12 Utforming av rekonstruksjonsplanen

12.1 Skyldnerens utarbeidelse av rekonstruksjonsplanen

12.1.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det skyldneren som utformer et første utkast til rekonstruksjonsplan. Skyldneren skal fremlegge utkastet på fordringshavermøtet, hvis det avholdes, jf. rekonstruksjonsloven § 22 tredje ledd. Beslutter retten at det ikke skal holdes fordringshavermøte, eller utsettes beslutningen, skal rekonstruktøren sende skyldnerens utkast til rekonstruksjon til fordringshaverne innen fire uker fra innledning av rekonstruksjonsforhandlingen.

Finner rekonstruksjonsutvalget på grunnlag av drøftelsene på fordringshavermøtet og de opplysninger som ellers er skaffet til veie, at det er utsikt til at skyldneren vil kunne oppnå rekonstruksjon, skal rekonstruksjonsutvalget bistå skyldneren med å utarbeide et forslag til rekonstruksjon, jf. § 26 første ledd første punktum.

Når rekonstruksjonsutvalget har skaffet seg nødvendig oversikt over skyldnerens forhold og finner at det er utsikt til at skyldneren vil kunne oppnå rekonstruksjon, skal rekonstruktøren utarbeide en redegjørelse etter de nærmere kravene som følger av rekonstruksjonsloven § 25.

12.1.2 Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet

Etter rekonstruksjons- og insolvensdirektivet skal skyldneren ha rett til å fremlegge et rekonstruksjonsforslag, uansett hvem som har søkt om forebyggende rekonstruksjon, jf. artikkel 9 nr. 1. I tillegg åpner direktivet for at det i nasjonal rett kan fastsettes at fordringshavere og rekonstruktører har rett til å fremlegge rekonstruksjonsforslag, og i så fall på hvilke vilkår.

Direktivet oppstiller i artikkel 8 detaljerte krav til innholdet i en rekonstruksjonsplan. Kravene er nærmere omtalt i merknaden til § 31.

12.1.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 13. januar 2023 ble adgangen for skyldneren til å legge frem et utkast til rekonstruksjonsplan foreslått videreført. Det samme ble reglene om at rekonstruksjonsutvalget skal bistå skyldneren med å utarbeide forslaget, dersom det på grunnlag av drøftelsene på fordringshavermøtet og de opplysninger som er skaffet til veie, finner at det er utsikt til at skyldneren vil kunne oppnå rekonstruksjon. I høringsnotatet ble det også drøftet om også rekonstruktøren bør kunne fremlegge et rekonstruksjonsforslag:

«Selv om det åpnes for at rekonstruktøren kan fremme et alternativt forslag til rekonstruksjon, vil fremleggelse av rekonstruksjonsforslaget, på samme måte som i Sverige, fortsatt ofte forutsette at skyldneren stiller seg bak det. At det ikke alltid vil være en forutsetning at skyldneren stiller seg bak forslaget, vil samtidig kunne heve skyldnerens terskel for å begjære rekonstruksjonsforhandling. I tillegg vil vissheten om at rekonstruktøren kan fremme et alternativt forslag, kunne gjøre at presset på fordringshaverne til å slutte seg til et forslag fra skyldneren kan bli mindre. Dette kan igjen forlenge forhandlingene og være kostnadsdrivende.

På den annen side vil vissheten om at rekonstruktøren kan fremme et alternativt rekonstruksjonsforslag, kunne hindre at fordringshaverne tvinges til å akseptere et rekonstruksjonsforslag som – selv om det gir et bedre utfall enn de ville ha oppnådd ved en konkurs – ikke anses å fordele byrdene i forslaget på beste måte. Videre kan det øke skyldnerens insentiver til god og åpen dialog med fordringshaverne og til å utforme et forslag som fordeler byrdene ved rekonstruksjonen på en rettferdig måte.»

I innspillsrunden før høringsnotatet tok DNB Bank ASA, Finans Norge og Nordic Trustee til orde for at det åpnes for at fordringshaverne skal kunne fremme alternative forslag til rekonstruksjon. Departementet foreslo ikke en slik adgang for fordringshaverne, men foreslo at der skyldnerens forslag ikke får tilstrekkelig tilslutning, skulle rekonstruktøren, med rekonstruksjonsutvalgets anbefaling, gis adgang til å fremme et alternativt forslag.

I høringsnotatet 20. mars 2024 ga departementet uttrykk for at det ikke anses aktuelt å følge opp forslaget fra høringsnotatet 13. januar 2023 om at rekonstruktøren kan fremme et alternativt rekonstruksjonsforslag. I høringsnotatet ble det uttalt om dette:

«Det er skyldneren som må kunne oppfylle og leve med konsekvensene av rekonstruksjonsplanen etter at den er vedtatt, og det er skyldnerens styre som har ansvaret for selskapet. Departementet ser det ikke som forenlig med dette at rekonstruktøren på egen hånd skal kunne fremme et eget rekonstruksjonsforslag. Slik departementet ser det, vil det være tilstrekkelig at rekonstruktøren eller rekonstruksjonsutvalget må samtykke til at et nytt rekonstruksjonsforslag legges frem, dersom skyldnerens første rekonstruksjonsforslag ikke oppnår det nødvendige flertall.»

Uttalelsen ble gitt i forbindelse med omtalen av forslaget i høringsnotatet om at det ikke skal gjelde noe krav til samtykke fra skyldneren for gjennomtvingelse av et forslag til rekonstruksjonsplan. Krav om samtykke ble foreslått i høringsnotatet 13. januar 2023, og bakgrunnen for forslaget var forslaget om at rekonstruktøren kunne fremme et eget forslag til rekonstruksjonsplan.

12.1.4 Høringsinstansenes syn

I høringen av høringsnotatet 13. januar 2023 uttaler Oslo tingrett, Advokatforeningen, Finans Norge og Nordic Trustee seg om departementets forslag om at også rekonstruktøren, med rekonstruksjonsutvalgets anbefaling, kan fremme et eget forslag til rekonstruksjonsplan dersom skyldnerens forslag ikke blir vedtatt. Oslo tingrett, Finans Norge og Nordic Trustee støtter forslaget. Finans Norge viser til at organisasjonen tidligere, i innspillsrunden før høringsnotatet 13. januar 2023, tok til orde for at fordringshaverne kan fremme et alternativt forslag til rekonstruksjon, og viser til følgende uttalelse i den forbindelse:

«Egenkapitalen skal i prinsippet tapes før fremmedkapitalen. For å sikre at eierne ikke får en uberettiget fordel ved å gjennomføre en rekonstruksjon, bør den permanente loven ha verktøy som åpner for at eierne tvinges til å bidra. Som et minimum bør loven åpne for at kreditorene kan fremme alternative forslag til rekonstruksjon. Et alternativt forslag fra kreditorene kan for eksempel innebære at eierne må akseptere en emisjon. EN slik løsning vil kunne gi kreditorene som bidrar i redningsaksjonen anledning til å ta del i en mulig oppside i fremtiden. Motsatt må nåværende eier vike plass dersom de ikke bidrar.»

Finans Norge uttaler at selv om departementet ikke har tatt dette innspillet videre, er det indirekte hensyntatt, og at departementets løsning vil gi den nødvendige dynamikk i rekonstruksjonsprosessene.

Advokatforeningen er på sin side skeptisk til departementets forslag. Advokatforeningen uttaler:

«En rekonstruksjonsprosess er en forhandlingsprosess som er drevet frem av skyldneren med bistand fra rekonstruktøren og hvor det i utgangspunktet er overlatt til skyldneren med bistand fra rekonstruktøren å utarbeide og fremsette et forslag til rekonstruksjon. Skyldneren må kunne oppfylle, ha eierskap til og leve med forslaget, også etter at dette er vedtatt. Hvis det opprinnelige forslaget ikke vedtas, følger det av utkastet § 47 første ledd første og annet punktum at skyldneren kan fremme et nytt forslag såfremt rekonstruktør/rekonstruksjonsutvalget anbefaler det. Rekonstruktøren har følgelig betydelig påvirkning på utformingen av forslaget, gjennom sin rolle som veileder og den muligheten rekonstruksjonsutvalget har til å stanse et nytt forslag ved å ikke anbefale dette. Advokatforeningen ser dermed ingen grunn til at man i tillegg skal ha en ordning hvor rekonstruktøren skal kunne fremme et eget forslag, jf. § 47 første ledd tredje punktum. Dette vil fort kunne fremstå som et konkurrerende forslag som rokker ved hele forutsetningen om at rekonstruksjonsprosessen skal drives av skyldneren selv. Advokatforeningen mener derfor at ordningen i § 47 første ledd tredje punktum bør utgå.»

I høringen av høringsnotatet 20. mars 2024, der departementet gikk bort fra forslaget om at rekonstruktøren skulle kunne fremme et alternativt rekonstruksjonsforslag, uttaler Konkursrådet at det er positivt at departementet har gått bort fra dette forslaget. Konkursrådet viser til at ettersom det nye lovforslaget innebærer at det alltid er skyldneren som utformer rekonstruksjonsplanen, påhviler pliktene styret i selskapet.

12.1.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i hovedsak å videreføre de gjeldende reglene om skyldnerens utarbeidelse av rekonstruksjonsplanen, men med enkelte endringer som fremgår av lovforslaget § 30. Departementet foreslår regler som samlet sett tar sikte på å gi skyldneren større fleksibilitet i utarbeidelsen av planen enn det som følger av de gjeldende reglene i rekonstruksjonsloven. Det foreslås i § 30 første ledd at skyldneren skal utarbeide et forslag til rekonstruksjonsplan, som skal drøftes med rekonstruksjonsutvalget. Etter lovforslaget kan det holdes et innledende fordringshavermøte i tillegg til et møte før avstemningen over rekonstruksjonsplanen, jf. § 19 første ledd og § 36. Formålet med det innledende møtet er å starte skyldnerens og fordringshavernes dialog om rekonstruksjonsplanen og mulige løsninger, men det stilles ikke noe krav om at skyldneren skal fremlegge et forslag til rekonstruksjonsplan i forkant av eller på dette innledende møtet.

Departementet går ikke inn for at andre enn skyldneren skal kunne legge frem et forslag til rekonstruksjonsplan. Det er skyldneren som må kunne oppfylle og leve med konsekvensene av rekonstruksjonsplanen, og det er skyldnerens styre som har ansvaret for selskapet. Departementet har vanskelig for å se at rekonstruktøren eller fordringshaverne har forutsetninger for å kunne utarbeide et forslag til rekonstruksjonsplan uten medvirkning fra skyldneren selv. Selv om man stiller krav om at skyldneren må samtykke til at rekonstruksjonsplanen legges frem for avstemning, vil det være en fare for at et slikt forslag blir et «blindspor» i forhandlingen, som i tillegg vil stjele verdifull tid. Departementet har forståelse for synspunktene i høringen om behovet for å øke fordringshavernes innflytelse på rekonstruksjonsforhandlingen. Departementet foreslår derfor at skyldnerens forslag til rekonstruksjonsplan skal drøftes på et fordringshavermøte før avstemningen, slik at fordringshaverne kan gjøre seg kjent med andre fordringshaveres syn på forslaget, se lovforslaget § 36. Dette vil gi fordringshavere som har innvendinger mot forslaget, mulighet til å fremlegge sine synspunkter og alternative løsninger for de øvrige fordringshaverne, uten at selve rekonstruksjonsplanen utarbeides av fordringshaverne eller rekonstruktøren. I tillegg foreslår departementet at fordringshaverne gis anledning til å spille inn forslag til medlemmer av kreditorutvalget på et tidlig tidspunkt i forhandlingen, se lovforslaget § 6 første ledd annet punktum og § 7 annet ledd annet punktum. Forslaget til rekonstruksjonsplan skal etter lovforslaget § 30 drøftes med rekonstruksjonsutvalget. Dersom det første forslaget til rekonstruksjonsplan ikke oppnår det nødvendige flertallet for stadfestelse ved avstemningen over planen, kan skyldneren bare legge frem et nytt forslag dersom rekonstruksjonsutvalget finner å kunne anbefale det nye forslaget. Dette fremgår av lovforslaget § 42 første ledd. Departementet antar at disse forslagene samlet vil ivareta hensynet til fordringshavernes behov for innflytelse på og medvirkning under rekonstruksjonsforhandlingen på en god måte.

Det foreslås en ny bestemmelse med krav til innholdet i rekonstruksjonsplanen i lovforslaget § 31, som i hovedsak bygger på direktivets krav til innhold i planen. Bestemmelsen er nærmere omtalt i merknaden til bestemmelsen.

12.2 Tiltak som kan foreslås i en rekonstruksjonsplan

12.2.1 Gjeldende rett

Rekonstruksjonsloven § 34 første ledd angir hva en rekonstruksjon med tvangsakkord innholdsmessig kan gå ut på. Dette omfatter betalingsutsettelse (tvungent moratorium), prosentvis reduksjon av gjelden (alminnelig tvangsakkord), at gjelden helt eller delvis omgjøres til egenkapital (tvangsakkord ved konvertering), overdragelse av hele eller deler av skyldnerens virksomhet og eiendeler til en ny eier uten at skyldnerens virksomhet blir likvidert (rekonstruksjonsoverdragelse), overdragelse og avvikling av hele eller deler av skyldnerens virksomhet og eiendeler mot at skyldneren frigjøres for den delen av gjelden som ikke dekkes ved likvidasjonen (tvungen likvidasjonsakkord), og en kombinasjon av disse ordningene. I annet ledd er det presisert at en tvangsakkord kan gå ut på at enhver fordringshavers samlede krav skal dekkes fullt ut opptil en viss sum. Reglene i første ledd gjelder i så fall for den overskytende delen av fordringene. Listen over tiltak en rekonstruksjonsplan kan gå ut på, er utvidet sammenlignet med konkurslovens regler om gjeldsforhandling, som lister opp tvungent moratorium, alminnelig tvangsakkord, tvungen likvidasjonsakkord og/eller en kombinasjon av disse ordningene, jf. konkursloven § 30 første ledd.

Som hovedregel kan en ordning med omgjøring av gjeld til egenkapital bare omfatte fordringshavere som samtykker til dette, jf. rekonstruksjonsloven § 34 tredje ledd. Loven åpner likevel for at retten ved kjennelse kan beslutte at ordningen skal omfatte samtlige fordringshavere når tungtveiende hensyn taler for det, og når den eller de av fordringshaverne som har nektet samtykke, åpenbart ikke har rimelig grunn til dette.

