. Direktivet, slik det lød før endringen i 1998, gav ingen generell avgrensning mot overføring av offentlig virksomhet, dette i motsetning til direktivet om masseoppsigelser som uttrykkelig avgrenser seg mot arbeidstakere som er ansatt hos offentlige myndigheter. Tilsvarende har Romatraktaten unntatt ansatte i offentlig virksomhet når det gjelder bestemmelser om arbeidskraftens frie bevegelse, jf. artikkel 48. Ved å sammenholde direktivene og formuleringen i Romatraktaten tyder det på et bevisst valg at offentlig virksomhet allerede før endringen var omfattet av direktivet om virksomhetsoverdragelse. På grunn av at direktivet er vedtatt med hjemmel i Romatraktaten artikkel 100 kan det hevdes at det må gjelde en avgrensning mot virksomhet som ikke kan sies å drive med formål å tjene penger. I saken Kommisjonen mot Storbritannia (sak C-382/92) uttalte EF-domstolen at en enhet kunne utøve økonomisk virksomhet selv om den ikke var ervervsdrivende. Det vises også til Redmond Stichting-saken (sak C-29/91) hvor EF-domstolen fant at direktivet omfattet en kommunes vedtak om å trekke tilbake den økonomiske støtten fra en stiftelse og overføre den til en annen.

På bakgrunn av det generelle virksomhetsbegrepet i arbeidsmiljøloven, samt at Norge ikke kan gi arbeidstakerne dårligere rettigheter enn det som følger av direktivet, må offentlig virksomhet også være omfattet av kapittel XII A.

Det kan antakelig legges til grunn at direktivet allerede før endringen bygget på en forutsetning om at virksomheten driver økonomisk aktivitet. Således vil ikke enhver aktivitet i offentlig sektor være omfattet av direktivet. Det må antagelig skje en avgrensning mot overføring av rene forvaltningsoppgaver, i alle tilfelle der dette skjer mellom forvaltningsorganer. Der det dreier seg om privatisering av oppgaver som tidligere ble betraktet som utøvelse av forvaltningsmyndighet, antas reglene å komme til anvendelse. Her vil selve beslutningen om å privatisere virksomheten i seg selv vise at synet på hva som hører til myndighetsutøvelse har endret seg. I denne sammenheng vises til EF-domstolens dom i Henke-saken (C-298/94). I denne saken ble en kommunes forvaltningsoppgaver overført til et offentlig forvaltningsfellesskap. Domstolen kom til at direktivet ikke kunne omfatte «en reorganisering af den offentlig forvaltning eller en overførsel af forvaltningsoppgaver mellem offentlige myndigheder». Den la i dommen vekt på at overføringen i all hovedsak dreide seg om forvaltningsoppgaver. De oppgaver av økonomisk karakter som også var omfattet av overførselen var av «helt sekundær betydning». Direktivet fikk således ikke anvendelse for denne saken.

EF-domstolens praksis tyder imidlertid på at kravet om økonomisk aktivitet uansett ikke kan gå langt. Dette kravet har kun vært avgjørende i Henke-saken hvor domstolen skilte mellom økonomisk preget aktivitet og «forvaltningsopgaver». Dommen er ikke fulgt opp av domstolen i senere saker av tilsynelatende liknende karakter, jf. Collino-saken (sak C-343/98) og Mayeur-saken (sak C-175/99). I begge disse sakene fikk direktivet anvendelse til tross for at den økonomiske aktiviteten må antas å ha vært liten. Collino-saken dreide seg om overføring av konsesjon til å drive offentlig telekommunikasjon. Domstolen viste til en tidligere sak (sak 41/83) hvor det var slått fast at «driften af offentlig telekommunikationssystemer, der mod erlæggelse af afgifter stilles til brugernes rådighed, er en aktivitet, der udføres av en virksomhed», og slo fast at direktivet fikk anvendelse. I Mayeur-saken gjaldt overføringen en virksomhet som utførte reklame- og informasjonsoppgaver for byen Metz' regning vedrørende byens tilbud til sine borgere. Domstolen uttaler at «En sådan udførelse af tjensteydelser har økonomisk karakter og kan ikke betragtes som henhørende under udøvelse af offentlig myndighet» (premiss 39).

