8 Finansiering under rekonstruksjonsforhandling

8.1 Gjeldende rett

For å bedre skyldnerens likviditet under rekonstruksjonsforhandlingen er det i rekonstruksjonsloven § 19 gitt regler om at det for lån til finansiering av drift av virksomheten under rekonstruksjonsforhandlingen, og til finansiering av selve rekonstruksjonsforhandlingen, kan stiftes panterett i driftstilbehør, varelager og utestående fordringer etter panteloven §§ 3-4, 3-8 til 3-11 og 4-10 med prioritet foran eksisterende panthavere, såkalt superprioritet. Slik finansiering er etter den midlertidige bestemmelsen i panteloven § 6-5 også sikret ved legalpant innenfor tilsvarende rammer som gjelder etter reglene i panteloven § 6-4 om legalpant for nødvendige boomkostninger under konkursbehandling. Legalpanteretten etter § 6-4 utgjør etter dette fem prosent av eiendelens beregnede verdi eller av det et salg av eiendelen innbringer, men maksimalt 700 ganger rettsgebyret i hvert realregistrerte pantobjekt.

Opptak av slike lån skal godkjennes av rekonstruksjonsutvalget. Et samtykke fra utvalget kan etter begjæring fra eksisterende panthavere overprøves av retten, som kan nekte godkjenning hvis pantsettelsen fører til at eksisterende panthaveres sikkerhet blir vesentlig forringet. Rettens kontroll skal avverge mulige urimelige utslag av reglene for eksisterende panthavere i enkelttilfeller, jf. Prop. 75 L (2019–2020) side 34.

For øvrig kan skyldneren under en gjeldsforhandling etter konkurslovens første del og rekonstruksjonsforhandling etter rekonstruksjonsloven ikke stifte gjeld eller pantsette sin faste eiendom, sine forretningslokaler eller noen formuesgjenstand av vesentlig betydning uten gjeldsnemndas eller kreditorutvalgets samtykke, jf. konkursloven § 14 annet ledd første punktum og rekonstruksjonsloven § 15 annet ledd. Etter dekningsloven § 9-2 annet ledd nr. 2 vil eventuelle lån som gis for å finansiere fortsatt drift i gjeldsforhandlingsperioden, være massekrav av annen klasse ved en senere konkurs. Eventuelle pantsettelser som foretas i gjeldsforhandlingsperioden, vil imidlertid ha prioritet bak andre, tidligere etablerte pantsettelser.

8.2 Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet

Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet inneholder i kapittel 4 regler om beskyttelse av ny og midlertidig finansiering. Ny finansiering er i artikkel 2 nr. 7 definert som «enhver ny finansiel bistand, der tilvejebringes af en eksisterende eller ny kreditor for at gennemføre en rekonstruktionsplan, og som er omfattet af den pågældende rekonstruktionsplan». Midlertidig finansiering er i artikkel 2 nr. 8 definert som «enhver ny finansiel bistand, der tilvejebringes af en eksisterende eller ny kreditor, og som mindst omfatter finansiel bistand under suspension af individuel kreditorforfølgning og er rimelig og umiddelbart nødvendig for, at skyldners virksomhed kan fortsætte sin drift eller for at bevare eller øge værdien af denne virksomhed». Direktivet åpner i artikkel 17 nr. 4 uttrykkelig for at medlemsstatene kan bestemme at de som yter ny eller midlertidig finansiering, gis fortrinnsrett foran andre fordringshavere som ellers ville hatt høyere prioritet.

8.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 13. januar 2023 skisserte departementet to ulike forslag om adgang til å ta opp lån med pant med såkalt superprioritet til finansiering under rekonstruksjonsforhandlingen og ba om høringsinstansenes syn på de to alternativene. Det ene alternativet var en utvidelse av adgangen til å ta opp lån sikret med pant med superprioritet til å omfatte pant i alle skyldnerens pantsatte eiendeler. Det andre alternativet var en videreføring av adgangen til å ta opp lån sikret med pant med superprioritet i skyldnerens varelager, driftstilbehør og utestående fordringer etter den midlertidige bestemmelsen i rekonstruksjonsloven § 19 sammen med en videreføring av legalpanteretten etter den midlertidige bestemmelsen i panteloven § 6-5, jf. rekonstruksjonsloven § 19.

I høringsnotatet heter det:

«Panteloven åpner for en omfattende pantsettelsesadgang. I praksis kan næringsdrivende i dag pantsette samtlige aktiva av noe økonomisk betydning. Å utvide pantsettelsesadgangen var et av siktemålene med pantelovrevisjonen i 1980, se Ot.prp. nr. 39 (1977–78) side 9. En sterk realkreditt har viktige funksjoner, men har også virkninger for de usikrede fordringshaverne. Videre påvirker omfanget av pantsettelse tilgangen på likvide midler til rekonstruksjonsforhandlingen. Falkanger-utvalget, som ble nedsatt for å foreta en etterkontroll av konkurslovgivningen, foreslo i NOU 1993: 16 å begrense pantsettelsesadgangen av hensyn til senere bobehandling og for å bedre de usikrede fordringshavernes stilling, se NOU 1993: 16, særlig side 144 flg. Utvalget mente at den omfattende pantsettelsesadgangen blant annet kunne synes å være en medvirkende faktor til at gjeldsforhandlingsreglene etter konkursloven ble lite brukt. Utvalget pekte på at en omfattende pantsettelsesadgang gjør det vanskelig eller tilnærmet umulig å skaffe tilstrekkelige midler for i det hele tatt å gjennomføre en gjeldsforhandling. En måte å skaffe flere midler til finansiering av rekonstruksjonsforhandlinger på kan derfor være å vurdere begrensninger i pantsettelsesadgangen. Falkanger-utvalget foreslo begrensninger i adgangen til å pantsette varelageret. Et flertall foreslo å avskaffe muligheten til å pantsette varelageret og sterke begrensninger i adgangen til salgspant. Et samlet utvalg 51 foreslo å fjerne muligheten for factoringpant. Forslagene om innskrenkninger i pantsettelsesadgangen ble ikke fulgt opp, med unntak for endringene om salgspant, jf. Ot.prp. nr. 26 (1998–99).

Når eiendelene til en skyldner i stor grad er beheftet med pant, vil en annen måte å fremskaffe midler til finansiering av rekonstruksjonsforhandlingen på være å gi mulighet for pant med prioritet foran eksisterende panthavere (såkalt «superprioritet»). Dette berører panthaverne i mindre grad enn endringer i selve pantsettelsesadgangen, og må antas å ha mer begrensede virkninger på tilgangen på kreditt.

I den midlertidige loven om rekonstruksjon ble det åpnet for å etablere pantesikkerhet for lån til fortsatt drift i rekonstruksjonsperioden med superprioritet i driftstilbehør, varelager og utestående fordringer og med legalpant innenfor tilsvarende rammer som gjelder etter reglene i panteloven § 6-4 om legalpant for nødvendige boomkostninger under konkursbehandling. I høringen av utredningen til Leif Villars-Dahl ble forslaget om en utvidet mulighet for finansiering av rekonstruksjonsperioden med sikkerhet i varelager mv. med såkalt superprioritet møtt med støtte, men det ble også fremsatt noe kritikk mot forslaget. Enkelte høringsinstanser etterlyste regler som i større grad åpner for pantsetting med superprioritet, mens andre høringsinstanser ga uttrykk for at forslaget allerede gikk for langt på bekostning av eksisterende panthavere.

Departementet har i innspillsrunden og evalueringen av den midlertidige rekonstruksjonsloven ikke mottatt innspill som tilsier at superprioritetsadgangen i den midlertidige loven har påvirket kredittmarkedene på en måte som skulle tilsi at adgangen bør snevres inn. Derimot har flere tatt til orde for at adgangen til å yte kreditt mot superprioritet bør utvides, slik at flere eiendeler kan pantsettes for å gi sikkerhet for slik gjeld. Det har også kommet tilbakemelding fra Konkursrådet om at man har sett uheldige utslag av at legalpantet spiser av boets legalpantmidler ved en etterfølgende konkursbehandling. Konkursrådet uttaler i innspillsrunden at det har fått tilbakemelding om at det i enkelte saker kan være slik at bostyreren i en etterfølgende konkurs ikke lenger har legalpantemidler til rådighet som følge av at lån er gitt med sikkerhet med superprioritet, og at rekonstruksjonen går over i konkurs før rekonstruktøren og borevisoren har hatt anledning til å gjøre særlige undersøkelser av selskapets økonomiske disposisjoner. Dette reiser spørsmål om adgangen til å gi slik sikkerhet bør videreføres.

