4 Legitimasjonsplikt ved krav om ytelser

4.1 Bakgrunn

Over flere år har Arbeids- og velferdsetaten, bl.a. i samarbeid med andre kontrolletater, avdekket en rekke tilfeller der personer har mottatt utbetalinger av ytelser ved å la andre personer opptre i sitt navn overfor aktuelle offentlige myndigheter og helsepersonell. Eksempelvis har en syk person møtt opp hos lege, men det er en annen, helt frisk, person som krever og mottar ytelsen. Det er avdekket tilfeller hvor en og samme graviditet har gitt opphav til flere engangsstønader ved fødsel.

Folketrygdloven inneholder i dag ingen regler som eksplisitt stiller krav om at den som fremmer krav om ytelse må legitimere seg. Loven inneholder heller ingen direkte krav om at den som blir undersøkt av helsepersonell med hensikt om å få utarbeidet en erklæring til Arbeids- og velferdsetaten, må legitimere seg ved frammøtet til undersøkelsen. Det er imidlertid en underliggende – og selvsagt – forutsetning at dokumentasjonen i en stønadssak skal referere seg til den personen som fremsetter krav om ytelsen. Tilfeller hvor flere personer medvirker i ulike deler av saksforløpet ved framsettingen av krav om ytelser er klart nok lovstridig misbruk av trygdeordningene, og mange av de misbrukstilfelle som er avdekket, kunne ha vært avslørt ved en enkel identitetskontroll på de ulike stadiene av saken.

4.2 Forslaget i høringen

I høringen ble det fremmet to forslag om å fastsette legitimasjonsplikt direkte i loven. For det første ble det foreslått et nytt fjerde ledd i folketrygdloven § 21-3 om at framvisning av pass eller annen form for gyldig legitimasjon som hovedregel skal være en plikt for den som krever eller mottar en ytelse fra folketrygden. Det ble presisert at plikten til å legitimere seg også skulle gjelde overfor leger og andre som avgir erklæringer eller uttalelser til Arbeids- og velferdsetaten som danner grunnlag for tilståelse eller fortsatt utbetaling av ytelser. Bestemmelsen ble antatt å burde formuleres slik at den åpner for at etaten etter de konkrete omstendighetene kan unnlate å kreve legitimasjon framvist. Plikten til å legitimere seg for en lege mv. skulle, ifølge forslaget, gjelde ved kontakt med legen. Dette ble ikke antatt å være til hinder for at en lege kommer med supplerende opplysninger etter at hovederklæringen avgis, forutsatt at stønadstakeren legitimerte seg på tilfredsstillende måte ved undersøkelsen som erklæringen eller de supplerende opplysningene bygger på.

For det andre ble det i høringsnotatet foreslått at det tas inn et nytt fjerde ledd i folketrygdloven § 21-4 om at helsepersonell eller andre som avgir erklæringer eller uttalelser til Arbeids- og velferdsetaten av betydning for retten til ytelser, ved kontakt med stønadstakeren eller den som fremmer krav, skal kreve at vedkommende framviser pass eller annen gyldig legitimasjon. Videre ble det presisert at det må gå fram av erklæringen eller uttalelsen at vedkommende har legitimert seg på gyldig måte. Bestemmelsen ble foreløpig formulert som en plikt for den som avgir erklæringer eller uttalelser, men det ble antatt at det også her ville kunne være klare grunner til å gjøre unntak fra legitimasjonsplikten, for eksempel når en person har vært pasient hos en lege i en årrekke.

Bakgrunnen for forslagene var bl.a. at riktig identitet anses å være en forutsetning for at det gis rett ytelse til rett person. Dette ble antatt å gjelde i alle de sammenhengene som ligger forut for det endelige vedtaket om å tilstå en ytelse, og det vil også ha gyldighet ved etterfølgende kontroll.

