17 Skyldnerens avtaler

17.1 Virkningen for skyldnerens avtaler av at det åpnes rekonstruksjonsforhandling

17.1.1 Gjeldende rett

Skyldnerens kontraktsmessige forpliktelser ved rekonstruksjon reguleres i dekningsloven kapittel 7, jf. dekningsloven § 1-6 annet ledd og rekonstruksjonsloven § 62.

I motsetning til ved konkurs, hvor konkursboet etter dekningsloven § 7-3 kan velge å tre inn i skyldnerens gjensidig tyngende avtaler dersom det anses gunstig, er utgangspunktet ved rekonstruksjon at skyldnerens avtaler løper videre etter åpning av rekonstruksjonsforhandlinger, jf. dekningsloven § 7-3 a første ledd første punktum. Det innebærer at skyldneren etter åpningen fortsetter å være forpliktet og berettiget etter avtalens vilkår, jf. dekningsloven § 7-4 a første ledd første punktum.

Hovedregelen er at åpningen i seg selv ikke gir den andre parten rett til å heve avtalen med skyldneren, og en avtalebestemmelse som gir avtalemotparten adgang til å heve på grunn av skyldnerens insolvens, er normalt ikke bindende, jf. § 7-3 a første ledd annet punktum og § 7-3 annet ledd annet punktum. For noen kontrakter kan avtalens art likevel gjøre at motparten har rett til å påberope insolvensen som opphørsgrunn, jf. § 7-3 a første ledd tredje punktum og § 7-3 annet ledd første punktum.

Ved rekonstruksjonsloven ble det innført en midlertidig regel om at heving på grunn av skyldnerens betalingsforsinkelse som er gjort gjeldende i de siste fire ukene før fristdagen, «ikke kan gjøres gjeldende under rekonstruksjonsforhandling med mindre den annen part har disponert i henhold til hevingen», jf. rekonstruksjonsloven § 63 annet ledd. Bestemmelsen bygger på forslaget i Villars-Dahls utredning.

Avtalemotparten kan imidlertid gjøre gjeldende mislighold fra skyldnerens side «som ikke står i direkte sammenheng med insolvensen», som hevingsgrunn etter de regler som gjelder for den aktuelle avtalen, jf. dekningsloven § 7-7 første ledd tredje punktum. Se nærmere omtale av dette i punkt 17.3.

Verken rekonstruksjonsloven eller konkursloven har regler som gir skyldnerens avtaleparter plikt til å akseptere at kontraktens vilkår kan reforhandles.

17.1.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 13. januar 2023 foreslo departementet å videreføre regelen om at skyldners kontrakter løper videre ved åpning av rekonstruksjonsforhandlinger, jf. dekningsloven § 7-3 a første ledd første punktum.

Departementet foreslo også å beholde beskyttelsen mot heving av kontrakter, jf. dekningsloven § 7-3 a første ledd annet og tredje punktum, jf. § 7-3 annet ledd, men med visse justeringer. Departementet la vekt på at ved evalueringen av den midlertidige loven fremhevet flere beskyttelsen mot heving som en styrke. Departementet antok videre at reglene samsvarer med rekonstruksjons- og insolvensdirektivet artikkel 7 nr. 4.

Det følger av dekningsloven § 7-3 a første ledd annet punktum at åpning av gjeldsforhandling ikke i seg selv gir den annen part rett til å heve avtalen med skyldneren. Videre fastsetter § 7-3 annet ledd annet punktum, jf. § 7-3 a første ledd tredje punktum, et forbud mot avtalebestemmelser som gir den annen part adgang til å heve på grunn av skyldnerens «insolvens». I høringsnotatet foreslo departementet imidlertid at inngangsvilkåret for rekonstruksjonsforhandlinger ikke skulle knyttes til insolvens, men til «alvorlige økonomiske problemer». Det er en videreføring av rekonstruksjonsloven § 2, men en endring sammenlignet med gjeldsforhandlingsreglene, jf. § 1 a i konkursloven. Samtidig stiller rekonstruksjons- og insolvensdirektivet artikkel 7 nr. 5 krav om at medlemsstatene skal sikre at fordringshavere ikke har rett til å holde tilbake sin ytelse eller heve, fremskynde eller på annen måte endre gjensidig bebyrdende avtaler til skade for skyldneren, alene på grunn av følgende:

• «a) en begæring om indledning av forebyggende rekonstruktion

• b) en begæring om suspension af individuel kreditorforfølgning

• c) indledning af forebyggende rekonstruktion eller

• d) indrømmelse av suspension af individuel kreditorforfølgning som sådan».

Ettersom det skulle kunne åpnes rekonstruksjonsforhandling etter forslaget i høringsnotatet uten at skyldneren er insolvent, foreslo departementet å endre § 7-3 a slik at bestemmelsen bedre samsvarer med artikkel 7 nr. 5 i direktivet:

«Dekningslovens regel i § 7-3 annet ledd om at avtalebestemmelser «som gir den annen part en videre adgang til å heve på grunn av skyldnerens insolvens», ikke er bindende ved rekonstruksjonsforhandlinger, viser etter sin ordlyd nettopp til «insolvens». Departementet antar at det kan være grunn til å klargjøre at bestemmelser som gir hevingsadgang alene på grunn av at det åpnes rekonstruksjonsforhandling, eller på grunn av en beskyttelse mot enkeltforfølgende fordringshavere, omfattes av forbudet. En slik klargjøring vil være i samsvar med rekonstruksjons- og insolvensdirektivet artikkel 7 nr. 5, og lignende bestemmelser er vedtatt i Sverige og Danmark.»

Videre foreslo departementet å videreføre forbeholdet om at avtalens art i noen tilfeller kan gi motparten rett til å heve, jf. § 7-3 annet ledd første punktum, jf. § 7-3 a første ledd tredje punktum. Slik som for hevingsforbudet foreslo imidlertid departementet å endre ordlyden som følge av endringen i åpningsvilkåret i § 1. Departementet uttalte:

«Det gjeldende forbeholdet om at avtalens art kan gjøre at motparten har rett til å påberope insolvens som opphørsgrunn, jf. § 7-3 a og § 7-3 annet ledd, foreslås i utgangspunktet videreført. I lys av at inngangsvilkåret for rekonstruksjonsforhandlinger ikke foreslås knyttet til insolvens, men til «alvorlige økonomiske problemer», antar imidlertid departementet at henvisningen til «insolvens» i § 7-3 a bør endres tilsvarende, se også lovforslagets forslag til endringer i denne bestemmelsen. En videreføring av forbeholdet om avtalens art vil etter departementets oppfatning for øvrig ikke innebære noe avvik mellom de norske reglene og rekonstruksjons- og insolvensdirektivet. Også i Danmark har man som nevnt et forbehold for tilfeller der annet følger av «vedkommende retsforholds beskaffenhed».»