Departementet vil peke på at en adgang for pant med superprioritet i varelager, driftstilbehør og utestående fordringer, men ikke i andre eiendeler, i praksis avskjærer en del virksomheter fra pant med superprioritet utover legalpantet etter § 6-5, som er begrenset i omfang. For virksomheter som hovedsakelig har sine verdier i realregistrerte formuesgoder, og ikke i varelager og driftstilbehør, vil muligheten for å tilby slik sikkerhet være begrenset. Selv om virksomheter med verdier i realregistrerte formuesgoder vil kunne oppnå en ikke ubetydelig sikkerhet i medhold av legalpanteretten, kan det likevel være behov for større sikkerhet enn legalpantet kan tilby i en del tilfeller.

Et alternativ til superprioritetspanteretten i varelager, driftstilbehør og utestående fordringer og legalpanteretten etter den midlertidige bestemmelsen i panteloven § 3-1 a, § 6-5 og rekonstruksjonsloven § 19 kan derfor være å innføre en adgang til å oppnå superprioritetspant i noen eller alle av skyldnerens pantsatte eiendeler. En slik utvidelse er imidlertid ikke ubetenkelig, og flere hensyn må veies mot hverandre i vurderingen.

En adgang til å gi lån med superprioritet i allerede pantsatte eiendeler vil nødvendigvis svekke realkreditorenes stilling noe, samtidig som det vil kunne sikre mer midler til rekonstruksjonsforhandlingen. En sterk realkreditt har flere viktige funksjoner. Pantsettelsesadgangen virker kredittskapende, og dersom kreditorene blir mer varsomme med å tilby kreditt fordi verdien av pantet blir mer usikkert, kan dette føre til en lavere kredittilgang. Det kan også påvirke prisingen av kreditt, da en svekkelse av sikkerheten vil kunne føre til høyere prising. Samtidig vil en begrenset superprioritetsadgang som etter rekonstruksjonsloven, der det gis adgang til lån med superprioritet i enkelte eiendeler, kunne påvirke kredittfordelingen mellom ulike næringer. Videre vil en superprioritetsadgang for alle pantsatte eiendeler kunne gjøre at risikoutsatte virksomheter vil kunne bli mindre attraktive som låntakere dersom sikkerheten som kan tilbys, vil kunne måtte vike i en eventuell rekonstruksjonsforhandling. Alle disse potensielle virkningene må ses i sammenheng når man vurderer reglene om en superprioritetsadgang.

Dersom superprioritetspantet skal gjelde flere eiendeler, utover adgangen til å benytte legalpanteretten etter panteloven § 6-5, vil dette i større grad enn etter rekonstruksjonsloven gå ut over eksisterende panthaveres sikkerhet. Som nevnt kan dette igjen påvirke prisingen og tilbudet av kreditt i markedet. Blir det vanskeligere eller dyrere å få kreditt, kan dette få betydning for mange bedrifter – også dem som senere havner i en rekonstruksjonsforhandling. I den samfunnsøkonomiske analysen departementet har innhentet, gis det på den ene siden uttrykk for at adgangen til å stifte ny gjeld der sikkerheten har en særskilt prioritet, er svært viktig for rekonstruksjonsforhandlingen, men samtidig at det er vanskelig å fastslå den samfunnsøkonomiske effekten på kredittmarkedet, og at dette ikke minst vil gjelde ved en utvidelse av ordningen. Muligheten for å kunne sikre videre drift, med de fordeler dette har for arbeidstakere, leverandører og ikke minst virksomheten selv, må dermed veies mot de potensielle effektene på kredittmarkedet og muligheten for redusert eller dyrere kreditt. Dette gjelder særlig når pantsettelsesadgangen i norsk rett er vid, og de fleste av skyldnerens eiendeler i stor utstrekning vil være beheftet med pant.

Både i høringen av utredningen til Leif Villars-Dahl og i evalueringen av rekonstruksjonsloven er det fremhevet av flere instanser at en utstrakt superprioritetsadgang krever grundig utredning. Det er imidlertid neppe mulig å utrede seg frem til et endelig svar på den samfunnsøkonomiske virkningen av en utvidet superprioritetsadgang. En sentral faktor vil være hvordan en utvidelse påvirker kredittyternes adferd, noe som ikke kan fastlegges sikkert på forhånd. Departementet har ikke mottatt tilbakemeldinger som tyder på at superprioritetsadgangen som ble innført ved den midlertidige loven, har påvirket kredittmarkedet. Det er et begrenset antall rekonstruksjonsforhandlinger som åpnes årlig, og effekten av slike regler må i lys av dette anses å være nokså begrenset. Samtidig kan det ikke utelukkes at en utvidelse av adgangen til superprioritetspantsettelse under rekonstruksjonsforhandlinger vil kunne påvirke kredittmarkedet noe, i tråd med momentene som er drøftet ovenfor, og dermed også kunne føre til flere rekonstruksjonsforhandlinger. En utvidelse av adgangen vil på den annen side fjerne skjevheten som ligger i at superprioritetspantet etter rekonstruksjonsloven i dag ikke kommer alle skyldnere til gode.

På bakgrunn av overveielsene foran ønsker departementet høringsinstansenes syn på et forslag til hvordan en utvidelse av adgangen til å tilby pant med superprioritet kan tenkes utformet. I lovforslaget § 20 er det utformet et forslag som går ut på at det kan stiftes panterett i alle skyldnerens pantsatte eiendeler med superprioritet (alternativ 1), og et forslag som innebærer en videreføring av reglene om superprioritet som følger av den midlertidige loven (alternativ 2). Det bes om høringsinstansenes syn på om adgangen bør utvides til å omfatte flere av eller alle skyldnerens pantsatte eiendeler. Høringsinstansene bes samtidig om å ta i betraktning de potensielle negative virkningene for tilgangen på kreditt i slike innspill.»

Departementet viste videre til at det i innspillsrunden var tatt til orde for at den faste bankforbindelsen eller eksisterende panthavere bør ha fortrinnsrett til å tilby superprioritetsfinansiering, og ba om høringsinstansenes syn på dette.

8.4 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser støtter alternativ 1 i høringsnotatet om at det kan stiftes panterett i alle skyldnerens pantsatte eiendeler med superprioritet: Konkursrådet, Oslo tingrett, Advokatforeningen, Kvale Advokatfirma og Nordic Trustee.

Konkursrådet viser til at en vellykket rekonstruksjon skal gi en bedre løsning for fordringshaverne, og at også fordringshavere som har pantesikkerhet, som regel vil ha en fordel av at rekonstruksjonen lykkes. Ofte vil de pantsatte eiendelene ha en høyere verdi om selskapet lykkes, enn om de blir solgt under konkurs. Konkursrådet viser videre til at en utvidelse av de eiendeler som kan stilles som pantesikkerhet for et lån med superprioritet, vil likestille ulike virksomhetstyper i større grad enn dagens regler. Konkursrådet tror også at en utvidelse av hvilke eiendeler som kan benyttes som sikkerhet for et lån, vil gjøre det enklere å få til en nødvendig finansiering av driften.

Oslo Tingrett uttaler at en utvidelse av adgangen til å tilby lån med pant med superprioritet trolig vil øke muligheten for å lykkes med en rekonstruksjonsforhandling for flere virksomheter. Oslo tingrett er enig i at det bør være en forutsetning for slik pantsettelse at det er oppnevnt rekonstruktør, og at avtale om slik pantsettelse bare kan inngås med rekonstruksjonsutvalgets samtykke.

Advokatforeningen gir i tillegg til sin støtte til alternativ 1 uttrykk for at det er viktig at det fremgår klart av loven hvilke forhold rekonstruksjonsutvalget skal vektlegge når det skal ta stilling til om finansieringen skal tillates. Advokatforeningen tar til orde for at det bør foreligge et likviditetsbudsjett som viser at foretaket med rekonstruksjonslånet vil ha tilstrekkelig likviditet til å drifte og dekke sine kostnader gjennom hele rekonstruksjonsperioden, og en grovskisse til en rekonstruksjonsplan. Videre må skyldneren ha uttømt andre finansieringsmuligheter slik at finansiering med superprioritet er helt nødvendig for å unngå konkurs. Advokatforeningen mener også det er viktig «at lovtekst og/eller forarbeider bidrar til en viss klargjøring og forutsigbarhet knyttet til hvordan vilkåret «vesentlig forringelse» skal forstås, både av hensyn til eksisterende panthaver og skyldneren, men også fordi et slikt vilkår ellers kan bli tolket forskjellig av ulike tingretter/rekonstruksjonsutvalg».