I høringsnotatet la departementet til grunn at et krav om å legitimere seg ved framsetting av krav om ytelser kunne innfortolkes allerede i gjeldende regler. Etter folketrygdloven § 21-3 plikter kravframsetter ”å gi de opplysninger og levere de dokumenter som er nødvendige”. Departementet mente derfor at det uten videre kunne kreves at vedkommende framviser pass, førerkort eller bankkort. I denne forbindelse reiste departementet spørsmål om behovet unntak, for eksempel når saksbehandler kjenner vedkommende eller situasjonen er slik at vedkommende ikke har gyldige dokumenter som viser identiteten (utløpt pass etc.).

Departementet la til grunn at en identifikasjonsplikt også bør kunne gjelde når stønadsmottakeren skal konsultere eller undersøkes av lege eller annet helsepersonell. Dersom en stønadstaker eller trygdesøker som ledd i søknads- eller kontrollprosess blir henvist til undersøkelse hos en lege, burde det i følge høringsnotatet være en forutsetning at han eller hun legitimerer seg for legen, og at dette går fram av de dokumenter som sendes Arbeids- og velferdsetaten.

Departementet mente i høringsnotatet at det vil kunne være klare fordeler forbundet med å ta inn uttrykkelige bestemmelser om legitimasjonsplikt i loven, selv om det eventuelt kunne betraktes som overflødig. En positiv konsekvens ble antatt å være at en skjerpet saksbehandlingen ved at identitetskontroll inngår som en naturlig del.

Departementet la i høringen til grunn at personvernhensyn ikke kunne være til hinder for å gjennomføre de foreslåtte endringene i folketrygdloven. Det ble framholdt at et krav om å legitimere seg imidlertid kan praktiseres på en unødig stivbent måte, og departementet ønsket å legge vekt på at lovbestemmelsene utformes på en tilstrekkelig fleksibel måte og at rutinene i praksis tilsvarende åpner for en fornuftig anvendelse av legitimasjonsplikten. Høringsinstansene ble derfor bedt om å kommentere hvordan en legitimasjonsplikt for personer som mottar eller setter fram krav om trygdeytelser mest hensiktsmessig kan utformes.

4.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser har uttalt seg om forslagene i høringen om å innføre en uttrykkelig adgang til å kreve fremlagt legitimasjon i folketrygdloven § 21-3 nytt fjerde ledd og § 21-4 nytt fjerde ledd:

Arbeidsgiverforeningen Spekter, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO), Helsedirektoratet, Helse- og omsorgsdepartementet, Legeforeningen, LO og Utlendingsdirektoratet (UDI).

Arbeidsgiverforeningen Spekter er positive til høringsnotatets forslag om legitimasjonsplikt ved krav om trygdeytelser.

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter forslaget om at legitimasjonsplikt gjøres til en del av saksbehandlingen og at dette lovreguleres. Videre foreslås at det tas inn en presisering om at det kan stilles krav om at stønadstaker eller den som krever en ytelse må møte personlig for å framvise legitimasjon. Det er også pekt på at harmoni med folketrygdlovens øvrige terminologi, tilsier at det i utkastet til nytt fjerde ledd i § 21-3 fjerde ledd bør begrepet ”innvilgelse” benyttes i stedet for ”tilståelse”.

Helse- og omsorgsdepartementet mener forslagene i høringsnotatet må utformes slik at plikten til å legitimere seg ikke blir til hinder for at alvorlig syke pasienter får tilbud om helsehjelp.

LO støtter forslagene til endringer som ble framsatt i høringsnotatet. Om innføring av regler om legitimasjonsplikt uttales:

”LO støtter kravet til at personer som leger eller andre mottar, og som avgir erklæringer til arbeids- og velferdsetaten for, skal legitimere seg, og videre at leger og andre skal kreve slik legitimasjon. Her vil vi tilføye at leger erstattes med helsepersonell (bl.a. har manuellterapeuter også rett til å skrive erklæringer som medfører ytelser) og at helsepersonell bare skal kreve slik legitimasjon når vedkommende det gjelder ikke er kjent av dem fra før.”