Adgangen etter rekonstruksjonsloven § 63 annet ledd til å «reetablere» en avtale som er hevet i perioden før rekonstruksjonsforhandlingen på grunn av skyldnerens betalingsforsinkelse, ble foreslått videreført i høringsnotatet. Departement uttalte:

«Når det i dansk rett ikke er åpnet for dette ved såkalt forebyggende rekonstruksjon, er det riktignok med henvisning til at skyldneren her ikke nødvendigvis vil være insolvent, se den danske betænkning nr. 1579. Adgangen til reetablering etter den norske, midlertidige rekonstruksjonsloven gjelder til sammenligning uavhengig av om skyldneren er insolvent eller ikke, så lenge inngangsvilkåret om «alvorlige økonomiske problemer» er oppfylt, jf. § 2. I Danmark gjelder imidlertid en lignende regel om «reetablering» ved rekonstruksjon. I lys av at det i høringsnotatet her ikke foreslås noe tilsvarende tosporet system som i Danmark, er departementet ikke kjent med innspill eller andre forhold som skulle tilsi at den gjeldende adgangen ikke bør videreføres.»

Departementet foreslo ikke å innføre regler om adgang til å endre tyngende kontrakter:

«Når det gjelder spørsmålet om det bør foreslås særlige regler om reforhandling eller endring av tyngende kontraktsforpliktelser, er departementet foreløpig tilbøyelig til å anta at det ikke bør foreslås slike regler. Som et utgangspunkt står skyldneren og avtalemotpartene fritt til å bli enige om reforhandling av avtalevilkårene. Advokatforeningen har i departementets innspillsrunde pekt på at en løsning med lovfestede reforhandlingsregler vil kunne gi mindre belastende utfall for kontraktsmotparten enn dersom skyldneren tvinges til å tre ut av avtaleforholdet. I slike tilfeller antar imidlertid departementet at avtaleparten selv vil se seg tjent med å bli enig med skyldneren om reforhandlede vilkår, selv om dette ikke skulle være særskilt regulert. Eventuelle lovregler om reforhandling eller justering av avtalevilkår vil dermed slik departementet ser det, måtte utformes under den forutsetning av at det dreier seg om endringer som avtalemotparten ikke ønsker.

Foreløpig er departementet av den oppfatning at en ensidig rett for skyldneren til å endre avtalevilkår med bindende virkning for motparten trolig vil være for inngripende. Spørsmålet om avtaleparter skal måtte akseptere ensidig endrede kontraktsvilkår med bindende virkning fremover, er prinsipielt annerledes enn spørsmålet om hvilke justeringer som må aksepteres i krav som allerede er pådratt. For fremtidige forpliktelser vil en avtalepart kunne ha mulighet til å finne andre enn skyldneren som er villige til å akseptere bedre vilkår. Det gjelder selv om avtalevilkårene ikke lenger anses å være markedsmessige, slik det pekes på i flere av innspillene. Departementet er i tvil om fordelene ved en ensidig endringsadgang kan veie opp for ulempene dette kan ha for avtalemotpartene. Som Finans Norge peker på i departementets innspillsrunde, vil regler om reforhandling av tyngende avtaler bidra til at også kontraktsmotparter bidrar i en helhetlig løsning. Det er imidlertid ikke opplagt at det er naturlig at et slikt bidrag pålegges også for forpliktelser som ligger fremover i tid. I vurderingen bør det dessuten tas høyde for at regler om ensidig endringsadgang vil kunne ha innvirkninger på kontraheringsvilligheten utenfor rekonstruksjonsforhandlinger, selv om omfanget av slike virkninger er krevende å forutsi med sikkerhet.

I Sverige har man riktignok åpnet for en viss adgang til justering av kontraktsvilkår ved såkalte «fortlöpande eller delbara prestationer», jf. den nærmere omtalen ovenfor. Også der avtalte ytelser etter en avtale er fullt ut delbare, kan imidlertid avtaleparten ha en beskyttelsesverdig interesse i at ytelsene leveres samlet. I begrunnelsen for forslaget i SOU 2021:12 er det som nevnt blant annet vist til at en slik regel kan gi skyldneren mer fleksibilitet til å utnytte f.eks. en leieavtale kun i en overgangsperiode. I norske regler antar departementet at den gjeldende adgangen til å velge at kun den gjenstående delen av en løpende avtale skal fastholdes, slik at tidligere krav inngår i rekonstruksjonsforhandlingene selv om avtalen fastholdes, bør videreføres. Med slike regler vil skyldneren som i dag ha valget mellom å videreføre avtalen på opprinnelige vilkår, bli enig med avtalemotparten om endringer eller gå bort fra avtalen og la krav etter den inngå som dividendekrav i rekonstruksjonsforhandlingen. Departementets foreløpige antakelse er at disse reglene bør anses å gi tilstrekkelig fleksibilitet.

En slik løsning vil, som BAHR påpeker i innspillsrunden, kunne føre til at en skyldner ser seg tvunget til å videreføre driftskritiske avtaler fullt ut selv om de kun delvis utnyttes. Departementet ber om høringsinstansenes innspill, særlig i lys av de relativt mange innspillene som har kommet i departementets innspills- og evalueringsrunde og de svenske reglene. Går innspillene ut på at det bør foreslås regler om rett til ensidig eller pliktig justering av avtalevilkår, er det imidlertid ønskelig at forslag til reguleringer konkretiseres så langt som mulig og at mothensynene som er nevnt over, adresseres.»

17.1.3 Høringsinstansenes syn

Konkursrådet og Oslo tingrett gir uttrykk for at de støtter departementets forslag om i hovedsak å videreføre reglene i dekningsloven kapittel 7 og forslaget til justeringer i § 7-3 a.

Konkursrådet mener likevel at det bør innføres regler som gir skyldneren mulighet til å endre tyngende kontraktsvilkår. Konkursrådet uttaler:

«Konkursrådet mener det kan være gode grunner for at særlig tyngende avtaler skal kunne revideres. Om skyldneren har en langsiktig tyngende kontrakt for en løpende eller delbar ytelse, bør det i alle fall være mulig å få redusert lengden på avtalen. Dersom skyldneren for eksempel har en leieavtale som er langsiktig og tyngende bør det være mulig å beholde avtalen i en periode slik at skyldneren kan finne et annet lokale eller avvikle denne lokasjonen. Tapet for medkontrahenten ved en utflytting før utløpet av avtalen, vil da bli en dividendefordring. Dette kan eventuelt følge allerede i dag av en «fra det mer til det mindre» tolkning av den ekstraordinære oppsigelsesretten selskapet har etter dekningsloven. M.a.o. dersom man kan si opp en tidsbestemt avtale med 3 måneders varsel, bør man også kunne velge å si opp med en lengre oppsigelsesfrist, f.eks. at selskapet velger å si opp en 10-årig avtale med 18 måneders oppsigelsesfrist.»