Om dette heter i høringsuttalelsen:

«Advokatforeningen antar at det ved vurderingen av om panthavers sikkerheter blir vesentlig forringet, er verdien av vedkommende panthavers totale sikkerhetspakke som må vurderes. Advokatforeningen antar videre at vurderingen vil måtte gjøres med en tilnærming som likner bankenes kredittvurderinger. Departementet bør videre vurdere om man kan tolerere en større «forringelse» der verdien på pantet vil svekkes vesentlig i en konkurs. Altså: Kan man tillate et større inngrep i eksisterende pant i tilfellene hvor panthaver har en betydelig interesse i å unngå konkurs, enn i tilfellene hvor panthaver vil komme (like) godt ut ved en konkurs? Skal slike avbøtende tiltak som endrede finansieringsvilkår som nevnt i U.S Chapter 11 § 361 hensyntas? Skal vurderingen være strengere der det «tvinges inn» en ny panthaver mot eksisterende panthaveres vilje, enn der eksisterende panthaver selv tilbyr å stille slik finansiering? Vedrørende (real)kausjoner og garantier panthaver har fått fra tredjepart: Skal slike sikkerheter hensyntas i vurderingen av om sikkerhetspakken blir «vesentlig forringet»?»

For øvrig mener Advokatforeningen at ankefristen for rettens avgjørelse av panthaverens klage bør settes til maksimalt syv dager, og at rettens avgjørelse ikke bør være gjenstand for anke, alternativt at ankefristene i alle instanser settes til maksimalt syv dager per instans.

Også Kvale Advokatfirma mener det bør fremgå klarere av lovteksten hvilke vurderingskriterier rekonstruksjonsutvalget skal vektlegge ved beslutningen av om det skal gi samtykke til finansieringen.

Også Nordic Trustee støtter som nevnt alternativ 1 i høringsnotatet om å utvide adgangen til pantsettelse for lån med superprioritet, men mener pant som beskrevet i alternativ 2 bør tilbys først.

Brønnøysundregistrene uttaler at hjemmelen for hvilke pantobjekter som kan tinglyses med superprioritet, må være klar, slik at det ikke er tvil om at pantet kan tinglyses med en slik prioritet eller ikke.

Finans Norge støtter alternativ 2 i høringsnotatet, det vil si at adgangen til å ta opp lån med pant med superprioritet fortsatt begrenses til skyldnerens varelager, driftstilbehør og utestående fordringer etter panteloven §§ 3-4, 3-8, 3-9, 3-10, 3-11 og 4-10. Finans Norge uttaler at lovforslaget ikke ser tiltakene for å sikre finansering og hvordan disse påvirker eksisterende panthavere, i sammenheng. I høringsuttalelsen vises det også til at finansforetakene allerede i stor utstrekning bidrar med finansering av både utenrettslige og rettslige restruktureringer, forutsatt at virksomheten vurderes som levedyktig:

«Bankene bidrar også allerede med finansering av rekonstruksjonsprosesser på frivillig grunnlag. Det kan være flere årsaker til at eksisterende långivere ikke er villig til å stille med likviditet for å finansiere en rettslig eller utenrettslig restrukturering. Det klare utgangspunkt er imidlertid at det er egenkapital, og ikke fremmedkapital, som bør redde en virksomhet ut av en situasjon som denne. Sannsynligheten for en gjenvinning av det investerte beløpet er normalt relativt sett lav, dvs. at den iboende risikoen er høyere enn det som normalt vil aksepteres for fremmedkapitalinvestorer. Egenkapitalen som ev. stilles til rådighet, vil vanne ut eksisterende egenkapital, og i tillegg kreve hele eller deler av eventuell avkastning som genereres dersom virksomheten overlever.

Långiverne beslutter om det likevel skal stilles fremmedkapital til rådighet basert på en grundig kredittvurdering. Bankene har lang erfaring med, og god kompetanse på, å gjøre kredittvurderinger. I en situasjon hvor kunden har økonomiske problemer, er hovedformålet med kredittvurderingen å vurdere ulike scenarioer og hvilket scenario som gir långiveren størst sjanse for å gjenvinne sine kreditter. I de fleste tilfellene er sjansen for gjenvinning størst ved at virksomheten videreføres. Det er dermed normalt i långiverens interesse å bidra med finansering. Alt annet medfører normalt et betydelig tap som bankene motvillig tar i de tilfellene hvor banken etter en grundig vurdering mener at virksomheten ikke er tilstrekkelig levedyktig eller at risikoen for et negativt resultat av rekonstruksjonsprosessen rett og slett er for høy til at det kan forsvares å stille midler til rådighet. Videreføres adgangen til lån med superprioritet fra tredjeparter, risikerer man at denne antatt rasjonelle vurderingen overprøves av aktører med andre interesser og/eller lite egnede incentiver (eksempelvis eiere, kredittytere herunder spesialiserte kredittfond og rekonstruktører). Dette kan gi uheldige utslag og bør hensyntas når lovgiver skal utforme permanente rekonstruksjonsregler.»

Videre mener Finans Norge at de nye reglene bør inneholde tydeligere kriterier for i hvilke tilfeller rekonstruktøren skal samtykke til finanseringen, samt saksbehandlingsregler som beskriver hvordan skyldneren og rekonstruksjonsutvalget skal gå frem når finanseringen med superprioritet skal etableres. Finans Norge mener at dersom skyldneren og rekonstruksjonsutvalget pålegges å gjøre en grundigere vurdering av om vilkårene for å etablere finanseringen er oppfylt, vil det redusere risikoen for at eksisterende panthavere vil benytte seg av adgangen til å påklage beslutningen til tingretten. Når det gjelder rekonstruksjonsutvalgets saksbehandling, uttaler Finans Norge:

«Rekonstruksjonsutvalget bør pålegges å gjøre en konkret vurdering av hvorvidt vilkårene er oppfylte og nedfelle sine vurderinger i en protokoll. Det er også hensiktsmessig at rekonstruksjonsutvalget vurderer sannsynligheten for at skylderen lykkes med rekonstruksjonen. Som illustrert ovenfor under punkt 0 vil en superprioritetsfinansering som regel påføre eksisterende panthaver et tap. Terskelen for å etablere slik finansering må derfor være høy og bør være forbeholdt de sakene hvor rekonstruksjonsutvalget mener at utsiktene til å lykkes er gode. Rekonstruksjonsutvalget bør også vurdere om selskapet har tilgang på andre finansieringskilder. I tillegg bør rekonstruksjonsutvalget legge en plan for ivaretakelse av panthaverinteressen. Sentrale momenter vil kunne være om det er aktuelt å akseptere salg av pantsatte eiendeler iht. lovforslagets § 18 fjerde ledd, i hvor stor utstrekning eksisterende panthaver blir fortrengt, om eksisterende panthaver kan tilbys tilleggssikkerheter eller om det kan tenkes andre tiltak for å sikre at eksisterende panthaver ikke kommer dårligere ut ved en rekonstruksjon sammenlignet med en konkurs. Planen må foreligge før rekonstruksjonsutvalget beslutter om det skal samtykke til lånet, og eksisterende panthaver bør få anledning til å uttale seg.»

Finans Norge mener ellers at fordringshavere som ufrivillig bidrar med fravikelse av sikkerheter til finansieringen, må få adgang til å fremme et alternativt forslag til rekonstruksjonsplan.

For det tilfellet at skyldneren gis adgang til å etablere lån sikret med pant med superprioritet, mener Finans Norge «at dagens ordning med at slik finansering sikres med legalpant iht. pantelovens § 6-4 må videreføres. Dersom lovgiver åpner for at det både kan etableres lån med superprioritet under en rekonstruksjon, samt at bostyrer kan kreve legalpant i en etterfølgende konkurs, vil det i for stor grad fortrenge eksisterende panthavers sikkerhet». Det vises til at långiveren da blir pålagt både å delvis finansiere selskapets forsøk på å redde virksomheten og den etterfølgende konkursbehandlingen. Ut fra begrunnelsen som gis, forstår departementet det slik at Finans Norge her mener å ta til orde for at § 6-4 ikke bør videreføres.

