14 Stadfestelse

14.1 Innledning

For at en tvangsakkord (eller en rekonstruksjonsplan etter lovforslaget) skal binde fordringene som er omfattet av den, eventuelt også eierinteressene, er det ikke tilstrekkelig at den er vedtatt med tilstrekkelig flertall. Både etter gjeldsforhandlingsreglene i konkursloven og etter den midlertidige rekonstruksjonsloven har retten en sentral rolle ved at den skal vurdere om tvangsakkorden oppfyller lovens krav, og i så fall avsi en kjennelse som stadfester den. Denne kontrollen fra domstolens side sikrer at fordringshavernes interesser blir tilstrekkelig ivaretatt både i forholdet til skyldneren og i forholdet fordringshaverne imellom. Dette er en forutsetning for at et flertall av fordringshaverne kan binde et mindretall, og for de tiltakene fordringshaverne dermed kan pålegges. Krav om rettens stadfestelse er et selvsagt element i reguleringen av rekonstruksjoner som kan gjennomføres med tvang overfor fordringshaverne og i regi av domstolene, og dette foreslås videreført i kapittel VIII i lovforslaget i proposisjonen.

Som det fremgår av punkt 12.4, foreslår departementet at avstemningen om rekonstruksjonsplanen skal gjennomføres på den måten at fordringene og eventuelt eierne deles inn i stemmeklasser. Dette er nytt sammenlignet med gjeldende lov. Forslaget om klasseinndeling reiser to spørsmål om krav til stemmeflertallet: For det første reiser det seg et spørsmål om hva som skal til for at den enkelte klasse skal anses å ha gitt sin tilslutning til planen. Dette er behandlet i punkt 13.4. For det andre reiser det seg et spørsmål om hvor mange klasser som må gi tilslutning til planen. Dette siste er i lovforslaget i proposisjonen utformet som ett av flere vilkår som inngår i rettens vurdering av om planen kan stadfestes, noe som igjen har sammenheng med reglene om «gjennomtvingelse» overfor fordringshavere og eiere.

I det følgende behandles kravet til tilslutning fra klassene for at planen skal kunne stadfestes, og vilkårene for at planen kan gjennomtvinges selv om den ikke har fått tilstrekkelig tilslutning blant klassene, i punkt 14.2. Ytterligere vilkår for stadfestelse, som blant annet gjelder en rettferdig og rimelig behandling av fordringene og at prosessen har vært gjennomført i samsvar med loven, behandles i punkt 14.3.

14.2 Krav til tilslutning fra klassene for at en rekonstruksjonsplan kan stadfestes

14.2.1 Gjeldende rett

Rekonstruksjonsloven og gjeldsforhandlingsreglene i konkursloven har ikke regler om at fordringshaverne skal deles inn i klasser. Alle stemmer derfor samlet. Reglene om hva som skal til for at planen skal anses vedtatt, er nærmere behandlet i punkt 13.4.1.

14.2.2 Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet

Direktivets hovedregel er at et rekonstruksjonsforslag vedtas av de berørte partene hvis det oppnås et flertall av størrelsen av kravene eller interessene i hver klasse, se nærmere punkt 13.4.2.

Dersom et rekonstruksjonsforslag ikke får tilstrekkelig flertall i samtlige klasser, har direktivet også regler som gir grunnlag for at forslaget på nærmere vilkår kan tvinges igjennom mot en kreditorklasses eller flere kreditorklassers vilje – såkalt «cross-class cram-down». Dette er regulert i artikkel 11.

Forslaget må i så fall oppfylle følgende vilkår:

1. Forslaget må oppfylle vilkårene for stadfestelse.

2. Forslaget må få tilstrekkelig oppslutning, se nedenfor.

3. Forslaget må sikre at klasser som ikke samtykker, enten behandles minst like gunstig som enhver annen klasse av samme rangorden og gunstigere enn enhver klasse med lavere prioritet (relativ prioritet), alternativt at fordringer i en kreditorklasse som ikke samtykker, skal tilgodeses fullt ut på samme eller tilsvarende måte, hvis en lavere prioritert klasse skal tilgodeses eller bevare eventuelle interesser etter forslaget (absolutt prioritet).

4. Ingen klasse av berørte parter kan i henhold til rekonstruksjonsforslaget få eller bevare mer enn det fulle beløp av sine fordringer eller interesser.

Tilstrekkelig oppslutning etter underpunkt ii kan etter direktivet oppnås på to måter, nærmere bestemt hvis forslaget får tilslutning av

«et flertal af afstemningsklasserne af berørte parter, forudsat at mindst én af disse klasser er en klasse af sikrede kreditorer eller har forrang for klassen af ordinære usikrede kreditorer, eller, hvis dette ikke er tilfældet, af mindst én afstemningsklasse af berørte parter eller, hvis dette er foreskrevet i national ret, skadelidte parter, der ikke er en klasse af kapitalejere, eller enhver anden klasse, som efter værdiansættelse af skyldner som en going concern ikke ville blive fyldestgjort eller bevare eventuelle interesser, eller som, hvis dette er foreskrevet i national ret, med rimelighed kan antages ikke at ville blive fyldestgjort eller bevare eventuelle interesser, hvis den normale prioritetsrækkefølge i en likvidation fandt anvendelse i henhold til national ret».

Gjennomtvingelse etter direktivets regler forutsetter med andre ord tilslutning fra enten et flertall av stemmeklassene, hvorav minst én må være en klasse av sikrede fordringshavere eller fordringshavere med prioritet foran ordinære usikrede fordringshavere, eller minst én stemmeklasse som består av fordringshavere som må antas å ville få dekning enten etter en verdsettelse av skyldneren som et «going concern» eller ved en konkurs.

Medlemsstatene kan øke minimumsantallet av klasser som må tiltre planen etter det andre alternativet. Dette kan gjøres «uden nødvendigvis at kræve, at alle disse klasser efter en værdiansættelse af skyldner som en going concern fyldestgøres eller bevarer eventuelle interesser i henhold til national ret», jf. fortalen punkt 54 hvor det samtidig uttales:

«Medlemsstaterne bør imidlertid ikke kræve samtykke fra alle klasser. Hvis der kun er to kreditorklasser, bør samtykke fra mindst én klasse følgelig betragtes som fyldestgørende, hvis de øvrige betingelser for anvendelsen af en mekanisme til gennemtvingelse over for alle kreditorklasser er opfyldt.»

I stedet for vilkåret om «relativ prioritet» åpner direktivet for at det kan stilles vilkår om at fordringer i en kreditorklasse som ikke samtykker, skal tilgodeses fullt ut på samme eller tilsvarende måte, hvis en lavere prioritert klasse skal tilgodeses eller bevare eventuelle interesser etter forslaget (det såkalte prinsippet om «absolutt prioritet»), jf. artikkel 11 nr. 2. Vilkåret om absolutt prioritet hindrer at en lavere prioritert klasse får dekning hvis en klasse med bedre prioritet, som motsetter seg rekonstruksjonsforslaget, ikke får full dekning. Når det gjelder den nærmere utformingen av vilkåret, er det i direktivets fortale punkt 55 pekt på følgende:

«Medlemsstaterne bør overlades et skøn ved gennemførelsen af konceptet med fuld betaling, herunder for så vidt angår tidspunktet for betaling, så længe hovedkravet og, i tilfælde af sikrede kreditorer, sikkerhedsstillelsens værdi beskyttes. Medlemsstaterne bør også kunne fastsætte, med hvilke tilsvarende midler den oprindelige fordring kan fyldestgøres fuldt ud.»

Velger man alternativet absolutt prioritet, åpner direktivet også for at det kan gis regler som fraviker regelen hvis det er nødvendig for å nå målene med rekonstruksjonsforslaget, og hvis forslaget ikke urimelig skader eventuelle berørte parters rettigheter eller interesser, jf. direktivet artikkel 11 nr. 2. I fortalen punkt 56 er det pekt på at slike regler kan anses ønskelig

«f.eks. når det skønnes rimeligt, at kapitalejere bevarer visse interesser i henhold til planen, selv om en højere prioriteret klasse er forpligtet til at acceptere en nedsættelse af sine krav, eller at væsentlige leverandører, der er omfattet af bestemmelsen om suspension af individuel kreditorforfølgning, betales før højere prioriterede kreditorklasser. Medlemsstaterne bør kunne vælge, hvilken af de ovennævnte beskyttelsesmekanismer de vil indføre».

14.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 13. januar 2023 foreslo departementet, i samsvar med direktivets regulering, at en rekonstruksjonsplan skulle kunne anses vedtatt selv om den ikke hadde oppnådd tilstrekkelig flertall i samtlige stemmeklasser. Dette omtales som vedtakelse ved «gjennomtvingelse» i høringsnotatet.

Departementet drøftet i høringsnotatet om gjennomtvingelse burde forutsette samtykke fra skyldneren. Dette hadde bakgrunn i et forslag i det samme høringsnotatet om at rekonstruktøren skulle ha adgang til å fremme et alternativt rekonstruksjonsforslag. I punkt 12.1.5 konkluderer departementet med at det ikke bør åpnes for at rekonstruktøren skal kunne legge frem et eget rekonstruksjonsforslag. Det nevnte spørsmålet om samtykke fra skyldneren for gjennomtvingelse av rekonstruksjonsplanen behandles derfor ikke nærmere her.

Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet stiller krav om at et tilstrekkelig antall av de øvrige klassene må ha stemt for forslaget for at et forslag til rekonstruksjonsplan skal kunne tvinges gjennom overfor en klasse som ikke samtykker.

Når det gjelder hvor stor tilslutning som skal kreves innenfor den enkelte klasse for at den samlet skal anses å ha sluttet seg til gjennomtvingelse av rekonstruksjonsforslaget, ga departementet i høringsnotatet uttrykk for tvil om hvilken løsning som ville være best. Departementet endte med å foreslå et annet flertallskrav ved gjennomtvingelse enn flertallskravet ved «alminnelig» vedtakelse. Forslaget gikk ut på et krav om to tredels flertall. Departementet uttalte:

«Det kan være at det bør stilles krav om alminnelig flertall også her. Et krav om alminnelig flertall vil dels bidra til å øke sannsynligheten for vellykkede rekonstruksjoner, og dels hindre at et mindretall innenfor den enkelte klassen kan forhindre en plan som flertallet støtter. I tillegg vil det gi enklere regler dersom flertallskravet for tilslutning innad i hver klasse er likt ved vedtakelse etter hovedregelen om flertall i samtlige klasser og ved gjennomtvingelse.