Etter konkurslovens gjeldsforhandlingsregler er det stilt krav om minimumsdividende ved tvangsakkord, jf. konkursloven § 30 annet ledd. En alminnelig tvangsakkord må etter denne bestemmelsen gå ut på betaling av minst 25 prosent av de alminnelige fordringshavernes tilgodehavender. Unntak gjelder dersom «akkordforslaget vedtas av samtlige kjente stemmeberettigede fordringshavere, eller hvis skyldnerens insolvens skyldes uhell som ikke kan tilregnes ham», jf. § 30 fjerde ledd. I rekonstruksjonsloven er kravet om minimumsdividende fjernet, jf. § 34. Dette var i samsvar med forslaget til utreder Leif Villars-Dahl i utredningen «Rekonstruksjon i turbulente tider», som rekonstruksjonsloven bygger på.

I rekonstruksjonsloven ble det åpnet for at eierne kan berøres av en tvangsakkord ved at flertallskravet for enkelte selskapsbeslutninger lempes dersom beslutningen inngår som en del av en tvangsakkord, jf. ovenfor om at en tvangsakkord kan gå ut på at gjelden helt eller delvis omgjøres til egenkapital. Aksjeeiere eller andre eiere har ikke stemmerett etter rekonstruksjonsloven. Omfatter rekonstruksjonen konvertering av gjeld til egenkapital, forutsetter imidlertid gjennomføringen av planen også selskapsrettslige beslutninger etter aksjeloven eller allmennaksjeloven. Rekonstruksjonsloven § 35 gjør unntak fra aksjelovens og allmennaksjelovens regler slik at kapitalforhøyelse, nødvendige vedtektsendringer og beslutning om fravikelse av fortrinnsretten, jf. kapittel 10 i de to lovene, kan besluttes av selskapets generalforsamling med alminnelig flertall, og tilsvarende der rekonstruksjonen går ut på at det skal utstedes finansielle instrumenter etter reglene i aksjeloven og allmennaksjeloven kapittel 11 eller nedsetting av aksjekapitalen etter kapittel 12.

12.2.2 Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet

Rekonstruksjon er i rekonstruksjons- og insolvensdirektivet vidt definert i artikkel 2 nr. 1 underpunkt 1 som:

«foranstaltninger med sigte på at rekonstruere skyldners virksomhed, som indebærer en ændring af sammensætningen af, vilkårene for eller strukturen i skyldners aktiver og passiver eller af enhver anden del af skyldners kapitalstruktur, såsom salg af aktiver eller dele af virksomheden og, hvis dette er foreskrevet i national ret, frasalg af virksomheden som en going concern samt eventuelle nødvendige driftsændringer, eller en kombination af disse elementer».

Det er fremhevet at rammene for forebyggende rekonstruksjon først og fremst bør gjøre det mulig for skyldnere å rekonstruere effektivt på et tidlig tidspunkt og med sikte på å unngå insolvens og dermed begrense unødig konkurs i levedyktige virksomheter, jf. fortalen punkt 2. Rammene bør medvirke til å forhindre tap av arbeidsplasser og tap av know-how og kompetanse. De bør også medvirke til å maksimere den samlede verdien for fordringshaverne sammenlignet med det de ville ha mottatt ved likvidasjon, eller det som i direktivet er omtalt som «det næstbedste alternativ i mangel af en plan», samt for eiere og økonomien som helhet.

En begrensning for hvilke tiltak en rekonstruksjonsplan kan gå ut på, følger av direktivet artikkel 10 nr. 2 bokstav d, jf. artikkel 2 nr. 1 underpunkt 6 om testen av «fordringshavernes beste interesse», som viser til at kriteriet skal anses oppfylt hvis

«ingen kreditor, der ikke samtykker, vil blive stillet ringere i en rekonstruktionsplan, end en sådan kreditor ville blive, hvis den normale prioritetsrækkefølge i en likvidation i henhold til national ret var blevet anvendt, enten i tilfælde af likvidation, uanset om der er tale om en gradvis afvikling eller frasalg som en going concern, eller i tilfælde af det næstbedste alternativ, hvis rekonstruktionsplanen ikke var blevet stadfæstet».

Testen av fordringshavernes beste interesse er også omtalt i punkt 9 og punkt 14.3.

12.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 13. januar 2023 foreslo departementet en åpen regulering av hva en rekonstruksjon med tvangsakkord kan gå ut på, sammenlignet med rekonstruksjonsloven og gjeldsforhandlingsreglene i konkursloven. Etter forslaget kunne en rekonstruksjon med tvangsakkord gå ut på alle de tiltak som anses nødvendige for å avhjelpe skyldnerens økonomiske vanskeligheter og sikre at skyldnerens virksomhet helt eller delvis skal kunne videreføres av skyldneren eller noen andre. Forslaget innebar også en videreføring av opphevelsen av kravet til minimumsdividende.

Begrensningene i hva et forslag kan gå ut på med bindende virkning, vil etter forslaget i stedet følge av andre regler. Partene må for det første respektere begrensninger som følger av annet regelverk, og at loven heller ikke vil gi partene rett til å fravike avtalefestede forpliktelser med mindre det følger av andre særlige regler i loven. For det andre vil begrensninger følge av reglene om stemmerett, stadfestelse av rekonstruksjonsplanen og virkningen av stadfestelsen. Reglene om virkningen av en stadfestet rekonstruksjonsplan vil innebære at det ikke kan inntas noe i planen med bindende virkning for tredjeparter.

Departementet foreslo å videreføre regelen om at omgjøring av gjeld til egenkapital som hovedregel bare kan omfatte fordringshavere som samtykker til dette, med henvisning til begrunnelsen om at det for noen fordringshavere vil være lite forenlig med deres virksomhet å være aksjeeiere i skyldnerselskapet. Sikkerhetsventilen hvor retten gis adgang til å beslutte at ordningen med omgjøring av gjeld til egenkapital likevel skal omfatte samtlige fordringshavere, ble foreslått videreført.

I høringsnotatet 20. mars 2024 ble bestemmelsen om hvilke tiltak en rekonstruksjonsplan kan gå ut på, formulert litt annerledes enn i høringsnotatet 13. januar 2023. Formålet var for det første å tydeliggjøre hvilke tiltak som får bindende virkning for alle planen berører, inkludert de som stemmer imot. I tillegg gjorde enkelte andre forslag i høringsnotatet det nødvendig med enkelte endringer, blant annet regler om at skyldneren kan velge å holde enkelte fordringshavere uberørt av en rekonstruksjonsplan, og at en vedtatt og stadfestet rekonstruksjonsplan alltid skal tre i stedet for generalforsamlingsbeslutninger etter aksjeloven eller allmennaksjeloven kapittel 10, 11 eller 12.

Det ble foreslått at rekonstruksjonsplanen, dersom det anses nødvendig for å avhjelpe skyldnerens økonomiske vanskeligheter, kan binde parter som er berørt av rekonstruksjonsplanen, til følgende:

• 1. tiltak som endrer rettigheter og forpliktelser knyttet til fordringer som kan omfattes av rekonstruksjonsplanen, og

• 2. tiltak etter aksjeloven eller allmennaksjeloven kapittel 10, 11 eller 12.

Departementet ba om høringsinstansenes syn på om det er behov for at det i loven gis eksempler på hvilke tiltak som er tillatt, eventuelt om det bør gis en uttømmende oversikt over tiltak som kan foreslås i planen, slik som etter gjeldende rett. Departementet ba særskilt om høringsinstansenes syn på om adgangen til å endre rettigheter og forpliktelser for pantesikrede fordringshavere bør spesifiseres nærmere i lovteksten, og i så fall hvilke former for endringer som bør kunne pålegges de pantesikrede fordringshaverne.

Departementet foreslo videre at det ved konvertering av gjeld til egenkapital ikke lenger skal kreves samtykke fra fordringshaverne, men heller at fordringshavere som ikke ønsker gjeldskonvertering, aktivt må motsette seg det. Formålet med forslaget var å gjøre det klart at det ikke kreves eksplisitt samtykke fra fordringshaverne.

12.2.4 Høringsinstansenes syn

I høringen av høringsnotatet 13. januar 2023 uttaler Oslo tingrett at reguleringen for frivillig rekonstruksjon og tvangsakkord bør være lik, og at reglene om tvangsakkord bør angi hva en rekonstruksjon kan gå ut på, slik som i rekonstruksjonsloven § 34.

Skatteetaten stiller seg positiv til at det kreves samtykke fra kreditor for at gjeld skal omdannes til egenkapital, og uttaler:

«Departementet legger til grunn at offentlige organer normalt vil ha rimelig grunn til å motsette seg en ordning med konvertering av gjeld. Skatteetaten støtter dette og kan selv ikke se tilfeller hvor vi som offentlig organ ikke skulle ha rimelig grunn til å motsette oss at gjeld konverteres til aksjer.»

Nordic Trustee uttaler følgende om at rekonstruksjonsplanen kan gå ut på tiltak som anses nødvendige for å avhjelpe skyldnerens økonomiske vanskeligheter:

«Etter § 37 kan en tvangsakkord gå ut på de tiltak som anses nødvendige. Videre skal tiltakene også sikre at virksomheten kan drives videre av skyldneren eller noen andre.

Dette må sees i sammenheng med oppfyllelse av testen om fordringshavernes beste interesser, som er et minimumskrav som angir nedre grense for hva et akkordforslag skal kunne gå ut på.

Men det er også viktig at løsningen ikke er unødig byrdefull for fordringshaverne. All gjeld som skrives ned innebærer en formuesoverføring fra fordringshaverne til aksjonærene. I stedet for å skyte inn penger i et selskap som trenger likviditet, vil aksjonærene gjennom en rekonstruksjon kunne skrive ned mer av gjelden enn det som er nødvendig, for deretter å skyte inn kapital i et selskap med mindre gjeld.

En slik situasjon er ikke rimelig og vil svekke tilliten til rekonstruksjonsinstituttet. Nødvendighetsbegrepet i § 37 må derfor tolkes slik at dette forhold hensyntas. Det skal altså ikke saneres mere gjeld enn det som er nødvendig for videre drift. Dette er et høyere nivå enn hva som er beskrevet som minimumet etter «beste-interesse testen». Videre bør det ikke kunne skje noen nedskrivning og/eller konvertering av gjeld til aksjer, uten at gamle aksjer nedskrives.»

Nordic Trustee uttaler seg også om konvertering av gjeld til egenkapital:

«Skyldneren har ofte også behov for ny frisk kapital, og den mest hensiktsmessige måte å skaffe dette på er normalt ved en aksjeemisjon. Det er eksisterende aksjonærer som har fortrinnsrett til tegning av nye aksjer. Dette har en klar oppside for dem gjennom muligheten til å kunne tegne ny egenkapital i en rekonstruert skyldner fremfor før rekonstruksjonen hvor skyldneren hadde en høyere gjeldsgrad. Denne fordelen er da gitt til eksisterende aksjonærer på bekostning av de fordringshaverne som har nedskrevet sin gjeld.

Konvertering av gjeld til egenkapital vil kunne avbøte denne ubalansen, ved at de berørte fordringshaverne får mulighet til å tegne aksjer i egenskap av å være innkonverterte aksjonærer. Men etter vår erfaring foretas tildeling av nye aksjer før konverteringen skjer, slik at fordringshaverne kun blir tildelt aksjer som blir utvannet ved tegningen av ny aksjekapital. Urimeligheten vi ofte ser er også at skyldneren kun inviterer utpekte tredjeparter (ofte kun enkelte eksisterende aksjonærer og utpekte nye aksjonærer) til å tegne ny kapital. På denne måten mister fordringshaverne muligheter til å dekke inn sine tap gjennom å delta i mulig oppside i selskapet, og ubalansen er fortsatt klart i favør av aksjonærene.

Grunnen til at dette skjer er at tegning av nye aksjer i skyldneren ikke er en del av rekonstruksjonsforslaget, til tross for at det hører naturlig sammen med dette.

At fordringshaverne skal kunne delta i den mulige oppsiden som deres gjeldssanering har bidratt til, bør være uavhengig av om man velger en løsning med konvertering av gjeld til egenkapital eller bare nedskrivning av gjeld. Dette innebærer blant annet mekanismer for at de berørte fordringshaverne skal kunne få tilgang til aksjer, både i forbindelse med nedskrivning av gjeld, konvertering og utstedelse av ny kapital, må vurderes som en del av rekonstruksjonsforslaget. Det bør da tas hensyn til størrelsen av nedskrevet eller konvertert gjeld sammenholdt med restverdien av aksjekapitalen før nedskriving eller konvertering av gjeld. Retten til tegning av ny aksjekapital må ha minst samme prioritet som øvrige aksjonærer før konverteringen. Aksjonærer og kreditorer bør tilbys denne retten før andre tredjeparter.

Dette er etter vår mening et viktig prinsipp som får betydning i flere sammenhenger, og vi foreslår det inntatt som en del av lovteksten.»

I høringen av høringsnotatet 20. mars 2024 uttaler Konkursrådet, Oslo tingrett, Skattedirektoratet, Advokatforeningen og Husbanken seg om hvordan bestemmelsen om hvilke tiltak en rekonstruksjonsplan kan gå ut på, bør utformes.

Advokatforeningen har merknader til formuleringen «tiltak som endrer rettigheter og forpliktelser knyttet til fordringer som omfattes av rekonstruksjonsplanen», og uttaler:

«Advokatforeningen legger til grunn at bestemmelsen ikke er ment å åpne for en alminnelig revisjon av fordringer, enten disse er basert på avtale eller ikke. Advokatforeningen viser i den forbindelse til høringsnotatet 13. januar 2023 punkt 10 hvor man oppfatter at departementet ikke ønsket å innføre en slik alminnelig revisjonsmekanisme. Men spørsmålet blir da hvilke nærmere typer «rettigheter og forpliktelser knyttet til fordringer» som er ment omfattet av nevnte bestemmelse. Advokatforeningen går ut fra at man med «fordringer» bare sikter til pengekrav og ikke krav på naturalytelser (for eksempel en kjøpers krav på å få levert salgsgjenstanden fra skyldneren/selgeren). Videre antas at fordringsbegrepet skal omfatte alle typer pengekrav, uavhengig av om de er basert på avtale (for eksempel en låneavtale) eller annet rettsgrunnlag (for eksempel alminnelige erstatningsregler utenfor kontrakt). Advokatforeningen mener at avgrensningen av hva som omfattes av formuleringen «rettigheter og forpliktelser knyttet til fordringer», bør klargjøres nærmere i motivene.»