Finans Norge uttaler også at lån gitt under rekonstruksjonsforhandlingen med pant med superprioritet må anses som en midlertidig finansiering, og at det bør gis regler om at den midlertidige finanseringen må innfris i forbindelse med stadfestelsen av rekonstruksjonen.

Finans Norge mener dessuten at det er helt avgjørende at panthavere som fra før har sikkerhet i pantobjektet, gis fortrinnsrett til å tilby rekonstruksjonsfinansiering som er sikret med superprioritet, og viser til at dette vil bidra til mer effektive prosesser. Finans Norge begrunner dette slik:

«Bankene kjenner ofte kundene og de forskjellige markedssegmentene godt, i tillegg til at de mestrer kreditthåndverket. Dette tilsier at eksisterende långiver med pant under enhver omstendighet bør gis fortrinnsrett til å yte superprioritert finansiering. I tillegg unngår man mulige utfordringer ved en etterfølgende realisasjon av sikkerhetene ved at det ikke har kommet inn en ny långiver på bedre prioritet. Finans Norge understreker at dette er et svært viktig tiltak for å ivareta eksisterende panthavers interesse. Så lenge kreditten tilbys på markedsmessige vilkår, kan ikke Finans Norge se at en slik fortrinnsrett har noen negative konsekvenser for verken skyldneren eller andre kreditorer.»

Regler om fortrinnsrett for eksisterende panthavere støttes også av Konkursrådet, Advokatforeningen og Nordic Trustee. Også disse høringsinstansene har som forutsetning at lånet tilbys på markedsmessige vilkår. Nordic Trustee mener videre at dersom berørte panthavere ikke ønsker å benytte fortrinnsretten, bør fortrinnsretten gå videre til de usikrede fordringshaverne proratarisk. Dette begrunnes med at en superprioritet vil «spise» av pantet, «noe som normalt innebærer at usikret gjeld økes, fordi pantet ikke nødvendigvis lenger dekker panthavers krav fullt ut. Videre innebærer det at eksisterende usikrede fordringer får dårligere dekningsmuligheter fordi det da er flere som skal dele på de gjenværende upantsatte verdier».

8.5 Departementets vurderinger

8.5.1 Omfanget av superprioritetspantet

Det klare flertallet av høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet, støtter at adgangen til å etablere pant med såkalt superprioritet (prioritet foran andre panthavere) utvides til å omfatte alle eller de fleste av skyldnerens pantsatte eiendeler. Finans Norge er den eneste høringsinstansen som går imot en utvidelse av pantsettelsesadgangen. Ingen høringsinstanser har tatt til orde for å avskaffe adgangen til å etablere pant med superprioritet for lån til finansiering av drift av virksomheten under rekonstruksjonsforhandling og til finansiering av selve rekonstruksjonsforhandlingen. Denne ordningen ble som nevnt innført med den midlertidige rekonstruksjonsloven.

Flere høringsinstanser har innspill til hvordan fremgangsmåten ved etablering av sikkerhet med superprioritet bør være, og til hvem som skal ha adgang til å tilby finansiering med slik sikkerhet. Finans Norge har også innspill til pantobjekter som ikke bør benyttes til slik sikkerhetsstillelse.

Problemer med å sikre tilstrekkelig finansiering av rekonstruksjonsforhandlingen har vært trukket frem som en av svakhetene ved gjeldsforhandlingsreglene i konkursloven. Det ble derfor foreslått regler om pant med såkalt superprioritet i Villars-Dahls utredning. I den midlertidige rekonstruksjonsloven ble det åpnet for å etablere pant med superprioritet i driftstilbehør, varelager og utestående fordringer og med legalpant innenfor tilsvarende rammer som gjelder etter reglene i panteloven § 6-4 om legalpant for nødvendige boomkostninger under konkursbehandling. Som nevnt under punkt 8.3 har en innvending mot reglene i rekonstruksjonsloven vært at de forskjellsbehandler virksomheter som hovedsakelig har sine verdier i realregistrerte formuesgoder, og virksomheter som har verdier i varelager og driftstilbehør. Selv om virksomheter med verdier i realregistrerte formuesgoder vil kunne oppnå en ikke ubetydelig sikkerhet i medhold av legalpanteretten, kan det likevel være behov for større sikkerhet enn det legalpantet kan tilby i en del tilfeller.

Samtidig vil en utvidelse av reglene om pant med superprioritet nødvendigvis gå på bekostning av realkreditorenes stilling slik det er beskrevet i høringsnotatet gjengitt i punkt 8.3. Som det fremgår der, har en sterk realkreditt flere viktige funksjoner. Pantsettelsesadgangen virker kredittskapende, og dersom kreditorene blir mer varsomme med å tilby kreditt fordi verdien av pantet blir mer usikkert, kan dette føre til en lavere kredittilgang. Videre vil en svekkelse av sikkerheten kunne føre til høyere prising, og risikoutsatte virksomheter vil kunne bli mindre attraktive som låntakere. Samtidig vil en slik mer begrenset regel om pant med superprioritet som i dag gjelder etter rekonstruksjonsloven, der det gis adgang til pant med superprioritet i enkelte eiendeler, kunne påvirke kredittfordelingen mellom ulike næringer.

Finans Norge uttaler i høringen at finansforetakene allerede i stor utstrekning bidrar med finansering av både utenrettslige og rettslige restruktureringer, forutsatt at virksomheten vurderes som levedyktig, og at det av den grunn er et begrenset behov for lån sikret med pant med superprioritet. Det er imidlertid ikke bare finansforetak som kan bidra med finansiering av rekonstruksjonsforhandlingen. I den grad det er behov for ytterligere finansiering, og det kan oppstilles vilkår for slike lån som gjør at eksisterende panthavere beskyttes tilfredsstillende, bør lovgivningen etter departementets syn legge til rette for dette.

Finans Norge gir også uttrykk for at egenkapitalen må bidra før det tas opp lån sikret med pant med superprioritet. Departementet peker i denne forbindelse på at eierne indirekte kan bli tvunget til å bidra til finansieringen av selve rekonstruksjonen gjennom konvertering av gjeld til egenkapital og ved kapitalforhøyelse. Dette vil utvanne eksisterende aksjeeiere. I tillegg vil det ofte bli tatt inn som en forutsetning for rekonstruksjonsplanen at eierne bidrar med friske midler. Det er dermed ikke slik at det bare er fremmedkapital som bidrar i en rekonstruksjon.

Departementet foreslår etter en samlet vurdering at de nåværende reglene om finansiering sikret med pant med superprioritet utvides til generelt å omfatte alle pantsatte eiendeler. Det vises til § 28 i lovforslaget. Departementet legger betydelig vekt på at en slik utvidelse kan medvirke til at flere virksomheter vil kunne lykkes med rekonstruksjonsforhandlingene. Dette gjelder særlig for virksomheter som i liten grad har varelager eller driftstilbehør, men derimot først og fremst har sine verdier i realregistrerte formuesgoder. Departementet viser for øvrig til begrunnelsen for forslaget i høringsnotatet som er gjengitt i punkt 8.3. En slik utvidelse av pantsettelsesadgangen har fått tydelig støtte i høringen, og også i innspillsrunden og evalueringen var det flere som tok til orde for en slik løsning.

Et unntak er likevel foreslått for formuesgoder som inngår i en finansiell sikkerhetsstillelse etter lov 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse, se tredje ledd i § 28 og merknaden til denne bestemmelsen.

Forslaget vil i større grad enn etter rekonstruksjonslovens regel gå ut over eksisterende panthaveres sikkerhet. Departementet foreslår imidlertid at det i loven inntas enkelte nye vilkår for låneopptaket som vil kunne bidra til en bedre ivaretakelse av de eksisterende panthaverne enn det som er tilfellet etter gjeldende lov. Disse reglene behandles nærmere i punkt 8.5.2 og 8.5.3.