Regler om gjennomtvingelse overfor kreditorklasser er samtidig en nyvinning i norsk rett, og et krav om alminnelig flertall innen hver klasse er relativt lavt. Departementet ser det som usikkert om kombinasjonen av dette vil innebære en for stor vekting av hensynet til flertallet av fordringshaverne på mindretallets bekostning. Etter en foreløpig vurdering er departementet derfor tilbøyelig til å anta at det bør stilles et krav om to tredels flertall innen hver klasse for at den skal kunne anses å ha sluttet seg til en gjennomtvingelse av rekonstruksjonsforslaget. Dette fremgår av lovforslaget § 46 tredje ledd nr. 1. Det er noe uklart om rekonstruksjons- og insolvensdirektivet åpner for en slik differensiering av stemmekravene, men det synes ikke å være uttrykkelige bestemmelser til hinder for en slik løsning.»

Departementet foreslo at det for gjennomtvingelse av en rekonstruksjonsplan skal kreves tilslutning fra et flertall av klassene, hvorav minst én av klassene er en klasse med sikrede eller fortrinnsberettigede fordringshavere, eller minst halvparten av klassene, hvorav alle med rimelighet kan antas å ville få dekning ved konkurs.

Departementet uttalte i høringsnotatet:

«Når det gjelder det første alternativet, gjør departementet oppmerksom på sammenhengen med spørsmålet om hvem som gis stemmerett, se punkt 16. Slik lovforslaget er utformet, vil det være en forutsetning for gjennomtvingelse etter dette alternativet at det finnes sikrede eller fortrinnsberettigede fordringshavere som er villige til å akseptere en eller annen form for begrensning av sine krav eller rettigheter i rekonstruksjonsforslaget. Først da vil de være stemmeberettiget og kunne gi tilslutning til forslaget.

Når det gjelder det andre alternativet, innebærer forslaget at det stilles krav om tilslutning fra klasser som utgjør minst halvparten av det samlede antall klasser, noe som er et strengere krav enn direktivets minimumskrav om tilslutning fra minst én klasse. Minst halvparten av det samlede antallet klasser må også, i tillegg til å gi tilslutning, med rimelighet kunne antas å ville få dekning ved konkurs. Også dette er strengere enn direktivets minimumskrav. Avhengig av antallet klasser kan det samtidig være et mindre strengt krav enn i svensk rett. I dansk rett gjelder det ikke en tilsvarende kvalifikasjon.

Forslaget reflekterer at departementet foreløpig vurderer det slik at direktivets minimumskrav går noe langt i å åpne for gjennomtvingelse av et rekonstruksjonsforslag mot en eller flere kreditorklassers vilje. Det er riktignok flere mekanismer både i vilkårene for gjennomtvingelse for øvrig og i vilkårene for stadfestelse som skal sikre mot urimelige utfall også for disse fordringshaverne. Klasseinndeling og regler om gjennomtvingelse er likevel noe nytt i norsk rett. Det reiser seg et spørsmål om en adgang til gjennomtvingelse med støtte kun fra én kreditorklasse, uavhengig av hvor mange kreditorklasser som finnes, vil innebære en for stor vektlegging av hensynet til å kunne oppnå en rekonstruksjon sammenholdt med hensynet til fordringshavere som motsetter seg dette.

Samtidig ser departementet visse betenkeligheter med å foreslå et fast høyere tall, slik som i Sverige. For det første har dette sammenheng med forslaget om at det kun er der partene faktisk er berørt av et forslag, at de vil ha stemmerettigheter. Avhengig av hvordan et forslag er utformet, kan man da se for seg rekonstruksjonsforhandlinger hvor det er færre stemmeklasser enn lovens minimumskrav fordi det ikke er stemmeberettigede fordringshavere i alle klassene. For det andre synes dette vanskelig å forene med direktivets føringer om at det bør være tilstrekkelig med tilslutning fra minst én klasse dersom det kun er to kreditorklasser. Et krav om tilslutning fra minst halvparten av klassene synes å ligge nærmere direktivets regler.

Forslaget innebærer for øvrig å bruke antatt dekning ved konkurs som alternativ, og ikke antatt dekning ved en verdsettelse av skyldneren som en «going concern». Det vises til at alternativet til en rekonstruksjon normalt vil være konkurs. Tilsvarende alternativ er også benyttet i Sverige.

Departementet ber om innspill fra høringsinstansene til forslaget, og er særlig i tvil om hvor mange og hvilke klasser det bør stilles krav om tilslutning fra.»

Departementet foreslo også at et rekonstruksjonsforslag bare kan tvinges gjennom overfor kreditorklasser så lenge ingen klasse får eller bevarer mer enn det fulle beløpet av sine fordringer eller interesser.

Departementet foreslo videre i samsvar med direktivet å stille som vilkår for gjennomtvingelse et krav om absolutt prioritet, men med visse unntak. Etter departementets forslag skulle klasser som ikke gir tilslutning til rekonstruksjonsforslaget, som hovedregel behandles minst like fordelaktig som andre klasser med lik prioritet og gis full dekning før en klasse med lavere prioritet gis dekning eller beholder noen rettigheter. Fra den foreslåtte hovedregelen ble det foreslått flere unntak. Unntaksadgangen gjaldt både kravet til full dekning før en lavere prioritert klasse gis dekning eller beholder noen rettigheter og kravet til minst like fordelaktig behandling som andre klasser med lik prioritet. Departementet uttalte:

«For det første foreslås det i lovforslaget § 46 fjerde ledd annet punktum et unntak om at et forslag kan gå ut på at enhver fordringshavers samlede tilgodehavende skal dekkes fullt opp til en viss sum. Regelen viderefører gjeldende § 34 annet ledd. Samtidig vil retten etter lovforslaget kunne nekte stadfestelse dersom rekonstruksjonsplanen ikke fremstår som rimelig og rettferdig. Departementet antar at dette vil gi tilstrekkelig sikkerhet mot urimelige utfall.

For det andre foreslås det at vilkåret ikke skal være til hinder for at det kan foreslås rimelige endringer i tidspunktet for innfrielse av en fordring og hvilke betalingsmidler en fordring kan innfris med. Kravet om «rimelighet» er ment å tydeliggjøre at det må foretas en konkret vurdering av om slike justeringer får urimelige konsekvenser for fordringshaveren. Forslaget har bakgrunn i direktivets fortale punkt 55 og har til hensikt å sikre en viss fleksibilitet. Unntaket vil blant annet etter omstendighetene kunne åpne for en viss differensiering mellom fordringshavere med lik prioritet, for eksempel mellom driftskritiske fordringshavere og andre.

For det tredje foreslås det i § 46 fjerde ledd tredje punktum et mer generelt og skjønnsmessig unntak der dette anses nødvendig eller rimelig for å nå målene med rekonstruksjonsforslaget og forslaget ikke urimelig skader de berørte partenes rettigheter eller interesser. Unntaksadgangen der dette antas nødvendig, samsvarer med direktivets regler, mens en eventuell unntaksadgang også der det anses rimelig, vil gå noe lenger.

Forslaget må på dette punktet sees i sammenheng med spørsmålet om eiernes innflytelse på rekonstruksjonsforhandlingene, se punkt 18. Det vurderes her om det bør foreslås at en rekonstruksjonsplan med tiltak som krever generalforsamlingsbeslutning etter aksjeloven eller allmennaksjeloven kapittel 10, 11 eller 12, skal kunne tvinges gjennom overfor aksjeeierne og erstatte nødvendige generalforsamlingsbeslutninger. Dette vil eventuelt være en stor endring i norsk rett, som kan fremstå som inngripende for aksjeeierne. Foreslås det slike regler, vil en unntaksfri regel om absolutt prioritet i samsvar med rekonstruksjons- og insolvensdirektivet samtidig være til hinder ikke bare for at lavere prioriterte fordringshavere gis dekning før høyere prioriterte fordringshavere gjør det, men også at for at aksjeeierne kan beholde eierinteresser med mindre alle klasser med bedre prioritet gis full dekning – noe de normalt ikke vil.

Departementet antar at dette vil gå for langt i å vektlegge fordringshavernes interesser over eiernes, selv om skyldneren er insolvent og eiernes aksjekapital ville vært tapt i en konkurs. Regelverket bør trolig legge til rette for en rimelig fordeling av byrdene ved en rekonstruksjon, og det fremstår ikke nødvendigvis rimelig at eierinteressene under enhver omstendighet skal stå tilbake for fordringshaverne. Ikke minst kan en unntaksfri regel om absolutt prioritet innebære at skyldneren, og dermed også eierne, får få insentiver til å innlede rekonstruksjonsforhandlinger eller til å gå med på en løsning med gjennomtvingelse, jf. også lignende vurderinger i SOU 2021:12 på side 479 og 480. Behovet for å la eierne beholde eierinteresser synes også å være en av grunnene til at det i direktivet er åpnet for visse unntak fra regelen om absolutt prioritet, jf. artikkel 11 nr. 2.

Mellom fordringshaverne legges det til grunn at adgangen til å gjøre unntak der dette anses nødvendig eller rimelig for å nå målene med rekonstruksjonsforslaget, og forslaget ikke urimelig skader de berørte partenes rettigheter eller interesser, bør være snever og anvendes med forsiktighet. Departementet ber samtidig om høringsinstansenes innspill til hvor snever adgangen bør være.»

Departementet foreslo at samtlige flertallskrav skal beregnes ut fra fordringens beløp, og ikke antall fordringshavere. Om dette uttalte departementet:

«Dette vil gi økt beskyttelse for mindre fordringshavere der skyldneren har én eller flere store fordringshavere, men det hever samtidig terskelen for å kunne nå frem med en vellykket rekonstruksjon. I lovforslaget er det siste hensynet tillagt mest vekt på dette punktet, men høringsinstansene bes om innspill til avveiningen. Det vises i den forbindelse til at flere andre land stiller krav om flertall også blant antallet fordringshavere.»

På bakgrunn av innspill som var kommet i departementets innspills- og evalueringsrunder, tok departementet opp spørsmålet om flertallskravet bør beregnes utfra den gruppen som aktivt har stemt over rekonstruksjonsforslaget, eller om fordringshavere som av ulike grunner avstår fra å stemme, også skal telles med. Departementet stilte seg skeptisk til at flertallskravet skal beregnes kun utfra de aktive fordringshaverne. I høringsnotatet heter det:

«Etter forslaget beregnes flertallskravene ut fra hvor mange som aktivt har stemt for rekonstruksjonsforslaget. Departementet har merket seg at Konkursrådet, Advokatforeningen, Advokatfirmaet BAHR og Kvale Advokatfirma tar til orde for alternative løsninger, men departementet ser visse betenkeligheter med dette. Riktignok hadde man i dansk rett tidligere en slik alternativ løsning, men dette er endret ved gjennomføringen av direktivet. I utredningen til Villars-Dahl er det også tatt til orde for at de danske reglene, slik de lød da utredningen ble avgitt, kan synes å gå for langt, se side 50 flg. Kravet om alminnelig flertall er allerede relativt lavt, og det er kort tid siden det ble senket ved de midlertidige reglene i rekonstruksjonsloven. I lys av de øvrige endringene i avstemningsreglene som foreslås i høringsnotatet, og særlig reglene om gjennomtvingelse, antar departementet at flertallskravene fortsatt bør beregnes basert på aktive stemmer.»