Når det gjelder formuleringen «å avhjelpe skyldnerens økonomiske vanskeligheter», uttaler Advokatforeningen:

«Det avgjørende/retningsgivende for hva en rekonstruksjonsplan skal kunne gå ut på, bør ikke være «å avhjelpe skyldnerens økonomiske vanskeligheter». Advokatforeningen legger til grunn at mange skyldnere fortsatt kan forventes å ha «økonomiske vanskeligheter» selv om man lykkes med en rekonstruksjon. Formuleringene bør i stedet knyttes opp til det som er hovedformålet med rekonstruksjonsinstituttet – å bidra til at ellers levedyktige virksomheter kan overleve – uten at man derved nødvendigvis skal ha avhjulpet alle skyldnerens økonomiske vanskeligheter.»

Konkursrådet uttaler følgende:

«Bestemmelsen åpner for å gjøre endringer i rettigheter som for eksempel låneavtaler som er tilpasset hver enkelt rekonstruksjon og gruppe av kreditorer. Dette er positivt, men det bør sies noe i forarbeidene om grensedragningen mot avtalerevisjon.»

Husbanken uttaler i høringen at en åpen regulering av hvilke tiltak en rekonstruksjonsplan kan gå ut på, kan utfordre Husbankens regelverk. Husbanken uttaler følgende:

«Husbanken har hjemmel til å delta i gjeldsforhandlinger jf. husbankloven § 8. Vi antar at denne vil være dekkende hjemmel også for å kunne delta i en rekonstruksjon, siden rekonstruksjon er ment å erstatte gjeldsforhandling i konkurs. Vi står imidlertid ikke helt fritt mht. virkemidler/tiltak vi kan tilby vår låntaker ved betalingsproblemer. Dette er regulert i husbankloven med forskrifter, samt retningslinjer og veiledere som utdyper regelverket. Spesielle vilkår og begrensninger for lån/tilskudd som er gitt, fremkommer dessuten av tilsagnsbrev og kreditt-/tilskuddsavtalen.

Det vil f.eks. ikke være mulig for Husbanken å omgjøre gjeld til egenkapital, og vi kan bare ettergi gjeld helt eller delvis om den er «uerholdelig». Andre eksempler er begrensninger mht. forlengelse av lånets løpetid og i hvilken grad forfalte renter kan omgjøres til lån. Siden forslaget legger opp til en åpen regulering av tiltak/virkemidler som kan foreslås, kan Husbankens regelverk her bli utfordret.»

Det er ulike syn blant høringsinstansene på spørsmålet om lovteksten bør inneholde eksempler på tiltak en rekonstruksjonsplan kan gå ut på. Konkursrådet og Oslo tingrett mener lovteksten bør inneholde slike eksempler. Advokatforeningen og Skattedirektoratet mener på sin side at lovteksten ikke bør inneholde eksempler på tiltak en rekonstruksjonsplan kan gå ut på.

Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen mener at loven bør inneholde en «åpen regulering», altså at loven ikke uttrykkelig og spesifikt angir hva en rekonstruksjonsplan kan gå ut på. Advokatforeningen synes heller ikke at lovteksten behøver å gi eksempler på hva en rekonstruksjonsplan kan gå ut på. En slik eksemplifisering kan dessverre fort bli oppfattet som en uttømmende angivelse av hva rekonstruksjonsplanen kan gå ut på (selv om det fremgår av lovteksten at oppregningen bare utgjør eksempler som ikke er ment å være uttømmende), med den risiko at man kan miste ønsket fleksibilitet ved utformingen av rekonstruksjonsforslag. Men Advokatforeningen mener samtidig at det er viktig at forarbeidene gir eksempler på hva en rekonstruksjonsplan kan gå ut på.»

Skattedirektoratet uttaler:

«En uttømmende oversikt kan gi forutsigbarhet og redusere antallet konflikter. På samme måte som for de pantsikrede kreditorene, mener Skattedirektoratet at bestemmelsen ikke bør liste opp aktuelle tiltak. Vi vektlegger da at en uttømmende liste kan begrense kreative løsninger til beste for videre drift og kreditorfellesskapet.»

Konkursrådet uttaler:

«I en rekonstruksjonsprosess handler det om å få til gode løsninger som er tilpasset det enkelte foretak. Da er det avgjørende å ha stor fleksibilitet i hvilke løsninger og tiltak som kan benyttes i rekonstruksjonsprosessen. Det kan være hensiktsmessig at lovteksten av pedagogiske grunner eksemplifiserer generelle typer tiltak som kan inngå i en rekonstruksjonsplan. Dersom departementet velger å foreslå at det gis eksempler på tiltak i lovbestemmelsen, er det imidlertid viktig at det tydelig fremgår at listen ikke er uttømmende, det vil si med utgangspunkt i den lovtekst som departementet nå har foreslått, etterfulgt av «for eksempel …».»

Oslo tingrett uttaler:

«Når det gjelder hvilke tiltak som kan foreslås i en rekonstruksjonsplan er Oslo tingrett av den oppfatning at det bør fremgå av lovteksten hvilke tiltak som er mulige, slik som i dagens lov i § 34, men uten at listen gjøres uttømmende. En uttømmende liste vil begrense muligheten for å finne kreative løsninger. På den annen side er det etter vår mening viktig at loven gir veiledning om hva som skal kunne foreslås i en rekonstruksjonsplan.»

Flere høringsinstanser har også uttalt seg særskilt om lovteksten bør spesifisere nærmere hvilke former for endringer som bør kunne pålegges de pantesikrede fordringshaverne.

Oslo tingrett gir uttrykk for følgende:

«Etter vår oppfatning bør det i lovteksten spesifiseres/eksemplifiseres hvilke former for endringer som skal kunne pålegges de pantesikrede fordringshaverne. Det er imidlertid viktig at en slik oppregning ikke gjøres uttømmende eller bidrar til å snevre inn det mulighetsrommet man har for å finne løsninger. Etter Oslo tingretts mening vil en slik utforming av lovteksten gi god veiledning for dem som skal anvende loven.»

Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen antar at det kan bli utfordrende å spesifisere nærmere i lovteksten hvordan panthavere skal kunne berøres av et rekonstruksjonsforslag. Det vil her være vanskelig å overskue de mange ulike situasjonene som i praksis kan oppstå i fremtidige rekonstruksjonsforhandlinger. Den kredittgivning som ytes av private finansforetak (banker og forsikringsselskaper) samt statlige parter som Innovasjon Norge og Eksfin, er underlagt et omfattende regelverk. Advokatforeningen utelukker ikke at særlige hensyn kan gjøre seg gjeldende i enkelte situasjoner som kan utelukke visse typer løsningsforslag. Advokatforeningen antar imidlertid at de nevnte panthaverne selv er nærmest til å redegjøre for slike særlige forhold i denne høringsrunden. I den grad rekonstruksjonsloven skal åpne for løsninger som vil kunne bryte med det regelverket sikrede kreditorer er underlagt eller få særlig byrdefulle virkninger for disse kreditorene på grunn av slikt regelverk, bør departementet uansett vurdere om det er behov for å presisere dette, enten i rekonstruksjonsloven eller i det aktuelle regelverket (lov eller forskrift) som i så fall skal kunne fravikes for vedkommende part.

Hvis man velger å ikke angi presist og spesifikt i lovteksten hvordan sikrede kreditorer skal kunne berøres av et rekonstruksjonsforslag, mener Advokatforeningen uansett at det er viktig at det gis konkrete eksempler i forarbeidene på hvordan panthaverne skal kunne berøres. Mulige eksempler her kan her være utsatt betaling av renter og avdrag, nedsettelse av rentesats, ettergivelse av deler av hovedstol, lettelser i finansielle lånevilkår/»covenants», mv.»

Konkursrådet mener det ikke er nødvendig at lovteksten spesifiserer adgangen til å endre rettigheter og forpliktelser for fordringshaverne nærmere, men at forarbeidene til loven bør gi veiledning om hva som ligger i dette. Konkursrådet uttaler:

«Det kunne være eksemplifisert i forarbeidene hvilke endringer departementet ser for seg: som endring av avdragstid og -frihet på lån, renteutsettelse eller rentefritak, endring av rentesats og løpetid på kreditten, reduksjon av hovedstol og sikkerhet, samt ombytte av pant.»

Finans Norge mener adgangen til å gjøre endringer i betingelser og vilkår for sikrede kreditorer må tidsbegrenses og ikke gjelde for mer enn tre år, og uttaler:

«En slik regulering vil gi en viss forutberegnelighet for sikrede kreditor. Det vil være kostbart for sikrede kreditor å nedskrive og være i en rekonstruksjonsforhandling over flere år, og innebære en vesentlig kapitalbinding.»

Skattedirektoratet gir uttrykk for følgende:

«Skattedirektoratet ser det ikke som nødvendig å uttømmende liste opp hvilke tiltak det er adgang til å inkludere i planen, men ser det som en fordel at forarbeidene gir eksempler på aktuelle tiltak, ettersom dette er nytt i norsk rett. Skattedirektoratet ser det også som en fordel om forarbeidene gir noen føringer for hvilke momenter som er relevante når man vurderer hvorvidt kreditor må tåle bytte av panteobjekt. Det antas at flere forhold enn pantets verdi vil måtte hensyntas, slik som volatilitet og hvor lett omsettelig et panteobjekt er.

Ved utleggspant gjelder saksbehandlingsreglene i kapittel 5 og 6 i tvangsfullbyrdelsesloven. Skatteetaten stiller spørsmål ved om dette i gitte tilfeller kan påvirke adgangen til å endre pantobjekt. Dette gjelder særlig når rekonstruksjon gjennomtvinges overfor utleggspantehaver som utgjør mindretallet i sin klasse.»

Innovasjon Norge uttaler:

«Dersom departementet ønsker å innføre bestemmelser knyttet til endringer i lånebetingelsene er det Innovasjon Norges vurdering at det er lite hensiktsmessig med en spesifisering av hvilke endringer som sikrede fordringshavere kan pålegges, derimot bør det presiseres at endringene ikke må påføre pantekreditorene en urimelig eller uforholdsmessig byrde/kostnad, at endringene må være av kortere varighet og at de sikrede fordringshavere, tross de endrede betingelser, må stilles bedre enn ved konkurs.»

Innovasjon Norge bemerker for øvrig at løsninger som innebærer endringer i lånebetingelsene, kan være mindre gunstige enn konkurs for sikrede fordringshavere, og uttaler:

«Eksempelvis vil et pålagt rentefritak på lån under vår lavrisikolån-ordning påføre Innovasjon Norge en merkostnad da vi, uavhengig av om debitor betaler renter, må betale en innlånsrente, mens en løsning som innebærer renteakkumulering vil øke tapspotensialet. En løsning som innebærer rentefritak eller renteakkumulering – spesielt over en lenger periode – vil dermed kunne stille Innovasjon Norge i en dårligere situasjon enn en konkurs.»

Finans Norge har i høringen gitt uttrykk for at lovreglene må balansere forholdet mellom eierne og kreditorene på en god måte, og at det blant annet kan gjøres ved at kreditorene får adgang til å fremme alternative forslag til rekonstruksjonsplan, eller at kreditorene får fortrinnsrett til å tegne seg i nye emisjoner. Finans Norge mener at dersom rekonstruksjonsforslaget innebærer at kreditorene skal ta et tap, mens eksisterende egenkapital skal videreføres, bør det stilles krav om at dette skal omtales og begrunnes i rekonstruksjonsplanen.

12.2.5 Departementets vurdering

Formålet med å regulere hvilke tiltak en rekonstruksjonsplan kan gå ut på, er å fastsette hvilke tiltak fordringshaverne og eierne kan pålegges dersom rekonstruksjonsplanen stadfestes. Tiltaksbestemmelsen setter en ramme for hva mindretallet kan bindes til mot sin vilje.

En rekonstruksjonsplan inneholder ofte en beskrivelse av flere tiltak enn de tiltakene partene kan bindes til gjennom stadfestelsen. Det kan for eksempel forutsettes i rekonstruksjonsplanen at eksisterende aksjeeiere skal bidra med frisk egenkapital, at virksomheten skal selges til nye eiere som skal bidra med ny egenkapital, at det skal innhentes ny egenkapital gjennom emisjoner eller utstedelse av obligasjonslån eller andre lignende betingelser. Det er ingenting i veien for at slike tiltak tas med i rekonstruksjonsplanen og er betingelser som må være oppfylt for at rekonstruksjonsplanen skal være bindende. Partene i rekonstruksjonsforhandlingen (og tredjeparter) kan imidlertid ikke pålegges slike forpliktelser utelukkende gjennom stadfestelsen av rekonstruksjonsplanen. For eksempel kan ikke en aksjeeier pålegges å skyte inn ny egenkapital mot sin vilje, jf. i den forbindelse aksjeloven og allmennaksjeloven § 1-2 annet ledd, og en tredjepart kan ikke pålegges å kjøpe virksomheten etter rekonstruksjonen. Slike forpliktelser krever et annet rettslig grunnlag, for eksempel en selvstendig avtale.

I rekonstruksjonsloven § 34 listes det som nevnt opp hva en rekonstruksjon med tvangsakkord innholdsmessig kan gå ut på, og opplistingen er uttømmende. I høringsnotatet 13. januar 2023 ble det foreslått en langt åpnere angivelse av hva en rekonstruksjonsplan kan gå ut på. Med en slik regulering ville begrensningene for hva et forslag med bindende virkning kan gå ut på, følge av annet regelverk eller avtalefestede forpliktelser.

Selv om en åpen regulering kan gi et større rom for kreative løsninger i rekonstruksjonsplanen, kan det samtidig oppstå tolkningstvil og uklarhet om hvilke tiltak som kan fastsettes med bindende virkning uten annet rettsgrunnlag. Slik departementet ser det, bør det derfor settes noen rammer for hvilke tiltak som kan vedtas med bindende virkning i rekonstruksjonsplanen. Ved å sette noen slike rammer trekkes grensene mot forutsetninger og betingelser for rekonstruksjonsplanen som må inngås på avtalemessig grunnlag, tydeligere opp. Samtidig trenger ikke dette å bety at aktuelle tiltak må listes opp i loven, slik det er gjort i gjeldende lov.

Departementet foreslår på bakgrunn av dette i hovedsak å følge opp forslaget til bestemmelse om hvilke tiltak rekonstruksjonsplanen kan gå ut på, slik dette var utformet i høringsnotatet 20. mars 2024. I lovforslaget § 33 første ledd nr. 1 foreslås det at fordringshaverne kan pålegges at det gjøres endringer i rettigheter eller forpliktelser «knyttet til dekning av eller sikkerhet for fordringer som kan omfattes av rekonstruksjonsplanen etter § 32».