Advokatforeningen ser det derimot slik at en ensidig adgang for skyldneren til å endre inngåtte avtaler er for inngripende. Advokatforeningen uttaler:

«Departementet har vurdert, men ikke foreslått, regler som gir skyldneren anledning til ensidig å endre uforholdsmessig tyngende avtaler. Departementet er tilbakeholden med å foreslå regler som legger til rette for at skyldneren benytter rekonstruksjonsforhandlinger til å endre kontraktsvilkår (jf. høringsnotatet side 62 og side 143). I dag er skyldneren gitt anledning til enten å videreføre avtaler eller til å tre ut av dem fullstendig. Mellomløsninger må i dag forhandles fritt. Selv om det antas at for uforholdsmessig tyngende avtaler for skyldneren vil en revisjon/reforhandling kunne bidra til smidigere løsninger og øke mulighetene for vellykkede rekonstruksjoner, er Advokatforeningen enig i at en ensidig/tvungen revisjonsadgang vil kunne være for inngripende for den annen part.

Etter Advokatforeningens oppfatning bør det imidlertid vurderes å gi regler som tillater at skyldneren får avklart/fastsatt størrelsen på (betingede) erstatningskrav gjennom en forenklet rettslig prosess.»

Advokatforeningens innspill om avklaring av størrelsen på erstatningskrav er nærmere omtalt i punkt 13.3.4.

17.1.4 Departementets vurdering

Departementet anser utgangspunktet om at skyldnerens avtaler løper videre under en rekonstruksjonsforhandling, som et naturlig utslag av partsforholdet og situasjonen for øvrig når det er åpnet rekonstruksjonsforhandling. I motsetning til ved konkurs driver skyldneren virksomheten videre under rekonstruksjonsforhandlingen, og formålet er nettopp å sikre fortsatt drift. Departementet mener derfor at dette utgangspunktet bør videreføres, jf. forslaget til dekningsloven § 7-3 a første ledd.

Generelt mener departementet også at beskyttelsen mot heving under en rekonstruksjonsforhandling bør videreføres. I likhet med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet å videreføre utgangspunktet om at åpningen av rekonstruksjonsforhandling i seg selv ikke gir den annen part rett til å heve avtalen. Dette er slått fast i forslaget til § 7-3 a annet ledd første punktum. Videre går departementet i § 7-3 a annet ledd annet punktum inn for et forbud mot avtalebestemmelser som gir den annen part adgang til å heve på grunn av at skyldneren har eller i overskuelig fremtid vil få alvorlige økonomiske problemer, eller på grunn av at det er åpnet rekonstruksjonsforhandling. Det vil etter departementets syn være i tråd med rekonstruksjons- og insolvensdirektivet, jf. artikkel 7 nr. 5, og det opprinnelige formålet med bestemmelsen som var å sikre at åpning av rekonstruksjonsforhandling ikke gir den annen part rett til å heve avtalen, jf. Ot.prp. nr. 26 (1998–99) side 254. Som følge av at departementet i proposisjonen går inn for at forbud mot enkeltforfølgning skal inntre automatisk ved åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, er høringsnotatets alternativ om hevingsforbud når det er besluttet forbud mot enkeltforfølgning, ikke videreført.

Departementet går også inn for å videreføre unntaket fra hevingsforbudet der avtalens art tilsier det, jf. § 7-3 a annet ledd tredje punktum. I likhet med forslaget i høringsnotatet mener departementet at unntaket ikke bør knyttes til skylderens insolvens som opphørsgrunn, men heller til skyldnerens økonomiske problemer.

Høringsinstansene har ikke kommet med innvendinger mot forslaget i høringsnotatet om å videreføre rekonstruksjonsloven § 63 annet ledd om «reetablering» av en avtale som er hevet i perioden før rekonstruksjonsforhandlingen på grunn av skyldnerens betalingsforsinkelse. Departementet foreslår en tilsvarende bestemmelse i lovforslaget § 7-3 a tredje ledd.

Departementet ba i høringsnotatet om innspill fra høringsinstansene om hvorvidt det bør foreslås særlige regler om reforhandling eller endring av tyngende kontraktsforpliktelser. Av høringsinstansene er det kun Konkursrådet og Advokatforeningen som har uttalt seg om temaet. Advokatforeningen mener som nevnt at en ensidig adgang til avtalerevisjon vil være for inngripende. Konkursrådet er derimot mer positiv til at det åpnes for reforhandling av avtaler, men viser da konkret til en mulighet for skyldneren til å få redusert lengden på avtalen. Departementet vurderer Konkursrådets forslag nedenfor i punkt 17.2. Det er der omtalt som et spørsmål om adgangen for skyldneren til å nyttiggjøre seg av en løpende avtale for en begrenset periode, og departementet ser dette i sammenheng med reglene om ekstraordinær oppsigelse.

Departementet foreslår ikke andre regler som gir skyldneren en adgang til å revidere avtaler. Advokatforeningen har i høringen uttalt at det bør vurderes å gi regler som tillater at skyldneren får avklart størrelsen på erstatningskrav gjennom en forenklet rettslig prosess. I punkt 13.3.5 vurderes det om det bør åpnes for at enkelte krav kan avgjøres med endelig virkning under rekonstruksjonsforhandlingen. Som det fremgår der, foreslås det ikke slike regler nå.

17.2 Skyldnerens adgang til å avslutte kontraktsforholdet som følge av rekonstruksjonsforhandlingene

17.2.1 Gjeldende rett

At skyldnerens avtaler i utgangspunktet videreføres under rekonstruksjonsforhandlingene, innebærer at skyldneren fortsatt er forpliktet og berettiget etter avtalens vilkår, jf. dekningsloven § 7-4 a første ledd første punktum.

Skyldneren kan imidlertid velge at avtalen skal omfattes av rekonstruksjonsforhandlingene, jf. § 7-4 a første ledd annet punktum. Dette må i så fall meddeles avtaleparten senest når forslaget til rekonstruksjon sendes ut.

Videre følger det av dekningsloven § 7-6 første ledd første punktum at skyldneren, uansett avtalens bestemmelser om oppsigelse, kan si opp avtalen med sedvanemessig varsel, eller dersom slik sedvane ikke foreligger, med tre måneders varsel. Under rekonstruksjonsforhandlingen er skyldneren dermed ikke bundet av avtalevilkår om at avtalen skal løpe uten oppsigelsesrett i et bestemt tidsrom, eller av særlig lange oppsigelsesfrister. Lider den andre parten tap ved at avtalen sies opp før skyldneren skulle hatt adgang til det, kan parten bringe tapet inn som dividendekrav i rekonstruksjonsforhandlingen, jf. § 7-6 annet ledd.

