16 Frister for saksbehandlingen. Ankefrister

16.1 Gjeldende rett

Rekonstruksjonsloven fastsetter flere frister for ulike prosessuelle skritt underveis i en rekonstruksjonsforhandling. En del frister er skjønnsmessig angitt gjennom formuleringer som «snarest mulig», «straks» eller «uten opphold», se for eksempel § 8 første ledd, § 9 annet ledd og § 23 første ledd, mens andre frister er konkret angitt i antall dager eller uker, se for eksempel § 22 første og tredje ledd. Fristenes lengde varierer med hva slags prosessuelle skritt det dreier seg om.

Retten er etter rekonstruksjonsloven pålagt eller gitt kompetanse til å treffe en rekke ulike typer avgjørelser under rekonstruksjonsforhandlingen. De fleste avgjørelsene treffes ved beslutning, men noen treffes også ved kjennelse, jf. konkursloven § 150 og tvisteloven § 19-1.

Adgangen til og fristen for å anke de avgjørelsene retten treffer i en rekonstruksjonsforhandling, følger dels av reglene i rekonstruksjonsloven selv, og dels av de alminnelige reglene i konkurslovens tredje del. Den alminnelige ankefristen er en måned, jf. konkursloven § 153 første ledd. Det er imidlertid gjort enkelte unntak fra dette.

En kjennelse som tar til følge en begjæring fra skyldneren om å åpne rekonstruksjon, kan ikke angripes ved anke, jf. rekonstruksjonsloven § 5 tredje ledd. Avslås begjæringen, kan kjennelsen derimot ankes innen en uke fra avsigelsen.

Det er gitt særlige regler om adgangen til å anke rettens avgjørelser om stadfestelse. Rettens avgjørelse av om det skal avholdes rettsmøte til behandling av spørsmålet om stadfestelse, kan ikke ankes, se § 45 fjerde ledd. Heller ikke øvrige avgjørelser som gjelder behandlingen i rettsmøtet etter § 45 annet og tredje ledd, kan ankes.

Selve stadfestelsen av rekonstruksjonsforslaget er derimot gjenstand for anke etter § 51 annet ledd. En kjennelse som stadfester rekonstruksjonsplanen med tvangsakkord, kan ankes av skyldneren, av enhver fordringshaver som vil bli bundet av akkorden og har stemt mot forslaget, og av etterprioriterte fordringshavere som er berørt av forslaget. Det er den alminnelige ankefristen på en måned som gjelder for anke over stadfestelseskjennelsen.

For stemmerettstvister følger det av § 46 første ledd tredje punktum at rettens avgjørelse bare kan ankes sammen med avgjørelsen om stadfestelse.

For kjennelse om at skyldneren skal undergis tilsyn også etter stadfestelsen av akkorden, følger det av § 53 annet ledd at skyldneren kan anke en kjennelse som tar begjæringen til følge, innen tre dager. En kjennelse som avslår begjæringen, kan ikke ankes.

Ankefristen begynner som hovedregel å løpe fra tidspunktet når avgjørelsen er lovlig forkynt eller meddelt, jf. domstolloven § 147. Konkursloven § 153 annet ledd har imidlertid enkelte særregler om ankefristenes utgangspunkt. Fristene for anke over en avgjørelse som ikke skal forkynnes eller meddeles vedkommende, regnes fra den dagen avgjørelsen ble tatt. Skal avgjørelsen meddeles vedkommende, regnes fristen fra den dagen meddelelsen er avsendt. Videre følger det blant annet av bestemmelsen at for anke over kjennelse som nevnt i § 52 annet ledd, som svarer til stadfestelseskjennelsen etter rekonstruksjonsloven § 51, regnes fristen fra avsigelsen.

Hvilke avgjørelser som skal forkynnes, følger av tvisteloven § 19-5 første ledd, jf. konkursloven § 149 første ledd: Dommer og kjennelser samt beslutninger som avslutter saken, skal forkynnes for partene og eventuelle partshjelpere. Andre beslutninger skal meddeles dem.