Som det fremgår, er tiltaksbestemmelsen begrenset til de fordringer som kan omfattes av planen etter § 32. Planen kan etter dette fastsette endringer i rettigheter og forpliktelser knyttet til fordringer som skriver seg fra tiden før åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, med mindre fordringen faller inn under unntaket i § 32 annet punktum.

Med «endrer rettigheter og forpliktelser» menes at rekonstruksjonsplanen gjør endringer i fordringshaverens rettigheter eller plikter knyttet til den fordringen som omfattes av rekonstruksjonsplanen etter lovforslaget § 32. Endringen kan gjelde hva fordringshaveren har krav på i oppgjøret, hvordan oppgjøret skal skje, og når oppgjøret skal skje, eller den kan gjelde endringer i sikkerheten for fordringen. Typisk vil endringene gjelde retten til å få full betaling av fordringen, renteendringer, utsatt betalingstid eller bytte av panteobjekt. Når det gjelder oppgjørsmåte, begrenser lovforslaget ikke oppgjøret til oppgjør i penger. Det vil være stadfestelsesreglene, samt lovforslaget § 33 annet ledd om at et tiltak ikke kan stride mot annen lovgivning, se nedenfor, som setter begrensningene for hvilken oppgjørsform som kan godtas.

Bestemmelsen gir ikke noen generell rett til å fravike avtalefestede forpliktelser. Det kan etter departementets syn være grunn til å tydeliggjøre i lovteksten at det er betalingsforpliktelsen til skyldneren og sikkerheten for pantesikrede krav rekonstruksjonsplanen kan endre med virkning for fordringene som er omfattet av planen. Departementet foreslår å presisere dette ved at det i lovteksten er tatt inn at det er rettigheter og forpliktelser knyttet til «dekning av eller sikkerhet for» fordringene som kan endres.

Når det gjelder rekonstruksjonsplanens virkninger for eierne, foreslår departementet at planen kan gå ut på at det som ledd i rekonstruksjonen besluttes kapitalforhøyelse, kapitalnedsettelse eller utstedelse av finansielle instrumenter etter aksjeloven eller allmennaksjeloven kapittel 10, 11 eller 12 uten generalforsamlingsbehandling, slik at en vedtatt og stadfestet rekonstruksjonsplan erstatter de nødvendige generalforsamlingsbeslutningene for slike tiltak, jf. lovforslaget § 33 første ledd nr. 2 og § 34. Det vises her også til omtalen i punkt 11.

Fordringer som omfattes av tiltak etter lovforslaget § 33 første ledd nr. 1, gir stemmerett ved avstemningen over rekonstruksjonsplanen, jf. lovforslaget § 38. Fordringene bindes også til rekonstruksjonsplanens tiltak gjennom lovforslaget § 52. Tilsvarende vil eierne ha stemmerett over rekonstruksjonsplanen etter lovforslaget § 38 hvis det foreslås tiltak etter § 33 første ledd nr. 2, og de vil bindes av tiltakene etter lovforslaget § 52.

I høringen ba departementet som nevnt om synspunkter på om lovteksten bør gi eksempler på konkrete tiltak en rekonstruksjonsplan kan gå ut på for fordringshaverne. Etter departementets syn er det både fordeler og ulemper med en slik eksemplifisering. Eksempler er et pedagogisk hjelpemiddel som vil gi en oversikt over tiltak en rekonstruksjonsplan vanligvis vil kunne inneholde. Samtidig er det, som flere høringsinstanser har pekt på, en fare for at opplistingen likevel vil oppfattes som uttømmende og virke som et hinder for andre løsninger i rekonstruksjonsplanen. I høringsnotatet ble det særskilt drøftet om det bør spesifiseres i lovteksten hvilke endringer i de pantesikredes stilling som rekonstruksjonsplanen kan gå ut på. Høringsinstansene er delt i synet på dette. Departementet har kommet til at lovteksten ikke bør inneholde eksempler på hvordan pantesikrede fordringer eller andre fordringer kan berøres. Det er mange ulike tiltak som kan være aktuelle i en rekonstruksjonsplan, og det gir ikke nødvendigvis noen verdi å liste opp enkelte av disse. Ettersom det fremgår av lovforslaget at endringene må angå dekningen av eller sikkerheten for fordringen, settes det uansett nokså tydelige rammer for hvilke tiltak som omfattes.

Etter rekonstruksjonsloven § 34 første ledd nr. 4 kan en rekonstruksjon med tvangsakkord gå ut på at skyldnerens virksomhet helt eller delvis overdras til en ny eier uten at skyldnernes virksomhet blir likvidert (rekonstruksjonsoverdragelse). Det er noe uklart hva som er ment regulert gjennom bestemmelsen, slik den er utformet. Bestemmelsen i § 34 om hva en rekonstruksjon med tvangsakkord kan gå ut på, må sees i sammenheng med rekonstruksjonsloven § 54 om hvilke fordringer akkorden er bindende for. Bestemmelsen i § 34 kan ikke regulere andre sider av en virksomhetsoverdragelse enn forholdet til fordringshavere med fordringer som skriver seg fra tiden før åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, ettersom det er disse som har stemmerett over tvangsakkorden og blir bundet av den. Forholdet til kontraktsmotparter i løpende kontraktsforhold (annet enn for fordringer som skriver seg fra tiden før åpningen), eller forholdet til eierne, omfattes ikke av bestemmelsen. En mulig måte å forstå bestemmelsen på, er at fordringshavere med fordringer som skriver seg fra tiden før åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, og som bindes av akkorden etter rekonstruksjonsloven § 54 første ledd første punktum, bindes til å akseptere et eventuelt debitorskifte ved virksomhetsoverdragelsen. Denne virkningen er imidlertid begrenset. Akkorden binder ikke de fordringshaverne som omfattes av § 54 første ledd annet punktum, og det er ikke gitt bestemmelser om hva som er rettsvirkningen av en virksomhetsoverdragelse for fremtidige forpliktelser for skyldnerens løpende avtaleforhold.

Departementet tar ikke stilling til hvordan den gjeldende bestemmelsen i rekonstruksjonsloven § 34 første ledd nr. 4 skal forstås. Når det gjelder lovforslaget, vil det falle inn under ordlyden i § 33 første ledd nr. 1 at det i rekonstruksjonsplanen fastsettes at fordringer som etter § 32 kan omfattes av rekonstruksjonsplanen, det vil si eldre gjeld, skal gjøres opp ved tvungent debitorskifte. Dersom det skal åpnes for at en stadfestet rekonstruksjonsplan skal kunne gå ut på virksomhetsoverdragelse med den virkningen at alle skyldnerens kontraktsmotparter må akseptere tvungent debitorskifte, må reglene utformes annerledes. Man kunne i og for seg se for seg regler om virksomhetsoverdragelse som berører alle (eller de fleste) av skyldnerens fordringshavere, slik at alle som berøres av overdragelsen, har stemmerett, og ved at det inntas bestemmelser i kapittel 7 i dekningsloven om virkningen av virksomhetsoverdragelse for skyldnerens løpende kontrakter. Departementet foreslår imidlertid ikke slike mer omfattende regler om virksomhetsoverdragelse nå. Slike regler vil gripe inn i bestående avtaleforhold og har heller ikke vært på høring.

Skattedirektoratet har i høringen reist spørsmål om hvilke momenter som er relevante for vurderingen av når en pantesikret fordringshaver må tåle bytte av pantobjekt (se i den forbindelse punkt 10.2). Skattedirektoratet peker på at flere forhold enn pantets verdi vil måtte hensyntas, slik som volatilitet og hvor lett omsettelig et pantobjekt er. Departementet er enig i dette. Vurderingen må nødvendigvis bli konkret, både med tanke på om det gjelder begrensninger i adgangen til å bytte pantobjekt etter øvrig regelverk, og om et bytte vil gi fordringshaveren tilsvarende sikkerhet som med det opprinnelige pantobjektet. Ved vurderingen av hva som utgjør tilsvarende sikkerhet, vil både omsetteligheten av pantobjektet og hvor utsatt objektet er for verdisvingninger, måtte hensyntas.

Finans Norge har i høringen tatt til orde for at tiltakene som berører pantesikrede fordringshavere i en rekonstruksjonsplan, bør tidsbegrenses til inntil tre år fra vedtakelsen av rekonstruksjonsplanen. Finans Norge peker på at en slik regulering vil gi en viss forutberegnelighet for disse fordringshaverne. Også Innovasjon Norge viser til at varigheten av tiltakene har betydning for hva som kan godtas. Departementet er enig i at varigheten av tiltakene vil ha betydning for vurderingen av hvordan pantesikrede fordringshavere kommer ut etter rekonstruksjonsplanen. Det vil på den annen side være lite fleksibelt å fastsette en absolutt tidsbegrensning i loven. Dersom kravet for eksempel skal nedskrives, vil en tidsbegrensning ikke gi noen mening. Videre må varigheten av tiltaket uansett vurderes opp mot vilkåret etter § 33 tredje ledd i lovforslaget om at en fordring ikke kan komme dårligere ut etter rekonstruksjonsplanen enn det som kan forventes ved en konkurs eller ved det sannsynlige alternative utfallet dersom rekonstruksjonsforhandlingen ikke lykkes. Dette setter en skranke for hvilke tiltak rekonstruksjonsplanen kan gå ut på. Innovasjon Norge mener også at det bør presiseres at endringene ikke må påføre de pantesikrede fordringshaverne en urimelig eller uforholdsmessig byrde eller kostnad. Departementet viser her til at det følger av lovforslaget § 46 nr. 8 at retten etter begjæring fra en fordringshaver som er omfattet av tiltak etter § 33 første ledd nr. 1, ikke kan stadfeste en rekonstruksjonsplan som ikke er rimelig.

Departementet foreslår i samsvar med forslaget i høringsnotatet 20. mars 2024 at tiltakene som foreslås i rekonstruksjonsplanen, må være nødvendige for å avhjelpe skyldnerens økonomiske vanskeligheter. Advokatforeningen har i høringen gitt uttrykk for at det avgjørende for hva en rekonstruksjonsplan skal kunne gå ut på, i stedet bør være «det som er hovedformålet med rekonstruksjonsinstituttet – å bidra til at ellers levedyktige virksomheter kan overleve – uten at man derved nødvendigvis skal ha avhjulpet alle skyldnerens økonomiske vanskeligheter». Departementet viser i denne forbindelse til at vilkåret om at tiltakene skal være nødvendige for å avhjelpe skyldnerens økonomiske vanskeligheter, ikke innebærer at alle skyldnerens vanskeligheter må avhjelpes gjennom tiltakene. Men tiltakene må være målrettede for å avhjelpe noen av skyldnerens økonomiske problemer.

Øvrige begrensinger for hvilke tiltak som kan foreslås i en rekonstruksjonsplan, fremgår av lovforslaget § 33 annet til fjerde ledd.

I annet ledd fremgår det at en fordring ikke kan omfattes av tiltak etter første ledd dersom dette vil stride mot annen lov eller forskrift gitt i medhold av lov. En tilsvarende regel følger også av lovforslaget § 52, som fastsetter at en fordring ikke kan bindes til tiltak dersom dette vil stride mot annen lov eller forskrift gitt i medhold av lov. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 15.1.5.

Departementet foreslår i tredje ledd et krav om at en fordring ikke kan komme dårligere ut etter rekonstruksjonsplanen enn det som kan forventes ved en konkurs eller eventuelt ved det alternative sannsynlige utfallet dersom rekonstruksjonsforhandlingen ikke lykkes, med mindre fordringshaveren samtykker til dette. I direktivet omtales dette som testen av «fordringshavernes beste interesse» og følger av artikkel 10 nr. 2 bokstav d, jf. artikkel 2 nr. 1 underpunkt 6. Ved testen av om fordringshavernes beste interesse er oppfylt, er det verdien av eiendelene i et tenkt konkursscenario som må legges til grunn, eventuelt verdien av eiendelene ved det alternative sannsynlige utfallet til konkurs dersom rekonstruksjonsforhandlingen ikke lykkes, se nærmere om dette i punkt 9 og punkt 14.3.

I fjerde ledd foreslås det å følge opp forslaget i høringsnotatet om en videreføring av bestemmelsen i rekonstruksjonsloven 34 tredje ledd om at en fordringshaver ikke kan tvinges til å akseptere et tiltak som går ut på at fordringen konverteres til egenkapital, men likevel slik at det ikke lenger skal være et krav om samtykke. Fordringshavere som ikke ønsker gjeldskonvertering, må etter lovforslaget aktivt motsette seg dette.

Finans Norge gir i høringen uttrykk for at dersom rekonstruksjonsplanen innebærer at kreditorene skal ta et tap, mens eksisterende egenkapital skal videreføres, bør det stilles krav om at dette skal omtales og begrunnes i forslaget til rekonstruksjonsplan. Departementet foreslår ikke et spesifikt begrunnelseskrav om forholdet mellom kreditorinteressene og eierinteressene, men det vil likevel være naturlig at dette omtales og begrunnes i rekonstruksjonsplanen. Begrunnelsen vil ha betydning for rettens vurdering av om planen skal stadfestes, se nærmere om dette i punkt 14. Reglene om flertallskrav, gjennomtvingelse og øvrige vilkår for stadfestelse skal sørge for at rekonstruksjonsplanen gir en rimelig fordeling av byrdene mellom partene i forhandlingen.

I femte ledd er det presisert at rekonstruksjonsplanen kan gå ut på at enhver fordringshavers samlede krav skal dekkes opp til en bestemt sum. Dette er en videreføring av rekonstruksjonsloven § 34 annet ledd med enkelte endringer. Bestemmelsen er nærmere omtalt i merknaden til § 33.

12.3 Adgangen til å gi fordringshavere med samme prioritet ulike løsninger i rekonstruksjonsplanen

12.3.1 Innledning

I hvilken grad skyldneren har adgang til å tilby fordringshavere med samme prioritet tiltak som går ut på ulike løsninger i rekonstruksjonsplanen, er et tema som henger tett sammen med reglene om hvordan det skal stemmes over planen. En inndeling i ulike stemmeklasser gjør det mulig å tilby ulike grupper av fordringshavere – også fordringshavere som har samme stilling i en konkurs – ulike løsninger. I dag må alle, som den klare hovedregelen, tilbys de samme løsningene, ettersom fordringshaverne stemmer samlet og flertallet kan binde mindretallet. En inndeling i klasser gjør det mulig å differensiere hvilke løsninger skyldneren tilbyr ulike grupper av fordringshavere. Dette gir mer fleksibilitet og gjør det mulig å oppnå gode rekonstruksjonsløsninger. Samtidig vil en åpen adgang for skyldneren til å tilby fordringer av samme prioritet ulike løsninger, åpne for press fra fordringshavere om å bli stilt bedre. I tillegg kan det være vanskeligere å oppnå tilstrekkelig tilslutning i kreditorfellesskapet til en plan som legger opp til stor grad av forskjellsbehandling.