Dekningsloven kapittel 7 kommer til anvendelse bare når ikke annet følger av andre lovbestemmelser eller «vedkommende rettsforholds egenart», jf. § 7-1. Noen avtaler anses for eksempel for å være udelelige, slik at den ekstraordinære oppsigelsesadgangen etter § 7-6 ikke får anvendelse.

17.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Det ble ikke foreslått å endre reglene om skyldners adgang til å tre ut av kontrakten i høringsnotatet, og departementet gikk inn for å videreføre reglene i dekningsloven § 7-4 a første ledd annet punktum og § 7-6.

17.2.3 Høringsinstansenes syn

Det har ikke kommet innvendinger mot at de gjeldende reglene videreføres, men Konkursrådet peker i sitt høringssvar på at forholdet mellom dekningsloven § 7-4 a og § 7-6 bør presiseres. Konkursrådet uttaler:

«Det fremgår av dekningsloven § 7-3a at «Skyldnerens avtaler løper videre etter åpning av gjeldsforhandling». Denne bestemmelsen ble tatt inn i dekningsloven etter forslag i NOU 1993:16. Tidligere måtte skyldneren, med samtykke fra endringene i konkursloven i 1999, gjeldsnemnden, velge om man ville «tre inn» i løpende avtaler.

[…]

Dekningsloven § 7-4a viser at skyldneren kan komme ut av avtalen ved å gi beskjed «senest ved utsendelsen av forslaget». Samme lov § 7-4a sier også at § 7-4 andre og tredje ledd «uansett gjelder tilsvarende». Når man leser § 7-4a ser det ut som skyldneren kan komme ut av en avtale med en gang, om man sier ifra senest samtidig med utsendelse av forslaget.

[…]

Det har under noen rekonstruksjoner blitt stilt spørsmål om skyldneren kan komme ut av løpende avtaler med umiddelbar virkning, dvs. uten noen oppsigelsestid, ved å gi beskjed senest samtidig med utsendelsen av forslaget, eller om det for alle løpende avtaler gjelder en oppsigelstid på 3 måneder etter dekningsloven § 7-6.

Om sistnevnte forståelse er korrekt, vil det innebære at oppsigelige avtaler vil løpe videre i 3 måneder, selv om man sier dem opp umiddelbart etter åpning av rekonstruksjon. Dette vil i så fall medføre at skyldneren alltid må dekke løpende vederlag i minst 3 måneder etter åpning av rekonstruksjon, selv om skyldneren både erklærer at man ikke vil videreføre avtalen senest samtidig med utsendelse av forslaget, og avslutter bruk av avtale (flytter ut fra lokaler eller tilbakeleverer en leaset eiendel). I disse tilfellene mener Konkursrådet at skyldneren ikke må betale for en oppsigelsestid. Det skal da kun betales for den tiden skyldneren har nyttiggjort seg avtalen.

Konkursrådet antar at regelen om oppsigelsestid i § 7-6 bare får betydning på avtaler som har løpt videre under rekonstruksjonsforhandlingen og avtalen løper videre etter at forslaget ble sendt ut. Hvorvidt det gjelder alle avtaler som har løpt videre eller bare langsiktige avtaler om løpende ytelser som skyldneren har benyttet etter at forslaget er sendt ut er uklart. Det synes klart at «avtalen etter sin art» må være oppsigelig for at § 7-6 skal komme til anvendelse.

Det er i forarbeidene ikke noe som tyder på at lovgiver mente å utvide kretsen av «massekravs» berettigede kreditorer, tvert imot. Regelendringen skulle gi skyldneren tid til å områ seg for å vurdere hvilke avtaler som skal beholdes og hvilke man skal tre ut av, og slik at tapet for medkontrahenten gjøres opp med dividende.

Dersom skyldneren alltid må betale for eksempel leie, i tre måneder, selv om lokalene tilbakeleveres før utsendelsen av forslaget, så har skyldneren ikke fått tid til å områ seg med å ta stilling til om avtalen skal videreføres.

[…]

Konkursrådet mener at bestemmelsene i dekningsloven § 7-6, som også gjelder i rekonstruksjon, bør tolkes slik:

• Når skyldneren melder ifra senest samtidig med utsendelsen av forslaget at denne ikke skal beholde en avtale, kan skyldneren komme ut av avtalen uten å betale i en oppsigelsestid, forutsatt at også bruken opphører før senest samtidig med utsendelsen av forslaget. Da skal det kun betales for den tiden avtalen er benyttet.

• Alternativt kan skyldneren i en overgangsperiode å beholde avtalen etter utsendelse av forslaget «for senere å tre ut av disse og dekke den annen parts tap som dividendefordring». I dette tilfellet må skyldneren betale så lenge avtalen benyttes, og deretter med sedvanlig oppsigelsestid.

Uansett mener Konkursrådet at ordlyden i § 7-4a og § 7- 6 bør endres slik at det kommer klart frem:

• At: Der skyldneren tilbakeleverer og terminerer en senest samtidig med utsendelsen av forslaget, så opphører plikten til å betale vederlag som massekrav.

• Om: Skyldneren – for å benytte den ekstraordinære oppsigelsesadgangen må si i fra senest samtidig med utsendelsen av forslaget, for å benytte oppsigelsesadgangen § 7-6.»

17.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Konkursrådet i at forholdet mellom gjeldende § 7-4 a og § 7-6 bør klargjøres. Som Konkursrådet peker på, var rettstilstanden før § 7-4 a ble innført at skyldneren med gjeldsnemndas samtykke kunne velge å tre inn i løpende avtaler, tilsvarende det som gjelder ved konkurs i dag, jf. dekningsloven § 7-4. I en slik situasjon har man i utgangspunktet to alternativer: enten å la avtalen opphøre umiddelbart eller å tre inn i avtalen og for tiden fremover være fullt ut forpliktet på avtalens vilkår. Dekningsloven § 7-6 gir i slike tilfeller en mulighet for delvis utnyttelse av avtalen hvis det er behov for å la avtalen løpe videre i en begrenset periode. I NOU 1972: 20 side 317 uttaler utvalget følgende om begrunnelsen for regelen i dekningsloven § 7-6:

«Ofte vil det være hensiktsmessig å fortsette driften av forretningen i noen tid, f.eks. for å fullføre påbegynt produksjon eller selge ut foreliggende varebeholdninger. Men alt dette forutsetter at boet får adgang til å tre inn i en rekke løpende kontrakter, først og fremst kontrakter om leie av butikk- eller fabrikklokaler og avtaler med funksjonærer og arbeidere, men dessuten avtaler om levering av vann, elektrisitet o.l., lisensavtaler, avtaler om levering av råstoffer, salgsavtaler vedrørende bedriftens produkter m. m. Er disse avtalene langsiktige, må boet derfor gies en rett til tidsbegrenset inntreden. Dette arrangeres enklest ved at man gir boet en ekstraordinær adgang til å si opp de kontrakter det har trådt inn i.»