I høringsnotatet 20. mars 2024 foreslo departementet enkelte endringer i bestemmelsene om vedtakelse (gjennomtvingelse) der ikke alle klasser samtykker, sammenlignet med høringsnotatet 13. januar 2023. Dette hadde bakgrunn både i forslaget om at pantesikrede og enkelte fortrinnsberettigede fordringer skulle kunne omfattes av rekonstruksjonsplanen, innspill i høringen av høringsnotatet 13. januar 2023 og en fornyet vurdering av hva som vil gi hensiktsmessige vedtakelsesregler.

Når det gjelder spørsmålet om hvor stor andel av klassene som må ha stemt for forslaget, foreslo departementet etter en fornyet vurdering at det bør være tilstrekkelig å kreve at det oppnås flertall fra flere enn halvparten av klassene, hvorav minst én omfatter fordringshavere som kan forventes å få betalt ved en konkurs. Departementet viste til at de øvrige vilkårene for gjennomtvingelse vil beskytte fordringshaverne og aksjeeierne fra urimelige resultater. Ved avgjørelsen av om en klasse har gitt tilslutning, ble det foreslått at de samme reglene skulle gjelde ved gjennomtvingelse som ved alminnelig vedtakelse, med andre ord ikke et skjerpet flertallskrav.

Departementet vurderte om det bør kreves at sikrede og/eller fortrinnsberettigede klasser alltid må ha stemt for forslaget dersom det skal kunne vedtas ved gjennomtvingelse. Med henvisning til at prinsippet om absolutt prioritet vil gjelde ved gjennomtvingelse, mente departementet at en slik regel ikke er nødvendig.

Departementet ba om høringsinstansenes syn på om det bør spesifiseres i lovteksten hva som vil utgjøre «full dekning» ved gjennomtvingelse, særlig for pantesikrede krav.

Departementet foreslo videre at regelen om absolutt prioritet begrenses til fordringshavere. Det innebærer at det ikke skulle være et hinder for gjennomtvingelse overfor en klasse av fordringshavere som har stemt mot planen, at aksjeeierne beholder noen rettigheter etter rekonstruksjonsplanen. Departementet antok etter en fornyet vurdering at et utgangspunkt om at alle andre klasser må få full dekning før aksjeeierne kan beholde noen verdier, ikke er hensiktsmessig. En bestemmelse som går ut på at aksjeeierne omfattes av regelen om absolutt prioritet, ville normalt innebære at aksjekapitalen skrives ned til null i rekonstruksjonsforhandlingen. Unntak fra dette måtte da følge av unntaket fra regelen om absolutt prioritet, noe som etter departementets syn fremstod som en tungvint løsning.

Departementet drøftet i høringsnotatet hvilke krav til likebehandling som burde gjelde i en rekonstruksjonsforhandling. Departementet foreslo at adgangen til å forskjellsbehandle fordringshavere med samme prioritet når det gjelder hvilken verdi løsningen de tilbys etter rekonstruksjonsplanen skal ha, skulle følge av reglene om gjennomtvingelse. I høringsnotatet fremgår følgende:

«I en rekonstruksjon kan det være behov for å gi enkelte fordringshavere en bedre løsning enn andre fordringshavere. Bestemmelsen i lovforslaget § g første ledd nr. 2 begrenser adgangen til å gjøre dette. Fordringshavere i klasser som har stemt mot rekonstruksjonsplanen, kan i utgangspunktet ikke stilles dårligere enn andre fordringshavere med samme prioritet. Fordringshavere i klasser som stemmer mot, kan som utgangspunkt heller ikke behandles mindre gunstig enn fordringshavere av lavere prioritet. Bestemmelsen krever dermed at den eller de klassene av fordringshavere som stilles mindre gunstig enn andre fordringshavere av samme eller lavere prioritet, samtykker til dette ved å stemme for rekonstruksjonsplanen. Departementets forslag er utformet slik at fordringshavere i klassen som har stemt mot, skal sammenliknes både med fordringshavere som berøres av planen, og fordringshavere som holdes uberørt av planen.»

Lovforslaget åpnet imidlertid også for at det skulle kunne gjøres visse unntak fra vilkårene om likebehandling og dekningsrekkefølge ved gjennomtvingelse. Departementet viste til at dette kan være nødvendig for å kunne forhindre urimelige resultater og ikke stenge for gode rekonstruksjonsløsninger. Etter forslaget kunne det gjøres unntak i den utstrekning dette anses nødvendig eller rimelig for å nå målene med rekonstruksjonsplanen. Departementet viste til at det for eksempel kan være nødvendig å holde enkelte fordringshavere utenfor planen eller stille dem gunstigere enn andre fordringshavere etter planen for å oppnå formålet med rekonstruksjonen, for eksempel ved at kunder gis bedre dekning enn øvrige usikrede fordringshavere der dette er nødvendig for skyldnerens videre drift, eller der driftskritiske fordringshavere holdes uberørt av planen fordi dette er nødvendig for å kunne drive skyldnerens virksomhet videre under rekonstruksjonen. Departementet uttalte videre at etter departementets forslag ville ikke adgangen til å gjøre unntak fra prinsippet om at fordringshavere av høyere prioritet som stemmer mot planen, må gis full dekning før fordringshavere av lavere prioritet gis dekning eller beholder noen rettigheter, ha så stor betydning i praksis, ettersom fortrinnsberettigede fordringshavere etter forslaget ikke skulle kunne være omfattet av rekonstruksjonsplanen. Departementet uttalte at dersom fortrinnsberettigede fordringshavere skal inkluderes i prioritetsrekkefølgen, vil denne adgangen likevel kunne få større praktisk betydning.

Det ble foreslått at det ikke skulle kunne gjøres unntak fra vilkårene for gjennomtvingelse for pantesikrede fordringshavere.

14.2.4 Høringsinstansenes syn

I høringen av høringsnotatet 13. januar 2023 har flere høringsinstanser merknader til reglene om vedtakelse som knytter seg til forslaget i dette høringsnotatet om at sikrede og fortrinnsberettigede fordringer ikke kan omfattes av rekonstruksjonsplanen. Disse innvendingene fremgår i all hovedsak av punkt 10.2.4. For øvrig har høringsinstansene følgende merknader:

Advokatforeningen gir i høringen uttrykk for at forslaget til avstemningsregler er vanskelig tilgjengelig, og har en rekke detaljmerknader til utformingen av bestemmelsen. Foreningen uttaler at reglene om gjennomtvingelse bør vurderes nærmere, og at vilkårene man til slutt velger å foreslå, bør begrunnes ut fra hvordan disse vil fungere i praksis i de typiske rekonstruksjonene man har og vil se fremover i Norge.

Konkursrådet uttaler at så lenge forslaget til rekonstruksjonsplan tåler testen av fordringshavernes beste interesse (konkurstesten) for fordringshavere som har stemt mot rekonstruksjonsplanen, er det ingen grunn til å stille høye krav til stemmeflertall ved gjennomtvingelse. Konkursrådet mener at hvis løsningen er bedre for alle enn konkurs, er det liten grunn til at forslaget ikke bør kunne stadfestes.

Kvale Advokatfirma uttaler at reglene om gjennomtvingelse ikke vil fungere slik de er formulert i høringsnotatet, særlig så lenge sikrede og prioriterte krav ikke skal omfattes av rekonstruksjonsplanen og dermed ikke ha stemmerett. Kvale Advokatfirma mener for øvrig at det bør gjelde en stemmeterskel på 50 prosent også ved gjennomtvingelse, og at dersom det innføres høyere stemmeterskler enn 50 prosent for enkelte typer avstemminger eller prioriteter, bør flertallet kun regnes ut fra de som stemmer. Kvale Advokatfirma uttaler også at et rekonstruksjonsforslag bør kunne stadfestes av retten så snart forslaget har nådd 50 prosent flertall, selv om stemmefristen ikke har utløpt.

Skatteetaten uttaler følgende om departementets forslag til reglene om gjennomtvingelse i høringsnotatet 13. januar 2023:

«Direktivet legger opp til at man kan tvinge gjennom en rekonstruksjon dersom man har støtte i minst én klasse som blir berørt av rekonstruksjonen. I § 46 tredje ledd andre alternativ foreslår Departementet som vilkår for gjennomtvingelse av et rekonstruksjonsforslag overfor kreditorklasser forutsette tilslutning fra «minst halvparten av klassene, hvorav alle med rimelighet kan antas å ville få dekning ved konkurs.» Hva som ligger i denne formuleringen er uklart, og vilkårene for gjennomtvingelse etter de ulike alternativene kan leses på flere måter. Vi mener dette med fordel bør gjøres mer tydelig i endelig lovforslag. Om departementet har truffet rett balanse når det gjelder vilkår for gjennomtvingelse, er derfor vanskelig å vurdere for Skatteetaten.

En regulering som i noe grad åpner opp for gjennomtvingelse fremstår fornuftig for å oppå målet om en økt grad av vellykkede rekonstruksjonsplaner.»

I høringen av høringsnotatet 20. mars 2024 uttaler Finans Norge at foreningen er bekymret for at sikrede fordringshaveres beskyttelse og prioritet i en rekonstruksjon foreslås uthulet ytterligere til fordel for egenkapitalen. Finans Norge uttaler:

«Ved at det gjøres unntak for regelen om absolutt prioritet for eierne, samtidig som det åpnes for at sikrende kreditorer kan berøres av et rekonstruksjonsforslag, er forholdet mellom eier- og kreditorinteressen ubalansert.»

Advokatforeningen, Finans Norge og Skattedirektoratet har merknader til spørsmålet om det bør spesifiseres i lovteksten hva som utgjør «full dekning» ved gjennomtvingelse.

Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen er skeptisk til at man i lovteksten skal forsøke å spesifisere og beskrive nærmere hva som menes med «full dekning». Men forarbeidene bør gi veiledning om hvordan begrepet skal forstås.