FNO uttaler seg om flere sider ved forslaget om å innføre legitimasjonsplikt ved krav om ytelser. For det første kommenterer FNO høringsnotatets vurdering av at det er grunn til å tro at trygdemisbruk antakelig kan hindres ved at det kreves legitimasjon når krav om ytelse fremmes eller ved innhenting av erklæringer av betydning for retten til ytelser. Det vises til at finansnæringen er underlagt et strengt regime etter norsk hvitvaskingslovgivning, med tilhørende krav om å verifisere rett identitet. Fra uttalelsen hitsettes:

”Med hensyn til dette mener næringen det skal være et åpenbart krav at det kreves legitimasjon ved søknad om ytelser. Det virker lite fornuftig at det settes slike krav til andre samfunnsaktører der man ikke mottar ytelser/økonomiske midler, mens det da ikke settes slike krav når en person faktisk søker om å motta økonomiske midler over en periode.

Det bemerkes videre at et krav om at det fremvises legitimasjon i seg selv ikke vil virke tilfredsstillende/hensiktsmessig dersom det ikke også settes klare krav til at den fremviste dokumentasjonen faktisk skal underlegges en form for kontroll og verifisering. Dette er krav som må settes til saksbehandlere. Optimalt sett bør det i denne sammenheng også fastsettes klare og konkrete rutiner og prosedyrer som definerer hva en slik verifisering skal innebære.”

FNO uttaler seg også om den praktiske konsekvensen av forslaget om et nytt fjerde ledd i folketrygdloven § 21-4 om legitimasjonsplikt ved undersøkelse hos lege mv. Fra uttalelsen hitsettes:

”Her bør det også tas hensyn til hvilken utforming slike attester og uttalelser skal ha. Det bør vurderes hvorvidt disse skal underlegges et ensartet format, samt om slik dokumentasjon bør inneha adekvate sikringer som sikrer dokumentasjonen mot manipulering. Videre bør det være tilstede fastsatte rutiner for å bekrefte at utstedelse har funnet sted, samt at bæreren av dokumentet er rette innehaver. Det må til slutt også være definert hvilken hensikt fremvisning av legitimasjon for en lege har. Det tenkes da på hvorvidt en lege har kunnskap til å definere hvorvidt fremvist dokumentasjon er genuin, eller hvorvidt legen har verifisert fremvist dokumentasjon opp i mot aktuell historikk eller tilgjengelige registre.”

Til sist uttaler FNO seg også om høringsnotatets vurdering av hvilke legitimasjonsdokumenter det i praksis kan kreves fremvist. I anledning høringsnotatets eksemplifisering av at det allerede i dag må kunne kreves framvising av pass, førerkort eller bankkort uttaler FNO:

”Det er ønskelig å bemerke at av disse nevnte dokumenter, så er det kun pass som er utstedt på et dekkende grunnlag med hensikt å dokumentere en persons identitet. Passet er vårt nasjonale id-dokument utstedt av statlige myndigheter. Til tross for at det erkjennes å ville være lite hensiktsmessig for den enkelte å bære dette dokumentet med seg, så må det da også konkretiseres hva som er ”riktig dokumentasjon”. Myndighetene er nødt til å fastsette krav til rett dokumentasjon basert på hvilke forutsetninger og intensjoner utsteder har hatt ved utstedelsen.

Et førerkort er utstedt av vegdirektoratet for å dokumentere en persons rett til å føre et kjøretøy og er ikke utstedt for å være et identifikasjonsdokument. Det er kjent for næringen at førerkort nå også skal endres i sitt format, slik at de i fremtiden ikke vil oppfylle de lovlige krav til å kunne benyttes som et legitimasjonsdokument. Et bankkort med bilde er utstedt av en privat aktør for å forenkle kundens forhold til egen bank. Dette kortet skal i utgangspunktet kunne benyttes i kundens samhandling med banken. Næringen mener det er vesentlig at myndighetene anerkjenner det faktum at næringen som sådan ikke har tilgang til de nødvendige nasjonale registre for å kunne verifisere rett identitet slik den burde vært verifisert for å kunne utstede et dokument som skal kunne benyttes som et legitimasjonsdokument i samtlige samfunnssamhandlinger. Videre har ikke næringens ansatte den nødvendige kompetanse, eller utstyr som gjør det mulig for næringen å fylle en slik myndighetsoppgave pr. i dag.