Domstolens dom i Redmond Stichting-saken (sak C-29/91) kan tyde på at kravet til økonomisk aktivitet i alle fall ikke går så langt som til at formålet må være økonomisk gevinst. Saken gjaldt overføring fra en veldedig stiftelse til en annen. Begge hadde til formål å yte hjelp til rusmisbrukere. Den eneste inntekt Redmond-stiftelsen hadde, var bidrag fra kommunen, som også eide de lokalene som virksomheten ble drevet i. EF-domstolens drøftelser knytter seg til overføringsbegrepet, men den forutsetter at det veldedige formål og fravær av gevinst- eller overskuddsformål ikke er til hinder for at direktivet får anvendelse. Domstolen legger i denne vurderingen vekt på direktivets formål, nemlig beskyttelse av arbeidstakernes rettigheter. I saken Kommisjonen mot Storbritannia (sak C-382/92) bruker domstolen Redmond Stichting-dommen som et eksempel på at enheter kan drive økonomisk virksomhet uten å drive ervervsvirksomhet. Noe krav om økonomisk gevinst kan således neppe oppstilles.

I forhold til arbeidsmiljølovens virksomhetsbegrep kan det derimot ikke oppstilles noe krav om økonomisk aktivitet. Loven gjelder for «enhver» virksomhet og lovens virksomhetsbegrep er ikke begrenset til enheter som driver økonomisk aktivitet, jf. forarbeidene og § 2 nr. 3 femte ledd (forutsetningsvis). Således kan det reises spørsmål ved om virksomhetsbegrepet i kapittel XII A må tolkes videre enn virksomhetsbegrepet i direktivet. Direktivet er ikke til hinder for dette. En slik fortolkning av virksomhetsbegrepet gir arbeidstakerne bedre vern, og det er det full adgang til. Det kan imidlertid være problematisk i forhold til lovgivers intensjon ved implementeringen av direktivet; nemlig å implementere minimumskravene. Uansett kan spørsmålet bare forventes å få noen praktisk betydning i forhold til overføringer av offentlige virksomheter, idet det er vanskelig å tenke seg privat virksomhet som ikke faller inn under direktivets krav til økonomisk aktivitet. Problemstillingen er drøftet i juridisk teori, men har ikke vært oppe for norske domstoler, så langt departementet kjenner til.

4.2 Høringsforslag og høringsuttalelser

4.2.1 Høringsforslag

Etter endringen lyder direktivets artikkel 1 nr. 1 c):

«Dette direktiv får anvendelse for offentlige og private foretak som driver økonomisk virksomhet, enten formålet med virksomheten er gevinst eller ikke. En administrativ omorganisering av en offentlig forvaltningsmyndighet eller overføring av administrative funksjoner mellom offentlige forvaltningsmyndigheter er ikke en overdragelse slik det forstås i dette direktiv.»

Departementet foreslo i høringsrunden at en regel tilsvarende artikkel 1 nr. 1 c) ikke implementeres i arbeidsmiljøloven kapittel XII A, slik at reglene om virksomhetsoverdragelse får anvendelse fullt ut i offentlig sektor, også ved overføring av forvaltningsoppgaver mellom offentlige forvaltningsmyndigheter.

I høringsbrevet ble det gitt uttrykk for at et slikt standpunkt ikke betinger endringer i lovteksten, da dette vil følge av en naturlig forståelse av kapittel XII A sammenholdt med lovens generelle virkeområde.

4.2.2 Høringsuttalelsene

Et flertall av høringsinstansene har sagt seg enig i departementets forslag.

Fire høringsinstanser ( Næringslivets Hovedorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Direktoratet for arbeidstilsynet, Kirke- og undervisningsdepartementet) mener anvendelsen for offentlige virksomheter må komme til uttrykk i lovteksten. Kommunenes Sentralforbund er i tvil om dette er nødvendig eller ikke.

Kommunenes Sentralforbund har en del kritiske bemerkninger til fremstillingen i forhold til offentlig virksomhet. Blant annet savner de en bedre redegjørelse for de administrative og økonomiske konsekvenser av forslaget. De ønsker også en mer prinsippiell drøftelse av reglenes anvendelse i offentlige virksomheter i og med at direktivet ikke har til formål å beskytte arbeidstakerne i disse virksomhetene i samme grad som ellers.