Slik Advokatforeningen oppfatter høringsnotatet, mener departementet at et krav fortsatt vil anses å få «full dekning» så lenge hovedstolen og rentesats ikke reduseres, og det bare gis utsettelser på betaling av renter og/eller avdrag. Advokatforeningen antar at vurderingen av om forslaget gir «full dekning» må baseres på en sammenligning med hva som ville vært vedkommende kreditors stilling uten rekonstruksjonsforhandling. Går forslaget ut på å redusere en løpende, avtalt rentesats, må dette klart innebære at vedkommende kreditor ikke får full dekning, dette selv om hovedstolen ikke justeres. Hvis rekonstruksjonsforslaget går ut på at det bare gis utsettelser på betaling av avdrag og renter i et låneforhold, kan man også si at långiver i mange tilfeller vil få en redusert og ikke full dekning som følge av at långiver da (forutsetningsvis) ikke vil få dekket de høyere forsinkelsesrentene man ellers kunne krevd ved betalingsmisligholdet. Det vil også alltid være økonomisk mer belastende og dyrere for en kreditor å måtte vente på betaling og gå glipp av løpende avdrag og renter, særlig hensett rentekostnad/kapitalkostnad det vil ha for kreditoren å utsette løpende betalinger av kreditten. Advokatforeningen vil anta at en långiver/panthaver vil mene at man må kompenseres for dette for å anses å ha fått «full dekning», dvs. stilles som om man fikk betalt iht. avtalen. Advokatforeningen antar at departementet har ment at en kreditor som kun får utsatt renter og avdrag skal anses å få «full dekning». Etter Advokatforeningens syn bør ovennevnte forhold uansett vurderes og omtales/klargjøres i motivene til bestemmelsen.

For krav hvor det allerede løper forsinkelsesrenter pr. tidspunktet for åpning av rekonstruksjonsforhandlingen, antar Advokatforeningen at kreditor ikke kan anses å få full dekning dersom forslaget nettopp går ut på å redusere denne rentesatsen. Dette må gjelde uavhengig av om det tidligere har løpt en avtalt rente på det underliggende kravet (slik som i vanlige låneforhold), eller om det ikke har påløpt en slik avtalt rente (for eksempel ved erstatningskrav).»

Finans Norge gir uttrykk for følgende:

«Finans Norge mener at det vil være en klar fordel dersom lovteksten spesifiserer hva som ligger i vilkåret. Spørsmålet vil også ha en side mot kapitaldekningsregelverket. En rekonstruksjon vil ofte medføre at långivere som er underlagt kapitaldekningsregelverket, er forpliktet til å klassifisere engasjementet som misligholdt. Det innebærer at långiveren er forpliktet til å sette av mer kapital som igjen medfører at kapitalkostnaden for långiveren øker betydelig. Dersom rekonstruksjonsforslaget pålegger långiveren å gi lettelser, for eksempel avdragsutsettelser, vil engasjementet iht. kapitaldekningsregelverket anses misligholdt frem til lettelsene utløper med tillegg av et år. For långiveren vil det i praksis bety at man blir påført kostnader/tap utover det selve reduksjonen av rentesatsen utgjør. Det må hensyntas i den permanente loven.»

Skattedirektoratet uttaler:

«Skattedirektoratet er blant annet usikre på i hvilken grad Skatteetaten kan bli påtvunget løsninger med lengre betalingsutsettelser/avdragsordninger med den risikoen det innebærer for manglende oppgjør på et senere tidspunkt. Det er ønskelig at begrepet «full dekning» tydeliggjøres i forarbeider eller lovtekst.»

Skattedirektoratet uttaler for øvrig at det bør stilles krav om to tredels flertall innad i hver klasse for gjennomtvingelse, og at hensynet til mindretallsvern bør veie tyngre enn hensynet til forenkling.

Konkursrådet har en merknad til vilkåret om at minst én av klassene som har stemt for rekonstruksjonsplanen, må omfatte fordringshavere som kan forvente å få noe i en konkurs. Konkursrådet uttaler:

«Det er et vilkår for gjennomtvingelse at minst én av klassene som har stemt for, omfatter fordringshavere som kan forvente å få noe i en konkurs. Departementet foreslår at loven fortsatt skal gi mulighet for at alminnelige uprioriterte krav er den eneste berørte prioriteten, og at denne prioriteten av krav kan deles inn i ulike klasser. I de fleste konkursboer er det slik at det blir null dividende til de uprioriterte. […] vilkåret [bør] bare gjelde dersom det faktisk er slik at noen av de berørte kravene (i motsetning til fordringshaverne) vil få noe ved en konkurs. Om man for eksempel har fem berørte klasser som alle er alminnelige krav, bør fire av klassene kunne gjennomtvinge den femte klassen, selv om ingen av de fem klassene vil få noe ved en konkurs.»

14.2.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i all hovedsak å følge opp forslaget i høringsnotatet 20. mars 2024, med enkelte endringer.

I høringsnotatet foreslo departementet to bestemmelser om vedtakelse av rekonstruksjonsplanen: en om alminnelig vedtakelse dersom alle klasser har stemt for rekonstruksjonsplanen, og en om vedtakelse ved såkalt «gjennomtvingelse», det vil si vedtakelse selv om ikke alle klasser har gitt tilslutning til rekonstruksjonsplanen. Som det fremgår av punkt 14.1, foreslår departementet en noe annen systematikk i reglene om vedtakelse og stadfestelse enn det forslaget i høringsnotatet gikk ut på, ved at det foreslås en bestemmelse om hvilket flertall som kreves for at hver klasse skal anses å ha gitt tilslutning til rekonstruksjonsplanen, og en bestemmelse om hvilken tilslutning blant klassene som må til for at retten kan stadfeste rekonstruksjonsplanen. Dette svarer i større grad til systematikken i direktivet. Forslaget henger også sammen med at reglene om gjennomtvingelse forutsetter at retten vurderer om gjennomtvingelse kan skje, og dette gjøres ved stadfestelsen av planen.

Departementet foreslår i lovforslaget § 45 første ledd at rekonstruksjonsplanen kan stadfestes dersom alle klassene har stemt for planen i samsvar med kravene til tilslutning innad i hver klasse, jf. lovforslaget § 41 og omtalen i proposisjonen punkt 13.4.

I tillegg foreslår departementet i § 45 annet ledd at rekonstruksjonsplanen på visse vilkår kan stadfestes selv om ikke alle klasser har gitt tilslutning til den. Dette tilsvarer forslaget om «vedtakelse av rekonstruksjonsplanen dersom ikke alle klasser samtykker» i høringsnotatet. Departementet foreslår, på samme måte som i høringsnotatet, at en rekonstruksjonsplan kan stadfestes etter dette alternativet dersom det oppnås flertall fra flere enn halvparten av klassene, hvorav minst én klasse omfatter fordringshavere som kan forventes å få betalt ved en konkurs, jf. § 45 annet ledd nr. 1. Departementet ser ikke grunn til å stille krav om at noen av klassene må bestå av sikrede eller fortrinnsberettigede fordringer, eller at alle klassene må antas å ville få dekning ved konkurs. Dette vil gjøre det vanskeligere å få stadfestet en rekonstruksjonsplan ved gjennomtvingelse. Departementet viser her til at direktivets minstekrav for gjennomtvingelse er at kun én klasse som består av fordringshavere som må antas å ville få dekning enten etter en verdsettelse av skyldneren som et «going concern», eller ved en konkurs, har gitt tilslutning til planen. De øvrige vilkårene for å få stadfestet en rekonstruksjonsplan selv om ikke alle klasser har gitt tilslutning til planen, vil også beskytte partene fra urimelige resultater.

Ved avgjørelsen av om en klasse har sluttet seg til planen, foreslår departementet samme krav som ved alminnelig vedtakelse der alle klasser har sluttet seg til planen, jf. lovforslaget § 41 og punkt 13.4. Dette er i samsvar med forslaget i høringsnotatet 20. mars 2024. I høringsnotatet 13. januar 2023 ble det oppstilt et krav om kvalifisert flertall innad i klassene ved gjennomtvingelse. Skattedirektoratet har i høringen av høringsnotatet 20. mars 2024 uttalt at det bør stilles krav om to tredels flertall innad i hver klasse for gjennomtvingelse. Etter departementets syn vil ulike flertallskrav komplisere reglene unødig, og partene er beskyttet av de øvrige vilkårene for gjennomtvingelse, som omtales nedenfor.

For at planen skal kunne stadfestes ved gjennomtvingelse, må som nevnt én av klassene som har stemt for, være en klasse som kan forventes å få betalt ved en konkurs, se lovforslaget § 45 annet ledd nr. 1 annet punktum. Konkursrådet har i høringen av høringsnotatet 20. mars 2024 uttalt at dette vilkåret bare kan gjelde dersom det faktisk er slik at noen av de berørte kravene vil få noe ved en konkurs. Konkursrådet viser til at loven fortsatt skal gi mulighet for at alminnelige uprioriterte krav er den eneste berørte prioriteten, og at denne prioriteten av krav kan deles inn i ulike klasser. Departementet er enig i dette og foreslår at det presiseres i ordlyden at vilkåret bare gjelder dersom noen av klassene kan forventes å få betalt noe ved en konkurs.

Departementet har vurdert om det bør kreves at klasser med pantesikrede fordringer alltid må ha stemt for forslaget dersom rekonstruksjonsplanen skal kunne stadfestes uten at alle klasser har gitt tilslutning til den. Departementet foreslår i stedet at i slike tilfeller skal pantesikrede fordringshavere som ikke har gitt tilslutning til rekonstruksjonsplanen, som regel ha full dekning for den sikrede delen av kravet. Dette er omtalt nærmere nedenfor.

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet 20. mars 2024 om at fordringer i klasser som har stemt mot planen, skal gis «full dekning» før fordringer med lavere prioritet kan gis dekning eller beholder rettigheter etter planen. Dette omtales som prinsippet om «absolutt prioritet» i direktivet og fremgår av lovforslaget § 45 annet ledd nr. 2. I annet ledd nr. 2 brukes ikke begrepet «prioritet» i omtalen av de pantesikrede fordringshaverne. Det er fordi pantesikrede fordringshavere har en sikkerhetsrett ved konkurs som gir dem en særskilt dekningsadgang, og ikke en prioritet etter dekningsloven kapittel 9. De pantesikrede fordringshaverne er likevel øverst i «prioritetsrekkefølgen» etter bestemmelsen, ved at de skal dekkes foran alle fordringer som ikke er sikret ved panterett, jf. lovforslaget § 45 annet ledd nr. 2 første punktum. Den foreslåtte regelen om absolutt prioritet er i samvar med forslaget i høringsnotatet 20. mars 2024 etter lovforslaget begrenset til en sammenligning med andre fordringshavere. Det innebærer at det ikke er et hinder for gjennomtvingelse overfor en klasse av fordringshavere som har stemt mot planen, at aksjeeierne beholder noen rettigheter etter rekonstruksjonsplanen. Det vil regelmessig kunne være behov for at aksjeeierne beholder noen verdier, selv om ikke alle høyere prioriterte klasser får full dekning. Som det ble lagt til grunn i høringsnotatet, vil det å åpne for dette gjennom unntaket fra absolutt prioritet i tredje ledd, være en noe tungvint løsning. Departementet antar at de fleste skyldnere vil være tjent med å fordele tapet i rekonstruksjonsforhandlingen mellom fordringshaverne og skyldneren på en rimelig måte, for å få tilstrekkelig tilslutning til rekonstruksjonsplanen. For øvrig skal retten etter lovforslaget § 46 nr. 8 nekte å stadfeste rekonstruksjonsplanen dersom den ikke er rimelig. Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen i særlige tilfeller vil kunne ramme rekonstruksjonsplaner som innebærer en urimelig fordeling av tapet mellom aksjeeierne og fordringshaverne i rekonstruksjonsplanen.