Næringen ønsker at myndighetene tar ansvaret for å dekke landets borgere sitt behov for å kunne legitimere seg under den daglige samfunnssamhandlingen ved å iverksette implementeringen av det nasjonale ID-kort. Slik det er i dag er det intet fastsatt nasjonalt regime som legger til rette konkrete premisser for verifisering av rett identitet før utstedelse. Myndighetene tillegger annen dokumentasjon mer notoritet enn utsteder har hatt til hensikt.”

Legeforeningen støtter tiltak mot trygdemisbruk, og at eksisterende kontrolltiltak videreutvikles og effektiviseres, men er opptatt av at tilliten i behandlerrelasjonen ivaretas. Forslaget om legitimasjonsplikt ved krav om trygdeytelser støttes, såfremt det gjøres tydelige unntak når det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig. Fra uttalelsen hitsettes:

”Innledningsvis vil vi imidlertid få bemerke at dette er en type krav som er svært sjeldent, og kan, hvis det brukes på en uheldig måte, bidra til en mistenkeliggjøring av pasienten. Det bør derfor utvises tilbakeholdenhet med tanke på når slik legitimasjon kreves.

Legitimasjonskrav må aldri være til hinder for at pasienter oppsøker lege for nødvendig helsehjelp. I akutte situasjoner er det ikke hensiktsmessig å be om legitimasjon. Allmenn legitimasjonsplikt ved enhver konsultasjon som fører til trygdeytelser (sykemelding, blå resept etc.), vil opplagt kunne heve terskelen for å oppsøke lege, og vil dermed kunne hindre pasienter i å få nødvendig helsehjelp.

Legitimasjonsplikten må derfor først og fremst forbeholdes de tilfeller der legen skal utstede en erklæring til NAV som vil kunne danne grunnlag for (lang)varige trygdeytelser. Dette er vesentlig for å ivareta pasientsikkerheten, og for at legen skal kunne ivareta sin rolle som medisinsk rådgiver og behandler.

Lovteknikken på dette punktet bør endres, slik at hovedregelen er at det ikke er legitimeringsplikt, men med unntak for de tilfeller der pasienten ikke er kjent. De tilfellene som krever legitimasjon nevnes spesifikt, eksempelvis der identiteten er usikker. Legitimasjonsplikten bør med andre ord ikke utformes som et generelt krav med enkelte unntak. Der pasienten står på fastlegens liste, er kjent for legen eller der det er uhensiktsmessig av andre grunner, må det ikke være krav om legitimasjon. Det er uheldig dersom krav som dette innføres med negative konsekvenser for behandlerrelasjonen. Det bør imidlertid være adgang å be om legitimasjon der legen er i tvil om pasientens identitet.

Ved kortere sykmeldinger og blåresepter, som ofte blir skrevet på legevakt, bør det heller ikke være krav om legitimering. Risikoen for at en pasient oppgir falsk identitet i denne sammenheng vil etter vår vurdering neppe gi åpning for misbruk i stort omfang, idet sykemeldingene uansett vil være av kort varighet og forskrivningene små.

En god og enkel tilrettelegging i praksis er en forutsetning for god implementering av nye regler. Bekreftelse på at identiteten er kontrollert eller kjent bør derfor innarbeides i rutinen med å ferdigstille legeerklæringer. I dag finnes det for eksempel en slik rutine ved forskrivning av A-resepter, hvor man har en egen avkrysning i blanketten for ”legitimasjon vist” eller ”pasienten kjent”. Legeforeningen foreslår en tilsvarende ordning for legeerklæringer som underbygger krav om ytelser fra Folketrygden.”

UDI, med tilslutning fra Justis- og beredskapsdepartementet, er svært positive til at andre etater, i tillegg til dem selv, arbeider med spørsmål om utlendingers identitet. Det mener mer bevissthet i samfunnet om identitetsproblematikk vil kunne gjøre det vanskeligere å benytte falske, forfalskede eller andre personers identitetsdokumenter. UDI støtter derfor forslaget i høringsnotatet om å innføre legitimasjonsplikt overfor NAV og helsepersonell.