16.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet 13. januar 2023 til at rettens plikt til aktiv saksstyring etter tvisteloven § 11-6 gjelder tilsvarende ved rekonstruksjonsforhandlinger, jf. konkursloven § 149. Videre ble det vist til at der ikke annet er bestemt, kan retten sette frister for prosesshandlinger underveis i rekonstruksjonsforhandlingene etter tvisteloven § 11-6 annet ledd. Departementet uttalte at mye taler for at det fortsatt i betydelig utstrekning bør overlates til retten å utvise skjønn med hensyn til hvilke prosesshandlinger det settes en bestemt frist for, og ved fastsettelsen av fristens lengde.

For noen prosesshandlinger og avgjørelser fra retten mente departementet likevel at loven bør gi veiledning. Enkelte frister følger allerede av rekonstruksjonsloven, jf. blant annet § 5 annet ledd om rettens avgjørelse av om det skal åpnes rekonstruksjonsforhandling, § 8 om rettens oppnevning av rekonstruktør, § 11 annet ledd om begjæring om overprøving av vedtak og § 19 annet ledd om begjæring om omgjøring av rekonstruksjonsutvalgets samtykke til avtale om lån med såkalt superprioritet.

Departementet foreslo å videreføre disse fristene og foreslo i tillegg å fastsette frister direkte i loven også for enkelte andre prosesshandlinger. I bestemmelsen om verdsettelse av pantsatte eiendeler ble det foreslått frister på henholdsvis tre uker og en uke for partenes utpeking av verdsettere og utpeking av en tredje verdsetter. Det ble også foreslått en frist på en uke for innsigelser mot stadfestelse og anmodning om rettsmøte for behandling av spørsmålet om stadfestelse av rekonstruksjonsforslag med tvangsakkord. For rettens avgjørelse av om det skal settes av dividende til omtvistede fordringer, ble det foreslått at retten skal treffe sin avgjørelse snarest mulig og normalt innen fire uker.

Når det gjelder ankefrister, ble det i høringsnotatet vist til at flere aktører i evalueringen av loven hadde tatt til orde for at ankefristen over stadfestelseskjennelsen bør kortes ned. Departementet sluttet seg til dette og foreslo en ankefrist på en uke. Ut over dette ble det ikke foreslått endringer av ankefristene. Den alminnelige ankefristen på en måned etter konkursloven § 153, som gjelder for alle avgjørelser som det ikke er fastsatt noen særskilt ankefrist for, ble etter dette ikke endret. Heller ikke fristen på en uke etter gjeldende § 5 tredje ledd eller fristen på tre dager etter gjeldende § 53 annet ledd ble foreslått endret.

Departementet ba likevel om høringsinstansenes syn på om det kunne være grunn til å vurdere ytterligere endringer i reglene.

16.3 Høringsinstansenes syn

Konkursrådet uttaler at det «er viktig å legge til rette for en raskere og enklere behandling av rekonstruksjonsforhandlinger, og perioden forhandlingene varer bør være så kort som mulig». Videre mener Konkursrådet at en mindre omfattende og kompleks prosess vil være med på å øke suksessgraden og tilgjengeligheten for små og mellomstore foretak, og at en effektiv prosess vil holde kostnadene nede.

Konkursrådet støtter forslaget om at fristen for å anke en stadfestelseskjennelse kortes ned til en uke. Konkursrådet mener videre at det bør presiseres i lovteksten at ankefristen løper fra avsigelse av kjennelsen.

Konkursrådet mener også at det bør lovfestes en ankefrist på en uke fra avsigelse av alle avgjørelser fra retten som gjelder rekonstruksjonsbehandlingen, med mindre noe annet er særskilt bestemt. Konkursrådet uttaler at «[d]ette vil gi ensartede regler for alle de avgjørelser retten treffer under forhandlingene som kan ankes. Videre vil det redusere forhandlingenes varighet og sikre en god fremdrift i prosessen, hvilket igjen vil redusere kostnadene».

Oslo tingrett uttaler seg i samme retning:

«Det er viktig at rekonstruksjonsprosessen går raskt og uten særlige forsinkelser. Driften av skyldners virksomhet er utfordrende, både fordi det er sterke begrensninger på opptagelse av gjeld mv., og fordi det er usikkerhet knyttet til den videre drift av virksomheten. Perioden fra forhandlinger er åpnet frem til en rekonstruksjonsplan kan iverksettes, bør derfor ikke være for lang. Dersom planen innebærer at det skal innhentes ny egenkapital, kan markedsforholdene raskt endre seg, slik at nye investorer kan trekke seg/unnlate å skyte inn kapital. Også av denne grunn må det ikke gå for lang tid fra tilbud/avtale inngås med de som skal skyte inn kapital til rekonstruksjonsplanen er stadfestet av retten.