I § 45 tredje ledd første punktum åpnes det for at det kan gjøres visse unntak fra kravet i § 45 annet ledd nr. 2 om absolutt prioritet. Det kan etter forslaget gjøres unntak dersom dette «anses nødvendig for å nå målene med rekonstruksjonsplanen, og rekonstruksjonsplanen ikke urimelig skader de berørte fordringshavernes rettigheter eller interesser». Unntaksadgangen bygger på direktivets formulering, jf. artikkel 11 nr. 2.

En slik adgang til å gjøre unntak fra prinsippet om absolutt prioritet er etter departementets vurdering nødvendig for å forhindre urimelige resultater og for å muliggjøre gode rekonstruksjonsløsninger. Det bør etter departementets syn for eksempel kunne være aktuelt å gjøre unntak der en fordringshaver med fortrinnsrett etter dekningsloven § 9-4 første ledd nr. 1, 3 eller 4 vil få liten eller ingen dekning i en konkurs, mens det ikke vil være mulig å oppnå en vellykket rekonstruksjon dersom fordringen får full dekning i rekonstruksjonen. Det kan etter omstendighetene fremstå urimelig dersom fortrinnsberettigede fordringer skal få full dekning når alternativet er konkurs (med en lavere dekning), mens usikrede fordringshavere, som for eksempel kunder, vil få svært lav eller ingen dekning. De nevnte vilkårene om nødvendighet og rimelighet innebærer likevel at det må gjøres en vurdering av hvor mye det er nødvendig og rimelig at høyerestående fordringshavere i prioritetsrekkefølgen må gi avkall på. Det vil for eksempel kunne være rimelig at fortrinnsberettigede fordringer får en høyere dekning enn den forventede konkursdekningen (men ikke full dekning) dersom usikrede fordringshavere skal gis mer enn den forventede konkursdekningen for sine fordringer. Rene forsøk på press fra usikrede fordringshavere om å få like mye som de fortrinnsberettigede kravene uten at dette har noen saklig begrunnelse, vil ikke kunne føre frem.

Ved anvendelsen av regelen om absolutt prioritet i annet ledd nr. 2 skal fordringer i en klasse som stemmer mot planen, sammenlignes med fordringer som omfattes av planen, men også fordringer som holdes utenfor planen. Det vil si at dersom en gruppe usikrede fordringer holdes utenfor planen, mens fortrinnsberettigede fordringer ikke holdes utenfor, så må dette begrunnes etter unntaket i tredje ledd.

Unntaksregelen i tredje ledd omfatter ikke kravet om at pantesikrede fordringer skal ha full dekning før fordringer uten pantesikkerhet får dekning, jf. tredje ledd annet punktum. Pantesikrede fordringer skal dermed alltid ha full dekning før fordringer som ikke er sikret med panterett, får dekning eller beholder noen rettigheter etter planen. De pantesikrede fordringene skal imidlertid ikke nødvendigvis ha krav på full dekning dersom det bare er pantesikrede fordringer som får dekning eller beholder rettigheter i planen. Dette er naturlig når de pantesikrede fordringene ikke nødvendigvis har utsikter til den samme dekningen i konkurs, se nedenfor om unntaket fra likebehandlingskravet for de pantesikrede fordringene.

I høringsnotatet 20. mars 2024 ble det for vedtakelse ved gjennomtvingelse foreslått et krav om at fordringer i klasser som har stemt mot planen, skal behandles minst like fordelaktig som andre fordringer med samme prioritet. Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet om at dersom rekonstruksjonsplanen skal stadfestes ved gjennomtvingelse, må fordringer i klasser som har stemt mot planen, i utgangspunktet behandles minst like fordelaktig som andre fordringer med samme prioritet, se lovforslaget § 45 annet ledd nr. 2. For pantesikrede krav er dette formulert som at pantesikrede fordringer skal behandles minst like fordelaktig som andre pantesikrede fordringer. Det kan imidlertid på visse vilkår gjøres unntak fra dette likebehandlingskravet etter § 45 tredje ledd.

Etter rekonstruksjonsloven skal forskjellsbehandling av fordringshavere med samme prioritet vurderes etter stadfestelsesreglenes bestemmelse om at rekonstruksjonsplanen må være «rimelig og rettferdig overfor fordringshaverne», jf. § 48 første ledd nr. 1. Lovforslaget i proposisjonen knytter også likebehandlingsvilkåret til stadfestelsen. I en rekonstruksjon kan det være et legitimt behov for å stille enkelte fordringer bedre enn andre fordringer med samme prioritet, se nærmere om dette i punkt 12.3. Det vil generelt kunne være enkelte fordringer som det er i kreditorfellesskapets interesse å stille bedre enn øvrige fordringer av samme prioritet. Vilkårene for gjennomtvingelse vil imidlertid legge føringer som innebærer at skyldneren må tilby fordringshaverne løsninger som gir en rettferdig fordeling for at det skal oppnås tilstrekkelig tilslutning til planen, enten etter hovedregelen i § 45 første ledd eller ved gjennomtvingelse etter annet og tredje ledd. I tillegg kan fordringshavere som utgjør mindretallet i en klasse, fremme innsigelse mot planens rimelighet etter lovforslaget § 46 nr. 8 dersom de mener planens fordeling ikke er rimelig, se nærmere om dette i punkt 14.3.5. En saklig begrunnelse for forskjellsbehandlingen vil dermed være en nødvendig forutsetning både for at flertallet innad i klassene skal stemme for planen, for rettens vurdering av om vilkårene ved gjennomtvingelse etter lovforslaget § 45 tredje ledd er oppfylt, og for rettens vurdering av om behandlingen av fordringshaverne i rekonstruksjonsplanen fremstår som rimelig etter § 46 nr. 8.

De samme vilkårene som for unntaket fra vilkåret om absolutt prioritet gjelder for unntaket fra likebehandlingskravet. Det innebærer at det kan gjøres unntak i den utstrekning det anses nødvendig for å nå målene med rekonstruksjonsplanen, og rekonstruksjonsplanen ikke urimelig skader de berørte fordringshavernes rettigheter eller interesser. Unntaket omfatter tilfeller der det er i kreditorfellesskapets interesse å tilby enkelte fordringer en bedre løsning enn øvrige fordringshavere av samme prioritet. Det kan gjøres unntak fra likebehandlingskravet også for de pantesikrede fordringene. For pantesikrede fordringer må det tas i betraktning at disse fordringenes stilling ikke trenger å være lik i konkurs, se nærmere om dette i punkt 12.3. Dersom det er forskjeller i stillingen i konkurs mellom de ulike klassene av pantesikrede fordringer, trenger det ikke være rimelig at pantesikrede fordringer i en klasse som stemmer mot, skal ha krav på lik løsning som en annen klasse av pantesikrede fordringer. Det må tas hensyn til dette ved anvendelsen av vilkårene i lovforslaget § 45 tredje ledd.

Kravet om likebehandling gjelder både i forholdet til fordringer som omfattes av rekonstruksjonsplanen, og i forholdet til fordringer som holdes uberørt av planen. Det innebærer at dersom en fordring holdes uberørt av planen, mens øvrige fordringer av samme prioritet omfattes av planen, må en slik forskjellsbehandling i så fall begrunnes i unntaksregelen i § 45 tredje ledd.

Et særskilt spørsmål er hva som skal til for at en fordringshaver anses å få «full dekning» ved gjennomtvingelse. I rekonstruksjons- og insolvensdirektivet er det i fortalen punkt 55 forutsatt at medlemsstatene har et skjønn ved fastsettelsen av hva som skal anses å utgjøre «full dekning», «herunder så vidt angår tidspunktet for betaling, så længe hovedkravet og, i tilfelle af sikrede kreditorer, sikkerhedsstillelsens værdi beskyttes». I høringen har enkelte høringsinstanser tatt til orde for at det spesifiseres i lovteksten hva som utgjør full dekning. Departementet foreslår ikke slike presiseringer i lovteksten, ettersom dette kan variere med omstendighetene.

Selv om fordringen etter vilkåret om absolutt prioritet skal ha «full dekning» før klasser lavere i prioritetsrekkefølgen får dekning, åpner ordlyden for en viss fleksibilitet i hvordan dette kan skje. Vilkåret er ikke til hinder for å foreslå endringer som betalingsutsettelse mot tilstrekkelig kompensasjon. Det må avgjøres konkret hva som vil utgjøre full dekning for den enkelte fordringen i den aktuelle situasjonen.

Departementet foreslår ikke noe krav om samtykke fra skyldneren for at retten skal kunne stadfeste rekonstruksjonsplanen selv om ikke alle klassene har gitt tilslutning til den, slik det ble foreslått i høringsnotatet 13. januar 2023. Begrunnelsen for å kreve skyldnerens samtykke etter forslaget i høringsnotatet var at rekonstruktøren skulle kunne fremme et alternativt rekonstruksjonsforslag, noe departementet ikke har foreslått å følge opp, se punkt 12.1.5. Som en konsekvens av dette ser departementet det heller ikke som hensiktsmessig at det stilles krav om samtykke fra skyldneren for at en rekonstruksjonsplan skal kunne gjennomtvinges.

14.3 Øvrige vilkår for stadfestelse

14.3.1 Gjeldende rett

Rekonstruksjonsloven skiller mellom tilfeller hvor stadfestelse skal nektes, tilfeller hvor stadfestelse kan nektes, og tilfeller hvor stadfestelse kan nektes etter begjæring, jf. rekonstruksjonsloven §§ 47, 48 og 49.

Retten skal etter § 47 nekte stadfestelse der reglene om fremgangsmåten ved rekonstruksjonsforhandling ikke har vært overholdt og retten finner det sannsynlig at feilen har hatt avgjørende betydning for rekonstruksjonsforslaget. Stadfestelse skal også nektes hvis forslaget ikke har fått nødvendig flertall. I tillegg skal retten nekte stadfestelse hvis det påvises nærmere angitte omstendigheter som ikke er meddelt fordringshaverne før avstemningen, og forholdet kan antas å ha hatt avgjørende innflytelse på utfallet. Omstendighetene som omfattes, er at akkorden er brakt i stand ved at en fordringshaver er blitt begunstiget eller har fått løfte om begunstigelse, eller at rekonstruksjonsforslaget og akkorden ikke stemmer med fordringshavernes felles interesser. Det siste kan være tilfelle blant annet fordi

• i) den tilbudte dividenden står i vesentlig misforhold til skyldnerens betalingsmuligheter og særlig hvilken dekning som kan forventes ved konkurs

• ii) forslaget går ut på at enhver fordringshavers samlede tilgodehavende skal dekkes fullt ut opptil en viss sum, og dette beløpet er så betydelig at det innebærer en urimelig forfordeling av fordringshaverne, eller

• iii) det ikke er rimelige utsikter til at akkorden vil bli oppfylt.