UDI uttaler:

”Idet man innfører et krav om legitimasjon, vil imidlertid også oppstå behov for kunnskap om hvordan man skal kontrollere om det er riktig person som innehar dokumentet, og om dokumentet eventuelt kan være falskt/forfalsket. Innføring av legitimasjonskrav bør derfor følges opp med å lage retningslinjer for hvordan man skal kontrollere dokumentet. Fremlegging av legitimasjon vil ha begrenset effekt dersom det ikke foretas noen form for kontroll av dokumentene. Videre bør de aktuelle personene som skal foreta kontrollen få opplæring i dette, og nødvendig utstyr for kontrollen kjøpes inn. Erfaringer fra politiet tyder på at en stor andel av forfalskningene kan avdekkes ved hjelp av enkelt utstyr som lupe og UV-lys, som er rimelig i innkjøp. Det forutsetter likevel at man vet hva man skal se etter. Vi kan i denne sammenheng informere om at UDI nylig har utarbeidet retningslinjer for person- og dokumentkontroll i førstelinjen.

I forhold til selve utkastet til lovtekst synes det å være en overlapping mellom andre punktum i § 21-3 nytt fjerde ledd annet punktum og § 21-4 nytt fjerde ledd første punktum. Departementet bør derfor vurdere om det er mulig å slå sammen disse bestemmelsene. Dersom det ikke er tilfelle, bør det komme tydeligere fram hva som er forskjellen på de ulike bestemmelsene.”

Helsedirektoratet uttaler at de støtter intensjonen med endringsforslaget om legitimasjonsplikt, men mener det må åpnes for unntak for barn (0-16 år). I tillegg menes at det må gjøres unntak for tilfeller med øyeblikkelig hjelp. Reglene må etter helsedirektoratets mening ikke være for absolutte, men mener plikt må foreligge når det anses nødvendig. Fra uttalelsen hitsettes:

”Behandlere bør kunne gjøre unntak fra kravet om legitimasjon, forutsatt at dette begrunnes særskilt i erklæringen eller uttalelsen til Arbeids- og velferdsetaten. Viser for eksempel til de tilfellene der fastlegen kjenner pasienten – som også er nevnt i høringsnotatet.

Vi mener videre at det også bør fremgå av høringsnotatet hva som er tenkt i de tilfeller hvor stønadsmottakeren ikke kan legitimere seg overfor helsepersonell. Slik helsehjelp må prioriteres selv om pasienten ikke kan legitimere seg.”

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet uttaler seg om hvordan kravet om legitimasjonsplikt mest hensiktsmessig kan utformes og om hvorvidt forslagene i høringsnotatet skal kunne anvendes på saker arbeids- og velferdsetaten forvalter etter andre lover enn folketrygdloven:

”Departementet vil i den sammenheng påpeke at det er mange innvandrere som i dag får oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, men som ikke er i besittelse av godkjente legitimasjonsdokumenter. Det er viktig at den identitetskontrollen som foretas ikke medfører at en stor gruppe innvandrere med oppholdstillatelse ikke kan få de ytelser de har krav på. Det skal i 2012 innføres et Schengen-oppholdskort som skal inneholde fullt navn, fotografi, navnetrekk, fødested, fødselsnummer (evt. D-nummer) og oppholdsgrunnlag til personer som ikke er i besittelse av noen form for legitimasjonsdokumenter. I tillegg er registreringsbeviset for asylsøkere endret, slik at det nå inneholder samme opplysninger som nevnt ovenfor.”

4.4 Departementets vurdering

Departementet ba i høringsnotatet om at høringsinstansene uttalte seg om hvordan legitimasjonsplikten mest hensiktsmessig kan utformes. Flere har uttalt seg om dette, samt behovet for unntak i praktisk viktige tilfeller. Ingen høringsinstanser er mot forslaget.