I 1999 ble utgangspunktet om at skyldneren aktivt må velge at en avtale skal løpe videre etter åpningen av gjeldsforhandling, endret ved innføringen av en ny § 7-3 a (jf. endringslov 3. september 1999 nr. 72). Utgangspunktet ble med det at en avtale i utgangspunktet løper videre selv om det er åpnet gjeldsforhandling. Samtidig ble § 7-4 a innført, og i første ledd annet punktum er skyldneren gitt en rett til å la skyldners avtaler omfattes av gjeldsforhandlingen, så fremt den annen part meddeles dette senest ved utsendelsen av forslaget til gjeldsordning. I NOU 1993: 16 side 116 er regelen i § 7-4 a forklart på følgende måte:

«Hvis debitor derimot foreslår at akkorden skal omfatte kontraktsforpliktelsen, ligger det i sakens natur at tilfredsstillende sikkerhet for medkontrahentens prestasjon, jf § 7-5 første ledd, ikke vil bli stilt. Medkontrahenten kan da enten fastholde kontrakten mot dividendebetaling eller heve avtalen og kreve dividende av erstatningskravet, jf forslagene til § 7-7 første ledd annet punktum og § 7-8. Erstatningskravet ansees i denne henseende å ha oppstått før åpningen av gjeldsforhandlingene, selv om kravet strengt tatt er en følge av akkordforslaget.

Debitor og gjeldsnemnda vil trenge tid til å gjennomgå debitors uoppfylte kontraktsforhold. Samtidig kan medkontrahenten ha et visst behov for avklaring. Konkurslovutvalget foreslår likevel at medkontrahenten ikke gis en interpellasjonsrett ved åpning av gjeldsforhandlinger tilsvarende hva som gjelder ved konkurs, jf dagens bestemmelse i § 7-3 første ledd annet punktum. Det klare utgangspunkt er at driften skal fortsette som før, og innenfor denne rammen er medkontrahentens interesse ivaretatt ved bestemmelsen om gjensidig ytelse eller sikkerhetsstillelse, jf § 7-5 første ledd. Dessuten kan skifteretten bestemme at det skal stilles sikkerhet også for den annen parts oppfyllelsestid, jf § 7-5 tredje ledd. Slik sikkerhetsstillelse synes praktisk hvor medkontrahenten f.eks. pådrar seg store utgifter i forbindelse med produksjon av spesialtilvirket vare og det er lenge til ytelsen skal presteres, se også NOU side 316-317. Det er da et særlig behov for sikkerhetsstillelse. Motsatt bør det neppe kunne kreves sikkerhetsstillelse på forhånd hvor medkontrahentens innkjøp gjelder kurante ferdigvarer.

Den endelige avklaring vil altså komme når forslaget til gjeldsordning sendes ut. Konkurslovutvalget foreslår således at skyldnerens kontraktsforpliktelser bare skal omfattes av frivillig gjeldsforhandling eller tvangsakkord hvis medkontrahenten meddeles dette senest ved utsendelsen av forslaget til gjeldsordning, jf utkastet til § 7-4 a første ledd annet punktum.

Når det gjelder avtaler som er delvis oppfylt ved gjeldsforhandlingenes åpning, bør de ovenfor nevnte prinsipper bare gjelde for den uoppfylte dels vedkommende. Forutsatt at ytelsene ikke er udelelige eller på grunn av sammenhengen må ansees om en enhet, finnes det liten grunn til ikke å anse vederlaget for den oppfylte del som en alminnelig dividendefordring. Tilsvarende bør også vederlaget for løpende ytelser, slik som strøm og telefon, betraktes som dividendefordring for så vidt gjelder ytelser prestert før åpning av gjeldsforhandlingene. Prinsippene i dekningsloven § 7-4 annet og tredje ledd bør således fortsatt komme til anvendelse under gjeldsforhandlinger, jf forslaget til § 7-4 a annet ledd, selv om kontrakten altså løper videre.»

For avtaler som etter sin natur ikke er oppsigelige, har § 7-4 a et selvstendig virkeområde. Der skyldneren tidligere umiddelbart måtte ta stilling til om avtalen skulle fastholdes selv om det var åpnet gjeldsforhandling, vil § 7-4 a gi skyldneren tid til å områ seg. Skylderen kan bruke tiden helt til utsendelsen av forslaget til å beslutte om avtalen skal oppfylles, eller om den skal omfattes av rekonstruksjonsplanen. For avtaler om løpende ytelser er forholdet mellom § 7-4 a og § 7-6 mer uklart. Før innføringen av § 7-4 a gjaldt kravet om oppsigelsestid i § 7-6 kun for de avtaler som skyldneren aktivt valgte å videreføre. Øvrige avtaler, også avtaler om løpende ytelser, opphørte ved åpningen av gjeldsforhandling, slik at avtalemotparten kun hadde krav på dividende for sitt krav. Det er uklart om innføringen av § 7-4 a medfører at alle oppsigelige avtaler må sies opp, og da i så fall med den konsekvens at avtalemotparten har krav på fullt vederlag i oppsigelsesperioden.

Departementet tar ikke stilling til uklarheten som ligger i forholdet mellom gjeldende § 7-4 a og § 7-6, men foreslår heller en avklaring i form av en ny § 7-6 a som samler reglene om skyldnerens adgang til å si opp en avtale under rekonstruksjonsforhandlingen eller la den omfattes av rekonstruksjonsplanen. Det innebærer at § 7-6 etter forslaget ikke lenger vil gjelde ved rekonstruksjon, og at § 7-4 a første ledd annet punktum flyttes til § 7-6 a.