Når det foreslås at reglene om lånefinansiering med pant med superprioritet ikke lenger skal begrenses til panterett i driftstilbehør og utestående fordringer etter panteloven § 3-4 og §§ 3-8 til 3-11, er det ikke behov for bestemmelsen om lovbestemt pant i panteloven § 6-5 i tillegg. Panteretten etter § 28 vil da uansett være mer omfattende. Det foreslås derfor at panteloven § 6-5 oppheves. Departementet foreslår også å oppheve § 3-1 a og § 4-10 fjerde ledd i panteloven da disse bestemmelsene bør avløses av en mer generell regel i panteloven som ikke bare knytter seg til de eiendeler som omfattes av dagens bestemmelse om pant med superprioritet. Det er særlig forholdet mellom konkurslovens bestemmelse om pant med superprioritet og pantelovens prioritetsregler det kan være behov for å avklare i panteloven. Departementet foreslår ut fra dette en tilføyelse i panteloven § 1-13 om at de prioritetsreglene som følger av denne bestemmelsen, ikke gjelder hvis annet følger av lov. Den gjeldende bestemmelsen tar kun forbehold om at annet kan følge av avtale eller reglene om rettsvern. Det foreslås dessuten en presisering i panteloven § 6-4 om prioritetsrekkefølgen mellom legalpant etter denne bestemmelsen og pant etter § 28, se nærmere i merknaden til § 28 om dette.

Det følger av bestemmelsen om legalpant i panteloven § 6-5 at dersom panteretten etter denne paragrafen benyttes, reduseres boets panterett etter § 6-4 tilsvarende. Panteloven § 6-5 foreslås som nevnt opphevet, men det kan reises spørsmål om en tilsvarende bestemmelse om konsekvenser for legalpanteretten etter § 6-4 bør inntas også i konkursloven § 28 om superprioritetspant. En slik bestemmelse ville innebære at dersom det er tatt opp lån med superprioritetspant etter § 28, og forhandlingen ikke lykkes slik at det hele ender med konkurs, vil konkursboets legalpanterett etter panteloven § 6-4 være redusert tilsvarende det som er benyttet som superprioritetspant. Finans Norge har i høringen gitt uttrykk for at en adgang til både å etablere lån med superprioritetspant under en rekonstruksjonsforhandling og en adgang for konkursboet til å kreve legalpant i en etterfølgende konkurs, i for stor grad vil fortrenge andre panthaveres sikkerhet. En regel om at superprioritetspantet reduserer konkursboets legalpant, vil imidlertid kunne bety at det ikke er midler igjen til bobehandlingen i konkursboet som er sikret med legalpant etter panteloven § 6-4. Konkursrådet har pekt på at dette i tilfelle vil innebære «at boet ikke har midler til å kunne ettergå skyldnerens forretningsførsel, avdekke mulige omstøtelseskrav og straffbare forhold, som legalpantmidlene iht. panteloven § 6-4 er ment å finansiere». Det vises også til omtalen av Konkursrådets uttalelser om dette i innspillsrunden i høringsnotatet som er gjengitt i punkt 8.3. Departementet viser videre til at det i forslaget til § 28 første ledd annet punktum nr. 1 er inntatt et vilkår om at det må være sannsynlig at det vil kunne oppnås en vellykket rekonstruksjon for at skal kunne ytes lån med superprioritetspant etter § 28. Dette vil redusere risikoen for at det vil bli aktuelt både med superprioritetspant etter konkursloven § 28 og legalpant etter panteloven § 6-4 til fortrengsel for øvrige panthavere.

8.5.2 Fortrinnsrett for eksisterende panthavere

I høringsnotatet reiste departementet spørsmål om panthavere som fra før har panterett i pantobjektet, bør ha fortrinnsrett til å tilby lån sikret med pant med superprioritet. Flere høringsinstanser støtter et slikt forslag. Advokatforeningen uttaler at «den panthaveren hvis sikkerheter forringes som følge av superprioritetspantet, bør få fortrinnsrett til å stille sikkerhet for rekonstruksjonsfinansieringen med sikkerhet på superprioritet, forutsatt at vedkommende tilbyr markedsmessige vilkår som samsvarer med de vilkår skyldneren ellers kunne oppnådd». Departementet er enig i at eksisterende panthavere på visse vilkår bør få adgang til å tilby lån med superprioritet foran andre mulige långivere. Departementet foreslår at eksisterende panthavere gis en førsterett til å tilby slike lån, se § 28 annet ledd i lovforslaget. Departementet foreslår dermed ikke en fortrinnsrett til å tre inn i et allerede fremlagt tilbud. Etter forslaget gis eksisterende panthavere rett til å inngi et lånetilbud før andre tilbydere innen en fastsatt frist som ikke kan være kortere enn ti dager. En slik ordning vil være tidsbesparende ved at skyldneren ikke må ut i markedet og innhente tilbud på finansiering.

Eksisterende panthavere vil ikke alltid ha anledning til å tilby kreditt på samme vilkår som enhver annen aktør. Departementet mener at eksisterende panthavere likevel bør ha mulighet til å tilby lånet, så lenge lånet er på markedsmessige vilkår. Dette er ikke ment å innebære at tilbudet må være det gunstigste man kan oppnå i markedet. Det må gjøres en konkret vurdering av lånetilbudet med vilkår. Aktuelle sammenligningsgrunnlag er hva som er vanlige vilkår for lån med en slik sikkerhet, men andre faktorer som risiko og for eksempel rammevilkår som eksisterende långivere må forholde seg til, må også kunne vektlegges. At lånet skal være på markedsmessige vilkår, følger av § 28 første ledd annet punktum nr. 2, jf. annet ledd, i lovforslaget. Oppfyller tilbudet vilkårene i § 28, må skyldneren akseptere tilbudet.

I motsetning til Advokatforeningen mener departementet at alle reelt sikrede panthavere bør ha førsterett, og ikke kun panthavere som får sin sikkerhet forringet. Slik departementet ser det, bør også en fortsatt fullsikret panthaver med første prioritet ha rett til å tilby lånet. Departementet foreslår videre at førsteretten skal følge prioritetsrekkefølgen blant panthaverne, slik at panthaveren med førsteprioritet har rett før panthaveren med andreprioritet osv. Etter departementets forslag er det likevel kun panthavere som det må antas at har en reell sikkerhet i objektet, som gis en førsterett til å tilby lån med superprioritetspant. Reelt usikrede panthavere vil dermed ikke ha samme rett, selv om de har en panterett i objektet.

Nordic Trustee har i høringen tatt til orde for at også usikrede fordringshavere bør gis en fortrinnsrett til å tilby finansiering med superprioritetspant, men da etter de sikrede fordringshaverne. En slik ordning vil etter departementets vurdering komplisere prosessen med opptak av lån med superprioritet og gjøre den mer tidkrevende. Dersom alle usikrede fordringshavere skal kunne inngi tilbud om finansiering, vil prosessen med opptak av lån kunne trekke ut i tid og dermed gjøre selve rekonstruksjonsforhandlingen mer kostbar. Selv om usikrede fordringshavere kan påvirkes av et opptak av lån med superprioritetspant, mener departementet at hensynet til en rask og håndterlig prosess må gå foran hensynet til de usikrede fordringshaverne, som uansett ikke påvirkes av låneopptaket på samme måte som reelt sikrede fordringshavere. Departementet foreslår derfor ikke en fortrinnsrett for usikrede fordringshavere til å tilby lån med superprioritetspant.

8.5.3 Vilkår for låneopptaket. Dokumentasjonskrav

I samsvar med innspillene i høringen mener departementet at det bør oppstilles tydelige vilkår for låneopptaket og for rekonstruksjonsutvalgets samtykke. Departementet foreslår at vilkårene for låneopptaket samles i første ledd i § 28. Rekonstruksjonsutvalget vil bare kunne samtykke til låneopptaket hvis disse vilkårene er oppfylt. Er vilkårene ikke oppfylt, vil det ikke være hjemmel for å gi lånet førsteprioritet.

Vilkårene for at det skal kunne tas opp lån med pant med superprioritet, er etter dette inntatt i § 28 første ledd annet punktum i lovforslaget. Det foreslås enkelte nye vilkår som ikke går direkte frem av gjeldende lov.

Det foreslås for det første et vilkår om at det er sannsynlig at det vil kunne oppnås en vellykket rekonstruksjon, og at lånet anses nødvendig for å oppnå dette. I nødvendighetsvilkåret ligger at skyldneren trenger lånet for å finansiere driften og forhandlingene, og at det ikke er andre finansieringsmuligheter som kan benyttes. Hvis rekonstruksjonen kan gjennomføres med et godt resultat uten ny finansiering med superprioritetspant, er nødvendighetsvilkåret ikke oppfylt.

Det foreslås også et vilkår om at lånet må være på markedsmessige vilkår. Dette vil likevel selvsagt ikke være til hinder for at lånet tilbys på gunstigere vilkår enn det som er gjengs pris i markedet.