Forslaget i høringsnotatet var fra departementet ment som et enkelt element som sammen med de øvrige vurderinger i saksbehandlingen skal bidra til at ytelsene utbetales til rett person. Enkelte av høringsinstansene har uttalt at det må utføres en noe mer grundig ID-kontroll, som for eksempel FNO og UDI. Andre av høringsinstansene har vært mer opptatt av at praktiseringen ikke skal være for streng når behovet ikke tilsier det eller andre hensyn veier tyngre. Dette gjelder eksempelvis Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Legeforeningen.

Departementet er opptatt av at en legitimasjonsplikt utformes mest mulig hensiktsmessig. Minst like viktig vil også praktiseringen være, både fra Arbeids- og velferdsetatens side ved krav om ytelser og helsepersonells uttalelser og erklæringer. Flere av høringsinstansene har vært inne på dette. Departementet kan langt på vei slutte seg til de uttalelsene som er gitt om i hvilke tilfeller det bør gjøres unntak fra legitimasjonsplikt.

Når det gjelder FNOs uttalelse i høringen om hvilke krav som bør stilles til legitimasjonsdokumentene, kan departementet ikke slutte seg til dette. I utkast til nytt fjerde ledd i både § 21-3 og § 21-4 foreslo departementet at legitimasjonsplikten gjelder fremvising av ”pass eller annen gyldig legitimasjon”. Hensikten var at plikten skulle kunne oppfylles ved å vise frem for eksempel pass, førerkort eller bankkort. Meningen var en enkel og samtidig lite ressurskrevende legitimasjonsplikt. ID-dokumentet skal vises i situasjoner som krever det, uten krav til en egen ekthetskontroll av ID-dokumentet som sådan.

Departementet ønsker ikke at det skal innføres en ordning der hvert enkelt lokalkontor i Arbeids- og velferdsetaten, eller legekontor, skal måtte installere høyteknologisk utstyr for å gjennomføre ekthetskontroller av ID-dokumenter. Departementet utelukker ikke at FNO sine synspunkter ville kunne bidratt til større sikkerhet for at ID-dokumentene som benyttes for å oppfylle legitimasjonskravet, var ekte. Det synes etter departementets vurdering ikke å være grunnlag å fremme et så omfattende forslag nå. De administrative og økonomiske konsekvensene av et slikt (vidtrekkende) tiltak må eventuelt utredes nærmere, og departementet finner derfor ikke at forslaget fra FNO kan følges opp nå. Departementet har merket seg at FNO stiller sin fagkompetanse tilgjengelig som bidragsyter.

Av de samme grunner som nevnt ovenfor, finner ikke departementet at det skal være en plikt for Arbeids- og velferdsetaten og helseinstitusjoner å gå til anskaffelse av slikt utstyr som UDI viser til i sin uttalelse. Departementet finner grunn til å bemerke at det ikke vil være uforenlig med forslaget å benytte enkelt utstyr som lupe og UV-lys. Det vil etter departementets syn måtte kunne holdes åpent for den enkelte helseinstitusjon og Arbeids- og velferdsetaten, om det skal benyttes enklere tekniske hjelpemidler i arbeidet.

I høringen er det fra flere av høringsinstansene omtale av hva som bør ligge i kravet til gyldig legitimasjon. Departementets utkast til nytt fjerde ledd i §§ 21-3 og 21-4 innebar at ”pass eller annen gyldig legitimasjon” skulle kunne godtas. Også etter høringen, mener departementet at dette bør være kriteriet i loven. Departementet finner det hensiktsmessig at pass nevnes uttrykkelig i loven, da dette per i dag er det eneste gyldige id-dokument som utstedes av norske myndigheter. I tillegg har det i praksis blitt akseptert at også gyldig norsk førerkort og annet minst like sikkert identitetskort med bilde og fødselsnummer, for eksempel bankkort, kan anses å være tilstrekkelig legitimasjon. Ved utstedelse av pass har det sågar, rent unntaksvis, vært mulig å få bekreftet identitet ved at en myndig norsk person med gyldig norsk pass gjør det skriftlig ved oppmøte.

Departementet antar at det ikke er hensiktsmessig at loven inneholder en uttømmende oppregning av hvilke dokumenter som godtas ved siden av pass. Dette forutsettes fastsatt i retningslinjer, slik at det også tas høyde for utviklingen på området.