Er vilkårene om at omstendighetene ikke er meddelt fordringshaverne før avstemningen, og at forholdet kan antas å ha hatt avgjørende innflytelse på utfallet, ikke oppfylt, gir de samme omstendighetene retten adgang til å kunne nekte stadfestelse etter begjæring fra rekonstruktøren, kreditorutvalget eller av en fordringshaver som i tilfelle vil bli bundet av akkorden, jf. § 49 første ledd nr. 2. Etter § 49 første ledd nr. 1 kan stadfestelse også nektes etter begjæring dersom det påvises at akkorden er brakt i stand ved at en fordringshaver er blitt begunstiget eller har fått løfte om begunstigelse, enten av skyldneren eller av tredjeperson.

Retten kan også, uten begjæring, nekte å stadfeste et forslag etter § 48 når

• i) stadfestelse vil virke støtende, eller retten finner at rekonstruksjonsforslaget ikke er rimelig og rettferdig overfor fordringshaverne

• ii) skyldneren vegrer seg for å gi de opplysningene retten trenger ved avgjørelsen, eller uten gyldig grunn uteblir fra rettsmøter i forbindelse med rekonstruksjonsbehandlingen, eller

• iii) retten finner det godtgjort at skyldneren i de siste tre årene før åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen eller senere har gjort seg skyldig i straffbare forhold i forbindelse med økonomisk virksomhet.

Dersom retten finner grunn til det, kan den sette som vilkår for stadfestelse at skyldneren underkaster seg tilsyn med oppfyllelse av rekonstruksjonsplanen med tvangsakkord, jf. § 50. På nærmere vilkår kan dette også bestemmes på et senere tidspunkt, jf. § 53.

Retten avgjør etter § 45 om det skal kalles inn til rettsmøte til behandling av spørsmålet om stadfestelse av rekonstruksjonsforslaget med tvangsakkord, eller om stadfestelse avgjøres ved skriftlig behandling. Rettsmøtet skal i tilfelle som hovedregel holdes innen tre uker etter at retten har mottatt rekonstruktørens redegjørelse for resultatet av avstemningen. Til møtet innkalles skyldneren, rekonstruktøren, kreditorutvalget og fordringshaverne. Skyldneren plikter å være til stede i møtet med mindre vedkommende har gyldig fravær eller har fått rettens tillatelse til å være fraværende.

Retten avgjør spørsmålet om stadfestelse ved kjennelse, jf. § 51. Det fremgår av loven at kjennelsen bør avsies innen en uke etter stadfestelsesmøtet, eller ved skriftlig behandling innen tre uker etter at retten har mottatt rekonstruktørens redegjørelse for resultatet av avstemningen.

Bestemmelsene om stadfestelse mv. svarer i stor grad til gjeldsforhandlingsreglene i konkursloven, med visse endringer, blant annet på bakgrunn av at kravet om minimumsdividende ble opphevet med rekonstruksjonsloven og fjerningen av vilkåret i § 48 nr. 3 om likebehandling av alle fordringshaverne for å gi større mulighet for fleksible løsninger.

14.3.2 Rekonstruksjons- og insolvensdirektivet

Direktivet stiller i utgangspunktet ikke krav om stadfestelse av enhver form for vedtatte rekonstruksjonsforslag. Medlemsstatene skal imidlertid etter artikkel 10 nr. 1 sikre at i det minste rekonstruksjonsplaner som berører fordringer eller interesser for parter som ikke samtykker, rekonstruksjonsplaner som innebærer ny finansiering, og rekonstruksjonsplaner som innebærer tap av mer enn 25 prosent av arbeidsstyrken (hvis et slikt tap er tillatt etter nasjonal rett), bare er bindende for partene hvis forslaget er stadfestet av en judisiell eller administrativ myndighet.

Direktivet stiller i artikkel 10 nr. 2 krav om at vilkårene for stadfestelse av et rekonstruksjonsforslag skal være klart definerte. Videre skal de minst omfatte krav om at forslaget er vedtatt i overensstemmelse med kravene i artikkel 9, at fordringshavere med tilstrekkelig interessefellesskap i samme klasse behandles likt og på en måte som står i forhold til deres fordringer, at rekonstruksjonsplanen er meddelt alle berørte parter i overensstemmelse med nasjonal rett, at rekonstruksjonsplanen i forhold til fordringshavere som ikke samtykker, oppfyller kriteriet om fordringshavernes beste interesse, og at eventuell ny finansiering er nødvendig for rekonstruksjonsforslagets gjennomføring og ikke skader fordringshavernes rettigheter på en urimelig måte.

Kravet om at rekonstruksjonsplanen oppfyller kriteriet om fordringshavernes beste interesse, skal bare prøves hvis det blir fremmet innsigelse mot rekonstruksjonsforslaget på dette grunnlaget. Hva som ligger i kriteriet, er nærmere definert i artikkel 2 nr. 6, som viser til at kriteriet skal anses oppfylt hvis:

«ingen kreditor, der ikke samtykker, vil blive stillet ringere i en rekonstruktionsplan, end en sådan kreditor ville blive, hvis den normale prioritetsrækkefølge i en likvidation i henhold til national ret var blevet anvendt, enten i tilfælde af likvidation, uanset om der er tale om en gradvis afvikling eller frasalg som en going concern, eller i tilfælde af det næstbedste alternativ, hvis rekonstruktionsplanen ikke var blevet stadfæstet».

Testen om fordringshavernes beste interesse beskytter hver enkelt fordringshaver, i motsetning til vilkåret om absolutt prioritet, som beskytter klassene (se punkt 14.2).

I tillegg til kravene over skal medlemsstatene etter artikkel 10 nr. 3 sikre at stadfestelse kan nektes dersom rekonstruksjonsforslaget ikke har rimelige utsikter til å avverge skyldnerens insolvens eller sikre virksomhetens levedyktighet. Direktivet krever ikke at en slik vurdering må foretas på eget initiativ, jf. fortalen punkt 50. Ellers er det også adgang til å sette ytterligere vilkår for stadfestelse i nasjonal rett.

Direktivets artikkel 14 begrenser muligheten til å gi regler som gir den judisielle eller administrative myndigheten adgang til å treffe avgjørelse om verdsettelsen av en skyldners virksomhet. Etter direktivet skal retten bare kunne treffe en slik avgjørelse hvis en berørt part, som ikke samtykker, fremmer innsigelse mot et rekonstruksjonsforslag på grunnlag av enten kriteriet om fordringshavernes beste interesse eller vilkårene for gjennomtvingelse overfor kreditorklasser. Nasjonale regler må sikre at berørte parter som ikke samtykker, gis adgang til å fremme slike innsigelser, jf. artikkel 14 nr. 3. Det kan fastsettes at innsigelsen kan fremmes i forbindelse med klage over avgjørelsen om stadfestelse av rekonstruksjonsplanen. Det skal ellers sikres at retten i forbindelse med verdsettelse kan utpeke eller høre tilstrekkelig kvalifiserte sakkyndige, jf. artikkel 14 nr. 2.

14.3.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 13. januar 2023 foreslo departementet at det skal gjelde et krav om stadfestelse for alle rekonstruksjonsplaner, uavhengig av innhold, på samme måte som etter rekonstruksjonsloven.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at enkelte av direktivets stadfestelsesvilkår er dekket av de gjeldende vilkårene i rekonstruksjonsloven, mens andre krever lovendring. I høringsnotatet uttales det:

«Enkelte av direktivets stadfestelsesvilkår anses dekket av de gjeldende vilkårene etter rekonstruksjonsloven. Dette gjelder vilkårene i artikkel 10 nr. 2 bokstav a om at reglene om vedtakelse må være fulgt, og i artikkel 10 nr. 2 bokstav c om at rekonstruksjonsforslaget er meddelt alle stemmeberettigede. Vilkårene anses dekket av gjeldende § 47 første ledd nr. 1, som riktignok også oppstiller en kvalifikasjon om at retten må finne det sannsynlig at feilen har hatt avgjørende betydning for vedtakelsen av rekonstruksjonsforslaget. En tilsvarende kvalifikasjon fremgår ikke av direktivet, men norsk rett antas likevel å være i samsvar med direktivet. Det vises blant annet til at det er inntatt en lignende kvalifikasjon i den svenske företagsrekonstruktionslagen (2022:964), se 4 kap. 23 §.

Andre av direktivets stadfestelsesvilkår går utover de gjeldende vilkårene for stadfestelse etter norsk rett. Departementet foreslås at disse inntas i norsk rett, se lovforslaget §§ 51, 52 og 53.

Enkelte av de gjeldende vilkårene for stadfestelse går på den annen side lenger enn direktivets minimumskrav, og departementet foreslår at disse videreføres. Direktivet er som nevnt ikke til hinder for å foreslå ytterligere vilkår for stadfestelse.»

Forslaget i høringsnotatet gikk ut på at det fortsatt skal være slik at enkelte forhold skal føre til at retten nekter stadfestelse, mens enkelte forhold kan føre til det – enten etter begjæring eller uavhengig av begjæring. Kravet om at rekonstruksjonsplanen oppfyller kriteriet om fordringshavernes beste interesse, skal etter direktivet bare prøves hvis det blir fremmet innsigelse mot rekonstruksjonsforslaget på dette grunnlaget. På bakgrunn av dette ble det foreslått at retten skal nekte stadfestelse etter begjæring fra en fordringshaver som vil bli bundet av rekonstruksjonsforslaget og ikke har samtykket til det, dersom forslaget ikke oppfyller den såkalte testen om fordringshavernes beste interesse. Dette innebærer en skjerpelse sammenlignet med gjeldende § 49.

I forslaget i høringsnotatet ble alternativet om likvidasjon valgt ved utformingen av testen av fordringshavernes beste interesse fremfor kriteriet om «det næstbedste alternativ».

Når det gjelder rettens prøving av verdsettelsen av skyldnerens eiendeler, jf. omtalen av artikkel 14 i punkt 14.3.2, uttales følgende i høringsnotatet:

«At stadfestelse skal forutsette at en fordringshaver som motsetter seg et rekonstruksjonsforslag og fremmer innsigelse mot det, ikke skal få en dårligere stilling ved det enn vedkommende ville fått ved en konkurs, forutsetter en vurdering av virksomhetens verdi ved konkurs. Tilsvarende gjelder et av de alternative vilkårene for gjennomtvingelse av et rekonstruksjonsforslag, om tilslutning fra klasser som kan antas å ville få utdeling ved en konkurs. Også de gjeldende reglene forutsetter en vurdering av virksomhetens verdi ved konkurs, jf. særlig § 24, § 39 og § 49 første ledd nr. 2 bokstav a. Vilkårene for stadfestelse i lovforslaget, og skillet mellom når stadfestelse skal vurderes etter begjæring og uavhengig av begjæring, er utformet med formål om å samsvare med direktivets krav til når retten skal ta stilling til verdsettelsen av skyldnerens virksomhet. Når det gjelder behovet for å kunne oppnevne sakkyndige, antas gjeldende regler å være tilstrekkelig, jf. særlig tvisteloven § 25-2, jf. konkursloven § 149. Heller ikke for øvrig antas det å være behov for ytterligere endringer i denne sammenhengen.»