Finans Norge har i høringen gitt uttrykk for at lån som er gitt under rekonstruksjonsforhandlingen med superprioritetspant, må anses som en midlertidig finansiering, og at den midlertidige finanseringen må innfris i forbindelse med stadfestelsen av en rekonstruksjonsplan. Departementet er enig i synspunktet. På grunn av superprioritetspantet bør lånets løpetid ikke være for lang. Som det fremgår av punkt 14.3.5, foreslår departementet likevel ikke et krav i loven om at lånet skal innfris ved eller før selve stadfestelsen av planen. I § 46 nr. 4 foreslås det i stedet en bestemmelse som innebærer at rekonstruksjonsplanen må angi hvordan lånet skal innfris, og at dette skal skje «ved iverksettelsen av rekonstruksjonsplanen». Som det også fremgår av punkt 14.3.5, er det en forutsetning at dette skjer så snart som mulig etter at forhandlingene er avsluttet og rekonstruksjonsplanen skal settes ut i live.

I likhet med kravet som følger av § 19 annet ledd femte punktum i rekonstruksjonsloven, foreslås det dessuten et vilkår som skal beskytte sikkerheten for panthavere som fra før har panterett i pantobjektet. Departementet har foreslått en noe sterkere beskyttelse av eksisterende panthavere enn vilkåret etter rekonstruksjonsloven om at eksisterende panthaveres sikkerhet ikke må bli vesentlig forringet. I stedet foreslås det et vilkår om at eksisterende panthaveres sikkerhet bare i begrenset grad kan bli forringet. Dette har bakgrunn i at lovforslaget som helhet innebærer vesentlige endringer i pantesikrede fordringers stillinger under rekonstruksjonsforhandlingen. Etter departementets syn kan det i lys av dette være grunn til noe varsomhet når adgangen til å stifte pant med superprioritet foreslås utvidet til alle skyldnerens eiendeler.

Rekonstruksjonsutvalget må etter forslaget samtykke til opptak av lån med superprioritetspant, jf. § 29 første ledd første punktum. Dette er i samsvar med rekonstruksjonsloven. I § 29 første ledd annet punktum foreslås en bestemmelse som uttrykkelig fastslår at samtykke bare kan gis dersom vilkårene i § 28 er oppfylt. En nyhet sammenlignet med rekonstruksjonslovens bestemmelse er også at skyldneren skal legge frem dokumentasjon på en rekke forhold som har betydning for om vilkårene for at det skal kunne tas opp lån med superprioritetspant, er oppfylt, og som må foreligge før rekonstruksjonsutvalget treffer sin beslutning. Samlet vil disse dokumentasjonskravene gi rekonstruksjonsutvalget et godt grunnlag for vurderingen av om vilkårene etter § 28 første ledd er oppfylt.

De nevnte dokumentasjonskravene følger av § 29 første ledd tredje punktum nr. 1 til 7.

Skyldneren må naturlig nok for det første legge frem lånetilbudet. Dessuten skal også eventuelle andre inngitte tilbud av konkurrerende tilbydere legges frem. Det som er sagt i punkt 8.5.2 om at det ikke er lagt opp til at skyldneren må ut i markedet og innhente tilbud på finansiering og deretter velge den finansieringen som har de gunstigste vilkårene, gjelder generelt, ikke bare når det aktuelle lånetilbudet er gitt av en eksisterende panthaver. At rekonstruksjonsutvalget gjøres kjent med eventuelle andre konkurrerende tilbud, gir det likevel et grunnlag for å vurdere om lånet er gitt på markedsmessige vilkår. Om det finnes bedre lånetilbud som skyldneren har valgt bort, kan også være av interesse for rekonstruksjonsutvalgets helhetsvurdering av finansieringen.

Videre skal skyldneren legge frem et likviditetsbudsjett for driften som viser at låneopptaket er nødvendig. Budsjettet vil måtte vise at lånet kan betjenes. Budsjettet skal være kontrollert av borevisor, dersom borevisor er oppnevnt, jf. § 29 første ledd tredje punktum nr. 2. Skyldneren skal også presentere en skisse til rekonstruksjonsplan. Det er ikke nødvendig at det fremlegges noe mer enn en skisse til plan, men det må stilles noe strengere krav til denne skissen enn til skissen som inngis ved åpningen av rekonstruksjonsforhandling etter lovforslaget § 2 annet ledd nr. 3 ettersom det er interessene til eksisterende panthavere som skal beskyttes ved vurderingen av om det skal gis samtykke til låneopptaket. Videre må skyldneren fremlegge en plan for hvordan lånet skal tilbakebetales.

I samsvar med innspillet fra Finans Norge i høringen foreslås det at berørte panthaveres uttalelser om lånets betydning for deres sikkerhet skal legges frem for rekonstruksjonsutvalget. Bestemmelsen forutsetter at de berørte panthaverne er gitt anledning til å uttale seg før låneavtalen legges frem for rekonstruksjonsutvalget. Foreleggelsesplikten omfatter bare berørte panthavere. Den omfatter ikke panthavere som har så dårlig prioritet at de uansett ikke har sikkerhet for kravet.

I tillegg skal det legges frem en vurdering av om det finnes andre tilfredsstillende finansieringsmuligheter. I dette ligger for det første en vurdering av om man med eventuelle andre finansieringsmuligheter kan oppnå tilstrekkelig likviditet, og/eller om vilkårene for slik finansiering er hensiktsmessige (for eksempel et låneopptak uten sikkerhet med dårlige betingelser).

Dessuten skal skyldneren legge frem en vurdering av om lånet og pantsettelsen oppfyller vilkårene i første ledd. I den grad noen av vilkårene er dekket opp av annen dokumentasjon, er det ikke nødvendig med en ytterligere vurdering av dette.

Den nevnte dokumentasjonen må legges til grunn for rekonstruksjonsutvalgets vurdering av om det skal gis samtykke. Når det gjelder vilkåret om at lånet må anses nødvendig, bør rekonstruksjonsutvalget blant annet vurdere om eksisterende fordringshavere eller eiere kan bidra med finansiering før det gis samtykke til låneopptaket med superprioritetspant. Dersom skyldneren har frie midler til å finansiere forhandlingene og driften på annen måte, må disse midlene som utgangspunkt benyttes. Samtidig må det tas hensyn til at skyldneren kan ha behov for noen frie midler. I vilkåret om at lånet må anses nødvendig, ligger det også et premiss om at skyldneren må tilby eventuelle ubeheftede eiendeler som pant før det kan innvilges lån med superprioritetspant, med mindre særlige hensyn skulle tale imot dette.

I rekonstruksjonsutvalgets vurdering av vilkåret om at eksisterende panthaveres sikkerhet bare i begrenset grad blir forringet, vil spørsmålet være hvordan låneopptaket vil påvirke eksisterende panthaveres stilling. Hva som skal til for at en panthavers sikkerhet må anses å bli mer enn i begrenset grad forringet, må vurderes konkret. Hvis panthaveren går fra å være sikret til usikret, må det blant annet vurderes hvor stor del av kravet som går fra sikret til usikret, om panthaveren har sikkerhet i flere objekter, og hvilken prioritet panthaveren har i objektet. Det kan godtas større inngrep i panthaverens posisjon dersom skyldneren kan tilby annen beskyttelse av panthaverens rettigheter, for eksempel i form av alternativ sikkerhet. Det vil også være et moment hvor usikker sikkerheten i pantobjektet er, for eksempel om det er store svingninger i verdien av objektet over tid.

8.5.4 Rettens vurdering av låneopptaket

Dersom rekonstruksjonsutvalget kommer til at vilkårene for opptak av lån med superprioritetspant er oppfylt, og samtykker til låneopptaket, kan berørte panthavere fremme begjæring for retten om at rekonstruksjonsutvalgets samtykke skal omgjøres, se lovforslaget § 29 annet ledd. Begjæringen må fremsettes innen en uke etter at rekonstruktøren har underrettet panthaverne. Dersom retten finner at vilkårene for rekonstruksjonsutvalgets samtykke ikke er oppfylt, skal retten omgjøre samtykket. Disse bestemmelsene er i samsvar med reglene i rekonstruksjonsloven. Departementet foreslår også at rettens avgjørelse skal treffes ved kjennelse. Dette fremgår ikke av gjeldende lov. Nytt i lovforslaget er også at det foreslås en frist for rettens avgjørelse. Avgjørelsen skal etter forslaget treffes snarest mulig. Av hensyn til fremdriften i rekonstruksjonsforhandlingen foreslås det også at rettens avgjørelse ikke skal kunne ankes. Hensynet til de eksisterende panthaverne er ivaretatt ved at det er strenge dokumentasjonskrav og vilkår for opptak av slike lån, og ved at tingretten kan overprøve rekonstruksjonsutvalgets samtykke.