Justisdepartementet anbefaler at begrensningen i direktivets anvendelse for offentlig sektor gjennomføres i norsk rett. Justisdepartementet henviser til rettsharmonien i EU, og sier seg bare delvis enig i at departementets forslag til løsning gir en enklere og mer praktikabel regel. De viser til at reglene om virksomhetsoverdragelse er utviklet for økonomisk virksomhet, og at det ikke er gitt at reglene vil gi de beste løsningene for omorganisering i den sentrale forvaltning. For det tilfellet at Arbeids- og administrasjonsdepartementet fastholder sitt forslag ber Justisdepartementet om en avklaring av forholdet til tjenestemannsloven.

Rikstrygdeverket mener det må legges prinsippielt til grunn at ev. endringer ikke medfører at den politiske frihet mht. forvaltningsutviklingen innskrenkes.

4.3 Departementets vurderinger og forslag til endringer

4.3.1 Generelt om endringen i direktivet

Direktivet har, ved endringen av 1998, fått en eksplisitt bestemmelse om at direktivet gjelder i offentlige virksomheter. Dette innebærer en kodifisering av gjeldende rett, idet man også tidligere antok at dette var tilfellet, jf. redegjørelsen for gjeldende rett under avsnitt 4.1.

Det er imidlertid lagt inn en begrensning i direktivets anvendelse for offentlige virksomheter, idet det er lagt til grunn at en administrativ omorganisering av en offentlig forvaltningsmyndighet eller overføring av administrative funksjoner mellom offentlige forvaltningsmyndigheter ikke er en overdragelse i direktivets forstand. Bestemmelsen har fått en ordlyd som i stor grad tilsvarer EF-domstolens uttalelse i Henke-dommen (sak C-298/94), hvor det i premiss 14 heter:

«Direktivets begrep «overførsel af virksomheder» omfatter således ikke en reorganisering av den offentlige forvaltning eller en overførsel af forvaltningsopgaver mellom offentlige myndigheter.»

Denne endringen i direktivets ordlyd er således også uttrykk for en kodifisering av domstolens gjeldende forståelse av direktivet. Jf. også endringsdirektivets fortale, punkt 4) som uttrykkelig sier at en avklaring av begrepet «overdragelse» ikke endrer virkeområdet for direktiv 77/187/EØF slik det har vært fortolket av EF-domstolen.

Endringen i artikkel 1 nr. 1 kom inn helt i sluttbehandlingen av endringsdirektivet, og var altså ikke med i forslagene til endringsdirektiv som ble presentert i 1994 og 1997 fra Kommisjonens side. Det er derfor svært sparsomt med begrunnelser eller diskusjoner omkring denne bestemmelsen. Det synes som om bestemmelsen har vært direkte foranlediget av EF-domstolens avgjørelse i Henke-saken, som nevnt over. Avgjørelsen i Henke-dommen er imidlertid sparsomt begrunnet.

Det som synes å ha vært avgjørende for at domstolen i Henke-saken kom til at direktivet ikke får anvendelse er at det i hovedsak dreide seg om overføring av «opgaver i forbindelse med udøvelse af offentlig myndighed.» Etter domstolens oppfatning innebar dette ikke en overførsel av virksomhet i direktivets forstand. Domstolen viser så til at de forskjellige språkversjoners virksomhetsbegrep i all hovedsak støtter dette synspunktet. I alle tilfelle konkluderer domstolen med at ingen av versjonene taler imot en slik forståelse.

4.3.2 Nærmere om direktivteksten

Departementet antar at direktivets unntak for «en administrativ omorganisering av en offentlig forvaltningsmyndighet» neppe kan få noen større selvstendig betydning. I praksis antas dette alternativet å måtte rette seg mot omorganiseringer innad i en virksomhet. I tilfelle av omorganiseringer innad i virksomheten kan ikke departementet se at det vil bli snakk om en overføring «til en annen innehaver», jf. kravet i artikkel 1 nr. 1 a). Det neste alternativ, «overføring av administrative funksjoner mellom offentlige forvaltningsmyndigheter», tar for seg overføringer mellom to offentlige virksomheter.

Når det gjelder unntaket for «overføring av administrative funksjoner mellom offentlige forvaltningsmyndigheter» er det av betydning å avklare både hva som ligger i «administrative funksjoner» og hva som ligger i «offentlige forvaltningsmyndigheter».