Departementet foreslo å videreføre den gjeldende regelen om at retten kan nekte å stadfeste rekonstruksjonsforslaget når det «vil virke støtende å stadfeste rekonstruksjonsforslaget skyldneren har fremsatt, eller retten finner at rekonstruksjonsforslaget ikke er rimelig og rettferdig overfor fordringshaverne». Regelen ble foreslått slått sammen med den gjeldende adgangen til å nekte stadfestelse etter begjæring når det påvises at rekonstruksjonsforslaget ikke stemmer med fordringshavernes felles interesser. Det ble understreket at formålet ikke var å frata fordringshaverne muligheten til å be retten om å nekte stadfestelse, men å slå sammen hjemlene for nekting av stadfestelse som gjelder rekonstruksjonsforslagets rimelighet. Regelen ble foreslått utvidet til også å omfatte aksjeeiernes interesser.

Departementet foreslo å videreføre adgangen for retten til å avgjøre om det skal kalles inn til rettsmøte, eller om stadfestelse avgjøres ved skriftlig behandling.

14.3.4 Høringsinstansenes syn

I høringen av høringsnotatet 13. januar 2023 har Oslo tingrett følgende merknader til høringsnotatets omtale av om planen oppfyller testen av «fordringshavernes beste interesse»:

«I utkastet § 53 første ledd nr. 2 er det bestemt at retten etter begjæring skal nekte stadfestelse «hvis fordringshaveren vil bli dårligere stilt etter forslaget enn vedkommende kan forventes å ville bli stilt ved en konkurs». Som det fremgår av høringsnotatet punkt 19.5 forutsetter dette vilkåret en vurdering av virksomhetens verdi ved konkurs. I høringsnotatet vises det til at også de gjeldende regler i §§ 24, 39 og 49 (1) nr. 2 a forutsetter slik verdsettelse.

Oslo tingrett reiser spørsmål om vurderingstemaet etter § 53 første ledd nr. 2 er ment å være en videreføring, eller om forslaget innebærer en tilsiktet endring.

Ordlyden i den foreslåtte § 53 første ledd nr. 2 peker i retning av en mer matematisk vurdering, der selv små utslag for begjærende kreditor vil kunne bli gjenstand for tvist. Selv om dagens lov §§ 24, 39 og 49 (1) nr. 2 a forutsetter en verdsettelse kommer det ved stadfestelse etter dagens lov ikke på spissen en slik tilnærmet matematisk vurdering. Eksempelvis skal retten etter § 49 (1) nr. 2 a vurdere om foreslått dividende står i vesentlig misforhold til den dekning en kan forvente ved en konkurs.

Fordi det alltid vil være usikkerhet knyttet til den alternative utbetalingen ved en konkurs, antar Oslo tingrett at utkastet må forstås slik at retten må foreta et skjønn. Ordlyden «kan forventes» peker i den retning. Departementet bør vurdere behovet for § 53 første ledd nr. 2 ved siden av regelen i utkastet § 52 første ledd nr. 1, eventuelt vurdere en presisering av at retten har en viss skjønnsmargin ved anvendelsen av kriteriet.

Den foreslåtte ordlyden kan etter vårt syn åpne for unødvendige tvister der forslaget alt i alt er i kreditorenes beste interesse, men der det for enkelte kreditorer kan være tvil om man ville blitt bedre stilt ved en konkurs.»

Oslo tingrett reiser også spørsmål om nødvendigheten av forslaget i høringsnotatet om at retten, uten at det er begjært, skal nekte stadfestelse hvis den finner «at ny finansiering ikke har vært nødvendig for rekonstruksjonsforslagets gjennomføring og er til urimelig skade for fordringshaverne». Oslo tingrett spør om dette kan dekkes av høringsnotatets § 52 eller § 53, og om dette bare bør være en ugyldighetsgrunn dersom en fordringshaver fremsetter innsigelse om det.

Konkursrådet uttaler at for fysiske personer bør fremtidig inntektsevne omfattes av vurderingen av testen om fordringshavernes beste interesse.

Nordic Trustee uttaler i høringen at rekonstruksjonsutvalget bør uttale seg om rimeligheten av rekonstruksjonsforslaget, herunder om prinsippet om at fordringshavernes interesse er ivaretatt. I denne forbindelse uttaler Nordic Trustee at dette omfatter at det ikke er skrevet ned mer av fordringene enn nødvendig, og at det også bør tas hensyn til at fordringshavere som har fått nedskrevet deler av sin fordring, har fått en ny posisjon som aksjeeier gjennom konvertering av gjeld til aksjer og eventuell adgang til tegning av ny kapital.

Skatteetaten uttaler at for Skatteetatens del vil vernet etter testen om fordringshavernes beste interesse påvirkes av eventuelle endringer i prioritetsreglene. Videre peker Skatteetaten på at der skyldneren er en fysisk person, vil ikke kravet om at fordringshaverne skal stilles bedre enn ved konkurs passe helt godt, ettersom gjelden ikke slettes ved en konkursbehandling i slike tilfeller.

I høringen av høringsnotatet 20. mars 2024 uttaler Oslo tingrett at grunnforutsetningen om at fordringshavere ikke skal komme dårligere ut enn ved konkurs, bør fremkomme i bestemmelsene som dette høringsnotatet omfatter, eventuelt ved henvisning til stadfestelsesbestemmelsen der dette fremgår.

Oslo tingrett påpeker også at lovforslaget inneholder flere skjønnsmessige kriterier som skal anvendes underveis i en rekonstruksjonsforhandling, herunder ved rettens stadfestelse av rekonstruksjonsplanen, og at det er ønskelig at forarbeidene peker på relevante momenter for skjønnsutøvelsen og gir eksempler på hvordan man i andre land med tilsvarende regelverk har tolket begreper som felles og sammenlignbare interesser, samt hvordan inndeling i klasser der har vært praktisert. Konkursrådet har en tilsvarende merknad.

14.3.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår noen endringer og forenklinger i utformingen av bestemmelsene om stadfestelse sammenlignet med rekonstruksjonsloven og forslaget i høringsnotatet 13. januar 2023. Departementet foreslår to bestemmelser om stadfestelse: en bestemmelse i lovforslaget § 46 med grunner som alltid skal føre til at stadfestelse nektes, og en bestemmelse i lovforslaget § 47 med grunner som kan føre til at stadfestelse nektes etter en nærmere vurdering. Enkelte av de absolutte nektelsesgrunnene kan bare prøves etter begjæring, mens de øvrige skal prøves av retten av eget tiltak.

Lovforslaget § 46 angir i hvilke tilfeller stadfestelse alltid skal nektes, og oppfyller sammen med lovforslaget § 45 direktivets krav til hvilke vilkår som alltid skal prøves ved stadfestelsen, jf. direktivet artikkel 10 nr. 2.

Departementet foreslår for det første at stadfestelse skal nektes dersom reglene om fremgangsmåten ved rekonstruksjonsforhandlingen ikke har vært overholdt, se § 46 nr. 1. Bestemmelsen tilsvarer rekonstruksjonsloven § 47 nr. 1. På samme måte som etter rekonstruksjonslovens bestemmelse kreves det at retten finner det sannsynlig at feilen har hatt avgjørende betydning for vedtakelsen av rekonstruksjonsplanen. En tilsvarende begrensning følger ikke av direktivet, men det er liten grunn til å nekte stadfestelse dersom feilen har vært uten betydning for vedtakelsen. At «fremgangsmåten ved rekonstruksjonsforhandlingen ikke er overholdt», tar sikte på brudd på de prosessuelle bestemmelsene i lovforslaget, slik som kravet til utsendelse av forslaget til rekonstruksjonsplan, kunngjøring og lignende. Brudd på saksbehandlingsregler kan føre til at også enkelte av de øvrige nektelsesgrunnene etter lovforslaget § 46 foreligger, men for disse er det ikke et krav om at retten må finne det sannsynlig at feilen har hatt avgjørende betydning for vedtakelsen av planen. Rekonstruksjonsloven § 47 nr. 2 om at stadfestelse skal nektes hvis rekonstruksjonsforslaget ikke har blitt vedtatt med nødvendig flertall, jf. også direktivet artikkel 9 nr. 6, jf. artikkel 10 nr. 2 bokstav a, dekkes av henvisningen til § 45 i innledningen til lovforslaget § 46.

Nektelsesgrunnen etter lovforslaget § 46 nr. 2 er ny og innebærer at retten skal kontrollere klasseinndelingen som en del av behandlingen av om rekonstruksjonsplanen skal stadfestes, jf. også direktivet artikkel 10 nr. 2 bokstav b. Departementet foreslår i samsvar med direktivet at retten skal prøve dette spørsmålet uavhengig av om det er fremmet innsigelser fra partene mot klasseinndelingen.

Videre skal stadfestelse nektes etter § 46 nr. 3 dersom retten finner at ny finansiering ikke har vært nødvendig for rekonstruksjonsplanens gjennomføring eller er til urimelig skade for fordringshaverne. Bestemmelsen tilsvarer direktivet artikkel 10 nr. 2 bokstav e. Ny finansiering kan føre til at det blir mindre midler til fordeling på fortrinnsberettigede og usikrede fordringer i en etterfølgende konkurs. Det bør derfor samtykkes til dette bare dersom finansieringen er nødvendig for at rekonstruksjonsplanen kan gjennomføres. Oslo tingrett har i høringen reist spørsmål om bestemmelsen er nødvendig, eller om dette kan inngå i rettens vurdering av om rekonstruksjonsplanen er rimelig, jf. lovforslaget § 46 nr. 8. Etter departementets syn bør dette være en egen nektelsesgrunn, ettersom et slikt forhold ikke nødvendigvis vil falle inn under lovforslaget § 46 nr. 8. Departementet er imidlertid enig med Oslo tingrett i at nektelse av stadfestelse på dette grunnlaget bare bør skje dersom en fordringshaver fremsetter innsigelse om det.