I punkt 12.3 drøftes det om skyldneren skal ha adgang til å tilby fordringshavere av samme prioritet ulike løsninger. I punkt 12.4 omtales forslaget til regler om klasseinndeling.

12.3.2 Gjeldende rett

Etter gjeldsforhandlingsreglene i konkursloven gjelder det et krav om likebehandling av fordringshavere både ved frivillig løsning og ved tvangsakkord, jf. konkursloven § 23 annet ledd og § 48 nr. 3. I rekonstruksjonsloven ble kravet til likebehandling fjernet for frivillig rekonstruksjon og lempet for rekonstruksjon med tvangsakkord ved at likebehandlingskravet i stadfestelsesbestemmelsen i konkursloven § 48 nr. 3 ikke ble videreført. I Prop. 75 L (2019–2020) side 73 vises det i spesialmerknaden til den tilsvarende bestemmelsen i rekonstruksjonsloven til utredningen «Rekonstruksjon i turbulente tider», der endringen er begrunnet i behovet for mer fleksibilitet i løsningene ved tvangsakkord. Hovedregelen er imidlertid fortsatt likebehandling, og retten skal ifølge merknaden vurdere om et forslag om å fravike likebehandlingsregelen er «rimelig og rettferdig» for fordringshaverne etter rekonstruksjonsloven § 48 første ledd nr. 1.

12.3.3 Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet

Direktivets regler om klasseinndeling forutsetter at berørte parter ved avstemningen over rekonstruksjonsplanen skal deles inn i klasser som «afspejler et tilstrækkeligt interessesammenfald baseret på verificerbare kriterier i overensstemmelse med national ret», jf. artikkel 9 nr. 4. Inndelingen i klasser har til formål å sikre at rettigheter som i det alt vesentlige ligner hverandre, behandles likt, og at rekonstruksjonsforslag kan vedtas «uden urimelig skade for de berørte parters rettigheder», jf. fortalen punkt 44. Bestemmelsene stenger etter dette ikke for at berørte parter kan tilbys ulike løsninger, men parter i samme klasse skal behandles likt.

12.3.4 Forslaget i høringsnotatet

Høringsnotatet 13. januar 2023 inneholder ikke noen eksplisitt omtale av spørsmålet om adgangen til å tilby fordringshaverne ulike løsninger, men problemstillingen berøres i omtalen av kriteriene for klasseinndeling. I notatet foreslo departementet at fordringshavere som etter kontrollerbare kriterier har tilstrekkelig sammenlignbare interesser, skal plasseres i samme klasse. Fordringshavere med sikrede fordringer, fordringshavere med fortrinnsberettigede fordringer, fordringshavere med usikrede fordringer og aksjeeiere skulle som et minimum deles inn i ulike klasser. Forslaget er også omtalt i punkt 12.4.3. I høringsnotatet fremgår følgende:

«Klasseinndeling bør eventuelt gjennomføres på en måte som sikrer at rettigheter som i det alt vesentlige ligner hverandre, behandles likt, og at rekonstruksjonsforslag kan vedtas uten urimelig skade for de berørte partenes rettigheter. For at fordelene ved slik inndeling skal kunne utnyttes på en god måte, antar departementet at det i utgangspunktet bør foreslås fleksible regler hvor antallet klasser og den nærmere inndelingen kan vurderes konkret så lenge inndelingen avspeiler tilstrekkelig sammenfallende interesser basert på kontrollerbare kriterier. Fleksibiliteten må sees i sammenheng med forslaget til regler om stadfestelse, som blant annet innebærer at retten kan nekte stadfestelse av et rekonstruksjonsforslag som ikke er rimelig og rettferdig overfor fordringshaverne. Fleksibiliteten må også sees i sammenheng med forslaget om at retten skal prøve klasseinndelingen.»

Samtidig ble det i høringsnotatet foreslått at klasseinndelingen skulle være valgfri for små og mellomstore virksomheter, se nærmere omtale i punkt 12.4.3.

I tillegg ble det foreslått et krav til likebehandling ved gjennomtvingelse. Klasser som ikke gir tilslutning til planen, måtte etter forslaget som hovedregel behandles minst like fordelaktig som andre klasser med lik prioritet.

I høringsnotatet 20. mars 2024 foreslo departementet en litt annen utforming av klasseinndelingsreglene enn i høringsnotatet 13. januar 2023. Dette er nærmere omtalt i punkt 12.4.3. I forbindelse med forslaget til regler om klasseinndeling foreslo departementet at det i tiltaksbestemmelsen i lovforslaget skulle fremgå retningslinjer for når fordringshavere med samme prioritet skulle kunne tilbys ulik løsning. Det ble foreslått at slik forskjellsbehandling måtte begrunnes i felles interesser hos de relevante fordringshaverne. I tillegg innebar forslaget at forskjellsbehandlingen må være nødvendig for å oppnå formålet med rekonstruksjonsforhandlingen. Forslaget inneholdt også en bestemmelse om at en fordringshaver har rett til å få tilbud om samme løsning etter rekonstruksjonsplanen som andre fordringshavere med tilstrekkelig sammenlignbare interesser.

I tillegg foreslo departementet regler om adgangen til å forskjellsbehandle fordringshavere av samme prioritet i reglene om gjennomtvingelse. I høringsnotatet fremgår følgende:

«Det er liten grunn til å forby forskjellsbehandling som har tilslutning fra alle klasser. Forskjellsbehandling som er gunstig for kreditorfellesskapet, vil etter dette kunne godtas ved at flertallet i klassen samtykker til planen gjennom reglene for vedtakelse. Et mindretall i klassen kan dermed ikke motsette seg forskjellsbehandling mellom fordringshavere av lik prioritet dersom flertallet (beregnet etter reglene for den enkelte klassen) mener forskjellsbehandlingen er akseptabel. Tilsvarende gjelder for avvik fra prioritetsrekkefølgen som innebærer at fordringshavere med høyere prioritet får lavere dekning enn en klasse av lavere prioritet. Rene misbrukssituasjoner kan imidlertid retten forhindre selv om klassene har gitt tilslutning til forslaget gjennom reglene om stadfestelse (som ikke er en del av dette høringsnotatet).»

12.3.5 Høringsinstansenes syn

I høringen av høringsnotatet 13. januar 2023 pekte Oslo tingrett på at regler om klasseinndeling åpner for at fordringshavere og grupper av fordringshavere kan tilbys ulike løsninger, men at dette reiser spørsmål om hva som vil være saklig og rimelige grunner for forskjellsbehandling.

Oslo tingrett uttaler:

«En klasseinndeling vil kunne gi større fleksibilitet for løsninger og innholdet i en rekonstruksjonsplan fordi forskjellige kreditorgrupper og andre berørte parter kan gis forskjellig løsning/dekning. Forskjellen kan ligge i at visse kreditorgrupper gis full dekning opp til et visst beløp, klassene kan gis forskjellig dividende, og krav fra nærstående kan få en dårligere dekning enn andre kreditorer. Videre kan visse kreditorgrupper – som f. eks. obligasjonseiere og andre langsiktige långivere – få sine krav konvertert til aksjekapital, mens andre, som staten (Skatteetaten), banker og småkreditorer, kan få dividende på forskjellig tidspunkt.»

Også Advokatforeningen uttaler seg om at regler om klasseinndeling kan åpne for større adgang til å tilby ulike løsninger til fordringshaverne. Advokatforeningen viser til direktivets fortale punkt 44 om klasseinndeling og uttaler at foreningen forstår direktivet slik at klasseinndelingen skal oppfylle i hvert fall to formål:

«(i) Gi økt fleksibilitet til i større grad å kunne forhandle frem skreddersydde løsninger for ulike kreditorer, basert på en erkjennelse av at ulike kreditorer har ulike interesser og foretrekker ulike type løsninger, men slik at disse likebehandles innenfor klasser av likeartede kreditorer, og

(ii) forhindre at et fåtall kreditorer skal kunne ødelegge for en løsning som et flertall kreditorer med samme interesser ønsker, så lenge løsningen er bedre enn konkurs, hvilket fordrer at hver klasse må få muligheten til å delta i en demokratisk prosess innenfor sin klasse.»

Konkursrådet etterlyser i høringen en nærmere beskrivelse av i hvilken grad man kan foreslå ulike løsninger for de enkelte klassene:

«Høringsnotatet inneholder ikke noen beskrivelse av hva man skal oppnå med en klasseinndeling, og det er heller ikke noen uttalelser om i hvor stor grad man kan foreslå forskjellige løsninger for de enkelte klassene uten at det blir sett på som forskjellsbehandling. Dessuten er beskrivelsen av temaet i høringsnotatet svært vanskelig tilgjengelig.

Konkursrådet tenker at formålet med å velge en klasseinndeling er å gi større fleksibilitet i typer av løsninger og at dette vil bidra til at rekonstruksjonsforslaget kan bli vedtatt. Klasseinndeling handler også om en demokratisk prosess der flertallet av berørte kreditorer binder et mindretall ulikeartede krav. Konkursrådet mener det er et grunnleggende prinsipp ved klasseinndeling at alle klasser/ kreditorgrupper må få ta del av forslaget og stemme over dette innenfor sine klasser/grupper.»

I høringen av høringsnotatet 20. mars 2024 har Innovasjon Norge uttalt seg om adgangen til å forskjellsbehandle kreditorer.

Innovasjon Norge uttaler:

«Vi anser det som problematisk med forskjellsbehandling av kreditorer med samme prioritet også selv om dette skal begrunnes i «felles interesse hos de relevante fordringshavere». Vi antar at det vil være krevende å fastslå en felles interesse for fordringshaverne. F.eks. vil Innovasjon Norge og de kommersielle bankene som regel være pantekreditorer og man kan anta at vår interesse er felles - men vi er underlagt forskjellig regelverk, noe som kan gjøre at vår interesse likevel ikke er felles. Hvordan har departementet tenkt å definere en «felles interesse»? Etter vår vurdering bør kravet om likebehandling av fordringshavere med lik prioritet videreføres, evt. supplert med et unntak som legger til rette for at fordringshavere, som på objektivt grunnlag vurderes som helt avgjørende for selskapets videre drift, kan samles i en egen klasse.»

12.3.6 Departementets vurdering

I en rekonstruksjonsforhandling kan det være gode grunner for å tilby enkelte fordringshavere en annen løsning enn øvrige fordringshavere med samme prioritet. Ofte vil ulike løsninger kunne begrunnes i at fordringshaverne ikke kan nyttiggjøre seg løsningene på samme måte, slik at det er i fordringshavernes interesse at de tilbys en annen løsning enn andre, men av tilsvarende verdi. I noen tilfeller kan det også være grunn til å tilby enkelte fordringshavere en bedre løsning enn øvrige fordringshavere. Det kan for eksempel være fordi det er tvingende nødvendig å dekke enkelte krav for å kunne drive virksomheten videre i forhandlingsperioden. Det kan også være nødvendig å stille enkelte fordringshavere, slik som kunder, bedre med tanke på den videre driften etter at planen er stadfestet. Også slik forskjellsbehandling kan være i kreditorfellesskapets interesse, ettersom alternativet til at planen blir stadfestet, som regel vil være konkurs. Samtidig vil forskjellsbehandling av fordringshavere med samme prioritet kunne ha flere ulemper. Det åpner for press mot skyldneren om å stilles bedre enn øvrige fordringshavere, og usaklig begrunnet forskjellsbehandling kan føre til at fordringshaverne mister tillit til rekonstruksjonsprosessen.

Etter departementets syn bør lovforslaget åpne for at fordringshavere med samme prioritet kan tilbys tiltak som går ut på ulike løsninger, men adgangen bør være begrenset til tilfeller der det er et saklig behov for slik forskjellsbehandling. Departementet har vurdert om lovforslaget § 33 bør inneholde regler om adgangen til å tilby ulike løsninger til fordringshavere med samme prioritet, basert på et utgangspunkt om likebehandling, men departementet har i stedet valgt en regulering som legger kontrollen med forskjellsbehandling av fordringshaverne til stadfestelsesvilkårene. Dette er i samsvar med vurderingene i utredningen «Rekonstruksjon i turbulente tider – dynamiske virkemidler ved økonomiske problemer», der utrederen foreslo å oppheve likebehandlingskravet i konkursloven § 48 nr. 3 og i stedet la det avgjørende være om rekonstruksjonsplanen ved rettens kontroll ved stadfestelsen fremstår «rimelig og rettferdig overfor fordringshaverne», jf. forslaget i utredningen § 49 nr. 1. Utrederen begrunner dette slik på side 89 i utredningen:

«For å få til rekonstruksjonsløsninger som kan vinne tilslutning blant et bredt flertall av kreditorene og som kan legge grunnlag for god drift etter gjennomført rekonstruksjon, må det være rom for å kunne gi noen grupper av kreditorer en bedre løsning enn dagens regler om absolutt likebehandling av alle uprioriterte krav, og at det ikke skal kunne ytes noe til etterprioriterte krav. Hovedregelen bør dog fremdeles være likebehandling og det må foreligge særskilte grunner for å fravike dette.»

Forslaget ble fulgt opp i rekonstruksjonsloven, der likebehandlingskravet er fjernet og erstattet av stadfestelsesregelen i § 48 første ledd nr. 1, se omtalen av forslaget på side 73 i Prop. 75 L (2019–2020).

Departementet foreslår å videreføre et lempet likebehandlingskrav i de nye reglene om rekonstruksjonsforhandling. Departementet foreslår derfor en løsning der det i utgangspunktet er opp til skyldneren å bestemme hvilke løsninger som skal tilbys de ulike fordringshaverne, forutsatt at planen stadfestes etter hovedregelen i lovforslaget § 45 første ledd om at alle klasser gir tilslutning til forslaget. At fordringshavere med ulik prioritet kan tilbys ulike løsninger, er selvsagt. Lovforslaget åpner imidlertid også for at fordringshavere med samme prioritet kan tilbys ulike løsninger. Forskjellsbehandling som alle klasser slutter seg til, må i utgangspunktet antas å være i kreditorfellesskapets interesse. Dette må ses i sammenheng med at de som stemmer i samme klasse, må forutsettes å være i sammenlignbare posisjoner. Det vises her til kravet i § 35 om at fordringer med samme prioritet som tilbys samme løsning, skal deles inn i samme klasse, se punkt 12.4.5. Mindretallet innad i de enkelte klassene vil dessuten ha et vern mot usaklig forskjellsbehandling ved at det kan fremmes innsigelse om at rekonstruksjonsplanens fordeling ikke er rimelig, se lovforslaget § 46 nr. 8, merknaden til bestemmelsen og omtalen i punkt 14.3.5. Dette tilsvarer regelen i rekonstruksjonsloven § 48 første ledd nr. 1. Retten bør for eksempel nekte stadfestelse dersom klassesammensetningen og tildelingen av løsninger fremstår fordelt ut fra et ønske om å manipulere frem et flertall innenfor hver klasse på en måte som ikke er rimelig overfor mindretallet i klassen.