Prosessbestemmelsene i loven må være tilpasset behovet for rask fremdrift og ikke gi rom for at enkeltaktører, ved å forsinke behandlingen og prosessen, kan stanse en rekonstruksjon som kreditorfellesskapet og virksomheten er tjent med. Alle meddelelser og kommunikasjon bør skje elektronisk.»

Tingretten foreslår at det for alle rettslige avgjørelser i rekonstruksjonsprosessen settes en felles ankefrist på en uke fra rettens avsigelse av avgjørelsen. Eventuelle unntak fra dette utgangspunktet bør etter tingrettens syn særlig begrunnes og fremgå av den aktuelle bestemmelsen i loven. Videre uttaler Oslo tingrett:

«Oslo tingrett kan ikke se at det skulle være særlige hensyn som taler mot en slik kortere ankefrist. Det vises i den forbindelse til at det i lovutkastet § 57 annet ledd er fastsatt en frist på én uke for anke av rettens stadfestelseskjennelse. Den kreditor eller annen aktør som mener at det underveis i prosessen er begått vesentlige feil, kan alltid fremme dette som innsigelse mot stadfestelsen. Stadfestelseskjennelsen er den vesentlige beslutningen i en rekonstruksjonsprosess. Når det foreslås en ankefrist på en uke over denne kjennelsen, bør også alle andre rettslige beslutninger underveis kunne ha en like kort ankefrist. Noe annet vil medføre en stor usikkerhet for gjennomføring av prosessen.

Også anke over lagmannsrettens avgjørelser bør ha ankefrist på en uke.»

Oslo tingrett mener at ankefristen bør løpe fra rettens avsigelse av avgjørelsen og begrunner dette slik:

«For det første gir dette forutberegnelighet, da tidspunktet vil være uomtvistet. Å knytte ankefristens start til forkynnelse av avgjørelsen anses ikke hensiktsmessig. Forkynnelse av rettens beslutninger for kreditorene og øvrige interessenter, vil lett kunne ta lang tid. Forkynnelse kan skje for de ulike parter på ulik tid, slik at ankefristen for ulike parter utløper på forskjellig tidspunkt. I større selskaper vil ofte en ikke ubetydelig del av kreditorene og øvrige interessenter være utenlandske med de utfordringer det gir for forkynnelse. Retten vil dessuten ikke nødvendigvis ha oversikt over hvem som blir berørt av en rettslig avgjørelse.

En praktisk løsning vil være at retten umiddelbart etter avsigelse av en avgjørelse underretter rekonstruktøren, som igjen straks underretter kreditorer og andre interessenter ved elektronisk melding på betryggende måte. Ved bruk av Aktørportalen blir rekonstruktøren og andre involverte advokater umiddelbart underrettet når retten har fattet sin avgjørelse.»

Advokatforeningen tar også til orde for korte – eller ingen – ankefrister. I høringsuttalelsen uttales dette spesielt for rettens avgjørelse av panthavers klage i forbindelse med pant for lån til finansiering av virksomheten under rekonstruksjonsforhandlingen, stemmerettstvister og avsetninger for omtvistede fordringer.

Skatteetaten mener på den annen side at forslaget om at ankefristen for stadfestelseskjennelser reduseres til en uke, gir for kort frist, og foreslår i stedet to uker:

«Skatteetaten har forståelse for at hensynet til rask avklaring taler for en kortere ankefrist enn fristen på én måned som fremgår av kkl § 153. Vi ser imidlertid ulemper med at det foreslås en frist som er så kort som én uke.