4.3.3 Vurdering

Departementet mener det er behov for å vurdere hvorvidt det er ønskelig å gjennomføre et skille i norsk rett for reglenes anvendelse i offentlig sektor i samsvar med artikkel 1 nr. 1 c).

Innledningsvis finner departementet grunn til å minne om at reglene om arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse kun får anvendelse der det faktisk dreier seg om en overføring til en ny innehaver, og altså ikke der det dreier seg om interne omorganiseringer. Den konkrete vurderingen av dette spørsmålet må tas i det enkelte tilfellet. Virksomhets-/arbeidsgiverbegrepet i offentlig sektor er imidlertid relativt, og vil kunne ha ulike rettsvirkninger i ulike sammenhenger. Mange tilfeller av f.eks. omorganiseringer i staten vil måtte være gjenstand for en selvstendig vurdering i forhold til anvendelsen av § 73 A.

Grensedragningen

Når det gjelder hva som ligger i direktivets begrep «offentlige forvaltningsmyndigheter» er det lite veiledning å finne. I Henke-dommen viser domstolen til de forskjellige språkversjonene av direktivet og hvilke begreper som er brukt for å beskrive hhv. hva som er gjenstand for overførselen - virksomhetsbegrepet - og erververen - innehaverbegrepet. Domstolen bruker begrepene til støtte for sitt syn om at «overførsel af virksomheder» ikke omfatter «en reorganisering af den offentlige forvaltning eller en overførsel af forvaltningsopgaver mellem offentlige myndigheder» (premiss 14), og synes herved å implisere at offentlige forvaltningsmyndigheter ikke er verken virksomheter eller innehavere. En slik fortolkning ville klart bryte med forståelsen av disse begrepene i norsk rett.

Hva som ligger i begrepet «offentlige forvaltningsmyndigheter» vil etter departementets oppfatning kunne by på avgrensningsproblemer. Det synes imidlertid klart at det må ligge et element av myndighetsutøvelse hos den offentlige instans for at den skal kunne falle inn under betegnelsen. Således vil en offentlig virksomhet som opprettes for å forestå en økonomisk aktivitet, f.eks. der det kommunale renovasjonsvesen utskilles til et kommunalt eiet aksjeselskap, ikke omfattes av begrepet, og derfor allerede i dag være omfattet av reglene om virksomhetsoverdragelse. Motsatt vil antakelig en overføring av oppgaver fra f.eks. en tilsynsetat til en annen måtte anses som en overføring mellom offentlige forvaltningsmyndigheter.

Det er for departementet heller ikke entydig klart hva som må ligge i «oppgaver i forbindelse med utøvelse av offentlig myndighet» (Henke-dommen premiss 17), eller i direktivets begrep «administrative funksjoner». Som nevnt under drøftelsen av avsnitt 4.1, skiller antakelig direktivet mellom oppgaver i forbindelse med økonomisk aktivitet og forvaltningsoppgaver, noe som kan indikere at forvaltningsoppgaver/administrative funksjoner i alle fall er oppgaver uten en økonomisk karakter. Dette støttes også av Henke-dommen (premiss 17).

Innen den offentlige forvaltning er det imidlertid mange oppgaver som for så vidt anses som typisk offentlige oppgaver, men som har et klart økonomisk preg, som f.eks. alle kommunens servicefunksjoner. Disse kan således neppe omfattes av begrepene «oppgaver i forbindelse med utøvelse av offentlig myndighet» eller «administrative funksjoner». Departementet viser til EF-domstolens dom i Hidalgo/Ziemann-saken (sak C-173/96 og C-247/96) hvor domstolen gir uttrykk for at verken hjemmehjelptjenester eller vakttjenester kan være å anse som utøvelse av offentlig myndighet (premiss 24). Det vises videre til Mayeur-dommen (se avsnitt 4.1) hvor det henvises til at overføringen av en informasjons- og promosjonstjeneste ikke var «en reorganisering af den offentlige forvaltning eller en overførsel af forvaltingsopgaver mellem offenlige myndigheder som omhandlet i Henke-dommen» (premiss 35), men at det derimot dreide seg om en «overførsel af økonomiske aktiviteter mellem to særskilte enheder» (premiss 36).