Lovforslaget § 7-6 a første ledd regulerer etter dette skyldnerens adgang til å si opp en løpende avtale under rekonstruksjonsforhandlingen. Bestemmelsen er delvis en videreføring av § 7-6 første ledd første punktum. Den gjelder kun for avtaler som etter sin art er oppsigelige, typisk avtaler om leie av lokaler eller løpende levering av ytelser. Dersom skyldneren sier opp avtalen i løpet av de første to månedene etter åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, gjelder det etter forslaget ingen oppsigelsestid, jf. første ledd nr. 1. Etter dette tidspunktet og frem til utsendelsen av forslaget til rekonstruksjonsplan kan skyldneren si opp avtalen med tre måneders varsel. Etter departementets vurdering balanserer bestemmelsen skyldnerens behov for å områ seg og avtalemotpartens behov for forutsigbarhet. Som nevnt var rettstilstanden før innføringen av dekningsloven § 7-3 a at alle avtaler i utgangspunktet opphørte ved åpningen av gjeldsforhandlingen, med mindre skyldneren aktivt valgte å videreføre avtalen. Med § 7-3 a ble utgangspunktet endret til at alle avtaler løper videre ved åpningen. Dersom det skulle gjelde en oppsigelsesfrist for alle avtaler som ikke skulle løpe videre, ville det innebære en stor utvidelse av kretsen av massekravberettigede fordringshavere sammenlignet med rettstilstanden før innføringen av § 7-3 a. Også for de avtaler som skyldneren allerede på tidspunktet for åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen har besluttet at ikke skal videreføres, ville det gjelde en oppsigelsestid. En slik løsning ville ikke gi skyldneren mer tid til å områ seg, som var formålet med § 7-3 a, snarere tvert imot. Samtidig mener departementet at en regel som gir skyldneren mulighet til å si opp alle avtaler helt frem til utsendelsen av forslaget, slik Konkursrådet foreslår i høringen, vil rekke for langt. At skyldneren kan si opp en avtale uten oppsigelsestid, innebærer en belastning og risiko for tap for avtalemotparten, da det reduserer mulighetene for effektiv tapsbegrensning (avtale med nye leietakere osv.). Etter departementets syn er det derfor ikke rimelig at skylderen skal ha en slik mulighet helt frem til forslaget sendes ut. Slik departementet ser det, er skylderens behov for å områ seg størst de første månedene etter åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen. Etter dette vil skylderen fremdeles kunne si opp løpende avtaler, men da med en tre måneders oppsigelsesfrist. Avtalemotparten kan kreve sitt tap som følge av at skyldneren sier opp avtalen, dekket som en dividendefordring.

Konkursrådet har i sitt høringssvar tatt til orde for at skyldneren bør gis en adgang til å kunne redusere lengden på langsiktige og tyngende avtaler slik at avtaleforholdet kan avvikles på en hensiktsmessig måte, se punkt 17.1.3. Departementet er enig i at det kan være behov for en slik adgang, og viser til at flere av de samme hensynene begrunner skyldnerens adgang til å si opp en løpende avtale under rekonstruksjonsforhandlingen, jf. Ot.prp. nr. 26 (1998–99) side 256. Hvis skyldneren allerede er gitt en mulighet til å tre ut av avtaleforholdet uten eller på kort varsel under rekonstruksjonsforhandlingen, ser ikke departementet at det skulle være særlig mer byrdefullt å la skyldneren velge at en avtale skal sies opp med mer enn tre måneders varsel. I lovforslaget § 7-6 a første ledd nr. 2 er skyldneren derfor gitt en adgang til i rekonstruksjonsplanen å fastsette at en avtale skal sies opp på et bestemt tidspunkt etter utsendelsen av forslaget til rekonstruksjonsplan. Departementet antar likevel at det bør settes en grense på hvor lenge en skyldner ensidig kan velge å la avtalen løpe videre, og foreslår en grense på tolv måneder etter stadfestelsen av rekonstruksjonsplanen. Avtalen kan imidlertid uansett ikke sies opp med mindre enn tre måneders varsel, som betyr at skyldneren ikke kan fastsette i rekonstruksjonsplanen at avtalen skal sies opp før det er gått tre måneder fra utsendelsen av forslaget, med mindre slik oppsigelse er varslet tidligere og sagt opp i medhold av første ledd nr. 1.

Det fremgår av forslaget til § 7-6 a annet ledd at skyldnerens rett etter første ledd til å la en avtale sies opp, ikke griper inn i den andre partens rett i den utstrekning den er beskyttet ved tinglysning eller på annen tilsvarende måte. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf. dekningsloven § 7-6 tredje ledd.

Av departementets forslag til ny § 7-6 a tredje ledd følger det at skyldneren for andre avtaler kan bestemme at avtalen skal omfattes av rekonstruksjonsforhandlingen, men at den andre parten i så fall må meddeles dette senest ved utsendelsen av forslaget til rekonstruksjonsplan. Dette er en videreføring av gjeldende § 7-4 a første ledd annet punktum for disse avtalene, men med noen språklige justeringer.

17.3 Avtalemotpartens rett til å kreve oppfyllelse, sikkerhet eller heving under rekonstruksjonsforhandlingen

17.3.1 Gjeldende rett

Dersom en avtale skal løpe videre under rekonstruksjonen, og det er tid for hel eller delvis oppfyllelse fra avtalemotparten, kan sistnevnte kreve at skyldneren oppfyller en tilsvarende del av avtalen eller stiller sikkerhet for dette, jf. dekningsloven § 7-5 første ledd.

Ved avtaler som gjelder løpende ytelser til skyldneren, hvor vederlaget skal leveres etterskuddsvis for en periode av gangen, er utgangspunktet at sikkerheten til enhver tid skal dekke den terminen som forfaller først, forutsatt at denne gjelder ytelser som leveres i tiden etter åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, jf. § 7-5 annet ledd. Ved rekonstruksjonsloven ble det vedtatt en midlertidig særregel om at skyldneren kan kreve at hver termin for sikkerhetsstillelse eller forskuddsbetaling etter dekningsloven § 7-5 annet ledd ikke skal være lenger enn to uker om gangen, jf. rekonstruksjonsloven § 63 tredje ledd. Bestemmelsen bygger på et forslag i Villars-Dahls utredning, og det er på side 57 i Prop. 75 L (2019–2020) vist til at en slik regel «kan være hensiktsmessig for å hindre at skyldnerens likviditet blir for presset der de avtalte terminene er lange».

Er den andre partens ytelse overgitt til skyldneren etter åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, skal skyldneren levere ytelsen tilbake, foreta kontraktsmessig oppgjør eller stille sikkerhet for slikt oppgjør, jf. dekningsloven § 7-9 annet ledd.

Hvis skyldneren mangler midler til å oppfylle sin del av en gjensidig tyngende avtale, har avtalemotparten rett til å holde tilbake sin ytelse inntil det blir stilt sikkerhet for skyldnerens motytelse, jf. dekningsloven § 7-2. Det gjelder selv om tidspunktet for skyldnerens ytelse ikke er kommet.

Dersom skyldneren ikke oppfyller eller stiller sikkerhet, kan den andre parten heve avtalen, jf. § 7-7 første ledd.