Dersom rekonstruksjonsplanen skal kunne stadfestes uten tilslutning fra alle klasser, foreslås det i § 45 annet ledd nr. 2 et likebehandlingskrav for fordringer i klasser som ikke har sluttet seg til planen. Fordringer i slike klasser har i så fall krav på å behandles minst like gunstig som fordringer av samme prioritetsklasse (eventuelt som fordringer med samme sikkerhetsrett for pantesikrede fordringer), se lovforslaget § 45 annet ledd nr. 2 og omtalen av dette i punkt 14.2.5. Det kan på visse vilkår gjøres unntak fra dette likebehandlingskravet etter lovforslaget § 45 tredje ledd. På samme måte gjelder det ved stadfestelse etter § 45 annet ledd også en hovedregel om at fordringer i klasser som ikke har sluttet seg til planen, skal ha full dekning før fordringer med lavere prioritet får dekning eller beholder rettigheter etter rekonstruksjonsplanen, jf. annet ledd nr. 2. På den måten sikres det også at fordringer lavere i prioritetsrekkefølgen ikke får høyere dekning enn fordringer høyere opp i prioritetsrekkefølgen.

Et krav om begrunnelse for forskjellsbehandling vil følge implisitt av vilkårene for stadfestelse. For det første vil en saklig begrunnelse være en forutsetning for å få tilstrekkelig flertall for rekonstruksjonsplanen i hver klasse. I tillegg vil en saklig begrunnelse for forskjellsbehandlingen være en nødvendig forutsetning for at unntaket fra § 45 annet ledd nr. 2 ved gjennomtvingelse etter § 45 tredje ledd skal være oppfylt, og for rettens vurdering av om behandlingen av fordringshaverne i rekonstruksjonsplanen fremstår som rimelig, jf. lovforslaget § 46 nr. 8. I høringsnotatet 20. mars 2024 ble det foreslått et begrunnelseskrav dersom skyldneren tilbyr fordringshavere med samme prioritet ulike løsninger i rekonstruksjonsplanen. Departementet foreslår at det skal fremgå av rekonstruksjonsplanen om det foreslås tiltak som går ut på ulik løsning for fordringer med samme prioritet eller sikkerhetsrett, eller om det er fordringer som skal holdes uberørt av planen, og i så fall begrunnelsen for dette, se lovforslaget § 31 nr. 6 bokstav b.

Når det gjelder pantesikrede fordringer, må det ved anvendelsen av reglene som er beskrevet foran, tas i betraktning at det kan være større grunn til å foreslå tiltak som går ut på ulik løsning for disse fordringene, fordi pantesikkerhetens stilling i konkurs kan være forskjellig for de ulike fordringene. Dette vil da kunne begrunne ulike løsninger, uten at dette innebærer en urimelig forskjellsbehandling.

Etter lovforslaget er rettens kontroll med om fordringshaverne er tilbudt løsninger som ikke innebærer usaklig og urimelig forskjellsbehandling, som nevnt lagt til behandlingen av spørsmålet om stadfestelse av rekonstruksjonsplanen. Et argument som taler mot denne løsningen, er at det kan være en risiko for at fordringshavere da stemmer nei til rekonstruksjonsplanen selv om forskjellsbehandlingen er saklig begrunnet og vilkårene for stadfestelse av rekonstruksjonsplanen er oppfylt. Ut fra dette ville det være en fordel om avklaringen om forskjellsbehandling kunne finne sted før avstemningen. Dersom retten skal kunne ta stilling til slike innsigelser før avstemningen, antar departementet imidlertid at partene bør gis anledning til å anke avgjørelsen. Dette vil forsinke prosessen. Og dersom det skal gjøres endringer i planen, må skyldneren forelegge planen på nytt for rekonstruksjonsutvalget, og partene kan da ha nye innsigelser mot den endrede planen. Etter lovforslaget § 37 annet ledd vil skyldneren bli kjent med innsigelsene mot rekonstruksjonsplanen før stadfestelsen og har etter § 42 mulighet til å endre planen som følge av innsigelsene. Dersom skyldneren velger å opprettholde planen uendret til tross for innsigelsene, er det etter departementets syn ikke urimelig at skyldneren har risikoen for om planen vil føre frem. Skyldneren har dessuten adgang til å anke rettens avgjørelse dersom planen ikke blir stadfestet. Departementet har etter dette kommet til at det mest hensiktsmessige for gjennomføringen av rekonstruksjonsforhandlingen er at retten tar stilling til disse spørsmålene som en del av spørsmålet om stadfestelse av rekonstruksjonsplanen, se lovforslaget § 45 og § 46 nr. 8 og omtalen av disse i punkt 14.2.5 og 14.3.5.

12.4 Klasseinndeling

12.4.1 Gjeldende rett

Regler om inndeling av fordringshavere i klasser i forbindelse med at det skal stemmes over rekonstruksjonen, finnes verken i rekonstruksjonsloven eller i gjeldsforhandlingsreglene i konkursloven. Alle stemmeberettigede stemmer dermed samlet.

12.4.2 Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet

Direktivets hovedregel er at berørte parter ved avstemningen over rekonstruksjonsplanen skal deles inn i klasser som «afspejler et tilstrækkeligt interessesammenfald baseret på verificerbare kriterier i overensstemmelse med national ret», jf. artikkel 9 nr. 4. Inndelingen i klasser har til formål å sikre at rettigheter som i det alt vesentlige ligner hverandre, behandles likt, og at rekonstruksjonsforslag kan vedtas «uden urimelig skade for de berørte parters rettigheder», jf. fortalen punkt 44.

Som et minimum skal fordringshavere med sikrede og usikrede krav deles i separate klasser. Det kan også stilles krav om inndeling i flere klasser, som forskjellige klasser av usikrede eller sikrede fordringshavere og klasser av fordringshavere med etterpriorterte krav, jf. fortalen punkt 44. Ulike typer fordringshavere som ikke har tilstrekkelig ensartede interesser, som skattemyndigheter, kan også behandles i særskilte klasser. Sikrede krav kan deles inn i sikrede og usikrede deler basert på en verdsettelse av sikkerheten. Det kan også fastsettes at arbeidstakeres fordringer skal behandles i en særskilt klasse.

Direktivet åpner for at medlemsstatene kan fastsette at mikroforetak og små og mellomstore foretak kan velge å ikke behandle berørte parter i særskilte klasser. Unntaket er begrunnet i slike virksomheters «forholdsvis enkle kapitalstruktur», jf. fortalen punkt 45. Reglene åpner kun for at slike virksomheter kan gis mulighet til å velge bort klasseinndeling, og ikke for at det kan gis generelle unntak fra reglene om klasseinndeling. Velger virksomheten å ha kun én avstemningsklasse, og denne klassen stemmer mot rekonstruksjonsforslaget, bør skyldneren kunne fremme et nytt forslag etter hovedreglene med klasseinndeling.

Den nærmere avgrensningen av hvilke foretak som skal anses som mikroforetak og små og mellomstore foretak, er i utgangspunktet overlatt til nasjonal rett, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav c. Samtidig fremgår det av direktivets fortale at man i definisjonen bør «tage behørigt hensyn til Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2013/34/EU eller Kommissionens henstilling af 6. maj 2003 om definitionen af mikrovirksomheder, små og mellemstore virksomheder», jf. fortalen punkt 18. Definisjonen i direktiv (EU) 2013/34 omfatter foretak som ikke overstiger minst to av henholdsvis (i) balansesum på EUR 20 000 000, (ii) nettoomsetning på EUR 40 000 000 og (iii) gjennomsnittlig antall ansatte gjennom regnskapsåret på 250. Definisjonen i Kommisjonens anbefaling 6. mai 2003 om definisjonen av mikroforetak og små og mellomstore foretak omfatter foretak som har mindre enn 250 ansatte, og som har en årlig omsetning som ikke overstiger EUR 50 millioner eller en samlet årlig balanse som ikke overstiger EUR 43 millioner, jf. artikkel 2.

Etter direktivet skal det innføres «passende foranstaltninger til at sikre, at klasseinddelingen sker med særligt henblik på beskyttelse af sårbare kreditorer såsom små leverandører», jf. artikkel 9 nr. 4. Det stilles ikke nærmere krav til hva slike foranstaltninger skal gå ut på.

Stemmerettigheter og klasseinndelingen skal etterprøves av en judisiell eller administrativ myndighet når et rekonstruksjonsforslag begjæres stadfestet, jf. artikkel 9 nr. 5. Det kan stilles krav om etterprøving og stadfestelse av stemmerettighetene og klasseinndelingen også på et tidligere tidspunkt.

12.4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 13. januar 2023 foreslo departementet å innføre regler om klasseinndeling. Departementet pekte på både fordeler og ulemper ved rekonstruksjons- og insolvensdirektivets regler om klasseinndeling, men viste til at slike regler er etterspurt av en rekke instanser i rundene med innspill til og evaluering av den midlertidige loven. Departementet antok også at det er en fordel med europeisk harmonisering på dette punktet. I høringsnotatet fremgår følgende:

«Klasseinndeling kan dessuten bidra til økt fleksibilitet, legge til rette for større grad av skreddersydde rekonstruksjonsforslag og øke sjansene for å nå frem med en vellykket rekonstruksjonsplan. I tillegg inneholder de samlede reglene i direktivet flere sikkerhetsmekanismer for å motvirke urimelige resultater og sikre at de ulike berørte partenes interesser ivaretas på en betryggende måte. Det antas derfor at det bør foreslås regler om inndeling og avstemning i klasser som samsvarer med direktivets regler.»

I høringsnotatet ble det foreslått som hovedregel at «[f]ordringshavere som etter kontrollerbare kriterier har tilstrekkelig sammenliknbare interesser, skal plasseres i samme klasse». Formuleringen tilsvarer artikkel 9 nr. 4 i direktivet.

Som et minimumskrav ble det foreslått at fordringshavere med sikrede fordringer, fordringshavere med fortrinnsberettigede fordringer, fordringshavere med usikrede fordringer og aksjeeiere skal deles inn i ulike klasser. Etter forslaget i høringsnotatet skulle fordringshavere og eiere bare deles inn i klasser dersom de har stemmerett. Etterprioriterte fordringer ble ikke foreslått inndelt i noen klasse fordi de ikke har stemmerett etter forslaget.

I høringsnotatet foreslo departementet at det skulle være valgfritt for små og mellomstore skyldnere å benytte seg av klasseinndeling, slik også rekonstruksjons- og insolvensdirektivet artikkel 9 nr. 4 åpner for. I høringsnotatet fremgår følgende begrunnelse:

«I motsetning til i Sverige antar departementet at det kan være fordeler ved å gjøre klasseinndeling valgfritt for små og mellomstore skyldnere, slik også direktivet åpner for. Selv om klasseinndeling innenfor lovforslagets minimumskrav neppe er veldig tyngende, antas valgfrihet å være noe forenklende. Regler om klasseinndeling er nytt i norsk rett og kan fremstå som komplisert. Det kan heller ikke utelukkes at klasseinndeling kan føre til noe økte kostnader i en rekonstruksjonsforhandling, for eksempel fordi det kan oppstå tvister om inndelingen. For små og mellomstore skyldnere vil gjennomtvingelse av et rekonstruksjonsforslag overfor kreditorklasser som ikke gir tilslutning, uansett forutsette skyldnerens samtykke, se nærmere nedenfor. Departementet ser da liten grunn til å gjøre klasseinndeling ufravikelig.»

Når det gjelder hvilke virksomheter som bør ha valgfrihet, foreslo departementet å benytte definisjonen i Kommisjonens anbefaling 6. mai 2003 om definisjonen av mikroforetak og små og mellomstore foretak. Unntaksadgangen ville med dette omfatte foretak som har mindre enn 250 ansatte, og som har en årlig omsetning som ikke overstiger EUR 50 millioner eller en samlet årlig balanse som ikke overstiger EUR 43 millioner. Departementet viste i høringsnotatet til at denne definisjonen er brukt ellers i lovverket og i svensk rett. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå var 99,7 prosent av samtlige foretak i Norge omfattet av denne definisjonen per 7. september 2022.

Departementet foreslo videre, i samsvar med direktivet artikkel 9 nr. 5, at retten skal kunne etterprøve klasseinndelingen. Det ble vist til at inndelingen av stemmeberettigede parter og fordringer i klasser blant annet vil ha betydning for muligheten til å tvinge et rekonstruksjonsforslag igjennom mot én eller flere kreditorklassers vilje og for hvilken beskyttelse som ligger i vilkårene for stadfestelse av et rekonstruksjonsforslag. Departementet foreslo at rettens etterprøving av klasseinndelingen skal skje i forbindelse med stadfestelsen av rekonstruksjonsplanen.

I høringsnotatet 20. mars 2024 foreslo departementet enkelte endringer i reglene om klasseinndeling sammenlignet med forslaget i høringsnotatet 13. januar 2023. Departementet foreslo at parter som berøres av rekonstruksjonsplanen, og som dermed har stemmerett, skal deles inn i klasser. Fordringshavere med pantesikrede fordringer, fordringshavere med usikrede fordringer og eiere skulle etter forslaget alltid deles inn i ulike klasser (forutsatt at slike fordringshavere og/eller eiere berøres av rekonstruksjonsplanen). Videre ble det foreslått at disse skulle deles inn i ytterligere klasser dersom noen innad i de nevnte klassene tilbys ulik løsning etter rekonstruksjonsplanen. Etter forslaget ville det ikke være adgang til å tilby ulik løsning til noen innenfor samme klasse. Synspunktet var at siden flertallet i klassen binder et mindretall, må fordringshaverne i samme klasse både ha et sammenlignbart utgangspunkt og tilbys det samme for at avstemmingen skal være rettferdig og demokratisk.