I tillegg kan det hevdes at hva som er å anse som forvaltningsoppgaver ikke er verken entydig eller statisk. Oppfatningen av hva som er forvaltningsoppgaver vil forandre seg over tid. Det som i dag oppfattes som typiske forvaltningsoppgaver kan om få år utføres av private foretak. Dette er også lagt til grunn i Bjørnaraa, Gaard, Selmer Norsk tjenstemannsrett, 2000. Det nevnes her som eksempel at vaktselskaper har overtatt en del oppgaver som tidligere ble ansett som politioppgaver, og at budselskaper driver postomdeling som tradisjonelt har vært en oppgave for det offentlige postvesen.

Vi står altså overfor en situasjon hvor det å operere med et skille mellom forvaltningsoppgaver og andre, økonomisk pregede oppgaver, kan medføre at en arbeidstaker vil falle innenfor reglenes anvendelsesområde «den ene dagen» og utenfor «den neste». En og samme arbeidstaker kan også utføre oppgaver av både forvaltningsmessig og økonomisk karakter, noe som innebærer at man må foreta en grensedragning mht. mengden av de forskjellige oppgaver, osv.

Det er departementets oppfatning at en rettstilstand med så vidt uklare og skiftende vurderingstemaer er uheldig og bør unngås i norsk rett.

Likeledes mener departementet at det potensielle avgrensningsproblemet et skille mellom overføringer mellom «offentlige forvaltningsmyndigheter», jf. over, og overføringer mellom eller til andre virksomheter vil kunne medføre, er et argument mot å innføre det skillet som direktivet legger opp til i norsk rett.

Likebehandling

Uttalelsen i Henke-dommen premiss 17 kan tyde på at resultatet kunne blitt et annet dersom den økonomiske delen av virksomheten hadde vært mer fremtredende. Som Holo konkluderer i Friberg, Fougner, Holo Arbeidsmiljøloven med kommentarer, 7. utg, 1998: «Vi står således i en situasjon hvor arbeidstakerne i ett og samme forvaltningsorgan kan bli behandlet ulikt.» Dvs. alt ettersom hva slags oppgaver de utfører. En slik potensiell forskjellsbehandling av arbeidstakere på samme arbeidsplass mener departementet ville være meget uheldig. Det kan vel tenkes at det beror på tilfeldigheter hvilken fordeling av oppgaver arbeidstakerne har, og at dette kan variere over kortere eller lengre perioder. En slik tilfeldig utvelgelse av hvilke arbeidstakere som skal nyte godt av reglenes beskyttelse og hvilke som skal falle utenfor, mener vi bør unngås i norsk rett.

Formål

Ved vurderingen av reglenes anvendelse i offentlige virksomheter vil departementet vise til formålet med bestemmelsene om virksomhetsoverdragelse, nemlig å sikre at arbeidstakernes rettigheter ikke forringes i forbindelse med en overføring til ny innehaver. Utgangspunktet er at alle som etter nasjonal rett er å anse som arbeidstakere har krav på samme beskyttelse, jf. også EF-domstolen uttalelser i f.eks. Danmols Inventar- (sak 105/84), Schmidt- (sak C-392/92), Merckx- (C-171 og 172/94) og Hidalgo/Ziemann- (sak C-173/96 og C-247/96)sakene.

Det er departementets syn at det samsvarer dårlig med formålet bak kapittel XII A at enkelte arbeidstakere skal falle utenfor reglenes beskyttelsesområde kun fordi de utfører en viss type arbeidsoppgaver. Departementet kan heller ikke se at det er sterke grunner som taler for at arbeidstakere som driver med rene forvaltningsoppgaver ikke skal være omfattet av de samme vernereglene som øvrige arbeidstakere.

Det er riktignok grunn til å anta at ansatte i offentlig sektor - og da særlig statens tjenestemenn - i stor grad vil være beskyttet av annet regelverk og sterke tradisjoner mht. å ta vare på arbeidstakernes interesser. At det kan antas at en begrensning mht. arbeidsoppgaver i praksis ikke ville ramme mange, kan etter departementets oppfatning ikke være et argument for å innføre begrensningen. Derimot kan det argumenteres med at dette må medføre at konsekvensene av forslaget må forventes å bli små.