Når det gjelder midlertidig finansiering med såkalt superprioritetspant, jf. §§ 28 og 29 og punkt 8, kan rekonstruksjonsutvalget kun samtykke til slik finansiering hvis vilkårene i de nevnte bestemmelsene er til stede. Retten kan etter begjæring overprøve rekonstruksjonsutvalgets samtykke til finansieringen, og det er foreslått frister for å begjære overprøving av samtykket, jf. § 29 annet ledd. Dersom finanseringen med superprioritetspant er innvilget, bør ikke retten senere kunne nekte stadfestelse på grunn av finansieringen. Det foreslås derfor presisert i lovforslaget § 46 nr. 3 at låneopptak med superprioritetspant ikke omfattes av bestemmelsen. Departementet foreslår likevel i § 46 nr. 4 at stadfestelse skal nektes dersom det er tatt opp lån med superprioritetspant etter §§ 28 og 29 og rekonstruksjonsplanen ikke på en tilfredsstillende måte fastsetter hvordan lånet skal innfris ved iverksettelsen av rekonstruksjonsplanen. Lån med superprioritetspant er en midlertidig finansiering og skal ikke gis for lengre tid enn det rekonstruksjonsforhandlingen varer. Lånet må derfor innfris når rekonstruksjonsforhandlingen avsluttes. Ettersom lånet ofte vil være en del av «finansieringspakken» som ligger til grunn for rekonstruksjonsplanens løsninger, foreslås det ikke krav om at det må innfris på datoen for stadfestelsen av planen.

Lovforslaget § 46 nr. 5 gjennomfører direktivet artikkel 10 nr. 2 bokstav d, jf. artikkel 2 nr. 1 underpunkt 6, om den såkalte testen av «fordringshavernes beste interesse» som en nektelsesgrunn for stadfestelse. Kravet om at rekonstruksjonsplanen ikke kan gå ut på løsninger som stiller fordringen dårligere enn konkurs eller det sannsynlige alternative utfallet dersom rekonstruksjonsforhandlingen ikke lykkes, følger også av lovforslaget § 33 tredje ledd. Bestemmelsen viderefører delvis rekonstruksjonsloven § 49 nr. 2 bokstav a om at stadfestelse etter begjæring kan nektes dersom rekonstruksjonsplanen ikke samsvarer med fordringshavernes felles interesser fordi den tilbudte dividenden står i vesentlig misforhold til skyldnerens betalingsmuligheter og særlig til hvilken dekning som kan forventes ved en konkurs.

I høringen reiser Oslo tingrett spørsmål om bestemmelsen må forstås slik at retten har et skjønn ved vurderingen av den alternative utbetalingen ved en konkurs, og mener ordlyden kan åpne for unødvendige tvister der forslaget alt i alt er i fordringshavernes beste interesse, men der det for enkelte fordringshavere kan være tvil om man ville blitt bedre stilt ved en konkurs. Departementet viser til at direktivet legger opp til at hver enkelt fordringshaver skal være beskyttet av testen om fordringshavernes beste interesse, og at vilkåret er at fordringshaveren ikke blir dårligere stilt enn ved en konkurs. Det kreves ikke et «vesentlig misforhold» som etter rekonstruksjonsloven. Testen av fordringshavernes beste interesse er et grunnleggende element i direktivets regler om rekonstruksjonsplaner. I praksis antar departementet at det først og fremst er for panthaverne at verdsettelsen av de enkelte eiendelene er av stor betydning, mens det for de øvrige fordringshaverne ofte vil være nokså klart om rekonstruksjonsplanen utgjør et bedre alternativ enn en mislykket rekonstruksjonsforhandling.

Etter lovforslaget § 46 nr. 6 skal retten etter innsigelse fra en panthaver nekte å stadfeste rekonstruksjonsplanen dersom den finner at det er overveiende sannsynlig at verdien av pantet har endret seg så mye at det vil være urimelig å legge denne verdien til grunn for rekonstruksjonsplanen. Bestemmelsen er omtalt i punkt 9.2.5.

Lovforslaget § 46 nr. 7 viderefører rekonstruksjonsloven § 49 nr. 2 bokstav b om urimelig forfordeling av fordringshaverne når rekonstruksjonsforslaget går ut på at enhver fordringshavers samlede krav skal dekkes opp til en bestemt sum, jf. lovforslaget § 33 femte ledd. Det er også presisert i lovforslaget § 33 femte ledd at bestemmelsen om dekning av krav opp til en bestemt sum kun kan ha som formål å forenkle oppgjøret av fordringer som utgjør små beløp. Etter lovforslaget skal stadfestelse bare nektes på dette grunnlaget etter innsigelse fra en fordringshaver som har stemt mot rekonstruksjonsplanen eller ikke hadde stemmerett etter § 38.

Lovforslaget § 46 nr. 8 viderefører rekonstruksjonsloven § 48 første ledd nr. 1 med enkelte endringer. Departementet foreslår at retten skal nekte å stadfeste rekonstruksjonsplanen dersom det vil virke støtende å stadfeste den eller rekonstruksjonsplanen ikke er rimelig. Etter den tilsvarende bestemmelsen i rekonstruksjonsloven kan retten nekte stadfestelse dersom rekonstruksjonsplanen ikke anses «rimelig og rettferdig» overfor fordringshaverne. Departementet foreslår å slå dette sammen til ett vilkår om rimelighet. Det er vanskelig å se for seg hvordan en rekonstruksjonsplan som ikke er rettferdig, skal kunne anses som rimelig. I rekonstruksjonsloven er vurderingen av om stadfestelse skal nektes på dette grunnlaget, overlatt til rettens kan-skjønn. Etter departementets syn bør slike forhold føre til at stadfestelse alltid skal nektes, og foreslår at dette skal være en absolutt nektelsesgrunn for stadfestelse.

Når det gjelder kravet om at rekonstruksjonsplanen må være rimelig, vil hvilke tiltak en fordringshaver må akseptere, først og fremst måtte vurderes opp mot vilkårene i nr. 5. Det at fordringshaveren mener at den tilbudte løsningen ikke er god nok, er i utgangspunktet ikke tilstrekkelig for å anse rekonstruksjonsplanen som urimelig. Dersom flertallet i den aktuelle klassen av fordringshavere, som er i en sammenlignbar posisjon, har sluttet seg til planen, og løsningen som tilbys, er minst like god som konkurs, kan planen som et utgangspunkt ikke nektes stadfestet alene av den grunn at en enkelt fordringshaver i klassen mener at den ikke er rimelig. Men dersom rekonstruksjonsplanen for eksempel pålegger fordringshaveren tiltak som i praksis vil være svært byrdefulle, selv om fordringshaveren rent økonomisk kommer likt ut som ved en konkursbehandling (eller det relevante alternativet) etter testen av fordringshavernes beste interesse, kan vilkåret om at planen må være rimelig, likevel aktualiseres. Det samme gjelder der en fordringshaver tilbys en løsning som rammer vedkommende ulikt enn andre fordringshavere i samme klasse. Vilkåret kan også komme til anvendelse i tilfeller der flertallet for planen har kommet i stand ved at skyldneren har manipulert klassesammensetningen på en måte som gir flertall for planen på bekostning av mindretallet på en måte som ikke fremstår som rimelig. Det vises dessuten til omtalen i punkt 14.2.5 om tapsfordelingen mellom eierne og fordringshaverne i rekonstruksjonsplanen og betydningen av lovforslaget § 46 nr. 8.

I lovforslaget § 47 foreslås det regler om hvilke omstendigheter som gir retten grunnlag for å nekte å stadfeste rekonstruksjonsplanen etter en nærmere vurdering.

I § 47 første ledd nr. 1 videreføres rekonstruksjonsloven § 48 første ledd nr. 2. Bestemmelsen gir retten kompetanse til å nekte stadfestelse dersom skyldneren vegrer seg for å gi de opplysningene retten trenger ved avgjørelsen, eller uten gyldig grunn uteblir fra rettsmøter i forbindelse med rekonstruksjonsforhandlingen.

§ 47 første ledd nr. 2 viderefører rekonstruksjonsloven § 48 første ledd nr. 3. Etter denne bestemmelsen kan retten nekte stadfestelse dersom den finner det godtgjort at skyldneren i løpet av de tre siste årene før åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen eller senere har gjort seg skyldig i straffbare forhold i forbindelse med økonomisk virksomhet.

Lovforslaget § 47 første ledd nr. 3 viderefører delvis rekonstruksjonsloven § 49 nr. 1 om begunstigelse, jf. også rekonstruksjonsloven § 47 nr. 3. Med begunstigelse menes her forhold som ikke fremgår av planen, og som ikke ligger innenfor rammene for forskjellsbehandling som er tillatt etter lovforslaget. Det er ikke oppstilt som vilkår for at retten kan nekte stadfestelse at det er fremsatt begjæring om dette, sml. rekonstruksjonsloven § 49.

Etter § 47 første ledd nr. 4 kan retten nekte stadfestelse hvis rekonstruksjonsplanen ikke gir rimelige utsikter til å avverge skyldnerens insolvens eller sikre virksomhetens levedyktighet. Bestemmelsen viderefører rekonstruksjonsloven § 49 nr. 2 bokstav c, og den oppfyller kravet i rekonstruksjons- og insolvensdirektivet artikkel 10 nr. 3. Det er ikke oppstilt vilkår om at stadfestelse kun kan nektes etter begjæring, slik som etter rekonstruksjonsloven.

Forslaget i § 47 annet ledd er en videreføring av rekonstruksjonsloven § 48 annet ledd om at straffbare forhold hos daglig leder eller styremedlem kan gi grunnlag for å nekte stadfestelse av rekonstruksjonsplanen for foretak.

Departementet foreslår noen endringer i bestemmelsen om stadfestelseskjennelsen, se lovforslaget § 49 og merknaden til denne bestemmelsen.

Departementet har vurdert om det bør åpnes for at skyldneren kan legge frem en endret rekonstruksjonsplan til avstemning dersom retten nekter å stadfeste den første rekonstruksjonsplanen, uten at det innledes en ny rekonstruksjonsforhandling. Det kan virke strengt at skyldneren bare har én sjanse til å få rekonstruksjonsplanen stadfestet. En adgang til å fremme en ny plan etter at retten har nektet stadfestelse, vil imidlertid reise spørsmål både om når ulike stadfestelsesspørsmål skal kunne ankes, og om virkningene av den første avgjørelsen for rettens senere vurdering av stadfestelsesspørsmålet ved behandlingen av den endrede planen. Skyldneren har uansett adgang til å endre planen på eget initiativ etter at skyldneren har blitt kjent med innsigelsene mot rekonstruksjonsplanen før rettens behandling av spørsmålet om stadfestelse, jf. lovforslaget § 42 første ledd. Skyldneren har i tillegg adgang til å anke rettens avgjørelse dersom planen ikke blir stadfestet. Departementet har på bakgrunn av disse hensynene kommet til at det ikke bør åpnes for en slik adgang til å legge frem en ny plan etter at retten har nektet stadfestelse. Dersom retten treffer avgjørelse om å nekte stadfestelse, skal den samtidig avsi kjennelse om innstilling av rekonstruksjonsforhandlingen, jf. lovforslaget § 55 første ledd nr. 3.