Departementet foreslår i § 46 nr. 3 at opptak av lån med superprioritetspant etter § 28 bare kan prøves av retten etter reglene i § 29 annet ledd. Retten skal dermed ikke gjøre noen vurdering av om vilkårene for låneopptaket er oppfylt i forbindelse med stadfestelseskjennelsen. Det vil dermed være for sent for berørte panthavere å fremme innsigelser mot låneopptaket dersom det ikke er gjort innen fristen på en uke etter reglene i § 29 annet ledd annet punktum. Og er innsigelsene fremmet, men uten at det har ført til at retten har omgjort rekonstruksjonsutvalgets samtykke, er spørsmålet om låneopptaket endelig avgjort. Siden det er av vesentlig betydning for panthaverne at de er kjent med konsekvensene av ikke å fremme eventuelle innsigelser innen fristen, foreslås det at rekonstruktøren skal opplyse om dette i underretningen om at det er gitt samtykke. Det er også gitt mulighet til å begjære oppfriskning dersom fristen oversittes, se merknaden til § 29.

8.5.5 Forholdet til Grunnloven og EMK

En utvidelse av reglene om pant med superprioritet til sikkerhet for lån under rekonstruksjonsforhandling slik at de omfatter flere typer sikringsobjekter, reiser spørsmål om forholdet til forbudet mot tilbakevirkende lover i Grunnloven § 97, eiendomsrettsvernet i Grunnloven § 105 og vernet av eiendomsretten etter den europeiske menneskerettskonvensjonen første tilleggsprotokoll artikkel 1.

Når det gjelder forbudet mot tilbakevirkende lover i Grunnloven § 97, har Høyesterett oppstilt ulike normer for grunnlovsvurderingen avhengig av hvor sterkt tilbakevirkningselementet er. Regulering som knytter tyngende rettsvirkninger til tidligere hendelser («egentlig tilbakevirkning»), er ikke tillatt med mindre det foreligger sterke samfunnsmessige hensyn som begrunner inngrepet. Regulering som gjelder utøvelsen av en etablert rettsposisjon («uegentlig tilbakevirkning»), er derimot normalt tillatt med mindre den er særlig eller klart urimelig eller urettferdig, jf. Rt. 1996 side 1415 (Borthen) og Rt. 2013 side 1345 (strukturkvote). Forslaget om å utvide adgangen til å ta opp lån med sikkerhet i form av pant med superprioritet til å omfatte alle skyldnerens pantsatte eiendeler vil føre til at eksisterende panthaveres sikkerhet kan fortrenges med det beløpet som panteretten med superprioritet skal sikre, men kun i den perioden lånet består. Det vises her til at lån til finansiering av rekonstruksjonsforhandlingen er et midlertidig lån som skal innfris ved iverksettelsen av rekonstruksjonsplanen, jf. lovforslaget § 46 nr. 4. Eksisterende panteretter påvirkes dessuten bare dersom den nye panteretten med superprioritet fører til at hele eller deler av et sikret krav går fra sikret til usikret. Forslaget innebærer med andre ord en noe større usikkerhet for panthaveren når det gjelder hvilket beløp panteretten vil tjene som sikkerhet for, dersom rekonstruksjonsforhandlingen ikke skulle lykkes. Forslaget til regulering har et tilbakevirkende element ved at det får virkning for allerede etablerte panteretter, men bare fremover i tid. Vurderingstemaet som normalt anvendes i slike tilfeller, er om inngrepet etter en helhetsvurdering utgjør særlig urimelig eller urettferdig tilbakevirkning, jf. Rt. 1996 side 1415 (Borthen) og Rt. 2013 side 1345 (strukturkvote). I Rt. 2007 side 1281 (Øvre Ullern), som gjaldt inngrep i et løpende rettsforhold mellom to private parter, foretok Høyesterett i grunnlovsvurderingen en tilsynelatende friere avveining mellom festerens og bortfesterens motstridende interesser. I HR-2016-389-A avsnitt 77 fremhever Høyesterett at grunnlovsvurderingen, uavhengig av hvilken norm som får anvendelse, vil bero på en nærmere interesseavveining:

«Jeg konstaterer videre at det uavhengig av normvalg må skje en avveining mellom de vernede interesser på den ene siden, og de samfunnsmessige hensynene på den annen. Vurderingen må skje konkret for dem som er parter i saken, men det må kunne tas hensyn til helheten ved lovreguleringen, se avsnitt 155 i rederiskattedommen. Ved vurderingen har det betydning hvilke rettigheter eller posisjoner inngrepet gjelder, hvilket grunnlag den enkelte eller en gruppe har for sine forventninger, om inngrepet er plutselig og betydelig, og om fordelingen av byrdene rammer den enkelte eller en gruppe særlig hardt, jf. Borthen-dommen og strukturkvotedommen. De samfunnsmessige hensynene må holdes opp mot dette. Jeg vil utdype dette når jeg kommer tilbake til den konkrete avveiningen.»

I avgjørelsen bygget Høyesterett deretter på «Borthen-normen» under henvisning til at tilbakevirkningselementet var lite fremtredende.

Forslaget om at det kan etableres pant med superprioritet, endrer den etablerte prioritetsrekkefølgen for eksisterende panteretter til ulempe for panthaverne og til fordel for skyldneren. Det er imidlertid ikke bare hensynet til skyldneren som taler for å legge til rette for vellykkede rekonstruksjonsforhandlinger. En rekonstruksjon har også positive økonomiske virkninger for andre, som arbeidstakere og kreditorer, og mer overordnet for samfunnet ved at en rekonstruksjon kan bidra til å redde levedyktige bedrifter. Situasjonen er dermed noe annerledes enn der lovgivningen griper inn i kontraktsforholdet mellom to private parter med motstridende interesser, som i Rt. 2007 side 1281 (Øvre Ullern). Departementet mener det er naturlig å vurdere lovforslaget etter «Borthen-normen», altså om inngrepet etter en helhetsvurdering utgjør særlig eller klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning. Etter departementets syn vil imidlertid konklusjonen bli den samme også dersom normen som legges til grunn, baseres på en friere interesseavveining mellom skyldnerens interesser og konsekvensene for panthaverne, slik som i Rt. 2007 side 1281 (Øvre Ullern).

I den konkrete vurderingen viser departementet for det første til at selv om en panterettighet nok ofte vil være forbundet med en forventning om at sikkerhetsretten er nokså stabil, vil verdien av et pantobjekt fluktuere, og en panterett i seg selv vil dermed sjelden kunne gi en absolutt sikkerhet for et bestemt beløp. Hvilket type panteobjekt det er etablert sikkerhet i, vil ha mye å si for hvor sikker eller usikker panteretten må anses å være. En del pantobjekter vil ikke kunne gi grunn til en forventing om en særlig sikker dekning, mens andre objekter, som for eksempel fast eiendom, ofte vil ha en mer stabil verdi. Likevel vil ytre omstendigheter, som markedsforhold og tidspunkt for og omstendigheter rundt realisasjonen (for eksempel om det skjer i forbindelse med konkursbehandling), påvirke hvilken dekning pantet gir. Videre innebærer bestemmelsene om legalpanterett i panteloven kapittel 6 at panthavere må akseptere en viss usikkerhet om pantets verdi. Både den midlertidige bestemmelsen i panteloven § 6-5 og bestemmelsen om konkursboets legalpanterett i § 6-4 innebærer at panthavere må ta høyde for en mulig reduksjon av sikkerhetens verdi på fem prosent. Samlet innebærer reglene i panteloven §§ 6-4 og 6-5 og den gjeldende bestemmelsen i rekonstruksjonsloven § 19 at eksisterende panthavere allerede kan få sin sikkerhet noe redusert i forbindelse med rekonstruksjonsforhandling og konkursbehandling. Her skal det riktignok nevnes at dersom rekonstruksjonsforhandlingen ender med at det åpnes konkurs, vil superprioritetspantet komme i tillegg til boets legalpanterett etter panteloven § 6-4.