Forholdet til tjenestemannslovens regler er et forhold det er behov for å se nærmere på. Dette vil departementet komme tilbake til senere, jf. det som er sagt under avsnitt 1.2. Vi kan ikke se at det har betydning for spørsmålet om å la reglene få full anvendelse i offentlig sektor.

Praktikable regler

Departementet antar at spørsmålet om reglenes anvendelse i offentlige virksomheter er høyst praktisk. Ikke minst vil dette være tilfellet innenfor kommunale virksomheter, hvor f.eks. en kommunesammenslåing vil medføre en rekke avgrensningsspørsmål dersom det innføres et skille mellom offentlige forvaltningsoppgaver og oppgaver av økonomisk karakter, og et skille mellom offentlige forvaltningsmyndigheter og andre offentlige virksomheter. Dette er spørsmål som verken direktivet eller Henke-dommen gir klare svar på.

Departementet mener det bør være et mål å ha regler som er klare og praktikable. Det er departementets oppfatning at dette målet best ivaretas ved å la reglene om virksomhetsoverdragelse få anvendelse fullt ut for offentlige virksomheter, uavhengig av hva slags type offentlig virksomhet det dreier seg om og hvilken type oppgaver som utføres. Forutsetningen er naturligvis hele tiden at grunnvilkårene for anvendelsen av reglene i § 73 A er oppfylt (overføring til ny innehaver).

Hensynet til harmonisering innen EU/EØS

Et argument som i og for seg kan tale mot å la reglene i kapittel XII A få en videre anvendelse enn direktivet, er hensynet til harmonisering av regelverket innen EU/EØS-området. Dette var et av hensynene bak direktivet om virksomhetsoverdragelse.

Argumentet antas imidlertid å ha liten vekt ved vurderingen av anvendelsen innen offentlig sektor. I disse tilfellene vil det neppe komme på tale med overføringer over landegrensene, og harmoniseringsbehovet vil derfor ikke være tilstede.

For øvrig har man i svensk rett valgt den samme løsning som departementet her foreslår for norsk rett. Svenskenes begrunnelse er også i stor grad sammenfallende med departementets begrunnelse.

Lovtekstens utforming

Departementet har lagt til grunn at det ikke er behov for å endre lovteksten i arbeidsmiljøloven § 73 A for å gjenspeile at reglene får anvendelse fullt ut også innen offentlige virksomheter. Enkelte høringsinstanser har sagt seg uenige i dette.

Departementet vil imidlertid fastholde sitt standpunkt. Det kan riktignok sies at det kan skape større klarhet omkring anvendelsesområdet for kapittel XII A dersom det sies uttrykkelig i lovteksten at begrepet virksomhet også omfatter offentlige virksomheter i sin helhet. Kapittel XII A må imidlertid ses i sammenheng med loven for øvrig, og det er departementets vurdering at det rent lovteknisk er uheldig å presise et begrep i én sammenheng som også brukes mange andre steder i loven. Dette vil kunne medføre tvil om tolkningen av begrepet i andre sammenhenger i loven. Vi antar også at det først er ved kjennskap til direkitvteksten at spørsmålet om rekkevidden av reglenes anvendelse i offentlige virksomheter vil dukke opp. Det er grunn til å tro at de fleste brukerne av bestemmelsene i første rekke vil forholde seg til loven, og ikke til direktivteksten, slik at det derfor er viktigst hvilket resultat en naturlig forståelse av loven vil føre til.

4.3.4 Konklusjon

Hensynet til enkle, praktikable regler som sikrer likebehandling taler for at det ikke innføres et skille for reglenes anvendelsesområde mht. type arbeidsoppgaver i norsk rett. Arbeids- og administrasjonsdepartementet foreslår derfor at reglene om virksomhetsoverdragelse får anvendelse fullt ut i offentlig sektor, også ved overføring av forvaltningsoppgaver mellom forvaltningsmyndigheter.

Det foreslås at en regel tilsvarende artikkel 1 nr. 1 c) ikke implementeres i arbeidsmiljøloven kapittel XII A.

Departementet mener at et slikt standpunkt ikke betinger endringer i lovteksten, da dette vil følge av en naturlig forståelse av kapittel XII A sammenholdt med lovens generelle virkeområde.