Behovet for unntak er nevnt av flere høringsinstanser. Legeforeningen har kommentert praktiseringen av legitimasjonskravet for helsepersonell i utkastet til nytt fjerde ledd § 21-4 første punktum, samt foreslått en endring i lovteknikken. Som nevnt i høringsnotatet var det gitt uttrykk for at kravet ikke må oppleves for tungvint og at det åpenbart må være rom for unntak i praksis.

Departementet mener uttalelsen fra Legeforeningen inneholder flere gode eksempler på situasjoner hvor unntak kan tenkes. Departementet er ikke enige i Legeforeningens forslag om at lovteknikken endres slik at legitimasjonsplikt gjøres til et unntak. Det er etter departementets vurdering viktige å få frem kravet om rett identitet, og at det åpnes for unntak for å ivareta behovene for det i praksis. Utkastet i høringsnotatet med en hovedregel om legitimasjonsplikt bør opprettholdes, og samtidig bør det tas inn en åpning for unntak direkte i loven. Departementet ser heller ikke bort fra at realiteten i legeforeningens forslag vil kunne oppleves å være hovedreglen i praksis. Departementet forutsetter at det vil være dialog mellom Arbeids- og velferdsdirektoratet og legeforeningen om hvordan unntak fra kravet om framvisning av legitimasjon overfor helsepersonell og andre best mulig kan praktiseres.

UDI har kommentert at det tilsynelatende er en overlapping mellom høringsnotatets utkast til nytt fjerde ledd i folketrygdloven §§ 21-3 og 21-4, henholdsvis andre punktum og første punktum. Departementet vil bemerke at pliktsubjektene er ulike etter de to bestemmelsene i utkastet. Utkastet til § 21-3 nytt fjerde ledd andre punktum retter seg mot den som krever en ytelse, slik at han/hun plikter å legitimere seg overfor helsepersonell. Motsatt retter utkastet til nytt fjerde ledd i § 21-4 første punktum seg mot helsepersonellet. Departementet mener en lovfesting som fremgår av utkastet i tilfelle bidrar til å fremheve viktigheten av at rett person opptrer når ytelser kreves, eller når erklæringer og uttalelser, kan ha betydning for retten til ytelser. Departementet ønsker ikke at det skal være noen tvil om den plikten som påhviler den som krever en ytelse, og en korresponderende plikt hos det helsepersonell som kommer i kontakt med vedkommende antas å bidra til og avdekke forsøk på åpenbar svindel.

Departementet mener utkastet til nytt fjerde ledd i folketrygdloven §§ 21-3 og 21-4, bør følges opp. Det bør også i loven tas inn en adgang til å gjøre unntak fra helsepersonells plikt til å kreve legitimasjon forevist. Den nærmere praktiseringen av unntaket forutsettes ivaretatt ved utarbeidelse av retningslinjer. Departementet viser til at flere av uttalelsene i høringen beskriver sitasjoner som vil kunne utgjøre praktisk viktige unntak. For eksempel vil dette gjelde mindreårige, pasienter med alvorlig sykdom, ved behov for øyeblikkelig hjelp, der personen er kjent for helsepersonell fra før, samt viktigheten av at plikten følges noe strengere opp ved langtidsytelser sammenlignet med korttidsytelser. Hvorvidt det skal gjøres unntak for personer som er satt opp på liste hos fastlege, er etter departementets syn, ikke opplagt i ethvert tilfelle. Departementet foreslår at et unntak fra kravet om legitimasjonsplikt kan tas inn i fjerde ledd § 21-4 som tredje punktum. Det vises til merknaden til bestemmelsen i punkt 8.

Departementet foreslår etter dette en endring i folketrygdloven ved at det tas inn et krav om legitimasjonsplikt ved krav om ytelser i folketrygdloven § 21-3 nytt fjerde ledd og § 21-4 fjerde ledd. Det vises til lovforslaget og merknadene til § 21-3 nytt fjerde ledd og § 21-4 fjerde ledd i punkt 8.