I tillegg må lånet godkjennes av rekonstruksjonsutvalget, og i lovforslaget oppstilles det en rekke vilkår for et slikt samtykke. Det må blant annet være sannsynlig at rekonstruksjonsforhandlingen kan lykkes, lånet må være nødvendig, det må fastsettes i planen hvordan lånet skal innfris ved iverksettelsen av rekonstruksjonsplanen, og låneopptaket kan ikke føre til at eksisterende panthaveres sikkerhet blir mer enn i begrenset grad forringet. Godkjenner rekonstruksjonsutvalget lånet, vil berørte panthavere kunne fremme begjæring for retten om at samtykket skal omgjøres. Retten vil etter dette kunne avverge at de nye reglene anvendes på en slik måte at de i enkelttilfeller gir urimelige utslag for eksisterende panthavere. Eksisterende panthavere er også gitt fortrinnsrett til å tilby lånet.

I vurderingen av forholdet til Grunnloven § 97 må det dessuten legges betydelig vekt på at lovforslaget kan gi bedre muligheter for en vellykket gjennomføring av rekonstruksjonsforhandlinger. Formålet er som nevnt å legge bedre til rette for at konkurs kan avverges i levedyktige virksomheter og dermed videre drift av virksomheten. Dette er generelt positivt for de pantesikrede fordringshaverne og næringslivet generelt og av stor samfunnsmessig betydning. Dersom det ikke kan fremskaffes midler til forhandlingen, vil alternativet i det fleste tilfeller være konkurs. Dette vil medføre en risiko for lavere dekning også for pantesikrede fordringshavere.

I Prop. 75 L (2019–2020) ble det i forbindelse med vurderingen av den nåværende bestemmelsen i rekonstruksjonsloven reist spørsmål om det av hensyn til Grunnloven § 97 burde settes en prosentvis begrensning for størrelsen på pantet med superprioritet (side 34 i proposisjonen). Departementet så det imidlertid ikke som hensiktsmessig, eller nødvendig av hensyn til Grunnloven § 97, å foreslå en slik begrensning. Det ble vist til at det vil variere hvor stort låneopptak som kan være akseptabelt for den enkelte virksomhet, og at vurderingen av om den aktuelle pantsettelsen er akseptabel sett opp mot øvrige pantesikrede fordringshaveres stilling, bør høre under den kontrollen rekonstruksjonsutvalget, og eventuelt retten, skal foreta ved godkjenningen av lånet. Disse synspunktene gjør seg gjeldende også for lovforslaget i proposisjonen her.

Departementet nevner for øvrig at dersom lovforslaget om adgang til å etablere pant med superprioritet skulle få virkning kun for pantsettelser foretatt etter at loven trer i kraft, slik at pantet får prioritet etter panteretter som er stiftet før lovens ikrafttredelse, ville det innebære at det ville gå lang tid før lovforslaget kunne få noen reell betydning som finansieringskilde for rekonstruksjonsforhandlingen.

Det er etter dette departementets konklusjon at en eventuell utvidelse av hvilke pantobjekter det kan tas opp lån med sikkerhet med superprioritet i, ikke er i strid med Grunnloven § 97.

Departementet legger til grunn at vurderingen etter Grunnloven § 97 vil være dekkende også for vurderingen av inngrepet etter Grunnloven § 105, slik at § 105 i et tilfelle som dette ikke vil gi noe vern utover det som følger av § 97. Som fremholdt av Høyesterett i Rt. 1996 side 1440 (Tunheim) er det en nær forbindelse mellom bestemmelsene i § 97 og § 105. Skulle det ha vært grunnlag for en supplerende vurdering etter Grunnloven § 105, ville det ikke være tale om avståelse, idet panteretten ikke overføres til et annet rettssubjekt. Verdien av panteretten kan forringes, men det vil etter Grunnloven § 105 eventuelt være tale om en form for rådighetsinnskrenkning som normalt er lovlig. De hensynene som er fremhevet foran om at lovforslaget kan gjøre det mulig å gjennomføre vellykkede rekonstruksjoner i flere tilfeller enn i dag, og at dette kan komme også eksisterende pantesikrede fordringshavere til gode og være i samfunnets interesse, innebærer samtidig at man ikke står overfor en situasjon der rådighetsinnskrenkninger unntaksvis er i strid med Grunnloven. En eventuell supplerende vurdering opp mot Grunnloven § 105 vil dermed uansett ikke gi panthaverne et sterkere vern enn det som følger av § 97.

Departementet finner etter dette at verken Grunnloven § 97 eller Grunnloven § 105 er til hinder for at de nye reglene om pant med superprioritet gis virkning også for panterettigheter som stiftes før lovens ikrafttredelse.

Departementet har også vurdert forslaget opp mot vernet av eiendomsretten etter den europeiske menneskerettskonvensjonen første tilleggsprotokoll artikkel 1 (heretter EMK P1-1). Etter menneskerettsloven § 2 gjelder EMK P1-1 som norsk lov. Ved motstrid skal bestemmelsen gå foran annen lovgivning, jf. Grunnloven § 92 og menneskerettsloven § 3. Bestemmelsen inneholder tre regler: «prinsippregelen» i første ledd første punktum om at enhver har rett til å nyte sin eiendom i fred, «avståelsesreglen» i første ledd annet punktum, som setter rammer for tvungen eiendomsavståelse, og «kontrollregelen» i annet ledd, som anerkjenner det offentliges behov for å fastsette generelle regulerende tiltak for å ivareta fellesskapsinteresser. De tre reglene må ses i sammenheng, og det er ikke klare skiller mellom reglene i praksis. Departementet antar at det er naturlig å vurdere lovforslaget etter «kontrollregelen» i annet ledd. Inngrep i eierens rettighetsutnyttelse må oppfylle tre vilkår for ikke å komme i strid med EMK P1-1 Tiltaket må være hjemlet i lov, det må forfølge et legitimt formål, og det må være forholdsmessig. Departementet finner det klart at lovforslaget forfølger et legitimt formål. Lovforslaget tar som nevnt sikte på å gi bedre muligheter for vellykket gjennomføring av rekonstruksjonsforhandlinger, å avverge konkurs og å sikre videre drift av virksomheter. Det er dermed forholdsmessighetsvurderingen som vil være det sentrale for spørsmålet om hvorvidt et inngrep vil være i strid med EMK P1-1.

Forholdsmessighetskravet innebærer at det må være en rimelig balanse mellom interessene som begrunner inngrepet, og de grunnleggende rettighetene det gripes inn i, se blant annet dom 26. september 2023 Yordanov og andre mot Bulgaria (sak nr. 265/17 og nr. 26473/18) avsnitt 56. Statene har en vid skjønnsmargin med hensyn til hva som utgjør nødvendige og forholdsmessige tiltak. Inngrepet vil være uforholdsmessig, og dermed konvensjonsstridig, dersom eieren må bære «an individual and excessive burden», se blant annet EMDs dom 14. april 2015 Chinnici mot Italia (sak nr. 22432/03) avsnitt 32. Inngrepet må ikke være vilkårlig eller uforutsigbart, jf. for eksempel EMDs storkammerdom 19. juni 2006 Hutten-Czapska mot Polen (sak nr. 35014/97).

Mange av de samme momentene gjør seg gjeldende her som ved vurderingen etter Grunnloven § 97. Departementet viser til at tiltaket er egnet til å føre til flere vellykkede rekonstruksjonsforhandlinger. Det anses viktig å skaffe likviditet til kostnadene under rekonstruksjonsforhandlingene. Det er et vilkår for samtykke at det er sannsynlig at det vil kunne oppnås en vellykket rekonstruksjon. Skyldneren må legge frem dokumentasjon som underbygger dette i forbindelse med låneopptaket. Etter lovforslaget skal retten som nevnt dessuten sette en beslutning om opptak av lån sikret med pant med superprioritet til side dersom eksisterende panthaveres sikkerhet vil bli mer enn i begrenset grad forringet. Retten skal derfor påse at etablering av pantet med superprioritet ikke slår urimelig ut i det enkelte tilfellet for eksisterende panthavere. Departementet viser også til at muligheten for å gjennomføre vellykkede rekonstruksjoner i flere tilfeller enn i dag vil komme hele kreditorfellesskapet og samfunnet til gode. Etter en samlet vurdering finner departementet at en utvidelse av superprioritetsadgangen ikke er i strid med EMK P1-1.