Avtalemotparten kan under rekonstruksjonsforhandlingen også heve som følge av mislighold fra skyldnerens side «som ikke står i direkte sammenheng med insolvensen», etter de regler som gjelder for den aktuelle avtalen, jf. § 7-7 første ledd tredje punktum. Har motparten levert sin ytelse helt eller delvis før åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, kan vedkommende for den leverte delen bare heve hvis det er tatt gyldig forbehold om tilbakeføring av ytelsen eller det dreier seg om en pengeytelse, jf. § 7-7 annet ledd. Den andre parten har krav bare på dividende av pengeytelse som skal tilbakeføres på grunn av heving.

Ved rekonstruksjonsloven ble det vedtatt en ny regel som avskjærer skyldnerens avtalemotparter fra å påberope, etter at rekonstruksjonen er stadfestet, mislighold fra skyldnerens side i tiden før det ble innledet rekonstruksjonsforhandling, jf. rekonstruksjonsloven § 55. En tilsvarende bestemmelse finnes ikke i konkurslovens gjeldsforhandlingsregler. I Prop. 75 L (2019–2020) er det uttalt på side 74 og 75:

«Motparten må fremsette reklamasjon overfor rekonstruktøren for å kunne pårope seg misligholdet på samme måte som krav fremsettes. Dersom misligholdet fortsetter etter at rekonstruksjonen er gjennomført, vil motparten derimot kunne påberope seg dette på vanlig måte.

Bestemmelsen tar sikte på at det ikke skal komme overraskelser for virksomheten etter vedtaket om rekonstruksjon. Dette gir forutberegnelighet for skyldneren, men særlig for kreditorer som konverterer gjeld til egenkapital, og nye eiere som skyter inn frisk egenkapital.»

Har skyldneren misligholdt en avtale om leie av fast eiendom, kan avtalen bare heves dersom begjæring om fravikelse er mottatt hos namsmannen eller tingretten før åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, jf. § 7-3 a annet ledd.

For avtaler om rett til å tre inn i langsiktige kraftavtaler mv. gjelder det særlige regler, jf. dekningsloven § 7-14.

17.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre de gjeldende reglene om fordringshaverens rett til samtidig ytelse eller sikkerhetsstillelse, jf. dekningsloven §§ 7-2 og 7-5. Reglene ble ansett å være i samsvar med rekonstruksjons- og insolvensdirektivet, som i artikkel 7 nr. 4 annet avsnitt gir adgang til å gi regler som sikrer fordringshaverne passende garantier mot urimelig skade.

Departementet foreslo også å videreføre regelen i rekonstruksjonsloven § 63 tredje ledd om at perioden det skal stilles sikkerhet eller betales forskudd for under rekonstruksjonsforhandlingen, ikke skal være lenger enn to uker om gangen. Dette ble foreslått som en endring av dekningsloven § 7-5 annet ledd.

Departementet foreslo heller ingen endringer i reglene om avtalemotpartens adgang til å heve dersom skyldneren ikke oppfyller sine forpliktelser, jf. dekningsloven § 7-7 og § 7-3 a annet ledd, eller i reglene om ytelser overgitt etter åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, jf. § 7-9 annet ledd.

Den midlertidige regelen i rekonstruksjonsloven § 55 ble også foreslått videreført, da departementet ikke kjente til forhold som skulle tilsi at regelen ikke bør videreføres.

Det ble ikke foreslått endringer i reglene om rett til å tre inn i langsiktige kraftavtaler mv., jf. dekningsloven § 7-14.

17.3.3 Høringsinstansenes syn

Det er kun Oslo tingrett som har uttalt seg om forslaget til regler om fordringshavernes rett til samtidig ytelse eller sikkerhetsstillelse. Oslo tingrett har ingen innsigelser til de foreslåtte endringene i dekningsloven § 7-5 annet ledd, men stiller spørsmål ved om retten til å påberope mislighold fra skyldnerens side i tiden før rekonstruksjonsforhandlingen ble innledet etter rekonstruksjonsloven § 55 bør begrenses til kun å gjelde betalingsmislighold. Oslo tingrett uttaler:

«Vi har ingen innsigelser til forslaget til endring av dekningsloven § 7-5 annet ledd om forskuddsbetaling hvor terminene ikke skal være lenger enn to uker.

Oslo tingrett vil reise spørsmål om bestemmelsen i utkastet § 59 (den midlertidige loven § 55A) om rett til å påberope mislighold bør begrenses til bare å gjelde betalingsmislighold. Det kan være gode grunner til at bestemmelsen ikke bør omfatte mislighold i form av mangelfull levering, hvor mangelen oppdages lang tid etter levering, og først etter gjennomføring av rekonstruksjonen.»

Også Advokatforeningen uttaler seg om forslaget om å videreføre rekonstruksjonsloven § 55 og uttaler at bestemmelsen reiser mange uklare spørsmål.

17.3.4 Departementets vurdering

Departementet går inn for at de gjeldende reglene om avtalemotpartens rettigheter ved skyldners mislighold i all hovedsak videreføres. Det vises til at det, med forbehold for Oslo tingretts uttalelser om rekonstruksjonsloven § 55, ikke har kommet innvendinger mot forslaget i høringsnotatet.

Departementet går etter dette inn for å videreføre gjeldende § 7-5 første ledd i dekningsloven om at avtalemotparten, når denne skal oppfylle sin del av avtalen, har rett til å kreve at skyldneren oppfyller en tilsvarende del av avtalen eller stiller sikkerhet for dette. Reglene om hvilken sikkerhet som skal stilles ved avtaler om løpende ytelser, foreslås også videreført, jf. § 7-5 annet ledd. Det samme gjelder bestemmelsen i rekonstruksjonsloven § 63 tredje ledd, som foreslås inntatt som nytt annet punktum i dekningsloven § 7-5 annet ledd.

Departementet går også inn for å videreføre regelen om at avtalemotparten kan holde tilbake sin ytelse dersom skyldneren ikke oppfyller sin del eller stiller sikkerhet for denne, jf. § 7-2. Departementet presiserer at retten til å holde ytelsen tilbake kun gjelder dersom skyldneren ikke oppfyller eller stiller sikkerhet. Dersom skyldneren foretar ett av disse alternativene, skal avtalemotparten prestere i samsvar med avtalen.

Videre foreslås det ikke endringer i dekningsloven § 7-7 om avtalemotpartens rett til å heve dersom skyldneren ikke oppfyller sine forpliktelser, eller i § 7-9 annet ledd om avtalemotpartens rettigheter dersom ytelsen er levert etter åpningen av rekonstruksjonsforhandling. Det samme gjelder de særlige reglene om heving av avtale om leie av fast eiendom i § 7-3 a annet ledd.