Dersom retten/rekonstruktør sender kjennelsen med alminnelig postgang til Skatteetatens postmottak, er det stor sannsynlighet for at ankefristen er utløpt før henvendelsen i det hele tatt når frem til rett saksbehandler. En ankefrist på kun én uke vil stille krav til at vi i Skatteetaten innledningsvis i forhandlingene ber om at all kommunikasjon sendes oss per e-post, og at rekonstruktør er bevisst på å sende henvendelse rett til saksbehandler per e-post. Videre kreves at saksbehandler driver proaktiv oppfølging dersom vi ikke har hørt noe etter at avstemming er gjennomført. Selv med forholdsregler med sikte på elektronisk kommunikasjon direkte til saksbehandler, så fremstår det sårbart med ankefrist på én uke. Er saksbehandler borte fra kontoret et fåtall dager, kan det være ensbetydende med fristoverskridelse. Videre skal vi ikke bare motta kjennelsen, men også ta stilling til dens innhold og hvorvidt det er hensiktsmessig å anke. Vi vil anta at også andre kreditorer kan ha utfordringer knyttet til å gjøre en ankevurdering på så kort tid. Andre kreditorer har ikke nødvendigvis samme kjennskap til rekonstruksjonsregelverket og hvordan slike prosesser fungerer, og også dette kan tale for at de gis noe tid til å områ seg. En ankefrist på to uker kunne være en fornuftig mellomposisjon som balanserer kreditorenes ønske om tid til å områ seg, med skyldners ønske om snarlige avklaringer.»

16.4 Departementets vurdering

Det er et viktig hensyn at rekonstruksjonsforhandlinger ikke trekker unødig ut i tid. Korte frister for prosesshandlinger og for rettens avgjørelser underveis i forhandlingene vil kunne bidra til å redusere det totale tidsforløpet. Hensynet til en effektiv gjennomføring av forhandlingene må imidlertid veies mot hensynet til at de involverte partene kan ivareta sine interesser, og til at retten har et tilstrekkelig grunnlag for å treffe sine avgjørelser.

Departementet foreslår å følge opp forslaget i høringsnotatet om at det settes visse frister for prosesshandlinger og for når retten skal treffe sine avgjørelser. Dette innebærer for det første i stor grad en videreføring av frister som allerede følger av gjeldende lov. I tillegg foreslås det blant annet en frist på en uke for innsigelser mot verdsettelse av pantet etter § 23 annet ledd. Etter § 23 annet ledd foreslås det også at rettens avgjørelse skal treffes snarest mulig og normalt innen tre uker etter at kravet ble fremsatt. Det samme gjelder for rettens avgjørelse etter § 39 annet ledd om stemmerettstvister mv. som kan avgjøres før stadfestelsen. I § 29 annet ledd foreslås det ikke en absolutt frist, men at retten skal treffe avgjørelse om omgjøring av rekonstruksjonsutvalgets samtykke til låneopptak med pant med superprioritet «så snart som mulig». Departementet legger til grunn at rettens avgjørelse av dette spørsmålet normalt bør kunne treffes raskere enn tre uker etter at kravet om omgjøring ble fremsatt.

For å legge til rette for at forhandlingene kan gjennomføres så raskt som mulig, foreslår departementet også en vesentlig reduksjon av ankefristene.

Som det fremgår av punkt 16.1, er ankefristen for de fleste avgjørelser etter rekonstruksjonsloven og gjeldsforhandlingsreglene i konkursloven en måned. I høringsnotatet ble det foreslått at fristen for å anke over stadfestelseskjennelsen kortes ned til en uke. Bakgrunnen for dette var at flere aktører i evalueringen av loven hadde tatt til orde for at ankefristen over stadfestelseskjennelsen bør kortes ned. I høringen har både Konkursrådet og Oslo tingrett også gitt uttrykk for dette. Departementet er enig i at en ankefrist på en måned vil kunne forsinke gjennomføringen av rekonstruksjonen på en uheldig måte, og at en så lang ankefrist ikke er godt i samsvar med ønsket om raske og effektive prosesser i saker der tidsforløpet kan være avgjørende for mulighetene til å oppnå en vellykket rekonstruksjon. Sett i sammenheng med bestemmelsen i konkursloven § 153 annet ledd fjerde punktum, som for stadfestelseskjennelser fastsetter at ankefristen regnes fra avsigelsen av kjennelsen, og ikke fra forkynnelsen, kan imidlertid en ankefrist på en uke være noe knapt. For de berørte vil kjennelsen om stadfestelse kunne være av stor betydning, og mulighetene for en berørt part til å kunne inngi en tilstrekkelig begrunnet anke, bør ha en realitet. Det vises i den forbindelse til høringsuttalelsen fra Skatteetaten. Departementet foreslår derfor en ankefrist på ti dager for anke over stadfestelseskjennelser, se lovforslaget § 49 annet ledd annet punktum.