Lovforslaget baserer seg på en antakelse om at fordringshavere med samme prioritet har tilstrekkelig sammenlignbart utgangspunkt til å kunne stemme i samme klasse, slik at det avgjørende for ytterligere klasseinndeling kun er hvilken løsning de tilbys. Departementet drøftet i høringsnotatet om det kan være behov for en mulighet til å dele inn pantesikrede fordringshavere basert på andre kriterier enn kun hvilken løsning de tilbys i rekonstruksjonen, og ba om høringsinstansenes innspill til om det for pantesikrede fordringshavere bør åpnes for ytterligere klasseinndeling, for eksempel basert på hvilket pantobjekt fordringshaverne har sikkerhet i.

Departementet foreslo også at klasseinndeling gjøres obligatorisk i alle rekonstruksjoner. Begrunnelsen i høringsnotatet var at dersom et flertall skal binde et mindretall, må fordringshaverne ha et sammenlignbart utgangspunkt og tilbys det samme etter rekonstruksjonsplanen, uavhengig av om selskapet er lite eller stort. Departementet understreket at det vil være mulig å operere med kun én klasse, slik at hensynet til en enkel kapitalstruktur eller ønske om en enkel rekonstruksjonsforhandling kan ivaretas også innenfor dette forslaget. For rekonstruksjoner som kun omfatter fordringshavere med lik prioritet, der alle tilbys samme løsning, vil rekonstruksjonsplanen vedtas med flertall innad i den ene klassen. Dette gjelder etter forslaget både dersom det bare finnes fordringshavere med lik prioritet, og dersom rekonstruksjonen bare omfatter fordringshavere med samme prioritet fordi det er besluttet å holde de øvrige fordringshaverne utenfor rekonstruksjonsplanen.

12.4.4 Høringsinstansenes syn

I høringen av høringsnotatet 13. januar 2023 fikk forslaget om å innføre klasseinndeling i norsk rett stor støtte blant høringsinstansene. Samtidig var flere høringsinstanser kritiske til at sikrede og fortrinnsberettigede fordringshavere bare skal deles inn i klasser (og ha stemmerett) dersom sikkerheten eller fortrinnsretten frafalles. Dette henger sammen med spørsmålet om hvilke fordringshavere som skal kunne omfattes av en rekonstruksjonsforhandling, som er omtalt i punkt 10 foran.

Konkursrådet, Oslo tingrett, Skatteetaten, Advokatforeningen og Nordic Trustee gir alle uttrykk for at reglene om klasseinndeling kan være vanskelig tilgjengelige.

Oslo tingrett uttaler i tillegg følgende:

«En klasseinndeling kan (…) gi klare fordeler gjennom større fleksibilitet og mulighet til å behandle forskjellige grupper på ulik måte. Ulempen er at regelverket er komplisert og kan være vanskelig å praktisere. En utfordring vil være hvordan klassene skal inndeles, og hva som vil være en saklig og rimelig forskjellsbehandling. I tillegg kan de forslåtte avstemmingsreglene by på utfordringer. Regelverket i EU-direktivet og i lovutkastet er preget av mange skjønnsmessige kriterier, og kan derfor gi opphav til konflikter. Det vil for både skyldneren, rekonstruktøren og domstolene være utfordrende å praktisere et slikt regelverk, og det vil fordre at aktørene har særlig kompetanse og forståelse for regelverket og de underliggende forhold i den enkelte virksomhet.»

Det vises for øvrig til omtalen av Konkursrådets og Oslo tingretts høringsuttalelser i punkt 12.3.5.

Konkursrådet, Finans Norge og SMB Norge støtter at klasseinndeling gjøres valgfritt for små og mellomstore bedrifter.

Nordic Trustee uttaler at spørsmålet om skyldnerens adgang til å gjøre klasseinndeling valgfritt for mindre selskaper, henger sammen med terskelverdien for skillet mellom store og små selskaper. Nordic Trustee mener den foreslåtte terskelverdien i praksis vil medføre at klasseinndeling vil være frivillig, og foreslår at skillet mellom store og små foretak heller tar utgangspunkt i regnskapslovens regler.

Nordic Trustee uttaler også at rekonstruktøren, og ikke skyldneren, bør foreslå hvilke klasser fordringshaverne skal deles inn i.

I høringen av høringsnotatet 20. mars 2024 uttaler enkelte høringsinstanser seg om forslaget om å gjøre klasseinndeling obligatorisk. Oslo tingrett har ikke innvendinger mot at klasseinndelingen gjøres obligatorisk, så lenge det er mulig å operere med kun én klasse. Konkursrådet mener det bør fremgå klart av lovteksten at man kan operere med kun én klasse, som kun kan inneholde krav med samme prioritet etter dekningsloven.

Finans Norge mener klasseinndelingen bør være valgfritt for små og mellomstore virksomheter og viser til at enklere regler for små virksomheter er i tråd med lovens overordnede formål om å gi større fleksibilitet i rekonstruksjonsforhandlingen, og samtidig bidra til å redusere kostnader og øke sjansene for en vellykket rekonstruksjon.

Når det gjelder spørsmålet om det bør være adgang til å dele pantesikrede fordringshavere inn i flere klasser, gir Husbanken, Konkursrådet, Oslo tingrett, Skattedirektoratet, Advokatforeningen og Finans Norge alle uttrykk for at det bør være adgang til dette.

Konkursrådet uttaler:

«Som nevnt bør det etter Konkursrådets syn åpnes for at ulike pantesikrede krav kan deles inn i ulike klasser. Det er avgjørende å ha fleksibilitet til å finne målrettede løsninger tilpasset den enkelte sak når selskapet skal plassere kreditorene i klasser. De sikrede fordringshaverne kan ha ulike interesser. For eksempel er det forskjeller mellom krav sikret med utleggspant og krav sikret med avtalefestet pant. Det kan også være store ulikheter mellom krav sikret i en fordringsmasse og krav sikret i en fast eiendom.

Slik Konkursrådet ser det er det først og fremst et poeng å sette de pantesikrede fordringshaverne i ulike klasser, dersom de skal tilbys ulike løsninger. Den faktiske og rettslige stilling kan imidlertid være ulik for ulike pantekategorier og kan foranledige behov for ulike løsninger og klasser. Det kan derfor også være grunn til å plassere de sikrede fordringshaverne i ulike klasser dersom løsningen vil berøre de vesentlig ulikt. Dersom de sikrede fordringshaverne skal tilbys samme løsning, vil det være naturlig å plassere de i samme klasse. Vi mener at det er en fordel å ha muligheten til å plassere de pantesikrede fordringshaverne i ulike klasser.»

Skattedirektoratet gir uttrykk for følgende:

«Det nye lovforslaget er basert på en antagelse om at fordringshavere med samme prioritet har tilstrekkelig sammenlignbart utgangspunkt til å kunne stemme i samme klasse. Samtidig legger loven opp til at man ikke kan gi forskjellig tilbud til kreditorer i samme klasse, og konkurstesten forutsetter at ingen av kreditorene kan tvinges til en løsning som er verre for dem enn en konkurs. Dersom begge disse forutsetningene skal innfris, ser Skatteetaten det slik at pantesikrede fordringer ofte vil måtte deles i ulike klasser.

Type panteobjekt kan gjøre det nødvendig å dele opp panthaverne i ulike klasser. Videre kan ulike klasser være hensiktsmessig der enkelte kreditorer har pant i eiendeler som fortsatt skal inngå i skyldnerens virksomhet, mens andre kreditorer har pant i eiendeler som foreslås realisert. Tilsvarende kan gjelde der det foreligger fellespant, jf. panteloven § 1-12. Kreditoren er da i en kvalitativ annen situasjon enn de andre kreditorene med pant i det rekonstruerte selskapets eiendeler.

Det er også mulig det kan være aktuelt å plassere kreditorer i ulike klasser ut ifra hvilken prioritet de har. Den som har førsteprioritet og sikker dekning for sitt krav, er reelt sett er i en annen posisjon enn den som er lenger ned i prioritetsrekkefølgen og kun mest sannsynlig har dekning for sitt krav.

I tillegg til at typen panteobjekt og muligens prioritetsrekkefølge kan påvirke klasseringen, vil også typen pant kunne ha betydning. Det er forskjell på en kreditor som frivillig aksepterer pant som sikkerhet for en løpende, ikke misligholdt forpliktelse, og en kreditor som har søkt utleggspant for sitt krav fordi debitor har vært i mislighold. Ved sikkerhet for løpende forpliktelse, har ikke kreditor forventinger om å realisere pantet umiddelbart, men nøyer seg med å motta de for eksempel månedlige avdragene som er avtalt. Det er kun dersom mislighold inntrer, at denne kreditoren har forventning om realisasjon av pantet. Annerledes er det for kreditoren som har skaffet utleggspant. Det kan være naturlig å tilby banken en mer langsiktig løsning enn kreditoren med utlegg. Dersom de skal tilbys forskjellig løsning, må de stemme i ulik klasse.»

Finans Norge uttaler på sin side:

«Finans Norge mener at sikrede fordringer må deles opp i flere klasser basert på de generiske egenskapene og markedsforhold for de enkelte panteobjektene. For sikrede kreditorer har tilstrekkelig sammenlignbart grunnlag til å stemme i samme klasse, er ikke treffende. Kreditorer kan ha sikkerhet i ulike objekter som vil ha ulike verditap i en konkurssituasjon.»

Husbanken reiser spørsmål om hvordan Husbanken er tenkt plassert utover at det er sammen med andre fordringshavere med pant i skyldners eiendeler. Det vises til at bankens formål og virkemidler som statlig bank og forvaltningsorgan ikke nødvendigvis er sammenfallende med banker som ikke har den boligsosiale rollen som Husbanken har. Det vises også til at en forskjell mellom Husbanken og andre fordringshavere er valgfriheten når det gjelder virkemidler i en situasjon hvor det oppstår betalingsproblemer.

Konkursrådet og Oslo tingrett gir uttrykk for at reglene om klasseinndeling med fordel kan gjøres enklere og mer pedagogiske.

12.4.5 Departementets vurdering

Etter rekonstruksjonsloven og konkurslovens gjeldsforhandlingsregler er det i praksis bare fordringshavere med usikrede og fordringshavere med etterprioriterte fordringer som kan bindes av en rekonstruksjonsplan, og som hovedregel gjelder det et krav om likebehandling av fordringshavere med samme prioritet. I en rekonstruksjonsforhandling der det i praksis bare er fordringshavere med usikrede fordringer som er i en forhandlingsposisjon, og disse må behandles likt, er det ikke urimelig at flertallet binder mindretallet av fordringshavere gjennom stemmegivningen. Dette blir annerledes med regler som åpner for at rekonstruksjonsplanen kan være bindende for fordringer som har ulik prioritet, og som vil gi krav på ulike utbetalinger i en konkurs. Da vil en felles avstemning gi en lite demokratisk prosess. Dersom et flertall skal kunne binde et mindretall, er det en forutsetning at flertallet og mindretallet er i sammenlignbare posisjoner. En annen fordel med klasseinndeling, som det er pekt på i punkt 12.3, er at klasseinndeling gjør det mulig å tilby ulike grupper av fordringshavere – også fordringshavere som har samme stilling i en konkurs – ulike løsninger i rekonstruksjonsplanen. I dag må alle, som den klare hovedregelen, tilbys de samme løsningene, ettersom fordringshaverne stemmer samlet og flertallet kan binde mindretallet.

Samtidig vil klasseinndeling gjøre regelverket mer komplisert, og av hensyn til partene må retten kontrollere at klassene er inndelt i samsvar med reglene. Departementet ser det likevel slik at regler om klasseinndeling er nødvendig for en rettferdig avstemning når det nå foreslås at flere prioritetsklasser av fordringer skal kunne omfattes av rekonstruksjonsforhandlingen. Også rekonstruksjons- og insolvensdirektivet bygger på at partene skal deles inn i klasser. Etter direktivet skal parter som omfattes av rekonstruksjonsplanen, deles inn i klasser som avspeiler et «tilstrekkelig interessesammenfall» basert på verifiserbare kriterier i overensstemmelse med nasjonal rett. Departementet foreslår regler om klasseinndeling som ivaretar direktivets krav om at parter med tilstrekkelig sammenlignbare interesser stemmer i samme klasse og kan binde hverandre. Departementet foreslår likevel en utforming av reglene som ikke bygger direkte på et vilkår om tilstrekkelig sammenlignbare interesser, men som tar sikte på å gi klarere veiledning om hvordan et slikt kriterium skal forstås og anvendes ved klasseinndelingen.

Reglene om klasseinndeling fremgår av lovforslaget § 35 og går ut på at fordringer som gir stemmerett etter lovforslaget § 38, skal deles inn i én eller flere stemmeklasser. Hvis stillingen fordringene har i en konkurs, er forskjellig, skal fordringene deles inn i forskjellige klasser. Det samme gjelder hvis det tilbys ulike løsninger for fordringene i rekonstruksjonsplanen. Det vises til § 35 første ledd første og annet punktum.

Dette innebærer for det første at fordringene alltid skal deles inn i ulike klasser dersom fordringenes stilling i konkurs er forskjellig. Det typiske eksempelet på fordringer med forskjellig stilling i konkurs er pantesikrede fordringer, fortrinnsberettigede fordringer og usikrede fordringer, jf. også § 35 første ledd tredje punktum som fastsetter at disse «gruppene» av fordringer alltid skal deles i ulike klasser. Dette tilsvarer forslaget i høringsnotatet 20. mars 2024. I utgangspunktet skal fordringer innenfor den samme «prioritetsgruppen» etter forslagets første ledd første punktum som tilbys den samme løsningen, stemme i samme klasse, men ordlyden åpner for inndeling i ytterligere klasser dersom stillingen i en konkurs er ulik blant fordringene innenfor prioritetsgruppen. Dette vil bare være aktuelt for pantesikrede fordringer, der enkelte forhold knyttet til panteretten, slik som typen av panteobjekt eller prioritet, kan ha betydning for fordringens stilling i konkurs. Eksemplene i høringen på når pantesikrede fordringer bør deles inn i ytterligere klasser, synes å knytte seg til enten at pantesikkerhetens stilling i konkurs er ulik (i betydningen at det kan være mer eller mindre usikkert hvilken dekning pantet vil gi), eller at panthaverne er i en slik stilling at det er naturlig å tilby ulike løsninger for fordringene for å oppnå flertall for rekonstruksjonsplanen. Med unntak for pantesikrede fordringer åpner lovforslaget etter dette ikke for at fordringer innenfor samme «prioritetsgruppe» kan deles inn i ytterligere klasser, med mindre fordringene tilbys ulike løsninger, se nedenfor. Departementet har vanskelig for å se at det er hensyn som skulle begrunne en ytterligere oppdeling av disse prioritetsgruppene hvis fordringene ikke tilbys forskjellige oppgjør i rekonstruksjonsplanen.