Etter en fornyet vurdering foreslår departementet ikke å videreføre bestemmelsen i rekonstruksjonsloven § 55, som etter stadfestelsen av rekonstruksjonen hindrer kontraktsmotparter i å påberope seg skyldnerens mulige mislighold i tiden før rekonstruksjonsbehandlingen. Departementet ser fordelene ved å redusere usikkerheten om hvorvidt det kan dukke opp krav som endrer forutsetningene for fordringshaverne og nye investorer, men mener bestemmelsen kan rekke for langt. Departementet antar at de alminnelige reglene om reklamasjonsfrister, foreldelse og passivitet ivaretar disse hensynene på en tilfredsstillende måte.

Departementet foreslår å videreføre dekningsloven § 7-14 om avtaler om å tre inn i langsiktige kraftavtaler mv.

17.4 Medkontrahentens krav på vederlag og erstatning

17.4.1 Gjeldende rett

Ethvert krav mot skyldneren som eksisterer når rekonstruksjonsforhandlingen åpnes, omfattes i utgangspunktet av forhandlingene. Det gjelder også for avtaler som er delvis oppfylt når rekonstruksjonsforhandlingen åpnes, og for avtaler om løpende ytelser til skyldneren. I slike tilfeller er det imidlertid kun vederlagskravet ved åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen som er omfattet, jf. § 7-4 a annet ledd, jf. § 7-4 annet ledd første punktum og tredje ledd. Det innebærer at for avtaler som løper videre etter åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, dekkes vederlaget for tiden etter åpningen fullt ut. Unntak fra reglene gjelder dersom avtalen er udelelig eller må sees på som en enhet, jf. § 7-4 a annet ledd, jf. § 7-4 annet ledd annet punktum.

For avtaler om produksjonsavgift og gaver gjelder særlige regler, jf. dekningsloven §§ 7-12 og 7-13.

I tilfeller hvor en avtale faller bort eller blir hevet som følge av at det åpnes rekonstruksjonsforhandling, kan den andre parten kreve at et eventuelt tap ved at avtalen ikke blir riktig oppfylt, dekkes som dividendefordring, jf. § 7-8. Tilsvarende kan en avtalemotpart kreve dividende av det tapet vedkommende lider som følge av at skyldneren sier opp en avtale i medhold av dekningsloven § 7-6 første ledd, jf. § 7-6 annet ledd.

Er den andre partens ytelse overgitt til skyldneren etter åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen, skal skyldneren levere ytelsen tilbake, foreta kontraktsmessig oppgjør eller stille sikkerhet for slikt oppgjør, jf. dekningsloven § 7-9 annet ledd.

17.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet ikke foreslått endringer i reglene om at den andre partens vederlagskrav ved rekonstruksjonsforhandlingens åpning omfattes av forhandlingen, jf. dekningsloven § 7-4 a annet ledd og § 7-4 annet og tredje ledd.

Det ble heller ikke foreslått endringer i dekningsloven §§ 7-6 eller 7-8 om fordringshaverens rettigheter ved oppsigelse, heving eller bortfall av avtalen eller i de særlige reglene om avtaler om produksjonsavgift og gaver i §§ 7-12 og 7-13.

17.4.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om temaet.

17.4.4 Departementets vurdering

Departementet går inn for å videreføre de gjeldende reglene om den andre partens krav på vederlag og erstatning i dekningsloven § 7-4 a annet ledd, jf. § 7-4 annet og tredje ledd, og § 7-6, § 7-8 og § 7-9 annet ledd. Det har ikke kommet innvendinger mot reglene i høringen. Det foreslås imidlertid noen språklige og strukturelle endringer i enkelte av bestemmelsene, både som følge av endringer i andre bestemmelser i dekningsloven kapittel 7, og for å tydeliggjøre bestemmelsenes innhold.

Departementet foreslår at henvisningen til § 7-4 annet og tredje ledd i § 7-4 a annet ledd erstattes av en egen bestemmelse om vederlagskrav ved åpningen av en rekonstruksjonsforhandling.

Etter departementets forslag til ny utforming av § 7-4 a annet ledd følger det av første punktum at den andre partens vederlagskrav ved åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen omfattes av rekonstruksjonsforhandlingen selv om avtalen løper videre ved åpningen. Dette gjelder også for avtaler som er delvis oppfylt ved åpningen, og for avtaler om løpende ytelser. Bestemmelsen er ment å videreføre gjeldende rett.

Dersom den andre partens eller skyldnerens ytelse etter avtalen er udelelig eller på grunn av sammenhengen mellom de enkelte delene må betraktes som en enhet, følger det likevel av § 7-4 a annet ledd annet punktum at den andre partens vederlagskrav ved åpningen bare omfattes av rekonstruksjonsplanen dersom skyldneren ikke viderefører avtalen etter § 7-6 a tredje ledd. Også dette er ment å videreføre gjeldende rett, slik at rettspraksis om § 7-4 annet og tredje ledd vil være relevant også ved tolkningen av § 7-4 a annet ledd. Bestemmelsen innebærer at dersom skyldneren velger å beholde en slik avtale, blir skyldneren forpliktet til å betale fullt vederlag også for den delen av vederlaget som skriver seg fra tiden før åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen. Dersom skyldneren derimot velger å la avtalen omfattes av rekonstruksjonsplanen, er skyldneren forpliktet til kun å betale dividende av det totale vederlagskravet. Bestemmelsen vil typisk kunne omfatte tilvirkningskontrakter.

Velger skyldneren å si opp en avtale eller la den omfattes av rekonstruksjonsforhandlingen, innebærer departementets lovforslag at skyldneren skal betale fullt vederlag for den tiden avtalen eventuelt nyttiggjøres etter åpningen av rekonstruksjonsforhandlingen. Departementet foreslår at dette slås uttrykkelig fast i loven for å unngå tvil, jf. lovforslaget § 7-6 a fjerde ledd første punktum. Det innebærer at skyldneren skal betale fullt vederlag både i en eventuell oppsigelsesperiode og for eventuell faktisk bruk utover dette, eksempelvis så lenge lokaler ikke er flyttet ut av. Det tapet den andre parten lider som følge av at skyldneren benytter sine rettigheter etter § 7-6 a, det vil si for eksempel et eventuelt tap utover en oppsigelsesperiode, kan kreves dekket som dividendefordring under rekonstruksjonsforhandlingen, jf. § 7-6 a femte ledd.

Departementet foreslår ingen endringer i dekningsloven § 7-8 om den andre partens erstatningskrav dersom en avtale faller bort eller blir hevet som følge av at det åpnes rekonstruksjonsforhandling, utover at henvisningen til gjeldsforhandling byttes ut med rekonstruksjonsforhandling.

Det samme gjelder de særlige reglene om avtaler om produksjonsavgift og gaver, jf. dekningsloven §§ 7-12 og 7-13.