Også en ankefrist på ti dager fra avsigelsen av kjennelsen kan riktignok oppfattes som kort, særlig i tilfeller der forkynnelsen tar noe tid. Departementet viser imidlertid her til at rekonstruktøren etter § 50 i lovforslaget (som svarer til § 52 første ledd i rekonstruksjonsloven) «straks» skal sende melding om stadfestelsen til alle som er berørt av rekonstruksjonsplanens tiltak etter § 33 første ledd. Departementet foreslår også en ny bestemmelse om at det i denne meldingen skal opplyses om ankefristen. De berørte vil dermed uavhengig av forkynnelsen, og i noen tilfeller da også på et tidligere tidspunkt enn forkynnelsen, bli gjort kjent med stadfestelsen og ankefristen. Departementet foreslår også nye bestemmelser i § 49 om at datoen for når ankefristen løper ut, skal angis i kjennelsen, og et pålegg om at retten straks skal sørge for at kjennelsen blir forkynt. Dette sikrer at fordringshavere og andre berørte parter blir gjort kjent med at det løper en kort ankefrist. Det vil også kunne innebære en bevisstgjøring av domstolen om ankefristens utløp i tilfeller der kjennelsen avsies rett før eller i rettsferien, i og med at fristen skal angis med en dato, ikke bare med dens lengde. Det vises her til domstolloven § 140 tredje ledd. Departementet viser videre til at ankeadgangen er forbeholdt skyldneren, parter som har stemt mot rekonstruksjonsplanen, og etterprioriterte fordringshavere. Dette er en krets som må antas å ha slik kjennskap til innholdet i rekonstruksjonsplanen når stadfestelseskjennelsen avsies, at en ankefrist på ti dager bør være tilstrekkelig.

Ut fra formålet om å redusere det totale tidsforløpet foreslår departementet dessuten at ankefristen for andre kjennelser og beslutninger som skal treffes av retten under rekonstruksjonsforhandlingene, reduseres til en uke, jf. forslaget til endring av konkursloven § 153 første ledd. Dette er i tråd med innspillene fra Konkursrådet, Oslo tingrett og Advokatforeningen i høringen.

Når det gjelder andre avgjørelser som skal treffes ved kjennelse enn stadfestelseskjennelsen, følger det av de alminnelige reglene i domstolloven § 147 at ankefristen løper fra forkynnelsen. Etter departementets vurdering vil en ankefrist på en uke da være tilstrekkelig. Dette vil gjelde spørsmål som den mulig ankende parten selv har begjært at retten skal treffe avgjørelse om, eller tvistespørsmål som parten har vært involvert i forut for avgjørelsen, og det må da kunne forventes at spørsmålet om anke kan håndteres raskt. Når det gjelder anke over kjennelse som avslår begjæringen om åpning av rekonstruksjonsforhandling etter § 4 i lovforslaget, er en frist på en uke uansett en videreføring av § 5 tredje ledd i rekonstruksjonsloven. Departementet foreslår i § 51 også å videreføre ankefristen på tre dager etter rekonstruksjonsloven § 53 annet ledd. Denne bestemmelsen retter seg kun mot skyldneren, som det er særlig grunn til å forvente at må kunne forholde seg til knappe tidsfrister.

For avgjørelser som retten skal treffe som beslutning, jf. tvisteloven § 19-1 tredje ledd, regnes ankefristen etter konkursloven § 153 annet ledd fra dagen da avgjørelsen ble tatt eller avsendt. Slike beslutninger kan for eksempel gå ut på pålegg om å gi opplysninger, oppnevning av blant annet rekonstruktør og kreditorutvalg og gjennomføring av fordringshavermøte. Etter departementets vurdering bør en ankefrist på en uke holde også for de avgjørelser som retten treffer som beslutninger etter rekonstruksjonsloven. Her er det også av betydning at ankeadgangen er begrenset etter tvisteloven § 29-3 tredje ledd, jf. konkursloven § 149 første ledd.