Begrunnelsen for denne delen av forslaget er at det er stillingen i konkurs som fremstår som det mest relevante sammenligningsgrunnlaget for hvilke interesser som skal være styrende for klasseinndelingen. Forslaget bygger på et synspunkt om at fordringshavere med fordringer med samme stilling i en konkurs som regel har tilstrekkelig sammenlignbart utgangspunkt til å kunne stemme over rekonstruksjonsplanen i samme klasse. Motsatt har fordringshavere med fordringer med ulik stilling ikke tilstrekkelig sammenlignbare interesser til at de bør stemme i samme klasse ettersom utfallet i en konkurs kan være vidt forskjellig. Når det gjelder andre interesser hos fordringshaverne, som for eksempel ulik grad av interesse i videre drift hos skyldneren (faste leverandører vs. fordringshavere med enkeltstående krav) eller ulike rettslige grunnlag for fordringen, viser departementet til at heller ikke etter de nåværende reglene har denne typen interesser begrunnet at fordringshaverne skal inndeles i forskjellige stemmeklasser ved avstemningen over en tvangsakkord.

Lovforslaget § 46 nr. 5, jf. § 22, legger opp til at testen av fordringshavernes beste interesse i enkelte tilfeller ikke skal gjøres opp mot konkurs som alternativet til en vellykket rekonstruksjon, men mot det alternative sannsynlige utfallet dersom rekonstruksjonsforhandlingen ikke lykkes. Departementet foreslår imidlertid ikke at klasseinndelingen skal ta hensyn til det sistnevnte alternativet. Det ville gjøre inndelingskriteriene unødvendig kompliserte, og dekningsrekkefølgen i konkurs antas uansett å være tilstrekkelig relevant for å fastslå hvilke fordringshavere som har tilstrekkelige sammenlignbare interesser med tanke på inndeling i stemmeklasser.

For det andre skal fordringer innenfor disse «prioritetsgruppene» etter lovforslaget som nevnt deles inn i ytterligere klasser dersom det i rekonstruksjonsplanen tilbys forskjellige løsninger for fordringene. Fordringshavere som tilbys forskjellige løsninger, er ikke i en sammenlignbar posisjon og kan dermed ikke stemme sammen. I hvilke tilfeller skyldneren kan tilby fordringshavere med samme prioritet ulike løsninger, er omtalt i punkt 12.3.

Når det gjelder hva som utgjør samme eller ulik løsning i rekonstruksjonsplanen, så sikter dette til tiltak som går ut på både kvalitativt og kvantitativt like eller ulike løsninger. Der en gruppe fordringshavere får tilbud om gjeldskonvertering og en annen får tilbud om dividende, eller to grupper tilbys oppgjør i forskjellige typer eiendeler, er tilbudene kvalitativt ulike. Der løsningene er kvalitativt like, men av ulik verdi relativt til kravet, for eksempel der en gruppe fordringshavere tilbys dekning av 80 prosent av kravet og en annen gruppe dekning av 60 prosent, er løsningene kvantitativt ulike og utgjør dermed ikke samme løsning. At kvalitativt like løsninger gir ulikt resultat målt i absolutt verdi for fordringshaverne, innebærer imidlertid ikke at fordringshaverne tilbys ulik løsning i relasjon til bestemmelsen. En gruppe fordringshavere med samme prioritet som tilbys dekning av 60 prosent av sine respektive krav, er dermed behandlet likt, selv om tapet de lider, er beløpsmessig ulikt. Enhver minimal forskjell i løsning er ikke nødvendigvis tilstrekkelig for at noe skal anses som ulike løsninger som begrunner oppdeling i ulike klasser. Det må være en realitetsforskjell mellom løsningene som tilbys, for at de skal kunne anses som ulike løsninger. Inndeling i klasser basert på ulike løsninger som fremstår som manipulert kun for å oppnå et bestemt flertall, må kunne nektes stadfestet etter lovforslaget § 46.

Når det gjelder eierne, foreslås det i § 35 annet ledd at disse alltid skal plasseres i en egen stemmeklasse dersom det i rekonstruksjonsplanen foreslås tiltak etter § 33 første ledd nr. 2. Departementet følger ikke opp forslaget i høringsnotatene om at eierne skal deles inn i flere klasser dersom de ikke vil ha tilstrekkelig sammenlignbare interesser til å stemme sammen. Ettersom måten eierne kan bli berørt av en rekonstruksjonsplan på, er ved at enkelte beslutninger som ellers krever generalforsamlingsbeslutning, i stedet treffes ved stadfestelse av rekonstruksjonsplanen (se punkt 11.4), er det etter departementets syn vanskelig å se for seg relevante forskjeller i eierinteressene som begrunner en oppdeling av eierne i ytterligere klasser. Tiltak etter lovforslaget § 33 første ledd nr. 2 anses alltid som samme løsning for eierne, se merknaden til § 33 om dette.

I samsvar med høringsnotatet 20. mars 2024 foreslås det at klasseinndeling gjøres obligatorisk i alle rekonstruksjoner. Det er etter departementets syn ikke forenlig med hensynet til en rettferdig avstemningsprosess at nesten alle foretak skal kunne velge bort klasseinndeling, slik forslaget i høringsnotatet 13. januar 2023 i praksis ville innebære. Hensynet til en enkel avstemningsprosess for bedrifter med en enkel kapitalstruktur kan ivaretas på andre måter. Ved å velge få klasser og tilby fordringshavere med samme prioritet samme løsning kan klasseinndelingen gjennomføres på en nokså enkel måte. Lovforslaget åpner også for å operere med bare én klasse, for eksempel én klasse av pantesikrede fordringer eller én klasse av usikrede fordringer, og holde øvrige fordringer utenfor rekonstruksjonsforhandlingen. Dette følger av forslaget om at bare fordringer som omfattes av tiltak etter § 33 første ledd nr. 1, bindes av rekonstruksjonsplanen, se lovforslaget § 52. Dermed kan rekonstruksjonsforhandlingen gjennomføres på en måte som i stor grad svarer til dagens forhandling etter rekonstruksjonsloven.

Departementet vil i den forbindelse peke på at vilkårene for gjennomtvingelse etter § 45 annet ledd nr. 2 (jf. punkt 14.2) ikke kan omgås ved på denne måten å holde hele prioritetsgrupper utenfor rekonstruksjonsplanen. Likebehandlingskravet og kravet til absolutt prioritet etter den nevnte bestemmelsen begrenser mulighetene for stadfestelse gjennom at fordringer i en klasse som stemmer mot planen, sammenlignes ikke bare med fordringer som omfattes av planen, men også med fordringer som holdes utenfor planen.

Forslaget ivaretar samlet sett det grunnleggende formålet med klasseinndelingen: parter som er tilstrekkelig like, skal stemme sammen og skal behandles likt. For at det skal være rimelig at et flertall skal kunne binde et mindretall, må de som stemmer sammen (og som dermed kan binde hverandre), være i sammenlignbare posisjoner. For at situasjonen skal være sammenlignbar, må partene både ha sammenfallende interesser i konkurs og få tilbud om den samme løsningen.

12.5 Innsigelser mot klasseinndelingen

12.5.1 Gjeldende rett

Ettersom det ikke er regler om klasseinndeling i rekonstruksjonsloven og konkurslovens regler om gjeldsforhandling, har disse lovene heller ikke regler om innsigelser mot og løsning av tvister om klasseinndeling.

12.5.2 Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet

Direktivet stiller krav om at stemmerettigheter og klasseinndelingen skal kunne etterprøves av en judisiell eller administrativ myndighet når et rekonstruksjonsforslag begjæres stadfestet, jf. artikkel 9 nr. 5, alternativt på et tidligere tidspunkt. Direktivet synes å kreve at retten alltid skal kontrollere klasseinndelingen, ikke bare når dette begjæres av en fordringshaver eller eier som berøres av planen. Direktivet gir ellers medlemsstatene relativt stor valgfrihet ved utformingen av saksbehandlingsreglene ved rekonstruksjonsforhandlinger. Det er imidlertid et overordnet formål med direktivet å sikre tilgang til effektive prosedyrer for rekonstruksjon, og særlig å redusere forhandlingenes varighet. Dette kommer til uttrykk flere steder, se blant annet fortalen punkt 1, 6 og 16.

12.5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 13. januar 2023 viste departementet til at rekonstruksjons- og insolvensdirektivet krever at retten etterprøver klasseinndelingen uavhengig av om det begjæres særskilt av en fordringshaver, og departementet antok at det samme bør foreslås i Norge. Departementet foreslo at etterprøvingen av klasseinndelingen skulle skje samtidig med behandlingen av stemmerettstvister, det vil si når retten behandler spørsmålet om stadfestelse av rekonstruksjonsplanen.

12.5.4 Høringsinstansenes syn

I tillegg til at flere høringsinstanser uttaler generelt at tvister bør kunne løses på et tidlig tidspunkt i rekonstruksjonsforhandlingene, trekker Konkursrådet og Oslo tingrett i høringen spesielt frem behovet for at det kan tas stilling til tvister om klasseinndelingen på et tidligere tidspunkt enn ved stadfestelsen.

Konkursrådet uttaler:

«For stemmerettstvister og etterprøving av klasseinndeling, vil det trolig for de fleste krav være tilstrekkelig å avgjøre disse sammen med stadfestelsen, slik lovforslaget legger opp til. Konkursrådet er enig med departementet i at det er ressursbesparende at retten i utgangspunktet bare tar stilling til stemmerettstvister i den utstrekning det er nødvendig for å fastslå utfallet av avstemningen.

I noen tilfeller vil imidlertid avklaring av et slikt forhold være av vesentlig betydning eller helt avgjørende for om rekonstruksjonsforhandlingene vil kunne føre frem, eventuelt for hvilken retning forhandlingene skal ta. Rekonstruksjonsloven bør derfor åpne for at stemmerettstvister og spørsmål om innplassering i klasser kan avgjøres tidligere i prosessen enn ved stadfestelsen (f.eks. der skyldner begjærer det og rekonstruktøren samtykker i at retten tar stilling til spørsmålet på et tidlig stadium).

I de tilfellene der avgjørelse av spørsmålet om stemmerett og evt. klasseinndeling er av vesentlig betydning eller helt avgjørende for om rekonstruksjonsforhandlingene lykkes, vil man ellers risikere å komme i en situasjon der arbeid og kostnader under forhandlingene er pådratt forgjeves, om man utelukkende kan få avklart disse spørsmålene sammen med stadfestelsen. Denne ulempen oppveies ikke av at skyldneren eller rekonstruktøren kan fremme et nytt forslag etter utkastet til § 47 dersom forslaget ikke får tilstrekkelig flertall. Snarere tvert imot vil dette føre til at rekonstruksjonen blir dyrere og tar mer tid.»

Oslo tingrett uttaler:

«Oslo tingrett foreslår at skyldneren (med rekonstruktørens samtykke) på et tidligere tidspunkt enn ved stadfestelsen bør kunne be retten ta stilling til tvist om klasseinndeling og stemmerett, da dette kan være avgjørende for utformingen av forslag til rekonstruksjon, og det gir bedre forutberegnelighet. Vi mener slike tvister ikke i særlig grad vil forsinke fremdriften i rekonstruksjonsforhandlingene, men heller bidra til nødvendig klargjøring på et tidligere tidspunkt. Dersom slik tvist bare kan reises av skyldner med rekonstruktørens samtykke, vil man ha kontroll med at det bare er de nødvendige tvister som blir reist på et tidligere tidspunkt.»

12.5.5 Departementets vurdering

Departementet har vurdert på hvilket tidspunkt i forhandlingen det er mest hensiktsmessig at retten tar stilling til innsigelser mot klasseinndelingen. I høringen har Konkursrådet og Oslo tingrett som nevnt tatt til orde for at tvister om klasseinndeling bør kunne avgjøres av retten på et tidligere tidspunkt enn ved stadfestelsen av rekonstruksjonsplanen. Begrunnelsen er at det vil være ressursbesparende å få avklart slike tvister tidligere i forhandlingen, slik at forhandlingene ikke ender med at rekonstruksjonsplanen nektes stadfestet fordi klasseinndelingen ikke oppfyller lovens vilkår. Departementet er enig i at det er hensiktsmessig at uenigheter under rekonstruksjonsforhandlingen løses så tidlig som mulig. Dette er bakgrunnen for forslaget om at stemmerettstvister kan løses på et tidligere tidspunkt enn stadfestelsen, se punkt 13.2 og lovforslaget § 39 annet ledd, og at tvister om verdsettelse skal løses i forbindelse med utsendelsen av verdsettelsen, se punkt 9.2 og lovforslaget § 23. Når det gjelder klasseinndelingen, er det imidlertid begrenset hvor tidlig i forhandlingen det er mulig for retten å ta stilling til om den oppfyller lovens krav. Inndelingen av fordringene og eierne i klasser vil først være klar når rekonstruksjonsplanen er utarbeidet. For at fordringshaverne skal kunne fremme innsigelser mot klasseinndelingen, må klasseinndelingen (og dermed rekonstruksjonsplanen) i tillegg være sendt ut til partene som er berørt av rekonstruksjonsplanen. Det tidligste tidspunktet det kan åpnes for at retten avgjør innsigelser mot klasseinndelingen, vil dermed være nokså nært opp til avstemningen over planen.

Dersom retten skal kunne ta stilling til innsigelser mot klasseinndelingen før avstemningen, antar departementet, på samme måte som ved innsigelser om forskjellsbehandling, se punkt 12.3.6, at partene må gis anledning til å anke avgjørelsen, at skyldneren eventuelt må forelegge planen på nytt for rekonstruksjonsutvalget, osv. Etter departementets syn er dette lite hensiktsmessig, og det vises til begrunnelsen i punkt 12.3.6, som gjør seg tilsvarende gjeldende her. I tillegg legger lovforslaget opp til nokså klare kriterier for klasseinndelingen. For fordringene skal klasseinndelingen i utgangspunktet baseres på «prioritetskategorier» i konkurs og på hvilke løsninger rekonstruksjonsplanen legger opp til for de ulike fordringene. Departementet har etter dette kommet til at det mest hensiktsmessige for gjennomføringen av rekonstruksjonsforhandlingen er at retten tar stilling til klasseinndelingen som en del av spørsmålet om stadfestelse av rekonstruksjonsplanen, se lovforslaget § 46 nr. 2 og omtalen av denne i punkt 14.3.5.